Sak nr. 1
Spørretime

TALERE:

Muntlig spørretime

       Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer vil møte til muntlig spørretime:

       De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klar til å starte den muntlige spørretimen.

       En del representanter har meldt seg på forhånd med ønske om å få stille hovedspørsmål. De representanter som i tillegg til disse er interessert i å stille hovedspørsmål, bes om å reise seg. - Takk.

       Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Trond Helleland.

       Trond Helleland (H) : Jeg vil gjerne stille et spørsmål til kulturministeren:

       I de siste dagene har det rast en debatt om butikkenes åpningstider. Senterpartiet har flere ganger uttalt at søndagen skal være en annerledes dag, en dag med begrenset kommersiell aktivitet. Dette ønsker Senterpartiet å oppnå gjennom å regulere det vareutvalget som skal være tilgjengelig på søndager. Et annet regjeringsparti, Kristelig Folkeparti, ønsker å begrense antall kvadratmeter gjennom den såkalte Brustadbua, et forslag som vil medføre at en rekke kiosker som selger aviser, blader, bøker og musikk, må stenge på søndager.

       Hvordan vurderer kulturministeren den utviklingen vi har hatt siden lukkeloven ble erstattet med åpningstidsloven på midten av 1980-tallet? Ser hun folks endrede handlemønster som en trussel mot våre kulturelle verdier? Eller mener statsråden at lengre åpningstider, bredere tilbud og pulserende liv i gatene er en positiv del av den urbane kulturen, en kultur hvor handletilbud og kulturtilbud går hånd i hånd i helgene?

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Til dette spørsmålet vil jeg si at jeg syns det er viktig å holde fast ved at vi skal ha en dag i uken som er annerledes enn andre dager, nemlig søndagen. Vi vil prøve, i den grad det er mulig, å ta vare på helgefreden. Da er vi kommet opp i en situasjon som nå er til behandling i Stortinget. Det er jeg vel kjent med. Jeg vil ikke gå inn i arbeidet til komiteen, som for øvrig Helleland er medlem av, bare si at jeg registrerer at det her er en diskusjon om hvordan man kan ivareta helgefreden på en best mulig måte.

       Når det gjelder det spørsmålet som ble stilt, om jeg var betenkt over den kulturelle utviklingen etter at lukkeloven ble opphevet, vil jeg si at det er jo en del positive ting ved det. Det er mer pulserende liv, og jeg ser ikke bort fra at det kan ha positive elementer. Samtidig syns jeg det er viktig å ivareta helgedagsfreden, og det kommer vi til å prøve å bidra til.

Trond Helleland (H) : Takk for det.

       Dette er også en problemstilling som angår veldig mange distriktskommuner der det er et stort friluftsliv. Folk reiser til fjells for å gå på ski, og de reiser dit for å bo på hyttene sine. I mange av disse kommunene er det gitt anledning til å ha åpent på søndager, nettopp fordi at den store delen av omsetningen i dagligvareforretningene skjer på søndager, lørdager og fredager når turistene kommer til fjells.

       Mener kulturministeren at det vil styrke distriktene dersom dagligvarebutikkene i disse kommunene tvinges til å redusere vareutvalget eller antall kvadratmeter for å tilpasse seg?

       Dersom man har en alvorlig psykisk lidelse og erkjenner det, er utsiktene til en behandlingsplass på psykiatrisk sykehus små. Men den dagen erkjennelsen forsvinner fordi den syke er blitt så dårlig at han motsetter seg behandling, vil mulighetene for innleggelse øke, fordi hjemmelen for å bruke en av tvangsparagrafene i lov om psykisk helsevern da er til stede slik at tilstanden må prioriteres. Dette fremstår som litt av et paradoks når man sammenlikner psykiske lidelser med de fysiske. Man kan forsøke å tenke seg at en forutsetning for å bli operert i hoften, er at den som har hofteplager, ikke lenger ønsker inngrep, og at vedkommende først da gis prioritet for behandling.

       Jeg vil anta at helseministeren deler SVs syn, at det må være en målsetting å sikre kapasiteten ved de psykiatriske sykehusene slik at den behandling som skal skje der, kan finne sted snarest mulig når behovet oppstår, og mens pasienten selv stiller seg positiv til behandlingen. Hvilke tiltak ser helseministeren for seg som ledd i å bedre kapasiteten for frivillig innleggelse ved psykiatriske sykehus?

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg er enig med representanten Ballo i at det er viktig å ha tilstrekkelig kapasitet ved de psykiatriske sykehusene, slik at de som trenger behandling, får det - og innen rimelig tid. Derfor forbereder Regjeringen nå den opptrappingsplan for psykiatrien som Stortinget har bedt om, og den kommer i mai.

       Jeg er av den oppfatning at nettopp det problemet som representanten Ballo peker på, at pasienter faktisk på mange måter har bedre muligheter for behandling når de kommer inn under vilkårene for tvang enn i tidligere eller i mildere faser, understreker betydningen av at vi bygger ut lavterskeltilbudene i kommunene. Det å komme tidlig til behandling er i psykiatrien svært viktig, som det er det i mange andre sammenhenger. En av de prioriteringene som Regjeringen vil forfølge, er nettopp å sette kommunene i stand til å gi denne type lavterskeltilbud, i tillegg til at vi er nødt til å få en bedre kapasitet når det gjelder institusjonsplasser og en riktigere utnyttelse av institusjonsplassene. I dag er det slik at svært mange feilplasseres på et for høyt nivå i behandlingskjeden av mangel på plasser på et lavere nivå. Det tilsier at vi på dette området også må ha oppmerksomheten rettet mot hvordan vi skal utnytte ressursene best mulig.

Olav Gunnar Ballo (SV) : Jeg takker helseministeren for svaret.

       Når det gjelder satsingen på psykiatrien, er det åpenbart at det vil være et spørsmål om prioritering av ressurser rettet inn mot én sektor av helsevesenet. Man ser altså i dag at enkelte tar aktive skritt i retning av å bruke ressurser på oppsøkende genetisk veiledning, som i så fall vil dreie seg om å lete etter folk som i utgangspunktet oppfatter seg som friske, for å kartlegge om de eventuelt likevel kan være syke. Dette er jo også et ressursspørsmål. Når det er knapphet på ressurser innenfor helsevesenet, slik at det blir et spørsmål om prioritering, ser helseministeren at det faktisk kan være et dilemma forbundet med stadig å gå inn i forhold til nye grupper som ikke engang har en erkjent sykdom, når man ikke er i stand til å prioritere grupper som faktisk har en erkjent sykdom?

Statsråd Dagfinn Høybråten : Det spørsmålet som representanten Ballo nå reiser, anser jeg for å være et annet spørsmål enn hovedspørsmålet.

       Jeg er kjent med at komiteen har en sak om dette til behandling nå, der jeg skal gi svar på spørsmål fra komiteen. Men generelt er jeg helt enig med representanten Ballo. Det er i helsevesenet kontinuerlig et dilemma, for vi får stadig nye teknologiske muligheter som gir nye behandlingsalternativer og behandlingsmuligheter, samtidig som vi er nødt til å ta med oss grunnstammen i behandlingstilbudet. Når det gjelder psykiatrien, er det vel ingen tvil om at den gjennom mange år har lidd fordi den ikke er blitt prioritert høyt nok av politisk ansvarlige myndigheter. Det er også slik at den har en karakter som gjør at den ikke alltid fremstår like akutt som den har gjort de siste ukene.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Den handlingsplanen som vi nå arbeider med, bygger på den enstemmige analyse av psykiatrien som Stortinget gjorde i forbindelse med behandlingen av den stortingsmeldingen som representanten Gravdahl nevner. Handlingsplanen vil prioritere de satsingsområdene som lå i stortingsmeldingen, og vil bygge på den entydige oppfatningen som kom til uttrykk i Stortinget ved den behandlingen.

       Det som blir noen av de største utfordringene i gjennomføringen av en slik opptrappingsplan, er ikke bare spørsmålet om økonomiske ressurser, men i høyeste grad også spørsmålet om tilgang på kompetanse og tilgang på personell. Vi har i dag knapphet på dette. Det blir en utfordring å rekruttere og utdanne flere i et størst mulig tempo. Det blir en utfordring å bruke personellet riktig og på riktig plass i systemet for at vi nå ikke skal oppleve at kommunene bygger ut psykiatrien og rekrutterer kompetanse på et høyere nivå enn det de trenger, slik at vi får en større mangel på spesialister i spesialisthelsetjenesten - som fortrinnsvis skal arbeide der. Det er av de spørsmålene som vil være med og avgjøre hvor raskt vi kan trappe opp innsatsen på dette området.

       Er helseministeren enig i at tiden kanskje nå er inne til å vurdere hvorvidt man skal opprettholde ventetidsgarantien?

       Personlig mener jeg at garantien lager flere problemer enn den løser. 25.000 brudd på garantiordningen siste periode skaper frustrasjon. Garantien er ikke juridisk bindende, men skaper likevel svære og urealistiske forventninger fra pasientenes side. De kriterier som er gitt for utvelgelse til garantien, er meget strikse og lager etiske problemer for de respektive overleger som skal velge ut pasientene.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Ventetidsgarantien slik den nå er utformet, praktiseres svært ulikt fra fylke til fylke og fra sykehus til sykehus. Det er en situasjon som ikke er til å leve med, og som i første omgang har ført til en innsats fra departementets side for å se til at den i større grad praktiseres etter intensjonen. La meg si at det er min hovedlinje.

       Jeg er enig i at ventetidsgarantien på mange måter representerer et ganske stort problem. Den innebærer nemlig at storting og regjering stiller i utsikt en behandling som 25.000 pasienter ikke får i tide. Dette er individuelt garanterte løfter, selv om de ikke har den juridisk bindende kraft som en ville oppnå gjennom en lovfesting. Jeg mener at dette er et problem i forhold til tilliten til helsevesenet som vi i det lange løp ikke kan leve med. Det er i og for seg isolert sett ingen løsning å fjerne garantien. Det hjelper ingen pasienter. Det jeg imidlertid er opptatt av, er at vi i tiden fremover kommer fram til en politikk der vi i større grad skaper forventninger som vi kan innfri. Det er to måter å gjøre det på: Det er å senke ambisjonsnivået, og det er å øke kapasiteten. Min primærstrategi vil være å øke kapasiteten. Jeg vil gi Stortinget anledning til en bred drøfting av dette spørsmålet i forbindelse med lov om pasientrettigheter, som Regjeringen legger fram i løpet av dette året.

John I Alvheim (Frp) : Jeg takker helseministeren for svaret og særlig understrekingen av at det er kapasiteten som skal økes, og ikke terskelen som skal senkes.

       Ventetidsgarantien og praktiseringen av den er også et spill om ressurser fra fylkeskommunenes side som jeg synes er bortimot uverdig. De pasientene som i dag får plass etter denne tremåneders garantien, er pasienter som under enhver omstendighet ville blitt prioritert i norske sykehus. Garantiordningen skulle derfor være helt unødvendig hvis man ikke kan gi plass til flere enn det som er tilfellet i dag. Garantiordningen er også rimelig kostbar å administrere. Det brukes ressurser som kunne vært brukt til helt andre og mer nødvendige ting i vårt helsevesen.

       Jeg registrerer at bl.a. Høyre og vel også Fremskrittspartiet ønsker å gjøre ventelistegarantien bindende. Samtidig ser man at ventelistegarantien har en rekke utilsiktede effekter. Blant annet er det pasienter med betydelige plager, men som faller utenfor ventelistegarantien, som nå får en uviss ventetid og til dels presses over i det private helsevesenet og må betale tjenestene selv fordi de ikke kommer inn under garantiordningen. Man kunne jo tenke seg at et alternativ til å gjøre ordningen juridisk bindene var å fjerne hele ventelistegarantiordningen. Har helseministeren overveid det som en alternativ mulighet?

Statsråd Dagfinn Høybråten : Som jeg sa i sted, tror jeg ikke det løser et eneste problem i helsevesenet å fjerne ventetidsgarantien isolert sett. Som flere har påpekt her i dag, må sykehusene uansett ha orden på sine pasienter når det gjelder hvem som skal ha behandling når, og sykehusene må ta stilling til hvilke pasienter som må ha behandling raskere enn andre, så garantien er et redskap for å holde orden på det.

       Men jeg er enig i at garantien kan ha en del sidevirkninger som ikke er heldige, bl.a i forhold til kronikere, til psykiatriske pasienter og andre grupper. I forbindelse med loven om pasientrettigheter vil vi vurdere alle sider av disse spørsmålene og gi Stortinget en bred anledning til å drøfte hvordan dette bør være i fremtiden.

       Det har vært en del tragiske skyteepisoder i det siste, og det har også vært brukt militære våpen, såkalte AG 3, og mange er blitt skremt av at 70.000-80.000 heimevernssoldater har våpen hjemme. Jeg lurer derfor på om forsvarsministeren mener at oppbevaring av militære våpen og ammunisjon skjer på en betryggende måte.

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll : Den siste argumentasjonen er jeg nok uenig i. Det er ingen automatikk i at det vil være mer interessant å stjele militære våpen om sivile våpen blir sikret bedre. Militære våpen har en spesiell funksjon, er ofte utstyrt på en spesiell måte og også oppbevart på en spesiell måte. De blir kontrollert årlig gjennom øvelsene i HV-sammenheng, hvor også oppbevaringsmåten gjennomgås.

       Det jeg imidlertid har pekt på, er at når man er i en overgangssituasjon, som man nå er, hvor en ny våpenlov er på tapetet og debatten er på høyden, er det naturlig at også Forsvaret går gjennom sitt regelverk. Men jeg må minne om at noe av hensikten med heimevernsopplegget nettopp er at det skal være kort utrykkingstid, og at dette er en del av Forsvaret som et samlet storting har gitt sin tilslutning til.

       I innstillingen til den forrige langtidsmeldingen om Forsvaret, som omfatter hovedretningslinjene for Forsvarets virksomhet og utvikling i tiden 1992-93, peker en samlet forsvarskomité på at den relative betydningen av HV vil øke. De sier at dette særlig vil gjelde i områder av landet der den fremtidige struktur gir sterkt redusert nærvær av hærkomponenter. Dette vil, sier komiteen, gjelde Sør-Norge generelt, men særlig Sør-Vestlandet. Videre sier en samlet komité:

       « Komiteen vil i denne sammenheng understreke behovet for at befal, generelt, og HV-personell spesielt, som et beredskapselement, fortsatt kan oppbevare personlige våpen, beredskapsammunisjon og personlig utrustning etter de gjeldende regler. »

       Dette, og spesielt det siste, mener jeg i klartekst gir føringer for HVs betydning og beredskap.

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll : La meg understreke at de uheldige episoder man har hatt i den senere tid, er enkeltepisoder, og misbruk av Forsvarets våpen er heldigvis unntakstilfeller. Det er videre slik at forsvarskomiteen i 1993 i den innstillingen som spørreren henviser til, enstemmig understreket « behovet for at befal, generelt, og HV-personell spesielt, som et beredskapselement, fortsatt kan oppbevare personlige våpen, beredskapsammunisjon og personlig utrustning etter de gjeldende regler ».

       Det er det forsvarsministeren har å forholde seg til, det er det Forsvaret har å forholde seg til. Og inntil Stortinget måtte si noe annet og mene noe annet, er det dagens regelverk som vil gjelde.

       I forbindelse med den internasjonale avtalen om investeringer, den såkalte MAI-avtalen, har EU-parlamentet uttalt bekymring for at denne avtalen kan gjøre det vanskeligere å gjennomføre og ha en egen nasjonal politikk når det gjelder kultur og opphavsrett. Vår film- og mediepolitikk har nettopp som utgangspunkt å ta vare på norske verdier samt språket og det mangfoldet vi har i kulturen vår, når vi nå ser at den utenlandske underholdningsindustrien ruller over oss. I debatten i Stortinget i går sa utenriksministeren at dette var et område han skulle se nærmere på i forbindelse med forhandlingene.

       Spørsmålet mitt blir om kulturministeren har brukt den posisjonen hun har i Regjeringen, til å få unntak fra avtalen som sikrer oss muligheten til å ha en egen nasjonal kulturpolitikk i Norge, spesielt for allmennkringkasterne og filmmiljøene våre.

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Ja, jeg kan forsikre representanten Alstad om at jeg skal bruke all den kraft jeg har, til å sikre at vi kan ha en nasjonal kulturpolitikk, og at vi ikke skal gå inn i avtaler som innebærer at vi undergraver muligheten til å sikre norsk språk og til å sikre en utvikling både på filmområdet og på det kulturpolitiske området ellers som gjør at vi kommer inn i en tenkning hvor det er markedet som skal bestemme, og hvor det er fri flyt.

       Jeg kan bare bekrefte at dette er et område vi selvfølgelig arbeider med og som vi vil ivareta på beste måte. Jeg er for så vidt også glad for å kunne si at når det kommer lignende signaler fra Europaparlamentet, er det en viktig alliansepartner i internasjonale forhandlinger.

Jon Olav Alstad (A) : Disse forhandlingene skulle jo egentlig vært avsluttet i fjor på dette tidspunktet, og har nå som siktemål å bli ferdige i april. Så kan vi selvsagt ta en lengre runde på om de klarer å bli det, men jeg vil tro at vi har forholdsvis kort tid på oss hvis vi skal klare å sikre den norske kulturarven og de politiske virkemidlene vi i dag har for å prøve å motvirke en del av den kommersialiseringen vi ser.

       Jeg kunne tenke meg å høre om det kunne være aktuelt for kulturstatsråden å gå inn i en nærmere dialog med EU, og spesielt EU-parlamentet, som tydeligvis har gått veldig langt i å uttrykke bekymring over en del av det som nå ligger i utkastet til avtale.

       Spørsmålet retter seg mot planlegging og bygging av ny opera i Oslo. I proposisjonen som er lagt fram, er det tre alternativer som er utredet, hvor det ene, Folketeaterbygningen, er beskrevet i to prosjekter, nemlig Folketeaterbygningens eget forslag og Statsbyggs forslag. Begge alternativene imøtekommer Operaens rombehov og driftsbehov. Det merkelige er at kun Statsbyggs alternativ blir viet oppmerksomhet i proposisjonen, til tross for at Folketeaterbygningen A/S' alternativ kanskje er et bedre alternativ.

       Mitt spørsmål til statsråden blir: Hvorfor har departementet og Statsbygg på en måte nektet å forholde seg til Folketeaterbygningens forslag?

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Jeg synes det er hyggelig at Fremskrittspartiet er opptatt av at vi skal få en ny opera i Oslo. Jeg tar dette som et signal om at man går inn i den proposisjonen vi har lagt fram, og som jeg håper kan bli behandlet i løpet av våren, slik at vi får tatt et standpunkt når det gjelder stedsvalg, i tillegg til at vi får bestemt oss for å bygge en ny opera.

       Nå går representanten inn på en kritikk av den proposisjonen som jeg har lagt fram. Jeg vet ikke om dette er riktig sted å svare på antydninger om mangler ved proposisjonen, men poenget er at jeg har vurdert de alternativene som foreligger, og har foretatt en klar anbefaling som jeg har fått Regjeringens støtte til, nemlig at operaen skal ligge på Vestbanen. Hvis det er spørsmål knyttet til den saken som komiteen nå har til behandling, vil jeg anbefale at det kommer i et brev til departementet. Vi skal selvfølgelig stille opp i komiteen og med skriftlig svar og redegjøre for bakgrunnen for den proposisjonen som foreligger.

       Ellers vil jeg til det konkrete spørsmål - hvis jeg skal gå inn på det - si at jeg kan ikke skjønne at det er grunnlag for kritikk på det punktet. Vi har gått inn på de alternativene som vi mener er aktuelle, og kommet med en helt klar anbefaling.

Per Sandberg (Frp) : Svaret var kanskje som forventet. Det er riktig som statsråden sier, at de tre alternativene er godt begrunnet i proposisjonen. Men det er kun Statsbyggs alternativ for Folketeaterbygningen som er utredet i proposisjonen, Folketeaterbygningen A/S' forslag er ikke begrunnet i det hele tatt i proposisjonen.

       Når alle innsigelser mot ny opera i Folketeaterbygningen dreier seg om Statsbyggs eget forslag - som er et dårlig forslag, som statsråden også har konkludert med - blir proposisjonen på en måte misvisende og trekker ikke fram fordelene, men kun direkte feil i forbindelse med Folketeaterbygningens alternativ.

       Et av argumentene statsråden selv har brukt i forhold til Vestbanen og Bjørvika, er kostnadsspørsmålet, at det blir for dyrt i Bjørvika i forhold til Vestbanen. Og siden statsråden også har brukt argumentet om at skattebetalernes penger (presidenten klubber) ikke skal brukes i overflod, er dette i hvert fall (presidenten klubber) det billigste alternativet.

       Mitt spørsmål blir - hvis jeg får lov: Er det slik at frykten for at det alternativet som Folketeaterbygningen A/S selv har lagt fram, kan privatiseres ...

       Ellers står selvfølgelig komiteen helt fritt til å innhente uttalelser fra Folketeaterbygningen, fra departementet og andre steder for å få et skikkelig grunnlag for å ta beslutningen nå i vår. Jeg håper inderlig at dette spørsmålet fra Fremskrittspartiet, som er det andre jeg får i muntlig spørretime fra en representant fra Fremskrittspartiet, er uttrykk for at det er stor interesse for saken, og at man kan finne fram til en løsning hvor vi får en ny opera og en fin plassering.

       Spørsmålet er også om Regjeringen og Stortinget har råd til å si nei takk til et slikt « lavterskeltilbud » innen psykiatrien, for å sitere helseministeren fra i sted. I lys av den alvorlige mangel på behandlingskapasit som vi ser i psykiatrien nå, vil jeg spørre helseministeren om han vil invitere Stortinget til å gjøre om det lovvedtaket som et flertall, bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, vedtok i forrige periode.

       Ved alle regionsykehus, med unntak av Rikshospitalet, arbeides det nå med å integrere voksenpsykiatrien og barne- og ungdomspsykiatrien. Norges største medisinske senter kan altså bli uten en slik bred kompetanse, selv om forholdene faglig og geografisk ligger til rette ved tilknytning til Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri, universitetene på Gaustad og psykiatrisk klinikk ved Rikshospitalet. Jeg synes det vil være naturlig at vi får et psykiatrisk kompetansesenter i tilknytning til Rikshospitalet. Det tror jeg vil bidra til å styrke fagmiljøet og det psykiatriske tilbudet, spesielt i Oslo og Akershus.

       Mitt spørsmål til helseministeren er: Blir dette vurdert i samarbeid med Rikshospitalet, og hva mener helseministeren om dette?

       Jeg har tidligere stilt spørsmål til kulturministeren om radiodekningen i Barentshavet. Det er flere tusen sjøfarende i Barentshavet som ikke får høre NRK. Dette er en gammel sak, og jeg har, som sagt, tidligere stilt spørsmål om dette. En enstemmig finanskomite har gått inn for at dette skal omtales i revidert nasjonalbudsjett som legges fram til våren. Stortinget vedtok statsbudsjettet og denne innstillingen.

       Spørsmålet mitt er: Hvilken omtale har kulturministeren tenkt å gi av denne saken i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett?

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Jeg hadde egentlig tenkt å gi Bastesen et positivt svar nå; hva jeg skal skrive i revidert nasjonalbudsjett, har jeg ikke tenkt på.

       Saken er at jeg er blitt konfrontert med denne situasjonen to ganger i spørretimen, og en gang også skriftlig. Jeg har lovt å ta initiativ til møter og følge opp saken. Det jeg nå kan melde, er at Norkring, som er selskapet til Telenor og NRK, vil sette i gang radiosending fra Røst allerede i 1998, og at det er planer for Nordkapp. Det som gjenstår, er kostnadene knyttet til videresending, som det er antatt skal deles mellom NRK og Fiskeridepartementet med en halvdel hver. Når det gjelder NRKs andel, er den kun 1,7 mill. kr, tilsvarende for departementet, så jeg regner med at dette skal ordne seg på en god måte ganske raskt. Og jeg er glad for at de fiskerne som Bastesen, og også jeg, har vært opptatt av skal få en god radiodekning, faktisk kan få det ganske snart.

Steinar Bastesen (TF) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Det er veldig positivt at det nå blir satt i gang radiosendinger som kan oppfanges av sjøfarende. Dette gjelder ikke bare fiskerne i Barentshavet. Det er ganske mange andre sjøfarende som ferdes i dette området. Vi får nå snart framlagt for Stortinget en proposisjon om å vedta bygging av en ny opera til 1,4 milliarder kr. Her er det en totalinvestering på ca 20 mill. det er snakk om. Jeg håper at dette er en sak som blir lagt fram i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, og at den da får sin endelige løsning, for dette blir med respekt å melde for småpenger å regne i forhold til bygging av opera.

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Jeg vil gjerne si at jeg er klar over at det ikke bare er fiskere på havet. Dette dekker havområdene, og det er derfor flere som får glede av det nye tilbudet. Jeg skal selvfølgelig bidra til at dette blir fulgt opp så raskt som mulig, som jeg også tidligere har forsikret representanten om.

       Når det gjelder bygging av opera, kan det selvfølgelig settes opp mot alle andre gode formål, men jeg mener det er riktig at vi som kulturnasjon tar et slikt løft ved innledningen til et nytt årtusen.

       I en interpellasjon i forrige uke antydet statsråden at hun ville pålegge fylkeskommunen og den lokale kulturforvaltningen ansvaret for flere av våre regionale kulturinstitusjoner og landsdelsinstitusjoner. Vi har i de siste årene arbeidet med gjennomføring av en ny organisering av kulturlivet, og er nettopp ferdig med dette arbeidet. Det har resultert i, som statsråden sa i det samme innlegget, at tilgjengeligheten til kulturtilbud også i distriktene har blitt bedre. Det kommer stadig signal om at manglende tilbud er en viktig årsak til at ungdom flytter. Vil statsråden gjøre endringer uten å vite om organiseringen fungerer bra?

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Det er svært viktig at ordningene fungerer bra, og jeg er glad for at det er gitt signaler om at kulturtilbudet øker. Jeg håper virkelig på å få til et kulturpolitisk løft.

       Det jeg gav et signal om, var at en del av de landsdels- og regioninstitusjonene som nå er finansiert over post 70 i Kulturdepartementets budsjett, kanskje kunne overføres til post 60, slik at man på fylkesnivå og regionalt nivå fikk ta en større del av ansvaret for utformingen og forvaltningen av disse teatrene. Det er en sak som jeg selvfølgelig vil drøfte veldig nøye både med fylkeskommunene og med Stortinget, og vi får se hvordan dette kan gå. Min hensikt er rett og slett at jeg ønsker å sikre en desentralisering i større grad, sikre at ansvaret kan tas på regionalt nivå, men med en betryggende finansiering også via Kulturdepartementets budsjett.

       Vi har for få legespesialister i Norge, og i motsetning til representanten Annelise Høegh mener jeg det er et alvorlig problem at vi har en svært skjev fordeling av de privatpraktiserende legespesialistene, der flere distriktsfylker kommer svært dårlig ut. Dette betyr at offentlige helsekroner og helsetilbud er tilsvarende ulikt fordelt, i og med at disse privatpraktiserende spesialistene jobber for offentlige kroner. Et eksempel kan være at folketrygdrefusjonen til slikt helsepersonell i 1996 utgjorde 448 kr pr. borger i Oslo, mens nordtrønderen ble tilgodesett med 8 kr. Dette er uakseptabelt skjevt. Og jeg spør da helseministeren: Hvor langt er arbeidet kommet med å få til en utjevning? Og når kan en eventuelt forvente at helseministeren viser oss resultater?

Statsråd Dagfinn Høybråten : Vi arbeider nå med oppfølgingen av stortingsmeldingen om spesialisthelsetjenesten, der bl.a spørsmålet om utdanning og dekning av legespesialister ble drøftet. Det vi tar sikte på, er at det nye rådet for spesialistutdanningen, som blir et meget sentralt rådgivende organ for regjering og departement, skal være etablert innen 1. juli. Det vi nå arbeider med, er - i samarbeid med Kommunenes Sentralforbund og Den norske lægeforening - hvordan de nærmere oppgaver for dette rådet skal utformes. Siktemålet er helt klart at staten gjennom dette tar sammen med kommunesektoren et sterkere offentlig styringsgrep når det gjelder spesialistutdanningen. For øvrig er legedekningen en utfordring som vi arbeider med på flere måter. Legemangelen må vurderes i lys av arbeidstidsordninger i sykehusene. Det er statens rolle å skape bedre tilgang på personell, og det er opp til sykehuseierne å benytte seg av tilbudet. Økt rekruttering fra utlandet er som kjent én strategi som vi forfølger. Funksjonsfordeling mellom sykehusene er også viktig for å sikre en god utnyttelse av de spesialistressurser som vi har.

       Når det gjelder primærhelsetjenesten, som representanten Kristoffersen vel ikke direkte berørte, men som også er viktig i denne sammenheng, vurderer vi tiltak i forbindelse med gjennomføring av fastlegeordningen for å sikre en bedre fordeling av de ressursene vi faktisk har i landet.

Asmund Kristoffersen (A) : Jeg er veldig glad for at helseministeren så lojalt - og det ventet jeg også - har fulgt opp det Stortinget vedtok i fjor vår.

       Jeg har likevel lyst til å tillegge at de tallene jeg viste til i stad, betyr at Nord-Trøndelag får bruke 0,2 % av trygdemidlene til privatpraktiserende legespesialister, mens 38 % går til Oslo. Det må være mulig å fordele også dette helsepersonellet mer geografisk riktig, for det er jo behandling av pasienter vi snakker om. Og så er det vel sikkert slik at spesialistene i f.eks. Oslo nok har tilstrekkelig å gjøre, men jeg tror ikke at alle disse løser de viktigste og prioriterte oppgavene som et solidarisk helsevesen skal løse.

       Derfor har jeg lyst til å spørre i tråd med det som helseministeren var inne på: Kan det være aktuelt å utarbeide normer for legedekning innenfor de ulike spesialitetene, f.eks i forhold til folketall, som grunnlag for statens medfinansiering?

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg vil ikke utelukke at det kan være aktuelt å utarbeide slike normer. Det som jeg er opptatt av nå, er å sikre at vi har styringsmekanismer for fordeling av legeårsverkene som er basert på en forståelse mellom stat, kommunesektor og Den norske lægeforening. Som kjent er de avtalene vi har på dette området i dag, sagt opp fra både Kommunenes Sentralforbund og Oslo kommune, og i forbindelse med oppfølgingen av denne situasjon ser vi på styringsmekanismene på bred basis.

       Jeg har et begrunnet håp om at vi skal kunne komme fram til en ordning som i rimelig grad er omforent, og som vil ivareta det som er det nasjonale behovet, nemlig en bedre fordeling av legeressursene.

       Presidenten: Det blir en lang rekke endringer i den oppsatte spørsmålslisten, og presidenten viser i den sammenheng til den oversikt som er omdelt på representantenes plasser i salen.

       De foreslåtte endringer i dagens spørretime foreslås godkjent. - Det anses vedtatt.

       Endringene var som følger:

       Spørsmålene 1, 2 og 3, fra henholdsvis representantene Kristin Halvorsen og Erik Solheim til statsministeren, vil bli besvart av utenriksministeren. Spørsmålene utsettes til neste spørretime, da utenriksministeren er bortreist.

       Spørsmålene 13 - 19, fra henholdsvis representantene Jan Johnsen, Inge Myrvoll, Erik Solheim, Laila Kaland, Ane Sofie Tømmerås og Per Roar Bredvold til justisministeren, utsettes til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

       Spørsmål 20, fra representanten Øystein Hedstrøm til justisministeren, vil bli besvart av kirke-, utdannings- og forskningsministeren på vegne av justisministeren, som er bortreist.

       Spørsmål 36, fra representanten Einar Olav Skogholt til miljøvernministeren, er overført til samferdselsministeren som rette vedkommende. Dette spørsmålet utgår.

       Spørsmål 37, fra representanten Terje Knudsen til miljøvernministeren, er trukket tilbake.

Spørsmål 1

       Fra representanten Kristin Halvorsen til statsministeren:

       « Svein-Erik Lamark har i flere avisintervjuer hevdet at POT planla en offentliggjøring av saken for å påvirke prosessen omkring Danielsen-utvalgets rapport. Til Dagbladet 17. mars 1998 sier Lamark blant annet: « Arne Rustad og Per Gammelgård sa riktignok at strategisk sett hadde de helst sett at offentliggjøringen kom nærmere Danielsen-utvalgets innstilling. »

       Hva er statsministerens kommentar til disse opplysningene? »

Spørsmål 2

       Fra Kristin Halvorsen til statsministeren:

       « På bakgrunn av VGs offentliggjøring av detaljer i saken fant utenriksminister Vollebæk det nødvendig å framføre en beklagelse overfor den russiske ambassadør. Beklagelsen gikk på at ambassadøren hadde blitt fotografert på vei inn til Utenriksdepartementet.

       Synes statsministeren det er forsvarlig at en har så dårlig kontroll med de dobbeltagentene POT benytter seg av, at en er nødt til å beklage seg overfor fremmede makter? »

Spørsmål 3

       Fra representanten Erik Solheim til statsministeren:

       « Svein-Erik Lamark hevder i VG 16. mars 1998 at POT var interessert i å rekruttere russiske tjenestemenn. Lamark hevder videre at norsk overvåkningspoliti i samarbeid med andre lands etterretningstjenester skal ha tilbudt høye pengebeløp til russiske tjenestemenn dersom disse ville « hoppe av » for deretter å samarbeide.

       Synes statsministeren det er riktig at norsk overvåkningspoliti samarbeider med andre lands etterretningstjenester for å rekruttere tjenestemenn fra andre land? »

       Presidenten: Disse spørsmålene er utsatt.

Spørsmål 4

       Olav Gunnar Ballo (SV) : Jeg vil gjerne rette følgende spørsmål til kulturministeren:

       « En senkning av opplagstaket fra 6.000 til 4.000 vil fjerne produksjonsstøtten til 30 av landets småaviser. Innsparingen beløper seg til ca 14 mill. kroner. Til sammenligning mottar Dagsavisen Arbeiderbladet alene 30 mill. kroner. Det er distriktsavisene som vil rammes av nevnte endring.

       Synes kulturministeren at det er distriktspolitisk akseptabelt å kutte produksjonsstøtten til disse avisene? »

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Forslaget om endringer i vilkårene for produksjonstilskudd til dagsaviser som representanten Ballo viser til, stammer fra Statskonsults rapport « Om pressestøtten og statens annonseregelverk », som ble framlagt i januar i år.

       Jeg vil presisere at forslagene i rapporten fullt og helt står for Statskonsults egen regning, og at Kulturdepartementet så langt ikke har tatt stilling til innholdet i rapporten. Rapporten er for tiden ute på høring med frist for uttalelse til 2. april i år.

       Regjeringen vil eventuelt komme tilbake til forslagene i statsbudsjettet for 1999. Jeg kan derfor ikke kommentere enkeltforslag i rapporten nå. Men la meg generelt understreke når det gjelder pressestøtten, at for meg er det veldig viktig å ta vare på en differensiert og mangfoldig presse. Pressestøtten er rettet inn mot lokalavisene, mot nr. 2-avisene og mot de såkalte landsdekkende, meningsbærende avisene. Statskonsults rapport har bekreftet at man treffer ganske godt ut fra det som har vært hensikten med ordningen.

       Når jeg nevner det nå, er det fordi Statskonsults rapport selvsagt vil bli gjennomgått grundig av departementet, og at vi eventuelt vil komme tilbake med endringer i pressestøtteordningen, men jeg vil understreke: for å ivareta de hensyn som jeg her har nevnt.

       Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Olav Gunnar Ballo (SV) : På listen over de avisene som vil rammes finner man navn som Bygdeposten, Fjordingen, Setesdølen, Levanger-Avisa, Lofot-tidende, Vestlandsnytt, Vestnytt osv. Det er stort sett distriktsaviser og småaviser.

       Jeg er klar over at det er Statskonsult som har laget denne rapporten, men betyr det svaret som statsråden her gav, at de avisene ikke trenger å være så urolig som de har vært etter å ha blitt kjent med rapporten, fordi man på departementshold vil ha en ganske nyansert betraktning her som muliggjør andre løsninger enn at nevnte aviser rammes?

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Det sentrale i spørsmålet til Ballo var jo om avisene kunne ta det med ro, og jeg vil nok si at jeg opplever at avisene og pressestøtteordningen er under et visst press. Det kommer i tillegg til at portoordningen er lagt om.

       Så det jeg kan forsikre representanten om, er at jeg skal gjøre det jeg kan for å sikre de små avisene, de riksdekkende, meningsbærende avisene og mangfoldet som ligger i at nr. 2-avisene får en form for støtte. Men jeg kan ikke gå inn på detaljene i dette, og spørsmålet knyttet til senking av taket fra 6.000 til 4.000 har jeg overhodet ikke gått inn på. Men jeg må si at de avisene representanten nevner, er aviser som betyr veldig mye i lokalsamfunnet, og som ikke minst betyr noe for den lokale identitet - noe som er svært viktig. Og det har vært en tradisjon i Norge at vi har sikret flertall for å ta vare på det.

       Jan Johnsen (H) : Jeg har følgende spørsmål til kulturministeren:

       « I forbindelse med utvidelse av Rogaland Teater ba Kulturdepartementet våren 1997 om at Statsbygg overtok prosjektet. Statsbygg mener, grunnet bedre løsninger, at budsjettet bør økes med 12 mill. kroner fra statens side.

       Ser kulturministeren noen mulighet for at dette kan bevilges slik at arbeidet kan komme i gang? »

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Kulturdepartementet har sett behovet for at verkstedfunksjonene ved Rogaland Teater forbedres og har søkt å bidra til å gi teateret tilfredsstillende forhold ved å sette av midler til ombygging og utbygging over budsjettposten for nasjonale kulturbygg. Også Stavanger kommune og Rogaland fylkeskommune deltar i finansieringen.

       Departementet har, som i mange andre byggesaker, gitt Statsbygg byggherreansvaret for prosjektet. Statsbygg har fra tidligere erfaring med prosjektering av teaterbygg. Det er Rogaland Teater som har tatt opp spørsmålet om tilleggsbevilgninger fra staten og regionen, etter at ulike løsninger for gjennomføring av prosjektet har vært vurdert i samarbeid med Statsbygg.

       Jeg er kjent med spørsmålene som er oppstått om gjennomføringen og finansieringen av byggeprosjektet ved Rogaland Teater. Dette er en budsjettsak som er under vurdering. Jeg finner det derfor ikke riktig å kommentere saken nærmere nå.

Spørsmål 6

       Astrid Marie Nistad (A) : Eg tillèt meg å stille følgjande spørsmål til næringsminister Lars Sponheim:

       « I dag finansierer ikkje Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) brønnbåtar som vert nytta til frakting av fisk frå oppdrettsnæringa m.a.

       Er statsråden einig i at SND ikkje skal gje lån og tilskot til brønnbåtar? »

Statsråd Lars Sponheim : I utgangspunktet er virksomheten til Statens nærings- og distriktsutviklingsfond - SND - næringsnøytral. Det er likevel foretatt visse avgrensinger. SND kan ikke gå inn i bank- og finansvirksomhet, rederivirksomhet med unntak av fiskeflåten, olje- og gassutvikling eller offentlig forvaltnings- eller forretningsvirksomhet. Innenfor denne rammen legger jeg til grunn at alle næringer som faller innenfor SNDs næringsmessige virkeområde, skal ha det samme tilbudet fra SND. Det er imidlertid tatt inn som et generelt vilkår at bedrifter som mottar løpende offentlig driftsstøtte, ikke kan støttes.

       Brønnbåter benyttes til transport av fisk, herunder også oppdrettsfisk. Eierskap til og driften av brønnbåter kan organiseres på to ulike måter som gir forskjellig resultat. Dersom eierskap og drift ligger i oppdrettsanlegg/fiskeindustribedrift og bare betjener dette, kan dette ses på som intern transport og finansieres av SND på lik linje med andre interne transportmidler. Hvis det derimot er en fraktebåteier som tilbyr denne tjenesten, oppfattes dette som rederivirksomhet. SND har ikke anledning til å finansiere slik virksomhet. Ut fra den ulikebehandlingen som her kan oppstå, har SND valgt ikke å finansiere brønnbåter. Dette er en vurdering og prioritering som er foretatt av SND, og som innenfor gjeldende regelverk er tillagt SND.

       Jeg vil i denne forbindelse minne om at den åpningen som er for støtte til brønnbåter, ikke er ensbetydende med at en søker har krav på støtte. Medvirkning fra SND må vurderes innenfor tilgjengelige rammer og ut fra prosjektets utbyggingseffekt.

Astrid Marie Nistad (A) : Eg takkar statsråden for svaret. Når dei som driv innanfor oppdrettsnæringa, har eigne brønnbåtar, ser eg at det ligg eit grunnlag for at SND kan finansiere desse båtane, når dei ikkje er organiserte slik statsråden skisserte i svaret sitt.

       Mitt spørsmål vert då: Vil statsråden vere med på å auke rammene til Statens nærings- og distriktsutviklingsfond i samband med budsjettet for 1999 for å hjelpe denne næringa - slik at folk i distrikta som er villege til å satse, kan få hjelp gjennom det einaste statlege verkemiddelapparatet vi har?

Statsråd Lars Sponheim : Det er åpenbart at hvis bare næringsministeren skulle svare, ville han si ja til alt som kunne bidra til å gjøre virkemidlene bedre for næringslivet. Men næringsministeren er også medlem av et regjeringskollegium, så når statsbudsjettet for 1999 legges fram, skal det være et samlet, ansvarlig opplegg. Hvilket rom det er for økninger på Næringsdepartementets budsjett innenfor det opplegget, får vi komme tilbake til når statsbudsjettet blir lagt fram.

       Men la meg få si de siste sekundene at det i departementet er en løpende vurdering av og debatt om en bør fremme forslag om å utvide SNDs virkeområde til også å gjelde rederivirksomhet - spesielt NOR-flåten og fraktefartøyer generelt, som vi vet sliter og trenger fornying. Det vil i så fall kreve økte rammer og har med de samlede rammebetingelser for denne type rederivirksomhet å gjøre. Blant annet vil Stortingets behandling av refusjonsordningen i samband med revidert nasjonalbudsjett ha betydning for de samlede rammebetingelser.

Spørsmål 7

       Torbjørn Andersen (Frp) : « Langs Sørlandskysten er det til dels meget høye priser på eiendommer, spesielt de med strandlinje. Myndighetene beregner den antatte salgsverdi som grunnlag for fastsettelse av arveavgift. Dette resulterer i betydelige arveavgifter som i enkelte tilfeller medfører at arvtager ikke har råd til å overta barndomshjemmet etter sine foreldre.

       Mener statsråden at det ved arv av bolig er rimelig å legge den antatte salgsverdi til grunn i områder der markedsprisene er spesielt konjunkturavhengig? »

Statsråd Gudmund Restad : Etter arveavgiftsloven skal salgsverdien som hovedregel legges til grunn ved arveavgiftsberegningen.

       Generelt sett gjenspeiler den økte omsetningsverdien på de arvede eiendommene en økt skatteevne hos arvtakeren. I utgangspunktet er det et godt prinsipp at arveavgiftsgrunnlaget baseres på virkelig verdi, og at grunnlaget stiger når virkelig verdi har steget før arvefallet.

       Dette er særlig lett å forstå når arvingen selger eiendommen med en gang og dermed innkasserer denne virkelige verdien kontant. Men også når arvingen i stedet velger å beholde den arvede eiendommen, må verdsettelsen generelt baseres på markedsverdi i det gjeldende avgiftssystemet.

       I normaltilfellene av arvegang for bolig- og fritidseiendommer i en familie er avdødes barn godt voksne og økonomisk etablert med løpende inntekt. Dersom en slik arving ikke har likvid kapital til å dekke arveavgiften på en familieeiendom, vil det være gode muligheter til en moderat belåning på eiendommen, slik at avgiften kan innfris. Avgiften for arvelaters barn er maksimalt 20 %, og fribeløp og lavere satser på den første del av arven - inntil 400.000 kr - reduserer det samlede avgiftsbeløpet for hver arving. Er eiendommen allerede belånt av arvelater, reduserer slik gjeld nettoarven og dermed arveavgiftsgrunnlaget. Er det gjenlevende ektefelle som overtar eiendommen, oppstår ikke avgiftsproblemer, fordi gjenlevende ektefelle er fritatt for avgiftsplikt.

       I visse særlige tilfeller kan arveavgiften medføre større, forståelige vanskeligheter, og det er vel slike tilfeller som det siktes til i representanten Andersens spørsmål. Det kan særlig gjelde når arvingen er et yngre barn som ennå ikke har etablert seg økonomisk med normale inntekter, men som skal overta barndomshjemmet og fortsatt bo der. Mulighetene til å svare renter og avdrag av en belåning av eiendommen for å dekke arveavgiften kan da være atskillig svakere enn normalt. I slike tilfeller kan det søkes om nedsettelse av arveavgiften ut fra billighetsgrunner. Nedsettelse vil imidlertid normalt ikke være aktuelt dersom boligen har en ekstraordinært høy verdi eller standard. Eventuelt kan det innvilges betalingsutsettelse mot statlig pant i eiendommen, uten frykt for tvangsinndrivelse så lenge forholdene begrunner en særlig lempelig holdning overfor arvingen. Jeg nevner også muligheten til å avtale en rimelig avdragsordning for arveavgiften i forhold til inntektsnivået.

       I departementet forbereder vi nå en utvalgsutredning om arveavgiften. Utvalget planlegges nedsatt i år, med sikte på å bli ferdig i løpet av 1999. Verdsettingsprinsipper og -problemer vil stå sentralt i dette arbeidet.

Torbjørn Andersen (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret. Jeg oppfatter det dit hen at det inneholder visse positive elementer.

       Nå er det som kjent slik at fribeløpet for avgiften på 100.000 kr har stått uendret siden 1983, uten noen som helst form for inntektsregulering. Dette har medført en betydelig skjerping av arveavgiften både for privatpersoner og for bedrifter. Et minstekrav er derfor at både fribeløp og skattesatser bør indeksreguleres, minst fra 1983-nivå.

       Kan statsråden antyde at Regjeringen i det minste vil ta initiativ til å foreslå at det blir foretatt endringer med hensyn til fribeløpet for arveavgiften allerede i 1999-budsjettet?

       Asmund Kristoffersen (A) : Jeg skal få lov til å stille finansministeren følgende spørsmål:

       « Mange sykehus har stor mangel på legespesialister som løses ved at leger fra våre naboland i sine ferier og avspaseringsperioder leies inn til våre sykehus. I Møre og Romsdal har fylkesskattesjefen nå krevd at sykehusenes dekning av reiseutgifter for legene inn og ut av Norge skal betraktes som skattepliktig inntekt.

       Ser statsråden at slik praksis vil ramme denne nødvendige legerekrutteringa, og hva kan statsråden gjøre for at sykehusene fortsatt kan ta inn disse legene uten å inntektsbeskatte reisene? »

Statsråd Gudmund Restad : Finansdepartementet har vært i kontakt med Møre og Romsdal fylkesskattekontor for å bringe nærmere klarhet i spørsmålet som representanten Kristoffersen stiller. Det dreier seg om en bokettersynsrapport med konklusjon om at arbeidsgivers dekning av utgiftene til reiser i forbindelse med tiltredelse og fratredelse av vikariater skal anses som dekning av privatutgifter. Når arbeidsgiver dekker privatutgifter, skal dette regnes som lønn, slik at arbeidstakeren beskattes for dekningen, og arbeidsgiveren må betale arbeidsgiveravgift.

       Borgarting lagmannsrett har ved behandlingen av en annen, men liknende sak også lagt til grunn at det dreier seg om dekning av privatutgifter. Den aktuelle dom i lagmannsretten, som teknisk sett bare gjaldt arbeidsgivers avgiftsplikt for utgiftsdekningen, er påanket til Høyesterett og derfor ikke rettskraftig.

       Klassifisering av forskjellig reiseutgifter som privatutgifter eller yrkesutgifter er til en viss grad et skjønnsspørsmål. For å sikre at det utøves en mest mulig ensartet likningsmessig behandling av spørsmålet, har departementet fått hjemmel til å gi forskrift om hva som skal anses som reiser mellom hjem og arbeidssted, og hva som skal anses som yrkesreiser. Dette skjedde som ledd i skatteopplegget for 1998. Det arbeides nå med en slik forskrift. Jeg vil i forbindelse med dette arbeidet medvirke til at det aktuelle spørsmålet avklares.

       Skattedirektoratet har tidligere vurdert spørsmålet om eventuell skatteplikt for utenlandske ansatte som får dekket reiseutgifter ved kortvarig arbeidsopphold i Norge. Jeg vil be om at Skattedirektoratet på nytt vurderer de aktuelle saker for å påse at behandlingen av dem er i tråd med gjeldende praksis.

Asmund Kristoffersen (A) : Vi har stor spesialistmangel i Norge og spesielt i Distrikts-Norge, og ikke minst i finansministerens og mitt hjemfylke, Møre og Romsdal. Dette har som sagt vært løst ved å leie inn utenlandske leger for kortere perioder. Det har vært helt nødvendig, og jeg tror også det blir nødvendig i overskuelig framtid.

       Jeg mener derfor man må se nøye på den nye tolkningen som fylkesskattesjefen i Møre og Romsdal har gjort. Den synes ikke å være særlig hensiktsmessig i forhold til rekrutteringen av leger. Det vil iallfall drive oppover kostnadene på sykehustjenester, og dermed får man behandlet færre pasienter. Det ville være svært alvorlig hvis dette bare skulle være gjeldende for ett eller få fylker, så jeg er tilfreds med at finansministeren har tatt dette opp på bred basis.

       Men siden dette er nytt av året, må jeg spørre: Kan det være aktuelt å instruere de ulike fylkesskattesjefene om at en sånn ny praksis ikke må settes i verk før departementet har gitt sin avklaring?

Statsråd Gudmund Restad : Jeg er enig med Kristoffersen i at man ikke må legge unødige vanskeligheter i veien for å kunne leie inn helsepersonell, for det er stor mangel på slike, ikke minst i vårt eget hjemfylke. Jeg vil også legge stor vekt på at det må være likebehandling. Det er vel ting som tyder på at siden det ligger et betydelig element av muligheter for skjønn i vurderingen av om det er en privatutgift eller en yrkesutgift man snakker om, er det nødvendig med en opprydding.

       Den forskriftshjemmelen som Finansdepartementet har fått, er såpass fersk at vi ennå ikke har fått utarbeidet forskriften, men jeg vil ta den for meg så snart som mulig og sørge for at det i alle fall blir en likebehandling.

       Jeg ser det vel ikke rimelig, så lenge jeg ikke vet hva denne forskriften vil munne ut i og så lenge jeg ikke har oversikt over hvordan de aktuelle skatte- og avgiftsspørsmål er behandlet ved de forskjellige fylkesskattekontorene, å be dem endre sin praksis. Men hvis forskriften foreligger snart, burde den i hvert fall gi et klart signal om og retningslinjer for hva som skal være praksis i framtiden.

Spørsmål 9

       Leif Lund (A) : « Ifølge NRK ønsker den politiske ledelsen i Kommunaldepartementet at Trondheim skal få et alternativt finansmiljø til Oslo. Regjeringen har blant annet planer om å flytte en del av Statens nærings- og distriktsutviklingsfond dit, samt deler av Postbanken og Kommunalbanken.

       Hvilke vurderinger ligger til grunn for at en her har valgt Trondheim i motsetning til andre byer, som for eksempel Bergen? »

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Jeg går ut fra at representanten Lund deler min bekymring over de sterke flyttestrømmene mot det sentrale østlandsområdet som vi for tiden er vitne til. Av erfaring vet vi at folks flyttevalg har nær sammenheng med bl.a utviklingen på arbeidsmarkedet, og med hvor det er attraktive arbeidsplasser å finne. Skal vi ha håp om å påvirke denne utviklingen, må vi derfor forsøke å påvirke lokaliseringen av disse arbeidsplassene. Strukturendringene innen bank og finans har medført at finansnæringen er i ferd med å bli den mest sentraliserte av alle næringer her i landet.

       Det er på denne bakgrunn jeg har lansert tanken om Trondheim som et alternativt finanssentrum til Oslo. Når jeg har pekt på Trondheim som et mulig sted for et slikt alternativ, ligger det i første rekke en erkjennelse av at denne byen har et visst grunnlag å bygge på ved at hovedsetet for flere banker fortsatt er plassert her. Jeg tror dette er av vesentlig betydning for å lykkes med en slik tanke.

       Det særlige ved Trondheim er muligens muligheten for en interessant kobling mellom et sterkere finansmiljø og det teknologiske forsknings- og utviklingsmiljøet rundt NTNU og SINTEF i Trondheim. Det er grunn til å tro at det i åra framover vil kreves et tettere forhold mellom denne typen miljøer som grunnlag for teknologisk nyskaping og innovasjon. På innovasjonsmarkedet er det også et visst miljø i Trondheim rundt aktører som Trøndelag Vekst, Leiv Eriksson Senter og SIVA. Ved siden av de forhold jeg allerede har nevnt, ligger Trondheim kommunikasjonsmessig gunstig til nordenfjells med tanke på å utvikle dette til noe mer enn et lokalt miljø for Midt-Norge.

       Det foreligger ingen konkrete planer om en slik flytting som representanten Lund peker på. Foreløpig er dette tanker i forbindelse med et arbeid for å utvikle en strategi for en bedre distriktspolitikk. Spørsmålet om å utvikle større finansmiljøer utenfor Oslo utredes videre i samråd med berørte departementer, og eventuelle konkrete forslag vil bli fremmet av de ansvarlige departementene.

Leif Lund (A) : Jeg takker statsråden for svaret, og det var ikke så veldig overraskende. Jeg regnet jo med at dette var en del av de tankene som statsråden har i forhold til distriktspolitikken.

       Vi skal allerede i morgen, i lokaldemokratidebatten, komme litt innom distriktspolitikk, og jeg vet at statsråden skal ha en redegjørelse for Stortinget om distriktspolitikken i slutten av april. Jeg ser fram til det med forventning. Og jeg vil i hvert fall signalisere fra mitt ståsted at jeg vil komme tilbake til de tanker som statsråden har i forhold til Trondheim. Jeg kunne sagt mye om finansmiljøet, universitetsmiljøet, handelshøyskolemiljøet og alt som er i Bergen, men vi ville vel neppe blitt enige!

       Men jeg takker for svaret og vil komme tilbake til distriktspolitikken allerede i morgen i innlegget mitt i lokaldemokratidebatten, og ved neste korsvei, i debatten om den distriktspolitiske redegjørelsen.

Presidenten: Presidenten ser fram til nye kampar mellom Brann og Rosenborg!

Spørsmål 10

       Sverre J Hoddevik (H) : Eg tillèt meg å stille følgjande spørsmål til kommunal- og regionalminister Ragnhild Queseth Haarstad:

       « I avisa Firda kunne vi i veke 12 lese om Oslo Lufthavn AS si handsaming av Audhild Vikens Vevstove som anbydar for butikkdrift på Gardermoen. På grunn av si distriktsplassering fekk vedkomande tre timars frist for å revidere tilbod mot andre sine 2 dagar.

       Er slik anbodspraksis forenleg med Regjeringa sitt distriktspolitiske syn? »

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Det er en selvfølge at distriktsbedrifter skal konkurrere på like vilkår med bedrifter i sentrale strøk. Våre distriktspolitiske virkemidler er opprettet nettopp for å kompensere for konkurranseulemper som distriktsbedriftene har. Like selvfølgelig er det derfor at også anbudsvilkårene skal være like. Det er en klar forpliktelse også for Oslo Lufthavn å påse at anbudsrutiner blir håndtert på en likeverdig måte for alle relevante tilbydere.

       Jeg har vært i kontakt med Samferdselsdepartementet, som understreker at Oslo Lufthavn AS selv står ansvarlig for sin forretningsdrift, herunder anbuds- og tilbudsvirksomhet. Samferdselsdepartementet har gjennom Oslo Lufthavn fått opplyst at selskapet i denne saken har fulgt ordinær tilbudspraksis, som ikke diskriminerer distriktsbedrifter. I dette tilfellet var det invitert åtte forskjellige tilbydere med ulik geografisk plassering. I innledningsfasen hadde alle romslige tidsrammer. Det er beklagelig dersom tidsaspektet skal framstå som avgjørende for utfallet av denne saken, og jeg vil be samferdselsministeren påse at vedkommende får en skikkelig tilbakemelding på sitt tilbud og den vurdering som ble lagt til grunn fra selskapets side, dersom dette ikke er gjort.

       Dersom tilbyderen det her er tale om, likevel mener seg urettmessig behandlet på noen måte i forhold til øvrige tilbydere, vil jeg anbefale vedkommende å ta saken opp med Konkurransetilsynet, som er rette instans i tilfeller som dette.

Sverre Hoddevik (H) : Eg takkar statsråden for svaret.

       Gardermoen blir eit utstillingsvindauge for heile nasjonen. Det er eit utstillingsvindauge som vi frivillig eller ufrivillig får eit stigande eigedomsforhold til over heile landet.

       Utstillingsvindauget er også reflektert i utlysingspremissane for butikkdrifta. Ser ministeren særleg potensial for marknadsføring av Distrikts-Noreg, eksempelvis reiselivsnæringa, gjennom hovudflyplassen?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : På det spørsmålet skulle jeg ønske at jeg kunne ha svart et uforbeholdent ja, fordi jeg mener det er viktig at vi i forbindelse med hovedflyplassen ikke bare klarer å vise den miljøpolitiske sida, slik Stortinget tidligere har lagt vekt på ved utbygginga av hovedflyplassen, men at vi også i forbindelse med presentasjonen av det vi skal ha på Gardermoen, kan få presentert den distriktspolitiske aktiviteten vi faktisk har i Norge, slik at vi får vist det mangfoldet vi har også når det gjelder produksjon av ulike varer. Men som spørreren sikkert vet, har vi ikke muligheter til å gå inn med direkte politisk styring av dette. Vi må forholde oss til det som er vedtatt av opplegg, og forholde oss til de selskaper som nå faktisk har myndighet til å arbeide med dette. Men jeg håper de tar til vettet og får fram den distriktspolitiske profilen.

       Morten Lund (Sp) : Jeg vil få stille følgende spørsmål til kommunal- og regionalministeren:

       « I Trondheim er det ifølge en meningsmåling klart flertall i befolkningen for å bevare Svartlamon som boligområde, mens bystyret foreløpig fastholder sitt rivingsvedtak. I et slikt tilfelle burde det være interessant med en lokal folkeavstemning som et ledd i beslutningsprosessen.

       Kan det vurderes å gjennomgå lovverket med tanke på at befolkningen i visse saker av stor interesse kan kreve at det holdes en lokal rådgivende folkeavstemning? »

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Kommunelovutvalget drøftet spørsmålet om lovregulering av folkeavstemninger i sitt forslag til ny kommunelov, NOU 1990:13, men kom til at det ikke var tilstrekkelig grunnlag for en slik lovregulering. Utvalget avviste å fastsette lovbestemte pålegg om å holde folkeavstemninger, både når det gjaldt rådgivende og bindende folkeavstemninger, bl.a fordi det er liten tradisjon for folkeavstemninger i det norske styringssystemet på både nasjonalt og lokalt nivå. Utvalget viste dessuten til at rettslig bindende folkeavstemninger ville representere et brudd med det representative demokrati, og at adgangen til å holde lokale folkeavstemninger allerede lå i lovens system, en adgang som det synes å herske en klar bevissthet om i lokalforvaltningen. Bare ett av utvalgets medlemmer foreslo å ta inn i kommuneloven en bestemmelse om adgang for kommunestyret til å iverksette rådgivende folkeavstemninger.

       Regjeringen sluttet seg til lovutvalgets syn i proposisjonen om ny kommunelov, og Stortinget fant heller ikke grunn til å lovfeste regler om lokale folkeavstemninger da proposisjonen var til behandling i 1992.

       Høsten 1997 oppnevnte Jagland-regjeringen et utvalg som skal gjennomgå valglovgivningen og vurdere en del andre spørsmål som har med lokaldemokratiet å gjøre. I mandatet for dette utvalget er det sagt at utvalget skal vurdere behovet for og eventuelt foreslå regler for lokale folkeavstemninger. Utvalget skal legge fram sin innstilling innen 31. januar 2000.

       Spørsmålet om lovregulering av lokale folkeavstemninger er altså allerede under utredning i et regjeringsoppnevnt utvalg.

Morten Lund (Sp) : Jeg takker for svaret. Det er da to-tre år til folket eventuelt kan kreve å få gi sine folkevalgte et råd. Til den tiden må et flertall i kommunestyret be om å få et slikt råd.

       Saken om bevaring eller riving av Svartlamon egner seg så absolutt for å be om et råd. Det er et tema som engasjerer veldig sterkt i Trondheim. Det dominerer i avisinnlegg, det har vært støttekonserter, det har vært protesttog, og det har vistes veldig godt i jubileumsåret.

       Det er en sak som dreier seg om verdier som ikke kan verdsettes i penger, og slike spørsmål er det en del av. Det dreier seg om et historisk dokument, bl.a om arbeiderklassens historie langt tilbake i tid. Jeg tror det ville bli et meget stort engasjement rundt en diskusjon som skulle ende opp i en slik folkeavstemning.

       Jeg tror også at kravet om folkeavstemning kan være en sikkerhetsventil for demokratiet. Vi hadde en folkeavstemning for en tid tilbake, EU-avstemningen, som viste at folk setter pris på å bli spurt til råds. Jeg vil spørre om statsrådens holdning til dette når vi ønsker mer engasjement i folkestyret. Tror ikke statsråden at folk vil sette pris på å bli spurt til råds litt oftere i konkrete saker i nærmiljøet enn det som skjer i dag?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Jo, jeg tror at lokale folkeavstemninger vil kunne skape engasjement rundt de konkrete sakene som eventuelt er oppe til folkeavstemning. Det har for så vidt folkeavstemningen i forbindelse med norsk EU-medlemskap vist - både for 25 år siden og da vi hadde den siste folkeavstemningen omkring det spørsmålet. Men, som jeg sa, vi har et statlig utvalg som nå vurderer dette, som ser på om vi eventuelt også skal kunne få lokale folkeavstemninger inn i lovverket, og jeg vil avvente det resultatet som kommer fra det utvalget.

Spørsmål 12

       Tore Nordtun (A) : Jeg har følgende spørsmål til landbruksministeren:

       « Styret i Norgesmøllene DA har nå besluttet å bygge ned deler av mølleproduksjonen i Stavanger, ca 2 år etter at de kjøpte ut NKL.

       Hvilke planer og garantier kan statsråden gi for fremtiden for mølleanleggene i Stavanger, hvor Statkorn Holding eier 60 %? »

Statsråd Kåre Gjønnes : Styret i Norgesmøllene AS, der Statkorn Holding AS eier 60 %, har enstemmig vedtatt å nedlegge matmelproduksjonen ved selskapets avdeling i Stavanger. Styrets vedtak er tatt til etterretning av selskapsmøtet.

       Styret begrunner nedleggingsvedtaket med økende konkurranse, som tilsier gjennomføring av kostnadsreduserende tiltak. Dette anses nødvendig for at Norgesmøllene også i fremtiden kan være konkurransedyktig i markedet.

       Stortinget vedtok i 1994/95 at Statkorn-gruppen skulle organiseres som et aksjeselskap og konkurrere i et deregulert marked på lik linje med andre bedrifter. Stortinget har vedtatt et avkastningskrav og årlige utbytter fra Statkorn-gruppen som krever høy inntjeningsevne. Som generalforsamling i Statkorn-gruppen må jeg forholde meg til dette.

       Dersom en skulle definere statens eierengasjement etter andre prinsipper enn forretningsmessige, ville dette ikke være i overensstemmelse med prinsippene i aksjeloven.

       Jeg svarte høsten 1997 på spørsmål i spørretimen fra representanten Hallgeir H Langeland om nedlegging av matmelmøllen i Stavanger. Jeg sa den gang at jeg ikke ville gripe inn i denne konkrete saken.

       I mitt svarbrev til Stortingets president og representanten Langeland av 3. mars i år har jeg på ny understreket at jeg ikke vil gripe inn i denne saken.

       Som generalforsamling vil jeg påpeke at å sikre lønnsomhet er den beste garanti for å sikre arbeidsplasser i alle deler av konsernet, heleide og deleide datterselskaper, som Norgesmøllene DA er.

       Jeg vil likevel til slutt vise til at 15-20 personer vil bli engasjert i produksjonen av spesialprodukter ved anlegget. Produksjonen av frokostblandinger og « puffede » cerealie-produkter vil i kommende toårsperiode bli søkt utviklet videre.

Spørsmål 13

       Fra representanten Jan Johnsen til justisministeren:

       « Effektive kommunale kontrollorgan kontrollerer i dag alle serveringssteder som har bevilling til skjenking av alkohol.

       Vil justisministeren gjøre noe for at all ulovlig skjenking kommer inn under tilsvarende kontroll? »

Spørsmål 14

       Fra representanten Inge Myrvoll til justisministeren:

       « Svein-Erik Lamark har i en rekke intervjuer hevdet at en viktig årsak for at han gav VG opplysninger om saken på et tidlig tidspunkt var at han fryktet for sin egen sikkerhet. At VG visste om saken, blir av Lamark betegnet som en slags « livsforsikring ». Videre har han gitt klart uttrykk for at han ikke stolte på at POT ville gjøre sitt ytterste for å beskytte ham.

       Har ikke POT gode nok sikringsopplegg for sine agenter og informanter slik at denne formen for « livsforsikring » burde være unødvendig? »

Spørsmål 15

       Fra representanten Inge Myrvoll til justisministeren:

       « Opplysninger som er kommet frem, både i media og i overvåkningssjefens rapport til justisministeren, tyder på at overvåkningssjef Per Sefland ikke har vært informert om at enkelte underordnede i POT har visst om at Lamark har hatt tett kontakt med VG.

       Stemmer dette, og hvis det stemmer, tyder ikke det på at overvåkningssjefen har for liten oversikt over sin egen tjeneste? »

Spørsmål 16

       Fra representanten Erik Solheim til justisministeren:

       « Svein-Erik Lamark hevder i media at han inngikk avtale med VG om offentliggjøring av detaljer i saken, og at han har fått aksept for dette fra overvåkningspolitiets side.

       Synes justisministeren det er akseptabelt at POT og POTs agenter inngår avtaler med en avis slik at et enkeltmedium blir bedre informert om innholdet av en meget viktig sak enn både Regjeringen og Stortinget? »

Spørsmål 17

       Fra representanten Laila Kaland til justisministeren:

       « Vald mot eldre er eit aukande problem i vårt samfunn. Dette er ikkje berre eit helse- og sosialpolitisk spørsmål, men stiller også sterke krav til rettsvernet, og krav om sikkerheit for eldre.

       Vil statsråden medverke til eit nærare samarbeid mellom helse-, sosial- og politietaten i kampen mot eldrevald? »

Spørsmål 18

       Fra representanten Ane Sofie Tømmerås til justisministeren:

       « Det har gjennom vinteren kommet flere rapporteringer om uholdbare og uakseptable forhold ved Trøgstad kretsfengsel. Fengselet huser flere innsatte som skulle hatt soning i en lukket fengselsanstalt. Dette er brudd på forutsetningene da fengselet ble opprettet. En rekke stillinger står ubesatt, som fører til en daglig underbemanning. Dette gjør det umulig å drive skikkelig fengselsomsorg, og det er grunn til å stille spørsmål om nærmiljøets sikkerhet.

       Hva gjør justisministeren med forholdene? »

Spørsmål 19

       Fra representanten Per Roar Bredvold til justisministeren:

       « Norsk Tipping ønsker i framtida å satse stort på spilleautomater. Dette vil trolig ramme frivillige humanitære lag og organisasjoner.

       Hva vil statsråden gjøre for å skjerme denne inntektskilde for denne gruppen? »

       Presidenten: Desse spørsmåla er utsette til neste spørjetime, då statsråden er bortreist.

Spørsmål 20

       Presidenten: Dette spørsmålet vil bli svara på av kyrkje-, utdannings- og forskningsministeren på vegner av justisministeren, som er bortreist.

       Øystein Hedstrøm (Frp) : Jeg har følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren, som svarer på vegne av justisministeren:

       « Ledelsen ved St.Olav videregående skole i Sarpsborg inngår et samarbeid med politiet som etablerer eget kontor ved skolen. Politiets nærvær kan underlette det forebyggende arbeid mot narkotikamisbruk og aksjoner i klasserommene med narkotikahund. Misbruket av denne typen rusmidler er sannsynligvis ikke større ved ovennevnte skole enn ved en del andre videregående skoler i Østfold.

       Vil statsråden bidra til å øke politiets nærvær ved skolene for å hindre at de blir fristed for narkotika? »

Statsråd Jon Lilletun : Politiet i Sarpsborg har som alle andre politidistrikter i vårt land vektlagt forebyggende politiarbeid. Et viktig virkemiddel er kontakt med lærere og elever på skolene.

       Sarpsborg politidistrikt har gjennom sin kontakt med St.Olav videregående skole fått et kontor som kan disponeres når politiet besøker skolen. Kontoret er tenkt benyttet når elever ønsker å snakke med politiet. Det er ikke planlagt fast kontortid, men politiet vil kunne være der, når tjenesten ligger til rette for besøk. Kontoret vil gi elevene muligheter til å rådføre seg med politiet i sitt eget miljø. Kontoret skal ikke brukes som en politistasjon hvor ransaking eller andre tvangsmidler tas i bruk.

       Jeg setter pris på at politiet i Sarpsborg bruker ressurser på skolene. Politiet satser betydelige ressurser på å bekjempe narkotikamisbruk. Dessverre viser det seg at enkelte skoler tiltrekkes av personer som vil selge narkotiske stoffer.

       Det er viktig å markere at det ikke skal omsettes eller brukes narkotika på våre skoler. Vi må nok dessverre regne med narkotikamisbruk også i skolene, som andre steder i samfunnet. Kanskje er skolene også ekstra utsatt på grunn av det store antall ungdom som er samlet på ett sted. Jeg kan likevel ikke slutte meg til representanten Hedstrøms synspunkt, at skolene står i fare for å bli noe fristed for narkotika. Politiet vil ha sin oppmerksomhet rettet mot det som foregår ved skolene.

       Det er viktig med et godt samarbeid mellom politi og skole når det gjelder forebygging og bekjempelse av narkotikamisbruk. Situasjonen i Sarpsborg er i så måte ikke enestående, og på landsbasis har politiet gjennomgående god kontakt med skolene. Jeg vil gjerne oppmuntre til at kontakten blir enda bedre.

       Hvorvidt det er behov for særskilte rom for ytterligere å øke politiets tilstedeværelse på skolene, må bero på en konkret vurdering i det enkelte tilfelle.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Vi må jo berømme den videregående skolen som her er nevnt, som har funnet en ny innfallsvinkel i kampen mot narkotika. Det er nevnt fra skoleledelsens side at bortimot 10 % av elevene har vært i kontakt med narkotiske stoffer.

       Men det er også behov for økt antall aksjoner i skolene, og vi vet at Utdanningsdirektøren i Akershus har bedt skolene der om å endre regelverket, slik at politiet lettere kan gå inn og foreta aksjoner i narkotikamiljøene ved visse skoler hvor det er et behov for det. Har man da etablert et fast kontor ved de aktuelle skolene, vil det være lettere å gå inn og foreta aksjoner. Man får en bedre nytte-kosteffekt.

       Ønsker statsråden og departementet å øke bevilgningene til denne typen virksomhet? Og vil man gå ut med anbefalinger og råd, slik at det som nå foretas i Akershus, kan følges opp over hele landet?

Statsråd Jon Lilletun : Eg finn det ikkje rett som vikarierande statsråd å gå inn på budsjettframtid i forhold til Justisdepartementets og politiets budsjett. Men som eg prøvde å seie i mitt fyrste innlegg, er det heilt klart at ein ynskjer å styrkje den førebyggjande innsatsen i skulane, og det er ein i gang med. Dette er eitt eksempel.

       Men politiet har ikkje eit vidare høve til å utøve kontroll i skulesamanheng enn elles i samfunnet. Det er nødvendig at ein varetek rettssamfunnet òg i forhold til det. I tilfelle der det ligg føre skilleg grunn til mistanke mot bestemte elevar om omsetning og/eller bruk av narkotika, vil politiet ha høve til å føreta ransaking med hjemmel i straffeprosessloven kap. 15. Det er grunn til å tru at det har ein førebyggjande verknad i skulens arbeid mot narkotikamisbruk at politiet er til stades på skulen.

       Laila Kaland (A) : Eg vil stille følgjande spørsmål til samferdselsministeren:

       « Rassikringsplanen 1998-2007 for Møre og Romsdal syner at det er eit behov på 750 mill. kr berre til rassikring av riksvegar som er under bygging, oppstart eller planlegging. Det er heilt naudsynt at Møre og Romsdal får tilført ekstra rassikringsmidlar snarast, som også er i tråd med tidlegare vedtak i Stortinget.

       Vil statsråden i samband med revidert nasjonalbudsjett 1998 syte for ekstra rassikringsmidlar til Møre og Romsdal fylke? »

Statsråd Odd Einar Dørum : Ved Stortingets behandling av Samferdselsdepartementets budsjett for 1998 ble det vedtatt at det skal utarbeides en nasjonal plan for rassikring. Dette arbeidet pågår nå ved at Vegdirektoratet sammenstiller behovene for rassikringstiltak. Den nasjonale rassikringsplanen vil bli lagt fram i forbindelse med Samferdselsdepartementets budsjett for 1999, og planen vil være sentral for videre satsing på rassikringstiltak, noe Regjeringen mener er svært viktig.

       I tillegg til Møre og Romsdal har også fylkene Hordaland, Sogn og Fjordane, Nordland og Finnmark utarbeidet egne rassikringsplaner.

       Av de 750 mill. kr representanten Kaland viser til som stipulert behov i Møre og Romsdals rassikringsplan, kan jeg opplyse at prosjekter for knapt 400 mill. kr allerede er i gang. Ferdigstillelse av disse prosjektene - Rv650 Stordal-Dyrkorn, Rv651 Volda-Greifsneset og Rv62 Øksendalen-Krogshavn - ligger allerede inne i Møre og Romsdals handlingsprogram for perioden 1998-2001.

Laila Kaland (A) : Eg er sjølvsagt svært glad for at desse tre farlege vegstrekningane blir prioriterte i perioden 1998-2001, og at det er lagt inn 400 mill. kr til det. Likevel er det heilt naudsynt å auke løyvingane frå staten til rassikring i tida framover, slik at folk kan føle seg trygge når dei ferdast på vegane. Det gjer dei ikkje i dag.

       Dette er også i tråd med det som både tidlegare statsråd Rønbeck og statsråd Dørum har uttalt, at dei skal satse på miljø og trafikktryggleik, og rassikring skal prioriterast i tida framover. Eg vil be statsråden, som han også signaliserer her, om at det kanskje kan kome ein ekstra pott til rassikring for heile landet, for det er jo fleire fylke som har rasfarlege vegar.

       Dette er i tråd med eit fylkestingsvedtak som no er gjort, og det er stilt store forventningar til at vi oppfyller dei målsettingane som vi har om å sikre rasfarlege vegar.

Statsråd Odd Einar Dørum : Ved behandlingen av statsbudsjettet for i år ble det lagt til 30 mill. kr ekstra til rassikring som et viktig signal om at Bondevik-regjeringen ville satse på dette. Det ble også - gledelig - vedtatt i forbindelse med budsjettet at man skulle ha en nasjonal plan. Det er for å synliggjøre dette. Og jeg har gjentatte ganger sagt at man kan ikke sette kampen for å bedre trafikkmiljøet i byer, det som er kalt for luft- og astmafaktoren, opp mot den utrygghet folk føler for at det kan gå et ras. Enhver som har kjørt på slike veier, vet hva den utryggheten representerer. Jeg har selv gått i ras, det gikk bra, og jeg kan forsikre representanten om at dette er noe jeg følger opp så godt jeg kan. Konkrete budsjettforslag må avvente til den ordinære budsjettbehandlingen, men jeg står fast på at rassikring står høyt på min prioriteringsliste.

       Tor Nymo (Sp) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til samferdselsministeren:

       « I henhold til et oppslag i Bladet Tromsø 10. mars 1998 nektes en yngre kvinne å ta sertifikat her i Norge. Bakgrunnen for avslaget er at hun har fast bopel i Italia. Da hun er norsk statsborger og mye i Nord-Norge, ønsket hun en opplæring som gav henne ferdigheter i kjøring under vinterforhold. Nå må kvinnen ta sertifikat i Italia, og får ikke opplæring i å takle norske kjøreforhold.

       Synes samferdselsministeren dette virker positivt på trafikksikkerheten? »

Statsråd Odd Einar Dørum : Som pliktig i henhold til EØS-avtalen har Norge foretatt en tilpasning av regelverket om førerkort til harmoniserte bestemmelser fastsatt i rådsdirektiv av 29. juli 1991 om førerkort.

       I henhold til førerkortforskriften kan førerkort bare utstedes til søker med fast bopel i Norge og som har oppholdt seg her i landet i minst seks måneder. I nevnte direktiv fastsettes det videre at ingen person kan inneha førerkort fra mer enn én medlemsstat, her i betydningen EØS-stat.

       Bakgrunnen for ovennevnte regelverk er bl.a ønsket om et oversiktlig system hvor en eksempelvis unngår at en person som har fått førerkortet inndratt i én stat, reiser til en annen stat innen EØS-området for å få utstedt nytt førerkort.

       Til representanten Nymos spørsmål vil jeg for øvrig få bemerke at jeg verken ser det som unaturlig eller negativt i forhold til trafikksikkerheten at en førerkortkandidat primært pålegges å mestre det regelverk og det trafikkbilde som foreligger der vedkommende bor til daglig, og hvor førerkortet derved også i hovedsak trolig vil bli benyttet.

Tor Nymo (Sp) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Jeg er helt sikkert ikke alene om å mene at denne bestemmelsen, i hvert fall ut fra et trafikksikkerhetssynspunkt, ikke kan karakteriseres som noe annet enn rimelig tøvet. Kvinnen oppholder seg i Tromsø store deler av året, og da er det selvsagt at hun vil få større utbytte av et norsk sertifikat enn et italiensk. Der nede vil hun bare få trening på sommerføre, og alle som har kjørt bil nordpå, forstår at det kan bli noe i snaueste laget under de spesielt ekstreme kjøreforhold som vi har der oppe.

       Jeg går ut fra at denne bestemmelsen er kommet for å bli. Er det da sånn at vi i forhold til EØS-bestemmelsene og for øvrig generell EU-tilpasning følger opp tidligere arbeiderpartiregjeringers EU-politikk om å være den flinkeste gutten i klassen, eller er det fortsatt en mulighet for å se på denne bestemmelsen?

Statsråd Odd Einar Dørum : Det gjelder i de fleste av livets forhold at man ikke får i pose og sekk. Saksopplysningene i spørsmålet til meg var at personen har fast bopel i Italia. Hvis personen hadde hatt fast bopel i Norge, hadde hun selvfølgelig fått førerkort her, og så kunne hun ha glede av det på bedre føreforhold i Italia. Dersom man skulle fulgt representantens henstilling og gitt anledning for en person med fast bopel i et annet EØS-land til å erverve norsk førerkort, ville norske myndigheter gjort seg skyldig i brudd på EØS-avtalen. I tillegg ville det norske førerkortet vært totalt ugyldig i et annet land. Da ville vi i hvert fall ikke bidratt til å bedre trafikksikkerheten.

       Så er det slik at jeg er medlem av et parti og en regjering som vedkjenner seg EØS-avtalen. Da tar vi med det som ligger i regelverket, nemlig at man i europeisk sammenheng generelt sett vil øke trafikksikkerheten. For det er jo slik at det også ferdes folk på våre veier som vi ønsker skal oppføre seg best mulig når de kommer hit.

       Det er for øvrig ikke noe som hindrer denne personen i å skaffe seg tilleggsopplæring. Det er det fritt fram å gjøre.

       Steinar Bastesen (TF) : Jeg har følgende spørsmål til samferdselsministeren:

       « I forbindelse med fastlandsforbindelse for Frøya via Hitra er det planlagt ny bru over Dolmsundet. Den nye brua er planlagt nord for verkstedet Kvernhusvik Skipsverft, og vil hindre bedriftens utviklingsmuligheter rettet mot offshore.

       Kan statsråden tenke seg å gå inn for å bygge den nye brua etter samme trasé som den gamle brua, og dermed spare 20-30 mill. kroner? »

Statsråd Odd Einar Dørum : Hovedelementet i fastlandssambandet Hitra - Frøya er en 5,3 km lang undersjøisk tunnel. På grunn av dybde- og grunnforhold i Frøyfjorden er tunneltraseen låst til en avgrenset korridor mellom øyene. I forbindelse med utarbeidelsen av hovedplan for prosjektet i slutten av 1980-årene ble det sett på to alternative vegtilknytninger mellom tunnelpåhugget på Hitra og eksisterende Rv714.

       Under behandlingen av kommunedelplanen for nevnte vegsamband ble de to alternativene vurdert opp mot hverandre, og der ble bl.a spørsmålet om nødvendig seilingshøyde vurdert. Nautisk sakkyndige konsulenter ble engasjert for å finne hvilken seilingshøyde en ny bru øst for skipsverftet måtte ha dersom den ikke skulle representere noen hindring for verftet utover de begrensninger de naturgitte forholdene på stedet og selve innseilingsløpet setter. De nautisk sakkyndige konkluderte med at naturlig seilingshøyde på brua burde være 26 m.

       Den eksisterende brua har ett kjørefelt og er lysregulert. Det er også dårlig kurvatur og sikt. Vegdirektoratet vurderer det som lite aktuelt å bygge eksisterende bru ut i bredden, og alternativet vil da være ny bru rett ved siden av. Det vedtatte alternativet med bygging av ny bru øst for den eksisterende vil innebære innspart kjørelengde på 3,4 km, som vil medføre innspart kjøretid og spart forbruk av drivstoff.

       Ved behandlingen av kommunedelplanen gikk Hitra kommune inn for alternativet med utgangspunkt i eksisterende bru. Etter innsigelser fra Frøya kommune og Statens vegvesen avgjorde Miljøverndepartementet den 27. februar 1996 at alternativet med ny bru over Dolmsundet øst for Kvernhusvik Skipsverft skulle legges til grunn for det videre planarbeidet. Når det gjaldt seilingshøyden for den nye brua, gikk Miljøverndepartementet inn for at en la til grunn den seilingshøyden som Kystdirektoratet har tilrådd i brev av 8. november 1997, dvs. minimum 30 meter.

       Reguleringsplan for Rv714 over Dolmsundet ble egengodkjent i Hitra kommunestyre den 29. april 1997. Endelig seilingshøyde vil bli fastsatt av Kystverket/Fiskeridepartementet i forbindelse med behandlingen av søknad om kryssingstillatelse.

       Det foreligger med andre ord planvedtak i denne saken. Jeg kan imidlertid også opplyse at Miljøverndepartementet høsten 1997 mottok en rapport fra MARINTEK der grunnlaget for Miljøverndepartementets avgjørelse i innsigelsessaken ble trukket i tvil. Rapporten er oversendt Fiskeridepartementet til gjennomgang. På basis av dette vil Miljøverndepartementet vurdere om det er grunnlag for å se på planen på nytt.

Steinar Bastesen (TF) : Jeg takker statsråden for svaret.

       I sitt svar nevnte statsråden at nautisk sakkyndige vurderer en seilingshøyde på 26 meter, og at Kystdirektoratet har tilrådd 30 meter som høyde på brua. Det er ikke snakk om nautiske spørsmål her. Her er det snakk om bedriftens utviklingsmuligheter. Skal en f.eks ha vedlikehold på en borerigg eller et annet borefartøy på verkstedet, kan det være spørsmål om atskillig større høyder enn 30 meter. Så nautisk er det vel i orden.

       Jeg takker i hvert fall for svaret. Det ser ut til at det er under vurdering å bygge brua i nærheten av den gamle brua. Dermed må det også være et element at man kan spare en masse penger. Om bilturen blir 5 minutter lenger, skulle ikke det bety så mye i miljøsammenheng. Så jeg håper at de vurderingene som er gjort, kan bidra til en positiv løsning.

Statsråd Odd Einar Dørum : Som det framgår av svaret mitt, er dette en lokal konflikt. Hitra har én oppfatning av hvor brua skal gå. Frøya har en annen oppfatning. Og med kjennskap til lokalforholdene kan jeg bekrefte at intensiteten kan være betydelig i en slik konflikt. I denne konflikten har Miljøverndepartementet gått inn og truffet en beslutning, men det er reist innsigelser mot denne, og den saken er nå til behandling i Fiskeridepartementet.

       Men som jeg sa: Brua vil ikke bli igangsatt før man har fått gjennomslag på den undersjøiske tunnelen, fordi den tunnelen er en av verstingene i Norge når det gjelder å sprenge samferdselsprosjekters kostnadsrammer.

       Ågot Valle (SV) : Jeg har følgende spørsmål:

       « Vegdirektoratet har i brev til Norges Miljøvernforbund 3. februar 1998 innrømmet at Statens vegvesen Hordaland har anlagt to vegprosjekter i Bergen uten at det forelå gyldig reguleringsvedtak for prosjektene.

       Hvordan vil statsråden forhindre at slikt skjer i framtiden, og hvilken reaksjon vil statsråden komme med overfor vegkontoret i Hordaland, som på denne måten har satt til side plan- og bygningslovens bestemmelser om utarbeiding av reguleringsplaner? »

Statsråd Odd Einar Dørum : Saken gjelder parsell av Rv550 Fanavegen og parsell av Rv553 Fjøsangervegen inn til Bergen. Statens vegvesen Hordaland og Bergen kommune var enige om å bygge parsellene om til fire felt som midlertidige løsninger. Begrunnelsen for å bygge disse midlertidige løsningene har vært å forhindre kollaps for trafikken inn til Bergen sentrum fra sør.

       Gjennomføring av endelige vegløsninger vil av økonomiske og planmessige årsaker ta noen tid. Samlet veglengde er 4,8 km, og anleggskostnad er 82 mill. kr.

       Ifølge plan- og bygningsloven § 23 er det reguleringsplikt for såkalte bygge- og anleggsarbeider. Dette gjelder bl.a vegbygging. I de to tilfellene ble det bygd utover daværende veggrunn, og dermed også utover det arealet som var regulert til vegformål. Det er ikke tvil om at det var reguleringsplikt for disse vegprosjektene. Statens vegvesen Hordaland og Bergen kommune har også sagt seg enig i det.

       Ansvaret for å følge opp reguleringsplikten ligger formelt hos kommunen. Statens vegvesen har imidlertid også et eget planansvar. Vegdirektoratet har rutiner som skal sikre at prosjekter uten nødvendig plangrunnlag ikke tas opp til bevilgning. Ifølge direktoratet er det sjelden at prosjekter med mangelfulle planer ikke fanges opp av disse rutinene. Manglende lovpålagt plangrunnlag, som i dette tilfellet, er således unntak og ikke regelen. I de siste årene er reglene innskjerpet.

       Når det skal lages endelige planløsninger for søndre innfart, vil Vegdirektoratet be om at det også blir regulert inn varige løsninger for de midlertidige utbyggingene. Slike varige løsninger vil kunne innebære at det ikke lenger er behov for hele det nåværende trafikkarealet, og tilbakeføring vil da bli utført som en del av prosjektet. Jeg mener det er kritikkverdig at Hordaland vegkontor og Bergen kommune har bygd nærmere 5 km veg uten godkjent reguleringsplan.

Ågot Valle (SV) : Jeg er glad for at statsråden er enig i kritikken mot Hordaland vegkontor.

       Poenget er at plan- og bygningsloven er satt til side, og at statlige midler er brukt uten at det foreligger lovlige vedtak. Hordaland vegkontor har med andre ord tatt seg til rette. Nå hadde det ikke vært så farlig hvis det bare hadde vært et enkeltstående tilfelle, men vi som har fulgt med, ser at dette føyer seg inn i et handlingsmønster fra Hordaland vegkontor. Jeg kan nevne veldig mange eksempler på det. Jeg kan vise til høringene i kontroll- og konstitusjonskomiteen vedrørende Nordhordlandsbrua. Og seilingsledene for Askøybrua og Nordhordlandsbrua er ikke sprengt ut slik som Stortinget har vedtatt. Det er mange eksempler. Da er mitt spørsmål: Er ikke statsråden enig i at dette er et påfallende handlingsmønster fra Hordaland vegkontor? Tilsier ikke det nitid etterprøving av ethvert prosjekt fra Hordaland vegkontor?

Statsråd Odd Einar Dørum : Vegdirektoratet og Statens vegvesen Hordaland har gjennom de rundene som jeg nevnte i mitt hovedsvar, blitt gjort uttrykkelig oppmerksom på forholdet, og jeg forutsetter at de sammen med kommunen som ansvarshavende for vedtakene ikke gjør tilsvarende feil senere.

       Jeg har tidligere sagt at stamveien, E39, vil bli gjenstand for en egen miljørevisjon - det har jeg tidligere svart på her i spørretimen - og jeg vil tilføye: Jeg vil holde meg nøye orientert om den videre praksis ved veikontoret.

Spørsmål 25

       Signe Øye (A) : Jeg vil få lov til å stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « Høgskolen i Østfold hadde søkt Høgskolestyret om å få opprette 40 nye studieplasser innen sykepleie og like mange innen vernepleie til neste skoleår. Dette med bakgrunn i det store behovet for syke- og vernepleiere både i Østfold og landet for øvrig, og de sentrale politiske føringene som er gitt. Høgskolerådet avslår imidlertid søknaden på bakgrunn av at studieplassene ville koste noe ekstra.

       Vil statsråden ta initiativ for å få opprettet disse studieplassene? »

Statsråd Jon Lilletun : Det er på budsjettet for 1998 vedteke å opprette 190 nye studieplassar i grunnutdanning i sjukepleie og 237 plassar i vernepleie. Vi bad høgskulane fremje søknad om tildeling av desse plassane. Det var ein gledeleg stor respons, slik at departementet må velje blant mange sterke søknader. Mange av dei tiltaka ein søkte om, gjeld desentraliserte tilbod.

       Vi har registrert at Høgskulen i Østfold først søkte om tildeling av plassar både i sjuke- og vernepleie, men at høgskulen seinare trekte søknaden. I denne situasjonen kan ikkje departementet gjere så mykje meir enn å merke seg vedtaket til Høgskulen i Østfold.

       Departementet har søkt råd i Sosial- og helsedepartementet med omsyn til kvar mangelen på helsepersonell er størst, og vi vil fordele plassane i næraste framtid der eitt utgangspunkt vil vere tilrådinga frå helsestyresmaktene. Det har teke lengre tid enn planlagt å fordele plassane, sidan det først måtte avklarast om løyvingane til desse studieplassane ville verte førte vidare på budsjetta for dei komande åra.

Signe Øye (A) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Jeg er kjent med at Høgskolen i Østfold har trukket søknaden som først ble sendt til departementet da søknaden ble avslått av Høgskolestyret. Jeg er enig med statsråden i at dette er en sak som vi egentlig ikke burde debattere her i Stortinget. Dette burde de ha klart i Østfold uten hjelp fra meg eller statsråden.

       Men det som bekymrer meg, og grunnen til at jeg tar opp saken, er at vi vet det er stort behov for sykepleiere og vernepleiere. Ikke minst har en del hendinger de siste ukene gitt oss klare signaler om at vi trenger både flere sykepleiere og flere vernepleiere. Hvis det viser seg at det nå er kostnadsspørsmål som ligger til grunn for at disse studiene ikke kan settes i verk, og at det kan dreie seg om veldig få kroner, er ministeren da villig til å se på saken en gang til?

Statsråd Jon Lilletun : Eg deler representanten Øyes syn på at dette er ei sak som i og for seg høyrer heime ved skulen i Østfold. Men samtidig har eg full respekt for representanten Øyes engasjement, og eg synest det er prisverdig at temaet òg vert sett opp på denne måten i spørjetimen.

       Når det er såpass mange som ynskjer å starte opp og det òg er stort samsvar med tilrådinga frå Helsedepartementet om kvar mangelen er størst, ser eg ikkje noka særleg moglegheit til å gjere noko med dette i årets tildeling, i og med at mange har søkt innafor det økonomiske nivået som det i dag er tildeling på. Men i arbeidet med neste års statsbudsjett vil vi sjå på dei desentraliserte utdanningane, om ein må ha ein eigen type tildeling for å styrkje den måten å etablere utdanninga på for å imøtekome behovet for kvalifisert personell. Så eg trur vi kan kome tilbake til dette i samsvar med det som representanten Øye ynskjer.

       Petter Løvik (H) : Eg tillèt meg å stille følgjande spørsmål til kyrkje-, utdannings- og forskingsministeren:

       « Det såkalla TAF-prosjektet, eit samarbeidsprosjekt mellom skule og næringsliv i Hordaland, gir etter eit fireårig løp både fagbrev og spesiell studiekompetanse. Erfaringane så langt viser at både elevane og bedriftene som har gjennomført opplegget, er svært godt nøgde.

       Vil statsråden opne for at tilsvarande opplegg kan settast i gang også i andre fylke? »

Statsråd Jon Lilletun : TAF-prosjektet starta i Hordaland fylkeskommune ved Nordhordland vidaregåande skule i 1992. Stortinget bad om at prosjektet skulle vidareførast i Reform 94. Prosjektet vart avgrensa til inntak til grunnkurs i 1995, 1996 og 1997, men vart seinare utvida til også å gjelde inntaka i 1998 og 1999. Prosjektet er òg utvida med ein klasse på Stord yrkesskule og tekniske fagskule med inntak til grunnkurs i 1998 og 1999. På bakgrunn av ei evaluering som vart gjord i 1997, har eg bede fylkeskommunen om å gje ei oppsummering av erfaringane. Dette vil eg ta med i ei melding til Stortinget om Reform 94 våren 1999.

       I tillegg til søknadene om utviding av prosjektet frå Hordaland fylkeskommune har det kome søknader frå Rogaland, Buskerud og Møre og Romsdal fylkeskommunar om å få delta i prosjektet. Alle søknadene er innvilga, men avgrensa til inntak til grunnkurs i 1998 og 1999. Departementet har òg fått forespørslar frå enkeltskular. Desse er formidla til dei aktuelle fylkeskommunane.

       Eg finn det ikkje riktig å opne for ei vidare utviding av prosjektet no. Eg meiner at ei eventuell utviding må kome på bakgrunn av Stortingets behandling av saka neste vår.

       Eg meiner at vi her har prøvd å finne ein kombinasjon av det representanten Løvik tidlegare har etterlyst. Samstundes som ein har blikket festa på ei større evaluering som skal leggje dei permanente planane, har eg, når noko som vert prøvd ut i skulen, fungerer så godt som dette prosjektet, opna for at dei som er ferdige til å setje i gang, har fått anledning til det i åra fram til vi får den totale evalueringa. Det har vore linja til departementet i denne saka.

Petter Løvik (H) : Eg takkar statsråden for svaret. Prosjektet med eit fireårig løp i vidaregåande skule som gir både fagbrev og spesiell studiekompetanse, vart i 1994 forsøkt stoppa av dåverande statsråd. Stortingsfleirtalet meinte heldigvis noko anna, og dette opplegget har blitt ein stor suksess. Både bedriftene, elevane og lærarane har svært gode erfaringar, og eg synest det er positivt at statsråden no har opna litt på det vi tidlegare har diskutert i denne sal, nemleg om forbetringar innanfor Reform 94 skal vente til den store evalueringa.

       Eg håper at dei nye prosjekta som er i gang, vil gi dei same positive resultata, og eg håper at statsråden meiner det same no som statsråd som han tidlegare meinte som stortingsrepresentant, at dette er eit prosjekt som vi bør satse på, der både næringslivet, bedriftene og elevane har gått inn svært motiverte i dette arbeidet.

Statsråd Jon Lilletun : Eg kan bekrefte at statsråden meiner det same no som han gjorde som stortingsrepresentant, og det er grunnen til dei opningane som er gjevne til nye skular.

       Det er ikkje tvil om at erfaringane frå det fyrste prosjektet var svært vellukka både med tanke på at vi treng å styrkje yrkesfaga og at ein treng sterke yrkesfagelevar som òg kan få studiekompetanse, for å sikre tilgangen til ingeniørhøgskulane. Det var òg fleire gode erfaringar her.

       Samstundes trur eg det er viktig at vi no får drege med oss utviklinga i dei nye prosjekta, om dette faktisk ser ut til å festne seg på fleire skular som ein god måte å gjere det på. Det vil, i den gjennomgangen som vi skal ha neste år, gje oss eit endå betre grunnlag til å etablere dette som ei permanent ordning.

       Slik som eg ser det i dag, er det ingen grunn til at dette ikkje skal verte ei fast etablert ordning, men det får vi ta stilling til når saka vert forelagd Stortinget.

       Astrid Marie Nistad (A) : Eg tillèt meg å stille følgjande spørsmål til statsråd Lilletun:

       « 11. mars 1998 markerte Sogn og Fjordane fylkeskommune oppstartinga av undervisning av lækjarstudentar ved Sentralsjukehuset i Sogn og Fjordane, eit pilotprosjekt i samarbeid med Det medisinske fakultet ved Universitetet i Bergen og Sogn og Fjordane fylkeskommune. Etter budsjettkuttet på 3 % ved Det medisinske fakultet er pilotprosjektet i Sogn og Fjordane alt truga med nedlegging før det faktisk starta opp.

       Kva vil statsråden gjere for å sikre den noverande undervisninga for lækjarstudentane? »

Statsråd Jon Lilletun : På statsbudsjettet for 1998 har Universitetet i Bergen fått tildelt midlar svarande til ei vidareføring av 30 nye studieplassar i medisin som vart oppretta i 1997, og det er gitt løyving til ytterlegare 30 nye studieplassar, slik at opptaket på grunnivå kan haldast på same nivå som hausten 1997.

       Mellom anna for å finansiere dei nye studieplassane i medisin vedtok Stortinget samstundes ein reduksjon på 2.000 studieplassar ved dei allmennvitskapelege fakulteta ved dei fire universiteta.

       For Universitetet i Bergen er talet på studieplassar redusert med 489 innanfor desse fakulteta, og dette svarar til ein budsjettreduksjon på om lag 15 mill. kr. Opptaket av studentar skal ikkje berørast andre stader enn på HF-, SV- og MN-faga. Innanfor dei rammene som Stortinget og departementet legg, har styret ved universitet og høgskular likevel fridom til sjølv å fordele dei tildelte ressursane mellom fakulteta, jf. universitets- og høgskulelova § 4 nr. 3 og 4 og praktiseringa av ein rammestyrt budsjettprosess i staten.

       Regjeringa er oppteken av å betre tilgangen på legar i distrikta. Planen om desentralisering av undervisninga ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Bergen er difor viktig fordi den sikrar praksisplassar for det auka talet på studentar i medisin ved institusjonen. Eg forventar at den òg vil bidra til å betre rekrutteringa av legar i Vestlandsregionen og tilføre høg fagleg kvalitet og kompetanse ved sjukehusa som skal ta imot studentane. Eg er oppteken av at dette tiltaket skal verte vellukka, og fylgjer difor med på utplasseringa av studentar frå Det medisinske fakultet ved Universitetet i Bergen ved sjukehusa i Førde, Stavanger og Haugesund. Departementet har òg til handsaming ei utgreiing av meirkostnaden som fylgjer denne desentraliseringa.

       Planen har vore til handsaming på eit fakultetssstyremøte i januar på bakgrunn av det fakultetet oppfattar som ein vanskeleg budsjettsituasjon, og det vart understreka at vedtak om innsparingstiltak som gjer store endringar i - eller stans av - desentraliseringa, ikkje skal fattast utan at både utdannings- og helsemyndigheitene er varsla. Eg har fått stadfesta at Universitetet i Bergen no har teke til med utplasseringa, og det er ikkje varsla at det er vedteke endringar som seinkar den planlagde opptrappinga av den desentraliserte verksemda. Eg føreset difor at framdrifta i planen vert gjennomført i samsvar med føresetnadene.

Astrid Marie Nistad (A) : Eg takkar for svaret.

       Eg er glad for den stadfestinga statsråden gav i forhold til kor viktig tiltaket med å få utplassert medisinske studentar ved sjukehusa i Vestlandsregionen er. Eg vil gjere merksam på at dette bør følgjast nøye opp, fordi ein stopp i praksisplassane vil vere eit signal til studentane om at slike ordningar kan vere mellombelse og på den måten ikkje verte prioriterte av studentane og kan dermed få som følgje at den desentraliserte opplæringa ikkje vert god nok, sett i forhold til tryggleiken for den enkelte student.

       Eg håpar difor at det ikkje berre er ord når statsråden seier at han vil følgje nøye med, men at han verkeleg vil gjere det, fordi dette har signaleffektar langt utover dei medisinske studentane som no er utplasserte ved Sogn og Fjordane Sentralsjukehus.

Statsråd Jon Lilletun : Eg deler representanten Nistad si vurdering av situasjonen og kor viktig det er at dette går som planlagt.

       Det er klart at det budsjettet som er vedteke for universiteta, er stramt. Budsjettet som denne regjeringa fremja, var i samsvar med det som regjeringa Jagland fremja. Men som eg sa i innlegget mitt, fylgjer vi nøye den delen som går på meirkostnadene ved å desentralisere desse studieplassane. Difor kan eg love representanten Nistad at dette er meir enn ord, at vi skal fylgje dette tett, og at dei tiltaka som er nødvendige for at planen kan gjennomførast, skal verte gjorde.

Spørsmål 28

       Gunnar Halvorsen (A) : Jeg vil stille følgende spørsmål til forsvarsministeren:

       « Oppbevaringen av militære våpen kan medføre risiko og uønskede tragedier.

       Mener forsvarsministeren at rutinene for oppbevaring av våpen hjemme hos militært personell er gode nok? »

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll : Forsvaret må både i krise og krig raskt være på plass for å kunne løse sine oppdrag over hele landet. Derfor oppbevarer bl.a alt HV-personell sine personlige våpen og sin utrustning hjemme. Også annet militært personell, som tjenestegjørende befal og mobiliseringsdisponert befal, kan oppbevare sine våpen hjemme. Alle alternativer som innebærer sentralisert lagring og oppbevaring av dette utstyret, svekker grunnlaget for Forsvarets evne til raskt å være på plass.

       Forsvaret vurderer nøye alt personell før man gir dem den tillit det er å få utlevert et personlig våpen for oppbevaring hjemme. I alle norske kommuner er det opprettet en kommunal HV-nemnd med to representanter valgt av kommunestyret. I tillegg har nemnden en representant fra den stedlige politimyndighet, foruten HV-områdesjefene. I sum besitter disse stor kunnskap om alt personell som er tenkt overført til HV, samt det personellet som allerede er i Heimevernet.

       Det er meget strenge regler for oppbevaring av et våpen. Således er det forbudt å oppbevare våpenet montert. Underbeslaget med avtrekkermekanismen skal tas ut og oppbevares et helt annet sted enn hoveddelen av våpenet. Pistol, maskinpistol og AG-3 kan oppbevares i private hjem.

       Innen Stor-Oslo HV-02 er kammerlåser under innføring, noe som vil gjøre våpenet umulig å anvende dersom det havner i urette hender. Det vurderes å utvide ordningen til resten av landet etter en tid. Det legges i tillegg stor vekt på opplæring innen våpensikkerhet og personlig ansvar, slik at våpnene blir brukt på riktig måte.

       Verken Forsvaret eller politiet har hjemmel til å foreta kontroll av hvordan våpenet oppbevares i hjemmet. Heimevernet har imidlertid en god kontrollmulighet ved det årlige, tjenestepliktige fremmøte. Dessuten er det anledning til å kalle vedkommende inn ekstraordinært utenom den årlige heimevernsøvelsen.

       Forsvaret vurderer hele tiden hvordan kontrollrutinene kan gjøres enda bedre. La meg sitere fra gjeldende bestemmelser som er utarbeidet på grunnlag av heimevernsloven § 26:

« Har en heimevernssoldat vist en slik sinnstilstand eller et slikt moralsk forhold at områdesjefen finner det lite forsvarlig å la vedkommende oppbevare våpen og/eller beredskapsammunisjon, kan områdesjefen bestemme at våpenet og/eller ammunisjonen skal oppbevares ved troppen eller området. I slike tilfeller skal områdesjefen rådføre seg med områdeutvalget. Er våpen og/eller beredskapsammunisjon allerede blitt utlevert, kan områdesjefen bestemme at det/den skal inndras. Områdesjefen skal straks sende melding om dette til distriktssjefen. »

       Jeg vil be om at bestemmelsene blir gjennomgått på ny med henblikk på at våpnene kan oppbevares på samme måte som i dag, men med et sterkere krav til inndragelse når betingelsene for dette foreligger. Hvor gode rutiner man enn har for oppbevaring av våpen, kan det likevel aldri utelukkes at det vil forekomme tilfeller der våpen blir benyttet i strid med intensjonene. Jeg vil imidlertid vise til at justiskomiteen kommer til å avgi innstilling om ny våpenlov i morgen. I den forbindelse vil Forsvarsdepartementet følge nøye med i utviklingen av det sivile regelverket for oppbevaring av våpen og vurdere om dette tilsier en justering av Forsvarets egne regler.

Gunnar Halvorsen (A) : Jeg vil takke forsvarsministeren for et grundig og etter min vurdering meget godt svar. Det styrker en tidligere heimevernssoldat å høre det.

       Jeg vil allikevel gjenta et spørsmål som jeg for så vidt oppfattet at jeg fikk svar på, men jeg vil bare gjerne få det bekreftet ytterligere. Du åpner for en gjennomgang av gjeldende retningslinjer, der bl.a oppbevaring av ammunisjon og våpen blir gjennomgått. Vil forsvarsministeren på en høvelig måte komme tilbake til Stortinget med eventuelle endringer?

       Som svar på representanten Halvorsens spørsmål vil jeg gjerne si at forsvarsministeren på et gitt og ønsket tidspunkt er innstilt på å komme tilbake til Stortinget med denne saken.

Spørsmål 29

       Øyvind Vaksdal (Frp) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til sosialministeren:

       « I Nasjonalhjelpens Fond for Krigens ofres regelverk heter det at tillegg til hjelp i huset får bare krigsinvaliden når han har en ektefelle som på grunn av sykdom ikke makter å gjøre vanlig husarbeid. Men hvis krigsinvaliden er enslig, enkemann, fraskilt eller lignende, kan han ikke søke om dette.

       Vil sosialministeren ta initiativ til å få endret denne åpenbare urimelighet i regelverket, slik at også enslige krigsinvalider kan søke om økonomisk hjelp til husarbeid? »

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Den ordninga representanten Vaksdal viser til, har vore i krigspensjoneringslovene sidan innføringa i 1946. Eg viser til § 6 i lova om krigspensjonering for militærpersonar, som lyder:

« Er invalidens ektefelle varig arbeidsudyktig, eller er invaliden enkemann (enke) eller fraskilt og har omsorgen for barn under 18 år, kan det tilstås invaliden et tillegg til hjelp i huset på inntil 20 prosent av pensjon etter pensjonsgrunnlag kr 8.000. »

       Ei tilsvarande lovføresegn finn ein i § 12 i lov om krigspensjonering for heimestyrkepersonell og sivilpersonar.

       Reglane kom inn i lovene om krigspensjonering i staden for ei ordning med hustrutillegg, som òg blei vurdert. I forarbeida til lovene heiter det bl.a.:

       « Utvalget har vært inne på tanken om et alminnelig hustrutillegg til invalidepensjonen, men fant ikke å burde foreslå dette. Utvalget så det slik at en invalid som har en frisk og arbeidsfør hustru, har en verdifull støtte i henne som setter ham i en bedre stilling enn mange ungkarer.

       Annerledes stiller saken seg hvis invalidens hustru er syk og varig arbeidsufør. Det samme gjelder hvis invaliden er enkemann eller fraskilt og har omsorgen for mindreårige barn. I slike tilfelle er det rimelig at invaliden får et særskilt tillegg som han kan skaffe seg nødvendig hjelp i huset for. »

       Grunnlaget for ytingar etter desse reglane er såleis at invaliden sin ektefelle er varig arbeidsufør og ikkje i stand til å utføra husarbeid. Det er helsa til ektefellen, ikkje helsa til krigsinvaliden, som er avgjerande for om yting skal bli tilkjent. Det er òg årsaka til at ytinga fell bort når ektefellen fell frå eller blir varig innlagd i institusjon.

       Grunnlaget for ytinga kan òg vera at invaliden er enkjemann, enkje eller fråskild og har omsorg for barn under 18 år. Her er det eineomsorg for mindreårige barn som er avgjerande for om yting skal bli tilkjent. Når invaliden ikkje lenger har omsorga for mindreårige barn, fell ytinga bort.

       Tillegg til hjelp i huset blei tidlegare lite nytta, fordi det ikkje var så mange krigsinvalidar med ein ufør ektefelle eller med eineomsorg for barn. I dag gir ein tillegget vesentleg grunna nedsett helse hos ektefellen på grunn av høg alder.

       Eg har forståing for at det kan verka hardt å mista denne tilleggsytinga når ektefellen fell frå. I forhold til andre som er åleine, kan det likevel bli oppfatta som lite rimeleg dersom attlevande ektefelle får behalda ei yting innvilga på grunn av ein ufør ektefelle.

       Når det gjeld hjelp i huset, vil eg minna om at dei kommunale heimebaserte tenestene skal gje nødvendig hjelp til personar som bur heime.

       Ein einsleg krigspensjonist kan elles ha rett til såkalla hjelpelausetillegg dersom pensjonisten sjølv treng særleg tilsyn og pleie.

       Ser virkelig ikke statsråden at det er en urimelighet her, og at vi må gjøre noe med regelverket for virkelig å gi den hjelp disse menneskene fortjener?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Dette er eit regelverk som er vedtatt i ei anna tid, og dette tillegget skal etter krigspensjonslovene vera for dei med ufør kone, som difor treng hjelp i huset. Det er ikkje vanskeleg å skjøna at regelverket kan synast urimeleg for dei det gjeld. La meg då minna om at vi i dag har ei godt utbygd kommunal, heimebasert teneste. Som kjent er òg ei meir verdig eldreomsorg eit viktig satsingsområde for Regjeringa. Det er i eldreplanen lagt opp til 6.000 nye årsverk i heimetenesta dei neste fire åra - både til heimehjelp og til heimesjukepleie. Det vil òg koma krigspensjonistane til gode.

Spørsmål 30

       Bendiks H Arnesen (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til helseministeren:

       « Skibotn Kurssenter i Troms er et viktig tiltak for rehabilitering av hjertepasienter fra vår nordligste landsdel. Ved siste budsjettbehandling vedtok Stortinget å bevilge 1 mill. kr til Skibotn Kurssenter for 1998 under forutsetning av at senteret blir godkjent.

       Vil statsråden gå inn for at Skibotn Kurssenter blir godkjent, og når vil en slik godkjenning eventuelt foreligge? »

Statsråd Dagfinn Høybråten : Det er fastsatt forskrift for opptreningsinstitusjoner. Forskriften stiller krav til bygningsmessige, personellmessige og organisatoriske forhold. I forskriften er det stilt krav om at disse institusjonene skal ha innredning, utstyr og personell som er nødvendig for å gi et faglig behandlings- og opptreningstilbud til ulike typer pasienter. Det er nevnt pasienter med inflammatorisk revmatisk sykdom, pasienter som har gjennomgått større ortopediske operasjoner, pasienter med sykdommer eller skader i nerve-, muskel- eller skjelettsystemet, pasienter med invalidiserende psykososiale problemer og andre. Tilbudet i opptreningsinstitusjoner i gruppe I er forutsatt å være på et noe høyere faglig nivå enn tilbudet i opptreningsinstitusjoner i gruppe II. I henhold til forskriften er Statens helsetilsyn tillagt godkjenningsmyndighet.

       Skibotn Kurssenter har tidligere søkt om godkjenning som opptreningsinstitusjon i gruppe II. Søknaden har vært avslått under henvisning til at departementet i rundskriv av 4. mars 1993 har meddelt at det av hensyn til den stramme økonomiske situasjonen og folketrygdens spesielle ressursproblemer ikke har vært rom for økning i plasstallet ved denne type institusjoner, verken ved godkjenning av nye institusjoner eller ved utvidelse av eksisterende.

       På bakgrunn av sosialkomiteens uttalelse i forbindelse med Stortingets behandling av statsbudsjettet for 1998 har departementet i brev til Helsetilsynet bedt om at søknaden blir tatt opp på nytt og vurdert i forhold til forskriftens krav.

       Jeg er kjent med at Statens helsetilsyn har bedt fylkeslegen i Troms om å vurdere institusjonen i forhold til forskriftens krav. Fylkeslegen i Troms arbeider nå med saken.

       Dersom det ikke er nødvendig med utarbeiding av ny dokumentasjon eller nytt planmateriale, skulle en kunne forvente at saken ble ferdigbehandlet i løpet av våren.

Bendiks H Arnesen (A) : Jeg takker helseministeren for et positivt svar. Skibotn Kurssenter har fått en veldig god attest både fra Regionsykehuset i Tromsø og fra Universitetet i Tromsø. For to år siden ble det lagd en evalueringsrapport. Professor Knut Rasmussen ved Regionsykehuset i Tromsø skriver at resultatene fra Skibotn-kursene er helt på høyde med det beste som er oppnådd i Norge og ellers i verden. Hittil har dette senteret vært finansiert helt ut av LHL og pasientenes egenandeler. Etter de opplysninger jeg har fått, har heller ikke reiseutgiftene blitt dekket av Rikstrygdeverket. Jeg imøteser en rask behandling, slik at dette senteret får en framtid som gjør det mulig å drive videre.

Spørsmål 31

       Torbjørn Andersen (Frp) : Jeg skal få lov å stille helseministeren følgende spørsmål:

       « Radiumhospitalet i Oslo har innført inntaksstopp for pasienter fra Sørlandet, melder NRK Tekst-TV 18. mars 1998. Hovedårsaken er i det alt vesentlige kapasitetsproblemer med bakgrunn i mangel på stråleterapeuter. Videre skriver avisen Varden 18. mars 1998 at kapasiteten for strålebehandling bare er 60 %. Flere pasienter fra Sørlandet med stort behov for lindrende behandling blir av disse årsaker nå avvist.

       Hva kan helseministeren bidra med for å avhjelpe denne uholdbare situasjonen hurtigst mulig? »

Statsråd Dagfinn Høybråten : De uttalelser som representanten Torbjørn Andersen refererer til i sitt spørsmål, og som er gjengitt i massemedia over hele landet, er basert på feilinformasjon og har skapt unødig frykt hos mange kreftpasienter og pårørende. Radiumhospitalet opplyser at ingen pasienter som kan helbredes ved stråleterapi, blir nektet behandling, men en del pasienter med langt fremskredet sykdom og kort forventet levetid, vil ikke få den symptomlindrende strålebehandling de burde ha krav på.

       Det er et stort underforbruk av stråleterapi i Norge. I to utredninger fra de senere år er det fastslått at i forhold til norske vurderinger og internasjonal praksis får bare 60 % av pasientene som kunne hatt nytte av denne behandlingsformen, tilbudet.

       Som helseminister finner jeg dette uakseptabelt. For å løse situasjonen arbeider Regjeringen både på kort og lang sikt.

       De to viktigste tiltak på kort sikt når det gjelder behandlingstiltak, er utbygging av tilstrekkelig kapasitet for stråleterapi både for helbredende og lindrende behandling, og sikring av tilstrekkelig personell.

       For å bedre stråleterapisituasjonen for kreftpasienter på kort sikt har departementet gått inn for å kjøpe strålekapasitet i utlandet, i første rekke i Sverige. Det er nå inngått avtaler mellom Radiumhospitalet og sykehus i Ørebro og Malmö, som begge har ledig kapasitet. Radiumhospitalet vil over en tre til fire måneders periode ta sikte på å sende ca 60 pasienter til svenske sykehus for behandling. Det er i første rekke de friskeste pasientene som får dette tilbudet, mens de øvrige får sin behandling ved Radiumhospitalet.

       Pasientbroen vil gi tilbud om brystbevarende behandling og behandling av brystopererte. Behandlingsopplegget er beregnet til å koste 6,5-7 mill. kr. For å øke kapasiteten er i tillegg rekruttering fra utlandet, bl.a av stråleterapeuter, og økt bruk av overtid kortsiktige tiltak som vil kunne øke kapasiteten relativt raskt.

Torbjørn Andersen (Frp) : Jeg takker helseministeren så mye for svaret. Men jeg vil minne om at anslagsvis 250 alvorlig syke personer befinner seg i akutt strålebehandlingskø, ifølge min informasjon, som baserer seg på informasjon direkte fra Radiumhospitalet, ikke gjennom mediene. Jeg håper at de tiltak som skal iverksettes, vil bidra til å fjerne denne uheldige køen.

       Samtidig er det altså på landsbasis både en generell mangel på stråleterapeuter og en for liten utdanningskapasitet når det gjelder slike terapeuter, ifølge den informasjonen jeg innehar. På landsplan er det årlige utdanningsbehovet ca 40 nyutdannede terapeuter. Utdanningskapasiteten ved Radiumhospitalet er etter min informasjon bare rundt ca det halve av dette behovet. Utdanningskapasiteten er departementets ansvar, og jeg vil spørre helseministeren: Hvor raskt kan vi vente en riktig dimensjonert økning av utdanningskapasiteten for stråleterapeuter her i landet?

Statsråd Dagfinn Høybråten : Den situasjonen vi har når det gjelder strålekapasitet, som i stor grad går på utstyr, og når det gjelder stråleterapikapasitet, som også går på knapphet på personell, har bygd seg opp over flere år. De strakstiltak vi nå setter i verk - pasientbroen og tiltak hvor vi rekrutterer stråleterapeuter fra utlandet, til og med helt fra Australia - vil avhjelpe situasjonen noe på kort sikt. Men det er først en langsiktig satsing - som representanten Andersen ganske riktig påpeker - på utdanning og rekruttering av personell som vil gi en mer balansert situasjon.

       Vi vil gi svaret på det spørsmålet representanten Andersen stiller, i kreftplanen. Der vil tiltakene vi foreslår, henge nøye sammen med tiltakene når det gjelder personell, og også være avstemt i forhold til hverandre. Jeg kan også si at vi vil vurdere andre måter å skaffe kompetent personell på, enn de tradisjonelle.

       Tron Erik Hovind (Sp) : Kreftbehandlingen opptar tydeligvis flere representanter, og fra forskjellige fylker. Helseministeren har besvart ett spørsmål, men jeg tillater meg likevel å stille følgende spørsmål til helseministeren:

       « I henhold til et oppslag i avisen Varden 18. mars 1998 dør kreftsyke unødvendig fordi Radiumhospitalet ikke makter å gi livreddende behandling til alle som trenger det, på grunn av manglende ressurser. Også ved sykehusene i Trondheim, Bergen og Tromsø er kapasiteten på strålebehandling for liten.

       Foreligger det planer i Sosial- og helsedepartementet om å sette i verk tiltak for å bedre denne situasjonen? »

Statsråd Dagfinn Høybråten : I mitt forrige svar, til representanten Torbjørn Andersen, gav jeg en oversikt over Regjeringens tiltak både på kort og lang sikt for å løse problemene i kreftbehandlingen, og svaret på representanten Hovinds spørsmål er derfor ja - men jeg skal få lov til å føye til noe som særlig går på personellmangel.

       Mangel på personell, i første rekke stråleterapeuter, skaper over hele landet problemer når det gjelder tilstrekkelig kapasitet for kreftbehandlingen. I den nasjonale handlingsplanen som blir lagt fram for Stortinget i mai, blir det derfor foreslått flere tiltak for å bedre tilgangen av personell, bl.a økt satsing på utdanning av stråleterapeuter. Dette er i dag en ettårig etterutdanning av radiografer som gis ved Radiumhospitalet. Jeg ønsker å opprette tilsvarende utdanning flere steder i Norge, og vurderer også utdanning for stråleterapiassistenter.

       Stråleterapi er en sentral del i spesifikk kreftbehandling. Slik behandling har helbredende virkning i tidlige stadier ved mange kreftformer. Strålebehandling inngår ofte sammen med kirurgi i moderne kreftbehandling og kan redusere inngrepets størrelse slik at pasientene får mindre funksjonstap, f.eks brystbevarende behandling. Hos pasienter med symptomgivende langtkommen og uhelbredelig kreft vil mellom 40 og 95 % av pasientene som tilbys lindrende strålebehandling, oppnå svært god symptomlindring.

       Som jeg opplyste i mitt forrige svar, er utbygging av tilstrekkelig kapasitet for stråleterapi et regionalt ansvar. Det er store utgifter knyttet til etablering av strålemaskiner for å dekke behovet på landsbasis. Opprettelse av nye enheter for stråleterapi krever minst to år til planlegging/prosjektering før nye maskiner kan tas i bruk, forutsatt at man har personell til drift. Det er behov for bygningsmessige investeringer, utvidelse av sengekapasitet, eventuelt sykehotell og polikliniske tilbud samt medisinske servicefunksjoner som røntgen og laboratorietjenester.

       Ansgar Gabrielsen (H) : Hvis stemmen tillater det, skal jeg få lov å stille følgende spørsmål til helseministeren:

       « Radiumhospitalet har nå innført inntaksstopp for kreftsyke til strålebehandling med den begrunnelse at strålekapasiteten er langt under det nødvendige. Prioriteringene etter inntaksstoppen er så harde at det for mange krefttyper ikke gis strålebehandling. Av de som fremdeles får strålebehandling, er det en svært skjev fylkesvis fordeling.

       Hvilke strakstiltak vil statsråden sette i verk for å bøte på denne uverdige situasjonen? »

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg har i mine to tidligere svar om Radiumhospitalets problemer med stråleterapi både gitt en utførlig redegjørelse for de strakstiltak som representanten Ansgar Gabrielsen etterlyser, og for Regjeringens planlagte opprustning av kreftbehandlingen i et femårsperspektiv, og jeg har korrigert det feilaktige inntrykk som er skapt, bl.a gjennom oppslag i avisen Varden den 18. mars i år.

       Utbygging av tilstrekkelig kapasitet for stråleterapi er, som tidligere nevnt, et regionalt ansvar. Radiumhospitalet dekker behovet for stråleterapi innen helseregion 2, som bl.a omfatter Telemark og Agder-fylkene. Pasienter fra disse geografiske områdene blir vurdert på linje med pasienter fra regionen for øvrig.

       Fylkeslegen i Vest-Agder har i sin høringsuttalelse til NOU 1997:20 - Omsorg og kunnskap! Norsk kreftplan - pekt på at Vest-Agder ligger klart over landsnivået for kreft totalt, og antall nye tilfeller er særlig høye for lungekreft og hudkreft. Fylkeslegen peker videre på at i helseregion 2 er Vest-Agder mest perifert i forhold til regionsykehus, og fylket har et klart underforbruk av lindrende strålebehandling. Et tilsvarende underforbruk finnes også i nabofylket Aust-Agder. Disse forhold er bakgrunnen for at departementet i september 1997 inngikk en intensjonsavtale med Vest-Agder og Aust-Agder fylkeskommuner om statlig medvirkning til finansiering av en satellittavdeling for stråleterapi ved Vest-Agder Sentralsykehus.

       Det er i budsjettet for 1998 avsatt 23 mill. kr til satellittavdelinger ved sentralsykehusene i Vest-Agder og Rogaland. Den planlagte satellittavdeling for Agder-fylkene er nå på prosjekteringsstadiet, og vil ventelig være i drift om tidligst to år. Den planlagte avdeling i Rogaland er noe lenger fremme i prosessen og vil etter det jeg nå får opplyst, være i drift med to nye maskiner fra i november i år.

Ansgar Gabrielsen (H) : Med den dårlige stemmen og den høye musikken på utsiden her er det kanskje ikke godt å nå fram til helseministeren. (Det foregikk en demonstrasjon utenfor med høy musikk av et band fra Trondheim.)

       Jeg takker for svaret, ikke bare det som er gitt på mitt direkte spørsmål, men også de to foregående, som kanskje viser at vi i hvert fall i en ikke altfor fjern framtid vil komme over på et bedre nivå når det gjelder den totale kapasiteten for stråling av kreftsyke, for det er helt åpenbart at det underforbruket vi har i Norge, og som statsråden selv kalte « uakseptabelt », henger som et bakteppe både ved utformingen av kreftplanen og behandlingen av den i Stortinget. Den skjeve geografiske fordelingen er det redegjort for, og en av årsakene til den er vel den reiseavstanden det tross alt er inn til Radiumhospitalet, bl.a fra det mest perifere fylket i helseregionen.

       Jeg kunne tenke meg å spørre statsråden om han ser noen mulighet for å forsere etableringen av den strålebehandlingen som er tenkt lagt til Sentralsykehuset i Kristiansand. Statsråden nevnte at det tidligst var mulig om to år.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg kan forsikre representanten Gabrielsen om at statsråden har hørt hva representanten har sagt - også med akkompagnement. Jeg vet ikke om det er dette man sikter til når man sier at den nye regjeringen har slått an nye strenger i folket.

       Jeg deler absolutt det engasjement som representanten Gabrielsen har i denne saken. For å bygge stråleterapienheter - bunkers og tilhørende utstyr - trengs det relativt betydelige investeringer og bygningsmessige tiltak. Men hvis det skulle foreligge muligheter for realistisk fremskynding av disse planene, vil jeg vurdere de mulighetene med et åpent sinn. Vi er i høyeste grad tjent med en så rask fremdrift som mulig.

       Asmund Kristoffersen (A) : Jeg skal få stille helseministeren følgende spørsmål:

       « Offentlig ansatt helsepersonell og særlig legers eierinteresser og bierverv i privat virksomhet knyttet til eget fagfelt eller beslektete områder, for eksempel eierandeler i medisinske laboratorier, røntgeninstitutt, legemiddelfirma, som rådgivere for forsikringsselskaper m.m. synes å være nokså omfattende.

       Hvilke tiltak kan statsråden tenke seg å foreslå for å skape større åpenhet med sikte på å kunne unngå lojalitets- og interessekonflikter eller inhabilitet? »

Statsråd Dagfinn Høybråten : Det er i dag ingen lov eller forskriftsbestemmelse som direkte regulerer offentlig ansatt helsepersonells bierverv i privat virksomhet knyttet til eget fagfelt eller beslektede områder.

       I alle ansettelsesforhold foreligger det imidlertid en alminnelig og ulovfestet lojalitets- og troskapsplikt. Denne plikten innebærer også en begrensning i arbeidstakers adgang til bierverv. For helsepersonell vil kravet til forsvarlig yrkesutøvelse være en ytterligere begrensning i adgangen til bierverv der dette går ut over hovedarbeidet. Ved opprettelse eller avslutning av virksomhet i kommunen har noen grupper helsepersonell - leger, tannleger, fysioterapeuter, jordmødre, optikere og kiropraktorer - en generell meldeplikt til kommunen. Denne plikten vil også kunne omfatte bierverv. Offentlig ansatt helsepersonell er også underlagt reglene om inhabilitet i forvaltningsloven for offentlige tjenestemenn.

       I utgangspunktet er det klart at offentlig ansatt helsepersonell på samme måte som alle andre arbeidstakere selv bestemmer over sin fritid, og som hovedregel kan ta arbeid for andre i fritiden. Spesielt blant offentlig ansatte leger har det i lang tid vært vanlig å ha bierverv, men det er stor variasjon i arten og omfanget av slikt arbeid.

       Det forhold at offentlig ansatt helsepersonell påtar seg bierverv, kan ha flere positive virkninger. For det første innebærer ekstraarbeid en mer effektiv utnyttelse av den enkeltes kapasitet, idet vedkommende da i fritiden utfører helsetjenester i tillegg til de helsetjenester som utføres i hovedarbeidet. Ved å påta seg bierverv vil dermed helsepersonell bidra til å øke det samlede helsetilbudet. Offentlig ansatt helsepersonell vil dessuten gjennom bierverv kunne få erfaring som vil være til nytte i hovedervervet.

       Det forhold at offentlig ansatt helsepersonell har bierverv eller eierinteresser i privat virksomhet, kan imidlertid reise flere problemer. For det første kan biervervet bli så omfattende at det går ut over hovedervervet. For det andre kan helsepersonell som følge av bierverv eller annet engasjement havne i lojalitets-, habilitets- og interesse- og ryddighetskonflikter. Dersom en offentlig ansatt lege f.eks har eierinteresser i en privat praksis som det er aktuelt å henvise pasienter til, vil det utad kunne fremstå som usikkert om vedkommende lege i forbindelse med henvisninger styres av personlige økonomiske interesser. Det ville være svært uheldig om det skulle oppstå tvil om offentlig ansatt helsepersonell treffer avgjørelser på annet grunnlag enn de rent faglige eller samfunnsøkonomiske.

       For å sikre større åpenhet om disse forhold vil jeg derfor i ny lov om helsepersonell, som vi nå arbeider med, vurdere å foreslå en nærmere regulering av helsepersonells adgang til bierverv og adgang til å inneha interesser i private virksomheter knyttet til eget fagfelt, f.eks ved at det innføres en meldeplikt til arbeidsgiver. I tillegg kan det være aktuelt å foreslå regulering av helsepersonells adgang til å motta gaver eller andre ytelser som kan innebære en påvirkning av helsepersonells handlemåte og disposisjoner i forhold til pasienter og i arbeidsforholdet. Forslaget til ny helsepersonellov skal etter planen fremmes for Stortinget til høsten.

Asmund Kristoffersen (A) : Jeg mener det er grunnleggende viktig at offentlige legers såkalte bierverv er fullt ut kjent bl.a for arbeidsgiver og for dem som leger måtte utføre arbeid for. Jeg er meget godt tilfreds med svaret og deler de vurderingene som helseministeren kom med her.

       Mange leger kan ha sterke økonomiske interesser i virksomhet og firma utenom sitt eget arbeid. Det er helt legalt og kan også være nyttig. Men det som er viktig og som jeg har lyst til å understreke, er at det kan hefte tvil om hvorvidt en leges medisinske råd, råd om innkjøp av f.eks medisinsk utstyr, forskriving av medisin, henvisning til private røntgeninstitutt eller laboratorier, er totalt ubundet av legens eierinteresse i slike firma. Derfor er jeg veldig opptatt av full åpenhet omkring disse forhold.

       Jeg vil stille et enkelt tilleggsspørsmål: Vil statsråden i det lovarbeidet han annonserte, legge opp til at både omfanget og arten av slike bierverv gjøres kjent?

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg er enig med representanten Kristoffersen i at åpenhet og gjennomsiktighet i slike spørsmål er viktig for tillitsforholdet mellom lege og pasient og for tillitsforholdet mellom helsepersonell generelt og samfunnet. Hvis vi går inn på et meldesystem, slik det er antydet i høringsutkastet til ny helsepersonellov, antar jeg at det vil omfatte både omfang og art av det bierverv eller engasjement som blir registrert. Men som sagt: Dette er spørsmål som vi nå vurderer, og konklusjonen vil vi presentere for Stortinget til høsten.

Spørsmål 35

       Øystein Djupedal (SV) : Jeg vil gjerne få stille miljøvernministeren følgende spørsmål:

       « Trondheim kommune har bestemt å rive husene i bydelen Svartlamon, for å gi plass til industri. Området er et sentrumsnært boområde, med mange kvaliteter.

       Er riving av sentrumsnære boområder i tråd med de retningslinjer Regjeringa har signalisert for byfortetting, arealbruk og levende byområder, og vil statsråden fraråde Trondheim kommune å iverksette planene? »

Statsråd Guro Fjellanger : La meg først få si at jeg har stor forståelse for de miljømessige kvalitetene som Svartlamon representerer. Det er viktig å understreke at et godt lokalmiljø og sentrumsnære boliger er verdier som er i tråd med Regjeringens politikk. Det er også faglig støtte fra Riksantikvaren for at det knytter seg lokale verneinteresser til området.

       I tråd med prinsippet om lokalt selvstyre er det kommunen som er planmyndighet. Det er bare i de saker hvor nasjonale interesser står på spill, at departementet kan be en kommune om å endre gjeldende reguleringsplan eller selv gjøre det. Her står vi ikke overfor slike interesser.

       I denne sak foreligger det en gyldig vedtatt reguleringsplan for området som Trondheim kommune forholder seg til. Opp til nå har et flertall i kommunestyret heller ikke ønsket å endre planen.

       Jeg vil derfor understreke det ansvaret som påligger kommunale myndigheter i denne saken, et ansvar som også omfatter lokale verneinteresser.

Øystein Djupedal (SV) : Jeg er glad for at ministeren uttrykker sympati med bydelen Svartlamon, og det er ikke noen tvil om at det vil være et historisk feilgrep det Trondheim kommune her er i ferd med å gjøre.

       Jeg er fullt klar over at reguleringsmyndigheten ligger hos kommunen, og at kommunen sånn sett er på trygg faglig og juridisk grunn. Samtidig har vi sett at statlige myndigheter har grepet inn, f.eks når det gjelder Oslo øst, der det har vært en massiv satsing også med statlige midler, der staten sammen med kommunen har gått inn for å ruste opp en bydel som trenger opprusting. Staten har en rekke virkemidler til rådighet, ikke minst gjennom Husbanken og gjennom andre kanaler, som kan gjøre det mulig å skape levende byområder av det som kanskje var tenkt å skulle saneres.

       Jeg har stor tro på at Svartlamon må få en sjanse, og jeg kunne godt tenke meg på nytt å utfordre miljøvernministeren. Vil hun ta kontakt med Trondheim kommune og uttrykke sympati med bydelen og at husene ikke må rives, og sammen med kommunen prøve å finne fram til løsninger som vil gjøre det mulig at husene kan bestå, og ikke minst at dette blir en levende bydel i Trondheim?

Statsråd Guro Fjellanger : La meg først si at jeg er glad for at representanten er glad for at jeg er engasjert når det gjelder bydelen og de verdiene som ligger der - det er helt korrekt oppfattet. Det er ikke noen tvil om at levende bymiljø, med innbyggere som er engasjert i det miljøet de lever i, er en viktig verdi for enhver kommune og enhver by.

       Jeg synes også det er viktig å understreke at Riksantikvaren har slått fast at det i området er lokale verneinteresser, og at det er noe som kommunen må ta med i sin vurdering når man skal ta stilling til spørsmålet om å bygge ut her. Imidlertid er det sånn at skal miljøvernministeren gripe inn, må det også være nasjonale verneinteresser til stede, og det er det ikke i denne saken. Jeg er ikke fremmed for en dialog med Trondheim kommune om utviklingen i denne bydelen, men det avhenger av én ting: Det avhenger av at kommunen selv er villig til å ta den dialogen.

       Øystein Hedstrøm (Frp) : Jeg har et spørsmål til miljøvernministeren:

       « Statens forurensningstilsyn gjentar forslaget om nitrogenrensing langs Oslofjorden. 18 nye nitrogenrenseanlegg på strekningen fra svenskegrensen til Nøtterøy, med en samlet investeringskostnad på 1 milliard kroner og med en nåverdi av driftsutgiftene på samme nivå, vil bety store utgifter for innbyggerne i de berørte kommuner.

       Hva vil statsråden foreta seg i forhold til anbefalingene fra Statens forurensningstilsyn? »

Statsråd Guro Fjellanger : Statens forurensningstilsyn kom i begynnelsen av måneden med en vurdering til Miljøverndepartementet vedrørende overgjødslingssituasjonen langs kyststrekningen svenskegrensen til Stad. Vurderingen som er foretatt av SFT, bygger på to rapporter som er utarbeidet av en ekspertgruppe som ble oppnevnt i 1995. Ekspertgruppens første rapport forelå våren 1996, og den andre rapporten kom våren 1997. SFT fikk dermed i oppdrag å komme med en ny vurdering av overgjødslingssituasjonen langs kysten samt en anbefaling for eventuelle ytterligere tiltak på bakgrunn av de to rapportene samlet.

       Miljøverndepartementet vil nå gå gjennom anbefalingen fra SFT. Det er for tidlig å si om det vil resultere i pålegg om bygging av flere nitrogenrenseanlegg enn dem som allerede er bygd eller er under bygging. Behovet for ytterligere tiltak, tidsperspektivet og kostnader vil bli vurdert i denne sammenheng.

       Vurderingen som nå foreligger fra SFT, bekrefter at det er viktig å gjennomføre de rensetiltakene som allerede er satt i gang langs kysten ned mot Lindesnes, både når det gjelder anlegg som reduserer fosforutslipp, og anlegg som reduserer både fosfor- og nitrogenutslipp.

       SFT anbefaler at det i tillegg innenfor en 5-10-årsperiode bør bygges ytterligere 16-18 nitrogenrenseanlegg fra svenskegrensen til Fulehuk utenfor Tønsberg. SFT sier også i sin anbefaling at nitrogenrensetiltakene i Hvaler/Singlefjorden og i Glommas nedbørsfelt bør gis høyest prioritet. Dette er i tråd med de tiltakene som allerede er satt i gang. Det er i dag bygd tre nitrogenrenseanlegg i indre Oslofjord samt ett på Lillehammer. Et anlegg er under utbygging på Gardermoen og ett på Romerike - begge ligger i nedbørsfeltet til Glomma.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret. Jeg forstår at Regjeringen har disse spørsmål under nøye vurdering og ennå ikke har trukket nødvendige konklusjoner, og det er jeg glad for i og med at dette er en komplisert sak. Vi har Nordsjødeklarasjonen, som det skal tas hensyn til, og vi har også det kostnadsmessige, som påfører de kommunene som er så uheldige å bli pålagt slike renseanlegg - hvis de ikke alt er pålagt det - meget betydelige utgifter. Så jeg regner med at det blir vurdert, og at man kommer tilbake til kommunenes kostnadsside.

       Jeg vil vise til årsmøtet i Oslofjordens Fiskerlag, som viser til at i perioder med økning av næringssalter i områder av kystsonen i den sørlige delen av Nordsjøen har produksjonen av fisk økt betydelig. Man er fra Fiskerlaget svært kritisk til rensetiltak fordi fjerning av næringssalter knapt har målbar effekt og samtidig reduserer produksjonen av fisk. Hvordan vurderer statsråden Fiskerlagets synspunkter når det gjelder fare for redusert fiskebestand på grunn av nitrogenrensing?

Statsråd Guro Fjellanger : La meg først få si at representanten har helt rett i at det her er flere hensyn å ta, bl.a oppfølging av de forpliktelsene som Norge har påtatt seg ved å undertegne Nordsjødeklarasjonen. Jeg vil også ta avstand fra betegnelsen « de kommunene som er så uheldige å bli pålagt slike renseanlegg ». Det er ikke noe tvil om at det også fører til positive resultat i form av renere vann.

       Når det gjelder vurderingen fra det nevnte fiskerlaget, har jeg ikke sett rapporten og uttalelsen, men det knytter seg vel ikke spesielt mye tvil til at for mye av den type utslipp bl.a er årsaken til den oppblomstringen av alger som er et problem også for fiskerne, vil jeg tro.

       Jeg vil helt til slutt understreke at når vi skal vurdere anbefalingen i denne rapporten, kommer det til å være en samlet vurdering ut fra forurensningssituasjonen lokalt, hva som skal til for å oppfylle våre forpliktelser etter internasjonale avtaler, og hva som er effekten i forhold til kostnadene.

       Morten Lund (Sp) : Jeg vil få stille følgende spørsmål til miljøvernministeren:

       « Kan igangsettelse av Lokal Agenda 21 i bydelen Svartlamon i Trondheim være en løsningsnøkkel for den fastlåste situasjonen kommunen, beboere og fylkeskommunen er i, og dermed bli et nasjonalt utstillingsvindu i tråd med de opprinnelige intensjoner for TON-prosjektet som er støttet økonomisk av flere statlige instanser? »

Statsråd Guro Fjellanger : Lokal Agenda 21 handler om lokale myndigheters dialog og samarbeid med innbyggere om miljø- og utviklingsspørsmål i kommunene. Det er derfor helt i tråd med intensjonene i Lokal Agenda 21 dersom Trondheim kommune velger fortsatt dialog med innbyggerne om den videre utviklingen av Svartlamon.

       Som allerede nevnt i mitt svar til representanten Djupedal, gjelder Svartlamon et lokalt byplanspørsmål. Det er ikke tvil om at området har betydelige miljømessige kvaliteter. Det er imidlertid Trondheim kommunes ansvar hvordan de avveier dette opp mot andre lokale hensyn. Det vil derfor være opp til Trondheim kommune hvorledes de vil gå videre i denne saken.

       Når det gjelder TON-prosjektet, eller utviklingsprogrammet for trafikk-oppvekst-nærmiljø, som det henvises til i spørsmålet, hadde dette som overordnet mål å forbedre oppvekstmiljøet for barn og unge. I Trondheim ble Lademoen valgt ut som én av to bydeler som deltok i prosjektet, men på grunn av plansituasjonen ble området Svartlamon holdt utenfor. Kommunen organiserte og ledet arbeidet, og det var også kommunen som prioriterte hvilke tiltak som skulle gjennomføres innenfor de økonomiske rammene som ble stilt til rådighet. TON-prosjektet ble avsluttet i 1994.

Morten Lund (Sp) : Jeg takker for et svar som var positivt i tonen.

       Beboerne har nok oppfattet at Svartlamon var en del av søknadsgrunnlaget for de store midlene som Trondheim har fått.

       Når det gjelder de betydelige miljømessige kvalitetene som statsråden beskriver, erkjennes de av svært mange i Trondheim. Det er meget sterk støtte til beboernes kamp for Svartlamon. De miljømessige kvaliteter dreier seg bl.a om en lokal mobilisering og dugnad, noe som ellers er veldig vanskelig å få til i sentrale strøk. De har skapt et godt bomiljø. Beboerne har et program for å videreføre et pionerprosjekt med en livsstil med lavt forbruk, som innebærer en opprustning av boligene på en ressursbesparende måte.

       Debatten i Trondheim går videre. Den påvirkes også av det som sies her i dag, og av utsiktene til statlig medvirkning for å få til det som de nå har planlagt. Jeg vet at Husbanken er positiv til å være med.

       Mitt tilleggsspørsmål er følgende: Tror statsråden at et kommunalt vedtak om å bevare dette miljøet vil kunne utløse ytterligere velvilje når det gjelder statlig støtte til byfornyelse på Svartlamon?

Statsråd Guro Fjellanger : La meg først få si at jeg tror vi er enige om Svartlamons kvaliteter, ikke minst både det som finnes av lokale verneverdier, og det lokale engasjementet som folk i området har for sitt nærmiljø. Dette er viktige verdier, som man bør sette pris på overalt.

       Regjeringen har allerede på årets budsjett økt bevilgningene til jobbingen med Lokal Agenda 21, og vi tar også sikte på å føre dette videre til neste år. Det er fordi vi mener at Lokal Agenda 21 kan være en utmerket måte å få den gode dialogen med innbyggerne på, som man bl.a har bruk for i dette eksemplet.

       Jeg har lyst til å understreke at vi er innstilt på å gå i dialog med kommunen, som jeg også sa til representanten Djupedal, men vi er avhengig av å ha et kommunevedtak på plass for å kunne delta i et sånt samarbeid.

Presidenten: Vi er da ferdig med den ordinære spørretimen.