Sak nr. 2
Interpellasjon fra representanten Sonja Irene Sjøli til helseministeren:
« På oppdrag fra Sosial- og helsedepartementet har en bredt sammensatt prosjektgruppe utredet en mulig etablering av et nasjonalt helsemuseum ved Rikshospitalet. Prosjektgruppen overleverte utredningen til helseminister Hernes i 1997. Departementet har nylig avslått å etablere et slikt museum.
Et nasjonalt helsemuseum vil være et viktig kulturhistorisk bidrag til norsk museumsvesen. Det vil bidra til å løfte frem en viktig arbeidsgruppe som er lite representert i kulturhistorisk sammenheng, og til å synliggjøre mange kvinners samfunnsinnsats. Museet vil også være et verdifullt tilskudd til den helsefaglige utdanningen og ha en helseopplysningsfunksjon.
Vil helseministeren vurdere mulighetene for alternative finansieringsformer for etablering og drift av et helsemuseum ved Rikshospitalet? »

TALERE:

       Sonja Irene Sjøli (H) : Bakgrunnen for denne interpellasjonen er avslaget fra Sosial- og helsedepartementet på søknaden fra Rikshospitalet om å få etablere et medisinsk-historisk museum.

       Sommeren 1995 fikk Rikshospitalet i oppgave å utrede et nasjonalt medisinsk-historisk museum. Arbeidet startet i januar 1996 med økonomisk støtte fra Sosial- og helsedepartementet, Norsk kulturråd og Rikshospitalet.

       Avslaget fra departementet er begrunnet med « at man ikke finner det riktig å benytte et så stort beløp av et stramt budsjett som skal finansiere pasientbehandling ». Dette har jeg forståelse for. Det er mange og store uløste oppgaver når det gjelder pasientbehandling som må prioriteres. Departementet viser imidlertid til løsninger der det først og fremst tas sikte på å lagre de gjenstander som står i fare for å bli kassert i forbindelse med flytting av Rikshospitalet.

       Dette mener jeg ikke er godt nok. Jeg hadde forventet en større kreativitet fra departementets side. Jeg hadde forventet at departementet hadde vurdert om det finnes andre muligheter for å få finansiert et helsemuseum. Jeg er ganske sikker på at de finnes - ja kanskje en kombinasjon av muligheter. Dette kan bli et unikt prosjekt. Det kan bli et levende museum av historie, kunnskap, kultur og helse, ikke bare en død samling av gamle gjenstander.

       Kulturmeldingen påpekte at den enkelte etat har et ansvar for å dokumentere egen historie. Det må selvsagt også gjelde helsevesenet. I Vest-Europa er det faktisk bare Albania og Norge som ikke har eget helsemuseum.

       Kulturmeldingen gav ytterligere fire gode grunner for å etablere et slikt museum. For det første vil et medisinsk-historisk museum bidra til at det naturhistoriske element i museumsvesenet styrkes. Humanbiologi er den del av naturhistorien som står oss nærmest. Aktuelle natur- og miljøspørsmål vil kunne bli belyst, og det vil kunne bli et velegnet forum når det gjelder debatt og informasjon. Hvilken virkning miljøet har for sykdom og helse er av betydning og interesse for den enkelte og for samfunnet.

       For det andre vil et slikt museum kunne bygge bro og vise sammenhengen mellom natur og kultur, mellom biologi og samfunn. Sykdom og helse befinner seg i krysningspunktet mellom biologi og kultur. Det vil her være et stort potensial for forskning og informasjon og ikke minst for holdningsskapende virksomhet.

       Det tredje aspektet kulturmeldingen tar opp, er ønsket om en sterkere vektlegging av den teknologiske utvikling i dette århundret. Generell dokumentasjon av samtid og nær fortid er et område som er forsømt. Det å kunne dokumentere samtiden kan ha en nøkkelfunksjon som innfallsport til formidling av den fjerne historie.

       For det fjerde: Satsingen på barn og ungdom som en egen målgruppe i museumsvesenet gjør at et medisinsk-historisk museum kan være en viktig arena for holdningsdannelse og forebyggende helsearbeid.

       Helsevesenet, som er en samfunnssektor alle kommer i kontakt med fra fødsel til død, har altså ikke noe samlet museum i Norge. Dette står i sterk kontrast til den stilling helsevesenet i dag har i norsk samfunnsliv, der det fremstår som vår største og mest ressurskrevende samfunnssektor, og som, som jeg sa, angår alle. Gjennom dokumentasjon og kunnskapsformidling vil et nasjonalt medisinsk-historisk museum kunne gi viktige bidrag til helsefagutdanninger av ulike slag.

       Det er viktig å vite hvem en står på skuldrene til, heter det i et ordtak. Ja, prinsippet om at kjennskap til egen historie er et viktig grunnlag for både beslutninger og planlegging, er i høyeste grad aktuelt. I tillegg er jeg opptatt av og har tro på at et medisinsk-historisk museum vil ha betydning for den generelle folkehelseopplysning. Det vi trenger, er et levende museum som er tilgjengelig for folk flest - ikke bare et lager. Tenk hvilken spennende verden dette vil kunne være for barn og ungdom!

       Det bringer meg videre inn på det forebyggende området. Et helsemuseum kan være et viktig bidrag til en helhetlig helsepolitikk - en politikk for helsen og en politikk for helsetjenesten. I det helsefremmende opplysningsarbeidet vil et museum kunne bidra med kunnskapsproduksjon i tillegg til å formidle kunnskap. Museet kan bli en aktiv medspiller i dagens helsevesen, fordi forskning og formidling kan få direkte betydning for helseopplysende og sykdomsforebyggende arbeid.

       Som det står i utredningen:

« Et moderne medisinsk-historisk museum skal ikke være et dødt museum som skal konkurrere med levende helsekroner som skal gjøre nytte for seg i dagens helse-Norge. Det bør være en nødvendig del av det helsepedagogiske arbeidet og slik bidra til helsevesenets overordnede mål: En sunnere befolkning. »

       Også ut fra et likestillingsperspektiv må det etableres et medisinsk-historisk museum. Helsevesenet har siden forrige århundre vært vår viktigste kvinnearbeidsplass, en arbeidsplass som så godt som ikke er representert i norsk museumsvesen. Dette står i sterk kontrast til den dokumentasjon og formidling som i atskillige år har foregått innenfor tradisjonelle mannsdominerte yrker og næringer som fiske, bergverk, forsvar, industri, veivesen, luftfart, skogbruk og olje. Et helsemuseum vil også kunne motvirke denne kjønnsmessige skjevheten og bidra til å gi en historisk identitet til denne gruppen helsearbeidere.

       Dokumentasjon og formidling av historie handler om verdier. Kunnskap formidler kultur og identitet, skaper holdninger og gir åndelig og materiell vekstkraft til den enkelte og til samfunnet. Kulturbevaring og kulturutvikling gir en viktig motvekt mot rotløshet og press mot nasjonale tradisjoner.

       Staten har et ansvar for at historien og kulturen bringes videre. Det gjelder også for helsevesenets historie og tradisjon. Men selv om staten har dette ansvaret, er ikke det til hinder for at man kan samarbeide med private om f.eks økonomiske løsninger for å få etablert og for å drive et museum.

       En rekke frivillige organisasjoner og fagorganisasjoner understreker behovet for en god dokumentasjon og formidling av helsevesenets kulturhistorie. De har signalisert at de ønsker å medvirke til å få dette etablert. Legemiddelindustrien bør i tillegg kunne bidra med midler. Staten er i en unik situasjon med mye velvillighet og støtte til et prosjekt.

       Jeg mener vi nå bør gi helseministeren og departementet full støtte til å jobbe videre med de organisatoriske og økonomiske forhold for å få etablert et museum. I utgangspunktet mener vi at Rikshospitalet ville vært et egnet sted, men hvis departementet kan komme med et bedre forslag, er Høyre åpent for å se på det. Det viktigste nå er at vi får et helsemuseum.

       Jeg har merket meg at Norsk museumsutvikling i et brev til Helse- og sosialdepartementet er svært tydelig i sin anbefaling om at det bør etableres et slikt museum.

       Helseministeren bør som sagt få litt tid på seg, men vi har ikke god tid. I år 2003 feirer vårt offentlige helsevesen sitt 400-årsjubileum. Da mener jeg at vårt medisinsk-historiske museum bør stå ferdig som et levende bevis på samspillet mellom helsevesenet og det øvrige samfunn gjennom flere hundre år.

       Jeg tar på vegne av Høyre opp det forslag som er omdelt.

       Hans J Røsjorde hadde her gjeninntatt presidentplassen.

       Jeg er imidlertid helt enig med interpellanten i at vi i høyeste grad trenger et medisinsk-historisk museum i Norge. Vi vil derfor arbeide videre med andre løsninger for et museum. I mellomtiden er det viktig at den betydelige gjenstandssamlingen ved Rikshospitalet blir sikret en forsvarlig oppbevaring. Målet er at Rikshospitalets gjenstandssamling skal inngå i et fremtidig medisinsk-historisk museum.

       Vi er kjent med at det også finnes gjenstander av interesse samlet ved flere andre sykehus. I arbeidet med et nasjonalt museum bør en vurdere samarbeid med de prosjekt som finnes. I den anledning har departementet så langt henvendt seg til Oslo kommune med sikte på å få til et slikt samarbeid.

       Ønsket om et nasjonalt museum er bl.a begrunnet i behovet for å sikre en kompetanse nettopp om vår medisinske historie. Dette vil være av stor interesse for oss alle, ikke minst i undervisningssammenheng. Det er imidlertid viktig å innse at et museum er langt mer enn en forvaring av gjenstander. Et museum bør sikre formidling av den medisinske historie samlingen inngår i, og aller helst også knytte til seg forskning på fagfeltet. Uten dokumentasjon og formidling blir det en gjenstandssamling, som selvsagt også er viktig, men betydelig mer begrenset.

       I utredningen om medisinsk museum anbefales at museet legger til grunn den internasjonale museumsdefinisjonen om å nå sitt mål gjennom forskning, innsamling, bevaring og formidling.

       Norsk museumsutvikling - NMU - påpeker at helse- og sosialsektoren er blant de områder som er svakest dekket i norsk museumsvesen. I tillegg vises det til at de fleste vesteuropeiske land har medisinsk-historiske samlinger og museer. De argumenterer for verdien av et slikt museum bl.a ut fra hensynet til helsefremmende opplysningsarbeid og et likestillingsperspektiv. Helsesektoren er en viktig arbeidsplass - og særlig kvinnearbeidsplass - som ikke er representert i norsk museumsvesen på samme måte som andre yrker og næringer.

       Det ser ut til å være bred enighet om verdien av å kunne dokumentere og formidle helsevesenets historie gjennom etablering av et museum. Den utredningen som foreligger, gir et godt grunnlag for det betydelige arbeid som det vil være å etablere et slikt museum.

       Jeg kan ikke i dag presentere noen løsning, men jeg kan bekrefte at vi ser med interesse på de foreliggende planer. Vi har foreløpig ikke funnet plass for et museum innenfor eksisterende budsjettrammer. I utredningen som foreligger, er det anslått at et museum vil koste drøyt 20 mill. kr pr. år. Dette forslaget viser at det kreves en betydelig økonomisk satsing for å realisere et nasjonalt medisinsk museum. Selv om vi kan enes om at vi ønsker å realisere museet, vil den økonomiske utfordringen være betydelig innenfor et presset budsjett der pasientrettede tiltak skal stå øverst, i fokus.

       Jeg har med glede merket meg den positive interessen som finnes til etablering av et medisinsk-historisk museum. Jeg vil arbeide videre for å finne en god løsning på sikt, og i dette arbeidet vil jeg trekke inn samarbeidspartnere og kompetanse som finnes i ulike instanser. Jeg hadde nylig et møte med prosjektgruppen som har arbeidet fram planene. Det var enighet om at en gruppe i regi av departementet nå skal arbeide videre med ambisjonsnivå og alternative løsninger til finansiering og organisering med sikte på å komme fram til en løsning. I mellomtiden vil det bli arbeidet med å sikre samlingen ved Rikshospitalet på beste måte.

Sonja Irene Sjøli (H) : Jeg takker helseministeren for svaret.

       Jeg er glad for den positive holdning som helseministeren viser, til å få etablert et slikt medisinsk-historisk museum. Jeg vil for øvrig også vise til, som jeg var inne på i mitt hovedinnlegg, at kulturmeldingen påpeker at det er den enkelte etats ansvar å dokumentere egen historie. Det ansvaret må også Sosial- og helsedepartementet ta alvorlig.

       Jeg merket meg at departementet vil jobbe videre med andre løsninger for et helsemuseum, og at man i mellomtiden vil sikre at disse gjenstandene blir tatt vare på på en forsvarlig måte, og det synes jeg er betryggende.

       Sånn som jeg ser det, er det enighet om at det skal etableres et helsemuseum, og jeg håper helseministeren kan bekrefte at departementet vil jobbe videre med å finne en løsning på sikt. Men jeg kunne tenke meg å høre hvilket tidsperspektiv helseministeren har tenkt seg - to år, fem år eller ti år. Som jeg nevnte, skal vi i 2003 feire det norske offentlige helsevesens 400-årsjubileum. Er det dette tidsperspektivet helseministeren tenker seg?

       Jeg håper at den arbeidsgruppen som er satt ned av departementet, vil bli en hurtigarbeidende gruppe, for det er på tide at vi nå får et nasjonalt helsemuseum i Norge. Jeg kunne også tenke meg å spørre helseministeren hvordan han ser på dette med finansieringen i forhold til private midler.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg vil bekrefte, på direkte spørsmål fra representanten Sjøli, at jeg ser det ansvar som Sosial- og helsedepartementet har på vegne av helsevesenet når det gjelder dokumentasjon av historien på dette viktige samfunnsområdet. Vi vil arbeide videre for å finne fram til løsninger med sikte på at man skal kunne realisere et museum i Norge.

       Det er vanskelig for meg å gi noe konkret tidsperspektiv på dette, men min intensjon er at den arbeidsgruppen som vi nå etablerer, og hvor initiativtakerne ved Rikshospitalet vil være representert, skal arbeide raskt og med basis i det omfattende utredningsmaterialet som allerede foreligger, og nye vurderinger, legge fram forslag når det gjelder organisering, finansiering og ambisjonsnivå for et museum. Jeg synes i og for seg at år 2003 har mye for seg. Det er en god idé som representanten Sjøli der kom med, uten at jeg kan si noe mer om det.

       Når det gjelder spørsmålet om finansiering, tror jeg vi må se i øynene at det til etablering av et slikt museum og til prosjekter, utstillinger osv. vil være lettest å få alternativ finansiering til offentlige tilskudd. Når det gjelder den løpende drift, tror jeg nok man må regne med at det hovedsakelig må være et offentlig ansvar, men også der vil det selvfølgelig være interessant å se på muligheter for samarbeid med andre. I lys av disse perspektivene mener jeg det absolutt er verdt å gå en runde for å finne slike løsninger.

Britt Hildeng (A) : Det har gjennom flere år vært arbeidet med å etablere et nasjonalt medisinsk museum. Norge er på mange måter i forkant av den medisinske utvikling og er kjent for å ha en av de beste helsetjenester i verden. Norge er imidlertid et av de ytterst få landene som ikke har et eget fagmuseum på dette området. Det ville være rimelig at man ikke bare kjente helsevesenet som pasient, men at man også ble bevisst og kjent med vår nasjonale medisinske historie.

       Mange har engasjert seg i arbeidet med å etablere et nasjonalt medisinsk museum, og de har i stor utstrekning blitt møtt med forståelse og velvilje, men uten at det har resultert i konkrete vedtak om etablering.

       På grunn av Rikshospitalets sentrale rolle i norsk medisin ligger mye av landets medisinske historie innenfor Rikshospitalets vegger. I forbindelse med flyttingen nå åpenbares museale og økonomiske verdier som vårt land ikke har råd til å miste. Det er et historisk materiale som forteller om det norske folks utvikling fra tidligere tiders fattige, primitive kår, sykdom og nød, til vår tids velferd, der medisinske kunnskaper på mange måter er allemannseie. Faren er stor for at store deler av denne historien og mange verdifulle klenodier - gammelt medisinsk utstyr, medisinske bøker og inventar, som hver for seg forteller sin historie, og som har stor verdi ikke minst forskningsmessig - kan gå tapt i flyttingen av Rikshospitalet, dersom en ikke får til en plan med hensyn til hvordan disse verdiene skal kunne ivaretas.

       Rikshospitalets gamle lokaler, som f.eks. Kvinneklinikken eller den gamle administrasjonsbygningen, vil på utmerket måte kunne huse et nytt nasjonalt medisinsk museum, og vi vil oppfordre Regjeringen til å vurdere dette på nytt sammen med mulige finansieringsordninger.

       Jeg vil på vegne av Gunhild Øyangen, Asmund Kristoffersen og meg selv ta opp det forslaget som er omdelt tidligere i dag.

       Interesse for medisinsk historie er nemlig interesse for kulturhistorie og bør - hvis den skal holdes levende - vekkes hos nye generasjoner, og helst i tidlig alder. Dessverre har det vært slik her i landet at selv om kulturbegrepet er blitt ganske så utvidet, noen vil si utvannet, er naturvitenskapen og herunder medisinen bare i liten grad blitt en del av det alminnelige kulturbegrepet. Det gjelder både kunnskap om fakta og om personer. Men medisinens historie er en viktig del av vår historie, en del av grunnlaget for at samfunnet er slik det er, med den helse og levealder vi i dag har, og som lett regnes som en selvfølge, men som historisk sett ikke er det. Bevisstgjøring om medisinens historie er derfor en viktig samfunnsoppgave.

       Nå er det jo slik at store personligheter i norsk medisin gjerne enten er bergensere, som Armauer Hansen, eller blir bergensere, som Erik Waaler. Lepramuseet i Bergen er en unik institusjon med medisinsk verdenshistorisk perspektiv, men selvsagt uten å dekke spekteret av medisinens og helsevesenets utvikling i Norge. På dette området mangler vi fortsatt en egnet institusjon, eller rettere sagt flere. Som så ofte før har entusiaster med stor personlig innsats lagt grunnlaget, og det fortjener de stor ros og takk for.

       Jeg er glad for helseministerens positive holdning, også for hans presisjon av behovet for samarbeid med andre prosjekter. Norsk helsehistorie er mangslungen, både geografisk og faglig, og det er viktig at vi tar vare på dette historiske materialet både på Rikshospitalet og ellers i bygd og by. Jeg tror dette har hast, slik at disse verdiene ikke skal gå tapt.

John I Alvheim (Frp) : Det er ikke noe særlig problem å si seg enig i at vi trenger et medisinsk historisk museum i dette landet, noe vi foreløpig ikke har. Jeg har nedlagt ca 40 år av mitt yrkesaktive liv i helsevesenet, og på de 40 årene som der har passert, har jeg i hvert fall i mitt eget sinn dannet meg et ganske godt bilde av hva som har skjedd, hva som i dag er passé, og hvilken verdi dette har for etterkommende slekter for å kunne vurdere den meget store innsatsen fra forskere, medisinsk personell av alle slag, opp gjennom tidene.

       Jeg er her imidlertid mer på linje med Regjeringen i at man får bruke litt tid, først sikre det som skal sikres av utstyr, inventar og rekvisita, og så jobbe videre med både lokalisering og finansiering. Jeg synes det i dagens situasjon er veldig fornuftig. Det var antydet her 20 mill. kr. til årlig drift. Det er enkelt sagt 100 nødvendige ryggoperasjoner på et svensk sykehus. Så kan man jo selvfølgelig si at dette kan ikke settes opp mot hverandre - det hører vi jo hele tiden når vi prøver å prioritere i helsevesenet. Men, for å holde oss til disse 100 pasientene, jeg tror både de og deres familier ville foretrekke å bruke noe av dette beløpet på 20 mill. kr for å bli behandlet og bli friske enten ved et norsk eller et utenlandsk sykehus. Jeg tror man langt på vei kan greie å finansiere dette, både investeringsmessig og driftsmessig, ved å tenke litt nytt, f.eks legge noe sidevirksomhet til dette museet, slik at man kan få det til å gå rundt. I Finland vet jeg at man er veldig dyktig til å drive sine museer av ulike slag, fordi de legger inn andre aktiviteter i tilknytning til det rent fysiske museet, og får dette til å gå rundt uten noen vesentlig innsats fra det offentlige.

       Når det gjelder Høyres forslag, vil jeg be om at det blir oversendt.

Ola D Gløtvold (Sp) : Helseområdet er svakt dekket i norsk museumsvesen. Vi har en del mindre enheter som musealt tar for seg helse både i forbindelse med behandling og når det gjelder medisiner, altså mindre apotekmuseer. Men det er viktig at vi kan klare å skape et ordentlig nasjonalt helsemuseum, selv om det kanskje må ta noe tid. Jeg tror også at man må ta utgangspunkt i det som det har blitt vist til her når det gjelder kulturmeldingen, at den enkelte etat har ansvar for å ivareta historie og dokumentasjon innenfor sitt eget fagområde.

       Det sies i svaret fra helseministeren at Rikshospitalet og Rikshospitalets kvinneklinikk i prinsippet skal brukes til høyskolelokaler, og dermed ikke kan disponeres til museum. Det tar jeg for så vidt til etterretning. Men jeg synes det er et veldig viktig poeng at hvis dette miljøet i det gamle Rikshospitalet skal være undervisningslokaler, må man kunne kombinere dette med museumsvirksomhet der nettopp for å komme i nærheten av det interpellanten Sonja Sjøli var inne på, dette med samtid, nær fortid og bevisstgjøring for å ha et visst historisk perspektiv på det en skal drive med. Historieløshet har bidratt til mye feildisponering. Historiebevissthet bidrar ikke minst hos fagpersonell, men også hos folk flest, til en større bevissthet og et helhetlig syn, som kan gi riktigere disposisjoner og veivalg, og det kan kanskje med-

       virke til at helsevesenet på sikt kan ta inn igjen en del av de investerte midlene.

       Ellers er jeg enig i at 20 mill. kr er mye penger. Jeg ønsker ikke å gå inn på regnestykker, som representanten Alvheim gjorde, men jeg tror det er viktig at vi bruker kreativitet og oppfinnsomhet for å finne partnere og finansieringskilder, både når det gjelder etablering og drift. Jeg synes det ville være veldig interessant å få til et museum som er tuftet på de internasjonale museumsdefinisjonene, og ha en samling som også er basert på forskning og formidling. Jeg tror at Rikshospitalet i den sammenheng er et veldig interessant utgangspunkt. Et slikt museum er langt mer enn forvaring av gjenstander. Det skal sikre formidling av medisinsk historie, og det skal være et miljø for denne formidlingen. Derfor synes jeg det er interessant med Rikshospitalet som utgangspunkt, men jeg har forståelse for at man vil se videre på det. Men jeg ber om at Statsbygg ikke setter ned foten for alltid i denne sammenhengen, men at det går an å vurdere hva man innenfor denne store bygningsmassen kan bruke til en museumsetablering. Et levende museum er gjerne et museum i sitt opprinnelige miljø.

       Så ber jeg om at de to forslagene som er fremmet her, blir gjort om til oversendelsesforslag.

       Helseministeren har signalisert positiv holdning til å få til et medisinsk-historisk museum og en sikring av de ting som er på Rikshospitalet. Jeg vil også gjerne be om - slik det er understreket i debatten - at man får sikret gjenstander og dokumenter slik at det ikke går tapt i flyttingen, og at dette kan ha noe med lokaliseringen å gjøre, som enkelte representanter har vært inne på - at man i hvert fall har et midlertidig depot som er trygt.

       Så håper jeg, som sagt, at begge forslagene blir omgjort til oversendelsesforslag.

Marit Nybakk (A) : I Norge er vi stolte over at vår tidligere statsminister, Gro Harlem Brundtland, er blitt leder av Verdens Helseorganisasjon. Vi tror nemlig at Norge har mye å bidra med i arbeidet med å forebygge og bekjempe sykdommer og sikre retten til helse, som er en av de aller viktigste menneskerettighetene. Uten helse - ikke noe liv.

       For den faglige og politiske arbeiderbevegelsen som grodde fram for 100 år siden - ikke minst her i Oslo - var det å skape et helsevesen for alle ett av de fremste kravene. Arbeiderlagene kjempet for en framtid der arbeiderkvinnene ikke skulle bukke under av tæring eller for mange barnefødsler i slutten av tjueåra, men også for en arbeidervernlovgivning som sikret vanlige arbeidsfolk mot f.eks forgiftning og uførhet.

       Arbeiderkvinnenes kamp for retten til selvbestemt abort er også en viktig del av vår helsehistorie. Det ligger i det hele tatt mye kvinnehistorie i utviklingen av sykdomsbekjempelse, forebyggende helsearbeid og et offentlig helsevesen i Norge. Vi snakker om vår aller viktigste kvinnearbeidsplass gjennom et helt århundre.

       Helse- og sosialsektoren er dessverre blant de områdene som er dårligst dekket i norsk museumsvesen. Gjennom forskning, bevaring og kunnskapsformidling kan vi både ta vare på de tusenvis av gjenstander av museal verdi som nå er lagret på Rikshospitalet, og vi kan få vist nåtiden og den oppvoksende slekt det møysommelige arbeidet våre pionerer la ned for å sikre den norske folkehelsen.

       Et medisinsk-historisk museum på Rikshospitalet i Oslo vil også kunne gi viktige bidrag i den helsefaglige utdanningen. Kunnskap om egen historie er viktig som grunnlag for planleggingsarbeid og beslutninger.

       Det er viktig at det nå ved flyttingen av Rikshospitalet så raskt som mulig blir laget en plan over hvordan det materialet som er lagret ved sykehuset, skal bevares, slik at det ikke blir borte i prosessen. Derfor trenger vi også en framdriftsplan og nødvendige midler for å etablere et medisinsk-historisk museum, lokalisert på det gamle Rikshospitalet.

       Fra Arbeiderpartiets side ser vi det som naturlig at man i revidert nasjonalbudsjett kommer tilbake med en slik plan og en oversikt over hvordan dette kan finansieres - og det kan selvfølgelig gjøres på flere måter.

Gunnar Breimo (A) : Dagens interpellasjon er viktig for å rette søkelyset på et område som i dag må kunne sies ikke er godt nok ivaretatt, nemlig spørsmålet om vår historie når det gjelder helse, sykdomsforebyggende og sykdomsbekjempende arbeid. Også jeg støtter intensjonene i saken, selv om jeg tror det ville vært en fordel om den hadde fått en mer omfattende behandling i de rette fagkomiteene. Jeg regner imidlertid med at det vil skje i en senere omgang. Ikke minst er det viktig at etablering av et nytt nasjonalt museum ikke går på bekostning av de etablerte museene, som vel alle sliter med økonomien. Jeg håper imidlertid at vi vil klare å få utvidet rammen til museumsdrift i årene som kommer, både innenfor Kulturdepartementet og særdepartementenes ansvarsområder.

       Jeg vil benytte denne anledningen til å trekke fram det supplement som Vensmoen i Nordland kan være til et nasjonalt museum, spesielt i forhold til tuberkulosebekjempelsen. I dagens situasjon er det som i 50 år representerte en front mot tuberkulosen - i hvert fall i halve Norge - utsatt for et begynnende forfall. Hele 10.000 m2 bygningsmasse må snart finne sin anvendelse, og museum er en av de mulighetene som lokale entusiaster og idealister allerede har tatt fatt i. Det foreligger allerede en betydelig samling. Det fyller selvsagt ikke hele bygningsmassen, for bygningsmassen i seg selv er et formidabelt kulturhistorisk minnesmerke. Det fattige Norge bygde denne store institusjonen i sin tid. Vi kan ikke nå i det rike Norge sitte med hendene i fanget og la forfallet ta tak og la mulighetene for meningsfull virksomhet gå en hus forbi.

       For noen dager siden drøftet vi kulturens betydning for å stanse fraflyttingen, og det var bred enighet om at kultur måtte være et satsingsområde i arbeidet for å snu en uheldig utvikling. Vensmoen vil kunne spille en slik rolle i en kommune som absolutt trenger nye positive impulser. Vi har i dag ingen museer som har hele landets helsevesen som arbeidsfelt, men vi har flere spesielle

       museer. De fleste av dagens samlinger forteller lokal historie. Vensmoen kan på sitt område ta for seg minst en hel landsdel og en svært viktig del av medisin- og sykdomsbehandlingen på nasjonalt plan. Vensmoen var en spydspiss innenfor tuberkulosebehandlingen.

       Jeg vil presisere at jeg ikke ser noe som helst konflikt mellom et nasjonalt museum og Vensmoen. Vi må ha et nasjonalt museum med overordnet ansvar. Det kan sannsynligvis best etableres med utgangspunkt i Rikshospitalet. Der er det neppe noen som kan konkurrere. Men vi må ha et samspill, og vi må få til et samarbeid i et nettverk. Uten et sentralt museum vil etter mitt syn de mer sektororienterte museene være svakere. Jeg er glad for at statsråden ikke stiller seg avvisende til etableringen. Jeg håper departementet vil se på den rolle Vensmoen kan spille i en nasjonal satsing på dette området, og ber statsråden ta dette opp i den nedsatte arbeidsgruppen. Det er allerede gjort et betydelig arbeid med støtte fra Norsk kulturråd, og det foreligger allerede en omfattende utredning om hva et turberkulosemuseum og dokumentasjonssenter på Vensmoen kan inneholde.

Sonja Irene Sjøli (H) : Jeg er glad for den positive holdningen som alle partier her i Stortinget har vist i denne saken. Dette er jo en felles sak, en felles historie og en felles kultur som vi ønsker å ta vare på. Det samme gjelder helseministeren; med den positive holdningen han har til å få etablert et helsemuseum, føler jeg meg for så vidt trygg på at det nå vil skje noe, og at det er mulig å få dette til.

       Jeg er enig med helseministeren i at det nok er enklest å få private midler til etableringen av helsemuseet, og at det kanskje vil være vanskelig når det gjelder den løpende drift. Men jeg mener det må være mulig å se på dette og tenke litt nytt. Jeg oppfattet også helseministeren dit hen at han var villig til å vurdere nye måter når det gjelder å dele på ansvaret for finansiering.

       Jeg er også glad for signalene fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet, at de også kan være positive til alternativ finansiering, hvis det er den eneste måten å få det til på. Men som jeg var inne på, er jeg litt opptatt av tidsperspektivet her, at dette ikke drar ut. Jeg er også opptatt av at departementet og helseministeren nå får vår fulle støtte til å jobbe videre med dette. Jeg sa også at i utgangspunktet mente vi at Rikshospitalet skulle bli stedet, for der ligger det veldig mye historie allerede, og det ville være naturlig å ha det i sin rette sammenheng. Så jeg håper at det vil veie tungt når departementet nå skal vurdere plassering. Men jeg er også åpen for andre forslag, og håper at dette kan skje forholdsvis raskt. Jeg mener ikke i de første månedene, men at det får litt tid, og at helseministeren også kan holde oss orientert om hvordan saken står underveis.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Den arbeidsgruppen som vi nå nedsetter, vil gå i gang nokså omgående med å se på alternative løsninger når det gjelder ambisjonsnivå, organisering og finansiering og også lokalisering, idet Kvinneklinikkens lokaler er forutsatt brukt til Høgskolen i Oslo og nå prosjekteres for dette formålet.

       Jeg vil si til representanten Hildeng at også jeg er sterkt opptatt av at de verdier i form av gjenstander og dokumenter som fins i det gamle rikshospitalet, blir registrert og deponert på en forsvarlig og sikker måte. Det er en krevende jobb. Det er store mengder det dreier seg om, men det er et arbeid på gang når det gjelder denne registreringen. Det vil være naturlig at vi fra departementets side kommer tilbake til denne saken i budsjettsammenheng og på den måten også orienterer Stortinget om fremdriften i arbeidet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

       (Votering, se side 2444)