TALERE:
Ågot Valle (SV) : I forbindelse med behandlinga av statsbudsjettet for 1997 uttalte Kristelig Folkeparti, sammen med Senterpartiet og SV, at
« behovene for kvalitetssikring av institusjonstilbudene, oppfølging av forebyggingsplanene, styrking av kompetanseheving, veiledning, forskning, utvikling og opplysningsarbeid er viktige elementer i det nasjonale ansvaret for å heve kvaliteten innen barnevernet og øke tilliten til dette viktige området i vår velferdsstat ».
I forbindelse med budsjettbehandlinga for 1998 sa Kristelig Folkeparti i en komitemerknad følgende:
« Gjennom en satsing på forebygging, samarbeid, bedre organisering og kompetanseheving blant barnevernarbeidere, har man fått et barnevern som på en bedre måte løser problemene innenfor dette vanskelige saksfeltet. »
Det vises også i merknaden til at barnevernstjenesten i de senere årene har hatt en positiv utvikling.
SV gikk høsten 1997 til valg med motto: barn og unge først. I valgkampen snakket vi med en del folk, og vi brukte en del tid på å forsøke å sette situasjonen i barnevernet i fokus. Blant de områdene vi fortsatt ønsker å sette i fokus, er bemanningssituasjonen og den store utskiftinga av personale. Nye tall viser at en av fem barnevernsarbeidere har under ett års erfaring i barnevernet. Det ligger et enormt stort arbeidspress på det personalet som i dag jobber i barnevernet, og i mange tilfeller er det mangel i oppfølginga av barnevernsarbeiderne.
Fellesorganisasjonen for sosionomer, barnevernspedagoger og vernepleiere - FO - viser i et notat denne måneden at behovet i dagens situasjon kommer konkret til uttrykk gjennom
| - | stor « turnover » i barnevernstjenesten |
| - | en stor andel av de ansatte har kort og svært begrenset erfaring etter endt grunnutdanning som sosionom eller barnevernspedagog |
| - | barnevernsarbeiderne rapporterer selv om store belastninger i arbeidshverdagen |
| - | med jevne mellomrom reises kritikk fra brukere, samarbeidspartnere og fagfolk om at så vel forslag til tiltak som endelige beslutninger settes i verk på for tynt grunnlag |
FO peker på at det har skjedd en formidabel kunnskapsutvikling innen barnevernet de siste 10-15 årene. Dette har skjedd gjennom bred satsing på forskning og utviklingsarbeid.
SV mener det er svært viktig at forskninga og utviklingsarbeidet fortsetter og også utvides. Grunnene er mange, og jeg har lyst til å nevne noen eksempler som vi i SV mener er meget alvorlige.
Personell i barnevernet og i institusjoner må takle ny problematikk og endringer i barns atferd som man tidligere ikke har sett så tydelig.
En ny undersøkelse gjort av forsker Jon Agnar Johnsen viste at sju av ti barn i barnevernsinstitusjoner i Akershus har psykiske problemer. Johnsen mener undersøkelsen han har gjort, er representativ for hele landet. Barna som hadde psykiske vansker, hadde i gjennomsnitt fem ulike diagnoser. Det sier noe om at problemene deres er svært sammensatt, og det kreves veldig mye av personalet som skal jobbe med disse barna. I forbindelse med denne undersøkelsen kommenterte fylkesbarnevernsjefen i Akershus at bemanninga ved barnehjemmene er for lav, og at det er vanskelig å få tak i kvalifisert personell.
Eksperter på oppvekst mener at mindreårige, enslige asylsøkere automatisk bør tas hånd om av barnevernet. I dag fungerer UDI som skyggebarnevern i slike saker. UDI har ingen legal fullmakt og heller ikke barnefaglig kompetanse til å komme disse barnas behov i møte. Pr. i dag mangler disse mindreårige rettigheter de har krav på etter FNs barnekonvensjon, og rettssikkerheten er svekket. Mindreårige asylsøkere bør spesielt ivaretas av barnevernet, og i den anledning må det stilles spørsmål ved at norske myndigheter nå hals over hode har utvist en mindreårig iransk gutt med psykiske problemer før anken hans skulle behandles om to måneder.
Barnevernsvaktene i landets største byer måtte hente ut 318 barn fra kriserammede hjem i 1997. Hovedgrunnen var rusmisbruk, kriminalitet, vold og omsorgssvikt. Barnevernsvaktene melder om økende atferdsproblemer blant ungdom. Derfor blir omplassering av ungdom stadig mer utbredt. Flere og flere foreldre er fortvilet over tenåringsbarna sine, og ønsker at barnevernet skal gripe inn.
Nyere forskning og fagideologi understreker nødvendigheten av og behovet for at barn og foreldre i mye større grad blir aktive deltagere så vel i utredninga av en vanskelig situasjon som i de hjelpetiltak som settes i verk. For å sette barnevernet i stand til nye utfordringer mener SV det er viktig med kompetansestyrking i barnevernstjenesten. FO sier noe om hvor viktig det er at det blir lagt til rette for faglig utvikling i praksisfeltet. Eksisterende og ny viten må på en god måte tilføres og integreres hos dem som står i de daglige dilemmaene i det vanskelige barnevernet. Den enkelte barnevernsarbeideren må gjennom faglig veiledning, framfor alt få muligheten til å utvikle sin personlige kompetanse, kompetanse til å se barnet, og å ha trygghet nok til å vise empati og omsorg.
Hvis vi skal ha mulighet til å ha godt kvalifisert personell innen barnevernet som også ønsker å bli i jobbene sine, må myndighetene være villige til å satse på å styrke barnevernet vesentlig i forhold til dagens situasjon. FO har overfor departementet, vet vi, foreslått en handlingsplan for kontinuerlig kompetanseutvikling innen barnevernet. Dette forslaget mener SV er veldig godt, og vi vil gjerne høre hva statsråden har å si om det.
For å øke kvaliteten på barnevernet må det også gjøres en innsats fra departementet for å kvalitetssikre de tilbud barn og unge gis. Barneombudet påpekte i fjor i et brev til departementet hvor nødvendig det er at en får godkjenningsordning for institusjoner innenfor barnevernet. Ett av argumentene fra Barneombudet var rettssikkerheten til de barna som bor på institusjonene. Den samme henvendelsen gjorde Fylkesmannen i Oslo og Akershus til departementet. Den tidligere godkjenningsordningen forsvant ved lovendring i 1993. En godkjenningsordning vil også omfatte fagutdanning hos personalet. Dette vil bety en styrking både for barn og unge samt for dem som jobber i barnevernet. SV mener at statsråden nå må ta initiativ til slik ordning i forbindelse med varslede endringer i barnevernsloven - det kan vi kanskje komme tilbake til.
I den forbindelse er det nå også på tide å etterlyse en evaluering av den nye barnevernsloven. Det er ikke lagt fram, etter det vi vet, noen evaluering underveis. Nå mener vi tida er inne for å nedsette et utvalg som kan lage en omfattende melding om barnevernet i Norge, i form av en NOU. I en slik melding vil en evaluering naturlig falle inn som en av delene. I samme forbindelse bør det nå også tas initiativ til forskning som viser hvordan det går med barn som har vært under barnevernet. Slik forskning har også til nå vært en mangelvare, og det vil bidra til kompetansehevingsmuligheter for dem som jobber i barnevernet.
Vi i SV mener at man nå må slutte med tiltak som alltid kommer på etterskudd, når problemer oppstår i barnevernet. For noen år siden ble vi kjent med problematikken rundt de såkalte « mappebarna », og det ble satt inn ekstraressurser for å rydde opp. Problemet er bare at ressursene ble ikke satt inn som en varig økning av midler til barnevernet, men som en kriseløsning. Rapporter både fra FO og Landsforeningen for Barnevernsbarn melder at « mappebarna » nå er på full fart tilbake, og at vi trenger noe annet enn kriseløsninger. Med en plan for kompetanseheving, som FO foreslår, vil man også i barnevernet få mulighet til i mye større grad å drive med forebyggende arbeid, og det er viktig.
Landsforeningen for Barnevernsbarn var for en tid tilbake på Lillehammer og stekte vafler ute i gata sammen med barnevernet. Etter denne offensiven økte henvendelsene til barnevernet med mange ganger hva det hadde vært, og det var forebyggingstiltak det ble spurt etter.
SV mener barnevernet må få større mulighet til å være en synlig og positiv samarbeidspartner i kommunene. Barnevernet står foran mange utfordringer på vei inn i år 2000, og politikerne og myndighetene har ansvaret for å gjøre disse utfordringene mulige og overkommelige.
Jeg tar på vegne av SV opp de to forslagene som er omdelt.
Presidenten: Representanten Ågot Valle har fremja dei forslaga ho viste til.
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Det er velkjent at talet på tilsette i dei kommunale barnevernstenestene auka kraftig under det nasjonale utviklingsprogrammet for barnevernet i åra 1991-93, frå om lag 800 til om lag 2200 tilsette. Samstundes vart arbeidet meir systematisert, og det vart satsa på kompetansestyrking både frå lokale og sentrale styresmakter si side. Generelt sett har den utviklinga halde fram etter utviklingsprogrammet. I samsvar med den tidlegare regjeringa og fleirtalet på Stortinget sin politikk vart det øyremerkte statstilskotet til barnevernet lagt inn i det generelle rammetilskotet til kommunane og fylkeskommunane frå 1994.
Talet på tilsette i dei kommunale barnevernstenestene har auka òg dei siste åra, utan at talet på saker samstundes har auka noko særleg. I fleire år har Barne- og familiedepartementet gjeve stønad til etterutdanning og til å betra og systematisera rettleiings- og konsultasjonstilboda for dei tilsette i kommunane. På bakgrunn av kvartalsrapportar frå fylkesmennene, statistikk frå Statistisk sentralbyrå, årlege kartleggingar av rettleiingstilboda i kommunane og annan tilgjengeleg informasjon finn eg ikkje dokumentasjon for eller teikn på at tilhøva i dei kommunale barnevernstenestene nyleg har blitt verre. Ved om lag 90 % av barnevernskontora har dei tilsette rettleiingstilbod ved årsskiftet 1997-98, etter tal frå kommunane/fylkesmennene, og meir enn 40 % av sakshandsamarane har teke etter- eller vidareutdanning som utgjer meir enn eit halvårig studium. Rapportar frå fylkesmennene to gonger kvart år stadfestar òg inntrykket av at mange tilsette i barnevernstenestene tek del i etterutdanning, vidareutdanning eller leiaropplæring.
Desse opplysningane står etter mi vurdering noko i motstrid til premissane i representanten Valle sin interpellasjon når det gjeld arbeidstilhøva for og kompetansen til dei tilsette i det kommunale barnevernet. Når det er sagt, må eg legga til at arbeidet i barnevernet er særs krevjande, og at kompetansen på dette feltet, som på dei fleste andre felt, kan bli betre.
Eg vil kort nemna at Barne- og familiedepartementet har ein plan for kompetansestyrking i barnevernet. Denne handlar om tiltak knytte til utdanning, rettleiingstilbod, forskings- og utgreiingsarbeid og informasjonsmateriell for tilsette i barnevernstenestene. Planen har blitt sett i verk i samsvar med målsettingane.
Høgskulane har ansvaret for grunnutdannings- og vidareutdanningstilbodet for barnevernstilsette. Fleirtalet på Stortinget har i lang tid vore samde om å bygga barnevernsarbeidet på treårig grunnutdanning. Eg kan her nemna at utkast til nye rammeplanar for sosialarbeidarutdanningane, utarbeidd av arbeidsgrupper og ei referansegruppe under Noregsnettet, nyleg har blitt sendt ut på høyring.
Kommunar og fylkeskommunar har etter barnevernslova ansvar for naudsynt opplæring av barnevernstenesta sitt personell, og personellet har plikt til å ta del i ei slik opplæring. I tillegg er ansvaret for opplæringa ein del av kommunane sitt arbeidsgjevaransvar. Ein viktig del av fylkesmennene sitt tilsyn med det kommunale barnevernet er å ha oversyn over og stimulera til at dei tilsette får tilstrekkelege opplærings- og rettleiingstilbod. Ein føresetnad for dette er at det blir sett av naudsynte midlar på kommunane sine budsjett til etterutdanning og rettleiing for dei tilsette, og at det blir sett av tid til slik verksemd. Etter at 470 mill. kr. vart lagde inn i rammetilskotet til kommunane, er dette altså eit kommunalt ansvar.
Det kan òg ofte vera føremålstenleg med felles kurs for tilsette i både det kommunale og det fylkeskommunale barnevernet. Dette kan m.a. medverka til meir likearta saks- og problemoppfatningar blant tilsette på ulike nivå. Samstundes er fylkeskommunale barnevernstenester generelt sett mykje større organisasjonar enn kommunale barnevernstenester og kan difor lettare kartlegga og setta i verk opplæringstiltak. Ved felles kurs reknar eg med at fylkeskommunar og kommunar blir samde om utgiftsfordelinga seg imellom.
Eg meiner arbeidet for å styrka etterutdannings- og vidareutdanningstilboda for tilsette i barnevernet òg bør vurderast i samanheng med spørsmålet om ei eventuell etter- og vidareutdanningsreform, som vil bli diskutert i Stortinget. Etter at den saka har vore handsama i Stortinget, vil det vera lettare å vurdera om dei særskilde behova for kompetansestyrkingsverksemd i barnevernet blir dekte godt nok gjennom generelle reglar og avtalar, eller ikkje. Spørsmålet om kompetansebehov vil eg òg sjå i lys av den evalueringa av barnevernslova som no blir gjennomført. Resultata av den evalueringa vil i hovudsak ligga føre tidleg i 1999.
Knytt til evalueringa av barnevernslova kjem forskingsstiftinga SEFOS om kort tid til å publisera ein dokumentasjonsrapport bygd på ei landsdekkande spørjeundersøking blant tilsette i dei kommunale barnevernstenestene frå 1997. Rapporten syner at eit stort fleirtal - 77 % - av dei tilsette er særs nøgde eller nøgde med arbeidet sitt. Det som dei fleste tilsette seier dei er mindre nøgde med, er at arbeidet er psykisk krevjande, arbeidsmengda er stor, og løna burde vore høgare. Det dei tilsette oppfattar som særleg problematisk, er delvis knytt til sjølve arbeidet sin karakter, til kommunale prioriteringar og til lønsavtalar.
Samstundes seier eit fleirtal av dei tilsette i same undersøkinga at dei har behov for meir kompetanse i fagleg teori og metode og metodisk dugleik for samhandling. Utan å legga avgjerande vekt på akkurat denne undersøkinga er det grunn til å ta etterlysinga av kompetansehevande tiltak alvorleg, men dette er ikkje det same som å setta i verk vidtfemnande statlege tiltak.
Når Barne- og familiedepartementet har sett av midlar til kompetansestyrkingstiltak, har dette vore ein integrert del av ein statleg innsats på avgrensa felt. Vi har t.d. tidlegare sett av øyremerkte midlar til opplæring i den nye barnevernslova, til tverrfaglege kurs i arbeidet med seksuelle overgrepssaker og til utviklingsprosjekt for å styrkja og systematisera rettleiingstilboda for dei tilsette i kommunane. I år har departementet løyvt midlar til kurs i barnevernsarbeid i høve til born og familiar frå etniske minoritetar. Det vil òg bli sett av midlar til kompetansestyrkingstiltak knytte til dei statlege handlingsplanane om fosterheimsarbeidet og om barn og unge med alvorlege åtferdsavvik. Sams for desse tiltaka er at dei gjeld verksemd der det er føremålstenleg å organisera opplæringa på eit koordinert vis, eller, der det synest urimeleg, å venta at kommunane organiserer tiltaka sjølve.
Departementet har òg i fleire år gjeve informasjonsmidlar til fylkesmennene, som etter behov er nytta til kurs for tilsette i det kommunale barnevernet, eventuelt i samarbeid med lokale høgskular.
Gjennom kontakt med barnevernstenestene i kommunane vil fylkesmennene ofte ha gode føresetnader for å gje råd når det gjeld tema og innhald i opplæringstilbod på tvers av kommunegrensene. Dette gjeld òg når opplæringa blir organisert og finansiert av t.d. lokale fagforbund eller lokallag av Kommunenes Sentralforbund.
Mellom anna røynslene frå forsøksprosjekta støtta av departementet i fire fylke syner at fylkesmannen kan ha ei viktig rolle som pådrivar for å stimulera til auka og meir systematiske rettleiingstilbod for dei tilsette i kommunane. Vi veit at det er store skilnader både mellom fylke og mellom små og store kommunar når det gjeld personellgjennomtrekk i barnevernet. Sikring av gode faglege rettleiingstilbod er eit viktig ledd i arbeidet for å gjera det meir attraktivt å halda fram med å arbeida i den same kommunen over tid, samstundes som det kan vera god opplæring. I tillegg til formell kunnskap er erfaring og mognad viktige kvalifikasjonar for dei som jobbar i barnevernet. Difor meiner eg at rettleiing og andre former for « erfaringslæring » òg må takast med når ein planlegg kompetansehevingstiltak i barnevernet i tida framover.
For å summera opp i høve til representanten Valle sitt spørsmål: Barne- og familiedepartementet vil halda fram med å gje stønad til kompetanseutvikling som ledd i arbeidet som blir gjort på utvalde innsatsområde. Høgskular, fylkesmenn, fylkeskommunar o.a. vil vera viktige samarbeidsinstansar. Dette gjeld saksfelt der det klårt er behov for ekstra innsats. Eg vil vurdera å laga ein vid statleg kompetanseplan om behovet skulle synast klårt i framtida, men har som nemnt tidlegare ikkje planar om det enno.
I vår omtale av barnevernet er vi alle med på å påverka barnevernet sine arbeidstilhøve. Sjølv om manglar framleis skal påtalast, er det òg på sin plass med ros og takksemd for den innsatsen som trass i alt blir gjort. Dette er viktig for trivselen i ein tøff arbeidskvardag og vil kunna medverka til at fleire av dei tilsette blir verande i barnevernet.
Ågot Valle (SV) : Jeg skal gjerne slutte meg til rosen til dem som står i den tøffe hverdagen ute i barnevernet. Som en som også har jobbet med barn, har jeg sjøl mye erfaring med å samarbeide med barnevernet. Jeg er også enig i at dette er et saksfelt der en trenger en ekstra innsats. Men jeg registrerer at vi er uenige i forhold til behovet for å gå inn med statlige føringer når det gjelder kompetanseutvikling.
Vi skal være enige om at mye skjedde i årene 1991-1993. Det skjedde en økning i tallet på dem som jobber i barnevernet - det var en kompetanseutvikling. Men så har mye skjedd. Barns og unges hverdag er blitt veldig forandret siden den tida, og utfordringene er større. Da må en gå inn og se f.eks på grunnutdanninga. Er den god nok i dag? Det mener jeg at den ikke er, og da har jeg også belegg i hva Asplan, som vurderte grunnutdanninga, sa i 1992. Tidligere familiekomiteer har sagt noe om det også, både ved sin behandling av barnevernsloven og i budsjettene, at her trenger en å bedre grunnutdanninga. Grunnutdanninga er ikke god nok, og det er alvorlig at såpass mange har så få år på baken i arbeidet når de går ut i barnevernet, for det er tøft. Det er utrolig tøft å jobbe med og gå inn i familiers hverdagsliv, og det er så katastrofalt dersom ikke de rette tiltakene blir satt inn overfor barn i utvikling og vekst.
Hva slags kompetanse er det en trenger, hva er det forskningen har tilført oss, hva er det som gjør at vi trenger en kompetanseutvikling siden 1991-93? Jo, det er kompetanse til å se barnet, se barnets smerte og høre på hva det faktisk sier, og å vurdere barnet som en viktig samarbeidspartner. Det er å gå tidlig inn og hjelpe foreldre å være foreldre, hjelpe dem i foreldrerollen. Det er kompetanse til å innse at som hjelper har en makt over dem en skal hjelpe, og at en ikke skal sette dem i en avmaktsituasjon. Kompetanse er også kompetanse til å jobbe tverrfaglig, og jeg vil poengtere ekstra sterkt, som en som har erfaring med det, at når en skal jobbe tverrfaglig, trenger en både å være trygg i sin egen fagrolle og å innse at det finnes kompetanse en ikke har, som de en skal samarbeide med, har.
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Eg kjem ikkje til å bruka veldig mykje tid i denne omgangen, for vi kjem tilbake til oppsummering. Men det eg har lyst til å seia ut frå det innlegget eg heldt, til representanten Valle, er at når det gjeld kompetanseutbygging, er det noko av det vi er opptekne av, og noko vi òg vil satsa på frå departementet si side. Det sa eg faktisk ein del om i innlegget mitt. I tillegg nemnde eg grunnutdanninga. Det er sendt ut rammeplanar på høyring frå KUF i desse dagar. Dei nye endringane i samfunnet må dei som tek den utdanninga, absolutt få med seg, og det vil vera eit veldig viktig innspel i høve til den grunnutdanninga som òg skal gjevast til dei som skal jobba innafor barnevernet. Eg er samd med representanten i at både i etterutdanninga og i grunnutdanninga er det å få del i dei nye strøymingane i samfunnet viktig for at ein skal kunna gjera ein god jobb.
Når det gjeld kompetanseutvikling i forhold til å jobba tverrfagleg, er det òg noko eg er samd i er viktig. Det har kanskje til tider vore altfor tette skott mellom dei ulike etatane i forhold til barnevernet og dei tilstøytande ansvarsområda. Eg trur at vi har ein del å gjera i forhold til å læra å samarbeida betre på tvers av faggrenser og på tvers av ansvarsområde, til beste for borna og dei som er i barnevernet, og til beste for dei som jobbar innafor barnevernet, fordi dei kan få del i den kompetansen som andre som jobbar innafor andre felt, har i sitt arbeid, og vice versa. Det trur eg er med på å vidareutvikla alle dei ulike grupperingane som jobbar innafor dette feltet. Så dette kjem vi til å jobba vidare med.
Karita Bekkemellem Orheim (A) : Vanligvis når vi snakker om barnevernet, snakker vi om barnet i sentrum. Slik har det vært, og slik skal det være. Men det denne interpellasjonsdebatten dreier seg om, er hvordan vi skal gi de ansatte innen barnevernet best mulige arbeidsforhold, slik at de kan ivareta barnas interesser på en best mulig måte.
Det har skjedd merkbare endringer i barnevernet etter at den nye loven trådte i kraft 1. januar 1993. Flere får hjelp, og færre foreldre mister omsorgen for barna sine, noe som vi, tross dype konflikter i mange tilfeller, mener er riktig.
I kjølvannet av den nye loven la arbeiderpartiregjeringen i august 1995 fram en plan for kompetansestyrking i barnevernet. Bare gjennom kompetansestyrking i barnevernet kan vi sikre et kvalitativt godt barnevern, som
| 1. | arbeider i samsvar med regelverket og barnevernpolitiske mål |
| 2. | arbeider i samsvar med faglige verdier og normer for god praksis |
| 3. | arbeider i samsvar med generelle normer i samfunnet og befolkningens rettsoppfatning |
| 4. | er faglig effektivt, dvs. når oppsatte mål og resultater |
| 5. | er økonomisk effektivt, dvs. at resultatene oppnås uten unødvendig høye utgifter. |
Hvis det viser seg at de planer og mål som er satt for kompetansehevingen for barnevernsansatte, ikke gir det nødvendige resultat, må man se på nye tiltak. Jeg mener det er en fallitterklæring når enkelte kommuner må legge barnevernet ut på anbud. Barns trygghet og oppvekstvilkår er viktigere enn noe annet. Det arbeidet som hver og en barnevernsansatt gjør, er alfa og omega for barn som trenger hjelp. Det er vi som politikere som kan legge forholdene til rette for at de ansatte kan få gjort en god jobb. Målet er barnas beste.
Per Sandberg (Frp) : Jeg skal prøve å fatte meg i korthet, og det gjør jeg gjennom bare kort å vise til at Fremskrittspartiet i 1996 fremmet et omfattende Dok.nr.8-forslag omkring tiltak for å gjenopprette tilliten til barnevernet i tillitskrise. Her fremmet Fremskrittspartiet en hel rekke forslag til tiltak bl.a omkring de problemene som interpellanten her tar opp.
I første rekke ble spørsmålet om loven blir praktisert etter intensjonene, tatt opp, og om det trengs vurdert andre og nye tiltak for å sikre barn et barnevern som yter hjelp til deres eget beste. Utgangspunktet var å bidra til å gjenopprette tilliten til tjenesten ved å bedre barns rettssikkerhet i barnevernsaker og sette søkelyset på svakheter og mangler i barnevernet, det nasjonale utviklingsprogrammet, kunnskapskrisen i barnevernet og konsekvenser av denne og tjenestens ulike arbeidsoppgaver.
Tilnærmingsmåten i barnevernet ble belyst, og alternative tilnærmingsmåter ble vurdert. Vi foreslo bl.a at regjeringen burde fjerne bruken av Killéns lærebøker ved sosialarbeiderutdannelsen i Norge, og at lærebøkene og lærematerialet gjennomgås for å bedre utdanningen. Vi foreslo også at inngrepsparagrafen i den nye barnevernsloven ble omformulert etter mer strafferettslige prinsipper.
Fremskrittspartiet mente bl.a at opplysningsplikten til barnevernet burde oppheves inntil kompetent myndighet overtar barnevernets kontrolloppgaver.
Det ble også foreslått innført en mer hensiktsmessig rettshjelpsordning som ivaretar barnas, foreldrenes og barnevernets behov for juridisk bistand i denne sakstypen. For å forhindre misbruk av offentlige midler ble det videre foreslått at Justisdepartementet i samarbeid med Forbrukerrådet og Den Norske Advokatforening oppretter et kontrollorgan for ordningen.
Fremskrittspartiet foreslo at fylkesnemndene for sosiale saker burde legges ned, slik at det blir full overensstemmelse mellom rettsbehandlingen i barnevern- og straffesaker. Det burde innføres statlig autorisasjon for psykologer som skal fungere som rettssakkyndige.
Jeg kunne ha fremmet alle deler av forslaget som vi fremmet i oktober 1996. Fremskrittspartiet ser ikke noen grunn til det, da vi ikke ser noen endring i sammensetningen i Stortinget som skulle tilsi støtte til forslagene. Men vi vil signalisere at Fremskrittspartiet vil støtte forslag nr. 2 fra SV, som går noe i den samme retningen som vi ønsket med forslagene våre.
May-Helen Molvær Grimstad (KrF) : Representanten Valle retter i denne interpellasjonen søkelyset på kompetanseutviklingen i barnevernet. Kompetansen er viktig for hvordan vi som samfunn møter utsatte barns behov.
Den kommunale barnevernstjenesten representerer førstelinjetjenesten overfor barn og ungdom som synes å være utsatt for omsorgssvikt. Barnevernet skal gripe inn når andre tjenesters tiltak ikke er tilstrekkelige, eller det er nødvendig å gi pålegg om tiltak.
Fra 1991 har det vært en kraftig økning i antall ansatte i barnevernstjenesten. Ved omtrent 90 % av barnevernskontorene har de ansatte rettledningstilbud, og mer enn 40 % av saksbehandlerne har tatt etter- eller videreutdanning som utgjør mer enn halvårig studium.
Barne- og familiedepartementet har en plan for kompetansestyrking i barnevernet. Den handler om tiltak knyttet til rettledningstilbud, utdanning, forskning, utgreiingsarbeid og informasjonsmateriell for ansatte i barnevernstjenesten.
Kommuner og fylkeskommuner har ansvar for nødvendig opplæring av barnevernstjenestens personell, og staten gir tilskudd til dette.
Den kommunale barnevernstjenestens størrelse varierer fra kommune til kommune og fra bydel til bydel. Små kommuner vil ha få ansatte fagpersoner i barnevernstjenesten. Gjennom media kan en lett få inntrykk av at det er i de store byene det er virkelig tøft å jobbe innenfor barnevernet. Dette bildet kan nyanseres. Det kan være vel så belastende å stå så å si alene når en skal vurdere og fatte avgjørelser innenfor barnevernsloven. Størrelsen på fagmiljøene er nok også en del av bildet som kan fortelle oss noe om belastningsgraden når det gjelder barnevernsarbeidere.
Barnevernets utfordringer og oppgaver endrer seg i takt med at samfunnet endrer seg. Jeg mener det er viktig at dette avspeiles i grunnutdanning, etter- og videreutdanning og veiledning til barnevernsarbeidere.
Barnevernsloven må være tilpasset samfunnets problemer, og det er av stor betydning at nettopp barnevernsarbeidere blir satt i stand til å gå inn i kompliserte og utfordrende saker. Det er ikke til å komme bort fra at nettopp barnevernsarbeidere, på vegne av resten av samfunnet, må ta vanskelige og ofte upopulære vurderinger og avgjørelser.
Barnevernsarbeidere er en utsatt gruppe for å få kritikk i media. Vi skal ikke undervurdere den belastningen det er å være utsatt for konfrontasjoner, trusler, kritikk og offentlig grilling som en del i barnevernstjenesten utsettes for. Det står i skarp kontrast til motivasjonen de aller fleste hadde for å velge dette yrket: et sterkt engasjement for barn og for barns situasjon.
En kontinuerlig kompetanseutvikling vil hindre at barnevernsarbeidere trår feil i forhold til de barn og foreldre det gjelder, og det er viktig.
Kristelig Folkeparti er glad for at departementet vil fortsette med å gi stønad til kompetanseutvikling, og at en vil følge utviklingen på dette feltet nøye.
Til slutt: Når det gjelder representanten Ågot Valles forslag, vil jeg kommentere forslag nr. 1:
« Stortinget ber Regjeringa utarbeide en handlingsplan for kontinuerlig kompetanseutvikling innen barnevernet. »
Det arbeidet er i gang hele tiden. Når det gjelder forslag nr. 2, er det i gang en omfattende evaluering av barnevernet. Disse to forslag er ivaretatt, og jeg vil henstille om at de gjøres om til oversendelsesforslag.
Inger Stolt-Nielsen (H) : Det spørsmålet som representanten Valle har tatt opp i denne interpellasjonen, er et stadig aktuelt og veldig viktig spørsmål. Jeg tror det er viktig at Stortinget med jevne mellomrom debatterer barnevern fordi utfordringene i barnevernet endrer seg over tid. De endrer seg raskt over kortere tid i dag enn de gjorde før.
Jeg synes det var veldig beroligende å høre barne- og familieministerens redegjørelse om hva som skjer i departementet, og hva som er på gang. Det viser egentlig at de velmente forslagene fra representanten Valle som er fremlagt for Stortinget i dag, er det kanskje ikke behov for, fordi arbeidet pågår i departementet, og det setter vi pris på.
Kunnskapsoppbyggingen i barnevernet, som det er snakket om her, er ikke god nok, sies det. Jeg håper at vi aldri står her og sier at nå er den god nok, for den dagen den er god nok, slutter vi å utvikle den. Nettopp innenfor dette feltet trenger vi en kontinuerlig kunnskapsutvikling fordi samfunnsutviklingen går så raskt at grunnutdannelsen i barnevernet må ta sikte på å løse dagens og morgendagens problemer. Den må ikke bygge på gårsdagens problemer, for problematikken er hele tiden ulik.
Vi ser at for dem som kommer inn under barnevernets omsorg i dag, er det en glidende overgang mellom barnepsykiatri og barnevern. Samtidig har vi fått et stadig større antall barn med flerkulturell bakgrunn som kommer inn under barnevernets ansvarsområde. Det kreves en helt annen kompetanse av dem som går inn i disse situasjonene, enn av dem i det gammeldagse barnevern, de som tok seg av barnevernsklienter for 15-20 år tilbake. Kompetansen for de nye klientene som kommer inn, er uhyre viktig, fordi mangel på kompetanse fører så lett til dramatiske feilavgjørelser som rammer familiene og barnet sterkt. Barnevernet må hele tiden ha som mål å være familievern. Det skal verne om barnet, barnet i første rekke, men de aller fleste barn har det best i sin egen familie. Det er her barnevernet må styrke sin kompetanse. Hvordan kan vi gå inn og hjelpe familiene slik at flest mulig barn kan få en trygg og god oppvekst i sin egen familie? Det å fjerne barn fra foreldrene og sette dem i fosterhjem er av og til nødvendig, men det er en så dramatisk avgjørelse at den kan få alvorlige senvirkninger for de barna det angår. Derfor er det så veldig viktig å styrke kompetanseoppbyggingen. Jeg er glad for å høre om de planene som er på gang i Regjeringen.
Unn Aarrestad (Sp) : Me kan vera einige i at ansvaret for å skapa ein trygg oppvekst ikkje minst kviler på foreldra, og at tilhøva i heimen er avgjerande for å greia dette. Som oftast lukkast foreldra med oppdragarrolla, og born og unge får eit godt grunnlag heimafrå.
Men samtidig veit me så inderleg vel at ikkje alle foreldre greier dette. I dei tilfella der heimen ikkje maktar å ta hand om oppgåvene sine, er det samfunnet si plikt å leggja til rette for ordningar som sikrar fullverdige omsorgstilbud og gode oppveksttilhøve. Her trengst det eit sterkt barnevern, slik at det kan handlast raskt når det trengst. Men dette er det lett å snakka fint om når me ikkje har ressursar og kompetanse til dette. Det er nettopp denne sida interpellanten peikar på i dag.
I debatten om barnevernslova i 1996 bad Senterpartiet departementet utarbeida ein konkret plan for korleis saksbehandlingstida kunne reduserast slik at tidsfristane vart overhaldne. Dette fekk ikkje fleirtal då, men det syner nå kor viktig det er å få dette på plass.
Det er òg viktig å få tidleg melding dersom den daglege omsorga for barnet ikkje fungerer. Då vil det også vera langt større sjansar for at barnevernet kan setja inn førebyggjande tiltak, som f.eks barnehagetilbod, som kan hindra at det seinare kan verta nødvendig med tvangstiltak og omsorgsovertaking. Det er her viktig at me har eit lovverk, ei organisasjonsform og eit økonomisk fundament for barnevernet som kan ta vare på barnet sine interesser.
Nokre trur at berre dei set positive hjelpetiltak i fokus, vil det medføra respekt for dei negative oppgåvene. Men dette hjelper lite når folk les i tabloidpressa at barnevernet utan grunn tek borna frå Ola og Kari. Når barnevernsarbeidarar vert framstilte som uhyre som gjerne tek borna frå folk for moro skuld, rammar det fyrst og fremst borna og deira familiar. Dei vert redde for å ta kontakt og redde for å ta imot hjelp. Resultatet kjenner me.
Som representanten Valle peikar på, er det i dag stor gjennomtrekk av personale i det kommunale barnevernet. Det ser ut til at det er område folk ønskjer å søkja seg bort frå, noko som er svært uheldig.
For å snu denne utviklinga trengst det eit breitt spekter av tiltak. Eg trur det viktigaste er å gi barnevernet legitimitet og støtte i dei vanskelege avgjerdene. Like viktig er kontinuerleg styrking av dei tilsette sin kompetanse. Alt dette verkar i ein stor samanheng.
Grethe G Fossum (A) : Barnevernsarbeidere arbeider i et minefelt, og det er vi som har plassert dem der. De beveger seg inn i privatlivet, som ellers er velskjermet. De signaliserer tvil om den voksnes tilstrekkelighet som omsorgsperson. Dermed plasserer vi barnevernsarbeideren i det motsetningsfylte feltet hjelp - kontroll og tvang - frivillighet. Barnevernet er offentligheten som går inn i familien for barnets skyld, og er derfor utrolig lett å kritisere.
Jeg lyttet nøye til det representanten Sandberg sa i den forbindelse. Han påstod at man i 1996 hadde et Dok.nr.8-forslag fra Fremskrittspartiet som skulle bygge opp tilliten til barnevernet. Enten er det min hukommelse det er noe i veien med, eller så er det sannhetsbeskrivelsen fra Fremskrittspartiet som er gal. Jeg har lyst til å lese opp noen av Alvheims ti bud som stod i Dagbladet den 26. november 1995, og som var bakgrunnen for Fremskrittspartiets forslag. Der står det:
« Til deg som kommer i barnevernets søkelys:
| 1. | Hold kjeft, alt det du sier vil bli brukt mot deg. |
| 2. | Ta straks kontakt med advokat. |
| 3. | Oppsøk psykolog selv om du er frisk, du vil få bruk for det. |
| 4. | Ta ikke imot hjelp, det blir tolket som du ikke klarer deg selv. |
| 5. | Ta ikke imot tilbud om plass på mødrehjem: Det er ikke en hjelpeinstitusjon, men en overvåkingssentral. » |
Alle disse punktene ble brukt for å sverte barnevernet. Det er det Fremskrittspartiet til enhver tid gjør. Denne uttalelsen ble dømt nord og ned av fagfolk. Fremskrittspartiet angrep til og med en lærebok som ble brukt i utdanningen for barnevernspedagoger.
I forbindelse med denne interpellasjonen har jeg lyst til å komme med en liten advarsel til interpellanten: Enhver kritikk av barnevernspersonell vil bli grepet med begjærlighet av Fremskrittspartiet for å få lov til å fortsette denne kritikken.
Jeg tror vi andre står sammen om at barnevernet gjør en kjempejobb. De er initiativrike, de har kompetanse, men vi må sørge for at de har den kompetansen de til enhver tid trenger. Arbeiderpartiet gjorde mye i regjering for at barnevernet skulle få kompetanse, og jeg er helt sikker på at Kristelig Folkeparti-statsråden vil fortsette den kompetansebyggingen som vi, flertallet her i Stortinget, er villig til å bygge på.
Ågot Valle (SV) : Ja, jeg er helt enig i at vi må framheve alt det positive som barnevernsarbeiderne gjør - hvor dyktige de er - og at vi ikke skal høre på Fremskrittspartiet og nøre opp om deres hets mot barnevernstjenesten. Det er jeg enig i.
Jeg er også enig i det Unn Aarrestad sa om betydningen av barnehager, og jeg vil, snilt og forsiktig i denne omgangen, si at her vil jo kontantstøtten falle ekstra uheldig ut, fordi den faktisk priser ut barnehagene og gjør det lønnsomt ikke å bruke barnehagene. De ungene som vi snakker om, er ekstra sårbare.
Videre er det enighet om at barnevernet har det tøft, og at barnevernet trenger kontinuerlig kompetanseutvikling. Vi må se litt på hva som er kontinuerlig kompetanseutvikling. Jo, det er å integrere det forskningen viser, med praksisfeltet og å få praksisfeltet over igjen i forskningen. Det er det arbeidet som må foregå hele tida, det må ikke foregå i skippertak.
Så registrerer jeg at vi er noe uenige om situasjonen. Både statsråden og en del andre har rosemalt situasjonen noe mer enn det jeg har gjort. Da må vi høre på hva de som står ute i praksisfeltet, sier. Vi må høre på hva FO sier. Vi må høre på hva kompetansesentrene for barnevernsarbeidere rundt omkring sier, og vi må høre på det brukerne sier. Det er i hvert fall til oss kommet fram en del bekymringsmeldinger om stor turnover, som vi må ta på alvor, nettopp fordi barnevernsarbeidet er så viktig.
Det er klart at etterutdanning/påfyll for at personalet skal bli i jobbene, er et kommunalt ansvar. Men vi må sørge for at kommunene har økonomi til å ivareta dette ansvaret, har økonomi til å sette inn veiledning og til å skaffe vikarer når folk skal ut i etterutdanning. Det er et statlig ansvar, et ansvar for stortingspolitikere og regjering å sørge for at det kan bli mulig. Det er klart at vi, som statsråden sier, kan vente med å se på kompetanseutviklingen til vi kan gjøre det i samband med etterutdanningsreformen, men da er det jeg vil påstå at barnevernsarbeiderne står ute i en så tøff hverdag at vi må se på dem spesielt.
Så er jeg enig i statsrådens svar om at vi bør se på lønna også. Det er positivt at det blir satt inn kompetanse både i forhold til veiledning av fosterhjemsforeldre og i arbeidet med etniske minoriteter.
Jeg har hørt signalene om at en del ønsker at vi skal sende over forslagene til Regjeringen. Det vil jeg gjerne imøtekomme.
Presidenten: Representanten Valle har då gjort om sine forslag til
oversendingsforslag, og det vil vi kome tilbake til under voteringa.
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Eg var faktisk spent på om Ågot Valle ville klara å gjennomføra denne debatten utan å koma med eit lite spark til kontantstøtta, men det klarte ho ikkje. Eg noterte meg det.
Eg vil likevel takka representanten for at ho har reist problemstillinga, for eg trur dette er noko som vi bør ha søkjelyset på kontinuerleg. Eg prøvde ikkje å rosemåla situasjonen, for det som går på turnover, og det som går på at barnevernsarbeidarane føler at dei treng meir kompetanse, er eg svært klår over. Derfor prøvde eg å fortelja kva vi gjer, og kva vi skal gjera. Eg trur òg, som Inger Stolt-Nielsen sa, at den dagen vi seier at vi er gode nok, er vi altså for dårlege, for vi veit at det skjer så mange endringar for dei borna som er ein del av barnevernet, at det trengst kontinuerleg kompetansebygging og vidareutdanning av dei som arbeider innafor barnevernet.
Eg er òg veldig glad for den støtta som er gitt til barnevernet frå nesten alle som har hatt ordet. Eg trur det er veldig viktig at vi som ansvarlege politikarar er med på å støtta opp om dei i den vanskelege situasjonen dei har. Det er klårt at barnevernet òg kan gjera feil, og dei gjer det òg. Men det blir jo ikkje noko betre om stortingsrepresentantar eller statsrådar rakkar ned på dei av den grunn. Eg synest derfor vi skal stå saman om å støtta opp om jobben deira, og prøva å gje den drahjelpa vi kan i forhold til kompetansebygginga.
Karita Bekkemellem Orheim var inne på dette med å setta barnevernet ut på anbod. Eg er eigentleg einig i at det ikkje er bra å sette barnevernet ut på anbod. Samstundes har eg lyst til å seia at Tromsø kommune, som har vore i ein akutt situasjon, faktisk har tatt på alvor den akutte situasjonen dei hadde, og dei har prøvd å retta han opp. Det er ikkje ein varig og god situasjon å ha barnevernet ute på anbod, men eg synest ein skal gi honnør til ein kommune som ser det akutte behovet og prøver å gjera det dei kan når problemet er så stort, slik som det var i deira kommune. Det er ikkje ei varig ordning, men det er ei korttidsordning.
Til slutt har eg lyst til å takka for dei innspela som er komne. Eg skjøner at dette er noko som heile Stortinget er veldig opptatt av. Det gir meg god backing til å køyra vidare både på tiltak som er foreslått, og tiltak som vil koma i forhold til å vidareutvikla den kompetansen som barnevernet skal ha. Eg har òg lyst til å nemna det som eg sa i innlegget mitt, at rammeplanen for alle dei som arbeider innafor sosialyrka, er ute på høyring. Den må spegla alle desse nye, store og vanskelege spørsmåla som dei som arbeider innafor denne etaten, står overfor. I dag blir ikkje alle sider ved dette gitt stor nok plass i denne utdanninga.
Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 4 omme.
(Votering, sjå side 2444 f.)