Bror Yngve Rahm (KrF) (ordfører for saken):

       Innst.S.nr.122 omhandler ny reguleringskonsesjon for Mårelven i Tinn. Reguleringen av dette vassdraget har skjedd i flere etapper over et langt tidsrom, slik det fremkommer i proposisjonen.

       Det er viktig å understreke at reguleringen kun gjelder for Mårvatn og Kalhovde, og da for en begrenset andel tilsvarende kun 6,85 %, som er gjenstand for hjemfall.

       Reguleringskonsesjon ble i sin tid gitt på vilkår av at staten skulle kunne kreve reguleringsanleggene med tilhørende grunn og bygninger avstått vederlagsfritt ved utløpet av konsesjonstiden. De siste 20 årene har imidlertid staten ved tilsvarende reguleringssaker ikke benyttet hjemfallsretten - dvs. der hvor den kun omfatter deler av reguleringen.

       Et enstemmig storting har sluttet seg til denne praksis i alle slike saker, med unntak av reguleringen av Bygdin, hvor Sosialistisk Venstreparti gikk inn for at staten skulle benytte sin hjemfallsrett. De øvrige vassdragene - Begna, Haldenvassdraget, Arendalsvassdraget og Randsfjorden - samlet full enstemmighet om ikke å benytte hjemfallsretten, hovedsakelig begrunnet i at staten ikke har fallrettigheter i vassdragene og således heller ingen økonomisk gevinst knyttet til bruk av hjemfall.

       Komiteens flertall har sluttet seg til å videreføre denne praksisen også ved reguleringskonsesjonen for Mårvatn, som er til behandling her i dag, og kan ikke se noen grunn til at staten skal benytte seg av sin hjemfallsrett til sin meget beskjedne andel i dette vassdraget.

       Komiteens mindretall hevder at staten ved ikke å benytte sin hjemfallsrett vil kunne skape presedens for lignende saker i ettertid. Til det er det å si at en slik presedens i så fall allerede er etablert, da det, som sagt, over en periode på 20 år har vært bred politisk enighet i Stortinget om ikke å nytte hjemfallsrettigheten ved denne type reguleringskonsesjoner.

       Det anbefales i innstillingen at konsesjon for Mårvatn gis Øst-Telemarkens Brukseierforening på ubegrenset tid, hjemlet i endringer i vassdragsreguleringsloven av 11. juni 1993. Komiteen slutter seg til dette. Komiteen sier seg også enig i at konsesjonsavgiftene fastsettes til kr 12 pr. naturhestekraft til kommunene og tilsvarende kr 4,50 til staten.

       Saken som er til behandling i dag, er en videreføring av en gammel regulering. Det betyr at kommunene og innbyggerne ikke påføres nye ulemper f.eks i form av at nye områder utsettes for skjemmende reguleringstiltak, og det er heller ikke knyttet store utgifter til videreføringen av reguleringen da utbyggeren allerede har nedbetalt sine investeringer.

       Komiteen er likevel enig om at kommunene, i dette tilfellet Tinn og Nore og Uvdal, må sikres kompensasjon for allerede påførte ulemper. Innstillingen foreslår derfor et næringsfond etablert, pålydende 15 mill. kr, som konsesjonæren forplikter seg til å innbetale til de berørte kommuner. Beløpets størrelse er fremkommet etter skjønnsmessige vurderinger av bl.a sammenlignbare prosjekter, men ligger likevel 5 mill. kr over det som departementet i utgangspunktet la opp til. Komiteens flertall slutter seg til dette forslaget til næringsfond. Komiteen er videre kjent med at konsesjonæren, Øst-Telemarkens Brukseierforening, ønsket seg dette beløpet redusert, mens de berørte kommuner helst hadde sett et større beløp.

       Komiteen er kjent med de formelle innvendinger som er fremmet av Øst-Telemarkens Brukseierforening, bl.a knyttet til hvorvidt det er tale om et såkalt partielt hjemfall eller ikke. Innvendingene er kjent i departementet, som på sin side fastholder sine vurderinger av sakens

       formelle og juridiske sider. Komiteen ser ingen grunn til å overprøve departementet på dette punktet.

       Det foreligger i innstillingen to avvikende forslag knyttet opp mot næringsfond, fra henholdsvis SV og Høyre, som sannsynligvis selv vil presentere sine forslag.

       Jeg vil til slutt anbefale innstillingen, og be Stortinget slutte seg til tre hovedkonklusjoner:

Bent Hegna (A) : Dette er en sak av beskjedent omfang, for å si det sånn, så jeg skal bare si et par ord.

       Det er veldig store endringer i kraftmarkedet, det er mer og mer som blir avgjort i markedet, med mindre og mindre politisk styring - på godt og vondt. Vi har etter hvert fått et mer og mer åpent marked, hvor også utenlandske selskaper kommer inn. Samtidig er vi inne i en situasjon med stadig vanskeligere forhold når det gjelder å dekke opp innenlands energiforsyning og være selvforsynt, og det er til tider store prisforskjeller osv. En del av dette er det som ligger til grunn for at Arbeiderpartiet ønsker å slå ring om hjemfallsretten og statens rolle i energiforsyningen.

       Til slutt har jeg lyst til å komme med en liten kommentar: Dette har ligget til behandling i departementet i 18 år. Det må vel være helt unødvendig å bruke så lang tid på en sak av relativt liten betydning.

Jan Johnsen (H) : Jeg skal være meget kort, jeg skal bare signalisere at Høyre støtter innstillingen.

       Jeg tar også opp vårt forslag, slik det ligger i saken.

       Fordi heimfallsinstituttet er viktig, vil korkje eg eller Senterpartiet støtta handlingar som undergrev ordninga. Det er sjølvsagt. Poenget i denne saka er at departementet har teke eit standpunkt som fullt ut er i samsvar med ei lang rekkje liknande saker der staten har late vera å bruka heimfallsretten sin. Dette er utførleg forklart i proposisjonen, og eg viser også til det saksordføraren nettopp sa.

       Det kan vera grunn til å minna om at heimfallsinstituttet i si tid vart innført for å hindra at utanlandske interesser for evig og alltid skulle kunna sitja med råderetten over norske fossefall. Slike naturressursar skulle falla tilbake til staten. Men filosofien var, og det bør den framleis vera, at nasjonale, ikkje statlege interesser skulle stå i fokus. Staten var eit styringsinstrument i denne samanhengen og ikkje eit mål i seg sjølv. Denne sondringa er framleis viktig. Me er no inne i det tidsrommet då heimfall skjer, med utgangspunkt i lovgjevinga frå 1916. Difor vil me snart måtta ta stilling til korleis heimfallsordninga om ikkje i bokstav, så i alle fall i ånd best kan verta ført vidare. Hovudsiktemålet må vera, slik det alltid har vore, å sikra nasjonale interesser, anten ved at staten sjølv forvaltar naturressursane direkte, eller ved at private interessentar gjer det, i tråd med vilkår fastsette i langsiktige avtaler.

       Det er i ein slik samanheng det er meiningsfullt å diskutera heimfallsinstituttet. I den aktuelle saka er det neppe grunn til å reisa store prinsipielle problemstillingar. Det er difor vanskeleg å forstå bakgrunnen for det forslaget Arbeidarpartiet og SV har kome med i innstillinga.

Hallgeir H Langeland (SV) : Mange bekkar små gjer ei stor å, heiter det i ordtaket. Det er utgangspunktet til SV når me ønskjer at staten skal nytta seg av heimfallsretten. Det kjem fleire saker som behandlar denne problematikken.

       Allereie i juli 2003 kjem dei andre konsesjonane for dei private partshavarane i dette området. Då kan ikkje me folkevalde seia at me vil nytta heimfallsretten. Denne saka er derfor viktig også for sakene i år 2003. Det vil altså seia at denne tilsynelatande vesle bekken i dag kan bli ei stor å. For SV er det viktig at naturressursar som dette blir folkets eige gjennom staten. Arvesølvet, som mange kallar det, var av dei som for 80-90 år sidan gav konsesjon, tenkt å gå tilbake til folket. Derfor blei vilkåra utforma slik at staten vederlagsfritt kunne ta over. Det var klokt den gongen, og det er klokt i dag. Desse naturressursane bør eigast av alle, sjølv om det i fyrste omgang ikkje har noko å seia økonomisk. Forslaget frå SV og Arbeidarpartiet er i samsvar med tidlegare vedtak i Tinn kommunestyre, kor partia er representerte.

       Gjennom høyringane har me klart fått fortalt kor nødvendig det er at Tinn, som det mest gjeld, får ein skikkeleg kompensasjon, ikkje minst for å kunna utvikla næringslivet i kommunen. Dette skulle me tru var i samsvar

       med sentrumsregjeringa sin politikk om å styrkja distrikta. Men dei stemmer altså ned eit forslag som gir Tinn 10 mill. kr ekstra til næringsutvikling. Det er derfor rart å lesa erklæringa frå Regjeringa:

       « En sentrumsregjering vil ta hele landet i bruk. Derfor må arbeidsplasser, kapital og makt desentraliseres. Det er en viktig målsetting for en sentrumsregjering å sikre hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. »

       Vidare står det:

« Kommunene må settes i stand til å opprettholde sysselsetting og ivareta grunnleggende velferdsoppgaver og likeverdige tjenestetilbud i hele landet. »

       Kva er grunnen til at sentrum i denne saka ikkje oppfyller sin eigen politikk? I spørsmålet om f.eks. Haldenvassdraget stemde nemleg Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet - Venstre var ikkje representert då - saman med SV for å styrkja dei kommunale næringsfonda. I opposisjon sviktar dei kommunane. Det blir ikkje god distriktspolitikk av ord. Det må konkrete handlingar til som set Tinn og andre kommunar i stand til å utvikla seg. Vi må altså ha ein politikk som styrkjer distrikta. Sentrumspartia sviktar sine tidlegare lovnader i denne saka.

       Eg tar opp forslaget frå SV.

       Bror Yngve Rahm (KrF) : Representanten Langeland sier at sentrumspartiene og Regjeringen svikter distriktene. Til det er det å si at det beløpet som man nå har kommet frem til, er sammenfallende med de skjønn som er gjort i tilsvarende reguleringssaker som har vært til behandling. Når Langeland sier at sentrumsregjeringen tidligere har gått inn for en økning på Haldenvassdraget, er det det å si at vi i denne innstillingen ligger 5 mill. kr over det som i utgangspunktet blir vurdert som et fornuftig skjønn. I tillegg ligger det bortimot tre ganger så høyt som det NVE i sitt skjønn har vurdert. Det betyr i praksis at sentrumsregjeringen her har løftet bidraget til dette næringsfondet som vil komme Tinn og Nore og Uvdal til gode.

       Det bør også legges til at det er en meget gammel konsesjon som nå skal videreføres. Det vil i praksis si at kommunen ikke tilføres ytterligere belastninger som en konsekvens av denne reguleringen i forhold til det som har skjedd tidligere. Det ligger en oppjustering fra sentrumsregjeringens side i forhold til de skjønnsmessige kalkulasjoner, og det er i samsvar med det som har vært vanlig praksis for tilsvarende reguleringskonsesjoner tidligere.

Hallgeir H Langeland (SV) : Noko av poenget er at då Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet var i opposisjon, stemde dei altså for ei styrking av kommuneøkonomien når det galdt Haldenvassdraget. Eg vil berre minna representanten frå Telemark - nå veit eg ikkje om representanten er frå Tinn kommune - om at Tinn kommune var klinkande klar på at den reelle kompensasjonen burde vera på 40 mill. kr. Rett nok er dette eit krav som heller ikkje SV har sett seg i stand til å imøtekomma. Poenget frå SV si side er å påpeika at sentrumsregjeringa ikkje oppfyller den distriktspolitikken som dei har sagt dei skal legga vekt på.

Presidenten: Bent Hegna har teke opp det forslaget han refererte til.

       Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 1.

       (Votering, sjå nedanfor)