Sak nr. 14
Interpellasjon fra representanten Bjørn Hernæs til landbruksministeren:
« Landbruksdepartementet har sendt et forslag til miljøforskrift til skogbruksloven ut på høring, og vurderer å fastsette forskriften før meldingen om skogpolitikken sendes Stortinget. Forslaget må karakteriseres som oppsiktsvekkende, både når det gjelder det substansielle innholdet, så vel som styringsmetode og tidspunkt. Forslaget bryter med prinsippet om frihet under ansvar, og de substansielle inngrepene er vidtrekkende. Praktiseringen av et slikt regelverk ville måtte utløse omfattende byråkratiske prosedyrer med tilsvarende potensial for konflikt og forskjellsbehandling. Det regelverket som er lagt frem, vil være i strid med tradisjonelle former for godt skogbruk og diskutabelt i forhold til bærekraftig utvikling og skogbrukets rolle i klimasammenheng.
Vil statsråden utsette saken til Stortinget har behandlet meldingen om skogpolitikken? »

TALERE:

       Bjørn Hernæs (H) : Det er ikke for sterkt å si at Landbruksdepartementets forslag av 16. november 1997 til forskrift til skogbruksloven vakte bestyrtelse i skogbruksnæringen. Både innholdet og tidspunktet, i forkant av en varslet stortingsmelding om skogpolitikken og midt i Levende Skog-forhandlingene, skapte undring og uro. Hva er behovet for slike kortsiktige tiltak i påvente av stortingsmeldingen og en eventuell revidering av skogloven? Departementet vurderer - eller vurderte - jo å fastsette forskriften før meldingen om skogpolitikken kommer til Stortinget. Hva er det i dagens skogforvaltning som tilsier et sånt hastverk? Og da ser jeg til og med bort fra at hjemmelen for en slik forskrift er tvilsom. Om dette spørsmålet sier f.eks advokat Toril Kjøllesdal:

« Etter legalitetsprinsippet må alle inngrep i forhold til grunneiers rettigheter ha hjemmel i lov. Hvis en lov ikke gir hjemmel for inngrep på generelt grunnlag, kan man ikke med hjemmel i den samme loven gi en forskrift og bruke den som hjemmelsgrunnlag for inngrepet. »

       Jeg vil derfor karakterisere forslaget som oppsiktsvekkende, og det gjelder både det substansielle innholdet og selve styringsmetoden og tidspunktet. Skogbrukslovens utgangspunkt er tuftet på det som er kalt frihet under ansvar, både når det gjelder skogeiers rettigheter og plikter. Det har således vært tradisjon, i hvert fall i vårt århundre, å styre skogbruket etter dette prinsippet. Lovgivningen har derfor vært normativ, og det har bare unntaksvis vært gjort inngrep overfor skogeiers rettigheter, og da bare ut fra opptreden i strid med retningslinjene for god skogforvaltning. Behovet for slik inngripen har vært lite og unntaksvis. Den nye forskriften legger opp til detaljstyring og kontroll. Skifte av styringsprinsipp blir dermed til en problemstilling i seg selv.

       Det er vanskelig å se at departementet kan ha saklig grunnlag for et slikt skifte i styringsmetode, i hvert fall uten forankring i en stortingsbehandling som eventuelt endrer lovgivningen og styringsprinsippene. Derfor er det desto større grunn til forundring over tidspunktet, kort tid forut for den varslede skogmeldingen.

       Forslaget bryter dessuten med de prosessene som pågår innenfor Levende Skog-prosjektet, bl.a med sikte på å utvikle et frivillig sertifiseringsopplegg. Dette prosjektet drives i prinsippet av næringen selv og av miljøorganisasjonene, uten direkte styring av departementet. Det må være et tankekors at det nå nettopp er oppnådd enighet om premissene for standardene i Levende Skog-prosjektet, og vi må tro at det blir enighet også om selve sertifiseringen, enten man velger det ene eller det andre sertifiseringssystemet. Igjen må man spørre om grunnene til hastverket med å få forskriftene ut.

       De substansielle inngrepene er til dels vidtrekkende. Det foreslås bl.a totalforbud mot grøfting av myr og skogreising på myr. Forslaget er oppsiktsvekkende og vidtgående og bryter med alle prinsipper om en langsiktig tenkning i en næring som mer enn noen annen står for langsiktighet. Det blir håpløst for skogbruksnæringen å veksle fra et regime med tilskuddsordninger og nesten misjonerende holdninger til fordel for grøfting, til et tilnærmet totalforbud i løpet av 10 - 20 år.

       Det innføres også et krav til en « tilstrekkelig andel eldre skog på vedkommende eiendom ». Det skal gjelde meldeplikt ved bl.a forgrøfting av fastmark og ved flatehogst utover en viss minimumsstørrelse, og det vurderes et påbud om ikke å avvirke brannskadet skog.

       Praktiseringen av et slikt regelverk vil utløse omfattende byråkratiske prosedyrer og et stort potensial for forskjellsbehandling og konflikter. Det vil binde opp store ressurser og utvilsomt kunne pasifisere marginale skogeiere. Dessuten er dette områder, som vi ser, hvor en kan basere seg på frivillighet gjennom f.eks. Levende Skog-prosjektet eller lignende prosjekter.

       Det nye regelverket vil være i strid med tradisjonelle normer for godt skogbruk. Det reduserer ressursutnyttelsen og er høyst diskutabelt i forhold til så vel prinsippene for bærekraftig utvikling som skogbrukets rolle i klimasammenheng. Når det rent konkret f.eks gjelder forbudet mot å ta i bruk myr for skogproduksjon, kan dette tilsynelatende være begrunnet i målet om å ta vare på det biologiske mangfoldet. Dette formålet må imidlertid veies mot andre hensyn knyttet til bærekraftig utvikling. Ett hensyn må ikke få være overordnet alle andre hensyn. Ikke minst står vi overfor eiendomsrettslige problemstillinger ved at det - igjen - legges opp til vidtrekkende rådighetsbegrensninger over egen eiendom, uten at det gis erstatning. Jeg ser dette som nok et skritt i retning av en umyndiggjøring av norske distrikter. Rovviltpolitikken er et annet meget nærliggende eksempel.

       I høringsbrevet blir det understreket at forslaget til forskrifter innebærer bruk av juridiske virkemidler, samtidig som det òg inviteres til å fremme alternative metoder for å realisere målet. Forslagene bygger imidlertid i liten utstrekning på en drøftelse av de målkonflikter man står overfor. Det er heller ikke lagt til grunn noen konkret registrering av problemene eller av status pr. i dag. Dette er uryddig og inkonsekvent etter min mening, for utformingen av en politikk på disse områdene må være ærlig og gjennomtenkt i forhold til konfliktene. Politikken bør bygge på en konkretisering av de ulike målsettingene, den bør inneholde en faktisk kartlegging av hvor langt næringen er kommet i å oppnå målene, og ikke minst en identifisering og kvantifisering av hvilke målkonflikter man mener ikke kan oppnås gjennom frivillighet, men bare gjennom politiske inngrep. Først da bør man drøfte ulike konsepter for valg av virkemiddelbruk. Og ikke minst bør vi se på relevant forskning og praktisk politikk hos våre nærmeste naboland. Det er tross alt disse landene vi skal konkurrere med på verdensmarkedene.

       Prosjektet Levende Skog drives i dag langt på vei etter retningslinjer som er akseptable for skogbruket, og det er gledelig at en samlet skogbruksnæring og miljøorganisasjonene er blitt enige om standardene. Desto større grunn er det til å spørre om behovet for en byråkratisk miljøforskrift, tredd ned over hodet på en uvillig næring, som et kortsiktig tiltak før man eventuelt har revidert skogloven og før Levende Skog-prosjektet er satt på prøve. For skogbruket vil nemlig en miljøforskrift ha en helt annen karakter enn standarder og sertifiseringer. Det siste er svært viktig for norsk skogbruk, fordi næringens produkter, med standarder og sertifisering på plass, kan selges i det internasjonale marked med trygghet for kjøper om at norske skoger drives på en bærekraftig forsvarlig måte. Forskrifter er derimot formynderi, politisk styring uten skogeiers deltagelse, mens Levende Skog er kommet i stand etter initiativ fra - og med medvirkning fra - næringen selv. Dermed er vi inne på et særdeles vesentlig moment når det gjelder forvaltning av skog i Norge. Skogloven har gitt skogeieren en klar frihet under ansvar, og denne friheten er ikke blitt misbrukt. Med en miljøforskrift vil dette prinsippet endres fra frivillighet til tvang, mens Levende Skog-prosjektet gir skogeieren ansvaret for å sørge for at norske skogprodukter har internasjonal tillit.

       Jeg har vært inne på at miljøforskriften kommer på et særdeles uheldig tidspunkt. Desto mer oppløftende er det at Levende Skog-prosjektet er kommet foreløpig i havn. Det var jo en tid begrunnet uro for at forskriften kunne påvirke prosessen i en uheldig retning. Forskriften smaker av en maktkamp mellom departementer og ambisiøse profesjoner. Isteden burde man bygge på frivillighet mellom næringen og miljøorganisasjonene. Når Landbruksdepartementet som øverste skogoppsynsmyndighet finner å ville utstede en forskrift som inneholder en rekke påbud og forbud i forhold til hvordan en skogeier skal skjøtte sin skog, går dette etter min mening utover det som skogbruksloven gir hjemmel for. Departementet bør derfor legge arbeidet med denne forskriften til side og avvente de endelige resultatene rundt Levende Skog til dette prosjektet har valgt sertifiseringssystem, og slik at denne prosessen får lov til å virke i praksis. Miljøforskriften bryter med forvaltningspraksis og hovedprinsippet i skogloven om frihet under ansvar. En eventuell avvikling av dette høyverdige, vellykkede og velprøvde prinsipp er et så sentralt tema at en slik endring ikke under noen omstendighet må finne sted uten en bred gjennomgang i Stortinget.

       Jeg vil derfor anmode statsråden om at forskriften legges til side, i alle fall i påvente av resultatene av Levende Skog og den varslede stortingsmeldingen om skogpolitikken.

Statsråd Kåre Gjønnes : Interpellasjonen fra representanten Bjørn Hernæs gir meg anledning til å kommentere et viktig område i norsk skogpolitikk, nemlig skogbrukets miljøansvar, som er en av pilarene i et bærekraftig og verdiskapende skogbruk.

       Landbruksdepartementet sendte den 16. desember 1997 ut et utkast til forskrift om skogbrukets miljøtilpasninger på en bred høring med romslig høringsfrist, som opprinnelig ble satt til 1. april 1998.

       I høringsbrevet stod det bl.a følgende:

« Landbruksdepartementet arbeider med en ny stortingsmelding om skogpolitikken som skal legges fram i løpet av 1998. Som et ledd i arbeidet vil det bli foretatt en gjennomgang av skogpolitikkens miljøprofil og måloppnåelsen når det gjelder miljøtilpasninger i skogbruket. »

       Og jeg siterer videre:

« I denne sammenheng vurderes også de juridiske virkemidlene i skogpolitikken; skogbruksloven med tilhørende forskrifter. »

       Videre står det:

« Departementet har derfor kommet til at det - med sikte på bedre miljøtilpasninger - kan være aktuelt å vurdere særskilt behovet for mer kortsiktige tilpasninger i regelverket. Et element i dette kan være å fastsette en egen forskrift om skogbrukets miljøtilpasninger. Landbruksdepartementet sender derfor et utkast til en slik forskrift på høring. »

       Og jeg siterer videre:

« Departementet ber om høringsinstansenes syn på behovet for en forskrift om miljøtilpasninger i skogbruket og de enkelte bestemmelser i forskriftsutkastet. Departementet ber også om at man - der det er mulig - drøfter konsekvenser av de ulike bestemmelsene og eventuelle alternative måter å nå målet om høyere kvalitet på skogbrukets miljøtilpasninger.

Departementet vil peke på at det pågår et omfattende arbeid med utforming av kriterier og retningslinjer for bærekraftig skogbruk i regi av samarbeidsprosjektet « Levende skog » samtidig som denne forskriften sendes til høring. Departementets videre arbeid med en eventuell miljøforskrift vil søke å fange opp momenter fra dette arbeidet. Departementet vil innpasse høringsrunden og oppfølgingen av høringsuttalelsene i det pågående arbeid fram mot framleggelsen av stortingsmeldingen. Høringsfristen settes til 1. april 1998. »

       Etter anmodning fra Norges Skogeierforbund har departementet senere forlenget høringsfristen til 1. juni 1998.

       Jeg har valgt å sitere så mye fra høringsbrevet fordi jeg mener at det framgår tydelig at vår intensjon er å se denne høringsrunden som et viktig element i arbeidet fram mot den stortingsmelding om skogpolitikken som Regjeringen skal legge fram for Stortinget mot slutten av 1998. Jeg har lagt til grunn en bevisst strategi for en åpen prosess omkring hele meldingsarbeidet. Vi vil i den sammenheng vurdere de innvendinger som vil komme på bordet. Det framgår også at departementet vil legge stor vekt på de resultater som måtte komme fram fra det store miljøprosjektet Levende Skog. Jeg er kjent med at man i Levende Skog oppnådde enighet om et sett med standarder for et bærekraftig skogbruk den 27. mars i år. Det er jeg glad for, og det gir grunnlag for å gratulere de samarbeidende partene med arbeidet så langt. Jeg vil nå vurdere nøye om elementer fra disse standardene bør innarbeides i de skogpolitiske virkemidlene, herunder en eventuell miljøforskrift.

       Det framgår også at departementet vil innpasse oppfølgingen av høringsuttalelsene i det pågående arbeid fram mot framleggelse av stortingsmeldingen. Det er ikke - og det har ikke vært - min intensjon at en eventuell forskrift skal fastsettes før skogmeldingen framlegges for Stortinget. Min hensikt har hele tiden vært å se denne forskriften som et viktig element i helheten, og den er derfor et element som hører med i debatten fram mot framleggelsen av meldingen og Stortingets behandling av denne. Tidspunktet for høringsprosessen er valgt på denne bakgrunn.

       Representanten Hernæs er også opptatt av utkastets innhold.

       Jeg vil understreke at jeg med stor interesse imøteser høringspartenes syn. Jeg har for min del ikke knyttet prestisje til innholdet i utkastet, selv om departementet allerede har arbeidet grundig med denne saken. Jeg er selvsagt åpen for at høringsrunden både kan klargjøre svakheter ved det utkastet vi har sendt ut, og kanskje også bidra til forbedringer i forhold til dette.

       Jeg vil likevel understreke at jeg ser det som grunnleggende at den norske skogpolitikken har en konsekvent og tydelig miljøprofil som tilkjennegir at et verdiskapende skogbruk må forholde seg bevisst til sine miljøutfordringer. Norge har et ansvar for å føre en bærekraftig skogpolitikk også på dette området. Dette ansvaret har vi også som følge av de internasjonale forpliktelser vi har påtatt oss gjennom deltakelse i FN-prosesser og i forbindelse med paneuropeiske prosesser som sikter mot bevaring av Europas skoger. Vi har i Norge et godt utgangspunkt med et skogbruk som i høy grad er basert på bærekraftige prinsipper med ansvarsbevisste skogeiere. Men vi må være opptatt av å gjøre ytterligere forbedringer, og jeg er overbevist om at den norske skogsektorens konkurransekraft på verdensmarkedet er helt avhengig av at den norske skogpolitikken har en synlig og tilfredsstillende miljøprofil, og at vi også fra myndighetenes side er i stand til å dokumentere dette. Vi er også avhengig av klare regler overfor skogbruket, regler som på miljøområdet kan sette felles standarder slik at aktørene kan konkurrere på like vilkår innenfor rammen av et miljøvennlig skogbruk.

       Jeg har altså store forventninger til den pågående høringsrunden. Vi trenger en debatt om skogsektorens miljøforpliktelser, og jeg er sikker på at høringsrunden og debatten omkring forskriftsutkastet vil gi verdifulle impulser til det arbeidet vi er i gang med, og som Stortinget på et senere tidspunkt skal gå inn i. I denne sammenheng har jeg også store forventninger til arbeidet i prosjektet Levende Skog, som nå går inn i en avgjørende sluttfase. Vi står ikke overfor en enten-eller-situasjon. Vi trenger både en aktiv og bærekraftig offentlig skogpolitikk med klare rammer og retningslinjer og en skogsektor som tar ansvar for verdiskapingen og miljøutfordringene.

       Jeg vil håpe at jeg gjennom dette innlegget har klargjort to ting: at det går klart fram av høringsbrevet, som jeg allerede har referert til, at dette er et ledd i utarbeidelsen av en skogmelding, og - jeg vil presisere - at det fra statsrådens side faktisk har vært en bevisst arbeidsmåte å gjøre denne prosessen så åpen som mulig, slik at flest mulig allerede under startfasen kan få lov til å være med og gi innspill til departementet. Og så vil naturligvis Stortinget få rik mulighet til å debattere hele skogbruksmeldingen, også det som måtte være forslag til en miljøforskrift, hvis vi ender opp med å ville legge vekt på å få en miljøforskrift på plass.

       Jeg håper gjennom dette å ha klargjort departementets hensikt og departementets arbeidsform.

Bjørn Hernæs (H) : Jeg vil gjerne takke landbruksministeren for svaret. Han forteller oss at han har store forventninger til den pågående høringsrunden. Jeg er ikke sikker på at skogbruksnæringen har tilsvarende forventninger. Et spørsmål faller meg i hu: Hvor har ideen om en miljøforskrift kommet fra? Hva er det for noe i den måten skogbruket på frivillig basis forvalter sin frihet og sitt ansvar på som tilsier at man nå trenger en forskrift fra myndighetene? Både statsråden og jeg har henvist til Levende Skog-prosjektet, som nettopp er et initiativ fra en fri næring til å skaffe seg den troverdighet i internasjonale miljøspørsmål hva angår skog som er nødvendig for trygt å kunne selge norske skogprodukter. Dette er altså et initiativ, og det er relativt oppsiktsvekkende at en næring som skogbruket sammen med miljøorganisasjonene ledd for ledd har kunnet jobbe seg gjennom mange av de problemene som er knyttet til dette, kommet frem til en enighet og i all hovedsak lagt det frem som et svært godt grunnlag for å få til en sertifiseringsordning. Hvilke ambisjoner har departementet som gjør at de trenger å blande seg bort i denne prosessen?

       Det er jo slik at skogbruket gjennom hele sin historie har stått på egne ben, og - som jeg understreket i mitt innlegg - kjørt denne politikken etter prinsippet om frihet under ansvar. Det er ikke slik at den moderne skogeier, en skogeier av noen betydning i Norge i dag, bare ser på skogen som en tømmerstokk. Han ser på skogen like mye som et vannreservoar, han ser på skogen som et element for rekreasjon, jakt og fiske. Man har kanskje sett en moderne hogstmaskin med helt andre dimensjoner enn det som f.eks byfolk ofte forestiller seg, styre unna en gammel, tilsynelatende helt verdiløs lurvegran. Det er fordi vedkommende som kjører hogstmaskinen, vet at den kan være et vinteroppholdssted for en skogsfugl, som vet at skogbruket tar disse hensynene daglig i hele sin forvaltning, og som også er opptatt av dette i en dialog med miljømyndighetene. Da stiller jeg spørsmålet en gang til: Hva er det som gjør at departementet behøver å gå inn i prosessen, særlig på et tidspunkt hvor dette prosjektet er i full gjenge? Hvorfor har man ikke engang tid til å avvente resultatet av det arbeidet som miljøorganisasjonene og skogbruket gjør sammen?

Statsråd Kåre Gjønnes : Jeg sa i mitt innlegg at jeg hadde forventninger til høringen av det utkastet til forskrift som er sendt ut, og det bekrefter jeg på nytt. Og jeg tror faktisk at til og med skogbruksnæringen har interesse av å delta i og gi uttalelser i forbindelse med denne prosessen. Jeg vil også gjerne ha sagt at jeg syns det ville vært helt unaturlig og uansvarlig av departementet å utarbeide en skogmelding i 1998 uten å gå inn i sammenhengen i skogbruket i forhold til miljø og miljøansvar og det som skal ivaretas på det området. Dette vil gi Stortinget en god mulighet til å debattere skogbrukspolitikken i en samlet helhet når skogmeldingen kommer på plass.

       Arbeidet med skogmeldingen ble satt i gang av min forgjenger i departementet, den forrige statsråden, som har gitt uttrykk for at dette arbeidet har prioritet - det har det også hatt mens jeg har vært i departementet - som en viktig melding i forhold til skogens betydning som næring og i forhold til det ansvaret som ligger i det å eie og forvalte satt opp mot miljø. Dette vil det være viktig for meg å synliggjøre i den meldingen som skal legges fram for Stortinget. At dette på noen som helst måte skal oppfattes som et overgrep i forhold til skogbruksnæringen, vil jeg ta avstand fra. Jeg har stor tillit til den jobben som er gjort innenfor skogbruksnæringen, men at man også gjennom offentlig regelverk gir retningslinjer for på hvilken måte skogen som ressurs skal forvaltes, er en helt naturlig og demokratisk måte å gjøre det på i Norge. Vi har skogloven, og vi skal naturligvis ha det utgangspunktet at alt som måtte komme av forskrifter, skal ha en hjemmel i det lovverket som allerede eksisterer, og har

       vi ikke hjemmel, ja vel, så må vi drøfte eventuelt å endre på det. Men hele tiden må det som kommer, ha hjemmel i det lovverket vi har. Jeg har også et ansvar for befolkningen totalt og allmennheten, og jeg tror at denne drøftingen av skogmeldingen vil bli en interessant bit som vil være tilpasset skogbruksnæringen og den lønnsomhetsgrad som også de må drive etter.

Torstein Rudihagen (A) : Først trur eg det kan vere grunn til å minne om at det som interpellasjonen dreier seg om, faktisk er eit høyringsnotat med forslag til forskrifter om miljøtiltak i skogbruket. Departementet har som statsråden har gjort merksam på, sendt dette notatet ut på ei brei høyring og signaliserer at dei ønskjer å høyre instansane sitt syn på behovet for ei ny forskrift og òg ei vurdering av konsekvensane av innhaldet i forskriftsutkastet. Eg vil vise til at departementet har ei fullmakt til å utarbeide forskrifter, så sant det er gitt heimel i lov, som Hernæs riktig påpeika.

       Arbeidarpartiet vil ikkje her ta stilling til substansen i eit høyringsnotat om nye forskrifter som departementet har sendt ut. Det må òg vere opp til departementet etter høyringsrunden å vurdere om det skal vedtakast kortsiktige tilpassingar i regelverket allereie før Stortinget får behandla den varsla skogmeldinga, sjølv om det nok er mange gode grunnar og gjerne ønskeleg at Stortinget først får skogmeldinga til behandling, for da kan ein på ein grundig måte diskutere og legge føringane som Stortinget meiner er naudsynte for å sikre at skogdrifta går føre seg på ein miljømessig og næringsmessig forsvarleg måte. Eg er difor glad for at statsråden nå sa at det aldri hadde vore hans intensjon å vedta dei nye forskriftene før handsaminga av stortingsmeldinga.

       Nå vil altså skogmeldinga kome, og gjennom behandlinga av den får Stortinget moglegheit til å drøfte framtidige krav om miljøtilpassingar i skogbruket. Vi skal da frå Arbeidarpartiet si side rikeleg nytte høvet, så difor berre nokre få vurderingar frå mi side nå.

       Skogbruk og skogindustri er i dag Noregs tredje største eksportnæring og den nest største basert på fornybare ressursar. Grunnlaget for ei levedyktig skognæring er at den blir driven på ein miljømessig forsvarleg måte gjennom ei berekraftig utnytting av ressursane, som det har vore sagt mange gonger. Den overordna oppgåva for skogpolitikken er å legge forholda til rette for ein lønsam og miljømessig bruk av skogressursane. Målet må vere å auke skogbrukets bidrag til verdiskaping i distrikta og i norsk økonomi generelt gjennom ein slik berekraftig bruk av ressursane. Det betyr at skogbruket må arbeide etter tre hovudlinjer: ei langsiktig ressursforvaltning, tilfredsstillande miljøomsyn og auka verdiskaping. Arbeidarpartiet har ein slik politikk, og vi vil vise til det arbeidet som den førre regjeringa sette i gang med å få registrert miljøverdiane i skogen, dessutan det forslaget til auka satsing på miljøverntiltak som vi hadde på det siste statsbudsjettet.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Det er viktig å legge forholdene til rette for en effektiv bruk av skogens ressurser både på kort og lang sikt. I en bærekraftig forvaltning av tømmerproduksjonen er det mange forhold som skal ivaretas. Både kjøpergrupper og myndigheter viser stadig større interesse for hvordan skogene drives. Hvis skogbruket og skogindustrien ivaretar kundenes ønsker bl.a på miljøsiden, kan det gi et konkurransefortrinn, fordi norsk trevirke blir betraktet som et attraktivt råstoff også i fremtiden.

       Blant initiativtakerne til prosjektet Levende Skog er skogeiernes organisasjoner, som på vegne av sine medlemmer vil gjøre en innsats for å drive forsvarlig skogbehandling gjennom større bevissthet om miljø- og ressursspørsmål. Prosjektet har som målsetting å komme fram til et sett standarder for hvordan skogene skal forvaltes.

       Landbruksdepartementet signaliserer en revisjon av skogbruksloven som en del av arbeidet knyttet til meldingen om skogbrukspolitikken. I den forbindelse påstås det å være behov for en miljøforskrift som et kortsiktig tiltak før skogbruksloven er blitt revidert og som en løsning hvis Levende Skog-prosessen skulle bryte sammen.

       Fra skogeiersiden gis det uttrykk for at en miljøforskrift vil ha en annen karakter enn innføring av nasjonale standarder for et miljøtilpasset skogbruk. Dette fordi forskriften er myndighetsstyrt uten skogeierdeltakelse, mens Levende Skog er bransjestyrt. Man kan derfor komme i konflikt med et prinsipp som har stått sentralt i all forvaltning av skog i dette landet gjennom lang tid.

       Skogloven har gjort det mulig å arbeide ut fra forutsetningen om frihet under ansvar. Dette har skogeierne forholdt seg til. Når departementet nå fremmer et forslag som innebærer en sterkere lovregulering på dette området, bryter man med en utvikling som har gitt økt frihet under ansvar til enkeltmennesker og næring. Skogeierne mener at Levende Skog-prosjektet vil gi dem anledning til en videreføring av dagens praksis, som gir dem muligheten til å ta ansvar for å sørge for at norske skogprodukter har internasjonal tillit.

       Fremskrittspartiet mener forslaget til ny miljøforskrift kommer på et uheldig tidspunkt, fordi den uroer prosessen i Levende Skog. Vi finner det riktig at Stortinget først behandler den bebudede meldingen om skogpolitikken før man eventuelt fastsetter en miljøforskrift. Landbruksdepartementet har eventuelt mulighet til å legge høringsuttalelsene til forskriften inn i arbeidet med stortingsmeldingen. Da gis det også tid til å se resultatet av Levende Skog. Videre vil man gjennom en politisk behandling i Stortinget kunne ta stilling til om hovedprinsippet i skogbruksloven om frihet under ansvar skal videreføres.

Modulf Aukan (KrF) : Skogbruket sitt miljøansvar har etter kvart vorte teke meir på alvor. Dette gjeld både det aktive skogbruket og frå styresmaktene si side.

       Å definera eit berekraftig skogbruk er ikkje heilt lett, og definisjonen vil vera forskjellig frå landsdel til landsdel. Likeins vil det vera kryssande interesser i miljøarbeidet alt etter ståstad. Som døme på det kan eg nemna at når det gjeld skogen som opphaldsstad for fugl og dyr av

       alle avskyggingar, vil vi måtta føretrekkja gammal, urørt skog utan vegar og tilkomst av menneske og maskiner, derimot for produksjon av virke og fiber vil foryngd bestand med god tilkomst vera å føretrekkja.

       Skogen som regulator av CO₂-utslepp elles i samfunnet er eit svært viktig element. Opplysningar frå Det norske Skogselskap syner at 3 daa granskog etablert i år vil redusera nettoutsleppet av CO₂ med 2.200 kg kvart år i 100 år framover. Dette tilsvarar CO₂-mengda i utsleppet frå forbrenninga av 100.000 liter bensin frå i år til 2098. Dette er viktige element å ta med seg for å forstå at det er nødvendig med ein heilskapleg plan for det norske skogbruket.

       Den varsla skogbruksmeldinga vil vera ei slik heilskapleg melding. Ut frå behandlinga av den meldinga vil vi ha moglegheiter for å planleggja strategiane i det norske skogbruket i åra som kjem.

       Eg er glad for den opne prosessen det vert lagt opp til i arbeidet med denne stortingsmeldinga. Ei eventuell miljøforskrift vil vera eit element i arbeidet med tidlegare nemnde stortingsmelding. Frå Kristeleg Folkeparti sin ståstad er forvaltaransvaret overfor ressursane eit svært sentralt element i politikken nasjonalt. Noreg har samtidig teke del i internasjonalt arbeid på miljøsida som etter vårt syn må få verknad for vår forvalting av skogareala.

       Eg trur at det vil vera mogleg å kombinera eit aktivt skogbruk med ei berekraftig utvikling. Derfor ser vi fram til dei utspela som næringa og organisasjonane kjem med no framover.

Erna Solberg (H) : Da jeg lyttet til statsrådens svar til interpellanten, begynte jeg en stund å lure på om vi her snakket om en idédugnad for miljøarbeid i skogbruket som en forprosess til en melding til Stortinget om skogbrukspolitikk, eller om vi faktisk snakket om en forskrift med hjemmel i lov som skulle utarbeides, og som skulle være et kortsiktige tiltak for å gjøre noe med miljøhensynene i skogbruket. Jeg synes på mange måter at når statsråden toner ned det faktum at dette er en forskrift som faktisk skal pålegge rådighetsinnskrenkninger overfor bønder og skogbrukere i Norge, bør det ikke tegnes som at dette bare er idétilfang til en melding. Man bør ta det så seriøst som det faktisk er, at det er et arbeid med noe som skal utledes av lov, og det er altså et arbeid som faktisk kommer til å være meget klart styrende for de enkelte skogbrukere. Jeg synes at det er viktig å understreke at dette landet skal bygges på lov. I Høyre er vi skeptisk til utstrakt fullmaktslovgivning, og vi er spesielt skeptiske hvis man avleder fullmakter som egentlig ikke finnes der, slik som vi opplever at denne forskriften gjør. Det er altså etter vår mening mangel på hjemmel for å utarbeide en så omfattende forskrift, og det er heller ikke grunnlag for det i forhold til de forarbeidene som er gjort når det gjelder skogbruksloven.

       Det departementet henger hovedhjemmelen sin på, er skogbruksloven § 56, som nettopp omtaler at det skal kunne gis forskrift om miljøtilpasninger. Men til samme paragraf gir forarbeidene en klar retning i forhold til dette, som går ut på at man ikke har mulighet til å lage paragrafer i slike forskrifter som ikke er hjemlet i selve lovteksten, og iallfall ikke at det kan bygges opp et helt kompleks av bestemmelser som egentlig hører hjemme i lovteksten. Det er gitt klare begrensninger i forarbeidene til den loven som er vedtatt, og de begrensningene synes jeg ikke at det forskriftsutkastet som foreligger, følger opp.

       Vi er selvfølgelig også enig i at det skal tas miljøhensyn i skogbruket. Vi mener at det gjøres i dag, og vi mener at det er behov for kanskje større krafttak på disse områdene, men vi er bekymret for en utglidning i forhold til rettspraksis i Norge, hvor man altså kan ta så lett på spørsmålet om hvilken hjemmel man faktisk har til å pålegge rådighetsinnskrenkninger på grunneier eller å fatte forpliktende vedtak. Vi synes at frivillighet er bra i miljøsaker. Vi synes også vi trenger lover enkelte steder, men hvis det skal gis lover, må det være laget et klart juridisk grunnlag for det og vært en diskusjon i Stortinget om det. En avledning må ikke være grunnlaget som denne forskriften bygger på. Det ville vært en fordel om denne forskriften ikke trådte i kraft før man hadde hatt hele skogbruksloven til revisjon.

Helge Bjørnsen (SV) : Representanten Hernæs omtaler den utarbeidede miljøforskrift til skogbruksloven som oppsiktsvekkende. Han hevder at den representerer et brudd på prinsippet om frihet under ansvar og påstår at de substansielle inngrepene er vidtrekkende. Han påstår videre at et slikt regelverk ville måtte utløse omfattende byråkratiske prosedyrer med tilsvarende potensial for konflikt og forskjellsbehandling. Slik er det ikke. Det er en kraftig overdrivelse å hevde at den foreslåtte miljøforskriften innebærer en omfattende inngripen. Faktum er at næringen selv har utviklet en slik forståelse at miljøforskriften langt på vei samsvarer med praksis. For å si det slik - og dette har Høyres representant i fylkeslandbruksstyret i Hedmark underskrevet:

       « Utkastet til miljøforskrift innebærer hovedsakelig en presisering av en standard som næringen har sluttet seg til. Forskriften bør derfor ikke oppfattes belastende for andre enn de som uavhengig av forskrift trenger en korrigering. »

       Faktum er at partene i prosjektet Levende Skog er i ferd med å utarbeide en praktisk sertifiseringsordning for et framtidsrettet skoghold, med konkrete anbefalinger for god skogbehandling. Hensikten er å balansere økonomiske, økologiske og sosiale hensyn. På denne måten sikres både verne- og friluftsinteresser og en kvalitetsstandard som hefter miljømerke til råvarer og - i ytterste konsekvens - sluttprodukt. For næringen betyr dette kvalitetssikring og god pris. Det regelverk som her etableres, går miljøforskriftene en høy gang, og Høyres forsvar av det Hernæs omtaler som « tradisjonelle former for godt skogbruk », synes ikke å være i tråd med skogbrukets egne utviklingsmål.

       Slik sett kan for så vidt representanten Hernæs hevde at prosjektet Levende Skog nettopp er en prosess som

       bekrefter prinsippet om frihet under ansvar. Problemet er at skogbruksloven er for vag og således er et for dårlig instrument for skogoppsynet.

       Miljøforskriften er viktig for å sikre miljøkravene i skogbruksloven. I dag kreves det for mye skjønn som - i motsetning til Hernæs' påstand - virker tidsødende og legger grunnlag for konflikt og forskjellsbehandling.

       På veg fra næringslov til vernelov - slik våre gode naboer og konkurrenter i Sverige og Finland allerede har sikret seg - er den nye miljøforskriften ikke bare et naturlig skritt, men også et viktig og nødvendig skritt for å stake ut en kurs og heve ambisjonsnivået knyttet til målstrukturen i den bebudede stortingsmelding om skogpolitikken, og også for å realisere konklusjonene i prosjektet Levende Skog.

       Representanten Hernæs gjør et nummer av at den nye forskriften bryter med prinsippet om frihet under ansvar. -

       Skogbruket representerer store økonomiske verdier ved at det er Norges største eksportnæring, og den gir viktige bidrag til klimaet. I 1995 bandt den norske skogen opp nær 14 mill. tonn CO₂ eller over 1/3 av det totale norske fossile CO₂-utslippet. En større skogproduksjon som medfører en større binding av CO₂ og mer bruk av trevirke istedenfor andre energikrevende materialer, ville redusere dagens CO₂-utslipp. Og det er rom for å øke avvirkingen av skogen betraktelig.

       Arbeiderpartiets utgangspunkt er at aktiv drift også er den beste garanti for naturvern. Det er nødvendig med kjøreregler for å sikre at det biologiske mangfoldet ivaretas. Derfor satte regjeringen Jagland i gang et arbeid med kartlegging av mangfoldet i skogen og en undersøkelse av hvilke faktorer som påvirker dyre- og plantelivet. Vi trenger mer kunnskap om den moderne skogsdriftens innvirkning på miljøstatusen i skogen.

       Vi i Arbeiderpartiet avventer skogmeldingen. Vi forventer at skogens mangfold blir satt i et helhetlig perspektiv, slik at skogsdriften, nødvendige miljøtiltak for å bevare det biologiske mangfoldet og skogeierens behov for rasjonell drift blir satt inn i en helhet. Når nå meldingen kommer til Stortinget, vil vi få en grundig gjennomgang av hele skogsektoren og vil kunne få lagt føringer for aktiv, ressursmessig forsvarlig skogsdrift.

Bernt Hågensen (A) : Jeg kommer fra en stor skogkommune i Namdalen, en kommune som visstnok ble nevnt fra denne talerstolen i forrige uke, nemlig Lierne. Jeg må si at jeg føler meg kanskje litt mer trygg og avslappet når jeg er hjemme med motorsaga enn jeg gjør akkurat nå, men jeg føler at jeg har noe på hjertet i sakens anledning.

       Representanten Hernæs framstiller skogbruket på en måte som gjør at jeg ikke helt kjenner meg igjen, selv om jeg for så vidt er enig i mye av det han sier. Det jeg hører har vært sagt her i forrige uke angående landbruket i min kommune, kjente jeg meg heller ikke helt igjen i. Jeg er for øvrig også en av disse saueholderne i Lierne, og versjonen som Hernæs hadde da, kjente jeg meg ikke helt igjen i. Men det er jo ikke temaet nå - det er skogbruk.

       Det er ingen tvil om at skogbruket de senere årene har blitt atskillig flinkere til å ta miljøhensyn. I det daglige blir vi stadig påminnet om dette, og jeg vil påstå at vi fra år til år blir stadig flinkere. Men det er heller ingen tvil om at vi i løpet av de seneste 10-20 årene har gjort en del ting som ikke er helt bra, og jeg mener at det fortsatt er en vei igjen å gå. Jeg sitter selv i både kommunestyre, formannskap og næringsutvalg i min egen kommune, og vi har også behandlet dette høringsutkastet. Vi hadde en del kritiske merknader til det - det er ikke noe å legge skjul på. Jeg registrerer at landbruksministeren har sagt at man vil gå nøye gjennom høringsuttalelsene og - forhåpentligvis - ta hensyn til det man finner fornuftig i dem. Det synes jeg er betryggende, og jeg ser for min egen del fram til at vi da senere skal kunne gå i gang og se på den nye meldingen som skal legges fram. Slik sett tolker jeg signalene som er kommet fra landbruksministeren her i dag, som betryggende og har ikke noen spesielle kommentarer til det. Jeg forventer at vi finner igjen en del av det som både vi og som jeg vet en del andre også er kommet med i høringsuttalelsene, i den meldingen som blir lagt fram, og så får vi ta fatt i den når den kommer.

       skrifter uten å se dem i sammenheng med sertifiseringsprosessene i Levende Skog. Jeg forstår ikke, når den prosessen er så godt i gang, at man akkurat i den perioden må ut med forskrifter fra myndighetenes side. Hvis skogbruket blir pålagt slike forskrifter, ja da kan vi rett og slett fastslå - det må vi i hvert fall kunne bli enige om - at frihet under ansvar vil være historie. Det vi tidligere har levd etter, som det heter, blir da ikke lenger noe man lever etter, men noe man gjør etter pålegg, og det er noe annet. Det er vanskelig å fri seg fra den tanken at fordi noe fungerer godt, må noen ut og få dette inn under en lov, så man har noe å styre etter, for at ting får lov til å styre seg selv, ser ut til å skjære seg litt i forhold til den tankeverden som enkelte liker å operere i.

       Vi sier også her at vi har gjort mye feil i skogforvaltningen. Ja da, det er vel og bra med selverkjennelser og å være selvkritisk. Men norsk skogbruk har utviklet seg i løpet av de siste 100 årene til den status det har i dag. Det har vært gjort feil i enkeltskoger, og kanskje ting vi burde gjort annerledes, men når ny viten kommer til, korrigerer man det. Dette har hele tiden skjedd ut fra prinsippet om å styre selv.

       Når det kommer folk fra de forskjelligste hold og skal belære en skogeier om hva bærekraftig utvikling og langsiktighet er, blir jeg alltid litt oppgitt. En skogeier på min kant av Hedmark planter en skog som barnebarna kan høste. I andre deler av mitt fylke er det kaldere klima og dårligere bonitet. Da er det ikke barnebarna, men barnebarnas barn som høster det man gjør. Og det er én grunn til at skogeieren gjør det: Han vet at han kan høste i dag, fordi hans forfedre gjorde det på samme måte. Ingen behøver å belære en skogbruker om bærekraftig utvikling!

Statsråd Kåre Gjønnes : Jeg vil gjenta at ved å lese høringsbrevet skulle det være relativt lett å skjønne at dette er et arbeid som skulle pågå fram mot og gjennom arbeidet med en skogmelding, som gir Stortinget god innsikt i og mulighet til å debattere alle sider. Det burde vi egentlig ikke ha trengt noen debatt om her i Stortinget.

       Men jeg syns den debatten som har vært her, har vært veldig interessant. Den avklarer en god del ulike politiske holdninger og prioriteringer, som det kan være nyttig for statsråden å ha med seg. Jeg vil gjerne fremheve innlegget til representanten Bjørnsen, som jeg synes på en glimrende måte anskueliggjorde hvordan denne forskriften er tenkt å virke. Det bekrefter også at de som forvalter skogen, i stor utstrekning gjør det på en god måte, men det er kanskje noen som trenger å ha et lite korrektiv, som en slik forskrift eventuelt vil kunne virke til. Så får vi se når høringsuttalelsene kommer inn, om vi da eventuelt finner at det som nå er kommet på plass når det gjelder Levende Skog, er tilstrekkelig, eller om det trengs justeringer i forhold til det utkastet som har gått ut.

       Som jeg også har understreket tidligere, har jeg sett det som interessant at flere får lov til å være med under utarbeidelsen av en stortingsmelding og gi innspill på forståelsen av miljøaspektet i skogpolitikken. Personlig vil jeg gi uttrykk for at jeg synes det er et godt innspill at flere får lov til å delta under utarbeidelsen av en melding. Så får jeg bare registrere at en del ikke synes det er så interessant, og at en helst ikke burde ha sagt noe om dette, og at departementet eventuelt skulle brukt den fullmakten det har til gjennom Regjeringen å fastsette en forskrift uten å gå fram på den måten vi nå har gjort. Jeg synes det er mye bedre at flere får lov til å delta med synspunkter og være med og påvirke utformingen av denne meldingen omkring en næring som er viktig for Distrikts-Norge, som jeg ser fram til at Stortinget skal debattere.

       Helt til slutt vil jeg bare ha sagt at det er noe som ikke fungerer godt når denne ressursen står der uten å bli utnyttet. Faktisk er det en god del av det i dag. Det er noe som ikke fungerer godt når det ikke blir gjort nok innenfor skogkulturtiltak, til tross for at Stortinget har bevilget midler, som blir stående ubrukt. Sånn sett er det å forvalte denne ressursen et ansvar som må tas på alvor. Vi må utnytte ressursen og forvalte den på en god måte.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 14 avsluttet.