Sak nr. 1
Interpellasjon fra representanten Sonja Irene Sjøli til helseministeren:
« Knapt noen del av helsetjenesten i Norge er gjenstand for en slik oppmerksomhet og diskusjon som svangerskap og fødsel. De siste tiår har det vært en sterk sentralisering av fødetilbudet. Det foreligger imidlertid nå både internasjonal og nasjonal forskning som konkluderer med at det ved en god svangerskapskontroll og seleksjon av de kvinner som med stor sannsynlighet vil trenge høyteknologisk overvåkning og oppfølging ved en adekvat utstyrt fødeavdeling, ikke lenger er noen grunn til å fortsette sentraliseringen. Det er ulike oppfatninger i fagmiljøene og blant brukerne om hvordan fødselshjelpen skal organiseres. Fylkene arbeider nå med sine regionale helseplaner hvor fødetilbudet er en del av planene, og spørsmålet er derfor svært aktuelt.
Vil helseministeren ta initiativ til en konsensuskonferanse om hvordan fødselsomsorgen i Norge skal organiseres? »

TALERE:

       Sonja Irene Sjøli (H) : Bakgrunnen for denne interpellasjonen er den stadig tilbakevendende debatten om organiseringen av svangerskaps- og fødselsomsorgen.

       Nedleggelse av fødestuer og fødeavdelinger har skapt stor usikkerhet og utrygghet blant gravide og fødende og deres familier. I forbindelse med den fylkeskommunale og regionale helseplanlegging har Statens helsetilsyn etter anmodning fra Sosial- og helsedepartementet laget en utredning og kommet med noen anbefalinger om faglige

       krav til fødeinstitusjoner. I sum vil gjennomføringen av disse tilrådningene trolig føre til en betydelig sentralisering av fødslene. Nedleggelse av fødestuer og mindre fødeavdelinger, spesielt i distriktene, har ført til at mange kvinner har svært lang vei til fødeavdelingen.

       Data fra Medisinsk Fødselsregister i Bergen viser at antall transportfødsler har økt fra begynnelsen av 1990-årene, spesielt i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane og Trøndelag. Antall transportfødsler i Oppland har også økt som et resultat av nedleggelsen av fødestuen i Lom. I 1996 var det 187 barn som ble født i biler langs veiene i Norge. I 1997 var det 179.

       Drektige dyr har faktisk bedre vern når de skal føde enn kvinner. Lov om dyrevern slår nemlig fast at det ikke er lov å transportere dyr to uker før forventet nedkomst, mens kvinner kan transporteres over lange avstander til alle døgnets tider i all slags vær året rundt når de er i fødsel. Dette er uansvarlig og uverdig og kan neppe sies å være i tråd med målsettingen om en god og trygg fødselsomsorg. Debatten om å sentralisere fødetilbudet på grunn av medisinsk sikkerhet blir for disse kvinnene et stort paradoks.

       Mange kvinner i Distrikts-Norge har 20-30 mil til fødeavdelingen og må reise til sykehuset opptil to uker før termin i påvente av fødsel fordi de mangler et tilfredsstillende tilbud i rimelig nærhet. Mange av disse har små barn hjemme.

       Fra faglig hold blir det fremholdt at det ikke er medisinsk forsvarlig å føde på fødestuer og mindre fødeavdelinger. Det viktigste spørsmålet er i hvilket omfang det oppstår komplikasjoner i forbindelse med fødsel som det ikke er mulig å forutsi, og mulighetene for å selektere gravide med en viss risiko. Det foreligger imidlertid nyere forskning - både norsk og internasjonal - og erfaring på området som det er verdt å merke seg.

       Verdens Helseorganisasjons rapporter, « Å få barn i Europa » fra 1984 og « Å ivareta den normale fødselen; en praktisk veiledning » fra 1997, konkluderer med at det ikke finnes noen vitenskapelig dokumentasjon for at høyteknologisk overvåkning av alle fødekvinner er sikrere eller tryggere enn andre former for fødselsomsorg. Rapporten viser videre til at fødsler på mindre fødeavdelinger, sågar hjemmefødsler, er fullt forsvarlig med hensyn til sikkerheten for mor og barn. Forutsetningen er imidlertid en god svangerskapsomsorg og en seleksjon av gravide og fødende der det er en viss fare for komplikasjoner.

       Professor og gynekolog Pål Øian har utført en undersøkelse av 1.400 fødsler ved fødestuer i Norge. Han har uttalt at han lenge var motstander av fødestuer fordi han mente at man ikke kunne forutsi komplikasjoner under fødsel og fordi fødestuene i liten grad har mulighet til å foreta operative inngrep. Gjennom sin egen praksis i Troms og ved fødestuen i Nordreisa og ut fra forskningsresultatene har han sett at fødslene ved fødestuene foregår under trygge forhold. Han sier i et intervju med Jordmorbladet nr. 2 1998 følgende:

« Jeg har vært nødt til å erkjenne at jeg har tatt feil. Jeg tror også andre gynekologer begynner å innse at den store skepsisen mot fødestuer er uberettiget. »

       I et intervju i samme tidsskrift, nr. 4 1996, sier professor Øian:

« Det har i mange år blitt hevdet at man ikke kan forutsi fødselskomplikasjoner. Men fødestua i Nordreisa viser at den medisinske sannhet er annerledes. »

       Og det viktigste: Fødekvinnene opplever stor trygghet. Konklusjonene er altså entydige.

       Jeg mener det ikke lenger er mulig og forsvarlig å se bort fra denne kunnskapen og erfaringen. Altfor lenge har premissene for svangerskaps- og fødselsomsorg vært lagt av fagfolk som fokuserer for ensidig på risiko og står for en udokumentert verstefallstenkning, en tenkning som går ut på å planlegge, organisere og gjennomføre svangerskaps- og fødselsomsorgen ut fra at det verste kan skje. Mange har gjort det til en egen medisinsk diagnose å være førstegangsfødende, selv om det ikke finnes noen medisinsk begrunnelse for det. En slik tilnærming og holdning har helt klart påvirket sentraliseringen. Og det er kvinnene og familiene i distriktene som har tapt mest.

       All tilgjengelig forskning, erfaring og kunnskap viser altså at det er behov for å tenke, planlegge og organisere annerledes. Det er også dokumentert at de kulturelle og psykososiale forhold, trygghet og nærhet har stor betydning for utfallet av fødselen.

       Det er nødvendig med en gjennomgang av forskning og praksis. I dag er ikke praksis i samsvar med forskningsresultatene, og det kan føre til en utvikling i gal retning.

       Som politikere er vi opptatt av forskning og dokumentasjon på alle andre områder for å kunne treffe de riktige beslutninger. Det må også gjelde for svangerskaps- og fødselsomsorgen. Verstefallstenkerne blant fagfolk må nå akseptere og respektere den forskning deres egne yrkesgrupper har utført. Hvis ikke, må de gjennom like solid forskning dokumentere at de resultatene som foreligger, er feil. Det er det eneste vi bør akseptere av hensyn til gravide og fødende kvinner.

       Åfå barn er ikke et ni måneders prosjekt, men et 18-20 års prosjekt, og det er i dette perspektivet vi som politikere har ansvar for å tilrettelegge en god helsetjeneste og en god familiepolitikk.

       Knapt noe område innenfor offentlig tjenesteyting er mer kvinnerettet. Derfor er det avgjørende at kvinner selv får delta i utformingen og evalueringen av tilbudene. Kvinner og menn står foran en fase i livet med ansvar for barn og familie, hvor trygghet, sikkerhet og selvtillit i forhold til egne evner og egne muligheter til å ta vare på seg selv og barnet er helt avgjørende. Det fødes ikke bare et barn, men også en ny familie.

       Det må være et mål å utvikle en individuell omsorg slik at en unngår unødvendig teknologisk overvåkning og unødvendige inngrep og rutiner. Alle gravide og fødende kan ikke behandles likt, rett og slett fordi de er forskjellige. Men alle skal ha de samme muligheter og behandles likeverdig og ut fra sine egne forutsetninger, ønsker og behov. Det betyr at vi må ha et differensiert tilbud. Alle kvinner må sikres rett til å foreta egne valg om hvor de vil føde sine barn. Det kan være hjemme, ved en lokal fødestue eller ved en sentral fødeavdeling med alle tilgjengelige ressurser eller ved en alternativ fødeenhet ved de store klinikkene. Et hovedprinsipp må være at kvinnen selv i den utstrekning det er faglig forsvarlig, får velge den fødeinstitusjonen hun selv ønsker. For at hun skal kunne foreta dette valget, må hun få nødvendig informasjon om fødeavdelingens faglige standard og beredskap.

       Høsten 1996 ble et forslag fra Høyre om at Regjeringen skulle legge fram en utredning om de psykososiale forhold i forbindelse med svangerskap og fødsel, vedtatt i Stortinget. I tillegg ble det vedtatt å gjennomføre en undersøkelse av hvordan jordmortjenesten i kommunene fungerer, og om gravide og fødende får det tilbudet som var Stortingets forutsetning da tjenesten ble lovfestet i 1994. Disse utredningene har vi ennå ikke sett noe til, men jeg håper helseministeren i dag kan bekrefte at de snart vil foreligge. Disse utredningene, sammen med andre utredninger og tilgjengelig forskning på området, lover og rettigheter i forbindelse med svangerskap og fødsel og brukerorganisasjonenes ønsker og behov vil være et godt grunnlag for å gjennomføre en konsensuskonferanse.

       Ved en slik konferanse kan forskere, leger, jordmødre, psykologer, sosialantropologer, etikere, jurister, pasientombud og ikke minst brukerne sammen diskutere seg fram til enighet og eventuelt komme med anbefalinger om hva som bør gjøres videre for å sikre en kvalitetsmessig god omsorg og et kvalitetsmessig godt tilbud. Dette er et spørsmål som i høyeste grad angår kvinner, og jeg finner det naturlig at de blir sterkt representert i panelet ved en slik konferanse.

       Debatten om hvor våre barn skal fødes handler om grunnleggende verdier. Kvaliteten på omsorgen ved livets begynnelse er like viktig som kvaliteten på omsorgen ved livets slutt, så disse spørsmålene bør i høyeste grad interessere Regjeringens verdikommisjon. Jeg håper på en bred oppslutning om en konsensuskonferanse om fødselshjelpen og tar opp det forslaget som er fremmet på vegne av Arbeiderpartiet og Høyre.

       Det finnes relativt lite nyere dokumentasjon vedrørende risikovurderinger av fødsler. Selv om det finnes flere nasjonale og internasjonale studier på dette feltet, er mange tallmessig for små til at man kan trekke sikre konklusjoner.

Sonja Irene Sjøli (H) : Jeg takker helseministeren for svaret. Det er gledelig at statsråden nå er positiv til og ser nødvendigheten av å få en gjennomgang og en bred drøfting av alle sider ved svangerskaps- og fødselsomsorgen. Jeg er også glad for at statsråden har tatt tak i dette forslaget som kom for halvannet år siden, om en gjennomgang av jordmortjenesten i kommunene, og for at statsråden her har et nært samarbeid med Den Norske Jordmorforening.

       Jeg vil kommentere det som helseministeren sa om at det var lite nyere dokumentasjon med hensyn til risikovurdering. Det er kanskje for lite for annerledeslandet Norge, men for Sverige, Danmark, England og Nederland - ja, de fleste land i den vestlige verden - er det mer enn nok, og de har organisert en svangerskaps- og fødselsomsorg som er i tråd med det jeg var inne på i mitt innlegg. Jeg er overbevist om at anbefalingene fra en slik konferanse vil ivareta kravet om en medisinsk forsvarlig helsetjeneste for gravide og fødende, og ikke minst brukernes behov og ønsker på alle områder. Jeg tror det vil være et nyttig redskap for dem som nå skal planlegge og organisere svangerskaps- og fødselsomsorgen rundt om i kommuner og fylker. Jeg deltok selv i panelet ved den første konsensuskonferansen som ble arrangert i Norge i 1996. Temaet den gang var tilbud om ultralydundersøkelse av gravide, og evalueringen har vist at denne type konferanse er en godt egnet arbeidsform for å få fram alle sider ved en sak og komme fram til enighet om hvordan tilbudet skal organiseres.

       Gjennom de siste 10-15 årene har departementet, Statens helsetilsyn og ulike fagorganisasjoner og brukerorganisasjoner lagt fram mange utredninger med veiledning og forslag til gjennomføring av svangerskaps- og fødselsomsorgen. Som alle vet, er oppfatningen av hva som er forsvarlig og hensiktsmessig, sprikende og mer eller mindre godt dokumentert. Rene fagforeningsinteresser har nok også spilt en rolle. Det skal jeg imidlertid ikke gå inn på her. Jeg vil bare understreke nødvendigheten av at vi får en gjennomgang av dokumentert kunnskap og erfaring, og at det må legges til grunn og være det styrende element for hvordan svangerskaps- og fødselsomsorgen i Norge skal organiseres i fremtiden. Vi er kommet til et punkt der vi ikke lenger kan la verstefallstenkningen få styre utviklingen. Det haster med å få en bred gjennomgang. Jeg er derfor glad for at vi nå - ganske raskt, vil jeg formode - vil få en drøfting av det fremtidige fødetilbudet, for arbeidet med de fylkeskommunale og regionale helseplaner pågår for fullt. Planene må baseres på dokumentert kunnskap om hva som er medisinsk forsvarlig, og de behov kvinner har for valgmuligheter i denne perioden. Dette er jeg sikker på at en vil få fram ved en slik konsensuskonferanse.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg er enig med interpellanten i at beslutninger på dette området, som på andre områder innen medisinen, må baseres på dokumentert kunnskap og tilgjengelig forskning. De uttalelser jeg kom med i mitt første innlegg om status når det gjelder forskningen på dette området, har jeg naturlig nok ikke suget av eget bryst, de er basert på vurderinger fra vårt sentrale forskningsmiljø ved Medisinsk Fødselsregister ved Universitetet i Bergen.

       Det er bred internasjonal og også nasjonal debatt om hvilken type fødested som er det beste for mor og barn. Spesielt er det stor usikkerhet med hensyn til om det er nødvendig med spesiell medisinsk beredskap ved lavrisikofødsler, dvs. fødsler som skjer til termin, der det ikke er påvist sykdom eller svangerskapskomplikasjoner hos mor, eller spesielle problemer hos fosteret. Forsvarerne av en høy beredskap ved slike lavrisikofødsler vil påpeke at 5 % av alle barn der det i utgangspunktet ikke var forventet komplikasjoner, vil trenge gjenopplivningstiltak ved fødselen. Kritikerne av høy beredskap ved lavrisikofødsler vil påpeke at det ikke er noen vitenskapelige holdepunkter for at en slik praksis bedrer overlevelsesmulighetene og reduserer spedbarnsdødeligheten, og at høy beredskap faktisk kan føre til en økt risiko for uheldige utfall på grunn av unødvendige inngrep.

       Jeg tror det ville være klokt av storting, regjering, departement og fylkeskommuner å avvente de utredninger og den konsensuskonferanse som jeg vil ta initiativ til, før vi trekker for bastante konklusjoner om hva som er og bør være det faglige grunnlaget for fremtidens helseplanlegging på dette området. I hvert fall kjenner jeg meg forpliktet til det som statsråd og ansvarlig for dette feltet.

Asmund Kristoffersen (A) : Usikkerhet omkring den framtidige organiseringen av fødeinstitusjonene må ryddes av veien, både av hensyn til de som skal føde barn og de som skal planlegge og organisere fødetilbudene. Utfordringene kan kort skisseres slik: Det er ønskelig med kortest mulig vei til fødeinstitusjonen, og det er nødvendig at fødeinstitusjonen har den kvalitet som i ethvert tilfelle er nødvendig. Disse to forhold kan noen ganger være nokså uforenlige, men slett ikke alltid. Dette betyr at enhver fødende innenfor rimelig tid må kunne nå fram til et sykehus med fullverdig heldøgns akuttmedisinsk beredskap, som også må kunne gi operativ fødselshjelp.

John Alvheim (Frp) : De fleste argumentene for å stanse den sterke sentraliseringen av våre fødeavdelinger er gitt av interpellanten på en prisverdig og meget god måte. Jeg finner at det er på høy tid at det nå ropes et varsku, og jeg håper denne konsensuskonferansen i så måte kan underbygge en slik tanke.

       Dersom det skal voteres over forslaget som ligger på bordet, vil Fremskrittspartiet stemme for det. Men nå har jo helseministeren allerede i sitt innlegg sagt at en slik konferanse vil bli avholdt, og da er det kanskje ikke nødvendig å votere over forslaget.

       Vi har over flere år hatt en utvikling styrt av sentrale fagfolk i østlandsregionen som har medført en betydelig reduksjon av antall fødeavdelinger ved våre lokale akuttsykehus. Meg bekjent er det så langt ikke dokumentert at komplikasjonene ved de mindre fødeavdelingene har vært større enn ved de større avdelingene, snarere er forholdet tvert om. Infeksjoner, særlig gjelder det gule stafylokokker, skjer langt hyppigere ved de større fødeavdelingene enn ved de små fødeavdelingene ved lokalsykehusene. Dette er en komplikasjon som er relativt alvorlig, og det koster betydelig med penger å slå ned infeksjonen.

       Jeg mener at man ved å legge ned fødeavdelingene ved våre lokale akuttsykehus, også fjerner en vesentlig del av akuttberedskapen ved disse sykehus. Det har vi da også fått erfare. Ved mindre fødeavdelinger som ikke har gynekolog i beredskap, selekteres pasientene som har eller antas å få komplikasjoner, på en meget god måte. Så langt har dette gått særdeles bra ved de mindre fødeavdelingene, uten særlige komplikasjoner utover det som statistisk kan bevises fra de større sykehusene.

       Jeg må få lov å trekke frem et eksempel fra mitt eget fylke, Telemark, hvor man for to år siden la ned en vel fungerende fødeavdeling som hadde en fast tilsatt gynekolog som foretok selekteringen. I stedet etablerte man en fødestue på Rjukan sykehus med faglig ansvar tillagt kommunelegen. Jeg må spørre helseministeren direkte: Hvor er ansvarligheten i denne type omorganisering av våre fødetilbud? I tillegg til det faglige ved en fødestue på Rjukan, som vi nå har, koster fødslene på Rjukan mellom 40.000 kr og 50.000 kr pr. stykk, mens kostnadene ved fødeavdelingen på Notodden sykehus lå på ca 10.000 kr.

Ola D Gløtvold (Sp) : Denne interpellasjonen tar opp et veldig aktuelt tema, et tema som skaper store svingninger når det gjelder det lokale engasjementet ikke minst, når vi har debatter om fødeavdelinger og fødestuer og hvordan det skal tilrettelegges for gravide og fødende. Det har foregått en viss sentralisering i de senere år, men som helseministeren nevnte, er vel det først og fremst i de mer sentrale deler av landet.

       Økonomi har også vært et argument for en del av denne sentraliseringen, sammen med medisinsk-faglige argumenter fra det medisinske fagmiljøet. Rammen for kvinneklinikker, fødeavdelinger og fødselsstuer, hvilke størrelser de ulike kategorier skal ha, har helseministeren referert. Men sosialkomiteen sa seg ikke enig i at vi skulle ha en slik utvikling, og sa at vi måtte være mer fleksible i vurderingen av tilbudet til gravide og fødende enn hva som lå i stortingsmeldingen vi behandlet i fjor. Derfor er det bred enighet om dette temaet i Stortinget, og det har det også vært vist til her i dag.

       Jeg har forventninger til det utvalget som skal legge fram sitt arbeid nå i år i forbindelse med akuttmedisinsk beredskap, også når det gjelder tilretteleggingen av fødeinstitusjoner. Jeg håper at det på bakgrunn av dette blir en konsensuskonferanse som slår litt klarere fast at det må være et mer differensiert opplegg enn hva den forrige regjering la opp til i sin melding til Stortinget. I denne sammenheng har jeg lyst til å fokusere spesielt på det som går på et samarbeid mellom 1. og 2.-linjetjenesten, nemlig kommunenes jordmortjeneste, som også interpellanten var inne på. Jeg tror det er veldig viktig å få denne skikkelig etablert, både for forebyggende helsearbeid og for undersøkende helsearbeid, slik at en vet om det blir en ukomplisert fødsel eller om det kan være fare for komplikasjoner slik at man kan tilrettelegge på forhånd hvor den fødende skal, og hvordan hun skal tas imot.

       Jordmortjenesten har mye å si i forbindelse med akuttberedskapen, og også når det gjelder oppfølgingen overfor mor og barn i samarbeid med helsestasjonene etter fødselen. Jeg håper det som er sagt her om jordmortjenesten, blir fulgt opp på en praktisk og gjennomførbar måte for kommunene og primærhelsetjenesten, om det så skulle være i et samarbeid mellom kommuner i en del områder med relativt lavt befolkningstall.

       Ellers har jeg forventninger til denne konsensuskonferansen som helseministeren nå har sagt vil komme, og jeg håper, i tråd med det, at det forslaget som er fremmet her i dag, kan gjøres om til et oversendelsesforslag.

Olav Gunnar Ballo (SV) : Kvalitet og service er sentrale begrep knyttet til svangerskapsomsorgen. Men i stor grad er debatten om kvaliteten og servicen blitt en debatt om servicen ved reisens slutt, altså ved ankomst til sykehus. Men kvalitet handler ikke minst om tilbudet som kan gis nær den enkeltes hjemsted, siden avstanden til sykehuset gjør at det ikke alltid kan nås - ikke minst vil det gjelde ved en rekke fødsler. Derfor må det være sentralt at hele kjeden styrkes, og at det lokale svangerskapstilbudet er av en sånn art at man sikrer at det kan finne sted fødsler også utenfor sykehus. Vi vet at det vil skje selv om man kan sikre en aldri så god kvalitet ved ulike sentrale sykehusenheter, og da må man i Helse-Norge ta konsekvensen av det og sikre fødetilbudet også utenfor sykehus.

       Jeg syns at interpellanten på en aldeles utmerket måte har engasjert seg i forhold til å styrke de lokale fødetilbudene. Man kan også vise til at det er lokale fødetilbud som er godt utbygd og som fungerer godt.

       I Brønnøysund har man et fødetilbud som av Verdens Helseorganisasjon har fått karakteristikken en mor og barn-vennlig fødeavdeling. I min egen hjemkommune Alta har man vel 100 fødsler i året, man har vært oppe i 130, riktignok etter strenge seleksjonskriterier, men der man likevel kan vise til gode resultater og få komplikasjoner. Derfor er det viktig å se kjeden under ett og ikke se seg blind på at alt skal skje på sykehus eller at det bare er der kvaliteten skal sikres. Det handler også om ambulansetjenestetilbudet i den enkelte kommunen.

       Nærhetsprinsippet er altså viktig. Selv om jeg vil gi interpellanten stor ros for engasjementet når det gjelder fødetilbudet, henger alt innenfor helsevesenet sammen, og det er klart at på samme måte som det blir viktig å styrke fødestuene, ha et godt tilbud, sikre at man har jordmødre i alle landets kommuner, er det viktig å ivareta andre deler av helsevesenet ut fra det samme nærhetsprinsippet. Det gjelder ikke minst lokalsykehusene. Derfor må jeg nok si, spesielt når jeg hører Fremskrittspartiet her i dag som sier at dette også blir viktig, at det er vanskelig å få noen helhet i den politikken man skisserer, når man i en del andre sammenhenger tar til orde for en type frie valg av helsetjenester som nettopp virker sentraliserende og reduserende på det lokale tilbudet. Og det må være viktig for et samlet storting å se disse tingene i sammenheng også når vi drøfter fødestuetilbudet.

       Det er klart at SV er en varm forsvarer også av det som Sonja Sjøli her har tatt til orde for. Jeg har ingen problemer med å støtte det forslaget som ligger her om at man får til en konsensuskonferanse om hvordan fødselsomsorgen i Norge skal organiseres. Men da håper jeg at man får de øvrige partiene med på at også når det gjelder det øvrige helsetilbudet, må nærhetsprinsippet være et overordnet mål.

Rita Tveiten (A) : Det har lenge vore ei oppfatning både i fagmiljøet og blant politikarar at det er tryggast for kvinnene å føda barna sine der det er tilgang på høgteknologisk utstyr og medisinske spesialistar dersom det skulle oppstå uventa komplikasjonar. Det har også vore sterke krefter som ynskjer å konsentrera både faglege og økonomiske ressursar på få sjukehus. Dette har ført til utstrekt grad av sentralisering av fødselshjelpa i Noreg, og dei siste tiåra har talet på fødeinstitusjonar i landet gått drastisk ned, frå ca 170 for 20-30 år sidan til 60 i dag.

       Størst har reduksjonen vore når det gjeld talet på små fødestover i distrikta, sjølv om helseministeren hevda noko anna i sitt svar - iallfall kjennest det sånn for kvinner både i Vest-Noreg og Nord-Noreg. Dei kjenner det direkte på kroppen - bokstaveleg talt.

       Men i dag er det altså fleire og fleire som stiller spørsmålsteikn ved om det beste tilbodet også for dei friske fødande er innlegging på spesialavdeling under fødselen. Er det god helsepolitikk å halda fram med sentraliseringa og leggja ned fleire av dei minste fødestadene? Er det god helsepolitikk og god samfunnsøkonomi at kvinner i fødsel må reisa langt av garde for å føda, ei reise som oftast skjer etter at fødselen har starta?

       I England er fødselsomsorga blitt omorganisert dei seinaste åra, der formålet m.a. er eit meir differensiert helsetilbod. Eit av måla er at innan fem år skal 75 % av dei fødande kjenna den jordmora som skal gje fødselshjelp, ut frå ei erkjenning av at dette har mykje å seia for korleis fødselen utviklar seg. Lovfesta jordmorteneste i kommunane gjer at det skulle liggja godt til rette for eit slikt mål også i Noreg, men vi har ingen politikk på dette i dag. Derfor er eg glad for at helseministeren seier at det vil koma svar ganske raskt på spørsmålet som var reist tidlegare, om å gå gjennom fødetilbodet i Noreg.

       Dei siste åra har det vore utført forsking på dei aller minste fødestovene i Noreg, noko som har vist oppsiktsvekkjande gode resultat. Her vert fødselshjelpa gitt av jordmor åleine, utan lækjar til stades. Jordmor vert kjend med den fødande i god tid før fødselen, ved at ho har utført svangerskapskontrollen. Dette står i kontrast til den fødselshjelpa som vert gitt ved t.d. dei små lokalsjukehusa, der same gruppe kvinner som ved fødestovene ofte har ein stor prosent inngrep under fødselen, t.d. keisarsnitt.

       I internasjonal samanheng er det også fleire og fleire som hevdar at det største problemet i fødselsomsorga i den vestlege verda i dag er for mykje unødvendige inngrep på fødande, og at tilgangen på høgspesialisert utstyr faktisk i seg sjølv fører til mange unødvendige inngrep som gjer friske fødande til pasientar. Det må me få bukt med.

       Eg vil gje honnør til interpellanten Sonja Irene Sjøli som har reist dette spørsmålet, og eg håpar at me kan koma tilbake til den situasjonen som faktisk eksisterte tidlegare i Bygde-Noreg. Då rangerte nemleg jordmora framfor både lensmann og prest - og det var ikkje utan grunn!

Sonja Irene Sjøli (H) : Kjærlighet og jubelsang tas ikke med tang, har Piet Hein sagt en gang. Å måle kvaliteten på svangerskaps- og fødselstjenesten i dødelighet, slik som det gjøres i dag, er et for snevert mål på kvaliteten av omsorgen i denne perioden. Det handler også om opplevelsen av svangerskap og fødsel, om mestring, om selvtillit og om hvilken betydning det har for rollen som mor og far, som foreldre.

       Helseministeren sa at han ville ha en gjennomgang og ville avvente konsensuskonferansen før han trakk noen bastante konklusjoner. Ja, selvfølgelig! Det var også det som var mitt hovedanliggende når det gjelder denne konsensuskonferansen - nettopp å få på bordet all tilgjengelig dokumentasjon og så trekke en slutning.

       Arbeidet som jordmor gjennom 20 år og arbeid med svangerskaps- og fødselsomsorg både nasjonalt og ikke minst internasjonalt gjennom Det internasjonale jordmorforbundet og samarbeid med Verdens Helseorgani

       sasjon har gitt meg en bakgrunn som gjør at jeg kan ha en forholdsvis dokumentert mening om dette. Skulle jeg ta feil, vil konsensuskonferansen kunne avdekke det.

       Mitt anliggende er å få en best mulig omsorg for mor og barn, og at vi kan beholde svangerskap og fødsel som en normal livsprosess. Fødsel er en livsbegivenhet, og vi må gjenopplive det naturgitte, respekten for det skapte liv og de livgivende prosesser.

       Jeg spurte helseministeren i mitt første innlegg om et forslag som ble vedtatt i Stortinget, om at de psykososiale forhold rundt en fødsel skulle utredes. Det fikk jeg ikke noe svar på, så jeg håper helseministeren kan gi meg svar på om den utredningen foreligger snart, for den tror jeg vil være et veldig nyttig innspill på denne konsensuskonferansen.

       Jeg synes helseministerens innlegg viser at det er behov for en slik konferanse. Og til forslaget: Helseministeren har nå vist stor innsikt og forståelse for behovet for å arrangere en slik konferanse om svangerskaps- og fødselsomsorgen, og jeg tror derfor at det vil være klokest å trekke forslaget. Jeg føler meg overbevist om at helseministeren her vil ta tak i de tingene som flere av representantene nå under debatten har påpekt.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg takker for den anerkjennelse jeg fikk for innsikt og forståelse i dette temaet, selv om jeg må innrømme at jeg verken har den innsikt eller forståelse og langt fra den praktiske erfaring som interpellanten selv nå har avslørt at hun har.

       La meg bare kort svare: Når det gjelder forslaget om å utrede de psykososiale sider ved svangerskap og fødsel, skal jeg påta meg å undersøke hva som er status for det utredningsarbeidet. Det kan jeg dessverre ikke svare på på stående fot, men jeg vil sørge for at det blir fulgt opp.

Presidenten: Dermed er interpellasjonsdebatten omme.