Sak nr. 1
Nærings- og handelsministerens redegjørelse om Regjeringens IT-politikk i Stortingets møte 2. april 1998

       Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) : Vi gleder oss alle til å feire at vi går inn i et nytt årtusen. Samtidig blir det stadig klarere at overgangen til år 2000 innebærer et økonomisk sikkerhetsproblem som går langt utover det de fleste kan forestille seg.

       Problemet er like enkelt som det er vanskelig. For å spare det som var kostbar lagringsplass i eldre datamaskiner og mikrochips, ble årstall registrert med bare to siffer i stedet for å skrive årstallet fullt ut. Få hadde regnet med at systemene skulle ha en levetid ut over århundreskiftet.

       Overgangen fra år 1999 til år 2000 blir derfor registrert som en overgang fra 99 til 00, noe som i mange systemer vil bli feiltolket som år 1900. Det vil naturligvis føre til feil i alle systemer som er avhengig av dato. Ytterligere problemer oppstår ved at tallet 99 brukt i årstallkolonnene tidvis er brukt som tegn for uendelig, 00 som tegn for ukjent osv.

       Et annet problem oppstår ved at det er innebygde mikroprosessorer i det meste av elektronisk utstyr. Mange av disse har innebygde tidsfunksjoner som kan svikte ved århundreskiftet, men det er vanskelig å vite hvem som har og hvem som ikke har det - det kan ofte ikke ses.

       De første tilfellene av svikt har vi sett allerede. Varer er blitt sendt i retur på grunn av feil ved såkalt siste salgsdato. Det har vist seg umulig å behandle kredittkort med utløpsdato etter 1999.

       Det internasjonale samfunnet, og i særlig grad det norske samfunnet, er i stadig større utstrekning avhengig av informasjonsteknologi. Datasystemene styrer elektrisitetsforsyning, industriproduksjon, lagersystemer, togtrafikk, lufttrafikk, bilens styresystem, trafikklys, telesystemer, fjernsyn, medisinsk utstyr, alarmsystemer og videre lønns- og pensjonssystemer, finansielle tjenester som pengeoverføringer, oversikt over hvor mye som står på konto, over fordringer, renteberegninger, osv. osv. De dataproblemer som kan oppstå, berører derfor nær sagt alle samfunnsfunksjoner. Og uten nødvendig omprogrammering kan overgangen til år 2000 føre til sammenbrudd for en rekke data- og styringsenheter.

       Så vil de fleste av oss tro at med dagens kunnskapsnivå vil slike problemer enkelt la seg løse. Men slik er det ikke! Det finnes ingen standardløsning. I hver enkelt sammenheng må det avklares om det er datoelementer i systemene. Det er særlig vanskelig å skaffe oversikt over virkningene knyttet til mikroprosesser. Og selv om en har oversikt over det som for tiden er situasjonen i egen virksomhet, kan svikt følge av tilknytning til andres systemer eller ved innkjøp av utstyr som ikke er forberedt. Problemet synes ikke å være teknisk vanskelig å løse, men det er omfattende og tidkrevende og må planlegges nøye. Den største oppgaven er utprøvingen. Den står for rundt halvparten av ressursbehovet.

       Det mangler ikke på advarsler. EU-kommisjonen sier i en meddelelse at « dets potensielle konsekvenser er gigantiske og vidtrekkende ».

       Tall fra bl.a revisjonsfirmaet KPMG anslår at nærmere 90 % av alle verdens selskaper vil oppleve alvorlige dataproblemer. Enkelte rapporter antyder at 10 % av disse selskapene står i fare for å gå konkurs som følge av problemene.

       Ifølge kilder som gjengis i EU-kommisjonens meddelelse, er utgiftene til utbedring av software på verdensbasis anslått til rundt 4.000 milliarder kr, og de samlede omkostninger - medregnet rettssaker og skadeserstatninger - er anslått å bli betydelig høyere.

       Det kan selvsagt settes en rekke spørsmålstegn ved både omfanget av risiko og økonomiske konsekvenser. Det er imidlertid åpenbart at vi her står overfor en alvorlig teknisk og økonomisk utfordring. Og her finnes ingen utsettelse. Denne utfordringen har en helt klar tidsfrist, som ikke kan utsettes: 1. januar år 2000. Det er derfor ingen tid å miste. Alle virksomheter i både privat og offentlig sektor må snarest få en vurdering av datasystemer og andre innretninger som er avhengig av dato.

       Det er derfor svært alvorlig når 65 % av bedriftslederne i en landsrepresentativ undersøkelse sist måned sa at deres firma ikke hadde vurdert risiko. Kun 12 % svarte at risiko var vurdert. Mange ledere synes å tro at leverandørene vil finne en løsning for dem.

       I den store undersøkelsen for staten som Arbeids- og administrasjonsdepartementet presenterte i begynnelsen av april, går det fram at opp mot halvparten av alle statsetater ennå ikke har iverksatt konkrete prosjekter og tiltak for å løse problemet, eller begynt å planlegge slike tiltak. Risikovurderinger og beredskapsplaner er stort sett mangelvare, og det er allerede knapphet på ressurser til å gjøre jobben.

       Dette er dramatisk. Og det blir ikke mindre dramatisk når Regjeringens IT-minister i sin redegjørelse til Stortinget bruker fire avsnitt på å omtale en av de største økonomiske og tekniske utfordringene som vi står foran.

       Jeg er innforstått med at det allerede i 1996 ble startet opp et arbeid med år 2000-problemet i staten. Utfordringen tiltar imidlertid for hver dag vi kommer nærmere deadline. Når Regjeringen viser mangel på handling, var det derfor nødvendig med det initiativ som denne debatten innebærer.

       Jeg har merket meg at det svenske Statskontoret den 31. mars fremmet forslag bl.a om intensivert oppfølging, et tydeligere oppdrag til myndigheter med ansvar for samfunnsfunksjoner, pålegg til alle myndigheter om å være klar til 1. juni 1999 og opplegg for krisehåndtering.

       Den 30. mars lanserte den britiske statsminister Tony Blair en rekke tiltak for å øke oppmerksomheten i privat sektor, en nasjonal informasjonskampanje, betydelige bevilgninger for å hjelpe små og mellomstore bedrifter, opplæring av bl.a ungdom og eldre arbeidsledige, bedre koordinering mellom privat og offentlig sektor.

       Det er behov for mer bevisst norsk håndtering av dette alvorlige problemet.

       Det er ikke holdbart når Regjeringen i redegjørelsen skyver fra seg ansvaret for de problemene som kan oppstå i privat sektor og i kommunene. Regjeringen har selvsagt et overordnet ansvar for alle sektorer i håndteringen av denne utfordringen som er så vidtrekkende, og som kan virke inn på alle samfunnsfunksjoner. Regjeringen har selvsagt ansvaret for å sikre at offentlige virksomheters aktiviteter ikke rammes, men Regjeringen må også ha en ledende rolle for å sikre nødvendig oppmerksomhet i privat sektor. Det bør gjennomføres en nasjonal kampanje for å forberede bl.a små og mellomstore bedrifter på utfordringen.

       Samtidig må det sikres en tettere koordinering av arbeidet i privat og offentlig sektor. I Nederland er det etablert en tusenårsplattform - en liten gruppe av høytstående personer fra embetsverk, industri og forbrukerorganisasjoner som skal planlegge tiltak for å øke oppmerksomheten, utveksle kunnskap og erfaringer og skape oversikt over omfanget av utfordringene. Den tidligere konsernsjefen i Philips leder denne plattformen. Et prosjektkontor er også etablert. Dette synes for meg som en nytting koordinering.

       Flere forhold bør ha oppmerksomhet. Det vil være naturlig at de enkelte departementer foretar en detaljert gjennomgang av status i egen virksomhet og også i den delen av privat sektor som ligger under departementets ansvarsområde.

       Regjeringen må vurdere behovet for kompetanse og hvordan knapphet på kompetansepersonell kan avhjelpes. Regjeringen må avklare mulige ekstra budsjettvirkninger. En oversikt forutsetter selvfølgelig at det enkelte departement og den enkelte virksomhet først bringes opp på et vesentlig høyere bevissthetsnivå enn Statskonsults undersøkelse gir inntrykk av.

       Mangel på tid og knapphet på kompetanseressurser gjør at det må overveies hvor behovene og samfunnskonsekvensene er størst og hvordan innsatsen skal prioriteres. I nye kontrakter bør offentlig sektor ta inn klausuler om at produkter som kjøpes, skal være forberedt til tusenårsskiftet. Dette kan også være aktuelt for løpende kontrakter.

       Offentlig sektor kan benytte sin innkjøpsstyrke til å sikre medvirkning fra produsentene. Det må vurderes system som sertifiserer en virksomhetsforberedelse til år 2000. I Sverige er det utarbeidet en nasjonal standard som produsenten må klargjøre om et produkt tilfredsstiller. I USA er det utviklet tilrådde kontrakter.

       Det må vurderes å gjøre metoder og erfaringer fra offentlig virksomhet tilgjengelig også for andre.

       Spesiell oppmerksomhet må knyttes til internasjonale forhold. En samlet global gjennomgang av utfordringene er ikke foretatt. Men innen luftkontroll, forsvarssystemer, navigasjon, telekommunikasjon og finansielle tjenester er internasjonale forhold selvsagt av stor betydning.

       De industrialiserte land bør føle et ansvar for å bidra til økt oppmerksomhet og evne til problemløsning også i utviklingslandene. Eksempelvis har den britiske regjering bidratt til et nytt fond i Verdensbanken for ekspertise og opplæring.

       Grenseoverskridende virkninger bør ha stor oppmerksomhet også hos oss. Særlig oppmerksomhet bør rettes mot styringssystemene for de russiske atomkraftverkene nær grensen mot Norge. Det er av vital norsk interesse at disse styringssystemene ikke rammes av systemsvikt.

       Mange virksomheter vil ikke bli ferdig tidsnok. Både for den enkelte virksomhet og for samfunnet som helhet må det derfor utarbeides beredskapssystem for å møte de problemene som oppstår.

       La meg også understreke at gjennomgang av den enkelte virksomhet og det enkelte system i seg selv ikke vil være nok. Det er også slik at virksomhet hos andre som man er knyttet til, kan være av helt avgjørende betydning for ens egen virksomhet.

       Regjeringen må snarest legge fram for Stortinget forslag til hvordan innsatsen skal organiseres og nødvendige ressurser sikres. Vi står overfor en utfordring og en alvorlig teknisk og økonomisk risiko som må håndteres i forhold til det ansvar den fører med seg.

       Jeg tillater meg på dette grunnlag å ta opp det forslag som er omdelt på representantenes plasser.

       Jeg vil innledningsvis utdype år 2000-problemet nærmere før jeg går inn på hva Regjeringen har gjort og vil gjøre for å forberede overgangen til år 2000.

       I mange systemer er årstall angitt med kun to sifre, og overgangen fra 99 til 00 vil kunne forårsake problemer. Dette er isolert sett et banalt problem: En utvidelse til fire sifre er i mange tilfeller en ukomplisert affære. Men det kan bli nærmest uoverkommelig når antall edb-systemer, programmer og kodelinjer som må forandres og testes, blir stort nok - ikke minst når en stor del av disse er innebygd i apparater eller styringssystemer og derfor vanskelig å lokalisere og identifisere. Dermed blir år 2000-problemet et samfunnsproblem.

       Vi nærmer oss år 2000 med betydelig usikkerhet. Fordelen er at vi vet når angrepet kommer. Ulempen er at vi ikke vet om eller hvor det vil ramme og hvor hardt. Tiltak må derfor iverksettes slik at eventuelle problemer som måtte oppstå, får minst mulig konsekvenser.

       År 2000-problemet må angripes på flere nivåer. For det første må det tas tak i den enkelte bedrift og virksomhet. Det er den som eier eller har utviklet et system som har den nødvendige nærhet til å løse problemet. Store IT-intensive bedrifter har innsett dette for lenge siden og er godt i gang med å utbedre sine systemer. Mindre virksomheter er kommet kortere. Dessverre er det fortsatt virksomheter som knapt nok er i gang med sine år 2000-prosjekter. Det er disse siste som gir oss grunn til størst bekymring.

       For det andre må problemet tas tak i på et mer overordnet plan, særlig i forhold til samfunnsmessig viktige funksjoner. Omfattende bruk av IT forsterker den gjensidige avhengigheten og gjør at år 2000-problemet blir noe mer enn et isolert bedriftsinternt anliggende. Aktører i noen bransjer og næringer og myndighetsorganer har allerede tatt initiativ. På enkelte områder er man kommet relativt langt. Men ett sviktende ledd kan forårsake dominoeffekt og ødelegge for dem som er vel forberedt.

       For det tredje er år 2000-problemet et ledelsesansvar og en utfordring som må tas på alvor i alle virksomheter i privat og offentlig sektor. Undersøkelser viser at mange bedriftsledere kjenner til problemet, men at de i begrenset grad har satt av midler til å gjøre noe med det.

       Arbeids- og administrasjonsdepartementet har nylig gjennomført en omfattende kartlegging av situasjonen i statsforvaltningen. Den viser at bare 30 % av statlige etater har etablert et eget år 2000-prosjekt.

       Jeg vil understreke at ansvaret for år 2000-problemet ligger i den enkelte virksomhet og enhet.

       I næringslivet må ansvaret forankres i toppledelse og styre, som også må sørge for å gi nødvendig informasjon i årsberetninger osv. om hvilke konsekvenser år 2000-problemet kan gi.

       Tilsvarende er år 2000-problematikken knyttet til linjeansvaret i staten. Departementene har et etatstyringsansvar på dette feltet overfor underliggende etater. I kommunesektoren er det den enkelte primærkommune og fylkeskommune som har ansvar for å håndtere sine år 2000-problemer.

       Leverandører av systemer og løsninger kan ikke unndra seg det ansvar de har i henhold til alminnelige rettsregler om kjøp, garantier og erstatningsansvar.

       De tiltak som iverksettes på sentralt hold, er understøttende og veiledende og vil på ingen måte endre disse grunnleggende ansvarsforhold.

       Hva har så Regjeringen gjort så langt? Det er gjort for lite. Arbeidet burde ha startet tidligere og foregått med større kraft. Det er en mager trøst at denne regjeringen ikke er alene om dette. Arbeidet burde ha startet med stor kraft lenge før denne regjeringen tiltrådte. Derfor må vi bruke tiden fremover godt. Men tross alt er det gjort en del, og vi starter ikke på bar bakke.

       Regjeringens primære ansvar er å sørge for at problemene i staten blir minst mulig. I tillegg ønsker myndighetene å bidra med nøktern informasjon, slik at alle ansvarlige i næringslivet og kommunesektoren iverksetter tiltak i tide. Videre er det et myndighetsansvar å iverksette tiltak slik at samfunnskritiske funksjoner ikke rammes. I det følgende vil jeg gi en oversikt over de viktigste tiltakene som er iverksatt.

       For det første har Arbeids- og administrasjonsdepartementet overfor statsforvaltningen arbeidet for å skape bevissthet om problemet. Det er gjennomført kartlegginger av hvordan problemet håndteres. Status er at det er en økende bevissthet - noe vi selvfølgelig måtte forvente - men det gjenstår fortsatt omfattende arbeid før statens IT-systemer er år 2000-sikre. Mange etater har ikke tatt problemet alvorlig nok, og samtidig er det knapphet på ressurser til å gjøre jobben. Risikovurderinger og beredskapsplaner er i liten grad utarbeidet. Arbeids- og administrasjonsdepartementet har bedt alle departementene om å følge opp år 2000-problemene spesielt i forbindelse med etatstyringen, og det er etablert et forum for erfaringsutveksling for dem som arbeider med år 2000-prosjekter.

       For det andre har de store etatene som Rikstrygdeverket, skatteetaten, arbeidsmarkedsetaten og Statens kartverk, store og omfattende prosjekter i gang. Arbeids- og administrasjonsdepartementets kartlegging viser at disse IT-tunge etatene med de mest kritiske systemene gjennomgående er bedre forberedt enn de mindre.

       For det tredje har Produkt- og Elektrisitetstilsynet iverksatt en omfattende kartlegging av elektromedisinsk utstyr på sykehusene og hos utstyrsleverandørene. De svarene som er kommet inn, indikerer at problemet er overkommelig, men fordi bare 20 % av sykehusene og leverandørene har svart, er situasjonen bekymringsfull. Tilsynet vil følge dette fram til tusenårsskiftet.

       For det fjerde har Kredittilsynet i et rundskriv bedt banker, livsforsikringsselskaper og skadeforsikringsselskaper om å utbedre sine systemer og påse at eksterne tjenesteleverandører oppfyller sine forpliktelser. Kredittilsynet har stilt krav om at det etableres tidsplan over aktuelle tiltak, og alle selskaper skal ha fullført sitt arbeid innen 30. juni 1999. Tilsynet har bedt om at avvik fra planen rapporteres ved årsskiftet 1998-99 og 30. juni 1999.

       I tillegg til de tiltak Regjeringen har iverksatt, er det initiert aktiviteter i privat regi, bl.a etter initiativ fra bransjeorganisasjoner og organisasjoner i IT-bransjen, noe jeg ser positivt på. Vår viktige oljeindustri har arbeidet med problemstillingen lenge. Det samme gjelder bank og forsikring. Energiforsyningens Fellesorganisasjon og Norges vassdrags- og energiverk samarbeider tett for å unngå eventuelle problemer i kraftforsyningen.

       Jeg vil fremheve heftet « Tilpasning til år 2000 » oversatt og utgitt av Norges Standardiseringsforbund i samarbeid med flere bransjeorganer. Dette er en utmerket veiledning for små og mellomstore bedrifter.

       Senere i dag vil jeg legge fram Regjeringens oppfølgingsplan for år 2000-problemet. Målet med oppfølgingsplanen er å bidra til ytterligere oppmerksomhet og bevisstgjøring om år 2000-problematikken. Problemstillinger knyttet til sårbarhet og beredskap for samfunnet i forbindelse med år 2000 er også sentralt. I planen fremmes tolv forslag til tiltak forankret i departementene, og med konkrete tidsfrister for iverksettelse og oppfølging.

       Regjeringen vil iverksette tiltak overfor statsforvaltningen og kommunal sektor:

       Regjeringen vil iverksette nye tiltak for å støtte næringslivets arbeid med problemet:

       Når det gjelder de budsjettmessige konsekvensene, vil jeg komme tilbake til dette i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett.

       Stortinget vil bli informert halvårlig om status for år 2000-problematikken i statsforvaltningen, kommunal sektor og privat næringsliv.

       Avslutningsvis vil jeg oppfordre alle ledere i privat og offentlig sektor til å ta utfordringen alvorlig. Den enkelte må ta ansvar for sine IT-systemer og systemenes samhandling med andre. Alle virksomheter må få kartlagt år 2000-problemet på eget ansvarsområde og prioritere dette høyt. Hvis år 2000-problemet truer kritiske funksjoner og oppgaver, må håndtering av år 2000 gis topp prioritet.

       År 2000-problemet har rettet søkelyset på informasjonssamfunnets sårbarhet. Vi er sårbare på andre områder og andre måter enn tidligere, og vi må være beredt til å håndtere dette.

       Så over til redegjørelsen.

       Når det gjelder tilgang på f.eks. Internett, er Norge nr. 2 etter Island. Vi har en PC-tetthet i dette landet både blant private og innenfor næringslivet som er i tetsjiktet. Både privatpersoner og ikke minst næringslivet har stor fornyelsestakt på disse « boksene ». Vi er « hekta » på teknikk. Vi er « hekta » på å ha det siste når det gjelder mobiltelefoner, datamaskiner og hva det måtte være. Og jeg skal ærlig innrømme at jeg er en av dem som lett lar meg fascinere av alt det nye som kommer på denne sektoren.

       Men hvor har dette at vi er i tetsjiktet når det gjelder fornying og investering i utstyr ført oss? Jeg vil påstå at vi langt på vei har neglisjert de utfordringene og de mulighetene som ligger i dette. Vi har i svært liten grad klart å gjøre IT til en næringsvei, både når det gjelder programvare og maskinvare. Det er nok å se til et av våre naboland, Finland, og finske Nokia, hvor man har klart overgangen fra industrisamfunnet til en moderne teknologibedrift som i dag ligger i tet i verden, på en måte som vi kanskje kan hevde at ingen av våre bedrifter har klart å matche. Vi har heller ikke tatt det stadig økende kompetansebehovet på alvor. Der har vi mye ugjort. Jeg tilhører ikke dem som tror at IT og data er nøkkelen til evig lykke og framgang, som man kan få inntrykk av fra enkelte i debatten om den nye tiden. Jeg tilhører heller ikke dem som tror på at vi er på vei fra et industrisamfunn til et kunnskapssamfunn, hvor vi skal glemme det gamle industrisamfunnet, og hvor vi skal se for oss et helt nytt næringsliv i framtiden. Jeg vil hevde at norsk industri i aller høyeste grad er kunnskapsbasert. Norsk industri har tatt i bruk moderne teknologi. Norsk industri er faktisk i front på dette området, men det betyr selvsagt ikke at vi ikke kan bli bedre. Jeg vil advare mot en debatt som går på at vi står overfor et fullstendig paradigmeskifte i norsk næringsliv.

       Vi er nødt til å brette opp ermene og gjøre noe med de mulighetene som ligger der. Vi må utvikle strategier for utvikling av høyhastighetsnett som gir hele landet tilgang til de samme tjenestene til samme priser. Dette er et viktig samfunnsansvar som vi må ta på alvor. For hvis vi ønsker - som Senterpartiet gjør - å opprettholde et aktivt næringsliv i distriktene, er vi helt avhengig av at hele landet har tilgang til den samme teknologien, tilgang til de samme nett og ikke minst til noenlunde samme priser. Da kan IT bli et verktøy i desentraliseringens tjeneste. Da kan vi få til en desentralisering av en ny teknologi som så langt kun har virket sentraliserende. Dette er en av de sterkest sentraliserende næringer vi har sett så langt, men det kunne vært stikk motsatt - jeg skal gi noen eksempler på det.

       IT har hatt en sentraliserende effekt både innenfor offentlig tjenestetilbud og ikke minst innenfor statlige bedrifter. På den annen side har vi sett at småbedrifter, f.eks i Lofoten, har utviklet programvare for navigasjonssimulering på PC. Dette har i dag blitt et verdensomfattende produkt som er solgt til nesten alle land. Det er en bedrift med 15-20 ansatte. Jeg har besøkt en bedrift i Ålesund som driver med skipskonstruksjon. Alt av tegninger og materiell overføres elektronisk til skipsverft enten det er på Vestlandet, i Spania eller i Asia. Dette tar sekunder, og hvorvidt bedriften ligger i Singapore, i London, i Oslo eller i Ålesund er fullstendig uinteressant - avstanden til markedet betyr ikke noe. Denne teknologien har gitt muligheter for å etablere en bedrift i Ålesund som har et femtitalls ansatte. Det er kompetansen som avgjør. Det er det at selskapet har tilgang på nødvendig infrastruktur til fornuftige priser, som avgjør at bedriften kan ligge i Ålesund og ikke et annet sted i verden.

       Jeg kan også nevne en bedrift i Halden som i samarbeid med SINTEF har utviklet programvare for å styre airbagsystemet i biler. I dag leverer man ikke bare programvaresystemet, men man produserer faktisk også disse sensorene som brukes i airbagsystemet, og man er markedsleder i Europa på levering av disse systemene. Det er også teknologi, hvor man både har utviklet programvare og maskinvare og klart å etablere et hundreogfemtitalls arbeidsplasser basert på denne teknologien.

       Slik kunne man fortsatt å vise til eksempler på både små og store bedrifter rundt omkring i landet som har klart å utnytte denne teknologien. Vi snakker her om en teknologi som er uavhengig av sted og avstand i langt større grad enn man er innenfor andre bransjer, hvor nærhet til markedet ofte er avgjørende. Disse mulighetene må vi utnytte på en annen måte enn vi har gjort så langt.

       Vi har et høyt utdanningsnivå, og vi har langt på vei den nødvendige infrastrukturen, men vi har et godt stykke igjen. Det er imidlertid en annen side ved bruk av informasjonsteknologi som opptar meg enda mer enn dette, både som leder i næringskomiteen og som småbedriftseier. Hvordan skal vi klare å utnytte IT og datautstyr til noe mer enn kun et verktøy til å føre regnskap og for å skrive brev, for å sette det litt på spissen? For dessverre er det det veldig mange av småbedriftene rundt omkring i landet fortsatt bruker dette kostbare, avanserte utstyret til. Hvordan kan vi bruke IT som et verktøy for å få tilgang til informasjon, og som et verktøy i kompetanseheving?

       For mange småbedrifter, spesielt i distriktene, er kostnadene ved å sende folk på kurs enorme, og de er ofte uoverkommelige. Det er vanskelig å ta folk ut av aktivt arbeid for lengre tid og på den måten sørge for nødvendig oppdatering av de ansatte i bedriften. Dette er et problem som jeg som bedriftsleder har følt på kroppen hver dag. Det er ingen tvil om at informasjonsteknologien gir helt nye muligheter for å dekke behovet for økt kunnskap og økt kompetanse i næringslivet. Jeg tror den vil komme til å bli et av de sentrale verktøy i forhold til å gjennomføre etter- og videreutdanningsreformen. Men så er det også sånn at det vil aldri være tilfredsstillende for oss at hver enkelt sitter på sitt kontor og kikker på en skjerm for å skaffe seg kompetanse på den måten. Vi er avhengig av å gjøre dette i et miljø der vi har muligheter til fjernundervisning i et fellesskap, der det også er kollegaer til stede, og der vi har mulighet for veiledning lokalt. Og jeg vil da gjerne komme litt inn på skolens rolle i dette, for da er vi over på den biten hvor vi har behov for å sette inn mest tiltak fra det offentliges side.

       Skolebygget, spesielt der hvor grunnskolen holder til, er i dag et bygg som mer eller mindre brukes fra kl. 9 om morgenen til kl. 14-15 på ettermiddagen. Dette kan bli et - la meg kalle det - levende IT-senter for elever og lærere på dagtid og for næringsliv, for organisasjoner og for det offentlige på kveldstid. Det betinger at man har infrastruktur, at man har utstyr, at man har tilgang på undervisningskapasitet i et nasjonalt nettverksystem, sånn at en bedrift kan leie seg inn på skolen og ha fjernundervisning via storskjerm, via PC, og ha tilgang på en viss veiledning lokalt, kombinert med at man er tilknyttet et nasjonalt nettverk hvor man kan skaffe seg kompetansen der den finnes, det være seg i Oslo, i New York, i London eller hvor som helst. Man vil kunne skaffe seg informasjon på en helt annen måte enn man har mulighet til i dag. Ved å tenke på denne måten gir vi næringslivet muligheter til et kompetanseløft som ellers ikke ville vært mulig rett og slett av kostnadsmessige grunner. Jeg tror at dette er et av de viktigste tiltakene i forhold til skolen, for det vil både gi skolen et løft når det gjelder å ta i bruk IT som verktøy i opplæringen, og det vil også gi næringslivet, organisasjoner, politiske partier eller hva det måtte være, de samme muligheter hvis man ønsker å åpne skolen og la den være noe mer enn et bygg som brukes kort tid på dagen.

       Vi vil senere i år få anledning til å drøfte en egen stortingsmelding om IT, hvor bl.a problematikken omkring Fornebu vil bli berørt. Jeg ser at taletiden min er ute, så jeg skal ikke komme inn på det nå, men vi vil få rik anledning til å komme tilbake til en bredere debatt om disse temaene på et senere tidspunkt, og jeg vil komme tilbake til det da.

Torstein Rudihagen (A) : Vi treng ein kontinuerleg debatt om teknologi og samfunn også i Stortinget, og gjerne ein kritisk debatt. Både den IT-politiske utgreiinga frå den førre regjeringa og den som nå ligg føre, er grunnlag for det. Så kan det kanskje vere grunn til å skyte inn at uttrykket « informasjonsteknologi » burde ein etter kvart byte ut med uttrykket « informasjons- og kommunikasjonsteknologi », for det er kommunikasjonsdelen her som er det vesentlege.

       Det har vore fokusert på, og til dels harselert med frå IT-fagmiljø, den manglande IT-kompetansen blant politikarar, inkludert dei folkevalde her i salen, som har som ei oppgåve å utforme rammevilkåra for IT-utviklinga i samfunnet. Det skal vi ta med ro. Langt meir enn fagkunnskap om teknologien treng vi ei forståing av teknologiens rolle i samfunnsutviklinga. Kva for sosiale og samfunnsmessige konsekvensar fører denne teknologiske utviklinga med seg? Kva moglegheiter gir den som verktøy for at vi skal nå våre samfunnsmessige mål? Kva for utfordringar og farar må vi møte? Å fokusere på dette er så visst ikkje nytt, som mange synest å tru. Ser vi attende, ser vi faktisk at vi i vel eit tiår har omtala visjonen om ein samfunnsmessig revolusjon, driven fram av ei informasjonsteknologisk utvikling, ein revolusjon som vil gjelde alle. Poenget med å nemne dette er at vi nå må kome opp på eit høgare nivå, ta eit steg fram. Vi må over frå visjon til realitet.

       Utgreiingar og debattar har gitt oss ei felles plattform og forståing å arbeide ut frå, ei forståing om at det er dei motstridande trekka som pregar denne utviklinga. Det opnar seg moglegheiter til ny verdiskaping, næringsutvikling, kunnskapsspreiing og opplæring. Land og regionar blir knytte i hop på ein ny måte. Det kan styrkje distrikta. Det offentlege og næringslivet kan bli effektivisert. Einskildmenneskets moglegheit til demokratisk deltaking kan bli styrkt. Ja, slik kan ein optimistisk rekne opp ting. Men på same tid har utviklinga trekk i seg som fort kan bli svært så negative om vi ikkje er klar over dei og tek omsyn til det i vår politikkutforming. Her har vi ei rekke utfordringar i forhold til verdiar som likeverd, like moglegheiter, forbrukaromsyn og personvern, informasjonstryggleik og opphavsrett, norsk språk og kultur. Teknologien kan òg fort medverke til framandgjering og auka forskjellar. Med nokre unntak synest dette å vere ei tverrpolitisk plattform og forståing. Ulikskapen partia mellom ligg meir i viljen til og trua på politisk styring på IT-området. Medan SV ifølgje sitt program vil ha sterkare styring generelt, ber Carl I Hagen, ifølgje eit intervju i Computerworld, politikarane halde fingrane av fatet.

       Når forståinga og plattforma nå ligg der, må ein fokusere på dei konkrete tiltaka og gjennomføringa av dei. Får vi verkeleg utnytta dei gode moglegheitene, og demmer vi opp for dei uønskte verknadene, eller er offentlege styresmakter prega av ei viss rådløyse? Eg må seie at Regjeringas IT-politiske utgreiing kan gi inntrykk av det siste.

       I debatten om den IT-politiske utgreiinga i februar i fjor sa daverande stortingsrepresentant Sponheim:

« På de fleste områdene - og det beklager Venstre - er ikke dette mer konkret enn forsikringer om at Regjeringen vil utarbeide enkelte nye planer. Jeg savner Regjeringens og planleggingsministerens vilje til å gå litt mer i dyben, til å tore å forlate skogkanten og undersøke hva som kan befinne seg dypere inne i skogen. »

       Vi skulle derfor vel eit år etterpå, når utviklinga nå er komen så mykje lenger, vente at statsråd Sponheim nettopp var meir konkret og gjekk i « dybden ». Men nei, her blir det vist til komande planar, stortingsframlegg, utgreiingsutval, arbeidsgrupper, lovutval osv. som er på gang. Så får vi vente da på at statsråden sjølv går litt djupare inn i skogen. Faren er at vi kjem heilt på etterskot, at skogen gror til så statsråden går seg vill og aldri kjem fram. Det er så lite nytt i denne utgreiinga at eg må spørje om framdrifta i Regjeringas IT-politikk. Eg må minne om at arbeidarpartiregjeringa sette i gang eit omfattande arbeid m.a. basert på statssekretærutvalet sin rapport « Den norske IT-veien - Bit for bit » for over to år sidan. Nokre kritiserte også denne rapporten for å ha for mange vyar og lite handling. Men her var vel 90 politikk- og tiltakspunkt, 60 av dei reine tiltak, som eg ikkje har tid til å gå inn på her, tiltak som vart forankra i og forplikta departementa med tett oppfølging i Regjeringa, i Regjeringsutvalet for IT og i Statssekretærutvalet. Nå ligg ansvaret i regjeringa Bondevik og i næringsministerens hand. Eg må spørje: Kva skjer nå? Kva er tiltaka og resultata? Statsråd Sponheim må gjere greie for det.

       IT-ministeren skal ha ros for å fokusere på tre sentrale område i utgreiinga: utdanning, IT som nærings- og distriktspolitisk verkemiddel og mennesket i sentrum.

       La meg stutt kome innom IT som distriktspolitisk verkemiddel. Andre frå vår gruppe vil kome inn på andre område. Vi har nå lenge peikt på at IT reduserer ulempene med lange avstandar, at vi gjennom netta like gjerne kan kommunisere med verksemder eller kollegaer i USA eller i Ofoten som i Oslo. Vi kan like gjerne betale rekningar over telefon frå Karasjok eller Kalvåg som frå Reine og regjeringskvartalet. Legane på sjukehusa i regionane kan få hjelp til diagnostisering og behandling frå verdas fremste ekspertar. Ved å nytte informasjonsteknologi til å styrke teneste- og kulturtilboda i distrikta blir det mindre attraktivt å flytte. Kan vi på same tid få til nyskaping, styrking og utvikling av det tradisjonelle næringslivet i distrikta, ja, da har vi eit godt grunnlag for å auke busettinga der. Kan vi i tillegg få nyetableringar innan den nye IT-bransjen, som omfattar IT-tele-media og forlagsverksemd, ut i distrikta, ja, så haustar vi verkeleg av gevinstane. Likevel har vi så langt lykkast i svært avgrensa grad. Rett nok har fleire statlege etatar lagt landsomfattande dataregister og fellestenester til distrikta, og telemedisin er på gang. Men så langt har IT vore meir sentraliserande enn desentraliserande. Fråflyttinga og utviklinga av alderssamansettinga i distrikta er ei stor utfordring. Dei distriktspolitiske gevinstane av IT kjem altså ikkje av seg sjølve. Aktive tiltak må til. Eit desentralisert høgskuletilbod også innanfor IT-utdanning vil ikkje berre gi fleire IT-utdanna i distrikta, men også skape eit fagmiljø som ofte er nødvendig for andre etableringar. På fjellkonferansen på Otta i mars gav næringsministeren sterke signal om statleg bidrag til eit slikt konkret tiltak. Eg håpar Sponheim da opptrådde som Regjeringas talsmann slik at det blir følgt opp.

       Kva tiltak Regjeringa elles vil sette ut i livet for å få ein distriktspolitisk effekt av kommunikasjonsteknologien, er for meg noko forvirrande. Forvirringa kom ikkje minst med bakgrunn i statssekretær Per N. Hagens utspel i Aftenposten 20. februar om å bygge 20-30 senter for informasjonsteknologi. Utspelet ekskluderte òg fylkeshovudstadene frå lokaliseringsdebatten og førte til spontant engasjement frå kommunar og kamp mellom kommunar for å få lokalisert eit slikt senter hos seg. I same avis uttaler så statssekretæren at styresmaktene ser for seg at dette skal vere næringsparkar som SIVA i samarbeid med kommunane og lokalt næringsliv skal utvikle, og at lokale bankar hjelper til med finansiering. Det er med andre ord skapt forventingar om informasjonsteknologisenter ute i distrikta, og det er behov for at Regjeringa klargjer kva som er politikken og tiltaka dei aktar å gjennomføre.

Carl I Hagen (Frp) : Regjeringen fremmet en proposisjon til Stortinget sist fredag om en ganske gedigen feiring av årtusenskiftet. Det ble satt av et par hundre millioner kroner, og kulturministeren var på fjernsynsskjermen og snakket om alle festlighetene som da skal skje, og hvor viktig det er at vi over hele landet feirer at man skifter århundre og årtusen. Og det synes jeg for så vidt var interessant. Men når jeg ser det i sammenheng med det Regjeringen hittil har gjort når det gjelder de komplikasjoner som kanskje kan oppstå, skurrer det litt i ørene mine. Det er jo fortsatt slik at det ikke er satt av noen bevilgninger til dette. Det er ingen aktiviteter eller noe særlig med planer ennå når det gjelder å sørge for at det norske samfunn ikke blir rammet av år 2000-problematikken. Det er kartlagt en del, og vi fikk noen flere informasjoner av næringsministeren i dag, men sist fredag var det passivitet som preget Regjeringen.

       Og det skulle jo ta seg ut hvis man ved midnatt ved overgangen til 1. januar år 2000 opplevde at i det øyeblikk fyrverkeriet gikk opp i luften, forsvant strømmen. Det ville sikkert bli litt lyst når vi så alle rakettene, men ikke noe særlig hyggelig hvis det ble et mørklagt land. Jeg snakket sist fredag med Viken Energinett, som har ansvaret her i Oslo, og spurte om de kunne garantere at strømmen fortsatt ville være der etter nevnte midnatt. Nei, det kan vi ikke, fikk jeg beskjed om. De var meget bekymret for mange av småelektrisitetsverkene og småkraftprodusentene. Det er arbeid i gang hos de store, men det er langt igjen, og de har ikke mulighet til å garantere. Hvis det da blir helt mørkt, og hvis man ikke får i gang strømproduksjonen og strømnettene på kanskje 3-4-5 uker, blir det skikkelig kjedelig, for i januar måned pleier det å være litt kaldt i dette landet. Og i dette landet er det slik at det er veldig mange hus som bare kan varmes opp ved elektrisk strøm. Det er ikke lenger piper og det utstyret som skal til for å bruke litt gammeldagse metoder. Hvis f.eks noen mikroprosessorer i Tine Norske Meierier gjør at man ikke greier å få i gang produksjonen av melk på noen uker, og det samme skjer i bakerier som lager brød og lignende, så blir det faktisk en ganske gedigen katastrofe og krisesituasjon som vil skape enorme problemer. Inntil næringsministerens innlegg i dag har Regjeringens holdning vært det næringsministeren sa i sin redegjørelse:

« Staten har ikke ansvar i forhold til de problemer som kan oppstå i privat sektor og i kommunene, men vil bidra til at år 2000-problemene tas tak i så vi unngår tap av verdier og får en god start på det 21. århundret. »

       Det er den passive holdningen, at det er ikke vårt bord, som har sjokkert meg en stund. Det begynte å bli bedre i dag. De av oss som i media har sagt at vi kommer til å fremme forslag, har muligens hatt en viss innvirkning på det. Men når næringsministeren fortsatt i dag hevder med bred penn at status nå er en mer omfattende bevissthet og oppmerksomhet omkring problematikken, så er status nå at man begynner å bli oppmerksom på problemene. Det synes ikke jeg er å ta tak i problemene på den måten vi må gjøre for å være sikre på at det lille scenario jeg nevnte fra januar - uten strøm noen uker og uten mat og drikke - ikke skjer. For på dette området er også vi i Fremskrittspartiet villig til å si at det er ingen annen instans enn staten, med storting og regjering, som har ansvar for hele samfunnet. Det hjelper ikke å si at ansvaret ligger i den enkelte bedrift og den enkelte kommune, hvis alt bryter sammen, og så si at det var ikke vår skyld fordi det var de der ute som sviktet. Nei, hvis det gjelder det norske samfunnet, er det storting og regjering som har ansvaret for det som skjer til daglig i privat sektor og i kommunene. Da må man ta tak i dette på en langt mer offensiv måte enn det Regjeringen hittil har lagt opp til.

       Jeg forstod på næringsministeren at det vil bli etablert en enhet - et år 2000-kontor - og det er gledelig, men det må gjøres raskt, og det må etter min oppfatning plasseres slik at det rapporterer direkte til Regjeringen, og det må være noen toppkvalifiserte personer i ledelsen som på forhånd har en virkelig status i det norske samfunn. Det er gjort i Nederland, som interpellanten nevnte, hvor den tidligere konsernsjefen i Philips er gitt i oppdrag å organisere kampen mot år 2000-problemene der. Det er en modell man absolutt bør kunne se på i Norge også, der man gis fullmakter og forventes å fremme forslag både om bevilgninger, lovendringer og lovpålegg, om forskrifter og annet, slik at man sørger for å gjøre det som kan gjøres for å minimalisere de problemer som kan oppstå. Det er i andre land laget forskjellige kontorer og organisatoriske enheter, men det må være én enhet som koordinerer den totale innsatsen for å minimalisere konsekvensene av år 2000-problematikken.

       For at dette skal slås fast fra Stortingets side, vil jeg anbefale min gruppe å stemme for Arbeiderpartiets forslag. Nøkkelsetningen i Arbeiderpartiets forslag er:

« Det forutsettes at staten foruten ansvaret for forberedelse av statens egne virksomheter, også aktivt skal bidra til nødvendige forberedelser i privat sektor og kommunesektoren. »

       Det er det som er det avgjørende å få slått fast, så vi ikke lenger hører fra næringsministeren det som han også var inne på flere ganger i dag, at ansvaret ligger i de vanlige linjer, i den enkelte bedrift og i den enkelte kommune. Selvsagt ligger det ordinære ansvaret der, men noen må ha det totale samfunnsansvar og muligens gjennom lovgivning, forskrifter og oppfølging av disse, påse at det gjøres i praksis. Da må man ha virkemidler når det gjelder oppfølging av dette som kun de med lovgivningsmakt, storting og regjering, har.

       Det har også vært snakket en del om IT-utvikling basert på alt det andre i næringsministerens redegjørelse. Det er interessant nå å høre at flere og flere gjerne vil øke aktiviteten i utdanning osv. Vi hørte ikke så mye til det da Fremskrittspartiet fremmet forslag om at 1 milliard av de ekstra, uventede inntekter staten fikk i 1997, skulle benyttes til å kjøpe utstyr til skoler og høyere utdanningsinstitusjoner som har et stort behov for IT-utstyr. Altså bare uventede penger, penger som vi ikke hadde budsjettert med, foreslo vi kunne vært benyttet til en skikkelig opprustning av utstyr - og det er jo ikke inflasjonsdrivende fordi det stort sett produseres i utlandet. Men da ville ingen i denne sal det, bortsett fra Fremskrittspartiet. Nå begynner pipen å få en annen lyd, og det synes vi er hyggelig.

       Vi synes det er hyggelig at også private nå begynner å komme på banen når det gjelder å få i gang enda mer her i Norge, og vi synes de planene som er fremmet når det gjelder et IT-senter på Fornebu, er meget interessante. Vi synes det fortjener å møtes med stor oppmerksomhet og interesse, hvis man kan kombinere private næringsinteresser og høyere utdanningsinstitusjoner og prøve å lage et senter, lokalisere sammen forskjellige aktiviteter som kan utnytte hverandres ekspertise i begge retninger. Jeg vil også nevne helt til slutt at når det gjelder år 2000-problematikken er det mye som skal gjøres i det norske samfunnet, det er mange planer, reformer, lovendringer osv. som må gjøres ordinært nå fremover. Et av problemområdene er mangel på kompetanse og ekspertise til å gjøre arbeidet med å redusere år 2000-problematikken. Det kan komme på tale å utsette en del andre ting i samfunnet for å frigjøre den kompetanse som er på dette området, til det som er mest nødvendig - det kan hende det er bekjempelsen av år 2000-problematikken - og at andre større reformer og andre ting som krever oppgraderinger av programvare og maskiner, faktisk bør utsettes, slik at kompetansen brukes til å minimalisere år 2000-problematikken. Det er denne type diskusjoner som må gjøres i en ny organisasjon som skal føre kampen i Norge på dette området, slik at vi ikke møter de negative scenarioer som noen frykter.

Modulf Aukan (KrF) : Eg vil i hovudsak konsentrera meg om den orienteringa næringsministeren hadde. Andre talarar frå Kristeleg Folkeparti vil bruka tid på år 2000-problematikken og skulen si rolle.

       Det temaet vi har på dagsordenen i dag, er for mange menneske i dette landet både mystisk og skremmande. Slik er det ofte når ny teknologi skal takast i bruk. Dette nye verktøyet, IT, skal eigentleg vera eit hjelpemiddel til å møta andre utfordringar i samfunns- og næringsliv. Dette verktøyet har også det i seg at det i seg sjølv kan leva sitt eige liv utan andre fornuftige gjeremål enn heile tida å utvikla sine eigne evner og sin eigen teknikk. Dette var vel ikkje siktemålet?

       Det at statsråden no i forkant av den varsla stortingsmeldinga om IT-kompetanse kjem til Stortinget med ei orientering, er positivt. Slik kan dei ymse fagområda i Stortinget i dag få koma med sine innspel i høve til dei ymse sidene ved den teknologiske utviklinga vi no står midt oppe i. Det er viktig no på dette tidspunktet i utviklinga at eit breiare lag av folket får del i den kompetansen som alt finst. Faren for eit alvorleg skilje mellom dei som kan og dei som ikkje kan, er elles til stades. Eg tenkjer då særleg på dei mange små bedriftene som ikkje ser seg tid eller råd til å skaffa seg den nødvendige kunnskapen om denne teknologien, som på så mange område vil vera innfallsporten både til sal og til det driftstekniske i den enkelte verksemda. Eg ser dette som ei av hovudutfordringane i den næraste tida. Ein av nøklane til å motverka den sentraliseringsbølgja som no akselererer i vårt land, ligg nettopp i dette området.

       Auka kunnskap om og evner i dei mange måtar å bruka IT-hjelpemiddelet på vil kunna kompensera for avstandar og bustadadresser. Dette oppnår ein ikkje utan at ein legg denne viljen inn i politikken. Utan at ein er bevisst på dette, vil IT-teknologien forsterka den sentraliseringsbølgja vi no står midt oppe i. Det vil ikkje mangla på gode argument for å leggja det meste av IT-utviklinga i Oslo-området. Min påstand er at Noreg som nasjon ikkje er tent med ei slik utvikling. Politisk må vi tvert imot bruka monalege ressursar på å styra kompetanse ut i landet til dei mange små einingane som skaper verdiar av ymse slag. På dette området synest eg statsråden og Regjeringa er komne godt i gang.

       Eit område som no synest å ha lege tilbake, er bruken av norsk språk i teknologisk samanheng. På dette området vil eg ynskja ei meir offensiv haldning. Her må ein sikkert kunna utvikla og tilpassa det norske språket det teknologiske nivået som er nødvendig. Ei slik tilpassing vil lettare gjera teknologien tilgjengeleg for eit breiare lag av folket.

       Bruken av folkebiblioteka i IT-samanheng er alt i utvikling. Denne bør halda fram. Men igjen: Skal ei slik utvikling ha den ønskte verdien, må det vaksenopplæring til. Folk flest må verte fortrulege med bruken av skjermar og tastatur. I motsett fall vil mange føla avstand og avmakt i forhold til det nye. Slik vil vi ikkje ha det.

       Samanlikninga med lesekunsten er snublande nær. Men når det breie lag av folket fekk lesekunsten, viste det seg at det budde mykje forstand i den som før måtte skriva namnet sitt med påhalden penn.

Ansgar Gabrielsen (H) : Næringsministerens IT-politiske redegjørelse var en grundig gjennomgang av et saksområde hvor det er lettere å stille spørsmål enn å gi eksakte svar. Det må vel også erkjennes at det heller ikke er lett å stille de rette spørsmålene. Redegjørelsen bar da også preg av å ha en nødvendig ydmyk og søkende holdning til hva som i dag skal være svar på morgendagens utfordring på dette området. Svakheten i redegjørelsen kan vel sies å være knyttet til år 2000-problematikken. Senere i dag vil statsråden legge fram en plan for dette, så det vil kanskje bøte litt på det inntrykket. Jeg oppfattet næringsministeren dithen at han ønsket signaler på IT-området i forkant av de stortingsframlegg som Regjeringen har signalisert vil komme. Dette vil fortone seg som en revolusjon i årene som kommer, det er jeg ikke i tvil om. Det vil da bli viktig å gi signaler om noen hovedmålsettinger og hvilke verdivalg som skal legges til grunn. Jeg tror det er viktig å ha som hovedutgangspunkt at vi setter mennesket i sentrum i den teknologiske utviklingen som vi nå går inn i.

       Den forestående teknologiske revolusjon vil sannsynligvis stort sett bli sett på som et fremskritt for den enkelte, og dermed for samfunnet som sådant. Det vil nok først og fremst være nye muligheter som vil prege dette bildet. Personlig har jeg en optimistisk og positiv holdning til hva et IT-samfunn vil kunne føre til.

       Det er imidlertid også viktig å peke på de mulige negative utviklingstrekkene den nye teknologien kan føre til hvis man ikke prøver å motvirke disse, og det er etter mitt skjønn viktig å ta dette innover seg jo før jo heller. Det er ingen tvil om at det allerede nå, i den tidlige fase vi tross alt befinner oss i teknologisk, er en del som føler at de står i informasjonsmotorveiens veikant. Om det er nye vinnere og tapere som står frem, eller det er en forsterkning av eksisterende sosiale skiller, er ikke godt å si. En utvikling i retning av et A-lag og et B-lag, der skillet går mellom dem som behersker og dem som ikke behersker den nye teknologien, må derfor motvirkes. Jeg tror at ressursknapphet i grunnskolen vil være én faktor som vil påvirke om man kommer på A- eller B-laget. Elever i skolen som ikke har PC hjemme, er bare ett eksempel på de nye taperne. De tilegner seg ikke de datakunnskaper som arbeidslivet krever fordi skolen ikke tilbyr dem det, fordi skolen ikke har det nødvendige utstyr. De har klassekamerater som får et enormt konkurransefortrinn fordi de har foreldre som har ressurser til å kjøpe utstyr, til å kople seg på Internett og til å betale telefonregningen.

       Blant annet av nevnte grunner blir det viktigere enn noen gang å satse på kvalitet i utdannelsen allerede fra grunnskolen av. Kommuner som ikke prioriterer IT-anskaffelser til grunnskolen, risikerer at deres elever blir skadelidende når de skal videre i utdanningssystemet, og i neste omgang ut i arbeidslivet. Forskjellene kommunene imellom er allerede dokumenterbart store. Et godt utbygd IT-fag i grunnskolen vil også kunne danne grunnlag for større bruk av denne ressursen. Ikke bare skolen, men også det lokale næringsliv vil kunne dra nytte av dette.

       Informasjonsteknologien gir næringslivet i distriktene nye muligheter. IT vil på mange måter og på mange områder kunne fjerne de avstandsulempene som distriktsnæringslivet ofte har. Næringsministeren pekte i sin redegjørelse på at det er mangel på IT-kompetanse i hele landet, og at omfattende bruk av IT i distriktene forutsetter at det finnes kompetansesentre som kan tilføre nødvendig kompetanse og veiledning. I en slik sammenheng vil høyskolene være av særdeles stor viktighet. Det vil være i de regioner hvor næringsliv, høyskoler og andre forskningsinstitusjoner går hånd i hånd, at resultatene vil bli best. Tendensene til dette ser vi allerede ved de IT-tyngdepunkter som er etablert enkelte steder. Dette behøver ikke stå i motsetning til etablering av et nasjonalt kraftsenter, et nasjonalt IT-senter. Jeg føler vel at næringsministeren i enkelte utspill har prøvd å skape et slikt motsetningsforhold. Jeg håper ikke det er det som er meningen.

       Skal man oppnå den ønskede utviklingen innenfor IT-sektoren, er en avhengig av at infrastrukturen er på plass. Det er av avgjørende betydning for forskning og næringsliv at det rundt om i kongeriket er bånd av tilstrekkelig bredde og kvalitet. Skal vi klare å opprettholde bosetting og sysselsetting rundt om i landet, er det en nødvendig forutsetning at bedrifter og enkeltpersoner har tilgang til båndtjenester av høy kvalitet. For næringslivet generelt og for Distrikts-Norge spesielt vil høy kvalitet og kapasitet på IT-infrastruktur bidra til å redusere avstandsulempene, som store deler av vårt næringsliv i distriktene sliter med. Jeg tror at næringslivet, så vel i distriktene som i de sentrale strøk, vil ta i bruk de nye mulighetene som IT gir, og ta ut de fordelene som ligger i dette. Det har næringslivet allerede vist.

       Blant annet på denne bakgrunn fremmet Høyre ved behandlingen av meldingen om Telenors virksomhet, i mars i år, et forslag om at Regjeringen skulle utrede en plan for å bygge ut bredbåndtjenester over hele landet. Et flertall her i salen gav sin tilslutning til utarbeidelse av en slik plan, som skal forelegges Stortinget senest våren 1999. Organisering, teknologiske løsninger og finansiering av en slik utbygging vil være sentrale problemstillinger som vil bli belyst i denne utredningen. Det må understrekes at det ved en eventuell slik utbygging ikke er snakk om å bygge ut et nytt nett helt fra bunnen av, men å bygge videre på den eksisterende infrastruktur.

       IT-næringen har et særlig behov for rammevilkår som ivaretar muligheter for fleksible løsninger. Signalene fra næringen er entydige når det gjelder behovet for bl.a å løse opp på arbeidsmiljølovens bestemmelser hva angår utleie av arbeidskraft, midlertidige ansettelser og overtidsbestemmelser.

       Den desidert verste flaskehalsen i denne næringen er kompetent arbeidskraft. Det kan ikke være tvil om at arbeidsmiljøloven, bl.a på de nevnte områdene, i større grad var myntet på industrien enn på de næringer vi her snakker om. De næringer som i dag vokser fram, blir hindret ved at bestemmelser ikke er tilpasset den virkeligheten de skal virke i. Derfor ser vi også at stadig flere lokale klubber faktisk stilltiende avtaler, eller på annen måte godtar, ordninger som egentlig ikke er forenlig med arbeidsmiljøloven. Det var derfor meget gledelig å registrere den høyttenkingen som næringsministeren foretok på dette området for noen dager siden, og for så vidt desto mer skuffende å se reaksjonene fra f.eks. Morten Lund fra Senterpartiet. Jeg vil så sterkt jeg kan oppfordre, ikke bare næringsministeren, men også Regjeringen, til å ta fatt i denne problematikken.

       Et annet virkemiddel som IT-næringen har et absolutt behov for når det gjelder å bedre sine rammebetingelser, er beskatning av opsjoner. Disse bedriftene ønsker å nytte opsjoner for å holde på nøkkelpersonell. Spesielt i en vekstfase er dette et viktig virkemiddel. Bedriftene rår ofte over begrensede finansielle ressurser og har få andre muligheter til å belønne sine ansatte. Høyre ønsker en endring av beskatningsreglene, slik at opsjoner beskattes ved realisering og ikke ved tildeling. Dette vil øke arbeidstakernes interesse for bedriften, og vil være et godt bidrag til utvikling av selveierdemokratiet. Jeg forventer at det blir tatt fatt i dette, og at Regjeringen kommer næringslivet i møte på det punktet.

       Til slutt noen ord om det som går under betegnelsen « år 2000-problemet ». Jeg tror heller vi skal døpe « problem » om til « utfordring ». At dette er en utfordring, og at en kan kalle det et problem, hersker det ingen tvil om når en i dag leser i Dagens Næringsliv at en mann som Hermansen, konsernsjef i Telenor, er livredd for konsekvensene i eget selskap. Jeg vil si det sånn, at da er det sannsynligvis grunn til bekymring.

       Når energiverkene ikke kan garantere strøm etter kl. 2400 denne nyttårsaftenen, når sykehusene ikke kan garantere at dataanlegg ikke bryter sammen, når flyselskaper og næringslivet for øvrig ikke kan utstede garantier for at de har kontroll på dette, er det absolutt grunn til å si som Schjøtt-Pedersen: « Dette er dramatisk. » Nå er det sånn at dommedagsprofeter sjelden får rett, og forhåpentligvis får de ei heller denne gangen rett. Men for å unngå at de skal få rett, tror jeg det er viktig at en griper fatt i denne problematikken og denne utfordringen jo før jo heller.

       Når det gjelder akkurat det punktet som går på år 2000-utfordringen, var det vel i den redegjørelsen som Stortinget fikk fra næringsministeren, det jeg vil kalle svakheter. Det ble brukt sterke ord for å beskrive uoversiktligheten, uvissheten og usikkerheten som råder, men jeg synes vel kanskje tilnærmingen var noe teknisk og juridisk hva angår hvem som har ansvar for hva. Nå skjønner jeg at det i den planen som kommer senere i dag, er tatt høyde for en del av disse tingene, og av den grunn har jeg måttet skrive om manuskriptet. Jeg forventer nå at det i revidert nasjonalbudsjett blir tatt med både bevilgninger og nødvendig veiledning om hvordan vi skal møte denne utfordringen.

Øystein Djupedal (SV) : Stortinget har på mange måter vært gjennom en veldig voksenopplæring de siste årene. Etter at Stortinget i fjor vedtok at vi skulle ha en redegjørelse om IT og IT-utvikling i samfunnet, har det ført til at kunnskapsnivået også blant oss som sitter her på Stortinget, har økt dramatisk - og bra er det! Det har også resultert i at det er tatt enkeltinitiativ og at nye initiativ må tas. Derfor var nærings- og IT-ministerens redegjørelse skuffende; den manglet substans. Den var full av ting man skulle komme tilbake til, og full av tanker som var tenkt. Da er det jo håp om at det er mer substans i det næringsministeren har tenkt å legge fram senere i dag, enn det var i redegjørelsen han gav til Stortinget. Men jeg vil opplyse næringsministeren om at det hadde vært naturlig at en del av de forslag som skal lanseres, lanseres også her, fordi det er tross alt her mange vedtak skal fattes. Men la det ligge. La oss ta tak i en del av de problemene som er her.

       År 2000-problemet er berørt i en egen interpellasjon, og det er viktig. Det er klart at det er Stortinget og Regjeringen som overordnet myndighet som til sjuende og sist vil ha det overordnede ansvaret. Jeg håper de punktene som skal komme senere i dag, veldig klart vil understreke det poenget som flere talere har vært inne på, nemlig at vi ikke kan fraskrive oss ansvaret selv om kommunene eller det private næringsliv ikke gjør den jobben vi hadde ønsket de skulle gjøre. Ansvaret ligger til sjuende og sist her, og det betyr konkrete tiltak, som jeg antar Sponheim vil komme med senere i dag.

       Vi har også en målsetting om å skape verdens beste skole. Det er stadig vekk uttalt at vi skal gå fra en svart oljeøkonomi til en grønn kunnskapsøkonomi. Det vil være en prosess som vil måtte pågå utover i det neste århundret. Det gjør altså at vi er nødt til å bruke en rekke tiltak for å kunne nå det målet.

       I den påfølgende debatt etter IT-redegjørelsen i fjor gjorde Stortinget et par oppsiktsvekkende gode vedtak, som så langt ikke er fulgt opp. Det ene vedtaket sier at lærerne skal ha etterutdanning, at det skal legges fram en plan for skoleelevers møte med kunnskapssamfunnet og informasjonssamfunnet, dvs. at et enstemmig storting sa at staten skal være med å finansiere eller skal delfinansiere IT-investeringer i skolen. Jeg antar den nye regjeringen vil komme med en oppfølgingsplan - ikke for hvordan skolen skal være et teknisk museum, men for hvordan det skal være mulig for våre skoleelever å møte den nye teknologien med oppdatert kunnskap. Det betyr ikke bare at de skal ha muligheten til å ha det aller beste innenfor datateknologi, men det betyr i like stor grad at lærerne må gis anledning til å lære å bruke utstyret, utstyrets muligheter, men kanskje like viktig: utstyrets begrensninger. Det betyr altså at vi må lære oss å få et fornuftig og avbalansert forhold til teknologi, sånn at teknologien ikke styrer oss, men at teknologien blir en naturlig del av de hverdagsprosessene som vi tross alt har. Det er faktisk sånn at mer enn halvparten av det norske folk i dag har IT som en naturlig del av sitt arbeid, og det betyr at vi ikke kan se bort fra skolens viktige rolle i så måte. Det betyr at jeg regner med at Sponheim og den nye regjeringen vil komme med en statlig medfinansiering, og det betyr også at jeg regner med at det vil komme en plan for etterutdanning av lærere, sånn at vi blir i stand til å skape verdens beste skole, noe jeg også forstår at Sponheim lanserte på sitt landsmøte nylig.

       SV vil også i dag fremme et forslag som har veldig stor sprengkraft i seg. Nettet, som det heter, eller Internett, eller det som er datanettet, har enorme muligheter i seg. Det har på en måte en anarkistisk legning ved at det er mulig for hver enkelt enten hjemme i stuen, i arbeidsrommet eller på kontoret å delta i samtaler eller delta i en kunnskapsflyt som er grenseløs. Det har en mulighet for demokratisering i seg som ingen annen teknologi noensinne har hatt - kanskje med unntak av boktrykkerkunstens oppfinnelse for 500 år siden. Det betyr at det gjennom Internett er mulig for den vanlige mann og kvinne å delta i samtaler og også delta i samfunnsutviklingen på en helt annen måte.

       Vi fremmer i dag også et forslag om at det vil være naturlig at Regjeringen legger ut problemstillingene knyttet til saker som Stortinget senere skal behandle, for å skape debatt, for å skape interesse, for å vitalisere demokratiet, for rett og slett å utvide høringsdemokratiet, ikke bare til de ordinære høringsinstansene som er det organiserte Norge, men til det uorganiserte Norge, til de mange som sitter med en dataskjerm foran seg og har en mening, og som i dag bruker sin mening til å brevveksle eller snakke med folk eller hva de ellers gjør på nettet, slik at de gis anledning til å delta direkte i demokratiet. Det betyr ikke at Regjeringen nødvendigvis skal følge alle de råd den får, men det er klart at kreativiteten og skaperkraften som fins i det norske folk, kan trekkes inn i beslutningsprosessene på en helt annen måte.

       Jeg håper at Stortinget i dag enstemmig vil slutte seg til den type måte å tenke på, den type måte å vitalisere demokratiet på. Det vil bringe Norge helt i front internasjonalt ved å skape muligheter til deltakerdemokrati.

       Avslutningsvis vil jeg si: Vi har fremmet et forslag, nr. 3, som er en parallell til andre forslag som er fremmet her i dag, ikke minst Schjøtt-Pedersens forslag, som er langt mer omfattende. Det betyr at vi trekker vårt forslag til fordel for det, og regner med at de forslagene som går på år 2000-problematikken, vil bli vedtatt.

       Men uansett om vi ikke blir mørklagt: Informasjonsteknologi vil forandre livene våre. Det er politikernes oppgave å styre utviklingen på de områdene de har råderett over, og ikke overlate alt til markedskreftene. Teknologien åpner for fantastiske muligheter for enkeltmennesket og samfunnet, men de hurtige endringene krever årvåkne politikere for å unngå at viktige verdier, som deltakelse, åpenhet, rettferdig fordeling og like muligheter til kunnskap, går tapt.

       Den viktigste oppgaven er å legge til rette for at alle skal kunne ta del i et teknologiavhengig samfunn. Her er utdanning virkemiddelet. Skolen blir på mange måter den viktigste sosiale institusjonen. Jeg er glad for at Regjeringen har tatt tak i denne utfordringen. Kompetanseoppbygging står i hovedfokus i den næringsrettede IT-planen som ble lagt fram tidligere i vår. Og vi må forvente at signalene i denne blir fulgt opp i stortingsmeldingen om dimensjonering av ulike studier i høyere utdanning og i den om IT-kompetanse samt i den reviderte IT-planen for utdanning, som alle kommer senere i vår. Det haster med å få i gang flere studieplasser i informasjonsteknologi, både påbyggingsstudier og ordinære studier på høyskoler og ved universiteter.

       I denne sammenhengen er det viktig å påpeke at IT i utdanning ikke bare handler om utstyr. Vel så viktig er den oppgaven skolen har i å gi elever kompetanse til å forstå informasjonssamfunnet. Lærerens oppgave blir å veilede elevene i informasjonsjungelen, lære dem å bruke det nye verktøyet kritisk. Til det må lærerene få påfyll av kunnskap, og vi trenger bedre kunnskap om hvordan IT bør og kan anvendes i den praktiske undervisningen. Spesielt er det viktig at flere kvinnelige lærere får kunnskap om informasjonsteknologi og bruker den i undervisningen. Jeg legger vekt på dette både fordi kvinnelige lærere kan være forbilder for sine unge medsøstre, og også fordi jeg har tro på at kvinner kan formidle teknologi og bruken av den på en annen måte enn menn. Hittil har menn styrt utviklingen av informasjonsteknologi, og symbolsk nok er jeg det første feminine innslaget i denne debatten. I fremtiden er det svært viktig at flere kvinner blir med, ikke bare som brukere, men også blant dem som står bak utviklingen.

       Forkortelsen IT er satt sammen av to ord, informasjon og teknologi. Informasjonen som er tilgjengelig med ny teknologi, foreligger i overveldende grad på engelsk. Med Internett er engelsk som verdensspråk definitivt blitt et faktum. Norsk språk står kanskje overfor den største utfordringen noensinne. Og for oss som tilhører et svært lite språksamfunn, blir det derfor viktig å utvikle norskspråklige produkter også for nye medier. Jeg har forventninger til at Regjeringen kommer med konkrete tiltak for å følge opp Voksenåsen-erklæringen på disse punktene.

       I Venstre setter vi mennesket i sentrum. Vi har tro på at teknologien kan hjelpe oss til å leve et godt liv, men da må vi som er politikere, vite å bruke teknologien til beste for det enkelte mennesket. Vi skal ikke bruke alle mulighetene teknologien gir oss. Jeg vil ikke ha et samfunn som ligner på det Orwell beskriver i romanen « 1984 ».

Kjell Opseth (A) : Regjeringa har varsla ei stortingsmelding om informasjonsteknologi seinare i år. Eg må vedgå at eg difor var litt spent på kva det var næringsministeren ville orientere Stortinget om når han valde å halde orienteringa si om IT.

       Eg må vedgå at det var ikkje særleg mykje nytt i den orienteringa næringsminister Sponheim gav Stortinget for vel 14 dagar sidan. Men like fullt gjev det Stortinget høve til å drøfte ulike sider ved dette politikkområdet som kan vere nyttig for Regjeringa når ho skal leggje siste hand på den stortingsmeldinga som skal fremjast seinare i vår.

       Men det eg sakna i orienteringa frå næringsministeren, var meir konkrete innspel for Stortinget i ein slik samanheng. Då ville denne debatten blitt atskilleg meir meiningsfull. Slik som orienteringa no presenterer seg, er det stort sett ein statusrapport om kvar vi står pr. i dag, og det er fyrst og fremst på område som gjeld informasjon og kommunikasjon.

       Når det gjeld den industrielle delen av dette viktige området, så var det omtrent ikkje omtalt i det heile. Det mest konkrete er fylgjande:

« Den internasjonale telegiganten Ericsson har i dag halvparten av inntektene sine fra produkter som ikke eksisterte for to år siden. »

       Det fortel kor rasande fort dette går også på den industrielle sida av det som blir omfatta av informasjons- og kommunikasjonsteknologien. Og sidan det er på dette området vi kanskje har den raskaste veksten innanfor industrien, burde dette området hatt ein langt breiare plass i orienteringa til Stortinget.

       Vi får inderleg håpe at når regjeringa Bondevik flytta ansvaret for informasjonsteknologipolitikken til Næringsdepartementet, var det nettopp for å styrkje den industrielle delen av dette politikkområdet. Eg er overtydd om at når det gjeld IT-utdanning, kan dei mest om det i Kyrkje-, undervisnings- og forskingsdepartementet. Det same gjeld forsking. Eg er overtydd om at Kyrkje-, undervisnings- og forskingsdepartementet har større føresetnader for å kunne handtere det enn Næringsdepartementet. Og snakkar vi om kommunikasjon, det digitale nettet, er eg nokså sikker på at Samferdselsdepartementet har større føresetnader for å uttale seg om det enn Næringsdepartementet. Difor ventar eg spent på stortingsmeldinga om informasjonsteknologi, om vi der verkeleg får fram den industrielle delen.

       Vi har mange gode miljø, i Trondheim, Bergen, Horten eller i Oslo-området, der den industrielle delen av dette verkeleg er sett i høgsetet, miljø som kan skape nye industriarbeidsplassar. Og dersom ein kan utnytte Fornebu-prosjektet til å vere ein motor også i den industrielle delen av informasjonsteknologien, er vi på rett spor når det gjeld utviklinga på Fornebu.

Statsråd Lars Sponheim : Til det siste først: Jeg er enig i det representanten Opseth sier her om betydningen av også å ha næringsmessige og industrielle perspektiver på IT-utviklingen. Derfor la også Regjeringen fram sin handlingsplan om den næringsrettede IT-politikken for kort tid siden, og vi kommer senere med en næringsmelding og en melding om utviklingen av de regionale IT-miljøene, for dette er et eventyrlig næringsområde for oss, som kanskje vokser mer enn noe annet.

       Jeg kunne trekke fram mange eksempler på hvilken vekstkraft som er i denne næringssektoren. Ett eksempel kunne være romforskning, som vi ser vokser veldig, kanskje med 15 - 20 % i året, hvor et norsk medlemskap i den europeiske romfartsorganisasjonen på et par hundre millioner kroner nå fører til en omsetning i norsk romrelatert virksomhet på nær oppunder fire milliarder kroner, og Nord-Norge har her eventyrlige muligheter. Om man følger vekstkurven i denne industrigrenen, er det mulig å se for seg det året hvor den faktisk blir det største næringsområdet vi har i dette landet. Det forteller litt om de eventyrlige muligheter det har.

       Jeg må også si at det har vært veldig gledelig i arbeidet med de viktige tingene som skal fram for Stortinget, å reise rundt og se hvor godt utviklingen er jamt fordelt i landet på dette området, og hvor mange interessante næringsmiljøer vi har.

       Men så handler også denne overgangen til IT-samfunnet om atskillig bredere og større forandringer enn dette, der nettopp den politiske utfordringen på området er å påvirke retningen på utviklingen og nettopp redusere folks opplevelse av avmakt og usikkerhet i forhold til den nye teknologien, og de kanskje raske og dramatiske skiftningene som dette kan representere for folks hverdagsliv. Samtidig er det grunnlag for å erkjenne at den digitale revolusjonen for det meste er drevet fram av markedet, av kreative og dyktige personer. Den er ikke politisk skapt, og den er bare i noen grad politisk styrt.

       IT-utviklingen skaper muligheter nettopp for denne nye virksomhet i alle deler av landet, men det er ikke uten betydning hva slags næringsstruktur IT-utviklingen favoriserer. Regjeringen har satt seg ambisiøse mål i distriktspolitikken og ser på IT som et viktig virkemiddel i arbeidet for å ta hele landet i bruk. Vi ønsker en grønnere og mer bærekraftig utvikling og ser at høykapasitetskommunikasjonsnett kan gjøre telependling til reelle alternativer for en del arbeidstakere.

       Det offentlige virkemiddelapparatet skal stimulere til økt anvendelse av IT i de minste bedriftene våre og styrke nettverksbyggingen blant bedrifter, ikke minst i distriktene. Og vi ønsker bygdeutvikling med IT. Statens nærings- og distriktsutviklingsfond har allerede lagt grunnlaget for felles løft i mange bransjer, og de økonomiske resultatene er meget gode. Forskningsrådets program for nasjonale informasjonsnettverk med pilotprosjekter innenfor bl.a effektiv transport, veginformatikk, maritim IT og telependling har gitt ny innsikt og nødvendig kunnskap for å realisere løsninger i stor skala. IT er et sentralt nærings- og distriktspolitisk virkemiddel. Det gjør at satsingen på IT-kompetanse og IT-utdanning blir en grunnpilar og et høyt prioritert innsatsområde.

       Regjeringen arbeider for å øke kapasiteten i IT-utdanningen betraktelig. Vi har sagt at vi vil vurdere 500 nye studieplasser i statsbudsjettet for 1999. Opptrappingen vil bli vurdert allerede i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Samtidig må vi bedre samspillet kompetansemiljøene imellom og kunnskapsoverføringen mellom kompetansemiljøene og næringslivet. Vi har en rekke regionale tyngdepunkter med IT-miljøer, som må brukes til å skape ringvirkninger i form av vekst og verdiskaping i næringsliv og forvaltning.

       Hovedmålene for telepolitikken ligger fast og skal sikre alle husstander og bedrifter over hele landet grunnleggende teletjenester av svært høy kvalitet og til lavest mulig pris. Vi ser at teknologiutviklingen gjør at grensene mellom kringkasting, telekommunikasjoner, medier og IT er i rask omforming. Dette gjør at konsekvensene for tele- og kringkastingslovgivningen må analyseres på ny, og det må utarbeides forslag til framtidige reguleringer, noe som Konvergensutvalget allerede er i gang med.

       Internett-utviklingen har skapt ny tro på demokrati og deltakelse i mange miljøer. Dette engasjementet er i seg selv positivt, og initiativet er kommet nedenfra, fra grasrota. Nettentusiastene har gått på barrikadene for å forsvare nettet mot unødig regulering. Ikke minst ser vi at nettet kan gi nytt innhold til verdier om åpenhet, brukerorientering og individuelt tilpassede valgmuligheter. Og ikke minst har Internett forandret arbeidsformene i det politiske liv og derved bidratt til å fornye og videreutvikle vårt demokrati.

       Jeg ser at et av forslagene fra SV i dag går på å åpne for høringer på Internett. Jeg kan informere Stortinget om at nettopp den næringsrettede IT-planen er ute på en slik høring på Internett, som den første av Regjeringens dokumenter, visstnok første gang noensinne. Dette gir oss interessant informasjon og åpner for at man ikke bare kan sende sine synspunkter via e-post, men også se andre synspunkter og dermed skape en prosess rundt høringene.

       Samtidig er Internett også i ferd med å bli kommersialisert. Det kommersielle er viktig etter som elektronisk handel vokser fram. Denne utviklingen forventes å akselerere når ordninger som skaper tillit og tiltro også til handel over landegrensene, er på plass. Her har myndighetene opplagt en rolle for å understøtte utviklingen og legge til rette.

       Teknologiutviklingen åpner for nye strategier for anonymitet og beskyttelse av personopplysninger på nettet, og vi ser at man bruker nettet for å motvirke og avsløre ulovlig aktivitet på nettet. Jeg tror våre lovfestede ordninger for å sikre personvernet er et viktig fundament på veien mot informasjonssamfunnet.

       Jeg er også opptatt av at vi må sikre at informasjonssamfunnet gir mulighet for de mange, og ikke bare for nye eliter. Vi må sette mennesket i sentrum. Dels handler dette om tilgang til teknologi, om kunnskaper og ferdigheter til å bruke dem. Hvordan kan vi bruke ny teknologi til å virkeliggjøre de liberale og sosiale verdier som samfunnet vårt bygger på, som åpenhet og innsyn og alles mulighet til aktiv deltakelse i samfunnet? Ikke minst: Hvor bør vi si nei til å ta i bruk de nye mulighetene av hensyn til personvern og etisk veivalg?

       Jeg mener vi må legge stor vekt på å skape tilgang til nett- og infrastruktur i hverdagslivet. Blant annet etableringen av Kulturnett, Internett på folkebibliotekene, skoler og eldresentre bidrar nettopp til dette. Det er viktig å gi alle anledning til å skaffe seg grunnleggende IT-kyndighet. En kan kanskje si at nettopp fordeling av denne kunnskapen er et av de viktigste fordelingsspørsmål vi står overfor i framtiden.

       Vi må bruke informasjons- og kommunikasjonsteknologi til å fornye, forbedre og modernisere alle sider ved den offentlige sektor. Brukerne må settes i sentrum, og det må stilles målbare krav til de statlige tjenestene gjennom serviceerklæringer. Det er et mål at hele forvaltningen tar i bruk Internett som kanal i sin informasjonsstrategi. IT skal samtidig bidra til effektivitet, styring og kostnadskontroll i forvaltningen.

       Debatten om utviklingen av IT-samfunnet vil bidra til å klargjøre de mulighetene vi har til å påvirke utviklingen og nå målene om likeverd og åpenhet, og hvordan disse mulighetene bør brukes. IT-debatten er også en verdidebatt og en debatt om hva slags samfunn vi vil ha.

       I utgreiinga sa statsråden at ein må leggja stor vekt på å skapa tilgang til nett- og infrastruktur i kvardagslivet. Han sa vidare: « Her er det samtidig behov for lokalt engasjement og initiativ. »

       No i innlegget sa statsråden at ein må leggja til rette for dei mange. Då er spørsmålet mitt: Kva for initiativ vil statsråden ta for at alle - unge og eldre, kvinner og menn, folk frå alle sosiale lag - skal få tilgang til informasjonsteknologi? Og meir offensivt, korleis skal dei verta stimulerte til å ta desse verkemidla i bruk?

       Så eit anna tema: Utstyrs- og kompetansesituasjonen varierer veldig frå skule til skule, slik det vart gjort greie for. Uroar dette statsråden, og kva vil han i tilfelle gjera for at tilhøva skal verta betre og meir likeverdige? I trontaledebatten varsla statsråden at informasjonsteknologisk utstyr til skulen skulle kjøpast i utlandet, for det var ikkje inflasjonsdrivande. I dag er dette redusert til at statsråden inviterer til ein dugnad der næringsliv og offentleg verksemd gjev det utstyret dei skiftar ut, til skulen. Regjeringa på si side « vil vurdere » ulike stimuleringsordningar. Det er ikkje særleg offensivt og eit stort fall. No er ikkje det nytt for så vidt at det er stort fall i lovnadene, m.a. frå trontalen til no. Er statsråden nøgd med dette, eller har han andre forslag i ermet?

Statsråd Lars Sponheim : Jeg tror det er helt avgjørende at Stortinget og hele vårt politiske miljø bruker disse anledningene til å løfte blikket og se litt av de mulighetene og de problemene som det nye IT-samfunnet kan skape. Jeg tror vi alle skal være såpass ydmyke at vi sier at vi har vanskelig for å forestille oss alle sider av hva dette representerer av forandringer og utfordringer for oss. Derfor er det viktig at vi har en løpende debatt. Vi går inn i et landskap som ikke er skapt ennå, og det er ikke så lett å navigere i. Derfor er det viktig at vi har en rimelig ydmykhet i tilnærming og åpenhet for at vi alle har noe å tilføre en debatt om denne samfunnsutviklingen. Når det gjelder dette, er nettopp spørsmålet om hvordan vi skal klare å få de mange til å ta del i denne utviklingen, helt avgjørende. Nå ligger vi godt an i dette landet. Som det kom fram i innlegget til næringskomiteens leder, er det få land som er foran oss når det gjelder å gi de mange mulighet til å ha tilgang på Internett og PC. Det er vel, så langt jeg kjenner til, bare to land i verden som ligger foran oss, nemlig Island og Finland, og det er mange av de store IT-eksperter som mener at vi i Skandinavia har de beste forutsetninger for å klare overgangen inn i dette samfunnet.

       Så er det IT-utstyr til skolen, som opptar oss veldig, for uansett hvordan en tenker rundt dette, er det nettopp barna våre, ungdommene våre og utdanning som er de sentrale områdene i vår evne til å mestre denne overgangen til kunnskapssamfunnet. Regjeringen arbeider på flere områder med hvordan vi skal kunne skaffe mer IT-utstyr til skolen. Jeg inviterte til en dugnad i næringslivet, som kritiserer myndighetene for ikke å være i stand til å gjøre nok. Mange smiler litt av denne dugnaden. Det synes jeg ikke det er grunn til. Statoil har et program for nå å fase 1.800 PC-er over til skoler fordelt over hele landet. Staten vil på sin side i 1999 sette i gang et tilsvarende program, som kan bidra til en betydelig økning i antallet PC-er til skolen, som er fullt brukbare i mange år framover.

Ansgar Gabrielsen (H) : Mye av debatten i dag har dreid seg om år 2000-utfordringen. Nå er ikke det så rart, når de verste scenariene er at når rakettene tennes, slukkes lysene, når vi hører at store, internasjonale flyselskaper allerede nå vurderer om de skal ta beslutning om å sette flyene på bakken 1. januar, når 90 % av Forsvarets dataprogrammer ikke vil kunne takle overgangen fra 1999 til år 2000, og når det er snakk om kostnader på verdensbasis på 4.000 milliarder kr. Det er snakk om at det også i Norge meget sannsynlig vil bli konkurser og effektivitetstap som er så store at det vil slå ut på nasjonalproduktet. Det er klart at da er det tid for å slutte å vurdere og begynne å gjøre noe.

       Nå er det sånn at overgangen til år 2000 ikke er et særnorsk fenomen - det vil jo foregå i de andre land som har samme kalender som oss i hvert fall! Det har vært lite snakk om den internasjonale oppmerksomhet i denne sammenheng. Og det å finne opp hjulet på nytt ikke alltid er det mest gunstige og mest effektive. Jeg skulle tro at det også ville være aktuelt for oss å søke et internasjonalt samarbeid. Jeg vil anta at selv om vi er langt framme på mange områder, er det andre som er like langt og kanskje enda lenger framme på enkelte områder. Jeg kunne tenke meg å spørre statsråden om hvilke internasjonale samarbeidsformer som er aktuelle, og i hvilket omfang og på hvilken måte dette kan gjøres.

Statsråd Lars Sponheim : Jeg har ikke noen problemer med å dele representanten Gabrielsens bekymringer og den betydelige usikkerhet vi alle føler rundt dette fordi det er helt umulig for oss å vite størrelsen på problemet. Vi vet bare at det er stort. Vi er også enige om at dette ikke er noe særnorsk problem, som vi av den grunn ikke bør unngå å gjøre noe med her i landet. Det er helt avgjørende.

       Regjeringen har nylig, og det er også bakgrunnen for at jeg ikke gikk mer inn på selve handlingsplanen rundt å takle år 2000-problemet i redegjørelsen min, behandlet den handlingsplanen jeg har lagt fram om hvordan vi skal møte dette, som jeg presenterte i dag. Den imøtekommer langt på vei alle de forslag som er lagt fram her i dag, som går akkurat i den samme retningen, med ønske om å opprette en egen enhet, et år 2000-kontor, direkte underlagt Regjeringen, som kommer til å rapportere fortløpende til Regjeringen og vil ha et nasjonalt lederansvar i det arbeidet som nå må gjøres.

       Men det er også helt åpenbart at det ikke er nok. På hver av sektorene foregår det internasjonalt samarbeid om hvordan dette problemet kan løses. Det foregår selvsagt gjennom bedriftene, som har sitt eget nettverk på dette området, det foregår gjennom de ulike sektorområdene i staten som har internasjonal kontakt. Men også på politisk nivå er det et slikt internasjonalt samarbeid. For eksempel er det en fast organisering med de nordiske IT-ministre, som har jevnlige møter hvor disse problemene er på dagsordenen, og hvor en utveksler erfaringer og får anledning til å se inn i hverandres måter å løse disse problemene på. Så her skal ikke hver og en oppfinne kruttet hver for seg. Det har vi rett og slett ikke tid til. Nå har vi bare behov for å legge all kunnskapen sammen for å være i stand til å minimere dette problemet så mye som mulig.

Torstein Rudihagen (A) : Eg utfordra statsråden i innlegget mitt litt på forskjellige tiltak og den politikken som Regjeringa ville føre for å få litt meir distriktspolitisk gevinst av moglegheitene i informasjonsteknologien. Kanskje noko av det som er mest revolusjonerande med den nye kommunikasjonsteknologien, er at avstandsulempene blir mindre. Det som tradisjonelt har vore ein utkant, treng ikkje nødvendigvis vere ein utkant. Likevel ser nå statsråden ein sentraliserande effekt av dette.

       Regjeringa har gitt ein del ulike signal. Eg nemnde utspelet frå statssekretæren i Kommunaldepartementet om å bygge 20-30 regionale informasjonsteknologisenter. Er dette noko Regjeringa vil følgje opp? Kven skal initiere det? Og kven skal i så fall finansiere det?

       Eit anna utspel gjeld utflytting av statlege bedrifter. Er dette ein politikk som Regjeringa ønskjer å gjennomføre?

       Det tredje er telependling, ved at ein kan utføre arbeidet sitt i lang avstand frå den ordinære arbeidsplassen. Vi veit at dette vil utfordre ein del arbeidsrettslege og arbeidsmiljømessige forhold. Kva for planar har Regjeringa for å sikre at arbeidstakarar som vel telependling, får trygge, sosiale arbeidsplassar på lik linje med ordinære arbeidsplassar?

       Alt dette er viktige ting som vi må ha avklart for å få ein distriktspolitisk effekt av denne nye kommunikasjonsteknologien.

Statsråd Lars Sponheim : Jeg og Regjeringen deler akkurat det samme engasjement som jeg vet representanten Rudihagen har nettopp når det gjelder hvordan vi skal klare å få fordelt utover hele landet den betydning som IT-næringen kommer til å ha framover, så det ikke blir slik som det lett har en tendens til om man ikke har en klar politisk vilje til å ta de nødvendige styringsgrep, nemlig et fenomen som samler seg i det sentrale Oslo-området. Det har langt på vei vært situasjonen så langt. Veksten i alle de bedriftene som kommer på dette området, har syntes å komme i dette området, og det er helt avgjørende om vi skal lykkes med vår bosettings- og distriktspolitikk, at vi evner å få mange flere av disse bedriftene lokalisert ute i distriktene.

       Kommunal- og regionalministeren vil i sin redegjørelse for Stortinget komme tilbake til en del av de mer konkrete tingene som Regjeringen ønsker å gjøre når det gjelder bruk av denne teknologien og de mulighetene man har i distriktspolitikken. I tillegg kommer i løpet av svært kort tid, i løpet av mai måned, stortingsmeldingen om IT og utviklingen av regionale IT-miljøer til Stortinget. Det var et forslag som Stortinget fremmet i den distriktspolitiske debatten for et år siden, hvor man bad om en stortingsmelding om hvordan IT kan bidra til å bygge ut og ikke sentralisere landet. Det er det Regjeringen vil svare på, hvor veldig mange konkrete tiltak kommer tilbake. Vi vil også ta opp debatten omkring Fornebu og hvordan Fornebu kan bli et aktivum og ikke et problem

       for utviklingen i distriktene, hvordan få et balansert forhold mellom sentral utbygging der og det som må bli utbygging rundt omkring i distriktene, fordi denne teknologien er verken sentraliserende eller desentraliserende i seg selv, den har alle muligheter. Vi må være villig til å bruke politisk styring.

       Utflytting av statlige institusjoner vil Regjeringen i ulike sammenhenger komme tilbake til. Telependling er en av de store mulighetene som denne teknologien gjør mulig, også for å kunne få ta ut mer av den arbeidskraftreserven vi har.

Øystein Djupedal (SV) : Statsråden snakker seg varm om ITs betydning for distriktsutvikling og ITs mulighet for å skape arbeidsplasser og livskraftige bomiljø, og jeg er selvfølgelig hjertens enig i det. Men det er et par haker ved det som jeg godt kunne tenke meg å utfordre statsråden på.

       Det første er at hvis vi skal ha ISDN-linje til alle i Norge, er det sånn i dag at 90 % vil ha muligheten til det gjennom det digitaliserte nett som eksisterer. Så er det samtidig 10 % som ligger utenfor den avstanden til de digitale sentralene som gjør dette praktisk mulig og økonomisk overkommelig. De 10 % som ligger utenfor den avstanden til de sentralene som allerede er etablert, er de 10 prosentene som bor på de mest avsidesliggende plasser i Norge. Når man snakker om distriktspolitikk og bedriftsetablering, er det helt klart at de må få den samme mulighet til å koble seg på ISDN-linjer som vi som bor i sentrale strøk, har.

       Det som da blir problemet, er økonomien. Så langt er det ikke opprettet delt finansiering for å strekke ISDN-linjer ut. Vi har i dag fremmet et forslag her i salen som skal pålegge en delt finansiering for den typen infrastrukturtiltak som vi mener det er helt naturlig å tenke seg en delt finansiering av. Mitt spørsmål til statsråden vil da være: Vil statsråden se positivt på det forslaget og anbefale at det blir vedtatt nettopp for at kostnaden ikke ensidig skal legges på de næringsdrivende eller de nettbrukerne som befinner seg i de 10 % mest grisgrendte strøk i Norge?

       Helt avslutningsvis vil jeg si at det har vært mange signaler fra denne Regjeringen om IT-Fornebu, og det har vært veldig uklart hva denne Regjeringen egentlig mener. Nå har jeg forstått det sånn at Sponheim skal ha et overordnet ansvar. Jeg kunne godt tenke meg å spørre veldig kort om Sponheim nå har parkert den tanken at det skal etableres en høyere utdanningsinstitusjon på Fornebu for godt, om den tanken er lagt død og maktesløs.

Statsråd Lars Sponheim : Representanten Djupedal har helt rett i de opplysninger han her gir om at vi i dag har 90 % dekning med disse høyhastighetslinjene, og at de 10 siste prosentene er både dyre og vanskelige å ta tak i. Like fullt er utbyggingstakten slik at vi i løpet av en fem års tid vil være oppe i 97 % dekning. Vi vil fortsatt stå igjen med noen prosenter som er ualminnelig dyre å ta tak i.

       Jeg tror det er viktig i tenkningen rundt og planleggingen av dette - og Stortinget har jo bedt om en stortingsmelding i løpet av neste vår, har jeg fått opplyst i løpet av debatten, som klargjør dette - ikke å låse tankegangen utelukkende til denne teknologien, at man skal nå ut til hvert hjem og hver bedrift med en slik avansert kabel. Fordi utviklingen går så fort, vil vi sannsynligvis i løpet av svært kort tid være i stand til å nå fram med den samme høyhastighetskapasiteten uten å måtte gå via kabel, ved det som teknologene kaller lavbanesatellitter med bredbåndsoverføring. Da vil på en måte teknologien gjøre dette mulig, og vi kan nå de målene som representanten Djupedal og jeg er enige om at vi må nå, nemlig at denne eventyrlige teknologien når ut til hver krok av landet.

       Så ble det reist et spørsmål om IT-Fornebu og behovet for å parkere eller ikke parkere prosjekter som ønskes realisert der ute. For det første vil Regjeringen i stortingsmeldingen om utviklingen av regionale miljøer, som kommer om svært kort tid, i løpet av mai måned, også svare på disse spørsmålene. Jeg tror ikke dette er et spørsmål om IT-Fornebu skal komme eller ikke. Det kommer en masse interessante IT-bedrifter på Fornebu. I og med at de kommer, kommer det også mange utdanningsplasser i form av doktorgradsstudier og sisteårs studier på sivilingeniør/ cand.scient.-nivå, og det er helt nødvendig, for bedriftene sitter med denne kompetansen. Poenget er at vi har en dimensjonering av utdanningen som er tilpasset det de statlige eller de offentlige utdanningsinstitusjonene tåler, og derfor bør utdanningen gå gjennom dem.

       Det er for øvrig en veldig misforstått tanke dette at en på en måte skal gå innom et nasjonalt senter for å komme ut i verden. Jeg kjenner små bedrifter, ikke minst i min egen lille hjemplass i Hardanger, som på slutten av dagen sender sine produkter direkte ut til verden, til New York og Jakarta og hvor det måtte være, og som ikke har behov for noen nasjonal mellomlanding for å komme ut. Det er heller ingen fare, tror jeg, for at tradisjonelt næringsliv og tradisjonell industri ikke skal ha mulighet til dette.

       Jeg hadde ganske nylig gleden av å høre et inspirerende innlegg nettopp om paradigmeskiftet og hva dette representerer, sammen med administrerende direktør for Stokke Industrier. Han tok ordet etterpå og sa at han gledet seg til dette, for han var helt sikker på at det trengtes like mange tripp-trapp-stoler på Vestlandet i det nye kunnskapssamfunnet som i det gamle industrisamfunnet.

       Men det er ikke tvil om at kombinasjonen av tradisjonelt industrimiljø og kunnskap om denne teknologien gir muligheter. Ta f.eks. Ulstein-gruppen, der man nå i økende grad bruker den opparbeidede kunnskapen om tradisjonell industriproduksjon til å styre og designe og ta tak i spesialteknologi, selv om basisproduksjonen foregår andre steder i verden. Dette gir eventyrlige muligheter med basis i våre tradisjonelle industrimiljøer.

       Gunnar Breimo hadde her overtatt presidentplassen.

       Første bud for den som vil ta i bruk et nytt verktøy, er at en vet hva en vil gjøre med det. Samtidig er det like viktig å lære å bruke verktøyet. Jeg håper nettopp dette vil være et viktig anliggende når Regjeringen senere skal legge fram en melding om den statlige IT-politikken. I denne sammenhengen er skoleverket selve nøkkelarenaen, og jeg har merket meg at utdanningsminister Lilletun skal komme senere i debatten. Jeg regner med at han vil si noe om Regjeringens planer på det området.

       Vi har som kjent fått mange skolereformer i de senere årene. Likevel er utviklingen innenfor skoleverket ikke bare positiv. Når det gjelder IT-opplæringen, har den fått svært bred plass i de nye læreplanene, både for grunnskole og videregående skole, selv om det er store variasjoner i hvordan IT-opplæringen fungerer rundt omkring. Regjeringen har sagt at den vil trappe opp innsatsen for å nå full PC-dekning i skolen. Utdanningsministeren har varslet en ny IT-plan, som er en revidert utgave av den statsråd Hernes la fram i 1995. Når det gjelder IT i skolen, tror jeg det er avgjørende viktig at vi får mer kunnskap om de pedagogiske effektene av utstrakt bruk av informasjonsteknologi. Her er det viktig også å se nærmere på hva som skjer i såkalt gode modeller, hvor det er innovative skolemiljøer som fungerer optimalt. Hva skjer med undervisning og læring når elever og lærere har tilfredsstillende tilgang til datautstyr og datanett? Det er også grunn til å være på vakt, for er det på noe område troen på siste nytt i utstyr er stor, er det på dette området.

       Næringsministeren har lagt fram en næringsrettet IT-plan for 1998 til 2001. Den har den tankevekkende overskriften: « Norge - en utkant i forkant ». I denne planen tar næringsministeren til orde for at det offentlige tilrettelegger og øker kapasiteten innenfor høyere IT-utdanning og får fortgang i arbeidet med å innpasse informasjonsteknologi i skolene. Planen tar utgangspunkt i en visjon, som det står, om at avansert bruk av informasjonsteknologi skal bli et av de største konkurransefortrinn for norsk næringsliv for nær framtid. For å møte næringslivets utfordringer beskriver planen 40 tiltak som berører bl.a utdanning og kompetanse- og organisasjonsutvikling. Konkret vurderes 500 nye studieplasser innenfor informasjonsteknologi, det er økt fokusering på lærersituasjonen og antall jenter i studiene, IT i skolen, fjernundervisning og rekruttering av IT-fagfolk fra utlandet. Jeg konstaterer at regjeringen Bondevik har høye ambisjoner når det gjelder utviklingen av IT-kompetansen i Norge.

       Jeg har lyst til å si at planen i likhet med den redegjørelsen som vi nå debatterer, er et interessant dokument.

       Det er grunn til å håpe at den blir fulgt opp med ressurser slik at den kan bidra til en framtidsrettet IT-utvikling i Norge.

       Næringsministeren var i sin redegjørelse inne på de problemer såkalt uønsket innhold skaper, særlig med tanke på barn og unge. Næringsministeren skisserte flere alternative veier å gå for å bøte på dette. Særlig vil han legge vekt på holdningsskapende arbeid, kunnskap og holdninger som det viktigste virkemiddelet framfor bruk av f.eks rating og filtrering. Jeg er helt enig i at vekten må legges på å innarbeide gode holdninger, men jeg må også melde en reservasjon mot den i utgangspunktet kontante avvisningen av bruk av hva vi kan kalle skjermende virkemidler for i den grad det lar seg gjøre, å skåne nettopp mindreårige mot uønsket påvirkning. Jeg håper Regjeringen i sitt videre arbeid med IT-politikken vil vie dette problemet langt større og bredere oppmerksomhet enn tilfellet var i denne redegjørelsen. Jeg ser fram til en videre debatt om IT-politikken.

Grete Knudsen (A) : Det tok ca 12 år fra sort-hvitt TV ble allment utbredt i USA til det var blitt like vanlig i Europa. Gjennombruddet for farge-TV kom seks år senere i Europa enn i USA. Etter enda et par år, og etter at svensker, tyskere og engelskmenn var blitt vant til å se verden i farger, var det nettopp i denne sal en engasjert politisk debatt om hvorvidt vi skulle innføre farge-TV her i landet. Etter betydelig debatt ble det satt i gang enkelte prøvesendinger.

       Da Microsoft lanserte sitt nye Windows 95, skjedde det i en koordinert kampanje samtidig over hele verden. Dette var mulig fordi den grunnleggende PC-teknologien er standardisert på global basis. I løpet av de siste to-tre årene er internetteknologien blitt allment tilgjengelig. Konsekvensene er omfattende, og jeg tror ikke noen lenger mener dette er en utvikling som kan styres fra denne sal. Det vil si at mange av rammefaktorene for samfunnsutviklingen, spesielt når det gjelder teknologi, produksjon og økonomi, endres ved at den nasjonale politikkens rekkevidde også begrenses.

       Uttrykket bypass, eller gå utenom, ble først brukt om telefontrafikk som tok veien utenom de nasjonale telemonopolenes dyre utenlandssamband. Opphevelsen av telemonopolene er til en viss grad en konsekvens av dette, og det vil ikke gå mange år før vi med vanlig mobiltelefon kommuniserer både innenlands og utenlands via lavbanesatellitter som eies og drives av multinasjonale selskaper.

       Kringkastingsmonopoler er det også færre igjen av. For noen få tusenlapper investert i parabolantenne er hundretalls fjernsynskanaler usensurert tilgjengelige for dem som har tid og interesse av den slags. Bypass er ikke bare relevant innenfor tele og media. Internasjonale tilbud utvikles på de fleste områder, tilgjengelige for et globalt marked. Det gjelder bankvirksomhet, forsikring og verdipapirhandel. Flybilletter bestiller og betaler vi over Internett på samme måte som vi kan skaffe oss bøker og grammofonplater uten engang å sette våre ben hos en lokal forhandler.

       Hva kreves det så av oss politikere? Kunnskapsgrunnlaget som i sin tid muliggjorde industrisamfunnet, var nøye koblet opp mot utbredelsen av den trykte boken. Med Gutenbergs teknikk kunne all skrift bli representert og reprodusert av et begrenset sett med støpte typer. Den trykte boken kunne likevel ikke spille noen avgjørende rolle før mange kunne lese og skrive. Basisferdighetene i samfunnet basert på boken som informasjonskanal måtte bli lesing og skriving.

       I kunnskapssamfunnet og det digitale mediets tidsalder er det ikke nok å kunne lese, skrive og regne. Nye basisferdigheter er påkrevd. Utdanningens varighet kan heller ikke begrenses til syv eller 15 år, men vil vare livet ut, og må i høy grad drives fram av den enkelte etter hvert som nye kompetansebehov oppstår. En basisferdighet blir dermed å skaffe seg ny kompetanse ved å kunne bruke det digitale mediet. Det er imidlertid ikke nok å kunne noe, det må også kunne kommuniseres til andre. Det blir heller ikke nok å kunne snakke og skrive. Presentasjon og formidling er også viktig, og innbakt i dette er evnen til å se utover faglige, sosiale og kulturelle grenser. En siste basisferdighet er evnen til lagarbeid, som stadig øker fordi spesialisering betinger å kunne inngå i hele konsepter. Dette betyr at det ikke bare er snakk om IT-kompetanse i skolen. Det er snakk om å endre grunnleggende metoder og innholdet i skolen for å kunne annamme det nye.

       Som all annen teknologi kan også den digitale teknologi skape sine vinnere og tapere. I informasjonssamfunnet, slik det er organisert i dag, er det de kunnskapsrike og velutdannede som har de beste forutsetningene for å lykkes. I andre enden av skalaen finner vi mennesker som sitter inne med kunnskaper og ferdigheter som ikke lenger behøves, i alle fall ikke på samme måte som før.

       Skrekkvisjonen er et samfunn som består av en liten velutdannet og privilegert elite på den ene siden, og en stor gruppe kunnskapsfattige som faller utenfor, på den andre siden. Et slikt samfunn vil kunne gi grobunn for sosial uro og verdier som står fjernt fra det Norge vi har vokst opp i. Jeg er usikker på verdien av slike skrekkscenarier. De kan grunne i framtidsangst, fordi nye kommunikasjonsformer bare er virkemidler. Oppgaven for oss som vil videreutvikle likhetssamfunnet, blir da å ta den grunnleggende jobb det er å la alle barn, unge og voksne bli familiære med de nye virkemidlene. Det gjør vi ved tilgjengelighet i skole, bibliotek og nærmiljø. Det er den tunge veien. Imidlertid trengs det kortsiktige innsatser som går på å intensivere den høyere utdanningen både på spesialistnivå og mellomnivå og som påbygging på andre utdanninger. Til dette trengs også innsats fra det private næringsliv med sine høyteknologibedrifter til å gå i samspill med myndighetene og hjelpe som veiledere. Da kan vi ikke vente til neste høst. Det er prisverdig med 500 utdanningsplasser i neste statsbudsjett, men det betyr neste høst. Da vil både toget og perrongen ha gått fra oss. Derfor har Arbeiderpartiet fremmet et eget Dok.nr.8-forslag som nå ligger til behandling i kirke,- utdannings- og forskningskomiteen. Når alle de institusjonene som i dag har slik utdanning og kan videreutvikle den, får anledning til det, er ikke vi engstelige for et IT-Fornebu som kan være et fyrtårn sammen med viktige IT-baser som nå er under utvikling mange steder i landet. Vi trenger ikke en diskusjon som går på splitt og hersk. Vi forutsetter at Regjeringen mestrer å konkretisere en konstruktiv medvirkning snarest.

       Bondevik-regjeringen har på samme måte som Jagland-regjeringen som målsetting at Norge skal være i første rekke blant de moderne teknologinasjonene. Samtidig må den politiske styringen sikre at så mange som mulig får ta del i utviklingen gjennom opplæring av alle aldersgrupper, bedre og billigere IT- og teletjenester, bedre offentlige tjenester generelt på dette området.

       Myndighetenes rolle bør primært være å lage spilleregler som gir framtidsrettede rammevilkår. Gjennom lovverk og reguleringer vil vi kunne ta vare på samfunnshensyn som tilgang til teletjenester for alle på rimelige vilkår og med kvalitet på høyde med det beste i verden. Personvern, opphavsrett og datasikkerhet er noen av de hensyn som også må ivaretas. Det samme gjelder hensyn til brukere med spesielle behov, f.eks funksjonshemmede, som gjennom den nye teknologien også kan få realisert sine demokratiske rettigheter. Men dypest sett handler det i den digitale tidsalder også om å makte å slå ring om de verdier vi legger så stor vekt på i vårt eget land: rettferdig fordeling - og det skjer ikke minst gjennom alle skolens nivåer - likestilling, velferd, kunnskap og arbeid for alle.

Petter Løvik (H) : Noko av det som kjenneteiknar informasjonssamfunnet, er enkel og billig tilgang på enorme mengder informasjon. Men dei store mulegheitene som dette gir, er ikkje eit alternativ til tradisjonell kunnskap. Tvert imot, IT-samfunnet stiller større krav til kunnskap hos kvar einskild av oss enn vi nokon gong før har møtt.

       Maskiner og innhald i databasar er viktig. Men det er den kunnskapen som finst inne i hovuda våre, som vil vere den største og viktigaste konkurranseføremonen, eller den største konkurranseulempa dersom kunnskapen ikkje held mål.

       Manglande og mangelfull spisskompetanse innanfor IT skaper allereie store problem i delar av det private næringslivet, i utdanningssystemet og i forskinga. Mange bedrifter har økonomi og ser mulegheiter til vidare utvikling, men manglar tilgang på slik kompetanse. Resultatet kan lett bli ei utflagging av verdfulle funksjonar som vi sårt vil trenge i åra framover. Viktige delar av utdanningssystemet manglar ressursar til å klare å rekruttere og halde på kompetansen. Resultatet vil kunne bli ein vond sirkel der jordsmonnet blir stadig meir utarma.

       Dei langsiktige tiltaka er viktige, og det er gledeleg at Regjeringa i alle fall vil vurdere å opprette fleire studieplassar på IT-sida. Men dette hastar. Og det er ein av grunnane til det forslaget som vi i Høgre fremma tidlegare i vår om ekstraløyvingar til universiteta, eit forslag som vi håpar og reknar med vil få fleirtal når saka kjem opp i neste månad.

       Vi må også vere villige til å sjå på meir utradisjonelle måtar å auke IT-kompetansen på. Høgre ønskjer m.a. ei ettårig tilleggsutdanning innanfor IT for folk med realfagkompetanse frå universitet og høgskular. Eg håpar at Regjeringa raskt vil ta initiativ til å få realisert slik utdanning. Eg trur vi også må sjå nøyare på om også grupper med annan akademisk bakgrunn kan ha grunnlag for å ta ei slik tilleggsutdanning.

       Sjølv om universitets- og høgskulestudium er svært viktig, må vi ikkje gløyme eller oversjå at det er like viktig med IT-kompetanse på andre nivå. Det er skremmande når IT-bransjen hevdar at det i dag ikkje finst tilbod om IT-utdanning i vidaregåande skule som bransjen ser seg tent med. Dette fører anten til at IT-kompetansen i bedrifter og offentleg verksemd blir svært mangelfull, eller at folk med spisskompetanse blir sette til å gjere arbeid som kunne ha vore godt utført av personar med langt mindre utdanning og kompetanse. Begge delar er ille.

       Eg veit at det har vore teke initiativ frå bransjen for å få i gang relevant utdanning på vidaregåande nivå, og eg vonar at utdanningsministeren vil stadfeste at Regjeringa vil sjå positivt på slike initiativ og følgje dei opp i praktisk handling.

       Skal vi som nasjon vere « ein utkant i forkant », som det så vakkert heiter, må kunnskapen om bruk av IT forankrast i breie lag av befolkninga. Etter- og vidareutdanning av dei som alt er i arbeid, er viktig, men vi må starte oppgraderinga heilt nede i grunnskulen. Bruk av IT i ulike fag vil vere eit sentralt element, men vel så viktig vil det vere å få til ei styrking av kunnskap generelt, og spesielt i basisfaga.

       Tilgang til stadig større mengder informasjon krev kunnskap og evne til siling og systematisk leiting. Å gå inn på Internett utan å vite kva ein vil der, kan nok vere spennande ei kort tid, men full nytte for den einskilde og for samfunnet får vi ikkje utan at den grunnleggande kunnskapen om sentrale samanhengar i samfunn og natur er til stades. Ei kritisk sortering av kva som er fakta og kvalitet, og kva som er meir eller mindre lettvinte påstandar i den store informasjonsmengda, stiller også store krav til solid basiskunnskap.

       Derfor vil vi i Høgre halde fram med å arbeide for auka kvalitet og meir basiskunnskap i skulen også i den IT-alderen vi no er inne i. Ein grunnleggande kunnskapspolitikk som legg vekt på kvalitet, vil framleis vere det viktigaste elementet i ein god fordelingspolitikk. Dette vil også sette fleire i stand til å gjere seg nytte av den nye teknologien og vil vere med og motverke det klasseskiljet vi ser konturane av i det nye samfunnet.

       Til slutt: Fleire land har innført teknologi, dvs. kreativ og praktisk bruk av kunnskap frå realfag, i grunnskulen. Erfaringane er gode, og eit spesielt interessant trekk er at begge kjønn klarer seg like godt i dette faget. Det er også i gang nokre få prøveprosjekt i Noreg med teknologi i skulen. Kanskje er eit slikt fag i skulen eit av dei meir langsiktige tiltaka vi bør satse på inn i det neste århundret?

Thorbjørn Jagland (A) : Den amerikanske IT-eksperten Nicholas Negroponte har sagt at den digitale revolusjon er over. Nå lever vi i den digitale sivilisasjon. Og det er fordi informasjonsteknologien i stadig større grad påvirker hele hverdagen vår og hele samfunnslivet vårt. Den nye teknologien handler om noe mer enn informasjon. Den handler i stor grad også om kommunikasjon. Det er på tide at IT-begrepet utvides til IKT - informasjons- og kommunikasjonsteknologi.

       Dersom NRK og Telenor ble dannet i dag, ville de trolig ha vært ett selskap. Informasjon og kommunikasjon går hånd i hånd i den digitale tidsalder.

       Vi har gått fra analoge til digitale systemer på flere områder, og utviklingen vil fortsette.

       Det er en rivende utvikling på Internett-området. Antallet bedrifter som er tilknyttet nettet i Norge, er doblet fra november i fjor til mars i år. Kommuner, etater, organisasjoner og enkeltpersoner oppretter hjemmesider og legger informasjon ut på nettet.

       Bruken av e-post hos privatpersoner vokser enda raskere. Antallet elektroniske meldinger i Norge har økt fra 2,8 millioner i januar 1997 til 9,1 millioner i januar 1998. Det er mer enn en tredobling på så kort tid.

       Det er behov for en bedret nasjonal elektronisk motorvei som sikrer husstander og bedrifter i hele landet tilstrekkelig nettkapasitet. Dette er noe av det absolutt vesentligste. Dette fikk Arbeiderpartiet nylig Stortinget med på, mot regjeringspartienes vilje. Men det må understrekes at det er en politisk oppgave å sørge for god infrastruktur for de stadig flere brukerne av informasjons- og kommunikasjonsteknologien. Utviklingen av en slik infrastruktur vil være like viktig for utvikling av næringsliv og arbeidsplasser som bruer og veier har vært det i fortiden. En nasjonal elektronisk motorvei er derfor et viktig bidrag i distriktspolitikken for å dra hele landet med i utviklingen.

       Jeg har også lyst til å si at Internett er noe mer enn et motefenomen. Det er her for å bli. Da må kunnskapen fordeles likt. Spørsmålet er: Hvordan kan vi sikre at alle får likeverdige muligheter til å ta i bruk informasjons- og kommunikasjonsteknologien?

       Mange yrker møter store omstillingsbehov som følge av den raskt voksende elektroniske markedsplassen, og for mange mennesker og bedrifter er omstilling helt nødvendig.

       Statoil installerte i fjor f.eks. PC med programvare og Internett-tilknytning hos alle sine 13.000 ansatte. En rekke andre bedrifter har innført tilsvarende ordninger, og flere vurderer å gjøre det samme. Bedrifter bidrar her til å redusere gapet mellom dem som har PC, og dem som ikke har.

       Flere kommuner bør gjøre som Levanger, som har gitt tilbud til alle sine ansatte om billig PC og Internett-tilkobling. Vi skal også huske på at fjernarbeid da vil bli mer vanlig, og dette må bringes inn i ordnede former når det gjelder lov- og avtaleverk.

       Folk må også få muligheten til å oppdatere seg. I den digitale sivilisasjon er livslang læring viktigere enn noensinne. Derfor er Arbeiderpartiets forslag om en omfattende etter- og videreutdanningsreform så viktig.

       På Vikhamar ungdomsskole i Sør-Trøndelag pågår Norges største og kanskje mest interessante IKT-prosjekt. Innen kort tid vil skolen benytte PC i alle fag, unntatt kroppsøving naturligvis; tekstbehandling i norskundervisningen, regneark i matte, CD-leksikon i orienteringsfag, bildemanipulasjon i kunst- og håndverksfag, kommunikasjon med elever i andre land gjennom e-post og Internett i språkfagene. Skolen samarbeider med Den Norske Dataforening om dette pilotprosjektet, og IKT-satsingen gjennomføres i nært samarbeid med næringslivet og kommunen. Skolen har fått 22 maskiner fra IBM, Merkantildata stiller opp med personale som hjelper til å koble opp alt utstyret, og Telia bidrar med gratis Internett-tilkobling en periode. I tillegg har Microsoft gitt skolen 100 lisenser av Office-pakken, og kommunen har bidratt med printer, scanner og digitalt kamera. Ingeniørstudenter fra Høgskolen i Sør-Trøndelag er også med i prosjektet.

       Til Adresseavisen sier skolens rektor:

       « Om et slikt prosjekt vil lykkes, står og faller på om lærerne våre klarer å bruke dataverktøyet skikkelig i undervisningen. »

Det har han helt opplagt rett i.

       I den framtidige IKT-satsingen i skolen må læreren settes i sentrum. Bedre opplæring for lærere er helt avgjørende dersom den nye teknologien skal komme alle til gode.

       På Vikhamar har kommunen sammen med Dataforeningen kurset lærerne i de viktigste programmene, og lærerne vil få et tilbud fra Malvik kommune om et rentefritt lån på tre år for selv å anskaffe PC hjemme. Det er en selvfølge at også skoleverket må følge med i den digitale utviklingen. Mange har mye å lære av det jeg vil kalle « Vikhamar-modellen ». Det som er det viktigste poenget, er at samarbeid mellom utdanningsinstitusjoner, næringsliv, eksperter og det offentlige er grunnlaget for framtidens seriøse satsing på ny teknologi innenfor skoleverket.

       Myndighetene må i samarbeid med arbeidslivets parter utarbeide en egen fagopplæring innenfor IKT. IKT-utdanningen må knyttes nærmere til de høyteknologiske bedriftene og etablere nærmere samarbeid mellom myndigheter og næringslivet. Og det er verdt å merke seg at med interaktive og virtuelle hjelpemidler er ikke den geografiske plasseringen av utdanningstilbud og bedrifter avgjørende.

       Det som er viktig, er at den nye teknologien kommer alle over hele landet til gode, slik at det ikke oppstår nye informasjonsgap. Informasjons- og kommunikasjonsteknologien må være for alle, ikke bare for de få. Det er et rettferdighetskrav i dagens samfunn, men derfor må staten også satse på infrastruktur og utdanning og opplæring spesielt.

       Jeg noterte meg og er svært glad for at IT-ministeren i dag har bekreftet at han vil slutte å motarbeide Fornebu-prosjektet og heller konsentrere seg om å diskutere dimensjonen på det. Det er bra. Men jeg synes også dette viser at Regjeringen arbeider for mye etter innfallsmetoden. Vi har også andre eksempler på det. På Venstres landsmøte i helgen begrenset IT-minister Sponheim seg til å oppfordre til en dugnad for å bedre IT-utstyret i skolen. Dette står i skarp kontrast til det som ble sagt før valget. Noen få dager før valget lovet nemlig Venstre full PC-dekning i skolen i løpet av to år.

       IT-redegjørelsen som danner grunnlaget for denne debatten, ble av mange betraktet som løs og uforpliktende. Det ble bl.a ikke sagt mye om hvordan Regjeringen vil møte den såkalte 2000-årsproblematikken. Regjeringen overlot til næringslivet selv å klare dette, noe som står i skarp kontrast til det som er holdningen i andre land. Jeg vet ikke om man nå er i ferd med å komme på bedre tanker, men det ville i så fall være bra.

       Og endelig: Regjeringspartiene stemte for en tid siden mot en nasjonal handlingsplan for utbygging av et bredbåndsnett over hele landet. Regjeringen har tydeligvis ikke råd til dette. Pengene skal gå til noe helt annet, men det er i så fall ikke en satsing på framtiden. Landet har ikke råd til en politikk som ikke har i seg en satsing på infrastruktur, opplæring, utbygging av PC-er i skoleverket og alt det som skal til for at Norge skal henge med i den utviklingen. Næringsministeren har helt rett i det han sa i et replikkordskifte, at Norge ligger helt i forkant. Men man skal merke seg hvor raskt denne utviklingen nå går. Det vil ikke gå lang tid før vi ligger i bakkant hvis vi ikke hele tiden fortsetter å satse, slik vi har gjort de senere årene. Det er ingen tilfeldighet at Norge nettopp ligger i forkant, og det skyldes mye arbeiderpartiregjeringens bevisste satsing. Men denne satsingen må fortsette fra toppen i det norske samfunn. Det må være en holdning for det, og det må være en holdning for det i Regjeringen.

Statsråd Jon Lilletun : Næringsministeren har i si IT-politiske utgreiing lagt svært stor vekt på behovet for utvikling av IT-kompetanse som ein grunnleggjande føresetnad for Noreg sin veg inn i informasjonssamfunnet. Eg deler hans syn på dette. Vi har i det heile lenge vore vitne til ei raskt aukande merksemd når det gjeld ulike former for bruk av informasjonsteknologi, som no meir og meir har fått karakter av å ta av. Stadig fleire synest å vere opptekne av nye krav og nye moglegheiter på utdanningssektoren. Spådommane om at teknologien skal omforme utdanninga, har vore mange. Mange har levert draumar om at læremaskiner eller andre former for teknologi skal omforme utdanninga, gjere læring lettare og meir effektiv.

       Tidlegare spådommar om dette har slått feil. Men det kan neppe vere tvil om at t.d. film og TV har vore med på å endre nettopp dei barna som skal undervisast, og som lærer. Spørsmålet vert då: Står vi også overfor ein revolusjon i utdanninga, ein revolusjon når det gjeld måten vi underviser og lærer på? Det er ulike syn på dette spørsmålet. Mange er engstelege for at vi skal få ein avpersonifisert skule, ein skule der vi ukritisk kastar inn tusenvis av nye datamaskiner, og der vi kan sjå for oss meir eller mindre isolerte elevar framfor sine moderne Internett-tilkobla boksar.

       Mange - men etter mitt skjønn for få - uttrykkjer otte for ein slik situasjon. Eg deler ein del av dei reservasjonane som her kjem til uttrykk. Men vi kan ikkje stille oss likegyldige til ei utvikling der alle elevane - elevar frå den største by til den minste og mest isolerte avkrok - har tilgang på all verdas informasjon. Og vi snakkar altså ikkje om science fiction-moglegheiter som kan verte realiserte i ei eller anna fjern framtid, men om ein røyndom som er til stades i dag. Spørsmålet vert då: Kva tid - altså: kva tid og ikke dersom - står vi overfor ei utvikling som kan omtalast som ein revolusjon? Korleis ynskjer vi så å stille oss til dette i Noreg?

       Vi har tre alternativ: Vi kan plassere oss i ein baktropp, eller vi kan plassere oss i midtfeltet, litt framfor etternølarane, men i trygg avstand til fortroppen. Eller ynskjer vi å tilhøyre tetgruppa, tilhøyre dei som vel å liggje i forkant, tilhøyre dei som vågar å gjere feil, tilhøyre dei som har evne og vilje til å vandre i veglause samfunn?

       Eg og Regjeringa ynskjer eit utdanningssystem der vi aktivt og vake tek tak i dei utfordringane den nye teknologien representerer. Eg ynskjer at vi frå norsk side skal vere ein fortropp, men utan å falle i den grøfta at vi tek teknologien i bruk for teknologien si skuld. Derfor er vi i gang med å utvikle ein ny IT-plan for utdanninga, som er meir offensiv enn den vi har hatt den siste perioden.

       Behovet for nyutdanna arbeidskraft som beherskar IT på alle nivå, er openbert. Gjennom ein næringspolitisk IT-plan har vi signalisert at vi vil leggje stor vekt på å auke utdanningskapasiteten når det gjeld IT på alle nivå. Vi vil òg oppmuntre universiteta og høgskulane våre til framleis å sjå nærare på korleis vi kan leggje forholda til rette for å gje opning for ei form for omskulering til IT for vaksne med ei anna grunnutdanning. Det vert òg vesentleg i den nye kompetansereforma som det kjem stortingsmelding om i løpet av våren.

       Men IT-kompetanse gjeld ikkje berre toppnivået. Det er òg eit vesentleg behov for kandidatar og kvalifikasjonar på alle nivå. Vi vil utvikle eit fagtilbod innanfor IT i vidaregåande opplæring, av mange kalla ein IT-vaktmeister. Men det skal vere breiare. Vi må skape ei utdanning som er både framtidsretta og slitesterk. Det er vedteke at det arbeidet skal setjast i gang, og det er vedteke at den utdanninga skal kome. Vi kjem tilbake til Stortinget med opplysning om dette ved eit seinare høve.

       Vi vil syte for at det vert definert klarare skøytar mellom utdanningsnivåa når det gjeld IT-kunnskapar som sikrar betre tilpassing mellom utdanningsnivåa. Situasjonen i dag er lite rasjonell. Samstundes er det viktig å vere merksam på at vi må ha ei arbeidsdeling mellom det offentlege og næringslivet sitt ansvar på dette området. Det vil ikkje vere mogleg for det offentlege utdanningssystemet å fange opp og gje detaljtilbod innanfor alle moglege emne på IT-området. Det offentlege utdanningssystemet må ha som målsetjing å gje ei brei, grundig grunnutdanning, som er slitesterk og forandringsdyktig, og som gjev kandidatane grunnlag for utvikling i eit livslangt læringsløp. Det kan og må ikkje verte slik at kvart tema eller kvar nyvinning som ikkje finst i det offentlege utdanningssystemet, vert identifisert som ein veikskap. Forholda burde liggje svært vel til rette for eit nærare samarbeid mellom privat og offentleg sektor på dette feltet.

       Og spørsmålet er: Har man nå endret og gjort taktomskifte, slik at man slipper å bygge ned utdanningene for så neste år å bygge den ut igjen? Det er nemlig den realiteten flere høgskoler og universiteter står midt oppe i nå.

Statsråd Jon Lilletun : Når det gjeld det konkrete spørsmålet frå representanten Knudsen, kan eg i dag sjølvsagt ikkje seie konkret kva som vil kome i revidert nasjonalbudsjett. Men det eg kan seie, er at vi på sikt arbeider med 500 nye plassar, og ut frå signal som kjem frå næringslivet, og ut frå signal om mangel på kompetanse på lærarsida osv., ser vi at vi har lita tid. Derfor vil vi sjå om vi kan klare å ta ein del av dette lyftet allereie i revidert nasjonalbudsjett. Det er håpet vårt at vi skal få det til, men konkret kan vi ikkje seie det før budsjettet ligg føre.

       Så til det andre som vart teke opp både i representanten Jaglands og representanten Knudsens innlegg. Det var spennande og perspektivrike innlegg når det galdt framtida, og når det galdt informasjons- og kommunikasjonsteknologien. Men eg må nok seie at eg er noko skuffa over at ein lèt som det er ei regjering som har sete eit halvt år, som er skuld i den mangelen på kompetanse og studieplassar vi har no. Sanninga er jo at Stortinget - dei partia som no er i regjeringa, saman med resten av opposisjonen - gong på gong fremja forslag om auka tal på studieplassar. Den verkelegheitsskildringa som vert gjeven her, er ikkje rett.

       Men lat no fortida liggje. Vi må i fellesskap arbeide for at vi skal få auka talet på studieplassar, at vi skal få auka kvaliteten, at vi no skal få ei ny line i vidaregåande skule, og at vi òg på eit seinare tidspunkt skal kome tilbake til dei to stortingsvedtaka når det gjeld lærarutdanning og utstyr i skulen.

Petter Løvik (H) : Statsråd Lilletun svarte delvis på eit spørsmål eg stilte i innlegget mitt. Eg tok opp den situasjonen at vi i dag etter databransjens meining ikkje har ei tilfredsstillande utdanning på vidaregåande nivå. Dette fører i mange tilfelle til at ein må bruke personar med veldig høg kompetanse til å gjere det ein del kallar vaktmeisterarbeid, og som er feil bruk av ressursar. Eg etterlyste utdanningsministerens syn på oppretting av ei slik utdanning, og statsråd Lilletun svarte då at ein ved eit seinare høve ville kome tilbake til denne saka om IT-vaktmeisteropplæring innanfor vidaregåande utdanning. Eg er kjend med at Kontor og Datateknisk Landsforening har laga eit opplegg på dette området og har søkt departementet om godkjenning, men er blitt avvist på formelt grunnlag. Eg lurar på om statsråd Lilletun sine tankar gjeld dette tilbodet, eller om det er andre ordningar, og eventuelt kva tid det vil kome?

       Det andre eg har lyst til å spørje statsråden om, er korleis han ser på det eg nemnde om ei eittårig tilleggsutdanning innanfor IT for folk med realfagkompetanse frå universitet og høgskular, og i tillegg dei litt meir luftige tankane eg hadde om at dette kanskje kan utvidast til å gjelde folk utan realfagkompetanse, altså kva for bakgrunn ein bør ha for å kunne bli brukbare IT-folk på høgskulenivå.

Statsråd Jon Lilletun : Generelt er dei oppdaterte læreplanane vi har når det gjeld både Reform 97 og Reform 94, blant dei fremste med omsyn til integrert IT i undervisninga. Dei som jobba med desse læreplanane tidlegare, skal ha den rosen at dei er blitt gode når det gjeld informasjonsteknologi. Derimot er det heilt rett som representanten Løvik seier, at på vidaregåande nivå har ein ikkje hatt ei spesialisert utdanning - ei fagarbeidarutdanning - som kan ta vaktmeisterfunksjonen og dei andre viktige IKT-oppgåvene både i skulen og i næringslivet. Der har vi ikkje hatt ei tilfredsstillande utdanning, og det har vi teke fatt i.Vedtaket er gjort om at denne fagutdanninga kjem, og ho kjem så fort vi klarer å få planane klare. Det er vi i gang med, og vi arbeider på spreng med det. Så snart arbeidet er ferdig, kjem Stortinget til å bli orientert om det ved fyrste høve. Det kjem som sagt til å kome som eit fag i fagopplæringa. Ein må bruke den tida det tek å gå vegen om dei aktuelle opplæringsråda - den vegen ein skal gå for å etablere eit fag som tilfredsstiller krava - men eg kan stadfeste at det kjem. Den eittårige tilleggsutdanninga er no under utgreiing ved NTNU. Vi ventar på ei tilbakemelding og vil fylgje den saka opp.

       Eg er ikkje framand for den andre ideen som representanten Løvik hadde. Det er mogleg det då må takast eit tilleggskurs i ein del av realfaga om ein skal take inn folk utan den kompetansen, men eg trur det er såpass viktig at mange får den typen kompetanse, at eg er open for det - men der har eg ikkje konkludert.

Øystein Djupedal (SV) : I forrige periode hadde jeg gleden av å sitte i utdanningskomiteen sammen med Lilletun, som nå er statsråd, og han var den gang med på mange vedtak som han sikkert i dag om ikke angrer på, i hvert fall skjønner blir litt vanskelige å følge opp. La meg bare utfordre ham på ett konkret spørsmål som jeg også har tatt opp tidligere i dag.

       I forbindelse med IT-redegjørelsen og den påfølgende debatten for et års tid siden vedtok Stortinget at man skulle utarbeide en plan for skoleelevenes møte med informasjonsteknologien. Den skulle bl.a inneholde et mål for innkjøp og oppgradering av datamaskiner, en plan for oppkobling av alle skolebibliotek mot Internett og øvrige relevante informasjonsbaser, og også opplegg for etterutdanning og statlig medfinansiering i denne forbindelse.

       Nå forstår jeg at det man så langt har kommet fram til, er at skoleverket skal overta utrangerte maskiner fra næringslivet, og at det på en måte skal være skoleelevenes møte med informasjonsteknologisk alder. Det er fullt mulig at Statoils utrangerte maskiner er gode nok for skoleverket, men jeg syns nok vi skal legge ambisjonsnivået litt høyere, og at vi rett og slett må ha en plan for hvordan skoleelevene skal møte informasjonsteknologien. Jeg vil tro det er allmenn tilslutning til at vi må ha et skoleverk som er oppdatert også innenfor datateknologi. At utstyret ikke kan være like moderne som det Statoil til enhver tid har, det skjønner vi jo. Likevel må ambisjonsnivået til denne regjeringen være langt over det å ta imot maskiner fra næringslivet.

       Statsråd Lilletun har tidligere vært hjertens enig i - og hvis jeg ikke husker helt feil, har han også vært entusiastisk tilhenger av - at vi skal skaffe oss en slik plan, og at staten ikke lenger skal kunne si til kommunene: Dette er kommunenes ansvar, punktum; staten har ikke noe ansvar. Staten skal rett og slett være aktiv når det gjelder å sørge for at skoleelevenes møte med den nye teknologiske hverdag blir annerledes enn det så langt har vært. Mitt spørsmål til statsråden vil da være: Hvordan har statsråden tenkt at Stortingets vedtak skal effektueres? Når vil Stortinget få en slik plan? Og - selvfølgelig - i hvilken grad skal staten bidra økonomisk til at dette realiseres?

       Det andre er at ein del høgskular, i samarbeid med nokre mindre, lokale senter, prøver å desentralisere ein del av IT-utdanninga si. Det krev då at det i tildelingsbreva til dei private høgskulane blir lagt føring for at ein del av det måltalet som høgskulane blir tildelt, vert knytt opp mot spesiell lokalisering av IT-undervisninga. Det er mange slike konkrete prosjekt på gang, og eg skulle ønskje at statsråd Lilletun uttrykte ei positiv haldning til denne utviklinga, og at det blir følgt opp i budsjettarbeidet og i tildelingsbreva til høgskulane.

Statsråd Jon Lilletun : Eg er heilt einig med representanten Rudihagen. Eg prøvde òg i innlegget mitt ikkje å overfokusere på utstyr. Utstyr er ein nødvendig føresetnad infrastrukturmessig, men har ikkje meining dersom vi ikkje klarer å utnytte det på ein skikkeleg måte. I vidaregåande skule er det i dag veldig god dekning av utstyr, men sanninga er at vi ikkje har fått oppgradert personalet slik at utstyret i alle vidaregåande skular i tilstrekkeleg grad blir utnytta.

       Så til spørsmålet frå Rudihagen om dei regionale høgskulane. Det er heilt rett at dei har stor kompetanse. Eg trur at ein god måte å føre desse skulane nærare næringslivet på, er ved kompetansereforma som kjem no. Det er heilt opplagt at når det i større grad skal gjevast etter- og vidareutdanning, vil det kome inn kompetanse frå næringslivet, og vi får ein vekselverknad. Det vil òg utkrystallisere seg i meir samarbeid med næringslivet totalt sett, så der trur eg vi får ein tilleggseffekt av den nye reforma som kjem, som vil bli viktig.

       Når det gjeld desentralisert utdanning, må den skje i regi av høgskulane og baserast på eit lokalt behov og vere mellombels utdanningar. Vi må ikkje opprette mange nye høgskular, dei har vi slått saman - men det å ha desentraliserte utdanningar er eg positiv til. I kor stor grad dei skal styrast sentralt, er eg i tvil om. Dersom det blir lagt inn ei viss premiering av den ekstrautgifta ein har med desentralisert utdanning, trur eg at dei lokale miljøa i stor grad vil klare å gjere dette på ein fornuftig måte sjølve. I sum er eg positiv til intensjonane i replikken til Rudihagen - så får vi sjå litt nærare på korleis vi praktisk skal ordne det.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

       De talere som heretter får ordet, har en taletid begrenset til 3 minutter.

       Leif Helge Kongshaug (V) : Innledningsvis vil jeg - hvis jeg hørte rett - påpeke en feil som representanten Jagland kom med i sitt innlegg. Etter informasjon jeg sitter inne med, og etter som jeg husker, stemte sentrumspartiene sammen med Arbeiderpartiet, SV, Høyre og Fremskrittspartiet om å utarbeide planer for et høyhastighetsnett/bredbåndsnett da vi behandlet stortingsmeldingen om Telenor for noen uker siden.

       Så til innlegget. Det er gledelig at Stortinget nå har fått seg forelagt den første statlige IT-planen. Jeg tør påstå at denne IT-planen er mye mer konkret og forpliktende enn tidligere meldinger. Den gir klar ansvarsfordeling, tidsfrister og varsling om mer detaljerte meldinger på viktige områder.

       Regjeringen viser klare ambisjoner på IT-området. Ingen kan forvente at en melding er et ministatsbudsjett. Det sier seg selv at det må tas forbehold om konkrete tiltak som skal være en del av en pågående eller framtidig budsjettbehandling.

       Informasjonsteknologien gir store muligheter for næringsutvikling i distriktene og for forbedringer innenfor eksisterende næringsliv. De geografiske avstandene vil bety mindre, kompetansen er viktigst. Derfor er det et paradoks at det også i sammenheng med IT-utviklingen skjer en kraftig sentralisering. Etter Venstres syn er det en hovedutfordring å bidra til at de tekniske mulighetene blir tatt i bruk i hele landet, og at det ikke blir en fiende for distriktsutviklingen.

       Ungdom står likt når det gjelder muligheter til utdannelse, men fremdeles er det slik at de beste og fleste jobbene ligger i de største byene. Regjeringen Bondevik synes å erkjenne disse problemene. Men det finnes allerede i dag gode eksempler på at IT-kompetansebedrifter kan ligge i distriktene. Jeg er så fri å nevne som et godt eksempel en bedrift i min egen hjemkommune - Maritech Systems. Næringsministeren har selv vært på besøk der. Bedriften har i løpet av få år bygd seg opp fra noen få ansatte til over 60 ansatte, med hovedkontor i en distriktskommune og avdelingskontorer rundt om i flere byer. Bedriften er et godt eksempel på at høykompetansebedrifter også kan ligge i distriktene.

       For at en skal lykkes med at hele landet tar IT i bruk, bør styrking/bygging av desentraliserte forsknings- og kompetansesentre være en nasjonal målsetting. Bevisst desentralisering av forskningsmidler og bevisst bruk av SNDs virkemidler vil være viktige faktorer for en desentralisert kompetanseoppbygging også på IT-området. IT er en mulighet for distriktene, men også en fare. Den situasjonen må offentlige myndigheter være seg bevisst og målrette de virkemidler som er til rådighet, slik at en får den ønskede distriktspolitiske effekten.

Marit Tingelstad (Sp) : Når en ser på engasjementet omkring informasjonsteknologi generelt, skulle en tro at IT ville være løsningen på alle utfordringer det moderne samfunn står overfor, men det er selvsagt ikke tilfellet. IT er et redskap som skal lette mange arbeidsoppgaver innenfor en rekke fagområder og bransjer, samtidig som det skal gi alle bedre tilgang til informasjon på en rekke områder. Ja, det er vel egentlig bare fantasien som setter grense for hvor informasjonsteknologi kan brukes.

       Senterpartiet er opptatt av at den nye teknologien må brukes til å spre makt og redusere forskjeller i samfunnet, mellom grupper og distrikter. Dette må stå helt sentralt i utdanningssammenheng, fra grunnskole- til høyskolenivå. Det er stor interesse for IT-satsing på alle nivåer. Utfordringen blir å fordele midler og studietilbud slik at en kan si det er blitt en rettferdig fordeling i hele landet.

       IT må brukes aktivt for å motvirke sentralisering. Så langt er dessverre det motsatte skjedd innenfor flere bransjer. For eksempel finansinstitusjoner rasjonaliserer og sentraliserer - på grunn av ny teknologi, som det heter. Senterpartiet har derimot som mål å støtte opp under en desentralisert produksjon og ser IT som et viktig redskap i den sammenheng. Mer fleksibel arbeidstid skulle også være mulig med IT, noe som vil være en stor fordel for særlig småbarnsfamilier.

       Regjeringen foreslo styrket IT-utdanning i inneværende års budsjett. Arbeiderpartiet er nå på banen for å styrke IT-innsatsen i utdanningsinstitusjonene, før Regjeringen har fått lagt fram dimensjoneringsmeldingen om høyere utdanning. Det er tydelig stor politisk vilje til å satse på IT. Det gjenstår å se hvor mye midler som vil bli satt inn bak disse gode forslagene. For Senterpartiet er det svært viktig å sikre det offentlige skoleverk en økonomi som setter det i stand til å gi kvalitativt gode utdanningstilbud på alle nivåer i utdanningskjeden i hele landet.

       Næringslivet i Norge preges av et stort antall små og mellomstore bedrifter. Det er særlig viktig at disse blir satt i stand til å ta i bruk moderne teknologi for å henge med i konkurransen. Her må det offentlige inn med direktestøtte og utviklingskontrakter for å stimulere til nettverksbygging og teknologisk omstilling.

       Det er dessverre slik at jenter stiller bak gutter når det gjelder å velge både IT-fag og realfag. Her må det settes inn konstruktive tiltak slik at det blir mer likevekt på dette området. Et hederlig unntak er imidlertid høyskolen i Sogn og Fjordane. En har nettopp fått vite at over 60 % av studentene på linjen for ett års IT-utdanning der er kvinner.

       Regjeringen har IT-kompetanse og IT i utdanning som høyt prioritert satsingsområde. Da er det viktig å sørge for at alle, uansett kjønn, økonomi og bosted, får samme muligheter. Jeg forventer at Regjeringen særlig er årvåken overfor positive innspill fra distriktene, der det er tverrkommunalt engasjement for å få til IT-studier ved ulike desentraliserte høyskoletilbud.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet, og debatten om sakene nr. 1 og 2 er avsluttet.