Sak nr. 1
Spørretime

Muntlig spørretime

TALERE:

       Hill-Marta Solberg (A) : Jeg har et spørsmål til finansministeren.

       Regjeringen vil ifølge næringsministeren selge seg ned i Kongsberg-gruppen, i Raufoss og i Olivin. Det er viktige hjørnesteinsbedrifter i sine respektive distrikter, og de er viktige for den lokale sysselsetting. Bedriften Olivin, som ligger i finansministerens eget hjemfylke, har i mange år vært en av de mest lønnsomme nær heleid statlige industribedrifter. Kongsberg-gruppen og Raufoss er gode eksempler på gammel statlig industri som er omstrukturert, og der staten i dag eier 50 %

       Kan finansministeren nå bekrefte for Stortinget at Regjeringen vil foreslå slike nedsalg, og dermed også bekrefte at det er Regjeringens politikk å selge ut statlige bedrifter som går godt?

Statsråd Gudmund Restad : La meg først få beklage stemmen, den er veldig dårlig i dag.

       Jeg føler at spørsmålet fra representanten Hill-Marta Solberg har litt feil adresse. Jeg synes det burde vært stilt til nærings- og handelsministeren, som har kommet med disse uttalelsene.

       Jeg har ikke deltatt i noe forum hvor de tankene som Sponheim har gitt uttrykk for, har vært drøftet. Det som skjer av nedsalg av aksjer, er i banksektoren - i DnB og Kreditkassen - etter pålegg fra Stortinget. Forberedelsene til dette nedsalget pågår, og det vil bli gjennomført som forutsatt.

       I et brev 3. april til finanskomiteen gav departementet uttrykk for at de ville legge vekt på god spredning av aksjer, herunder at det skulle være god anledning for allmennheten i Norge til å kjøpe aksjer i forbindelse med nedsalg av de statlige bankaksjene. Når og hvordan har Regjeringen tenkt å informere borgerne om denne muligheten?

       Fra flere hold har finanskomiteen blitt gjort oppmerksom på at forsikringsproduktet Flex nå har blitt forbudt etter at det har vært tillatt i åtte år. Grunnen til at forbudet har oppstått, er en forskriftsendring i departementet knyttet til IPA og « unit linked »-ordningen. Som en konsekvens har produktet Flex blitt forbudt, og dette rammer 3000-6000 ansatte i over 15 bedrifter. Når har departementet tenkt å klargjøre dette slik at produktet kan gå videre, for jeg antar at dette er et utilsiktet forbud fra Regjeringens side?

       Jeg vet ikke om jeg ut fra presidentens bemerkning må hoppe over det andre spørsmålet. Jeg har for øvrig ikke noe konkret svar på spørsmålet om Flex, men jeg kan undersøke det i departementet.

       Det er jo gledelig at Venstres landsmøte har slått fast at man vedstår seg sine tidligere løfter om å skape et mer fleksibelt arbeidsmarked, sine løfter knyttet til endring av arbeidsmiljøloven. Statsråd Sponheim, som også var omtalt i et tidligere spørretimespørsmål her, var ute i VG 30. oktober 1997, altså i fjor, og sa:

« - Vi trenger en mer smidig tilnærming til dette med midlertidige ansettelser. »

Og videre:

« Regjeringen vil dermed komme med en ny veiledning til forskriftene. »

       Det stod også:

« Sponheim vil endre arbeidsmiljøloven, slik at bedriften kan øke dagens overtidskvote på 250 timer pr. år pr. ansatt. »

       Men Regjeringen har ennå ikke konkludert hvor mye det skal være.

       Mitt spørsmål er: Når vil Regjeringen komme med disse tiltakene? I forbindelse med næringsmeldingen? Har Regjeringen drøftet dette internt, eller er dette også tanker som Sponheim har valgt å flagge ut bare fra « venstresiden »?

Statsråd Eldbjørg Løwer : Nå ligger arbeidsmiljøloven under Kommunal- og regionaldepartementet, men jeg skal bistå med den kunnskap jeg har.

       Til den første delen av spørsmålet, når det gjelder veiledningen om midlertidig ansettelse, mener jeg bestemt at den allerede er laget i Kommunal- og regionaldepartementet.

       Når det gjelder den andre delen av spørsmålet, er det også fra Sponheims side senere nevnt at han ikke har ment det så konkret som det fremføres i spørsmålsstillingen, men at han har reflektert over behovet for de fleksibilitetsfaktorer som må være både i sysselsettingsloven og arbeidsmiljøloven for at vi skal kunne betjene et skiftende arbeidsmarked.

Børge Brende (H) : Jeg vet ikke hvor mer konkret det kan være når statsråd Sponheim går ut over to sider i VG-, og så står det:

       « Klipp ut og sjekk om Sponheim holder ord. »

       Og det står at dette skal regjeringen Bondevik gjennomføre. Det står bl.a at man skal øke overtidskvoten på 250 timer pr. år pr. ansatt. Statsråden sier at dette har Regjeringen bestemt seg for, men den har ennå ikke bestemt seg for hvor mye man skal øke den. Er det ikke mulig å kunne få et svar på hva Regjeringen her har gjort av interne diskusjoner, og når denne saken kommer? Det er jo ikke til å misforstå når det er fastslått så klart.

       I oktober 1997 besluttet daværende kommunal- og arbeidsminister Kjell Opseth at en med øyeblikkelig virkning skulle tilbake til ordningen fra før 1. januar 1997 når det gjaldt beregning av dagpenger for arbeidere i fiskeforedlingsbedrifter. I desember i fjor var dette fremdeles ikke gjennomført, og 17. desember stilte jeg derfor statsråd Løwer spørsmål om gjennomføringen av vedtaket. Jeg fikk et positivt svar som gikk ut på at dette skulle gjennomføres med tilbakevirkende kraft fra 1. oktober 1997.

       Stor er derfor min forbauselse når tillitsvalgte igjen tar kontakt og forteller at dette fremdeles ikke er i orden. Ved videre undersøkelser hos arbeidsmarkedsmyndighetene får jeg bekreftet dette. Kan statsråden forklare hvorfor dette fremdeles ikke er ordnet?

       Vil statsråden i sin videre håndtering sørge for at alle de som var inkludert i den gamle ordningen, igjen skal inkluderes, i tråd med det som forhenværende statsråd Opseth besluttet, og vil hun nå sørge for at dette skjer i samsvar med det hun svarte positivt på i desember?

Statsråd Eldbjørg Løwer : Selvfølgelig, det er min oppgave å se til at vedtak som er fattet, skal gjennomføres. Jeg har altså hatt den tro at dette var gjennomført i tråd med det svaret jeg gav på spørsmålet. Da skal jeg selvfølgelig gå tilbake og sørge for det.

       Et stadig økende antall pasienter som innlegges i norske sykehus for kirurgisk behandling, tas av ulike grunner av operasjonsprogrammene daglig. Dette fører til forlenget sykehusopphold, sterke psykiske belastninger for pasienten og til praktiske problemer for pasientens familie. Ved et middels stort sykehus i Oslo-regionen ble det i 1997 tatt 1300 operasjoner av programmet, og det er svært mye.

       Denne situasjonen mener jeg ikke kan fortsette, og jeg tør spørre helseministeren hva han nå vil gjøre for å få slutt på denne uakseptable behandlingen av syke mennesker.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg er enig med representanten Alvheim i at det er svært uheldig når planlagte operasjoner ikke kan gjennomføres og pasienter som allerede er i sykehuset, må sendes hjem, eller operasjonene blir utsatt over lengre tid.

       Det er etter mitt syn i første rekke et organisasjonsspørsmål. Det er et spørsmål om i større grad å organisere virksomheten i sykehus ut fra den tid som pasienten tilbringer i sykehuset, istedenfor å organisere virksomheten ut fra de ulike avdelingers behov.

       Dette er et hovedtema i det store organisasjonsutviklingsarbeid som vi nå har satt i gang sammen med kommunesektoren for å sette en mer pasientorientert organisering i fokus. Og de som forsøker dette, kan vise at man ikke bare sparer verdifull tid for pasienten, men også verdifull tid for sykehuset. Det er med andre ord ingen grunn til ikke å forfølge dette utviklingssporet.

       Det andre som jeg tror er et viktig svar på spørsmålet, er at man i større grad skiller mellom den planlagt sykehusvirksomheten, som dette er, og akuttvirksomheten. I dag er disse to funksjonene i for stor grad vevd sammen, og akuttvirksomheten må naturlig nok ha forkjørsrett. Men i de tilfellene hvor man har forsøkt å skille akutt virksomhet og planlagt virksomhet innenfor sykehus og mellom sykehus, har man gode erfaringer. Jeg kan vise til ortopedisk avdeling på Ullevål sykehus, og jeg kan vise til at flere fylkeskommuner nå gjør dette, bl.a i Vestfold og Østfold, og det er erfaringer som jeg synes det er all grunn for sentrale myndigheter til å forfølge, til å spre.

John I Alvheim (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret, som jeg gjerne hadde sett hadde vært noe mer konkretisert i forhold til det arbeidsministeren ville gjøre.

       Denne ukulturen, som jeg anser det for å være, med alvorlig tilsidesetting av pasientenes interesser, kan skyldes at behandlende lege ikke lenger er herre over egen arbeidssituasjon.

       Når et middels stort sykehus i Oslo-regionen i 1998 skal bruke 20 mill. kr til å frembringe enda et sett med det jeg vil kalle keiserens nye klær, vet noen av oss at også legespesialistene i dette sykehuset vil måtte bruke en betydelig del av sin tid til møter og konferanser. Og mitt spørsmål nr. 2 blir da: Akter helseministeren å gå inn og se på bruk og misbruk av konsulentbistand i våre norske sykehus?

Statsråd Dagfinn Høybråten : Helseministeren er i høyeste grad opptatt av å få fram hva som er riktig og gal bruk av helsepersonell, og det er ingen tvil om at det i norske sykehus i dag i for stor grad brukes helsepersonell til administrative, merkantile oppgaver som andre kunne gjort like godt eller bedre. Det angripes også offensivt gjennom organisasjonsutviklingsprosjektet Forum for organisasjonsutvikling, hvor de ansvarlige parter i helsevesenet sitter sammen, og hvor vi setter inn betydelige ressurser også fra statlig hold.

       Når det gjelder det spørsmålet som representanten nevner om prosjektet ved Aker sykehus, som jeg går ut fra er det han sikter til, er nettopp det et prosjekt som tar sikte på å imøtegå det første problemet representanten Alvheim tok opp, nemlig hvordan en kan organisere virksomheten mer ut fra pasientens tid og få slutt på uverdige avbestillinger av operasjoner. Så jeg synes ikke det er noen grunn til å angripe akkurat det.

Statsråd Gudmund Restad : Dette spørsmålet i forskjellige fasonger har jeg fått ganske mange ganger i løpet av det halve året jeg har vært statsråd. Jeg vil først bekrefte at det er slik at forskjellene faktisk øker, men jeg tror nok at tidligere regjeringer må ta vel så mye av ansvaret for det som den sittende regjering, som bare har hatt et halvt år på seg. Det står bl.a i Voksenåsen-erklæringen at vi vil sørge for å utjevne beskatningen av lønnsinntekter og kapitalinntekter. Jeg har allerede ved flere anledninger her i salen bebudet at et slikt første skritt vil komme allerede til høsten, uten at jeg selvfølgelig nå vil si nøyaktig hvordan det skrittet vil bli tatt.

       Ellers er det riktig som Djupedal påpeker, at det allerede er flere utredninger på skattesektoren i gang i departementet, og det er andre som kan være aktuelle, bl.a når det gjelder aksjebeskatning, som hr. Djupedal var inne på. Vi må nå sørge for i hvert fall å fullføre de utredninger som allerede er på gang, før vi kan gå på nye oppgaver, så jeg kan ikke nå tidfeste når de resterende utredninger kan bli iverksatt.

       - Det kan være interessant å foreta en oppsummering av finansministerens utspill det siste halve året. Det er da særlig på skatteområdet at kreativiteten har vært stor, og vi har hørt om følgende forslag: flat skatt, skattelempning for dem som leier bolig, lavere skatt på formue og arv - ja sågar tanker om avvikling av disse skatteartene, avvikling av investeringsavgiften, lavere skatt for næringsdrivende, osv. Summen av disse utspillene utgjør et titalls milliarder i skattelettelse, og da i hovedsak til de rikeste i landet - de som allerede har god økonomi og som trenger det minst.

       Hvis vi ser det sammen med det gjeldende nullskatteregimet for rederiene - som Senterpartiet må ta en stor del av « æren » for - og aksjerabatten i formueskatten, vil nå Norge fremstå som Europas skatteparadis for kapitalister. Er disse skattelempningene (presidenten klubber) for dem som har mest fra før, en viktig del av Bondevik-regjeringens kursendring? Er dette svaret på fordelingsutfordringen (presidenten klubber) i dagens Norge?

       Så vil jeg sterkt ta avstand fra den konklusjonen som Nordtun nå trakk, at hvis dette blir gjennomført, betyr det titalls milliarder i skattelettelse. Det har aldri vært i mine tanker at omleggingen av skattesystemet skal medføre skattelettelser. Min innfallsvinkel er at det skal skje innenfor provenynøytralitet; det man taper på ett område, skal man ta igjen på andre skatteområder.

       Så kommer igjen denne rederiskatten - Nordtun kalte det i hvert fall « rederiskatt », så man slapp å få benevnelsen « rederskatt », som det har vært kalt mange ganger før. Den enkle forklaringen på hvorfor rederiene fikk et skatteregime som andre selskaper i Norge ikke har, er at alle konkurrentene har tilsvarende skattefri-regimer. Og det er helt urimelig å forvente at norske rederier skal være så mye mer effektive at de kan konkurrere med normal selskapsskatt mot konkurrenter i andre land som i praksis ikke betaler skatt. Og for igjen å minne om det: Når rederen skal ha ut sine penger, må den skatten som rederiene tidligere har betalt, betales, så det ligger i dette ingen skattelettelse for rederen. Det er for øvrig heller ikke nødvendig, for rederne har romslig økonomi fra før.

Tore Nordtun (A) : Jeg merket meg at finansministeren nå svarte når det gjaldt rederiene, men mitt spørsmål gjaldt en rekke andre skattearter som finansministeren ikke kom inn på i sin kommentar.

       Dette er skattelettelser over en lav sko, men nå sier finansministeren på nytt at han skal ha det samme inn i felleskassen. Hvor vil finansministeren nå komme inn med sin høyttenkning og ta disse titalls milliardene inn igjen?

Statsråd Gudmund Restad : Jeg forstår at Siv Jensen har forsøkt å tolke det som lå i mitt tidligere svar, og forsøker å få meg til å bekrefte hennes versjon. Jeg vil ikke avkrefte den, men jeg vil heller ikke bekrefte den. De faktiske forslag skal legges fram for Stortinget til høsten.

       Rent generelt syns jeg at med den utviklingen vi har, med den store kjøpekraften som er ute og går, og med det økende private forbruket, er ikke tiden inne for å gi skattelettelser. Derfor mener jeg det må være et rimelig krav at skatteomleggingene skjer innenfor provenynøytralitet.

       Er det ikke sånn - og det blir spørsmålet til statsråden - at selv om det er rederiene som har fått skattelette, vil en reder som lar sin kapital stå i det rederiet i ti år, så kunne ta ut den kapitalen med betydelig skattegevinst? Da er det altså rederen som får fordelen. Det er i hvert fall de opplysninger vi har fått fra Finansdepartementet om hvordan systemet kommer til å fungere, altså at rederne etter ti år kan ta ut pengene med stor skattegevinst.

Statsråd Gudmund Restad : Reglene når det gjelder ordinære selskaper, er jo i dag at det betales 28 % selskapsskatt, og så kan utbyttet deretter utdeles uten ytterligere skatt til eieren.

       Når det gjelder rederiene, er det nye systemet slik at selskapet ikke betaler ordinær selskapsskatt, men en liten tonnasjeavgift - som skal innrømmes er en meget beskjeden beskatning. Når så eieren - rederen - skal ha pengene ut av selskapet, skal de 28 %, som i andre selskaper betales av selskapet, betales. Så summen av dette skulle bli null - i hvert fall ikke noe mer enn eventuelt en skattekreditt, og ikke en skattelettelse.

       Når det gjelder pendlerne, som også var en del av spørsmålet, er det riktig at det ble en økt egenandel for alle - enten man nå kaller dem pendlere eller noe annet - som har arbeidsreiser. Man må fra i år av betale 7.000 kr av egen lomme, mot tidligere 6.000 kr.

Statsråd Gudmund Restad : Jeg bestrider i hvert fall ikke at vi har et meget sterkt press i økonomien, og at dette presset nå forsterkes, dessverre. Det er det som vil skje gjennom vårens lønnsoppgjør hvis de tendenser vi hittil har sett, vil bli videreført også i de øvrige oppgjørene.

       Det første signalet om hva som kommer av innstrammingsforslag, får man den 15. mai her i Stortinget. Da legger Regjeringen fram sitt forslag til revidert nasjonalbudsjett, og så får Per-Kristian Foss og andre vurdere om det er tilstrekkelig, eller om de mener at andre ting bør skje. Så er det stortingsflertallet som til slutt bestemmer hva som blir budsjettet.

       Kan statsråden nå avkrefte at dette er virkemidler han vil ta i bruk?

Statsråd Gudmund Restad : For det første har jeg ikke lagt hele ansvaret for budsjettet for i år på Fremskrittspartiet og Høyre. De har ikke noe flertall i Stortinget, så det må flertallet sammen ta ansvaret for. Men det er et faktum at kravet fra Fremskrittspartiet og Høyre for å kunne støtte et justert opplegg fra sentrumsregjeringen, førte til at man svekket budsjettet med 2 milliarder kr. Det går ikke an å bestride.

       Så vil jeg ikke si noe om hvordan man skal stramme inn. Jeg er klar over den runden vi hadde her i salen, hvor statsministeren bekreftet at hvis det ble aktuelt med skatte- og avgiftsøkninger, skulle man konsultere avtalepartene i budsjettsammenheng, altså Fremskrittspartiet og Høyre, om det.

       I Noreg importerer me ein del kjøt frå dei såkalla MUL-landa, dei minst utvikla landa i Afrika. Ordninga har eksistert ei stund og har for så vidt vore vellykka, og me i Arbeidarpartiet har støtta denne importen. Det viser seg likevel at dei som får størst inntekt ut av dette, ikkje er desse fattige landa - dei får for så vidt sin pris for kjøtet - men at det er nokre ganske få norske importørar som tener to, kanskje tre gonger så mykje pr. kilo på dette kjøtet som dei landa kjøtet kjem frå. Er dette ei framstilling landbruksministeren er samd i, og vil han gjera noko for å få ei endring på dette?

Statsråd Kåre Gjønnes : Jeg har svart uttallige ganger i Stortinget på spørsmål om mulighetene for dette som system. Det har vært representanter som har vært bekymret for at denne ordningen eventuelt skal bli gjort vanskeligere, og det har vært andre, kanskje utenfor stortingssalen, som har vært bekymret for at denne importen har blitt altfor stor. Dette går da departementet inn i og kontrollerer, og følger med ut fra de retningslinjer Stortinget har gitt for denne typen import.

       Når det gjelder hvem som skal sitte igjen med gevinsten av denne importen fra MUL-landene, man kan kalle det nulltollimporten, er intensjonen at det skal komme fattige land til gode. Det er klart at disse landene utvilsomt vil ha en del av fordelene som ligger i tilgangen til det norske marked, men at også andre tjener på det underveis, er det vel ingen som bestrider. Å kontrollere på hvilken måte disse fordelene fordeles, er heller ikke så helt enkelt, men at det også på importsiden er ledd som tjener betydelig, vil ikke statsråden bestride i det hele tatt.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A) : Eg takkar statsråden for svaret.

       Me har vorte presenterte for ein idé som går ut på at t.d. Norsk Kjøtt kunne selja dette kjøtet på vegner av desse landa og pløya overskotet tilbake til dei fattige landa via bistandsbudsjettet. Så vidt eg har vorte informert om, har òg departementet vorte presentert for denne ideen. Er det ein måte å gjera det på for å medverka til at dei får meir igjen for produksjonen sin i desse landa, som er veldig fattige land, og vil statsråden sjå nærare på denne ideen?

       Vi ser, spesielt innenfor gartneribransjen, at så mye som opp mot halvparten av det totale norske forbruk av roser nå kommer fra disse landene. Og når vi får presentert påstander som går på at det nærmest foregår svindel, må spørsmålet bli, når nå også departementet etter hvert har fått kjennskap til dette: Hva gjør man konkret for å komme denne type virksomhet til livs?

       Ressursinnsatsen ved våre sykehus er rimelig høy, og antall stillinger både blant leger og annet personale øker for hvert år. Likevel øker ikke pasientbehandlingen i takt med dette. Årsakene er mange og komplekse. Ett årsaksforhold kan være uklare ledelsesforhold, f.eks internt på sykehusene. Henvendelser som jeg fra tid til annen får fra sykehuspersonale, og det jeg selv kan observere på besøk, tyder på gjennomgående dårlige rutiner med hensyn til den interne informasjonen og flyten innad i sykehusene. Det kan bety, og det vil bety, at det tar tid å få overført en pasient fra én avdeling til en annen, en pasient fra en poliklinikk til en avdeling, og motsatt. På denne måten går pasientene i det uvisse, og leger kaster bort dyrebar tid. Det er dårlig ressursutnyttelse. Hva mener statsråden kan gjøres med dette, slik at ytterligere ressursinnsats ikke blir forgjeves? Vi går mot revidert nasjonalbudsjett snart.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Som representanten påpeker, er det et komplekst spørsmål som vanskelig lar seg besvare på to minutter. Men la meg si at jeg er av den oppfatning at norske sykehus har et underskudd på ledelse og et overskudd på administrasjon. Det er min oppfatning at sykehusene gjennomgående trenger en mer robust ledelse. Jeg tror det først og fremst kan oppnås ved å gi sykehusledelsen videre fullmakter både når det gjelder organisasjons-, personal- og økonomispørsmål, og en plattform for å bli stilt krav til og bli fulgt opp av eierne.

       Det er videre en rekke spørsmål i forlengelsen av det som representanten Kristoffersen reiser, som gjelder interne, praktiske og organisatoriske forhold, som rett og slett gjelder det fagfolkene kaller pasientflyten i sykehuset, og hvordan den kan gjøres mer effektiv til glede for dem sykehusene er til for, nemlig pasientene. Det er også et delprosjekt i dette arbeidet, som jeg har nevnt i mitt svar til representanten Alvheim, Forum for organisasjonsutvikling i sykehus. Jeg tillegger dette arbeidet stor vekt, og jeg akter også å komme tilbake til Stortinget etter at dette forumet har vært i virksomhet et år og rapportere om resultatene, for jeg tror dette er noe av det mest sentrale som bør skje framover. I tillegg til at sykehusene bør tilføres noe mer ressurser, bør for alvor spørsmålet om hvordan ressursbruken er organisert, settes i fokus.

       Det som i alle fall er riktig, er at vi har monopol igjen innenfor norsk sykehusvesen. Det er den plassen hvor det ikke er muligheter for private å komme til. Kunne det tenkes at ministeren slipper til litt mer privat virksomhet for å se hvordan ledelsen er innenfor disse bedriftene, når ministeren da mener at det er så galt med ledelsen innenfor de sykehusene vi har i dag? Vi har en blandingsbedriftsstruktur her i Norge, og den fungerer meget bra på alle andre punkt, og jeg tror at norske sykehus i dag trenger konkurranse. Derfor tror jeg det kunne være viktig å få et svar fra ministeren på om han vil slippe til mer privat virksomhet.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Det er ikke slik at sykehusvesenet ikke har innslag av privat virksomhet, men det er relativt begrenset. Det er all grunn til å ha private innslag som et supplement og nettopp for å gi den type impulser som representanten Johnsen er opptatt av.

       Jeg er enig i at det bør bli større konkurranse mellom norske sykehus om pasientene. Det er to elementer som vi dels nå gjennomfører og dels planlegger gjennomført, som vil bidra til det. Det ene er at innsatsstyrt finansiering, det vil si det oppgjøret sykehusene får pr. pasient de behandler, at den andelen av sykehusfinansieringen økes nå i 1998 etter vedtak her i denne sal.

       Det andre er at vi nå også forbereder gjennomføring av fritt sykehusvalg over hele landet på samme behandlingsnivå, som åpenbart vil føre til en større grad av konkurranse mellom de offentlige sykehusene og dermed bidra til noen av de effekter jeg tror representanten Johnsen er ute etter.

       Vi kjenner til at inntil 90 % av økologisk produserte matvarer i Norge ikke kommer frem til konsumentene som økologiske produkter. Etter at de har ankommet meierier, slakterier, frukt- og grønnsaksgrossister, blandes de med konvensjonelt produserte matvarer. Vi vet at det bevilges betydelige beløp til økologisk produksjon over jordbruksavtalen, og i tillegg kan noe tas ut i pris i markedet.

       Det som egentlig skjer, er at de som ikke etterspør økologiske produkter, nå må betale regningen, selv om vi fra før av har noen av verdens høyeste matvarepriser. Hva vil statsråden bidra med for å rydde opp i disse forholdene, og hvis aktørene ikke er villig til å spille på lag, vil han da fjerne tilskuddene til økologisk produksjon?

Statsråd Kåre Gjønnes : Landbruksministeren har klart gitt uttrykk for at en situasjon der en så stor del av produksjonen ikke kommer fram som økologisk merkede varer, ikke er akseptabel. 90 % - det må vel modereres noe i og med at det er litt forskjellig for de ulike varetyper hvor mye som når fram, men at prosentsatsen er altfor høy, er det ingen tvil om.

       Dette er først og fremst ansvaret til mellomleddet og den som produserer for å få dette fram til forbruker. Det er bevilget 2 mill. kr over årets jordbruksavtale som skal bidra til å få dette til å fungere bedre, og jeg vil for min del forsøke å få til at den bevilgningen økes i årets jordbruksavtale for å bidra til at denne situasjonen blir bedre.

       Men jeg vil gjerne presisere at dette er et ansvar både for forbruker til å være med og pushe på, det er et ansvar for foredlingsleddet, det er et ansvar for meierier og kjøttsamvirket, og det er et ansvar for matvarekjedene. Det er altså totalansvaret for å gi forbrukerne den vare som etterspørres, og det er etter min mening helt nødvendig også å følge opp det etter de intensjonene.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Et stort antall bønder legger nå om til økologisk matvareproduksjon i Norge på grunn av spesielle støtte- og tilskuddsordninger. Det kan mange synes for så vidt er greit, men vi vet at det er et spørsmål om etterspørselen av disse økologiske produktene.

       Innenfor EU regner man vel med at det er 1 % av matvareproduksjonen som produseres økologisk, og at etterspørselen er økende. Men prisene totalt sett ligger langt lavere i Europa både når det gjelder konvensjonell produksjon og økologisk produksjon. Mener ikke statsråden derfor at disse betydelige tilskuddene vi benytter oss av her i landet, bidrar til å hausse oppe en kunstig stor økologisk produksjon som det egentlig ikke er behov for, men som konsumentene på grunn av skyhøye tollbarrierer må kjøpe?

Statsråd Kåre Gjønnes : Det produseres økologisk på ca 1 % av det totalte jordbruksarealet i Norge i dag, og det er relativt lite. Bevilgningen til økologisk produksjon over jordbruksavtalen ble ved forrige avtale økt fra 25 mill. til 50 mill. kr.

       Statsråden vil også ta dette opp som en av de hovedstrategier som skal drøftes i den landbruksmeldingen som skal legges fram i løpet av 1999, både omfanget av denne type produksjon og hvilke varige rammevilkår som denne type produksjon skal forholde seg til. Statsråden mener at det er viktig å stimulere økologisk produksjon. Til tross for at vi har en god konvensjonell produksjon i det ordinære landbruket i dag, må i hvert fall de som etterspør denne type varer, få dette tilbudet i hyllene, og det er det vi forsøker å legge opp til i dag.

       Presidenten: Det blir noen endringer i den oppsatte spørsmålslisten, og presidenten viser i den sammenheng til den oversikt som er omdelt på representantenes plasser i salen.

       De foreslåtte endringer i dagens spørretime foreslås godkjent. - Det anses vedtatt.

       Endringene var som følger:

       Spørsmålene 6 og 7, fra representanten Børge Brende til nærings- og handelsministeren, må utsettes til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

       Spørsmål 8, fra representanten Erik Solheim til utenriksministeren, vil bli tatt opp av representanten Lisbet Rugtvedt.

       Spørsmål 21, fra representanten Steinar Bastesen til forsvarsministeren, utsettes til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

       Spørsmål 26, fra representanten Steinar Bastesen til miljøvernministeren, utsettes til neste spørretime, da statsråden er bortreist.** Dessuten ble spørsmål 3, fra representanten Sylvia Brustad til barne- og familieministeren, tatt opp av representanten Karita Bekkemellem Orheim, og spørsmål 11, fra representanten Kristin Krohn Devold til justisministeren, tatt opp av representanten Bjørn Hernæs.

Spørsmål 1

       Carl I Hagen (Frp) : Jeg har dette spørsmål til statsministeren:

       « Statsministeren har offentlig tatt avstand fra lønnsøkningen til Hydro-sjef Myklebust på over en halv mill. kroner ifølge mediemeldinger.

       Er dette en lettvint kritikk basert på popularitetsiver, eller vil Regjeringen Bondevik foreta seg noe overfor Hydros styre, som har ansvaret for den kritiserte lønnsøkning, gjennom generalforsamlingsvedtak i og med at staten har aksjemajoriteten i selskapet? »

Statsminister Kjell Magne Bondevik : I aksjeselskap er ansvaret for å fastsette lønn til administrerende direktør lagt til selskapets styre. Det vil virke styringsmessig uryddig dersom staten som medaksjonær i Norsk Hydro skulle gripe inn og overprøve styrets vurdering i en slik sak.

       Men selvsagt må politikere, og jeg som statsminister, ha anledning til å kommentere størrelsen på lederlønninger i norsk næringsliv. Når jeg på spørsmål fra TV2 gav uttrykk for at det store lønnspåslaget hadde en dårlig signaleffekt, er det en uttalelse jeg står fast ved også i dag. Jeg tror det er mange med meg som har problemer med å skjønne hva en skal med så mye mer i lønn når en allerede har lønn i millionklassen. Jeg må som ledd i den løpende samfunnsdebatten kunne gi uttrykk for slike kritiske synspunkter, uten at det skal utlegges som popularitetsiver, eller at staten dermed skal ile til og bruke generalforsamlingsvedtak til å overprøve det som naturlig er en styresak.

       Vi står midt oppi et svært vanskelig tariffoppgjør. Mange organisasjoner ønsker at nettopp deres grupper skal få store tillegg og helst mer enn sammenlignbare grupper. Jeg kan forstå at slike ønsker blir fremmet. Tariffoppgjøret må likevel gjennomføres innenfor mest mulig forsvarlige økonomiske rammer. Dersom inntektsutviklingen på ny skulle løpe løpsk, slik den gjorde mot slutten av 1980-tallet, vil vi alle tape på det. Det er derfor viktig at vi alle bestreber oss på å få i stand et mest mulig forsvarlig inntektsoppgjør, som også på lang sikt kan sikre full sysselsetting og en god fordeling av verdiskapingen i samfunnet.

       Mitt hovedspørsmål går på den dobbeltrollen som statsministeren i realiteten har, fordi det er staten som har aksjemajoriteten i selskapet. Dersom statsministeren er så opptatt av f.eks dette med lederlønninger, ville det ikke da være naturlig at staten sørget for å gi retningslinjer til styrene i de selskapene hvor staten har betydelige aksjeposter, og særlig der hvor man har aksjemajoriteten, hvor man kan bestemme det? Det må jo bl.a være derfor man har aksjemajoriteten, at man ønsker å gi noen styringsinstrukser til selskapet. Hvis det er slik som det nå kan virke som statsministeren mener, at man i realiteten skal være en passiv finansiell investor som ikke skal bruke aksjemajoriteten til noe som helst styringsformål, ja, da kan man vel like gjerne selge aksjene og bruke de midlene til noe mer fornuftig? Jeg vil gjerne spørre statsministeren: Kan jeg tolke hans mangel på vilje til å bruke styringsmulighetene slik at man like gjerne kan selge aksjene, slik som vi lenge har hevdet?

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Nå var Carl I Hagens opprinnelige spørsmål om ikke staten ut fra et konkret lønnsspørsmål burde gripe inn gjennom generalforsamlingsvedtak. Det synes jeg ville være en helt urimelig reaksjonsform. Men det at en ikke vil benytte den reaksjonsformen, kan ikke utelukke en statsminister fra å kommentere spørsmål som han får om en lederlønnsøkning. Jeg har gitt uttrykk for at jeg synes den var urimelig høy. Det mener jeg, og det mener jeg en statsminister må ha lov til å uttale som ledd i en løpende samfunnsdebatt, ikke minst ut fra hvilke virkninger dette kunne ha på et inntektsoppgjør som jo er vanskelig nok som det er, om det ikke skulle komme slike signaleffekter i tillegg som dem vi fikk gjennom dette konkrete lønnspåslaget.

       Jeg vil nok også si at å begynne å gi retningslinjer fra statens side i slike spørsmål overfor styrene i de selskapene hvor staten er medeier, eventuelt har aksjemajoritet, vil være å gripe for sterkt inn i den forretningsmessige frihet som et styre tross alt har. Det betyr ikke at det er verdiløst for staten å sitte med 51 % av aksjene i Hydro. Verdien av de aksjene er meget høy og bør beholdes.

Spørsmål 2

       Anne Helen Rui (A) : Jeg har følgende spørsmål til kulturministeren:

       « Stortinget har intensjoner om å øke andelen av gode norske barneprogrammer som et alternativ til de mer voldelige barneprogrammene som finnes. Reglene for sponsing og manglende støtteordninger til videoproduksjoner gjør imidlertid finansieringen av disse produksjonene vanskelig.

       Vil kulturministeren sørge for å utvide dagens støtteordninger til også å omfatte videoproduserte barneprogrammer? »

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Representanten Rui peker på at reglene for sponsing og manglende støtteordninger til videoproduksjoner gjør det vanskelig å produsere gode norske barneprogrammer.

       Når det gjelder sponsereglene, antar jeg at det siktes til at kringkastingsreglene fastsetter at barne- og ungdomsprogrammer ikke kan sponses av noen som har til formål å drive næringsvirksomhet. La meg her presisere at hensikten med disse reglene er å skjerme barn og unge mot kommersiell påvirkning, noe som fullt ut er i samsvar med Regjeringens politikk. Jeg ser ikke grunnlag for å foreta endringer i reglene på dette punktet. Jeg vil imidlertid understreke at forbudet ikke er absolutt. For eksempel vil frivillige organisasjoner eller andre som ikke primært driver næringsvirksomhet, kunne sponse slike programmer.

       Jeg vil for øvrig vise til de etablerte støtteordningene for filmproduksjon, hvor det ytes betydelige beløp i støtte til produksjon av norske kortfilmer og spillefilmer. Den direkte støtten til produksjon utgjør i overkant av 160 mill. kr. Et sentralt mål er å sikre produksjon av norsk kvalitetsfilm for barn og unge.

       Norskproduserte filmer blir i stor grad gjort tilgjengelig på fjernsyn og video. Særlig gjelder dette for filmer som har mottatt støtte gjennom Audiovisuelt Produksjonsfond og Norsk Kassettavgiftsfond. Disse to fondene skal bl.a yte støtte til uavhengige film- og fjernsynsprodusenter og til produksjon av og formidling av videogrammer.

       Det tildeles derfor allerede i dag betydelige beløp til produksjon av barne- og ungdomsfilmer som kan gjøres tilgjengelig på fjernsyn og video.

       Allmennkringkasterne har også en nøkkelrolle når det gjelder produksjon og formidling av program for barn og unge. Særlig gjelder dette NRK, som gjennom kringkastingsavgiften settes i stand til selv å produsere barneprogrammer, eller kjøpe kvalitetsprogrammer for barn.

       Jeg vil derfor avslutte med å si at det er et prioritert mål for Regjeringen å sikre et godt tilbud for barn og unge både på fjernsyn og film. Etter mitt syn kan dette best gjøres gjennom å slå ring om allmennkringkasterne samtidig som filmer for barn og unge fortsatt er en prioritert oppgave ved tildeling av filmstøtte. Jeg kan derfor ikke se at det er grunnlag for å opprette en egen støtteordning for produksjon av barneprogrammer på video.

Anne Helen Rui (A) : Jeg takker statsråden for svaret, men jeg er skuffet over svarets innhold. For det statsråden beskriver, er filmproduksjon. Men dagens problem som jeg prøver å beskrive, er at noe av dette lages for videoproduksjon, og da kommer det ikke inn under noen av støtteordningene.

       Jeg skal ta et lite eksempel: I Vestfold har vi noe som heter Fantasifabrikken. Det er opphavet til en liten, nydelig barne-TV-sak som heter « Gråtass », og det er den grå « Ferguson » som er helten i barne-TV. Denne produksjonen på seks små episoder koster 1 mill. kr. Så har NRK fått beskjed om å betale for antall minutter, og produsenten får da 276.000 kr tilbake. Det er altså et gap mellom det produksjonen koster, og det man tjener, på hele 724.000 kr. Da er det etter mine begreper helt umulig å få økt videoproduksjon for barn. Jeg lurer på om statsråden ser at dette faktisk er et problem.

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Nå er ikke jeg kjent med « Gråtass » i barne-TV. Det er lenge siden jeg så på barne-TV, men jeg burde kanskje begynne med det igjen!

       Dette høres ut til å være et godt prosjekt. Men noe av det som jeg har oppfattet er problemet, er at det er for dårlig manus når det gjelder en del av ønskene om å skape flere gode barne- og ungdomsfilmer.

       Det er ikke riktig at det ikke gis støtte til videoproduksjoner. Det er spesielt i formålet for Kassettavgiftsfondet pekt på at man skal gi støtte til både videokassetter og videogrammer. I mitt svar gikk jeg igjennom en del av de ordningene som finnes når det gjelder støtte til film- og videoproduksjoner. Barn og unge er prioritert på hele området, og jeg har inntrykk av at hvis man greier å få fram gode manus, er det tilgang til midler. Det er i hvert fall mitt håp, og jeg skal selvfølgelig følge utviklingen her nøye. Jeg ønsker at vi skal kunne produsere gode barne- og ungdomsprogrammer.

Anne Helen Rui (A) : Det er riktig at det fins mange ordninger, men akkurat når det gjelder å produsere barne-TV-episoder på video, har man altså fått nei hele veien, og det gjør de alle sammen. Jeg anbefaler absolutt statsråden å se på akkurat disse sekvensene, for det er etter mine begreper meget god barne-TV-produksjon, og den er norsk - det er en norsk historie og skikkelig god!

       Jeg oppfordrer statsråden til å ta en titt på dette og prøve å se om det går an å utvide støtteordningene ved at det tas inn « videoproduksjon », for det er egentlig bare noen ord man trenger. Kassettavgiftsfondet har vært prøvd, men man har fått nei. Filmproduksjonen har man fått nei på. Hele veien har man fått nei. Så det er rett og slett noe som mangler i støtteordningene våre - et par ord tror jeg er nok. Vær så snill og prøv å se på det!

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Jeg skal gjerne se på det ut fra det konkrete eksemplet som her ble presentert, som altså går på « Gråtass » og den gamle « Ferguson ». Det har jeg stor sans for.

       Men jeg mener altså at det finnes gode ordninger. Og i tillegg, hvis det dreier seg om f.eks sponsorreglene for NRK, er det en sak som jeg vurderer for tiden, og som jeg vil komme tilbake til Stortinget med så raskt som mulig. Jeg mener at NRK bør få godt armslag til å møte den nye konkurransesituasjonen og også ha en frihet i forhold til den teknologiske utviklingen som man kanskje mangler i dag. Det vil jeg se på spesielt.

       Jeg skal også love representanten Rui at jeg selvfølgelig skal se på om det er slik som det blir påstått, at det her mangler et ord eller to for å få gode ordninger. For god norsk barnefilm ønsker vi.

Spørsmål 3

       Presidenten: Dette spørsmål, fra representanten Sylvia Brustad til barne- og familieministeren, vil bli tatt opp av representanten Karita Bekkemellem Orheim.

       Karita Bekkemellem Orheim (A) : Jeg vil få stille følgende spørsmål til barne- og familieministeren:

       « Ifølge Enestående Adoptanters forening har barne- og familieministeren gitt signaler om at enslige bare unntaksvis skal få innvilget en adopsjonssøknad.

       Hvorfor vil statsråden ikke gå inn for at enslige på lik linje med andre skal ha mulighet til å adoptere dersom de oppfyller de krav en bør sette til adoptivforeldre? »

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Adoptivborn frå utlandet har ein spesiell bakgrunn og vil oftare enn andre born ha særskilde behov og krevja ekstra tid og overskot hos adoptivforeldra sine, som regel gjennom fleire år. Samstundes er det styresmaktene sitt ansvar å forvissa seg om, så langt det er mogleg, at utanlandske adoptivborn blir plasserte i familiar med dei beste føresetnadene for å fylgja dei opp. Det er neppe mogleg å koma forbi at eineforeldrefamiliar ofte har ein vesentleg meir krevjande familiesituasjon enn toforeldrefamiliar. Det er derfor neppe i samsvar med adopsjonsstyresmaktene sitt ansvar å opna for ein godkjenningspraksis som gir adoptivborn frå utlandet ein familie her i landet som, etter opplysningar frå einslege forsørgjarar sjølve, ofte slit meir i kvardagen enn familiar med to foreldre.

       Slik eg ser det, handlar det til sjuande og sist om om vi skal la retten til einslege søkjarar til å få born gå framfor borna sin rett til å få to foreldre. Det er Regjeringa sitt syn at born har best av å veksa opp med både mor og far. Dette synet blir ikkje mindre viktig når det gjeld adoptivborn, som i utgangspunktet har mista foreldra sine og anna slekt, og som nettopp kan trenga den styrken som ligg i å få høyra til både eit foreldrepar og deira slekt på begge sider.

       Når det er sagt, vil eg understreka at det framleis vil vera mogleg for einslege søkjarar å få godkjenning til adopsjon dersom vedkomande er knytt til barnet på førehand eller har spesiell kunnskap om og erfaring med born. For einslege søkjarar i sistnemnde kategori inneber det at dersom det ikkje er mogleg å finna to foreldre til eit bestemt barn og søkjaren framstår som særleg godt eigna omsorgsperson for akkurat dette barnet, vil vedkomande etter ei konkret vurdering kunna bli godkjend.

Karita Bekkemellem Orheim (A) : Andelen av enslige mødre og fedre med barn under 18 år er sterkt stigende og vil vokse sterkt fram mot år 2020. Den vil være på hele 19 %  For mange barn er familiesituasjonen blitt mer variert og omskiftelig. Ekteskapet er ikke lenger enerådende som samlivsform, og ny forskning viser også at det ikke er familiestrukturen i seg selv som bestemmer barnas tilpasning.

       De fleste enslige som søker om å få adoptere barn, er kvinner med høy utdannelse, godt nettverk og god økonomi. De har et meget sterkt ønske om å adoptere barn og kunne gi dem en trygg oppvekst, selv om det mange ganger kan være strevsomt. Jeg vil spørre statsråden om hva hun er redd for hvis ressurssterke enslige får anledning til å adoptere. Bør vi ikke nå fokusere på barna, og ikke være defensive og holde på det som har vært? Ser statsråden endringen i familiestrukturen som en trussel mot barna i dag?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Når det gjeld endringar i familiestrukturen og om det er ein trussel for borna i dag, kunne eg hatt eit ganske langt foredrag om akkurat det. For eg trur at familiesituasjonen for veldig mange born på mange måtar er dårleg i dag. Den oppløysingstendensen vi har i samfunnet, er ikkje til det beste for borna.

       Men når det er sagt, har eg òg lyst til å understreka at når det gjeld einslege forsørgjarar, har me mange av dei, og dei gjer ein svært god jobb. Men dei understrekar òg at dei har tunge dagar nettopp fordi dei er åleine. Det seier deira eigne organisasjonar, og det seier dei sjølve, og det er vi klare over. Eg veit òg at veldig mange av dei einslege som ynskjer å bli adoptivforeldre, er veldig ressurssterke kvinner, som representanten seier. Eg har ikkje tenkt å gå inn for eit forbod. Det ligg heller ikkje i lovverket. I desse dagar sender vi ut forskrifter på høyring, og eg vil sjølvsagt ta til meg det som kjem inn i desse høyringsutsegnene og sjå kva vi kan endra, men grunnlaget må vera at dersom ein kan oppnå to foreldre som òg er veldig godt vurderte, er det for dei aller, aller fleste det beste tilbodet vi kan gje.

       Ågot Valle (SV) : Jeg har følgende spørsmål til barne- og familieministeren:

       « Barne- og familiedepartementet sendte 10. mars 1998 ut et brev til alle kommuner, fylkeskommuner og fylkesmenn. Det blir i brevet presisert at retningslinjer for godkjenning av fosterhjem også skal benyttes ved godkjenning av besøks- og avlastningshjem. Det blir presisert at homofile par som hovedregel ikke kan godkjennes som verken fosterhjem eller besøks- og avlastningshjem.

       Hvordan kan statsråden forsvare at en hel gruppe mennesker skal kunne avvises som ressurspersoner kun på grunn av seksuell legning? »

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Det er den tidlegare regjeringa som har laga dei eksisterande vedtaka og retningslinjene som ligg til grunn for å velja ut og godkjenna fosterheimar. Departementets fråsegner og vurderingar i saker om anten å bli foster- eller besøks- og avlastingsheim er såleis i tråd med tidlegare retningslinjer og praksis. Eg har ikkje gjort endringar frå tidlegare praktisering. På grunn av ei sak som kom opp i Sarpsborg, om å bruke homofile som avlastingsheim, og der mora ikkje ynskte å nytta dette tilbodet, fann departementet grunn til å presisera gjeldande regelverk og praksis.

       For godkjenning av fosterheim heiter det i departementets retningslinjer av 23. november 1993:

       « Fosterhjemmet bør i utgangspunktet danne en tradisjonell familieenhet som ikke skiller seg for mye fra hva som ellers er vanlig i samfunnet. For å sikre barnet en stabil og god omsorgssituasjon, bør barneverntjenesten velge fosterhjem der barnet kan få både fostermor og fosterfar, men det er i utgangspunktet ikke nødvendig å stille krav om at fosterforeldrene er gift. »

       Vidare lyder det:

       « Ut fra kravet om tradisjonell familieenhet, vil generelt heller ikke homofile være aktuelle som fosterforeldre. Men det kan tenkes unntak også fra en slik hovedregel etter en konkret vurdering i situasjoner der barnet har en særlig tilknytning til vedkommende. Barnets egen og foreldrenes holdning bør tillegges vekt når det gjelder spørsmål om eventuelt fosterhjemsplassering hos enslige eller homofile. »

       Det er grunn til å presisere at når det offentlege tar på seg å yta hjelpe- eller omsorgstiltak til utsette born og unge, er det naudsynt å visa stor varsemd i forhold til kvar borna blir plasserte, anten det er for kortare eller lengre tid. Av omsyn til barnet har det vore praksis ved godkjenning av besøks- og avlastingsheim for born under omsorg å fylgja reglane for godkjenning av fosterheim.

       Eg ser at det kan vera gode grunnar til å skilja mellom born som er under omsorg av barnevernstenesta, og born som bur fast hos dei biologiske foreldra sine og nyttar f.eks avlastingsheim som eit frivillig hjelpetiltak. Når besøks- og avlastingsheimen blir nytta som eit frivillig tiltak, og barnevernstenesta og foreldra er samde om val av personar, kan ein diskutera kor mykje staten skal blanda seg inn i det. Eg er open for, dersom både barnevernstenesta og foreldra er samde, at òg einslege eller homofile kan bli brukte dersom dei elles tilfredsstiller dei krava som bør stillast til tiltaket ut frå bornas behov. Dette vil eg sjå nærare på.

       Eg har òg lyst til å minna om at det er ingen menneskerett korkje å bli besøks- eller fosterheim. Tvert imot bygger barnevernslova sine vedtak på at slike heimar skal vurderast individuelt og innfri heilt særlege vilkår, og at det er barnets beste som må vera utgangspunktet.

Ågot Valle (SV) : Jeg takker for svaret.

       Jeg registrerer at statsråden sier at brevet til bl.a kommunene ikke innebærer en innskjerping. Etter min mening gjemmer hun seg bak retningslinjene gitt av Arbeiderpartiet. Til det er å si at statsråden har et sjølstendig ansvar for de signalene hun sender ut.

       Retningslinjene fra 1993 gjelder godkjenning av fosterhjem og ikke avlastnings- og besøkshjem. Undersøkelser som er gjort i barnevernet, viser at det ikke har vært ens praksis ved godkjenning av besøks- og avlastningshjem. Brevet med de nye retningslinjene betyr derfor en klar innstramming, og det blir oppfattet slik også i Sarpsborg kommune.

       Alle er vi opptatt av barnas beste, og det er til barnas beste at ressurspersoner som kan gi avlastning, varme og omsorg, ikke skal utelukkes på grunn av samlivsform eller seksuell legning. Mitt spørsmål går på hovedregelen - det er den vi må ta utgangspunkt i, selv om statsråden gir signaler om unntak. Mitt spørsmål blir da: Vil statsråden trekke tilbake brevet med de nye retningslinjene, eller må barnevernet og kommunene vente til (presidenten klubber) et stortingsflertall eventuelt vedtar nye retningslinjer for godkjenning av besøks- og avlastningshjem som innebærer at man ikke skal utelukkes på grunn av seksuell legning eller samlivsform? Jeg beklager at jeg overskred taletiden, president.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Eg har lyst til å understreka endå ein gong at dette ikkje er nye retningslinjer. Det er dei gamle retningslinjene som er sende ut på nytt på grunn av ei sak i Sarpsborg der ei mor fekk tildelt eit homofilt par som ho ikkje ynskte å bruka.

       Eg har òg sagt at dersom foreldra og barnevernet ynskjer å bruka andre enn familiar med mor og far, har ikkje eg tenkt å seia nei til det. Det brevet understreka, er det som departementet faktisk har lagt til grunn for retningslinjene som er blitt utforma. Det har ikkje skjedd nokon endringar sidan eg vart statsråd. Sarpsborg-saka var ei av dei fyrste sakene eg fekk på bordet. Sjølvsagt måtte eg gjera meg kjend med lover og retningslinjer, og det gjorde eg. Etter det vart det sendt eit brev til kommunane. At kommunane oppfattar det som ei innskjerping, det får så vera. Men det har ikkje vore intensjonen. Intensjonen har rett og slett vore å klargjera kva som er retningslinjene. Derfor finn eg ikkje nokon grunn til å trekka tilbake det brevet som er sendt ut frå departementet si side.

Ågot Valle (SV) : Jeg registrerer at statsråden nok en gang sier at det ikke foreligger en innstramming. Men det er helt klart at de retningslinjene som ble godkjent i 1993, ikke gjelder besøks- og avlastningshjem. Jeg har også registrert at statsråden i aviser har uttalt at homofile er uegnet som bl.a reserveforeldre. Da går jeg ut fra at hun også tar med besøks- og avlastningshjem.

       Det er hovedregelen vi må snakke om her, og om signaler om hvem som skal betraktes som ressurspersoner i barnevernet. Jeg kan ikke tolke statsrådens svar annerledes enn at hun ikke vil trekke tilbake brevet, altså at hovedregelen skal være at en ikke vil godkjenne ressurspersoner, som barnevernet skriker etter, på grunn av at de er homofile, eller at de har en samlivsform som ikke er A4.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Då må eg igjen understreka at når det gjeld fosterheimar, avlastingsheimar og besøksheimar, trur eg det er viktig at vi held fast ved det som er hovudregelen i dag, nemleg at desse borna skal få tilbod om ein heim med mor og far. Det står òg i forskrifta at ein ikkje treng å vera gift, men at det skal vera stabile heimar med mor og far. Det trur eg faktisk det er viktig å ha som ein hovudregel.

       Så har eg altså ikkje sagt at vi ikkje har bruk for alle desse som kan tenkja seg å gjera ein jobb i form av å vera avlastingsheim og besøksheim. Eg understrekar igjen at dersom dei som treng avlasting, og barnevernstenesta finn ut at dei ynskjer å bruka einslege, uavhengig av seksuell legning, så har ikkje eg tenkt å legga meg opp i det. Det er inga innskjerping i forhold til det som har blitt lagt til grunn før.

       Eg vart kanskje meir forbausa enn representanten vart då eg opna Dagbladet på laurdag og såg kva eg skulle ha sagt. For det har eg faktisk ikkje sagt. Eg ynskjer å halda på den praksisen vi har, med den moglegheita som er i lovverket til å fråvika hovudregelen når det er ynskeleg. Det har òg departementet tenkt å gjera i framtida.

       Marit Nybakk (A) : Jeg har tillatt meg å stille følgende spørsmål til barne- og familieministeren:

       « Enkelte kommuner har sluttet å ta inn barn under ett år i barnehage.

       Mener statsråden dette er i samsvar med tidskontoordningen? »

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : På dette spørsmålet kunne eg vera freista til å gi eit kort svar. Det svaret er sjølvsagt nei. Det er ikkje i samsvar med tidskontoordninga å slutta å ta inn born under eitt år i barnehagane. Eg skal likevel fylla litt ut.

       Dei foreldra som vel å ta ut delar av perioden med fødselspengar som tidskonto, kan ta opp att yrkesaktiviteten på deltid og motta reduserte fødselspengar. Dersom desse foreldra ynskjer å bruka barnehage som omsorgsløysing i si eiga arbeidstid, vil dei ha behov for ein barnehageplass for barnet før det har fylt eitt år, og dei vil sannsynlegvis ha behov for ein barnehageplass på deltid. Målet for Regjeringa sin barnehagepolitikk er at alle foreldre som ynskjer eit barnehagetilbod, skal få plass. Dette inneber at òg foreldre som bruker tidskonto, må ha høve til å velja barnehage som omsorgsløysing den tida dei sjølve er i arbeid.

       Slik det er no, er det berre born med funksjonshemming som har rett til prioritet ved opptak i barnehage etter barnehagelova § 9. Ingen kommunar kan derfor avvisa funksjonshemma born på grunn av at dei er under eitt år. Eg synest det er veldig uheldig om kommunar legg opp til eit barnehagetilbod som ikkje omfattar andre born under eitt år enn born med funksjonshemming. Dette støttar for det fyrste ikkje opp om intensjonane med tidskontoordninga. Det medverkar heller ikkje til å nå målet om full barnehagedekning, og det er ikkje i tråd med Regjeringa sin politikk om at foreldre fritt skal kunna velja omsorgsform for eigne born. Valfridommen er grunnleggande i Regjeringa sin politikk. Derfor har vi fremma forslag om kontantstøtte, men den er ikkje eit hinder for at foreldra òg skal ha valfridom til andre ordningar, bl.a tidskontoordninga.

       No er det slik at barnehagetilbodet i kommunane alltid må tilpassast dei behova som finst i folket. Dersom det ikkje er nokon som ynskjer barnehageplass til born under eitt år, er det heller ikkje naudsynt å ha slike plassar. Men det er framleis stor mangel på barnehageplassar til born mellom eitt og tre år dei fleste stader i landet. I ein utbyggingsperiode har tradisjonelt plassar til dei eldste borna blitt bygde ut fyrst. På same måten kan det vel også vera for plassane til dei yngste borna - at 2-åringane får plass før 1-åringane og 1-åringane før 0-åringane. Men dette er like fullt noko anna enn om kommunane vedtek at born under eitt år ikkje skal kunna få plass i barnehage. Det er eit vedtak eg ikkje kan støtta. Eg vil på det sterkaste oppfordra alle barnehageeigarar, kommunale og private, til å sjå nærmare på kva for omsorgsløysing foreldra ynskjer for borna sine, og retta inn barnehagetilboda etter dette. Men slik barnehagelova er i dag, har vi ingen lovheimel som kan styra opptaket i barnehagane. Kommunane og private eigarar kan fritt ta opp born innafor dei aldersgruppene dei vil, med det eine unntaket eg allereie har nemnt, nemleg dei funksjonshemma borna.

Marit Nybakk (A) : Jeg vil takke statsråden for svaret. Jeg vil også gi uttrykk for at jeg ser veldig positivt på innholdet. Jeg er spesielt glad for at statsråden var såpass klar i forhold til at valgfrihet for småbarnsforeldre også må gjelde i denne retningen - at dersom en mor eller en far ønsker å utnytte tidskontoordningen slik den er ment å være, må også kommunene legge til rette for at de skal kunne få barnehageplass.

       Det som er ille, er selvfølgelig at de kommunene det her er snakk om, bruker det at vi har ett års svangerskapspermisjon med 80 % lønn som begrunnelse for ikke å ta inn barn under ett år.

       Jeg har lyst til å sitere for statsråden noe en kvinnelig forsker sa til meg for en tid tilbake: Jeg vil på grunn av faget mitt aldri kunne ta ut (presidenten klubber) mer enn seks måneders sammenhengende svangerskapspermisjon, men jeg vil (presidenten klubber) utnytte tidskontoordningen fullt ut.

       Jeg vil spørre statsråden (presidenten klubber) - jeg beklager, president - om hun til tross for at hun ikke har lovhjemmel, vil henvende seg til kommunen og presisere at man også må være fleksibel (presidenten klubber) når det gjelder barnehagetilbudet.

Marit Nybakk (A) : Jeg vil igjen takke statsråden for svaret. Jeg vil også fra min side gjøre det jeg kan for å bringe svaret videre, i hvert fall til Oslo kommune, som vel er hovedproblemet her.

       Jeg tror det er riktig å si at i arbeidslivet nå er tid blitt noe helt annet enn det det var bare for 20 år siden. Det rare er at det er en del av de nye arbeidsplassene som best tilpasser seg at det nå faktisk er mange 30-40-åringer som er småbarnsforeldre, og at de har en jobb som krever at de må være til stede i lange perioder. Derfor består også de nye frynsegodene, som vi nå ser, i stor grad av barnepasstilbud ved overtid eller medbrakt barnevakt på konferanser. Dette øker i det private næringsliv, og det skaper klasseskiller hvis vi ikke passer på at det offentlige ikke blir for rigide. Det betyr også at kommunene må være oppmerksom på tidskontoordningen, slik at vi kan få utnyttet den fullt ut.

       Lisbet Rugtvedt (SV) : Jeg vil stille følgende spørsmål til utenriksministeren:

       « Situasjonen for sivilbefolkningen i Irak er kritisk. Mange sykehus mangler medisiner og nødvendig utstyr, samtidig som det meldes om sult og underernæring blant deler av befolkningen. Hovedansvaret for situasjonen i Irak må bæres av den politiske ledelse med Saddam Hussein i spissen. Samtidig bidrar den internasjonale blokaden av Irak til at leveforholdene for sivilbefolkningen blir verre.

       Hvordan ser utenriksministeren på situasjonen i Irak, og hva vil norske myndigheter gjøre for å lindre sivilbefolkningens lidelser? »

Utenriksminister Knut Vollebæk : Situasjonen for sivilbefolkningen i Irak er bekymringsfull. Jeg deler representanten Rugtvedts vurdering av dette. Jeg vil imidlertid minne om at mat og medisiner var unntatt fra de økonomiske sanksjonene mot Irak fra første stund. Likeledes vil jeg minne om at FNs sikkerhetsråd allerede noen måneder etter at de økonomiske sanksjonene var vedtatt, vedtok å la Irak selge en viss mengde olje for å finansiere innkjøp av nødvendige humanitære leveranser. Regjeringen i Irak valgte ikke å benytte seg av denne finansieringsmuligheten og ønsket å støtte seg utelukkende på innenlandsk produksjon, samtidig som politiske tiltak i flere områder ødela den innenlandske evnen til å produsere mat. Det var først etter flere år med denne katastrofale politikken fra Iraks side, at Regjeringen motstrebende gikk med på å benytte seg av muligheten for et begrenset salg av olje under Sikkerhetsrådets overoppsyn for import av mat.

       Samtidig med at situasjonen for sivilbefolkningen har forverret seg, er det synlige tegn på at regjeringen i Irak har brukt midler på kostnadskrevende teknologiske forskningsprogrammer og bygging og utsmykking av en rekke palasser og minnesmerker. Irak har lagt utstrakte vanskeligheter i veien for de humanitære organisasjonene som har arbeidet i landet. En kan ikke se bort fra at Irak bevisst har latt situasjonen for sivilbefolkningen forverre seg for å bruke denne som et pressmiddel i forhold til sanksjonene.

       Til tross for at ansvaret for den vanskelige situasjonen for sivilbefolkningen således må tillegges Iraks regjering, ønsker vi fra det internasjonale samfunns side å bidra til at situasjonen forbedres. Meldingene om de lidelsene sivilbefolkningen nå opplever, gir grunn til stor uro, som jeg understreket innledningsvis.

       Mulighetene for å øke den humanitære bistanden er nå blitt større. FNs sikkerhetsråd vedtok den 20. februar i år å øke rammen for den mengden olje Irak kan selge under det såkalte olje for mat-programmet. Norge støttet denne utvidelsen av rammen. Oljemengden Irak nå har tillatelse til å selge, ligger tett opp til det Irak eksporterte før landet gikk til invasjon av Kuwait.

       Mandag og tirsdag i denne uken deltok Norge på en internasjonal giverlandskonferanse arrangert av Storbritannia, for å drøfte den humanitære situasjonen i landet, særlig hvordan man kan forbedre helse- og matsituasjonen. Vi vil fra norsk side også bidra med direkte humanitær bistand som kompletterer olje for mat-programmet.

       Hittil i år er det utbetalt 30,6 mill. kr i humanitær bistand. Dette tilsvarer den samlede humanitære bistand til Irak i 1997. Støtten omfatter bl.a utlån av ekspertpersonell til UNICEF, distribusjon av spesialernæring og medisiner til underernærte barn, opplæring i behandling av mineskader m.m. Vi vil fortløpende vurdere behovet for økt støtte til humanitære tiltak til Irak.

Lisbet Rugtvedt (SV) : Jeg vil takke utenriksministeren for svaret. Blokaden av Irak har nå vart i ni år, og det kan se ut som de menneskelige kostnadene ved blokaden nå langt overgår de eventuelle gevinster en kan se av blokaden mot Irak. Saddam Husseins stilling ser ut til å være styrket snarere en svekket, og jeg deler utenriksministerens kritiske holdning til Hussein og myndighetene i Irak. Men representanter for UNICEF kaller nå blokaden for en krig mot folkehelsen i Irak. UNICEF skriver i en pressemelding fra februar i år at hele 32 % av alle barn under fem år nå lider av underernæring som hemmer vekst og intellektuell utvikling. Det er en økning på hele 72 % siden 1991. Oil for food-programmet har ikke vist seg å være tilstrekkelig til å få bukt med problemene med sult. Det kan skyldes irakske myndigheters håndtering, som Vollebæk sier, men programmet kan uansett ikke være tilstrekkelig til å løse de store problemene vi nå ser.

       Når humanitære problemer er så store, blir det nærliggende å tenke på at dette må ha en lammende virkning på det sivile samfunnet i forhold til det å kunne drive opposisjonsarbeid. (Presidenten klubber.) Jeg vil derfor spørre utenriksministeren om det ikke nå er på tide å få en strategisk vurdering av de virkemidler en bruker i forhold til Irak, se på om det kan være andre måter (presidenten klubber igjen) å utforme blokaden på som ikke rammer f.eks barn i den grad, eller andre virkemidler i det hele tatt.

Utenriksminister Knut Vollebæk : Blokader er aldri noe særlig positivt virkemiddel, og det er alltid det siste virkemidlet vi tyr til for å legge press på regimer. Det vi har sett, er at regimet i Irak har vært veldig lite villig til å ta imot synspunkter og press fra den internasjonale opinionen, og det er et problem vi står overfor.

       Når representanten Rugtvedt viser til en pressemelding fra UNICEF fra februar, er det viktig å understreke at olje for mat-programmet er utvidet, som jeg nevnte i mitt første svar til representanten, etter denne pressemeldingen. Ifølge mine opplysninger kan Irak i dag selge omtrent like mye olje som de kunne før invasjonen i Kuwait. Derfor er det fortsatt viktig å arbeide politisk. De økonomiske mulighetene synes etter hvert å være til stede, men den politiske viljen mangler. Det er en utfordring for oss til derfor fortsatt å legge press på Saddam Hussein.

Lisbet Rugtvedt (SV) : Det er åpenbart at den politiske viljen til å gjøre noe positivt for å få til en demokratisk utvikling i Irak ikke er til stede, og at det internasjonale samfunnet må gjøre noe i forhold til det. Men når vi leser tallene for hvordan det står til f.eks med helsen til barn, sivilbefolkning, kvinner i Irak, må vi stille spørsmålet: Har vi det rette virkemidlet? Treffer det de rette gruppene i Irak, eller går det nå først og fremst ut over sivilbefolkningen og de aller svakeste gruppene i landet? Det er også et spørsmål om hvordan det internasjonale samfunnet kan støtte opp om det sivile samfunnet i Irak. Selvfølgelig er det mulig at oil for food-programmet kan dekke matsituasjonen noe bedre, men det mangler også fundamentalt opprustningsmuligheter for vann- og kloakkforsyning, noe som skaper enorme problemer med infeksjonssykdommer osv. Vi har å gjøre med et land som er så ødelagt at det er vanskelig å se hvordan en kan skape en positiv politisk utvikling dersom en ikke er villig til å gjøre noe i forhold til det.

       Jeg vil igjen spørre utenriksministeren, som jeg registrerte også for så vidt hadde en litt kritisk holdning til blokaden i seg selv som virkemiddel: Er det tenkelig at Norge kan ta initiativ til å se kritisk på hvordan blokaden i dag er utformet?

Utenriksminister Knut Vollebæk : Jeg er ikke uenig i representanten Rugtvedts beskrivelse av situasjonen i Irak, og jeg er heller ikke uenig i den bekymringen hun uttrykker for situasjonen.

       Dilemmaet er hvordan vi kan oppnå det beste resultatet, som jeg er sikker på at også representanten Rugtvedt ønsker, hvordan vi kan sikre oss at det er sivilbefolkningen som nyter godt av de eventuelle lempninger som vi går til i den blokaden og i de tiltakene som vi har truffet mot Irak. Hvordan kan vi sørge for at det blir en positiv, demokratisk utvikling og også sikre de sosiale forholdene for befolkningen? Det er vårt dilemma, og det vet jeg at det internasjonale samfunnet er opptatt av. Dette drøftes i FN-sammenheng, og Norge vil selvsagt delta i de drøftelsene for å se på hva vi kan gjøre, både for å hjelpe sivilbefolkningen og for å hjelpe demokratiutviklingen i landet.

Spørsmål 9

       Grete Knudsen (A) : Jeg vil stille følgende spørsmål til finansministeren:

       « Når vil Regjeringen gi Bergen en lengre dispensasjon for å kunne virke som snuhavn for cruisefart? »

Statsråd Gudmund Restad : Proviant og bunkers til passasjerskip i innenriksfart er som hovedregel underlagt toll- og avgiftsplikt. Siden 1990 har Finansdepartementet gitt dispensasjon fra regelverket for toll og avgifter for cruiseskip som benytter norsk snuhavn, slik at skipene har kunnet bunkre og proviantere toll- og avgiftsfritt dersom passasjerene kommer fra utlandet på gruppereise med fly. Gjeldende dispensasjon varer til og med 1998. Dispensasjonsordningen har vært ment å gjelde til en fikk endelig avklart om det var ønskelig å endre regelverket.

       På bakgrunn av en henvendelse fra Bergen kommune har en arbeidsgruppe vurdert konsekvensene av å etablere et permanent toll- og avgiftsfritak for cruiseskip som benytter norsk snuhavn. Arbeidsgruppen var bredt sammensatt, bl.a med deltakelse fra Bergen kommune. Arbeidsgruppen viste til at det siden 1993 kun har vært ett cruiseskip som har benyttet Bergen som snuhavn. Arbeidsgruppen tok også opp spørsmål som knyttet seg til avgrensning og konkurransevridning i forhold til andre deler av reiselivet, i første rekke Hurtigruten. I tillegg er det et spørsmål om det er hensiktsmessig å praktisere særskilte fritak som er i strid med gjeldende hovedprinsipper for toll- og avgiftsbelastning. Dette er spørsmål som må vurderes nærmere.

       I regjeringen Jaglands budsjett ble det vist til arbeidsgruppens rapport og til at denne er til vurdering i departementet. Det ble lagt opp til at en avklaring av regelverket vil bli foretatt før gjeldende dispensasjon utløper. Jeg tar sikte på å avklare dette i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 1998.

Grete Knudsen (A) : Jeg tror jeg har hørt den samme argumentasjon i ni år.

       Da finansministeren var i opposisjon her i Stortinget, var Senterpartiet og spesielt Kristelig Folkeparti meget aktive for å få en avklaring slik at den dispensasjon som man nå har holdt på med fra år til år - sist gikk man inn i en treårsperiode - kunne virke for en lengre periode. Derfor har Bergen tatt opp dette med en dispensasjon på ti år, fordi de operatørene som har ansvar for cruisefarten, må ha en rimelig tid til å forberede seg.

       Nå ser vi at cruisefarten er et av de områdene som er i virkelig stor utvikling. Bergen ble faktisk valgt til Europas viktigste og beste cruisehavn i 1997, så her er det muligheter for å utvikle en næring. Jeg vil be finansministeren bekrefte at han står ved det samme som han gjorde da de var i opposisjon.

Statsråd Gudmund Restad : Representanten Knudsen peker på at hun nå i ni år har hørt det samme argumentet. Det er antakelig riktig, for dispensasjonsadgangen ble innført i 1990. Men det argumentet har hun jo da hørt fra egen regjering og egen finansminister. Det tyder på at hun har større tiltro til nåværende finansminister enn til tidligere finansministre når det gjelder å få til en ordning, som jeg forstår Grete Knudsen er ute etter, enten en mer langvarig dispensasjonsordning eller antakelig aller helst en permanent ordning.

       Jeg har ennå ikke fått studert saken så nøye for egen del at jeg har trukket noen endelig konklusjon. Det er i prinsippet tre muligheter: enten en permanent ordning, en fortsatt dispensasjon av en viss lengde eller rett og slett å avvikle hele dispensasjonsordningen - det siste i så fall av hensyn til bl.a. Hurtigruten, som selvfølgelig er et moment. Jeg vil ikke forskuttere konklusjonen nå, men som jeg sa i mitt første svar: Det vil bli trukket en konklusjon fra finansministerens side i revidert nasjonalbudsjett.

Grete Knudsen (A) : Det er von i hangande snøre. Jeg får da håpe at finansministeren faller ned på den samme ordningen som han selv ønsket da han var i opposisjon.

       Så var det argumentet om Hurtigruten. Den saken må løses særskilt. Den har vært fremme med faste mellomrom. Jeg tror nok at de fleste i denne sal - det har jo vist seg tidligere - ønsker å opprettholde Hurtigruten også av andre grunner enn de rent næringspolitiske. Men her snakker vi altså om en cruiseindustri som nå er på full fart fremover, og erfaringene så langt med den snuhavnen har vært gode.

Statsråd Gudmund Restad : Jeg vet ikke om mitt svar kan tolkes i retning av at jeg i utgangspunktet er negativt innstilt; det vil i så fall være feil. Men at det har vært en stor suksess så langt, er vel kanskje litt drøyt å hevde så lenge det kun er ett skip som har brukt denne snuhavnen, i hvert fall etter 1993. Jeg har ikke oversikt over hva som skjedde i de to-tre første årene, men i de siste fem årene er det kun ett eneste cruiseskip som har benyttet seg av Bergen som snuhavn.

       Vi skal komme tilbake til konklusjonen i revidert nasjonalbudsjett, og så får vi se om representanten Knudsen er fornøyd eller ei med det resultatet.

       Bjørn Hernæs (H) : Jeg vil få lov til å stille følgende spørsmål til finansministeren:

       « I min interpellasjon 3. februar 1998 lovet statsråden blant annet at han ville følge utviklingen i grensehandelen og eventuelt komme tilbake til Stortinget med nye opplysninger og vurderinger. I Sverige foreslås nye, kraftige avgiftskutt, blant annet for å hindre, ifølge Aftenposten, at « smuglingen skal komme fullstendig ut av kontroll ».

       Erkjenner statsråden omsider alvoret i situasjonen når det gjelder både smuglingen og grensehandelen, og hvilke tiltak kan vi i så fall vente i revidert nasjonalbudsjett? »

Statsråd Gudmund Restad : Som jeg nevnte i interpellasjonsdebatten 3. februar, er omfanget av grensehandel og smugling vanskelig å kartlegge, og det mangler fullgod statistikk på dette området. Vi er derfor henvist til mer eller mindre gode indikatorer når det gjelder utviklingen i grensehandel og smugling.

       En slik indikator er utviklingen i omfanget av norske kroner som er brukt i grenseområdene til Østfold, og salg av svenske kroner til private i Østfold. En oversikt fra Norges Banks avdeling i Fredrikstad viser en samlet vekst i omvekslingene på 11 % de første tre månedene i 1998 sammenliknet med 1997.

       Opplysninger fra Tollvesenet om beslag av smuglervarer kan også gi visse indikasjoner på utviklingen av grensehandelen. Oppgaver for de første månedene i 1998 viser f.eks en viss økning av antall beslag av tobakksvarer, mens mengden som er beslaglagt er vesentlig lavere enn i samme periode i 1997. Beslagene av brennevin og sprit har økt kraftig, mens beslagene av kjøttvarer har gått vesentlig ned.

       Det foreligger et forslag om en reduksjon av avgifter på svenske sigaretter. I tilfelle vedtak vil reduksjonen tre i kraft i august. Bakgrunnen for avgiftsreduksjonen er et ønske om å redusere grensehandelen og smuglingen.

       Gjennom sitt medlemskap i EU har Sverige mindre begrensinger med hensyn til innførsel av alkohol og tobakk enn det Norge har. Fra 1. juni år 2000 blir Sverige langt mer utsatt for grensehandel med nabolandene enn det som er tilfellet med Norge. Veiledende grenser for hva Tollvesenet skal akseptere som import til privat bruk blir da 800 sigaretter eller 1 kg tobakk, l0 liter brennevin, 20 liter sterkvin, 90 liter vin og 110 liter øl. Det er klart at med så omfattende muligheter for legal grensehandel, vil Sverige ha vesentlig større behov enn Norge for å tilpasse sine avgifter til de andre EU-landenes avgiftsnivå.

       Ved at Norge står utenfor EU, har vi større kvotebegrensninger og større mulighet for omfattende grensekontroll enn land i unionen har seg imellom. Dette gir også Norge større frihet i avgiftspolitikken.

       Jeg vil gi en nærmere redegjørelse for utviklingen av grensehandelen og smuglingen i revidert nasjonalbudsjett 1998.

Bjørn Hernæs (H) : I forbindelse med forrige spørsmål var det en kort diskusjon om troverdighet og tillit til finansministre. Jeg må innrømme at min tillit til finansministre når det gjelder å vri avgifter ut av det norske folk, er nokså likelig fordelt mellom Arbeiderpartiet og de nåværende regjeringspartiene.

       Jeg oppfattet dette svaret som en unnskyldning - forholdene er annerledes i Sverige enn hos oss, de er ikke like. Jeg har tatt med meg et utklipp fra en avis som står nær statsrådens parti - Østlendingen - som i dag forteller at det nå er nok en grensebutikk som stenger på grunn av at den ikke kan konkurrere med dem på svensk side. Jeg skal ha gleden av å overrekke statsråden utklippet etterpå.

       Så blir spørsmålet jeg stiller: Hva har statsråden tenkt å gjøre med dette? Statsråden lover oss en ny redegjørelse om utviklingen av grensehandelen. Den redegjørelsen må han selvfølgelig ha full anledning til å komme med, men det er jo ikke en redegjørelse jeg spør etter. Jeg spør hvilke tiltak vi kan vente oss som kan sikre handel, utvikling og arbeidsplasser i grenseområdene, og ikke bare en distriktspolitikk som tar seg pent ut i ord, men som fungerer i praksis. Jeg tror de fleste er enige om at et levende handelssenter er en forutsetning for at vi overhodet skal kunne bo ute i distriktene.

       Kirsti Kolle Grøndahl hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Statsråd Gudmund Restad : Nei, svaret var på ingen måte ment som noen unnskyldning, men jeg synes det var rimelig å forklare visse faktiske forskjeller mellom Norge og Sverige som gjør at Sverige selvfølgelig i langt større grad vil være utsatt for legal grensehandel i store mengder enn Norge vil være. Som jeg for øvrig lovet allerede i debatten den 3. februar, vil jeg i revidert nasjonalbudsjett komme med en redegjørelse om hvordan smuglingen og grensehandelen har utviklet seg.

       Jeg vil ikke nå konkludere med hvilke tiltak som kan være aktuelle, men rent generelt har jeg den oppfatningen at å forsøke å begrense incentivene til grensehandel ved å legge seg på samme avgiftsnivå i Norge som ikke bare i Sverige, men i alle andre EU-land, vil være en lite kostnadseffektiv måte å bekjempe smugling på. Jeg har langt større tro på å øke oppdagelsesrisikoen og satse mer f.eks på Tollvesenet, slik at man kan få tatt dem som forsøker seg på smugling, eventuelt også vurdere strafferammene for smugling.

Bjørn Hernæs (H) : Jeg vil takke statsråden for begge svarene.

       Nei, jeg venter nok ikke samme nivå som i Sverige, men jeg oppfatter det nå, som en velvillig sjel, faktisk slik at statsråden gir en åpning. Han sier at svaret ikke var ment som en unnskyldning. Da kan ikke det bety noe annet enn at vi må kunne ha lov til å vente en reduksjon som i hvert fall tilsvarer de reduksjonene som svenskene foretar på dette området, slik at avstanden i prisnivået relativt sett i hvert fall ikke blir større enn den er.

       I sted viste jeg frem et utklipp fra Østlendingen om grensehandelen. Nå har jeg tatt med et utklipp fra Glåmdalen fra i går, som forteller at politiet må bruke sine ressurser på å kontrollere spritsmuglere- og tobakksmuglere. Det som har vært en prioritert oppgave for Stortingets justiskomite når det gjelder å få gjort noe med den hverdagskriminaliteten som folk opplever, sier politiet i Kongsvinger rett og slett de må legge til side, for de er nødt til å prioritere spritsmuglingen. Det er nok et eksempel på at vi ikke kan ha ubegrenset avstand i prisnivået hvis vi mener noe med at vi skal begrense både handelslekkasjen og den ulovlige omsetningen.

Statsråd Gudmund Restad : Jeg kan ikke her og nå si noe mer om hva som eventuelt blir foreslått som tiltak i revidert nasjonalbudsjett, men jeg vil minne om at det som nå er foreslått i Sverige - det er ennå ikke vedtatt, men det er vel mye som tyder på at det blir det - egentlig er bortimot en reversering av den kraftige avgiftsøkning som svenskene foretok pr. 1. august 1997. Vi har hatt tilnærmet samme relasjoner mellom norske og svenske avgifter også tidligere som det vi vil måtte få hvis det forslaget som nå er fremmet, blir vedtatt.

Spørsmål 11

       Presidenten: Dette spørsmål vil bli tatt opp av Bjørn Hernæs på vegne av Kristin Krohn Devold.

       Bjørn Hernæs (H) : På vegne av Kristin Krohn Devold vil jeg gjerne få lov å stille følgende spørsmål til justisministeren:

       « I spørretimen 4. juni 1997 svarte daværende justisminister Valla på spørsmål om en politiinformant som var omtalt i VG 25. mai 1997. Det ble opplyst at vedkommende hadde fått tilbud om hjelp til å skaffe seg ny identitet, ny bolig og nytt arbeid.

       Kan justisministeren bekrefte at disse tiltakene har blitt iverksatt for å verne vedkommende, og dersom nei, vil justisministeren ta initiativ for å sikre at tilbud i tråd med svaret av 4. juni 1997 vil bli gitt? »

       Når det gjelder skifte av identitet, er det neppe noe problem i dag. Det kan vedkommende selv ta initiativ til. Det har denne kilden gjort en gang før, så det er intet som tilsier at Justisdepartementet ikke har oppfylt alt det denne kilden har ønsket.

Bjørn Hernæs (H) : Det ligger i sakens natur at statsråden, jeg selv og mange andre er i samme båt i og med at man her ikke kan røpe identiteten og være konkret i de spørsmålene som stilles, og for så vidt også i de svarene som blir gitt.

       Jeg skal velge en litt annen måte å se det på. Vi får i første omgang i hvert fall se bort fra den enkeltpersonen som vi snakker om. Det som er viktigere, er hvordan vi skal kunne sikre anonymitet for fremtiden, og da har vi jo behandlingen i Metodeutvalget. Da blir mitt konkrete spørsmål: Kan vi vente mer konkrete tiltak for å løse problemer i den forbindelse?

Statsråd Aud-Inger Aure : Det er svært viktig at vi sikrer anonymitet og sørger for sikkerhet for slike kilder som det her er snakk om, men det kommer på den andre siden gjerne i konflikt med spørsmålet om åpenhet og offentlighet. Det jeg i hvert fall skal love, er at de spørsmålene som reiser seg i den type saker som den vi her behandler, skal få full oppmerksomhet, og Stortinget skal få anledning til å gi uttrykk for sine prioriteringer i den type saker.

Spørsmål 12

       Grete Knudsen (A) : Jeg har følgende spørsmål til samferdselsministeren:

       « Av ulike medieoppslag går det frem at Samferdselsdepartementet ikke vil følge de internasjonale sikkerhetskrav for innenriksfergene, krav som norske myndigheter har kjempet frem i internasjonale fora.

       Medfører disse oppslagene riktighet? »

Statsråd Odd Einar Dørum : Det er ingen tvil om at Samferdselsdepartementet vil følge internasjonale sikkerhetskrav for innenriks ferjetrafikk. Imidlertid gir flere av de internasjonale sikkerhetskravene rom for nasjonale tilpasninger i innenriksfart. Dette skyldes bl.a at risikoforholdene for internasjonal skipsfart på åpent hav på mange måter skiller seg fra forholdene f.eks i enkelte norske fjorder. Derfor er det ikke opplagt at innføring av de internasjonale kravene i beskyttet innenriks farvann vil gi så store sikkerhetsmessige gevinster som i internasjonal fart. Dette er bakgrunnen for at nasjonale tilpasninger må vurderes innenfor rammene av det internasjonale regelverket.

       Opplæringsregler for sjøfolk har vært diskutert i den senere tid. Det er naturlig at faglige og økonomiske sider ved forslag til nytt regelverk diskuteres mellom ulike fagmyndigheter. Dette er en normal arbeidsform. Når det gjelder den aktuelle saken, kan jeg opplyse at Samferdselsdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet nå er kommet til enighet om å benytte samme regelverk for innenriksferjene som i utenriks skipsfart. Dette skyldes ikke minst at et tosporet opplæringssystem har en del uheldige sider, bl.a i tilknytning til godkjenning av fartstid.

       Innenriksferjer har i mange år hatt en lav døds- og personskaderisiko sammenliknet med andre transportmidler. Sjøfartsmyndighetene arbeider med en rekke forslag med sikte på å gjøre ferjetrafikken enda tryggere. Samlet har disse tiltakene en høy kostnadsramme. Dette gjør det nødvendig å vurdere tiltakene nøye og i sammenheng. En slik vurdering skjer i et nært samarbeid mellom de berørte departementer og myndigheter.

       Jeg understreker at det alltid vil være et mål å bedre sikkerheten for alle former for transport. Som hovedregel bør derfor midlene nyttes på en slik måte at sikkerhetsgevinsten blir størst mulig for all transportvirksomhet sett under ett.

       Astrid Marie Nistad (A) : Eg tillèt meg å stille følgjande spørsmål til samferdselsministeren:

       « Eg er kjend med at Luftfartsverket i samarbeid med flyselskapet Widerøe skal utvide prøvedrifta med satellittbasert innflyging på enkelte kortbaneflyplassar.

       Vil statsråden medverke til at Sogndal kortbaneflyplass kan bli ein av dei utvalde for utprøving av den nye teknikken med satellittinnflyging? »

Statsråd Odd Einar Dørum : Jeg kan bekrefte at jeg har hørt representantens påpeking av hva som står i tidligere stortingsdokumenter, og at jeg har hørt hennes utsagn, og kan si fra denne talerstol at har jeg hørt det.

       Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til samferdselsministeren:

       « Stortingets vedtak om innføring av seteavgift på flyreiser har naturlig nok skapt sterke reaksjoner, ikke minst som følge av økte flypriser i distriktene. Nå viser det seg at seteavgiften også kan føre til nedleggelse av viktige internasjonale ruter, blant annet flyruter mellom Nord-Norge og Murmansk.

       Hvordan kan Regjeringen forsvare et slikt tilbakeslag i transporttilbudet i Barentsregionen? »

Statsråd Odd Einar Dørum : Da Stortinget ble forelagt forslaget om innføring av seteavgift fra regjeringen Bondevik ved budsjettbehandlingen sist høst, ble det redegjort for at det ville bli relativt sett mer kostbart å opprettholde ruter med lavt belegg av passasjerer, slik som f.eks. Braathens' ukentlige flyvning til Murmansk, og at det ville bli mer lønnsomt å ta i bruk mindre fly på slike ruter, med de miljømessig positive konsekvenser dette vil innebære.

       Jeg har ikke nå kjennskap til konkrete planer om nedleggelse av flyruter som følge av innføringen av seteavgift.

       Jeg er imidlertid enig med representanten Schjøtt-Pedersen i at en eventuell nedleggelse av denne forbindelsen er uheldig, og jeg vil derfor i samarbeid med finansministeren følge denne problemstillingen spesielt nøye framover.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) : I sitt arkiv vil statsråden finne brev fra Sør-Varanger kommune av 27. mars, og i statsministerens, Kommunaldepartementets og Finansdepartementets arkiv vil man finne brev fra Tromsø Handelsstands Forening av 9. februar som tar opp denne problemstillingen, slik at Regjeringens medlemmer burde være kjent med problemet.

       Som kjent opererer både Braathen og Widerøe med ruter til Murmansk, og rutene er i en oppbyggingsfase med et belegg ned mot 20 %. Det vil derfor kunne ha betydelige konsekvenser for rutetilbudet at man innfører en seteavgift som er uavhengig av passasjerantallet.

       Utbyggingen av samferdselstilbudet vil være av helt fundamental betydning for den videre utvikling i Barentsregionen, og dersom flyrutene mellom Nord-Norge og Murmansk legges ned, vil det være et alvorlig tilbakeslag i forhold til transporttilbudet i regionen.

       Jeg vil derfor be statsråden om å se til at seteavgiften ikke gjøres gjeldende for disse rutene mellom Nord-Norge og Nordvest-Russland, med den begrunnelse som ligger i behovet for utvikling i Barentsregionen. Jeg viser for øvrig til de generelt negative virkningene av avgiften.

       Det ville for øvrig være i Stortingets interesse å få vite om de utsagn som er gitt fra statssekretæren i Finansdepartementet om at seteavgiften ikke skulle få virkning for ruter i Nord-Norge generelt, står ved lag, eller om det fortsatt vil være opp til selskapene å avgjøre hvorvidt seteavgiften får gjennomslag i forhold til flypriser også i den nordligste delen av landet.

Statsråd Odd Einar Dørum : Representanten Schjøtt-Pedersen er selvfølgelig kjent med at vi som en del av EØS-regimet har konkurranse i luftfarten i Norge. Han sikter nå selvfølgelig til at Finansdepartementet har tenkt å sende et brev til flyselskapene. Det er et brev som vil innebære en henstilling, men vi har ingen virkemidler som kan gå ut på å instruere dem om noe som helst.

       Når det gjelder situasjonen i Barentsregionen og Øst-Finnmark, er jeg vel kjent med de politiske og forvaltningsmessige grep jeg må følge med i for å holde saken under overvåkning, og gjør det i tett kontakt med finansministeren.

       Terje Knudsen (Frp) : Jeg vil gjerne få stille følgende spørsmål til samferdselsministeren:

       « Ferjesambandet til Fedje er et av de mest værharde ferjesamband i landet. Eksisterende ferje, som er 27 år, er også for liten til dagens trafikk.

       Vil samferdselsministeren prioritere slik at det snarest kan bygges ny og hensiktsmessig ferje til dette sambandet? »

Statsråd Odd Einar Dørum : Jeg vil innledningsvis understreke at selv om Fedje-ferjen er gammel, oppfyller den sikkerhetskravene i riksvegferjedriften. Det må videre påpekes at ferjen ikke er for liten for dagens trafikk. Oversitting i sambandet ligger klart under de måltall som er satt for servicenivået for samband av tilsvarende type.

       Fedje kommune har imidlertid påpekt problemer for næringslivet, bl.a ved at ferjen i sambandet kan ta ett vogntog pr. tur. For å bedre tilbudet vil det derfor bli avtalt at det skal utføres en ekstra dobbelttur for fem ukedager i kommende sommersesong. Fra og med 1999 vil denne utvidelsen bli videreført på helårsbasis.

       Vegmyndighetene har foreslått å overføre en oppgradert ferje til Fedje-sambandet. Den aktuelle ferjen tilfredsstiller kommunens ønske om en ferje som bl.a kan ta to vogntog pr. tur, kafeteria over dekk m.m. Fedje kommune ønsker ny ferje, men har akseptert forslaget. Bergen Nordhordland Rutelag ASA, som driver sambandet, har imidlertid avvist forslaget. Rutelaget ønsker å investere salgsgevinster i et nybygg.

       Vegmyndighetene har ikke prioritert ny ferje til Fedje, og ny ferje er ikke med i handlingsprogrammet for Hordaland i perioden fram til og med år 2001. Et viktig punkt er at ny ferje krever oppgradering av ferjeleier, noe som er kostbart. Salgsgevinster fra fristilte ferjer etter bygging av fastlandssamband vil kunne nyttes til nyinvesteringer. For Fedje-sambandet må bruk av salgsgevinster bl.a avveies mot kostbar opprusting av ferjeleiene. Jeg kan derfor vanskelig se at det er aktuelt med ny ferje til sambandet og ombygging av ferjeleier før etter år 2001.

Terje Knudsen (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Nå har antakeligvis statsråden og jeg litt ulik oppfatning av behovet der ute. Så vidt jeg forstår, har næringslivet et stort behov for å få en ny og større ferje, ikke minst av hensyn til turisttrafikken. Det er slik at når man har et vogntog ombord, er det bare plass til tre-fire personbiler utenom. Nå har det vært arbeidet i meget lang tid for få ny ferje til dette sambandet. Som statsråden var inne på, ser det ikke ut til at det blir noe før år 2002, men da har Vegdirektoratet sagt at de ser for seg en slik mulighet. Dette er likevel ikke godt nok. Dagens ferje er gammel og har meget dårlig kapasitet. Dette sambandet er også et av de mest værharde samband i landet, slik at kravet til moderne teknologi og sikkerhet er svært avgjørende. Grunnen til kravet om ny ferje er at det trengs en overbygd pendelferje, og på grunn av sikkerheten trengs det to uavhengige maskinanlegg med thrustere i begge ender.

       Det svaret som statsråden avgir i dag, blir av svært stor betydning for næringslivet. Men så vidt jeg forstår, går ikke statsråden her og nå inn for en helt ny ferje.

Statsråd Odd Einar Dørum : Det vil være vel kjent at det dummeste statsråder gjør, er å operere med penger som ikke finnes, eller å oppføre seg som om de økonomiske rammer skulle være uendelige. Derfor er jeg veldig opptatt av å finne løsninger, gitt de rammene som eksisterer. Jeg har lært at det i dette land, ikke minst i Hordaland, er en betydelig kreativitet til stede. Nå er det da slik at vegmyndighetene kan stille en oppgradert ferje til disposisjon, og jeg pekte i sted på, basert på erfaring før jeg kom til dette hus både som stortingsrepresentant og statsråd, lokal erfaring, at det ofte er evne og vilje til å finne løsninger, men jeg kan ikke si at de skal gjøre det, for det er langt utenfor mitt instruksjonsområde. Men jeg vil benytte meg av min rett som statsråd til å si disse tingene, for det er så åpenbart for meg, og med bakgrunn i kommunalpolitisk erfaring ville jeg i hvert fall med en slik plattform grepet det med begjær, begjær i denne forstand ønsket om å få til et godt resultat, og jeg kan ikke si mer enn det nå.

Spørsmål 16

       Jan Johnsen (H) : Jeg har følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « I forbindelse med opptak til folkehøgskoler 1997-98 var studentene forespeilet å få 3 poeng både for militærtjeneste og for folkehøgskolestudiet. I juni 1997 bestemte Stortinget noe annet. Dette ble studentene først gjort kjent med i oktober 1997.

       Vil statsråden se på dette slik at de forutsetninger som lå til grunn for opptak på folkehøgskoler, blir innfridd for skoleåret 1997-98? »

Statsråd Jon Lilletun : Under behandlinga av meldinga om folkehøgskulen gjorde Stortinget fylgjande vedtak 14. januar 1997:

       « Med verknad frå og med skoleåret 1997-98 skal elevar som gjennomfører eit folkehøgskoleår på 33 veker, få utteljing i form av tre konkurransepoeng ved opptak til høgre utdanning i tillegg til alderspoeng, under føresetnad av skoledokumentasjon og registrert elevframmøte på 90 % »

       I diskusjonen i Stortinget gjorde fleire talarar det klårt at ein gjennomgang av heile poengsystemet fyrst kunne gjerast ved den seinare behandlinga av rangeringsmeldinga. Problemstillinga spørsmålet reiser, vart ikkje særskilt behandla i debatten.

       Eg vil her minne om at det i dei ulike regelverka for rangering av søkjarar til høgre grunnutdanning har vore og er ei vanleg ordning at ulike aktivitetar kan gje tilleggspoeng, men at det samstundes er ei grense for kor høg summen av dei ulike tilleggspoenga kan vere. Dette inneber at ein aktivitet som for ein søkjar gjev full utteljing i form av tilleggspoeng, for ein annan søkjar gjev inga eller berre delvis utteljing.

       Det er såleis mi forståing at Stortinget 14. januar 1997 berre vedtok at tilleggspoenga for folkehøgskule skulle kome i tillegg til alderspoeng, og at det overlét til behandlinga av ei seinare melding å avgjere korleis desse poenga skulle verke i forhold til andre tilleggspoeng.

       Eg vil også minne om at på det tidspunktet då dette vedtaket vart gjort, gav militærteneste eitt tilleggspoeng i statleg høgskulesektor, men t.d. opptil fem tilleggspoeng ved Norges Handelshøyskole. Det kan difor ikkje vere rett å hevde at søkjarane etter januar 1997 var førespegla å få tre tilleggspoeng for både militærteneste og eit år på folkehøgskule.

       17. juni 1997 gjorde Stortinget fylgjande vedtak:

       « Studiesøkere som har fullført førstegangstjeneste, skal med virkning fra studieåret 1998-99 få uttelling i form av 3 konkurransepoeng ved opptak til høyere utdanning. Slike poeng kan ikke gis i tillegg til poeng for høyere utdanning/folkehøgskole, ettersom øvre tak for konkurransepoeng ved opptak til høyere utdanning skal være 3 poeng. »

       Både departementet og dei høgre utdanningsinstitusjonane har etter vedtaket 17. juni informert einskildpersonar om endringane i regelverket.

       Ei endring av regelverket no vil synast som ei god løysing for dei som ikkje kjende regelverka, og som difor tok eit år på folkehøgskule med forventing om å få poeng både for folkehøgskule og høgre utdanning. Det vil samstundes vere ei dårleg løysing for dei som har nytta studieåret 1997/98 i forståing av det nye regelverket og i tiltru til at vedtaket i Stortinget 17. juni ville liggje til grunn for opptaksregelverka.

       Det er difor sterke grunnar for at det fastsette regelverket ikkje bør endrast. Søkjarar til høgre grunnutdanning var ikkje på noko tidspunkt førespegla å få tilleggspoeng for både høgre utdanning og eit år på folkehøgskule.

       Det er likevel heller ikkje vanskeleg å setje seg inn i kjenslene til folkehøgskuleelevar som hadde poeng frå tidlegare for høgre utdanning, og som no får færre tilleggspoeng enn dei rekna med. Det sterkaste argumentet er at dei nye reglane fyrst vart sende på høyring den 13. oktober 1997. Dei vart altså behandla 17. juni og sende ut på høyring 13. oktober. Ein kan jo spørje seg kvifor den dåverande leiinga i departementet venta så lenge, men det har ikkje eg svar på. Eg har derfor under sterk tvil kome til at eg vil gjere framlegg om at dei få det her gjeld, skal få behalde dei poenga frå høgre utdanning som dei hadde før dei tok folkehøgskule i 1997/98, ved opptaket til dei statlege høgskulane hausten 1998. På bakgrunn av dei vedtaka Stortinget gjorde 17. juni i fjor, vil saka verte lagd fram for Stortinget til behandling.

       Siri Frost Sterri (H) : Jeg har følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       Eg viser til det svaret som vart gjeve i den ordinære spørjetimen 19. februar 1997, der representanten Siri Frost Sterri stilte det same spørsmålet til dåverande kyrkjestatsråd Reidar Sandal.

       Eg deler dei synspunkta statsråd Sandal gav uttrykk for i det svaret. Med dei kyrkjelege tradisjonane tilbake til Olav den heilage, den gjenreiste Nidarosdomen og Erkebispegarden står Trondheim fram som det kyrkjelege sentrumet i Noreg. Det er difor naturleg at dette også kjem til uttrykk ved plassering av kyrkjelege organ og møteverksemd.

       Kyrkjemøtet vart for fyrste gong halde i Erkebispegarden hausten 1997. Om dette for framtida skal vere fast møtestad for Kyrkjemøtet, er eit spørsmål som organet sjølv må avgjere. Kyrkjemøtet for 1998 er vedteke lagt til Bergen, men Kyrkjerådet har no vedteke at Kyrkjemøtet for 1999 skal leggjast til Trondheim og Erkebispegarden.

       Eg kan elles opplyse at departementet i samarbeid med biskopane i dag startar ein konferanse der alle biskopane og prostane i Kyrkja er samla. Det er så vidt eg veit, den fyrste gongen at dette skjer. Denne historiske konferansen er lagd til Erkebispegarden i Trondheim, nettopp på bakgrunn av ynsket om å markere Nidaros som eit kyrkjeleg senter.

       Eg vil ved fyrste høvet drøfte med Kyrkjerådet på kva måte dei vidare vil fylgje opp merknadene frå kyrkje-, utdannings- og forskingskomiteen på.

Siri Frost Sterri (H) : Jeg takker kirkeministeren for svaret, og har da merket meg at han vedstår seg det han selv for noen år siden førte i pennen som saksordfører og også stod bak i den innstillingen som jeg har referert til i spørsmålet. Jeg har da en forventning om at den nåværende statsråd, i motsetning til tidligere statsråd, følger opp det flertallet har gitt uttrykk for, nemlig at de forventer et initiativ fra kirkestatsråden selv. Langt på vei kan det synes som han nå er innstilt på det. Jeg må jo innrømme at bakgrunnen for at jeg nå reiste spørsmålet, var følgende to overskrifter i Adresseavisen den 31. mars i år:

« Ber kirken handle »

Og:

« Utålmodig Lilletun ser Trondheim som kirkehovedstad »

       Så spørsmålet er bare: Med de initiativ han nå har tatt, hvilke kirkelege organer mener han er naturlig å legge til Trondheim?

Statsråd Jon Lilletun : Eg trur det ville vere for tidleg frå mi side å gje meg inn på ein refleksjon rundt det spørsmålet - det må Kyrkja sjølv få lov å handsame fyrst. Det vi har gjort frå departementet si side, er altså i større grad både å leggje konferansar til Trondheim og å markere Trondheim, Nidaros og Erkebispegarden som eit viktig kyrkjeleg sentrum.

       Vidare vil eg no be om at Kyrkjerådet gjev konkrete vurderingar tilbake om korleis dei tenkjer å fylgje denne merknaden vidare opp. Og med det synet som både representanten Frost Sterri og eg har på Kyrkja sitt sjølvstende og Kyrkja si rolle, håper eg iallfall at ho vil vere samd med kyrkjestatsråden i at det er ein fornuftig strategi

Siri Frost Sterri (H) : Jeg er helt enig med kirkestatsråden i at til syvende og sist må dette være et valg som Kirkens organer selv gjør, men i den ordningen vi nå engang har, ligger det jo en klar initiativrett hos statsråden selv. Det kunne selvfølgelig hende, slik vi har hørt forlydender om tidligere, at det også kan koste noe med en eventuell omorganisering og endring av de rutiner de til nå har fulgt.

       Men jeg oppfatter kirkestatsråden slik at han med det svaret han gav, bekrefter at det er naturlig å legge kirkelige organer og møtevirksomhet til Trondheim, og at oppslaget i Adresseavisen er en klar melding til Kirkens organer og en oppvarming foran de forestående møtene som statsråden skal ha med Kirkens organer.

Spørsmål 18

       Rolf Reikvam (SV) : Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « Norsk Studentunion mener i en uttalelse at studiekvaliteten med dagens lave PC-dekningsgrad ikke er tilfredsstillende. Som eksempel vises til at ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet må 18.000 studenter dele 350 datamaskiner. Samlet for norske universiteter mener Norsk Studentunion at PC-dekningen er dårligere enn i grunnskolen og i videregående skole.

       Er statsråden enig i denne beskrivelsen, er situasjonen et resultat av feilprioriteringer fra universitetenes side, og hva vil statsråden foreta seg? »

Statsråd Jon Lilletun : Fyrst vil eg presisere at undersøkinga som representanten Reikvam refererer til, er ei undersøking av talet på PC-ar som er allment tilgjengelege for studentane ved institusjonane. Dette vil m.a. seie at maskinar som er tilgjengelege berre for hovudfagsstudentar eller studentar på særskilde fag, ikkje inngår i tala. Når alle studentmaskinane vert inkluderte i reknestykket, aukar tilbodet av tilgjengelege PC-ar til studentane ved NTNU frå dei 350 representanten Reikvam refererer til, til meir enn 1000.

       Ved fleire av universiteta er det sett av midlar til å auke talet på studentmaskinar i 1998. Ved universiteta er det òg nyleg gjennomført utgreiing av - eller oppretta utval som skal greie ut - sentrale spørsmål ved institusjonane sine IT-strategiar, som t.d. studentbruken av PC, tilbodet studentane får ved institusjonen, og i kor stor grad IT vert brukt som verkty i undervisninga.

       Midlane til nye maskinar vil føre til ei gledeleg forbetring av tilbodet til studentane, men eg vil like fullt understreke at talet på PC-ar ikkje gjev eit dekkjande bilete av tilbodet universiteta gjev studentane på dette området. I universiteta sine IT-satsingar har det dei siste åra vore lagt vekt på å byggje ut kapasitet og kvalitet på andre tenester enn åleine å skaffe studentane fleire maskinar. Universiteta har stilt eit område på PC-nettet til disposisjon for kvar student, slik at studentane kan nytte elektronisk post, nett-tenester m.m. som ein del av det samla IT-tilbodet dei mottek frå universitetet. Det finst òg ordningar der universiteta stiller lisensar for programvare til disposisjon for studentane. Ei undersøking utført av Statistisk sentralbyrå i 1995 synte at meir enn 60 % av studentane hadde tilgang til PC heime - og merk at dette er tal frå 1995 - medan web-teknologien enno var noko for særs interesserte. Det er grunn til å tru at tala har endra seg sidan den tida, med ei langt større PC-dekning no, så universiteta tilbyr her ei teneste som treffer mange studentar.

       Universiteta gjev fleire tilbod om oppkopling frå eigne maskinar, og i Trondheim er det òg lagt til rette for oppkopling mot universitetet sin nett-tenar frå studentsamskipnadshyblane. Slike tilbod gjev auka fleksibilitet i studiesituasjonen for alle dei som nyttar tilbodet via sin heime-PC, og det vil lette tilgangen til universiteta sine maskinar for dei studentane som ikkje har eigen PC.

       I samsvar med prinsippa om rammebudsjettering er det opp til universiteta sjølve å avgjere både omfanget av og innhaldet i satsinga på IT. Departementet fylgjer likevel utviklinga på nært hald. Eg er nøgd med at både NTNU og andre universitet har prioritert ein auke i talet på PC-ar som kan nyttast av studentane, og at universiteta greier ut det generelle IT-tilbodet som studentane ved institusjonen får. Det er òg spennande å sjå korleis universiteta, som jo representerer ein spisskompetanse på dette området, har klart både å tenkje ut og å realisere nye løysingar som verkar kostnadseffektive, og som for einskilde grupper av studentar vil betre kvaliteten og fleksibiliteten i studietilbodet som institusjonane gjev.

Rolf Reikvam (SV) : Jeg takker for svaret. Jeg er vel fortsatt litt usikker på hvordan en skal tolke dette svaret, om statsråden er tilfreds med situasjon. Jeg tror nok jeg vil tolke det slik at han er rimelig tilfreds med den situasjonen som er på universitetene våre når det gjelder antall PC-er. Jeg er for så vidt enig med ham i at å forenkle dette til å telle PC-er, kan være en for lettvint måte å gjøre det på. Men det er et uomtvistelig faktum at Norsk Studentunions tall - selv om statsråden opererte med andre tall her, velger jeg å holde meg til de tallene som Norsk Studentunion opererer med - viser at dekningsgraden er lav. Dette kan skyldes flere forhold. Jeg følte at statsråden ikke helt svarte på spørsmålet mitt, om han mener at universitetene har prioritert dette for lavt. Mitt spørsmål blir derfor: Mener statsråden at en bør oppfordre universitetene til å bruke mer av rammebevilgningene til PC-utstyr, eller må det skje et løft gjennom en ekstraordinær bevilgning fra Stortinget?

       Asmund Kristoffersen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Jon Lilletun : Eg seier meg lei for det dersom eg ikkje svarte på spørsmålet. For å vere meir konkret: Eg prøvde å gje utfyllande opplysningar. Det er ei viktig undersøking som Studentunionen har laga, men den dekkjer ikkje heile biletet, og eg er glad for at representanten Reikvam òg erkjenner det. Det er klart at eg ikkje er nøgd med den totale dekninga, det må eg berre innrømme. Men eg er einig med universiteta når dei på ein måte fyrst og fremst har prioritert dei høgste gradane, og at dei har prioritert tilgang til nett og til fellestenester. for det er jo ganske mange som har maskin sjølve.

       Eg har undersøkt ein del internasjonalt. Det er faktisk veldig uvanleg at universiteta stiller med nok PC-ar. Det er meir og meir vanleg at studentane må halde det sjølve. Det vil vere eit kostnadsspørsmål som igjen vil ha med studiefinansiering å gjere, og det blir dei svakaste som i så fall får for dårleg tilbod. Det må vel bli, slik eg ser det, eit både - og, men universiteta står, som eg sa, fritt i forhold til sine prioriteringar. Men det å prioritere fellestenester synest eg er klokt.

       Tor Nymo (Sp) : Jeg tillater meg å stille kirke-, utdannings- og forskningsministeren følgende spørsmål:

       « Høsten 1990 ble det igangsatt desentralisert sykepleierutdanning ved daværende Tromsø Helsefagskole, et populært utdanningstilbud for kvinner fra utkantene i Troms. Mange begynner å jobbe på hjemstedet etter endt utdanning. Det ble opptatt 30 nye studenter til tilsvarende utdanning med studiestart i oktober 1997. På grunn av den store mangelen på sykepleiere har Høgskolen i Tromsø søkt om å ta opp ytterligere en klasse fra høsten 1998.

       Vil statsråden bidra til at dette utdanningstilbudet blir utvidet? »

Statsråd Jon Lilletun : På statsbudsjettet for 1998 vart det vedteke å opprette 190 nye studieplassar i grunnutdanning sjukepleie. Det vart opna for at høgskulane òg kunne søkje om plassar til desentraliserte opplegg. Studieplassane er no fordelte.

       Nesten alle studieplassane går til desentraliserte tiltak. Det vil gje tilbod om høgare utdanning til mange som elles ikkje kunne ta slik utdanning. Vidare vil slike tilbod hjelpe til med å bøte på mangelen på sjukepleiarar i utkantane, då det har synt seg at mange av dei uteksaminerte frå desentraliserte tilbod vert verande i distriktet etter enda utdanning.

       Eg kan glede representanten Nymo med at Høgskolen i Tromsø er tilgodesett med 30 nye studieplassar. Det er føresetnaden at desse skal gå til å etablere ei ny desentralisert klasse. Denne høgskulen vil etter dette til kvar tid ha to kull i desentraliserte opplegg.

       Eg vil elles føye til at vi i tillegg til dei 190 studieplassane også fann det mogeleg å opprette 60 studieplassar i grunnutdanning sjukepleie ved private høgskular. Dette vil betre sjukepleiardekninga også i Oslo og Bergen. Ein av skulane vil òg etablere desse som desentraliserte tilbod.

Tor Nymo (Sp) : Jeg takker statsråden for svaret. Desentralisert sykepleierutdanning ble som nevnt igangsatt fra høsten 1990 ved det som den gang het Tromsø Helsefaghøgskole. I perioden 1990-93 har i alt 115 studenter fullført slik desentralisert sykepleierutdanning. Av disse har hele 102 - 89 % - etter endt utdanning tatt arbeid i det som var hjemkommunen da studiene startet. Dette vurderes som et særdeles godt resultat og som et bevis for at utdanningen har svart til alle forventninger.

       I tillegg til at dette har vært et populært utdanningstilbud for etablerte søkere, i hovedsak kvinner, fra utkantene av Troms, har kommunene fått en sårt tiltrengt kompetanse gjennom dette tilbudet. Det har vært stor politisk oppmerksomhet omkring utvidelse av desentralisert utdanning, og Rådet for høyere utdanning i Nord-Norge tok dette opp som et av spørsmålene på sin konferanse i februar, hvor det ble signalisert økt innsats og økte ressurser til desentralisert utdanning. Med bakgrunn i den siste tids oppmerksomhet omkring sykepleiermangelen i Troms og fraflyttingen fra landsdelen, der kvinner med høyere utdanning er sterkt representert, har mange vært svært spent på departementets svar. Jeg tror derfor at det er svært mange som er glad for statsrådens positive svar.

Statsråd Jon Lilletun : Eg deler representanten Nymos syn på verdien av desentralisert sjukepleiarutdanning. Eg vil berre kome med ei tilleggsopplysning som eg trur er i samsvar med det synet representanten Nymo akkurat no forfekta, nemleg at det var eit problem i forhold til fråflytting, og at landsdelen trong kompetanse. 20 % av dei nye studieplassane innanfor sjukepleie og vernepleie vart plassert i Nord-Noreg, altså over det gjennomsnittstalet som befolkningstettleiken skulle tilseie. Så den opptrappinga som landsdelen har bede om, har vi begynt på.

       Astrid Marie Nistad (A) : Eg tillet meg å stille følgjande spørsmål til utdannings- og forskingsministeren:

       « Finanskomiteens leiar, Lars Gunnar Lie, med fleire har kravt at ingeniørutdanninga ved Høgskulen i Sogn og Fjordane, filial Førde, skal førast vidare, trass i dårleg søknad frå studentar. Statsråden har med bakgrunn i dette kravet gitt beskjed til høgskulen om at denne utdanninga skal fortsette.

       Korleis vil statsråden sikre økonomien ved Høgskulen i Sogn og Fjordane i høve til andre eksisterande godt søkte studieretningar og til nye studieretningar i krav med den teknologiske utviklinga? »

Statsråd Jon Lilletun : Som representanten Astrid Marie Nistad heilt rett påpeikar, kom eg etter ei samla vurdering til at det var rett å halde fram med teknologisk utdanning i Sogn og Fjordane. Det var òg det rådet eg fekk frå stortingsrepresentantane frå Sogn og Fjordane då dei tok kontakt med meg i denne saka. Eg skuldar her å leggje til at representanten Nistad ikkje var til stades - det var vararepresentanten som var inne for henne. Like eins var det stor pågang frå store delar av næringslivet i Sogn og Fjordane, som var urolege for å miste dette tilbodet.

       Rekruttering av studentar til Høgskulen i Sogn og Fjordane vil vere ei utfordring i tida framover, ikkje berre når det gjeld ingeniørutdanninga. Høgskulen har òg andre studium som ikkje rekrutterer nok studentar. Berre å auke den økonomiske ramma til høgskulen er derfor ikkje ei løysing aleine.

       Departementet er no inne i ein god dialog med leiinga ved Høgskulen i Sogn og Fjordane. Eg har allereie hatt eit møte med rektor og direktør og studentrepresentant ved høgskulen, og vi har avtalt eit nytt møte med det aller fyrste. Gjennom desse samtalene håpar eg at høgskulen i samarbeid med departementet skal finne eit grunnlag for ei god løysing på dei utfordringane som institusjonen no står overfor.

Astrid Marie Nistad (A) : Eg takkar for svaret. Eg merka meg at statsråden ikkje svarte på hovudspørsmålet mitt, om korleis han vil sikre økonomien til høgskulen, men viste til at han er inne i ein god dialog og samtale med leiinga ved skulen.

       Tal frå Høgskulerådet syner at Høgskulen i Sogn og Fjordane kjem dårlegast ut når det gjeld overføringar pr. student, med om lag 1.800 kr, eller 3,7 % under landsgjennomsnittet, noko som går ut over forsking og utvikling ved høgskulen, og når statsråden samtidig pålegg den dyraste og minst søkte utdanninga, veit vi at dette vil forverre den økonomiske stoda ved Høgskulen i Sogn og Fjordane. Det vil måtte gå ut over dei godt søkte linjene som naturfag, akvakultur og lærarutdanninga. Også basisutdanninga ved høgskulen vil måtte verte skadelidande.

       Mitt spørsmål er på nytt: Korleis vil statsråden føre høgskulen opp på eit tilskottsgjennomsnitt pr. student sett i forhold til dei kompetansekrava som ein høgskule bør ha for at den skal vere ein god arbeidsplass både for studentane og for dei som skal drive undervisninga?

Statsråd Jon Lilletun : Eg har forståing for at representanten Nistad meiner eg ikkje svarte på hovudspørsmålet, men samstundes håpar eg at ho respekterer at det å saksbehandle frå Stortingets talarstol i forhold til ein dialog som er på gang, er vanskeleg.

       Det er heilt rett det representanten Nistad seier. Om ikkje høgskulen i Sogn og Fjordane kjem dårlegast ut - det gjer den nok ikkje - så er den ein av dei som ligg aller lågast når det gjeld tilskott pr. student. Det er jo ein historisk situasjon, som ein forsiktig begynte å endre ved framlegget til budsjett i fjor. Eg er innstilt på å gå vidare på den vegen og likne ut for å få meir rettferd i desse tildelingane.

       Like eins er eg innstilt på å sjå både på utgiftene - bl.a husleige - i samband med ingeniørutdanninga i Førde og på andre tiltak, slik at Høgskulen i Sogn og Fjordane, etter denne runden vi har no, totalt sett kjem styrkt ut.

Astrid Marie Nistad (A) : Eg takkar igjen statsråden for svaret. Eg vil gjerne korrigere litt og seie at eg er vel kjend med at statsråd Sandal var med på å endre nivået når det gjeld uttelling i forhold til dei høgskulane som låg lågast. Og at statsråd Lilletun no følgjer opp, er eg glad for.

       Samtidig seier han at han vil gå inn og sjå på husleiga i Førde. Husleiga i Førde har ikkje vore inkludert i dei økonomiske rammene som eg elles har peikt på, så det er ikkje noko svar å gi. Men eg vil gjerne stille eit tilleggsspørsmål: Vil statsråden lytte meir og desentralisere meir av avgjerslene til Høgskulestyret enn tidlegare, i tråd med det Stortinget har sagt? Og kjem statsråden til å overprøve høgskulestyret sitt vedtak i forhold til den påtenkte IT-utdanninga som dei vil legge til Høgskulen i Sogndal?

Statsråd Jon Lilletun : Det er nok heilt rett som representanten Nistad seier, at husleiga ikkje er inne i budsjettet til Høgskulen i Sogn og Fjordane, men den er inne i budsjettet til Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet, og vi får frigjort midlar dersom vi klarar å få husleiga på eit anna nivå. Det føler eg det er tilbod om nye forhandlingar om. Derfor er det vesentleg for Høgskulen i Sogn og Fjordane å få frigjort midlar der.

       Vidare er det slik at det er høgskulestyra som i dei aller fleste tilfella har det avgjerande ordet. Men det er òg slik - etter Stortinget sitt vedtak - at Regjeringa har ein styringsrett dei gongene dei finn det heilt turvande. Og som eg sa: Det har kome massive førespurnader frå næringslivet i Sogn og Fjordane, og ein samla stortingsbenk frå Sogn og Fjordane - med unnatak av representanten Nistad - gav ein sterk og tung argumentasjon som gjorde at vi denne gongen overkøyrde. Det kjem ikkje til å vere den generelle situasjonen.

       Når det gjeld IT-studiet, må vi først leite og prøve det vi kan for å få fleire studieplassar innan IT til høgskulane, og så skal vi nok òg bli einige med styret i Sogn og Fjordane om kor dei skal plasserast.

Spørsmål 21

       Fra representanten Steinar Bastesen til forsvarsministeren:

       « De siste 7-8 årene har nytt isgående kystvaktfartøy vært under planlegging med byggestart sommeren 1998. Den siste tid er det kommet meldinger om fordyrelse på rundt 250 mill. kroner. Det er svært viktig at dette fartøyet blir bygd, ikke minst for å opprettholde suverenitet i Svalbardområdet, og prosjektet må ikke skyves ut i tid.

       Kan forsvarsministeren bekrefte at fartøyet vil bli påbegynt i 1998 og finansiert med eventuelle ekstraordinære midler? »

       Presidenten: Dette spørsmålet utsettes.

Spørsmål 22

       Ivar Kristiansen (H) : Jeg tillater med å stille følgende spørsmål til sosialministeren:

       « De lobotomertes pinefulle situasjon er tidligere behandlet av Stortinget. Jeg viser til oppslag i media fra Bø i Vesterålen om den situasjon som sønn av en lobotomert er kommet i. På grunn av at han har hatt omsorgsansvar for sin mor, er skolegang avbrutt og nærmest ødelagt. Hans økonomiske situasjon er blitt ytterst vanskelig.

       Hva kan og vil statsråden gjøre med den situasjonen sønnen er havnet i? »

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Eg ber om forståing for at eg ikkje kan behandla enkeltsaker som dette frå talarstolen i Stortinget. Saka er komplisert, og ulike forvaltingsorgan har ansvaret for saksbehandlinga. Men når spørsmålet no er stilt og delar av saka er kjende gjennom media, vel eg likevel å gi nokre kommentarar.

       Spørsmålet frå representanten gjeld, slik eg ser det, ei todelt sak. Den eine delen gjeld pleie- og omsorgsbehovet til mora. Det er kommunen som har ansvaret for å vurdera ei slik sak og fatta vedtak om tenester. Dersom ein familie er usamd i tenestetilbodet, er det mogleg å klaga til fylkesmannen over tilbodet om sosiale tenester og til fylkeslegen over tilbodet om sjukeheim og heimesjukepleie. Departementet har vore i kontakt med fylkeslegen og fylkesmannen i Nordland og med Bø kommune. Etter det eg har fått opplyst, får mora no eit pleie- og omsorgstilbod frå kommunen som dekkjer dei behova ho har. Både fylkesmannen og fylkeslegen i Nordland vil følgja med i saka framover.

       Den andre delen av spørsmålet gjeld dei økonomiske forholda for sonen. Vi har her eit tilfelle der ein son utan tvil har lagt ned mykje omsorgsarbeid ved å ta seg av mor si frå han var ung. Ein slik innsats har stor verdi. På grunn av omsorgsarbeidet slutta han tidleg på skulen. Eg har forståing for at det kan synast urimeleg at dette arbeidet har fått slike konsekvensar for han. Det finst dessverre ikkje utan vidare ordningar som gjeld denne typen saker. Eg kan ikkje vurdera om det f.eks er grunnlag for å søkja om rettferdserstatning frå staten. Det er det Billighetserstatningsutvalget som tar stilling til.

       Dersom ein person som er arbeidsledig og mottar dagpengar, likevel ikkje kan syta for sitt livsopphald, er det mogleg å søkja sosialkontoret i kommunen om økonomisk støtte.

       Sosialtenesta i kommunen har etter sosialtenestelova § 3-2 eit ansvar for samordning mellom ulike forvaltningsorgan som er involverte i ei sak. Eg ynskjer at dei som ber om hjelp hos sosialtenesta, skal få hjelp til å greia opp i problema sine. Sosialtenesta skal vera eit sosialt tryggleiksnett, både når det gjeld praktiske og økonomiske vanskar. Eg er kjend med at Bø kommune har tatt initiativ til eit møte for å drøfta denne saka med han det gjeld, og eg håper sjølvsagt at det òg vil innebera ei positiv oppfylging og ein betre situasjon enn denne personen tydelegvis har i dag.

Ivar Kristiansen (H) : Jeg forventer ikke at statsråden skal kjenne alle enkeltsaker og enkeltskjebner i landet, men også statsråden har fått anskueliggjort at vi her ikke trenger mer dokumentasjon, vi trenger ikke flere regler, for vi har massevis av regler her i landet som sier hvordan de forskjellige som sitter med ansvaret - fra kommune til fylke, fra fylkeslegen og oppover - skal håndtere et tilfelle som dette, når det dukker opp.

       Når vi ser hvordan de lobotomertes situasjon er blitt på grunn av at dette er en gruppe som ikke er i stand til selv å ivareta sine interesser, er jeg redd for at den erstatning de har fått utbetalt, i stor grad har havnet hos advokater. Og når man ser hvordan regelverket praktiseres, kan man ikke lenger godta kelnerspråket, at det ikke er mitt bord. For det er slik det praktiseres i det offentlige i dag når det gjelder disse enkeltindividenes skjebne.

       Mitt siste spørsmål blir: Vil statsråden nå ta initiativ eller vil hun ikke ta initiativ til å gå tilbake til fylkeslegen i Nordland som sitter med det overordnede ansvaret i forhold til kommunen, når begge disse partene beviselig har sviktet?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Representanten Ivar Kristiansen gav i sitt fyrste innlegg uttrykk for - om eg får sitera litt fritt - at det hadde vore massevis av møte, og at det var møte nok. Eg er samd i at det som her er naudsynt, er så ryddige kanalar som mogleg. Mitt inntrykk av denne saka så langt er likevel at det som det no er særleg behov for, er ansikt til ansikt-kontakt mellom den personen som her er omtala som sonen, og Bø kommune representert ved sosialkontoret.

       Til Kristiansens tilleggsspørsmål om initiativ, vil eg svara: Det er allereie kontakt, som eg sa i mitt fyrste innlegg, mellom departementet og fylkeslegen og fylkesmannen i Nordland.

Spørsmål 23

       Jan Johnsen (H) : Jeg har følgende spørsmål til olje- og energiministeren:

       « Som olje- og energiministeren er kjent med, er det et stort flertall i Stortinget bak vedtaket om at det kan bygges to gasskraftverk i Norge.

       Kan dette flertallet være sikre på at olje- og energiministeren og Regjeringen arbeider målbevisst for at intensjonen i vedtaket kan oppfylles? »

Statsråd Marit Arnstad : Regjeringen vil i morgen legge fram en stortingsmelding der en redegjør for Regjeringens syn på hvordan vi som nasjon best kan oppfylle forpliktelsene i Kyoto-avtalen. Meldingen vil også inneholde en vurdering av Regjeringens syn på gasskraft. Jeg er av den oppfatning at Stortinget nå også bør få anledning til å vurdere de to gasskraftverkene på Vestlandet i en slik sammenheng.

       Det burde for så vidt være liten tvil om at Regjeringen ikke synes det er ønskelig med bygging av gasskraftverk, men det forhindrer ikke at Regjeringen følger opp saksbehandlingen av de to gasskraftverkene på Vestlandet etter at de fikk konsesjon av Olje- og energidepartementet den 5. juni 1997. Det vil si at SFT nå behandler søknaden om utslippstillatelse etter forurensningsloven.

       I tråd med vilkåret i energikonsesjonen om at det skal foretas nødvendige avklaringer med forurensningsmyndighetene i forkant av de enkelte stadier i byggeprosessen, har SFT allerede truffet to avgjørelser knyttet til igangsetting av byggearbeider. Den første avgjørelsen om igangsetting av forberedende byggearbeider på Kollsnes og Kårstø er påklaget og er til behandling i Miljøverndepartementet.

Jan Johnsen (H) : Jeg takker for svaret. Men jeg føler meg ikke trygg på at energiministeren som det står i mitt spørsmål, arbeider så målbevisst for at intensjonen i vedtaket kan oppfylles som flertallet i dette storting skulle ønske.

       Vi hører jo gang på gang regjeringspartiene uttale seg om gasskraft. Det har de for så vidt anledning til å gjøre, men de bør i alle fall legge ryggen til og få fortgang i behandlingen. Og det forbauser meg litt - og derfor spør jeg om igjen: Er det slik at det er forskjell på initiativ når det gjelder Romeriksporten og de eventuelle miljøkonsekvenser som måtte være der, og det som gjelder gasskraft og SFT? Jeg har inntrykk av at Regjeringen og energiministeren kjører et veldig tøft løp når det gjelder Romeriksporten, men har en noe tilbakelent holdning i gasskraftsaken.

Statsråd Marit Arnstad : Som jeg var inne på i mitt første svar, er det ingen tvil om Regjeringens syn på gasskraft, men samtidig følger vi opp saksbehandlingen knyttet til de to gasskraftverkene som ble gitt konsesjon i fjor sommer. Det som er olje- og energiministerens anliggende i den sammenheng, er de vilkår som er satt i energikonsesjonen, altså konsesjonen etter energiloven. Det ble av den forrige regjering satt flere vilkår som skal oppfylles, og det er oppfyllelsen av disse vilkårene som er mitt anliggende som energiminister.

       Et av vilkårene handler om at Naturkraft i forkant av de enkelte stadier i byggeprosessen har plikt til å sørge for de nødvendige avklaringene med forurensningsmyndighetene. Hvordan de avklaringene skjer, er en sak mellom Naturkraft og forurensningsmyndighetene. Samtidig handler et av vilkårene om at Naturkraft skal legge til rette for at det inngås en avtale med rettighetshaverne på Kårstø om utnyttelse av varmen fra gasskraftverket. Jeg har forstått det slik at det er et vilkår som opptar Naturkraft. Dersom Naturkraft er opptatt av det i forhold til energimyndighetene, vil vi selvsagt gå i en dialog med Naturkraft om det.

       Torny Pedersen (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til olje- og energiminister Marit Arnstad:

       « I oktober 1996 ble det påbegynt et prosjekt av Hammerfest El-verk DA gjennom Hammerfest Strøm AS for å utvikle fornybar miljøvennlig energi. Målet er å utnytte tidevannsstrømmen i Kvalsundet ved Hammerfest ved bruk av vannmøller. Dette vil gi ren, miljøvennlig og forutsigbar energi, nye arbeidsplasser, kompetanse på havstrømmer og teknologi.

       Vil statsråden bidra til at dette prosjektet får den bistand og støtte det trenger i en kritisk forsøksperiode? »

Statsråd Marit Arnstad : Regjeringen synes at den satsingen på tidevannsenergi som nå foregår i Kvalsundet, er både spennende og utfordrende. Det ligger i tidevannsprosjektet en interessant type teknologi som, dersom den lykkes, kan ha et industrielt potensial for leveranser internasjonalt. Hvorvidt tidevannsenergi kan bidra vesentlig til innenlandsk kraftforsyning er et annet spørsmål, men lokalt vil et slik anlegg kunne gi verdifulle bidrag uansett, og det er viktig.

       Det foregår nå et forprosjekt som skal kartlegge forutsetningene for et tidevannskraftverk i Kvalsundet. I den forbindelse har vi allerede gitt bistand og støtte. Gjennom Norges forskningsråds program for fornybare energikilder, NYTEK, er det gitt ca 1,9 mill. kr til gjennomføring av forprosjektet.

       Det er nå naturlig å avvente hva som kommer ut av forprosjektet når det blir ferdig til sommeren. Da vil de teknologiske, økonomiske og markedsmessige forutsetningene for tidevannskraftverket være bedre avklart enn i dag, og da er det tid for å ta videre stilling til ytterligere støtte til selve prosjektet. En slik støtte vil eventuelt komme inn under NVEs støtteordning til introduksjon av ny energiteknologi og for så vidt konkurrere med andre prosjekter på bioenergi og vind.

       Tidevannsenergi er en ny og interessant energikilde, og i utgangspunktet er jeg og Regjeringen positiv til Kvalsund-prosjektet og de mulighetene som ligger der.

Torny Pedersen (A) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Det var jo gledelig å høre at en er så positiv til prosjektet. Med en regjering som prater veldig mye miljø, var det vel å forvente at dette var noe å se på også fra Regjeringens side.

       Vi vet jo at vi må satse på en fornybar miljøvennlig energi. Vi vet også at det i forbindelse med dette prosjektet i Hammerfest faktisk er blitt opprettet en teknisk fagskole som bruker den teknologien som dette prosjektet bygger på, i forskningen sin. Det syns jeg er en interessant del av det. Vi vet at vi nordover i landet har ganske mange ensidige arbeidsplasser, og dette prosjektet er egentlig med på å frembringe ny teknologi og spennende arbeidsmåter, slik at jeg ser for meg at dette faktisk kan demme opp for fraflyttingen.

       Jeg ble ikke helt beroliget av statsråden, for det er nå nødvendig at det blir gitt penger til forprosjektet, slik at det kan bli ferdig før sommerferien.

Statsråd Marit Arnstad : Som jeg sa i mitt første svar, er Regjeringen i utgangspunktet positiv til prosjektet, og gjennom Forskningsrådet er det allerede bevilget til sammen 1,9 mill. kr til forprosjektet, fordelt med like beløp på 1997 og 1998. Det tilsvarer ca 50 % av de omsøkte kostnadene til forprosjektet, og jeg er ikke kjent med at det er bedt om flere midler til selve forprosjektet. Tvert imot er det min forståelse at forprosjektet dermed skal være fullfinansiert.

       Jeg synes det er viktig at forprosjektet blir gjennomført, slik at en ut fra resultatene av det kan ta videre stilling til selve gjennomføringen av et eventuelt prosjekt.

Torny Pedersen (A) : Jeg takker igjen for svaret. Vi har ikke riktig samme oppfatning, statsråden og jeg.

       De signalene som er kommet, går ut på at de ønsker sterkt å bli ferdig med forprosjektet før sommeren, altså nå i vårhalvåret, og selv om det er bevilget penger fra Norges forskningsråd, mangler de allikevel en del for å bli helt ferdig med forprosjektet for å finne ut hva prisen pr kWh vil bli. Det er det som det nå er viktig å få greie på, om dette prosjektet i det hele tatt kan bli regningssvarende.

Statsråd Marit Arnstad : Som sagt er det både for 1997 og for 1998 bevilget penger til det konkrete forprosjektet som representanten her er opptatt av. Det er bevilget et beløp som skulle tilsvare 50 % av kostnadene for forprosjektet. Dersom det er slik at det ikke er tilstrekkelig, og dersom en skulle ønske å søke offentlige myndigheter om ytterligere midler - jeg kan selvsagt ikke behandle det fra Stortingets talerstol - må det også kunne forventes at det blir innsendt en formell søknad til de rette instanser om ytterligere midler.

Spørsmål 25

       Marit Nybakk (A) : Jeg har tillatt meg å stille følgende spørsmål til utviklings- og menneskerettighetsministeren:

       « Ved et besøk fra en parlamentarikerdelegasjon fra Tanzania fikk utenrikskomiteen innsyn i de overgrep mot opposisjonspolitikere som finner sted på Zanzibar.

       Hva gjør Regjeringen med de åpenbare brudd på menneskerettighetene som her skjer? »

Statsråd Hilde Frafjord Johnson : Regjeringen deler representanten Nybakks bekymring over utviklingen på Zanzibar. Dette er et tema som står helt sentralt i vår løpende dialog med Tanzania.

       Den politiske situasjonen på Zanzibar har røtter i en kompleks historisk, økonomisk og sosial bakgrunn i forhold til øygruppen. Uavhengig informasjon er vanskelig å oppdrive, og beskyldninger og motbeskyldninger fra de to partene i konflikten gjør det vanskelig å få et klart bilde av den faktiske situasjonen. Samtidig er det ikke tvil om at håndteringen av situasjonen på Zanzibar innebærer brudd på menneskerettighetene fra tanzaniansk side. Den fastlåste situasjonen hindrer også den økonomiske og sosiale utviklingen befolkningen på Zanzibar så sårt trenger.

       Zanzibar er en autonom part av unionen Tanzania og avholdt høsten 1995 egne valg på president og nasjonalforsamling. Disse valgene var imidlertid preget av massive uregelmessigheter. Norge besluttet derfor å « fryse » utviklingssamarbeidet med myndighetene på Zanzibar inntil en dialog mellom regjeringen og opposisjonen var etablert og en kunne se en positiv utvikling i den politiske situasjonen. Dette er en reaksjon som etter hvert har blitt fulgt opp av de fleste giverland.

       I min samtale med president Mkapa i begynnelsen av februar i år tok jeg opp menneskerettighetssituasjonen i Tanzania generelt og situasjonen på Zanzibar spesielt. Senest under møte med den tanzanianske parlamentarikerdelegasjonen som besøkte Norge i mars d.å., tok jeg også opp situasjonen til de fengslede opposisjonspolitikerne på Zanzibar. Det er alvorlig at myndighetene fengsler opposisjonspolitikere, og ikke minst at de tiltales for høyforræderi. En slik tiltale innebærer stor risiko for livstids- eller dødsdom, noe som vil føre til sterke reaksjoner fra det internasjonale samfunnet. Jeg har advart mot de meget alvorlige konsekvenser dette kan få for Tanzania.

       Fra norsk side har vi derfor også sendt observatør til de tre fengslingsmøtene som til nå har vært avholdt på Zanzibar. Dette har vakt betydelig oppmerksomhet i tanzanianske medier og i det politiske miljø. Denne tilstedeværelsen har bidratt både til å opprettholde fokuseringen på konflikten og på menneskerettighetssituasjonen på Zanzibar, og til å legge et økende press på myndighetene for å gå inn i en reell dialog med sikte på å finne en politisk løsning. Norge har dessuten aktivt støttet ulike meklingsforsøk som har vært initiert bl.a fra samveldelandene, og vi har en løpende og tett dialog med alle sentrale giverland i Tanzania for å sikre en mest mulig samlet holdning fra giversiden.

       Norge vil aktivt støtte alle forsøk på raskest mulig å finne en politisk løsning på konflikten.

Spørsmål 26

       Fra representanten Steinar Bastesen til miljøvernministeren:

       « Ved flere anledninger er lov om naturvern forsøkt innført ved at den skal overstyre andre lover som ivaretar næringsinteresser og høsting av naturressurser.

       Er det miljøvernministerens mening at lov om naturvern er en overopphøyet lov som står over andre lover? »

       Presidenten: Dette spørsmålet er utsatt til neste spørretime.

       Dermed er sak nr. 1, Spørretime, ferdigbehandlet.