Sak nr. 2
Interpellasjon fra representanten Ansgar Gabrielsen til landbruksministeren:
« Statens bruk av forkjøpsrett ved salg av landbrukseiendommer har økt kraftig de siste årene. I 1994 ble det fattet vedtak om bruk av forkjøpsrett i 57 tilfeller. I 1996 var dette økt til 110 tilfeller. Departementet velger dessuten i stadig flere tilfeller å overprøve kommunale tilrådinger og fylkeslandbruksstyrenes vedtak om ikke å bruke forkjøpsrett. I 1992 overprøvde Landbruksdepartementet fylkeslandbruksstyrenes vedtak seks ganger. I 1996 var dette økt til 26 ganger. I tillegg til å undergrave den private eiendomsretten og det lokale selvstyret, er denne politikken åpenbart i strid med ønsket om styrket bosetting i distriktene.
Er landbruksministeren kjent med at denne aggressive forkjøpspolitikken i en rekke tilfeller har hindret unge mennesker i å bosette seg på landsbygda, og er han enig i at dagens praksis er til skade for distriktsbosetting, lokalt selvstyre og den private eiendomsrett? »

TALERE:

       Ansgar Gabrielsen (H) : Staten ved fylkeslandbruksstyrene og Landbruksdepartementet har i dag forkjøpsrett ved eiendomsoverdragelser hvor eiendommen er over 5 daa. Ved å nytte denne forkjøpsretten kan staten dele opp gårdsbruk til tilleggsjord til naboene. Høyre har helt siden loven ble vedtatt, vært motstander av denne ordningen, da den etter vårt skjønn i altfor stor grad griper inn i den private eiendomsrett.

       Når jeg i dag fremmer denne interpellasjonen, er hovedbegrunnelsen den utviklingen vi nå ser, der staten i stadig sterkere grad intensiverer bruken av forkjøpsrett ved salg av eiendommer som er konsesjonsbelagt. I 1994 ble det etter de opplysninger jeg har fått, fattet vedtak om bruk av forkjøpsrett i 57 tilfeller. I 1996 var dette økt til 110 tilfeller. Det vil si at annen hver arbeidsdag fattes det statlig vedtak om bruk av forkjøpsrett ved normale eiendomsoverdragelser i dette landet.

       Departementet velger dessuten i stadig flere tilfeller å overprøve lokale og fylkeskommunale vedtak på dette området. I 1992 overprøvde Landbruksdepartementet fylkeslandbruksnemndenes vedtak seks ganger, mens dette tallet i 1996 var økt til 26. En slik politikk undergraver ikke bare den private eiendomsrett, men den setter etter mitt skjønn lokalforvaltningen i et underlig lys.

       Som en eventuell subsidiær løsning på det å avvikle statens forkjøpsrett burde i det minste ankeadgangen begrenses vesentlig. I den sammenheng kan jeg ikke annet enn å slutte meg til representanten Karlstrøm fra Finnmark, som er fra statsrådens eget parti, når hun i Kristelig Folkepartis partiavis, Folkets Framtid, 3. april d.å. uttaler:

       « Klageretten kan nærmest oppfordre folk til å begjære sin nestes eiendom. »

       Jeg antar at det umulig kan være denne regjeringens intensjon å legge opp til en politikk som har et slikt element i seg at man skal « begjære sin nestes eiendom ».

       Reaksjonene ute i distriktene er vanligvis like store for hver enkeltsak som dukker opp. Når det i tillegg kan dokumenteres at det er en sterkt tiltagende tendens på dette område, må det ikke forundre noen at folk endelig begynner å våkne. Folk oppfatter ofte situasjonen slik at det nærmest er blitt legalisert - og ikke bare legalisert, men at det faktisk fra det offentliges side oppfordres til - nettopp å « begjære sin nestes eiendom ».

       I en slik sammenheng er det interessant å få svar fra statsråden på om det kan forventes en annen tilnærming til disse sakene fra Bondevik-regjeringen, eller om det er arbeiderpartiregjeringens tiltagende forkjøpslyst som skal være retningsgivende også for denne regjering.

       Jeg er klar over at konsesjonsloven har mange kryssende hensyn som skal ivaretas. Nettopp på grunn av kryssende hensyn er det i stor grad en skjønnsmessig vurdering som skal foretas når man skal ta stilling til konsesjon og eventuell benyttelse av statens forkjøpsrett. Dette må jo være den eneste logiske forklaringen på at saker som kan synes svært like, kan få så vidt forskjellige utfall som det ofte oppleves. Innspill fra konsesjonssøkere kan i hvert fall tyde på det.

       Det faktum at så vel kommunale landbruksnemnder som fylkeslandbruksstyrer og departementet har en så stor skjønnsadgang, fører til et voldsomt engasjement fra de involverte parter, og andre, i enkeltsaker. Det er en kjent sak at medlemmer av slike nemnder har et kontinuerlig press i form av henvendelser for at saken skal få et bestemt utfall. Etter 15 år i lokalpolitikken kan jeg i hvert fall si at man har ikke gått klar det presset som der er. Så vidt jeg vet, er antall henvendelser til departementet heller ikke ubetydelig. Når man ser i lokalavisene, er det heller ikke ubetydelige personer som engasjerer seg i den påvirkningskampen som foregår. Vi har vel alle fått henvendelser fra konsesjonssøkere og andre impliserte i så måte. Jeg antar at også statsråden - både som tidligere stortingsrepresentant, fylkesmann og nå statsråd på dette området - har følt dette presset.

       Jeg setter faktisk et spørsmålstegn ved rettssikkerheten til den enkelte borger i slike saker. Det kan ikke være tvil om at det generelt er slik at der forvaltningen utøver en stor grad av skjønn, blir det viktig for utfallet hvilke ressurser som settes inn, og kanskje ikke minst hvem som nyttes i denne påvirkningsprosessen. For når man ser i lokalavisene, ser man at det er ikke tilfeldig hvem som søkes engasjert i disse sakene.

       Man skal ikke ha vandret mye rundt i de norske bygdene før man får høre eksempler på bruk av statens forkjøpsrett og dermed utdeling av tilleggsjord som har skapt vondt blod granner imellom. Ja, i mange tilfeller kan det være direkte ødeleggende for mange bygdesamfunn i generasjoner. Jeg kan ikke med min beste vilje forstå at de fordeler som oppnås ved denne tvangen fra statens side, overstiger de ulempene som påføres.

       Et annet forhold som også gjør seg gjeldende ved konsesjonssaker og dermed ved statens eventuelle forkjøp, er prisfastsettingen. Forskrifter og lovhjemler for prisfastsettingen har som utgangspunkt at det er den landbruksmessige verdi som skal telle. I svært mange tilfeller vil dette få noen underlige utslag hvis landbruksmyndighetene skulle følge disse forskriftene selv. Det gjøres imidlertid ikke i den grad som man ved første øyekast skulle tro når man leser lov og forskrifter. Det som man logisk skulle slutte av det, er ikke det som er praksis i veldig mange tilfeller. Og man kan kanskje i parentes føye til: heldigvis. Årsaken er den vide skjønnsadgangen man har i konsesjonsloven. Det som i de senere år har blitt mer fremtredende, er eiendommenes verdi som bolig. Det er tross alt ikke bare typiske landbrukseiendommer som er konsesjonsbelagt, så lenge man har en ordning hvor konsesjonsgrensen er 5 daa.

       Så vidt jeg har kunnet bringe i erfaring etter å ha vært i kontakt med bl.a fylkesmannsembetene, oppleves det nok slik at konsesjonsloven også hva angår prisfastsetting, er moden for en revisjon. For det er jo slik at ved et eventuelt salg av en eiendom tjener man på å ta ut den kapitalen som eksempelvis måtte stå i skogen. Det påvirkes i veldig liten grad prismessig om man har snauhogd eller har latt hogstmoden skog stå igjen. Man får heller ikke igjen for de investeringene man gjør. Vi har alle mange eksempler fra våre hjemfylker på hvilke utslag dette kan få. Jeg har nå innhentet eksempler fra de fleste fylkene i dette landet på dette området, og jeg må si jeg er skremt. Summen av dette er skremmende. Hele konsesjonsloven har det i seg at det er en kjøpers lov. Man blir ikke stimulert til investeringer, fordi prisfastsettelsen i liten grad avspeiler de investeringene som er gjort når landbruksmyndighetene skal sette prisen, i og med at det er landbruksmessige verdier som skal avtegne seg der.

       Når jeg i dag ikke fremmer konkrete forslag - nå ligger det to forslag på bordet, som for så vidt er skritt i rett retning - er det fordi jeg allerede nå signaliserer at i løpet av mai måned kommer vi til å fremme forslag som går på konsesjonsloven videre enn akkurat det som gjelder forkjøpsretten. Mitt hovedanliggende er jo gjengitt i interpellasjonen, men tilleggsspørsmålet er: Vil denne regjeringen og denne statsråden praktisere lov og forskrifter på den samme måte som den forrige regjeringen gjorde, som altså innebærer en sterk økning i antall saker hvor staten nytter forkjøpsretten, saker hvor man overprøver de lokale og regionale vedtak som er fattet i enkeltsaker?

       Kirsti Kolle Grøndahl hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Statsråd Kåre Gjønnes : Forkjøpsrett er et virkemiddel som er hjemlet i konsesjonsloven. Rammene for bruken av statens forkjøpsrett ved overdragelse av landbrukseiendommer er i første rekke gitt ved de jordpolitiske mål som er nedfelt i jordlovens formålsparagraf.

       Någjeldende jordlov ble vedtatt i Stortinget i 1995, og den bygger bl.a på de landbrukspolitiske mål Stortinget vedtok ved behandlingen av St.prp.nr.8 (1992-1993) Landbruk i utvikling. Etter det jeg forstår, er det den praksis Landbruksdepartementet følger på bakgrunn av dette regelverket, interpellanten har innvendinger mot.

       La meg først gi uttrykk for at forkjøpssakene byr på mange vanskelige avveininger. Det er derfor viktig å understreke at forkjøp bare kan nyttes dersom det ikke er tvil om at forkjøp vil gi en bedre løsning enn resultatet av det salg det er aktuelt å gripe inn i. Hva som er en bedre løsning, må vurderes ut fra jordlovens og konsesjonslovens bestemmelser.

       Landbruksdepartementets siste stortingsmelding om praktiseringen av jord- og konsesjonslovgivningen ble fremmet våren 1996. Som utrykt vedlegg til denne meldingen fulgte et rundskriv om jordlovens formål, der det bl.a er redegjort for sentrale vurderingsmomenter som kommunene og fylkeslandbruksstyrene skal ta i betraktning når de behandler forkjøpssaker. Utgangspunktet er det som står i jordloven om en tjenlig variert bruksstruktur ut fra samfunnsutviklingen i området og « med hovudvekt på omsynet til busetjing, arbeid og driftsmessig gode løysingar ». Under Stortingets behandling fremkom det ikke kritiske merknader til omtalte vedlegg.

       Jeg skal ikke gå i detalj om dette, men jeg vil likevel fremheve at bosettingshensynet står sentralt. Dette hensynet kan imidlertid ikke ses isolert; det er viktig at det også foreligger muligheter for å skaffe seg en brukbar inntekt, enten ved drift av bruket alene eller kombinert med et annet yrke. Her er det stilt krav til saksbehandlingen - kommunene og fylkeslandbruksstyrene er pålagt å begrunne sine standpunkter.

       Ved vurderingen av bosettingshensynet må en velge den løsningen som innebærer at bosettingen styrkes på lang sikt. Gjennom Stortingets behandling av St.prp.nr.8 (1992-1993) Landbruk i utvikling, er det lagt til grunn av bosettingen på lang sikt vanligvis best blir styrket ved å legge til rette for mer ressurssterke bruk. På den måten får brukerne et utvidet arealgrunnlag og får bedre utviklingsmuligheter. Videre er det lagt betydelig vekt på å redusere kostnadsnivået i landbruket. Dette har blitt fulgt opp av departementet, også gjennom behandlingen av forkjøpssaker. Det har vært lagt betydelig vekt på å finne løsninger som ikke nødvendiggjør større investeringer i bygninger og maskiner m.v. Det må da tas stilling til om konsesjonseiendommen kan drives på en mer rasjonell og kostnadseffektiv måte som tilleggsjord til naboer enn ved å opprettholdes som eget bruk.

       Den vurdering som departementet har foretatt med bakgrunn i det jeg har skissert, medfører i noen tilfeller at departementet kommer til et annet resultat enn fylkeslandbruksstyret og kommunen. Det er imidlertid ikke slik at det kommunene og fylkeslandbruksstyrene mener, ikke tillegges vekt, og det fremgår av det jeg tidligere har sagt at det er stor plass for et konkret skjønn i disse sakene.

       Statens bruk av forkjøpsrett i forbindelse med konsesjonspliktige overdragelser av landbrukseiendommer har, som interpellanten påpekte, økt fra 57 tilfeller i 1994 til 110 tilfeller i 1996. Dette er isolert sett en relativt stor økning. En skal imidlertid være klar over at antall saker til behandling i departementet også har økt betydelig i samme periode. Departementet behandlet i 1994.152 klager over fylkeslandbruksstyrenes vedtak i forkjøpssaker, mens tallet i 1996 var økt til 265.

       Når det gjelder statens bruk av forkjøpsrett, viser statistikken også at antall forkjøp varierer over tid. Jeg kan som eksempel peke på at statens forkjøpsrett ble benyttet i 93 tilfeller i 1986, mens tilsvarende tall i 1988 var 36.

       Representanten viser i interpellasjonen til at departementet overprøvde kommunale tilrådinger og fylkeslandbruksstyrets vedtak 26 ganger i 1996 mot 6 ganger i 1992. Jeg antar at det her refereres til saker der departementet vedtok å bruke forkjøpsretten. For å gi et mer fullstendig bilde vil jeg peke på at departementet også kan vedta å ikke bruke forkjøpsretten der fylkeslandbruksstyret har vedtatt å bruke den. I 1996 skjedde dette i 24 saker mot 13 saker i 1992. I tillegg må jeg nevne at departementet i 1996 stadfestet fylkeslandbruksstyrets vedtak i 215 av i alt 265 saker.

       Dette betyr at departementets klagebehandling i forkjøpssaker i 1996 resulterte i kun to - jeg understreker to - forkjøp mer enn det fylkeslandbruksstyrene vedtok, altså en langt annen situasjon enn det inntrykk som er skapt gjennom flere medieoppslag den siste tiden.

       Fylkeslandbruksstyrenes vedtak i forkjøpssaker kan som kjent påklages til departementet. Saksbehandlingen er her underlagt forvaltningslovens bestemmelser, dvs. at departementet må prøve alle sider ved saken, også fylkeslandbruksstyrets skjønn, og herunder ta hensyn til nye omstendigheter. På denne måten ivaretas viktige rettssikkerhetshensyn, hensyn som også skal ivaretas overfor dem som har behov for tilleggsjord for å skaffe seg en rimelig inntekt.

       Jeg finner grunn til å presisere at de tall jeg har referert til, angår saker behandlet før min tid som statsråd i departementet, og jeg finner ikke grunn til å gå inn i en konkret vurdering av disse. Men på bakgrunn av de mål som er satt, først og fremst i jordlovens formålsparagraf, finner jeg det lite dekkende å beskrive departementets forkjøpspraksis som aggressiv.

       Etter at den nye politiske ledelse av departementet tok over i oktober 1997, er det ved klagebehandling benyttet forkjøp i fire saker hvor kommune og fylke hadde avslått forkjøp. Motsatt har departementet i samme periode gitt klagerne medhold i tre saker hvor kommune og fylke ville benytte forkjøpsretten. Dette har da resultert i at forkjøp har blitt brukt én gang mer gjennom departementets klagebehandling - og det i løpet av et halvt år.

       Det kan være ulike meninger mellom de politiske partiene om ønskeligheten av lovens hjemling av forkjøp. Statsråden må imidlertid forholde seg til Stortingets lovvedtak og ikke legge en annen prinsipiell holdning til grunn. I tilfelle måtte eventuelt Stortinget endre lov- og regelverket.

       I stortingsmeldingen om landbrukspolitikken som planlegges lagt fram i 1999, tar jeg sikte på å vurdere bruken av lovverket i næringspolitisk sammenheng. Det betyr at forkjøpsrettsinstituttet vil bli vurdert nærmere, men da i en helhetlig og bredere sammenheng.

       Ved behandling av enkeltsaker vil jeg som tidligere legge til grunn et skjønn basert på at forkjøp bare kan nyttes dersom det ikke er tvil om at dette gir en bedre løsning ut fra jordlovens og konsesjonslovens bestemmelser.

       Jeg vil vurdere konkret å foreta en ytterligere delegering i vedtaksmyndighet i forkjøpssaker ned til kommunalt nivå, med fylkeslandbruksstyret som klageorgan, i første omgang som et prøveprosjekt i to-tre fylker for å høste erfaring med en slik delegering. Dette betyr ikke at dette i seg selv er en garanti for bedre og sikrere beslutninger, men virker til en raskere saksbehandling og endelig avgjørelse samt mindre bruk av saksbehandlingskapasitet.

       Til slutt vil jeg bare føye til at når det gjelder spørsmålet om departementets behandling, at departementet overprøver, er det ut fra at loven hjemler rett til klage - altså en sikkerhet i systemet for enkeltpersoner til å få prøvd sin sak innenfor de lovbestemmelser som Stortinget har vedtatt. Det er ikke et ønske om å overprøve lokale vedtak, men det er i norsk lov hjemlet anledning til å klage. Sånn sett synes jeg det er viktig å få presisert at det er i den posisjon departementet kommer inn, og behandler enkeltsaker.

Ansgar Gabrielsen (H) : Jeg takker statsråden for svaret, som jeg i sum opplever som positive signaler.

       Når en ser på en del av de enkeltsakene hvor man har brukt statens forkjøpsrett, har jeg vanskelig for å skjønne at hensynet i konsesjonsloven som går på bosetting, kan ha veid i det hele tatt. For det er nettopp det som har vært begrunnelsen i mange av de sakene vi har sett også i media, nemlig at den politikken man har ført, har resultert i at man ikke har fått bosetting på en del småbruk. Jeg må minne om og få lov til å nevne at det er andre måter å regulere hvilken bruksstørrelse som eventuelt skal få landbruksstøtte.

       Hvis vi ser på den store økningen i antall klagesaker som har vært til behandling, som statsråden viste til, og ikke bare isolert ser på de avgjørelsene som er tatt, er det vel slik at fylkesmannsembetene og fylkeslandbruksstyrene har oppfattet signalene i hvert fall fra den forrige regjeringen om hvilken politikk man burde føre på dette området. Det er et inntrykk man har når man snakker både med byråkrater og andre rundt i det ganske land.

       Når det gjelder det som går på klagesaker, kunne jeg tenke meg å spørre statsråden: Deler statsråden representanten Randi Karlstrøms anbefaling bl.a om å redusere klageadgangen til departementet?

       Når det gjelder totalinntrykket, er jeg positiv til det svaret som er kommet. Jeg vil si det slik at det er tallenes tørre tale som viser hva som blir resultatet. Men jeg slutter av det jeg har hørt, at innenfor eksisterende lovverk vil denne regjeringen føre en annen politikk enn den forrige gjorde på dette området - eller tar jeg feil?

Statsråd Kåre Gjønnes : I forbindelse med den type behandling som jeg nå refererte til, må en statsråd ta utgangspunkt i de lovbestemmelser som Stortinget har vedtatt. En statsråd håndterer naturligvis også klagesaker innenfor det som loven hjemler anledning til og pålegger statsråden og departementet å gjennomføre.

       Når det er spørsmål om man her vil føre en annen politikk enn det arbeiderpartiregjeringen har gjort, er det anledning for Stortinget til å drøfte det i forbindelse med gjennomføringsmeldingen som Stortinget har til behandling annethvert år. I den siste meldingen som ble lagt fram, var det også vedlagt de retningslinjer som denne typen saker skulle behandles ut fra. Så vidt jeg kjenner til, hadde ikke Stortinget noen bemerkninger til de retningslinjer som departementet skulle behandle denne typen saker ut fra. Jeg mener at Stortinget her også har anledning til gjennom den typen saksbehandling å gi signaler til departementet og statsråden hvis det er ønske om en annen kurs enn den som ligger innenfor regelverket.

       Så til spørsmålet om å begrense hvor mange som skal ha klageadgang. Det overrasker meg at dette kommer som et spørsmål fra Høyre. Etter min mening gjelder dette enkeltindividets rettssikkerhet i det forvaltningssystemet vi har, og at det skulle være bare noen bestemte i denne saksgangen som skulle ha klageadgang, er for meg en litt uvant tanke. Så hvis klageadgangen skal opprettholdes, må den gjelde alle dem som har vært part i saken, og som eventuelt har fått et vedtak som har gått imot deres interesser. Nå registrerer jeg at dette er en problemstilling som Høyres representant har bedt departementet tenke på.

       Så har jeg lagt vekt på å si at fra mitt ståsted i departementet og som statsråd vil jeg forsøke å utøve mitt skjønn i tråd med de intensjoner som ligger i jordloven og i konsesjonsloven inntil Stortinget har gitt statsråden noe annet å forholde seg til. Jeg har ikke som mål i seg selv at små bruk ikke skal ha bosetting, og denne typen klagebehandling betyr heller ikke at en ikke får bosetting der. En har også mulighet til å kunne fradele hus på små bruk hvis det er selve bosettingen en er ute etter, ved å føye inn konsesjonsvilkår i forbindelse med denne typen klagebehandling i departementet.

       Jeg synes også det er grunn til å legge vekt på at i St.prp.nr.8 (1992-1993), som Høyre var en ivrig forsvarer av under behandlingen i Stortinget, la vi visse premisser for hvilket landbruk vi skulle ha i framtiden, og ressurssterke bruk som skulle gi grunnlag for en inntekt en kunne leve av, var et sterkt fundament i den debatten. Det er naturligvis ved de korsveiene en eventuelt kan styrke denne målsettingen, at også staten som sådan har myndighet til å gripe inn. Jeg vil understreke at ikke alle var enig i St.prp.nr.8, men jeg tar til etterretning at den ble vedtatt.

Bjarne Håkon Hanssen (A) : Den interpellasjonen vi nå diskuterer, går på mange måter inn i kjernen av dilemmaet i dagens landbrukspolitiske virkelighet. For spørsmålet om bruk av statens forkjøpsrett er også på mange måter et spørsmål om hvilken struktur vi skal ha på norsk landbruk.

       Historisk har Norge hatt et småskala landbruk, med stor vekt på distriktene. Det skal vi fortsatt ha. Men vi må også ha et robust landbruk. Ett element i et robust landbruk er bruksenheter som har en slik størrelse at driften står i forhold til grunnlagsinvesteringene. Flertallet i Stortinget har i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet uttalt at en er bekymret over inntektsutviklingen i landbruket. Samtidig synes det vanskelig å samle oppslutning om betydelig økning av statens overføringer til næringen. I en slik situasjon er det naturlig å vurdere strukturelle grep for å sikre tilstrekkelig inntektsutvikling hos prioriterte grupper. Ett av virkemidlene i så måte er bruk av statens forkjøpsrett.

       Samtidig er problemstillingen at hvert enkelt gårdsbruk er viktig i arbeidet med å nå målet å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Ofte kan vi se at ressurssterke mennesker melder sin interesse for å ta over et lite bruk, ikke fordi man tror at hele familieinntekten kan komme fra bruket, men fordi familiens samlede ressurser - sammen med gårdsinntekten - gir tilstrekkelig familieøkonomi. Dette vil danne grunnlaget for drift og bosetting på det aktuelle bruket.

       Det finnes ingen entydige svar på dette dilemmaet. Arbeiderpartiets holdning er imidlertid at statens anledning til forkjøpsrett må opprettholdes.

       Jeg forstår at interpellanten er opptatt av at dagens praksis i Landbruksdepartementet er med på å undergrave lokalt folkestyre og den private eiendomsretten. Arbeiderpartiet er enig i at det må legges stor vekt på utøvelsen av det lokale skjønn. De lokale folkevalgte kjenner de aktuelle søkerne, de har bygdas utfordringer nært innpå seg.

       Men det betyr ikke uten videre at beslutningen kan desentraliseres, for vi har en statlig landbrukspolitikk, og en svært viktig del av denne statlige landbrukspolitikken er strukturpolitikken. Vi har ikke full utøvelse av privat eiendomsrett i landbruksnæringen i Norge. Tvert imot - landbruket er en markedsregulert næring. Dette er en forutsetning for det småskala, distriktsbaserte landbruket vi har. Arbeiderpartiet ønsker at det i hovedsak skal bestå slik.

       Det er imidlertid klart at interpellanten tar opp viktige landbrukspolitiske problemstillinger, og Arbeiderpartiet er glad for at statsråden i sitt svar sa at han vil komme grundig tilbake til disse i den bebudede stortingsmeldingen.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Etter Fremskrittspartiets oppfatning har vi en altfor restriktiv lovgivning som regulerer bruk og omsetning av landbrukseiendommer. Dette representerer en alvorlig trussel mot den enkeltes rett til fritt å eie og råde over egen eiendom.

       Staten har forkjøpsrett etter jord- og konsesjonslovgivningen ved konsesjonspliktig erverv av fast eiendom. Ved siden av bo- og driveplikten etter odels- og konsesjonslovgivningen er det få lover som kan avstedkomme så sterke overgrep mot enkeltmennesker. Med loven i hånd kan myndighetene skalte og valte med menneskers eiendom og fremtidsmuligheter og forårsake store økonomiske og personlige problemer. Dette maktmiddel var hyppig i bruk i Arbeiderpartiets regjeringstid, og nåværende regjering ser ut til å kjøre i forgjengerens fotspor.

       Fremskrittspartiet er motstander av konsesjonsloven i sin helhet. Det må være en selvfølge at en selger har anledning til å overdra sin eiendom til en kjøper for den prisen de blir enige om. Derfor har vi ved flere anledninger fremmet forslag om å oppheve konsesjonsloven. Vi har fremmet forslag om å avvikle de fleste restriksjoner på salg av jordbruks- og skogbrukseiendommer og fjerne bestemmelser vedrørende bo- og driveplikten. En slik liberalisering av lovgivningen innenfor jord- og skogbruk vil være fordelaktig, fordi det kan bety høyere priser, mer effektiv ressursbruk og et høyere antall bosatte i distriktene.

       Fremskrittspartiet fremmer et forslag om at konsesjonssøknader for landbrukseiendom skal avgjøres med endelig virkning av fylkeslandbruksstyrene, og kun skal kunne ankes til Landbruksdepartementet av konsesjonssøkeren. Bare den som direkte berøres av et vedtak, nemlig konsesjonssøkeren, bør ha ankeadgang til departementet. Dette vil redusere mulighetene for urimelige avgjørelser, redusere Landbruksdepartementets innflytelse, styrke det lokale selvstyret og øke rettssikkerheten til konsesjonssøkeren. Gjennom å frata departementet muligheten til å sette til side enstemmige vedtak i lokale forvaltningsorgan, vil mulighetene økes når det gjelder å få konsesjonssøknaden positivt behandlet.

       For Fremskrittspartiet er konsesjonsloven en levning fra en tid da viljen til å omkonstruere jordbrukseiendommer var stor. Regjeringen bør ikke videreføre en politikk der eldre gårdeiere og unge arbeidsføre mennesker valses ned. Man kan lure på om dagens lovgivning er i overensstemmelse med det som er myndighetenes egentlige primæroppgave, nemlig å beskytte det enkelte menneske mot overgrep. Det virker på meg som om landbruksmyndighetene i enkelte tilfeller med loven i hånd begår overgrep. Dette bør det bli en slutt på.

       Jeg vil ta opp Fremskrittspartiets forslag, som er omdelt på representantenes plasser.

       Etter eit par periodar i eit av våre fylkeslandbruksstyre kan eg underskriva at desse sakene ikkje på nokon måte er lette. Gong på gong har i alle fall denne representanten måtta repetera for seg sjølv at det berre skal nyttast forkjøp der det ikkje er tvil om at forkjøp vil gi eit betre resultat av det salet ein grip inn i, enn utan forkjøp. Eg tenkjer då på eit totalt resultat sett opp mot dei intensjonane som er i jordlov og konsesjonslov. I tillegg til det reint lovmessige i slike saker, må det alltid brukast sunt skjønn for å koma fram til eit best mogleg resultat.

       Det er no ein gong slik at dette med skjønn vil vera prega av det erfaringsgrunnlaget den einskilde sit inne med. Derfor må nødvendigvis vurderingane verta forskjellige frå eitt fylkeslandbruksstyre til eit anna. Når det gjeld verkemidla som er til rådvelde i norsk landbrukspolitikk, er dette med konsesjonslov og jordlov viktige element. Odelslova har hatt som føremål at det å driva jordbruk skal vera langsiktig; generasjon har følgt generasjon på odelsjorda i Noreg.

       Når interpellanten gjer eit stort poeng av prisnivået ved omsetning av landbrukseigedomar, har dette naturlegvis si årsak i at det er bruksverdi som avgjer dette. Med andre ord, ein ungdom som skal kjøpa eit gardsbruk, skal kunna forsvara denne investeringa ut frå den landbrukspolitikken som til kvar tid gjeld. Eg vil tru at den landbrukspolitikken som m.a. interpellantens parti har støtta, har ført til det prisnivået vi har i dag.

       Ved ei eventuell betring av inntektsforholda i landbruket, vil ein sjå ei prisstigning på norske gardsbruk, vil eg tru.

Bjørn Hernæs (H) : I det siste innlegget fikk vi en klar innrømmelse av det som jeg tror de fleste av oss som representerer distriktene i Norge også opplever. Dette er ikke lett, sa Aukan, og han må gang på gang minne seg selv om det som er formålet med loven. Da er det naturlig å spørre: Hva er det for noe galt med en lov som gjør at forutsetningsvis oppegående representanter gang på gang må minne seg selv om hva som er formålet med en lov?

       Det er da naturlig å stille seg spørsmålet om man ikke bør se på både praktiseringen og selve loven. Jeg støtter helt det som representanten Aukan sa. Det er ingenting jeg opplever som skaper så mye frustrasjon og oppgitthet, så mange vanskeligheter og invitasjoner til å delta i en saksbehandling, som nettopp konsesjonslovene. Henvendelser fra enkeltmennesker, henvendelser fra advokater og det antall saker som er oppe, er sannsynligvis bare den berømte toppen av isfjellet. Alle advokatene anbefaler folk sterkt: For all del, gå ikke inn i disse prosessene, dere er dømt til frustrasjoner, oppgitthet og sannsynligvis til å tape!

       Det som blir spørsmålet - det jeg i alle fall synes det er naturlig å stille seg nå - er: Har disse konsesjonslovene virket etter den hensikten som statsråden meget presist fortalte at jordloven, konsesjonslovene og St.prp.nr.8 (1992-1993) skulle? Er det slik at etter denne sterke statlige inngripen blomstrer bygdene våre? Står landbruket i optimismens tegn? Er det slik at folk med hjemmel i disse forskrifter, dette lovverket og denne praktiseringen står i kø for å investere i landbruket, for å flytte til distriktene, for å gjøre akkurat det som skulle være hensikten med at vi har et lovverk på akkurat denne typen eiendommer, som skiller seg helt klart fra all annen eiendomsforvaltning i Norge?

       Jeg tror de fleste av oss kjenner svaret på disse spørsmålene. Svaret er - i all sin grellhet - at de ikke virker. De virker mot sin hensikt. Det er fraflytting, det er mangel på vilje til å overta, og det er bekymring fra den ene generasjon til den andre om arvingene, odelshaverne, i det hele tatt er villig til å overta gården. Veldig mange lar være å investere før overdragelse skal finne sted. Så er det selvfølgelig noen som benekter virkeligheten og sier at det ikke er slik. Og så vil jeg anta at det er en som vil komme og si at Bjørn Hernæs bruker opp alle adjektivene i språket for å beskrive situasjonen. Men den som ønsker et sannhetsbevis for det jeg nå sier, trenger bare å lese fagbladene til Bonde- og Småbrukarlaget eller til Bondelaget, som i hver eneste utgave forteller at situasjonen ikke er slik som den skulle være. Da vil ikke jeg anbefale mer av en lov som ikke virker. Da må man prøve nye veier.

Odd Roger Enoksen (Sp) : Jeg er tilfreds med det svar og de signaler som statsråden har gitt til interpellanten i dag.

       Senterpartiet støtter de tanker som statsråden har om å delegere vedtaksmyndighet i forkjøpssaker ned til kommunalt nivå, med fylkeslandsbruksstyret som klageorgan. Jeg tror dette vil være positivt, og at det vil være et skritt i riktig retning. Jeg er også fornøyd med at departementet etter oktober 1997 har benyttet forkjøpsretten i et svært begrenset antall saker, uten at jeg dermed vil gå inn på enkeltsaker.

       Det er riktig som det har blitt sagt av flere her, at det er mange kryssende hensyn som skal ivaretas når bruk av statens forkjøpsrett skal vurderes. La det være klart: Senterpartiet ønsker ikke å oppheve statens forkjøpsrett. Forkjøpsretten er et viktig og nødvendig verktøy og virkemiddel i landbrukspolitikken. Vi opplever i dag en utvikling hvor vi får en stadig økende leiejordsandel i

       norsk landbruk. Det er derfor viktig å ivareta de muligheter som ligger i forkjøpsrettsinstituttet, til å sikre inntektsgrunnlaget på det enkelte bruk. For Senterpartiet er det også et mål at den som driver jorda, skal kunne eie den.

       Jeg må derimot si til representanten Hernæs at jeg er helt uenig i en beskrivelse som går på at det er jordloven og konsesjonsloven som er årsaken til at folk ikke flytter til, men fra bygdene. Fraflyttingen skyldes ikke det. Fraflyttingen skyldes i langt større grad den inntektsutvikling vi har sett i landbruket de siste årene. Fraflyttingen skyldes etter min oppfatning i langt større grad at det er altfor lett å få fritak fra de plikter som ligger i odelsretten. Man skal ikke bare holde på rettighetene, man skal også ivareta pliktene. Og når man ønsker å overta en gård på odel, bør man ha tenkt såpass mye gjennom det at man også velger å bosette seg på eiendommen - ikke bare benytter seg av rettighetene, men også ivaretar de pliktene som ligger i dette. Det er en av de fremste grunnene til at vi i dag har et stort antall eiere som bor utenfor bygda, utenfor kommunen, sågar utenfor landsdelen, og bruker landbrukseiendommen som rekreasjonssted en uke i året.

       Det Senterpartiet ønsker, er at statens forkjøpsrett ikke skal benyttes der den nye eieren selv vil bebo og drive eiendommen. Selv om store deler av landbruket preges av den nedbyggingspolitikk som har vært ført de siste årene, og selv om vi de siste årene har vært vitne til en stadig sterkere sentralisering, er det faktisk likevel slik at det er flere kjøpere, flere interesserte til jordeiendommer enn det finnes tilbud. Dette forstår jeg veldig godt. Fra vår side er vi selvsagt innstilt på å drøfte alle tiltak som kan bidra til å styrke bosettingen i bygdene. Jeg er overbevist om at en praktisering av forkjøpsretten i tråd med det Senterpartiet foreslår i dag, vil være et skritt i riktig retning.

       Statsråden har i sitt svar varslet en helhetlig og bred vurdering av forkjøpsrettsinstituttet i forbindelse med den varslede stortingsmeldingen om landbrukspolitikken. Dette er positivt. Jeg vil på denne bakgrunn ta opp det framlagte forslag og samtidig be om at det blir omgjort til oversendelsesforslag på bakgrunn av det svar statsråden har gitt i dag.

       Lønsutviklinga i landbruket er òg slik at større brukseiningar har vorte nødvendige i mange delar av landet. Ein hovudstrategi i St.prp.nr.8 (1992-1993), Landbruk i utvikling, var òg å skape eit landbruk som er meir robust i forhold til å møte nye utfordringar og til å møte større forandringar i rammevilkåra. Dette fører då i neste omgang til tiltak for å redusere kostnadsnivået og betre utnytting av investeringar og produksjonsutstyr.

       For å få til og sikre eit slikt jordbruk har det til ein viss grad vore behov for ei offentleg styring og ein heimel for forkjøpsrett. Alternativet til strukturendringar ville vere ein atskilleg større auke i overføringane til jordbruket, og det er neppe i tråd med politikken til interpellantens parti.

       På den andre sida har jordbruket ein viktig funksjon som verktøy i distriktspolitikken og for å sikre busettinga i Bygde-Noreg. Fråflyttinga og utviklinga når det gjeld alderssamansetting er dei store utfordringane vi no har i Bygde-Noreg. Men som statsråden òg var inne på, vil eit robust jordbruk ofte vere det som vil tene busettinga på lengre sikt. Men det opplevest ofte svært urimeleg om statens forkjøpsrett hindrar kanskje unge folk som ønskjer å bu eller busette seg i distrikta, og som i tillegg er motiverte for å drive eit mindre jordbruk, sjølv om det må supplerast med anna arbeid og inntekt.

       Vi veit òg at vi er tente med - og det er heilt i samsvar med Arbeidarpartiets landbrukspolitikk - å ha ein variert bruksstruktur. Familiebruksstorleiken er fleksibel og kan nytte ut arbeidskrafta godt. Eit småskala-jordbruk som nyttar ut arbeidskrafta og kapitalen effektivt, kan òg ha mange konkurransefortrinn. Poenget med dette blir at forkjøpsretten må praktiserast på ein måte som fremmer landbrukspolitiske målsettingar og stimulerer både til auka busetting og eit effektivt jordbruk. Derfor må det være retningsliner og skjønn i systemet som tek omsyn til forholda i dei ulike delane av landet, og til dei lokale vurderingane både i kommunar og fylkeskommunar. Eg er derfor einig i at vi heile tida kritisk bør vurdere om dette skjer. Om ein nå tok bort den offentlege styringa som ligg i forkjøpsretten, og overlét dette til dei frie marknadskreftene, ville det kanskje vere i tråd med det som er Høgres marknadsliberalistiske politikk, men neppe tene distrikta, som interpellanten Gabrielsen òg er opptatt av sin interpellasjon.

Ansgar Gabrielsen (H) : Debatten har vel vist at mye er som det alltid har vært når det gjelder synet på slike saker. Det er en del kryssende hensyn - privat eiendomsrett, strukturrasjonalisering osv. - men det må jo kunne gå an å ha den målsettingen at vi skal ha robuste og sterke bruk rundt på bygdene uten at det midlet vi nødvendigvis skal måtte bruke, er tvang. Jeg er overbevist om at det hadde vært flere robuste bruk om vi hadde hatt en mer liberal omsetning av landbrukseiendommer.

       Enoksen tok opp problemstillingen om leiejord. Ja, nettopp det viser at det er behov for en mer liberal holdning til dette med kjøp og salg av landbrukseiendommer. Det er ikke noe land hvor det er så mye leiejord som i Norge, og det er ingen steder i verden - tror jeg - hvor det er så rigorøse regler for denne omsetningen. Det må kunne gå an å ha to tanker i hodet samtidig, og at den

       som skal drive, også skal eie, synes jeg absolutt er en selvfølge. At det er noe som er fullstendig galt i omsetningen av landbrukseiendommer, viser bl.a tallet fra Enoksens eget hjemfylke. Der er det nå dødsbo som eier mellom 10 og 15 % av all jord i Nordland fylke. Da må jo noen lamper begynne å blinke - før det blir 100 %

       Statsrådens svar i dag synes jeg gir grunn til karakteren at det er blitt bedre, men han har vanskelig for - så langt jeg kan skjønne - eksplisitt å uttrykke at han står for noe annet enn det den forrige regjeringen stod for. Det er ikke nok å si som statsråden at jordloven og konsesjonsloven og en del av premissene lagt i Stortinget, gir svaret på hva departementet skal mene. På den andre siden synes det nå å være færre tilfelle hvor staten bruker forkjøpsretten, og med det store slingringsmonnet det er innenfor konsesjonsloven og jordloven hva gjelder skjønn, er det åpenbart at her har Regjeringen et ikke ubetydelig spillerom. Det er heller ikke slik at foranledningen for de signalene fylkesmannsembetene fikk under den forrige regjeringen, var at Stortinget hadde sagt og ment noe annet. Nei, det var departementet som foretok en selvstendig vurdering og korrigerte de signalene som ble mottatt i embetene. Det var ikke nødvendigvis nye dokumenter fra Stortingets side.

       Men jeg konkluderer med at denne regjeringen i hvert fall har et bedre utgangspunkt for statlig inngripen hva gjelder forkjøp på statlig hånd, men det er de tallene som kommer i statistikker fremover, som må vise om liv og lære går i hop.

Statsråd Kåre Gjønnes : Jeg vil på nytt understreke at Stortinget annethvert år debatterer nettopp denne type problemstilling i forbindelse med gjennomføringsmeldingen. Som vedlegg til siste melding var disse retningslinjene, som Stortinget eventuelt kunne grepet fatt i og korrigert, og som beskrev hva som skulle ligge til grunn for departementets håndtering.

       Ellers vil jeg si at jeg synes det har vært en grei debatt. Statsråden har sagt at han ønsker å se på hele det lovgivningskonseptet vi har innenfor landbruket i forbindelse med den stortingsmeldingen vi har bebudet i løpet av 1999. Når representanten Bjørn Hernæs beskriver situasjonen i Distrikts-Norge, er den helt korrekt. Det er fraflytting, og det er ungdom som ikke vil, men han tar helt feil hvis han mener at den marginale biten vi behandler i dag, skulle være årsaken til den situasjonen.

       89 % av all eiendomsomsetning foregår innenfor odelsloven. Den store majoriteten av omsetningen foregår på den måten. Det er en liten del som står igjen på det frie markedet, og det er en ørliten del av dette igjen som er innenfor det problemet vi har diskutert her i dag. Jeg vil minne om at i en del av kommunene i Distrikts-Norge i dag eies omkring 50 % av arealet av personer som bor utenfor kommunen, og vi har kommuner der ca 50 % er leieareal. Dette er en situasjon som for meg fortoner seg slik at det er veldig interessant å eie - altså retten til å eie - men det er noe som heter plikt, og det er plikten til å forvalte. Min vurdering så langt i dag er at den vil oppleves sterkere for dem som bor i distriktet, på de brukene og på de eiendommene vi snakker om, hvis disse betraktes som en ressurs for Bygde-Norge. Dette vil statsråden legge betydelig vekt på og forsøke å legge inn en del av disse resonnementene i forbindelse med den stortingsmeldingen som Stortinget vil få anledning til å drøfte senere.

       Jeg har en ydmyk holdning til akkurat dette med forkjøp, og jeg legger vekt på å bruke et så godt skjønn som mulig. Forslaget som Senterpartiet har fremmet, synes jeg ikke er problematisk i det hele tatt. Dette ligger innenfor det statsråden allerede har annonsert, og dette vil det bli sett på i bred sammenheng i forbindelse med stortingsmeldingen og Stortingets behandling av den. Slik sett har jeg tatt denne diskusjonen og meningsutvekslingen her i Stortinget som positiv og - jeg vil også si - langt på vei som en tilslutning til den praktiseringen som departementet har på dette området.

Presidenten: Da er interpellasjonen ferdigbehandlet.

       (Votering over forslag, se nedenfor)