Sak nr. 1
Spørretime

Muntlig spørretime

TALERE:

       Kristin Halvorsen (SV) : Jeg vil gjerne stille et spørsmål til samferdselsministeren.

       En av de mest spennende thrillerne i Stortinget i løpet av de siste årene var kampen om hurtigruta. Med nød og neppe - med Arbeiderpartiets, SVs og noen utbryterstemmer - ble det i 1990 vedtatt at det fortsatt skulle være daglig anløp av hurtigruta langs kysten fra Bergen til Kirkenes. Den avtalen som ble inngått, utløper ved utgangen av år 2001. Hurtigruteselskapene har nå tatt kontakt med staten og sagt at hvis det ikke inngås en ny avtale, vil det mange steder langs kysten bare bli anløp annenhver dag.

       Mitt spørsmål til samferdselsministeren er følgende: Vil Regjeringen gå inn i forhandlinger med hurtigruteselskapene sånn at man kan kjøpe tjenester og sikre anløp langs hele kysten hver dag? Hvis ikke Regjeringen gjør det, og ganske snart, vil mange av lokalsamfunnene langs kysten leve i usikkerhet i kanskje to og et halvt år, og det er fra før av en meget usikker situasjon, hvor folk står med nøkkelen i hånden og lurer på om de skal flytte. Kan vi få et klart signal fra statsråden i dagens spørretime?

Statsråd Odd Einar Dørum : Det er rett som representanten har vist til, at man har forutsatt ved stortingsbehandling at den nåværende statsstøtten skal opphøre etter 2001. Hurtigruteselskapene har hatt første kontaktmøte med departementet. Departementet har bedt om at de henvender seg formelt til oss skriftlig, og det vil de gjøre i løpet av to-tre uker. Når vi får denne henvendelsen, vil vi selvfølgelig ta saken opp til behandling, vi vil vurdere de spørsmål som er tatt opp, og Stortinget vil også få sjansen til å se på saken på et tidspunkt som gjør at man har kontroll over det som skal skje etter år 2001.

       Når det gjelder andre sider ved denne saken, vil jeg ikke kommentere det på det nåværende tidspunkt.

Kristin Halvorsen (SV) : Jeg er klar over at det kommer til å være kontakt mellom hurtigruteselskapene og Regjeringen, og det som er viktig å vite, er hva Regjeringen ønsker, og med hvilken holdning Regjeringen går inn i dette, om det er sånn at Regjeringen legger opp til at nå skal det være slutt på statsstøtte eller kjøp av tjenester fra hurtigruta. Det vil i tilfelle bety at veldig mange havner langs kysten ikke får anløp av hurtigruta, ikke får mulighet for frakt av verken varer, post eller andre ting, og i mange tilfeller er dette lokalsamfunn som ikke har vinteråpen vei.

       For folk som nå står og lurer på om de skal flytte sørover fordi arbeidsmarkedet her er i rivende utvikling, vil dette med usikkerheten rundt hurtigruta kanskje være en av de tingene på vektskåla som avgjør om mange kommer til å flytte. Da er det signalet som kommer fra Regjeringen, viktig: Ønsker Regjeringen daglige anløp av hurtigruta langs hele kysten, og er det utgangspunktet for Dørum når han går inn i forhandlinger om dette?

Statsråd Odd Einar Dørum : Jeg tror at representanten Halvorsen har forståelse for at jeg ikke fører forhandlinger gjennom media, og selv om hun nå stiller et spørsmål i Stortinget, fører ikke jeg forhandlinger eller samtaler med dem det gjelder, før jeg formelt har mottatt saken på en riktig måte. Men vi får vel holde det presisjonsnivået som er riktig. Ut fra den informasjon som er kommet i media, har selskapene, så vidt jeg skjønner, sagt at de på kommersielt grunnlag kan seile daglig i sommerhalvåret, kjøre fram til Honningsvåg daglig hele året, men østover i Finnmark to til tre ganger i uka. Det er det som så langt er presentert. Jeg avventer å få dette formelt skriftlig.

       Jeg er godt kjent med situasjonen i deler av Finnmark, og jeg er godt kjent med at det er områder som f.eks ikke har vintervei, men bare sommervei. Jeg er selvfølgelig også kjent med at hurtigruta er riksvei nr. 1. Men andre sider ved saken utover det jeg nå har sagt, får vi komme tilbake til på en ordnet måte. Hvis ikke, ville det bli slik at de fleste forhandlinger med staten ville kunne skje for åpne TV-kameraer eller på pressekonferanser, og det er ikke slik vi kan forvalte statens penger.

       Regjeringas beslutning om å akseptere ESAs opplegg for justering av distriktsstøtta innebærer bl.a at den maksimale grensa for investeringsstøtte blir satt noe ned i Nord-Troms og Finnmark, med en overgangsperiode fram til år 2000.

       Vi tilrådde fra vår side å godta dette ut fra at Regjeringa sa at virkningene av dette var svært begrenset, og at denne forandringa i praksis ville berøre svært få bedrifter og virksomheter. Kan statsråden bekrefte det?

       For Arbeiderpartiet er det viktig at vi greier å videreføre en høy sats spesielt for små og mellomstore bedrifter, som vi vet har svært stor betydning også i distriktspolitisk sammenheng. Vi er også svært opptatt av at kriteriet om spredt bosetting fortsatt må holdes høyt, noe som er viktig for at vi skal kunne greie å videreføre den sterke distriktspolitikken som har vært ført i dette landet i mange år. Mitt spørsmål blir da: Vil Regjeringa jobbe for at det skal skje?

       Arbeiderpartiet la meget stor vekt på at befolkningsgrunnlaget skulle være et viktig kriterium for distriktsstøtte under forhandlingene om EØS-avtalen. Men nå høres det faktisk ut som om Regjeringen, med senterpartistatsråden i spissen, godtar at befolkningsgrunnlaget ikke lenger skal stå like sterkt som kriterium for distriktsstøtte. Lyser det da ikke en varsellampe hos statsråden - jeg tenker spesielt på ambisjonene om å beholde folk ute i distriktene og å snu flyttestrømmen. Hvorfor har ikke Regjeringen stått sterkere på for å opprettholde spredt bosetting som et viktig kriterium?

       Det jeg kunne ønske å spørre statsråden om, er: Vi har nå fått en oversikt over hvordan dette regime vil virke i overgangsperioden, at det er få bedrifter dette vil ramme. Etter år 2000 tar vi et nytt trappetrinn ned, 5 % til. Kan statsråden si hvor mange bedrifter og hvor mange arbeidsplasser som da i så fall vil rammes av nedtrappingen? Og kan statsråden gi et signal om at denne regjeringa ønsker å praktisere regelverket innenfor SND slik at det blir mulighet for at flere bedrifter kan nå taket på støttenivået, og at praktiseringen av regimet ikke forandrer seg sjøl om taket blir senket?

       Jeg vil gjerne ha statsrådens bekreftelse på at dette faktisk er Regjeringens opplegg, at det er Regjeringen som har tatt standpunkt i disse sakene, og at det ikke har vært gitt signaler fra et flertall på Stortinget, som har lagt føringer for hvordan Regjeringen har vurdert situasjonen.

Statsråd Marit Arnstad : Jeg vil først og fremst si at det som nå er fornuftig i den situasjonen vi er oppe i, er at eierne av Naturkraft velger å utsette de to gasskraftprosjektene og investeringsbeslutningene knyttet til dette. Det synes jeg er viktig og positivt. Jeg tror også det kan være viktig ut fra miljøsidas vurderinger. Det er min oppfatning at Hydros prosjekt er interessant. Men jeg tror samtidig det er grunn til å avvente den teknologiutviklingen som Hydro sjøl har varslet knyttet til prosjektet de neste 6 - 12 månedene. Et av de store ankepunktene mot bygging av gasskraftverk er sjølsagt de store CO₂-utslippene som er knyttet til den type energiproduksjon. En utvikling som gjør at det er mulig å gjennomføre gasskraftverkbygging uten CO₂-utslipp, er ny og interessant, noe hele det politiske miljøet sjølsagt må ta innover seg.

       Som representanten var inne på, er det også en rekke andre problemstillinger som knytter seg til dette, og jeg tror det politiske miljøet trenger tid til å tenke gjennom det før bastante konklusjoner trekkes. Det ene er hvilken betydning dette vil få for den innenlandske kraftproduksjonen i og med at det er snakk om en forholdsvis stor mengde kraft. Det andre er hva det kan bety i forhold til utviklingen på kontinentalsokkelen når det gjelder muligheten for deponering av CO₂, og når det gjelder spørsmålet om en mulig elektrifisering av virksomheten på sokkelen.

Statsråd Marit Arnstad : Nå synes jeg at det er en utlegging av det jeg sier, å si at alle innvendinger er lagt til side. Jeg betonte tvert imot ganske sterkt at dette kan føre til en debatt omkring energipolitikken som har en del elementer i seg, og som flere i det politiske miljøet gjør klokt i å tenke gjennom før man trekker bastante konklusjoner.

       Men det er klart at jeg ser på Hydro-prosjektet som et interessant prosjekt, det kan også bety en interessant utvikling. Ett av de problemene som er blitt påpekt fra Regjeringens side når det gjelder bygging av gasskraftverk, er selvsagt utslippene av CO₂. Men representanten peker på en annen ting som jeg tror det blir nødvendig og viktig å reflektere ganske grundig over. Det er hva en så stor mengde kraft som det Hydro her åpenbart legger opp til, kan bety for den innenlandske kraftproduksjonen og for den videre utvikling av fornybare alternative energikilder, som bl.a bioenergi og vindkraft.

       Det som vil komme i etterkant av denne debatten om dette er fornuftig, vil være om den videre satsing på alternativ energiutnyttelse og energikilder som den nye regjeringen forsiktig har startet, nå vil møte veggen. Min utfordring til olje- og energiministeren er følgende: Betyr dette at den satsingen som er foretatt på alternative energikilder, vil videreføres helt uavhengig av hva som skjer med gasskraft?

       Jeg registrerer at det ikke er noen entusiasme i ministerens håndtering av denne saken. Det sies at man er meget bekymret for hvilke konsekvenser det vil kunne få for innenlandsk produksjon og forbruk dersom man får et mer miljøvennlig gasskraftverk.

       Ser ikke statsråden hvilke muligheter dette vil gi for Norge på eksportsiden, nemlig at Norge i enda større grad vil kunne bidra med ren energi på nordisk basis og etter hvert også på nordeuropeisk basis?

Statsråd Marit Arnstad : Jeg har lyst til å understreke at for meg er det slik at utsettelsen av de to Naturkraft-prosjektene er fortjenesten til miljøopinionen og de partiene som har vært imot bygging av disse to kraftverkene. Uten et så sterkt miljøpress som man har hatt den siste tiden, ville man neppe ha fått en slik utsettelse, og man ville kanskje heller ikke ha fått kanalisert ressurser inn i utviklingen av mer miljøvennlige løsninger.

       Så registrerer jeg at man fra Høyres side først prøver å si at jeg ikke har noen innvendinger, og så sier representanten Sanner nå at jeg ikke har noen entusiasme. Jeg sier at dette er en interessant utvikling, det ligger interessante muligheter i det, det kan føre til en ny energidebatt, som jeg også tror kan bli meget interessant. Men det er samtidig grunn til å reflektere over en del sider ved det, særlig når det gjelder utviklingen av alternative fornybare energikilder. Jeg tror at det politiske miljøet bør ta seg tid til å tenke seg om når det gjelder dette, før konklusjonene trekkes.

       Mitt spørsmål blir da: Er en stram og dogmatisk miljøpolitikk viktigere for statsråden enn norske arbeidsplasser som er avhengig av energi?

Statsråd Marit Arnstad : Jeg ønsker at det fra norsk side skal utvikles en energipolitikk som kan ivareta industriens behov for kraft, men som samtidig også kan ivareta de krav til miljø som det er nødvendig å ivareta i en framtidsrettet energipolitikk. Utfordringen er å kombinere disse to hensyn, og det mener jeg at det er muligheter for å gjøre.

       Når det gjelder gassbasert kraftproduksjon framover, har jeg i likhet med andre deler av det politiske miljøet registrert at det nå er en meget interessant utvikling, som en vil følge i tida framover, den tida Hydro har sagt at de trenger til utvikling av prosjektet. Og hvem vet, det kan også komme annen mulig teknologi som kan eliminere CO₂-utslippene knyttet til gasskraftproduksjon. Men samtidig tror jeg det er viktig at en både holder fokuseringen på de begrensninger i kraftforbruket som er nødvendig fra norsk side, og også at en utvikler alternative fornybare energikilder videre slik at en får et utvidet produksjonspotensial nettopp for dekke også industriens kraftbehov.

Statsråd Marit Arnstad : Departementet og Regjeringen har forholdt seg til det forslag som ligger til behandling i Stortinget, og har gitt vår respons på det. Det er et forslag fra Høyre som berører salg av kraftressursene knyttet til flere vassdrag. Det ville betydd at man i forhold til en annen gangs hjemfall og en tredje periode ville ha solgt ut ressursene og dermed svekket den offentlige styring og det mulige offentlige eierskap til kraftressursene i framtida. Det har Regjeringen sagt klart fra at den ikke ønsker.

       Samtidig er Regjeringen opptatt av situasjonen for Sauda-samfunnet, og vi vil se videre på ulike muligheter for å kunne dekke det kraftbehov som Elkem har i Sauda. Et viktig moment i denne sammenheng er at en kan ha en lokal binding på bruken av krafta. Det momentet kan ivaretas på andre og bedre måter enn ved salg av kraftressursene. Det er kanskje den formen for formidling der en vil ha minst sanksjonsmuligheter knyttet til bruk av krafta. Så vi vil fortsatt arbeide for å sikre kraftbehovet knyttet til Elkems virksomhet i Sauda.

       Så vil jeg også gjøre det jeg har sagt: Det offentligheten har krav på, skal den få. Det vil være kjent for representanten Solholm at da vi f.eks fikk antegnelser - som var ubehagelig - fra Riksrevisjonen, kom de selvfølgelig ut. Det er den type åpenhet vi skal leve med, også når det gjelder spørsmål som kan være pinefulle for dem som berøres.

       I det norske arbeidsmarkedet i dag er det stort behov for arbeidskraft, og ulike tiltak har vært drøftet for å imøtekomme det. Her i Stortinget har vi både i forrige periode og denne perioden diskutert og vedtatt at arbeidsreglementet, bl.a for overtid, skal være slik vi har hatt det. På tross av det, og like etter at Stortinget hadde gjort slikt vedtak, går næringsministeren ut i media og sier at ett av tiltakene for å møte behovet for arbeidskraft vil være å se på reglene for overtid og tillate økt bruk av overtid.

       Mitt spørsmål blir da: Hva er egentlig Regjeringens holdning til spørsmålet om overtidsbestemmelser, i og med at regjeringspartiene her i Stortinget ved behandlingen nå sist, i vår, faktisk støttet det lov- og regelverket vi har i dag?

       Regjeringen Bondevik sa før sin tiltredelse at man skulle løfte menneskerettighetsaspektet i norsk utenrikspolitikk. I New Delhi satt seks tibetanere i 46 døgn og sultestreiket for at man skulle sette søkelyset på situasjonen i Tibet, og på kinesernes alvorlige brudd på menneskerettighetene. 6.000 klostre er ødelagt, og tusenvis av politiske fanger sitter der. Det de bad om, var om FNs generalsekretær, Kofi Annan, kunne sørge for at Tibet kommer på dagsordenen i FN. Den norske ambassadøren i New Delhi var på besøk og uttrykte sin sympati, men kunne ikke love at norske myndigheter ville ta noe initiativ. Kofi Annan svarte at han ikke kan gjøre noe med denne saken uten at noen av medlemslandene tar den opp.

       Føler den norske regjeringen seg kallet til å reise denne saken i FN?

       Når det gjelder spørsmålet om de krav som er stilt fra de sultestreikende, er det to svar vi fra norsk side gir - og kan gi. For det første oppfordrer vi Beijing, altså Kina, til å gå til forhandlinger med Dalai Lama i spørsmålet som gjelder graden av selvstyre for Tibet innenfor rammen av fortsatt kinesisk suverenitet. Så spørsmålet om grad av selvstyre, som er ett av kravene som de sultestreikende stiller, kan vi ta opp bilateralt, og det har vi til hensikt å gjøre. For det andre: I multilaterale fora har Norge tatt opp Tibet-spørsmålet i 3. komite i generalforsamlingen, senest nå i Genève, i Menneskerettighetskommisjonen, der vi har adressert særlig menneskerettighetsbruddene i Tibet, og ikke minst den kulturelle identitet, den religiøse identitet og betydningen av respekt for dette, som de kinesiske myndigheter har ansvar for. Det innebærer at vi har adressert en rekke av de spørsmål som de sultestreikende har tatt opp. Det betyr at vi ikke bare tar dem opp multilateralt, men at vi også tar dem opp i bilateral dialog med de kinesiske myndighetene. Saken kan først og fremst løses ved at vi får en dialog mellom de to partene som kan resultere i en løsning med en grad av selvstyre som er tilfredsstillende, ikke minst for det tibetanske folk.

Børge Brende (H) : Det har jo skjedd en del nytt i denne saken. For to dager siden ble de seks sultestreikende arrestert. Sultestreiken er da avlyst. Det har vært omtalt i en rekke medier. Men poenget er jo - det er også eksiltibetanernes hovedpoeng - at denne saken ikke får en videre utvikling hvis man ikke greier å løfte den opp på FNs nivå, og at man fra FNs side kan utpeke en menneskerettighetsobservatør til Tibet. Det er et av hovedspørsmålene. Kofi Annan har også sagt at FN selvsagt kan gjøre det, men da må et av medlemslandene ta det opp i FN.

       Så sier statsråden at man bare vil ta dette opp bilateralt, og at man ikke kan komme med noen lovnader om norsk initiativ i FN. Det synes jeg er for dårlig. Jeg vil igjen utfordre statsråden til iallfall å gå i tenkeboks og si at Regjeringen skal tenke gjennom dette, aller helst si at Norge, som skal løfte saker knyttet til menneskerettigheter, vil gjøre det til et minstekrav overfor FN. Det har også vært gjort gjennom FN-resolusjoner tre ganger tidligere.

Statsråd Hilde Frafjord Johnson : Det siste Børge Brende sier om at det har vært gjort tre ganger tidligere, er ikke helt korrekt. Resolusjonene i 1959 og 1961 tok opp begge de spørsmålene som vi fra norsk side har sagt at vi har reist: 1) bilateralt med kinesiske myndigheter og 2) den humanitære og menneskerettslige situasjonen for tibetanerne. Når det gjelder resolusjonen fra 1965, er det ikke korrekt at den tok opp selvstyreproblematikken - bare så det er sagt.

       Når det gjelder spørsmålet fra representanten Børge Brende, er det ingen tvil om at vi fra norsk side gjøre hva vi kan for å få reist Tibet-spørsmålet i FN, men vi er nødt til å ha flere land med oss for å kunne gjøre det. Det som er tilfellet, er at vi også legger betydelig vekt på hva Dalai Lama sier. Etter samtalene vi har hatt både med eksiltibetanske miljøer og også med representanter for Dalai Lama, er det slik at vi legger betydelig vekt på de råd han gir. Til nå har han ikke kommet med løsninger i den retning som de sultestreikende tibetanske representantene har gjort. Han har tvert imot bedt dem avblåse sultestreiken.

       Retten til å vende tilbake til sitt hjemland er en grunnleggende menneskerettighet. Det antar jeg vi er enige om. Men i går hadde jeg besøk av noen eritreere. De får ikke dra tilbake til sitt hjemland, og det får heller ikke flere hundretusen flyktninger som holder til i Øst-Sudan.

       Eritrea ble proklamert selvstendig i april 1993 etter mer enn 30 års frigjøringskrig, etter stor innsats fra det internasjonale samfunn og etter en folkeavstemning. Frigjøringsbevegelsen EPLF sitter i dag i regjeringsposisjon. De vil helst ikke ha disse flyktningene tilbake, fordi de tilhører feil parti. De tilhører nemlig den tidligere frigjøringsbevegelsen ELF. Det er også slik at det i dag bare er ett parti tillatt i Eritrea, nemlig EPLF, eller deres nåværende politiske parti. I tillegg utsettes opposisjonen for bl.a fengslinger og undertrykking. Vil den norske regjeringen gjøre noe med dette? Eritrea hører til Norges samarbeidsland for bistand.

Statsråd Hilde Frafjord Johnson : Når det gjelder menneskerettighetssituasjonen i Eritrea, tror jeg det er litt ulike oppfatninger. Jeg har i hvert fall ikke fått den type rapporter om menneskerettighetssituasjonen i landet som de eritreiske flyktningene som representanten Nybakk har snakket med, fortalte om. Men det er klart at vi følger situasjonen nøye, og det er også et spørsmål som står på dagsordenen i vår dialog med eritreiske myndigheter i landprogramforhandlinger osv. Dette følger vi svært nøye.

       Når det gjelder den andre delen av representanten Nybakks spørsmål som dreide som om retten til å reise tilbake til sitt hjemland for eritreiske flyktninger i Norge, må jeg innrømme at jeg ikke har detaljkunnskap om akkurat dette spørsmålet. Før jeg kan signalisere at det er et spørsmål vi vil ta opp med eritreiske myndigheter, vil jeg gjerne få se litt mer på saken og hva som er grunnlaget for at de eventuelt nektes tilbakereise. Det virker for meg som noe underlig, og derfor vil jeg gjerne gå inn i saken og bruke tid på å sette meg inn i den før jeg konkluderer med om dette er spørsmål vi må reise med Eritrea.

Marit Nybakk (A) : Da Høykommissæren for flyktninger var her for noen måneder siden, bekreftet hun også at vi er i ferd med å få et helt spesielt flyktningproblem i Øst-Sudan. Når jeg tar dette opp, er det også fordi Norge har et helt spesielt ansvar i forhold til Eritrea. Vi var medlem av FN-kommisjonen i 1949-1950 som foreslo at Eritrea skulle bli annektert av Etiopia - for øvrig sammen med apartheidregimet i Sør-Afrika og Burma.

       Når den norske regjeringen setter menneskerettigheter på dagsordenen, vil jeg be om at statsråden nå ser på situasjonen for flyktningene fra Eritrea. Jeg vil be om at hun ser på den humanitære situasjonen, som er svært prekær. Men jeg vil også be om at statsråden tar denne saken opp for å få en politisk løsning både når det gjelder flyktningene og for å se på den interne menneskerettighetssituasjonen i forhold til at det foreløpig bare er ett parti som er tillatt i Eritrea.

       I Norge har vi i mange år hatt god tilgang på energi i form av vannkraft til gunstige priser, både til næringslivet og til private. Regjeringen og statsråden har ved flere anledninger uttalt at veksten i energiforbruket må begrenses og helst stoppes. For å nå denne målsettingen har vi videre fått høre at elektrisk strøm til oppvarming av boliger og næringsbygg må opphøre og erstattes av mer bioenergi og vannbåren varme. Synes statsråden denne målsettingen er realistisk sett på bakgrunn av den spredte bosettingen og manglende infrastruktur vi har i store deler av landet? Og har Regjeringen beregnet de totale kostnadene for den enkelte husstand ved en eventuell omlegging?

Statsråd Marit Arnstad : Det er riktig at Regjeringen er av den oppfatning at det er flere tiltak som er viktig når det gjelder spørsmålet om både å prøve å begrense forbruksveksten av elektrisitet og å utvide produksjonspotensialet av alternativ energi, samt å bidra til en overgang fra direktevirkende elektrisitet til vannbåren varme.

       Når det gjelder en overgang til vannbåren oppvarming, tror jeg det vil være litt forskjellig hvilken mulighet man har til det. Det er jo riktig, som representanten peker på, at Norge er et spredtbygd land, og at mulighetene for større anlegg basert på fjernvarme først og fremst vil være knyttet til byer og tettsteder, hvor jeg tror det for en god del av byggemassen vil være mulig å gå over til vannbåren oppvarming.

       Når det gjelder private husholdninger, vil nok en slik overgang for mange føles som en stor investering, men det vil også på sikt kunne lønne seg driftsmessig, enten man går over til vannbåren oppvarming basert på bioenergi, eller man går over til vannbåren oppvarming basert på bruk av varmepumpe.

       Det er foreløpig ikke beregnet kostnader verken knyttet til en slik overgang eller bruk av fjernvarme hos den enkelte husstand eller for større bygg. Men jeg regner med at etter Energiutvalgets utredning og den stortingsmelding som Regjeringen har varslet om energipolitikken, vil man også kunne komme mer inn på en del av de problemstillingene som representanten tar opp.

Øyvind Vaksdal (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Vi har hørt at et av virkemidlene for å nå målsettingen om redusert forbruk av strøm skal være en kraftig økning av strømprisene. Er det virkelig sånn at Regjeringen vil ramme dem som har minst i samfunnet, f.eks minstepensjonister, med høyere strømpriser eller eventuelle kostbare investeringer, istedenfor å utnytte våre naturgitte ressurser på en måte som kommer hele samfunnet til gode?

Statsråd Marit Arnstad : Regjeringen har ikke tatt stilling til spørsmålet om prissetting når det gjelder elektrisitet i forhold til dagens pris. Det jeg har sagt, og det syns jeg er viktig, er at når man vurderer energipolitikken i en bredere sammenheng og hvordan man skal kunne begrense forbruket, så kan man ikke unnta fra vurderingen spørsmålet om pris på elektrisitet. Det er et spørsmål som det er helt naturlig at Energiutvalget også ser nærmere på, og som Regjeringen da må komme tilbake til i etterkant av utvalgets innstilling.

       For oss som er litt engstelige for å fly, er det ikke noen hyggelig lesning vi har i Aftenposten i dag, nemlig at tilsynet med norske flyselskaper er så dårlig at en uanmeldt inspeksjon av amerikanske luftfartsmyndigheter kan føre til at Norge blir gitt karakteren 3, som er den laveste karakteren som kan gis ved en slik inspeksjon. Etter hva vi kan lese, kan dette medføre at norske luftfartøyer ikke får tillatelse til å fly inn i USA. Dette er en alvorlig sak, og jeg vil be samferdselsministeren avkrefte eller bekrefte at det er slik, eller forhåpentligvis at dette er feil.

Statsråd Odd Einar Dørum : Jeg kan verken bekrefte eller avkrefte, bare si følgende:

       Sikkerheten er det som ligger til grunn for norsk luftfartspolitikk og også for Luftfartsverkets virksomhet. Så vidt jeg vet, har vi mottatt en henvendelse, og departementet har derfor omgående bedt om å få en redegjørelse fra Luftfartsverket om de spørsmål som er reist. Det er reist flere spørsmål i denne sammenhengen, også lønnsspørsmål, og jeg har bedt om å få en omgående kommentar til dette. Når den foreligger, vil jeg komme tilbake til saken. Jeg kan forsikre representanten Faldet om at sikkerheten må stå i høysetet. Slik har det vært til nå, og slik vil det fortsatt være.

       Det er halde valg i Nigeria. Fem parti fekk lov til å stilla opp under føresetnad av at dei godtok militærdiktator Sani Abacha som president.

       Ministeren kjenner sikkert godt til at forfattaren Ken Saro-wiwa og åtte andre menneskerettsforkjemparar blei avretta for tre år sida. Ho kjenner sikkert også til at svært mange fagforeiningsfolk sit fengsla.

       Noreg har relativt sett lite økonomisk samkvem med Nigeria, men Statoil er inne og reknar med å tene gode pengar på verksemda si der. I motsetnad til når det gjeld Burma, høyrer vi svært lite frå Regjeringa i denne saka. Regjeringa kan gripa inn overfor Statoil, men gjer det ikkje. Synest ministeren det er greitt at vi tener pengar i eit land som på så mange felt bryt menneskerettane? Kva vil ho gjera for å få Statoil ut?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson : For det første er det ikke riktig at det har vært stille om Nigeria fra norsk side. Vi har endog gått til det skritt at vi har bedt om internasjonale sanksjoner gjennom å ta opp spørsmålet med en rekke land i FN, det vil si internasjonale sanksjoner i form av FN-sanksjoner.

       Vi har også kritisert menneskerettighetssituasjonen meget sterkt både i FNs generalforsamling i fjor, i Menneskerettighetskommisjonen nylig, i det norske landinnlegget, og vi har også kritisert den manglende fremgangen i demokratiseringsprosessen. At det mangler fremgang, ser vi av det som representanten Langeland refererer til, nemlig at det er én kandidat for alle fem partier som stiller til valg, og at store deler av opposisjonen boikotter valget eller har oppfordret til boikott.

       Vi har også støttet de straffetiltakene som EU har vedtatt overfor regimet i Nigeria, og det dekker bl.a sportslig samkvem og visumrestriksjoner. Vi har fra norsk side forsøkt å få internasjonal oppslutning om en enda strengere linje, men har altså ikke lyktes. Det er ingen - eller i hvert fall veldig få - land som er enig i det norske kravet om internasjonale sanksjoner.

       I tillegg må vi selvfølgelig vurdere hva vi fra norsk side skal gjøre. Derfor har vi varslet at vi har igangsatt en gjennomgang av Statoils videre engasjement i Nigeria. Den gjennomgangen har tatt noe lengre tid enn det vi forutsatte, men resultatene fra den gjennomgangen vil foreligge relativt snart - om ikke altfor lenge.

       La meg så bare komme med en saksopplysning til representanten Langeland: I hvert fall for øyeblikket tjener ikke Statoil penger der, de har kun utgifter. For øvrig vil representanten Langeland få svar på sitt spørsmål om en tid.

Hallgeir H Langeland (SV) : Eg takkar for svaret.

       « Om ikke altfor lenge » er jo eit relativt omgrep - det kan bety i løpet av ein fireårsperiode. Det eg då lurer på, er: Når vil dette skje? Det kan jo ikkje vere tvil hos menneskerettsministeren om at så vel Artikkel 19 om « rett til menings- og ytringsfrihet » som Artikkel 20 om « rett til fritt å delta i fredelige møter » og Artikkel 21 om « rett til å ta del i sitt lands styre » osb., altså ei mengd av artiklane i menneskerettserklæringa, blir brotne. Då synest eg det er rart at ikkje Noreg ved Regjeringa er meir aktive for å få Statoil ut av dette landet.

Statsråd Hilde Frafjord Johnson : Det siste spørsmålet skal representanten Langeland få svar på. Når jeg sier « relativt snart », betyr ikke det innen fire år - det er helt klart! - det betyr « om ikke altfor lenge ». Så dette vil representanten Langeland få svar på.

       Når det gjelder situasjonen for menneskerettighetene i Nigeria, deler vi fullt ut representanten Langelands beskrivelse. Det er også grunnen til at Norge har vært såpass offensive internasjonalt - såpass offensive at det er svært få andre land som støtter oss i vår linje. Det er det vi foreløpig kan si om det, men vi vil altså komme tilbake til hovedspørsmålet i representanten Langelands innlegg.

       Presidenten: Det blir noen endringer i den oppsatte spørsmålslisten, og presidenten viser i den sammenheng til den oversikt som er omdelt på representantenes plasser i salen.

       De foreliggende endringer i dagens spørretime foreslås godkjent. - Det anses vedtatt.

       Endringene var som følger:

       Spørsmål 4, fra representanten Siri Frost Sterri til utenriksministeren, vil bli besvart av landbruksministeren som rette vedkommende.

       Spørsmål 12, fra representanten May Britt Vihovde til samferdselsministeren, vil bli tatt opp av representanten Gunn-Vivian Eide.

       Spørsmål 13, fra representanten Sigvald Oppebøen Hansen til kirke-, utdannings- og forskningsministeren, vil bli tatt opp av representanten Tomas Norvoll.

       Spørsmål 16, fra representanten Hallgeir H Langeland til forsvarsministeren, utsettes til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

Spørsmål 1

       Børge Brende (H) : « I et intervju med VG 30. oktober 1997 lover næringsministeren at man i næringsmeldingen i februar/mars kommer med forslag om at skattebyrden ved arv innen familiebedrifter skal bli mindre. Finansministeren gjorde det i et svar i spørretimen klart at « denne problemstillingen som en del av arveavgiftsreglene ... Regjeringen tar som kjent sikte på i løpet av 1998 å nedsette et offentlig utvalg som skal vurdere arveavgiftslovgivningen ».

       Er næringsministeren fornøyd med fremdriften i denne saken? »

Statsråd Lars Sponheim : Familieeide bedrifter utgjør en omfattende del av norsk næringsliv og representerer en viktig del av det aktive eierskapet. Regjeringen er opptatt av at det ikke skal være ugunstig å videreføre denne eierformen.

       Ved generasjonsskifte i disse bedriftene blir det utløst arveavgiftsplikt. Det kan også oppstå krav om dokumentavgift ved generasjonsskifte i bedrifter med fast eiendom. Regjeringen har klart signalisert at vi ønsker å redusere summen av arveavgift og dokumentavgift ved generasjonsskifte i familieeide bedrifter. Problemstillingen vil bli drøftet nærmere i Regjeringens eierskapsmelding som snart legges fram for Stortinget.

       Arveavgiften som utløses ved generasjonsskifte i familieeide bedrifter, er imidlertid en del av det større arveavgiftssystemet. Det er sentralt at enkeltelementer ses i sammenheng med systemet som helhet. Dette krever naturlig nok en grundig behandling, som nødvendigvis vil ta noe tid.

       I Finansdepartementet forberedes nå en utvalgsutredning om arveavgiften, jf. finansministerens svar i spørretimen den 25. mars. Utvalget planlegges nedsatt i løpet av kort tid med sikte på å bli ferdig i løpet av 1999.

       Gunnar Breimo hadde her overtatt presidentplassen.

Børge Brende (H) : Jeg må få lov til å si at jeg er veldig skuffet og overrasket over statsråd Sponheims svar. Jeg lurer på hvilket behov Regjeringen har for å utrede bedre ordninger ved generasjonsskifte i bedriftene når den har bestemt seg for ordningen. Vi er jo ikke akkurat vant til at denne regjeringen utreder noe når de har bestemt seg i forkant. Jeg tenker f.eks på økningen i minstepensjonene og andre ordninger som man har tatt inn i sine valgløfter, og som man har gjennomført før det har vært skikkelig utredet.

       Men denne saken, som Sponheim har ansvaret for, skal vi ikke få en avklaring på før gjennom en offentlig utredning i 1999. Da vil jeg gjerne spørre statsråden, når han går ut i Verdens Gang den 30. oktober i fjor og lover at man i næringsmeldingen som skal komme i februar/mars, skal komme med svaret når det gjelder skattebyrden ved arv innen familieeide bedrifter, og at den skal bli mindre og mer oversiktlig: Tar statsråden selvkritikk på sin lovnad her? Hvorfor kommer det ikke i den næringsmeldingen som han selv har bebudet? Er ikke dette løftebrudd?

Statsråd Lars Sponheim : For det første: Arveavgiftsreglene ligger under finansministerens ansvarsområde, og endringer i disse vil når den tid kommer, bli fremmet som et forslag fra finansministeren til Stortinget - via Regjeringen selvsagt. Regjeringen har allerede sagt i sin tiltredelseserklæring og i det politiske grunnlaget for denne regjering at dette vil vi gjøre noe med. Men så er det nå engang slik at når en går løs på en lovtekst og skal gjøre et stykke arbeid som skal holde i mange sammenhenger, kreves det noe arbeid utover å gå rett på mål, selv om Regjeringen klart ønsker å gjøre noe for familiebedriftene i denne sammenhengen. Det er ingen tvil om det. Vi vil gå så fort fram som vi kan, og jeg har varslet at vi allerede i de meldinger som nå kommer samtidig, eierskapsmelding og næringsmelding, kommer til å gå inn i denne problemstillingen og legge de politiske føringene som vi vet det er nødvendig å legge.

       Jeg syns det er greit at Stortinget og representanten fra Høyre er utålmodige og, på samme måte som Regjeringen, ønsker å gjøre noe med forholdene for de familieeide bedriftene.

Børge Brende (H) : Det er ikke opposisjonen som har satt tidsfristen, den har Sponheim selv gått ut med.

       Poenget er at når næringsministeren går ut i et bredt anlagt intervju og sier at de nye reglene knyttet til lettere ordninger ved generasjonsskifte, skal komme i forbindelse med næringsmeldingen og det står i Voksenåsen-erklæringen, så forventer man faktisk ikke når man allerede har bestemt seg, at det skal nedsettes et offentlig utredningsutvalg som skal komme med en innstilling i 1999 om hva man skal gjøre med saken. Forstår ikke statsråd Sponheim at dette blir oppfattet som løftebrudd? Jeg håper at statsråden denne gangen kan svare på spørsmålet: Beklager statsråden at det løftet ble gitt, eller har han tenkt at dette skal gjennomføres i forbindelse med det reviderte nasjonalbudsjett eller statsbudsjettet?

       Kan ikke statsråden komme til Stortinget og si fra om at han vedstår seg sine tidligere løfter? Ville ikke det vært voksent av en som var ganske stor på det da han selv var i opposisjon?

Statsråd Lars Sponheim : Stortinget forholder seg til de dokumenter som kommer til Stortinget, og det som blir uttalt fra Stortingets talerstol om løfter og tidsfrister. Det har tidligere vært varslet, som representanten Brende her gir uttrykk for, at næringsmeldingen skulle komme før påske. Nå har det seg slik at eierskapsmeldingen er til ny behandling i Regjeringen, og det er nødvendig at disse to forelegges Stortinget samtidig, ellers ville det vært nødvendig å gå en helt annen grenseoppgang mellom disse to stortingsmeldingene som kommer. Derfor kommer dette nå i mai isteden, og det er Stortinget varslet om på ulike måter.

       Ellers vil jeg klart si at Regjeringen har bestemt seg. Det kommer til å bli endringer i arveavgiftsreglene og i dokumentavgiften for familieeide bedrifter. Det kommer til å bli varslet klart i de meldinger som kommer. Men så må det utarbeides regelverk, og jeg tror nok at hvis representanten Brende en gang får oppleve å komme til regjeringskontorene, hvilket han ikke synes å ha hastverk med, vil han nok oppdage at det å lage lovregler av og til tar noe tid, fordi de skal kvalitetssikres i mange retninger, og det skal gjøres vanskelige avgrensninger.

       Børge Brende (H) : « Næringsministeren lovte i et bredt anlagt intervju med VG 30. oktober 1997 at Regjeringen skal gjøre noe med reglene for frivillig overtid og midlertidige ansettelser som er for firkantet: « Vi trenger en mer smidig tilnærming til dette med midlertidige ansettelser. » Nylig gikk statsråden ut og lovte at « Regjeringen ikke har tatt stilling til hvor mye man ønsker å utvide overtidskvoten med », men at det kommer et forslag.

       Vil forslag om oppmykning av arbeidsmiljøloven på disse punkter komme i næringsmeldingen? »

Statsråd Lars Sponheim : Representanten Brende innleder sitt spørsmål med å vise til at jeg har uttalt meg til VG 30. oktober 1997 om reglene for midlertidige ansettelser i arbeidsmiljøloven. Jeg gav i den sammenheng uttrykk for at det kan være nødvendig med en gjennomgang av arbeidsmiljølovens bestemmelser om midlertidige ansettelser, slik at disse på en god måte kan gjøres smidigere og tilpasset dagens situasjon på arbeidsmarkedet. Jeg sa i den forbindelse også at « Regjeringen vil dermed komme med en ny veiledning til forskriftene ».

       I januar i år la Kommunal- og regionaldepartementet fram en veiledning til arbeidsmiljølovens bestemmelser om midlertidig tilsetting. Denne veiledningen vil kunne brukes av både arbeidsgiver og arbeidstaker som en rettesnor for når det er adgang til å inngå avtale om midlertidig ansettelse. For mange arbeidsgivere vil denne veiledningen være et nyttig verktøy for å kunne utnytte den fleksibilitet som ligger i midlertidige ansettelser, og samtidig være sikker på å operere innenfor arbeidsmiljølovens bestemmelser.

       Arbeidsutleie er en alternativ måte å organisere korttidsarbeid på. Ifølge sysselsettingsloven er arbeidsutleie i utgangspunktet forbudt, men det er i forskriftene gjort unntak på visse områder. Det har vært reist spørsmål om regelverket for utleie er tilpasset dagens arbeidsmiljølov, som bl.a regulerer arbeidsgivers muligheter til å tilpasse arbeidsstokken til endringer i etterspørselen. Arbeids- og administrasjonsministeren har bl.a med bakgrunn i dette oppnevnt et utvalg som skal vurdere arbeidsformidling og arbeidsutleie.

       Representanten Brende viser videre til spørsmålet om en utvidelse av overtidskvoten i arbeidsmiljølovens overtidsbestemmelser. I den forbindelse vil jeg nevne at Kommunal- og regionaldepartementet har iverksatt et prosjekt på embetsmannsnivå som tar sikte på å kartlegge hvilke spørsmål som er aktuelle i forbindelse med arbeidstid. Prosjektet omfatter arbeidstid generelt, men overtid vil være et av spørsmålene som skal vurderes. Det er en utfordring å balansere regelverket i arbeidsmiljøloven på en slik måte at det både ivaretar bedriftenes behov for fleksibilitet i arbeids- og ansettelsesordninger og også viktige arbeidstakerinteresser.

Børge Brende (H) : I henhold til det intervjuet med statsråden som nå har fått en viss omtale i VG, hvor det står « KLIPP UT og sjekk om Sponheim holder ord », har han kommet med det utsagnet at han

« vil endre arbeidsmiljøloven, slik at bedriften kan øke dagens overtidskvote på 250 timer pr. år pr. ansatt ».

       For en tid tilbake sa Sponheim i et annet intervju, som oppfølging - antar jeg - av sin tidligere lovnad om at han skulle øke overtidskvoten, at Regjeringen ikke har tatt stilling til hvor mye man ønsker å utvide overtidskvoten med, men at det kommer et forslag. Det var det spørsmålet mitt gikk på, ikke et internt departementalt utvalg som nå skal se nærmere på noe som ikke hovedsakelig er denne problemstillingen. Administrasjonsministeren var i forrige spontanspørretime ikke klar over at denne saken overhodet var diskutert i Regjeringen, og hevdet at den ikke var det på noen regjeringskonferanse. Det Sponheim nå må svare på, er hvordan han har tenkt å følge opp sine egne lovnader. Når kommer Regjeringen med dette, som han selv har sagt at han skal komme med?

       Hallgeir H Langeland (SV) : SV er vel om mogleg endå lenger frå regjeringskontora enn Brende. Men eg har eit spørsmål til nærings- og handelsministeren:

       « Vil næringsministeren gjøre noe som helst for å stanse Norsk Hydros Utkal-prosjekt? »

Statsråd Lars Sponheim : Gjennom skiftende regjeringer har det vært lagt til grunn at selskaper der staten har eierinteresser, skal drives på samme måte som veldrevne privateide selskaper. Departementet legger i sin forvaltning vekt på å følge aksjelovens krav om forholdet og kompetansedelingen mellom aksjonærene, dvs. generalforsamlingen, styret og bedriftsforsamlingen.

       Dette innebærer at beslutninger vedrørende Hydros engasjement i Utkal-prosjektet i delstaten Orissa i India ikke er en sak for generalforsamlingen, men for Hydros styre og eventuelt bedriftsforsamling.

       Imidlertid bør naturligvis aksjonærene være opptatt av at et selskap som Hydro driver en virksomhet som ikke bare er forretningsmessig, men også etisk og miljømessig fullt forsvarlig. Jeg vil gjerne presisere at Regjeringen forventer at norske bedrifter foretar en etisk vurdering av hvor de engasjerer seg i verden, og at det forventes at norske bedrifter legger de samme etiske standarder til grunn ute som hjemme.

       Hydro utreder Utkal-prosjektet i samarbeid med to indiske og ett kanadisk selskap. Hydro har i dag en eierandel på 40 % i prosjektet. En endelig investeringsbeslutning vil først bli tatt om et års tid. Hydro fremholder at man bearbeider prosjektets miljøkonsekvenser og forholdet til lokalbefolkningen på en grundig og seriøs måte, tar problemene alvorlig og ønsker å finne fram til gode løsninger på dem. Det opplyses at prosjektet er godkjent av lokale og sentrale politiske myndigheter.

       Jeg nevner at saken ble tatt opp av aksjonærer på generalforsamlingen, der Hydro ble anmodet om å holde tilbake utbyggingen av Utkal Alumina. Norsk Hydros ledelse redegjorde for prosjektet og arbeidet i India, og generalforsamlingen tok redegjørelsen til etterretning.

       Regjeringen har kontakt med Hydro i denne saken. Jeg vil for øvrig nevne at Regjeringen har tatt initiativ til konkret å videreutvikle de samarbeidsrutiner vi har med bedrifter som engasjerer seg ute. Gjennom etableringen av et eget konsultativt organ under ledelse av Utenriksdepartementet vil Regjeringen bidra til å øke kunnskapen om og bevisstheten omkring etiske problemstillinger forbundet med handel og internasjonalisering i så vel offentlig som privat virksomhet. Dette skal være et forum for å diskutere de etiske utfordringene næringslivet møter ved sitt engasjement i utlandet.

Hallgeir H Langeland (SV) : Eg takkar statsråden for svaret. Eg synest for så vidt det høyrest offensivt ut at ein ønskjer å sjå på samarbeidsrutinane med næringslivet som opererer i utlandet. Det trur eg er fornuftig. Ein bør ha klare retningslinjer for korleis ein driv verksemd utanlands, som me vel etter kvart skal få når det gjeld våre disposisjonar på oljefondet. Men det kan jo statsråden gjerne nemne noko om.

       Frå Venstre sitt landsmøte er me kjende med at ein der meiner at Utkal-prosjektet må utsettast i påvente av ein skikkeleg gjennomgang. Eg lurer på om statsråden er innstilt på å følgje opp dette vedtaket frå Venstre sitt landsmøte - heile vedtaket, for det peiker òg på andre problemstillingar.

Statsråd Lars Sponheim : For det første deler jeg den oppfatning som representanten her gir uttrykk for, at det er viktig at myndighetene styrer med gode, generelle rammevilkår for norsk næringsliv i utlandet. Enten de er eid av staten helt eller delvis eller ikke i det hele tatt, er det gjennom myndighetsutøvelse og rammevilkår viktig å ha den nødvendige dialog og den nødvendige politiske styring med engasjementer i utlandet.

       Statsråden har fulgt opp uttalelsene fra Venstres landsmøte bl.a ved å holde møte med Hydros ledelse, hvor jeg har fått en del orientering om situasjonen. Det er klart at Hydro ikke har tatt beslutning om å gå inn i dette prosjektet. Den beslutningen skal tas om ett års tid. Det er ikke sikkert om prosjektet blir realisert eller ikke. Det handler i så fall om Hydro skal være med og delta i dette. Det vil være den beslutning Hydro skal ta. Som jeg sa i mitt svar, er det tre andre eiere i dette prosjektet i India.

Spørsmål 4

       Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Siri Frost Sterri til utenriksministeren, vil bli besvart av landbruksministeren som rette vedkommende.

       Siri Frost Sterri (H) : Da jeg forstår at det er landbruksministeren som er rette vedkommende, har jeg følgende spørsmål til ham:

       « De sosiale forholdene på Kola er svært bekymringsfulle. Økt samhandel med Norge er en måte å skape grunnlag for økonomisk vekst og økt velferd for beboerne i Nordvest-Russland på. Russiske reindriftssamer kan eksportere flere hundre tonn reinkjøtt til Norge, men blir forhindret av norske tollbarrierer. Samtidig har norske slakterier i nord permittert ansatte fordi de ikke får nok råstoff.

       Vil landbruksministeren vurdere å fjerne de norske tollsatsene på reinkjøtt fra Kola? »

Statsråd Kåre Gjønnes : La meg først si at jeg deler representanten Frost Sterris bekymring for de sosiale forholdene på Kola og er enig med henne i at økt samhandel kan bidra til å fremme vekst og utvikling. I de senere år har vi sett en stor og gledelig økning i handelen mellom Norge og Russland i nord. Det er ett av siktemålene for Barentssamarbeidet å fremme denne utviklingen, regionalt gjennom Regionrådet og nasjonalt gjennom Barentsrådet, der utenriksministeren som kjent er formann.

       Barentssamarbeidet er en ramme for prosjektsamarbeid innenfor et vidt spektrum av områder. Det omfatter bl.a næringsliv, handel, samferdsel, kultur, helse, miljø og urfolk, og én av hovedstrategiene omfatter handel og næringsutvikling gjennom satsing på bedrede rammebetingelser for handel og investeringer samt bedring av transportsystemet.

       Når det gjelder urfolk, legges vekten på helse, kultur og reindrift. Således er det i 1998 gitt tilsagn om støtte fra Samarbeidsprogrammet for Sentral- og Øst-Europa på 745.000 NOK til Verdens Reindriftsfond som skal gå til forskjellige samarbeidstiltak mellom reindriftsfolk i nord. Det er også aktuelt å gi støtte til ulike helse- og kulturtiltak over det samme programmet.

       I forbindelse med WTO-avtalen er det fastsatt tollsatser for en rekke landbruksprodukter, også for reinkjøtt. I reindriftsavtalen er målpris for reinkjøtt satt til 54 kr/kg. Da det for tiden ikke er nok norsk reinkjøtt til å dekke etterspørselen innenlands, er det åpnet for import av levende rein eller hele slakt ved at tollen administrativt er satt ned til et nivå som gir en pris på importert kjøtt på nivå med norsk kjøtt for disse produktene. Ved en administrativ tollreduksjon fastsettes nivået på grunnlag av gjeldende produktpriser i aktuelle eksportland, i dette tilfellet Russland.

       Russiske reinkjøttprodusenter gis på denne måten en god mulighet til å eksportere reinkjøtt til Norge innenfor eksisterende regelverk.

Siri Frost Sterri (H) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Statsråden nevnte i svaret sitt at Barentssamarbeidet favner vidt. Det kan vi uten videre være enige om, men det er vel et spørsmål hvor imponerende resultater man har fått av dette Barentssamarbeidet så langt. Det er imidlertid ikke mitt anliggende nå.

       Mer enn én million mennesker i denne regionen lever under fattigdomsgrensen, og ikke minst er samene på Kola av dem med størst behov for gode tiltak. Bare for å være helt sikker på at jeg har forstått svaret fra landbruksministeren rett når han sier at det er åpnet for import av enten levende rein eller hele slakt: Er det da slik å forstå at bestemmelsen er tatt? Er den iverksatt allerede, eller er det noe som vil skje i den kommende tiden?

Statsråd Kåre Gjønnes : Som jeg viste til i mitt første svar, har vi et regelverk som bestemmer på hvilken måte disse tollsatsene skal reguleres, og på hvilken måte man skal åpne for at, i denne sammenhengen russisk reinkjøtt, kan komme inn til Norge. Det er utløsning av slike mekanismer ut fra det norske marked og prisnivå som gjør at man åpner for import av russisk reinkjøtt.

       Jeg vil også gjerne ha føyd til at pr. i dag er det ett slakteri i Russland som er godkjent av norske veterinærmyndigheter for å kunne få tilførsel av slikt kjøtt til Norge. EU har ikke godkjent noen slike slakterier i Russland. Når vi eventuelt får en veterinær EØS-avtale, vil heller ikke vår godkjenning av dette slakteriet være tilstrekkelig, det må være godkjent av EUs myndigheter. Ved inngåelse av en slik avtale vil dermed også den kanalen som i dag er åpen, faktisk bli lukket, i og med at vi ikke har godkjent dem ut fra veterinære forhold.

Siri Frost Sterri (H) : Jeg forstår på statsrådens andre svar at det at det nå er åpnet for import, ikke på noen måte må ses på som en del av en økt samhandel som et ledd i Barentssamarbeidet, men at det for Norges del nærmest er en automatikk i henhold til reindriftsavtalen som er inngått. La nå det ligge.

       Jeg skjønner at det mer prinsipielle spørsmålet knyttet til dette kanskje allikevel på et senere tidspunkt kan rettes til utenriksministeren, men jeg ble allikevel litt forvirret over statsrådens svar. Jeg hadde til hensikt å takke for et svært imøtekommende svar og for at problemene kanskje er løst. Men for sikkerhets skyld: Er det slik at disse forordningene allerede er iverksatt, slik at man nå har fått tilførsel av kjøtt til norske slakterier fra Kola?

Statsråd Kåre Gjønnes : Det regelverket jeg har vist til, er det gjeldende regelverket som blir praktisert over tid, alt ettersom på hvilken måte prisen på det norske markedet er i forhold til de tollsatsene som vi skal bruke i den sammenhengen. Slik sett fungerer dette ut fra de intensjonene vi har for grensehandelen, med det grensevernet vi har ved bruk av toll.

       Jeg vil gjerne også tilføye helt til slutt at vi ikke må glemme at dette også har en del å gjøre med vår egen minoritetsgruppe i nord, reindriftssamene, når det gjelder den produksjonen de har innenfor reindriften. De skal kunne ta ut de målpriser som er avtalt for å sikre dem inntekt i henhold til reindriftsavtalen. Det er alle disse forholdene vi må vektlegge. Det er forholdet til både grensehandelen, Barentsprogrammet og det som vi skal ivareta der, men vi skal heller ikke glemme det ansvaret vi har for en minoritetsgruppe som reindriftssamene i vårt eget land.

       Dag Terje Andersen : Mitt spørsmål går til finansministeren:

       « I spontanspørretimen forrige onsdag svarte finansministeren at det nye skattesystemet for rederiselskaper innebærer at summen av selskapsskatten, som altså er null, og skatten som rederen må betale ved uttak fra selskapet, blir om lag den samme som den skatten andre næringer betaler.

       Mener finansministeren at nullskatteregimet for rederiselskaper ikke innebærer betydelige skattelettelser for rederne? »

Statsråd Gudmund Restad : Det nye skattesystemet for rederiselskaper innebærer at rederiene ikke betaler skatt på løpende overskudd, mens det betales en skatt på 28 % når rederne tar ut utbytte av selskapet. For andre næringer gjelder det motsatte prinsippet, nemlig at overskuddet skattlegges løpende med 28 % i bedriften, mens det i praksis ikke skjer noen skattlegging av utbytte på eierens hender.

       Det nye skattesystemet innebærer med andre ord at overskuddet i rederiselskapet kun er skattefritt så lenge det blir værende i selskapet. Etter hvert som rederen tar overskuddet ut av selskapet i form av utbytte, blir dette skattlagt. Dersom rederen over tid tar ut hele det skattepliktige overskuddet i rederiselskapet i form av utbytte, vil skatten som rederen må betale, regnet i nominelle kroner, være den samme som skatten ville vært dersom overskuddet ble skattlagt løpende i rederiselskapet.

       Fordelen som rederne har av de nye skattereglene, er således knyttet til muligheten for å oppnå skattekreditt eller skatteutsettelse, og innebærer ikke et skattefritak som sådant. I beregningen av hvilke fordeler som netto ligger i en slik skattekreditt, må en også ta hensyn til at rederiene må betale en særskilt tonnasjeskatt.

       De nye skattereglene er innført for å bidra til at rederiene får skattemessige vilkår som kan konkurrere med vilkårene i andre land der næringen i praksis ikke betaler skatt. Dersom de nye skattereglene ikke hadde blitt innført, er det etter mitt syn sannsynlig at mange redere hadde flagget ut virksomheten til andre land og eventuelt selv flyttet etter. Mange redere av norsk opprinnelse er eksempelvis allerede i dag bosatt i utlandet, trolig delvis fordi skatten har vært lavere der. Etter min mening er det dermed ikke sannsynlig at de nye skattereglene i praksis vil føre til lavere skatteinntekter for Norge fra rederivirksomheten enn en videreføring av de ordinære skattereglene ville gitt.

Spørsmål 6

       Steinar Bastesen (TF) : Jeg har et spørsmål til kommunal- og regionalministeren:

       « I henhold til norsk lov skal alle vannverk som leverer vann til mer enn 20 husstander, ha godkjenning. Selv om det for kommunale vannverk er egengodkjenning, så er det alvorlig at store deler av vannverkene ikke har godkjente anlegg. Problemet forsterkes ytterligere ved at vi er underlagt EØS-avtalen. Dersom vi ikke får orden på godkjenningene, kan vi risikere at eksport av for eksempel fisk stopper opp.

       Hvilke tiltak vil statsråden sette i verk for å løse problemet? »

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Alle vannverk skal levere vann som tilfredsstiller drikkevannsforskriften, og dermed følger de også opp de internasjonale bestemmelser og forpliktelser Norge er bundet av, herunder EØS-avtalen. Det er imidlertid en rekke vannverk som ikke har fulgt opp de bestemmelser som er gitt i den norske forskriften. Vannforsyning er et kommunalt ansvar, slik den er regulert gjennom plan- og bygningsloven og kommunehelsetjenesteloven. Det er den enkelte vannverkseier som er ansvarlig for å følge forskriftens bestemmelser, uavhengig av om vannverket er privat eller offentlig eid.

       Dårlig vannkvalitet og behov for store utbedringstiltak var årsaken til at det i 1995 ble startet opp et statlig program for vannforsyning. Formålet med programmet er å stimulere vannverk, bl.a gjennom økonomiske støtteordninger og informasjonsvirksomhet, til å sette i gang nødvendige utbedringstiltak. Programmet ble i utgangspunktet etablert som et program med fem års varighet, men med muligheter for forlengelse i inntil ti år. Støtte gjennom dette programmet blir bare gitt til utbedringer som blir så kostbare at det er urimelig at abonnenten bærer alle kostnadene sjøl.

       Sjøl om vi på langt nær kan si å ha nådd målet med programmet, er vi på god vei. I løpet av de tre første åra i programmet er drikkevannsforsyningen utbedret for ca 700.000 personer. Av disse har programmet bidratt med direkte økonomisk støtte til ca halvparten av anleggene. Da programmet startet opp, var vel 1,3 millioner personer tilknyttet vannverk uten tilfredsstillende vannkvalitet. I dag er altså godt over halvparten av disse tilknyttet vannverk som er blitt utbedret. I tillegg kommer effekten av at en del næringslivsbedrifter har fått tilfredsstillende vannkvalitet. Fortsatt gjenstår det ca 800 registrerte vannverk som trenger utbedring. Disse anleggene forsyner ca 600.000 personer. I tillegg er det en rekke næringsmiddel- og fiskeribedrifter hvor vannforsyningen skjer fra uregistrerte vannforsyningsanlegg, og hvor tilstanden derfor er ukjent.

       Foreløpig er det vanskelig å anslå tidspunktet for når vi kommer i mål. Intensjonen om at vi skal nå målet som ble satt da programmet ble startet opp, står fortsatt ved lag. Om dette vil resultere i en intensivering av programmet fram til utgangen av 1999 eller ved å strekke programmet ut i tid, vil bl.a avhenge av aktivitetene hos kommunene/vannverkene og den årlige budsjettsituasjonen. Dette spørsmålet vil jeg komme tilbake til i forbindelse med budsjettbehandlingen.

Steinar Bastesen (TF) : Jeg takker statsråden for et fyldig og godt svar, men jeg fikk i realiteten ikke svar på spørsmålet mitt.

       Det er riktig at vi trenger en oppgradering av vannverk. Mange steder er de i veldig dårlig forfatning. Vi har kilometervis med eternitrør som fremdeles skaffer vann til store deler av befolkningen. Alle vet jo hva eternit inneholder, uten at jeg utdyper det nærmere.

       Men spørsmålet mitt var hva statsråden har tenkt å gjøre når det gjelder egengodkjenningene. Det må jo foreligge en godkjenning. Jeg spurte ikke om utbyggingen - der vet vi jo svaret - men om egengodkjenning. Det må i det minste leveres inn en søknad om godkjenning, slik at det blir registrert at anlegget er under godkjenning. Hvis den godkjenningen ikke er på plass, står vi overfor et problem hvis ESA begynner å undersøke dette.

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Jeg mener i all beskjedenhet at jeg faktisk svarte på spørsmålet.

       For å gjenta det jeg sa i svaret mitt: Vannforsyningen er et kommunalt ansvar, slik den er regulert gjennom plan- og bygningsloven og kommunehelsetjenesteloven. Det er altså den enkelte vannverkseier som har ansvar for å følge forskriftens bestemmelser, uavhengig av om vannverket er kommunalt eid eller om det er privat eid. Det er kommunen som har ansvaret for at det regelverk som gjelder, følges, og så er det den enkelte eier av vannverket som har ansvaret for å sørge for at vannkvaliteten blir godkjent. Jeg tror - for å si det forsiktig - at kommunene er godt kjent med det ansvaret de har når det gjelder hvilke forskrifter, regler og lover som regulerer dette.

       For kanskje å unngå et nytt spørsmål om dette, vil jeg si at vi holder åpent for at vi kan fortsette med statsstøtteordningen utover de fem åra, hvis det viser seg å være nødvendig.

Steinar Bastesen (TF) : Det skal ikke stå på meg og vår gruppe når det gjelder å gi fortsatt støtte til vannverkutbygging, for det er det virkelig behov for.

       Men det er et problem her som jeg har pekt på. Jeg synes kommunalministeren burde gå kommunene litt etter i sømmene når det gjelder denne godkjenningsordningen. Jeg er fullstendig klar over at vannverkene er kommunenes ansvar, at de har et eget ansvar som eiere, men på toppen sitter kommunalministeren, så i siste instans er det kommunalministerens og Regjeringens ansvar.

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Reglene for dette er godt kjent av kommunene. Kommunene er også godt kjent med at staten gir tilskudd til utbedringer som er så store og krever så store investeringer at det er urimelig at de skal kunne makte det alene. Vi får årlig inn søknader fra kommuner om dette, og vi gir årlig støtte til det. Jeg tror derfor neppe det er mangel på kunnskap hos kommunene når det gjelder ansvaret for vannforsyningen, og hvilke regler som gjelder i den forbindelse.

Spørsmål 7

       Ingvald Godal (H) : Eg vil gjerne få stille fylgjande spørsmål til landbruksministeren:

       « TINE Meieriet Sør Haukelid er no ei rein eksportbedrift som ikkje greier å dekke etterspurnaden etter sitt spesialprodukt, ostemasse. Problemet er for små kvotar geitemjølk til produsentane i området.

       Kva vil statsråden gjera for at dei kan få lov til å produsere den mjølka meieriet treng til sin produksjon og eksport? »

Statsråd Kåre Gjønnes : Jeg er kjent med situasjonen for Haukelid ysteri. Men etter mitt skjønn er denne saken mer komplisert og sammensatt enn at mangelen på råvare skyldes at mjølkeprodusentene i området har for små kvoter. Ut fra de opplysningene jeg har, er problemet i hovedsak knyttet til kvaliteten på geitemjølka. Produksjonen av denne spesielle ostemassen stiller svært store krav til kvaliteten på mjølka sammenliknet med annen produksjon.

       Etter det jeg har fått opplyst, er det om lag 60 % av de 2,6 mill. liter mjølk meieriet mottar, som nyttes i denne produksjonen. De øvrige 40 % blir returnert til produsentene for annen bruk på grunn av kvalitetsproblemer. Det primære målet for produksjonen bør på denne bakgrunn være at all geitemjølk skal foredles til produkt for salg. Det vil samlet sett gi en mye bedre økonomi for produsentene og for meieriet.

       Med andre ord er ikke dette nødvendigvis bare et problem med hensyn til kvantum, det er også et problem med hensyn til kvalitet. Det er satt inn store ressurser av fagekspertise både fra meierisamvirket og fra den offentlige veiledningstjenesten for å søke å løse kvalitetsproblemene. Det er nettopp satt i gang et eget 3-årig forskningsprosjekt for å klarlegge sammenhengen mellom fôring og kvalitet på geitemjølka.

       Jeg har også fått henvendelser fra produsentmiljøet omkring Haukelid meieri der det uttrykkes engstelse for at ordningen med kjøp og salg av kvoter skal bidra til en ytterligere forverring av problemet ved at kvoter selges ut av distriktet. Spørsmålet om regionale grenser for kjøp og salg av kvoter, vil være tema under årets jordbruksforhandlinger.

       Det er viktig for meg å få understreket at jeg synes det er positivt at Haukelid meieri har satset så friskt på dette nye produktet, og jeg er sikker på at det bare er iherdig og målbevisst innsats som har gitt dette gode resultatet. Jeg vil også oppfordre produsentene som leverer til meieriet, å fortsette arbeidet med å bedre kvaliteten på råvaren.

       Videre er jeg innstilt på å ha en ny gjennomgang av råvaretilgangen til Haukelid ysteri med bakgrunn i eksportmulighetene for ostemasse til USA. Løsningene må her primært finnes innenfor mulige kvalitetsforbedringer på mjølk. Alternativt må det kunne vurderes tiltak som gir økt mjølketilgang, eller åpning for tidsavgrenset større produksjon for de produsentene som leverer kvalitetsmjølk. Det vil være riktig å utnytte de muligheter for eksport som denne avtalen gir.

Ingvald Godal (H) : Eg vil takke statsråden for svaret, som eg tolkar som positivt, sjølv om det er litt forsiktig i forma.

       Den situasjonen som me står overfor her, er veldig spesiell. Vanlegvis snakkar me om overproduksjonsproblem når det gjeld norsk landbruk, og problem når det gjeld import frå andre land. Her er altså situasjonen den stikk motsette. Her har me ein marknad ute, i USA, for eit produkt som me produserer her, og problemet er om bøndene skal få lov til å produsere nok mjølk.

       Det er korrekt som statsråden sa, at kvaliteten står svært sentralt i dette biletet, og det har vore lagt ned eit stort arbeid frå produsentane for å heve kvaliteten. Etter dei opplysningane eg har fått frå produsentane, greidde dei i fjor å få kvalitetsmjølk av 96 % av mjølka. Det er svært positivt.

       Eg tolkar statsrådens svar slik at dersom produsentane greier å produsere kvalitetsmjølk, skal dei få kvotar, slik at meieriet kan få den mjølka dei treng for å dekke etterspurnaden ute.

Statsråd Kåre Gjønnes : Når svaret blir oppfattet som forsiktig i formen, er det naturligvis ut fra at når en skal gå inn i denne typen vurderinger, er det flere forhold som også må tas med, bl.a naturligvis forholdet til andre produsenter. Produksjon av geitemjølk totalt sett er det ikke lett å få omsetning for, og en stor del går faktisk tilbake til produsentene som fôr. Dette er forhold som landbruksmyndighetene og statsråden må legge inn i vurderingene. Det primære er å skaffe god nok kvalitet på det produktet som leveres.

       Jeg registrerer at vi har forskjellige opplysninger om kvaliteten på mjølka slik den er i dag, og da får statsråden gå tilbake og undersøke på hvilken måte disse tallene er framkommet. Hvis de tallene som er brukt her i dag, er feil, beklager jeg naturligvis det. Men det er uhyre viktig at det kvalitetsarbeidet som har foregått, fortsetter. Så får vi se hvilke andre løsninger vi har for å utnytte den muligheten vi har gjennom denne eksportavtalen.

Spørsmål 8

       Astrid Marie Nistad (A) : Eg vil få lov å stille følgjande spørsmål til justisministeren:

       « Dei rettsmedisinske granskingane som vert føretekne av helsepersonell på valdsmottak er svært viktige i ei straffesak. Sikring av bevis er ofte avgjerande for domfelling i valdtektssaker. Slik det er i dag, er det kun når valdtekt er anmeldt, at rettsmedisinarar analyserer spor.

       Kva vil justisministeren føreta seg for at bevis vert sikra, analysert og oppbevart, uavhengig av om overgrepet i første omgang vert anmeldt? »

Statsråd Aud-Inger Aure : Denne typen overgrep er alvorlege straffbare handlingar, og etterforsking og iretteføring av slike straffesaker er høgt prioritert.

       Det er offentleg påtale i valdtektssaker. Det vil seie at påtalemakta ikkje er avhengig av ei formell melding til politiet for å starte etterforsking i denne typen saker. Men det blir kravt at hendinga på andre måtar blir kjend for politiet eller påtalemakta. Dersom politiet blir kjent med overgrepet, vil det på eige grunnlag starte etterforsking, men vil i etterforskingsarbeidet som oftast vere avhengig av medverking frå offeret si side.

       Mange slike overgrep blir ikkje melde til politiet eller påtalemakta, og mange offer oppsøkjer heller ikkje helsepersonell etter overgrepet. I desse tilfella vil viktige bevis som oftast gå tapt. For at det skal vere mogleg å sikre spor i slike saker, er føresetnaden at offeret oppsøkjer helsepersonell og/eller politi/påtalemakt, som kan hjelpe til med å kome i kontakt med helsepersonell.

       Eg vil likevel nemne at det ved valdtektsmottaket ved Oslo legevakt blir utført rettsmedisinske undersøkingar av valdtektsoffer, uavhengig av om overgrepet er meldt til politiet. Funna ein gjer og analysert materiale blir oppbevart i inntil to månader. I løpet av den tida må offeret ha bestemt seg for om overgrepet skal meldast eller ikkje. Dersom vedkomande ønskjer å melde det, må helsepersonellet bli løyst frå teieplikta si på vanleg måte.

       Viktige bevis i denne typen saker må som oftast sikrast av legar og anna helsepersonell som har lovpålagd teieplikt om funna dei gjer og om opplysningar som kjem fram i pasienttilhøvet. For at påtalemakta skal kunne få tilgang til og seinare eventuelt bruke funna som bevis i ei straffesak, krevst det derfor at offeret fritek lege og/eller anna helsepersonell frå den lovpålagde teieplikta.

       På bakgrunn av det eg allereie har sagt, ser eg ikkje no behov for å endre lovgjevinga innanfor justissektoren, men eg vil understreke kor viktig det er å ha eit best mogleg samarbeid mellom dei ulike faggruppene. Eg vil òg understreke kor viktig det er at offeret medverkar til etterforskinga ved å melde til politiet og frita helsepersonell frå teieplikta.

       Dersom nye sider ved dette sakstilhøvet skulle kome opp under behandlinga av Seksuallovbrotsutvalet si utgreiing, vil eg sjå på spørsmålet på nytt.

Astrid Marie Nistad (A) : Eg takkar statsråden for svaret. Eg seier meg lei for at ho ikkje finn grunn til å gå inn og sjå på moglegheita for at spor i samband med valdtekt kan sikrast grundigare enn dei vert i dag. Eg er vel kjend med at Oslo legevakt i dag tek vare på slikt materiale i ca to månader, men når vi ser den utviklinga som har vore når det gjeld valdtektssaker, der ein faktisk vert oppfordra til ikkje å politimelde eller der det seinare på grunn av manglande bevis ikkje vert fellande dom, burde ein forvente at ein gjekk inn og såg på korleis styresmaktene kan lette situasjonen for offera, ved at ein ser på korleis ein sikrar dei første bevisa, korleis ein tek vare på dei, og korleis ein fritek helsepersonell for teieplikta når eit offer ligg nede på grunn av det som har skjedd.

       Asmund Kristoffersen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Aud-Inger Aure : Jeg vil ikke si meg enig med spørsmålsstilleren, jeg sier at jeg ikke er villig til å gå inn og gjøre hva vi kan for å sikre bevis. Men det jeg prøvde å understreke her, er at det allerede er gjort en hel del. Og nettopp fordi det er offentlig påtale i disse sakene, har vi en mulighet allerede som jeg også vet blir brukt.

       Samtidig deler jeg spørsmålsstillerens bekymring for at det er så mange saker som stopper opp i systemet. Og i den grad dette er en sak for justisministeren og ikke for påtalemyndighet og domstol, tar jeg selvfølgelig min del av ansvaret for å sørge for at en her både skal øke oppklaringsprosenten og få flere saker fram til et riktig resultat ut fra det viktige og alvorlige saksfeltet vi snakker om.

       Laila Kaland (A) : Eg vil få stille følgjande spørsmål til justisministeren:

       « Vald mot eldre er eit aukande problem i vårt samfunn. Dette er ikkje berre eit helse- og sosialpolitisk spørsmål, men stiller også sterke krav til rettsvernet, og krav om sikkerheit for eldre.

       Vil statsråden medverke til eit nærare samarbeid mellom helse-, sosial- og politietaten i kampen mot eldrevald? »

Statsråd Aud-Inger Aure : Vald og trakassering av eldre er eit vanskeleg problem for dei det gjeld, fordi eldre i langt mindre grad enn andre har gode føresetnader for å verje seg mot slikt. Eg er einig med representanten Kaland i at dette derfor stiller særlege krav til rettsvernet.

       Kriminalstatistikken har ikkje opplysningar om offer for kriminalitet, men det er gjort nokre spesialundersøkingar om kven som bl.a er valdsoffer. Levekårsundersøkingane til Statistisk sentralbyrå frå 1987, 1991 og 1995 har tatt for seg kor stor del av befolkninga som blir offer for valdsbruk og tvang, og kva som særmerkjer valdsoffera. Desse undersøkingane viser at det først og fremst er unge folk som er utsette for vald - eldre heldigvis i mindre grad. Gjennom media kan ein få inntrykk av at vald mot eldre har auka i 1990-åra. Levekårsundersøkingane tyder ikkje på at vald mot eldre er eit aukande problem i samfunnet vårt, slik representanten Kaland føreset i sitt spørsmål. Her går det fram at 2 % av menn mellom 67 og 79 år i 1987 vart utsette for vald i løpet av det siste året før undersøkinga. Tilsvarande var talet 1 % i 1995. For kvinner var dei tilsvarande tala 4 % og 1 %. Samtidig er det grunn til å peike på at det er dei eldre som kjenner seg mest engstelege for å bli utsette for vald, etter levekårsundersøkinga. Dette gjeld særskilt kvinner, og det er eit problem i seg sjølv som det er god grunn til å ta alvorleg.

       I denne samanhengen vil eg peike på at det alt blir gjort mykje i kampen mot vald mot eldre, ikkje minst i samarbeid mellom politiet og sosial- og helsevesenet. Frå 1991 til 1994 vart prosjektet « Vern for eldre » gjennomført i Manglerud bydel i Oslo. I dette prosjektet var også samarbeidet mellom politiet og sosial- og helsevesenet i fokus. Prosjektet avdekte at det skjedde fleire ulike typar overgrep mot eldre frå deira nærståande, men at grov fysisk vald ikkje skjedde ofte. Her var politiet til hjelp og vern og verka som grensesetjar i saker der det var vald med i biletet. I slike saker der overgriparen er nærståande, vil det ofte vere svært vanskeleg for valdsofferet å ta kontakt med politiet, f.eks med sikte på å melde saka. Prosjektet medverka til at klientane kunne ta kontakt med politiet slik at løysingar kunne finnast saman med sosial- og helsevesenet.

       Eg vil også nemne at Justisdepartementet, Sosial- og helsedepartementet og Barne- og familiedepartementet samarbeider om eit prøveprosjekt med valdsalarm. I dette prosjektet er det naturleg at også eldre - både menn og kvinner - som er utsette for vald og truslar frå bestemte personar, kan kome med i ordninga. Vilkåret er at politiet får kjennskap til valden, slik at tildeling av alarm kan vurderast og setjast i verk.

       Også gjennom Kompetansesenter for voldsofferarbeid samarbeider dei ovanfor nemnde etatane. Her har senteret særleg tatt føre seg vald mot eldre for å kunne bygje opp kompetansen hos personell som vil ha med eldre folk generelt og med eldre valdsoffer spesielt å gjere.

       Med desse opplysningane kan eg eigentleg svare positivt på representanten Kaland sitt spørsmål.

Laila Kaland (A) : Eg vil takke statsråden for svaret.

       Eg er glad for det statsråden sa om at ein vil få eit prøveprosjekt med valdsalarm. Eg trur det kan hjelpe.

       Elles er eg litt ueinig i dei synspunkta som kom fram i svaret, for eg trur at familievald i Noreg er eit stort og alvorleg problem. Heile familien blir ramma når det oppstår vald, og eldre folk blir like hardt ramma som andre i familien. At tala i desse valdsstatistikkane som statsråden la fram, er låge, trur eg kjem av at dei eldre ofte har vanskar med å ta kontakt med det offentlege hjelpeapparatet, likeins med å melde det til politiet når dei blir utsette for vald. Det kjem ofte av at dei som misbrukar dei eldre eller skadar dei, er nære pårørande, slik at dei har vanskar med å melde det.

       Eg vil be statsråden sjå på nokre punkt som kan motverke denne utviklinga. Vi må auke kompetansen og utdanninga av helse- og politietaten. Vi må ha betre kartlegging av valdsoffera, og vi må auke samarbeidet på tvers av etatane og faggruppene. Og som statsråden også sa, må ein sjå på om teielovnaden kan fråvikast i ein del slike saker.

Spørsmål 10

       Vidar Bjørnstad (A) : Jeg vil gjerne få stille følgende spørsmål til justisministeren:

       « Mange lokalsamfunn er urolige for det pågående omorganiseringsarbeid i politi- og lensmannsetaten og hevder at det vil skje en sentralisering. Politi- og lensmannsetaten skal være synlig og tilgjengelig i nærmiljøet.

       Hva vil justisministeren gjøre for at vi skal sikre et desentralisert politi og at operative lensmannskontorer ikke legges ned slik at tilgjengeligheten for folk flest blir forverret? »

Statsråd Aud-Inger Aure : Målsettingen for den vurdering av lensmannskontorer og politistasjoner som for tiden pågår i politi- og lensmannsetaten, er å effektivisere etaten slik at det frigjøres ressurser for bedring av politiberedskap og service overfor publikum.

       En viktig konkret begrunnelse for at arbeidet med å vurdere grensereguleringer ble satt i gang, var at politiet og lensmannsetaten er blitt slått sammen til én etat. Mange steder var det et stort behov for å samordne lensmannskontorer som har vært lokalisert i samme by og tettsted som andre politienheter. Videre har man sett et behov for å ta hensyn til de krav og muligheter som følger av utviklingen når det gjelder befolkningsstruktur, kommunikasjoner, kommuneadministrasjon og kriminalitetsbilde. Man har også lagt vekt på å tilrettelegge etatens internadministrasjon for å oppnå målsettinger i personalpolitikk og gi faglige utviklingsmuligheter for de ansatte.

       Departementet har satt som grunnleggende premiss for det omfattende arbeidet med organisasjonsutvikling som har vært gjennomført i politidistriktene, at den publikumsrettede virksomheten skal være desentralisert. Da departementet bad politimestrene om å vurdere behovet for grensereguleringer mellom lensmannskontorene, ble det uttrykkelig minnet om hva Stortinget uttalte i sin innstilling til Kriminalmeldingen, nemlig at politiet skal være desentralisert og synlig i lokalsamfunnet. Departementet forutsatte at beredskapen og publikumsbetjeningen blir minst like god som tidligere og at antallet tjenestesteder med publikumsbetjening blir opprettholdt.

       Departementet har også forutsatt at politimestrene skal ha kontakt med berørte lokale myndigheter og de tilsattes organisasjoner under arbeidet med vurderinger og forslag. Det er også forutsatt at kommunene får uttale seg til de endelige forslag før de sendes departementet. Departementet vurderer grundig de forslag om grensereguleringer som politimestrene utarbeider. Alle innsendte forslag blir lagt fram for en referansegruppe der bl.a de tilsattes organisasjoner på sentralt nivå er representert. Når det gjelder saker der det har vært lokal uenighet om forslagene, har departementet lagt opp til at slike saker skal ses i sammenheng for å få en grundigst mulig behandling. Som kjent er det ifølge politiloven til sist regjeringen som beslutter eventuelle sammenslåinger av lensmannskontorer.

       Jeg mener på denne bakgrunn at det ikke skulle være grunnlag for uro i lokalsamfunnene når det gjelder arbeidet med å utvikle politi- og lensmannsetaten. Tvert imot mener jeg at det er grunnlag for optimisme og tillit når det gjelder den innsats som gjøres for å sette etaten bedre i stand til å bekjempe kriminalitet og å betjene publikum så godt som mulig. Jeg er overbevist om at vi skal kunne effektivisere etaten og samtidig opprettholde en desentralisert etat med god kontakt med publikum i lokalsamfunnene.

Vidar Bjørnstad (A) : Jeg takker justisministeren for svaret. Det har skjedd sammenslåinger av politikammer og lensmannskontor i de senere årene, først og fremst der de har ligget i samme kommune, og det vil sikkert også kunne skje i framtida. Det er justisministerens ansvar.

       Det jeg ønsket å påpeke med mitt spørsmål, var utgangspunktet for disse organisasjonsendringene, som er å sikre et desentralisert politi, nærpoliti, med god lokalkunnskap og tilgjengelighet for publikum. I denne sammenheng understreket jeg i mitt spørsmål at operative enheter ikke må legges ned slik at tilgjengeligheten for folk flest blir forverret. Det er ikke bare Arbeiderpartiet som har gått inn for et slikt standpunkt, det er en enstemmig justiskomite. Jeg er urolig for utviklingen på bakgrunn av mange innspill fra lokalsamfunn og deler av politi- og lensmannsetaten, der det sies at effektiviseringen går på bekostning av publikumskontakt. Hvis det er tilfellet, vil justisministeren etterprøve forslag som kommer opp, og sikre at vi får beholde et desentralisert politi og lokale kontorer i nær kontakt med publikum og lokalbefolkning?

Statsråd Aud-Inger Aure : Det er allerede foretatt en del grensereguleringer, men da i saker hvor det har vært enighet mellom de berørte politidistrikt, lensmannskontor og kommunale myndigheter. Vi har i den prosessen som nå pågår, overhodet ikke foretatt slike sammenslåinger. Men jeg registrerer også en viss uro ute og har fått en del henvendelser fra ordførere. Det viser seg også at når det kommer fram litt mer informasjon om hva resultatet vil bli, er det ganske mange som ser at det ikke nødvendigvis er det beste i alle sammenhenger at det sitter et visst antall mennesker rundt omkring i ulike kommuner og administrerer. Det er også et poeng at vi får frigjort ressurser slik at politiet kan komme ut og være synlig og på den måten også virke kriminalitetsforebyggende. Så mitt utgangspunkt er synlig politi, og det i full forståelse med de kommunale myndigheter. Noe lenger enn det er vi ikke kommet, og vi tar på alvor de signal Stortinget tidligere har gitt.

       Astrid Marie Nistad (A) : Eg vil å stille følgjande spørsmål til justisministeren:

Statsråd Aud-Inger Aure : Av lotteriloven § 2 første ledd annet punktum fremgår det at departementet ved forskrift kan fastsette unntak fra deler av loven for norske skip som går i rute mellom norsk og utenlandsk havn. Slik forskrift er imidlertid ikke gitt. Lotteriloven gjelder derfor fullt ut for norske skip som anløper norsk havn. Dette gjelder både mens skipet befinner seg i og utenfor norsk territorialfarvann.

       Av forarbeidene til lotteriloven fremgår det at intensjonen med å gi adgang til å gjøre unntak fra loven for norske skip i rute mellom norsk og utenlandsk havn, var å åpne for en mulighet til å hindre forskjellsbehandling på ferger avhengig av om de er norskregistrert eller registrert i utlandet. Jeg viser til Ot.prp.nr.58 (1993-1994), side 32.

       De norskregistrerte ferger som problemstillingen kan ha relevans for, går i rute mellom Norge og Danmark. Dansk lotterilov tillater ikke drift av automater på ferger, og danskregistrerte ferger vil følgelig ikke kunne representere noen konkurranse for de norske. Det går for øvrig også svenskregistrerte ferger i rute over til danske havner. Etter svensk lotterilov må automatene være stengt når skipene ligger i havn.

       Departementet er nå i gang med å skaffe seg oversikt over og rydde opp på lotteriområdet, herunder også automatmarkedet. Det arbeides med forslag til lovendringer og med en ny samleforskrift til lotteriloven. I forbindelse med dette arbeidet vil også konkurransesituasjonen for norskregistrerte ferger mellom norske og utenlandske havner bli kartlagt, som grunnlag for å vurdere hvorvidt det er behov for ved forskrift å unnta slike ferger fra bestemmelser i lotteriloven. Fram til dette arbeidet er fullført og eventuelle unntak er gjort, gjelder lotterilovens bestemmelser fullt ut også på dette området.

       Avslutningsvis påpekes at det etter lotteriloven § 6 som hovedregel er forbudt å avholde lotteri uten tillatelse.

Astrid Marie Nistad (A) : Av svaret, som eg takkar for, forstår eg at departementet har valt å følgje lotterilova med bakgrunn i at forskrift ikkje er gitt. Under behandlinga her i Stortinget var det eit stort fleirtal som slutta seg til det departementet sjølv skreiv:

       « Departementet er enig i at loven ikke bør gjelde norske skip som ikke, eller bare sjelden, anløper norsk havn. For norske skip som går i rute mellom norsk og utenlandsk havn, bør det » - eg understrekar bør - « åpnes for unntak fra lovens regler. »

       Ut frå at ein ikkje har opna for dette ved forskrift, har ein altså stoppa kasino- og speleautomatane på dei ferjene som går mellom dansk og norsk hamn. Eg spør: Ville det ikkje vore meir i tråd med fleirtalsinnstillinga frå Stortinget om ein hadde gjeve dispensasjon til ein kom vidare med lotterilova og ein samleproposisjon til Stortinget låg føre, og på den måten følgt stortingsfleirtalet i denne saka?

Spørsmål 12

       Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten May Britt Vihovde til samferdselsministeren, vil bli tatt opp av representanten Gunn-Vivian Eide.

       Gunn-Vivian Eide (V) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til samferdselsminister Odd Einar Dørum:

       « I de fleste store byer er det knapphet på areal til næringsutvikling og boligbygging. Særlig i sentrum av byene er arealknappheten stor, samtidig som flere og flere ønsker å bosette seg midt i det urbane sentrum. Det er dessuten et politisk mål å få mer transport over fra vei til sjø, og de fleste regionale » - og nasjonale - « havner søkes nå utbygd, ofte med sentral beliggenhet.

       Hvordan kan det utvikles en nasjonal politikk for lokalisering av regionale » - og, hvis jeg kan føye det til, nasjonale - « godshavner, og vil problemstillingen bli drøftet i ny transportplan? »

Statsråd Odd Einar Dørum : Svaret er utformet i samråd med fiskeriministeren, som er ansvarlig for havnespørsmål. Det er av avgjørende betydning å vurdere havnespørsmål som en integrert del av transportpolitikken selv om ansvaret er fordelt på flere aktører. Jeg vil derfor understreke det nære samarbeidet mellom Fiskeridepartementet og Samferdselsdepartementet i disse spørsmålene. Dette er nødvendig både i forhold til arbeidet med samlet plan for transportpolitikken og for å legge til rette for en helhetlig areal- og transportpolitikk som gir grunnlag for gode og effektive valg av transportformer og hensiktsmessig arealutnyttelse.

Gunn-Vivian Eide (V) : Jeg takker samferdselsministeren for svaret, og jeg er veldig glad for det arbeidet som er satt i gang i Oslofjordregionen. Jeg tar det for gitt at samferdselsministeren ser at det fins tilsvarende problemstillinger i de andre storbyregionene. I Bergen er f.eks et av problemene at den nasjonale havnen utbygges i Bergen sentrum på grunn av manglende jernbanetilknytning til andre aktuelle lokaliseringsalternativer. Den problemstillingen kan trolig bare løses ved en nasjonal politikk der de ulike transportformene ses i sammenheng med byutvikling og miljø.

       Mitt tilleggsspørsmål blir derfor: Vil Regjeringen ta initiativ til å overføre prinsipper fra det pågående samarbeidet i Oslofjordregionen til andre storbyregioner, og vil det bli satt i gang nye lignende prosesser i de andre byene?

Statsråd Odd Einar Dørum : De arbeidene som er satt i verk i Oslofjordregionen, har hatt en lokal og regional begrunnelse. Men det sier seg selv at de arbeider som er lagt opp, har en prinsipiell betydning som også kan være av interesse andre steder; det framgår av det mandat som utredningsarbeidet har, og som er gitt av Fiskeridepartementet. Her framgår det at en skal se på havnene i en regional sammenheng i Oslofjordregionen, opp mot transportpolitikken for øvrig, en skal se det opp mot miljøhensyn og hensynet til byutvikling i de ulike byområdene rundt fjorden. På den måten kan en si at denne utredningen forholder seg til det prinsipielle spørsmålet som er reist av representanten Eide. I hvilken form en skal dra læring av dette arbeidet og hvordan det skal overføres til andre steder, er det for tidlig å si noe om. Men jeg tror dette grepet som nå er tatt i Oslofjordregionen, bør oppfattes som et viktig initiativ.

Spørsmål 13

       Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Sigvald Oppebøen Hansen til kirke-, utdannings- og forskningsministeren, vil bli tatt opp av representanten Tomas Norvoll.

       Tomas Norvoll (A) : Jeg har følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « Departementet har nå fordelt nye studieplassar innanfor sjukepleie som blei oppretta gjennom Handlingsplanen for helse- og omsorgspersonell. Fordelinga syner at helseregion 2 bare har fått 20 nye studieplassar plassert i Buskerud. Akershus og Telemark har i fleire år dokumentert stor mangel på sjukepleiarar i sine fylke.

       Kva slags tiltak vil statsråden setje i gang for å løyse desse dokumenterte behova? »

Statsråd Jon Lilletun : Det er over statsbudsjettet for 1998 løyvt midlar til å opprette 190 ekstra studieplassar i grunnutdanning sjukepleie. Departementet bad høgskulane fremje søknad som grunnlag for tildeling av desse plassane. Responsen var stor. Høgskulane søkte samla sett om 420 plassar. Utover dei 190 studieplassane har departementet også fordelt 60 plassar til private høgskular. Samla opptak hausten 1998 aukar dermed med 250 plassar i forhold til kapasiteten i dag.

       Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet har ved fordeling av dei nye studieplassane i grunnutdanning sjukepleie lagt vekt på følgjande forhold etter å ha søkt råd hos Sosial- og helsedepartementet: geografisk prioritering av dei nordlegaste fylka, desentraliserte tilbod og deltidstilbod. Som følgje av dette er over 20 % av dei nye studieplassane lokaliserte til Nord-Noreg. Berre 30 av dei 190 plassane ved statlege høgskular er ordinære plassar lokaliserte til sjølve høgskulen.

       Departementet er klar over at behovet for sjukepleiarar er stort i Telemark og Akershus, slik det er i andre fylke. Med utgangspunkt i nemnde tildelingskriterium og disponibel økonomisk ramme har vi likevel etter ei samla vurdering ikkje funne rom for å imøtekome søknadene om nye studieplassar frå høgskulane i desse to fylka. Eg vil elles presisere at tildelinga samla sett gav 45 studieplassar til helseregion 2, ikkje 20 som nemnt i spørsmålet frå representanten Oppebøen Hansen. Utover 20 plassar ved Høgskolen i Buskerud er det tildelt 25 plassar til ein privat høgskule, Menighetssøsterhjemmet i Oslo. I tillegg har Diakonhjemmets Høgskolesenter fått 25 desentraliserte plassar til eit fagleg spennande fjernundervisningsprosjekt. Det kan vere aktuelt å vurdere også desse studieplassane i lys av behovet i dei aktuelle fylka i helseregion 2.

       Spørsmålet om vidare tiltak for å betre rekrutteringssituasjonen når det gjeld ledige sjukepleiarstillingar, vil m.a. verte behandla i dimensjoneringsmeldinga, som eg snart vil leggje fram. Eg viser elles til det svaret eg vil gje til representanten Reikvam i eit seinare spørsmål om tilsvarande problemstillingar.

       Om det vert auke i talet på studieplassar totalt i neste budsjett, vil desse fylka som ikkje nådde opp denne gongen, ha gode utsikter neste gong.

Tomas Norvoll (A) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Personlig skal ikke jeg felle noen tårer over at Nord-Norge blir prioritert her. Men likevel er det sånn at Akershus er et fylke med 450.000 mennesker, og vi er alle kjent med situasjonen ved Sentralsykehuset i Akershus. Samtidig vet vi at Telemark har behov for 600 nye sykepleiere innen år 2000. Da blir det litt rart at denne regionen er bortimot fullstendig uteglemt når man skal fordele nye studieplasser.

       Jeg må si at jeg blir litt overrasket når statsråden vektlegger at Diakonhjemmet kanskje kan legge noen studieplasser ut i denne regionen. Det blir helt feil for meg. Det kan ikke være sånn at politikken for å dekke behovet for sykepleiere ute i distriktene skal være at det er private, kristelige høyskoler som skal stå for den biten. Jeg må spørre om det er en bevisst prioritering fra Regjeringens side når man gir 24 % av plassene til de kristelige, private høyskolene istedenfor å legge dem inn i den offentlige sektoren for å få en jevn fordeling av antallet studieplasser.

Statsråd Jon Lilletun : No har nok statsråden innsett at det å verte helt i høve til tildeling av studieplassar, er ei vanskeleg øving. Og om dei 60 plassane hadde vorte tildelte desse to fylka, ville det i køen etter dei igjen stått ganske mange av dei som ikkje fekk av dei 420 plassane som ein hadde søkt om.

       Når det gjeld det private alternativet, er det gode sjukepleiarar som vert utdanna der, og som vil kome like mykje til nytte i denne regionen om dei er utdanna på Menighetssøsterhjemmet som om dei var utdanna ved Høgskulen i Akershus. Derfor forstår eg på ein måte ikkje den kritikken.

       At Arbeidarpartiet og Kristeleg Folkeparti og den noverande regjeringa ser ulikt på dei private institusjonane i regi av frivillige organisasjonar - i dette tilfellet kristelege organisasjonar - veit vi frå tidlegare. Men som sagt: Ei heilskapleg vurdering har gjordt at vi kom fram til denne fordelinga, og eg meiner framleis at med dei midlane som fanst til disposisjon, var dette ei god fordeling.

       Anneliese Dørum (A) : Jeg vil få stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « Når vil kirke-, utdannings- og forskningsministeren rydde opp i forholdene omkring Kautokeino menighet, slik han har bebudet? »

Statsråd Jon Lilletun : Saka som vedgår tilhøva i Kautokeino kyrkjelyd, er ei vond og vanskeleg sak. Den må òg til ein viss grad verte sett i samanheng med andre saker som har sitt utspring i det såkalla Strandebarm prosti.

       Eg gav den 7. november 1997 soknepresten i Kautokeino, Olav Berg Lyngmo, saman med ein del andre prestar, ei åtvaring. I veka fram mot 8. mars var biskop Steinholt på visitas i Kautokeino. Eg har hatt eit møte med biskopen om dette. Det ligg òg føre rapport frå biskopen om visitasen og sokneprestens åtferd i høve visitasen. Eg har motteke førespurnad om møtet frå soknerådet i Kautokeino. Som kjent stør fleirtalet her soknepresten.

       Eg hadde i går, den 28. april, møte med fleirtalet og mindretalet i soknerådet samt med ein representant for dei andre tilsette i kyrkjelyden, som har svært vanskelege arbeidstilhøve i den noverande situasjonen.

       Eg ventar no på ein rapport frå biskop Ola Steinholt om soknepresten i Gamvik som også må sjåast i samband med situasjonen i Kautokeino og åtvaringa frå meg.

       Eg vil arbeide så raskt som mogleg med desse sakene, men òg så grundig som det er turvande.

       Då delar av saka er ei personalsak, finn eg det ikkje rett å gå nærare inn på enkeltdetaljar på dette tidspunktet.

Anneliese Dørum (A) : Jeg takker statsråden for svaret.

       For folk flest synes det uforståelig at presten i Kautokeino skal få lov til å dele et lokalsamfunn, ødelegge en hel menighet og arbeidsmiljøet til de ansatte i Kirken bare fordi han ikke aksepterer at biskopen hans anerkjenner folk som er homofile.

       Jeg hørte statsråden i Redaksjon 21 i går, og det kan virke som statsråden har stor forståelse for sokneprestens handlemåte. Betyr dette at statsråden ikke vil følge Kirkens råd i denne saken?

Statsråd Jon Lilletun : Når det gjeld programmet som representanten Dørum synte til, har eg fått andre reaksjonar tidlegare i dag der det vart sagt at eg i altfor stor grad la opp til ein kritikk av sokneprestens handlemåte og ikkje det motsette, så det kan tydeleg sjåast på to forskjellige vis.

       Dessverre er det ikkje slik at denne saka er løyst om det skulle verte ei avskjedssak, for store delar av kyrkjelyden vil opplagt òg, slik fleirtalet i soknerådet seier, på ein måte fylgje med i ein slik situasjon, og kløyvinga vil nok i stor grad verte halden ved lag. På direkte spørsmål frå representanten Dørum om eg vil høyre på Kyrkjas råd, er det heilt klart at eg i sterk grad vil høyre på Kyrkjas råd, men eg er samstundes nøydd til å behandle denne saka ansvarleg. Det er eg i ferd med. Og eg skal love representanten Dørum at her skal det ikkje brukast meir tid enn strengt turvande.

       Rolf Reikvam (SV) : Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « Departementet har nå fordelt de nye studieplassene innen sykepleie. Til knapt 200 nye plasser var det tilbud om ca 500 plasser ved statlige og private høgskoler. Dette viser at det finnes ledig kapasitet ved flere høgskoler. Sykepleiermangelen er stor, og det importeres nå sykepleiere fra land som sikkert har behov for disse sjøl.

       Vil statsråden i en egen sak eller i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett ta initiativ til å opprette flere plasser slik at kapasiteten kan utnyttes? »

Statsråd Jon Lilletun : Som eg sa i svaret på spørsmålet frå representanten Oppebøen Hansen, har departementet etter påske tildelt nye studieplassar til grunnutdanning sjukepleie, slik at opptakskapasiteten hausten 1998 blir auka med 250 plassar i forhold til kapasiteten i dag.

       Eg er samd med representanten Reikvam i at mangelen på sjukepleiarar er stor. Høgskulane viser gjennom søknadene sine at dei har kapasitet til å auke opptaket. Med bakgrunn i tildelte økonomiske rammer har departementet likevel ikkje funne rom for å imøtekome meir enn 60 % av søknadene. Eg har i svaret mitt til representanten Oppebøen Hansen gjort greie for kva departementet har vektlagt tyngst ved tildelinga.

       Tilgangen på kvalitativt gode praksisplassar er ein flaskehals i samband med opptrapping av opptakskapasiteten. Det gjeld særleg praksis på medisinske og kirurgiske avdelingar i sjukehus. Med dei mange desentraliserte opplegga som vi no har gjeve klarsignal til, vil det vere uproblematisk å skaffe praksisplassar i primærhelsetenesta ute i kommunane. På den andre sida vil konkurransen mellom dei viktige praksisplassane ved sjukehusa verte skjerpa. Mangelen på slike praksisplassar må m.a. sjåast i samanheng med dei endringane som har skjedd ved sjukehusa dei seinare åra, med kortare liggjetid og færre sengepostar.

       Departementet har sett ned eit utval som skal sjå på ulike sider av sjukepleiarutdanninga, m.a. praksisplassproblematikken. Utvalet vil òg vurdere om det lar seg gjere å auke opptaket ytterlegare utan at dette går ut over kvaliteten på utdanninga. Bruk av fjernundervisning må inngå i slike vurderingar. Utvalet sine konklusjonar vil vere viktige for val av framtidige strategiar for å sikre ei betre rekruttering til sjukepleiaryrket. Det vil vere behov for tett dialog mellom mitt departementet og Helsedepartementet om desse spørsmåla.

       Eg kan elles leggje til at vi utanom den særskilde søknadsrunden har fått førespurnad frå to høgskular om etablering av grunnutdanning i sjukepleie som oppdragsundervisning med fullfinansiering frå kommunar. Departementet vil vurdere nærare dei prinsipielle sidene ved slike opplegg, men reknar med at avgjerd vil liggje føre så vidt tidleg at dei eventuelt kan vere aktuelle alt frå i haust.

       Utover dette vil eg - som eg òg gjorde i svaret på spørsmålet fra representanten Oppebøen Hansen - vise til nærare omtale av desse spørsmåla i den kommande dimensjoneringsmeldinga. Den vil kome i samanheng med dei reformene som Helsedepartementet no legg fram, slik at vi kan sjå det framtidige behovet i ein større samanheng.

Rolf Reikvam (SV) : Jeg takker for svaret. Jeg hadde ikke ventet at statsråden skulle lekke fra behandlingen av revidert nasjonalbudsjett. Han gjorde dette med praksisplasser til et hovedproblem. Jeg oppfatter i allfall svaret dit hen at det på mange måter er et hovedproblem å skaffe nok praksisplasser. Så avsluttet han med å si at en vurderer å opprette flere plasser ved at kommuner kjøper sykepleierplasser. Det betyr at det ikke er praksisplassene som er problemet, men de økonomiske rammene. Det må bli konklusjonen på svaret fra statsråden.

       Da blir mitt spørsmål: Mener statsråden at det vil være behov for å utdanne flere sykepleiere enn det som det er bevilget for innenfor nåværende rammer? Det er et rimelig konkret og greit spørsmål som jeg håper statsråden kan svare rimelig konkret på, for det vil ha betydning for hvilken stilling Stortinget skal ta til det å øke antallet studieplasser, eventuelt i forbindelse med behandlingen av revidert nasjonalbudsjett.

Statsråd Jon Lilletun : Eg prøvde i mitt hovudsvar å gje ei brei omtale av problemet i høve til praksisplassar når det gjeld den opptrappinga som er naudsynt i samband med dimensjoneringsmeldinga som vil kome. Det vil heilt klart verte eit hovudproblem å skaffe desse praksisplassane, men samstundes viser søknadene som låg føre til den runden vi no hadde, at det er ein del kapasitet allereie utover det som låg i årets statsbudsjett.

       Når det gjeld revidert nasjonalbudsjett, vil ikkje statsråden kommentere det på dette tidspunktet, men i høve til spørsmålet og tilleggsspørsmåla trur eg at representanten Reikvam har fått rimeleg klare svar.

Spørsmål 16

       Fra representanten Hallgeir H Langeland til forsvarsministeren:

       « Ifølge opplysninger i Bergens Tidende lørdag 4. april 1998 skal Forsvaret etablere en radar kalt Globus II i Vardø. Avisen skriver videre at denne radaren tidligere har vært brukt i tester av USAs planlagte rakettforsvar.

       Kan forsvarsministeren gjøre greie for hvilke oppgaver radaren skal ha, og forsikre Stortinget om at denne radaren vil være under full norsk kontroll og ikke en del av USAs rakettforsvar når den utplasseres i Norge? »

       Presidenten: Dette spørsmålet er utsatt til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

Spørsmål 17

       Jan Johnsen (H) : Jeg har følgende spørsmål til helseministeren:

       « I VG 8. april 1998 kunne vi lese om en person fra Tromsø som siden 1996 har forsøkt å få tatt en øyeoperasjon. Til slutt fikk han mulighet til å reise til Haukeland sykehus. Ventetiden var imidlertid 1 år, så han valgte å ta operasjonen, som kostet kr 22.000, ved en privat klinikk i Tromsø.

       Vil helseministeren se på muligheten til å forandre den praksis som i dag gjelder, slik at det offentlige i slike saker kan få redusert sine utgifter og ikke minst pasienten sine lidelser så raskt som mulig? »

Statsråd Dagfinn Høybråten : Representanten Johnsens spørsmål berører flere sentrale problemstillinger. I svaret vil jeg konsentrere meg om to forhold: for det første om prioritering og ventetider, og for det andre om arbeidsfordelingen mellom offentlige og private sykehus.

       Jeg vil innledningsvis minne om at det er fylkeskommunen som er hovedansvarlig for organiseringen av sykehustjenestene, og at det er fylkeslegens og Helsetilsynets oppgave å føre tilsyn med at de fylkeskommunale helsetjenestene drives forsvarlig. Jeg kan derfor ikke gå inn på premissene for de lokale beslutningene som ligger til grunn for spørsmålet og vil måtte besvare dette mer generelt.

       Spørsmålet har altså som utgangspunkt at Troms fylkeskommune ved øyeavdelingen på Regionsykehuset i Tromsø har valgt å tilby en pasient behandling innenfor det offentlige helsevesen ved Haukeland sykehus i Bergen i stedet for behandling ved en privat klinikk i Tromsø. Videre stiller representanten Johnsen spørsmål om jeg vil se på mulighetene for å forandre den praksis som i dag gjelder, for at det offentlige kan få redusert sine utgifter og ikke minst pasienten sine lidelser.

       Dagens praksis bygger på at helsevesenet er nødt til å foreta en streng prioritering mellom pasienter. Derfor er sykehusene forpliktet til å yte øyeblikkelig hjelp der tilstandens alvorlighetsgrad tilsier det, og det er viktig å understreke at dette gjelder for ca to tredjedeler av alle sykehusopphold. Videre er det innført en ordning med tre måneders ventetidsgaranti for å sikre de alvorligst syke ventelistepasientene rask behandling. Offentlige sykehus skal også ta seg av andre pasientkategorier, men i prioriteringen ligger det også at noe må prioriteres ned. Uten å gå inn på den vurdering som er gjort i denne konkrete saken, konstaterer jeg at den medisinske faginstans ikke har valgt å prioritere dette tilfellet. Dette viser at helsevesenet er i stand til å prioritere mellom pasienter, noe som er helt avgjørende for at vi skal få til å styrke innsatsen på viktige, prioriterte områder.

       Videre kan det stilles spørsmål ved om det er hensiktsmessig å henvise en pasient til offentlig behandling i Bergen når det finnes et privat behandlingstilbud på hjemstedet. De gjeldende retningslinjer oppmuntrer fylkeskommunene til å tilby sine pasienter behandling i det offentlige helsevesenet. Grunnen til dette er at vi ønsker at tilbudet til pasientene skal være underlagt en helhetlig prioritering, slik at de alvorligst syke skal få behandling først og på like vilkår, uavhengig av bosted og inntekt. Dette er en sentral premiss for Regjeringen, som har valgt å føre en helsepolitikk med sikte på å sikre knappe personellressurser for et allment tilgjengelig offentlig helsevesen.

       Dagens praksis er med andre ord iverksatt for å kunne opprettholde et offentlig helsevesen som prioriterer de alvorligst syke, uavhengig av bosted og sosial status. I en nylig fremlagt OECD-rapport slås det fast at det norske helsevesenet har lyktes med å gi et tilbud av høy kvalitet til hele befolkningen. OECD peker særlig på at vi ligger i verdenstoppen når det gjelder gjennomsnittlig levealder, og at barnedødeligheten er den nest laveste i OECD-området. Det pekes også på at helsevesenet dekker hele befolkningen, uavhengig av bosted og inntekt, og at tilbudet kjennetegnes av høy kvalitet og høyt kompetansenivå. Imidlertid legger rapporten heller ikke skjul på at det er problemer knyttet til lange ventelister, og at disse problemene i stor grad kan knyttes til uhensiktsmessig organisering og arbeidsdeling. Skal innsatsen på disse områdene ha forventet effekt, er det imidlertid viktig å holde fast det overordnede prinsipp om at knappe personellressurser settes inn i behandlingen av de alvorligst syke. Dette tilsier som nevnt at de prioriteringskriterier som Lønning-utvalget anbefalte, og som Stortinget har sluttet seg til, holdes i hevd.

       Dersom behandlingen av den konkrete pasienten som representanten Johnsen viser til i sitt innlegg, ikke er i strid med disse overordnede prinsipper, kan jeg ikke se noen grunn til at det er behov for å endre dagens rammebetingelser. Spørsmålet om fylkeskommunen eller Regionsykehuset kunne ha håndtert denne konkrete saken annerledes, er imidlertid en sak for de lokale myndigheter.

Jan Johnsen (H) : Jeg takker helseministeren for svaret, men jeg er ikke fornøyd med det. Jeg hadde forventet at helseministeren hadde kommet med et svar som sa at han ville se på disse reglene, slik at det mer gikk i pasientens retning enn i fylkeskommunens retning.

       Jeg ble litt sjokkert da jeg hørte at helseministeren sa at de gjeldende retningslinjer oppmuntrer fylkeskommunen til å få pasienten behandlet i det offentlige helsevesen. Det burde vel være pasienten vi som politikere skal sette i sentrum, slik at vedkommende får raskest mulig behandling - eller er det ikke slik?

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg kan ikke se at det er noen grunn til å bli sjokkert over den smule politisk uenighet som jeg øyner at det er mellom representanten Johnsen og meg når det gjelder blandingsforholdet mellom privat og offentlig sykehusdrift. Jeg mener absolutt at pasientens beste skal settes i sentrum, og pasientens beste er viktigere enn hensynet til fylkeskommunen som institusjon og forvaltningsnivå.

       Det er jo nettopp derfor denne regjeringen er tilbakeholden med å åpne for en større utbygging av private sykehusløsninger så lenge vi har knapphet på helsepersonell i Norge. For hvis vi skulle gjøre det, ville jo hensynet til de pasientene som ikke kan betale for seg i et privat system, bli skadelidende i den forstand at vi ville trekke ressurser ut av det offentlige helsevesenet.

       Jeg mener absolutt at den politikken vi fører, er egnet til å tilgodese pasientenes interesser, og alle pasienters interesser.

       Jan Johnsen (H) : Jeg har følgende spørsmål til helseministeren:

       « Magnettomografi har vist seg å være overlegent alt annet diagnostisk utstyr. Ifølge uttalelser fra departementet kan ikke magnettomografitilbudet bygges raskt nok ut i Norge. Det sies videre at 30-40 % av de pasientene som har vært til undersøkelse i magnettomografi, får forandret sin diagnose.

       Vil helseministeren sørge for at dette utstyret får prioritet ved neste års statsbudsjett? »

Statsråd Dagfinn Høybråten : Magnetisk resonansavbilding, MR, er en diagnostisk metode som ved hjelp av et kraftig magnetfelt, radiobølger og avansert datateknologi lager snittbilder fra kroppen i alle tenkelige billedplan. MR-undersøkelser er blitt et helt sentralt diagnostisk verktøy innen billeddannende diagnostikk. Metodens største potensial er sannsynligvis innen kreftdiagnostikk.

       I departementets plan for utbygging av MR-teknologi ved landets sykehus fra 1993 var det lagt opp til en gradvis utbygging til totalt 30 - 32 maskiner over 10 år, fram til 2003. Utbyggingen av MR-teknologi har gått raskere enn departementets plan for utbygging i sin tid la opp til. MR finnes nå i de fleste fylker, og planlegges installert i de fylkene som fortsatt mangler slike maskiner. MR vil ifølge NOU 1997:20 om norsk kreftplan i årene framover komme til å prege billeddiagnostikken enda sterkere enn i dag, noe som vil stille krav både til utdanning av det personalet som skal betjene utstyret, og til investeringer i utstyr. Departementet legger fram en plan for utstyrsanskaffelse - ikke i forbindelse med budsjettet for 1999, men allerede i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 1998 - og siktemålet er å bedre utstyrssituasjonen i norske sykehus. I planen fremmes forslag til hvordan en nødvendig utstyrsfornyelse, herunder også MR-teknologi, kan finne sted i sykehusene.

Jan Johnsen (H) : Jeg takker ministeren igjen for svaret.

       I Norge ble magnettomografi innført i 1986, og etter ganske kort tid ble vi nr. 7 i verden på dekning av magnettomografi, folketallet tatt i betraktning. I dag er det slik at Norge i alt har 17-18 systemer, mens en i Sverige f.eks har 56 systemer. I Stockholm fylke alene er det 18 maskiner, i Norge er det 17. Det forteller litt om på hvilken måte vi har satset på denne fremragende teknologien, en teknologi som sparer alle parter. Jeg forstod jo at ministeren ville ta dette opp allerede i revidert nasjonalbudsjett, men jeg må igjen få stille spørsmålet: Vil ministeren prøve å forsere dette slik at vi igjen kommer opp på et nivå som er anstendig, iallfall i forhold til Norden?

Statsråd Dagfinn Høybråten : Representanten Johnsen har helt rett i at det er stor forskjell på utstyrssituasjonen ved norske og svenske sykehus. En viktig årsak til det er at man i Sverige år om annet sørger for nødvendig fornyelse og vedlikehold av utstyret, og det må man faktisk gjøre som et ledd i budsjett- og regnskapsprosedyrene. Slik er det ikke hos oss, og etter min mening har det vært for enkelt for sykehuseierne å saldere med utstyrsbehov i forhold til de løpende behov for både fornyelse og vedlikehold.

       Og svaret på spørsmålet er: Det at Regjeringen legger fram en nasjonal plan for investeringer i sykehusutstyr, er et uttrykk for at man ikke er tilfreds med den situasjonen som har fått utvikle seg, og som representanten Johnsen nå beskrev en del av gjennom sin merknad. I det ligger også at Regjeringen gjennom denne planen vil forsere fornyelsen av sykehusutstyret.

Jan Johnsen (H) : Jeg takker igjen ministeren for svaret. Nå er det slik at Norge har en dekning i magnettomografi på 200.000 personer pr. maskin, mens Sverige har en dekning på ca 100.000. Dette er ganske dramatisk når det gjelder de mulighetene man har innenfor diagnostikk på de forskjellige plan.

       Ministeren nevnte at sannsynligvis ville magnettomografi i fremtiden bli mest brukt innenfor kreftdiagnostikk, men jeg kan forsikre ministeren om at også innenfor kardiagnostikk vil dette bli et viktig verktøy i fremtiden.

       Men jeg vil ha et klart svar: Ønsker denne regjeringen å satse spesielt på magnettomografi i fremtiden, f.eks ved neste års budsjett, og gjerne allerede nå i revidert budsjett? Det ministeren har svart, er at det skal satses på utstyr. Jeg spør uttrykkelig om magnettomografi.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg har svart at vi vil legge fram forslag i denne planen om hvordan en nødvendig utstyrsfornyelse, herunder også MR-teknologi, kan finne sted i sykehusene. Og i det ligger det at dette inngår i den økte innsats som vi planlegger på dette området.

       Det er få dager til vi skal legge fram disse dokumentene for Stortinget, og det vil gi Stortinget en anledning til å vurdere om Regjeringen har prioritert det høyt nok, og om man vil prioritere annerledes. Men jeg legger til grunn at dette blir en viktig del av den fornyelse som skal skje i norske sykehus framover.

Presidenten: Vi er da ferdig med den ordinære spørretimen.