Sak nr. 2
Interpellasjon fra representanten Erik Solheim til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:
« Den teknologiske revolusjonen innen informasjonsteknologi og genteknologi bidrar trolig mer enn noe annet til å omforme samfunnet ved inngangen til et nytt århundre.
Stortinget ba høsten 1996 om å få utredet opprettelsen av et teknologiråd i Norge. I Danmark er et slikt teknologiråd en aktiv medspiller i den offentlige debatt og en viktig informasjonskilde for det politiske miljø. Liknende teknologivurderingsinstitusjoner finnes i en rekke europeiske land og til og med i delstater.
Den teknologiske utvikling kan i begrenset grad styres gjennom lover og forskrifter. Den viktigste kontroll er den offentlige debatt selv. Opprettelsen av et norsk teknologiråd begynner derfor å haste.
Når tar Regjeringen sikte på at teknologirådet kan være opprettet? »

TALERE:

       Erik Solheim (SV) : Etter at EU-striden var over, hadde jeg besøk av noen spanske journalister. Jeg spurte dem om hva de hadde lagt mest merke til i Norge under EU-striden. Da var svaret at det de hadde lagt mest merke til, skjedde en dag de hadde vært i Hardanger, der de hadde sittet og sett en småbruker som satt øverst oppe i bygda med mobiltelefonen sin og dirigerte troppene mot EU. Noe liknende hadde de aldri sett i sitt hjemland, og det peker på noe helt sentralt, nemlig at Norge er et land hvor massebruk av ny teknologi - uansett hva som ble sagt i debatten med helseministeren tidligere her i dag - er mer utbredt enn noe annet sted. Vi har flere mobiltelefoner, flere Internett-oppkoblinger, flere personlige datamaskiner, bankene våre er mer datafiserte enn banker noe annet sted i verden, og i all hovedsak er dette en positiv ting.

       Den teknologiske utvikling er avgjørende for samfunnsutviklingen på en rekke områder. Jeg har pekt på to avgjørende, nemlig informasjonsteknologi og genteknologi, men selvsagt er det mange flere områder. Og alle tenkende mennesker forstår at det er både positive og negative sider ved dette.

       Når det gjelder informasjonsteknologien, gir den mennesker en uhørt valgfrihet i forhold til tidligere tider, men den kan bryte ned fellesskap. Den gir oss en kunnskap som tidligere generasjoner aldri har fått, men den kan skape nye intellektuelle klasseskiller. Den sprer informasjon og bryter ned diktaturer, men gir også mulighet for kontroll av personer som ville gjort Stalin grønn av misunnelse.

       Det samme perspektivet gjelder med hensyn til genteknologi. Den kan gi en grønn revolusjon i betydningen produsere mer mat for flere mennesker enn tidligere, men man har også faren for naturlig utarming ved at genmodifiserte mekanismer sprer seg på en farlig måte i naturen. Den kan gi redskaper for å fjerne sykdommer, men den kan også, som hos Saddam Hussein, brukes til å produsere livsfarlige våpen. Med andre ord, vi trenger en maksimal offentlig debatt om alle spørsmål knyttet til teknologisk endring og utvikling.

       Den tid er over - om den noen gang har eksistert - at teknologisk utvikling i hovedsak kan reguleres ved hjelp av forskrifter, lover og regler. Bare i det øyeblikk disse forskriftene og reglene samsvarer med den offentlige mening og med folks rettsoppfatning, vil det være mulig for politikere å sette dem ut i livet. Det er med andre ord den offentlige debatt og offentlig mening som er det avgjørende spørsmål for enhver fornuftig tenking rundt ny teknologi. Derfor trenger vi en slik institusjon som er foreslått her i dag.

       Så vil noen si - jeg har møtt det mange ganger - at dette med teknologisk utvikling er ikke noe nytt, det har alltid eksistert i menneskets historie. Men det er tre ting som er nye. Det første er tempoet i denne utviklingen. Den skjer så raskt at det er ikke sammenlignbart med noen annen epoke i menneskehetens historie. Før gikk utviklingen langsomt, nå skjer endringene i et tempo som gjør at vi knapt rekker å summe oss. Dernest er det nytt at for nesten alle vesentlige ting ligger vitenskap i bunn. Under de teknologiske endringene i forrige århundre kunne Edison sitte og lage tusenvis av patenterte oppfinnelser som et personlig geni. I dag er det nesten alltid vitenskapelige oppdagelser i bunn, og det er svære forskermiljøer med tusenvis, eller i hvert fall hundrevis av mennesker som sammen arbeider seg fram til de vesentlige resultatene. For det tredje representerer den nye teknologien på noen områder et kvantesprang, helt avgjørende endringer, slik at det ikke er en gradvis utvikling. Verden var annerledes etter at den første atomeksplosjonen var foretatt, det var ikke en gradvis utvikling, ikke noe som skjedde skritt for skritt. Det samme gjelder også innen gen- og bioteknologien. Når mennesket er i stand til å bearbeide seg selv som natur, fullstendig forandre sine egne arveegenskaper, ha kontroll med dem og forandre dem, er vi i en kvalitativt ny situasjon, ikke bare en gradvis forandring av det som foregikk før. Alt dette og mye mer tilsier at offentlig debatt om teknologi er vel så viktig som de fleste andre offentlige debatter.

       Jeg skal ikke gå gjennom saksgangen i forsøket på å få etablert et teknologiråd i Norge, det tror jeg kanskje at statsråden vil komme tilbake til, men la meg minne om at slike institusjoner, teknologiråd eller teknologinemnd, eksisterer i de fleste land som det er naturlig for Norge å sammenligne seg med. I Storbritannia har man noe som heter Parliament Office of Science and Technology. Det er styrt av parlamentarikere. Eksempler på temaer de har tatt opp, er global oppvarming, teknologi for personidentifikasjon, teknologi for å fjerne oljerigger, aids, krybbedød, informasjonsmotorveien, fjernarbeid, for å nevne noe. I Tyskland har man Bureau für Technikfolgen-Abschätzung beim deutschen Bundestag, som det heter. Det er en tilsvarende institusjon for å vurdere teknologi knyttet til den tyske forbundsdagen. I Tyskland har sågar delstaten Baden-Württemberg en slik teknologivurderingsinstitusjon. Baden-Württemberg er som mange vil vite, kanskje den teknologisk mest avanserte av alle tyske delstater. Den har stått i spissen og er den rikeste og mest velstående og den med størst grad av teknologisk industri. Så det er ingen tilfeldighet at det er akkurat der man har utviklet en slik institusjon. Det er ikke en spesielt radikal delstat, under noen vurdering av det.

       Det som er lettest for oss å sammenligne oss med, er Danmark. Der fikk man teknologinemnd allerede i 1985. I 1995 ble den erstattet av et teknologiråd, som er en selveiende institusjon, og det er i dag unison enighet, med et mulig forbehold for det danske fremskrittspartiet, om at dette er en positiv institusjon. Det er vellykket, og det har skapt en masse fornuftige debatter. De har drevet med scenarier, verksteder, ekspertutredninger, høringer, såkalte konsensuskonferanser, og de har bidratt til å følge den internasjonale teknologiske utvikling og den danske. De har gjort det for et meget beskjedent beløp - det er snakk om 10 mill. kr - for å kunne bidra til den offentlige debatt rundt teknologi, som er selve formålet.

       Så vil noen si at det finnes en rekke andre institusjoner som har med teknologivurdering å gjøre. Vi har etiske råd i Norge, vi har Bioteknologinemnda - hva er så det spesifikke som et teknologiråd eller en teknologinemnd skal gjøre? Slik jeg ser det, er det to spesifikke formål. Det ene er at en slik nemnd eller et slikt råd ikke skal trekke konklusjoner, men først og fremst bidra til offentlig debatt, sørge for at saker holdes levende, sørge for at legfolk trekkes med i vurderingene, sørge for at eksperter som har tilstrekkelig kompetanse på selve saksfeltet, og legfolk som kan ha kunnskap og kompetanse om hvordan dette vil virke på menneskene, på våre liv, skal kunne møtes, slik at man får den folkelige debatt som er avgjørende for å kunne holde ekspertveldet under en viss kontroll.

       Det andre elementet er at en slik institusjon må være om ikke formelt, så reellt knyttet opp mot det politiske styringssystemet, slik at regjering, storting, presse og andre enkelt kan bruke det i sitt daglige virke - innhente synspunkter der, ikke konklusjoner, men vurderinger, få hjelp til å hente kunnskapen der den måtte finnes i andre forskningsmiljøer i Norge eller i utlandet. Selvsagt vil ikke en slik institusjon med et beskjedent budsjett kunne ha kunnskap og kompetanse om hele feltet av teknologisk endring, men dens oppgave er å vite hvor den kunnskapen er, og engasjere den kunnskapen i en offentlig debatt.

       Skal man få til en slik institusjon, er nøkkelordet uavhengighet. Det tror jeg er grunnen til at flertallet i Stortinget opprinnelig bad Stortingets presidentskap om å utrede et slikt teknologiråd i Norge. Siden gikk flertallet inn for at Regjeringen skulle gjøre det. Et mindretall gikk fortsatt inn for at det skulle legges inn under Stortinget. Det avgjørende er ikke om det legges inn under Stortinget eller ikke, men at et teknologiråd får en reelt uavhengig, selvstendig stilling, slik at det ikke er underlagt rådende moteretninger i ulike departementer eller politiske miljøer. Det er ikke noe suksesskriterium for et teknologiråd at det ikke er kontroversielt. Det må og skal være kontroversielt hvis det skal kunne fungere, fordi hensikten nettopp er å utløse debatt blant menneskene i samfunnet utenfor de teknologiske miljøene.

       Mitt primære synspunkt er at det beste ville vært om man opprettet et slikt teknologiråd knyttet til Stortinget, men hvis det ikke er flertall for det, er nå ikke det det aller viktigste. Det viktigste er at det blir en selvstendig institusjon. Det kan være en selveiende institusjon som i Danmark, hvor forskningsministeren utnevner noen sentrale medlemmer, men hvor det er et bredt spekter av organisasjoner som reelt styrer det, slik at organisasjonen faktisk er selveiende. Man kan tenke seg forskjellige slike modeller. Selvsagt kan man også tenke seg at det er koblet opp mot noen av de organene som finnes, men bare hvis man kan få den tilstrekkelige selvstendighet.

       Det blir spennende å se hva statsministeren, unnskyld, statsråden - jeg spiller for mye fotball med statsministeren, så det er lett å nevne ham for ofte - svarer. Mange spør om det er mulig å styre den teknologiske utviklingen overhodet. Jeg vil til slutt bruke det bildet som jeg har mest tro på, og det er bildet av floden. Man kan ikke styre en flod i den forstand noen tror, nemlig at man kan hindre vannet i å renne videre. Med andre ord, de som bygger demninger, teknologipessimistene, som tror at man kan stoppe utviklingen, de taper alltid. Så har man på den annen side de blinde optimister som bare sitter og sier: Se, så vakker denne floden er - den renner, vi kan ikke gjøre noe med det, vi kan bare beundre den. Men det som er utfordringen, er å forsøke å styre vannet videre nedover. Og det er faktisk mulig. Man kan ikke motsette seg teknologisk utvikling, man skal heller ikke bare sitte og se på den. Man skal forsøke å styre den videre retningen for den, og i en slik sammenheng kan et norsk teknologiråd bidra.

Statsråd Jon Lilletun : Representanten Solheim fylgjer her opp eit spørsmål han stilte i spørjetimen den 5. november i fjor. Eg svarte den gongen at eg ville kome tilbake til Stortinget så snart saka var ferdig utgreidd. Samtidig sa eg at eg deler Solheims vurdering av kva eit slikt råd vil kunne ha å seie.

       Eg vil først minne om den litt spesielle forhistoria som denne saka fekk. I samband med eit Dok.nr.8-forslag våren 1996 om å opprette ein IT-kommisjon sa kyrkje-, utdannings- og forskingskomiteen at ein ynskte tiltak som kunne føre til ein brei debatt om ny teknologi, og det vart vist til den ordninga ein har i Danmark, med eit eige teknologiråd. Fleirtalet i komiteen ynskte ei vurdering av om det burde opprettast eit tilsvarande organ i Noreg. Mindretalet, dvs. medlemmene frå Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti, gjekk inn for at eit slikt organ burde etablerast, og meinte at styret burde oppnemnast av Stortinget. Det vart fremma eit fleirtalsforslag og eit mindretalsforslag i samsvar med dette. Det forslaget som vart vedteke, var at Presidentskapet skulle greie ut saka.

       Då saka vart behandla på nytt i Stortinget, var det på grunnlag av to ulike forslag - eit frå fleirtalet og eit frå mindretalet i Presidentskapet. Fleirtalet hadde konkludert med at statlege organ i Noreg til vanleg er underlagde Regjeringa - ikkje Stortinget - og ynskte derfor at saka skulle oversendast Regjeringa til vidare utgreiing. Mindretalet meinte at Stortingets behov var eit viktig moment i saka og fremma forslag om at Presidentskapet skulle leggje til rette for etablering av eit råd.

       Som vi veit, var det fleirtalsforslaget som vart vedteke. På denne bakgrunnen har saka vore greidd ut av Regjeringa ved ei interdepartemental arbeidsgruppe, slik eg opplyste om i spørjetimen før jul. Denne utgreiinga låg føre ved årsskiftet.

       Før eg går over til å seie noko om ulike alternative modellar for eit norsk teknologiråd, vil eg gjerne få understreke at Regjeringa sjølvsagt arbeider på bakgrunn av det fleirtalet i Stortinget har vedteke. Dersom Stortinget har eit anna syn på dette i dag, vil vi vere opne for det. Om Stortinget held fast på at det ikkje sjølv vil oppnemne eit slikt råd, er Regjeringa innstilt på å gå vidare med saka på det grunnlaget som no ligg der.

       Aller fyrst kan det vere på sin plass å ha klart for seg kva eit teknologiråd skal gjere. Grunnane til at vi treng eit slikt råd, er fleire. Den viktigaste grunnen er at vi har for lite debatt om den teknologiske utviklinga og kva denne utviklinga har å seie for samfunnet og den einskilde. Den utgreiinga som er gjord, viser at vi ikkje manglar organ som kan gje faglege råd. Men vi manglar eit forum som kan stimulere til debatt, både ved å gje eit balansert kunnskapsgrunnlag og ved å trekkje inn andre grupper enn dei ekspertane som til vanleg deltek i den offentlege debatten.

       Dette gjeld ikkje berre informasjonsteknologi og genteknologi, som representanten Solheim nemner. Det gjeld like mykje ny teknologi av ulike slag innanfor landbruk og fiske, helse og miljø, industri og energi, samferdsel og arbeidsliv. Det som er viktig, er at det vert sett eit kritisk lys på ny teknologi: Kva for farar utset vi oss for, og kor stor risiko er vi villige til å ta - sett opp mot dei fordelane som gjerne er mest synlege, og som er grunnen til at vi tek teknologien i bruk? Det er freistande i dag å vise til oppslag i Dagbladet dei to siste dagane i forhold til medisinsk forsking og utprøving. Det er opplagt at det i historia av og til har vore slik at når ein har sett moglegheiter for å nå i og for seg høgverdige mål, har ein brukt menneske som middel. Det viser kor nødvendig det er at avgjerder i slike saker ikkje skjer i lukka rom, men at det er ein offentleg debatt. Så sjølv om dette ikkje utan vidare er relevant i samband med spørsmålet om eit teknologiråd, er den etiske problemstillinga ved det heilt relevant.

       Dei tre viktigaste oppgåvene til eit teknologiråd vil derfor vere

       I den førre runden vart det danske rådet trekt fram som eit eksempel til etterfylging. Dette rådet vart oppretta av Folketinget i 1985. Men etter ei evaluering i 1993 skjedde det ei omorganisering, slik òg representanten Solheim var inne på, der m.a. den formelle tilknytinga til Folketinget vart oppheva. Rådet vart gjort om til ein sjølveigande institusjon med tilskott over statsbudsjettet. Det har no eit styre, eit representantskap og eit sekretariat. Styret og representantskapet vert utnemnde av forskingsministeren, men etter innstilling frå ulike organisasjonar og råd, m.a. forskingsråda. Folketingsmedlemmer kan ikkje sitje i styret, men det danske rådet har likevel god kontakt med Folketinget på ulike vis. Teknologirådet kan anten sjølv gjere politikarane merksame på problem som dei bør sjå på, eller det kan ta seg av oppgåver som politikarane ynskjer å få løyst. I praksis kan Folketinget be rådet om t.d. å arrangere høyringar eller lage utgreiingar.

       Det som elles kjenneteiknar det danske rådet, er at det legg stor vekt på å styrkje den demokratiske tradisjonen i Danmark. Bruken av såkalla lekfolkskonferansar er eit viktig element og byggjer på eit ynske om å trekkje inn den innsikta og dei røynslene som « vanlege folk » sit inne med, og som kan vere ei nyttig motvekt til ekspertkunnskapen. Rådet har òg ein klar folkeopplysningsintensjon. Eg vil føye til at for ein minister med min bakgrunn høyrest det fint ut å snakke om lekmannskonferansar. Eg må òg seie eg gler meg over at representanten Solheim, frå SV, snakkar om lekmannskonferansar på ein så fin måte som han gjorde her tidlegare i dag.

       Det danske rådet er ein modell som ser ut til å fungere godt. Sjølvsagt må vi finne vår eigen modell som er tilpassa det norske institusjonssystemet. Men elles har eg sett for meg eit norsk råd med mykje av dei same funksjonane som det danske.

       Korleis kan så desse funksjonane institusjonaliserast i Noreg? Dette er eit vanskeleg spørsmål som Regjeringa enno ikkje har teke endeleg standpunkt til. I den utgreiinga som no ligg føre, er det gjort ei kartlegging og ein analyse av tilhøva i Noreg på dette området. Det går fram av dette materialet at vi hos oss har fleire institusjonar som driv med teknologivurdering. Det gjeld m.a. Bioteknologinemnda, Senter for medisinsk teknologi- og metodevurdering, Den nasjonale forskingsetiske komité for naturvitskap og teknologi og Noregs forskingsråd. Slik sett kan ein med litt velvilje seie at det norske systemet for teknologivurdering er sett saman av fleire organ som deler oppgåvene mellom seg etter fagområde. Innanfor dette systemet har fagområde som bioteknologi og medisin god dekning, medan t.d. IT og miljø- og energiområdet er dårleg dekte. Ingen av dei har likevel teknologivurdering som eit uttrykt mål for verksemda. Til dette kjem at det er liten grad av koordinering mellom dei ulike organa, og at ingen av dei har noko heilskapleg ansvar.

       Med bakgrunn i denne analysen trur eg at vi kan trekkje den konklusjonen at det trengst ein betre og meir systematisk innsats innanfor teknologivurdering i Noreg. Ut frå dette har ein sett på fleire institusjonsløysingar, m.a. å leggje funksjonen til ein av dei eksisterande institusjonane. Dei alternativa som Regjeringa har vurdert som dei mest aktuelle, er

       Det er òg mogleg å tenkje seg ein kombinasjon av desse to alternativa, ved at det vert etablert eit eige råd med sekretariat i Forskingsrådet.

       Det som no er klart, er at Regjeringa ynskjer å opprette eit eige teknologiråd. Det som står att, er å greie ut korleis dette rådet skal organiserast med omsyn til både styrefunksjon og sekretariatsfunksjon, korleis mandatet skal utformast osv. Det vil òg vere svært viktig å avgrense mandat og oppgåver for eit råd opp mot dei eksisterande institusjonane, som Bioteknologinemnda, dei forskingsetiske komiteane, Forskingsrådet m.fl. Det vil ha mykje å seie at eit nytt råd både finn sin sjølvstendige plass mellom dei eksisterande, og at det vert utvikla eit godt samarbeid mellom dei. Dette må skje i ein prosess med dei institusjonane som er nemnde.

       Som svar til representanten Solheim kan eg difor seie at rett nok har denne saka teke lang tid, men det har si årsak i at det er ei vanskeleg sak, og vanskelege saker bør greiast skikkeleg ut. Eg kan love at eg skal kome atttende med eit konkret forslag i budsjettproposisjonen for 1999. Dersom Stortinget sluttar seg til, vil det seie at vi kan ha eit norsk teknologiråd innan år 2000.

Erik Solheim (SV) : Jeg kan glede statsråden med at jeg skal fortsette å snakke pent om legmannsbevegelsen. Som kjent er det en sterk sosialistisk tradisjon i Norge å være mot bispen, futen og embetsverket i Kristiania, men ikke legmannsbevegelsen. Der har vi et felles punkt.

       Ellers var det et veldig positivt svar, som jeg må gi absolutt honnør for. Det er, under forutsetning av at også andre partier i Stortinget nå støtter et opplegg etter denne lest, all mulig grunn til å tro at vi faktisk kan få gjennomført planen om et slikt teknologiråd, og at det kan være på plass en eller annen gang i løpet av 1999. Det er 15 år etter Danmark. Men selv om danskene har vært langt foran oss, er det nå mer viktig å se framover på hva vi kan gjøre, enn å beklage oss over at vi ligger etter andre land.

       Det ene vesentlige punktet å diskutere i statsrådens redegjørelse er selvfølgelig organiseringen av rådet. Der er jo tre mulige modeller tenkelige. Det kan organiseres i tilknytning til Stortinget. Slik jeg oppfattet det, kom statsråden med en utstrakt hånd til Stortinget der, og i det øyeblikket det er et flertall for en slik modell i Stortinget, vil Regjeringen være villig til å vurdere det. Det har den ikke vært til nå. Denne debatten kan eventuelt vise om det er annerledes. Men hvis vi tar som forutsetning at ikke noe er endret på det punktet, står det to modeller igjen. Den ene er en selvstendig stiftelse i en eller annen forstand, og den andre er en tilknytning til Forskningsrådet. Jeg vil sterkt advare mot tilknytning til Forskningsrådet. Jeg tror det fins både prinsipielle og praktiske argumenter mot det. Det prinsipielle er selvfølgelig at det vil få et visst preg av bukken og havresekken. En del av oppgavene er jo nettopp å belyse den forskningen som pågår, stille et kritisk søkelys på den, skape debatt rundt den. Og da er ikke nødvendigvis tilknytning til Forskningsrådet det letteste utgangspunkt. I tillegg kommer det praktiske, nemlig at forskningsrådene jo er en relativt stor institusjon med ganske mange ansatte. Jeg skal ikke bruke det upopulære uttrykket « byråkrati », men det er betydelige apparater. En slik institusjon tror jeg bør være relativt uavhengig, selvstendig, ikke altfor stor og kunne være målrettet mot den offentlige debatt. Så jeg vil ønske at man finner andre løsninger, og at man lager en selvstendig institusjon, en selveiende institusjon, en institusjon hvor statsråden eller Stortinget eller andre oppnevner ledelsen, men som i størst mulig grad kan operere på den frie måten den må for å kunne fungere.

       Dette vil vi antakelig få anledning til å komme tilbake til. I første omgang takker jeg igjen for svaret, som jeg syns var positivt. Men jeg håper at statsråden kan drive debatten i retning av en selvstyrt institusjon.

Tomas Norvoll (A) : Ja, vi har utallige anledninger til å diskutere den nye teknologien som etter hvert strømmer innover oss alle, og som berører livet til ethvert menneske i dette landet og for så vidt også i verden for øvrig. Det er jo blitt slik at til og med en fiskebåt i dag er et teknologisk vidunder som de fleste ikke skjønner bæret av hvis de går om bord. Samtidig vokser det fram en masse nye næringer. Og det er viktig at vi har debatter rundt denne utviklingen.

       Utviklingen går utrolig raskt, og det går så fort at for veldig mange kan det være vanskelig å henge med i svingene. Det er viktig at vi har en del holdninger rundt dette.

       Jon Lilletun var jo som komiteleder i sin tid med på å sende saken om teknologiråd til Regjeringen. Sånn sett - og kanskje bare sånn sett - var det kanskje greit at han ble statsråd og fikk høve til selv å behandle denne saken som han var med på å sende til Regjeringen.

       For vår del vil vi nok si at det er veldig bra å stimulere til debatt og diskusjon rundt den nye teknologien som kommer. Men vi må få lov å understreke at det er det som blir gjort, som betyr noe, og ikke det som blir sagt. Vi mener at et teknologiråd ikke kan frikoples helt fra Regjeringen, men det må samtidig ha mulighet til å opptre noenlunde fritt og ta opp saker som er aktuelle og som det finner interessante og viktige. Det er en balansegang. Vi tror at en mulighet er å legge det mer eller mindre til Forskningsrådet, sånn at man bruker en del av den infrastruktur som vi allerede har i samfunnet. Så får det være Regjeringens ansvar, når den fremmer saker for Stortinget, å bruke rådet og sørge for at man får inn den folkeligheten og lekmannskompetansen som man snakker om her.

       Jeg forstår at statsråden vil komme tilbake i budsjettet med opprettelse av teknologirådet. Det er klart at det er veldig mange måter å gjøre det på. Jeg tror vi skal si at vi er glad for at saken kommer opp slik at vi får en mulighet til å drøfte den på litt bredere grunnlag. Vi vil holde alle muligheter åpne og ikke gi noen blankofullmakt til hvordan det skal være, men vil med interesse lese det som kommer, og ta stilling til det konkrete når saken dukker opp i Stortinget.

Arne Lyngstad (KrF) : Jeg vil starte dette innlegget med å gi ros til representanten Solheim for et ekte og vedvarende engasjement for å få satt teknologi og samfunnsutvikling på den politiske dagsordenen. Uten en sånn propellvirksomhet tror jeg faktisk det hadde vært vanskelig å få drevet fram denne saken. Der vil jeg gi representanten Solheim ros.

       Det er nemlig sånn at ny teknologi og samfunnsutvikling reiser mange vanskelige og viktige problemstillinger som trenger bred offentlig oppmerksomhet og debatt.

       Vi ser også at introduksjon av ny teknologi skjer på markedskreftenes premisser, og beslutningene tas i be-

       driftenes styrerom. Men også i offentlig sektor har vi eksempler på at ny teknologi tas i bruk uten at man har forstått eller har sett alle konsekvenser av dette. Oppslagene i mediene de siste dagene om medisinsk behandling er jo et sånt eksempel. En offentlig debatt og en kritisk overvåking av bruken av teknologi vil være et bidrag til å hindre feil bruk.

       Kristelig Folkeparti mener at vi trenger et uavhengig teknologiråd, og jeg er fornøyd med at statsråden varsler opprettelse av et sånt råd. Det er vårt håp at rådet også vil bruke konsensuskonferanser og lekmannskonferanser som metode i en teknologivurdering. Det allmenne skjønn kan i mange tilfeller være et nyttig korrektiv til en teknisk eksperts vurderinger. Samtidig er slike metoder med på å bringe informasjon og vurderinger ut til et større publikum.

       Statsråden har i debatten lagt vekt på de vanskelige avveininger med hensyn til organisering og mandat for et teknologiråd. For meg er det ett viktig prinsipp som bør være avgjørende. Det er teknologirådets uavhengighet, både av forskningsmiljøene og beslutningsmiljøene. Derfor bør statsråden tenke grundig gjennom organiseringen, slik at det ikke kan reises tvil om en slik uavhengighet. Et teknologiråd skal også være en kritisk instans, og da kreves uavhengighet, noe avstand, og det kreves perspektiver.

       Til slutt: Kristelig Folkeparti er nok fortsatt av den formening at et sånt råd bør oppnevnes av Regjeringen og ikke være underlagt Stortinget. Men vi er selvfølgelig villig til også å være med i debatten om det. Det som da er viktig, er at mandatet og organiseringen får en slik utforming at rådet kan gi innspill i bred offentlighet og også overfor Stortinget.

Helene Falch Fladmark (V) : Det er på høy tid at Norge får et teknologiråd. I mange av de landene vi liker å sammenligne oss med, har slikt råd eksistert i mange år, og både representanten Solheim og statsråd Lilletun har i sine innlegg pekt på hvor viktig dette er i forhold til den offentlige debatt om teknologi og samfunnsutvikling.

       All ros til Solheim for hans pågangsmot i denne saken, men jeg vil påpeke at det var Venstre som fremmet det Dok.nr.8-forslaget som våren 1996 endte i et vedtak hvor Stortingets presidentskap ble bedt om å utrede og eventuelt framlegge en sak om etablering av et norsk teknologiråd.

       Åetablere et norsk teknologiråd er ikke gjort med et pennestrøk. Mange til dels svært vanskelige avveininger må gjøres for at rådet i framtiden kan fylle den funksjon vi mener er ønskelig og relevant. Det gjelder både hvilken status og plassering et slikt råd skal ha, på hvilken måte det skal settes sammen, og hvilken innretning arbeidet skal ha.

       For Venstre handler opprettelsen av et teknologiråd ikke minst om et ønske om at akademikere og teknologer skal ha en mer aktiv rolle i samfunnsdebatten. I den store sammenhengen er vi alle dømt til å være sinker i forhold til den teknologiske utviklingen. Framtiden vil vise at den enorme teknologiske utviklingen og tempoet som preger den, vil gi oss etiske, demokratiske og politiske dilemmaer på løpende bånd.

       Venstre har heist spørsmålet om møtet mellom teknologi og menneske opp til en prioritert hedersplass. Vi mener nettopp dette spenningsfeltet vil være en av politikkens hovedutfordringer i tiden som ligger foran oss. Et slikt råd som vi diskuterer i dag, må ha som en viktig oppgave å fokusere på humanismens kår i møtet med den teknologiske utviklingen. Et norsk teknologiråd vil med stor sikkerhet ha en viktig oppgave i det å ha en sunn kritisk holdning, å være et kompetanseorgan for forskjellige samfunnsinstitusjoner, og ved å være et bindeledd mellom samfunn og teknologiske aktører. Ingen av oss forstår nok helt ut hva det innebærer at tempoet innen teknologiutviklingen akselererer, men uvissheten om hva som vil komme i framtiden, må ikke ende i en fundamental framtidsfrykt og dermed forsøk på å hindre utviklingen. Nettopp derfor er det viktig at det nå etableres et uavhengig organ - jeg understreker uavhengig - som på en kritisk måte ivaretar enkeltmenneskets og privatlivets interesser. Jeg er veldig glad for at Regjeringen nå har kommet langt i denne prosessen og ser fram til at vi i Stortinget skal få behandle den.

Statsråd Jon Lilletun : Eg har merka meg dei innspela som er komne. Sjølv om eg saknar nokre av partia i signalgjevinga, synest eg at signala samla sett tyder på at det er oppslutning om å oppnemne eit teknologiråd. Eg har òg merka meg at omgrepet « uavhengighet » har gått igjen som ein raud tråd. Eg skal ta med meg dei signala.

       Det må vurderast om « uavhengighet » er mogleg å oppnå samtidig som ein brukar eksisterande infrastruktur, og likevel via mandat, instruks og oppnemningsmåte sikre fridomen, eller om ein treng å byggje opp ein ny infrastruktur. Det overordna her, slik eg har oppfatta det, er « uavhengighet ». Så eg tek med meg signala og tek sikte på å kome attende til saka i budsjettet.

       Kirsti Kolle Grøndahl hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Interpellasjonsdebatten er dermed omme.