TALERE:
Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Denne redegjørelsen om distrikts- og regionalpolitikken er basert på de mål og ambisjoner som sentrumsregjeringen har, og som er formulert i flere dokumenter.
I regjeringserklæringen fra oktober i fjor er retningen for distrikts- og regionalpolitikken gitt i formuleringen:
« Regjeringen vil ta hele landet i bruk. Derfor må arbeidsplasser, kapital og makt desentraliseres. »
I Voksenåsen-erklæringen er dette omtalt nærmere:
« Det er en viktig målsetting for en sentrumsregjering å sikre hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. En stabil bosetting er en viktig forutsetning for å kunne realisere viktige samfunnsmål knyttet til ressursutnyttelse, miljø, velferd og trivsel. Den enkelte kommune bør derfor, som en målsetting for den langsiktige planlegging, kunne legge til grunn at folketallet skal opprettholdes.
En politikk for levedyktige lokalsamfunn må bygge på følgende hovedpilarer:
- Kommunene må settes i stand til å opprettholde sysselsetting og ivareta grunnleggende velferdsoppgaver og likeverdige tjenestetilbud i hele landet.
- Som basisnæringer for bosettingen i distriktene må primærnæringene gis økonomiske og sosiale rammevilkår som kan sikre rekruttering og utnyttelse av lokale ressurser.
- Den økonomiske politikken og den generelle næringspolitikken må legges til rette for ... utvikling av arbeidsplasser i små og mellomstore bedrifter, bl.a ved å utnytte de muligheter for desentralisering som ligger i ny teknologi.
- Ulike distriktspolitiske virkemidler og utbygging av infrastruktur skal bidra til å redusere avstandskostnadene og gjøre næringslivet i distriktene konkurransedyktig. »
Innholdet i denne redegjørelsen er preget av at vi nå opplever en sterk sentralisering. Hvis utviklingen fortsetter, kan den gi store og uopprettelige følger for bosettingen i mye av landet.
I mange år har det vært bred politisk enighet om betydningen av å opprettholde et variert og desentralisert bosettingsmønster. Bosettingen er truet mange steder, og i denne redegjørelsen for Stortinget vil jeg derfor presentere Regjeringens opplegg for en styrket distriktspolitisk innsats.
Jeg tror at tida nå på mange måter er moden for en slik styrket innsats. En meningsmåling som ble gjennomført i februar i år av Feedback Research, viste at det innen alle partier og i alle deler av landet var et klart flertall som mente at den distriktspolitiske innsatsen bør opprettholdes eller økes. Dette har åpenbart sammenheng med at stadig flere ser at omkostningene ved sentraliseringen er store. Det er ikke bare fraflyttingskommunene som merker problemene, men også de sentrale deler av landet. De får større miljøproblemer, sosiale problemer og et stramt boligmarked. Folk i de store byene forstår at de høye boligprisene har sammenheng med fraflytting fra distriktene de senere åra. Mange ønsker å bo i distriktene hvis forholdene legges til rette, og det er samfunnsøkonomisk fornuftig å utnytte de boliger, veier og all annen infrastruktur som allerede finnes der. Både by og land er tjent med at vi « tar hele landet i bruk ».
Utviklingen i distriktene har sammenheng med utviklingen i økonomien nasjonalt. Sterk økonomisk vekst fører lett til økt sentralisering, og dersom den kraftige veksten i økonomien fortsetter, kan sentraliseringstendensene bli forsterket. Stor etterspørsel etter arbeidskraft i sentrale strøk trekker folk fra distriktene. Samtidig vil sentraliseringen skape et press i norsk økonomi, som fører til tap av kostnadsmessig konkurransekraft, som igjen vil svekke grunnlaget for industrien, turistnæringen, fiskerinæringen og andre konkurranseutsatte næringer av stor betydning for sysselsettingen i distriktene. Det er derfor ikke minst av hensyn til distriktene når Regjeringen legger så stor vekt på en balansert økonomisk utvikling og en ryddig finanspolitikk.
Det å opprettholde bosettingen har stor betydning for livskvaliteten for mange enkeltmennesker, familier og lokalsamfunn - og økt livskvalitet er mye av hensikten med en offensiv satsing på distriktspolitikk. Men en styrket distriktspolitisk innsats er også et spørsmål om verdisyn og kultur. For de aller fleste har et levende Distrikts-Norge en egenverdi, og kulturen i distriktene representerer verdier det er verdt å ta vare på. Det regionale mangfoldet i bosetting og levemåter representerer svært mye av det som er vår kulturelle og sosiale arv - og den norske folkesjela har det meste av sine røtter i distriktene.
Når presset fra mange og kraftige internasjonale impulser er sterkt, er det spesielt viktig å ta vare på og videreutvikle de regionale og nasjonale særtrekk som gir Norge egenart. Mye av det mest unike i global sammenheng og bevaringsverdige i historisk sammenheng finnes utenfor de mest urbaniserte områdene. Blomstrende bygdekultur, frodig kystkultur og levende og rik samisk kultur er svært viktig i arbeidet med å opprettholde og videreutvikle Norge som en særpreget og spennende kulturnasjon - også sett i et internasjonalt perspektiv.
Distriktspolitikken dreier seg om noe langt mer enn bare å ta vare på et tradisjonelt og historisk bestemt bosettingsmønster. Distriktspolitikk dreier seg også om verdisyn, livsstil og livskvaliteter som er viktige på lengre sikt for landet som helhet. Jeg har det inntrykk at denne oppfatningen deles av de aller fleste i denne salen.
De distriktspolitiske utfordringene er mange og sammensatte. Regjeringen har store ambisjoner når det gjelder svært mange spørsmål av betydning for utviklingen i distriktene. Men i denne redegjørelsen vil jeg bare gripe fatt i noen hovedutfordringer knyttet til fire temaer. Det er flytting, arbeid, avstand og bostedskvaliteter.
I de senere åra har mer enn halvparten av våre kommuner hatt nedgang i folketallet. Ca. 160 kommuner ville hatt befolkningsnedgang de siste par åra også uten netto utflytting. Dette skyldes omfattende « forgubbing » og at barnekullene ikke er store nok til at folketallet opprettholdes. Befolkningsstrukturen er mange steder slik at om ti år kan hele 260 kommuner få nedgang i folketallet - sjøl om de ikke har netto utflytting. Andelen kvinner er lavere i distriktene enn i byregioner - og en større andel av dem som blir født i dag, blir født i byene.
Nettoutflyttingen fra distriktene har også økt de siste åra og er nå omtrent like stor som den var i siste halvdel av 1980-åra. Det er de store byregionene og de øvrige byer og tettsteder på Østlandet som har netto innflytting. Stort sett alle andre regioner har større fraflytting enn innflytting. Det er også verdt å merke seg at i fjor var det ikke bare periferien i Nord-Norge som hadde svake tall, men også Tromsøregionen og de øvrige byer og tettsteder i Nord-Norge hadde netto utflytting. Til og med Trondheimsregionen har hatt netto utflytting de siste tre åra.
De store barnekullene i distriktene fram til tidlig i 1970-åra er nå i ferd med å avslutte sin utdanning og å etablere seg med familie. Disse ungdommene tilhører de siste store årskullene hjemmehørende i distriktene. Mulighetene for tilbakeflytting kan være redusert hvis disse ungdommene først velger familieetablering i sentrale strøk. De neste årskullene vil i økende grad vokse opp i sentrale strøk, og deres terskel for å flytte til distriktene kan bli høyere enn for dagens ungdom. Dersom det ikke settes inn tilstrekkelige, treffsikre tiltak nå, er det fare for at viktige deler av vårt bosettingsmønster blir varig endret i løpet av få år.
Effektivisering av dagens distriktspolitikk er svært avhengig av en riktig forståelse av hvorfor så mange av de unge - og særlig kvinnene - forlater sine hjemsteder i distriktene. Men hovedproblemet er likevel ikke at ungdom og kvinner flytter fra distriktene. Det som er utfordringen, er at altfor få kommer tilbake. For Regjeringen er det derfor en stor oppgave å få flere til å flytte til distriktene. Dette betyr ikke nødvendigvis at flest mulig skal tilbake til det stedet de vokste opp. En ungdom fra Bøler eller Bergen som vil satse på ei framtid i distriktene, er sjølsagt like velkommen som alle andre.
Men hva kan nasjonale myndigheter gjøre - mer enn i dag - for at flere skal velge et av de mange små og større stedene utenfor de sentrale strøk som bosted?
Ett er i hvert fall sikkert: Ønsket utvikling i distriktene forutsetter flere egnede arbeidsplasser i distriktene - jobber som er utfordrende og interessante for ungdommen og kvinnene. Dette gjelder alle som ønsker å bo og leve utenfor storbyene, men utdanningseksplosjonen gir spesielle utfordringer for distriktene.
En stadig større del av befolkningen tar høyere utdanning. Studenttallet økte med nesten 140 % fra 1980 til 1995, og det var særlig kvinneandelen som økte. Økningen har vært stor over hele landet, men hovedsakelig størst i distriktsfylkene. Om lag 90 % av ungdomskullene gjennomfører nå videregående skole, og kanskje vil etter hvert halvparten av årskullene ta utdanning ved universitet og høyskoler. I en målrettet innsats for å styrke bosettingen i distriktene er det derfor en nøkkeloppgave å få fram flere attraktive jobber for folk med høyere utdanning. Men hva slags jobber er attraktive for dagens og framtidas høyt utdannede ungdom - særlig kvinner? Og hvor og hvordan kan en få fram flere slike jobber i distriktene?
Det offentlige har tradisjonelt bidratt med en stor del av arbeidsplassene for høyt utdannede i distriktene. I mange av de minst sentrale distriktskommunene har det stort sett vært kommunene som har sysselsatt dem med høyere utdanning - og spesielt kvinner. Men i åra framover kan en ikke forvente at den sterke sysselsettingsveksten i kommunesektoren skal fortsette. Staten kan bidra noe, og det finnes flere gode eksempler når det gjelder lokalisering av statlig virksomhet. Brønnøysundregistrene, innkrevingssentralene i Mo i Rana og Kirkenes, Nasjonalbibliotekets avdeling i Mo i Rana samt de statlige høyskolene er alle eksempler på vellykkede etableringer som fungerer godt faglig, og betyr mye for de stedene de er etablert.
Utbyggingen innen eldreomsorg og psykisk helsevern vil gi mange arbeidsplasser også for kvinner i distriktene. Men distriktene har en del problemer med å rekruttere og beholde høyskole- og universitetsutdannet personell. Det gjelder spesielt leger, tannleger, psykologer, sykepleiere og jordmødre. I tillegg til den betydning helse- og sosialsektoren har som tilbyder av arbeidsplasser, er gode tjenester innen denne sektoren svært viktig for at steder i distriktene kan oppfattes som attraktive bosteder.
Det er næringslivet som må gis mulighet til å skape det alt vesentlige av de arbeidsplassene som trengs. Primærnæringene er viktige i denne sammenheng. Våre rike naturressurser er for det meste stedbundne og må forvaltes og høstes der de finnes. Vårt medansvar for å fremme en bærekraftig global utvikling innebærer at vi må vedlikeholde bosettinger og lokalsamfunn som bidrar til en økologisk forsvarlig matproduksjon. Landbruk, fiske og reindrift er også bærere av kulturelle verdier, og de danner grunnlag for kulturelle ytringsformer som har stor egenverdi. Primærnæringene er dessuten basisnæringer for bosettingen mange steder i distriktene, og det er viktig å opprettholde produksjonen og inntektsvilkårene innen disse næringene.
Regjeringen vil legge til rette for et lønnsomt og allsidig næringsliv over hele landet. Både i Voksenåsen-erklæringen og i tiltredelseserklæringen har Regjeringen signalisert at det skal rettes økt oppmerksomhet mot rammevilkårene for småbedriftene. Bakgrunnen er den betydning disse bedriftene har for økonomien og sysselsettingen i alle deler av landet. Det er derfor et mål for Regjeringen at det skal bli vesentlig lettere enn i dag å starte og å drive småbedrifter.
Når det gjelder attraktive arbeidsplasser for ungdom og kvinner, står vi overfor den utfordring at veksten i sysselsettingen hovedsakelig forventes å komme i kompetansebaserte og høyteknologiske bedrifter. Tradisjonell råvarebasert næringsvirksomhet er overrepresentert, og nyere kompetansebasert og høyteknologisk virksomhet er underrepresentert i distriktene - og mye av næringslivet i distriktene har liten etterspørsel etter høyt utdannede.
Hvis distriktenes næringsliv skal bidra vesentlig med arbeidsplasser for høyt utdannede, er det behov for omfattende omstilling og nyskaping. En del kan skje ved å høyne kompetansenivået og gjøre det tradisjonelle næringslivet mer kunnskapsbasert. Men distriktene trenger også nye kompetansebedrifter som skaper nisjeprodukter for markeder der pris og transportkostnader ikke er det eneste avgjørende for konkurranseevnen. Det internasjonale markedet er stort og økende for produkter som selger på kvalitet, design, funksjon og kundetilpasning.
Det finnes mange muligheter for vekst innen både primærnæringene og industrien i distriktene, men vi kan ikke forvente at de tradisjonelle næringene skal skape alle de arbeidsplassene som trengs for å tiltrekke ungdom og kvinner med høy utdanning. Det er tjenesteytende næringer som har skapt flest nye arbeidsplasser i distriktene de seinere åra, og det er disse næringene som har bidratt mest til veksten i verdiskapingen. Både nasjonalt og internasjonalt er det tjenesteytende bedrifter og næringer som har skapt svært mye av de typer arbeidsplasser som ungdommen utdanner seg for.
I Voksenåsen-erklæringen ble det vist til følgende:
« På alle områder i samfunnet skaper informasjonsteknologien muligheter som var utenkelige for bare få år siden. Samtidig er drivkreftene i den digitale revolusjonen så kraftige at utviklingen uten styring kan føre til et samfunn med ujevn fordeling og sterk sentralisering av makt, kompetanse og bosetting. »
Svært mye av veksten i de nye IT-relaterte, kunnskapsbaserte og tjenesteytende bedriftene og bransjene skjer i sentrale strøk. Men IT kan på mange måter oppheve geografiske avstander, siden informasjon raskt og enkelt kan gjøres tilgjengelig over de globale nettene over hele verden. Effektiv anvendelse av informasjonsteknologi i norsk næringsliv krever tilstrekkelig tilgang på IT-kompetanse i bedriftene. Utdanningskapasiteten må tilpasses behovet i nærings- og arbeidslivet og ha en regional fordeling som imøtekommer distriktenes behov.
Utskiftingen av bedrifter er stor i næringslivet. I løpet av en tiårsperiode forsvinner omtrent halvparten av bedriftene. Svært mange av de bedriftene som kan gi attraktive arbeidsplasser i distriktene for ungdom, kvinner og høyt utdannede i åra framover, eksisterer ikke i dag. Arbeidet med entreprenørskap, nyetablering og nyskaping i næringslivet er derfor svært viktig for å få fram de arbeidsplassene som trengs i distriktene. Ny teknologi åpner rike muligheter for at næringsvirksomhet basert på informasjonsbehandling og kunnskap kan drives lønnsomt og effektivt uansett fysisk avstand til markeder.
Distriktenes hovedutfordring sammenfattes ofte i ett ord - nemlig avstandsulemper. Flere arbeidsplasser av det slag som ungdommen ønsker, forutsetter at en har en infrastruktur som effektivt reduserer avstand. Dette gjelder både fysisk avstand og opplevelse av avstand - og ikke bare avstand i kilometer og tid, men også i pris. Bedre kommunikasjoner - det være seg veg, fly, tog, buss, båt eller IT - kan bety mye også i fritida når folk vil ha sosial kontakt eller bruke et bredest mulig spekter av kultur- og servicetilbud.
Mulighetene for utdanning dreier seg også om avstand. Det er viktig at utdanningssystemet i større grad blir preget av desentralisering og fleksibilitet, slik at en økende andel av befolkningen kan velge å gjennomføre en utdanning uten å flytte. Med de teknologiske muligheter som finnes i dag, kan f.eks fjernundervisning og nye undervisningsformer gi grunnlag for høykvalitets undervisning uten at elever og studenter må samles på samme tid og samme sted.
Avstandsulemper er også et spørsmål om avstand til fagmiljøer, service og praktisk bistand. I den forbindelse spiller kapitaltilførsel en sentral rolle, og det er nødvendig å se på hva som kan gjøres for at næringslivet i mindre sentrale strøk kan sikres gode finansieringsmuligheter. Nye og alternative finansmiljø regionalt kan også styrke konkurranseevnen i bransjen, og det kan oppnås verdifull synergieffekt ved å styrke finansmiljø i tilknytning til eksisterende tunge kompetansemiljø utenfor det hardt pressede Oslo-området.
Attraktive jobber og avstandsreduserende tiltak er nødvendig for at flere skal velge å bo i distriktene, men det trengs noe mer for å tiltrekke de viktigste målgruppene. Særlig kvinner og ungdom ser ut til å mene at fritids- og kulturtilbudet er for lite variert på bygdene, men jeg er usikker på om det bare er mer av urbane kvaliteter distriktene trenger for å bli mer attraktive. Åpenheten, mangfoldet og frodigheten kan bli større mange steder, uten at man f.eks satser på ytterligere « urbanisering » og « amerikanisering » av bygdekulturen. Vi skal være bevisste når det gjelder hva slags kultur- og fritidstilbud vi forsøker å fremme i distriktene. Kanskje er det like viktig å styrke det som gjør distriktene mer forskjellige, som det å gjøre distriktene mer like det vi finner i de større byene.
Holdninger i lokalsamfunnene kan også ha betydning for om et sted oppfattes som attraktivt som framtidig bosted. Det finnes ungdom som mener at hjemstedet har lite toleranse for den eller det som er annerledes enn normen. Ungdom trenger frihet, mangfold og fleksibilitet, og bør kanskje møte mer av klare signaler og praktiske tiltak som viser at de er sterkt ønsket tilbake etter endt utdanning. Alle kvinner er ikke interessert i jakt og fiske, og kvinner bør få merke at de er verdsatt som noe langt mer enn kjerringemne eller kakebakere for fotballaget.
Det å bo, arbeide og leve i distriktene er et svært godt alternativ for mange flere enn dem som bor der i dag. Mye kan oppnås ved å synliggjøre kvalitetene og mulighetene bedre. Haram kommune i Møre og Romsdal er et godt eksempel på en kommune som gjennom god markedsføring klarte å tiltrekke seg mange som ellers ikke hadde tenkt tanken på å flytte til et sted på vestlandskysten. Det er nødvendig at slik markedsføring følges opp skikkelig med et systematisk arbeid lokalt som gjør at tilflytterne møter åpne, attraktive og inkluderende lokalsamfunn.
Det er ellers viktig å få til positiv erfaringsoverføring fra steder som har lyktes. Vi må stimulere til utvikling av hva som kan kalles lærende lokalsamfunn, som evner å være på høyde med det beste i tida, uten å tape sin egenart. Svært mange norske lokalsamfunn har potensial til dette, og nasjonale myndigheter kan - gjennom en god distriktspolitikk - bidra til å utløse mer av slik utviklingsevne. Men forutsetningen er at kommunene og lokalsamfunnene erkjenner at ungdom og kvinner og høyt utdannede er noe man i dag må konkurrere om. I åra framover er forvaltningen av de menneskelige ressursene minst like viktig for distriktene som forvaltningen av naturressursene. Det er bare kommunene og lokalsamfunnene sjøl som kan skape det sosiale miljøet og organisere det servicetilbudet som gjør at steder i distriktene kan profileres som det beste bosted for de fleste.
Regjeringen har varslet nye grep i distriktspolitikken, og vi har ønsker om en politikk for desentralisering. Vi har høye ambisjoner, og vi har skapt forventninger som det er krevende å innfri. Men politikk er det muliges kunst, og alt kan ikke gjøres på ett år. Dette er et langsiktig arbeid, og vi trenger mange, nye og gode enkelttiltak som ledd i snuoperasjonen, men først og fremst trenger vi et mer helhetlig og samordnende hovedgrep i distriktspolitikken.
I Voksenåsen-erklæringen ble det pekt på at:
« Den distriktspolitiske effekten av innsatsen på politikkområder som f.eks landbruk, fiske, kommuneøkonomi, samferdsel, energi og den generelle økonomiske politikken er meget omfattende. Derfor er det behov for å samordne denne « brede » distriktspolitikken, slik at beslutninger som har betydning for utviklingen i distriktene kan ses i sammenheng med de distriktspolitiske målsettingene. »
Vårt hovedgrep i distriktspolitikken dreier seg i enkleste forstand om bedre samordning og en bred innsats på alle de områdene som har betydning for den regionale utviklingen i landet vårt. Dette er en pragmatisk og jordnær politikk der vi ønsker å få til et godt samarbeid med fagdepartementer, med statsforetak og med privat næringsliv, slik at vi i fellesskap makter å ta vare på de muligheter som finnes for å fremme en ønsket utvikling i distriktene.
En slik politikk må omfatte mange tiltak som hver for seg har en åpenbart positiv betydning for de grupper som er særlig viktige for utviklingen i distriktene. Men det er avgjørende at summen av tiltak utgjør en så sterk distriktspolitisk satsing at det skapes optimisme og framtidstro i distriktene. Det trengs en økt distriktspolitisk innsats, og vi er godt i gang med å styrke mitt departement administrativt for å ha kapasitet til å følge opp de mange muligheter for samordning som faktisk byr seg når forholdene legges aktivt til rette. Jeg er spesielt fornøyd med at det var bred enighet i Stortingets kommunalkomite da dette spørsmålet ble behandlet sist høst som en budsjettsak.
Men distriktspolitikken er et ansvar ikke bare for Kommunal- og regionaldepartementet. For å bremse og helst snu utviklingen må alle departementer tenke distriktspolitikk innenfor sine ansvarsområder og ta egne initiativ. For å markere dette har Regjeringen etablert et eget statssekretærutvalg for distrikts- og regionalpolitikk. Dette utvalget skal koordinere den styrkede tverrdepartementale innsatsen for å fremme en ønsket utvikling i distriktene.
Hva kan ellers gjøres for å få til en bedre samordning? Jeg vil trekke fram fire tiltak vi allerede er i gang med.
Det aller viktigste er at vi er i ferd med å etablere praktiske verktøy for samordning. Utredningsinstruksen og en ny veileder for distriktsmessig konsekvensutredning gir grunnlag for samordnet vurdering av alle store politikkendringer. Allerede fra i morgen, 1. mai, innføres dette systemet for konsekvensutredning som skal brukes i samtlige departementer. Vi skal ha et system som klargjør distriktskonsekvensene på en slik måte at de ikke forsvinner i de store nasjonale vurderingene, samtidig som nasjonale hensyn og konsekvenser fortsatt sjølsagt må komme klart fram. Vi er også i gang med samordningen av økonomiske virkemidler knyttet til arbeidet med statsbudsjettet. Det er nødvendig med et bredt og forpliktende samarbeid innen Regjeringen rundt prioritering av viktige utbyggingsprosjekter og et tettere samarbeid mellom fagdepartementene og Kommunal- og regionaldepartementet som samordnende distrikts- og regionaldepartement.
For det andre har vi innledet samarbeid på det viktige satsingsområdet IT og utdanning, og resultatene vil vise seg i stortingsmeldingene om dette som er underveis. Vi samarbeider med Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet om stortingsmeldingen om videre- og etterutdanning. Vi har hatt flere runder med samferdselsmyndighetene om et bredt spekter av saker. Jeg har, sammen med de berørte fagstatsråder, tatt initiativ til å drøfte distriktspolitikk med viktige statsselskaper som Telenor, Posten Norge, Statoil og Statkraft. Det å ha fått i gang disse dialogene er et resultat i seg sjøl, og jeg har gode forhåpninger til å oppnå resultater.
For det tredje har vi styrket den spesielle utkantsatsingen i kommuner med langvarig, stor befolkningsnedgang. I statsbudsjettet er det satt av 23 mill. kr for i år. I tillegg kommer midler over andre budsjettposter, til sammen over 100 mill. kr.
For det fjerde har vi startet et arbeid med å få en bedre styring av statlige investeringer i sentrale strøk. Jeg vil i samarbeid med mine kolleger i Finansdepartementet, Administrasjonsdepartementet og Samferdselsdepartementet se nærmere på de planlagte statlige bygge- og anleggsinvesteringene i de største byområdene for å vurdere hva som er strengt nødvendig å gjennomføre i nåværende pressituasjon.
Jeg vil komme tilbake med nærmere rapportering om samordningsarbeidet i statsbudsjettet til høsten og i neste redegjørelse, våren 1999.
Bedre samordning er ellers svært viktig også på regionalt nivå. Fylkeskommunen, fylkesmannen, Statens nærings- og distriktsutviklingsfond og andre statsetater i fylkene er meget sentrale aktører i arbeidet med å fremme en ønsket utvikling i distriktene. Samspillet mellom disse aktørene kan være avgjørende, og de regionale utviklingsprogrammene er et viktig redskap for å skape effektivt samvirke mellom ulike tiltak og virkemidler. Disse programmene skal bidra til en målrettet og strategisk bruk av de samlede ressursene for næringsutvikling - tilpasset utfordringene i det enkelte fylke.
Den særskilte Nord-Norge-satsingen er for øvrig en typisk helhetlig og samordnet innsats. Regjeringen vil, gjennom Regjeringens Nord-Norge-utvalg, følge opp anbefalingene i « Næringsstrategier for Nord-Norge ». På møtet den 31. mars besluttet utvalget å prioritere IT, Murmansk-korridoren, problemer knyttet til fisk og aktuelle spørsmål innen landbruk i forbindelse med arbeidet med ny landbruksmelding.
Jeg ser det helhetlige og samordnede hovedgrepet som det viktigste i Regjeringens opplegg for å styrke distriktspolitikken. Med dette som utgangspunkt har vi en rekke konkrete tiltak « på beddingen ». Jeg vil her bare omtale en del av disse tiltakene - gruppert i fire innsatsområder. Omtalen må være summarisk, og vi vil utdype omtalen av de enkelte tiltakene i forbindelse med budsjettbehandlingen. Det vesentlige i denne redegjørelsen er å gi en presentasjon av hvordan vi ønsker å følge opp de prioriterte innsatsområdene.
I gjennomgangen av disse innsatsområdene vil jeg ikke si mye spesielt om de tradisjonelle distriktspolitiske ordningene som Kommunal- og regionaldepartementet har hovedansvaret for. Det er den helhetlige og samlede innsatsen fra mange nasjonale aktører som er viktigst, og i denne redegjørelsen er hovedsaken å beskrive tiltak og innsats på tvers av departementsgrenser. Men i det videre arbeidet med å styrke distriktspolitikken vil vi selvsagt også satse mye på å effektivisere og videreutvikle de tradisjonelle distriktspolitiske virkemidlene. Regjeringen tar også sikte på en markert økning av midlene til distriktspolitiske formål over Kommunal- og regionaldepartementets budsjett fra og med 1999.
Det viktigste utgangspunktet for valget av innsatsområder og de nye tiltakene finner vi i Voksenåsen-erklæringen:
« For å sikre utviklingen av et desentralisert bosettingsmønster og et variert arbeidsplasstilbud i distriktene er det nødvendig at en større del av ungdomskullene kan finne interessante jobbmuligheter utenom byene og tettstedene. Dette gjelder særlig unge kvinner som i for liten grad vender tilbake etter endt utdanning. »
Jeg har vært inne på dette flere ganger tidligere, men det er viktig å ha in mente at alle de tiltak vi arbeider med, har ungdom, kvinner og mulige tilbakeflyttere eller tilflyttere som målgruppe - og tiltakene overfor disse målgruppene må baseres på at stadig flere i disse målgruppene har høyere utdanning og stiller krav til det stedet de skal bo, arbeide og leve.
De fire innsatsområdene som Regjeringen prioriterer, skal være svar på de utfordringene jeg har omtalt tidligere:
| - | Vi vil iverksette personorienterte tiltak for å påvirke flytting og befolkningsutviklingen generelt. |
| - | Vi vil tilrettelegge for nye arbeidsplasser som er attraktive for dagens ungdom. |
| - | Vi vil redusere avstandsulemper av betydning for både enkeltpersoner og bedrifter som kan gi de attraktive arbeidsplassene. |
| - | Vi vil iverksette et arbeid med profilering og lokalsamfunnsutvikling som både synliggjør distriktenes kvaliteter som bostedsalternativ og forløser konkrete utviklingstiltak som gjør distriktene mer attraktive for ungdom og kvinner. |
Når det gjelder personorienterte tiltak, vil vi i første omgang iverksette tre typer tiltak.
Vi ønsker at flere ungdommer med høy utdanning skal bruke sin kompetanse i distriktene, og vi vil gjøre det mer attraktivt å flytte hjem etter utdanning eller arbeid i sentrale strøk. Vi vurderer derfor å utvide ordningen med å ettergi studielån fra å gjelde tiltakssonen for Finnmark og Nord-Troms til også å gjelde andre deler av det distriktspolitiske virkeområdet, med 50 % av det som gis i tiltakssonen.
Etableringen av både Universitetet i Tromsø og de regionale høyskolene i distriktene har betydd mye for en positiv utvikling i distriktene i de siste ti åra. En videre utvikling av et desentralisert studietilbud er også et viktig ledd i det nye arbeidet med å bremse tendensen til sentralisering av kompetanse. Regjeringen vil derfor prioritere høyskolene i distriktene i statsbudsjettet for 1999. For å utvikle gode fagmiljøer og attraktive arbeidsmuligheter vil vi også styrke de regionale forskningsinstituttene gjennom økte basisbevilgninger. Når det gjelder videre utbygging av universitetene, så er det Universitetet i Tromsø som vil bli prioritert først.
Når det gjelder personorienterte tiltak ellers, vil vi utvide REGINN-satsingen til flere fylker og styrke SMB-kompetansesatsingen. REGINN skal som kjent generelt styrke samarbeidet mellom regionalt næringsliv og de regionale FoU-miljøene - og SMB-kompetanse er en ordning for utplassering av høyt utdannede i distriktsbedrifter. Vi vil også iverksette et utredningsarbeid med tanke på å finne fram til nye måter å tilrettelegge for at kvinner, ungdom og høyt utdannede vil flytte til distriktene.
Tilrettelegging for nye arbeidsplasser som er attraktive for dagens ungdom, er kanskje det største og mest krevende innsatsområdet. Mye bra gjøres allerede på dette området, men vi vil forsterke innsatsen på en del felt.
Landbruksnæringen er en basisnæring i distriktene, og det er viktig å gjøre det lettere for ungdom og kvinner å finne sitt utkomme i disse næringene. Det er en særlig utfordring å styrke kvinnenes interesse for landbruket. I perioden fra 1983 til 1992 brukte bare 17 % av kvinnene odelsretten - mot vel 80 % for menns vedkommende. Det må også legges stor vekt på å utvikle ny næringsvirksomhet i lokalsamfunn der landbruket har en sterk stilling. Et eget utvalg for likestilling og rekruttering i landbruket har nylig lagt fram en rapport, og utvalgets mange forslag vil bli drøftet under årets jordbruksforhandlinger og i kommende stortingsmelding om landbrukspolitikken.
Fiskerinæringen kan bidra til flere, nye og varierte arbeidsplasser i Kyst-Norge. Regjeringen vil føre en fiskeripolitikk hvor fiskerienes konkurransefortrinn med nærhet til fiskeressursene blir ivaretatt. Dette vil bety en variert fiskeflåte, med hovedvekt på kystflåten sammen med en fleksibel fiskeindustri med små og mellomstore anlegg. Vi vil satse på at flåtefornying, infrastruktur, kompetanse og marin bioteknologi kan være med på å skape nye, interessante og utfordrende arbeidsplasser langs kysten. Regjeringen vil arbeide for at fiskerinæringen kan framstå som en attraktiv arbeidsplass for kystens ungdom. Vi vil vurdere konkrete tiltak som kan gi økt rekruttering av ungdom til fiskeflåten - med særlig vekt på Finnmark og Nord-Troms. Regjeringen vil også øke rammene for Statens nærings- og distriktsutviklingsfond i Finnmark, bl.a for å fremme en ønsket flåtestruktur.
For å få en effektiv anvendelse av informasjonsteknologi i norsk næringsliv kreves det tilstrekkelig tilgang på IT-kompetanse i bedriftene. Høyere IT-utdanning og IT i skole og utdanning på alle nivåer er Regjeringens viktigste og høyest prioriterte IT-politiske sak. Regjeringen vurderer å øke antallet studieplasser innen IT med 500 i forbindelse med statsbudsjettet for 1999, og vi legger opp til at en vesentlig andel av de nye studieplassene skal komme ved regionale universitet og høyskoler. Det er for øvrig viktig at flere kvinner velger IT-utdanning og yrke innen denne næringen. Regjeringen vil derfor satse på å utjevne de forskjellene som i dag eksisterer mellom gutters og jenters interesser og utdanning innen IT.
For å fremme mer av bedrifter som kan sysselsette ungdom og kvinner med høy kompetanse, vil vi sette i gang et forsøk med etablering av ca 20 « næringshager » eller såkalte innovative hus i distriktene. Næringshagene vil bli utviklet av SIVA, og målet er å skape lokale utviklingsmiljø som er attraktive for personer med høyere utdanning. Den fysiske infrastrukturen skal omfatte det beste innenfor informasjons- og kommunikasjonsteknologi, og det skal bygges opp gode faglige nettverk til kultur-, forsknings- og utdanningsmiljø. Det skal legges til rette for fjernarbeid gjennom telependling. Næringshagene kan fungere som lokale senter for fjernundervisning, kompetanseutvikling, nettverksbygging og nyetablering. Regjeringen vil allerede i vår fremme forslag til Stortinget om å øke egenkapitalen til SIVA med 100 mill. kr for å sikre det finansielle grunnlaget for SIVAs investeringer i næringshagene. Regjeringen vil også foreslå driftsmidler i statsbudsjettet for 1999 til SIVA for å følge opp arbeidet med næringshagene.
Regjeringen legger opp til å styrke Statens nærings- og distriktsutviklingsfonds arbeid med å utvikle flere kompetansebedrifter i distriktene. Kompetanse- og kulturbaserte næringer og bransjer, som IT, media, helse, miljø, opplevelsestilbud, reiseliv osv., kan gi mye av de typer arbeidsplasser som ungdom og kvinner utdanner seg for. Det er viktig å bidra til at distriktene får en økt andel av veksten i disse delene av næringslivet. Dette kan også bidra til å øke kompetansenivået og fremme nyskapings- og omstillingsevnen i det øvrige næringslivet. Kommunal- og regionaldepartementet vil sette i gang et utviklingsprogram i regi av Statens nærings- og distriktsutviklingsfond med formål å fremme bedrifter innen kompetansebasert forretningsmessig tjenesteyting i distriktene.
Med tanke på kvinnelige nyetablerere har vi i nye retningslinjer for tildeling av etablererstipend forutsatt at 40 % av midlene skal gå til kvinner. Gjennom utvidelse av nettverkskredittordningen vil det ellers bli lettere for kvinner å få lån og støtte til mindre virksomheter. Også i de nye retningslinjene for tilretteleggende virkemidler for næringsutvikling er tiltak for unge og kvinner prioritert.
Staten må gå foran når det gjelder å desentralisere virksomhet, og gjennom dette bidra til å skape kreative miljøer og attraktive arbeidsplasser i distriktene. Regjeringen vil utrede hvordan en bl.a ved bruk av ny teknologi kan desentralisere statlig virksomhet. Vi er allerede i gang med å utrede utflytting av forvaltningsenheter under Landbruksdepartementet. De berørte institusjonene har til sammen om lag 265 ansatte. Utredningen om den framtidige organiseringen skal legges fram for Stortinget sent på høsten i år. Regjeringen vil generelt legge til grunn som prinsipp at nye statlige oppgaver skal lokaliseres utenfor Oslo - og fortrinnsvis i distriktene. Unntak fra dette prinsippet skal begrunnes særskilt. Klare rutiner for håndtering av slike saker vil bli fastlagt av de ansvarlige departementer.
Internasjonalt arbeid har også betydning for næringsutviklingen i distriktene. Regjeringen legger f.eks stor vekt på utviklingen av den såkalte Murmansk-korridoren. Infrastrukturen i øst-vestlig retning kan åpne store muligheter for Nord-Norge - og for Finnmark spesielt. Regjeringen vil fortsatt satse på Kirkenes som brohode mot Nordvest-Russland, og det videre arbeidet med Murmansk-korridoren skal omfatte både den maritime dimensjonen, fiskerisektoren og olje- og gassektoren.
Avstandsreduserende tiltak er viktige både for enkeltpersoners handlefrihet og for utviklingen av bedrifter som kan skape mer av de arbeidsplassene som trengs. Regjeringen vil satse på mange tiltak som er avstandsreduserende i både kilometer, tid og pris, men jeg vil her bare framheve de vi har kommet lengst med.
Det viktigste er at distriktene sikres en teleinfrastruktur der tilgjengelighet, kapasitet og pris blir mer uavhengig av avstand. Dette er fundamentet for utvikling av næringslivet i distriktene. Vi arbeider for mest mulig like teletakster over hele landet. Basistjenester som telefoni og leide linjer skal leveres over hele landet til lavest mulig pris. Vi vil også utrede hvordan nettressurser og ulike teknologiske løsninger kan utnyttes og videreutvikles for å sikre tilgang til nye tjenester i alle deler av landet.
Regjeringen vil ta i bruk informasjonsteknologien offensivt som et nærings- og distriktspolitisk virkemiddel, og vi vil legge stor vekt på å følge opp næringsministerens nylig framlagte næringsrettede IT-plan for perioden 1998-2001.
Regjeringen vurderer særskilte tiltak når det gjelder de store « fristilte » statsetatene, og Samferdselsdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet er i gang med konkrete samtaler om hvordan distriktene skal prioriteres i vegpolitikken og jernbanepolitikken og når det gjelder luftfarten og posttjenester.
Regjeringen anser tilstrekkelig og effektiv tilgang på kapital til lønnsomme prosjekter som en sentral næringspolitisk oppgave. Regjeringen vil utnytte Statens nærings- og distriktsutviklingsfonds regionale organisering maksimalt til desentralisering til fylkesnivået.
Vi arbeider også med etablering av alternative finans- og utviklingssenter til konsentrasjonen i Oslo. Trondheim er et av de aktuelle alternativene ut fra sin beliggenhet og sitt kompetansemiljø. Spørsmålet om å utvikle større finansmiljøer utenfor Oslo vil bli utredet videre i samarbeid mellom berørte departementer, og konkrete forslag vil bli fremmet av vedkommende fagdepartement.
Ny teknologi gir nye muligheter for avstandsuavhengig undervisning. Det er viktig å styrke forsøk og prosjekter innenfor dette feltet. Et eksempel i denne sammenheng er prosjektet « Den nye skoleveien », der utgangspunktet er at skolestrukturen må opprettholdes for at små lokalsamfunn skal kunne overleve. Prosjektet gjør bruk av informasjonsteknologi og fjernundervisning for å kunne opprettholde små skoler, samtidig som man oppnår gjensidig utbytte av samarbeid mellom skolene.
Vi vil også satse mer på at befolkningen i distriktene - det gjelder da særlig de voksne - skal kunne ta en utdanning på universitets- og høyskolenivå uten å måtte flytte fra hjemstedet sitt. For å imøtekomme behovet for kompetanseheving i regioner med mangel på fagutdannet personell, tilbys studier desentralisert. Regjeringen vil styrke utbyggingen av nasjonale kompetansesenter for fjernundervisning på høyere nivå.
Det eksisterende universitets- og høyskolesystemet i Norge, med sin sterke regionale forankring, er et viktig virkemiddel i distrikts- og regionalpolitikken. Dette desentraliserte utdanningsmønsteret vil bli videreutviklet og bedre tilpasset lokale utdanningsbehov.
Vårt fjerde prioriterte innsatsområde dreier seg om å skape bevissthet om distriktenes kvaliteter som bosted samt en styrket innsats for å gjøre steder i distriktene mer attraktive for ungdom, kvinner og høyt utdannede. Dette er omfattende og krevende. Resultater forutsetter målbevisst innsats fra mange på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå.
På statlig nivå vil vi særlig konsentrere oppmerksomheten om organisering av et bredt anlagt informasjonsarbeid der målet er å synliggjøre og profilere lokalsamfunn, bedrifter og enkeltpersoner som har lyktes, samt å iverksette et opplegg for læringsoverføring mellom kommuner, bl.a gjennom utkantsatsingen. Regjeringen vil også etablere en forsøksordning med støtte til identitetsskapende og aktivitetsfremmende kulturtiltak som en parallell til stipend og annen støtte i forbindelse med næringsutvikling. Midlene skal kunne nyttes til både prosjektstøtte, stipend og støtte til frivillige organisasjoner.
Det er begrenset hva sentrale og nasjonale instanser kan gjøre for å påvirke det mangfold av faktorer som bestemmer et lokalsamfunns attraktivitet og evne til å konkurrere om innbyggerne. Kommunene må ta sitt ansvar og fungere som nøkkelaktører i slik lokalsamfunnsutvikling - i nært samarbeid med lokalt næringsliv og frivillige organisasjoner.
Regjeringen vil, bl.a gjennom det kommunale inntektssystemet, skape trygghet for at kommunene i utkantene også er sikret likeverdige tjenestetilbud. Kommunal økonomi er en viktig basis for velferden i distriktene. Et godt skoletilbud, en stabil helsetjeneste av god kvalitet og en eldreomsorg som sikrer en trygg alderdom, er nødvendig for å sikre bosettingen.
Tilstrekkelig personell med nødvendige kvalifikasjoner er en forutsetning for likeverdige tjenestetilbud. I forbindelse med forberedelsene til fastlegereformen, utbygging innenfor eldreomsorgen, opptrappingsplan for psykiatrien samt gjennomføring av handlingsplan for helsepersonell vil Regjeringen iverksette flere tiltak for å rekruttere leger, tannleger, psykologer og annet nøkkelpersonell til distriktene.
Regjeringen vil iverksette et særskilt program for utvikling av funksjonelle og attraktive senter i distriktene. Vi vil tilrettelegge for at det i arbeidet med de regionale utviklingsprogrammene kan legges stor vekt på tiltak som gjør steder i distriktene mer attraktive som bosted for kvinner og ungdom. Det er særlig viktig å stimulere til kreativitet og mangfold i skole og samfunn.
Det er også viktig med bedre rådgivning i ungdomsskoler og videregående skoler, slik at ungdommen blir kjent med mulighetene på hjemstedet. Her har også kommunene et viktig ansvar for å gi skolene oversikt over lokale muligheter. Det er ellers viktig å fremme entreprenørskap og en nyskapingskultur blant ungdommen. Det trengs flere med ambisjoner om å bli arbeidsskapere og ikke bare arbeidstakere. Regjeringen vil bidra til å styrke den type tiltak som « Distriktsaktiv skole » og « Ungdomsbedrifter » er gode eksempler på.
Jeg tror ellers det er avgjørende at vi makter å involvere ungdommen i konkretisering av tiltak både sentralt og tilsvarende på regionalt og lokalt nivå. Jeg vil sterkt oppfordre kommuner og fylkeskommuner til å legge opp til en aktiv dialog med ungdom og til å ta deres synspunkter på alvor. Ja, ungdommens engasjement og tro på en framtid i distriktene er avgjørende for å sikre bosettingen. Det er bare de lokalsamfunnene, kommunene og fylkeskommunene som makter å møte denne utfordringen, som har gode muligheter i åra framover.
Jeg har redegjort for de distriktspolitiske utfordringene slik denne Regjeringen ser dem, og jeg har omtalt en del av de tiltakene vi vil sette inn for å opprettholde en variert og desentralisert bosetting.
Jeg vil minne om at alvoret i situasjonen gir behov for sterke tiltak. Dagens konjunktursituasjon med press i arbeidsmarkedet gjør det ekstra krevende å trekke folk til distriktene gjennom tradisjonelle økonomiske virkemidler. Vi har lagt opp til en vesentlig opptrapping i forhold til tidligere regjering, og vi er godt i gang med nye hovedgrep og tiltak som kan gi resultater. Jeg skulle gjerne sett et enda høyere tempo og enda flere konkrete tiltak igangsatt, men det er viktig å ta seg tid til å utrede og planlegge nye initiativ og satsinger skikkelig. Det jeg har presentert i denne redegjørelsen, er derfor bare en begynnelse på den grunnleggende distriktspolitiske snuoperasjonen som Regjeringen legger opp til for de fire kommende år.
Helt til slutt vil jeg bare informere om at Regjeringen har fattet vedtak om nytt virkeområde for de distriktspolitiske virkemidlene. Det nye virkeområdet er i samsvar med forslag fra ESA.
Det nye virkeområdet innebærer en oppgradering av 17 kommuner i forhold til dagens virkeområde. Men den maksimale støttesatsen reduseres fra 50 til 45 % for Finnmark og Nord-Troms. Støttesatsen er ellers uendret for sone B og C.
Regjeringen har vært i tvil når det gjelder denne saken. I realiteten hadde vi ikke mye valg. De maksimale støttesatsene brukes imidlertid så sjelden at reduksjonene vil ha svært liten praktisk virkning. Vi vil ellers følge situasjonen nøye og vurdere alternative måter å bedre betingelsene for næringsutviklingen i distriktene på, spesielt når det gjelder Finnmark og Nord-Troms.
Presidenten: Presidenten vil foreslå at kommunal- og regionalministerens redegjørelse om distriktspolitikken legges ut for behandling i et senere møte. Ingen innvendinger er kommet mot dette forslag - og det er vedtatt.