Per-Kristian Foss (H) (ordfører for saken):

       Dette dreier seg om et Dok.nr.8-forslag fra Fremskrittspartiet om å legge om norsk pengepolitikk. Det er meget sjelden - jeg tror aldri det har hendt - at denne type forslag fremmes gjennom et Dok.nr.8-forslag. Det er ikke noe illegitimt i det, men - for å si det slik - det er relativt politisk uvanlig. Det politisk uvanlige kan ha sin begrunnelse i at det skjer noe i virkelighetens verden, og at Regjeringen ikke reagerer. Det er klart at det kan være situasjoner hvor det økonomiske politiske klima, internasjonale kriser, press i økonomien og andre forhold gjør det nødvendig å ta opp spørsmålet om å legge om pengepolitikken. Det gjøres i land av og til. Det har også skjedd i Norge. Det vanlige er at slike endringer ikke er gjenstand for betydelig forhåndsvarsling, fordi dette er et meget sensitivt marked med meget store beløp ute og går, og med meget sterke aktører - de fleste aktørene er sterkere enn land på Norges størrelse.

       La oss bare kort rekapitulere historien fra 1990-tallet: Den finske marken ble utsatt for betydelig press etter at finsk økonomi kom inn i en krise, bl.a som følge av bruddet med Sovjetunionen ved sammenbruddet. La oss minne hverandre om at det var en krise som for finsk økonomi var så sterk at den finske sentralbank rett og slett hadde likviditetsproblemer med å kunne forsvare marken og til slutt måtte gi opp på tross av assistanse også fra andre land.

       Det er med andre ord sterke krefter ut og går i dette marked. Jeg sier det som bakgrunn for hvorfor det har vært politisk praksis - mange vil kanskje bruke et så høytidelig uttrykk som en politisk kultur - i Norge for at denne type spørsmål omgis med en viss grad av forsiktighet når de behandles av politikere. Det har aldri hindret en fri, offentlig debatt om alle tenkelige former for valutapolitikk. Jeg har vært med på svært mange seminarer hvor frie forskere og mindre frie forskere, bankfolk, finansfolk og folk med ulike motiver for å ønske endringer i politikken har diskutert endringer i politikken. Jeg tror derfor den frie debatt ikke hindres av at politikere av og til utviser en viss forsiktighet i denne type spørsmål. - Så langt om det.

       Så bare to ord om selve forholdet mellom storting og regjering i slike spørsmål. Det står i innstillingen at flertallet, alle unntatt Fremskrittspartiet, viser til at

« et hovedansvar for å trekke opp retningslinjer for pengepolitikken tilligger regjeringen etter nødvendig samråd med Norges Bank ».

       Dette er naturlig av de grunner jeg har vært inne på tidligere, men det må også legges til at alle kloke regjeringer sørger for tilstrekkelig ryggdekning for de vedtak den må fatte, om så vedtak må fattes i pressede situasjoner, og vedtak må fattes uten særlig forhåndsvarsling, for å si det forsiktig.

       Min innvending mot i det hele tatt å ta en debatt om dette nå på bakgrunn av Fremskrittspartiets forslag, er at det ikke foreligger noen grunner til å ta opp valutapolitikken til behandling nå - da setter jeg tre streker under nå - for det er selvfølgelig ikke et eviggyldig syn at valutapolitikken ikke kan forandres eller debatteres. Men akkurat nå kan jeg overhodet ikke se andre grunner i virkelighetens verden enn den begrensede virkelighet at Fremskrittspartiet fant en grunn til å fremme et forslag. Og det beveger ikke meg til noen som helst revurdering av den politikk jeg har vært tilhenger av i noen tid. Jeg utelukker ikke at den politikk jeg har vært tilhenger av i noen tid, kan møte sitt endelikt eller kan møte betydelige problemer. Det gjør den ikke som følge av et Dok.nr.8-forslag, men som en eventuell følge av manglende evne til å styre i økonomien. Noe slikt endelikt foreligger ikke nå.

       I tillegg vil jeg si følgende: Jeg foretrekker å følge den hovedretningslinje at i slike spørsmål er det iallfall klokt å ha Regjeringens syn på bordet før Stortinget eventuelt fatter vedtak eller gir ytterligere råd. Regjeringen har varslet at den vil gjennomdrøfte valutapolitikken som et resultat av at man fra 1. januar neste år regner med at euroen vil bli etablert og erstatte ecu. Det fordrer en gjennomdrøfting, muligens også nye vedtak i forhold til vår fastkurspolitikk. På det grunnlaget ser jeg frem til å drøfte både fastkurspolitikk og tilknytningsformer, euro, ecu eller andre varianter, og jeg ser frem til også å gi råd til Regjeringen på det tidspunkt eller tidligere. Da foreligger det en anledning til å foreta en debatt og til å gi sine råd. På denne bakgrunn er det jeg tilrår det som er komiteens tilråding, nemlig at Dok.nr.8:59 avvises.

       Kirsti Kolle Grøndahl hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Dag Terje Andersen (A) : Jeg kan for så vidt slutte meg til det representanten Foss sa når det gjelder det unormale i eventuelt å finne på å vedta et slikt forslag som dette på grunnlag av et Dok.nr.8-forslag, og behøver ikke å utdype det noe nærmere. Men jeg syns det er betryggende at dette forslaget ikke ser ut til å bli vedtatt, for det er tross alt bare ett parti som ønsker å legge om noe som det har vært bred enighet om de siste årene mellom den forrige regjering, den nåværende regjering og Høyre. Det gir et helt annet grunnlag for stabilitet og forutsigbare rammevilkår for alle som blir berørt av den helhetlige økonomiske politikken som vi velger, og pengepolitikken som ett element i den.

       For min og Arbeiderpartiets del er det veldig viktig å understreke at dette er ett element i en større helhet, i et samlet økonomisk opplegg som vi som nasjon har valgt, en strategi som vi har fulgt gjennom hele 1990-tallet, som det har vært bred enighet om hovedlinjene i, og som har gitt spesielt gode økonomiske resultater. Vi har kalt det « solidaritetsalternativet », og de fleste partier bruker nettopp det samme begrepet, selv om vi nok kan ha våre diskusjoner om i hvor stor eller liten grad de forskjellige elementene i det blir oppfylt.

       Men det overordnede målet i denne politikken, og det overordnede målet også for pengepolitikken, er det vi har satt på topp: Vi skal ha full sysselsetting! Nettopp derfor er Norges Bank tildelt en rolle som er tilpasset et overordnet politisk mål, og det er der den skal gjøre sin del av akkorden. Målet er altså økt sysselsetting. Derfor skal Norges Bank sikre stabile valutakurser. Når en tenker tilbake på de nedgangstidene vi har hatt opp gjennom tidene her i landet, er det ikke uvanlig, tvert imot et fellestrekk, at nedgangstider ofte kommer av at den konkurranseutsatte delen, som Norge har en så stor del av - all industri som enten eksporterer eller importerer i konkurranse med utlandet - er utsatt for svingninger, enten hos oss sjøl eller i utlandet, og der er nettopp valutastabiliteten et av de viktigste målene. Vi kan gå hundrevis av år tilbake og registrere at f.eks for hele kysten gjennom fiskerisektoren - veldig godt beskrevet i Roy Jakobsens « Seierherrene » for øvrig - er stabilitet i forbindelse med betaling for de varene en produserer, viktig. Det samme gjelder for trelastindustrien, for aluminiumsindustrien og for store deler av det som utgjør grunnlaget for den økonomiske velferden vi har i Norge. Alle sammen er avhengig av at de vet hva de får betalt når de selger en vare. Enkelt sagt er det i stor grad det valutastabilitet handler om. Det var et viktig element i solidaritetsalternativet. Vi skulle styrke den private sektoren, og da må en vite hva en har å forholde seg til. Så skulle lønnsoppgjørene sørge for lav prisvekst gjennom moderate oppgjør. Heldigvis har det ført til både lav prisvekst og netto lønnstillegg, for prisveksten har ligget under de relativt små lønnstilleggene. Men nettoen har likevel vært positiv. En kan forundres over den imponerende evnen til total mangel på teft som enkelte næringslivsledere i Norge representerer med sine tillegg nå om dagen. Jeg har likevel følelsen av bred enighet om at det nettopp her er gitt gode bidrag i den totale økonomiske politikken, og det har vært helt nødvendig. Dette er et av de områdene der det er stor forskjell på Fremskrittspartiet og i hvert fall Arbeiderpartiet, og på Fremskrittspartiet og stortingsflertallet, nemlig at Fremskrittspartiet rett ut sier ja, vi vil ha større forskjell på folk, vi vil ha mer lokal lønnsdannelse istedenfor sentrale tillegg. I et slikt regime ville det vært vanskelig å gjennomføre det elementet. Det er vi imot, bl.a i forhold til den økonomiske politikken og sammenhengen med den, men selvfølgelig også ut fra de skjeve fordelingsmessige virkningene som det ville ha, hvis en skulle gjennomføre Fremskrittspartiets ønske og programformuleringer om å svekke muligheten for kollektive, nasjonalt dekkende lønnsavtaler i Norge.

       Det siste elementet i dette er finanspolitikken. Nå har jeg registrert at finansministeren gjentatte ganger har nikket, men det regner jeg med at det blir slutt på nå. For et element i solidaritetsalternativet er i ferd med å svikte ved at Regjeringen ikke klarer å holde orden på pengebruken. I det er det en fare for at andre i lønnsoppgjør rimeligvis regner med at da er det rom for gode lønnsoppgjør, noe som kan være med på å ødelegge hele balansen i denne økonomien. Men det er altså ingen grunn til først å gi opp det som går på å sørge for at Norges Banks hovedrolle er tilpasset et overordnet samfunnsmål, full sysselsetting, og at deres jobb i den saken er å holde valutaen mest mulig stabil.

       Jeg ser den politiske forskjellen i forhold til at Fremskrittspartiet ønsker at Norges Bank skal ha en friere stilling. Det er en annen måte å tenke styring av samfunnet på enn det vi mener er riktig. Vi vet at et av resultatene av å ha valutastabilitet som mål, har vært lav inflasjon. Skulle vi velge å gå inn for inflasjonsmål, slik Fremskrittspartiet gjør, ville vi sannsynligvis umiddelbart få en renteøkning. Det kommer til å føre til at vi styrker dem som har kapital, og svekker dem som har lite og har lån, altså en skjev fordeling. Vi gir i så fall Norges Bank en friere stilling, og det er et av de elementene som gjør at vi i Arbeiderpartiet helt klart er imot det forslaget som nå er framlagt. Vi mener det må være riktig at samfunnet, gjennom Stortingets vedtak, kan bestemme at her skal sysselsettingen være overordnet. Institusjonen Norges Bank må da gjøre sin del av jobben for å få til det. I motsatt fall vil resultatet bli at sysselsettingssituasjonen blir en funksjon av de rent interne valg som gjøres i Norges Bank med inflasjonsmål som styring, altså en mer usikker situasjon i forhold til det å kunne planlegge for samfunnsstyring med den type overordnede mål. Totalt sett ville det gi en veldig stor forandring i forhold til den politikken som det har vært bred enighet om gjennom hele 1990-tallet. Lykken for det norske samfunn er - slik det ser ut fra innstillingen og stemningen i partiene i dag - at vi aldri skal bli utsatt for det forsøksprosjektet Fremskrittspartiet her har foreslått.

Siv Jensen (Frp) : Jeg vil innledningsvis fastslå at flere og flere fagøkonomiske miljøer i større og større grad mener at den pengepolitikk som føres av Regjeringen, trenger en justering eller omlegging. Norges Bank har selv lenge ment at den trenger større frihet i pengepolitikken for å kunne oppnå den optimale balansen mellom lav inflasjon og en riktigere valutakurs. Problemet i dag, som dessverre ikke virker påtrengende nok for flertallet i denne sal, er at hensynet til å holde fast valutakurs har virkninger som aldri har vært ønskelig eller tilsiktet fra det samme flertall som ønsker å holde fast ved dagens fastkursregime.

       Vi har i vårt forslag redegjort for hvorfor det er nødvendig med en omlegging av pengepolitikken. Vi fremholder at stabil nominell effektiv kronekurs over tid ikke vil kunne forhindre en endring i reell effektiv kronekurs. Et vedvarende appresieringspress vil måtte føre til særnorsk inflasjon.

       Representanten Foss sa at det ikke foreligger noe i landskapet som tilsier et skifte nå. Men det er nettopp det det gjør. Det er mange signaler som taler for et skifte nå, og grunnen til det er at en omlegging i dag ikke får noen effekt i morgen. Et skifte i pengepolitikken tar lang tid å implementere, og det betyr altså at enten gjør vi endringene i god tid før vi står midt oppe i problemene, eller så venter vi til vi er i problemene og får større problemer med en omlegging.

       Vi kan konstatere at flertallet gir uttrykk for at de legger vekt på langsiktighet og forutsigbarhet i pengepolitikken. Dette er jo nesten litt søtt, synes jeg. Argumentasjonen er ganske tom. Norge, som et lite land, tåler ikke en pengepolitikk med bråe skift. Det er det lett å være enig om. Men det som er viktig med pengepolitikken, er virkningene av den. Fremskrittspartiet mener derfor at en riktig pengepolitikk er bedre enn en konsekvent gal pengepolitikk når sistnevnte er i ferd med å overlate mer til finanspolitikken enn finanspolitikken kan bære. Alle som tror at f.eks en oppgang i boligmarkedet bare er bra, og at nordmenn er fornøyd med ikke å ha råd til å etablere seg, må tro om igjen. Alle som tror at den primære årsaken til oppgangen i boligmarkedet er helt andre forhold enn en meget lav rente, må gjøre leksene sine en gang til.

       Fremskrittspartiet mener på samme måte som Finansdepartementet at moderat pris- og kostnadsvekst er en forutsetning for en stabil valutakursutvikling over tid. Men det er ikke dermed slik at en stabil valutakursutvikling er alt som skal til for å sikre en moderat pris- og kostnadsvekst. Finanspolitikkens oppgave vil uansett bl.a være å ha en kontrollert størrelse på offentlig forbruk uavhengig av om Norges Bank styrer etter inflasjonsmål eller fastkursmål.

       Jeg vil derfor understreke at et inflasjonsmål i pengepolitikken slett ikke kan betraktes som et nytt og ukjent spøkelse som fører med seg galopperende valutakurser og renter. Den vesentligste bakgrunnen for forslaget om å styre etter inflasjonsmål, er nettopp å forhindre at dagens fastkursregime får fortsette så lenge at oppgaven med å holde pris- og kostnadsveksten under kontroll blir umulig på grunn av finanspolitikken. Kravet til finanspolitikken er under dagens valutaregime større enn ønskelig fordi pengepolitikken gir uheldige utslag som virker ekspansivt på den innenlandske etterspørsel.

       Og da kan man altså konstatere at Finansdepartementet i brev til komiteen den 24. februar 1998 nærer bekymring for at en omlegging av pengepolitikken vil friste noen til en ytterligere ekspansiv finanspolitikk. Dette må finansministeren ha dristet seg til å skrive ut fra mottoet: På seg selv kjenner man andre. - For intet står i hvert fall oss fjernere enn å kaste på mer kull! Tvert imot foreslo Fremskrittspartiet i sitt alternative statsbudsjett å kutte offentlige utgifter med milliardbeløp som flertallet i denne sal antakelig ikke engang greier å uttale.

       Omlegging av pengepolitikken til et inflasjonsmål kan gi en nødvendig kontrollert og forsiktig renteøkning på kort sikt. Men holder man fast ved fastkurspolitikken, kan det innenlandske mulige behovet for renteøkning fortsatt i verste fall måtte møtes med rentenedsettelser, hvilket vil være aldeles gal medisin, men helt i tråd med vår nære historie. Over tid kan dette føre til at veksten i økonomien når et nivå hvor stram finanspolitikk ikke vil være tilstrekkelig, og hvor den eneste utveien kan bli en uønsket, ukontrollert sterk renteøkning.

       Med bakgrunn i de antydninger som Finansdepartementet kom med i sitt brev til komiteen vedrørende Fremskrittspartiets forslag, finner jeg det nødvendig å påpeke at det ikke hersker noen uenighet om at høy sysselsetting og lav pris- og kostnadsvekst er et vellykket samspill mellom pengepolitikken og finanspolitikken. Sentralbanken kan ikke alene sørge for stabilitet i landets økonomi og pengeverdi.

       Noen i denne sal har hevdet og vil komme til å hevde at det er Finansdepartementet og Norges Bank som har hovedansvaret for å trekke opp retningslinjer for pengepolitikken. Men det er da vitterlig Stortinget som er dette landets øverste politiske myndighet. Nå har vi ved gjentatte anledninger, både skriftlig og muntlig, oppfattet at det er særdeles stor uenighet mellom Norges Bank og Finansdepartementet knyttet til dette spørsmål. Og så skal liksom ikke Stortinget si sin mening, med den begrunnelse at dette muligens vil påvirke kursene og aksjemarkedet! England har kommet seg helskinnet gjennom en ganske radikal omlegging av sin pengepolitikk. Det er ikke mange dagene siden Alan Greenspan skapte bevegelser over hele verden fordi han gav uttrykk for behov for endringer. Men han kan ikke unnlate å påpeke det behovet fordi han er redd for hvordan markedet vil reagere. Denne frykten for bevegelser i markedet er også - etter mitt skjønn overdrevet, for i spørsmål knyttet til pengepolitikk er åpenheten i dialogen til stede. Da vil heller ikke påvirkningene bli like store. Markedet er for øvrig vant til å tilpasse seg politiske vedtak, og slik skal det også være, etter min vurdering.

       Gjennom lang tid har Norge importert en fastkurspolitikk og en utvikling fra et Europa som ikke beveger seg i takt med norsk økonomi. Norge har lav arbeidsledighet, et sterkt presset arbeidsmarked og oljeøkonomi. Europa har det stikk motsatte problem. Hvorfor skal da Norge fortsette å importere virkemidler vi ikke trenger?

       Spørsmål knyttet til norsk pengepolitikk er også særdeles sentralt knyttet til innføringen av euro. De siste to års svingninger på ecu-indeksen viser sterke variasjoner, ofte fulgt av forsøk på rentestyring fra Norges Bank. Men det er nå engang slik at Norges Bank ikke kan styre valutakursen. De må følge etter, og da forsterkes bare svingningene.

       Det er for øvrig også ganske underlig at den nye regjeringen i enhver tenkelig sammenheng betrakter europeiske endringer som et stort onde vi nordmenn må holde oss langt unna. Finansminister Restad uttalte til Dagens Næringsliv for et par dager siden at han ikke har sans for den modell EU-landene har valgt for sin monetære union, nemlig inflasjonsmål. Ja, de har ikke bare valgt dette som felles løsning, men de har hatt det som nasjonale løsninger over en viss tid. Når stadig flere land har oppdaget at den største trusselen mot en stabil innenlandsøkonomi er inflasjon, skal altså vi her på berget vite bedre! Og samtidig unnlater altså flertallet i denne sal i det hele tatt å vurdere spørsmålet.

       Dette er et tema av særdeles stor viktighet for dette landets økonomi. Og når stadig flere fremtredende økonomer og analytikere mener at et skifte er nødvendig, velger jeg å lytte til det og ikke innbille verken meg selv eller alle andre at vi som politikere til enhver tid og i ethvert spørsmål vet bedre enn fagmiljøene.

       Jeg vil på vegne av Fremskrittspartiet fastholde at behovet er til stede for å gjøre de forskriftsmessige endringer slik at Norges Bank skal styre pengepolitikken etter inflasjonsmål, og for å gjennomføre de nødvendige lovendringer for å sikre Norges Banks uavhengighet. Jeg tar derfor opp Fremskrittspartiets forslag.

       Jeg vil også minne denne salen om at England, med sine røtter til konstitusjon og styring, gjennomførte en endring i pengepolitikken med Labour-regjeringen ved roret. Tony Blair tok initiativet til en fullstendig omlegging av pengepolitikken i England, samtidig som han fristilte Bank of England fra politisk styring. Og jeg tør hevde at når England kan få det til uten store smerter, bør også vi klare det.

       Statsråd Gudmund Restad (fra salen):

       Jeg får vel ordet helt til slutt.

       Da bør jeg kanskje få ordet - for sikkerhets skyld.

       Jeg er enig med representanten Jensen i et utsagn hun gav, nemlig at en riktig pengepolitikk er bedre enn en konsekvent gal politikk. Men det sier dessverre ikke noe om innholdet av standpunktet.

       Jeg brukte ikke mye tid i mitt innlegg på å diskutere for og imot ulike typer pengepolitikk eller behov for endring, idet jeg henviste til at Stortinget på grunnlag av en utredning fra Regjeringen vil bli invitert til å diskutere dette spørsmålet i juni i revidert nasjonalbudsjett. Det er ut fra en aktuell begivenhet som forestår, nemlig at ecu oppheves fra 1. januar 1999. Da må vi gjøre forandringer i en eller annen størrelsesorden - ikke nødvendigvis så dramatisk som foreslått av forslagsstiller i Dok.nr.8-forslaget, men på andre måter. Jeg er ikke i stand til å se noe som kommer til å skje fra nå og frem til juni som nødvendiggjør en debatt nå på et så tynt faglig grunnlag.

       Representanten Jensen var også inne på at det var « særdeles stor uenighet » mellom Finansdepartementet og Norges Bank. Jeg tror jeg vil nedtone dette til å si at det er en viss uenighet. Det går ikke på spørsmålet om hva slags pengepolitikk vi skal ha. Norges Bank har ikke tatt til orde for omlegging til et inflasjonsmål, det har Norges Bank presisert en rekke ganger, men de har tatt til orde for en noe friere tolkning av retningslinjene for definisjonen av fastkurspolitikken, og det er noe helt annet.

       Representanten Jensen sa også: « Og så skal liksom ikke Stortinget si sin mening », altså om denne uenigheten. Da må jeg minne henne om at det er feil. Stortinget har sagt sitt. Det gjorde man ved behandlingen av nasjonalbudsjettet for 1998. Poenget nå er at det ikke foreligger noe nytt som skulle tilsi at Stortinget sier noe mer, det er realiteten. Man starter ikke en ny pengepolitisk tidsregning fordi man fremmer et Dok.nr.8-forslag. Fortsatt står de vedtak fast som Stortinget har fattet med bred tilslutning.

       Til slutt vil jeg bare si, som en liten bemerkning, at det vil nok være betydelig faglig uenighet om det syn at en omlegging av det pengepolitiske mål fra fastkurs til inflasjonsmål ikke vil føre til virkninger på kort sikt. Jeg vil tro at det toneangivende syn blant eksperter vil være at det nettopp er på kort sikt det vil gi sterkest utslag, og at utslagene på lengre sikt selvfølgelig vil jevnes ut.

Carl I Hagen (Frp) : Det meste av debatten har gått på den aktuelle økonomisk-politiske situasjonen i Norge, og det er helt naturlig. Jeg syns det i tillegg ville vært interessant med noen prinsipielle synspunkter på den omlegging som er foreslått i vårt Dok.nr.8-forslag. Det er helt riktig som det er hevdet, at det vil redusere den folkevalgte styringen over pengepolitikken, og det er det viktigste hensynet og ønskemålet vårt.

       For å trekke en sammenlikning med noe annet: Det er allmenn oppslutning om at rettssikkerhet og rettsvern er helt sentrale ting, som ikke skal ligge under folkevalgt styring. Vi har som de aller fleste rettsstater laget uavhengige domstoler som skal ivareta den oppgaven etter lov, og ikke etter - skal vi si - popularitetstenkning. Rettsvernet er domstolenes viktigste ansvar. Vi ser også på pengevernet på lik linje. Det å sikre befolkningen lavest mulig inflasjon, altså vern om pengeverdien, måleenheten, er i seg selv av meget stor betydning. Det har vi sett i de land som har hatt hyperinflasjon, som i realiteten har medført tyveri. Vi vet også av smertelig erfaring fra forrige tiår at det ikke nødvendigvis er slik at folkevalgt styring skjer ved å fatte de mest fornuftige og riktige beslutninger hvis disse beslutninger er upopulære ute blant velgerne. Folkevalgte skal velges, og det har en betydelig innvirkning på hvordan folkevalgte kan opptre. Derfor er det veldig mange land, nå senest England med en sosialdemokratisk statsminister og ny regjering, som har en uavhengig sentralbank. Noe av det første Tony Blair gjorde, jeg tror det var bare fire dager etter valget, var å annonsere at Bank of England skulle bli en uavhengig sentralbank som skulle sørge for pengeverdien. Det ansvarsområdet skulle ut av de folkevalgte og politiske organer, for det var for viktig.

       Politikere i alle land har demonstrert hvordan de i pressede situasjoner trykker penger. Sist gjorde stortingsflertallet dette i 1985, 1986 og 1987 da vi fikk høy inflasjon fordi man ikke hadde det politiske mot til å fatte de nødvendige vedtak på det pengepolitiske området i tide. Derfor sier vi nå at vi burde ha lært i Norge, at vi i likhet med de andre flytter ansvaret for pengevernet, vernet om en stabil krone for den norske befolkning, over til en uavhengig bank med fullmakter til å styre pengepolitikken. Jeg er litt lei for at man ikke diskuterte det viktige poenget litt mer.

Per-Kristian Foss (H) : Jeg vil bare kort si at jeg ikke tar opp debatten om forholdet til England. Jeg har tidligere hørt representanten Hagen hylle Thatchers regjering, så jeg er nå på en måte litt forvirret over at det er Blairs politikk som liksom er det store. Jeg tror det er en del paralleller til England som ikke er helt dekkende beskrevet, bl.a er det ikke slik at Bank of England har fullstendig uavhengighet. De har et politisk utnevnt styre som skal evaluere pengepolitikken åpent, med dissensmulighet. Det syns jeg er interessant. Og de har en jevnlig rapporteringsplikt til en komite i parlamentet, som er en interessant konstruksjon, men ikke et uttrykk for en absolutt uavhengighet. Det fins nasjonalbanker i verden som har det. New Zealand er et av de mest brukte eksempler, men England oppfattes internasjonalt å stå i en mellomstilling.

       Så til spørsmålet om vi trenger en ny sentralbanklov dersom regjering og storting skulle bli enig om en omlegging i retning av en ny målsetting for pengepolitikken, f.eks slik representanten Hagen har tatt til orde for. Svaret på det er at jeg ikke tror det. Innenfor gjeldende lov fins det gode muligheter for å gi andre retningslinjer til Norges Bank, og jeg oppfatter det slik at det også er Norges Banks oppfatning av loven, slik den foreligger.

Carl I Hagen (Frp) : Litt av problemet med å finne ut av hva Norges Bank egentlig mener, er at Norges Bank har pålagt seg selv en måte å snakke på som alltid kan tolkes begge veier, og at man må lese mellom linjene for å finne ut hva de mener. Det er helt klart at for å oppnå vår målsetting om en uavhengig sentralbank, må lovgivningen endres, for markedene vil ikke ha noen tiltro til et system dersom politiske organer når som helst bare kan endre noen retningslinjer. Da er det ikke en uavhengig bank. Eksistensen av instruksjonsmyndigheten fra Finansdepartementet er det avgjørende, derfor må det sikres gjennom lovgivning.

       Mye av det Margaret Thatcher stod for, var vi enig i - særlig konkurranseutsetting av offentlig betalt tjenesteproduksjon på alle områder - men det betyr jo ikke at vi innestod for alt. Og når det gjelder vårt syn på sentralbanken, så har vi hatt det hele tiden - det er Per-Kristian Foss vel kjent med - det ble fremmet da den siste lov om Norges Bank ble laget. Da hadde vi forslag til endringer i paragrafene som både sikret at Norges Bank skulle beholde stabil pengeverdi som sin målsetting, og at den skulle være uavhengig. Vi hadde andre systemer for å oppnå andre ting. Vi laget en uavhengig bank, og det har vi stått på hele tiden. All erfaring over lang tid internasjonalt er at de land som har hindret hyperinflasjon, har hatt en uavhengig sentralbank som har hatt hånd om pengepolitikken, fordi folkevalgte pr. definisjon ikke vil kunne makte det. Det interessante, synes jeg, er at der hvor Det norske Arbeiderparti gradvis har beveget seg i mer markedsøkonomisk retning og fornuftig retning, stod lenge det engelske arbeiderpartiet helt fast i gamle sosialistiske dogmer. Men så foretok de en revolusjon, og det ble signalisert at de til og med liksom omdøpte partiet fra Labour til New Labour, og da hoppet de langt over Det norske Arbeiderparti. På flere områder ligner de nå på det som Fremskrittspartiet har vært i 15-20 år. Jeg synes det er litt interessant at der skjedde det fort, mens her hjemme går det veldig, veldig langsomt. Men det kan i hvert fall ikke være noen sosialdemokratisk politikk, slik man fikk inntrykk av fra Arbeiderpartiets talsmann, at sosialdemokrati tilsier at man har det som man har det her, for sosialdemokratiet både i Tyskland og England har gått til en helt annen modell. De har skjønt at skal man føre en fornuftig pengepolitikk, kredittpolitikk, rentepolitikk, så må den føres av noen som kan gjøre det uavhengig av hva velgerne måtte mene, og treffe de nødvendige beslutninger til enhver tid. Vi er glad for at det går i den retning, og at stadig flere - også økonomer - er kommet til at det er fornuftig å få en mer uavhengig sentralbank og gi den et inflasjonsmål, et pengevern, som hovedoppgave, som den oppgaven de skal stelle med.

Dag Terje Andersen (A) : Når det blir referert til sosialdemokratiet både i Tyskland og England, har jo allerede - før det nå ble gjentatt - representanten Foss redegjort for at de nok ikke har gått til den fristillingen av sin nasjonalbank på den måten Carl I Hagen gir uttrykk for at han ønsker. Derfor synes jeg kanskje det er litt drøyt å ta det til inntekt for Carl I Hagens syn.

       Det er for øvrig litt overraskende - med utgangspunkt i representanten Jensens belæring om den type spørsmål, og når det blir referert til andre land - at vi automatisk skal velge løsninger fra de land som har oppnådd dårligere resultat enn oss på det som er hovedmålet. Hele poenget er ikke nødvendigvis at den stabile kurspolitikken er den eneste måten å få fram et sosialdemokratisk politisk resultat på. Poenget er at det inngår i en helhet som vi kaller solidaritetsalternativet, som representanten Hagen, oppfatter jeg, senest på Fjernsynet i går kveld sa han var tilhenger av, at det overordnede målet skal være styrende, og da er altså akkorden til Norges Bank å holde orden på valutaen. Det er det som er poenget. Jeg var inne på i mitt første innlegg alle de andre elementene som skal på plass. Det er det vi mener er et godt sosialdemokrati. Det er derfor i den veldig uavhengige stilling som Norges Bank har i systemet i Norge, det tross alt skal være underordnet politisk styring, ikke i sin daglige gjøren og laten, men i forhold til at det er overordnet politisk myndighet som setter målet for den delen av virksomheten i den viktige økonomiske politikken.

       Det var for øvrig interessant at representanten Hagen flere ganger i løpet av sine to innlegg viste til - bl.a i forbindelse med forslaget om andre paragrafer i loven om Norges Bank - den norske borgers rett til å bli vernet mot at valutaen skulle forringes. Da er det litt rart at valutamål som styringsinstrument i forhold til det kan være et stort problem. Jeg skjønner bedre, på bakgrunn av vår politiske uenighet, at fristillingen av Norges Bank er en del av forslaget, som jeg altså er uenig i.

Per-Kristian Foss (H) : La meg si det slik at begrepet « pengevernet », som representanten Hagen har innført, er etter min oppfatning et så viktig nasjonalt spørsmål at det ikke bare skal delegeres til en nasjonalbank, det skal være et samlet politisk ansvar. At det kan være vanskelig å motstå press - ja. At det kan være vanskelig ikke å være populist til tider hvor det er mye penger, er jeg helt enig i, men det er nettopp en politisk utfordring å motstå det presset og utøve moderasjon i årlige budsjetter. Hvis dette høres ut som Carl I Hagens formaninger til sentrumspartiene i forrige periode, så er det ikke en tilfeldig sammenligning.

       Jeg er enig i Carl I Hagens meget rosende omtale av Tony Blairs politikkomlegging. Det er mye å lære for norske sosialdemokrater der. Men jeg vil ta avstand fra inntrykket av at pengepolitikken i et land er et ideologisk spørsmål. Det er det rett og slett ikke noe empirisk belegg for. Pengepolitikken springer ut av nasjonale økonomiske forhold og i liten grad av om regimene er sosialdemokratiske, liberale eller konservative. New Zealand, som ofte er brukt som eksempel på et land med inflasjonsmålpolitikk, har ført denne politikken både under sosialdemokratiske og konservative regjeringer med en politikk som f.eks lå meget nær Margaret Thatchers politikk, som hadde den motsatte pengepolitikk for Storbritannia. I Tyskland har man, med en meget sterk tysk valuta ført en flytpolitikk under vel 16 års kristeligdemokratisk styre. Jeg vil karakterisere den regjeringen som liberalkonservativ på et vis, med norske begreper. Så jeg tror man skal dempe ned debatten om pengepolitikk til iallfall ikke å dreie seg om hvilken ideologi man tror på, om man tror på frihet, fasthet eller flyt. Jeg tror man skal legge litt til side den hjemlige retorikken på det området.

       Til slutt vil jeg bare si at jeg er fullstendig klar over at Fremskrittspartiet har et annet syn på loven om Norges Bank. Jeg er kjent med det. Det er mye å si om det, både positivt og mindre positivt. Men mitt poeng er bare at det faktisk er mulig - om man skulle ønske det - å gjennom-

       føre Fremskrittspartiets ønske om en omlegging til en valutapolitikk basert på inflasjonsmål, innenfor rammen av den sentralbanklovgivning som nå foreligger. Det er mulig å føre en slik politikk med tillit også i det internasjonale marked, for det er ikke riktig at den norske sentralbanklov gir en sentralbank som er tett, tett knyttet opp til Finansdepartementet. Det ligger i loven betydelige muligheter til frihet for nasjonalbanken, hvis forskriftene også gir rom for det. Og disse forskriftene er som kjent behandlet i Stortinget og tiltrådt av et politisk flertall her.

Siv Jensen (Frp) : Representanten Foss har helt rett i at I i vårt forslag lar seg gjennomføre uten endringer i lovgivningen. Det er II i forslaget som ikke lar seg gjennomføre uten endringer i lovgivningen, og det er nettopp der hele det sentrale poenget til representanten Hagen ligger - i hvilken grad vi skal la Norges Bank være uavhengig eller ikke. For å få til den endringen må man altså ha en lovendring, det håper jeg at representanten Foss i hvert fall er enig i.

       Nå er det fremholdt av både komiteens leder og representanten Foss at det er ingen grunn til å diskutere pengepolitikk her i dag, fordi vi i forbindelse med behandlingen av revidert nasjonalbudsjett skal mene noe om Norges forhold til euro og Den økonomiske og monetære union. Jeg må bare minne denne salen på alle de signaler som nå kommer fra næringslivet som reaksjon på den manglende evnen Regjeringen har til å gi uttrykk for sitt syn knyttet til dette spørsmål, om at de gjerne vil ha en politisk avklaring på dette så raskt som overhodet mulig for at de selv skal kunne tilpasse seg de endringene de vil måtte stå overfor når euro og ØMU blir innført fra 1. januar. Jeg begriper ikke hvorfor Stortinget ikke kan ta den debatten allerede nå, hvis det da er slik at partiene har meninger om hvordan Norge skal forholde seg til dette.

       Representanten Dag Terje Andersen snakker varmt om solidaritetsalternativet. Ja, men det har også vi gjort! Det er ikke noen grunn til å legge skjul på at solidaritetsalternativet har spilt en viktig rolle i norsk økonomi gjennom mange år. Men det er jo ikke gitt at det vil fortsette å være like bra for fremtiden, og det er nettopp der våre veier skilles. Solidaritetsalternativet har etter hvert begynt å utspille sin rolle, fordi en rekke av forutsetningene som er lagt til grunn, er bristende. Jeg begriper ikke det enorme behovet Arbeiderpartiet har for å klamre seg til et alternativ som har utspilt sin rolle. Jeg har lagt merke til at Arbeiderpartiet ved flere anledninger har klart å være pragmatisk og gå i riktig retning når det har vært nødvendig, men i opposisjon er det altså ikke mulig å få Arbeiderpartiet til å ta den type holdning. Det synes jeg er synd, for også for oss er det viktig å stabilisere valutakursen mest mulig. Men det er da ikke gitt at det vil bli resultatet kun gjennom en fastkurspolitikk! Det er nettopp da problemene forsterker seg, det er nettopp gjennom en fastkurspolitikk at kronen vil styrkes eller svekkes, avhengig av hvilke virkemidler vi tar i bruk. Kanskje det kunne være grunn til å se litt på det, i stedet for å bruke politisk retorikk i en så viktig sak.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.

       (Votering, se side 2766 f.)