Rolf Reikvam (SV) (ordfører for saken):

       La meg først ta bakgrunnen for saken - det er et Dok.nr.8-forslag fra Jan Petersen, Inge Lønning og Petter Løvik. La meg også understreke at komiteen i sitt arbeid kun har vurdert universitetenes økonomiske situasjon, vi har ikke vurdert situasjonen for høyskolene. Som kjent foreligger det en utredning fra Kostnadsberegningsutvalget som gjelder høyskolenes økonomi, og jeg regner med at Stortinget senere vil få den til vurdering og til behandling på en eller annen måte.

       Jeg er glad for at et så bredt flertall har kunnet enes om en beskrivelse av universitetenes økonomiske situasjon, og at det er oppnådd tilsvarende bred enighet om forslaget til vedtak som er lagt fram. Det er kun Fremskrittspartiet som ikke står bak innstillingen, og Fremskrittspartiet slutter seg også i liten grad til de beskrivelsene som er gitt i selve innstillingen.

       Et flertall vedtok å redusere studentopptaket ved universitetene med 2.000 fra høsten 1998. Vedtaket ble gjort i forbindelse med Stortingets behandling av budsjettet for i år. For inneværende år, 1998, utgjør de direkte konsekvensene av budsjettvedtaket ca 60 mill. kr for universitetene. I tillegg vet vi at budsjettene er svekket noe som en følge av manglende kompensasjon for pris- og kostnadsvekst. Det er vel riktig å si at det anslagsvis er rundt 100 mill. kr i realnedgang for universitetene.

       Kortsiktige endringer i budsjettrammene er uheldig, spesielt er det uheldig der hvor budsjettene i stor grad er bundet opp i lønns- og personalkostnader. Dette er tilfellet for universitetene, som dermed har problemer med å snu seg kjapt i forhold til store budsjettendringer.

       Flere av universitetene har varslet at dette vil få alvorlige konsekvenser. Universitetet i Tromsø har signalisert at de vil redusere studentopptaket ved medisinstudiet. Dette er et område som Stortinget tidligere har sagt skal prioriteres. Universitetet i Bergen har sagt at de vil få problemer med å finansiere økt studentopptak til opplegget i medisin med bruk av sykehusene i Rogaland og Førde som en del av praksisundervisningen. Både Universitetet i Bergen og Universitetet i Oslo har måttet la være å besette ledige stipendiatstillinger. Dette vil svekke både forskningen og undervisningen. Studentene er blitt rammet ved at gruppe- og hjelpeundervisningen er blitt kraftig redusert, noe som har gått ut over antall timer undervisning for studentene.

       Som kjent står universitetene for to tredjedeler av grunnforskningen i dette land. Grunnforskningens andel av den samlede FoU-virksomhet har gått ned fra 23 % i 1970 til ca 16 % i 1995.

       Et flertall i komiteen har valgt å ta de klare og entydige signalene på alvor. Situasjonen er slik at vi dermed ber Regjeringen om å legge fram forslag til styrking av universitetenes budsjett i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett.

       Helt til slutt har jeg også lyst til å presisere at i selve innstillingen tar vi for oss den samlede vurdering av den økonomiske situasjonen for universitetene. I flertallsmerknadene peker vi bl.a på medisin og IT som områder som må styrkes.

Grete Knudsen (A) (komiteens leder):

       Jeg vil slutte meg til det representanten Reikvam sa når det gjelder universitetenes akutte behov. Men jeg har samtidig lyst til å legge til en annen dimensjon, nemlig at universitetene våre i årene som kommer, også står foran en dramatisk endret konkurransesituasjon. Ikke minst i globaliseringens tidsalder vet vi at konkurransen utenfra, fra utenlandske studiesteder, vil bli mer aktuell, og studentene vil bevege seg mer i studietiden. Det andre er at IT-teknologi og nye kunnskaper innenfor kommunikasjon og IT også på en helt annen måte vil gjøre det mulig å være knyttet til utdanningsinstitusjoner både hjemme og ute. Ved en generell liberalisering i forhold til at universitetene mer enn tilfellet har vært tidligere skal kunne ta seg betalt for sine tjenester, vil vi på en helt annen måte bryte ned skillet mellom de private og offentlige utdanningsinstitusjonene. Samtidig vil det være en helt klar og økende tendens til å styrke etterspørselssiden ved at voksne vil kreve å få en utdanning som er skreddersydd deres behov. Alt dette gjør sitt til at våre tunge, offentlige universiteter står overfor store endringer. Og gitt denne type utviklingstrekk, mener jeg det er grunnlag for bekymring over utviklingen innenfor undervisning og forskning. Hvis vi på alvor mener vi skal bygge Det norske hus på kompetanse, må vi på dette området både kunne tenke og handle langsiktig, og også sette på dagsordenen at det ikke er slik at universitetene driver i konkurranse med høyskolene. For det er på en del områder de er av ypperste klasse også internasjonalt, og derfor må de ha vår årvåkenhet.

       Bare helt til slutt: Det som nå kortsiktig presser på, som også var nevnt av representanten Reikvam, er IT-siden. Det ligger et forslag til behandling i komiteen. Og IT-siden gjelder selvfølgelig både universiteter og høyskoler, noe vi vil komme tilbake til senere. Men det er ikke tilfredsstillende at regional- og kommunalministeren i dag poengterte at 500 IT-plasser først kommer til neste år, for i forrige uke hadde vi faktisk en debatt her, der både nærings- og handelsministeren og kirke-, utdannings- og forskningsministeren gikk på talerstolen og sa at en del av dette allerede ville komme i revidert nasjonalbudsjett. Så jeg må be om at statsråden klarer opp i dette, for en god del av det som har vært nevnt så langt i debatten når det gjelder universitetene, gjelder også for revidert nasjonalbudsjett.

       Bakgrunnen for det Dok.nr.8-forslaget som komiteen har avgitt innstilling om, var de meldinger som strømmet inn i begynnelsen av dette studieåret fra flere av universitetene om at innstrammingen, nedskjæringen av 2.000 studieplasser i statsbudsjettet for inneværende år, førte til virkninger for en hel rekke studenter som de ikke hadde hatt noen mulighet til å forutse og planlegge i forhold til. Det må være et viktig anliggende i utdanningspolitikken at elever og studenter skal kunne legge et planlagt løp og være rimelig trygge for at de studietilbud de har regnet med å kunne få, også blir gitt.

       Hvis man ikke kjenner universitetssektoren fra innsiden, kan man naturligvis spørre hvordan det kan henge sammen at relativt marginale innsparinger, gir så vidt dramatiske utslag. Forklaringen på det er at det er meget få av postene på institusjonenes budsjett det er mulig å spare inn på på kort sikt. Det henger sammen med at det aller meste av de løpende driftsutgifter er bundet opp i faste lønnsutgifter og andre bundne utgifter. Det området hvor man har handlefrihet, er svært ofte den undervisning som er basert på innkjøpt arbeidskraft, hjelpelærere, som betales stykkpris. Når universitetene tvinges til å skjære ned på denne typen undervisning, vil det for det første lett skape skadevirkninger for små fag, små fagtilbud, som berører få studenter, men som i en nasjonal sammenheng kan være særdeles viktige. Det andre som denne gang har skjedd, er at fagområder som Stortinget har markert at man ønsker å bygge opp og prioritere - det gjelder særlig legeutdannelsen, helsefagutdannelsen og informasjonsteknologiutdannelsen - også på en utilsiktet måte rammes av innsparingstiltakene.

       La meg presisere at Dok.nr.8-forslaget ikke er et forslag som tar opp de langsiktige problemene når det gjelder universitetenes økonomi. Det er et forslag som utelukkende tar opp den akutte situasjon som er oppstått på grunn av budsjettet for inneværende år. Det er gledelig at en samlet komite, bortsett fra Fremskrittspartiet, har gitt sin prinsipielle tilslutning til det som var intensjonen med forslaget, og at det er et klart flertall i komiteen som står bak pålegget til Regjeringen om å komme tilbake med forslag om en styrking av universitetenes økonomi i revidert nasjonalbudsjett. Denne måten å gjøre det på, er en måte som imøtekommer det som var intensjonen med forslaget. Jeg synes også den saksfremstilling som er gitt i innstillingen av saksordføreren, er en saksfremstilling som i alle henseende dekker den situasjonen som universitetene sliter med, og som gir en god og velbegrunnet motivering for det forslaget som flertallet i komiteen står bak.

       La meg til sist bare føye til en liten merknad for å forklare hvorfor flertallet i komiteen ikke har gitt sin tilslutning til den merknaden som de tre regjeringspartiene har lagt inn, som sier at økonomien for hele området bør vurderes i sammenheng - i klartekst betyr det at også høyskolene burde trekkes inn i denne vurderingen. Hele komiteen er enig om at man i de videre runder med behandling av økonomien for høyere utdanning selvfølgelig må se hele sektoren i sammenheng, og at man bl.a må kunne bygge på den utvalgsinnstilling som foreligger når det gjelder høyskolenes økonomi. Men dette forslaget gjelder kun de skadevirkningene som har inntruffet gjennom den uforberedte nedskjæringen av studieplasser ved universitetene i inneværende år. Det er grunnen til at vi ikke ser det hensiktsmessig å trekke inn hele saksfeltet i vurderingen av dette forslaget.

Marit Tingelstad (Sp) : Sentrumspartiene - Kristelig Folkeparti, Venstre og Senterpartiet - erkjenner at økonomien innenfor høyere utdanning bør bedres, noe som også er nedfelt i regjeringserklæringen, og dette ble i dag bekreftet i kommunal- og regionalministerens redegjørelse. Det legges videre vekt på at bl.a forskningen må styrkes. Særlig viktig er grunnforskningen, som er fundamentet for all forskning. Dok.nr.8:81 tar for seg situasjonen ved universitetene, og forslagsstillerne fra Høyre foreslår konkret at universitetene får 100 mill. kr som skal tas fra arbeidsmarkedstiltak. Det er greit at Høyre følger opp sine prioriteringer fra høstens budsjettforslag, men som det går fram av innstillingen, får ikke Høyre gjennomslag for en slik omprioritering.

       Generelt vil jeg bemerke at en må kunne sette spørsmålstegn ved prosessen i denne saken, for komiteen var jo klar over kuttet på 2.000 studieplasser ved universitetene da vi behandlet budsjettet i høst. Sentrumsregjeringen fulgte faktisk opp Jagland-regjeringens forslag om studieplasskutt bl.a ut fra bedringen i sysselsettingen, og dermed ble det færre søkere til høyere utdanning. At vi ikke da bemerket noe om sideeffekten av dette, kan vi ta selvkritikk på. Det kan på en måte virke som om vi ikke riktig « visste » hva vi gjorde da vi vedtok budsjettet i desember, i og med at vi få måneder etterpå går inn for å øke samme budsjettområde. Dette er bare et lite hjertesukk ut fra erkjennelsen av det faktum at det er Stortinget som bestemmer, uansett regjeringssituasjon.

       Komiteen ser at det kan være vanskelig å foreta tilpasninger raskt ved universitetene, da budsjettrammene i hovedsak er bundet opp av langsiktige planer. Likevel må alle som arbeider med offentlige budsjetter, være innstilt på at endringer kan skje brått, jf. alle de nye studieplassene som ble opprettet uten lang tids forberedelse.

       I dag blir vitenskapelig aktivitet og forskning knyttet opp til antall studenter, og komiteen har bedt om at dette blir vurdert nærmere i forskningsmeldingen som er på trappene. Som det framgår av innstillingen, hadde sentrumspartiene primært sett det mest hensiktsmessig at økonomien for hele området høyere utdanning hadde blitt sett under ett, som også Inge Lønning var inne på, men vi innser at det ikke ble flertall for det. Jeg vil imidlertid bemerke at dersom denne prioriteringen skulle bli den eneste prioritering innenfor høyere utdanning i år i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, noe jeg selvsagt håper ikke skjer, så tror jeg mange i dette hus får litt av hvert å svare for i forhold til det som er lovet i forhold til distriktene og desentraliserte profesjonsutdanninger. Riktignok sies det i innstillingen at vi skal komme tilbake til høyskoleøkonomien senere, men alle vet at det er begrensede midler en kan omdisponere i revidert nasjonalbudsjett. Det kan bety at en økning av antallet studieplasser i distriktene må vente. Det bekymrer oss i sentrumspartiene, og jeg vil tro flere enn oss. Men vi hørte kommunal- og regionalministerens redegjørelse i dag, der hun sa at Regjeringen vil styrke økonomien ved høyskolene og også ved Tromsø universitet, og da er kanskje min bekymring noe unødig.

       Til slutt vil jeg bemerke at sentrumspartiene ikke er med på flertallsmerknaden, der det heter at en bør vurdere et klarere skille mellom andelen som skal gå til forskning, og andelen som skal gå til undervisning. Vi er kjent med at det er delte meninger om dette blant fagfolk, og derfor vil vi være noe tilbakeholdne med å mene noe om dette på det nåværende tidspunkt.

Ursula Evje (Frp) : Jeg er glad for at Høyre ikke har for vane å fremme bevilgningsforslag på denne måten, og at de heller ikke starter en slik praksis i dag.

       Vi i Fremskrittspartiet er smertelig klar over at vridningen av studieplasser fra universitetene til høyskolene for å oppfylle vedtak fattet i Stortinget i fjor om å styrke bl.a helsesektoren, har fått en lang rekke meget uheldige følger. På tross av dette er vi av den oppfatning at universitetene må ta et selvstendig økonomisk ansvar innenfor sine rammer og så langt det er mulig, arbeide for å følge de innspill som kommer fra flertallet på Stortinget, selv om jeg kan se at det ofte kan være meget vanskelig.

       Fremskrittspartiet er imidlertid av den oppfatning at Regjeringen har et klart ansvar for å vurdere antall studieplasser innenfor de forskjellige fagområder og for å foreta de nødvendige prioriteringer mellom disse og de økonomiske forhold for undervisning og nødvendig forskning på universitetene. Prioriteringen i øyeblikket bør også etter vår mening være utdanning innenfor medisin og pleie samt et meget nødvendig løft for nødvendig kompetanse og antall lærere i skoleverket og ikke minst innenfor IT. Fremskrittspartiet tiltror, inntil det motsatte er bevist, regjeringspartiene evne til å prioritere på dette området. Vi vil derfor avvente det reviderte nasjonalbudsjettet.

Petter Løvik (H) : Det viktigaste er vel sagt i denne saka. Men det er eit par punkt eg har lyst til å kommentere - og kanskje også utfordre statsråden på eit av dei siste.

       For det første vil eg framheve studentane sitt engasjement i denne saka. No høyrer vel eg til ei aldersgruppe som kanskje ikkje alltid er like glad for dei uttrykks-

       formene som studentane brukar. Når 600-700 studentar på Blindern syng « Bæ, bæ Lilletun », er det ei uttrykksform som er nokså fjern for meg. Likevel, det viser noko positivt, det viser at det er eit engasjement blant studentane i eit vidare utdanningspolitisk perspektiv enn det som går på tradisjonelle studentsaker, nemleg dette med kvalitet i utdanninga.

       Frå Høgre si side er vi nøgde med det gjennomslaget vi har fått, men eg vil jo minne om at vi var villige til å gå eit stykke lenger, å gå inn på 100 millionar her og no med konkret dekning. Og eg vel å tolke det vedtaket som blir gjort i dag, slik at det må vere eit monaleg beløp som kjem til universiteta, og ikkje berre smular. Og eg håpar at statsråden oppfattar signala om at her er behov ikkje berre for eit mindre beløp, men eit stort beløp.

       No veit eg at statsråden kjenner Stortinget av tidlegare erfaring, men etter kvart er det vel blitt sånn også andre vegen, at Stortinget kjenner Regjeringa. Derfor synest eg det er på sin plass å minne om dette. Her er sagt litt om øyremerking, bl.a til IT og medisin. Det er heilt klart at dette er viktige sektorar, men det er store behov over heile lina innanfor høgare utdanning.

       Eg har lyst til å kome med eit konkret spørsmål til statsråden, og eg viser til det som blei sagt i første sak i dag frå ein annan av statsrådane, kommunal- og regionalministeren. Ho sa i si utgreiing bl.a:

« Regjeringen vil derfor prioritere høyskolene i distriktene i statsbudsjettet for 1999. »

       Og vidare:

« Når det gjelder videre utbygging av universitetene, så er det Universitetet i Tromsø som vil bli prioritert først.

       Det er ikkje tvil om at behova er store ved alle høgskulane - iallfall ved mange av dei - og også ved Universitetet i Tromsø, og det er veldig viktig at dette med høgare utdanning blir teke med i ei distriktspolitisk orientering som den vi fekk i dag. Men for ein del av oss betyr ordet « prioritere » å sette framom noko anna, og då er mitt spørsmål: Kan vi tolke det som er kome frå kommunal- og regionalministeren tidlegare i dag, slik at det vi no vedtek, berre er eit lite blaff, slik at vi i budsjettet for 1999 er tilbake i same situasjon igjen? Eller kan vi tolke dette som eit signal om at regjeringa Bondevik vil satse så mykje på høgare utdanning at det blir rom for vekst både i universitets- og høgskulesektorane? Og eg vil spesielt minne om dei store problema som både Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen har hatt på fleire område.

       Bakgrunnen for at eg gjerne vil ha eit svar no, er ikkje at eg ventar eit kronebeløp frå statsråden, men komiteen og Stortinget har fleire gonger før peika på det uheldige i at det er usikkerheit her. Det å kunne planlegge langsiktig, det å kunne vite nokolunde kva vi har å halde oss til - ikkje berre dei komande to-tre månadene, men kanskje eit år eller to framover, altså dei meir langsiktige perspektiva - betyr veldig mykje. For som ein ved universiteta har sagt til oss, hadde vi fått vite dette tidlegare, kunne vi kanskje ha gjort ein del disponeringar for å avgrense skadeverknadene. Så eg er veldig interessert i å få statsråden sitt syn på om det er slik at Regjeringa har blitt tvinga mot sin vilje til å yte litt ekstra til universiteta i år, og at dei så skal prioriterast ned i neste omgang.

Statsråd Jon Lilletun : Eg har med stor interesse lytta til det som er sagt, og merka meg innhaldet i debatten. Debatten vil sjølvsagt òg verte lagd til grunn i det arbeidet som skal skje frå vår side fram imot revidert nasjonalbudsjett.

       Som mange talarar er eg òg stadig vorten gjord merksam på at situasjonen ved universiteta ikkje er upåverka av det kuttet på 60 mill. kr som den førre regjeringa innarbeidde i statsbudsjettet for i år, som den nye regjeringa fylgde opp, og som vart vedteke av Stortinget før jul. Dette kuttet har òg slått ut i reduksjonar for fakultet og studiar som ikkje har fått redusert studenttalet. Eg har spesielt merka meg problema ved farmasistudiet i Tromsø og ved dei medisinske fakulteta i Tromsø, ved NTNU og i Bergen, spesielt knytt til utdanninga og den praksisen som er lagd til Stavanger og til Førde. Eg har òg merka meg at det frå mange hald er peika på at det er ynskjeleg å satse sterkare på IT-utbygging, og at dette kuttet på ein måte har gjeve motsette verknader. Denne auka satsinga trengst. Vi må auke talet på studieplassar og betre utstyrssituasjonen innafor IT-områda ved universiteta. Ei slik satsing er òg ynskt innafor høgskulane.

       Eg har merka meg det vedtaket som Stortinget etter alt å døme kjem til å gjere her i dag, og vil arbeide for at Stortinget skal få tilbakemelding i framlegget til revidert nasjonalbudsjett.

       I høve det spørsmålet som representanten Løvik stilte akkurat no, vil eg seie at det ikkje er slik at all verksemd no skal leggjast til høgskulane i distrikta eller ved universitetet i Tromsø. Men for å nemne eit konkret eksempel: I ein situasjon med ein så overoppheita økonomi som vi har akkurat no - vi kan sjå på f.eks byggeverksemda, der det er mange behov - er det Universitetet i Tromsø som ligg mest naturleg til rette dersom Regjeringa finn plass for nybygg i det budsjettet vi arbeider med no. Det er tolking av dei signala som kommunalministeren gav tidlegare i dag.

       Det ville vere feil av meg å seie meir om budsjettet for neste år, som vi no held på å arbeide med. Men eg trur at departementet har lært noko - eg har lært noko som statsråd - og eg vil òg tru Stortinget har lært noko i høve til for kortsiktige kutt. Vi er i gang med eit arbeid i lag med Finansdepartementet for å sjå på kor fort ein kan omstille, og kor fort det er ansvarleg i høve til å prioritere ned nokre studium som vi ser kan prioriterast ned, og prioritere opp andre som treng auka dimensjonering. Dette får òg Stortinget høve til å diskutere i samanheng med dimensjoneringsmeldinga. Den vil verte framlagd samstundes med kreftplanen og psykiatriplanen, slik at vi koordinerer behovet for personale i dei meldingane med det som ligg i dimensjoneringsmeldinga. Min intensjon er at vi skal ha ein heilskapleg politikk som tek utgangspunkt i alle universiteta og høgskulane, men samstundes at vi erkjenner at kompetanse kanskje er det fremste middelet i distrikta for å hindre slik sentralise-

       ring som vi har sett dei siste åra. Derfor vil det verte ei ekstra satsing der.

Inge Lønning (H) : Bare noen korte bemerkninger til debatten: Jeg registrerer at Fremskrittspartiet er meningsløst i denne sak. Det er jo egnet til å forbause at et parti ikke i det hele tatt har noen oppfatning av en sak som dette, men utelukkende erklærer at de har tiltro til Regjeringen. Da blir stortingsarbeidet relativt lett.

       Representanten Tingelstad sa at Høyre ikke hadde fått gjennomslag for sitt forslag. Det er teknisk sett riktig, i realitet er det galt, for den flertallsinnstilling som foreligger, innebærer i realiteten et gjennomslag for det som er intensjonen i Høyres Dok.nr.8-forslag. Det gjenstår å se hvor substansielt dette blir når vi får et forslag i revidert nasjonalbudsjett, og det gjenstår også å se hvorledes stortingsflertallet ønsker å finne inndekning, om man vil finne den inndekning som Høyre har anbefalt, eller om man vil finne en annen form for inndekning.

       Men jeg bad først og fremst om ordet for å stille et spørsmål til statsråden, for jeg lyttet med stor interesse til hans svar på spørsmålet fra representanten Løvik. Jeg kunne tenke meg å stille spørsmålet i denne form: Anser ikke utdanningsministeren det som formålstjenlig at det er han selv som gir Stortinget signaler om prioriteringer innenfor utdanningspolitikken, og at det ikke kommer som en del av en distriktspolitisk redegjørelse fra en annen statsråd? Riktignok er distriktspolitikk viktig, men utdanningspolitikken er formodentlig etter statsrådens oppfatning også relativt viktig, og den er ikke først og fremst et virkemiddel i distriktspolitikken.

Statsråd Jon Lilletun : Først ein sidemerknad til representanten Lønnings kommentar til Framstegspartiet. Statsråden vil for sin del gje uttrykk for at han ikkje har noko imot at Framstegspartiet overlét alt til Regjeringa og har tillit til at dei kjem til å fremje kloke forslag. I så måte er akkurat det eit eksempel til etterfylging.

       Så til det konkrete svaret på om det ikkje bør vere utdanningsministeren som gjev ein utdanningspolitisk redegjørelse for Stortinget. Jau, det bør det, og den vil kome 28. mai. Men skal ein snakke om distriktspolitikk, og skal ein snakke om korleis ein vil snu den negative trenden, som eg trur heile Stortinget er samde om at ein må finne verkemiddel for å snu, trur eg at det er viktig at ein i ein slik redegjørelse òg seier korleis ein vil satse på det utdanningspolitiske området. Dersom ein ser på utdanning i forhold til distriktspolitikk - kva f.eks. Universitet i Tromsø har hatt å seie for den landsdelen - vil ein finne at det ikkje er tvil om at det er eit viktig element. Så eg ville vore uroleg dersom det var slik at det kom ein distriktspolitisk redegjørelse og utdanningspolitikken i grunnen fanst der. Det skal kome ein heilskapleg utdanningspolitisk redegjørelse seinare - eigentleg burde eg be om orsak, for eg har sagt « redegjørelse » heile tida, det heiter « utgreiing » på nynorsk - og det skal bli spanande å få diskutere den med Stortinget.

       Derfor synest vi at ein i distriktspolitikken må ha med utdanning som eit viktig element, men det er utdanningsministeren som på vegner av Regjeringa legg fram for Stortinget Regjeringa sin samla utdanningspolitikk.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.

       (Votering, se side 2767)