Gunnar Kvassheim (V) (ordfører for saken):

       De tre Høyre-representantene som har fremmet Dok.nr.8-forslaget om vern og bruk, ønsker at det skal framlegges en stortingsmelding om konsekvensene av ulike vernetiltak for jordbruksnæringen og distriktene. Komiteens flertall har forståelse for problemstillingen som reises, men mener at en stortingsmelding om dette temaet ikke er formålstjenlig nå.

       Flertallet ønsker i likhet med forslagsstillerne en avklaring på hvordan en bedre kan kombinere bruk og vern. Det framgår av Miljøverndepartementets kommentarer at man ser positivt på at det arbeides med ulike modeller med vern og bruk og at man er innstilt på å evaluere disse nøye. Regjeringen er også innstilt på å igangsette forskning og utredning om virkningen av vernetiltak. Dette er tiltak det kan være naturlig å få gjennomført og vurdert som grunnlag for den debatten forslagsstillerne ønsker.

       Det er for øvrig ikke bare konflikter mellom vern og bruk som er en aktuell problemstilling i denne sammenheng. Det er i høyeste grad også et faktum at det i løpet av kort tid har vært en dramatisk reduksjon i det arealet som er urørt natur.

       Vi står overfor store utfordringer. Kunnskap om eget biologisk mangfold er ennå mangelfull i de fleste kommuner. Vi vet at det utryddes hundrevis av arter av planter og dyr hvert år, selv om vi er usikre på hvor mange arter vi deler landet med. Vi vet fremdeles lite om hvilken økologisk rolle de forskjellige artene har, og derved ringvirkningene av utryddingen. Dette er ikke minst bøndene opptatt av i forhold til problemstillingen rundt vern og bruk i landbruket. En kan nå lese, både i aviser og fagtidsskrifter, om gjenåpning av bekker, innlegging av våtmarker og verning av kantsoner rundt driftsområdene. Hvert gårdsbruk burde ha et giftfritt område, sier Bonde- og Småbrukarlaget. Hver kommune bør ha et verneområde å skryte av, sier direktøren i Statens Landbruksbank.

       Det er enighet i Stortinget om at vi skal verne om vårt biologiske mangfold og at en skal yte erstatning ved økonomisk tap. La det være klart. Flertallet i komiteen peker på at det blir flere anledninger framover til å diskutere problemstillinger knyttet til vern og bruk. En god anledning kommer i forbindelse med at det skal legges fram en redegjørelse om konsekvenser av kystverneplaner. En annen anledning kommer i forbindelse med den bebudede stortingsmeldingen om landbruk.

       I brevet fra statsråden beskrives flere tiltak som er planlagt eller igangsatt. Statsråden gjør det klart at hun er innstilt på å orientere Stortinget når en har fått på plass og evaluert tiltakene, slik at en da kan se om det er mulig å finne bedre løsninger i forhold til problemstillingen knyttet til vern og bruk. Komiteens flertall finner dette tilfredsstillende, og konkluderer med at en slik framdrift i dette arbeidet er mer formålstjenlig enn en egen stortingsmelding.

Ivar Kristiansen (H) : På en rekke områder eksproprierer staten i dag naturressurser ved gjennomføring av ulike typer vern. Konsekvensen av vernetiltakene er at grunneiernes muligheter til utnyttelse av utmarksressursene begrenses. Grunneiernes råderett over egne ressurser utvannes, og inntektsmulighetene svekkes. Dette rammer i særlig grad grunneiere i typiske distriktsområder.

       Dette er bakgrunnen for vårt forslag, som går ut på at vi ber Stortinget om å evaluere omfanget av de ulike verneforslag som man nå får på løpende bånd til behandling i Stortinget, og å se disse i sammenheng. Det foretas vern innenfor en rekke områder - barskogvern, kystvern, kulturminnevern, bare for å nevne noen. Det er ikke lagt fram noen samlet politisk fremstilling av det totale omfanget av alle typer vern og hvilke konsekvenser de ulike vernetiltak og -vedtak har for inntektsmuligheter, ulike typer næringsvirksomhet, sysselsetting og bosetting i Distrikts-Norge. Hvis vi ser på de fremlagte tall for befolkningsutviklingen de siste ti år, og ser hvilke deler av landet som er preget av den største fraflytting, er det helt åpenbart at det først og fremst er de områdene i dette land som er fysisk og geografisk berørt av de forskjellige typer verneforslag, som har den største fraflytting. Dette finnes det tilstrekkelig dokumentasjon for, og det burde i større grad åpne øynene til flertallet i denne sak.

       Jeg må også si, etter å ha hørt innlegget til saksordføreren, at det er helt åpenbart at komiteen har svart på noe helt annet enn det forslaget fra Høyre tar opp. Det Høyre har foreslått, er at det legges fram en stortingsmelding om konsekvensene for jordbruksnæringen og distriktene av ulike typer vernetiltak, altså vurdere konsekvensene. Jeg ser også at man velger å besvare dette med å bruke prosenttall, og man burde i dette hus være relativt godt kjent med at det kan fort bære galt av sted, og det kan fort villede. Jeg synes at det er bortimot meningsløst at man besvarer dette i innstillingen med å bruke prosentregning som dokumentasjon for at dette forslaget fra Høyre er lite formålstjenlig - det i et land hvor mer enn 50 % av det totale areal er fullstendig udyrkbart, og som i stor grad er preget av svære fjellområder som sannsynligvis aldri noen gang kommer til å bli tatt i bruk til den typen næringsformål som vi her snakker om. Hvis vi bruker prosentuell tankegang, er det bare i noen få områder i dette land at det oppstår konflikter, og det er dette jeg synes er det essensielle i denne saken. Vi ser at de sterkeste motsetningene mellom næringsutvikling og bosetting og de forskjellige vernetiltak oppstår i disse små områdene. Det er her vi har motsetninger, og det er her man ser at summen av de forskjellige verneforslagene er ekskluderende for dem som gjennom alle år har hatt tilknytning til disse geografiske områdene, og som faktisk i tråd med Brundtland-kommisjonens innstilling har klart å sørge for at vern og bruk hittil har gått hånd i hånd.

       Høyre mener at det er mulig å komme fram til mer fleksible kombinasjoner av vern og bruk av jorda enn det som i dag praktiseres. Av hensyn til både verneinteresser, grunneiere, næringsinteresser og samfunnet som helhet hadde denne problemstillingen fortjent en egen gjennomgang. Flertallets henvisning til den årlige budsjettbehandlingen som en egnet anledning til å drøfte denne problemstillingen, avdekker etter min oppfatning en skuffende mangel på interesse for næringsdrivendes arbeidsvilkår i de omtalte delene av landet. Jeg er skuffet over at komiteens flertall, som ikke ønsker en grundig gjennomgang av denne viktige problemstillingen, i dag sannsynligvis ikke kan ha registrert de svært mange henvendelser og uttalelser som er kommet fra de typiske kommuner som er berørt av denne typen verneplanlegging. Jeg må stille spørsmålet til flere av de toneangivende distriktspolitiske partiene om de ikke i det hele tatt registrerer den føljetong av henvendelser som kommer fra kommunestyrer og fylkesting rundt om i landet. Det er i hvert fall mye som tyder på at disse blir arkivert et sted, og man motiveres ikke til å ta disse opp til en grundig vurdering.

       Ulike typer vernetiltak legger i dag store begrensninger på eiendomsretten og mulighetene til næringsutøvelse i Distrikts-Norge. Innen landbruk, fangst og fiske er vernetiltakene spesielt merkbare. Høyre mener at en fornuftig utnyttelse av eiendom og naturressurser er avgjørende for å trygge verdiskaping og bosetting i Distrikts-Norge.

       Høyre etterlyser videre en prinsipiell gjennomgang og avklaring av hvordan ulike typer vernetiltak kan kombineres med næringsdrift og grunneieres utnyttelse av naturressursene. En slik avklaring ville ha sikret et best mulig resultat for samfunnet som helhet, for så vel verneinteresser som grunneiere og næringsinteresser.

       Høyre mener at grunneierne må få erstatning for de tap de lider som følge av at vilkårene for utøvelse av næringsvirksomhet endres gjennom ulike typer vernetiltak, en erstatning som også må være reell, og som bør kunne varieres etter graden av de begrensninger som legges på næringsvirksomheten. Ved å sikre full eiendomsrett og dermed erstatning i vernespørsmål vil samfunnet kunne nå de mål som er satt. Som sagt, dette er ikke en sak som først og fremst handler om hvem som er mest og minst positiv til vern og alternativ bruk av naturen. Det handler mest om rammevilkår, og at de som bor i de mest utsatte strøk i dette land, som blir berørt av de forskjellige nærings- og vernetiltak og planer som kommer presentert for Stortinget, skal kunne ha en forutsigbar fremtid i og med bruk av naturen.

       Til slutt må det være tillatt å spørre spesielt Senterpartiet om de mener at situasjonen i dag er tilfredsstillende, og om Senterpartiet mener at det ikke er behov for å styrke grunneiernes og næringsdrivendes rettigheter. Etter min oppfatning svikter Senterpartiet dem som man sier man skal ivareta interessene for, nemlig grunneieren og landbruksnæringen. Dette er en sak som burde endt opp i en egen stortingsmelding.

       På denne bakgrunn tillater jeg meg å ta opp Høyres forslag i innstillingen.

Presidenten: Hr. Kristiansen har tatt opp det forslag han refererte til.

       Vi går da videre på talerlisten - Steinar Bastesen.

       Bastesen er sist inntegnede taler.

       Steinar Bastesen (TF) : Det ser ikke ut som dette skal bli noen langvarig debatt ettersom jeg er sist inntegnede taler. Man kan vel ikke forvente det heller, for det er bare sånn at distriktsrepresentantene er særdeles underrepresentert i dette huset.

       Jeg synes det var et meget godt forslag som ble lagt fram fra de tre Høyre-representanter, og jeg synes det er bra alvorlig at flertallet i komiteen går imot det forslaget som ligger på bordet. Jeg blir nødt for å stille spørsmålet: Er de redd for hva svaret kan bli? Er det det som er årsaken? Eller kan det være at det er for liten utredningskapasitet? Er det for lite folk i statsapparatet og i departementene til å foreta en slik utredning? Er det et så omfattende spørsmål som stilles? Da burde det jo være enda større grunn til å utrede dette og legge fram en melding. Jeg forstår ikke grunnen til at forslaget blir avvist i komiteen.

       Folk som har bodd i distriktet i tusenvis av år, og fremdeles de som bor der, har greid å ta vare på naturen, og de har vernet naturen ved bruk. Prinsippet må være at naturen skal vi ta vare på ved å bruke den, for det er den beste måten å bevare naturen på.

       Jeg tør dra fram et eksempel som jeg før har nevnt fra denne talerstolen. Det beste eksemplet er ærfuglen, som i dag i stor grad er forsvunnet på Helgelandskysten på grunn av vern. En rekke andre fuglearter på øyene forsvinner også på grunn av vern, og det er på grunn av vern av spesielle rovdyr, som oter, mink, havørn og en rekke andre rovdyr. Disse lever faktisk ikke av Guds nåde og nordavind, de må ha noe å ete, og de eter det som er tilgjengelig. Jeg har et bilde på kontoret mitt som er tatt av en journalist i Nordlandsposten, der en oter farer av sted med en ærfugl i kjeften, et meget sjeldent bilde som det er vanskelig å få tatt overhodet. Det er vernet, det vanvittige, uforstandige vernet, som ødelegger naturen. Menneskene som har bodd i distriktene, har i alle tider hatt vett til å ta vare på naturen.

       Problemet ligger i at de som foreslår forskjellige vernetiltak, de skuler ikke hen på næringsinteresser, de har kun én oppgave: å se vern kun i verneperspektiv. De klarer ikke å se sammenhengen, og det er de ikke pålagt heller. Spesielt i fylkesmannens miljøvernavdeling er de ikke pålagt å se sammenhengen mellom næringsvirksomhet og vern. De ser kun vern isolert. De klarer ikke å se sammenhengen, og så blir det feil. Når Stortinget i tillegg har gitt Miljøverndepartementet fullmakt i henhold til revidert landsplan for naturparker fra 1992, har vi avskrevet oss ansvaret i dette huset, vi har overlatt det til vernekonsulenter som kun tenker vern, de tenker ikke næring. Er det ikke på tide å foreta en analyse av det som holder på å skje? Det er en alvorlig situasjon vi er inne i. Jeg synes forslaget var meget godt, og det burde vært gitt en skikkelig behandling. Jeg er jo klar over at det er flertallet som rår, men jeg kunne ikke dy meg, jeg måtte ytre meg på denne måten.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.

       (Votering, se side 2819)

       Den reglementsmessige tid for formiddagens møte er straks omme, og presidenten vil foreslå at møtet nå heves, og at Stortinget fortsetter sine forhandlinger på kveldsmøte kl. 18.00, for behandling av resten av dagens kart.

       - Det anses bifalt.