I samme paragraf står det at departementet kan bestemme at antallet tillatelser pr. eier skal begrenses.

       Det har innenfor havbruksnæringen i de senere år vært en tiltakende sentralisering. Dette har ført til at næringen mer og mer blir dominert av færre og større aktører. Denne utviklingen er, sett med Fiskeridepartementets øyne, ikke ønskelig. Fiskeridepartementet har ved retildelingen i Finnmark og Troms en mulighet til å påvirke utviklingen i næringen med sikte på å bremse den tiltakende sentraliseringen og styrke distriktsprofilen. Dette gjøres for å få en bredere eier- og driftsstruktur i næringen, noe jeg mener vil være gunstig for norsk havbruksnæring.

       Prinsippene i forslaget til retildelingsforskrift er for øvrig også en naturlig oppfølging av Voksenåsen-erklæringen.

       Jeg tror ikke representanten Ludvigsen trenger å være bekymret for at det ikke skal være nok søkere med den nødvendige kompetanse og kapital til de ledige matfiskkonsesjonene i Troms og Finnmark.

       Videre blir det, som det går fram av forslaget til retildelingsforskrift, stilt krav om at søkeren sannsynliggjør at prosjektet både har de nødvendige økonomiske og også kvalifikasjonsmessige forutsetningene for å sikre oppstart og drift av konsesjonen. Dette vil være med på å sikre at selskapene som blir retildelt en konsesjon, har en reell mulighet til å komme i drift.

       Når det gjelder begrensningen om at hver søker maksimalt kan retildeles to konsesjoner, er det ut fra det samme ønsket som ovenfor, det å få en spredning av konsesjonene. Dette er for øvrig ikke et brudd på hva som har vært vanlig praksis ved retildeling i resten av landet.

Spørsmål 6

       Børge Brende (H) : « En rapport fra Riksrevisjonen viser at mange familier faller utenfor bostøtteordningen. En av årsakene er at de bor i en bolig finansiert av en forretnings- eller sparebank. Ett av kravene i dag for å få bostøtte er at man må bo i borettslag eller boliger som er finansiert av Husbanken eller Landbruksbanken. At det er begrensninger i forhold til boligens størrelse, er greit.

       Bør det ikke være situasjonen til dem som eventuelt skal få støtte, som må være avgjørende, ikke hvordan boligen de bor i, er finansiert? »

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Bostøttens målsetting er å bidra til at husstander med svak økonomi skal kunne anskaffe seg og bli boende i en god og nøktern bolig. Riksrevisjonen påpeker i undersøkelsen av bostøtte til barnefamilier at målsettingen om at bostøttemottakerne skal kunne bo i gode og nøkterne boliger, i stor grad nås. Riksrevisjonen trekker dermed fram det positive i at regelverket for bostøtten stiller krav til boligen og av den grunn sikrer bostøttemottakerne et godt og nøkternt nivå på boligstandarden.

       Stortinget har vedtatt utvidelser i boligavgrensningen, dvs. hvilke boliger som omfattes av bostøtteordningen, flere ganger på 1990-tallet, bl.a ved at alle borettslagsleiligheter uavhengig av finansiering og alle kommunale utleieboliger er kommet inn i bostøtteordningen. Utvidelsene av boligavgrensningene har blitt vedtatt i den utstrekning Stortinget har funnet budsjettmessig rom for dette. Det er fremdeles slik at privateide utleieboliger og eierboliger må være finansiert i Husbanken eller Landbruksbanken. Dette skyldes at disse setter standardmessige krav til boligen. Kostnaden ved at en verken stiller krav til boligen eller til finansieringen av denne, er anslått til ca 700 mill. kr. Stortinget ble orientert om dette i statsbudsjettet for 1998. Stortinget ble her også orientert om at departementet arbeider med å vurdere boligavgrensningen i bostøtten, slik at det å få bostøtte ikke er avhengig av hvor boligen er finansiert. Dette arbeidet pågår og vil bli forelagt Stortinget i løpet av året.

Børge Brende (H) : Det er bred enighet om at det kun skal gis støtte til nøkterne boliger. Men dagens regler gjør at ordningen treffer svært tilfeldig. Det må jo være noe fundamentalt galt med en ordning når flere undersøkelser viser at de fleste fattige barnefamiliene her i landet ikke kommer inn under bostøtteordningen, til tross for at familiene har så lav inntekt at de tilfredsstiller kravene. Årsaken er at regelverket er utformet slik at de ikke får støtte dersom de bor i boliger finansiert av private banker.

       Også statsrådens parti, Senterpartiet, deltok i et stortingsflertall i kommunalkomiteen i forrige periode som understreket:

       « Flertallet vil peke på at det også vil være behov for bostøtte for husstander som har finansiert boligen annerledes enn det som fremgår av § 2 » - altså innsnevringen. « Flertallet vil på denne bakgrunn be departementet om å komme tilbake til Stortinget med en vurdering om boligavgrensningen. »

       Hvorfor har ikke den foreligget så langt, og hvorfor har ikke statsråden fulgt opp dette i budsjettet, som også hennes eget parti i stortingsinnstillingen fastslo skulle gjøres?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : For det første vil jeg vise til tilleggsproposisjonen til budsjettet, hvor vi omtaler nettopp dette og varsler at vi vil gå igjennom hele bostøtteordningen, fordi det viser seg at reglene for pensjonister og reglene for barnefamilier er ulike. Vi mener at det er viktig å se nærmere bl.a på disse forholdene.

       Vi ser sjølsagt også på det som går på finansieringsgrunnlaget for disse boligene. Men jeg vil gjøre oppmerksom på at det altså hittil ikke har vært flertall i Stortinget for å bevilge 700 mill. kr for å få en slik utvidelse av ordningen. Jeg har heller ikke sett at det har vært fremmet noe forslag om det.

       Ellers er det kanskje grunn til å minne om historien: Det var Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Fremskrittspartiet som ved behandlingen av St.prp.nr.31 (1989-1990) bestemte at det skulle være den boligavgrensningen som er nå, nemlig begrenset til Husbanken og Landbruksbanken. Så vi har en felles fortid her.

Børge Brende (H) : Det meningsløse er at vi skal ha en bostøtteordning for de fattigste barnefamiliene i Norge hvor tre av fire faller utenfor fordi de bor i en bolig som tilfeldigvis ikke er finansiert gjennom Husbanken, er kommunal eller er en del av et borettslag. Dette har også Stortinget fastslått.

       Når det gjelder Høyre, var vi uenig i de omleggingene som ble foretatt forrige gang dette ble behandlet, fordi vi mente at avgrensningsreglene bidro til at man ikke traff dem som var aller mest utsatt. Men stortingsflertallet fastslo i sin innstilling at Regjeringen snarest skulle komme tilbake med en omlegging hvor også de som bodde i andre typer boliger, ble omfattet. Når det gjelder beløpenes størrelse, var også det kjent på dette tidspunkt gjennom et svarbrev fra departementet. Hvorfor kan ikke kommunalministeren selv ta ansvaret og fortelle oss hvorfor hun ikke kom tilbake med den ordningen som Senterpartiet gikk inn for i opposisjon, da hun fremla budsjettet i høst? Når kommer disse omleggingene?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Det er riktig som Børge Brende sier, at Høyre i fjor var imot samordningen av bostøtten og boligtilskuddet, som lå under Sosial- og helsedepartementet. Begrunnelsen var at de fryktet at dette kunne ramme mulighetene for å forbedre minstepensjonistenes levekår. En tilleggsopplysning til: Høyre har også foreslått å øke bostøtten til minstepensjonister, men Høyre har aldri foreslått å øke bevilgningene så mye at det kunne ha gitt rom for det som jeg skjønner at representanten nå er opptatt av, nemlig bostøtte til barnefamiliene. Vi varslet i tilleggsproposisjonen at vi ville se nærmere på det og har sagt at vi vil komme tilbake til Stortinget med dette i løpet av året.

Spørsmål 7

       Lars Rise (KrF) : Jeg vil gjerne få stille følgende spørsmål til justisministeren:

       « Regjeringen har gjennom Statsbygg vært opptatt av å plassere viktige statlige institusjoner i Oslo indre øst, spesielt ved de nedre deler av Akerselva. Kripos er nå i ferd med å finne nye lokaler for sin virksomhet som omfatter nærmere 300 ansatte i et bygg på 18.000 kvm.

       Hva vil justisministeren gjøre for å plassere Kripos' nybygg slik at det bidrar til en positiv utvikling for Oslo indre øst og Akerselva? »

Statsråd Aud-Inger Aure : Departementet har som en del av prosessen med å realisere et nybygg for Kripos hatt nær kontakt med Statsbygg med sikte på plassering på eiendommer i Statsbyggs eie. Aktuelle plasseringer har bl.a vært tidligere Oslo Energis eiendom langs Akerselvas vestside. Denne lokalisering ble imidlertid besluttet benyttet av Arkitekthøgskolen.

       Justisdepartementet besluttet da å foreta en tilbudskonkurranse i markedet. Dette resulterte i totalt elleve tilbud, hvorav ett fra Statsbygg. Dette var lokalisert til Helsfyr.

       Vi har i samarbeid med Kripos vurdert tilbudene og hatt nærmere samtaler og forhandlinger med seks tilbydere. Forhandlingene antas å være avsluttet i løpet av første halvår 1998.

Lars Rise (KrF) : Jeg vil få takke statsråden for svaret.

       Jeg har forstått det slik at Regjeringen ønsker å finne en løsning som kan bidra til den byutviklingen som er beskrevet i det politiske grunnlaget for Regjeringen fra Voksenåsen. Regjeringen har tidligere gitt uttrykk for hvor viktig det er at staten bidrar aktivt til en positiv byutvikling i hovedstaden. Statsråd Løwer har eksempelvis opplyst at intensjonen med Statsbyggs satsing i Oslo indre øst-området er å bidra til en vitalisering av Oslo indre øst gjennom en integrert byutvikling med etablering av statlige institusjoner og økt boligbygging som sentrale virkemidler.

       Videre har det vært en intensjon at Statsbyggs satsing i området skal utløse investeringer og engasjement også hos andre offentlige instanser og private. Jeg forstår det slik at Statsbygg nå er koblet ut av prosjektet i arbeidet med å finne nye lokaliteter for Kripos. Like fullt burde Regjeringens målsetting om å bidra til en positiv byutvikling, følges opp fullt ut når det skal anskaffes så omfattende lokaler som det her er tale om. Det er spesielt viktig å satse på en blanding av kontorer, boliger og fritidstilbud i Oslo indre øst og særlig langs nedre del av Akerselva. Det har vist seg meget problematisk å få til en reell satsing i Oslo indre øst når det gjelder statlige kontorprosjekter. Vil statsråden sørge for at finaleheatet også vil inneholde et rent utbyggingsprosjekt i Oslo indre øst ved Akerselva i konkurranse med de andre?

       Per Roar Bredvold (Frp) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til justisminister Aud-Inger Aure:

       « Norsk Tipping AS ønsker i framtida å satse stort på spilleautomater. Dette vil trolig ramme frivillige lag og humanitære organisasjoner.

       Hva vil statsråden gjøre for å skjerme denne inntektskilde for denne gruppen? »

Statsråd Aud-Inger Aure : La meg innledningsvis slå fast at det private lotterimarkedet har ett hovedformål: å styrke inntektsgrunnlaget for det frivillige organisasjonsliv. Tillatelse til lotteri gjennom oppstilling av utbetalingsautomater kan bare gis til organisasjoner som i sin virksomhet ivaretar et humanitært eller samfunnsnyttig formål.

       Organisasjonene som får tillatelsen, har adgang til å benytte entreprenør til gjennomføring av lotteriet.

       Som oftest eies automatene av entreprenøren, som bærer alle omkostninger til drift, tømming og vedlikehold av automatene. Vanligvis er det entreprenøren som bistår organisasjonen med å inngå avtaler med lokaleinnehaver om oppstilling av automaten.

       Alle avtaler mellom den lotteriverdige forening, entreprenør og lokaleinnehaver skal godkjennes av politiet før tillatelse gis. Etter dagens vilkår skal minimum 35 % av overskuddet etter fradrag av gevinst gå til lotteriverdige formål. Entreprenøren kan kompenseres med inntil 45 % og lokaleinnehaveren med maksimalt 20 %

       Styret i Norsk Tipping AS har nylig vedtatt en intensjonserklæring om at selskapet skal etablere seg i automatmarkedet innen år 2000. Selskapet sikter mot å bli den dominerende aktør i dette markedet. Utspillet må forstås slik at selskapet ønsker å etablere seg som entreprenør for de lotteriverdige organisasjoner som driver lotteri gjennom oppstilling av utbetalingsautomater. Norsk Tipping AS er i dag operatør for TV-lotteriet Extra. Konsesjonen til lotteriet er gitt til Stiftelsen Helse og Rehabilitering, som består av 18 landsomfattende helse- og rehabiliteringsorganisasjoner.

       Etter lov om pengespill § 3 fjerde ledd med tilhørende forskrift om delegering, kan Norsk Tipping ikke ta på seg oppdrag for andre selskaper, foreninger eller institusjoner som med hjemmel i lov har tillatelse til å formidle spill eller veddemål eller drive lotteri, uten Kulturdepartementets samtykke.

       Kulturdepartementet har gitt uttrykk for at det ikke har tatt stilling til om Norsk Tipping AS skal engasjere seg i automatmarkedet, og følgelig er det ikke vurdert virkningene av et slikt engasjement.

       I proposisjonen om opprettelse av et lotteritilsyn vil Regjeringen vurdere flere tiltak for å styrke kontrollen med automatmarkedet. Blant annet kan det være aktuelt å innføre en autorisasjonsordning for alle entreprenører og lokaleinnehavere i automatmarkedet. Etter mitt syn vil en autorisasjonsordning være et viktig virkemiddel for å sikre at kun seriøse aktører får slippe til i markedet.

       Justisdepartementet har forutsatt at antallet automater på landsbasis ikke økes utover dagens nivå før en har en samlet gjennomgang av markedet, bl.a gjennom en vurdering fra det lotteritilsyn som departementet vil foreslå opprettet.

Per Roar Bredvold (Frp) : Uansett om Norsk Tipping eller andre skal få drive med spilleautomater, må hovedmålet være å styrke frivillige lag og organisasjoner økonomisk. Noen få automater kan ha den største betydning for et lite budsjett, eller for f.eks store Ham-Kam, hvor spilleautomatinntekter for 1998 er stipulert til nærmere 900.000 kr. At justisministeren ønsker å styrke kontrollen med automatmarkedet, ser jeg på som positivt.

       Så til spørsmålet: Vil statsråden gjennom en samlet gjennomgang av markedet ivareta interessen for at disse inntekter til lag og organisasjoner opprettholdes?

Statsråd Aud Inger Aure : Det korte svaret på spørsmålet er ja, det er et viktig anliggende for denne regjering å ivareta de frivillige organisasjoners interesser i denne sammenheng. Det vil også være intensjonen når vi nå foretar den nye gjennomgangen.

Spørsmål 9

       Terje Johansen (V) : Jeg har følgende spørsmål til samferdselsministeren:

       « Vil samferdselsministeren vurdere hensiktsmessigheten av å la minibusser og « børstraktorer » uten et visst minimum av passasjerer fortsette å benytte kollektivfeltene? »

       Svaret er mer spennende.

Statsråd Odd Einar Dørum : I forskrifter gitt med hjemmel i vegtrafikkloven av 18. juni 1965 nr. 4 følger at kjøring med buss i kollektivfelt er tillatt dersom det er angitt ved offentlig trafikkskilt. Buss er definert i samsvar med EUs regelverk som bl.a bil for persontransport med over åtte sitteplasser i tillegg til førersetet.

       For å kunne klassifiseres og registreres som buss, kreves at kjøretøyet oppfyller vilkår bl.a om forsvarlig utforming og plassering av seter. Tidligere ble installering av klappseter godtatt som sitteplass ved registrering som buss. Fra og med 1. januar 1995 ble imidlertid slike seter ikke lenger akseptert. Kjøretøy registrert som buss før dette tidspunkt, vil likevel fortsatt kunne benytte kollektivfelt.

       Etter min mening bør det gjøres avgrensinger i eksisterende bruk av kollektivfelt dersom reglene viser seg å ha en uheldig virkning i forhold til fremkommelighet for kollektivtransport. Jeg har pr. i dag ikke god nok dokumentasjon på at det er tilfellet. Etter endringen i 1995 kan ikke børstraktorer lenger registreres som busser. Skulle det være uheldige virkninger i forhold til fremkommeligheten for kollektivtransporten, vil jeg imidlertid vurdere endringer i regelverket for bruk av kollektivfelt.

Terje Johansen (V) : Jeg kan gi samferdselsministeren noe bakgrunnsstoff for å komme fram til en konklusjon, som jeg har et forslag om til avslutning.

       Det er nemlig slik at jeg har en erfaring som jeg er helt sikker på at samferdselsministeren setter pris på å dele med meg, idet jeg vet at han ikke har tilsvarende erfaring - jeg er nemlig bilfører. Jeg kjører Mosseveien nesten daglig når jeg ikke tar buss, og Mosseveien er et sorgens kapittel. Den fikk 15 mill. kr i bevilgning den gang Johan J Jakobsen var samferdselsminister - i 1985. Siden har det ikke skjedd noen ting. Kollektivfeltet er ikke sammenhengende. Det betyr at hele Mosseveien står i stampe når børstraktorer og andre skal inn på veien igjen. Det er mektig irriterende. Denne opphopingen fører til at køen blir stadig lengre. Disse børstraktorene har en veldig lang levetid. Jeg vil derfor be samferdselsministeren vurdere å innføre en minimumsgrense på f.eks tre passasjerer for den slags kjøretøy i framtiden.

Statsråd Odd Einar Dørum : Representanten Johansen har helt rett i at jeg ikke har førerkort, men jeg har vært passasjer så lenge at jeg kjenner den følelsen han beskriver. En følelse jeg har hatt som busspassasjer, er at jeg av og til kan oppleve meg som litt forhånet, i den forstand at bussen står og stanger i et kryss som ikke er regulert på en bra nok måte. Derfor kan jeg forsikre representanten om at det å se på fremkommeligheten for kollektivtransporten er noe jeg nå legger stor vekt på og også jobber aktivt med. Det kan gjelde fremkommeligheten for kollektivtransport i kryss, og det kan gjelde kollektivtransporten i kollektivfelt, som representanten har tatt opp. Jeg lover at jeg skal ta med og vurdere de innspill han har kommet med.

       Jeg kan tilføye at i forbindelse med debatten om Oslo-luften, ble det stilt spørsmål til departementet om vi ville tillate bruk av privatbil med tre passasjerer i kollektivfelt. Det har vi bastant avvist. Vi har sagt at kollektivfeltene, i hvert fall rundt Oslo og andre storbyer, er så fulle at det er ingen grunn til å fylle dem opp ytterligere, og det er ingen grunn til å håne busspassasjerer som prioriterer bruk av kollektivtransport.

       Kenneth Svendsen (Frp) : « Næringslovutvalget la i 1994/95 frem sin innstilling om liberalisering av drosjenæringen. I forbindelse med revidering av samferdselsloven ble denne innstillingen sendt ut til de forskjellige fylkeskommunene til høring.

       Hvor langt er denne saken kommet, og når kan det forventes at saken kommer til Stortinget? »

Statsråd Odd Einar Dørum : Etter å ha gjennomgått samferdselslovens bestemmelser om drosjer la Næringslovutvalget i juni 1995 fram en innstilling der det ble konkludert med at drosjenæringen burde dereguleres etter samme modell som for turvognnæringen. Løyveordningen for turvogner er en løyveordning basert på krav til utøverne, men uten offentlig antallsregulering. En tilsvarende innstilling fra Næringslovutvalget lå for øvrig til grunn for dereguleringen av turvogner, som ble en realitet fra april 1994.

       Samferdselsdepartementet gjennomførte høsten 1995 en høring av Næringslovutvalgets innstilling om drosjer. Spørsmålet om en eventuell deregulering av drosjer er mer kontroversielt enn tilsvarende for turvognløyver. Høringen avdekket at det var et flertall av fylkeskommunene som gikk imot en deregulering. Ettersom det er fylkeskommunene som er pålagt ansvaret for å håndheve drosjereguleringen, samtidig som drosjer er et utpreget lokalt kollektivtransportmiddel, ble det etter høringen besluttet å utrede visse sider ved en eventuell deregulering videre. Viktig i denne sammenheng har også vært å få innsikt i de mer langsiktige virkninger av den dereguleringen som Sverige foretok for noen år tilbake. Det ble samtidig besluttet at en avgjørelse med hensyn til den framtidige reguleringen av drosjer skulle inngå som en del av en samlet gjennomgang av samferdselsloven.

       Jeg tar sikte på at et utkast til lovproposisjon hvor spørsmålet om drosjereguleringen inngår, skal kunne sendes til høring i løpet av høsten. Dette gjør det mulig å legge saken fram for Stortinget neste vår.

Kenneth Svendsen (Frp) : Jeg takker for svaret og jeg er glad for at denne saken nå kommer til Stortinget, slik at man får diskutert den her.

       Det er et faktum at drosjenæringen er den mest vernede næringen i dag. Den er fratatt enhver form for konkurranse. Det er det offentlige som bestemmer hvem som skal få lov å kjøre, det er det offentlige som bestemmer hvor de skal få lov å kjøre, og det er det offentlige som bestemmer hvor mye de skal få for å kjøre. Dette rammer alle kundene. På det private kundemarkedet er det slik at man ikke får anledning til å beregne dem man vil, man kan ikke prute på pris, og hvis man prøver det, blir det bare vist til at dette er prisen. Det offentlige taper store summer på dette, i og med at det offentlige er storbruker av syketransport og transport mellom eldresentre osv., der man ikke er i forhandlingsposisjon, og hvis man prøver på det, får man ikke noe svar.

       Jeg konkluderer med at jeg er glad for at saken kommer til Stortinget.

Statsråd Odd Einar Dørum : Som en person uten førerkort er jeg en betydelig bruker av drosje, og har kjennskap til drosjenæringen på den måten i store deler av landet, spesielt i de største byene.

       Jeg vil gjerne supplere den listen som ble framlagt ved å si at drosjenæringen på det beste også representerer en kvalitet i form av sosial trygghet. Spesielt i storbysammenheng gjør den det.

       Det jeg kan si, er at jeg tror drosjenæringen trenger mer konkurranse, men hvor mye og i hvilke former vil jeg ikke si noe om nå. Jeg er selv opptatt av å avveie formene på en slik måte at vi fortsatt beholder en næring hvor det eksisterer stor yrkesstolthet og forutsigbar sosial trygghet for brukerne.

       Leif Lund (A) : Jeg vil på vegne av representanten Ranveig Frøiland få stille et spørsmål til samferdselsministeren:

Statsråd Odd Einar Dørum : I budsjettinnstillingen ber flertallet i samferdselskomiteen om at Regjeringen vurderer en omprioritering av midlene innenfor rute 12 med sikte på å få bygd Bogeparsellen. I 1998 går alle midlene på stamvegrute 12 til tunnelprosjektet Lærdal-Aurland, samt noen mindre restbevilgninger til å fullfinansiere igangsatte og allerede fullførte prosjekter.

       En reduksjon av bevilgningen til Lærdalstunnelen i 1998 vil føre til mindre rasjonell anleggsdrift. Dessuten er den miljømessige kvalitetssikringen av reguleringsplanen for Bogeparsellen ennå ikke fullført. Jeg ser derfor ikke grunnlag for å omprioritere midler fra Lærdalstunnelen til Bogeparsellen i 1998.

Leif Lund (A) : Jeg takker statsråden for svaret. Jeg kan i hvert fall bekrefte at folk er ekstremt utålmodig.

       Jeg vil gå helt tilbake til hovedplanen fra 1989, hvor Vegdirektoratet faktisk konkluderte med at det bør bygges en tunnel forbi Boge. Problemstillingen er at de som bor der, er så utålmodige at de begynner å stille spørsmål om politikernes troverdighet i forhold til demokratiet, når de helt tilbake i 1989 sa at det skal bygges tunnel. Og nå ti år senere ser det ikke ut som det skal bli tunnel denne gangen heller!

       Jeg tar til etterretning det som statsråden har sagt, men jeg synes at vi kunne ha prioritert denne saken.

Statsråd Odd Einar Dørum : Jeg går ut fra at representanten har forståelse for at jeg ikke kan ta innover meg frustrasjoner som er opparbeidet gjennom Arbeiderpartiets mangeårige regjeringsmakt. Det kan jeg ikke gjøre. Jeg kan da heller ikke ta innover meg ikke innfridde løfter som er fra den perioden. Men jeg kan forholde meg til mitt eget ansvar.

       Jeg har sagt at når jeg ikke har penger, kan jeg ikke strø om meg med løfter. Det ville jo vært helt uhederlig! Men jeg har sagt at prosjektet er viktig. Jeg skjønner hvorfor det er det. Jeg har snakket med folk fra Boge. Jeg har kjørt gjennom området og vet hvordan det ser ut der. Men vi kan ikke bruke mer penger enn vi har. Lokalt er det kommet tanker, og Hordaland er et fylke med betydelig kreativitet, så det var derfor jeg tillot meg å referere noen lokale tanker, ikke som noen ordre, men nærmest som en idé i den forstand at jeg kjenner hordalendingers evne til å iverksette ideer dersom de først synes at de er spennende nok.

Spørsmål 12

       Inge Lønning (H) : Jeg skal få stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « I Aftenposten 14. november 1996 ga daværende komiteleder Jon Lilletun uttrykk for at det var en nasjonal forpliktelse å sørge for å få fullført restaureringen av de gamle universitetsbygningene i Oslo sentrum. Komiteleder Lilletun mente at oppgaven måtte løftes ut av det ordinære universitetsbudsjettet og løses i et samarbeid mellom Miljøverndepartementet og Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet.

       Når vil statsråden følge opp disse gode tanker fra komiteleder Lilletun? »

Statsråd Jon Lilletun : Eg vil fyrst få takke representanten Lønning for at han ikkje gjev meg høve til å gløyme kva eg sa som komiteleiar. Eg kan forsikre om at eg som statsråd gjer kva eg kan for å fylgje opp det komiteleiar Lilletun har sagt.

       Universitetet i Oslo forvaltar ikkje berre ein stor del av den åndelege kulturarven vår, men også ei stor mengd av den bygningsmessige arven. Eg har ikkje gløymt sentrumsbygningane ved Universitetet i Oslo, og eg er klar over at å halde dei i stand er ein viktig del av skjøtselen av kulturarven. Sidan byrjinga av 1990-talet har det pågått restaureringsarbeid i sentrumsbygningane, og det er allereie lagt ned store ressursar i dette arbeidet. Blant anna stod Domus Bibliotheca og austfløyen av Domus Media ferdig rehabiliterte i 1994. Det står framleis att mykje arbeid før sentrumsbygningane til saman kan framstå slik vi ynskjer å sjå dei i bybiletet. Eg er i samtale med statsrådskollegaene mine om saka. Det er òg jamlege møte i gruppa som arbeider med restaureringa av universitetsbygningane, så eg kan forsikre om at det vert arbeidd for å finne ei løysing for å få fullført restaureringa.

       Eg kan dessverre ikkje no seie noko om når Regjeringa kan leggje fram forslag for Stortinget om ytterlegare løyving til dette føremålet. Regjeringa si prioritering av byggeprosjekt går fram av dei årlege budsjettproposisjonane, og det er ikkje mogleg for meg å gå ut med særskilde lovnader om prioriteringsrekkjefylgja i denne samanhengen. Eit forhold som òg spelar inn her, er at sidan 1996 har vi hatt ein dramatisk vekst i den totale økonomien i samfunnet. Dette må Regjeringa ta omsyn til òg når det gjeld byggjeaktiviteten.

Inge Lønning (H) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Jeg hadde vel egentlig ikke mistenkt statsråden for å være så glemsom at han har glemt en sak som komitelederen for kirke-, utdannings- og forskningskomiteen i forrige periode engasjerte seg så markant i gjennom offentlige uttalelser.

       Av statsrådens svar fremgikk det imidlertid at det påbegynte restaureringsarbeidet som har fullført Domus Bibliotheca, vestbygningen, som faktisk har blitt en av de vakreste bygningsperler som finnes i Norge, ble avbrutt i 1994. Det har altså gått fire år siden arbeidet ble avbrutt, uten at det har skjedd noen ting, og det gjør jo at det opprinnelig planlagte, helhetlige prosjekt for fornyelse av alle de tre bygningene kommer i stadig større fare, både fordi det sakkyndige personalet som har laget planen, er på vei ut, og fordi Statsbygg vil ha vanskeligheter med å bevare kontinuiteten i prosjektet hvis det drøyer ut i tid.

       De tre universitetsbygningene på Karl Johan er en del av norsk historie og en viktig del. Blant annet var Aulaen hovedstadens eneste konsertlokale i alle år før Konserthuset ble bygd. (Presidenten klubber.) I dag er Aulaen og Gamle Festsal i en skandaløs forfatning, og derfor vil jeg anmode statsråden om kanskje å røpe litt mer konkret hva slags tidshorisont han forestiller seg.

       Rune E Kristiansen (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « Oslo er nå i en prekær mangel på faglærte lærere i grunnskolen.

       Vil statsråden aktivt gå inn i samarbeid med Oslo kommune for å finne løsninger på dette problemet? »

Statsråd Jon Lilletun : Grunnskulestatistikken viser at om lag 9 % av lærarårsverka i grunnskulen i Oslo blir utførte av lærarar utan godkjend lærarutdanning. Ved 50 av skulane er den delen som manglar godkjend lærarutdanning, høgare enn gjennomsnittet for kommunen. Ved ni skular utgjer lærarårsverka utan godkjend utdanning over 20 %, medan det ved 23 skular ikkje er nokon lærar utan godkjend utdanning. På landsplan utgjer den delen av årsverka som er utførte av lærarar utan godkjend utdanning, i underkant av 5 %. Samanlikna med dei andre fylka er Oslo no det fylket som har den høgste prosentdelen lærarårsverk utan godkjend lærarutdanning.

       I Oslo er denne delen av lærarårsverka blitt meir enn dobla det siste året. Det har vore ei tredobling i talet på lærarar utan godkjend lærarutdanning - frå 170 til 430. Men Oslo er ikkje aleine om denne utviklinga. Om lag 50 andre små og enkelte store kommunar har det siste året hatt ein større auke enn Oslo - målt i prosentpoeng - i talet på lærarårsverk utan godkjend utdanning. Drammen er mellom desse kommunane, der denne delen av lærarårsverka har auka frå under 4 % førre skuleåret til nær 14 % i år. Ei av årsakene til dette er gjennomføringa av Reform 97.

       Behovet for å få undervisningspersonell med godkjend lærarutdanning er altså ikkje eit eineståande problem for Oslo. Eg er sjølvsagt ikkje tilfreds med denne situasjonen, verken i Oslo eller i andre kommunar, der det no er eit aukande problem å få kvalifiserte søkjarar til lærarstillingane i grunnskulen. Situasjonen i Oslo er ny og alvorleg, men gjev etter mi vurdering ikkje grunnlag for å meine at « Oslo er nå i en prekær mangel på faglærte lærere i grunnskolen ». Men eg vil fylgje utviklinga nøye.

       Etter at lærarsituasjonen i Oslo vart kjend gjennom den årlege innhentinga til departementet sin grunnskulestatistikk, har Statens Utdanningskontor i Oslo og Akershus drøfta lærarsituasjonen med kommunen. Kommunen har oppgitt at det mellom lærarane utan godkjend lærarutdanning er svært få som berre har treårig vidaregåande utdanning. Dei aller fleste har, eller er i ferd med å fullføre, ei høgare utdanning - cand.mag. eller liknande - men dei manglar praktisk-pedagogisk seminar for å ha ei godkjend utdanning. Det inntrykket ein kan få gjennom media, er at folk blir henta rett inn frå gata for å undervise, og det inntrykket er med andre ord lite dekkjande for Oslo.

       Det er ein klart utilfredsstillande situasjon at mange skular i Oslo har ein høg del lærarar utan godkjend utdanning, men etter det eg har fått opplyst, har kommunen sett i verk tiltak for å betre situasjonen. Kommunen gjev kurs til ufaglærte lærarar og har sett inn ekstra ressursar til rettleiing ved skular med tre eller fleire ufaglærte lærarar. Eg er òg kjend med at kommunen har sett ned eit eige utval som skal kome med forslag til korleis kommunen kan bøte på situasjonen.

       Det er ei prioritert oppgåve for Regjeringa å leggje til rette for at alle elevane i grunnskulen skal få opplæring av kvalifiserte lærarar. Når det gjeld spørsmålet om kva for omfang lærarutdanninga i Noreg bør ha for å sikre god lærardekning i åra framover, vil eg gjenta det eg har sagt tidlegare i eit svar på ein interpellasjon frå representanten Sigvald Oppebøen Hansen tidlegare i vår (presidenten klubber) - orsak, president, eg har tre liner igjen - at dette vil Regjeringa kome attende til i ei stortingsmelding om dimensjoneringa av ulike studium innanfor høgre utdanning. Den vil bli lagd fram for Stortinget 15. mai, og i dei handlingsplanar som Stortinget bad om, vil eg òg kome attende til dette spørsmålet.

       Jeg er selvfølgelig kjent med at Oslo har mye ressurser selv, og at Oslo som kommune må være den drivende kraft. I morgen skal vi bl.a ha en diskusjon om bruk av virkemidler i distriktspolitikken, og det er slik at de sentrale strøk er pressområder når det gjelder mange ting, men på dette området slår det ofte den motsatte vei, nemlig at lærere finner det bedre å søke seg ut av sentrale strøk og ut i distriktene fordi virkemiddelbruken kan slå negativt ut. Det er det jeg håper statsråden er oppmerksom på, i tillegg til det han selv har nevnt.

Statsråd Jon Lilletun : Eg merka meg at representanten Kristiansen hadde funne svaret - til liks med statsråden sjølv - fyldig. Men eg synest det er grunn til å spørje kvifor det har vorte slik. Då kunne det vere freistande å seie at ein innførde ei reform utan at ein i tilstrekkeleg grad hadde planlagt kva lærarbehovet ville vere. Men reforma er vedteken, og det må vi gjere det beste ut av.

       Eg registrerer at representanten Kristiansen meiner at eg burde vere meir aktiv. Ja, no er det altså kommunen sitt ansvar, men allereie med ein gong det var klart tok min representant i Oslo og Akershus, utdanningsdirektøren, kontakt for å sjå om Oslo hadde eit grep om dette.

       Eg har registrert at bl.a representanten Lønning har lansert eit forslag om høgare løn i Oslo. No seier representanten Kristiansen at vi må sjå det i forhold til distriktsordningane. Alle desse tinga må vi vurdere, men eg har ikkje eit ferdig svar i dag.

       Aud Gaundal (A) : Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « Snåsa kommune er gjort kjent med at det foregår en gjennomgang ved Høgskolen i Nord-Trøndelag vedrørende spørsmål om flytting av 1. års skogbrukskurs fra Finsås til Steinkjer. Det er av stor betydning for lokalsamfunnet at avdelingen opprettholdes. Frykt for tap av arbeidsplasser har allerede skapt uro i kommunen.

       Er dette en avgjørelse departementet vil engasjere seg i? »

Statsråd Jon Lilletun : Avdeling for naturbruk, miljø og ressursfag ved Høgskulen i Nord-Trøndelag har det meste av verksemda i Steinkjer, men har også undervisningstilbod på Finsås. Dette gjeld første studieåret av det treårige høgskulekandidatstudiet i skogbruksfag og eit vidareutdanningstilbod i økonomi og ressursforvaltning som er organisert med fire samlingar i løpet av eitt år. Dei to siste åra av kandidatstudiet er lokaliserte til Steinkjer. Finsås er òg praksisstad for desse delane av skogstudiet. Nord-Trøndelag fylkeskommune har ansvar for eit VK I-kurs i skogbruk på Finsås, som før vart gjeve i regi av Høgskulen i Nord-Trøndelag som oppdrag for fylkeskommunen.

       Rekrutteringa til skogfag, både innanfor vidaregåande opplæring og på høgskulenivå, har dei seinare åra vore dårleg, og utdanningskapasiteten og anlegget på Finsås har på langt nær vore fullt utnytta. Høgskulen i Nord-Trøndelag har også derfor sett ned eit utval med representantar m.a. frå Snåsa kommune, Nord-Trøndelag fylkeskommune og frå Høgskulen. Utvalet har vurdert framtidig bruk av Finsås. Utgreiinga blir no vurdert internt ved Høgskulen, og styret skal seinare handsame saka.

       Den saka som representanten Gaundal har stilt spørsmål om, er etter den informasjonen eg har fått, førebels altså ei intern sak for Høgskulen. Eg vil leggje til at det generelt er ynskjeleg og naudsynt at høgskulane tek opp til vurdering korleis studietilbodet best kan organiserast.

       Eg har elles merka meg at Høgskulen i Nord-Trøndelag har engasjert seg i arbeidet for å finne grunnlag for nyutvikling på Finsås. Det same har etter det eg forstår, fleire kommunar og fylkeskommunen gjort.

       Det vil ikkje vere rett av meg å kome med eit standpunkt i denne saka før utgreiinga er behandla ferdig både i avdelinga i Høgskulen og i styret i Høgskulen, så eg vil ikkje leggje føringar på det no. Men mitt ynske er at ein skal finne fram til løysingar som gjer at ein framleis kan ha eit godt tilbod ved avdelinga på Finsås.

Aud Gaundal (A) : Jeg takker statsråden for svaret. Selv om det ikke er en lovnad, tar jeg ønsket hans positivt opp.

       Jeg er klar over at søknaden til skogbruksskolen har vært dårlig de senere årene, men tilbudet og søkermassen blir ikke noe bedre fordi om det flyttes til Steinkjer.

       Statsråden snakker om at vi kan finne andre muligheter for Finsås. Arbeiderpartiet og sentrumspartiene var enige om at indre Namdal skulle få en spesiell stilling i forhold til at det er en region med stor fraflytting. Det er derfor av stor betydning at Høgskolen i Nord-Trøndelag opprettholder en desentralisert avdeling i den regionen. Ikke bare bør skogutdanninga opprettholdes, med det bør også arbeides for at nye studiegrener som naturlig hører hjemme i en slik region, blir utviklet. Derfor bør det arbeides for at det ved Finsås legges til rette for et studium for natur- og kulturminneoppsyn. Det er allerede i dag klart at det er meget stor søkning til et sånt studium, men studiet er ikke finansiert. Mitt oppfølgingsspørsmål er derfor: Vil statsråden, med bakgrunn i at det er en pilotregion, ta et initiativ slik at det på Finsås kan opprettes et studietilbud i natur- og kulturminneoppsyn, og slik at dette studiet kan være en del av satsingen i denne pilotregionen, som også Snåsa er en del av?

Statsråd Jon Lilletun : Det er nok heilt rett det representanten Gaundal seier, at søkninga truleg ikkje blir betre om alt blir lagt til Steinkjer. Men samstundes må ein erkjenne at det budsjettet som partiet til representanten Gaundal og eg har ansvaret for, har gjort at høgskulane må sjå på drifta si totalt. Dersom det er langvarig dårleg søkning, må vi sjå på om det er andre ting som kanskje kan vere like aktuelle. Likevel vil eg seie at det er heilt rett det representanten Gaundal seier, at dette har vore eit satsingsområde, der Namdalen skal sjåast i ein spesiell samanheng òg når det gjeld høgskule.

       Når det gjeld eit så detaljert spørsmål som den eine linja som representanten Gaundal spurde om, er eg ikkje kjend med korleis det er med denne. Derfor vil eg ikkje gå inn på ei konkret vurdering av det spørsmålet no, til det er min detaljkunnskap akkurat no for liten.

       Eirik Langeland Fjeld (SV) : Jeg vil få stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « Studenter som får lån og støtte fra Statens lånekasse for utdanning, får lån og støtte bare for 10 måneder. I sommerferien er det forutsatt at studentene skal forsørge seg selv. Men de studentene som ikke får, eller har anledning til å ta sommerjobb, blir da henvist til sosialkontoret for å få økonomisk støtte. Sosial stønad kan umulig være en del av den offisielle studiefinansieringen.

       Hvilke initiativ vil statsråden ta for å bedre studentøkonomien på dette området? »

       Departementet har ikkje vurdert å fjerne bindinga mellom studiefinansiering og aktiv studiesituasjon utover det unntaket som i dag gjeld for dei som har rett til stipend i ein omsorgssituasjon, det såkalla fødselsstipendet. Dette stipendet vert òg gjeve om sommaren når det fell inn under den 42 veker lange stipendperioden i samband med fødselen.

       Dersom departementet skal fjerne samanhengen mellom studiefinansiering og aktiv studiesituasjon utover dette, er vi inne på eit nytt prinsipp som eg i dag ikkje ser at det bør opnast for.

Eirik Langeland Fjeld (SV) : Som tidligere komiteleder har Lilletun vist interesse for studentenes materielle situasjon. Jeg håper at den interessen vil bli fulgt opp nå når regjeringstaburetten er inntatt.

       I Norge bør vi klare å tilby en finansieringsordning som gjør at studentene faktisk har en mulighet til å studere. I tillegg må vi gi studentene en annen trygghet i sommermånedene enn den lov om sosiale tjenester eller husreglene hjemme hos mamma og pappa gir. På sosialkontorene rundt om i landet dukker det hvert år opp studenter som ikke klarer seg fram til neste utbetaling fra Lånekassen. Mine spørsmål er: Mener statsråden at det er rett at kommunale kroner skal betales ut til studenter gjennom sosialtjenesten - kroner som må utbetales på grunn av et hull i den statlige studiefinansieringen? Vil statsråden vurdere å heve Lånekassens kostnadsnorm og/eller innføre støtte i tolv måneder?

Statsråd Jon Lilletun : Eg kan forsikre representanten om at eg framleis er oppteken av studentane sin situasjon, og derfor skal det straks setjast ned eit breitt utval - der òg studentane skal ha sin representasjon - som skal gjennomgå studiefinansieringa. Vidare er det eit levekårsutval på gang som skal sjå på studentane sin situasjon og utviklinga i høve til kostnadsnorm - det er ein god del år sidan det er gjort. Vidare har Regjeringa i regjeringserklæringa teke fram ei rekkje saker ein ynskjer å arbeide med i forhold til studentane sin situasjon. Men akkurat det punktet som her vart nemnt, har vi faktisk ikkje sagt noko om.

       Det som eg førebels held fast på, er at det skal vere samanheng mellom det å vere i aktiv studiesituasjon og den ytinga ein får. Det vil vere mange som får sommarjobb, og då ville det vere urimeleg om det samtidig skulle vere stipendtildeling i den tida. Lånet må ein jo svi for sjølv, så det vert ein annan situasjon. Derfor er eg ikkje klar til å imøtekome ynsket om ei heilårig studiefinansiering, slik eg ser det i dag.

Eirik Langeland Fjeld (SV) : Studentorganisasjonene imøteser og er spent på hva Levekårsutvalget vil komme fram til, også når det gjelder denne saken. Men vi trenger kanskje ikke et levekårsutvalg for å komme fram til at studenter faktisk lever tolv måneder i året, slik som alle andre vanlige mennesker gjør.

       Vi er i dag i en situasjon der man kan anta at veldig mange av de studentene som ønsker å få sommerjobb, vil få det. Men dette er en ordning som har vart lenge, og som statsråden nå ikke viser noen vilje til å gjøre noe med, og som da kanskje også kommer til å vare fremover. Dette er en prinsipiell sak som jeg mener det bør ses nærmere på. Vi kan ikke ha et syn på studenten, på læringsprosessen, som gjør at studentene ikke har mulighet til å ha trygghet for hva man skal leve av i sommermånedene.

Statsråd Jon Lilletun : Eg kan då slå fast at vi er heilt samde om ein ting, og det er at studentane lever tolv månader i året, og det skal vi vere glade for. Vidare er vi samde om at det er nødvendig at levekårsundersøkinga no vert gjennomført, og at det vert eit godt grunnlag for vidare arbeid. Men på den andre sida respekterer eg sjølvsag òg fullt og heilt at SV vil slåst for ei studiefinansieringsordning som inkluderer tolv månader. Eg meiner at studentar prinsipielt kjem i den same situasjonen som andre, ved at det er to månader om sommaren der dei anten får jobb eller må søkje annan type hjelp frå det offentlege, der dei har plikt til å gje hjelp. Så eg knyter dette til studiesituasjonen. Det vil vi nok, etter det representanten her seier, få fleire rundar om, og det ser eg fram til.

Spørsmål 16

       Hallgeir H Langeland (SV) : Eg vil gjerne stilla eit spørsmål til forsvarsministeren:

       « Ifølge opplysninger i Bergens Tidende lørdag 4. april 1998 skal Forsvaret etablere en radar kalt Globus II i Vardø. Avisen skriver videre at denne radaren tidligere har vært brukt i tester av USAs planlagte rakettforsvar.

       Kan forsvarsministeren gjøre greie for hvilke oppgaver radaren skal ha, og forsikre Stortinget om at denne radaren vil være under full norsk kontroll og ikke en del av USAs rakettforsvar når den utplasseres i Norge? »

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll : At det skal etableres en radar kalt Globus II i Vardø, er ingen hemmelighet. Prosjektet er nevnt i Forsvarsdepartementets budsjettproposisjon for 1997-98. Det ble dessuten sendt ut en pressemelding fra Forsvaret med informasjon om radaren i slutten av mars måned i år, samtidig med at tidsskriftet Forsvarets Forum presenterte prosjektet i en illustrert artikkel, og det ble holdt en pressekonferanse i Vardø.

       Radaren er en av de teknologisk mest avanserte i sitt slag i verden i dag når det gjelder å følge og avbilde flygende objekter. Den vil styrke Etterretningstjenestens evne til å overvåke vårt interesseområde, samtidig med at den vil ha en viktig oppgave når det gjelder å kartlegge og overvåke gjenstander i det ytre rom.

       Det er i dag katalogisert rundt 9.500 slike gjenstander, hvorav bare 7 % er i drift, mens hele 93 % er ikke-aktive, såkalt romskrot. Antallet er fordoblet siden 1980. Disse utgjør en betydelig fare for aktiviteten i rommet, som får en stadig økende betydning, og det er derfor viktig å ha god oversikt. Globus II vil, ved å være en del av et verdensomspennende nettverk av følgestasjoner, være et viktig bidrag til dette.

       Etableringen av radaren vil gi Norge teknisk innsikt på et meget høyt nivå, og vil kunne fungere som en inngangsbillett til annen romrelatert forskning. Ved behov kan Globus II bli gjort tilgjengelig også for nasjonale forskningsmiljøer. Den bekrefter dessuten Forsvarets tilstedeværelse i Vardø og sikrer stabile arbeidsplasser i et høyteknologisk miljø. De berørte lokale myndigheter ble informert om prosjektet før offentliggjøringen, og har reagert positivt på dette.

       Radaren er i dag satt opp på en flybase i USA, der den har vært testet i tre år. Den vil bli demontert, fraktet til Norge og satt opp på Forsvarets stasjon i Vardø. Byggearbeidene starter i disse dager, og fundamentet for radaren vil bli oppført av norske entreprenører. Globus II ventes å være i drift fra høsten år 2000. Omkostningene ved prosjektet dekkes av Norge og USA i fellesskap.

       Så til representanten Langelands spørsmål. Det er ikke vanskelig for meg å forsikre Stortinget om at Globus II er under full norsk kontroll. Radaren vil bli bemannet utelukkende med norsk personell, slik tilfellet er med alle etterretningsinstallasjoner i Norge. All utveksling av data er underlagt norsk kontroll. Det er kun norsk personell som har adgang til data i såkalt sann tid, det vil si direkte dataoverføring « on line ».

       Det er med andre ord ingen tilknytning mellom Globus II og det amerikanske luftforsvaret i sann tid. Radaren kan derfor ikke bidra til noe eventuelt amerikansk rakettforsvar. Dette har heller aldri vært noen målsetting eller forutsetning for etableringen av radarsystemet i Norge, verken på norsk eller amerikansk side.

Hallgeir H Langeland (SV) : Eg takkar statsråden for svaret.

       Ein tidlegare etterretningsoffiser, Einar Hanssen, uttala til Bergens Tidende at Det norske forsvarsdepartement gjer den same feilen som sist i forhold til Globus I, nemleg å påstå at dette er under full nasjonal kontroll, når realiteten er ein heilt annan. Han stadfestar det som òg amerikanske ekspertar seier, nemleg at dette er ein del av det amerikanske forsvaret. Eg vil berre få statsråden til å gjenta at dette ikkje er tilfellet.

       Eg vil òg be statsråden utdjupa litt av historikken til denne radaren. Det er tilfellet at radaren blei utvikla som ein del av rakettforsvaret i verdsrommet, og eg vil ha statsråden til å stadfesta det.

       I tillegg vil eg veta om den testinga som er foretatt med denne radaren, er i samsvar med ABM-avtala.

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll : Forsvarsministeren er av den mening at det kan være at Einar Hanssens uttalelse, som det ble referert til, ikke bygger på helt oppdaterte opplysninger og ikke nødvendigvis er ajourført pr. dato.

       Når det gjelder spørsmålet om dette er i overensstemmelse med ABM-avtalen, er svaret ja. Det er ikke brudd på noen internasjonale avtaler og er ikke problematisk for Norge å forholde seg til.

       Når det gjelder spørsmålet om å gjenta svaret om at denne radaren er under full norsk kontroll, kan forsvarsministeren her og nå gjøre det.

       Jeg vil også si at etableringen av Globus II er av vesentlig betydning for det norske forsvar. Dessuten gir radarsystemet et vesentlig bidrag til å ivareta felles allierte interesser, og dette er viktig for Norge.

       Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

       Steinar Bastesen (TF) : Jeg har et spørsmål til forsvarsministeren:

       « De siste 7-8 årene har nytt isgående kystvaktfartøy vært under planlegging med byggestart sommeren 1998. Den siste tid er det kommet meldinger om fordyrelse på rundt 250 mill. kroner. Det er svært viktig at dette fartøyet blir bygd, ikke minst for å opprettholde suverenitet i Svalbardområdet, og prosjektet må ikke skyves ut i tid.

       Kan forsvarsministeren bekrefte at fartøyet vil bli påbegynt i 1998 og finansiert med eventuelle ekstraordinære midler? »

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll : Regjeringen anser det som svært viktig at Kystvakten utrustes med det materiell som er nødvendig for at den skal kunne løse sine oppgaver på en tilfredsstillende måte.

       Et nytt isgående kystvaktfartøy har vært under prosjektering i noe tid, slik representanten Bastesen understreker. Dette arbeidet har avdekket at kostnadene knyttet til å bygge og anskaffe et isforsterket fartøy med helikopterkapasitet blir vesentlig høyere enn opprinnelig forutsatt. Som representanten Bastesen korrekt angir, beløper denne kostnadsøkningen seg til om lag 250 mill. kr. Prosjektet som fram til nå er presentert for Stortinget med en kostnadsramme på 465 mill. kr, vil derfor måtte økes til 715 mill. kr forutsatt at et fartøy med de opprinnelige spesifikasjoner skal leveres.

       Forsvaret står i tiden som kommer foran flere meget store og tunge investeringer. I langtidsmeldingen som skal behandles i Stortinget i løpet av vårsesjonen, beskriver Regjeringen de materiellinvesteringer som planlegges gjennomført for å realisere den forsvarsstruktur som meldingen skisserer. Anskaffelse av et nytt kystvaktfartøy må ses i sammenheng med øvrige investeringer i Forsvaret, og en beslutning om endring av kostnadsrammen for et nytt fartøy vil derfor vanskelig kunne fattes før langtidsmeldingen er behandlet i Stortinget. Jeg har igangsatt en gjennomgang av prosjektet som skal vurdere ulike alternativer til løsning, og har til hensikt å fremme en endelig anbefaling i forbindelse med fremleggelsen av neste års statsbudsjett.

Steinar Bastesen (TF) : Jeg takker statsråden for svaret. Det er et skritt i riktig retning, selv om jeg ikke har fått bekreftelse på at fartøyet vil bli påbegynt i 1998. Så får vi bruke den tiden som trengs her i Stortinget for å få gjennomslag for den budsjettmessige økningen.

       Vi står overfor et voldsomt problem. Vi har ikke noe isgående fartøy i våre områder som kan gå inn i isen og foreta en operasjon. Vi hadde de russiske atomisbryterne tilgjengelig, men det har vi ikke lenger, de ligger i bøyene. Vi kunne selvfølgelig kjøpe « Lenin », som er en atomdrevet isbryter, men da skulle det vel bli bråk i salen, spesielt fra SV, om alternativet var en atomdrevet isbryter.

       Vi har besøk fra Polen i disse dager. NATO har nettopp tatt Polen inn i sin fold. Polen er sikkert villig til å bygge fartøyet til en mye billigere pris enn det som er planlagt, så forsvarsministeren kunne snakke med sine kolleger som er på besøk i disse dager. Jeg tror Polen gjerne kunne ha vært med på å stille statsgarantier om det var nødvendig. Dette må vi få til.

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll : Forsvarsministeren deler representanten Bastesens syn på behovet for et nytt isgående kystvaktfartøy. Han har selvfølgelig ikke noe imot å få midler til rådighet som gjør ham i stand til å sette prosjektet i gang.

       Før vi kommer så langt at det nye prosjektet kan presenteres for Stortinget, vil også bygging utenlands være vurdert. Kvalitetskravene vil bli vurdert på nytt igjen. Det vil også bli vurdert om vi kan lease kontra bygge eget fartøy. Med andre ord: I den utredningen som nå er satt i gang og som vil bli presentert for Stortinget, skal de fleste muligheter kunne være utredet.

Steinar Bastesen (TF) : Takk for positive signaler.

       Jeg er fullstendig klar over at Forsvaret også har andre store investeringsoppgaver. I 1992 utgjorde visstnok de oppgavene ca 2 milliarder kr i investeringsprosjekter. Oppjustert til dagens behov er vel det 4 milliarder kr, så det er vel ikke bare kystvaktfartøyet som er blitt dyrere, men forskjellige andre ting også som kommer på bordet.

       Jeg vil bare presisere at kystvaktfartøyet er det mest positive elementet Forsvaret har i sivil tjeneste, og det kan være et meget, meget godt aktivum for å styrke båndene mellom det sivile Kyst-Norge og Forsvaret, og ikke minst i ressursovervåkingssammenheng er det viktig.

       Jeg skal ikke strekke det lenger, men jeg føler at vi har en god dialog, og vi må bygge opp en allianse, slik at Stortinget ikke sier nei til dette når saken kommer opp til høsten.

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll : Forsvarsministeren vil understreke at Forsvaret - noe som mange kanskje glemmer - opererer en rekke ting på vegne av det sivile samfunn, bl.a redningstjenesten, ressurskontroll via kystvaktfartøy, som Bastesen har nevnt, etc. Vi er veldig opptatt av også å fokusere de sivile delene som er viktige i en total forsvarssammenheng, hvor Kystvakten, redningstjenesten og den spisse delen av Forsvaret inngår. Det er ikke slik at kystvaktfartøyet blir satt opp mot fregatter, slik som noen medier prøver å fremstille det. Det er ikke slik at det er spørsmål om fire fregatter eller ett kystvaktfartøy. Det er rett og slett spørsmål om å få kostnadene under kontroll, få dem innpasset i budsjettsammenheng og prioritert. Vi trenger begge delene for å ha et intakt norsk forsvar.

Spørsmål 18

       Svein Ludvigsen (H) : « Hørselshemmede trenger oppfølging i bruk av tekniske hjelpemidler. Deres landsforbund har en egen hjelperordning med erfarne, skolerte brukere som særlig veileder eldre i å utnytte høreapparatene best mulig. Hørselshjelperne legger stor vekt på de psykososiale sidene av hørselstapet slik at man ser både mulighetene og begrensningene som hørselshemmet. Dette frivillige arbeidet bygger opp om hjelp til selvhjelp.

       Departementet har vært meget positiv til ordningen, men vil det også følge opp med midler? »

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Eg er einig i at Hørselshemmedes Landsforbund har utdanna flinke høyrselshjelparar. Dei gjer eit viktig arbeid som såkalla likemenn. Frå 1990 har funksjonshemma sine organisasjonar fått statleg støtte til likemannsarbeid. Dette var ei prøveordning i starten. Frå 1998 er det ein varig tilskotspost. Hørselshemmedes Landsforbund fekk i 1996 175.000 kr til likemannsarbeid, herunder òg til høyrselshjelparar. I 1997 fekk organisasjonen 200.000 kr. Søknad for 1998 er til behandling i Fordelingsnemnda for fordeling av tilskot til funksjonshemma sine organisasjonar.

       Fleire av dei funksjonshemma sine organisasjonar gjev nødvendig psykososial støtte gjennom likemannsarbeid. Derfor har midlane til dette auka frå 9,1 mill. kr i 1997 til 12 mill. kr i 1998. Utover dette kan eg ikkje lova ekstra midlar til ein av organisasjonane sitt likemannsarbeid. Dette må nok sjåast i samanheng etter den fordelinga som går føre seg, slik eg allereie har gjort greie for. Men la meg nemna at Hørselshemmedes Landsforbund dei siste åra òg har fått prosjektmidlar frå Regjeringa sin handlingsplan for funksjonshemma til kartlegging av levekåra for personar med tinnitus, øyresus, og kartlegging av tilboda til barn som er høyrselshemma. Regjeringa har no i vinter løyvt pengar til å fylgja opp delar av den rapporten.

       For å betra forholda for høyreapparatbrukarar har det vore gitt stimuleringsmidlar til fylkeskommunane, dette for å auka opplæringa av brukarar av høyreapparat. Dette var eitt av tiltaka i dåverande regjering sin handlingsplan for funksjonshemma 1994-1997. Fleire av fylkeskommunane fylgjer no opp med å tilsetja personar som kan føra vidare opplæringa i kommunane. Innsatsen i handlingsplanen har òg ført til auka samarbeid mellom høyresentralane ved sjukehusa og hjelpemiddelsentralane. Eg håpar dette òg vil betra forholda for dei som brukar høyreapparat.

       Når det gjeld eldre personar med høyrselssvekking, har Statens sentralteam for døvblinde vurdert forholda for dei som har både syn- og høyrselssvekking og bur på sjukeheim. Forholda er ikkje bra nok, mange har ikkje fått den hjelpa dei treng. Eg veit at Hørselshemmedes Landsforbund for mange år sidan peikte på at tilsette ved aldersinstitusjonar ikkje hadde god nok kunnskap om bruk av høyreapparat. Eg veit òg at fleire eldre dessverre opplever at dei ikkje får stilt rett diagnose og då heller ikkje får hjelp for sine sansetap. Desse problema er ikkje godt nok handterte, og eg vil syta for at oppfylging blir vurdert i samråd med mellom andre Helsetilsynet.

Svein Ludvigsen (H) : Jeg takker statsråden for et positivt svar og den anerkjennelsen som hun gir det arbeidet Hørselshemmedes Landsforbund driver og det arbeidet som hørselshjelperordningen driver. Som forelder til hørselshemmede barn vet jeg at dette er et viktig og nødvendig arbeid, og det er betryggende å høre at statsråden er så oppdatert og har så stor forståelse for det.

       Hørselshjelperordningen skal jo være et supplement til det som det offentlige driver, enten det gjelder hørsels- eller hjelpemiddelsentralene i kommunene, men problemet er at ventetiden nå er så lang, nesten et år i enkelte av fylkene, og dermed gjør at det er ekstra behov for denne hjelp til selvhjelp-ordningen. Og når vi også vet at rehabiliteringstilbudene i mange fylker ikke klarer å dekke de behovene som spesielt eldre hørselshemmede har, er det behov for ekstra innsats på det frivillige.

       Spørsmålet mitt til statsråden er om hun vil se på om det kan finnes andre måter å finansiere slike nyttige tiltak på enn det hun pekte på.

Spørsmål 20

       Børge Brende (H) : « Statsråden hevdet i et svar om Tibet i spontanspørretimen 29. april 1998 at « etter samtalene vi har både med eksiltibetanske miljøer og også med representanter for Dalai Lama, er det altså slik at vi legger betydelig vekt på de råd han gir. Til nå har han ikke kommet med løsninger i den retning som de sultestreikende tibetanske representantene har gjort ».

       Kan statsråden dokumentere påstanden om at Dalai Lama ikke støtter de « løsninger » de sultestreikende har fremmet? »

Statsråd Hilde Frafjord Johnson : Når det gjelder Tibets situasjon, legger den norske regjering først og fremst vekt på den linje Dalai Lama selv anfører. Dalai Lama har ved flere anledninger etter at sultestreiken ble igangsatt 10. mars 1998, uttalt at han ikke støtter den aksjonsformen som de sultestreikendes organisasjon, Tibetan Youth Congress, har valgt. La meg her klargjøre at min bruk av ordet « løsninger » i svar om Tibet i spontanspørretimen 29. april i første rekke henspilte på aksjonsformen de sultestreikende tibetanske representantene hadde valgt.

       Dalai Lama har gitt uttrykk for at aksjonsformen er i strid med prinsippene i buddhismen om pasifisme og ikke-vold, og at det er fastholdelsen av ikke-voldsprinsippene som har gitt den tibetanske sak så mye sympati i verdensopinionen. Han har bl.a uttalt:

« Da jeg besøkte de hungerstreikende i begynnelsen av måneden, fortalte jeg dem at jeg var imot enhver form for vold, herunder sultestreik inntil døden ... Men om jeg er uenig i deres metoder, beundrer jeg disse tibetanernes motivasjon og besluttsomhet. »

       Av dette skulle det fremgå at jeg har belegg for min uttalelse i spontanspørretimen 29. april om at Dalai Lama til nå ikke har kommet med « løsninger » i den retning som de sultestreikende tibetanske representantene har gjort. Når det så gjelder « løsninger » forstått som de sultestreikendes krav, har Dalai Lama ifølge mine opplysninger ikke fremsatt krav om etablering av en egen spesialrapportørordning i FN for Tibet-spørsmålet, eller at dette tema skal gjøres til et eget dagsordenpunkt i FN, eller for den saks skyld at en ønsker en spesialutsending fra FNs generalsekretær.

       Dalai Lama har selv foretrukket en bilateral dialoglinje fremfor å søke denne type løsninger i multilateral regi. Han går som kjent inn for forhandlinger med Beijing om en større grad av selvstyre og selvbestemmelse for tibetanerne i sosiale, økonomiske og kulturelle spørsmål innen rammen av fortsatt kinesisk suverenitet over Tibet. Norge støtter denne holdningen.

       I denne sammenheng kan det være verdt å merke seg følgende uttalelse fra Dalai Lamas side:

« Med hensyn til en gjensidig akseptabel løsning på Tibet-spørsmålet, er min holdning meget enkel. Jeg søker ikke uavhengighet. Som jeg har sagt mange ganger før, arbeider jeg for at det tibetanske folk skal gis muligheten for genuin selvbestemmelse for å kunne bevare sin sivilisasjon og for at den unike tibetanske kultur, religion, språk og livsform skal kunne vokse og trives.. ».

       For øvrig vil jeg vise til utenriksministerens svar til representanten Børge Brende, datert 30. april 1998.

Børge Brende (H) : Hvis noe svar skulle kunne fortjene betegnelsen god dag mann, økseskaft-svar, måtte det være det svaret som statsråden nå gav. Det er klart at når man sultestreiker - og her dreier seg om unge tibetanere - så var det ikke selve sultestreiken som virkemiddel statsråden kommenterte da hun i spontanspørretimen understrekte og hevdet at Dalai Lama ikke støtter de « løsninger » de sultestreikende har fremmet. Hvis man leser statsrådens svar, kan det ikke forstås på noen annen måte enn at hun rett og slett bestred at de sultestreikende også tok opp krav som Dalai Lama var enig i.

       Jeg har mottatt et brev fra Den norske Tibet-komite, som også åpenbart har konsultert Dalai Lamas kontor. Det understreker at ut fra all informasjon tilgjengelig for Den norske Tibet-komite, synes statsrådens svar å være positivt feil.

       Vil statsråden nå ta opp Tibet-spørsmålet i FN?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson : Jeg tror representanten Brende gjør fornuftig i å lytte til hva jeg har sagt. Jeg svarte altså på begge spørsmål i mitt svar, både det jeg mente var « løsninger », som jeg sa i spontanspørretimen - og jeg vet selv hva jeg selv sikter til, ikke Børge Brende - og for det andre svarte jeg også på representanten Brendes spørsmål. Hvorvidt han kaller det for god dag mann, økseskaft-svar, får være opp til Børge Brende selv å vurdere. Jeg tror neppe andre vil være enig i det.

       Når det gjelder de spørsmål som de sultestreikende tibetanerne har tatt opp, så er den linjen Dalai Lama har lagt seg på i Tibet-spørsmålet, allment kjent, og fra Regjeringens side kan vi bare forholde oss til de uttalelser som Dalai Lama selv har kommet med. At Tibet-komiteen har egne meninger om dette, får stå for Tibet-komiteens egen regning. Vi har våre egne undersøkelser, og vi har ingen uttalelser fra Dalai Lama som bekrefter dette fra hans side. Fortsatt må vi altså forholde oss til de konkrete utspill og uttalelser fra Dalai Lama selv.

Børge Brende (H) : Først må jeg vel takke statsråden for at jeg får lov til å vurdere selv om jeg syns at det første svaret var et god dag, mann, økseskaft-svar. At hun vurderer det slik at de fleste er enig med henne, får stå for hennes egen regning. Det jeg først og fremst var opptatt av å få svar på, var om statsråden var villig til å ta opp denne saken i FN. Jeg merket meg at hun ikke brukte noe som helst tid på det. Det som var spørsmålet mitt - det første var innledende kommentarer, så vi får la det ligge nå - og det som jeg er opptatt av, er at statsråden i spontanspørretimen uttrykte at vi er nødt til å ha flere land med oss for å kunne gjøre dette, men at den norske regjeringen kan være interessert i « å få reist Tibet-spørsmålet i FN ».

       Det syns jeg var veldig interessant, det syns jeg var veldig oppmuntrende, så da lurer jeg på hvordan Regjeringen har tenkt å få med seg flere land, for utenriksministerens svarbrev kunne nok tolkes mer slik at det kanskje ikke er hensiktsmessig at Norge reiser saken overhodet i forhold til FN. Hvilke konkrete skritt vil Regjeringen ta?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson : Igjen vil jeg råde Børge Brende til å lese alt jeg sa i spontanspørretimen. Da sa jeg to ting: Vi bruker den bilaterale dialogen med kineserne til å ta opp graden av selvstyre for det tibetanske folk innenfor kinesisk suverenitet. Det gjør vi. Så bruker vi den multilaterale arenaen for å ta opp Tibet-spørsmålet for øvrig, bl.a menneskerettighetsspørsmålet, spørsmål som gjelder tibetanernes egenart og tibetanernes religiøse og kulturelle identitet. Det jeg kan si, og som jeg også sa i spontanspørretimen, er at vi arbeider aktivt i FN med disse spørsmålene. Vi tar det opp i generalforsamlingens 3. komite, og vi har en rekke ganger tatt dette opp i Menneskerettskommisjonen i Genève. Fra norsk side har vi mange ganger individuelt overfor medlemsland i FN og også i FN-fora tatt opp Tibet-spørsmålet i den forstand som jeg her snakket om. For øvrig er det Dalai Lamas råd vi lytter til i denne saken, og det er hans råd vi legger vekt på.

Presidenten: Då var vi ferdige med å helse til kvarandre, med eller utan økseskaft.

Spørsmål 21

       Steinar Bastesen (TF) : Jeg har følgende spørsmål til miljøvernministeren:

       « Ved flere anledninger er lov om naturvern forsøkt innført ved at den skal overstyre andre lover som ivaretar næringsinteresser og høsting av naturressurser.

       Er det miljøvernministerens mening at lov om naturvern er en overopphøyet lov som står over andre lover? »

Statsråd Guro Fjellanger : Jeg vil allerede innledningsvis avvise påstanden som kommer til uttrykk gjennom spørsmålet, nemlig at naturvernloven overstyrer annet lovverk. Naturvernloven er et sentralt virkemiddel for bevaring av verneverdig natur, og brukes bare der annet lovverk ikke gir tilstrekkelig vern.

       Når representanten Bastesen hevder at naturvernloven overstyrer annet lovverk, velger jeg å tolke dette som en manglende forståelse for hvordan vernearbeidet gjennomføres.

       Naturvernloven legger sterke føringer på hvordan vernesakene skal håndteres. Dette innebærer grundige prosesser der en har omfattende kontakt med myndigheter som forvalter andre samfunnsinteresser og annet aktuelt lovverk. For denne regjering er det dessuten svært viktig at lokalsamfunnene trekkes aktivt inn i forberedelsene av vernesakene. Vi skal også ha en gjennomgang av saksbehandlingsrutinene for å se om det kan foretas ytterligere forbedringer med sikte på økt lokal medvirkning.

       Norge har gjennom flere internasjonale avtaler og konvensjoner forpliktet seg til å ta sin del av ansvaret for å bevare det biologiske mangfoldet. Som miljøvernminister føler jeg et stor ansvar for å følge opp de forpliktelsene som ligger både i de internasjonale avtalene og i den nasjonale naturvernpolitikken som er fastlagt her i Stortinget.

       Jeg vil også minne om at ca 6,5 % av landets areal i dag er vernet etter naturvernloven. Av dette er ca 2/3 nasjonalparker i høyfjellet. Når vedtatt vernepolitikk er gjennomført, vil andelen vernet areal utgjøre ca 12 %. Øvrige arealer skal forvaltes fullt ut etter annet lovverk, og det må derfor være riktig å si at verneområdene representerer unntaket i norsk arealforvaltning. Hovedprinsippet er fortsatt at hensynet til miljøverdiene skal ivaretas gjennom bruk av plan- og bygningsloven samt sektorenes egne virkemidler.

       La meg igjen få understreke at når det gjelder det aller meste av arealene våre, er det faktisk ikke naturvernloven, men annen type lovverk som regulerer disse. Naturvernloven blir altså bare brukt der annet lovverk ikke godt nok ivaretar verneinteressene, og selv da skal det avveies mot andre hensyn. Jeg forstår absolutt det ansvaret som ligger i å kunne bruke dette lovverket på en måte som gjør at vi får en bærekraftig bruk av ressursene.

       Jeg har lyst til å arrestere representanten for påstanden om at kystverneplanen ble stoppet i Stortinget. Det som skjedde, var at Stortinget bad om en stortingsmelding som gikk gjennom problemstillingen knyttet til kystverneplanen som sådan.

Spørsmål 22

       Presidenten: Dette spørsmålet, frå representanten Lars Rise til miljøvernministeren, vil bli svara på av olje- og energiministeren som rette vedkommande.

       Lars Rise (KrF) : Jeg vil gjerne få stille følgende spørsmål til olje- og energiministeren:

       « En av konsekvensene av Regjeringens beslutning om å tillate en lekkasje på 400 liter pr. minutt i Romeriksporten kan komme til å være at Ljanselven, den eneste av Oslos syv elver som er bevart noenlunde grønn, kan bli rammet av uttørking.

       Hva vil Regjeringen gjøre for å kompensere for vanntapet, slik at vannføringen i Ljanselven kan bli tatt vare på? »

Statsråd Marit Arnstad : Målet med forvaltningens behandling av Romeriksporten etter vassdragsloven har vært å sette de vilkår som er nødvendige for å gjenopprette vannbalansen i Østmarka. Lekkasjeverdiene som er fastsatt, skal altså sikre en slik gjenoppretting.

       Ut fra de hydrologiske beregningene og vurderingene som NVE har gjort i denne saken, synes det ikke å være noen fare for uttørking av Ljanselva som følge av en lekkasje på 400 liter pr. minutt. Dersom en tar utgangspunkt i vannvolumet i Ljanselva, vil en lekkasje på 400 liter pr. minutt medføre en reduksjon i midlere vannføring på vel 1 %. I en ekstrem tørrårssituasjon vil forholdene i Ljanselva faktisk bli bedre enn i dag fordi det i departementets vedtak er forutsatt en gjennomsnittlig avrenning til Lutvannsbekken på 200 liter pr. minutt. Det er en større vannføring enn det som er naturtilstanden i en slik tørrårssituasjon.

       Ut fra de vurderinger som NVE har gjort i denne saken, ser departementet derfor ingen grunn til å foreta noen kompenserende tiltak når det gjelder Ljanselva.

Lars Rise (KrF) : Først vil jeg takke for svaret, som var overraskende positivt.

       Den lokale aksjonsgruppen som arbeider for å ivareta naturverninteressene knyttet til Ljanselva, er meget bekymret over Regjeringens beslutning om å tillate en lekkasje på 400 liter pr. minutt, og spesielt over hva som vil skje med vannføringen i tørkeperioder. Ljanselva er som nevnt det eneste vassdraget blant Oslos sju elver som er omgitt av et hovedsakelig grønt naturbelte. Kildene til Ljanselva er Lutvann og Hauktjern og flere småtjern i nordøst, og Stensrudtjernet i sørøst. I tidligere tider var det tilløp til industri her, men i dag er Ljanselva først og fremst en naturrikdom som lokalbefolkningen er svært opptatt av å verne.

       Kan statsråden garantere at Ljanselva ikke vil bli rammet av uttørking så sant grensen på 400 liter pr. minutt overholdes?

Statsråd Marit Arnstad : Jeg er klar over at dette er et spørsmål som blir fulgt nøye. Det har jeg stor forståelse for, og departementet er sjølsagt opptatt av at alle vurderinger omkring dette spørsmålet skal være godt faglig fundert. Det er også den avgjørelsen departementet har tatt når det gjelder å tillate en lekkasjeverdi på 400 liter pr. minutt.

       NVEs vurderinger når det gjelder forholdene omkring Ljanselva og konsekvensene for Ljanselva av de lekkasjeverdiene som er satt, er helt entydige. Og konklusjonen er da, som jeg var inne på i mitt første svar, at det ikke vil medføre risiko for uttørring, og at det i en tørrårssituasjon faktisk vil bety en større vannføring enn naturtilstanden skulle tilsi.

Lars Rise (KrF) : Jeg vil igjen takke statsråden for svaret.

       Jeg vil gjerne understreke at elva og miljøet omkring er svært sårbart, og at faren for miljøødeleggelser selvsagt er stor i et slikt pressområde. Målet med den lokale aksjonen er å overbringe Ljanselvdalen til våre etterkommere som en grønn, sammenhengende elvekorridor fra Østmarka til sjøen.

       Jeg lurer likevel på, ut fra svaret her, hvordan den totale vannføringen i Ljanselva i en ekstrem tørkesituasjon faktisk kan bli bedre enn i dag, selv om avrenningen til Lutvannsbekken skulle bli mindre. Jeg vil jo tro at i en ekstrem tørkesituasjon vil den totale vannføring uansett være mindre enn i en normalsituasjon. Kan statsråden forklare dette nærmere?

Statsråd Marit Arnstad : Nå skal ikke jeg utgi meg for å være noen hydrolog, så det er i begrenset grad jeg kan gå inn på NVEs rent faglige vurderinger av hvordan det vil skje. Men saken er den at det sammen med de lekkasjeverdiene som er fastsatt, også er fattet et vedtak om en gjennomsnittlig avrenning til Lutvannsbekken. I en slik situasjon har en en del tiltak som forutsettes iverksatt både når det gjelder rehabilitering av dammen og damkrona knyttet til Lutvann. Dette og når det gjelder spørsmålet om manøvrering av vannstanden i Lutvann. Dette er forutsatt også å kunne sikre den situasjonen som jeg viser til i forhold til Ljanselva.

Presidenten: Då er vi ferdige med sak nr. 1 på dagens kart.