Sak nr. 1
Redegjørelse av barne- og familieministeren om omstendighetene rundt departementets uttalelser i offentlig høring om skolefritidsordningen

TALERE:

       Saken ble ytterligere alvorlig fordi det den 3. mars gikk et annet brev fra Barne- og familiedepartementet om samme sak som fortalte at departementet ikke hadde noen innvendinger. Når offentlighetsloven sier at korrespondanse mellom departementene skal være offentlig, er det jo bl.a fordi departementenes oppfatning og merknader skal bli kjent for publikum slik at det kan foregå en meningsfull offentlig debatt om sakene. Saklige innvendinger mot et lovforslag skal bli kjent for publikum.

       I dette tilfellet har departementet forsøkt å hemmeligholde innvendingene, mens man utad har skapt inntrykk av at departementet ikke har noen innvendinger.

       Det hemmelige seks siders brevet - eller faksen - inneholdt i seg selv flere oppsiktsvekkende detaljer. I innledningen sies det at

« dette oversendes « underhånden » på grunn av prinsippet om offentlighet, da dette anses som kontroversielt ».

Innledningsvis står det også å lese:

« Bidraget er utformet administrativt, men innholdet er drøftet og klarert politisk. »

       Det er bare to muligheter: Enten kjente statsråden til departementets dobbelte bokholderi, eller så gjorde hun det ikke. Hvis det første er tilfellet, er handlemåten et grovt overtramp av statsråden. Hvis hun ikke kjente til det, bør hun stramme opp departementet sitt. Uansett er det statsråden som har det endelige ansvaret.

       Statsrådens kommentarer til saken da hemmelighetskremmeriet ble kjent, viser at hun ikke har noe gjennomtenkt forhold til spørsmålet om offentlighet. Aldri før har vi sett så mange forvirrende og motstridende forklaringer fra en statsråd.

       Til NTB den 28. april sier statsråden:

« Vi hadde ikke tenkt å komme med innspill i den offentlige høringen. Det innspillet vi skulle komme med, kunne vi tatt opp muntlig med KUF. Dette ble gjort på en klønete måte ».

       Med dette sier statsråden at hennes embetsmenn var så klønete at politisk ledelses egentlige oppfatning kom ut. Det etterlates dermed inntrykk av at statsråden mener at departementets feil bestod i at det formulerte sine innvendinger skriftlig i stedet for å gjøre dem kjent muntlig underhånden.

       Det har vært mange bortforklaringer, bl.a at dette var et såkalt innspill i en prosess. Men et departement har ikke innspill i en høringsrunde om en sak. Det har gjennomarbeidede synspunkter som departementet kan stå inne for. Først da bør de sendes over til andre departementer som en del av en høring.

       Jeg registrerer også at det i denne saken, som i mange andre saker, er lang avstand mellom den politikken som faktisk føres, og løftene som ble gitt i valgkampen. La meg minne statsråden om hva som står i kapitlet « Økt offentlighet » i Voksenåsen-erklæringen på side 6:

« Åpenhet må være en selvfølge og praktiseres daglig. En sentrumsregjering ser med stor bekymring på det store antall saker der offentlig forvaltning nekter innsyn i dokumenter. En aktiv etterlevelse av offentlighetsloven og en korrekt og restriktiv bruk av unntakshjemlene er en forutsetning for et trygt og åpent samfunn der innbyggerne kan ha tillit til det offentlige. »

       Stortinget måtte reagere i denne saken. Alle vet at det kan gjøres feil på dette området. Men statsrådens egen handlemåte og egne uttalelser etter at saken ble kjent, viser at hun selv ikke har noe gjennomtenkt forhold til offentlighetsloven. Det dreier seg ikke om feil i enkeltsaker, men om manglende prinsipiell holdning.

       Jeg tror at flere Kristelig Folkeparti-representanter nå bør tenke gjennom hva de gjør med politikkens moralske grunnlag når de i sak etter sak snur og praktiserer noe helt annet enn det de stod for i opposisjon. Senest i Dagsnytt i dag tidlig sa statsråd Svarstad Haugland at hun i framtiden vil være mer forsiktig i enkeltsaker som gjelder flyktninger. Til TV2 sa statsråd Aure i går kveld at hun i sin tid gikk inn for at Golam-familien skulle få være her i landet fordi hun ikke kunne tro at denne familien kunne lyve. Men kunne Kristelig Folkeparti-representantene tro at en norsk statsråd kunne lyve i denne saken?

       Jeg tar beklagelsen i denne saken til etterretning. Den var nødvendig, og jeg håper at den kan føre til ettertanke i Kristelig Folkeparti.

Carl I Hagen (Frp) : La meg fortsette der foregående taler slapp. Jeg må få lov til å si at det er mye som etter hvert tyder på at Jaglands voksenopplæringsprosjekt overfor de tre regjeringspartiene ser ut til å gi en del resultater. Det har vi sagt veldig lenge, og det er vi for så vidt glad for - særlig det siste eksemplet hr. Jagland brukte, som klart viser at etter at vi i tidligere tider har snakket om en nesten grenseløs naivitet, så kommer det altså innrømmelser om nettopp slikt fra Regjeringen. Da skulle vi også ønske at Regjeringen kunne begynne å se litt på politikken sin når den etter hvert innrømmer at den har vært naiv.

       Selve saken er det redegjort for både av statsråden og av Jagland, så jeg vil ikke gå så mye igjennom den. Her har det vært rot, det har vært klønete håndverk, sikkert fra den politisk ledelse og kanskje også fra andre, men det prinsipielt viktige er forholdet til offentlighet. Hvorfor i all verden sendes en del utkast til høring til andre departementer når vi har én regjering? Jo, det er for å få faglige innspill og faglige synspunkter fra departementene, og disse synspunktene er selvsagt ment for offentliggjøring bl.a ved gjengivelse i den endelige proposisjonen til Stortinget slik at Stortinget skal bli kjent med eventuelle ulike synspunkter i saken. Det er nettopp det det her tyder på at man har ønsket å underslå, de egentlige synspunktene skulle man altså ta muntlig. Det er jo nettopp det motsatte av det som er hensikten med offentlighetsloven, hvor synspunktene skal være offentlige som bakgrunn for Stortingets senere behandling, og derfor er dette meget alvorlig. Når man i henvendelsen skriver at på grunn av offentlighetsprinsippet oversendes dette underhånden, er det som å skrive rett ut at: Vi vet at vi nå skal bryte loven, men vær så snill, mottaker, å være oppmerksom på at vi nå bryter loven ved å hemmelighetsstemple dette og sende det underhånden, så vær veldig forsiktig så ingen får vite om det! Disse setningene i begynnelsen av den første henvendelsen tyder på et forsett, at man har som formål og ønske å gjøre det motsatte av det man vet man er lovforpliktet til å gjøre. Det er det som er alvorlig.

       Det kunne vært interessant å høre statsrådens svar på det vi nå sier. Man snakker veldig mye om offentlighet og later som man er for det. Kan ikke statsråden og andre medlemmer av Regjeringen nå sende denne lille, enkle instruksen til sine departement: Hvis det er spørsmål om et dokument skal offentliggjøres, at det drøftes i departementet eller avdelingen, da skal det offentliggjøres. Med andre ord: Hvis det er oppstått en slags tvil, slik at man sitter og snakker sammen om dette er noe som skal offentliggjøres, eller om det er noe som omfattes av unntaksbestemmelsene - hvis man er kommet så langt at man må diskutere det - da bør instruksen være at det skal offentliggjøres. Da skal tvilen komme offentligheten til gode. Det må kunne gå an for en statsråd å sende en slik instruks til sitt embetsverk, hvor statsråden ganske enkelt gjør oppmerksom på at i dette departementet er det slik at hvis det ikke er selvsagt at noe skal unntas fra offentlighet, ja så skal det offentliggjøres. Da kunne man kanskje spart en god del diskusjoner, tid og krefter.

       Det må da være bedre at noen få tilfeller kanskje ble offentliggjort hvor man i ettertid ser at det skulle man ikke gjort. I dag har vi inntrykk av at når det gjelder departementene, er det det stikk motsatte som skjer: La oss unnta det fra offentlighet for sikkerhets skyld! La oss heller unnta fra offentlighet ti dokumenter for mye enn ett for lite! Det er det jeg syns bør snus. Nå har man gjort det slik i årevis, nå kan man jo snu det en stund og se hvordan det går, se hvilken enorm skadevirkning det eventuelt blir dersom et dokument blir offentliggjort, som det i ettertid kanskje viser seg egentlig skulle vært unntatt. La oss se hvilken skadevirkning det har! Det er min oppfordring.

       Det kunne vært interessant om statsråden etter disse sakene kunne bekrefte at hun vil sende dette direktivet til alle sine folk i departementet: Hvis det er tvil om noe skal offentliggjøres, da er min instruks at det skal offentliggjøres.

Einar Steensnæs (KrF) : Offentlighetsloven er et viktig demokratisk instrument som skal sikre et nødvendig innsyn i det politiske maktapparatet. Offentlighetsloven er også en stor utfordring for maktapparatet, for det kan være ubehagelig. Det kan være mye mer komfortabelt for maktapparatet å holde opplysninger tilbake og foreta beslutninger og overveielser uten forstyrrende innspill utenfra, uten at det kommer inn momenter som kan forstyrre maktapparatets ulike overveielser. Men Stortinget har som en konsekvens av viktigheten av åpenhet i de politiske beslutningsprosesser vedtatt at disse prinsippene om offentlighet skal følges og være gjeldende også i departementene. Det er derfor ingen tvil om at det i dette tilfellet, slik statsråden har gjort rede for, har forekommet et klart og beklagelig brudd på bestemmelsene i offentlighetsloven. Det viser at det departementet som statsråden bestyrer, trenger en klar bevisstgjøring både om offentlighetslovens ånd og bokstav.

       Denne saken er tatt opp på initiativ fra Arbeiderpartiets stortingsgruppe. Hvis noen ut fra dette skulle komme til å få det inntrykk at det var Arbeiderpartiet som gjennom sine mange år i regjeringskontorene skulle ha en egen kraft og offensiv førerrolle i det å gjennomføre offentlighetslovens intensjoner, synes jeg det er grunn

       til å minne om de mange tilfeller så sent som i forrige stortingsperiode - og jeg tror vi også skal få etterraksten i denne stortingsperioden - der både presse og opposisjon kunne påvise et hemmelighold og et forsøk på å unngå offentlighet som innebærer klare brudd på intensjonen i denne loven. Jeg mener derfor at representanten Jagland er mer enn dristig i sin argumentasjon og det jeg vil kalle moralisering i denne saken. Jeg tror det ville ha kledd representanten Jagland bedre - ut fra den erfaring vi har med Arbeiderpartiet i departementskontorene og med Arbeiderpartiet som skulle ivareta offentlighetslovens intensjoner - om han hadde holdt en lavere profil og dempet retorikken og anklagene noe.

       Uten nå å kommentere enkelthetene i statsrådens redegjørelse, mener jeg at Stortinget bør kunne si seg fornøyd med den oppklaring og den beklagelse som statsråden har gitt. Ingenting er så galt at det ikke er godt for noe, er det noe som heter. Og kan dette føre til en opprydning, en skjerpelse av både aktsomhet, rutiner og tenkning i Barne- og familiedepartementet og gjerne også i de øvrige departementene, så er dette både nyttig og positivt, men selvsagt også helt nødvendig. Statsrådens uforbeholdne beklagelse indikerer at opprydningsarbeidet allerede er i gang.

Jan Petersen (H) : Det var unektelig en interessant debatt Steensnæs nå nettopp innledet til. Men jeg har lyst til å si det slik at når Carl I Hagen uttalte at den sittende regjering har gjennomgått en viss voksenopplæring i sin nåværende stilling, så er det vel helt på det rene at også Thorbjørn Jagland i sin opposisjonsperiode har gjennomgått atskillig voksenopplæring, fordi han nå åpenbart har sett behovet for å overholde offentlighetsloven og virkelig ta den på alvor. Det var ganske betydelige deler av slåsskampene mellom Arbeiderpartiet og Stortinget i sin tid som nettopp dreide seg om offentlighetsloven. Men jeg synes det er fint at voksenopplæring på dette punktet åpenbart har nådd frem.

       Så til selve det vi nå har fått en redegjørelse om. Jeg må ærlig innrømme at jeg trodde ikke mine egne ører da jeg fikk høre dette. Jeg trodde det var en enkeltstående glipp i departementet som kom for offentlighetens ører. Etter å ha lest forskjellige av forklaringene til barneministeren, må jeg nok si jeg ble atskillig mer bekymret. Det er nok riktig som Thorbjørn Jagland sa, at her er det en ustøhet og en mangel på prinsipiell holdning som åpenbart har gjennomsyret arbeidet. Jeg er fornøyd med at statsråden nå tar dette på største alvor, men vil understreke at man kan ikke gjøre slik Steensnæs nettopp gjorde, og si at dette er det barneministeren som først og fremst skal ta på alvor. Jeg er redd for at det dreier seg om hele Regjeringen. Det ble nemlig sagt fra statsministerens side i forbindelse med denne saken, samme dagen som dette ble offentliggjort: « Jeg har hørt at slikt ikke er uvanlig. » Hvis han virkelig har hørt at slikt ikke er uvanlig, reiser jo det spørsmålet hva han i så fall har tenkt å gjøre med det, og hva han har gjort med det.

       Jeg synes det er utmerket når den nye Regjeringen kommer med forslag om å åpne opp mer ved hjelp av nye lovbestemmelser. Men det hjelper jo lite med nye lovbestemmelser hvis man ikke evner å praktisere det som allerede er der. Og jeg er nok redd for at det vi har sett fra barneministeren nå, på mange måter er toppen av et isfjell, og at dette dreier seg både om den foregående og den sittende regjering. Vi skal ikke glemme at Sivilombudsmannen har gått gjennom 35 avslag i Justisdepartementet og kommet med kritikk i 32 av disse 35 tilfellene. Derfor håper jeg at varsel om en ny linje, som vi nå hørte, ikke bare er retorikk, men at det virkelig fører til gjennomgående tenkning. Når jeg sier dette, er det fordi vi hver dag ser at nye tilfeller kommer for en dag. Det dreier seg f.eks om Kulturdepartementets forsøk på hemmelighold når det gjaldt Axel Jensens bønn om hjelp, det gjelder det brevet Reinås skrev etter at han ikke ble gjenoppnevnt i Statoils styre, hvor han hadde en del innvendinger til saksbehandlingen. Dette er nye eksempler som har kommet. Som om ikke det var nok, kom det sannelig inn et i dag også, i det NTB melder at et brev til Utenriksdepartementet om et utenlandsbesøk for fiskeriministeren er stemplet hemmelig - med utgangspunkt i offentlighetsloven § 5 første punktum, men for sikkerhets skyld har man også oppgitt lovens § 6 1), som dreier seg om rikets sikkerhet. Nå husker vi alle at fiskeriministeren startet sin karriere med omtrent å erklære krig mot Island, så vi kan godt skjønne at fiskeriministerens utenlandsreiser kan være et problem for vårt forhold til fremmede makter og rikets sikkerhet (munterhet i salen), men det er jo et spørsmål om det ikke her nå virkelig bør tenkes grundig og hardt også i den sittende regjering.

Johan J Jakobsen (Sp) : Jeg kan ikke se at det er behov for mange utfyllende kommentarer til statsrådens redegjørelse om Barne- og familiedepartementets omtalte høringsnotat til forslaget om lov- og forskriftsregulering av skolefritidsordningen. Det som er klart, er at statsråden tar ansvar for den måten saken er håndtert på. Statsråden har sagt seg lei for det inntrufne, statsråden har varslet en gjennomgang av departementets rutiner, og statsråden har varslet at Regjeringen vil styrke kunnskapen om offentlighetsloven i forvaltningen, og jeg har en mistanke om at det kanskje er her en ekstra innsats først og fremst er nødvendig.

       Dette er i tråd med det statsråden tidligere har gitt uttrykk for offentlig, og det innebærer også at denne runden ikke har brakt noe særlig nytt utover det som var kjent.

       Men jeg har også lyst til å legge til at hvis vi f.eks i forrige stortingsperiode hver gang det var et brudd på offentlighetsprinsippene - jeg tenker ikke minst på EU-kampen - skulle ha gjennomført den praksis at statsrådene skulle komme til Stortinget og redegjøre, er jeg redd for at vi måtte ha etablert nærmest en køordning foran Stortingets talerstol.

       Selv om denne runden kan synes å ha karakter av et visst overspill, velger jeg å tolke Arbeiderpartiets skal vi si nyvunne engasjement i offentlighetsspørsmål som positivt, fordi det gir håp om at det vil være et flertall i Stortinget for Regjeringens forslag om økt innsyn og utvidet virkeområde for offentlighetsloven. Og jeg har håp om at Thorbjørn Jagland i den forbindelse vil trekke tilbake eller i det minste reversere de kritiske kommentarer til Regjeringens melding som han så langt har kommet med.

       Når vi snakker om offentlighet, må jeg få lov til å nevne det faktum at i forrige stortingsperiode, i juni 1995, ble den daværende arbeiderpartiregjeringen gjennom et flertallsvedtak i Stortinget pålagt å legge fram en melding om gjennomføringen av offentlighetsloven. Til tross for at dette ble lovt gang på gang, maktet Arbeiderpartiet i løpet av nærmere to og et halvt år ikke å få denne fram. Så vi hilser med glede Arbeiderpartiets nyvunne engasjement også i dette spørsmålet.

Kristin Halvorsen (SV) : Jeg hadde tenkt å begynne med å gratulere barne- og familieministeren, for jeg trodde at denne saken var et uttrykk for at vi endelig hadde fått et aksjonistisk barne- og familiedepartement som var intenst opptatt av å få mer oppmerksomhet rundt de gruppene i samfunnet som oftest får lite - og 6-, 7-, 8- og 9-åringer er jo ikke akkurat de gruppene i samfunnet som får mest oppmerksomhet. Jeg trodde at det var noen på kontoret til barne- og familieministeren som hadde sittet og tenkt: Hvordan i all verden skal vi klare å få alle de parlamentariske lederne og partilederne til å bry seg om disse ungene i hvert fall i fem minutter, og hvordan skal vi klare å få fylt pressebenken - i det hele tatt få det til? Og så tenkte de: Vi stempler det « hemmelig », da kommer de springende. Og jammen fikk de rett!

       Men så viser det seg altså at dette er en glipp! Da ble jeg heller litt sørgmodig. Jeg regner med at mine gode kolleger, parlamentariske ledere og partiledere, har lest hele uttalelsen, ikke bare de første setningene. Det er nemlig en faglig meget godt begrunnet betenkning om bedre kontroll, høyere kvalitet og skikkelig tilsyn for 6-, 7-, 8- og 9-åringene. Og det som i tilfelle er sakens alvor, er at denne bekymring og dette innspill fra Barne- og familiedepartementet ikke skulle komme fram, men « tusles » underhånden over til Lilletun sånn at det ikke ble så pinlig for ham når han kom med et forslag til lov om skolefritidsordning som egentlig sikret ungene for dårlig. Her er det tatt opp krav til bemanning, krav til kvalifiserte ledere, krav til pedagogisk utdanning, ønske om åpningstider som står i stil med foreldrenes arbeidstid - mange flyr beina av seg, særlig de som pendler litt, for å rekke fram før stengetid - ønske om politiattest for dem som er ansatt i skolefritidsordningen, osv. osv. - meget viktige, meget grundige innvendinger mot et forslag fra departementet som var for dårlig i forhold til å sikre ungene.

       Jeg er selvsagt helt enig i at dette burde vært et offentlig brev. Jeg er også helt enig i at hvis en byråkrat er det minste i tvil - uansett i hvilket departement, uansett i hvilken sak - skal en sak offentliggjøres, istedenfor det motsatte. Men jeg ser fram til at denne saken virkelig kommer til Stortinget, for da regner jeg jo med et tilsvarende engasjement på tilsvarende nivå for 6-, 7-, 8- og 9-åringene - som en stakket stund virkelige var i sentrum for partienes oppmerksomhet.

Gunnar Kvassheim (V) : Statsråden har forklart og beklaget den administrative glippen. Minst like viktig er det at hun bebuder en gjennomgang av departementets rutiner. Det legges opp til en praktisering for å få større innsyn, og det skal være opplæring og skolering av de ansatte. Dette siste er meget viktig, for de som tror at selv den mest velvillige regjering skal kunne luke ut all uønsket praksis, tar dessverre feil. Men en engasjert regjering må ha som målsetting å redusere betydelig det antall saker som blir unntatt offentlighet. Det arbeidet er i gang. Statsrådens redegjørelse bekrefter Regjeringens offensive holdning i disse spørsmålene. Det gjøres mye på et område hvor det totalt manglet engasjement tidligere.

       Representanten Carl Ivar Hagen ber om at det blir laget en instruks i departementet for hvordan saker skal behandles. En slik instruks er laget i Næringsdepartementet - den heter « Vær åpen! ». Den har allerede ført til at antall saker det blir nektet innsyn i i det departementet, er betydelig redusert. I de andre departementene pågår et systematisk arbeid etter de samme linjer. Intensjonen er betydelig større åpenhet enn det vi har vært vant til å leve med fra departementenes side.

       Jeg trodde aldri jeg skulle oppleve at Thorbjørn Jagland forsøkte å framstå som åpenhetens ridder. Men jeg konstaterer at også på dette området har regjeringsskiftet hatt dobbel effekt: Vi har en regjering som har en annen type holdning - i dette tilfellet til åpenhet - og vi opplever at Arbeiderpartiet i opposisjon er på søk etter et engasjement i en type spørsmål som de har vært fullstendig uinteressert i siden loven ble vedtatt tidlig på 1970-tallet. Jeg tør minne om at daværende statsminister Jagland i fjor på denne tiden svarte på et spørsmål fra Dagens Næringsliv som lød: Går dere gjennom offentlighetsloven med sikte på å skape mer offentlighet? Og Jagland svarte: Vi går i alle fall gjennom offentlighetsloven.

       I over to år arbeidet arbeiderpartiregjeringer med denne meldingen, som Stortinget gjentatte ganger purret på. Den ble bebudet, men kom ikke. Det vitner om manglende engasjement både når det gjelder arbeidsprioritering og innhold. Det var mange blanke ark å begynne på da den nye regjeringen startet arbeidet med meldingen. Den kom etter et halvt år, og det vitner om en helt annen holdning til disse spørsmålene.

       Dersom Stortinget følger opp den invitasjonen som ligger i denne offentlighetsmeldingen, tas det største skritt mot økt offentlighet siden loven ble vedtatt i 1970.

       Jeg synes det er greit at Stortinget får en redegjørelse i denne saken, for hvis en legger listen høyt, så venner en seg til at en blir fulgt med stor interesse. Og det nye er kanskje nå at en vet at hvis en blir fulgt med interesse og kommer med kritiske innspill, fører det til en positiv og konstruktiv mottakelse som kan resultere i endret praksis - en sår på en måte ikke i et terreng hvor det ikke er mulig å få vekst og framgang.

       I forbindelse med en sak som gikk fra Sosialdepartementet til fylkesmennene og som var unntatt offentlig-

       het, antydet Jagland at det kunne være aktuelt å be sosialministeren om å komme i Stortinget og redegjøre. Dersom Jagland her hadde lagt listen høyt også i egen regjeringstid, måtte en enten slik som Jakobsen redegjorde for, hatt en køordning, eller det måtte ha vært et fast punkt på Stortingets dagsorden at der én eller to eller flere av arbeiderpartiregjeringens statsråder redegjorde for siste ukes brudd på offentlighetsloven.

       Vi skal senere i dag behandle en rapport som Sivilombudsmannen har laget på bakgrunn av innsyn i Justisdepartementet i en periode da Arbeiderpartiet styrte. Der fins det temmelig analoge eksempler til det som i dag behandles. Og jeg savner selvkritikk i forhold til det som var en praksis en forsvarte med nebb og klør når en ble konfrontert med overgrepene.

       Pressen har også foretatt innsynsbegjæringer i forhold til departementene og systematiske gjennomganger, og kommer med en knusende dom over den praksis Arbeiderpartiet hadde.

       Arbeiderpartiet har vist null engasjement når det gjelder åpenhet i den perioden de styrte departementene. Fortsatt er det mange som gjør det de har fått beskjed om av Arbeiderpartiet. Men praksis er allerede forbedret i mange departementer, og det er et viktig arbeid som skal fortsette. Regjeringen har også bebudet forslag i meldingen som jeg har omtalt, og som jeg håper kommer til snarlig behandling i Stortinget. Jeg håper resultatet her kan bli en bedre lov, bedre holdninger og bedre praksis.

       Til slutt: Det som blir spennende, er å se om Arbeiderpartiet og Jagland er villig til å følge opp det engasjementet som han bebudet i dag, ved å følge Regjeringen når det gjelder de konstruktive forslagene som ligger i offentlighetsmeldingen.

Presidenten: Presidenten foreslår at barne- og familieministerens redegjørelse vedlegges protokollen. - Det anses vedtatt.