Sak nr. 2
Debatt om kommunal- og regionalministerens redegjørelse om distriktspolitikken (Redegjørelsen holdt i Stortingets møte 30. april 1998)

TALERE:

       Sylvia Brustad (A) (komiteens leder):

       Regjeringas redegjørelse om distrikts- og regionalpolitikken var en grei gjennomgang av situasjonen og er i stor grad en videreføring av Arbeiderpartiets distriktspolitikk. I all hovedsak kan vi derfor slutte oss til det meste som ligger der, men vi hadde nok ventet noen flere konkrete tiltak, særlig sett i lys av de store ord spesielt Senterpartiet brukte om Arbeiderpartiets distriktspolitikk den gang vi var i regjering.

       Den varslede distriktspolitiske snuoperasjonen uteblir, og den eneste snuoperasjonen som har foregått, er den som har skjedd i Senterpartiet. Det virker som om Regjeringa isteden har innsett at de utfordringene vi har i distriktene, krever langsiktig og målrettet arbeid som ikke er gjort over natta. Det finnes ingen mirakelkur eller grep som kan snu utviklinga på kort sikt. Virkeligheten er i ferd med å trenge seg inn, også hos regjeringspartiene. Og det er bra, for vi kan jo ikke vedta hvor folk skal bo.

       Før valget snakket Senterpartiet om at de ville inn i Regjeringa for å snu flyttestrømmen. Nå er målet å bremse den. Før valget var målet for distriktspolitikken å opprettholde folketallet i alle landets kommuner. Nå har Regjeringa adoptert Arbeiderpartiets målsetting om å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Før valget var det snakk om å bevilge seg bort fra problemene, ikke minst gjennom et løfte om 3,5 milliarder kr mer til kommunene. De uteble, og da virker det som om Senterpartiet også har skjønt at penger ikke er alt. Og det er få løfter om mer penger i denne redegjørelsen.

       Etter disse endringene er det en del som peker i riktig retning i denne redegjørelsen, og jeg er spesielt glad for at Regjeringa varsler en fortsatt satsing på kvinner, ungdom og nye tjenesteytende næringer. Jeg tror dette er vegen å gå. Det er tiltak rettet mot disse gruppene, kombinert med næringsutvikling, som kan gi arbeid til ungdom og kvinner med utdannelse. Men da må også ord bli til handling. I tillegg er det selvfølgelig viktig fortsatt å satse på primærnæringene, på samferdselspolitikk, kultur, utdanning samt å ta i bruk ny teknologi for å skape nye arbeidsplasser.

       Arbeiderpartiet har, ifølge innlegget til representanten Sylvia Brustad, et litt mer nyansert syn på det. Slik jeg forstod Sylvia Brustad, er det ikke slik at bosettingsmålet er ment som en garanti for uendret folketall i enkeltkommunene. Jeg vil derfor spørre representanten Sylvia Brustad om det er en slik linje Arbeiderpartiet nå vil legge til grunn for sitt syn i den fremtidige distriktspolitikken, og om det er slik å forstå at Arbeiderpartiet mener at det må være en grense for hvor høy pris en skal betale for at det skal bo folk på hvert nes og i hver avkrok i dette landet, selv om det måtte bryte med hovedmålsettingen for den norske distriktspolitikken, som Arbeiderpartiet på sett og vis sier de støtter hovedtrekkene i. Og videre: Mener Arbeiderpartiet at dagens distriktsstøtte er blitt for kostbar, ut fra standpunktet om å opprettholde hovedtrekkene og ikke folketallet i distriktene?

Sylvia Brustad (A) : Jeg må først få oppklare en åpenbar misforståelse. Det har aldri vært Arbeiderpartiets mål å opprettholde nøyaktig det samme folketallet i alle kommuner. Det har imidlertid vært Senterpartiets mål. Jeg sa i mitt innlegg at jeg er glad for at Senterpartiet har gått bort fra det, ikke fordi at det i og for seg ikke kan være en ideell målsetting, men fordi det rett og slett ikke er realistisk. Derfor sa jeg at jeg er glad for at Senterpartiet har adoptert det som er vår målsetting, nemlig å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønstret. Det mener jeg er et realistisk mål, og det er et viktig mål, for det må være i alles interesse at ikke alle bor i sentrale strøk, med de utfordringer det innebærer i forhold til bl.a boligpriser, miljø osv. Jeg tror vi alle sammen er tjent med at vi har en noenlunde spredt bosetting, men vi kan ikke vedta hvor folk skal bo, og derfor bør vår oppgave være å legge forholdene til rette slik at folk finner det attraktivt å bo også utenfor de mest sentrale strøk.

       Det er ingen tvil om at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har helt grunnleggende forskjellig syn på distriktspolitikken. En kan ikke akkurat si at Fremskrittspartiet har en veldig aktiv distriktspolitikk, og da uttaler jeg meg veldig mildt. Konsekvensene av Fremskrittspartiets politikk - med kutt i landbruksstøtten, med kutt i overføringene til kommunene og med kutt på områder som gjør at vi kan opprettholde levedyktige kommuner og distrikter - ville ha vært en massivt større utflytting fra distriktene enn det som er tilfellet i dag. Så vi har grunnleggende forskjellig politikk, grunnleggende forskjellig ideologi i forhold til hva som er en riktig vei å gå. Vi tror ikke at penger løser alt, og det prøvde jeg også å si noe om i innlegget mitt, men det er helt klart at noen penger må vi også bruke for å få dette til. Men det som er det aller viktigste, er at kommunene sjøl og innbyggerne som bor i kommunene, markedsfører hvor bra det er å bo der, og så må det være opp til folk sjøl å flytte dit de ønsker og finner det tjenlig.

Ivar Østberg (KrF) : Representanten Sylvia Brustad gav uttrykk for at hun i all hovedsak støttet Regjeringens distriktspolitiske redegjørelse, og det er jeg glad for. Det var vel ikke så rart, all den stund den bygde på den forutsetning at det stort sett var en videreføring av Arbeiderpartiets politikk. Men når det så kommer til de konkrete tiltakene som kan virke, hvor vi utover verbalenighet begynner å snakke om konkrete tiltak, da skal man tenke seg om. Da kan man ikke ta stilling til og ta i bruk det virkemiddel som har vist seg som kanskje noe av det mest effektive, nemlig ettergivelse av gjeld. Da kan man ikke si ja til næringshager med mindre det er det samme som det Arbeiderpartiet har ment før om regionale sentre. Kan vi regne med når vi får stortingsmeldingen til høsten, at Arbeiderpartiet slutter opp om prinsippet om desentralisering av statlig virksomhet? Kan vi regne med Arbeiderpartiets støtte til den prioritering når det gjelder universitetsutbygging at Tromsø, som ennå ikke er ferdigbygd, skal prioriteres først? Kan vi vente støtte til den videre utvikling av Murmansk-korridoren, infrastrukturen øst - vest, som er konkret nevnt, og som er konkret handling og distriktspolitikk?

       Jeg er selvfølgelig glad for at Arbeiderpartiet støtter det konkrete forslag om endringer for kvinnelige nyetablerere. Jeg håper at det skal bli mer enn verbal enighet når det gjelder distriktspolitikken, også enighet om de konkrete handlingstiltak som foreslås fra Regjeringens side.

Sylvia Brustad (A) : Som jeg sa, oppfatter jeg redegjørelsen i all hovedsak som en videreføring av Arbeiderpartiets distriktspolitikk. Representanten Østberg sier at når vi kommer til de konkrete tiltakene, begynner vi å bli usikre. Men problemet med denne redegjørelsen er følgende: Her er det mange fine ord, men det er etter vår mening nettopp de konkrete tiltakene som er manglende. Det prates om næringshager - og jeg sa i mitt innlegg at det høres interessant - men vi må få konkretisert det mer. Når det gjelder konkret det andre som representanten Østberg tok opp, om ettergivelse av studielån, så var det for en tid siden slik at det ble sendt ut en pressemelding om hvor mange kommuner det gjaldt og hvilke kommuner det var osv., Men når vi har spurt om det er de samme kommunene som gjelder nå, og når media har spurt om det er de samme kommunene som gjelder nå, har vi fått til svar at det vil de ikke svare på. Og vi må jo ha klare ting på bordet før vi kan ta konkret stilling til det. Også på det punktet gav jeg uttrykk for at det må vi diskutere, men vi må jo ha noen konkrete forslag på bordet først, og det må også veies opp mot andre ting. Så når det kommer konkrete tiltak, skal vi selvfølgelig forholde oss til det. Jeg har, som jeg har sagt, gitt positive signaler til det meste av det som ligger her, men vi må ha noe mer på bordet før vi gir endelige signaler.

       Når det gjelder f.eks. Murmansk-korridoren, som representanten Østberg var opptatt av, var det jo slik at den nåværende regjering stoppet en utredning om jernbane til Murmansk, til stor fortvilelse for dem som bor i det området. Dette var noe vår regjering faktisk hadde lagt opp til, også for å nevne det. Så jeg håper at selv om vi kan være uenige om noe og enige om andre ting, at vi i hvert fall er redelige i forhold til hva vi er med på, og hva vi ikke er med på.

       Men så tror jeg også at Høyre og Arbeiderpartiet skiller lag når det gjelder at alt skal være lønnsomt. For selvfølgelig er det slik at bedrifter i små distrikter også skal være lønnsomme. Det er selvfølgelig et mål, og mange bedrifter i distriktene er lønnsomme, selv om man av og til i den offentlige debatten kan få inntrykk av at det bare er i sentrale strøk at alt er lønnsomt. Men hvis vi skal legge oss på et prinsipp der alt som skal skje rundt omkring i hele landet, uansett hvor det ligger hen, skal være lønnsomt, er det ikke sikkert at vi hadde greid å opprettholde noenlunde den bosettinga vi har i dag. Men vi må sørge for at vi greier å koble de ledige personene med de ledige stillingene, og derfor er det viktig at kommunene og vi sammen bidrar til å tilrettelegge arbeidsplasser ikke minst for kvinner og for ungdom, slik at de etter endt utdanning føler at det er noe å komme tilbake til i sin kommune. Vi kan prate så vi blir blå i ansiktet om at det er viktig å ha kulturtilbud og andre velferdstilbud - det er selvfølgelig viktig - men hvis det ikke er et arbeid på hjemstedet, så hjelper det ikke for å få folk tilbake, for det er tross alt arbeid folk lever av.

       Men det var to ting statsråden hadde tillit til, og det var politikarar og byråkratar. Og på vegner av desse standa - i og med at eg har begge rollene då eg i mitt sivile yrke er byråkrat og no er politikar - får eg takke statsråden for tilliten.

       Med andre ord synest eg at heile utgreiinga hadde ein raud tråd - eg reknar med at Senterpartiet ville likt betre ein grøn tråd - nemleg at det einaste som kan redde distrikta ifølgje statsråden og Regjeringa, det er politikarstyring. Vi må styre dette frå politikarsida tvers igjennom.

       Regjeringspartia sverma i alle fall for ein to-tre-fire år sidan, då vi hadde EU-debatten i dette landet, for dette med nærleiksprinsippet. Men det eg legg merke til - og eg har for så vidt vore klar over det ei god stund - er at regjeringspartias nærleiksprinsipp stoppar hos politikarane. Det går ikkje dit som eg, og vi i Framstegspartiet, vil: ut til enkeltmennesket; enkeltmennesket si moglegheit til å kunne stå på eigne bein, enkeltmennesket sine evner og anlegg, plikter og rettar til å kunne få lov til å bestemme over sin eigen kvardag.

       Vi i Framstegspartiet hadde ein gong i tida eit slagord som heitte « Fremtiden skapes, den vedtas ikke ». Dette har visjonar om trua på enkeltmennesket sine evner til å vere med og forme framtida ved gjennom si skaparevne og gjennom sin kreativitet å vilje ei utbygging av dette landet. Det er å tru på enkeltmennesket sine evner, og eg brukar å seie det sånn at Framstegspartiet står for ein politikk der arbeidsføre, friske menneske har rett og plikt til å kunne stå på eigne bein. Men samtidig skal vi ha eit sosialt nettverk for dei menneska som av ulike årsaker er komne i ein situasjon som gjer at dei ikkje meistrar kvardagen. Vi må likevel ha tru på at enkeltmennesket gjennom si skaparevne er det som faktisk kan vere med på både å snu flyttestraumen, om det er ønskjeleg, og faktisk vege opp at vi har eit langstrakt land med grisgrendt busetnad.

       Kvifor ikkje snu ting på hovudet? No har vi prøvd ein såkalla aktiv politikarstyrt distriktspolitikk i tiår, med vekslande styring frå øvste hald, frå Arbeidarpartiet og til sentrumspartia. Kvifor ikkje la verdiskapinga bli igjen der den blir skapt? Kvifor ikkje la verksemdene behalde verdiskapinga for på den måten å opprette fond for å møte investeringar og dårlege tider? Då treng vi ikkje noko SND. Kvifor skal vi på død og liv kreve skattar og avgifter inn til Oslo for at vi politikarar skal sitte her i Stortinget eller i departementa og rundhanda fordele milde gåver ut igjen slik ein sjølv finn det for godt? La folk få lov å velje, la folk få lov å ha litt valfridom. Kvifor skal politikarar bestemme kvar enkeltmennesket skal busette seg i dette landet? Det som er litt merkeleg, er at statistikken viser at i gode tider flytter folk inn til sentrale strøk, mens i dårlege tider flytter dei tilbake - i alle fall snur straumen noko.

       Då er mitt spørsmål: Ønskjer vi oss dårlege tider, ønskjer vi oss økonomisk dårlege tider for å snu straumen? Er det så gale at vi er litt mobile i dette landet? Er det så gale at ungdommen flyttar ut, mottek inntrykk, skaffar seg kompetanse, skaffar seg erfaring for eventuelt å kunne flytte tilbake? Det er ikkje vi politikarar som skal bestemme dette i utgangspunktet. Derfor ønskjer vi å snu tinga på hovudet. Derfor ønskjer vi at det skal vere ei politisk oppgåve å skattlegge bedriftene på ein måte som gjer at verdiskapinga blir verande i bedriftene, i distrikta, der verdiane blir skapte. Dermed blir det mogleg å skape arbeidsplassar. Når vi satsar på samferdsel, infrastruktur, blir det mogleg for bedriftene å vere ute i distrikta. Og så må vi slutte med dei selektive støtteordningane. Er det ønskeleg med støtteordningar, får vi prøve å gjere dei generelle. Korfor skal berre bøndene ha subsidiar? Korfor skal ikkje bakaren, korfor skal ikkje bilreparatøren, korfor skal ikkje smeden få den samme støtta? Trur verkeleg nokon i denne sal at bøndene åleine kan halde ved lag busetnaden i Noreg? Då trur eg dei tar feil. Eg trur ikkje bygdene blir levedyktige med mindre det blir ein samansett struktur i busetnaden.

       Men eg får vere litt positiv også. Det er to ting eg synest var positivt i utgreiinga frå statsråden. Det eine er at ho, sånn som eg oppfatta ho, oppfordrar folk ute i distrikta og oss som bur i og kjem frå distrikta, til å bli betre ambassadørar for distrikta. Ho oppfordrar ordførarar rundt om i landet - sannsynlegvis også sine eigne - til å slutte å syte om kor forferdeleg det er å bu og vere i distrikta. Der er eg einig med statsråden. Eg har sagt lenge at no må vi som kjem frå distrikta, vere dei beste ambassadørane for kor flott og godt det er å bu ute i Distrikts-Noreg. Men la folk få bestemme. Og når eg vel å busette meg i distriktet og ikkje flytte inn til sentrale strøk, har eg valt nokre livskvalitetar, nokre livsverdiar som eg set pris på som enkeltmennneske. Men samtidig veit eg at eg kanskje har gitt avkall på ein del tilbod, kvalitetar og verdiar som eg ikkje vil kunne få i distriktet, og det får eg akseptere. Eg synest det er heilt ok at folk også vel å busette seg i sentrale strøk, for då har dei valt det. Eg vel faktisk det flotte vêret på Vestlandet. Eg kallar det flott vêr når det blæs og regnar - det er vêr - det er ikkje sånn som på Austlandet, der det berre er solskinn. Det er kvalitet, og det er viktig.

       Det siste som eg synest er positivt, er den snuoperasjonen som Senterpartiet har gjennomført. På 1960- og 1970-talet, då vi hadde sentraliseringa, var Senterpartiet nemleg bremseklossen i forhold til å utvikle sterke regionale senter som skulle vere ein buffer mot stor forflytting inn til sentrale austlandsområde. No gav utgreiinga til statsråden inntrykk av ein snuoperasjon her. Ho la klart og tydeleg fram at no skal vi styrkje regionalsentra og på den måten vere ein bremsekloss mot fråflytting, og det trur eg er rett veg å gå.

       Jeg er enig med representanten Solholm i at vi selvfølgelig ikke skal ønske oss dårlige tider. Men det er faktisk mulig å gjøre noe med de pressproblemene som eksisterer i storbyene ved at vi ikke lar f.eks all byggeaktivitet skje der. Det er jo dette som får folk til å flytte. Mye kunne utvikles på en bedre måte for enkeltmennesket hvis vi tok hele landet i bruk.

Lodve Solholm (Frp) : Ivar Østberg spurde om det var fleire fine ord enn det som var sagt om å vere gode ambassadørar for distriktet og dette med å styrkje regionsentra rundt om i landet. Når eg sa « fine ord », meinte eg fine formuleringar - kor bra mange ting er osv. - men som etter mitt skjøn er utan politisk substans. Det eg sa, var at gjennom heile utgreiinga var det ein grøn tråd - for å halde meg til Senterpartiets farge - som gjekk på politisk styring til kvar tid. Og det å gi rammevilkår er ikkje nødvendigvis det same som at vi skal ha politisk styring frå A til Å. Vi i Framstegspartiet meiner at den politiske styringa skal vere minst mogleg, at vår hovudoppgåve er å legge ein del rammevilkår som er så vide at bedriftene har fridom til å kunne utvikle lønsame verksemder.

       Så spurde Ivar Østberg om det var enkeltmenneske som skulle bygge universitet. Nei, sjølvsagt er det ikkje det. Vi i Framstegspartiet har fem hovudområde der vi meiner at staten skal ha det økonomiske ansvaret for å få noko gjennomført i dette landet. Det er innanfor helse og omsorg, samferdsel, utdanning, forsvar og politi. Derfor er det no riktig og viktig - og eg er glad for den snunaden som statsråden og Regjeringa legg opp til - at vi får styrkt regionsentra til beste for distrikta.

Erna Solberg (H) : Jeg må innrømme at jeg syns Lodve Solholm har mange fine ord når han snakker om visjonen om det skapende samfunnet, fjerning av masse reguleringer og den type ting. Problemet er at jeg syns Fremskrittspartiet totalt mangler et forhold til utfordringene i dagens politiske og økonomiske situasjon her i landet. Jeg syns de har fjernet seg fra virkeligheten; de snakker om idealtypene sine. Og så uttaler de seg for noe som er stikk imot det som ville hatt en positiv virkning for lønnsomme arbeidsplasser i distriktene! Det er nemlig ikke sånn som de fleste tror, at mesteparten av verdiskapningen f.eks i industrien fins i de store byene eller i de sentrale strøk. Lodve Solholm vet også at mesteparten fins rundt omkring i Distrikts-Norge. Det konkurranseutsatte næringslivet i Norge er faktisk et distriktsnæringsliv. Likevel går alle elementene i Fremskrittspartiets generelle økonomiske politikk ut på at vi i dagens situasjon har råd til å skvise disse lønnsomme arbeidsplassene fordi vi har oljeinntektene. Vi skal bruke mest mulig penger i Norge, vi skal øke offentlig sektor på en rekke områder, og lønningene skal gå opp. Kostnadene ved dette kommer til å bli lagt på distriktenes lønnsomme arbeidsplasser, eksportindustrien i Norge, og vi ser tegn på at koplingen mellom arbeidsmarkedet og presset i økonomien gjør at en del bedrifter som er etablert i Distrikts-Norge, vurderer utflytting også utenfor landet på grunn av mangel på arbeidskraft. Er Lodve Solholm enig i sin partileders uttalelse før valget om at vi egentlig ikke trenger noen eksportindustri i Norge i årene fremover? Den kunne vi jo bare sette til side, for nå hadde vi oljeinntektene, vi kunne leve av dem, og så kunne vi få en industri etablert senere, for vi hadde en åtte-ti år på oss.

       Det syns jeg egentlig han må svare på, for hvis man mener det, betyr det at hele næringslivet i Møre og Romsdal sannsynligvis bør belage seg på utflytting.

Lodve Solholm (Frp) : Det eg stadig vekk undrar meg over, er kor vanskeleg Høgre har for å avfinne seg med det å vere det fjerde største partiet i dette hus. Eg har jo ei viss forståing for at Høgre har problem med å akseptere at det partiet dei såg på som lillebror, no har blitt storebror. I tillegg nyttar dei til ein viss grad feilsitat, for Carl I Hagen har da aldri sagt at Noreg ikkje treng eksportbedrifter. Vi har sagt gong på gong at eksportbedriftene våre må få slike moglegheiter gjennom bedriftsskattlegginga at dei kan få behalde verdiskapinga si.

       Vi er fullstendig klar over at langs Rv 39 frå Kristiansand til Trondheim - for å bruke vegspråk - ligg sannsynlegvis ca 60 % av verdiskapinga i dette landet, eksklusiv olje. Og det er jo nettopp derfor vi ikkje forstår korfor de i Høgre og andre parti her i huset skal krevje desse bedriftene for store skattar og avgifter, og at vi så i dette hus skal sitte og fordele dei i form av milde gåver, alt etter kor vi trur det er veljarar å hente.

       Eg registrerer også med ei viss undring at Høgre no når Noreg faktisk har råd, ikkje ser seg råd til å bruke pengar på helse og omsorg. Ein ser seg ikkje råd til å bruke 1,5 milliardar kr på å kjøpe nytt utstyr til sjukehusa for at dei skal få ein slik standard at ikkje doktorar og sjukepleiarar må gamble med folks helse og liv fordi dei har eit utstyr som ikkje er Noreg verdig. Det har ein i Høgre ikkje råd til. Det har vi i Framstegspartiet råd til.

       Distriktspolitiske hensyn må også fortsatt vektlegges i den økonomiske politikken. Samtidig må det legges vekt på å utvikle gode lokalmiljø i byer og tettbygde strøk samt møte de store sosiale behov som der gjør seg gjeldende. En god og treffsikker distriktspolitikk er den beste politikk for å redusere pressproblemene som har utviklet seg i våre storbyer og på Østlandet.

       Regjeringspartienes Voksenåsen-erklæring og regjeringserklæringen skapte økte forventninger og optimisme i distriktene. Regjeringens uttalte vilje til å « ta hele landet i bruk », og å « motvirke den økende sentralisering og gradvis snu flyttestrømmen » er nettopp uttrykk for at landet trengte en ny kurs, ikke en stø kurs.

       I den landsdelen og det fylket jeg representerer, Nord-Norge og Troms, har selv den største byen, Tromsø, opplevd problemer med fraflytting.

       Det har til alle tider vært flytting. Det må og skal det også være i framtida. Unge flytter for å ta utdanning. Kvinner flytter for å finne arbeid. Distriktenes tradisjonelle kompensasjon for fraflyttingen, fødselsoverskuddet, er ikke lenger til stede i tilstrekkelig grad for å kompensere den netto utflytting vi opplever.

       Den utdanningsrevolusjon vi har opplevd i den siste generasjon, har ført til at vi i dag har en høyt kvalifisert befolkning av både kvinner og menn. Høykompetansearbeidsplasser, spesielt for kvinner og ungdom, er i dag en stor mangelvare i Distrikts-Norge.

       Regjeringen har derfor rett når den i Voksenåsen-erklæringen sier:

       « En vellykket distriktspolitikk forutsetter at distriktene blir attraktive som bosted for kvinner, ikke minst unge velutdannede kvinner. »

       Det er riktig og nødvendig å gå gjennom inntektssystemet med sikte på å sikre det økonomiske grunnlaget for et likeverdig kommunalt tjenestetilbud i hele landet. Det skjer ikke bare ved å telle hoder i et land preget av store avstander og klimatiske forskjeller.

       En stor del av den nasjonale verdiskaping skjer nettopp i distriktene. Som nasjon har vi et globalt ansvar for bærekraftig høsting av de store matressurser som finnes utenfor vår kyst. Skal vi makte dette, må vi ha et sterkt Distrikts- og Kyst-Norge.

       Det er viktig at Regjeringen vil satse på flere og varierte arbeidsplasser i Kyst-Norge. En styrking av primærnæringene er avgjørende for å sikre en stabil bosetting i distriktene. Uten en endring i landbrukspolitikken vil vi ikke makte å rekruttere unge til jordbruket, noe som er en forutsetning for en trygg matproduksjon og matforsyning, et levende kulturlandskap og en verdiskaping som kan bidra til å opprettholde sysselsettingen på bygdene.

       Gjennom sin redegjørelse understreker statsråd Ragnhild Queseth Haarstad at regjeringen Bondevik representerer en ny giv i distriktspolitikken. Gjennom forslag til konkrete tiltak beveger vi oss utover den store verbale enighet og festtalepolitikk som har preget distriktspolitikken i de senere år.

       Det er viktig med både

       Ettergivelse av studiegjeld har vist seg som et av de mest effektive og treffsikre virkemidler vi har hatt i Finnmark og Nord-Troms. Forslaget om å benytte dette virkemiddel med 50 % av det som gis i tiltakssoner i andre deler av det distriktspolitiske virkeområdet, er et godt forslag.

       Statsrådens påpeking av en utvidelse av IT-studieplasser, hvor Regjeringen legger opp til at en vesentlig del av de nye studieplassene skal komme ved regionale universiteter og høgskoler, hilses med glede i Distrikts-Norge.

       Det er viktig å understreke at IT nettopp kan være med på å redusere de avstandsulemper vi har i vårt land, men at det forutsetter at også hele landet har tilgang til nettet. IT-miljøer må utvikles i alle regioner. Alt kan og bør ikke konsentreres på Fornebu. IT trenger ikke noen hovedflyplass.

       Telemedisin kan f.eks ikke plasseres på Fornebu. Telemedisin forutsetter kliniske avdelinger på et sykehus. Regionsykehuset i Tromsø er tildelt en landsfunksjon på dette området. Telemedisin ved RiTø er ledende nasjonalt og internasjonalt. I september skal 26 nasjoner få opplæring i telemedisin på telemedisinskolen i Tromsø. Muligheten til å utvikle et nasjonalt og internasjonalt senter med 1.000 arbeidsplasser med høykompetanse er til stede, dersom det i denne sal er vilje til å utvide distriktspolitikken fra talemåter til handling.

       Forslagene om 20 næringshager utviklet av SIVA for å fremme bedrifter som kan sysselsette ungdom og kvinner med høy kompetanse, nye retningslinjer for etableringsstipend til kvinnelige nyetablerere, etablering av alternative finans- og utviklingssentre utenfor Oslo, er eksempler på konkrete tiltak som hilses med glede i Distrikts-Norge.

       Til slutt, som også andre har vært inne på: Det er godt å bo i Distrikts-Norge. Vi som bor i Nord-Norge og Troms er stolte av vår landsdel. Skal vi makte å stanse flyttestrømmen - aller helst snu den - må forholdene for ungdom, kvinner, tilbakeflyttere og innflyttere legges til rette. Dette skjer ikke ved politiske talemåter, men ved politisk vilje til konkret handling. Kommunalministerens redegjørelse bærer bud om dette. Det hilser vi velkommen i Kristelig Folkeparti.

       Ursula Evje hadde her overtatt presidentplassen.

       Men hvor er det blitt av sentrumspartienes profil? Hvor er det blitt av den store økningen i kommuneøkonomien? Vi venter spent på statsbudsjettet. Hvor er det blitt av den store økningen i distriktsstøtten? Vi venter spent på statsbudsjettet. Hvor er det blitt av den store økningen i veibevilgningene? 5,3 milliarder kr mer enn Arbeiderpartiets opplegg ble redusert til 10 mill. kr i fjorårets budsjett. Ja, vi venter spent på oppfølgingen med 1,8 milliarder kr mer enn Arbeiderpartiets planopplegg, slik det må være i neste års budsjett, hvis man skal kunne holde sine løfter. Hvor er det blitt av kravet om lik telepris? Nå skal den ifølge redegjørelsen være mest mulig lik. Hvor er det blitt av motstanden mot nedleggelse av postkontorer? De nedlegges fortsatt.

       Østberg representerer Troms. Han uttaler seg positivt om statsrådens forslag om å endre studiefinansieringsordningen, slik at den ordningen som arbeiderpartiregjeringen fikk gjennomført for Nord-Troms og Finnmark, nå skal gjøres gjeldende for hele landet - riktignok med en noe lavere avskrivningssats. Dette er det mest effektive virkemiddel for Nord-Troms og Finnmark. Hvordan tror Østberg det vil virke i forhold til hans valgkrets at man setter i verk dette virkemiddelet over hele landet, slik at det blir relativt mer attraktivt å bo i de mest sentrale delene av Distrikts-Norge og mindre attraktivt å bo i de minst sentrale delene av Distrikts-Norge? Er dette et målrettet tiltak etter Østbergs mening?

       Østberg har stemt for innføring av en seteavgift på flyreiser som innebærer at flyprisen i Distrikts-Norge øker. Samferdselsministeren har gjort klart at Regjeringen var fullt innforstått med at det kunne ha den effekten at flyprisen bl.a i Nord-Norge ville øke. Finansministeren har også klart gitt uttrykk for at man ikke har noen instruksjonsmyndighet i forhold til flyselskapene og praktiseringen av avgiften. Med andre ord: Regjeringen og sentrumspartiene går åpent inn i en situasjon med økte flypriser i Distrikts-Norge.

       Er begge disse forslagene tiltak som vil bidra til å forsterke flytteproblemene i Østbergs hjemfylke, Troms, eller vil de bidra til å svekke dem?

Ivar Østberg (KrF) : Det var ikke med Arbeiderpartiets støtte vi klarte å øke inneværende års statsbudsjett og forbedre situasjonen for kommunene med 700 mill. kr. Representanten Schjøtt-Pedersen venter med spenning på statsbudsjettet, og det gjør vel alltid hele denne sal. Jeg er helt overbevist om at det også i det statsbudsjettet som skal legges fram til høsten, vil være forbedringer i kommunesektoren.

       Representanten Schjøtt-Pedersen er enig med meg i at ettergivelse av gjeld har vært det mest treffsikre virkemiddel. Det er ikke foreslått av Regjeringen at dette tiltaket skal brukes over hele landet. Det er en teknikk å vri på det som legges fram, som jeg setter veldig liten pris på. Det er klart sagt at dette skal være et virkemiddel vi vil bruke der hvor vi ellers bruker distriktspolitiske virkemidler, og som Schjøtt-Pedersen var inne på, ikke fullt ut, men med 50 %. Og jeg er faktisk av den oppfatning at det er ikke kun Nord-Norge - Nord-Troms og Finnmark - som er distrikt i dette landet.

       Seteavgiften har jeg selv tatt opp, og Schjøtt-Pedersen er også klar over at finansministeren på mitt initiativ i brevs form sterkt har oppfordret selskapene til å oppføre seg i samsvar med Stortingets intensjoner i den saken.

Lodve Solholm (Frp) : Han sa det motsette? Heilt rett, Dykkar Majestet, berre omvendt.

       Ja, men han svara ikkje på spørsmålet, frå Schjøtt-Pedersen om samferdselspengar. Budsjettframlegget frå Regjeringa hadde ein auke på 90 mill. kr i forhold til Jagland-regjeringa sitt budsjett når det galdt vegar. Det tyder ut frå vallovnadene - og Kristeleg Folkeparti har vore veldig oppteke av å reise rundt med vallovnader - at det, om vi rundar av til næraste 100 mill. kr står igjen 5,2 milliardar kr som denne regjeringa har lovt skal kome i løpet av fireårsperioden. På spørsmål frå meg i budsjettdebatten i desember svara samferdselsministeren klart at lovnaden står ved lag i fireårsperioden. Då blir det interessant å få vite kva Østberg meiner om dette, for eg la merke til at han nesten ikkje nemnde infrastruktur med vegbygging i innlegget sitt, iallfall ikkje anna enn med nokre fine ord om avstandsforkorting. Kor mange milliardar får vi i neste års budsjett, eller er det meininga å vere så smart at ein satsar på at folks politiske minne er tre veker, og at ein skal legge heile 5,3 milliardar kr inn på siste år for å lage eit valkampbudsjett som ein på nytt kan lure folket med?

       Så har jeg fått en del spørsmål, bl.a om hvor mange milliarder vi får til samferdselssektoren i budsjettet. Det kan jeg på vegne av Regjeringen på det nåværende tidspunkt ikke si noe særlig om. Men jeg vil takke og minne Fremskrittspartiet om at det budsjettet vi har i år, også når det gjelder samferdselssektoren, har vi fått Fremskrittspartiets støtte for.

       Det er ikke alt som kan gjøres på en gang. Den regjeringen vi har, vil forhåpentligvis få en lang periode, og jeg er overbevist om at vi skal makte å gjøre en del med infrastrukturen, med samferdselen i distriktene, i løpet av den perioden.

Lodve Solholm (Frp) (fra salen):

       Ei openberr mistyding!

Svein Ludvigsen (H) : Jeg har litt problemer med å forstå Østbergs entusiasme for den distriktspolitiske redegjørelsen og Regjeringens distriktspolitikk. Så langt tror jeg ikke at noen av delene blir stående som merkesteiner i distriktenes historie. For den som hadde forhåpninger til en ny distriktspolitikk og en ny giv i den da vi fikk en sentrumsregjering, må virkeligheten oppfattes som en bekreftelse på brutte løfter, uinnfridde forventninger og manglende signaler om konstruktive løsninger.

       Og da spør jeg representanten Østberg: Er han så fornøyd som han gir uttrykk for, med at sentrumspartiene løp fra forpliktelsene om en større satsing på fylkes- og riksveiene, som de sammen med Høyre lovte i Norsk vegplan? Er representanten Østberg fornøyd med at prosessindustrien, og deriblant Finnfjord Smelteverk i vårt eget hjemfylke, nå trues med nedleggelse på grunn av CO₂ -avgifter som Regjeringen varsler? Er representanten Østberg fornøyd med at man nå varsler økte strømpriser som gjør kalde bygder enda kaldere? Er representanten Østberg fornøyd med at små og mellomstore bedrifter nå ganske entydig roper ut sin skuffelse over Regjeringens politikk omkring sykelønnsordningen, arbeidsmiljøloven og avgiftspolitikken? Er representanten Østberg fornøyd med at sjøfolkene nå blir avspist med rekrutteringsordninger som vil redusere effekten av den politikken som vi har gjennomført de senere årene? Og ikke minst: Er representanten Østberg fornøyd med at regjeringspartiene gikk fra sine løfter i opposisjonsrollen om en kraftig innsats på fornyelse av kystfiskeflåten? Er representanten Østberg fornøyd med det Regjeringen har gjort når det gjelder kompetanse og IT-infrastrukturutbyggingen, f.eks bredbånd og høyhastighetsnettet, i Distrikts-Norge?

       I det hele tatt: Hva er det konkret - og da ber jeg om noe konkret - som er så storartet av de tiltak som Regjeringen har fremmet i sin regjeringstid, som gjør at man kan være så entusiastisk som representanten Østberg gav uttrykk for at han var?

Ivar Østberg (KrF) : Jeg er veldig glad for de tilbakemeldinger jeg får fra det næringsliv som både representanten Ludvigsen og jeg møter i vårt eget fylke, som helt klart gir uttrykk for at de registrerer at denne Regjeringen er på rett vei når det gjelder en rekke områder.

       Både representanten Ludvigsen og jeg kunne ønsket oss mer både til fylkesveier og en rekke andre gode tiltak, men vi er på rett vei når det gjelder de forskjellige tingene, og alt lar seg ikke gjøre det første året.

       Når det gjelder prosessindustrien og CO₂ -avgifter, har vi sagt at det skal kompenseres. Når det gjelder de små og mellomstore bedriftenes -SMBs- misnøye, har vi ikke klart å rette opp alt som gikk ut over disse bedrifter med det utgangspunktet vi hadde.

       Når det gjelder sjøfolk, har vi sagt vi skal målrette de tingene. Når det gjelder kystflåten, har vi økt kontraheringstilskuddet. Verken dette landet eller distriktspolitikken bygges på en dag, og det vet representanten Ludvigsen veldig godt. Men det er en ny, offensiv distriktspolitikk som er varslet av denne regjeringen. Og de klare og entydige tilbakemeldingene vi møter fra næringslivet i det fylket vi begge representerer, er at dette er bra - dette er den rette veien.

       Nå er situasjonen sånn at flyttetallene for 1996 og 1997 har vist en sterk vekst i flyttestrømmene i forhold til tidligere på 1990-tallet. Og det er ikke uten grunn at det er behov for en gjennomgang av og en diskusjon om hvorvidt norsk distriktspolitikk og virkemidlene faktisk fungerer, og om de er riktig innrettet.

       Nå er det ikke etter min mening de siste to årenes flyttemønster som er det alvorlige i situasjonen. Det er det som statsråden nevnte i redegjørelsen, nemlig de underliggende demografiske endringene vi har hatt i Norge med bakgrunn i endret befolkningsstruktur og fødselstall som konsekvenser av flyttingen mellom distrikter og byområder tidlig på 1960-tallet og 1970-tallet, som er de grunnleggende utfordringene. For nå flytter altså veksten i befolkningen - i den grad det er vekst i Norge i dag - til de sentrale strøk og gjør dermed at distriktene over tid kommer til å bli mer utarmet.

       Samtidig synes jeg det er viktig at fraflyttingsdiskusjonen ikke skal skygge for det faktum at vi står i en situasjon hvor deler av det som kalles Distrikts-Norge, faktisk er inne i en rivende god utvikling. Alle de levekårsundersøkelser vi har hatt de siste 10-20 årene, viser at levekårene er bedre i Distrikts-Norge enn i storbyene. Konjunkturoppgangen de siste årene har gitt en utvikling i distriktsnæringslivet som har bidratt til nye jobber, ikke minst i de deler av landet som har satset på et arbeidsmarked basert på konkurranseutsatte næringer. Der hvor man har basert seg på gjennomregulerte næringer, hvor reguleringen bidrar til å hindre utvikling og nyskaping, hvor regelverket er for tungt og strukturen er for vanskelig å forholde seg til, viser altså utviklingen i næringslivet noe annet.

       Høyre har alltid stått for en distriktspolitikk som vris vekk fra selektive tiltak hvor politikere og byråkrater plukker ut enkeltbedrifter og satsingsområder, og over mot generelle forbedringer i rammevilkårene rettet mot både bedrifter og enkeltpersoner. Etter vår mening må virkemiddelapparatet satse på å være lønnsomhetsorientert og generelt. Politikernes ansvar skal være å sørge for forutsigbare ordninger som sikrer likebehandling av bedriftene.

       Hva er det så som er disse generelle rammebetingelsene? Det er skatte- og avgiftssystemet, det er politikken for små og mellomstore bedrifter, det er regelforenklinger, det er et mer fleksibelt arbeidsmarked gjennom lempninger i sysselsetting og arbeidsmiljølov, det er det å sikre at det ikke blir flere velferdsutgifter som veltes over på bedriftene, og det å satse på de to viktigste virkemidlene for å utjevne forskjellene mellom distrikter og sentra: kompetanse og kommunikasjon.

       Problemet med Regjeringens såkalte offensive satsing på distriktspolitikk er at de når det gjelder de generelle rammevilkårene, går feil vei. Aldri har næringslivet i Distrikts-Norge betalt mer formuesskatt enn i år. Aldri har de betalt høyere sykelønnsutgifter, aldri har de betalt mer av andre avgifter, og løftebruddet på samferdselsområdet i forhold til de forventninger de tre regjeringspartiene skapte i valgkampen, har vært belyst i flere innlegg her.

       Når man ser på hva man gjør når det gjelder de generelle tiltakene, fremstår de nye distriktspolitiske tiltakene som puslete. Jeg synes selvfølgelig at det er fint at man skal ha et koordinerende perspektiv på og en helhetlig innfallsvinkel til distriktspolitikken. Jeg håper at det innebærer at det blir forbedringer på disse områdene hvor utviklingen i år er feil i forhold til utviklingen tidligere, for det er faktisk basisen for de små og mellomstore bedrifter rundt omkring i distriktene, det som gjør det mulig å ha et levedyktig og fremtidsrettet distrikt.

       Nå er situasjonen slik at ungdommen i distriktene i stor grad reiser ut for å ta utdanning. Hovedproblemet med mye av den utdanningen de tar, er at den ikke er tilpasset det arbeidsmarkedet og de mulighetene for jobb de har i sitt hjemdistrikt, og at vi har et utdanningssystem - det er jeg enig med Sylvia Brustad i - som ikke bidrar til å motivere folk til å skape sine egne arbeidsplasser.

       Det er altså ikke bare et spørsmål om hvor i landet utdanningen er plassert, men det er også et spørsmål om innholdet i utdanningen. Om man må reise til sentre i det området man bor i, noe som kanskje er langt vekk fra der man opprinnelig kommer fra, eller om man må reise til Bergen eller Trondheim for å ta en utdanning, tror jeg ikke ville ha så stor betydning hvis vi hadde klart å skape et utdanningssystem som f.eks motiverte folk til å starte sin egen bedrift, og hvis vi f.eks hadde sørget for at gjennomstrømningen i norske universiteter hadde vært litt raskere, slik at ikke nesten alle kvinner som tar hovedfag, klarer å etablere seg og få barn i løpet av den tiden, for da er man på en måte « stuck » der man er. Det er vanskeligere å flytte i det øyeblikket man har etablert familie og sitter der. Det betyr at også et generelt tiltak som gjennomstrømningen i universitetene kunne hatt betydning for distriktene, og dette understreker betydningen av hvordan vi legger opp vår generelle politikk.

       Det er også et viktig problem at hvis man ser på de to tingene som jeg oppfatter som et hovedbudskap i redegjørelsen, nemlig behovet for kvinnearbeidsplasser og satsing på kompetansebaserte, høytutdannede næringer i distriktene, og den type næringsliv, så har vi i Norge et kjønnsdelt arbeidsmarked, fordi de kvinnene som tar høy utdanning, i stor grad tar det for å jobbe i offentlig sektor. Det betyr at det dreier seg om mye mer grunnleggende påvirkning og tiltak enn bare enkle ting, som avskrivning av studielån. Det dreier seg f.eks om å få en prioritet ikke bare når det gjelder IT, men når det gjelder teknologifag generelt, for det er en mengde muligheter for arbeidsplasser i Distrikts-Norge knyttet til dette, men hvor det aldri blir kvinnearbeidsplasser fordi det er nesten ingen kvinner som tar realfag på videregående skole. Det betyr at det kan være distriktspolitikk å si at lærerutdanningen f.eks må legge mer vekt på realfag, nettopp for å skape denne motivasjonen.

       Vi i Høyre har lenge sagt at vi trenger å dyrke frem en større grad av entreprenørkultur i Norge. Vi trenger derfor å legge til rette for et mer skapende samfunn. Men da må vi også være villige til å se at det kan lønne seg når det faktisk er etablert en bedrift. Da må vi slutte med den type jantelov som vi i stor grad har, hvor man henger ut lokalt de som faktisk er vellykkete og skaper lønnsomme arbeidsplasser og tjener penger på det.

       Hvis vi ønsker å skape en ny type arbeidsplasser i distriktene, er det kanskje nødvendig også å se på det som for mange partier tidligere har vært et hovedvirkemiddel i bosettingsmønstret, nemlig landbruket, og hvilken politikk man fører overfor det. Jeg er enig med Ivar Østberg i at vi trenger en ny landbrukspolitikk. Men det må ikke bety at vi bare strør mer penger over det systemet vi har i dag. Jeg tror at vi må erkjenne at det ikke er noe annet sted i vårt samfunn hvor eiendomsretten er blitt så undergravd som i landbruket, nettopp knyttet til bønders rett til og råderett over egen eiendom. Hvem er det som ønsker å satse nye penger eller å etablere seg i en situasjon hvor prisen ved salg skal fastsettes av offentlige myndigheter og langt lavere enn det man faktisk har lagt ned i gården? Hvor har man så sterke rådighetsbegrensninger på hva man kan bruke sin eiendom til, f.eks til annen næringsutvikling og næringsutviklingen er basert på f.eks landbruksprodukter, men hvor det er omtrent umulig å få til en utvikling på alternative måter fordi byråkratiet, organisasjonene innenfor landbruksnæringen, gjør næringen så gjennomregulert og virker så stagnerende? Jeg skjønner faktisk at mange er redd for å satse penger på fremtiden sin innenfor en slik næring. Vi mener derfor at vi kan satse på distriktene også ved å liberalisere landbruket på en del områder. Vi kan satse på ungdommen ved å fjerne statens forkjøpsrett, fjerne prisreguleringer på jordbrukseiendommer, ta bort all konsesjonsplikt på eiendommer under 50 mål, og erkjenne at her må man ha en reell eiendomsrett og en mulighet til å utvikle sin eiendom til næringsvirksomhet og lønnsomme arbeidsplasser. Vi mener også at det er behov for en liberalisering innenfor fiskeripolitikken, nettopp for å få frem den skapertrangen som eksisterer, men som ofte blir hindret av et detaljbyråkrati.

       Det er selvfølgelig stor trygghet i gjennomregulerte ordninger, men det skaper ikke utfordringer, det skaper ikke kreativitet, og det tapper sannsynligvis distriktene for kompetanse. Det gjør det veldig vanskelig for nye personer som ønsker å satse, å komme inn i næringen slik som strukturen er i dag.

       Eiendomsrett er et interessant element når man skal vurdere hva som skal til for å få folk til å bli boende eller å flytte tilbake. Jeg tror at vi burde vurdere mer å se på ordninger, f.eks innenfor høykompetanseindustri, hvor man oppfordrer til medarbeiderskap, som gjør at det er vanskeligere for en høykompetent person å si at jeg vil flytte herfra, rett og slett fordi det er interessant å være medeier i egen bedrift. Og da kommer vi tilbake til den type rammebetingelser som er blitt forverret de senere årene, hvor f.eks opsjonsbeskatningen er blitt et problem i forhold til alle små IT-bedrifter rundt omkring i landet, fordi de i oppstartingsfasen ikke kan betale fullt ut de lønningene som de store firmaene her har mulighet til.

       Oppsummert er vår utfordring til Regjeringen å begynne å konsentrere seg mer om rammebetingelsene enn om enkelte, små tiltak. Vi tror rammebetingelsene har en større betydning for distriktenes utvikling enn f.eks enkelttiltak som er nevnt i redegjørelsen.

Erna Solberg (H) : Jeg sa ikke at beliggenhet ikke betydde noe, men jeg tror det har mindre betydning enn innholdet i utdanningen hvis en først må flytte på seg for å ta utdanning. Hvor langt en flytter på seg, har ikke nødvendigvis betydning hvis en først må flytte ut av sitt lokale miljø.

       Jeg tror at det er mye som bør gjøres annerledes i skolevesenet, og ressurstilfang kan godt være en av de bitene. Man bør ha mye friere rammer internt, men når man hevder at Høyre går inn for en puggeskole, er det feil. Høyre har sagt hele tiden at vi ønsker å styrke de såkalte basisfagene. Hva er basisfag? Det er redskapsfag for å lære seg andre ting. Når man snakker om å lære å lære, er det vesentligste elementet å kunne basisfagene - å kunne matematikk, å kunne norsk, å kunne engelsk - for å kunne ta til seg annen informasjon.

       Det er klart at det er mange andre ting i skolevesenet som har vært gjort for å være mer kreativ og begrense puggorienteringen. Jeg tror på mange måter alle skal se på muligheten for å skape en mer kreativ skole. Men det står ikke i motstrid til det Høyre har ment. Vi har faktisk sagt at vi har ganske stor tillit til at man innenfor den enkelte skole bør kunne organisere seg mye friere enn det man gjør i dag, med de ressursene man har, og eventuelt også med større ressurser i årene fremover, nettopp for å få en mer kreativ type skole. Men man må aldri glemme at basisfag er redskapene for å lære seg noe annet. Kan en ikke det, kan en heller ikke lære seg andre ting.

       Så har jeg lyst til å si at det er viktige elementer knyttet til utdanning når det gjelder voksenopplæring, altså de som er etablert, hvor det er viktig å legge vekt på distriktsbasert utdanning. At man har desentraliserte utdanningsordninger, har nok en betydning, ikke minst for at kvinner skal få seg en utdanning, for det vil være umulig for dem å flytte. Det har Høyre aldri vært imot - vi har vært for det. Vi har gått aktivt inn for det innenfor en hel rekke områder, f.eks innenfor førskolelærerutdanningen.

Olaf Gjedrem (KrF) : Det var eit par kommentarar til Erna Solberg sitt innlegg.

       Eg føreset og set pris på at denne debatten i hovudsak skal vera framtidsretta. Men ein del ting gjekk litt tilbake på budsjettbehandlinga i fjor, m.a. når det gjeld små og

       mellomstore bedrifter, som utgjer hovudparten av næringslivet spesielt i distrikta. Mitt fyrste spørsmål er om ikkje Erna Solberg har registrert dei lettane som kom i løpet av budsjettbehandlinga med tanke på å styrkja deira plass i den norske næringsstrukturen, og at dei sjølve har gitt uttrykk for at dei har fått betre rammevilkår enn det såg ut til ved starten av fjorårets budsjettbehandling.

       Det andre spørsmålet går på landbruk. Eg deler for så vidt det synspunktet at statens forkjøpsrett bør avgrensast ein del. Men eg trur òg det er veldig vesentleg å understreka at det er ein viss priskontroll med omsetning av landbrukseigedomar. Eg nemner her at eg hadde besøk av eit BBC-team, som var imponert over den kvaliteten og den framtidstrua som det er over norsk landbruk i forhold til det som er t.d. i Skottland, der ca 90 % av jorda blir eigd av andre og dei som driv den, har lita eller inga interesse av å utvikla eit landbruk som me er heldige å ha her i Noreg. Derfor meiner eg at det som landbruket i Noreg treng, er rammevilkår som ligg fast, og det er lønsemd, og at me sikrar ein bruksstruktur der ein er eigar av sitt bruk. Det er heilt vesentleg. Dette fjernsynsteamet gav uttrykk for i samband med ein dal med 20 gardsbruk som me stod og såg utover, at hadde det vore i Skottland, hadde det gått 20 sauer nede i dalbotnen. Det viser at me i Noreg har ei optimal utnytting av naturressursane, som det er svært viktig å ta vare på. Deler Erna Solberg denne oppfatninga?

Erna Solberg (H) : Vi deler den oppfatningen at det er viktig å ta vare på landbruket i Norge, og ikke minst ta vare på et landskapsvern i årene fremover. Men samtidig mener vi at det må omstillinger til innenfor landbruket for å gjøre det mer lønnsomt enn det er i dag, slik at prisene kan bli lavere for norske forbrukere, og at vi skal bruke mindre penger på å opprettholde det.

       Mitt utgangspunkt er det som jeg sa i mitt hovedinnlegg: spørsmålet om hvem som tør satse på landbruk. Man har overtatt en gård til en gitt pris, man har investert penger, man har satset fremover. Så skjer det noe. Det kan være at markedsutsiktene er dårlige, det kan være at man blir delvis ufør. Det skjer mye i ens liv. Så sitter man altså med en stor investering som man ikke får pengene igjen for på grunn av prisreguleringen i landbruket, fordi man skal sørge for at andre får billig jord. Det er faktisk det eksemplene viser hele veien igjennom.

       Problemet med den prisreguleringen vi har på landbrukseiendommer, er at det ikke skaper tiltro til at man kan komme seg ut igjen økonomisk av denne jobben. Det betyr at skal man satse på å være bonde, må man satse på å være det hele livet igjennom. Og man tar en veldig stor økonomisk risiko, hvis det skulle skje noe som gjør at man ønsker å gjøre noe annet.

       Det gjør at det er mange ungdommer som er redde for å binde seg, og det gjør at det er færre som ønsker å satse på å overta. Jeg tror faktisk det er like viktig i opplevelsen av at rekrutteringsproblemene eksisterer i landbruket, at det er mange som er redde for å overta, som nivået på de landbruksoverføringene vi har hvert enkelt år. For det er en langsiktig investering man gjør, og når man da har et så gjennomregulert system, hvor man bare kan følge de reglene og det systemet som er lagt opp, får man ikke engang igjen investeringene. Og man kan ikke kreativt bruke eiendommen sin til noe som helst annet.

       Komiteens leder fra Arbeiderpartiet sier til media at dette er en videreføring av Arbeiderpartiets politikk. Det er ikke sant - heller ikke at redegjørelsen ikke følger opp det Senterpartiet sa før valget. De tiltak vi beskrev i merknadene til Opseths distriktsmelding, finner vi i den framlagte redegjørelsen, eller de er varslet fra andre departementer.

       Arbeiderpartiets samlede politikk, med støtte av Høyre og Fremskrittspartiet, skapte den sterkeste sentraliseringen vi har hatt på flere tiår. Man utnevnte seg til verdensmestre i distriktspolitikk, men resultatene lot seg ikke kamuflere i lengden. Det var faktisk en stor innrømmelse da Opseth skrev i meldingen:

       « Utviklinga i ein del utkantkommunar ... er urovekkande. »

       Sentrumsregjeringens beskrivelse er mer dramatisk:

       « Dersom det ikke settes inn tilstrekkelige, treffsikre tiltak nå, er det fare for at viktige deler av vårt bosettingsmønster blir varig endret i løpet av få år. »

       Den store politikkomlegging som redegjørelsen forteller om, og den sterke viljen til å gjøre i stedet for å snakke, kan best illustreres ved en sammenligning med Arbeiderpartiets politikk.

       Stortinget vedtok i mai 1995 at virkningene for distriktene skulle utredes ved all politikkomlegging. Arbeiderpartiet kom ikke i gang i løpet av 2  1/2 år. Sentrumsregjeringen har fått dette i gang i løpet av seks måneder. I tillegg er Kommunal- og regionaldepartementet etablert som et samordningsdepartement, et eget statssekretærutvalg skal se til at distriktshensyn ivaretas som et overordnet mål.

       Arbeiderpartiet har i årevis sagt at det skal satses på kvinnelige etablerere. Det har bare ikke skjedd. Sentrumsregjeringen har bestemt at minst 40 % av etablererstipend skal gis til kvinner.

       Arbeiderpartiet har i årevis redusert SND-bevilgningene og annen distriktspolitisk støtte, faktisk en halvering på fem år. Sentrumsregjeringen lover i redegjørelsen « en markert økning av midlene » over Kommunal- og regionaldepartementets budsjett og har pålagt SND å ta større risiko og mer distriktshensyn. En ny evaluering av SNDs pengebruk viser dobbel sysselsettingseffekt i distriktene. Støtte til distriktsbedriftene har vært mest lønnsomt på alle vis, slik Senterpartiet har mast om.

       Arbeiderpartiet sørget for at SND-støtte ble gitt til færre og større fiskemottak. Mange små forsvant. Sentrumsregjeringen vil åpne nedlagte, mindre fiskemottak og gi mer støtte til mindre fiskebåter. Arbeiderpartiet mente det var best med noen få, svære eiere i havbruksnæringen. Nå setter fiskeriministeren grensen ved fem konsesjoner for nytildelinger i nord. Dette er ikke samme politikken.

       For jordbruket har inntektsgapet til andre grupper økt med 40.000 kr pr. årsverk på tre år, mens de store butikkjedene har hatt rekordfortjenester. Sentrumsregjeringen vil minske dette inntektsgapet, og kjedene skal overvåkes nøye.

       La meg så nevne i fleng nye og konkrete grep:

       Alt dette er konkrete tiltak i tillegg til tidligere politikk, og tiltak som folket liker.

       Så til slutt litt om EØS.

       Regjeringen har tatt ESAs avgjørelse om støttesatser og støttegrenser til etterretning. EØS-avtalen viser seg å gi ESA tilnærmet vetorett i slike spørsmål. Avtalen beskytter EUs næringsliv mot steinrike Finnmark. Da EØS-avtalen ble vedtatt, forsikret tilhengerne at distriktspolitikken var unntatt fra avtalen. Nå kan ikke fem kommuner i Sogn- og Fjordane med store fraflyttingsproblem få en bedret støttestatus, fordi ingen av dem grenser mot en kommune som har slik status fra før. Så firkantet er de reglene. Det er en fattig trøst at de høgeste satsene som nå blir forbudt i Finnmark og Nord-Troms, knapt har vært brukt. Forklaringen på det er at midlene har vært så begrenset at man har vært nødt til å smøre dem tynt utover. Behovene har vært større. Blant annet av den grunn har folk flyttet.

       Men i tillegg til massive angrep på Arbeiderpartiet gjennom all den tid han har vært her, har også SND på mange måter fått stempel på seg som noe av det mest distriktsfiendtlige virkemiddel som har vært vedtatt i denne sal. Derfor er det gledelig at statsråden i sin redegjørelse legger betydelig vekt på den rollen SND har spilt og skal spille. Men mitt spørsmål til representanten Morten Lund er: Hva er det som har skjedd siden representanten Morten Lund nå plutselig ser positivt på SND i forhold til i fjorårets debatt?

Morten Lund (Sp) : Ting er på gang, og jeg er ikke i tvil om at det nytter å snu flyttestrømmen til fordel for dem som bor i distriktene, og ikke minst til fordel for dem som bor i sentrale strøk.

       Da folk hørte statsministerens nyttårstale, der han snakket om disse problemene, om forholdene for dem som bor i distriktene, og fordelene for dem som bor i pressområdene, betydde det budskapet som statsministeren kom med, noe. Det viser seg at folk i hele landet ønsker at innsatsen for distriktspolitikken, overføringene av penger rett og slett, enten skal opprettholdes eller økes. Det er det et stort flertall for, også i Oslo. Også i Fremskrittspartiet er det et stort flertall for det. Jeg tror at den endringen i folks holdning som dette viser, kommer av at vi har fått en ny regjering. Folk føler at den regjeringen går foran, den ønsker den utviklingen som er bra for hele landet. Det var de ikke så sikre på at den forrige regjeringen ville.

       Når det gjelder SND, har bevilgningene over SNDs budsjett blitt mer enn halvert i løpet av fem år til tross for at flyttestrømmen har økt hele denne perioden. Utfordringene har vært størst i utkantene, og det viser seg nå at det har vært størst sysselsettingseffekt av SNDs midler i distriktene. Den rapporten som er laget av Møreforsking, sier også at det er bedriftene der ute som har hatt mest bruk for de pengene. Selvfølgelig er det sånn, for der er det minst tilgang på risikokapital, og der er det også sånn at en ny arbeidsplass verdsettes høyere enn i sentrale strøk. Jeg er positiv til SND, men vi har sagt at DU var dyktigere. Jeg tror at også SND kommer til å bli dyktigere, og det er positivt for SND at det blir understreket at distriktsdimensjonen i vedtektene skal oppvurderes.

Torbjørn Andersen (Frp) : Primærnæringene har vært en bærebjelke i norske distrikter. De næringene hadde ikke noen fremtredende plass i representanten Morten Lunds innlegg. Men jeg vil gjerne likevel ha en avklaring fra Senterpartiets representant om det er slik at odelsloven anses som et godt virkemiddel til å opprettholde rekrutteringen innen landbruket. Vil representanten Morten Lund kategorisk benekte at odelsloven, kon-

       sesjons-, bo- og driveplikten er et stengsel for nyrekruttering til landbruket? Vil ikke Senterpartiet se det som en fordel om flere mennesker fikk mulighet til å satse på primærnæringene som et fremtidig yrke? Jeg vil bare til slutt presisere: Kan Senterpartiet se for seg en viss oppmyking av lovverket på dette området?

Morten Lund (Sp) : Primærnæringene har vært og er en bærebjelke i svært mange samfunn i Norge og for bosettingsmønsteret i Norge. I over 100 kommuner er det jordbruket som faktisk er hovednæringen, selv om antall sysselsatte kan være mindre enn f.eks kommuneansatte. Jeg synes det er særdeles viktig at den bærebjelken ikke blir svekket - akkurat nå trenger den faktisk å bli styrket.

       Inntektsutviklingen i jordbruket har medført - og det har skjedd over en del år, men sterkest de siste årene - at nå er inntekten for et årsverk i jordbruket ca 50 % av inntekten blant sammenliknbare grupper i landet. Flertallet for den politikken er det altså Arbeiderpartiet med hjelp av Fremskrittspartiet og Høyre som har stått for. Hvis dette får fortsette, blir det nok anledning for andre - de som ikke har odelsrett - til å prøve seg i jordbruket. Men jeg håper det skal bli sånn at det er de som har odelsrett, som har lyst til å satse langsiktig på å bygge landet. Jeg er ikke i tvil om at odelsloven er en av de viktigste lovene vi har hatt til å forme samfunnet. Senterpartiet ønsker ikke å endre odelsloven, men det kan godt være at vi i den debatten som kommer, kommer til det at vi skal skjerpe kravene til driveplikt også for den som har odelsrett, slik at den jorden også skal drives, for det har vært en del tilfeller der det kanskje ikke har skjedd.

       Men jeg ser den loven som positiv, ikke som et stengsel for nyrekruttering. Men nyrekrutteringen, både blant dem som har odelsrett og dem som ikke har det, sikres best ved skikkelig lønnsomhet og ved at matproduksjonen blir oppgradert.

Karin Andersen (SV) : Når det gjelder det siste representanten Lund sa, må det vel være bopliktbestemmelsene i odelsloven som det er aller størst grunn til å se på hvis en er opptatt av at man skal slippe flere ungdommer inn i landbruksnæringen. Det håper jeg at Senterpartiet vil kunne tenke seg å være med på.

       Så til den storstilte politikkomleggingen som er varslet, og som noen av oss faktisk har hatt veldig positiv tro på skulle komme. Til og med vi som har hatt det positive synet, har hatt litt problemer med å finne de virkelig tunge og annerledes grepene. De store ordene og den høye retoriske flaggføringen fra valgkampen og EU-kampen er borte. For eksempel er begreper som « lik telepris » forsvunnet til fordel for « mest mulig lik telepris », hva nå det måtte bety.

       Når det gjelder de distriktspolitiske virkemidlene og ESA, som Morten Lund nå beskrev - at ESA har gått inn med problematiske tiltak - må jeg få minne representanten Lund om at dette sa Regjeringen senest for halvannen uke siden ikke var noe særlig problematisk. Jeg tror at det er det, fordi det kommer et trappetrinn til, men man må prøve å klare å ha én mening om det, som i hvert fall varer litt mer enn én uke.

       Så til jordbruket. Der har Senterpartiet og denne regjeringen sin gylne sjanse i vår. Arbeiderpartiet har sagt at de som prinsipp stemmer for et landbruksoppgjør. Senterpartiet og denne regjeringen har høy flaggføring for utjamning av inntekter, for miljø, for distrikt og for lavtlønn. Legg fram et tilbud i landbruksoppgjøret som er et lavtlønnstilbud, da får en et distriktsvennlig tilbud, en får et miljøvennlig tilbud, og en får et oppgjør som Arbeiderpartiet har garantert å stemme for. Den sjansen vil det bli lagt merke til om sentrumspartiene misbruker.

Morten Lund (Sp) : Jeg noterer meg at SVs og andres forventninger til denne regjeringen er større enn det som er lagt fram i redegjørelsen. Det er full anledning til å komme med konkrete forslag i dag - jeg ser at SV har kommet med noen - men også når vi kommer til budsjettbehandlingen. Jeg synes de signalene som vi har hørt, er positive. Men hvis en ser tilbake på det som Arbeiderpartiet la fram i sin melding, altså hovedmeldingen for fire år, fantes det altså ikke ett konkret virkemiddel eller nye tiltak - ikke ett - annet enn at de døpte om fylkenes strategiske næringsplaner og gav dem nye navn.

       I den brede distriktspolitikken er hovedgrepet å få hele det statlige apparatet til å trekke i samme retning - at det skal tas distriktshensyn i all politikk, at alle statsråder skal ha det i tankene og at ett departement skal koordinere dette. Det er det som vil gi den største effekten. Men vi ønsker også å ta i bruk de konkrete tiltakene som jeg ramset opp i mitt innlegg, og som er ganske mange.

       Så over til ESA: Jeg synes at det vi nå har oppdaget, som vi ikke visste fra før, at ESA har vetorett når det gjelder norsk distriktspolitikk, er problematisk. Det isolerte som har skjedd nå, at en innenfor de millionene som SND har, ikke kan bruke 50 %, men må bruke 45 % støttesats, er ikke problematisk. Men den nye ordningen som vi har fått, er også tidsbegrenset. ESA kan altså nærmest når som helst komme med det neste pålegget. Det synes jeg er problematisk.

       Så til jordbrukspolitikken: Det skal nå forhandles, og jeg håper det blir et langt, langt bedre resultat for jordbruket enn det tilbudet som er lagt fram. Jeg tror det må fungere slik. Det skal være et dårligere tilbud fra staten enn det som blir det endelige resultatet. Jeg tror vi nå vil få et brukbart resultat for jordbruket.

       Hvor er grepene i annen politikk enn den offentlige fra denne regjeringen? Hvis man ønsker en distriktspolitikk og syns at det er et mål med like levekår og utnytting av naturressurser over hele landet, må en også synes at det er viktig at makta er fordelt. God livskvalitet ønsker alle - både de som vil bo i byen, og de som vil bo på landsbygda. Folk må sjøl få velge hvor de vil bo, men det er et samfunnsansvar å gjøre det mulig å foreta et valg. Blir det mer markedsstyring, får folk færre valg og mindre valgfrihet.

       Desentraliser kapital og makt, sa Regjeringen i Voksenåsen-erklæringen. Begge deler forutsetter at en både kan og vil ta styring. Vil denne regjeringen ta mer politisk styring over viktige strategiske områder, der pengesterke og makttunge miljøer går inn og overtar styringen og legger premissene eller spenner beina under muligheten til å legge inn hensyn til de distriktspolitiske virkninger og ønsker?

       Et brennaktuelt eksempel nå er utdanning og informasjonsteknologi. Utdanning er et viktig og riktig signal fra denne regjeringen. Utdanning er det viktigste strategiske virkemiddel både for dem som vil gi mer makt til den enkelte over sitt liv, og til dem som vil gi ulike deler av landet mer makt over sin framtid.

       Satsing på høyskoler, desentralisert høyere utdanning og ny teknologi er bra. Men denne satsingen verken vil eller kan snu flyttestrømmen eller utvikle de mest spennende og attraktive utdanningsplassene i distriktene hvis en samtidig tillater at det blir etablert et IT-kompetanse- og utdanningssenter på Fornebu. Desentraliseringssuget som en slik etablering vil skape, vil en ikke med all mulig god vilje og distriktspolitiske besvergelser kunne motvirke. Det vil skje veldig mye bra rundt en slik etablering, men det vil altså skje her - der presset er altfor stort fra før. Det skjer nok her fra før.

       For det første: Det vil virke enormt sentraliserende på utdanning innen IT og andre spennende og kommersielt interessante fag.

       For det andre: Det vil virke enormt sentraliserende på IT-kompetanse.

       For det tredje: Det vil utløse enorme behov for utbygging av infrastruktur, veger og baner, i det området av landet der byggevirksomheten fra før har tatt helt av.

       Det meste av dette er privat, men også store investeringer fra det offentlige står i kø. Jeg kan nevne flere viktige og bra prosjekter: Gamlebytunnelen, bygging av opera og Bjørvika. Byggefirmaer utover i distriktene sier til meg at de nå har tenkt å flytte til Oslo, for det er her alt foregår allikevel, så de har tenkt å slutte å pendle. Da et IT-senter på Fornebu ble diskutert i forbindelse med budsjettet før jul, gikk regjeringspartiene imot å få en distriktspolitisk konsekvensutredning før etableringen av et slikt senter. De sa et prinsipielt ja uten å vite hva de gjorde, på tross av at Stortinget hadde bestemt at slik skulle man ikke oppføre seg lenger. Nå sier Regjeringen at man fra 1. mai skal begynne å konsekvensutrede slike ting. Men vil det bety noe som helst for etableringen av et IT-senter på Fornebu? Jeg tror ikke det, for det er ingen politisk vilje og evne til å la distriktshensynene gå foran og ta en fight med de makttunge og pengesterke interessene som står bak. Og slik går det nesten bestandig. Distriktshensyn stiller bakerst og blir noe myndighetene bruker penger på for å reparere skadene av annen politikk.

       Vi fremmer et forslag i dag om å legge prinsippføringer for IT-utdanning og IT-satsing i offentlig regi. Den satsingen må bli tung, og den må bli desentralisert i sitt vesen. Den kan ikke skvises inn på allerede sylslanke høyskolebudsjetter og avspises med forskningsmidler etter det som er offentlig norsk standard.

       Hvis vi sier at dette er framtida for Distrikts-Norge, må vi altså gjøre dette skikkelig. Hvis vi mener at dette er den viktigste distriktsutvikleren, må vi sørge for at satsingen kommer tyngst og først i distriktene. De private, pengesterke miljøene har mye å tilby på sine premisser. Vi skal samarbeide med dem, men det må bli et likeverdig samarbeid. Uten slike føringer og en tung satsing har vi overlatt til markedskreftene det som regjeringspartiene har advart mot - å gi dem de strategisk viktigste virkemidlene, som vi skulle bruke til å utvikle hele landet.

       Så til det andre forslaget vårt, en ungdomsdivisjon i SND lokalisert til Finnmark. Egentlig burde hele SND ut av Oslo. Skal en ha hjertet ordentlig med i oppdraget sitt, må en være der oppdraget er, få problemstillingen under huden - la den på en måte slå røtter i deg. Men nå er det slik at når en er i Oslo, ser en også baksiden av sentraliseringsmedaljen. Det er høye boligpriser, luftforurensning, sosiale problemer osv. Jeg tror at det er mange kvaliteter i distriktene som overgår mye av det en finner i Oslo. Jeg tror faktisk ikke at folk flytter fra bygda fordi det er fælt og fattig der - overhodet ikke. De flytter fordi de får tusen signaler hver dag om at framtida ligger et annet sted. Å lage en skikkelig ungdomssatsing i SND kunne være et viktig signal i motsatt retning, et signal som sier: Vi tror at det er mulig for ungdom å etablere seg og skape seg en moderne og spennende arbeidsplass i Distrikts-Norge. Det vil vi satse på sammen med en skikkelig utdanningssatsing, som også blir desentralisert. Det tror jeg kunne bety noe.

       Så til det siste forslaget vårt. Det kunne vært fristende å bruke hele debatten til å harselere over Senterpartiet og den helomvendingen de har gjort når de nå viser større avmakt i regjeringsposisjon enn det de hadde i opposisjon. Men kanskje det var slik at de ikke mente det de sa i opposisjon? Ta f.eks nestleder Odd Roger Enoksen, som under valgkampen ifølge avisen Nordlys foreslo at minst halvparten av statsinstitusjonene skulle flyttes ut av Oslo. Ett av eksemplene var Fiskeridepartementet til Tromsø. Deler av Finansdepartementet var nevnt, Telenor var nevnt, Skattedirektoratet var nevnt, SND var nevnt, NVE var nevnt, osv. Og han lovet til og med å fremme forslag om dette så snart Stortinget ble samlet i fjor høst. Jeg har ikke sett noe til det. Var forslaget alvorlig ment, må det vel være all grunn til å følge det opp når en har en mulighet til det. Derfor foreslår vi en vurdering av det. Vi foreslår det ikke, for det kan hende det er en dårlig idé.

       Men det er også andre gode forslag om å desentralisere. Sivilforsvaret f.eks kunne godt ligge i Alta. SNDs hovedkontor kunne godt ligge på Lillehammer. Statens Strålevern burde ligge på russergrensen. Bare nye statlige oppgaver skal ut av Oslo, sier Regjeringen nå. Hvorfor det?

       Jeg tror at Senterpartiet, som har hatt så høy sigarføring retorisk i opposisjon og så få konkrete virkemidler i posisjon, bidrar mest til mismot og pessimisme, og bidrar til å forsterke inntrykket av at det som skjer, må skje, og det er liksom ikke så veldig mye å gjøre med det.

       Vi har ved flere anledninger foreslått desentralisering av makt og ansvar nedover i det folkevalgte systemet. Før var flere med på det. Når de konkrete forslagene kommer, rygger man tilbake. Vi fremmer ikke noe forslag om det i dag; vi har allerede hatt det oppe flere ganger før denne sesjonen. Men jeg vil påpeke at det å flytte makt og funksjoner nærmere dem det angår mest, vil gi en helt annen mulighet til kontakt og innflytelse over egen framtid. Å flytte myndigheter fra statlige kontorer til folkevalgt nivå i fylkeskommuner og kommuner, som vi har foreslått før, er ett av virkemidlene. Å samordne på statlig nivå kan være vel og bra, men jeg vet omtrent ingenting som er så sektorisert som staten, så bit for bit som staten, og så lite helhetlig som staten. Hvis dette skal henge sammen ute, der tiltakene skal virke sammen og bidra til en helhet, må man sørge for at denne samordningsoppgaven blir utført ute, og at man får makt og myndighet til å gå inn i reell samordning.

       Så til sist hva staten skal gjøre med de store bedriftene, Posten, Telenor, Statoil, Statkraft osv., så har en nå tatt mål av seg til å starte en dialog og få dem til å ta distriktshensyn. Det er vel og bra. Dialog er bra. Det har jeg tro på. Men jeg har tro på at det virkemiddelet ikke er sterkt nok når disse bedriftene blir utsatt og er nødt til å oppføre seg som andre bedrifter i en konkurransesituasjon. Da er samtaleterapi ikke nok. Det må virkemidler til!

       Jeg vil ta opp de forslagene fra SV som er omdelt.

       Torbjørn Andersen (Frp) : Det er alltid hyggelig å høre på SV, som har nok ressurser, nok penger til alt og alle til enhver tid.

       Karin Andersen var inne på at hun ville snu flyttestrømmen og prøve de tradisjonelle, norske distriktspolitiske aspektene. Hun berørte alle sammen. Det jeg oppfatter som litt underlig med SV når det gjelder deres distriktsengasjement, er at i denne saken er det sosialistiske bypartiet nå også blitt et bygdeparti for overføringer og subsidier til distriktene, inkludert subsidier til bondeadelen. Hvordan kan egentlig et parti som SV forsvare å gå inn for store overføringer til distriktene, samtidig som det er mangel på bevilgninger til viktige velferdsoppgaver i partiets kjerneområder, nemlig i byene? Og det er grunn til å spørre om Sosialistisk Venstreparti virkelig mener at de enorme overføringene som vi i dag har til distriktene, ikke går på bekostning av investeringer til viktige velferdsoppgaver i de mer sentrale strøk.

       Jeg vil gjerne be om å få SVs representant Karin Andersens syn på det. Og: Hvordan kan det ha seg at SV får pengene til å strekke til på alle områder i samfunnet? Det skal det bli interessant å høre.

Karin Andersen (SV) : Nå har det jo blitt slik her i verden at Fremskrittspartiet langt overgår SV når det gjelder bruk av penger. SV har også en fordelingspolitikk, som er vesentlig annerledes enn Fremskrittspartiets politikk. Vi spar færre penger ut, men vi tar noen flere penger inn. Det betyr at vi får råd til de tingene som vi mener er viktig.

       Så sier Fremskrittspartiet at SV vil satse på de gamle virkemidlene i distriktspolitikken. Nei, da kan ikke representanten Andersen ha fulgt særlig godt med i mitt innlegg. Utdanning og teknologioverføring er det vi har lagt mest vekt på i dag, og det har vi gjort de siste åra.

       Så snakker Fremskrittspartiet om bondeadelen og overføringene til landbruket. SV fremmet senest ved budsjettbehandlingen til jul forslag i tråd med vårt program, som går ut på å kutte bl.a støtten til landbruket ved inntekter som tilsvarer over to årsverk. Vi har også kutt i støtten til dem som har et areal over en viss størrelse, slik at vår landbrukspolitikk deler ut mer i bunnen, til miljøtiltak og tiltak som vil styrke bosettingen. Vi syns ikke det er noe poeng å bruke penger og gi landbruksstøtte til dem med høye inntekter. Det beror derfor rett og slett på en misforståelse, tror jeg, når Fremskrittspartiet tror at det er slik.

       Og så til begrepet overføringer: Det er mange som har snakket om at her er det heller snakk om tilbakeføringer, fordi vesentlige deler av verdiene blir skapt i distriktene. Men én form for overføringer som Fremskrittspartiet syns er grei, er overføringer i form av skattelette - og faktisk også nullskatt. Det er skatteletter som langt overgår hva den enkelte bonde får.

Ivar Kristiansen (H) : Jeg tror det folk i Distrikts-Norge trenger aller minst for tiden, er den form for statlig sosialomsorg som SV gjør seg til talsmann for på vegne av Distrikts-Norge. Det må være et naturlig spørsmål å stille SVs representant om hun i det hele tatt har noen tro på det. Også i Distrikts-Norge er det slik at det er lønnsomme arbeidsplasser som må være den viktigste forutsetning for å skape trygghet og fremtidig stabilitet i bosettingsstrukturen.

       Det må også være helt naturlig å stille SVs representant spørsmålet: Hva er SVs beskjed til det energibaserte næringsliv, som er totalt dominerende i Distrikts-Norge? Jeg kan nevne for SVs representant at i mitt fylke, Nordland, er den industribaserte næringsvirksomhetens betydning så omfattende at den direkte og indirekte berører samme folkemengde som i hele Finnmark fylke til sammen. Hva er SVs budskap til disse bedriftene? Jo, det er å basere seg på nedlegging. Det er det som er den direkte følgen av SVs politikk, jf. grønn skatt.

       Hva er SVs budskap til de mange tusen som nå går rundt og venter på å få ta jobb i sitt nærområde, i Norskehavet, i Barentshavet, og som håper på fremtidig delaktighet i oljevirksomheten? Etter min mening kan ikke SVs budskap oppfattes på noe annet vis enn at budskapet er: Glem disse forventningene! Da har man ikke noen andre alternativ i det hele tatt enn å søke sosialhjelp, som ser ut til å være SVs fremste virkemiddel.

Karin Andersen (SV) : Det er mulig at representanten Ivar Kristiansen ser på utdanning og informasjonsteknologioverføring som sosialhjelp, men i så fall oppfatter jeg at han er veldig uenig med sin kommunalpolitiske talsperson, som jeg oppfattet har vært enig i en slik satsing - om enn med en noe annen vinkling enn det SV har hatt.

       Så til poenget om hva man skal gjøre i Nord-Norge: Jeg la merke til at representanten Kristiansen kun snakket om de deler av næringslivet som nå har problemer med å være bærekraftig i forhold til miljøhensyn. Det går det an å gjøre noe med. Næringer som har hatt miljøproblemer, har alltid tatt positive steg framover når de har blitt presset av ulike tiltak. Man kan bruke avgifter, man kan bruke forbud, man kan bruke mange tiltak for å få fram en mer miljøvennlig produksjon. Det må man gjøre. Det stritter Høyre imot.

       Så har SV sagt: Man er nødt til å legge om hvis man vil ha bærekraftige arbeidsplasser. Men samtidig har vi sagt at vi i en overgangsperiode kan tenke oss å gå inn og kompensere, slik at det for disse bedriftene blir enda mer lønnsomt å legge om. Det vil være positive gulrøtter.

       Og så til det området som Kristiansen overhodet ikke var inne på, men der SV kunne tenke seg å bidra til å skape mange flere arbeidsplasser i Nord-Norge, nemlig fiskerinæringen. Jeg får dessverre ikke tid til å gå inn på det nå, men jeg håper vi kan komme tilbake til det.

Erna Solberg (H) : Jeg har lyst til å følge opp spørsmålet fra Ivar Kristiansen og koble det sammen med det som har vært hovedintensjonen for SV, slik jeg oppfatter det, noe jeg ikke tror at Ivar Kristiansen og jeg er uenige om, at høyere utdanning er en viktig basis for næringsutviklingen i distriktene. Men så er jo situasjonen at den delen av distriktsnæringslivet som har flest høyt utdannede personer, er den samme delen som SVs energipolitikk vil medføre nedleggelse for. Det er nemlig ikke slik at prosessindustrien i Norge er en industri som ikke er kompetansebasert.

       De som så den oversikten som ble gitt i Aftenposten på søndag, over hvor det var folk med høyest utdanning, spesielt innenfor teknologifagene, ville se at hvis man gikk utenom kjerneområdet rundt Trondheim og Oslo-området, kunne man sette knappenålen på hvor den store, energibaserte industrien i Norge var, og hvor det var tetthet på doktorander, sivilingeniører, ingeniører og fagarbeidere og på fagarbeidere. Problemet med SVs politikk er jo at de er veldig for folk med høyere utdanning, men i de områdene i distriktene hvor det er folk med høyest utdanning, ønsker de altså å nedlegge industri. Ser ikke SV at det rett og slett er en kollisjon med tanker og ideer, at det vil medføre en svekkelse av hele Distrikts-Norge, for ikke å snakke om de ringvirkningene det vil ha, og det faktum at det er veldig vanskelig å bygge opp en ny industri hvis man nedlegger den man allerede har?

Karin Andersen (SV) : Representanten Erna Solberg gjentar at å føre en miljøriktig avgiftspolitikk i dette landet, betyr å legge ned arbeidsplasser. Det er konklusjonen i Høyres innlegg. Det er ikke riktig, og det er av de påstandene som er med på å bidra til at prosessen med å legge om norsk industri blir tyngre og vanskeligere enn den nødvendigvis burde være. Det går an å innføre miljøavgifter, og det går an å innføre tiltak i den forbindelse som gjør at bedriftene får incitamenter til å legge om, og som de ikke taper penger på. Da får de en overgangsperiode som gjør at de får tid til å tilpasse seg. Jeg håper at Høyre etter hvert vil modnes til å være med på dette, for det er det som er en framtidig industripolitikk. Uten en mer miljøvennlig industripolitikk har ikke industrien framtid uansett. Det må en omlegging til.

       Og så til de kvalifiserte arbeidsplassene: Jo, SV går inn for det. Blant annet pekte jeg på i replikken min til Erna Solberg i sted at SND sitter med veldig mange gode, høykompetente prosjekter som de ikke får realisert i distriktene, fordi de ikke har penger nok. De har for små rammer. Hva i all verden skulle være grunnen til at vi skulle nekte disse bedriftene å kunne komme opp og stå? Det ville bidra til mange flere bein å stå på, som kunne gjøre distriktene langt mindre sårbare både når det gjelder vanlige arbeidsplasser, og også når det gjelder høykompetente arbeidsplasser, som det er stor mangel på.

       Sentrumspartiene har lenge vært kritiske til denne utviklingen. Arbeiderpartiets regjeringer har også møtt mye intern kritikk, bl.a fra sine lokalpolitikere, for ikke å ta sentraliseringsproblemene alvorlig nok. En ny kurs i distriktspolitikken var derfor et sentralt moment for den nye regjeringen, og det bærer også kommunal- og regionalministerens redegjørelse sterkt og positivt preg av.

       Det er mange myter i debatten om valg av bosted, forholdet mellom by og land, landsdeler og distriktspolitikk. Det er mulig at enkelte jenter vil til byen fordi bygdas gutter er for harry, eller fordi storbyens kaféliv virker tillokkende. Bosetting dreier seg om hvordan verdier skal tas vare på, og landet bygges. Da må perspektivet være noe annerledes og mer enn harrygutter og kaféer.

       Statsrådens redegjørelse gir et meget godt grunnlag for denne debatten og for en sterkere distriktspolitisk satsing, nettopp fordi den så klart setter fingeren på de reelle mekanismer og utviklingstrekk og har en realistisk holdning til hva som kan og bør gjøres.

       For Venstre er det viktig å understreke enkeltmenneskenes frihet til å velge yrke, utdanning og bosted. Slike valg skal politikerne respektere, og ikke framstille som et problem. Derimot skal vi ha et bevisst forhold til de samfunnsmessige betingelser som styrer folks valgmuligheter. Valget blir bare reelt dersom det finnes arbeidsplasser, kulturliv og god velferd i alle deler av landet.

       For Venstre er det viktig å understreke Regjeringens samordnede satsing på en bedre politikk for hele landet. Folk i hele Norge har grunnleggende felles interesser av en balansert utvikling, slik statsråden også har pekt på.

       Det handler i stor grad om verdiskaping og næringspolitikk. Det må gjøres enklere å starte nye virksomheter. Venstre har f.eks pekt på behovet for rekrutteringstiltak og fornyelse av fiskeflåten, nødvendigheten av å gjøre det enklere for ungdom å overta gardsbruk, behovet for kvinnerettet næringssatsing, satsing på IT-baserte næringer og en generell politikk for å gjøre det enklere å starte og drive småbedrifter. Det er gledelig at dette nå er en del av en samlet politikk fra Regjeringen, styrt gjennom ulike departementer.

       Regjeringen arbeider også med forenkling og samordning av offentlig sektor, slik at det kan bli lettere for brukerne å forholde seg til det offentlige apparatet. Men det er fortsatt lang vei å gå, og det kreves en endret holdning på mange områder. Ofte trekkes reglene for langt og tolkes firkantet, og blir et unødig hinder for folk som vil noe. Et eksempel er plan- og bygningsloven og kravet om konsekvensutredninger. Den må brukes med omhu. Det er adgang til å gi dispensasjoner, og det må gjøres når ikke åpenbare fellesinteresser tilsier noe annet.

       Det største problemet i sentraliseringsutviklingen er det store investeringspresset i sentrale strøk. Jeg er spesielt glad for at Regjeringen vil vurdere dette nøye og bidra til å spre investeringer. Særlig på samferdselsområdet er det fortsatt behov for betydelige midler til nye prosjekter og vedlikehold rundt i landet. Dette er helt grunnleggende for næringsvirksomheten i distriktene.

       Venstre ser også svært positivt på utvidelsen av virkeområdet for redusert studielånsbetjening og Regjeringens generelle satsing på desentralisert undervisning.

       Det er mange attraktive områder i Norge, og « det gode liv » kan finnes svært mange steder. Venstre vil understreke at det selvfølgelig påligger det enkelte lokalsamfunn å legge til rette for at lokalsamfunnet skal bli attraktivt. Skolene og rådgivningstjenesten i grunnskolen har her en viktig oppgave. I tillegg til det må staten bidra til å sikre grunnleggende tjenester og velferdstilbud i alle deler av landet. Sentrumspartienes bidrag til bedre kommuneøkonomi i statsbudsjettet for 1997 endret situasjonen til det positive for mange lokalsamfunn.

       Venstre er meget tilfreds med kommunalministerens redegjørelse og den satsingen på hele landet som Regjeringen legger opp til.

       Per Ove Width hadde her overtatt presidentplassen.

Leif Helge Kongshaug (V) : Det er riktig som representanten Solholm sier, vi har drevet valgkamp i lag, og det har kommet løfter både fra det ene og det andre partiet. Nå vil jeg bare understreke den faktiske situasjonen i Stortinget og Regjeringen. Venstre har ikke regjeringsmakt alene - til det ble ikke velgergrunnlaget stort nok. Men Venstre er med i Regjeringen og påvirker politikken i den retningen vi ønsker. Representanten Lodve Solholm vet også utmerket godt at når tre partier går sammen om å danne regjering, er det ikke slik at ett parti - kanskje det minste - skal få gjennomslag for alle sine fromme ønsker. Det er et samarbeid. Men det som er viktig, er å vite at vi går i riktig retning, og at vi har fått dreid politikken i riktig retning også på de områder som Lodve Solholm nevnte.

       Når det gjelder fornying av fiskebåter, skal jeg være enig med representanten Solholm i at Venstre ikke er helt bekvem med situasjonen. Men jeg vil få lov til å understreke at det regelverket som praktiseres i dag, er arvet fra Arbeiderpartiet, og det regelverket har vi gitt signaler om skal endres. I neste måned kommer det en fiskeripolitisk strategimelding, og der vil det stå en god del om endringer som skal gjøre det lettere for aktive fiskebåteiere å få fornyet sine fiskebåter.

       Summa summarum: Venstre er med og dreier politikken i riktig retning både når det gjelder delingsmodellen, småbedrifter og fornying av fiskefartøy, som Lodve Solholm var spesielt opptatt av.

Sverre J Hoddevik (H) : I samband med budsjettarbeidet for inneverande år hadde Venstre høg verbal aktivitet omkring verftsstøtta, som i den aktuelle internasjonale konkurransesituasjonen må seiast å vere av distriktspolitisk verdi. Næringsministeren er ein viktig aktør i harmoniseringa mellom budsjettert beløp og prosentsatsstøtte. Mitt spørsmål til representanten for Venstre er: Har Venstre eit kontinuerleg engasjement når det gjeld dette tema i Næringsdepartementet, og kva er i tilfelle den dagsaktuelle vurderinga?

       Vidare vil eg minne om at Høgre ikkje har fått støtte for sine forslag om oppmjuking av lovverket som i større grad skulle tillate mellombels tilsette og overtid. Dette skulle normalt også vere Venstre-politikk. Har Venstre som regjeringsparti høve til å påverke resultatet i desse viktige sakene, som også har mykje å seie distriktspolitisk, slik at våre framlegg kan takast opp att med sjanse for både Venstre-støtte og fleirtal?

Leif Helge Kongshaug (V) : I prinsippet burde det ikke vært verftsstøtte i det hele tatt. Det sier også verftsindustrien selv. Men så lenge vi har en subsidiert næring i våre konkurrentland, må det være rett, også for de norske myndigheter, å gi støtte, slik at norske verft kan konkurrere med de andre.

       Når det gjelder det som skjedde i forbindelse med budsjettet, kjenner vi alle til at Jagland-regjeringen foreslo redusert verftsstøtte fra 9 % til 7 1/2 %, og gjennom den prosessen som foregikk i forhandlinger med Fremskrittspartiet og Høyre, ble verftsstøtten ytterligere redusert med et antall millioner kroner som tilsvarte 1/2 % nedgang, så i realiteten er verftsstøtten 7 % i dag.

       Jeg kan love representanten Hoddevik at det følges godt med i utviklingen når det gjelder inngåtte kontrakter i verftsindustrien. Jeg tror at det her blir fulgt så godt med at det blir vurdert tiltak hvis det ser ut til å gå den gale veien.

       Det som imidlertid er helt klart, er at her må det være forutsigbarhet, verftsindustrien må ha langsiktige rammebetingelser. Det går ikke an å sette opp prosentsatsen midt i året for så å sette den ned igjen eventuelt ved budsjettbehandlingen før jul. Det må være et omforent flertall i Stortinget om at prosentsatsen skal være slik og slik - det har med langsiktighet å gjøre.

       Ellers tror jeg at den lille nedgangen i verftsstøtten som ble vedtatt i forbindelse med budsjettbehandlingen, kanskje har ført til at andre land også vurderer å sette ned prosentsatsen når det gjelder støtte til verftsindustrien. Og da har i hvert fall Norge gått foran med et godt eksempel, og kanskje har vi oppnådd noe positivt for verftsindustrien generelt.

       Eg trekker meg til fordel for SV.

       Et av de tiltakene som vi vet fungerer, og som er nødvendig for å få etablert bedrifter i distriktene og for derigjennom å få etablert arbeidsplasser, er bedriftsrådgivning. Et av de store tankekorsene ved fjorårets budsjett var jo nettopp at denne regjeringen, som Venstre sitter i, var med og kuttet i bedriftsrådgivningen. Det er tiltak som retter seg spesielt mot de bedriftene som ikke har kommet i gang ennå, eller som på en måte er i en startfase og trenger litt råd og bistand for å komme videre. De bedriftene som virkelig trenger bistand og hjelp, fikk altså ingen hjelp av Venstre i budsjettet, mens derimot de bedriftene som er godt i gang, og som tjener penger, har fått hjelp av Venstre ved reduserte skatter. Hadde det ikke vært bedre at Venstre hadde satset tyngre på de bedriftene som ligger langt unna kompetansemiljøene og langt unna rådgivningsbyråene, som ligger i sentrum, og hjulpet de bedriftene som trenger mer bistand i startfasen, og som ikke har penger sjøl til å gå inn og kjøpe dyre rådgivningstjenester? Hadde det ikke vært en viktig offentlig satsing å gå inn tungt på dette området heller enn å legge tyngden i å gi skattelette til de bedriftene som tross alt går bra?

Leif Helge Kongshaug (V) : Venstre har en klar profil når det gjelder småbedrifter og bedrifter generelt. Representanten Andersen peker her på et område der Venstre hadde et stort engasjement i budsjettet. Men som alle vet,ble det et budsjettforlik, og på ett område måtte også Venstre være med på å gi etter, og det gjaldt reduksjonene i bedriftsrådgivningen. Jeg vil sterkt tilbakevise det som ble sagt, at Venstre ikke var aktiv nok i å påvirke, slik at det ble bistand og hjelp til små bedrifter. Det er jo fortsatt slik at vi har en bedriftsrådgivning. Vi kjenner til at en har funnet ulike kreative løsninger rundt om i fylkene, der bl.a fylkeskommunen og deres virkemiddelapparat har gått i samarbeid med bedriftsrådgivningstjenesten, så den fungerer fortsatt på en utmerket måte mange plasser. Men når det gjelder retningen, er jeg enig med representanten Andersen i at det er de små og svake som trenger hjelp gjennom bedriftsrådgivningstjenesten, og det må være et mål at vi får en effektiv bedriftsrådgivningstjeneste. Ved framtidige budsjettbehandlinger må vi være spesielt oppmerksom på den problematikken.

       Den redegjørelsen vi behandler i dag, sier også litt om samordning. Den er for så vidt en bra virkelighetsbeskrivelse av de utfordringene som Distrikts-Norge står overfor, og den regionalpolitikk som har vært ført, men jeg synes den sier lite om det vi har i vente fra departementets side. Den beskriver et behov for en bred satsing. Den beskriver som sagt et behov for samordning, og et behov for tiltak. Den viser til fire innsatsområder, og ingen av dem er nye. Det betyr at det i stor grad er en redegjørelse som viderefører den distriktspolitikk som Arbeiderpartiet har stått for i mange år, og den er jeg naturligvis svært fornøyd med.

       Nøkkelen til en vellykket regional- og distriktspolitikk ligger i arbeidsplasser og arbeidskraft. Der må innsatsen settes inn. På den måten vil man kunne ha håp om å snu flyttestrømmer og flyttetrender. De investeringer som vi i dag ser fra statens og også fra det privates side i infrastruktur og bygg- og anleggsvirksomhet i deler av landet, har ført til en flyttestrøm. Jeg har grunn til å tro at den kan snus med den samme type målrettede investeringer i infrastruktur og annen utbygging fra statens side i andre deler av landet. Dette må det være gode planer for. Målsettingen må være at det skal gi arbeidsplasser, og at det skal gi bedre rammebetingelser for de arbeidsplassene vi har. Det betyr at utviklingen her må skje i de bysentra og regionale sentra som vi i dag har. Jeg tror det vil være en viktig bremse på den utviklingen vi alle er opptatt av å snu.

       Det bør fokuseres mer på at man utnytter lokale ressurser der de finnes, og det bør legges en strategi for både videreforedling og markedsføring av slike ressurser. Det bør også være lokal og regional styring med planer og strategier for dette arbeidet i større grad enn det vi har i dag. Mitt poeng er at staten bør bidra med virkemidler, ikke legemidler, for å si det litt populært.

       Vi bør tillate oss å utfordre lokalt næringsliv til samarbeid og til å møte utfordringene - utfordre dem også med stimulerende tiltak og med statlige bidrag for å nå de mål vi er ute etter. I så henseende er ny teknologi og informasjonsteknologi nøkkelord. Jeg tror at skal vi lykkes slik at denne teknologien blir til gagn for Distrikts-Norge, må utviklingen her styres og styres sterkt. Jeg ser ingen automatikk i at denne teknologien vil virke desentraliserende. Utviklingen vi ønsker på dette området, den må vi styre. Her tror jeg at en bevisst og målrettet satsing i skoleverket totalt sett og kanskje spesielt i grunnskolen kan være det som skal til for at våre barn og barnebarn ser mulighetene ved å bruke den nye teknologien der de bor.

       Den type næringshager som er foreslått i meldingen, er for så vidt et positivt tiltak. At det arrangeres i SIVA-regi, har jeg heller ingen ting imot. Jeg har fra min del av landet erfaring for at vi har lyktes med en satsing på næringsbygg og næringshager, også i SIVA-regi, men jeg har også eksempler på at vi har relativt mange tusen kvadratmeter med tomme hus, offentlige og i SIVA-regi. Det bør vi sannsynligvis studere nøye før vi går inn i sånne områder.

       Som sagt ligger hovedutfordringen i regional- og distriktspolitikken som vi nå diskuterer, i å skape arbeidsplasser, både for kvinner og menn - ikke minst fordi vi i dag har en samfunnsutvikling der det er viktig å ha attraktive arbeidsplasser for begge. Den samordning vi bør foreta, gjelder bl.a de statlige virkemidlene. Men når jeg ser på hva som er uttalt fra Regjeringens side i snart det året Regjeringen har sittet, er det nok behov for en betydelig samordning også her. Steensnæs og statsråden mener at det bør bli satset mer i kommunene, statsministeren og statssekretær Hagen signaliserer at det vil det ikke bli. Jeg tror den type samordning som Regjeringen må foreta, kan være et viktig bidrag for å lykkes i den distriktspolitiske satsingen.

Steinar Bastesen (TF) : I dag debatterer vi distriktspolitikk og kommunalministerens redegjørelse. Vi har også fått oss forelagt en pressemelding som er utsendt av Kommunal- og regionaldepartementet i dag. Det er et voldsomt stort tema vi diskuterer. Jeg syns det er beklagelig at det er så lite folk i salen, men de sitter vel og ser på TV, så jeg håper de får med seg det vi debatterer.

       Det er viktig å bevare livskraftige samfunn ute i distriktene. Det er et faktum at bysentrene lever av distriktene. De lever av å administrere dem som står for verdiskapingen ved å høste av naturen. Med andre ord: Det er distriktene som subsidierer sentrale strøk. Hva gjør man hvis det ikke lenger er noen å administrere? Da blir det mindre å gjøre for dem som sitter på kontorer og flytter papirer.

       Hvordan skal man få til å bevare bosettingen? For det første er det på tide å si at det er positivt å bo i distriktene. Hvorfor skal det hele tiden snakkes om som negativt å bo i distriktene? Det er jo det motsatte som er tilfellet. Det er positivt å bo i distriktene. Hele tiden snakkes det som om det er bare elendighet, det er mørkt og svart og dårlig vær - der er det ikke værende. Er det ikke på tide at vi begynner å markedsføre det positive elementet?

       For det andre: Hva opplever folk fra dem som administrerer oss? Jo, vanskeligere og vanskeligere rammebetingelser. I går hadde jeg en debatt med miljøvernministeren om lov om naturvern. På Helgelandskysten f.eks., for å ta den - det er en lang kyst, størstedelen av Nordland - plages folket rett og slett av for mye sel. På grunn av speilvendingen i jaktloven er det forbudt å skyte eller jakte på noen ting, hvis det ikke uttrykkelig er tillatt. Før en kan få tillatelse, skal det drives en masse forskning, men Stortinget skjærer ned på forskningsbevilgningene. Vi vet ingen ting om selen, så den kan vi ikke røre. Ja, så blir det ikke noe å fiske på da, selen eter steinbiten og kråkebollene overtar tareskogen - og det var nå det.

       Så kan vi gå til motorisert ferdsel - det er en flaggsak f.eks for SV. Hva er vitsen ved å bo i distriktene hvis en ikke skal få lov til å ta seg fram til hytta si på folkelig vis? Snøscooterkjøring f.eks. - nei, det skal vi ikke holde på med. Vi har lov til å kjøre båt med motor, uansett hvor stor, på et vann, men når det legger seg is på vannet, er det ikke lov å kjøre snøscooter på det samme vannet! Hvor er fornuften? Hva slags trivsel blir det?

       Vi har lagt ned en rekke posthus, og som et resultat av det blir det selvfølgelig negative holdninger i området. Lokalbutikken legges ned. EØS-avtalen tres ned over hodet på oss, med stadig strengere og strengere vilkår for dem som f.eks driver fiskebruk.

       Jeg hadde et spørsmål til kommunalministeren for noen dager siden om vann. Det var feil adresse. Jeg vil komme med et nytt spørsmål, men da til helseministeren, for Næringsmiddeltilsynet ligger under helseministeren. Så jeg kommer tilbake til det. Og jeg har mer på lur - det kan jeg love.

       Men det er én ting jeg vil be kommunalministeren ta med seg fra denne salen, og det skal hun få et nærmere spørsmål om litt senere. Jeg skal ta et eksempel på hvor vanvittig galt det er - det er et eksempel fra Træna. En ungdom på 23 år, som er i fast arbeid, vil overta et hus. Han får ikke lån i Husbanken for å overta huset. Det er ikke noen upris på det. Mannen som eide huset, har bygd seg et nytt hus og flyttet til et sentralt strøk - han var utslitt - og ungdommen ville overta huset. Han får ikke lån i Husbanken. Og hva er begrunnelsen? Det er ikke lønnsomt. Det er ikke lønnsomt å bo der. Han har fast arbeid på fiskebruket hos faren, men lønnsomt er det ikke. Går man til en privatbank, får man heller ikke lån, fordi det ikke er lønnsomt å bo der. Taksten på huset blir for lav. Er det ikke på tide å gi et direktiv til dem i Husbanken som takserer? Men hvis det kommer en mann fra Mo i Rana eller Sandnessjøen for å kjøpe huset som feriehus, får han låne penger. Dette ligger under Kommunaldepartementet. - Dette er ett enkelt eksempel, men jeg har mange.

Terje Knudsen (Frp) : Statsrådens redegjørelse gir inntrykk av at Regjeringen lever i den tro at det mest effektive virkemiddel i distriktspolitikken er å føre en politikk basert på selektive virkemidler ved å gi støtte til enkelte bedrifter og spesielle næringer bl.a gjennom Statens nærings- og distriktsutviklingsfond. Dette kan for mange synes å være en fin og god tanke, men virkningen vil etter mitt skjønn være helt forkastelig. Dagens mange lover, regler og forskrifter samt det skyhøye skatte- og avgiftstrykket kan etter få år resultere i at det støttede næringslivet kveles sakte, men sikkert.

       Ser vi på dagens særtilskudd, som er ment å bidra til å redusere fraflyttingen fra småkommunene ved at disse skal ha mulighet til å gi et bedre kommunalt tjenestetilbud enn landets øvrige kommuner, har ikke dette bidratt til å redusere fraflyttingen, snarere tvert imot. Ser vi på utviklingen av folketallet fra 1991-96, viser tallene at hele 118 av de 156 kommunene som er berettiget til det såkalte regiontilskuddet, har nedgang i folketallet.

       Man må nå erkjenne at de småbedriftene som holder distriktene oppe, ikke har de samme muligheter og ressurser som de større når det gjelder å forholde seg til et krevende, offentlig byråkrati, og det er en mengde påbud og bestemmelser som kun spesialister på mange felt kan ha oversikt over. Et eksempel på dette er delingsmodellen. Denne særnorske og klamme hånd over små familiebedrifter må etter Fremskrittspartiets syn avvikles så fort som overhodet mulig.

       Det er etter mitt skjønn på tide å tenke nytt. Det er tross alt næringsvirksomheten i kommunene som danner grunnlaget for vekst, ikke nye overføringer, kulturhus eller statlige etater, slik Regjeringen med statsrådens parti i spissen tar til orde for. I den grad man har et håp om å kunne opprettholde bosettingen i distriktene, må man heller stimulere til vekst i det lokale næringsliv og si ja til oljeutvinning i nordområdene. Bare det alene kan medføre stor tilflytting, positiv aktivitet og privat kapitalinnsprøytning.

       Regjeringen har lagt vekt på å bruke CO₂ - avgiften som et av de viktigste miljøpolitiske virkemidler. En slik politikk vil etter Fremskrittspartiets syn medføre store konsekvenser når det gjelder luft- og sjøtransport, men også konsekvenser for konkurranseutsatt industri og i økende grad for kraftproduksjonen. Men det som i tillegg her er verdt å merke seg, er at en slik politikk vil få negative konsekvenser både for distriktene og miljøet. Distriktene vil oppleve ulemper ved at mange bransjer da velger å flytte til utlandet, noe som deretter vil medføre nedleggelse av arbeidsplasser, som igjen fører til fraflytting.

       Et annet moment er at dette vil få motsatt virkning når det gjelder de globale CO₂-utslippene. Som eksempel kan man ta fiskeribransjen og sildemelindustrien. Utslippene fra produksjon av sildemel forblir uendret, mens de totale utslippene øker, fordi norske fiskebåter må reise mye lenger for å levere fangsten.

       Jeg vil avslutningsvis anbefale Regjeringen å tilpasse sin politikk etter dagens virkelighet ved at de kaster sine prinsipper vedrørende alle disse selektive virkemidlene over bord og begynner å føre en politikk som gir næringslivet en sjanse til å utnytte sine ressurser og muligheter, istedenfor hele tiden å stikke kjepper i hjulene for mange av dagens gründere i Distrikts-Norge. Bare på den måten kan man oppnå positive resultater i form av et mer fruktbart næringsliv, som igjen vil gi arbeidsplasser og en naturlig tilpassing og bosetting i distriktene.

Olaf Gjedrem (KrF) : Det er ein viktig debatt me har i dag, og eg er glad for at den har fått ein del merksemd. Eg har òg den trua at den vil få større merksemd og vera endå viktigare i framtida. For dei problema me diskuterer her i dag, har mykje å seia for landet - at ein får ei offensiv tilnærming til det forholdet at mange, altfor mange, flyttar frå distrikta til sentrale strøk. Det har vorte ein trend som er vanskeleg å snu, spesielt når det gjeld den siste generasjonen, som har opplevd den store folkeflyttinga frå distrikta og inn til meir senterprega område og byar. Eg trur me står framføre eit oppgjer med ein psykisk barriere. I for lang tid, på for mange plassar, har det vorte gjeve inntrykk av at sentrum har meir å tilby, at ein der har eit rikare liv enn i distrikta. Dette er etter mi oppfatning ei klar misforståing, og denne trenden må snuast. Denne trenden må møtast med motargument, den må møtast med overtydande haldningar og tiltak slik at folk ser på sitt nærområde som viktig - eit område som kan gje dei beste livsforhold.

       Det paradoksale i denne situasjonen er at ingen politikarar som eg har møtt, ynskjer dette. Flyttestraumen er ikkje ynskt, og den skapar problem for fråflyttingsområda og pressproblem der folk flyttar til. Det vert mismod og pessimisme i distrikta, og dei får ikkje utnytta sin infrastruktur, mens sentrale område opplever tilflytting og pressproblem. Me er klare over at det er sterke krefter som verkar sentraliserande, og det er alltid sterke argument som taler for ei sentral lokalisering av personlege verksemder. Derfor må me vera med og skapa motkrefter i eit samspel mellom lokale myndigheiter og stat. Me må få ei ny bevisstgjering om distrikta sin styrke, for den er der.

       Me har sjølvsagt tru på at enkeltmennesket kan greia å gjennomføra ein slik snuoperasjon, men me treng reiskap og koordinering. Me kan skapa ein ny situasjon. Me kan skapa arbeidsplassar i distrikta, og det har me i stor grad gjort. Me kan skapa fritidstilbod, lokal ærekjensle og lokal sjølvkjensle. Kommunenes Sentralforbund hadde eit slagord: Folket bur lokalt, kommunen er sentral. Eg høyrer til dei som har stor tru på folkestyret, spesielt dersom det vert utfordra og mobilisert.

       Kvar kommune må stilla spørsmålet: Korleis kan me verta ein attraktiv kommune å bu i? Det trur eg faktisk er eit av dei viktigaste spørsmåla som kommunane kan stilla seg i den tida som ligg føre oss, spesielt distriktskommunane. For kommunane er i ein konkurransesituasjon. Berre dette spørsmålet burde vera utfordring nok til at enkeltpersonar i lokalmiljøet føler seg inspirerte til lokalpolitisk engasjement.

       Eg har lagt ned størsteparten av mitt politiske engasjement i ein kommune. I byrjinga var det pessimisme og tilbakegang. Då eg forlét denne kommunen - ikkje for å ta æra for det - så var det ein kommune i sterk vekst og med levekår på topp i landet. Eg trur det er mogleg, eg veit at mange lokalsamfunn har bevist at det er mogleg, og eg trur at det er noko ein kan lukkast med, bl.a gjennom tiltak ved at den enkelte kommune tilset sin eigen landskapsarkitekt for å bevisstgjera om den store verdien som utforminga av kulturlandskapet har.

       Eg trur vidare det er ein myte - det var også Bastesen inne på - at det er dyrt å ha distrikta. Eg trur faktisk at eit reknestykke som departementet kunne gjennomføra, kunne visa det motsette, at det svarar seg å ha distrikta levande. Eg vil be om at departementet tek initiativ til å få ei oversikt over kva kostnader det er ved at folk bur i sentrale strøk framfor i distrikta. Eg trur det ville resultera i at me kunne avliva myten om at distrikta er ei belastning, tvert imot vil eg tru at distrikta kan verta eit lokomotiv òg i folks omdømme.

       På denne bakgrunnen vil eg uttrykkja stor tru på at distrikta vil ha ei god framtid under føresetnad av at me får til dette samspelet.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) : For Arbeiderpartiet er hovedmålet i distriktspolitikken å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønstret og skape likeverdige levekår. Men distriktspolitikken har også en funksjon utover det. Distriktspolitikk dreier seg også om verdiskaping av nasjonal betydning.

       Utviklingen i sysselsettingen i Distrikts-Norge er fortsatt i stor grad avhengig av utviklingen i offentlig sektor. Men stor avhengighet av offentlig sektor gjør mange distriktskommuner mer sårbare for svigninger i offentlig sektors økonomi og prioriteringer. Det er i seg selv en viktig begrunnelse for at det må legges stadig mer vekt på å styrke verdiskapingen og sysselsettingen i næringslivet i distriktene.

       Minst like viktig er det imidlertid at mange av våre viktigste nasjonale næringsmessige fortrinn finnes i distriktene. Fiskeressursene, områder for havbruk, skogen, vannkraft, landskap som er attraktive for reiseliv, er viktige eksempler på ressurser som gir ulike regioner i Distrikts-Norge konkurransemessige fortrinn. Men disse fortrinnene er ikke bare regionale fortrinn, disse fortrinnene er Norges nasjonale fortrinn for verdiskaping.

       For å møte de langsiktige utfordringene er vi avhengig av vekst i den delen av norsk næringsliv som ikke er basert på petroleum. Når de fremste naturgitte fortrinn for slik næringsvirksomhet finnes i Distrikts-Norge, understreker det betydningen av at det legges best mulig til rette for å utnytte og utvikle næringslivet i distriktene.

       Vi ser store endringer i rammebetingelsene. Det skjer grunnleggende teknologiske endringer, samtidig som det skjer store markedsmessige endringer. Distriktenes tradisjonelle fortrinn, som tilgang på ressurser og arealer, betyr relativt mindre, mens menneskelig kunnskap og evne til omstilling betyr relativt mer. Samtidig endrer informasjonsteknologien betydningen av avstand. Men samtidig som det kan gi distriktene nye muligheter, åpner det også for at enda mer aktivitet kan konsentreres til sentrale strøk. Utnyttelsen av de nye mulighetene er derfor avhengig av styring.

       Vi ser at spesialisering av produksjonen har svekket distriktenes lokaliseringsfortrinn. Mye av den kompetanse og mange av de støttefunksjonene som tidligere var en del av basisvirksomheten, er nå skilt ut i egen virksomhet og lokaliseres uavhengig av den distriktsavhengige basisvirksomheten. Tilgang på kompetanse, evne til å nyttiggjøre seg ny teknologi og evne til omstilling er derfor kritiske faktorer for utviklingen av næringsvirksomhet i distriktene. For å utvikle næringslivet er det heller ikke tilstrekkelig å utvikle enkeltbedrifter. Slike bedrifter vil ofte være mer utsatt for oppkjøp, nedleggelser eller produksjonsbegrensninger dersom de ikke har et miljø rundt seg.

       Det er i dag en utbredt oppfatning at kunnskap og teknologi sprer seg mellom bedrifter og bransjer i miljø hvor det skjer utveksling av arbeidskraft og leveranser av varer og tjenester. Slike miljø hvor det er tett samspill og konkurranse, stimulerer utvikling og nyskaping. En viktig utfordring er hvordan slike miljø kan utvikles i distrikter hvor det ofte er lange geografiske avstander. Moderne informasjonsteknologi gir her muligheter til å redusere avstandsulempene. Uansett hvilke rammebetingelser myndighetene legger til rette, vil det alltid være enkeltmenneskene som må utnytte mulighetene og omdanne dem til lønnsom næringsvirksomhet. Det er derfor av avgjørende betydning at det finnes mennesker som alene eller sammen med andre har ideer, vilje og evne til å skape ny næringsvirksomhet. Altfor ofte ser en at slik entreprenør- og gründerånd ikke blir tilstrekkelig stimulert og ivaretatt. Siktemålet må derfor være å legge forholdene til rette for den som vil starte ny næringsvirksomhet eller utvikle eksisterende virksomhet.

       Etter min oppfatning er det viktig å gjøre en del viktige strategiske valg i forhold til distriktene, strategiske valg bygd på spesialisering, kompetanse og motivasjon. Utviklingen i Distrikts-Norge må skje med basis i den enkelte regions fortrinn, enten de er naturgitt eller utviklet. I den enkelte region må det etter min vurdering skje en spesialisering rettet mot fortrinnene. Det forhindrer selvfølgelig ikke at annen lønnsom næringsvirksomhet skal kunne utvikles, men oppmerksomheten må i særlig grad rettes mot fortrinnene. Det må utvikles regionale verdiskapingsmiljø. Samtidig er det av avgjørende betydning at distriktene sikres tilgang til kompetanse og øker bruken av kompetanse, en må øke tilgangen til forskning og utvikling og øke bruken av forsknings- og utviklingsinnsats. Slik sett er det en spesialisering mot de regionale fortrinnene kombinert med økt satsing på kompetanse og lokal motivasjon for næringsutvikling som vil være viktige nøkler for å utvikle arbeidsplasser som kan sikre bosetting og sysselsetting i Distrikts-Norge.

Sverre J Hoddevik (H) : Ein kan frå ei side sett seie at den distrikts- og regionalpolitiske utgreiinga er ambisiøs i si målsetting. Når vi kjem til prioriterte verkemiddel for måloppnåing, føler vi oss ikkje overtydde om at alt er like bra. Allereie i innleiinga blir vi i tvil om realismen. Her snakkar ein først om å halde oppe busettinga. Ei stabil busetting er viktig for å realisere viktige samfunnsmål, står det. Vi vil alle kunne vere samde om at store endringar i busetnaden over kort tid vil vere problematisk. Men Regjeringa rår alle kommunane til å planlegge langsiktig med at folketalet skal haldast oppe. Dette kan også vere problematisk. Bakgrunnsmaterialet for den same utgreiinga inneheld tilstrekkeleg dokumentasjon på at dette neppe er realistisk. Ein seier her at om ti år kan 260 kommunar få nedgang i folketalet utan netto utflytting. I tillegg står mange av dei 260 kommunane under eit visst utflyttingspress. Kommunane må settast i stand til å halde oppe sysselsettinga, seier ministeren. Men det er nok ei altfor stor utfordring for kommunane. Kommunane står berre for ein del av rammevilkåra når det gjeld sysselsetting, næringsliv og busetting. Frå tid til anna skifter fokus uheldig nok frå dei verkelege rammevilkåra til kommunane, som berre utgjer ein del av verktøyet, og det blir brukt ressursar på å fryse ein struktur utan kritisk vurdering.

       I eit kort innlegg er det umogleg å ta ein gjennomgang av heile utgreiinga. Lat meg berre nemne at tiltak for å redusere avstandsulempene bør ha høg prioritet. No skal vi vere varsame med å stivne i ein velkjend argumentasjon, men det må vere rett å minne om tradisjonelle tiltak i samferdselssektoren. Eg minner her om regjeringspartia sine lovnader knytte til Norsk veg- og vegtrafikkplan. Vi veit at det vil ha mykje å seie for distrikts- og regionalpolitikken dersom vi styrer ressursane til vegsektoren til distrikta. Viktig er også rammevilkåra for små og mellomstore bedrifter, eller like gjerne for heile næringslivet. Nytenking skal ikkje avvisast på noko område, men vegen frå gode ord til konkrete resultat kan kanskje bli i lengste laget. Derfor vil eg gjere merksam på konkrete, kjende utfordringar i det politiske arbeidet med statsbudsjettet. Det å framsyne sterke og tillitvekkjande kort når det gjeld kjende problemstillingar, er minst like verdifullt som ordrik nytenking. Skal dei nye tiltaka som næringshagar eller innovative senter bli vellukka, krevst det kreativ samhandling mellom offentleg og privat sektor. Derfor er ein avhengig av meir enn ei politisk avgjerd. Høgre vil ta stilling til desse ideane når det ligg føre meir konkrete framlegg om organisasjonsform o.l.

Aud Gaundal (A) : Jeg kan slutte meg til de representantene som har sagt at det i redegjørelsen ikke finnes noen garanti for at flyttestrømmen snus. Fraflytting rammer ikke bare de små kommunene. For en tid tilbake så jeg at senterpartiordføreren i Steinkjer i Nord-Trøndelag gikk ut i lokalpressen og sa at nå måtte både regjering og storting skjønne hvilken situasjon kommunen var i. Jeg har ikke sett noen kommentarer fra ordføreren til distrikts- og regionalpolitisk redegjørelse, men jeg går ut fra at også han nå ser at den nye regjeringa ikke kan løse disse problemene med tilskudd og overføringer.

       Vi ønsker at ungdommen skal ta utdanning, og vi ønsker at de skal få seg arbeid etter endt utdanning. Dette klarer vi ikke uten at det blir flere arbeidsplasser i distriktene - ja, ikke bare arbeidsplasser, men et variert arbeidsmarked. Arbeiderpartiet har satset på et bredt spekter av tiltak, og det er ikke noe i redegjørelsen som sier at det var gal politikk. Min mening er at vi må erkjenne at vi er avhengig av at noen skaper arbeidsplasser. Vi må satse mer på at unge folk lærer å skape sin egen arbeidsplass enn f.eks det min generasjon gjorde.

       Vi må også bli flinkere til å tro på at de som vil skape arbeidsplasser, skal klare det. Jeg kjenner godt til at de som har forsøkt seg, ikke får gode lykkønskninger, men heller blir møtt med skepsis og tvil. Hvis ingen tør, blir det heller ingen nye arbeidsplasser. Vi må akseptere at ikke alle lykkes, men vi må etter min mening « legge oss flate » for de som vil prøve, og heller bakke dem opp enn å være tvilende til om det går.

       Jeg ser at Regjeringa foreslår « næringshager », og vil ikke uten videre avvise det. Men i likhet med representanten Bjørnar Olsen har jeg ingen tro på at det er næringsbygg som avgjør om arbeidsplassene kommer. Hvis en « næringshage » skal ha en fordel og hensikt, må det være for at det er behov for slike « hager ». Hvis det er slik at kvinner og ungdom som ønsker å skape sine egne arbeidsplasser, føler behov for å ha et fellesskap, et forum for utvikling og kunnskapsutveksling, et forum for felles rådgivning - ja, da mener jeg det er rett med næringsparker, men ikke bygg uten aktivitet. Det har vi ikke bruk for.

       Selvsagt kan økt fokusering på problemstillingene i distriktene ha en forsterkende effekt. Jeg er imidlertid ikke i tvil om at den svartmalinga som primærnæringene og også senterpartiordførerne har drevet med over flere år, har vært veldig negativ for distriktene, særlig negativt fordi det er blitt framstilt som om det er Regjeringa som har ansvaret og løsninga, og bare den. Redegjørelsen bekrefter etter min mening at det ikke er rett.

       Både regjering og storting kan lage rammebetingelser. Men å utnytte rammen slik at det blir aktivitet og sysselsetting, er det kun lokale krefter som kan gjøre.

       Jeg har sett at ungdom fra bygdene blir satt opp mot hverandre. De som flytter, er ikke så sidrumpa som de som blir igjen, heter det. Jeg liker den utviklinga svært dårlig. Vi må for all del unngå at det blir en kultur der det å arbeide f.eks i fiskeindustrien, nærmest er nedverdigende og ikke bra nok. Velferdssamfunnet vil for all framtid være avhengig av at folk skaper verdier. En samordning mellom næringslivet, kommunen og skolen er etter min mening en vei å gå. Etter- og videreutdanning er derfor etter Arbeiderpartiets mening også viktig i en sånn sammenheng.

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Jeg konstaterer med glede at det i hovedsak er bred politisk enighet om de nye grep i distriktspolitikken som jeg skisserte i redegjørelsen forrige torsdag. Jeg er tilfreds med at Arbeiderpartiet også i hovedsak slutter seg til denne distriktspolitikken. Og hvis Arbeiderpartiet mener at dette er en videreføring av arbeiderpartiregjeringens politikk, ser jeg det ikke som min oppgave å frata Arbeiderpartiet denne oppfatningen eller svekke en slik innstilling. Tvert imot, jeg ser enhver tilslutning til Regjeringens politikk som løfterik, og jeg ser det faktisk som viktig for distriktenes framtid at det er bredest mulig politisk enighet om distriktspolitikken. Jeg merket meg selvfølgelig at Fremskrittspartiet ikke var fornøyd, og det føler jeg meg ganske beroliget over. Da tror jeg vi er på rett vei. Jeg hadde nok blitt atskillig mer bekymret hvis Fremskrittspartiet hadde syntes at dette var en riktig måte å gripe tingene an på.

       Avslutningsvis i redegjørelsen min presiserte jeg at de omtalte tiltakene bare representerte en begynnelse på den grunnleggende distriktspolitiske snuoperasjonen som denne regjeringa legger opp til de neste fire åra. Mange viktige tiltak må utredes skikkelig før de settes i verk, ellers er det en risiko for at de ikke blir treffsikre nok, og det har vi ikke råd til, verken med hensyn til distriktene eller med hensyn til statsbudsjettet. Det viktigste i den nye redegjørelsen er det helhetlige og samordnede hovedgrepet som vi ønsker å ta i distriktspolitikken. Jeg registrerer at Arbeiderpartiets representanter er i tvil om dette er et effektivt virkemiddel. Men jeg er overbevist om at dette faktisk er et nødvendig virkemiddel, for ser vi ikke sammenhengen i det vi gjør, kan en avgjørelse lett føre til at en får en sentraliseringseffekt som i neste omgang blir nesten umulig å motvirke. Når vi i Oslo har økt studiekapasiteten med 40-50 % i løpet av noen år, sier det seg sjøl at da kommer alle studentene hit. Og når det gjelder en sånn massiv satsing på IT på Fornebu som det jeg ser en del leker med, iallfall i tankene så langt, og noen på papiret også, hvor det faktisk kan bygges opp 30.000 nye arbeidsplasser, bør vi stoppe opp og se på hva virkningen av dette vil være. Det blir en massiv sentralisering, for alle disse skal også ha et sted å bo i et område som fra før har et så presset boligmarked som Oslo-området.

       Jeg merket meg at SV raljerte litt over at jeg ville ha en dialog med Posten og Telenor og de andre store, tunge statlige bedriftene. Men jeg må si til SV at jeg må forholde meg til den virkeligheten som er. Et flertall i Stortinget har valgt en fristilling av disse institusjonene. Det betyr at vi ikke har den type politisk styring over disse institusjonene som vi hadde tidligere. Det er en virkelighet jeg må forholde meg til, og den eneste måten jeg kan ha en mulighet til å påvirke tenkingen i disse institusjonene på, er gjennom en dialog. Og det er den prosessen vi nå har startet.

       Vi mener at med det utgangspunktet vi har i dag, er det viktig å satse på ungdom, kvinner, tilbakeflyttere og innflyttere. Dette er den siste store ungdomsgenerasjon som har bosted i distriktene, og terskelen for å få dem til å flytte tilbake bør være lavere enn for andre. Det er nå vi har denne muligheten, og derfor har vi satset bredt på tiltak som kan gjøre det mulig å tenke seg at også ungdom med høy utdanning flytter tilbake og ser framtida i distriktene som interessant. Da har vi personrettede tiltak, satsingen på nye arbeidsplasser, avstandsregulerende tiltak og profilering av lokalsamfunn. Denne brede satsingen håper jeg det vil være flertall for her i Stortinget, for den vil være nødvendig.

       Statsråden sa i sin redegjørelse i forrige uke følgende:

       « Vi har lagt opp til en vesentlig opptrapping i forhold til tidligere regjering, og vi er godt i gang med nye hovedgrep og tiltak som kan gi resultater. »

Og videre:

       « Det jeg har presentert i denne redegjørelsen, er derfor bare en begynnelse på den grunnleggende distriktspolitiske snuoperasjonen som Regjeringen legger opp til for de fire kommende år. »

       Den eneste snuoperasjon jeg kan lese ut av redegjørelsen og ut fra debatten her i dag, er den som har foregått i Senterpartiet - hos de fleste representanter fra Senterpartiet, vil jeg understreke. Og det er bra. Det er bra at det er tilslutning til at dette er et langsiktig arbeid som det ikke er mulig å gjøre over natta. Men jeg registrerer at det er langt fra ord til handling, hvis en sammenlikner tida før valget og nå. Og det registrerer jeg også at mange senterpartiordførere sier, bl.a i et oppslag i Dagbladet i dag.

       Mitt spørsmål blir derfor: Kan statsråden fortelle hva det er i denne redegjørelsen som er « en vesentlig opptrapping i forhold til tidligere regjering » og hva som er « den grunnleggende distriktspolitiske snuoperasjonen »? Kan statsråden også fortelle meg hvorfor det nå er greit at ting tar tid, i motsetning til da Senterpartiet satt i opposisjon og mente at dette måtte gjøres veldig fort - mye fortere enn det de mente Arbeiderpartiet var i stand til å gjøre?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Sylvia Brustad forsøker seg på en historieskriving som jeg ikke kan la gå upåtalt. Jeg har vært her i Stortinget i 16 år, og jeg vet at det fra Senterpartiets side aldri har vært forlangt at man skulle sette inn tiltak som er gjennomgripende, med øyeblikkelig virkning. Jeg vet at det vi har gjort fra Senterpartiets side, er å sette fram alternative forslag når det gjelder distriktspolitikken som vi har ment ville være bedre i en distriktspolitisk sammenheng.

       Så vil jeg få lov til å svare på det flere har sagt, at det mest grunnleggende som har skjedd, er endringene i Senterpartiets politikk. Det er jeg helt uenig i. Jeg mener at jeg følger lojalt opp det som står i Voksenåsen-erklæringen på de områdene jeg har ansvar for, og at den redegjørelsen jeg holdt i Stortinget for en uke siden, er i tråd med det som står i Voksenåsen-erklæringen. Jeg har hørt at flere her i dag har sagt at redegjørelsen er for lite konkret, men da vil jeg be representantene være vennlige å lese distriktspolitiske redegjørelser som har blitt holdt tidligere år. Det har ikke vært praksis her i huset at man har kommet med konkrete forslag og tallfestet hvor mye det koster, altså forskuttert neste års budsjettbehandling. En distriktspolitisk redegjørelse er en redegjørelse over « stoda » og de håndgrep som den sittende regjering mener er nødvendige for å møte utviklingen.

Lodve Solholm (Frp) : Eg må seie det sånn at eg i grunnen føler meg trygg fordi statsråden føler seg trygg. Eg har hatt ein tommelfingerregel i ganske mange år: Var det noko eg var litt usikker på, så tok eg det motsette standpunktet av Senterpartiet og følte meg rimeleg trygg med det. Men det som viser seg, er at Framstegspartiet faktisk har vore premissleverandør på ei rekkje område nettopp der Senterpartiet har vore ein bremsekloss. Eg kan nemne NRK-monopolet, som Senterpartiet var imot, eg kan nemne lausrivinga av statsetatar og omgjeringa til statlege aksjeselskap, stykkprisfinansiering i helsevesenet og kontantstøtta, som også Senterpartiet var imot, og som var Framstegspartiets hovudtanke allereie frå tidleg på 1980-talet. Eg er overtydd om at også vår distriktspolitikk vil vinne fram før eller seinare.

       Eg stilte spørsmål fordi det fleire gonger her i dag har blitt nemnt dette med gjeldssanering, og at det er eit treffsikkert tiltak. Eg trur ikkje det, eg har prøvt. Eg har vore ein av dei som har nytta seg av eit såkalla gulrotprinsipp. Eg budde i vedkomande distrikt i fem år, og etter at eg hadde hatt fordelen, flytta eg. Så eg trur ikkje på det.

       Eg stilte eit spørsmål til statsråden i ein munnleg spørjetime tidlegare i vår, der det var snakk om denne gjeldssaneringa, og eg spurde om kva tiltak statsråden ville sette i verk overfor kommunar som mangla arbeidskraft, men som ikkje var fråflyttingskommunar, og eg nemnde Haram og Ulstein som to gode eksempel. Då svarte statsråden meg at eg skulle få eit fyllestgjerande svar i denne utgreiinga som ho heldt førre torsdag. Som den godslege mannen eg er, ville eg vente. Eg tenkte eg ikkje skulle spørje før statsråden no hadde halde sitt innlegg, men framleis har eg ikkje fått svar på spørsmålet mitt, som er viktig: Kva tiltak vil ho sette i verk for å skaffe arbeidskraft til dei kommunane som i dag manglar det, men som ikkje er fråflyttingskommunar?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Jeg skal med en gang innrømme at jeg nok har hatt atskillig større bekymring for hva vi skal gjøre for de kommunene som over lengre tid har hatt stor fraflytting, hvor alderssammensetningen i befolkningen er veldig skjev, hvor det er forholdsvis få unge i forhold til gamle, hvor det er forholdsvis mange menn i forhold til kvinner. Og jeg har altså valgt å prioritere det. Det gjorde vi allerede i fjor høst i budsjettproposisjonen ved at vi gikk inn for en ekstra direkte satsing på det vi virkelig kaller utkantkommuner, hvor forgubbingen har kommet langt.

       Og så til de kommunene som heldigvis har snudd fraflytting til innflytting. Det er mange, det er ikke bare de to som Lodve Solholm nevnte nå som har klart å få et bredt næringsliv som gjør at de nå faktisk trenger enda mer arbeidskraft. Hvis jeg skulle kunne gjøre noe for dem i en situasjon med et arbeidsmarked som er så stramt som i dag, måtte jeg trylle. Den eneste måten jeg ser at vi kan klare å skaffe all den arbeidskraften som disse trenger, på, er å oppheve innvandringsstoppen i Norge. Vi trenger rett og slett flere folk, vi er ikke mange nok her til å fylle alle de arbeidsplassene. Men jeg har valgt ikke å fremme et slikt forslag. Men det kan være en løsning.

Karin Andersen (SV) : Jeg er glad for vinklingen i statsrådens siste svar, nemlig at en måte å få arbeidskraft og folk dit etterspørselen er, ikke er å avfolke de områdene som nå er tynt befolket, men å se på virkemidler for å få folk til å flytte ut av sentrale områder. Den vinklingen har manglet før her i dag.

       Så til et av våre forslag, om å få et prinsipielt syn - og en prinsipiell føring - på hvor utdanningsplasser innenfor IT og statlige arbeidsplasser som har med IT å gjøre, skal etableres. Forslaget går ut på at det ikke skal skje i Oslo-området, men i distriktene. Et poeng her er nettopp noe av det statsråden tok fatt i, nemlig etablering av et IT-senter på Fornebu, som Regjeringen har uttalt seg forholdsvis sterkt om - iallfall har næringsministeren uttalt seg negativt om det - uten at jeg kan se at den er i stand til å få til noen særlig konkrete tiltak for å hindre det. Men kunne Regjeringen føle en slik prinsippføring fra Stortinget som en styrke i sitt arbeid for å oppnå det jeg tror vi i SV og Regjeringen er enige om, nemlig at hovedtyngden av slik satsing bør skje andre steder enn i Oslo?

       Så til det andre punktet: En grunnleggende snuoperasjon, sier statsråden - og Regjeringen - at vi skal få se. Så sier hun at jeg tillot meg å harselere litt med denne samtaleterapien som man skulle ha i forhold til post, tele, Statkraft osv. Ja, jeg gjorde det fordi jeg mener at hvis dette skal ha noe for seg, må man si noe om hvilke virkemidler man skal sette inn. En snuoperasjon må jo bety at man vil gjøre noe annet enn det man har gjort før. Betyr det at Senterpartiet har akseptert at slik Stortinget har bestemt at disse institusjonene skal være organisert, slik skal det fortsatt være i framtida?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Først til spørsmålet om IT-satsing: Jeg går ut fra at representanten Karin Andersen er klar over at det lå klare føringer for dette fra den forrige regjering, og at det som skjedde i komiteen før jul, var at et flertall der klarte å skrive seg sammen, noe som iallfall gav så pass åpning at det er mulig å få en bredere vurdering av disse sakene. Jeg går også ut fra at representanten er klar over at det ligger et eller annet Dok.nr.8-forslag om saken i en eller annen komite her i huset - det har gått en del rykter om det. Jeg mener at vi må ha en bevisst holdning til IT-satsingen ved at vi får IT-faget inn både i universitetssystemet og i det regionale høgskolesystemet. Jeg var inne på det i redegjørelsen min og skal ikke gjenta det nå. Jeg viser til at det fra næringsministeren nå kommer en melding om bl.a. IT, der også Regjeringens syn vil komme fram. Det skal bli spennende å se om det er mulig å få flertall i Stortinget for det. Men altså, den distriktspolitiske profilen vil være på plass der.

       Så til spørsmålet om jeg kunne tenke meg å foreslå forandringer når det gjelder de statlige institusjonene Posten og Televerket osv., som i det siste har fått fristilling av flertallet i Stortinget. For å være helt ærlig: Jeg har valgt å forholde meg til den virkeligheten jeg lever i. Jeg har valgt å forholde meg til at det er et flertall her i Stortinget som har omgjort disse bedriftene, og til at det fortsatt er et flertall som mener det er riktig - akkurat som jeg har valgt å forholde meg til at et flertall her i salen har vedtatt en EØS-avtale jeg var imot, og at det fortsatt er et flertall for en EØS-avtale, som jeg også må forholde meg til.

Signe Øye (A) : Statsråden svarte ikke på spørsmålet fra komitelederen om hva som er nytt i denne redegjørelsen. Hun kunne ikke komme med et eneste eksempel, men sier at det ikke er praksis at man kommer med konkrete tiltak i en redegjørelse. Men det har jo heller ikke vært praksis at man har gått så høyt på banen og brukt så store ord som Senterpartiet har gjort de siste fire årene når det gjelder distriktspolitikk. Og partiets kommunalpolitiske talsmann, Morten Lund, var usedvanlig klar i sin tale i debatten om distrikts- og regionalpolitikken i Stortinget 13. juni i fjor, da han sa følgende:

       « Senterpartiet vil snu flyttestrømmen når vi får regjeringsmakt. Vi vil snu kapitalstrømmen, kunnskapsstrømmen og ungdomseksporten. »

       Da må man kunne forvente at en statsråd fra det samme partiet kommer med noen nye konkrete eksempler - og jeg oppfordrer statsråden igjen.

       I sin redegjørelse sier kommunalministeren at vi ikke kan forvente like sterk vekst i sysselsettingen i kommunesektoren i årene framover. Det er også ganske oppsiktsvekkende ord fra en senterpartistatsråd, for vi vet jo at de kommunale budsjettene mest går til utbetaling av lønn, som igjen betyr arbeidsplasser. Det kommunalministeren da sier, er at lovnadene om mer penger til kommunene nå ikke lenger gjelder. Det skal bli spennende å se når budsjettet kommer til høsten.

       Regjeringen hadde også store ambisjoner, og den har tatt fatt i noen hovedutfordringer. Blant annet er tiltak for å redusere avstandsulemper noe den vil satse på. Da kunne en vel kanskje vente at lik bensinpris, som ble flagget så høyt i forbindelse med langtidsbudsjettet, også skulle være et av tiltakene. Og jeg spør statsråden: Hvorfor er ikke det et av tiltakene?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Hva er nytt i redegjørelsen? Jeg mener at det store, nye hovedgrepet er den helhetlige satsingen vi nå legger opp til på en bred front. Det nye er viljen til å se sammenheng i det vi gjør, viljen til å foreta konsekvensutredninger som viser de distriktspolitiske konsekvensene av vedtak som blir gjort i andre fagdepartementer - at vi får på bordet hva det f.eks vil si med en tung IT-satsing på Fornebu. Vi vet allerede hva det vil bety av investeringer og av sentralisering hit til en region som er så tungt belastet som det den er. Så sett ut fra ønsket om en distriktspolitisk satsing er det da det minst ønskelige som kan skje til neste år.

       Det som er nytt i den distriktspolitiske satsingen, er altså bredden, at vi ser at det er nødvendig å gå inn på en bred front, at den smale tradisjonelle distriktspolitikken ikke er nok. Hvis vi skal klare å møte det som er hovedutfordringen - det å få det siste store ungdomskullet som nå er i ferd med å komme ut av høyere utdanning, til å velge distriktene som et sted å bo - må vi altså være villige til å bruke personrettede tiltak, vi må gå inn og stimulere til bedriftsetablering, vi må gå inn med tiltak som gjør at vi får redusert avstandskostnadene, og vi må ikke minst klare å få til en positiv holdning. Distriktene må sjøl begynne å bli litt mer optimistiske og få litt mer tro på framtida, og så må de begynne å framstille de mulighetene de har, på en langt mer positiv måte enn det som har vært gjort tidligere.

       Før jeg sist høst kom inn på Stortinget, hadde jeg i mange år drevet med regionalpolitisk arbeid. Mitt hjemfylke, Nord-Trøndelag, har vært en sterk bastion for Senterpartiet. Jeg vet derfor veldig godt hvordan kritikken mot tidligere arbeiderpartiregjeringer er blitt fremmet - og hvordan de enkle alternativer er lansert. Gjennomgangstonen har vært klar: Nedgangen i folketall, distriktenes utfordringer, situasjonen i primærnæringene, kvinneunderskudd osv. har alt handlet om valg av politisk kurs. Det har vært snakk om politikernes vilje, ikke politikernes evne!

       Derfor har jeg lest kommunal- og regionalministerens distriktspolitiske redegjørelse med stor interesse. Hvilke radikalt nye tiltak skulle komme nå når man endelig hadde fått « rett farge » på kommunalministeren?

       Hvilke ord og uttrykk går så igjen i redegjørelsen? Jo, her brukes uttrykk som opprettholde produksjonen i primærnæringene, satse på etableringer, omstilling og nyskaping, satse på utdanning, entreprenørskap, satse på ny teknologi, bedre kommunikasjoner, fjernundervisning, åpenhet og mangfold. Og det understrekes at dette er et langsiktig arbeid, og at Regjeringens hovedgrep er samordning.

       Jeg er enig i at dette er sentrale stikkord i distriktspolitikken. Jeg kan derfor langt på vei slutte meg til både analysedelen og tiltaksdelen i redegjørelsen. Men det oppsiktsvekkende er jo at dette er den samme medisinen som ble foreskrevet både i den forrige distriktspolitiske redegjørelsen og i regionalmeldingen, som Stortinget behandlet i vårsesjonen i fjor.

       Det viktigste med redegjørelsen fra Queseth Haarstad er derfor at det nå har gått et erkjennelsens lys opp for Senterpartiet: Det finnes ingen enkle grep, det finnes ingen vidundermedisin, det finnes ingen snarvei. Det handler ikke bare om politisk vilje, det er også et spørsmål om hva som er mulig å styre politisk. Folks valg av bosted er ikke ensidig et spørsmål om politiske vedtak. Statsministerens nyttårstale har overhodet ikke hatt innvirkning på flyttestrømmen. Distriktspolitikk handler om et bredt spekter av politiske tiltak på kommunalt, regionalt og statlig nivå. Disse tiltakene handler i stor grad om å legge forholdene til rette, skape muligheter og danne grunnlag for aktivitet.

       Og på mange måter er det viktig at denne felles forståelsen nå kommer fram i dagen. Den distriktspolitiske debatten de siste årene har i for stor grad ført til feil fo-

       kus. I for stor grad har for mange i distriktene lent seg tilbake og tenkt at først og fremst er distriktenes problemer et ansvar for politikerne. De har trodd på retorikken om de enkle svar. Sannheten er jo at distriktenes utfordringer først og fremst må møtes av oss selv, vi som bor der. Det vil ikke komme noen utenfra og skape de nye arbeidsplassene; de må vi skape selv. Vi må selv ta tak i utfordringene knyttet til utdanning, forskning og anvendelse. Vi må selv skape de kulturelt aktive lokalsamfunnene preget av toleranse, åpenhet og forståelse. Det er ikke slik at nasjonal politikk overhodet ikke betyr noe, men all verdens distriktspolitikk vil ikke være tilstrekkelig dersom vi selv ikke tar tak. Nå har den nye regjeringen sluttet seg til denne analysen.

       Den store utfordringen er altså at vi selv må greie å bygge på fundamenter, at vi selv må greie å finne svarene. Så enkelt er det - og så vanskelig er det!

Torbjørn Andersen (Frp) : Kommunal- og regionalministeren hadde forrige torsdag en lengre redegjørelse vedrørende Regjeringens syn på den norske distrikts- og regionalpolitikken. Redegjørelsen inneholdt mest tradisjonell sentrumspolitikk og tilsvarende lite nytt og overraskende. Nok en gang ble det slått fast at den helt sentrale målsetting er å opprettholde bosettingsmønsteret i Distrikts-Norge gjennom en bevisst desentraliserende politisk tenkning og handling.

       Etter statsrådens redegjørelse kan man være fristet til å si at man nærmest sitter igjen med en følelse av at det er mest høyverdig å bo på landet og tilsvarende simpelt å bo i byer. Den grisgrendte bosettingen i Norge er blitt for hellig å regne. Mens man i andre europeiske land er opptatt av en økonomisk vekst i regionene, er man i Norge fiksert på å telle antall innbyggere og hus.

       Fremskrittspartiet har liten sans for denne særnorske og meget kostbare distriktspolitikken. Pengene som sprøytes inn i distriktene, kunne med fordel vært brukt til å utvikle velferden på flere andre viktige områder i samfunnet. En distriktspolitikk på bonderomantikkens og nostalgiens premisser er slett ikke i pakt med tiden. Men uansett så kan jeg si meg enig i at temaet bosettingsstrukturen og flyttemønstrene i det norske samfunn bør vies en viss politisk oppmerksomhet.

       En sentral og tradisjonell politisk strategi har i denne sammenheng vært å satse gjennom store overføringer til landbruket. Primærnæringenes plass i distriktssatsingen har alltid hatt topp prioritet hos de partiene som i dag utgjør den sittende regjering, noe som i tillegg ble bekreftet i statsrådens redegjørelse. Men å opprettholde landbruksproduksjonen, inntektsvilkårene og rekrutteringen til primærnæringene krever andre grep enn bare passive og generøse subsidieordninger.

       Oppmyking av det rigide systemet landbruket lider under gjennom odelsloven, konsesjons-, bo- og driveplikt, berørte ikke statsråden med ett ord. Etter mitt syn bør odelsloven fjernes, i det minste oppmykes vesentlig. Odelsloven er et stengsel for rekruttering av nye og pågangsrike mennesker samt kapitaltilførsel til landbruksnæringen. Det bondearistokratiet som vi har i dag, er en alvorlig hemsko for nye krefter og rekruttering til landbruket. Det burde statsråden innse.

       Vi må være villig til å sette en markedspris på bygdene, både økonomisk og kvalitativt.

       En annen problemstilling for utkanter og distrikter er de geografiske avstandene. Avstandsulempene ble fremholdt av statsråden som en annen hovedutfordring for distriktene, og dette er selvsagt riktig. Men her har regjeringspartiene selv nettopp bidratt til å maksimere avstandsulempene gjennom å sette verdensrekord i skyhøye bil-, bensin- og dieselavgifter, fordyre flyreiser med flyseteavgifter og samtidig føre en politikk med manglende bevilgninger til veiutbygging. Transportkostnadene er en økonomisk hemsko både for bedrifter og private ute i distriktene.

       Statsråden var naturlig nok også opptatt av å benytte bygdenes kvaliteter og muligheter som viktige virkemidler for å opprettholde bygdene som attraktive bosettingssteder. På visse områder opplever vi likevel at det derimot nettopp føres en politikk som i betydelig grad knebler distriktsbefolkningens muligheter til f.eks rekreasjonsmessig utfoldelse. En viktig trivselsfaktor for mange er bruk av f.eks snøscooter vinterstid. I utmarksområder er det strengt regulert, ja, nærmest totalforbudt i hele Sør-Norge. Ett av flere viktige kvalitetskriterier for mange som vil bo på bygdene, er ikke bare å ha en jobb, men også tilgang til natur og varierte naturopplevelser. Gjennom å opprettholde et altfor strengt regelverk om motorisert ferdsel i utmark i rekreasjonsøyemed, innsnevres friheten til rekreasjonsmuligheter ute i distriktene. Utfoldelsesmuligheten og rekreasjonsverdien forringes flere steder ganske kraftig av nasjonale lover og forskrifter.

       Den enkelte kommunes stilling som en demokratisk og forvaltningsmessig enhet i Distrikts-Norge må også styrkes. Mer selvstyre og økt ansvar for egen utvikling må virkeliggjøres. Mer fleksibel lokal rett til å disponere arealressurser til både industri, bolig og hyttebygging er alle virkemidler som i større grad må overlates mer suverent til de respektive kommuner. Kommunene må få langt større frihet og ansvar for sin egen situasjon og ikke bare innta rollen som statlig iverksetter og formelt klageorgan overfor statlige bevilgende myndigheter.

       Distriktsproblematikken og fraflytting er en meget kompleks historie, men det må til sist være den enkelte kommunes og det enkelte menneskets eget ansvar å fremstille sin egen kommune som et attraktivt sted å bosette seg og bli boende i. For å gjenreise interessen for å bo og leve på landet må imidlertid folk i distriktene så langt det er mulig tilbys de samme kvaliteter som befolkningen i mer urbane områder.

       Allikevel må vi innse at vi lever i et samfunn i stadig hurtigere endring både teknologisk, arbeidsmessig og bosettingsmessig. At folk flytter til mer urbane områder, er en personlig avgjørelse som vi som politikere fullt ut må respektere.

       Åfinne den naturlige balansen bosettingsmessig mellom bygd og by, er et spørsmål om at dette må få tilpasse seg over tid.

       Avslutningsvis vil jeg understreke at det er en politisk oppgave å sørge for at forholdene tilrettelegges i best mulig grad for bosetting både i distriktene og i byene.

       Min konklusjon er imidlertid helt klar. Vi har som samfunn ikke råd til å videreføre dagens kostbare distriktspolitikk - ikke råd til å føre den kostbare politikken videre inn i fremtiden når det samtidig er pengemangel på mange andre områder - viktige velferdsområder - ellers i samfunnet.

       Hans J Røsjorde hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Signe Øye (A) : Det var vel ikke bare jeg og mitt parti som ventet med stor spenning på kommunal- og regionalministerens redegjørelse for Stortinget sist torsdag. Forventningene var ikke minst skapt av ministerens eget parti, Senterpartiet, for alle vet jo at Senterpartiets største og viktigste hjertesak er distriktspolitikken. Distriktspolitikken er Senterpartiets fanesak, og det ble flagget med store bokstaver både under valgkampen og i Voksenåsen-erklæringen. Men hva opplever vi i redegjørelsen? Nye tiltak som skal snu flyttestrømmen, er fullstendig tonet ned.

       Konklusjonen må bli at virkeligheten har seget langsomt, men sikkert innover Regjeringen, måned for måned, og etter bare sju måneder hadde de fleste vyene prellet av og tilbake stod en videreføring av Arbeiderpartiets distriktspolitikk. Det er vi i Arbeiderpartiet glad for, for vi tror ikke det er mulig å opprettholde folketallet i hver eneste lille kommune her i landet, vi tror ikke det er mulig å vedta hvor folk skal bo, slik Senterpartiets mål er. Men vi må føre en distriktspolitikk som gjør at vi opprettholder bosettingen i hele landet.

       Går vi tilbake til februar i år, hadde media stadig nye politiske utspill fra Regjeringen om hvordan flyttestrømmen skulle snus. Lundteigen hadde resepten: Kommunene må få mer igjen for de store naturressursene de har! Senterpartiets Tor Nymo hadde løsningen, i hvert fall for Nord-Norge: Lavere skatt i nord! Kommunalministeren kalte forslaget for et nyttig innspill og lovet at hun ville se nærmere på det og gi det en grundig behandling. Roger Enoksen hadde løsningen: Øk arbeidsgiveravgiften i Oslo og Akershus med 3-4 % så flytter bedriftene nordover! Statssekretær Hagen hadde løsningen: Gi bedriftene i distriktene nye skattefordeler gjennom skattefri avsetning til kompetanseheving og investeringer! Han sa òg at målet om at alle kommunene i landet fortsatt skal opprettholde folketallet, står ved lag, men han syntes det var litt utidig å mase om det nå. Det manglet ikke på friske utspill. Dette koster penger, men nå er det vel Senterpartiets tur til å få sine saker igjennom, tenkte vi i Arbeiderpartiet.

       Men så kom mars og regjeringskonferansen. De fleste har jo hørt om den. Statsråden kalte sine medstatsråder, som vel å merke alle hadde sittet like lenge i Regjeringen, for « rått parti ». Etter regjeringskonferansen ble det nye toner fra Regjeringen, spesielt fra Senterpartiet.

       Nå ble sjelen og psykologien like viktig som arbeidsplassene for folk i distriktene, og kommunalministeren mente at investeringer i kultursektoren ville snu flyttestrømmen. Tilhørighet og frisk luft var resepten. De dyre tiltakene var skiftet ut med de billige, eller de som var helt gratis. Mitt delmål er å bremse utviklingen, sa statsråden. Slik kan altså verden forandre seg på relativt kort tid.

       Nå skal ikke jeg svartmale redegjørelsen. Det var mye bra i den, og det meste er en videreføring av Arbeiderpartiets politikk, som vi selvfølgelig støtter. At Regjeringen nå tar innover seg at å satse på jenter i distriktene er like viktig som å satse på guttene, og følger opp forliket om budsjettet mellom sentrumspartiene og Arbeiderpartiet sist høst, var jo selvfølgelig og måtte komme.

       Men det er også noe som bekymrer meg når det gjelder det sentrale østlandsområdet, og det er at kommunalministeren igjen signaliserer at hun vil styre sterkere de statlige investeringene i sentrale strøk og vil vurdere hva som er strengt nødvendig å gjennomføre i nåværende pressituasjon.

       Er det samferdselsbevilgningene i sentrale strøk som skal bremses, eller er det eldresatsingen? Vi vet at det er her det er dårligst barnehagedekning, størst skoleklasser og dårligst tilbud til eldre. Dette gjelder ikke alle kommunene, men i mange kommuner sentralt. Men det er en grunn for det. Dårlig kommuneøkonomi og stor arbeidsledighet også i disse områdene får ta den vesentligste skylden. Nå går det bedre, men det er mye å ta igjen. Derfor må vi passe på at vi ikke setter inn tiltak som gjør forskjellene enda større på disse områdene. Målet om likeverdige tjenester over hele landet, som også er nedfelt i Voksenåsen-erklæringen, må fortsatt stå ved lag.

Jan Sahl (KrF) : I avisen Nationen den 29. april i år skriver John Gustavsen fra Tromsø en kronikk med overskriften « Verdiar i ei samebygd ». Han avslutter kronikken på følgende måte:

       « I heimbygda er det ikkje mange menneske tilbake. Fiskebruket la kapitalen ned, skulen er stilt inn, til hausten skal posten vekk; ja sjølv den einaste telefonkiosken i bygdesenteret er rykka opp med jorda av Tormod Hermansen sine trufaste tenarar. Storsamfunnet gjer så godt det kan for å øydeleggja bygdesamfunn som 9778 Repvåg.

       Men nokre held ut.

       Når verdikommisjonen skal trekkja sine konklusjonar, gjer den kanskje klokt i å sjå til slike lokale samfunn. ... Dei få ibuarane som er attende i heimbygda er i seg sjølv ein verdikommisjon, sjølv om dei ikkje kan slå i bordet med så mange akademiske vitneprov. »

Dette synes jeg er kloke ord! Kristelig Folkeparti mener det er god verdipolitikk å ta vare på de små lokalsamfunn, fordi vi her møter kvaliteter som folk i dag søker etter.

       Når folk blir spurt: Hva er det gode liv? - da er det ett ord som på mange måter samler svarene, nemlig trygghet. Å ha familie og nære venner er viktig, og ord som stabilitet og sosialt nettverk blir ofte nevnt. De fleste synes også det er berikende å kunne stille opp for andre.

       Distriktskommunenes store fortrinn er nettopp at de kan tilby stabilitet og gode oppvekstvilkår. Men skal distriktene overleve, mener Kristelig Folkeparti at det kreves en aktiv politisk handling fra dette hus, og jeg vil kort peke på to områder hvor det nå haster.

       Det ene området er grundig behandlet i den redegjørelsen vi i dag har til behandling, nemlig temaet « reduksjon av avstandsulempene ». Her er temaene kilometer, tid og pris på vei, båt, jernbane og fly. Her gjelder det teleinfrastruktur, informasjonsteknologi, service i posten osv.

       Som bakgrunn for mitt engasjement, vil jeg trekke fram noen opplevelser jeg har fra en befaringsrunde på Lovund i Nordland, ei øy langt uti havet med 250 innbyggere. Her sliter de med å få oppgradert et fylkesveifergesamband til riksveifergesamband for å kunne få en større ferge. Men på grunn av antall innbyggere er dette vanskelig. Men i dette øysamfunnet produseres det laks og kvitfisk i dag tilsvarende 1/3 av et lofotfiske, og de regner med i løpet av få år å kunne produsere tilsvarende et halvt lofotkvantum! Hver innbygger på øya representerer i dag en produksjon på 80.000 kilo fisk! De har en ferge som tar 18 personbiler, eventuelt to trailere og noen få privatbiler. Turen til fastlandet tar seks timer tur-retur. Her skal det passere fire-seks trailere hver dag, og hvis folk skal planlegge å reise på tur med bilen, må de sende den i forveien dagen før i håp om å komme fram i rett tid. Her kreves det handling, og det nytter ikke bare å telle hoder i distriktene, en må også ta hensyn til den produksjon som foregår. Derfor mener Kristelig Folkeparti at det er et altfor lettvint resonnement i samferdselspolitikken å argumentere med at pengene må brukes der flest folk bor.

       I Nordland fylke kan man plassere inn Østfold, Aust-Agder, Buskerud, Oslo, Akershus og Vestfold, og enda er det ledig plass. Nordland har 11 % av veilengden her i landet, men får bare 6,4 % av bevilgningene.

       Distriktene har ikke så mange hoder som i sentrale strøk, men de har stor produksjon av bl.a fisk og trenger derfor sårt reduksjon av avstandsulempene.

       Trygghet for liv og helse etterspørres også i distriktene, og jeg vil til slutt bare kort også nevne kampen for lokalsykehusene som føres i dag. Akuttberedskapen foreslås redusert ved de fleste lokalsykehus, og fødetilbudene sentraliseres. Lokalsykehusene foreslås omgjort til spesialistsykehus med i beste fall dagakuttberedskap. Hvordan reagerer distriktsbefolkningen på en slik utvikling? Omtrent som følger: Den dagen jeg trenger spesialisthjelp for å få operert f.eks en hofte, har jeg tid til å reise dit spesialistsykehuset ligger, men den dagen jeg blir akutt alvorlig syk og ikke når fram til akuttmottaket i tide, så slipper samfunnet å behandle meg!

       Ågjøre om dagens lokalsykehus til spesialistsykehus uten døgnkontinuerlig akuttberedskap og nedlegge fødetilbud i distrikter med store avstander, er etter mitt skjønn et politisk bomskudd. Reduksjon av avstandsulemper og trygghet for liv og helse vil være viktige bidrag i en distriktspolitisk handlingsplan.

Synnøve Konglevoll (A) : I kunnskapssamfunnet Norge tar mange flere utdanning enn før, og stadig flere tar lengre utdanning. I dag har alle 16-åringer rett til videregående utdanning. Det er et resultat av ei helt nødvendig satsing. Men det fører samtidig til at mange flere ungdommer flytter fra hjemplassen sin allerede som 16-åringer. I tillegg til det velger én av to å ta mer utdanning enn videregående skole. Dermed forlenges tiden man er borte til fem, seks, sju år eller mer, og på den tida finner mange en samboer eller en ektefelle som også tar høyere utdanning, og som ofte kommer fra en annen plass.

       Utfordringene i kunnskapssamfunnet er mange, iallfall fire av dem er knytta til distriktspolitikken:

       For det første må vi skape varierte arbeidsplasser for ungdom med høyere utdanning i distriktene. Tilbudet må være variert fordi det ofte er par som flytter, og sjøl om sentrumsregjeringa helst vil at mor skal stå utenfor arbeidslivet mens ungene er små, ja, så ønsker også jenter en spennende og faglig utviklende jobb når de har valgt å bruke tid på en høyere utdanning.

       Vi skal ikke legge til rette for arbeidsplasser for folk med høyere utdanning bare fordi de har høyere utdanning. Enda viktigere er det faktisk at stadig mer av verdiskapinga er kunnskapsbasert. Kunnskapen man putter i et produkt, utgjør en stadig større del av verdien til produktet.

       I kunnskapssamfunnet vil stadig flere av de nye arbeidsplassene komme i kunnskapsbaserte næringer og innafor utdanning og forskning. Da kan ikke de arbeidsplassene komme bare i de sentrale strøk, de må komme i hele landet.

       For det andre: For å legge til rette for næringslivet i distriktene er det helt nødvendig at alle deler av landet er sikret tilgang på gode teletjenester sånn at man kan bruke informasjons- og kommunikasjonsteknologi. I dag er det store forskjeller når det gjelder både tilgang, kapasitet og pris. På samme måte som det offentlige skal ha et ansvar for veier, havner, bruer og tunneler, så må det offentlige ta et ansvar når det gjelder den elektroniske motorvegen. Derfor er det gledelig at sentrumspartiene i Stortinget støttet forslaget som var fremma av Arbeiderpartiet, Høyre og SV om å utarbeide en plan for forsert utbygging av framtidsretta bånd og linje med tilstrekkelig kvalitet, sånn at husstander og virksomheter over hele landet kan ta i bruk nye kommunikasjonsmuligheter.

       For det tredje må det legges til rette for utdanning i distriktene. Da må vi fortsatt prioritere høyskolene, fortsette utbygginga av Universitetet i Tromsø og legge til rette for desentralisert utdanning også i forbindelse med etter- og videreutdanningsreformen. For å legge til rette for desentralisert utdanning foreslo Arbeiderpartiet i budsjettdebatten før jul å opprette en egen pott der staten og høgskolene i lag setter inn penger, og at de så lar denne potten finansiere ekstrautgiftene for de høgskolene som vil legge utdanningstilbud desentralisert. Det var et glimrende forslag, for på den måten kan alle høgskolene være med og betale for dem som velger å gi desentralisert utdanning. Sentrumspartiene var enig i merknaden, men stemte mot forslaget sist høst. Jeg håper ved neste korsvei at det kan være et flertall for dette.

       Den fjerde utfordringa er bedre å kunne verdsette den praktiske og lokalt forankra kunnskapen. I kunnskapssamfunnet må vi unngå at de uten høgre utdanning og akademisk legning faller utenfor. Alle ønsker ikke å ta høgre utdanning, og det bør heller ikke være et mål. I Distrikts-Norge vil primærnæringene fremdeles være grunnlaget for bosettinga. Vi trenger arbeidsfolk som kan løse de praktiske oppgavene. Men også folk som skal løse de praktiske oppgavene, må få tilgang til ny kunnskap og til å få verdsatt sin praktiske kompetanse.

       Jeg vil gjerne avslutte med å si at jeg er optimist, fordi jeg tror det gjennom politiske prioriteringer er mulig å skape et grunnlag for arbeidsplasser og utdanningsmuligheter i distriktene. Vi har kommet et viktig skritt på vegen nå når det er et flertall i denne salen som er enig om virkelighetsbeskrivelsen, når senterpartistatsråden i redegjørelsen har lagt opp til å videreføre Arbeiderpartiets distriktspolitikk.

       Statsråden sa i replikkvekslingen etter sitt innlegg i dag at hun forholder seg til virkeligheten. Det gjør også folk i distriktskommunene, og når jeg har reist rundt, mest i mitt eget fylke, har jeg møtt optimisme, pågangsmot og ekte engasjement.

       Det finnes ingen mirakelkur for å snu flyttestrømmen. Det som må til, er et kontinuerlig og målrettet arbeid. Og sjøl om debatten har gått friskt her i dag, opplever jeg at det er et flertall for et konstruktivt arbeid i Stortinget nå. Det er jeg glad for.

Per-Kristian Foss (H) : Etterutdanningen for sentrumspartiene fortsetter. Regjeringens distriktspolitiske redegjørelse er et levende eksempel på det. Få er så ærlige som barne- og familieministeren var i dagens NRK-morgensending, hvor hun sa at hun visste mer nå om flyktning- og asylsaker enn hun visste før hun kom i regjering, og at hun heretter aldri kom til å uttale seg så lettvint som hun gjorde da hun var i opposisjon. Sjelden får vi såpass ærlige og oppriktige vitneutsagn - får jeg vel si. Det nærmeste distriktsministeren kom det i dagens debatt om redegjørelsen, var å fortelle oss at regjeringspartiene nå forholder seg til virkeligheten. Det er også et skritt i riktig retning. Det gjorde de ikke før valget. Derav oppstod det mange misforståelser om hva regjeringspartiene faktisk kom til å gjøre.

       Jeg har også registrert at statsråd Queseth Haarstad nå opererer med den målsetting at det ikke er mulig å snu flyttestrømmer, men at det er mulig å bremse flyttestrømmene på sikt. Det er noe annet enn hva man sa før valget. Det er et skjønnsspørsmål om man skal kalle dette prisverdig ærlighet etter valget, eller om man skal kalle det for å føre folk bak lyset før valget. Jeg tror velgerne får bedømme dette. Men velgerne opplever iallfall at det er andre partier man nå står overfor.

       Jeg vil berømme statsråden for en på mange måter nøktern redegjørelse. Jeg savner allikevel en analyse - siden statsråden la vekt på at dette ikke er et budsjett med konkrete forslag, men en analyse, og jeg skal forholde meg til det - en analyse av hvorfor nåværende meget sterke virkemidler i Norge, og de er relativt sterke sett i forhold til dem som brukes i de fleste andre land, ikke har virket tilstrekkelig i forhold til privat sektor, som fortsatt sliter med de samme problemer, lavere lønnsomhet, lavere inntjening, større problemer og mindre egenkapital i Utkant-Norge enn i sentrale strøk.

       Privat sektor er hovedproblemet i Utkant-Norges sysselsettingssituasjon. Da synes jeg det er viktig å sette et søkelys på politikken som virker overfor dette næringsliv, og konstaterer at vi vel står overfor en politikk nå, ikke minst som et resultat av lønnsoppgjøret, som blir tøffest for de minste bedriftene som ligger lengst unna sentrale strøk. Det er en konsekvens som man meget fort må forholde seg til.

       Jeg har også lyst til å peke på at distriktspolitikken mer er et resultat av økonomisk politikk og næringspolitikk ført i de andre departementer enn i distriktsutbyggingsdepartementet. Fiskeripolitikken er et eksempel. Jeg reagerer sterkt på den nye regjerings signaler i fiskeripolitikken, som legger hindringer i veien for fiskeriindustrien og oppdrettsnæringen i våre nordligste fylker, Troms og Finnmark. De får dårligere vilkår enn vanlig er for oppdrettsnæringen.

       Oppdrettsnæringen har behov for å tilføres kompetanse og ikke minst kapital. Da er det unaturlig å ilegge stengsler i denne landsdelen som ikke eksisterer i de andre landsdelene. Dette vil Stortinget måtte ta stilling til, og jeg håper at Stortinget her er på landsdelens side, i retning av at industrien får mulighet til å fornye seg gjennom kapital også utenfra landsdelen. Jeg legger også vekt på at landsdelens egne næringsinteresser, særlig innenfor fiskeriindustrien, må samle seg og styrke seg, og som et ledd i den styrkelsen er det å få tilført kapital utenfra også viktig.

       To ord om utflytting av statsinstitusjoner fra Oslo. Dette er gamle tanker, intet nytt. Det har vært forsøkt tidligere, og et bredt flertall har falt ned på at det er ufornuftig å flytte ut det som er eksisterende. Kostnadene og kvaliteten - jeg hadde nær sagt - går hver sin vei, kostnadene går opp, og kvaliteten går ned ved tvungne flytteprosesser. Men jeg har lyst til å understreke at det å flytte institusjoner ut av Oslo før de er etablert, med andre ord når man har blanke ark, har gitt mange positive resultater. Samtidig er det viktig å legge vekt på at det er tilgjengelighet for hele Norge som må være det avgjørende for lokalisering, ikke en påtatt utflytting uansett.

       Jeg har lyst til å si til slutt at jeg tror at et av de viktigste virkemidler i en aktiv distriktspolitikk utover det jeg nå har nevnt, er å redusere avstandsulemper. Det er og blir et problem i et land som vårt, både når det gjelder kostnader, lengde og kvalitet på veier. Den som skal satse aktivt i distriktspolitikk, bør ligge fremst i rekken når det gjelder å investere i nye, moderne veier.

       Og helt til slutt:

       Alt det som er sagt i denne debatten av representanter fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, bør de ta med seg i behandlingen også av IT Fornebu. Det vil nemlig stå i grell kontrast til alt som her er sagt, hvis man nå skal pøse nye subsidiemidler inn i tjukkeste Oslo-området på en måte som utkonkurrerer satsing som er gjort, og som er vellykket, i distriktene.

Presidenten: Den reglementsmessige tid for formiddagens møte er nå omme. Presidenten vil foreslå at behandlingen av dagens kart fortsetter i nytt møte kl. 18 - og anser det for bifalt.

       Leif Lund (A) : Dette er begynnelsen på en omlegging av distrikts- og regionalpolitikken, sier statsråden, og hun er glad for den brede støtten som er kommet fram gjennom debatten. Jeg vil i mitt innlegg gå inn på en sak som vil vise om det er en helhetlig omlegging.

       Under behandlingen av statsbudsjettet i høst var det viktig for regjeringen Bondevik å gjøre Kommunal- og arbeidsdepartementet om til et kommunal- og regionaldepartement, for at det skulle være et departement som skulle drive en overordnet distriktspolitikk. Til pressen har statsråd Queseth Haarstad uttalt at departementet

« skal granske og « overprøve » vedtak i alle andre departementer for å hindre en økt sentralisering ».

       Arbeiderpartiet var med og sørget for at denne omleggingen av departementet ble gjennomført, og vi er enig i at det bør drives en aktiv distriktspolitikk.

       Statsråd Queseth Haarstad uttalte til Bergens Tidende den 12. februar 1998 bl.a følgende, som også representanten Andersen fra SV har tatt opp:

       « Store statseide virksomheter som Statoil, Statkraft, Posten og Telenor vil bli bedt om å gå i dialog med departementet som ønsker å drøfte planer som berører sysselsettingen i distriktene. »

       Da blir det vanskelig å forstå når jeg i Stortingets spørretime i går på spørsmål om det var i tråd med Regjeringens distriktspolitikk å legge ned distribusjonen ved Arcus AS i Bergen og flytte denne til Oslo, fikk til svar av nærings- og handelsminister Sponheim at « denne regjeringen har en aktiv og offensiv distriktspolitikk », og at det er

« kunstig å forsøke å skape en motsetning mellom en bred distriktspolitisk satsing og det å akseptere at statseide bedrifter løpende må tilpasse sin virksomhet til endrede markedsforhold ».

       Hvor er dialogen mellom departementene når det gjelder statseide selskaper, slik statsråden for Kommunal- og regionaldepartementet sier det skal være når det berører planer om sysselsetting? Jeg forventer at statsråden griper konkret inn i denne saken, skal Regjeringen ha noen troverdighet.

       Det blir vanskelig å være politiker. Og det blir mye vanskeligere for dem som ikke er politikere, å få tillit til det vi sier og vedtar. Jeg tillater meg å mene at denne regjeringen gjennom den distrikts- og regionalpolitiske redegjørelsen bruker retorikk som viser seg ikke å være reell når det kommer til konkrete handlinger.

       Jeg stilte spørsmål i den ordinære spørretimen den 25. mars i år om Kommunaldepartementet ønsket at Trondheim skulle få et alternativt finansmiljø til Oslo. I sitt svar til meg pekte statsråden på de finans- og forskningsmiljøene som er i Trondheim. Dette skapte en del reaksjoner fra andre finans- og forskningsmiljøer, bl.a i Bergen. Jeg er derfor glad for at statsråden nå har tonet dette ned i redegjørelsen, hvor det heter:

       « Vi arbeider også med etablering av alternative finans- og utviklingssentra til konsentrasjonen i Oslo. Trondheim er et av de aktuelle alternativene ut fra sin beliggenhet og sitt kompetansemiljø. »

       Jeg må si at det er svært uklart hva som menes, og det er kraftig tonet ned i forhold til svaret jeg fikk den 25. mars. Det tror jeg er et resultat av at dette ikke var gjennomtenkt fra Regjeringens side.

       Et finanssentrum kan ikke vedtas, det må skapes ved at resultater oppnås. Regjeringen sier i redegjørelsen:

       « Spørsmålet om å utvikle større finansmiljøer utenfor Oslo vil bli utredet videre i samarbeid mellom berørte departementer, og konkrete forslag vil bli fremmet av vedkommende fagdepartement. »

       Arbeiderpartiet har ingen tradisjon for å peke ut hvor finanssentra skal ligge, og vi ønsker ingen kamp mellom Bergen og Trondheim. Vi mener, som jeg har pekt på, at finansmiljøene ikke kan vedtas, men må skapes. Da vil resultatet gi seg selv. Da blir det ikke et distriktspolitisk spørsmål hvor et eventuelt finansmiljø skal ligge, men det blir lagt der det beste miljøet er.

       Finansmiljøene i Norge er små både i nordisk og europeisk sammenheng, så det vi må jobbe med i Norge, er å styrke finansmiljøene, ikke svekke dem.

Randi Karlstrøm (KrF) : Jeg er glad for kommunalministerens fire prioriterte områder med bl.a vektlegging av personrettede tiltak, og viser til de positive erfaringene vi har i Nord-Troms og Finnmark. Likevel vil jeg trekke fram signalene om at Regjeringen aktivt vil være med på å utvikle og støtte opp om fagmiljøene i distriktene som noe av det aller viktigste for å få til en varig virkning av innsatsen. Skal distriktene være spennende steder å etablere seg, må de også være steder med visse karrieremuligheter i tillegg til at de ofte er attraktive bosteder.

       Bygdeutvikling er blitt en sentral del av distriktspolitikken i Norge. Bygdeutviklingsfondet og SND har lenge stilt til disposisjon risikovillig kapital for å hjelpe gründere og ildsjeler til å realisere sine ideer i Bygde-Norge, gjennom bl.a etablererstipend. Vi har fått fram mange små foretak, for ikke å si mikrobedrifter, i lokalsamfunnene som har bidratt til å gjøre bygda til et spennende sted å satse egenkapitalen sin videre. Spesielt viktig er mange av de bedriftene som kvinner har igangsatt, som ofte er av mikrostørrelse. Likevel sliter vi med en ganske laber interesse for kvinnesatsing for tida, og mange mener at nå får det være slutt på denne kvinnesatsingen. Jeg deler ikke dette synet. Jeg tror bestemt at kvinnesatsingen er viktigere enn noen gang for å gjøre distriktssamfunnene til attraktive bosteder og etableringssteder for hushold.

       Bygdeutvikling må være et viktig perspektiv i distriktspolitikken. Jeg mener at det i den videre prosessen med å konkretisere lokalsamfunnsutviklingstiltak bør de erfaringene vi har gjort med bygdemobilisering og bygdeutvikling, nedfelles i måten distriktskommunene driver kommuneplanarbeid og næringsutvikling på. Kommuneplanverket må i større grad enn det som er vanlig praksis i dag, ta utgangspunkt i befolkningens nærmiljøperspektiv i tillegg til den tradisjonelle sektortenkningen. Sektortenkningens perspektiv fører altfor ofte til at en tar beslutninger som virker sentraliserende innad i distriktskommunene. Her ser jeg faktisk et sammenfall mellom nærmiljøperspektivet og bygdeinteressene og den miljøsatsingen som forventes i Agenda 21. Småsteder som klarer å gjøre seg attraktive som bosteder, har større sjanse til å bygge opp gode fagmiljø innenfor alle næringer og sektorer. Når en i det videre arbeidet satser på aktive og funksjonelle sentre, må en samtidig hjelpe kommunene i dette arbeidet slik at de også blir tettsteder som støtter og samarbeider med egne bygder, i stedet for å bli konkurrenter til bygdene med hensyn til arbeidskraft og ressurser. Jeg tror at det er mulig å utvikle planleggings- og beslutningsredskap som bidrar til en slik utvikling.

       Nærmiljøet er de unges første og egentlige møte med verden. Det tar som kjent en hel bygd å oppdra et barn. Identitet og selvbilde i denne bygda og nærmiljøet vil forme de unges røtter til hjemstedet og også deres samfunnsengasjement. De unge i distriktene må få anledning til å feste gylne røtter, gis anledning til alle de positive assosiasjonene som skal til for at de som voksne skal bli aktive næringsaktører i eget lokalsamfunn. Lokalsamfunnet er den viktigste læringsarena, og noen pedagoger sier det egentlig er den eneste. De lokale næringer må utfordres til i større grad å ta del i dette. Fiskerinæringen eller oppdretterne har f.eks ingen ungdomsorganisasjoner og driver ikke ungdomsarbeid, så vidt jeg vet, til tross for at de forvalter vår største felles ressurs. Nå ser jeg bort fra oljen. Drar de unge fra fiskeribygda uten gylne røtter i lokalsamfunnets hjørnesteinsbedrift, hvordan kan vi da tro at de vil komme tilbake til samme bygd med tipp topp fiskeriutdanning? Jeg ser utviklingstiltak rettet mot ungdom på denne sektor som et svært viktig langsiktig distriktstiltak.

       I distriktspolitikken må vi også utforme en distriktspolitikk for nordområdene våre, som på mange måter er spesielle, som tar tak i de utviklingsspørsmål som finnes her, både med hensyn til bygdepolitikk og politikk overfor de samiske bosettingsområdene. Tiltakene i distriktspolitikken må i større grad gripe tak i flaskehalser og strategisk viktige områder i stedet for prestisjeprosjekter.

Eirin Faldet (A):

« Det trengs en ny kurs for Norge for å få til en bedre utvikling i hele landet. Det trengs nye folk ved roret. Det trengs tydeligere mål for samfunnsutviklingen, og det trengs en synlig vilje til å korrigere kursen når utviklingen går i feil retning.

       Dette trengs for å gi tilbake grunntrygghet og optimisme til de mange som har sterke røtter i et lokalsamfunn i distriktene, og til mange andre som har lyst til å satse framtiden sin der, men som ikke tør i dag fordi sentraliseringskreftene får herje så fritt og uten styring. »

       Dette kunne vært mine ord i dag. Det er det ikke. Det er direkte sitat fra representanten Morten Lunds gnistrende innlegg under debatten om regionalmeldingen for ca ett år siden. Den gangen malte Senterpartiet distriktene svart, og lyset gikk. Nå hadde den nye regjeringen en sjanse til å spre lys og glede ute i distriktene, men det som hovedsakelig er nytt i denne redegjørelsen, er Senterpartiets erkjennelse av at det kanskje ikke er så lett allikevel. Statsråden selv- ja, jeg beklager, Ragnhild Queseth Haarstad er et kjempefint menneske, og jeg syns synd på henne i denne sammenheng - innser jo nå at det er en møysommelig prosess som ikke er gjort over natten. Men det var faktisk det vi sa.

       I sitt innlegg for et år siden slo Morten Lund kategorisk fast:

       « Vår kursomlegging skal bygge på konkrete mål for bosettingsmønsteret knyttet til folketallet i den enkelte kommune. Vi vil gi folk garantier om avstandskostnader. »

       Senterpartiet ville også inn i regjeringen for å snu flyttestrømmen. Disse store ordene er vel borte nå. Borte er forslaget om returkonsulenter. Nå snakkes det om å bremse flyttestrømmen og å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Senterpartiets møte med virkeligheten betyr i alle fall at det er kommet noe godt ut av regjeringsskiftet, og det er bra. For så lenge vi har samme forståelse av virkeligheten, er det mye lettere å bli enige om å hvilke virkemidler som skal til for å få en ønsket utvikling. Vi kan være enige om at vi må satse på ungdom og kvinner. Vi kan være enige om at vi må skape arbeidsplasser for ungdom med høyere utdanning. Vi kan være enige om en næringsutvikling som tar i bruk ny teknologi og etablering av flere nye servicenæringer - en fremtidsrettet utvikling. Det ser til og med ut som om vi kan være enig i at det er viktig å satse på regionsentre som en buffer for utkantkommunene. Dette er en helt annen enighet enn den vi hadde da Senterpartiet utgjorde opposisjonen. Det gir et godt grunnlag for at alle gode krefter ute i kommunene kan forene seg med de virkemidler de har til rådighet, slik at lokale ønsker og behov kan møtes med en sentral satsing.

       Senterpartiet har lenge vært negativ til SND og har ønsket en annen organisering, mer lik det gamle DU. Så leser jeg i avisen at to sykepleiere som er ansatt i Nord-Odal, har fått etablerertilskudd fra SND for å starte privat praksis. Dette stiller jeg meg undrende til og må spørre statsråden om dette er den nye linjen i SND.

       Jeg har også merket meg at statsråden ikke sa et ord om kommuneøkonomien i sin redegjørelse. Det kommer vel senere. Men både statsministeren og kulturministeren har tidligere understreket at kommuneøkonomien er grunnlaget for en ønsket utvikling i distriktene. Senterpartiet har tidligere lovet 3,5 milliarder kr mer her. I høst kom det et lite drypp, men etter de signaler som nå er kommet, er kranene fullstendig stengt, og kommunene i distriktene kan ikke vente seg noen drahjelp fra sentrumsregjeringen i så måte.

       Morten Lund sa i sin svarreplikk til representanten Kristiansen tidligere i dag at folk i hele landet er glad for at det er kommet en ny regjering og at det er blitt optimisme i distriktene. Da er mitt enkle råd til representanten Morten Lund å ta noen telefoner til ordførere fra Senterpartiet i Hedmark, for blant dem var det faktisk stor misnøye med Regjeringens distriktspolitiske redegjørelse. Men kanskje ikke disse ordførerne hørte statsministerens nyttårstale, som ifølge representanten skulle spre optimisme og lys over Distrikts-Norge. Ja, vi får håpe at Morten Lund kan istemme den gode sangen som arbeiderbevegelsen har: « Se, det lysner av dag over landet. »

Rune E Kristiansen (A) : Jeg synes statsråden både i redegjørelsen og i innlegg tidligere i dag har vist vilje til samarbeid, og jeg oppfatter også mye av det hun har sagt, som at det skal være fullt mulig å samarbeide med Arbeiderpartiet. Men jeg hadde håpet at den kommunalpolitiske talsmannen i Senterpartiet hadde vist en noe annen vilje enn den han har gitt uttrykk for tidligere i dag, ikke minst med tanke på alle de angrep han rettet mot Arbeiderpartiet - uten å nevne f.eks. Høyre og Fremskrittspartiet med et ord. Jeg håper ikke at det er et signal om at Senterpartiet eller Regjeringen søker et samarbeid med Høyre og Fremskrittspartiet i distriktspolitikken. Jeg har i hvert fall tillit til at statsråden ikke går i den retning.

       Det har vært sagt mye om den såkalt grunnleggende snuoperasjonen. Man må gjerne uttrykke seg sånn i en redegjørelse, men bare ett råd: Ikke ødelegg de sentrale strøk ved den tankegangen. Det er litt viktig det også.

       Så kan jeg ikke la være å si dette: Statsrådens politiske rådgiver, Eva Lian, satt i kommunalkomiteen i forrige periode, og i 1996 sa hun følgende fra denne talerstolen under en tilsvarende debatt:

       « Jeg har også sett at kommunalministeren er alene fra Regjeringen på skansen i dagens debatt. Fiskeriministeren er ikke her, landbruksministeren er ikke her, heller ikke næringsministeren og langt fra samferdselsministeren - han har vi ikke sett snurten av. Det er en interessant observasjon - og kommunalministeren kan være så dyktig han bare vil - men etter min mening er dette et tegn på et defensivt regjeringsparti. »

       Jeg nevner det fordi vi såpass mange ganger i distriktsredegjørelser har blitt angrepet nettopp på det punktet. Jeg skal ikke si mer. Sitatet er der. Folk får tenke gjennom det selv.

       Derimot synes jeg det er svært positivt at statsrådens redegjørelse er knyttet så sterkt til utdanning. Jeg hadde jo håpet at utdanningsministeren hadde vært med i debatten, fordi det statsråden sier, er i realiteten i tråd med de retningslinjene Arbeiderpartiet la opp til og har fulgt i årevis, nemlig å se på utdanningsspørsmålet for å beholde ungdom i Distrikts-Norge.

       Representanten Østberg fra Kristelig Folkeparti spurte tidligere i debatten om Arbeiderpartiet vil støtte Regjeringens konkrete forslag til utbygging av Universitetet i Tromsø. Ja, selvfølgelig. Men det interessante er jo hva Regjeringen kommer med når det gjelder de andre universitetene. Men jeg har registrert at det i redegjørelsen sies at Tromsø vil bli prioritert. Det er positivt. Vi sier ja, men vi venter noe langt mer enn bare Tromsø-universitetet.

       Nå sa representanten Faldet noe om kommuneøkonomien. Men jeg hadde i hvert fall ventet at noen fra regjeringspartiene hadde uttrykt seg positivt om det som nå skjer i Kommune-Norge i forhold til skatteinngangen. For tall tilsvarende de som i dag presenteres, ble for få år tilbake mer eller mindre latterliggjort når Arbeiderpartiet la fram prognoser i forhold til hva vi forventet innenfor kommuneøkonomien.

       Så vil jeg avslutte med å nevne noe som statsråden sa, som overrasket meg. Jeg vet ikke om det var en glipp, men hun var innom IT Fornebu. Hun sa, slik jeg oppfatter det, at IT Fornebu må være det minst ønskelige i forhold til distriktspolitikken. Da må jeg spørre om statsråden nå snakker på vegne av hele Regjeringen. Tar hun med seg hva næringsministeren har uttrykt tidligere, tar hun med seg det utdanningsministeren har uttrykt tidligere, eller for den saks skyld det representanten Enoksen har uttrykt tidligere? Jeg tror det nå er på tide at Regjeringen må gi klare signaler til Stortinget om hva de mener i forhold til IT-utdanning og ikke minst et kunnskapssenter på Fornebu, som et stortingsflertall har sluttet seg til. Jeg håper at det signalet statsråden her gav, ikke er uttrykk for hva vi kan vente av næringsministerens IT-melding, som vil foreligge her i Stortinget om noen få dager. I så fall forventer jeg at statsråden bruker tid på å argumentere mot IT Fornebu på en helt annen måte enn bare å avskrive det med én linje, slik hun gjorde i replikkordskiftet.

Einar Holstad (KrF) : Kommunal- og regionalministeren presenterer fire temaer for å beskrive de distriktspolitiske utfordringene i tiden framover. Arbeid er kan hende det viktigste av de fire temaene. Flytting derimot, i form av fraflytting, er ikke først og fremst et fenomen som bare skyldes manglende arbeidstilbud i fraflyttingskommunene. Derimot synes mange argumenter å gå i retning av andre stedlige faktorer som dårlig vær, manglende kulturtilbud i nærområdet og mangel på annet som bedrer livskvaliteten. Det synes å være stor enighet om at et meningsfullt arbeid nær bostedet og et minimum av kulturelle tilbud innenfor en viss avstand fra dette, er et nødvendig grunnlag for å opprettholde tilfredsstillende livskvalitet.

       Det er ikke mange tiår siden folk i mye større grad var knyttet til primærnæringene her i landet, og hvor de fleste aktiviteter foregikk i nærmiljøet. Å ta seg en tur til byen var langt fra dagligdags. En hadde det som trengtes i lokalmiljøet, og om noe manglet, kunne kjøpmannen skaffe til veie det meste på få dager. Distrikts-Norge var, kan man si, i pakt med seg selv og sine innbyggere. Dagens Distrikts-Norge er i utakt med sine historiske verdier. Fjellbonden kommer på besøk noen ganger i året med sin børstraktor, og sjarkfiskeren tilhører langt på veg en utdøende rase.

       Vi ønsker likevel ikke å skape storbymiljøer i distriktene. Det vil være galt mot alle dem som trives med forholdene slik de er, og forsvarer hjemstedets egenart. Planer om alternative finans- og utviklingssentre trenger ikke stanse ved Trondheim. Primærkommunene er for små enheter til å kunne gi befolkningen fullverdige tilbud på mange plan. Det må utvikles regionale sentre som kan være med og stanse ungdommens flukt mot Oslo. Forslag om etablering av næringshager vil være et viktig bidrag i så måte.

       Til slutt noen ord om hvordan den offentlige velferden skal styrkes gjennom overføringer i inntektssystemet. Skal inntektssystemet benyttes, må vi først innføre Rattsø I fullt ut og trekke Nord-Norge-tilskuddet ut av rammen sammen med andre særordninger for distriktene. Dette vil gi en bedre oversikt over virkemidlene, samtidig som man unngår å straffe bynære kommuner i Sør-Norge med nye omfordelinger til distriktene.

       Det er verdt å merke seg hva professor Jørn Rattsø skrev i Dagbladet i går:

« Flertallet på Stortinget har gått halve vegen til et nytt overføringssystem som reduserer forskjellene. De har vedtatt nye fordelingskriterier som gir større utjevning, men tør ikke la dem få full effekt. I tillegg er det lagt på særordninger for visse kommuner, særlig i distriktene, som vedlikeholder ulikheter. Det er gode grunner til å drive distriktspolitikk, men neppe ved at gamle og unge skal ha forskjellige tilbud i bygd og by. »

       Noen flere penger må gå dit folk faktisk bor, og ikke bare dit vi ønsker de skal bo.

Inger Lise Husøy (A) : Oslos velgere feide Senterpartiet ut av Stortinget ved forrige valg. Det var ikke uten grunn. En av kampsakene var å flytte statlige institusjoner ut av Oslo. Dette ble framført av bl.a kandidaten Erlend Grimstad. Dessverre fikk tankene hans likevel gjennomslag i sentrumsregjeringen.

       I den distrikts- og regionalpolitiske debatten settes by og land opp mot hverandre ved at Regjeringen vil flytte eksisterende arbeidsplasser ut av Oslo. Det er nok en og annen som synes det er topp, men det synes ikke de som jobber på de arbeidsplassene som skal tvangsflyttes. Jeg trodde at erfaringene med utflyttingen av Polarinstituttet gjorde at en ville tenke seg vel om før man satte i gang med en ny tvangsflytting.

       Tenker statsråden på den usikkerhet de ansatte vil oppleve under en slik prosess - usikkerhet med hensyn til om en har jobb i framtida, om en har barnehage hvis en flytter med, og om en vil klare å betale ned bolig- og studielån? For poenget med å flytte ut statlige arbeidsplasser vel at folk ikke skal flytte med.

       Hvor lenge skal statsetater i Oslo-området frykte for at arbeidsplassene deres skal tvangsflyttes? Hvor omfattende vil dette bli? Når skal vi få klarhet i hvem som skal flytte, og når skal det skje? Er det SND, Husbanken, Lånekassen, Kommunalbanken, Pensjonskassen og kanskje mange andre i tillegg? At man vurderer å legge nye arbeidsplasser til Distrikts-Norge, er akseptert av mange, men det er annerledes å bryte opp et fagmiljø og en arbeidsplass. Det er heller ingen sikkerhet for at man kan ivareta kompetansen i et nytt miljø.

       Det har i mange år vært fokusert på de problemene staten har med å rekruttere og holde på etterspurt arbeidskraft. Statens lønnsdirektiv kan aldri konkurrere med det private. Men trygge arbeidsplasser har vært en fordel som gjør at vi faktisk har fått folk med ettertraktet kompetanse til å jobbe i staten. Heretter vil det bli svært lite attraktivt å satse på en høyst usikker karriere i staten.

       Jeg lurer på om statsråden har tenkt gjennom alle disse sidene. Det virker ikke slik. Jeg tror Regjeringens forslag er et desperat forsøk på å gjøre noe mer enn det Arbeiderpartiet gjorde, for resten av redegjørelsen bærer jo preg av at Arbeiderpartiets politikk langt på vei videreføres. Det er selvfølgelig pinlig for statsråden, men jeg synes det er enda mer pinlig - i hvert fall bør det være det - å ofre statsansatte i Oslo.

       Senterpartiet tapte som sagt et mandat i Oslo. Men hva mener Kristelig Folkeparti og Venstre i Oslo - er de med på denne Oslo-fiendtlige politikken til Regjeringen? Hvis ikke, bør de snarest gi lyd fra seg.

Svein Ludvigsen (H) : Kommunalministeren kan godt ha en god idé når hun foreslår næringshager, men da må det også bli en mer aktiv næringspolitikk hennes statsrådskolleger i Nærings- og handelsdepartementet og Fiskeridepartementet bedriver. Kommunalministeren er på rett spor når hun nå signaliserer økt oppmerksomhet på arbeidsplasser i industri og tjenesteytende næringer. For Høyre er fiskeripolitikken en viktig del av både nærings- og distriktspolitikken. Derfor må det en langt mer offensiv fiskeripolitikk til enn den sentrumsregjeringen fører. Bare med en politikk som øker lønnsomheten på land og hav kan næringen stimulere investeringer, kompetanse og sysselsetting langs kysten.

       Det er en gammelmodig og nostalgisk konserveringspolitikk Regjeringen står for når den nå signaliserer til investorer at oppdrettsnæringen skal ha dårligere rammevilkår i Nord-Troms og Finnmark enn i resten av landet, når Fiskeridepartementet nå refordeler 21 oppdrettskonsesjoner.

       Det er ikke noe bedre når Regjeringen viser så liten vilje til å tilpasse deltakerloven slik at økt grad av integrering flåte-industri kan sikre produksjon i en næringsmiddelindustri i Kyst-Norge fremfor råvareeksport til bearbeiding i EU-bedrifter.

       For å realisere kystens store verdiskapingspotensial må Regjeringen prioritere havner, veier, IT-infrastruktur og annen infrastruktur som reduserer distansekostnadene for næringslivet. Dessverre har ikke Regjeringen i tilstrekkelig grad vist slik vilje.

       En helt nødvendig fornyelse av fiskeflåten er en klar forutsetning for å styrke næringen og bosettingen. Dessverre har Regjeringen gått imot f.eks. Høyre-forslag om en bedre fiskebåtfinansiering. Næringen har hilst et slikt forslag velkommen, men Senterpartiet har i posisjon glemt hva de i opposisjon gikk inn for.

       Enda verre blir det når Regjeringen nå nærmest avvikler rekrutteringstiltakene for norske sjøfolk. Dermed svekker sentrumsregjeringen hele det maritimindustrielle miljøet i Distrikts-Norge. Høyre vil for sin del opprettholde refusjonsordningen på 20 %, og sjøfolkene hadde fortjent en bedre behandling av Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre enn det vi nå opplever.

       Det er også en heller lunken ordning Regjeringen har til økt forskning omkring nærings- og produktutvikling så vel som nye arter innenfor oppdrett. Denne regjeringen mangler handlekraft i helhetlige og tverrsektorielle tiltak, som samlet kan skape ny giv, noe som vi trenger i Kyst-Norge.

       Regjeringen har tydeligvis ikke særlig forståelse for at vi må så i dag før vi kan høste i morgen. Jeg minner om at når f.eks oppdrettsnæringen har suksess nå, er det på et fundament av FoU-innsats som ble startet for 20 år siden, akkurat som en nyutdannet offiser i handelsflåten blir morgendagens innovatør i industrien.

       Det er slik langsiktig satsing og politikk jeg etterlyser i kommunalministerens og hennes kollegers forslag, og det må langt friskere takter til hvis vi skal få den giv som mange trodde skulle komme med denne regjeringen.

Ivar Kristiansen (H) : Faktum er at de siste ti år har vi hatt reduksjon i folketallet i 235 av landets kommuner, og i enkelte av disse er folketallet redusert med mer enn 15 %. På denne bakgrunn synes jeg man faktisk i dagens debatt styrer galant unna Distrikts-Norges problemer. Vel nok er utspillene atskillig mindre friske nå, og spesielt fra regjeringspartienes side, enn de har vært i forbindelse med valgkamper, men likevel er det på tide at man stopper opp og vurderer disse.

       Nå skal ikke Gunhild Øyangen beskyldes for å sitte i regjering, men hun har vært der, og hun - sammen med næringskomiteens leder - har stått for et par av de mer fantasifulle utspill for å stoppe fraflytting. Jeg tenker ikke minst på Enoksens forslag om at hver mann i Distrikts-Norge må få anledning til å eie sin egen gulrotåker. Og jeg har sett at Øyangen har fremmet forslaget om hver kommune sitt vinmonopol. Nå er ikke Nord-Norge hele Distrikts-Norge, men forslaget må i så fall være i forvissning om at man ikke er i stand til å kjøre forbi et vinmonopol.

       Jeg synes dialogen svikter med de som sitter med den jobben å skape stabile arbeidsplasser og videreutvikle næringslivet i Distrikts-Norge.

       Vel nok møter man opp i valgkampen og diskuterer sykelønnsordning. Man møter opp og gir klare budskap om hva man mener om familiebedriftenes rammevilkår, for så etter valget å sette opp verdien av disse bedriftene, slik at de nærmest styres mot nedlegging.

       Man har foran et valg forståelse for å styrke egenkapitalbasen innenfor de små og mellomstore bedriftene, som er dominerende i Distrikts-Norge. Man har også forståelse for å gjøre noe med avstandsulempene, som gjør at mange bedrifter, spesielt i Distrikts-Norge, som er totalt avhengig av et marked langt unna hjemmebane, får forverret sine vilkår. Den dialogen har stanset. Jeg skjønner godt NHO i dag, som avslår å delta i en kampanje med staten for å redusere sykefraværet. Det bør både kommunalministeren og næringsministeren merke seg at når NHO velger å svare slik, er det rett og slett fordi ikke ett eneste av de vilkår de har satt for å delta i denne kampanjen, nå etter valget når disse partiene er i regjeringsposisjon, er fulgt opp - ikke ett eneste vilkår. Det er et eksempel på manglende dialog, og det er manglende dialog med Distrikts-Norge. Da vil utviklingen for de øvrige kommunene som er i bunken av de 235, sannsynligvis de neste 20 år gå som den har gått de siste 10 år, og det er i gal retning.

Torbjørn Andersen (Frp) : Dagens debatt om distrikts- og regionalpolitikken har ikke vært videre oppløftende etter mitt syn. Det har vært masse gammelt prat og heller lite nytenkning.

       Dagens debatt vil heller neppe snu en eneste flyttestrøm. Ei heller vil den gjøre det lettere eller mer attraktivt å bo på bygdene. Alle borgere skal kunne bosette seg der de selv ønsker, men en må innstille seg på at en del offentlige og private tilbud ikke kan ha det samme omfanget i grisgrendte som i mer urbane strøk av landet.

       Distriktspolitikken må derfor innrettes på en langt mindre kostnadskrevende måte for samfunnet - og i en langt mer markedsorientert retning. Flere selektive støtteordninger må avvikles. De generelle økonomiske virkemidlene, som lavere skatter og avgifter, fri etablering og fri lønnsdannelse, bør isteden danne det økonomiske grunnlaget for distriktspolitikken. Jordvernet må oppmykes, odelsloven må oppheves slik at enhver med lyst og pågangsmot får mulighet til å kjøpe seg inn i landbruket. Hele den norske - skal vi si den særnorske holdningen til distriktene må vurderes på nytt. Økonomisk vekst, ikke antall innbyggere må være målet for distriktspolitikken. Verdiskaping og lønnsom produksjon, ikke opprettholdelse av et innbyggertall som er basert på overføringer og subsidier, må bestemme bosettingen i distriktene. Politikerne må innse at en ikke kan tvangsstyre bosettings- og flyttemønstrene i Norge. En må isteden være innstilt på en behovstilpasset politikk i takt med den faktiske situasjonen i by og bygd.

       Og til slutt: Ikke noen kommuner har råd til å opptre næringsfiendtlig ved å nekte etablering av kjøpesentre, slik Regjeringen nå vil. Etableringsforbud for kjøpesentre utenfor byene medfører tap av arbeidsplasser og inntekter for flere kommuner.

       Jeg konkluderer med at den sittende regjeringen tror de fører en god distriktspolitikk, men i virkeligheten er den altfor kostbar og ressurskrevende for samfunnet i lengden. Og resultatene står ikke lenger i stil med innsatsen, hvilket flyttestrømmene klart indikerer. Kort sagt: Norsk distriktspolitikk er ikke i pakt med utviklingen i tiden, og det er sterkt å beklage at Regjeringen ikke innser det faktum og legger om politikken i riktig retning.

Olav Gunnar Ballo (SV) : Distriktspolitiske debatter - også den som har vært her i dag - preges gjerne av i hvor stor grad man fra sentralt hold er villig til å sette inn ressurser i distriktene. De ordningene som man ofte bruker å omtale som subsidier, statlige støtteordninger, stimuleringstiltak e.l., er ord som signaliserer at det sentrale, verdiskapende og produktive Norge yter bistand til underskuddsdelen av AS Norge, gjerne omtalt som Distrikts-Norge eller Utkant-Norge. Terminologien som brukes, ligger snublende nær den som tas i bruk i omtalen av støtteordninger til utviklingsland. Etter mitt syn - og dermed naturligvis også etter SVs syn - er den måten å betrakte Distrikts-Norge på helt forkjært.

       La oss gjøre et tankeeksperiment: La oss tenke oss at vi deler Norge i snevre soner, områder som hver for seg skal klare seg helt på egen hånd med de verdiene man skaper innenfor området. La oss tenke oss at ett av de områdene eksempelvis er Oslo - et annet område er Finnmark. Det første Oslo måtte gjøre, hvis man tenkte seg Oslo innenfor en slik sone, var å skru av lyset, fordi den energien man har, henter man fra distriktene. Det gjelder naturligvis også den strømmen man har på Børsen. Også den måtte man skru av. Matbutikkene hadde naturligvis raskt blitt tømt for snegler i hvitløksmør og marinert, meksikansk kylling. Og når det ikke var mer varer igjen på Rimi, Rema 1000 og Kiwi, måtte man begynne å hente de varene ute i Distrikts-Norge.

       Sammenligner man med Finnmark, kunne man selvfølgelig fortsatt spise fisk. Man hadde nok blitt lei av den etter hvert, men man kunne ha ilandført den lokalt, man kunne ha videreforedlet den lokalt, og man kunne ha forsynt innbyggerne med fisk året rundt. Man hadde hatt kraft nok til å la strømmen stå på, og man hadde hatt verdier lokalt til å kunne overleve.

       Problemet med den måten distriktspolitikken føres på, er at vi ikke ser på verdiene som lokale verdier som overføres, som verdier som skapes og som man kan utnytte i de sentrale østlandsområder, men som verdier som skapes i østlandsområdet, fordi administrasjonen ligger der. Og det er jo en helt forkjært måte å se det på! Oslo er helt avhengig av distriktene. Uten distriktene ville ikke Oslo være liv laga. Det er en måte å tenke på som det er liten forståelse for i dag. Derfor er det galt å kalle det subsidier i forhold til norske distrikter, som spesielt Fremskrittspartiet gjør, fordi verdiene skapes ute i Distrikts-Norge. Da er det også helt rimelig at de som bor i distriktene, mener at det må legges til rette for fortsatt vekst og bosetting der. Det er også på den måten Norge best kan ivareta sine verdier.

Sverre J Hoddevik (H) : Debatten hittil har vist at utgreiinga kan tolkast på ulikt vis. Arbeidarpartiet tolkar dokumentet som ei vidareføring av den førre regjeringas politikk, utan konkrete nye utspel. Regjeringspartia takkar for støtte, men hevdar at det her ligg store, samlande grep som vil føre til ny giv i distrikts- og regionalpolitikken.

       Nokre av oss har vore så lite fantasifulle at vi har nemnt meir kjende budsjettmessige prioriteringar, ferske forpliktande lovnader om vegløyvingane i Norsk veg- og vegtrafikkplan - ei påplussing på 5,3 milliardar kr, som også Framstegspartiet minte om - med store distriktspolitiske forventningar. Melodien hittil har vore at lovnadene står ved lag, om enn det første avdraget var forsvinnande lite.

       I dag kan vi lese i ei avis i Sogn at Lars Gunnar Lie, formannen i finanskomiteen og solid representant for regjeringspartia, seier seg lei for å måtte gå frå vallovnadene sine til vegsektoren og dermed til distrikta. Dermed har Høgre og Framstegspartiet indirekte fått svar på dei tidlegare spørsmåla våre i debatten i dag.

       No skal vi altså snakke om noko heilt anna. Frå barndomen kan eg hugse ei setning frå eit eventyr, der det er den lure reven som talar: Slepp bjørkerot, ta revefot. Moralen for oss bør vere at vi ikkje lèt oss lure til å skifte grep før vi veit at vi grip noko betre.

Marit Tingelstad (Sp) : Det har vært mange forskjellige kommentarer og utsagn omkring sentrumsregjeringens distriktspolitikk generelt og kommunal- og regionalministerens redegjørelse spesielt. Det har ikke manglet ironiske spark av ulike slag - også her i dag - men det er vel slikt en må regne med i den politiske debatten, og det føles sikkert befriende for Arbeiderpartiet i opposisjon å kunne ha denne anledningen.

       Senterpartiet kan absolutt stå oppreist når det gjelder den redegjørelsen som kommunal- og regionalministeren hadde her i Stortinget i forrige uke. Vi mener, som Regjeringen, at det er nødvendig med personrettede tiltak for å påvirke tilbakeflytting. Dette er særlig viktig overfor ungdom og kvinner, og det har gitt svært positive reaksjoner å utvide ordningen med gjeldslette til områder utenfor de områder det gjelder i dag. Personlig mener jeg at Regjeringen også bør vurdere om ordningen i større grad skal tilgodese kvinner.

       Vi ser at det nytter å foreta seg noe. Eksemplet fra Haram kommune viser det. Senterpartiet har tro på at det nytter med politisk styring, i motsetning til det fremskrittspartirepresentanten nylig la for dagen her. Vi har nemlig ikke tro på at Doris Day-metoden må råde - det som skjer, det skjer. Da gjør ikke vi politikere jobben vår.

       Vi ser nå at Senterpartiets forslag i valgkampen om å vurdere å flytte ut statsinstitusjoner fra Oslo er blitt materialisert ved at det er nedsatt en arbeidsgruppe i Landbruksdepartementet, for nettopp å vurdere dette. Dette viser at Regjeringen mener alvor med å foreslå konkrete tiltak. Forslaget som kom i jordbruksoppgjøret om å gi mer støtte til unge kvinnelige utøvere i jordbruket, er også et incitament.

       Til slutt må jeg inn på utdanningstilbudene i distriktene. Det er høyst påkrevd å styrke økonomien ved de statlige høgskolene i distriktene - ved siden av utbygging av Universitetet i Tromsø. Undersøkelser viser at ungdom som har studert ved disse skolene, i sterkere grad blir i distriktene. Eksempler fra Høgskolen i Nesna viser at et stort flertall av de lærerne som er utdannet der, blir i regionen. Og det er det viktig å merke seg.

       Så til en kommentar som kom her om IT Fornebu. Senterpartiet vil selvsagt følge opp stortingsflertallets vedtak fra desember om betydningen av å få et tungt kompetansesenter på Fornebu, men vi vil gi oss tid til å gi det en form og struktur som ikke vil støvsuge distriktene for IT-kompetanse. Tvert imot - det skal være et senter som skal stimulere til utveksling av kompetanse, og det forventer jeg kommer i den IT-meldingen som Regjeringen vil legge fram om ganske kort tid.

Karin Andersen (SV) : Først til forventningene om en bedret kommuneøkonomi, som ble nevnt her i stad. Det ble pekt på at skatteinngangen nå er god. Og det er riktig, men den er skjev. Det er slik at det er kommuner i spesielt Akershus og Rogaland som kommer veldig godt ut. Det må jo bety at vi kanskje ikke har et så stort volumproblem som vi har hatt før, men vi står overfor et minst like stort fordelingsproblem når vi skal diskutere kommuneøkonomiproposisjonen om ikke lenge.

       Så vil jeg nevne litt om et forslag vi har fremmet i dag, og som jeg mener er et viktig og distriktspolitisk prinsipielt forslag. Det er det som går på at « nye statlige arbeidsplasser og nye utdanningsplasser innenfor IT i hovedsak lokaliseres til områder utenfor Oslo-regionen ». Etter det som er sagt i debatten, burde det kunne være enighet om et slikt prinsipp - med unntak av Fremskrittspartiet. Hva er da grunnen til at Fremskrittspartiet - etter det som er sagt fra deres side om prinsipiell motstand mot å gi støtte til enkeltprosjekter og til bransjer, at slik støtte er sosialhjelp, og at slik støtte bare kan gis i ren og skjær nød - i kirke- og utdanningskomiteen nå er i ferd med å gi sosialhjelp til dem som har mest penger fra før, til dem som har stor makt fra før, og til dem som ligger midt i smørøyet fra før, nemlig til Fred Olsen og hans kumpaner som ønsker å etablere IT-senter på Fornebu? Gratis husleie - alt servert på et fat! Det kunne også være interessant om Arbeiderpartiet i dag kunne gjøre det helt klart at de overhodet ikke kan tenke seg å være med Fremskrittspartiet på en slik støtte, som det har vært antydet i pressen. Jeg håper at det er en feilinformasjon.

       Så til slutt: Jeg har forsøkt å utfordre Senterpartiet og Regjeringen på om de fremdeles tror at det går an å gjøre ting annerledes. Jeg har fått til svar at Senterpartiet forholder seg til virkeligheten, og virkeligheten er da tydeligvis det sittende stortings flertall, som vil det annerledes. Men det har ikke jeg spurt om, for det vet jeg er slik. Jeg vet at dette flertallet er annerledes, men jeg spør om Senterpartiet fremdeles har tro på det de har sagt før, at det går an å gjøre ting annerledes, og at grunnen til at de ikke gjør det nå, er at de vet de ikke får flertall. Det de har signalisert gjennom hele debatten i dag, er at det er ikke nødvendig å gjøre noe annerledes. Den distriktspolitiske redegjørelsen de nå har lagt fram og de tiltakene de nå har lagt fram, er veldig bra. Men det er altså ingen annen politikk, og den mangler helt den kritiske analysen som Senterpartiet har hatt før.

Petter Løvik (H) : Eg vil slutte meg til dei som ønskjer sentrumspartia velkomne ned på jorda i distriktspolitikken. Eg skal ikkje utdjupe det noko meir.

       Vi treng Distrikts-Noreg

men som ein viktig del av det moderne norske, skapande samfunnet.

       Ein del parti - og spesielt statsråden sitt eige parti - har gjennom lang tid prøvt å kjempe mot utviklinga. Ta t.d. det dåverande Televerket, der dei prøvde å stoppe kvart tilløp til effektivisering og modernisering. Tenk om dei hadde fått det som dei ville! Då hadde vi framleis hatt dei mange telefondamene som sat rundt omkring i bygd og by og kopla oss saman. Damene var greie nok dei, men kven hadde tapt mest om teletakstane var fem-seks gonger så høge som i dag? Jau, nettopp distrikta!

       Ein moderne infrastruktur er det Distrikts-Noreg treng mest - infrastruktur som vegar og moderne telekommunikasjonar. Dette er langt viktigare enn dei mange politikarstyrte spesialtiltaka som vi blir fôra med i den utgreiinga som ministeren kom med.

       Ein viktig del av infrastrukturen er utdanningssystemet. Store delar av næringslivet i Distrikts-Noreg manglar kvalifisert arbeidskraft. Til ei viss grad er dette eit spørsmål om utdanningstilbod. På det området har vi som politikarar eit stort ansvar, men like mykje går det på haldningar. Det går på det biletet ungdomen har av distrikta og av det lokale næringslivet, av smelteverket, gardsbruket, butikken, fiskeindustrien, verkstaden eller møbelfabrikken.

       Her har næringslivet sine organisasjonar og den einskilde bedrifta eit stort arbeid å gjere når det gjeld å vere og framstå som attraktive arbeidsplassar. Også vi som foreldre er i sterk grad med på å prege haldningane. Kva er det vi seier om heimstaden vår og det lokale næringslivet?

       Vi kan og bør i liten grad prøve å styre ungdomen sitt val av utdanning ved å tvinge dei inn i bestemte utdanningsretningar som det lokale næringslivet har bruk for. Frå Høgre si side er det overordna å gi ungdomen ei kvalitativt god utdanning som gir dei fridom til sjølve å velje kvar dei vil bu - på heimstaden eller andre plassar. Dette perspektivet må vere overordna det distriktspolitiske når det gjeld utdanning.

       Når det er sagt: Vi veit at ungdom og vaksne lettare blir verande der dei tek utdanning. Eit desentralisert utdanningstilbod betyr svært mykje for Distrikts-Noreg. Dette gjeld både dei tradisjonelle utdanningstilboda og dei meir desentraliserte tilboda som veks fram, t.d. i helsesektoren. Resultata som desse har vist så langt, er svært oppløftande.

Steinar Bastesen (TF) : Dagens debatt handler om bosettingsmønstret. Det er ingen ny debatt. Stortinget har vedtatt dette gang etter gang - jeg har fulgt med i mange år, selv om jeg ikke har vært på Stortinget før - men når det kommer til virkemidler, mangler en det for å oppfylle Stortingets vedtak. Jeg snakket med en annen stortingspolitiker, han mente det hadde vært en kjedelig debatt i dag. Ja, jeg skal delvis være enig i det, for det er de samme ordene som blir sagt gang etter gang - uansett hvilken regjering som er i posisjon.

       Fiskerinæringen har alltid vært bærebjelken i bosettingen på kysten. I dag får vi skryt for at vi tjener så mye penger. Tidligere ble vi subsidiert, sies det. Ja vel, men det var vi som tok vare på bosettingen. Nå er subsidiene og overføringene tatt bort. Det er greit, da ryker bosettingen og en mengde andre ting i samme slengen. Høyre ivrer for at deltakerloven skal tas bort. Ja, ta vekk den også, så får vi en enda mindre bosetting, vi får store konsentrasjoner! Vi har nettopp fått Næringslovutvalgets innstilling på bordet. Den sier at det skal være store enheter, noen store sentre på kysten. Hvis Stortinget mener det, må politikerne slutte å snakke om distriktspolitikk og bevaring av bosettingen. Politikerne må slutte å snakke med to tunger, for det har jeg hørt på nå i mange år.

       Jeg syns ærlig talt kommunalministerens redegjørelse er grei. Statsråden har lagt fram en grei innstilling - det er ingen problem med den. Problemet er ikke Kommunaldepartementets ansvar. Det er en rekke departementers ansvar, bl.a Fiskeridepartementet, Næringsdepartementet, Samferdselsdepartementet, Miljøverndepartementet og ikke minst Utenriksdepartementet. Uten distriktsbosetting og verdiskaping basert på høsting av naturressurser hadde det blitt lite å gjøre for Utenriksdepartementet også - men de er ikke på banen. Det er kommunalministeren som i hele dag har fått skylden. Det er mange departement involvert, men det glemmer man.

       Distriktspolitikk handler om at det er ute i distriktene basisverdiene skapes. Oslo hadde aldri eksistert uten. Det startet som en markedsplass for bytte av varer mellom folk som kom hit, og så ble det i tillegg bygd opp en administrasjon.

       Jeg må få nevne et typisk eksempel som er veldig graverende, og som har havnet innunder Miljøverndepartementet. Folk planter skog langs kysten, og så kommer den innunder barskogvernet. Skogen står klar til å høstes etter 41 år, og de blir nektet å høste den! (Presidenten klubber.) De planter et tre i dag, om 41 år kan de høste. Så kommer Direktoratet for naturforvaltning (presidenten klubber) og nekter dem det, for skogen er fredet. Det er et galehus! Det er konfiskering av privat eiendom og av naturressurser!

Erna Solberg (H) : Jeg har med litt forundring lyttet til Arbeiderpartiets innlegg i debatten i dag. Det ser ut som om hovedpoenget deres har vært å forsøke å fremstille det som om redegjørelsen bare er en forlengelse av deres egen politikk. I tillegg mener de politikken er uten innhold og ikke virker. Da blir det litt vanskelig å se sammenhengen, hva Arbeiderpartiet egentlig står for. Det hadde kanskje vært greit å få et litt annet bidrag fra Arbeiderpartiet enn bare ironisering over Senterpartiet, for jeg tror faktisk det er behov for nytenkning innenfor distriktspolitikken. Jeg tror bare ikke statsråden ennå har grepet på hvor nytenkningen bør komme, at det skal mer gjennomtenkning til på en del områder for å møte de utfordringene vi ser en del steder.

       Det jeg ikke fikk tid til i mitt innlegg i sted, var å gi tilbakemelding til statsråden på et par av de konkrete punktene som ble tatt opp i redegjørelsen. Jeg vil få lov å gjøre det nå på vegne av Høyre. På spørsmål om utvidelse av ordningen med ettergivelse av studielån vil statsråden ikke få støtte fra Høyre. Vi har vurdert dette og mener dette er tiltak som bør beholdes på det området der det i dag fungerer, uten konkurranse fra andre områder. Det er tiltak som først og fremst dreier seg om å sikre at man får fagfolk med høy utdanning - egentlig ikke en langsiktig bosetting. Erfaringene fra Finnmark er nok slik at det har betydd at folk har blitt i fem, kanskje seks-sju år der oppe, men at mange flytter ut igjen. Jeg tror vi får mange store avgrensningsproblemer hvis vi skal utvide denne ordningen til flere steder i landet. En kommer nærmere og nærmere strøk hvor det blir lett rett og slett å bo ett sted og pendle til et annet sted og motta en ganske stor subsidie. Jeg tror altså det ikke vil være lurt å satse på det tiltaket.

       Når det gjelder prioriteringer mellom distriktshøgskoler og regionale forskningsinstitutter og prioriteringer ved Universitetet i Tromsø, vil vi ikke gi slike signaler. Vår hovedprioritering her vil først og fremst være at vi nå skal satse innenfor utdanningssystemet på de områdene hvor vi har stor mangel på arbeidskraft og følge opp de planer vi har lagt for å skaffe den arbeidskraften som mangler rundt omkring i vårt samfunn, ikke minst innenfor helsesektoren. Det betyr at det skal være målsettingene og normen for hvor man utvider, altså innenfor sektorene, i stedet for å bruke dette som et rent distriktspolitisk virkemiddel. Det betyr ikke at ikke Universitetet i Tromsø eller andre kan være et område som da blir prioritert, men det må være det som er styringsgivende.

       Så til spørsmålet om næringshager. Det synes vi kan være interessant. Vi synes det er for vagt foreløpig, men det er elementer her som vi synes det kan være greit å være med på, men vi må jo også se på hvor finansieringen skal komme fra i forhold til andre prioriterte områder.

       Så til slutt ett punkt: I min replikkrunde med Lodve Solholm tidligere i dag hevdet han at Carl I Hagen ikke har sagt at man skal nedprioritere industrien og eksportindustrien. Da vil jeg gjøre oppmerksom på at i Dagens Næringsliv 12. september i fjor sa Carl I Hagen:

« Det er ikke nå vi trenger industriarbeidsplassene, men når oljeformuen går tom om 25 år. »

       Det er derfor greit å svekke industriarbeidsplassene nå.

Morten Lund (Sp) : Hva kan det være Senterpartiet har sagt i Stortinget og som vi nå har gått fra? Ifølge Arbeiderpartiet er det litt av hvert. Jeg har sett på et par punkter fra diskusjonen i juni, da sa jeg bl.a.:

« Det trengs tydeligere mål for samfunnsutviklingen, og det trengs en synlig vilje til å korrigere kursen når utviklingen går i feil retning. »

       Sentrumsregjeringen har tydeligere mål. En del av bosettingsmålet er:

« Den enkelte kommune bør derfor, som en målsetting for den langsiktige planlegging, kunne legge til grunn at folketallet skal opprettholdes. »

       Senterpartiets forslag i Stortinget i juni i fjor var følgende:

« Målet for distrikts- og regionalpolitikken er å legge til rette for at folketallet kan opprettholdes i alle kommuner. »

       Det er nesten ord for ord det samme som Regjeringen mener, som Senterpartiet mente i fjor. Senterpartiet har aldri foreslått flytteforbud, uansett hvor mange ganger Arbeiderpartiet påstår det. En usann ting blir ikke sann om den gjentas.

       Så sa jeg videre i juni i fjor:

« Senterpartiet vil snu flyttestrømmen når vi får regjeringsmakt. Vi vil snu kapitalstrømmen, kunnskapsstrømmen og ungdomseksporten. Vi vil våge oss lenger ut enn til Fornebu med vår IT-satsing. »

       Vi har selvsagt fulgt opp dette. I budsjettinnstillingen fikk vi Arbeiderpartiet med på en flertallsmerknad som sa følgende:

« Flertallet mener derfor at det er behov for å forsterke innsatsen for å snu flyttestrømmen. »

       Arbeiderpartiet mener det samme som Senterpartiet om det. Flyttestrømmen skal snus og innsatsen skal økes. Hele den redegjørelsen som er gitt, handler om hvordan det skal gjøres.

       Så har finansministeren sagt nei til at BNbank skal inn i en Oslo-bank for å snu kapitalstrømmen. Et finanssentrum i Trondheim handler om det samme. Og når SND får beskjed om å bruke pengene sine annerledes, handler det også om å snu kapitalstrømmen. Snu ungdomseksporten, det er mange, mange tiltak her som handler om det. Styrking av studieplasser ute i distriktene og regionalt, og mer fjernundervisning. Nedskrivning av studiegjeld handler om å snu kunnskapsflukten fra utkantene. Nye statlige arbeidsplasser handler også om det. Dette er kraftfulle grep for å få gjort noen ting, og det er ikke på stedet hvil, som Arbeiderpartiet påstår.

       At resultatene skal vises etter seks måneder, har vi aldri sagt. Jeg synes ikke det er lett å si når en skal kunne registrere resultatene i en bevegelsesprosess som er så tung som den har blitt når vi snakker om den sentraliseringen som foregår. Det finnes ikke et endelig mål. Stoppeklokken kan ikke brukes her. Men jeg vil påstå at det er en utvikling på gang, det er mange som tenker annerledes, det er mange som føler mer trygghet ute i distriktene for å satse, og det er det som kommer til å gi resultater, for de føler at staten er på deres side.

Sylvia Brustad (A) : Siden statsråden i sitt innlegg stilte spørsmål ved om Arbeiderpartiet var imot samordning, vil jeg bare si, som jeg også sa i mitt hovedinnlegg, at det er vi selvfølgelig ikke. Men det vi har satt spørsmålstegn ved, er om det er det hovedgrepet som skal til for å få ungdommen til å flytte tilbake til Distrikts-Norge. At samordning er nødvendig og viktig, syns jeg i og for seg at en del utspill fra diverse statsråder i samme regjering har vist, og jeg tror også for næringslivet ute at det er nødvendig å få til en bedre samordning, men det må flere virkemidler til. Det er det som har vært vårt poeng.

       Så har jeg lyst til å si til representanten Morten Lund, som i sitt første innlegg i dag påpekte og mente at Arbeiderpartiet ikke har satset på kvinnelige etablerere: Det mener jeg er direkte feil. Det var Arbeiderpartiet som la opp til å vri SND-satsingen i en riktig retning i forhold til kvinner. Nåværende regjering har videreført det, det er vi glad for. Det var Arbeiderpartiet under budsjettbehandlinga i fjor høst som fikk til at en del av utkantmillionene skulle brukes nettopp til kvinnelige etablerere osv. Og jeg kunne nevnt mange flere eksempler.

       Jeg har også ellers på tampen lyst til å si at jeg er glad for at Senterpartiet - i hvert fall de fleste i Senterpartiet her i salen - nå har et mer realistisk syn på de utfordringene vi har i distriktspolitikken. Når vi langt på vei har en felles virkelighetsforståelse, tror jeg også det er lettere å bli enige om hvilke virkemidler vi faktisk bør bruke.

       Så sa representanten Erna Solberg at redegjørelsen - slik Arbeiderpartiet mente da - var en videreføring av Arbeiderpartiets politikk, men fant det litt rart at vi samtidig kritiserte at det her var få konkrete tiltak. Til det har jeg lyst å si at jeg syns det siste innlegget til Morten Lund var et godt bevis på at det er en videreføring av Arbeiderpartiets politikk. Og når vi har kritisert at det her er få konkrete tiltak, så er det i forhold til hva Senterpartiet sa for under et halvt år siden. I forhold til det måtte en kunne forvente mer konkrete tiltak, men de har så langt ikke kommet. Det viser seg også at det nå er ganske bred enighet om at det ikke fins noen mirakelkur. Jeg tror i hvert fall ikke at Høyres oppskrift på hvordan vi skal få til en aktiv distriktspolitikk, er veien å gå.

       Jeg merket meg også at Morten Lund brukte store deler av sitt innlegg til å skyte på Arbeiderpartiet, men nesten ikke nevnte Høyre og Fremskrittspartiet med et ord. Jeg må da spørre statsråden om det er et uttrykk for at Senterpartiet og Regjeringa ønsker å gå i tospann med Høyre og Fremskrittspartiet også når det gjelder distriktspolitikken, eller om de faktisk ønsker å søke samarbeid med Arbeiderpartiet i distriktspolitikken. Det syns jeg er ganske vesentlig å få avklart. Hvis det er slik at det er andre partier en ønsker å samarbeide med i distriktspolitikken, ser jeg ikke riktig så lyst på det. Ellers tror jeg det er mulig å snakke sammen, men det stiller krav om at Senterpartiet beholder den realismen som er der, og at alle representantene for Senterpartiet også er enige om det.

       Det som gjorde at eg tok ordet, var at representanten Tingelstad hevda at vi driv politikk etter Doris Day-metoden - det som skjer, det skjer. Men no ser vi at Gudmund Restad - han skulle vere ein framståande senterpartimann - har uttala at Senterpartiet har hatt avgjerande innverknad på alle statsbudsjett sidan 1981, fordi det ikkje har vore anna enn mindretalsregjeringar sidan den gongen. Kva er då resultatet av den såkalla distriktspolitikken som Senterpartiet har hatt avgjerande innverknad på? Jo, etter det Senterpartiet sjølv seier, er det håplause tilstandar, det er frykteleg å bu i distrikta, der er det ingenting godt i det heile. Tingelstad seier vidare at politikarane har svikta, fordi dei ikkje har gripe nok inn. Nei, politikarane har gripe inn alfor mykje! Det er poenget. Hadde vi lagt inn dei store rammevilkåra og late enkeltmenneska, verksemdene, distrikta, regionane få lov til å utvikle seg sjølve via sin kreativitet, hadde vi hatt ei heilt anna utvikling. Hadde vi fått det som Senterpartiet var imot på 1960- og 1970-talet, sterke regionsenter, hadde det også sett litt annleis ut enn Senterpartiet meiner det gjer i Bygde-Noreg no. Og sjå no kva som skjer, når vi no har fått ein fiskeriminister frå Senterpartiet. Vi har dei siste sju-åtte åra faktisk klart å bygge opp fiskerinæringa i dette landet til ei lønsam næring utan subsidiar. No riv senterpartifiskeriministeren unna grunnlaget for lønsemda i næringa - politikarane blandar seg for mykje inn der fiskarane sjølve kan drive ei lønsam næring.

       Eg ser tida renn ut - eg skulle sagt litt om IT Fornebu, som svar til SV. Det gjeld akkurat det same der. Vi må ha eit lokomotiv på landsbasis som kan dra alle dei små vognene som skal være i sterke distriktsskular rundt om i landet. Då først får vi ei IT-undervisning og ei IT-satsing i dette landet som verkeleg tener landets næringsliv. Vi må ikkje spreie dette utover landet utan at vi har eit lokomotiv som kan dra det, derfor er det fornuftig å ha eit sentralt senter på Fornebu.

       Det er mange trekk i dagens bosettingsutvikling som er bekymringsfulle, og som vi har vært inne på her i dag. Jeg tror det er viktig å holde fast ved at det er to hovedelementer i dette. Det er på den ene siden den klare uttynning som skjer i en rekke utkantkommuner og utkantbygder, og på den andre siden den sterke flyttestrømmen til Oslo og Oslo-området - som ikke nødvendigvis har direkte sammenheng med hverandre, men som er de to hovedtrekkene. Hadde jeg vært politiker fra Oslo eller Akershus, tror jeg at jeg ville sett med stor bekymring på den flyttestrømmen som kommer til dette området, fordi det er med på å skape betydelige pressproblemer her. Jeg tror faktisk at vi skal notere oss med glede at en rekke Oslo-politikere i dag egentlig mer eller mindre direkte har gitt uttrykk for dette. Det er noe av det positive i debatten.

       Det kunne nok også vært en fordel om man i en del av debatten kanskje hadde hatt noe større bevissthet med hensyn til hvilke spørsmål vi som politikere og som folkevalgte har innflytelse over, og hvilke vi ikke har innflytelse over. Jeg vil da særlig fremheve som positivt at så mange har understreket perspektivet med å utvikle viljen hos folk til å skape sin egen arbeidsplass og kanskje en arbeidsplass for noen andre.

       Vi sier ofte at vi er på vei inn i et kunnskaps- og kompetansesamfunn. Da er det viktig å være bevisst og tilføre distriktene kompetanse og samtidig sysselsetting basert på kompetanse. Men vi må også godta at i en del tilfeller vil ikke kompetanse kunne utvikles i stort mer enn ett, to eller tre miljøer på en del områder. Jeg tror det er viktig at vi fastholder at det da også er god regionalpolitikk å være med og utvikle alternative miljøer i hvert fall ett, to eller tre steder, f.eks som alternativ til Oslo - selv om man alltid kan diskutere merkelappen « distriktspolitikk » på en slik bevissthet. Noe av det staten kan ha innvirkning på, er hvor man plasserer egne virksomheter, og hvor - det kan også være et poeng å merke seg - en plasserer oppdrag, for også oppdrag er med på å skape virksomhet og arbeidsplasser.

       I sitt innlegg sa Leif Lund at finanssentre vedtas ikke, de utvikles på andre måter. Men ved statens oppdragsvirksomhet vil man også være med på å bestemme utvikling av mulige alternative finanssentre til Oslo, og i forbindelse med forvaltningen av oljefondet og gjerne også Folketrygdfondet burde man nok se på andre steder enn Oslo og kanskje også andre steder enn Trondheim.

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Jeg syns det har vært en spennende debatt, jeg, selv om det ifølge Bastesen er noen som syns dette har vært kjedelig. Jeg har også merket meg at når vi skreller av all partitaktisk småknuffing - for å kalle det det - tror jeg det er en alvorlig forståelse blant dem som har hatt ordet, av at situasjonen nå er alvorlig, ikke bare i fraflyttingskommunene, men også i de områdene som nå har de store pressproblemene, og det er særlig Oslo-området. Den erkjennelsen har både Oslo- og Akershus-politikere for lengst tatt innover seg, og det hadde forbauset meg om det ikke også hadde seget inn i denne salen.

       Nå mener jeg at Senterpartiet alltid har hatt et realistisk syn på distriktspolitikken. De har aldri trodd at det gikk an å knipse i fingrene eller beskrive noen mirakelkur, til det er de sterke sentraliseringskreftene for omfattende. Her må det til en helhetlig politikk, og det må til en langsiktig politikk for å få det til å snu. Det er det håndgrepet vi nå prøver å gjøre, og som jeg - så langt i hvert fall - har forhåpninger om at det også kan være mulig å få flertall for etter hvert som vi kommer hit i salen med konkrete forslag.

       Så spør komiteens leder om hvem Regjeringen vil samarbeide med. Ja, så langt opp gjennom historien er det jo sentrumspartiene og Arbeiderpartiet som har stått hverandre nærmest når det gjelder regional- og distriktspolitikk. Det syns jeg debatten vi har hatt i dag, også tyder på, men jeg syns det har kommet mye positivt fra i hvert fall noen av Høyres representanter. Jeg oppfatter de fleste av disse innleggene som konstruktive. Og er Arbeiderpartiet opptatt av flere virkemidler, er jeg selvfølgelig åpen for konstruktive forslag.

       Jeg vil bare til slutt få presisere, fordi Rune Kristiansen lurte på om jeg generelt mente at det med IT og Fornebu måtte holdes strengt fra hverandre: Det mener jeg ikke. Regjeringens opplegg når det gjelder IT-satsing, vil bli lagt fram i meldinga som jeg har varslet. Men det jeg sa, var at de planene som Norsk Investorforum har for Fornebu, vil være det minst ønskelige som kan skje hvis vi ønsker en mer stabil regional utvikling, for da vil presset øke ytterligere i denne regionen - i antall arbeidsplasser, i antall boliger som vil måtte komme i tillegg, og i utbygging av veger. Og her er det snakk om enorme investeringer.

Tron Erik Hovind (Sp) : Jeg har lyst til å følge opp litt akkurat der ministeren nå slapp, med det at distriktspolitikken har to sider: Den skaper problemer i distriktene, men fraflytting i distriktene skaper også problemer i sentrale strøk. Ikke sånn å forstå at en moderat og jevn vekst er noe problem, det brukes jo snarere som et suksesskriterium på om en kommune har lyktes med sin politikk, men sterk vekst over lengre tid skaper problemer: press på kommunale tilbud, behov for både volumøkninger og de kvalitetsøkninger som er nødvendig, press på friområder, press på dyrket mark, press på samferdselsstrukturen, osv.

       Fra å ha hatt en situasjon der landet har vært bebodd over det hele, går vi mot en situasjon der vi får store, grisgrendte deler, og noen områder hvor byer vokser utover sine friområder, sine omkransende, dyrkede områder og blir båndbyer langs sine egne samferdselsårer med dertil hørende miljøutfordringer. Det er nok bare å nevne samferdselsutfordringen i den sammenheng. En som farter ut og inn til Oslo hver dag, enten kollektivt eller med bil, ser klart det.

       Så distriktspolitikk er ikke en kamp mellom distrikter og sentrale strøk, slik noen forsøker å trekke det opp. Distriktspolitikk er fellesinteresser for distrikter og sentrale strøk. Det som er utfordringen, er å se dette og klare å trekke i trådene slik at man ser at tiltak for å beholde bosetting og sysselsetting over hele landet på sikt også kommer de områdene som er under press i dag, til gode. På kort sikt har man en helt klar utfordring med den situasjonen vi har i dag, som må løses, men på lang sikt er løsningen å ha en god distriktspolitikk - det gir også en god politikk for de sentrale strøk. Utfordringen er både å få til det og å se de klare sammenhengene her.

Rune E Kristiansen (A) : Jeg er helt enig med statsråden i - og det håper jeg hun oppfattet - at den presssituasjonen Oslo og Akershus er inne i nå, er bekymringsfull, og den kan på lang sikt få dramatiske konsekvenser for store deler av denne byen - og utenfor - hvis man ikke finner virkemidler som er fornuftige, så jeg tror uenigheten her er relativt begrenset.

       Jeg tok ordet nå fordi jeg oppfattet at Karin Andersen har lest seg fram til - og noen radiosendinger har også gått ut med det i dag - at Arbeiderpartiet står sammen med Fremskrittspartiet om IT Fornebu. Punkt 1: Jeg synes alle i denne salen bør avvente en innstilling, som ikke vil bli avgitt før om halvannen uke. Punkt 2: I Arbeiderpartiet står vi fast ved det vi har sagt både gjennom partiprogrammet og tidligere i Stortinget, at vi ønsker et kunnskapssenter på IT-grunnlag på Fornebu. Vi har ikke uttrykt noe knyttet til Norsk Investorforums planer. Derimot vil jeg anta at Regjeringen vil være den som har den direkte kontakten og som også vil ha styringen og grepet i forhold til Norsk Investorforums planer på Fornebu, og så får Regjeringen komme til Stortinget med det. Da synes jeg den saken skal diskuteres, og at en ikke nå oppkonstruerer en debatt som på mange måter ligger fram i tiden. Mitt råd til Karin Andersen er: Ro det litt ned, så får vi se hva som kommer. Jeg tror at Stortinget, med et godt flertall, skal klare å slå fast det som man har sagt tidligere, nemlig at man ønsker et kunnskapssenter på Fornebu.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

       (Votering, se side 2928)