Sak nr. 7
Interpellasjon fra representanten John I Alvheim til helseministeren:
« I lov om tannhelsetjenesten er eldre, langtidssyke og uføre i institusjon og hjemmesykepleie en prioritert gruppe. Det er fylkeskommunen som har ansvaret for denne tannhelsetjenesten, men mange fylker har ikke klart å bygge opp et tilfredsstillende tilbud.
Både i helsemeldingen, eldremeldingen og i innstillingen til statsbudsjett for inneværende år har Stortinget understreket betydningen av dette arbeidet. I årsmeldingen for Den offentlige tannhelsetjenesten 1994-1995-1996 fremgår det at det er langt igjen før fylkene har et tilfredsstillende tilbud til denne gruppen. Spesielt gjelder dette for pasienter i hjemmesykepleie. I 1996 hadde bare 39 % av pasientene i hjemmesykepleie et tilbud om tilsyn.
Hvordan kan statsråden bidra til at denne gruppen får det ettersyn av tenner som er nødvendig og lovpålagt for å kunne ta til seg næring og opprettholde livskvalitet? »

TALERE:

       John I Alvheim (Frp) : De offentlige tannhelsetjenestene for enkelte grupper eldre, pleietrengende, langtidssyke, uføre i institusjon og psykiatriske pasienter i Norge er ikke tilfredsstillende. En landsomfattende undersøkelse, ledet av professor Tonny Axell, har avdekket store tannhelseproblemer og manglende tilbud for disse gruppene. Blant ca 2.000 eldre over 67 år i institusjon og hjemmesykepleie, som inngår i gruppe c i tannhelsetjenesteloven, var det stort behov for både forebyggende og kurativ tannbehandling. 40 % hadde for dårlig hygiene og betennelser i munnhulen, 15 % hadde stort ubehag fra munnen, og 15-20 % hadde vanskeligheter med å tygge, spise og svelge.

       Det er viktig for ernæringssituasjonen for de eldre at tannstatusen er god, for å unngå feilernæring og underernæring. De fleste eldre i dag har egne tenner, men i høy alder og ved sykdom makter de ikke å vedlikeholde en god tannhygiene.

       Årsmelding for den offentlige tannhelsetjenesten for årene 1994-95-96, utgitt av Statens helsetilsyn, viser at det er langt igjen før alle fylker har et tilfredsstillende tilbud til disse gruppene. Spesielt gjelder dette pasienter i hjemmesykepleie. I 1996 var 87 % av pasientene i institusjon « under tilsyn » av den offentlige tannhelsetjenesten, mens bare 39 % i hjemmesykepleien hadde et slikt tilbud. Det er store forskjeller fra fylke til fylke. Forskjellene skyldes først og fremst fylkenes økonomi, men det har også vist seg at tannhelsetjenesten har hatt problemer med å « oppspore » pasienter, fordi den øvrige helsetjenesten mange steder mener seg bundet av taushetsplikt og nekter å levere ut adresselister over klienter. Dette mener jeg er en gal bruk av taushetsplikten. Dette bør Sosial- og helsedepartementet se på.

       Når det gjelder tannbehandling av funksjonshemmede, viser statsbudsjettet for 1998 en økning fra 235 til 250 mill. kr. Det er forutsatt at 3 mill. kr skal gå til refusjon for tannbehandling av personer med sjeldne sykdommer som gir utslag i dårlig tannhelse. Leder for TAKO-senteret, Kari Storhaug, og overtannlege i Rikstrygdeverket, Tore Ramstad, har kostnadsberegnet et tilbud til disse gruppene til ca 25 mill. kr. Regnskapstall for 1997 viser imidlertid at det vil være mulig å innføre et tilfredsstillende tannhelsetilbud til « smågruppene » innenfor eksisterende ramme i 1998. Ordningen bør derfor iverksettes snarest mulig.

       Også når det gjelder psykiatriske langtidspasienter er tannhelsetjenesten ofte et problem. De oppholder seg ofte kort tid på samme institusjon og er vanskelig å komme i kontakt med. Her må det sørges for bedre kommunikasjonsrutiner mellom primærhelsetjenesten, kommunen og den offentlige tannhelsetjeneste i fylket.

       Det er vanskelig å få fylkene til å prioritere denne tjenesten. Den offentlige tannhelsetjenesten har problemer med rekruttering og stabilitet. Dette er et problem som tidligere har vært mest fremtredende i de nordligste fylkene, men som nå finnes i de fleste fylker. Blant de offentlig ansatte tannlegene med norsk bakgrunn som slutter, går mange over i privat praksis. Den norske tannlegeforening opplyser at den viktigste årsaken til overgangen er bedre lønnsbetingelser. Skal man klare å løse dette problemet, må det settes i verk stimuleringstiltak i form av mer fleksible lønns- og arbeidsordninger, gjerne med innsatsbasert avlønning. Regionale kompetansesentra er et godt virkemiddel, fordi et faglig godt miljø vil virke stimulerende. Det må legges til rette for sterkere satsing fra fylkeskommunene på dette området.

       Et viktig tiltak for å bedre den offentlige tannhelsetjenesten er, som nevnt, opprettelse av regionale kompetansesentra. I dag finnes slike sentra i Nordland og Oppland. I slike sentra bør det kunne tilbys pasientbehandling på spesialistnivå, veiledningstjeneste rettet mot tannhelsepersonell og annet helsepersonell samt etter- og videreutdanning og forskning.

       Det er imidlertid viktig at først og fremst hjemmesykepleien får informasjon og pålegg om å sørge for at deres klienter får ettersyn og stell av tenner. For mange pleietrengende og syke mennesker er det en sterk ekstrabelastning å ha vanskeligheter med å spise, tygge og fordøye maten. Et skikkelig kosthold og muligheten til å nyttiggjøre seg dette er ofte vesentlig for at sykdom ikke skal utvikle seg ytterligere. For den enkelte klients livskvalitet er dette området av stor betydning, og må prioriteres også for våre eldre, syke pasienter.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Sosialministeren har bedt meg svare på denne interpellasjonen ettersom tannhelsetjenestefeltet hører inn under mitt ansvarsområde. Representanten Alvheim stiller spørsmål om hvordan statsråden kan bidra til at grupper av eldre, langtidssyke og uføre i hjemmesykepleie kan få det tilbud om ettersyn at sine tenner som fylkeskommunene etter lov om tannhelsetjenesten § 1-3 skal sørge for å tilby. Representanten Alvheim viser til at ifølge Helsetilsynets årsmelding for tannhelsetjenesten i Norge for årene 1994-1996 var det på landsbasis 39 % av pasientene i den kommunale hjemmesykepleie som hadde et slikt tilbud.

       Jeg vil først kommentere Helsetilsynets statistikk angående de fylkeskommunale tilbud før jeg svarer på interpellantens spørsmål. Etter lov om tannhelsetjenesten § 1-3 punkt c skal Den offentlige tannhelsetjenesten gi et regelmessig og oppsøkende tilbud til grupper av eldre, langtidssyke og uføre i institusjon og hjemmesykepleie. Det er imidlertid gitt noen forutsetninger for at disse skal gis vederlagsfrie tannhelsetjenester. Dette fremgår av forskrift om vederlag for tannhelsetjenester i den offentlige tannhelsetjenesten, fastsatt av Sosialdepartementet den 24. mai 1984. Ifølge forskriften § 2 er det en forutsetning at institusjonsoppholdet eller pleie av hjemmesykepleien har vart i sammenhengende tre måneder eller mer. Det er videre i Helsetilsynets retningslinjer satt som en forutsetning at sykepleietjenestene fra hjemmesykepleien skal gis minst en gang pr. uke. Helsetilsynet har videre fastsatt at følgende kriterier må være oppfylt for at en pasient i kommunal institusjon eller hjemmesykepleie er definert å være under tilsyn i tannhelsemessig sammenheng:

       Disse forutsetningene og kriteriene innebærer at det vil være en begrenset del av det totale antall som får kommunale hjemmesykepleietjenester som registreres i Helsetilsynets statistikk. Dette kan være en av forklaringene på at kun 39 % av pasientene i hjemmesykepleien i 1996 hadde et tilbud om oppsøkende, vederlagsfri tannbehandling. Av Helsetilsynets årsmelding går det imidlertid frem at det er store fylkesvise variasjoner. Oppland hadde det høyeste tilbudet, 90 %, mens i Oslo var det kun 10 % av pasientene i hjemmesykepleien som fikk et slikt tilbud. Disse store forskjellene er jeg ikke fornøyd med. Etter forskriften § 2 tredje ledd skal imidlertid tannbehandling ytes vederlagsfritt selv om institusjonsoppholdet eller pleien ikke har vart i tre måneder. Det gjelder i de tilfeller hvor tannbehandling har sammenheng med eller påvirker den sykdom pasienten er innlagt for eller får pleie for. Hvor stor andel disse utgjør, har vi ikke statistikk for.

       Siden loven og forskriften trådte i kraft for ca 14 år siden, har det skjedd store endringer i organiseringen av den kommunale eldreomsorg og kommunenes hjemmetjenester. Mange pasienter som tidligere fikk pleie på sykehjem, ville i dag fått slik pleie i hjemmet. Og i mange sammenhenger blir tjenestene gitt av andre enn sykepleiere. Slik bestemmelsene i lov og forskrift er formulert, faller mange i den hjemmebaserte pleie- og omsorgstjeneste i dag utenfor det tilbud loven hadde som intensjon å gi. Enkelte fylkeskommuner har derfor på eget initiativ tatt konsekvensen av dette og gir tilbud til pasienter i hjemmesykepleien som faller utenfor dagens regelverk. Disse registreres under en annen kategori i Helsetilsynets årsmelding, gruppe e.

       Det kan også være andre forklaringer på at enkelte fylker har et tilbud som etter mitt skjønn ikke er tilfredsstillende Etter tannhelsetjenesteloven § 1-3 siste ledd kan fylkeskommunene begrense sitt tilbud hvis ressursene ikke er tilstrekkelige for å gi tilbud til alle de grupper som er definert i denne paragrafen. Jeg er kjent med at Oslo kommune, med bl.a budsjettmessige begrunnelser, over flere år har gitt et mangelfullt tilbud til pasienter som hører inn under hjemmesykepleien. Dette ble tatt opp av Helsetilsynet med Oslo kommune i 1996. De siste opplysningene jeg har fått, er at også Oslo er innstilt på å bygge ut sine tjenester overfor disse gruppene. I enkelte andre fylkeskommuner har det av budsjettmessige grunner vært fremmet forslag om reduksjon i tilbudet. Et av forslagene har vært at pasienten må betale nødvendige tannteknikerutgifter, mens tannlege- og/eller tannpleiertjenesten er gratis. Egenandel for de tanntekniske arbeider har ikke fylkeskommunen hjemmel til å kunne kreve. Det ville være det samme som at et sykehus krevde egenandel av innlagte pasienter for utgifter til hofteledd eller til annet medisinsk utstyr som brukes i forbindelse med operasjoner.

       Mange som får hjemmesykepleie over kortere eller lengre perioder, har fra før av sin faste tannlege som de fortsatt ønsker å bruke. I de fleste sammenhenger vil denne være privatpraktiserende som de har brukt som sin tannlege over lengre tid. Mange vil nok velge fortsatt å kunne bruke sin faste tannlege, selv om de må betale for behandlingen. Hvis pasientene er så dårlige at de har store problemer med å komme til tannlegens praksis, eller av andre grunner ikke ser seg i stand til å kunne fortsette med sin faste tannlege, vil de allikevel ha muligheter til å få tilbudet fra Den offentlige tannhelsetjenesten.

       Vi skal heller ikke se bort fra at i den eldste befolkningen er det mange som ikke ser behov for å si ja til et tilbud om regelmessig tannhelsekontroll. Undersøkelser som er utført ved Institutt for samfunnsodontologi ved Universitetet i Oslo, viser at tannløshet og angst for tannbehandling er hovedgrunnene til at voksne, inkludert eldre, ikke går regelmessig til tannhelsekontroll. Tannløsheten er mest utbredt i den eldste befolkningen. De som ikke har vært til tannbehandling på mange år, vil ofte vente med å bruke et tilbud inntil de får et akutt behov.

       De forhold jeg her har belyst, kan delvis forklare den lave prosentandelen som er registrert å være under tilsyn for tannbehandling. En annen viktig forklaring kan være pasientenes manglende kjennskap til deres rett eller mulighet til tilbud om tannhelsetilsyn. Det er kommunene som har oversikt over alle som til enhver tid får kommunale tjenester gjennom hjemmesykepleien. Forutsetningen for at pasienter i hjemmesykepleien kan få det tilbudet fylkeskommunene og Den offentlige tannhelsetjenesten er forpliktet til å gi, er at kommunenes pleie- og omsorgstjeneste aktivt bidrar til å gjøre tilbudet kjent og tar kontakt med tannhelsetjenesten så snart det er nødvendig. Jeg er kjent med at tannhelsetjenesten i en del fylker opplever at pleie- og omsorgstjenestene i kommunene ikke tar dette ansvaret fullt ut på alvor.

       Den 1. mai 1997 trådte forskrift om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene i kraft. Forskriften skal bidra til å sikre at personer som mottar pleie- og omsorgstjenester etter kommunehelsetjenesteloven, får ivaretatt sine grunnleggende behov med respekt for det enkelte menneskets egenverd og livsførsel. Med grunnleggende behov menes etter § 3 bl.a mulighet til selv å ivareta sin egenomsorg, grunnleggende fysiologiske behov som tilstrekkelig næring, mat og drikke, variert og helsefremmende kosthold og rimelig valgfrihet i forhold til mat, tilpasset hjelp ved måltider, nødvendig tannbehandling og ivaretatt munnhygiene. De samme forpliktelsene har kommunene overfor brukere av pleie- og omsorgstjenester etter lov om sosiale tjenester m.v.

       Forskriftens bestemmelser innebærer at kommunene på en systematisk måte må tilrettelegge for at brukernes eller pasientenes grunnleggende behov blir søkt ivaretatt. Kommunene må dermed etablere rutiner for nært samarbeid med den fylkeskommunale tannhelsetjenesten. Kommunene har plikt til å følge forskriften om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene for tjenesteyting etter gjeldende lov. I forskrift om lovbestemt sykepleietjeneste i kommunenes helsetjeneste, omfatter sykepleietjenestens oppgaver bl.a kurativ behandling og pleie, og tjenesten må arbeide i nær kontakt med bl.a offentlig tannhelsetjeneste, jf. § 1. Tannhelsetjenesten har på sin side en utfordring med å gi de ansatte i pleie- og omsorgssektoren en opplæring i tannhelse og munnhygiene.

       Det er bestemt at ivaretatt munnhygiene og nødvendig tannbehandling skal være ett av de tre temaer som blir omfattet av fylkeslegenes felles tilsyn innen geriatri i 1998. Helsetilsynet avslutter dessuten i disse dager en veileder i forebyggende og helsefremmende tannhelsearbeid. Veilederen vil også kunne bli en god rettesnor for bl.a den kommunale pleie- og omsorgstjenesten.

       Bestemmelsen i tannhelsetjenesteloven § 1-3 siste ledd, om de ressursmessig begrunnede begrensninger i fylkeskommunenes tilbud, var i hovedsak ment som en overgangsbestemmelse. Da loven ble vedtatt i 1983, var det forutsatt at fylkene måtte få muligheter til å bygge ut sitt tilbud over tid. Jeg har planer om å foreta en revisjon av tannhelsetjenesteloven og forskriftsverket. Som belyst, er det flere grunner til det. Uavhengig av dette vil jeg be Statens helsetilsyn vurdere endringer av de kriterier som gjelder for rett til tilbud om vederlagsfri tannhelsekontroll. Jeg vil også følge opp de tilsynsrapporter som fylkeslegene utarbeider etter utført tilsyn overfor den kommunale pleie- og omsorgstjeneste i landets kommuner.

       Mange eldre blir ute av stand til å ivareta sitt tannsett når de kommer i en pleiesituasjon. For de med egne tenner kan dette innebære stor risiko for raskt forfall av tannsettet. Omfattende medisinbruk gjør situasjonen verre. Det er derfor viktig at det kommunale pleie- og omsorgspersonell har rutiner for hva som skal ivaretas når det gjelder tannstell og samarbeid med tannhelsetjenesten.

       I mange kommuner og fylker er det et tilbud til pasienter i hjemmesykepleie, og det er et bra samarbeid mellom fylkeskommunenes tannhelsepersonell og kommunenes pleie- og omsorgspersonell. Vi har likevel fortsatt en stor oppgave med å bevisstgjøre det kommunale tjenesteapparat og pleie- og omsorgspersonellet når det gjelder nødvendigheten av tannpleie for pasienter i hjemmesykepleien og det ansvar dette personellet har. Helsetilsynets veileder i forebyggende og helsefremmende tannhelsearbeid vil her kunne være til stor hjelp. Fylkeslegenes tilsyn i kommunene når det gjelder etterlevelse av kvalitetsforskriften, vil også bidra til forbedring. Dessuten vil jeg be Helsetilsynet gjennomgå vederlagsforskriften og de retningslinjer som er laget for tannhelsetjenester til denne gruppen.

John I Alvheim (Frp) : Jeg er glad for å registrere at helseministeren er fullt ut enig med meg i at tannhelsetjenesten er for dårlig, at den er veldig forskjellig fra fylkeskommune til fylkeskommune, og har vist til eksempler i så måte.

       Jeg er også svært glad for at helseministeren i sitt svar understreker kommunenes ansvar og rapporteringsplikt, at der hvor denne er dårlig, må rutinene i så måte innskjerpes, og at helseministeren og departementet vil påse det.

       Jeg er videre også veldig glad for det som anføres i svaret fra helseministeren om at han vil se på tannhelsetjenesteloven på nytt når det gjelder forskriftsverket, og at han vil be Statens helsetilsyn vurdere om de kriterier som i dag gjelder for rett til tilbud og vederlagsfri tannhelsekontroll, er gode nok eller eventuelt må endres. Dette er veldig positivt.

       Det helseministeren ikke sa noe om i sitt første innlegg, var det jeg tok opp i mitt hovedinnlegg, nemlig behovet for å få opprettet odontologiske kompetansesentre i alle regionene. Jeg tror det er særdeles viktig for rekruttering av tannlegespesialister. Det er viktig for utdannelse, det er viktig for det faglige miljø, noe som til syvende og sist alltid vil komme pasientene til gode.

       Jeg tar opp forslag nr. 2, som er omdelt på representantenes plasser, som nettopp går ut på å be Regjeringen vurdere - jeg understreker vurdere - om det er behov for flere kompetansesentre, å få et slikt kompetansesenter i hver region, eller en utvidelse av de sentre vi allerede har.

       Tannhelsen må være en viktig del av eldreomsorgen. På mange måter står vi derfor overfor en stor utfordring, slik vi gjorde overfor barn og unge for noen tiår siden. Vi får flere eldre i årene fremover, noe som også tilsier større innsats for eldregruppene. Etter Arbeiderpartiets mening må tannhelsetjenesten i større grad betraktes som en ordinær del av helsetjenesten også når det gjelder prinsippene for betaling ved undersøkelser og behandling. Arbeiderpartiet støtter derfor interpellantens forslag.

       Når først interpellanten i forslags form reiser spørsmålet om å vurdere opprettelse av odontologiske kompetansesentre i alle helseregionene, er dette et forslag som Arbeiderpartiet støtter, selv om dette forslaget mer ville høre hjemme i en annen sammenheng.

       Jeg er kjent med at Den norske tannlegeforening den 1. juli 1997 henvendte seg til de regionale helseutvalgene, hvor foreningen mener at opprettelsen av slike sentre bør vurderes i forbindelse med den helseregionale planleggingen. Oppgavene for disse sentrene vil bl.a være å

       Jeg tror dette kan bidra til økt stabilitet, ikke minst i distriktene, og på sikt virke rekrutteringsfremmende til den offentlige tannhelsetjenesten, som mange steder lider under mangel på tannleger.

       Jeg har også med glede merket meg at en gruppe på oppdrag fra de tre fylkestannlegene i helseregion 4 alt har utredet mulighetene for etablering av et odontologisk kompetansesenter i regionen.

Kari Økland (KrF) : Kristelig Folkeparti vil først understreke at det er et viktig tema som interpellanten her setter søkelyset på, nemlig de hjemmeboende pleietrengende eldres tannhelse. Årsmeldingen for Den offentlige tannhelsetjenesten for 1996 viser altså, som interpellanten påpeker, at kun 39 % av pasientene i hjemmesykepleien har et tilbud om tilsyn.

       Statsråden ga i sitt svar en nyttig gjennomgang av regelverket for tannhelsetjeneste for eldre, slik det finnes i lov om tannhelsetjenesten og tilhørende forskrift. Han pekte der på mulige årsaker til at så få av pasientene i hjemmesykepleien får et tilbud om tannhelsetjenester.

       Kristelig Folkeparti vil understreke at det er bekymringsfullt at mange av de eldre innen hjemmesykepleien ikke får et slikt tilbud. Den store variasjonen fra fylke til fylke er også meget uheldig. Det vil derfor være viktig å foreta en revisjon av regelverket, slik at det er oppdatert etter dagens forhold innen pleie- og omsorgssektoren.

       Selv om det er fylkets tannhelsetjeneste som har ansvaret for tannhelsetjenesten til de eldre, vil pleie- og omsorgssektoren i den enkelte kommune ha en nøkkelrolle i arbeidet med at tannhelsetjenesten skal fungere godt.

       Det er pleie- og omsorgstjenesten som må bringe ut informasjon til de eldre om denne rettigheten. De må formidle kontakt med tannlegen, tilrettelegge for tannlegebesøk der dette lar seg gjennomføre, eller tilrettelegge for besøk av tannlegen i hjemmet, der det er nødvendig. De vil gjennom sin kontakt med pasientene oppdage behov hos den enkelte eldre for hjelp fra tannhelsetjenesten.

       Det er derfor meget viktig at det er et tett samarbeid mellom tannhelsetjenesten i fylket og pleie- og omsorgstjenesten i kommunene. Tannhelsetjenesten må tilføre pleie- og omsorgstjenesten kunnskaper innen dette ansvarsområdet.

       Jeg merket meg at statsråden opplyste at Helsetilsynet i disse dager avslutter arbeidet med en veileder i forebyggende og helsefremmende tannhelsearbeid. Videre ser jeg det som meget positivt at ivaretakelse av munnhygiene og nødvendig tannbehandling er et av temaene ved fylkeslegenes tilsynsbesøk innen geriatrien i kommunene.

       For mange eldre som er i en pleiesituasjon, er det vanskelig å ivareta sin tannhelse. Bruk av mye medisiner kan som kjent også ha en uheldig innvirkning på tannhelsen.

       Kristelig Folkeparti ser det som viktig at informasjonen til de eldre om deres rettigheter styrkes. Det må også være et godt samarbeid mellom fylkets tannhelsetjeneste og kommunene, slik at kommunene settes i stand til å ivareta sin nøkkelrolle ved at pleie- og omsorgspersonellet opplæres og bevisstgjøres på dette området.

Sonja Irene Sjøli (H) : Det er et viktig spørsmål som interpellanten her tar opp. Det er en utilfredsstillende og uverdig situasjon for mange eldre som ikke får den nødvendige tannbehandling og pleie, og det er heller ikke i tråd med lov om tannhelsetjenesten om at en del grupper, bl.a en spesiell gruppe eldre, gradvis skulle sikres et regelmessig og oppsøkende tilbud om å få tannbehandling.

       Loven har virket siden 1985, og på disse 13 årene har barn og ungdom blitt høyt prioritert. De andre gruppene, særlig gruppen eldre i hjemmesykepleie, har kommet i annen rekke. Pleietrengende eldre har ikke nytt godt av det omfattende forebyggende arbeidet som har vært prioritert i Norge gjennom en årrekke. Det har ført til, som mange andre også har vært inne på, at mange eldre har store tannhelseproblemer.

       Manglende tilbud i mange fylker fører til at spesielt eldre som er avhengig av hjemmesykepleie, har svært dårlig tannhygiene, med betennelser, ubehag og vanskeligheter med å tygge, spise og svelge. Dette fører til redusert allmenntilstand og redusert livskvalitet.

       Denne gruppen må etter Høyres mening sikres et tilbud. Jeg er derfor tilfreds med at helseministeren vil følge opp det vedtak et samlet storting gjorde i forbindelse med behandlingen av eldremeldingen, at det må foretas en gjennomgang av kriterier og forskriftsverk for gratis tannbehandling for denne gruppen. Samtidig foreslo sosialkomiteen økonomiske virkemidler ved at det burde innføres tidsavgrensede stimuleringsordninger som gjør det mulig for fylkeskommunene å gi gratis tannbehandling til alle pasienter som er avhengig av kommunale hjelpetjenester. Dette bør også nå følges opp.

       Jeg er også tilfreds med at helseministeren vil be Helsetilsynet gjennomgå vederlagsforskriftene og de retningslinjer som er laget for tannhelsetjeneste til denne gruppen, for det er fremdeles behov for å bevisstgjøre pleie- og omsorgspersonellet når det gjelder nødvendigheten av tannpleie for pasienter i hjemmesykepleien, og det ansvaret som helsepersonell her har. Det er også nødvendig at fylkeslegens tilsyn i kommunene blir bedre for å sikre at kvalitetsforskriftene blir etterlevd, slik at de grunnleggende behov for denne gruppen eldre blir godt ivaretatt.

       Når det gjelder forslaget fra representanten Alvheim om odontologiske kompetansesentre, er jeg enig med helseministeren i at det er naturlig at dette spørsmålet blir vurdert i forbindelse med fylkenes utarbeidelse av de regionale helseplaner. Høyre vil derfor støtte dette forslaget fra Alvheim, men jeg synes det er grunn til å understreke at Stortinget nå ber om en vurdering, og at vi derfor står fritt til å vurdere dette igjen når saken blir fremlagt.

Tron Erik Hovind (Sp) : Det er riktig, slik representanten Alvheim hevder, at eldre, langtidssyke og uføre i institusjon og hjemmesykepleie er en prioritert gruppe i lov om tannhelsetjenesten.

Olav Gunnar Ballo (SV) : Det er ikke vanskelig å være enig i at det er prisverdig at man fokuserer på at eldre ikke får god nok tannbehandling. Og jeg vil tro at de fleste i Stortinget - uansett partitilhørighet - vil kunne enes om det. Men det som er viktig å finne ut av, er årsaken til at forskjellene oppstår.

       Det er interessant når helseministeren nevner at man har tilbud til 90 % i Oppland og 10 % i Oslo. Da er det også viktig å spørre: Hvorfor blir det slike store forskjeller? Hva er det man gjør i Oppland som man ikke gjør i Oslo?

       Det som også er interessant å se, er den utviklingen man har når det gjelder fordeling av tannleger i Norge, som er en klar parallell til det som skjer på legemarkedet. Jeg ser i tannlegenes eget fagtidsskrift, Den norske tannlegeforenings Tidende, der de skriver:

« Hver tiende stilling i Den offentlige tannhelsetjenesten i nord står nå ubesatt, og mange av dem som tar arbeid i distriktene blir bare i kort tid. Norske tannleger hoper seg opp sørpå, mens utlendinger er blitt redningen nord i landet. »

       Situasjonen er verst i Troms. Det viser seg at stimuleringstiltak i Finnmark har hatt effekt.

       Det man snakker om her, er offentlig styring. Man snakker om det som Fremskrittspartiet i andre sammenhenger er en sterk motstander av, og der markedet skal råde grunnen. Og det som skjer i forhold til offentlige tjenester rettet inn mot de eldre, er jo at de blir skadelidende nettopp fordi Fremskrittspartiets politikk på andre områder, nemlig når det gjelder markedspolitikken, her gjør at man ikke får et forsvarlig tilbud i offentlig regi. Derfor er det veldig vanskelig når man begynner å analysere i forhold til tiltak som kan ha effekt, å finne at Fremskrittspartiet har noen som helst tilnærminger eller løsninger som er med på å gjøre denne situasjonen bedre. Det er et dilemma!

       SV er naturligvis veldig opptatt av at man skal få til en tannhelsetjeneste som er best mulig for alle i landet, også for gruppen av eldre, at man offentlig tar et tak for å få til en bedre fordeling av tjenestene, at man legger føringen i forhold til hva det offentlige har ansvar for, og at man også har avtaler i forhold til privatpraktiserende eller sikrer tilgang på offentlige tannleger innenfor fylkeskommunene som kan bedre det tilbudet. Men skal et samlet storting kunne være med på å få til løsninger som bl.a når de eldre og gir et bedre tannhelsetilbud til dem, må man være villig til å gjøre det Fremskrittspartiet i neste omgang aldri er villig til, nemlig å si at nå må vi inn med offentlige tiltak. Vi må legge føringer, vi må sikre en bedre fordeling, og vi må slutte å la først og fremst markedet styre, for tannlegemarkedet er i ferd med å bli et aksjemarked for enkelte ved at man får større bedrifter der man skal se om man kan tjene penger. Er det noen som blir skadelidende i denne sammenhengen, er det de eldre - ut fra at der ikke er store penger å tjene, og det er ikke noe marked som fungerer i så henseende.

John I Alvheim (Frp) : Jeg synes debatten har vært positiv, bortsett fra det for debatten skjemmende innlegg som representanten Olav Gunnar Ballo nå holdt.

       Jeg vil henstille til helseministeren - når man skal se på kriteriene og på hele tannhelsetjenesteloven - å være oppmerksom på de ulike typer av alvorlige tannkjøttsykdommer, hvor vi åpenbart ligger langt tilbake når det gjelder offentlige tilskudd. Jeg vil til slutt også påpeke at rekrutteringen av tannleger er viktig, særlig om åtte-ti år.

       I motsetning til representanten Ballo mener jeg det også her er markedet som gir den beste løsningen, som i alle andre livets forhold. Når representanten Ballo fant det formålstjenlig å ødelegge denne debatten med å angripe Fremskrittspartiet, er ikke det noe som er ukjent for dette storting. Denne hersingen med Fremskrittspartiet opererer representanten Gunnar Ballo med i enhver sammenheng han har mulighet til å komme på denne talerstolen. Men jeg tror ikke det tjener verken SV eller representanten Ballo til ære å være så useriøs i sine uttalelser som her, som er en sterk kritikk av Den norske tannlegeforening. Det har Tannlegeforeningen ærlig talt ikke fortjent.

Statsråd Dagfinn Høybråten : I likhet med interpellanten vil jeg si meg glad for denne fokuseringen på en svak og lavt prioritert gruppe i det norske helsevesen. Det gir en anledning til å formulere en politikk for en nødvendig oppfølging på disse punktene. Det er jeg glad for. Det vi trenger, er en oppfølging av de regler og retningslinjer vi har, men vi trenger også en modernisering av de regler og retningslinjer vi har - og begge disse elementene i mitt første svar vil bli gjenstand for oppfølging.

       Jeg skal la spørsmålet om den plass tannhelsen skal ha i den totale helsepolitikken, ligge. Jeg skal også la ligge spørsmålet om grad av marked og styring, bare konstatere at vi nok på dette området trenger en sterkere oppfølging av de styringssignaler som allerede er gitt fra storting, departement og helsetilsyn, og jeg har trukket opp retningslinjene for hvordan det vil skje.

Presidenten: Dermed er interpellasjonsdebatten omme.

       (Votering over forslag, se side 2929 f.)