Sak nr. 1
Spørretime

Muntlig spørretime

TALERE:

       Dag Danielsen (Frp) : Jeg har et spørsmål til bistands- og menneskerettighetsminister Hilde Frafjord Johnson - det gjelder atomprøvesprengningene som India foretok 11. mai: Nå har bl.a. Japan, Tyskland, USA og EU med bakgrunn i disse sprengningene signalisert at de overveier økonomiske sanksjoner og stopp i bistanden til India. Situasjonen i området er meget spent, bl.a fordi Pakistan truer med å bidra til ytterligere atomvåpenkappløp i området.

       Mitt spørsmål er: Vil Norge vise moralsk lederskap ved å stoppe bistanden til India?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson : Jeg kan ikke gå god for alle opplysningene som representanten Dag Danielsen kommer med når det gjelder de forskjellige lands reaksjoner. Det som er et faktum, er at iallfall USA - så vidt vi kjenner til - har signalisert sanksjoner, og det er tre land, Australia, New Zealand og USA, som tilbakekaller sine ambassadører.

       Vi har fra norsk side sagt at vi for det første tar sterk avstand fra de indiske kjernefysiske prøvesprengningene. Vi har gjennom en egen protest bedt dem om å avstå fra videre kjernefysiske prøvesprengninger, vi har innkalt vår ambassadør og meddelt den norske protesten.

       Når det gjelder bistanden, har altså India opphørt som hovedsamarbeidsland for norsk bistand. Vi har gradvis redusert bistanden til India de siste årene, og intensjonen er å fortsette en videre nedtrapping. Når det gjelder bistanden for 1998 og 1999, vil den være på samme nivå. Men linjen i bistanden til India er altså en gradvis reduksjon.

Statsråd Hilde Frafjord Johnson : For det første: Vårt moralske ansvar er todelt. Det første viktige moralske ansvaret er å være med og bekjempe kjernefysiske prøvesprengninger gjennom vårt internasjonale arbeid i FN ved ikkespredningsavtalen og ved å komme med en sterk norsk reaksjon på den type ting som nå har hendt.

       Det andre moralske ansvaret vi har, er overfor de fattige som er i en forferdelig vanskelig situasjon, og vår bistand til India går i store trekk til de fattige. Det er en fattigdomsorientert bistand, der halvparten eller 40 % av de over 90 mill. kr går til frivillige organisasjoners arbeid bl.a innenfor sosial sektor, til utdanning og helsetiltak for de fattige. Vårt moralske ansvar for begge disse forholdene må Regjeringen ta med når vi nå skal vurdere hvilke eventuelle reaksjoner vi skal komme med utover det vi allerede har gjort.

       Mange av oss husker faktisk Senterpartiets leder og nåværende kulturminister i spissen for stortingsrepresentanter og andre fremtredende senterpartifolk på byvandring på østkanten av Oslo, og lovnadene om satsing på denne bydelen var mange. Hva skjer så ved første mulige korsvei? Jo, man ønsker å prioritere Vestbanen, som altså ikke ligger på østkanten av byen, til tross for at Oslo Senterparti har gått inn for at Operaen skal ligge i Bjørvika. Ved å granske de positive og negative sidene (presidenten klubber) - kan jeg få lov til å stille spørsmålet, president?

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Denne saken ligger jo til behandling i Stortinget, og jeg er derfor litt usikker på hvor langt inn i den jeg skal gå. Men jeg syns det er interessant at det nettopp er Grethe Fossum som stiller meg dette spørsmålet, for som de fleste er kjent med, var Grethe Fossum, liksom to tidligere kulturministre fra Arbeiderpartiet, enig i forslaget om at den nye operaen bør bygges på Vestbanen.

       Jeg er sterkt engasjert i at vi skal få til byutvikling og løfte miljøet på østkanten av Oslo, men jeg vil advare meget sterkt mot å bruke et kulturbygg som operaen, et nasjonalt løft for hele Kultur-Norge og hele landet, til å løfte fram byutviklingen. Jeg mener spørsmålet her dreier seg om hvorvidt vi skal se på operaen som en kultursak. Jeg gjør det. Her har kulturen sin egenverdi, og jeg tror det vil bli svært vanskelig å bære fram et standpunkt som går på at dette skal være en drivkraft i byutviklingen.

       Jeg vil også benytte denne anledningen til å advare meget sterkt mot å undervurdere de tekniske og praktiske spørsmål som er knyttet til Bjørvika. Vi har fått spørsmål om det også skriftlig og skal selvfølgelig svare på det, men den erfaringen man nå har fra vedtaket om å bygge Romeriksporten, og det at man altså har vært nødt til å innse at vi her står foran både en miljømessig og en økonomisk skandale, burde gjøre at Stortinget nå ikke forhaster seg og fatter en beslutning på et grunnlag som jeg mener er altfor spedt, slik jeg ser Arbeiderpartiet nå argumenterer for i avisene.

Grethe G Fossum (A) : Jeg regner jo med at alle alternativene vil bli skikkelig utredet av departementet før man setter i gang, uansett hvilket alternativ man velger. Valget mellom to alternativer kan være ganske vanskelig, og mye kan skje i løpet av en prosess.

       Jeg har oppfattet kulturministeren slik at hun er opptatt av å få bygd en opera. Men i den seneste tiden har jeg i avisene sett enkelte utspill fra Senterpartiet om at operaen skal bygges på Vestbanen, hvis ikke, vil det ikke bli bygd noen opera. Hva vil kulturministeren gjøre hvis det nå blir slik at stortingsflertallet går inn for opera i Bjørvika? Vil hun da legge alle forhold til rette og sette alle kluter til for at Bjørvika skal bli et godt sted å ha operaen?

       Stortinget har gjort en endring i plan- og bygningsloven i den hensikt å heve kompetansen i byggebransjen og effektivisere saksbehandlingen i kommunene. En av forutsetningene for at dette skal fungere, var at 5.000 bedrifter i byggebransjen skulle få en sentral godkjennelse. Situasjonen etter ett år er at bare 300 bedrifter har fått en slik godkjenning, og saksbehandlingstiden er lang og den blir stadig lengre. Konsekvensene er at bedriftene i verste fall nå må permittere folk. Kommunene har en opphopning av søknader og folk venter på byggmestrene.

       Jeg lurer på om næringsministeren føler noe ansvar overfor alle de bedriftene i byggebransjen som nå begynner å få konkrete problemer, og om han kunne tenke seg å ta noe initiativ for å redusere de ulempene som alle disse små håndverkerbedriftene nå kommer opp i etter som tiden går?

       Det kan nemnast mange døme på at regjeringa Bondevik gjer noko heilt anna enn eller ikkje gjer det den sa den skulle gjere. Prisen tek likevel statsråd Sponheim: Det var ikkje grenser for kva statsråd Sponheim skulle gjere for dei små og mellomstore verksemdene. Statsråden sa i fjor haust at Regjeringa vil leggje prestisje i å ta knekken på skjemaveldet. Det mest konkrete som har skjedd, er at verksemdene blir pålagde å registrere alle varekjøp på over 20.000 kr og oppbevare desse registra i ti år. Det er eit forslag som fører til meir papir, meir arbeid og større kostnader. Eg spør difor: Er dette forslaget frå regjeringa Bondevik i samsvar med Venstre og statsråd Sponheim sin politikk overfor små og mellomstore verksemder?

Statsråd Lars Sponheim : Spørsmålet inneholder to viktige elementer. Det ene gjelder skjemaveldet og Regjeringens vilje til å gjøre noe med det, som jeg kan understreke åpenbart er til stede. Jeg skal være så raus å si at det tror jeg det er tverrpolitisk enighet om, men en har på en måte manglet grepene for å få gjort noe med det.

       Jeg tror det viktigste grepet som er gjort i så måte, var åpningen av Oppgaveregisteret, hvor forarbeidet ble gjort av den forrige regjering og hvor denne regjering følger dette opp. Vi har nå fått verktøyet som gjør det mulig systematisk å gå løs på det omfattende skjemaveldet næringslivet står overfor. Lovverket som regulerer dette Oppgaveregisteret, gjør det nå vanskelig å etablere nye skjemaer for næringslivet hvis det er mulig å stille de samme spørsmål eller få de samme opplysningene fra andre deler av offentlig sektor. Dette er hovedverktøyet, og dette kan vi nå bruke systematisk til å bygge ned skjemaveldet.

       Det vil nok fremdeles dukke opp problemstillinger som drar i motsatt retning. Og den saken som har fått mye oppmerksomhet de siste dagene, om elementer i regnskapsloven, er en sånn problemstilling. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke hadde kjennskap til disse beløpsgrensene i loven. Det var helt andre sider ved loven og tilpasning av loven for å gjøre den mer småbedriftsvennlig som Regjeringen var opptatt av da vi overtok forarbeidene fra den forrige regjering og arbeidet med den i vinter. Dette elementet med disse beløpsgrensene kom - jeg må være så ærlig å si det - som en overraskelse på meg. Jeg ser ikke bare de byråkratiske elementene ved det, for det har jo alltid vært strenge regler om oppbevaring av bilag i næringslivet, men jeg er jo meget bekymret over de personvernelementene som er kommet inn, og ikke minst alle de opplysningene som er kommet fram i det siste om virkningene av dette, ikke minst fra Datatilsynet.

       Nå ligger jo dette i Stortinget, og så får vi håpe at sluttresultatet av Stortingets behandling blir bedre for personvernet bl.a og kanskje også for næringslivet. (Munterhet i salen.)

       Nå var Sponheim sjølv innom dette, at den saka som representanten Opseth var inne på, i høgste grad òg har med omsynet til personvern å gjere. Denne ordninga er ikkje tenkt å gjelde berre for næringslivet, men òg for privatpersonar. Da blir mitt spørsmål - som eg gjerne vil ha ei stadfesting på: Dette er da ikkje i samsvar med det som er Sponheim og Venstres syn på personvern?

Statsråd Lars Sponheim : For det første må jeg få gi uttrykk for glede over den anerkjennelse som ligger i representanten Rudihagens uttalelse, om at Venstre og jeg har hatt et betydelig engasjement i personvernspørsmål. Det mener jeg selv også det er grunn til å si. I den forrige stortingsperioden var det vel ingen som var så opptatt av å sette disse spørsmålene i fokus som undertegnede. Da er det også rimelig at pisken slår hardt når man blir tatt i synd. Og jeg må være så ærlig å innrømme også i dette svaret, at akkurat dette poenget hadde ingen oppmerksomhet fra min og Venstres side i regjeringsarbeidet med dette, det var helt andre sider ved regnskapsloven vi var opptatt av.

       Jeg ser her at det er ting en burde ha vært oppmerksom på. Vanligvis har jeg svært strenge personvernbriller på meg i de fleste saker, og mange mener jeg reagerer for tidlig. I denne sammenhengen reagerte jeg faktisk ikke. Og jeg må igjen få si, selv om det kanskje er uvanlig, at jeg har ingenting imot det om vi kan få en prosess i Stortinget som bidrar til å forsterke personvernhensynet i denne sammenhengen! (Munterhet i salen.)

       Jan Petersen (H) : Jeg har et tilleggsspørsmål, men til visestatsministeren.

       Nå har næringsministeren nettopp indikert at han er meget ulykkelig over det forslaget som Regjeringen har fremmet her. Han er uenig i det standpunktet og oppfordrer Stortinget til å vedta noe annet enn det Regjeringen har foreslått. Mitt spørsmål til visestatsministeren er: Deler hun næringsministerens oppfatning? Og vil hun medvirke til at Stortinget nå vedtar noe annet enn det Regjeringen har foreslått?

       Vi har alle de siste dagene registrert Naturvernforbundets økonomiske problemer med bakgrunn i manglende økonomistyring. Jeg har også registrert statsråd Fjellangers nære tilknytning til Naturvernforbundet og dermed spørsmålet om habilitet. Jeg skal derfor ikke spørre statsråden på grunnlag av den konkrete saken, men på et prinsipielt grunnlag:

       Synes statsråden at det er en statlig oppgave å berge frivillige organisasjoner fra konkurs, med store statlige millionoverføringer?

Statsråd Guro Fjellanger : Den siste uken har gitt meg den erfaring at når en statsråd som har bakgrunn i en organisasjon, prøver å ta opp noen prinsipper, blir det tolket som inngrep overfor denne organisasjonen. Det er jeg nå oppmerksom på, og jeg beklager at mine tidligere uttalelser har kunnet bli oppfattet slik, og jeg tror derfor ikke at det vil være lurt av meg å gå inn i den spørsmålsstillingen som her er reist med utgangspunkt i Naturvernforbundet.

       Jeg vil presisere at jeg har valgt å overlate saken om støtte til Naturvernforbundet til en settestatsråd.

Øyvind Korsberg (Frp) : Jeg vil gjerne stille spørsmålet på nytt, i og med at statsråden ikke svarte, og dette spørsmålet går på et prinsipielt grunnlag:

       Synes statsråden at det er en statlig oppgave å berge frivillige organisasjoner fra konkurs, med statlige millionoverføringer?

Statsråd Guro Fjellanger : Jeg vil gjenta min presisering av at dette spørsmålet ble stilt med utgangspunkt i eksemplet Naturvernforbundet. Jeg finner det derfor vanskelig å gå inn på spørsmålet i detalj.

       Det jeg imidlertid syns er en statlig oppgave, er å bidra til at frivillige organisasjoner har gode vilkår. De gjør et viktig arbeid, ikke minst når det gjelder demokratibygging.

       Det er riktig at Naturvernforbundet har satt sin økonomi over styr. Ifølge media vil man fra Regjeringens side tre støttende til og redde Naturvernforbundet ut av den økonomiske krisen som forbundet befinner seg i. Mitt spørsmål til visestatsministeren er:

       Hvorfor mener Regjeringen at det er riktig å redde Naturvernforbundet, som en frivillig organisasjon, ut av den økonomiske krisen det befinner seg i? Og hvilke konsekvenser mener visestatsministeren at det vil ha dersom Regjeringen redder én frivillig organisasjon ut av den økonomiske krisen, i forhold til andre frivillige organisasjoner som kan komme til å befinne seg i samme situasjon?

       Statsråd Anne Enger Lahnstein : Ja, det vil jeg gjerne. Jeg har fått opplyst at fordi det i den konkrete saken som det her var tatt utgangspunkt i, er spørsmål om inhabilitet, og både statsråd Guro Fjellanger og statsråd Ragnhild Queseth Haarstad har erklært at de ikke ønsker å behandle saken, er det slik at Eldbjørg Løwer er oppnevnt som settestatsråd.

       Ellers har ikke Regjeringen tatt standpunkt til saken. Jeg la merke til hvilke presiseringer som Sanner kom med når det gjelder hva det eventuelt kan føre til om man går inn og hjelper én frivillig organisasjon i en slik sak, og det er selvfølgelig momenter som vi må ta med oss hvis denne saken kommer på Regjeringens bord. Men i likhet med Guro Fjellanger vil jeg gjerne presisere at de frivillige organisasjonene representerer et svært viktig arbeid, og at vi på ulike måter vil styrke dette arbeidet.

       I løpet av relativt kort tid har... (presidenten klubber)

       I løpet av relativt kort tid har Regjeringen måttet akseptere nederlag i tre viktige hjertesaker for Regjeringen. Først måtte Regjeringen akseptere veterinærbestemmelser som de drev valgkamp mot, og som nå skal erstattes av et system som regjeringspartiene tidligere har advart mot. Så har Regjeringen måttet akseptere at deres distriktspolitikk har lidd nederlag for ESA, EFTAs overvåkingsorgan, slik at de rett og slett ikke kan gjennomføre sin egen distriktspolitikk. Og sist, men ikke minst har Regjeringen nå akseptert og sågar foreslått at den norske krona skal knyttes til euro, noe også Regjeringen tidligere har advart mot, og som selvfølgelig vil frata den norske regjering og Stortinget betydelig handlefrihet i de økonomiske spørsmål. I realiteten vil det nå være Wim Duisenberg i sentralbanken i EU som vil bestemme betydelige deler av norsk penge- og finanspolitikk. Mitt spørsmål til statsråden er følgende: Føler statsråden seg bekvem med denne situasjonen?

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Dette er et ganske omfattende spørsmål, og jeg vet ikke riktig om jeg skal ta det generelle eller om jeg skal gå inn på hver enkelt bit her. Men la meg generelt si at det er selvfølgelig krevende for oss som er mot norsk medlemskap i EU og som er mot EØS-avtalen, å regjere i en situasjon hvor disse tingene er vedtatt. Men slik er det nå engang for oss som er pragmatiske, og som ønsker å påvirke utviklingen. Jeg vil si at det er et valg jeg foretar, og jeg bruker ofte SV som et uttrykk for en annen linje, nemlig at man sitter på sidelinjen og ikke er med og påvirker. Jeg pleier også å vise til vedtaket som Høyre og Arbeiderpartiet gjorde om å bygge ut Gardermoen. Det høres kanskje rart ut, men jeg syns det er ganske illustrerende. Jeg var mot det, jeg kjempet for at Fornebu skulle opprettholdes, men når Fornebu blir nedlagt nå i oktober 1998 som en følge av flertallsbeslutning her, er jeg også nødt til å ta konsekvensen av det og fly fra Gardermoen. Det regner jeg med det er forståelse for.

       Når det gjelder veterinærbestemmelsene og grensekontrollen, er det en sak som ennå ikke er avklart. Det er prosesser innad i EU, fordi motstanden mot de nye reglene der er såpass sterke at man vil ha en gjennomgang i EU-landene. Derfor er den saken utsatt på ubestemt tid.

       Når det gjelder ESA, hadde vi en sak hvor ESA overprøvde norsk holdning. Det beklager jeg, og jeg skulle gjerne hatt en annen beslutning der. Men vi valgte, fordi EØS-avtalen er gjeldende i Norge, og fordi stortingsflertallet har akseptert sanksjoner i forhold til det, å akseptere det. Når det gjelder arbeidsgiveravgiften, som er en mye større og viktigere sak for norsk distriktspolitikk, vil vi imidlertid kjempe for den også innenfor EØS-systemet.

       Når det gjelder euroen, er situasjonen i dag at den norske kronen skygger ecu, og ecu forsvinner. (Presidenten klubber.) Og hva gjør vi da? - Jeg regner med at jeg får tilleggsspørsmål så jeg kan svare på det!

Øystein Djupedal (SV) : Dette var jo et uhyre interessant svar, for det statsråden i realiteten sier, er at hun aksepterer fullt ut og føler seg bekvem med å bli administrert i EU-spørsmål av et stortingsflertall som er uenig med den sittende regjering. Det er også interessant å legge merke til at statsråden mener at hun har påvirkningskraft i viktige spørsmål knyttet til EU. Jeg må vel tillate meg å si at jeg har svært vanskelig for å se spor etter den tidligere nei-dronning Anne Enger Lahnstein i Regjeringens politikk.

       Statsministeren har på ulike tidspunkt advart mot en tilknytning til euroen som vi nå har valgt. Det har også Senterpartiets tidligere finanspolitiske talsmann Velsand gjort i Norges Bank. Mitt spørsmål er: Har Regjeringen totalt skiftet syn i det spørsmålet? Og det andre spørsmålet er: Er det fremdeles mulig å si at vi i Norge har en nei-regjering?

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Til det siste spørsmålet vil jeg svare et klart ja. Når det gjelder premissene som Djupedal la inn i sitt spørsmål, knyttet til at jeg syns dette er veldig bekvemt, må jeg si at det er ikke bestandig bekvemt å styre. Det trodde jeg heller ikke da vi søkte regjeringsmakt. Vi søkte regjeringsmakt sammen med de andre sentrumspartiene og fikk til det. Det er en historisk nyhet, det er et nytt politisk landskap, det er en blokkuavhengig nei-regjering vi har i Norge, og vi prøver å gjøre det beste innenfor de systemene som er lagt og den situasjonen som er en følge av de vedtak som er fattet her.

       Når det gjelder euroen, mener jeg faktisk at vi har handlefrihet. Min kritikk av den økonomiske unionen og dette med én myntenhet og sentralbankens stilling i EU er like sterk nå som den var før. Saken er derfor for meg: Hvordan forholder vi oss, hva er hensiktsmessig fra Norges side når EU faktisk går bort fra ecu og over til euro? (Presidenten klubber.) Da mener jeg at vi må finne en måte hvor vi kan skygge, og så får vi - som Lars Velsand har pekt på - eventuelt finne andre muligheter hvis vi finner det hensiktsmessig.

       Karin Andersen (SV) : Hvis man påvirker, må det kunne påvises spor etter slik påvirkning. Jeg vil etterlyse noen spor etter denne regjeringens nei-politikk, og jeg vil stille et tilleggsspørsmål til statsråd Sponheim i den forbindelse. For eksempel har vi hørt på nyhetene i dag at arkitektfirmaet Borealis, det største arkitektfirmaet i Nord-Norge, på grunn av EØS' tjenestedirektiv ikke finner det mulig å delta i arkitektkonkurranse om statens bygg i Tromsø, fordi dette regelverket gjør det for dyrt og for risikabelt for dem å delta. Hva slags påvirkning mener statsråden at det er mulig å gå inn med i regjeringsposisjon for å bedre norske bedrifters posisjon i distriktene, slik at det ikke bare er de store bedriftene i sentrum som er i stand til å ta slike viktige oppdrag?

       I løpet av 1990-åra er det gjennomført ei omfattande grøn skattereform i Noreg. Skatt på forureining aukar, og skatt på arbeid er redusert. Mellom anna er det innført avgifter på CO₂, blyhaldig bensin og svovel. Overtidsskatten er redusert med over 20 %, og arbeidsgjevaravgifta er redusert med 15,5 milliardar kr, m.a. finansiert gjennom auka grøne skattar.

       Regjeringa har føreslått ei lita utviding av dei grøne skattane, og den har halde fast på prinsippet om at auka grøne skattar skal føra til lågare skatt på arbeid. Men no blir det spekulert i at Regjeringa i revidert nasjonalbudsjett vil føreslå ein kraftig auke i el-avgifta, utan at dette inngår i ei grøn skattereform, der andre skattar blir reduserte tilsvarande.

       Eg skal ikkje be miljøvernministeren svara på kva som kjem til å skje i revidert nasjonalbudsjett. Men eg vil for å vera på den trygge sida spørja om Regjeringa står fast på at auka grøne skattar, t.d. auka el-avgift, skal gje lågare skatt på arbeid for vanlege arbeidstakarar.

Statsråd Guro Fjellanger : La meg først ta tak i siste delen av spørsmålet og si at jeg selvsagt ikke kan si noe om hva som kommer i revidert nasjonalbudsjett. Det er jeg glad for at representanten har respekt for.

       La meg også få lov å si at det Regjeringen har gjort når den har lagt fram både Kyoto-meldingen og proposisjonen om grønne skatter, nettopp er å ta tak i det faktum at vi ønsker å gjennomføre prinsippet om at forurenseren skal betale, men ikke minst å sørge for at det også er virkemidler slik at det som i dag er unntatt avgift, skal møte en avgift. Vi har lagt fram et opplegg som bl.a betyr at man innfører en sluttbehandlingsavgift på avfall, som det er bred støtte for her i Stortinget, og som vil være et viktig bidrag i en grønn skatteomlegging og i forhold til klimagassutslippene.

       Jeg har også lyst til å understreke at når vi har valgt bl.a å legge CO₂-avgift også på industrien, er det fordi det i dag ikke er mer enn 60 % av CO₂-utslippene som møtes med avgift. Vi syns det er naturlig og rettferdig at også andre utslipp møtes med det.

       De som har gått nøye inn i proposisjonen om grønne skatter, vil se at Regjeringen også har lagt vekt på at det skal være provenynøytralitet, i tråd med anbefalingene fra Grønn skattekommisjon.

       Jeg vil gjerne tilbake til norsk pengepolitikk. I en pressemelding, som allerede har vært berørt her i dag, gjorde Regjeringen i forrige uke det klart at den norske kronen skal knyttes til euro når ecuen forsvinner etter 1. januar 1999. Senest 29. august 1997 uttalte Senterpartiets leder på en pressekonferanse følgende:

       Dersom vi åpner døra for å knytte den norske kronen til euro, bøyer vi nakken for finansmarkedene i Tyskland. Dermed reduserer vi vår egen politiske handlefrihet. Og Lahnstein sa videre: Det er fantastisk at Arbeiderpartiet er åpen for at kronen kan knyttes opp mot euro.

       Jeg syns ikke statsråden gjorde ordentlig rede for hva som er blitt nytt for Senterpartiet etter 29. august i fjor. Og jeg spør: Hva har nå skjedd? Har Regjeringen bøyd nakken for Tyskland, som Lahnstein sa i august? Eller har man oppdaget noe man ikke så i august, etter at man kom i regjeringsposisjon?

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Jeg må innrømme at den økonomiske handlefriheten i Norge, slik jeg opplever den, er sterkt begrenset på grunn av fri flyt av kapital og på grunn av at vi er bundet opp av EØS-avtalen. Når ecuen er vedtatt tatt bort, har vi funnet det hensiktsmessig at valutaforskriften opprettholdes, og at den norske kronen ikke - som Hill-Marta Solberg nå sa - knyttes til euro, men at den skygger europeiske valutaer. Da er det to muligheter: enten at man skygger euroen - det er en løsere tilknytning enn å være « knyttet til » - eller at man skygger euroen sammen med de andre europeiske valutaene, danske og svenske kroner og pund. Det er opp til Norges Bank å vurdere hva som er hensiktsmessig.

       Når det gjelder vurderingen av den økonomiske unionen, som nå altså blir gjennomført i EU, mener jeg det samme nå som før, at dette er kjempeproblematisk for alle som er opptatt av demokratiske styringssystemer. Det innebærer en kraftfull overføring av makt til en sentralbank, og det innebærer at man krever en samordning av de ulike landenes økonomier, som etter min mening også vil tvinge fram en politisk union. Hvis ikke kommer det til å bli så store forskjeller i EU at man får veldig store problemer.

       Jeg er bekymret for dette, akkurat på samme måte nå som før. Vi har vurdert hva som er hensiktsmessig for den norske kronen når ecuen forsvinner, og kommet fram til det resultatet jeg redegjorde for innledningsvis i mitt svar.

       Mitt spørsmål går tilbake til det som opprinnelige ble stilt: Hva skyldes det at statsråden har en annen oppfatning i dag enn hun hadde tidligere av at nasjonal selvråderett faktisk lar seg ivareta ved å skygge euro og ikke, som statsministeren har sagt tidligere, og som Senterpartiets generalsekretær fortsatt sier, ved en handelsveid kurv. Hva er årsaken til at statsråden er uenig med sin egen generalsekretær i dette spørsmålet bl.a.?

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Til Foss' innledning til dette spørsmålet vil jeg minne ham om at det som skjedde under Syse-regjeringen, var en tilknytning. Det som skjedde i 1992, som Foss nå hopper over, var at man kuttet det båndet, som var sterkt. Dermed sank renten, stikk imot alt det Per-Kristian Foss hadde ment på forhånd.

       Når det gjelder den nasjonale sjølråderetten og fri flyt av kapital, sa jeg i mitt svar tidligere i dag at det er klart at vi merker at den økonomiske handlefriheten innenfor dette regimet er sterkt begrenset. Vi merker det når vi skal drøfte den økonomiske politikken og hvordan presset i økonomien kan møtes. Jeg er, i motsetning til Per-Kristian Foss, opptatt av at vi skal sikre fellesskapssektoren og en rettferdig fordeling i dette landet, og jeg må si at den økonomiske handlefriheten er sterkt begrenset som en følge av fri flyt av kapital.

       Når det er sagt, har vi altså...

       (Presidenten klubber.)

       Dag Terje Andersen (A) : Jeg fikk et inntrykk av at det her ble gjort et forsøk på å skyve fra seg ansvaret for det valget som er gjort, på den måten at statsråden viser til at det er Norges Bank som velger sin tilknytningsform til europeisk valuta, enten bare til euro eller til euro pluss andre europeiske valutaer. Men det bør vel være kjent for statsråden at Norges Bank allerede den 24. april i år sa fra at det var euro som ble prioritert fra Norges Banks side. Ved det valg Regjeringen har gjort, har Regjeringen altså konkret valgt å knytte seg til euro. De visste det var det som var konsekvensen av det valget som ble gjort. Derfor må jeg bare gjenta spørsmålet: Hva har forandret seg fra statsråden i august i fjor uttalte seg svært negativt om tilknytning til euro, til Regjeringen nå velger aktivt å knytte seg til euro?

Statsråd Anne Enger Lahnstein : For det første vil jeg ta avstand fra Andersens påstand om at vi prøver å fraskrive oss ansvar. Det er ikke riktig. Vi har forholdt oss til den nye situasjonen som kommer når ecuen er vekk og vi får euro isteden. Da har vi - og det er veldig viktig at det ikke er uklarhet om det - slått fast at valutaforskriften ligger fast. Så er det to muligheter innenfor den, for den dreier seg om europeiske valutaer. Det er enten euro eller euro og de tre EU-valutaene som ikke er med i euro. Der har Norges Bank fått oppdraget å finne den hensiktsmessige løsningen.

       Når det gjelder signalene som kom fra Lars Velsand og Per Olaf Lundteigen, fikk jeg ikke kommentert det, men jeg forstår godt at de kommer med de synspunktene. Jeg er for så vidt glad for det, for da kan vi få en debatt om det. Det er mulig for Norge å lage en større kurv. Vi syns ikke det er hensiktsmessig for oss nå, men den muligheten, den handlefriheten har vi.

       Det som er interessant ved dette, er to ting. For det første at Regjeringen overlater til Norges Bank å ta en beslutning - det er i praksis nesten det samme som det systemet vi har i EU, der sentralbanken på en måte skal få bestemme sin egen pengepolitikk - for så i etterkant å si at man tar beslutningen til etterretning. Det er stikk i strid med det denne regjeringen har ønsket og sagt.

       Det andre som er interessant, er følgende: Det hadde vært mulig å følge både Velsands og generalsekretæren i Senterpartiets råd, og også tidligere råd fra medlemmer av denne regjering, nemlig at man tar en veid valutakurv der ikke bare europeiske valutaer, men også yen og dollar er inne, rett og slett fordi vår totale handel ikke bare omfatter de europeiske land, men hele verden. Da må jeg få lov å stille følgende spørsmål: Hva er det som har endret seg siden dollar og yen ikke lenger skal tillegges betydning i vår valuta?

Statsråd Anne Enger Lahnstein : La meg først si angående den økonomiske og monetære union som et stort eksperiment i vår verdensdel, at der er Øystein Djupedal og jeg helt enige: Det er et eksperiment som kan få store følger. Nå skal ikke jeg tolke Djupedal lenger enn det, men for mitt eget vedkommende vil jeg si at det er å underbygge og undergrave demokratiet i disse landene.

       Når det gjelder spørsmålet om vi kunne ha en veid valutakurv istedenfor å skygge euroen eller euro og de andre europeiske valutaene, nemlig danske kroner, svenske kroner og pund, har vi vurdert hva som er hensiktsmessig. Vi opererer selvfølgelig heller ikke i et politisk vakuum i den saken.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

       Dersom tiden tillater, vil siste hovedspørsmål bli stilt av Torstein Rudihagen.

       Øystein Hedstrøm (Frp) : Jeg har et spørsmål til nærings- og handelsministeren.

       Statsråden har holdt en høy profil overfor små og mellomstore bedrifter i landet vårt. Nå kommer det signaler om at i revidert nasjonalbudsjett vil vi få utvidet arbeidsgiverperioden med tre dager i sykelønnsordningen, altså i praksis tre uker. Dette er et brudd på de forslagene som Sponheim tidligere har luftet, om å lette forholdene for små og mellomstore bedrifter. Det er også et brudd på Venstres program, som går i motsatt retning. Så mitt spørsmål blir: Vil ikke forslaget om å forlenge bedriftenes betalingsperiode være et løftebrudd overfor mange småbedriftseiere som har støttet Venstre i håp om lettelser for næringslivet?

Statsråd Lars Sponheim : Om to dager - fredag - vil revidert nasjonalbudsjett passere statsråd. Hva som står der, bør ingen utenom Regjeringen vite før fredagen kommer. Jeg vil ikke gi meg inn på spekulasjoner som har vært i pressen om hva innholdet i det vil være. Så jeg kommer altså ikke til å kommentere spekulasjoner som måtte være rundt revidert nasjonalbudsjett.

       Men la meg likevel få gi uttrykk for noen generelle synspunkter rundt den bekymring som nok alle bør dele i denne sammenhengen, nemlig den betydelige økningen i sykefraværet som vi ser i en situasjon hvor kanskje det største problemet vi har i norsk økonomi nå, er at vi mangler arbeidskraft i mange sammenhenger. Vi må ha flere hender i arbeid, og det er en bekymring vi alle bør være opptatt av. Det er også med bekymring at Regjeringen har mottatt brev fra NHO som sier at de ikke ønsker å ha noe samarbeid med Regjeringen om hvordan vi kan få ned sykefraværet. Det beklager Regjeringen veldig, for vi bør alle være opptatt av - på alle sider av forhandlingsbordet og i politikken - å få ned dette store sykefraværet vi har.

       Rovdyrmeldinga gav eit godt grunnlag for forvaltinga av rovdyrbestanden vår. Ein tok på den eine sida omsyn til å ta vare på rovdyrbestanden vår og dei internasjonale forpliktingane vi har, og på den andre sida omsyn til tradisjonell næringsverksemd. Det som nå viser seg, er jo at utbetalingane for tap av beitedyr er formidabelt store. Det viser seg òg at bestandsregistreringa er noko mangelfull. Det går mot ein ny beitesesong. Lokale registreringar gjorde av fjelloppsynsmenn og andre kunnige viser at bestanden kanskje er langt større enn det som var føresett. Det gjeld særleg jerv. Mitt spørsmål blir da til miljøvernministeren: Kan ho tenkje seg å gjere noko for å få ei langt betre bestandsregistrering og ei eventuell regulering nå fram mot ein ny beitesesong?

Statsråd Guro Fjellanger : La meg først få si at det er viktige spørsmål som representanten her tar opp. Vi står alle sammen overfor den utfordringen det er å kombinere det å bruke utmarksressursene til beite for sau og rein med samtidig å ta vare på levedyktige bestander av våre viktigste rovdyr.

       Vi vet at dette er konfliktfylte temaer. Det er derfor viktig å få på plass virkemidler som kan dempe konflikten. Regjeringen jobber med en rekke tiltak for å få til dette. En del av disse tiltakene presenterte jeg på et møte i Lierne på mandag. Blant annet er vi enige om at det er viktig å få større kunnskap og mer sikkerhet om omfanget av rovviltbestanden. Det er ikke noen tvil om at det hersker stor uenighet på den ene og den andre siden om hvor mye rovvilt vi faktisk har. Jeg tar derfor sikte på å komme tilbake til dette spørsmålet i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett.

       Presidenten: Det blir en lang rekke endringer i den oppsatte spørsmålslisten, og presidenten viser i den sammenheng til den oversikt som er omdelt på representantenes plasser i salen.

       De foreslåtte endringer i dagens spørretime foreslås godkjent. - Det anses vedtatt.

       Endringene var som følger:

       Spørsmål 3, fra representanten Karl Eirik Schjøtt-Pedersen til nærings- og handelsministeren, vil bli tatt opp av representanten Kjell Opseth.

       Spørsmål 9, fra representanten Ivar Kristiansen til fiskeriministeren, vil bli besvart av landbruksministeren på vegne av fiskeriministeren, som er bortreist.

       Spørsmål 13, fra representanten Torbjørn Andersen til kommunal- og regionalministeren, vil bli besvart av arbeids- og administrasjonsministeren som rette vedkommende.

       Spørsmål 18, fra representanten Marit Nybakk til samferdselsministeren, vil bli besvart av olje- og energiministeren som rette vedkommende.

       Spørsmål 19, fra representanten Anneliese Dørum til kirke-, utdannings- og forskningsministeren, vil bli tatt opp av representanten Dag Terje Andersen.

       Spørsmål 21, fra representanten Ursula Evje til kirke-, utdannings- og forskningsministeren, vil bli tatt opp av representanten André Kvakkestad.

       Spørsmål 24, fra representanten John I Alvheim til helseministeren, vil bli besvart av sosialministeren på vegne av helseministeren, som er bortreist.

       Spørsmålene 25 og 27, fra henholdsvis representantene Bendiks H Arnesen og Sonja Irene Sjøli til helseministeren, utsettes til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

       Spørsmål 26, fra representanten Steinar Bastesen til helseministeren, vil bli besvart av sosialministeren på vegne av helseministeren, som er bortreist. Spørsmålet vil bli tatt opp av representanten Arvid Falch.

       Spørsmål 28, fra representanten Børge Brende til olje- og energiministeren, vil bli besvart av kommunal- og regionalministeren som rette vedkommende. Etter anmodning fra kommunal- og regionalministeren blir dette spørsmål flyttet og besvart etter spørsmål 13.

       Spørsmål 31, fra representanten Steinar Bastesen til miljøvernministeren, vil bli tatt opp av representanten Arvid Falch.

Spørsmål 1

       Haakon Blankenborg (A) : « Såkalla « hat-kultur » er ei viktig inntektskjelde for ekstreme politiske grupper. Mange unge blir verva inn i miljø der framandfrykt og framandhat, antisemittisme og valdsdyrking er sentrale element. Desse gruppene søkjer ly mellom ytringsfridomen og kriminaliteten.

       Vil Regjeringa medverke til ein meir effektiv kamp mot slike miljø? »

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Jeg deler den virkelighetsbeskrivelsen som representanten Blankenborg gir uttrykk for i sitt spørsmål. I min redegjørelse til Stortinget i desember i fjor om arbeidet med verdikommisjonen, pekte jeg på - som et eksempel på verdimessig og moralsk forvitring i samfunnet - at

« det også er avdekket ulike ekstreme miljøer med tiltrekningskraft på ungdom, f.eks høyrenasjonalistiske, rasistiske og satanistiske ».

       Rasistiske holdninger, fremmedfrykt og intoleranse synes dessverre stadig å være til stede både i Norge og andre land. En del av våre nye landsmenn er blitt utsatt for vold, trusler, skadeverk og ærekrenkelser på grunn av sitt etniske opphav. Det er viktig at vi har en bred og tverrpolitisk front mot disse tendenser.

       Totalitære budskap må bekjempes gjennom demokratisk praksis, og samfunnsfiendtlige holdninger må bekjempes gjennom folkelig og verdimessig mobilisering. Det må skapes holdninger, og lovverket vårt må brukes. En del av disse gruppene har også internasjonale forgreninger, og det er derfor viktig å arbeide både nasjonalt og på tvers av landegrenser.

       Etter initiativ fra Norge vedtok Europarådets toppmøte i 1993 å iverksette en handlingsplan mot rasisme, fremmedfrykt, intoleranse og antisemittisme. En del av handlingsplanen var en ungdomskampanje som ble gjennomført i Norge med støtte fra Kommunal- og regionaldepartementet og Barne- og familiedepartementet.

       Jeg kan også nevne at Regjeringen vil følge opp og videreutvikle den tverrfaglige veiledningstjenesten. Eksperter som er tilknyttet denne, tilbyr kommuner og andre hjelp til forebyggende arbeid og håndtering av akutte konfliktsituasjoner der fremmedfiendtlighet, rasistisk motivert vold, trakassering eller sjikane synes å være blant problemene.

       Justisdepartementets toleranseprogram er et godt eksempel på tiltak der politi, lokale teatergrupper, skole og foreldre går sammen for å fremme gode holdninger. Dette programmet fikk UNICEFs ærespris i 1996.

       Den nylig avsluttede holdningskampanjen mot vold i billedmediene har også på flere områder fokusert på og gjennomført tiltak mot økt spredning av voldsinnslag i fjernsyn, aviser, dataspill osv., og et av resultatene er at straffelovens bestemmelse om forbud mot voldsskildringer er utvidet til å gjelde dataspill og databaser knyttet til nettverk, som for eksempel Internett.

       Regjeringen vil før sommeren legge fram en handlingsplan mot rasisme og diskriminering. Som Blankenborg er inne på, er ungdom særlig utsatt for å kunne bli trukket inn i ekstreme miljøer. Handlingsplanen vil derfor inneholde holdningsskapende tiltak rettet mot grunnskole og videregående skole og nærmiljøet.

       Det er også viktig å ha et lovverk som hindrer framvekst av slike miljøer. Det lovmessige grunnlaget finnes bl.a i § 135 a. i straffeloven. Høyesteretts kjennelse i saken mot Hvit Valgallianse har satt klare grenser for hva som er ulovlige ytringer når det gjelder diskriminering og rasistiske ytringer.

       I retningslinjene fra Riksadvokaten til politiet heter det:

« Alle straffbare handlinger som ser ut til å være rasistisk motivert, må få særlig oppmerksomhet fra politiet. »

       Arbeidet mot de ekstreme rasistiske gruppene har således høy prioritet i politiet.

       Ifølge medieoppslag i dag kan vi kommende helg stå foran arrangementer fra nynazistisk pregede grupperinger. Jeg ser svært alvorlig på det.

       Dersom en demonstrasjon, opptog e.l. kan forårsake alvorlige forstyrrelser av den offentlige ro og orden eller den lovlige ferdsel, eller det formål som tilsiktes fremmet eller måten det skjer på, strider mot lov, kan politiet nedlegge forbud etter politiloven. Dette må i tilfelle bero på en politifaglig vurdering.

       Til slutt: Regjeringen ser det som særdeles viktig å motarbeide rasisme og økt fremmedfrykt. Vi må alle sammen være årvåkne for å hindre at rasisme får fotfeste hos oss. Særlig ledere i samfunnet har et ansvar for klart og tydelig å ta avstand fra denne type holdninger.

       Per Ove Width hadde her overtatt presidentplassen.

       Haakon Blankenborg (A) : Eg takkar statsministeren for svaret og understrekar at dette er eit arbeid som bør ha full oppslutning frå alle parti i Stortinget og frå alle organisasjonar og enkeltpersonar utanom - naturlegvis. Når det gjeld det politifaglege som statsministeren var inne på, er det i stor grad overlate til Regjeringa og departementet å ta dei nødvendige initiativ. Men det er naturlegvis eit problem som kan oppstå i den grad politiet blir tvinga til å vere ei form for ordensvern for den type utgrupper, slik vi har sett eksempel på.

       Men dette spørsmålet tok eg opp framfor alt for å peike på faren ved den underskogen av haldningar som gror fram utanom dei uniformerte, synlege uttrykka som ekstremgruppene står for. Eg er for så vidt tilfreds med det svaret som statsministeren gir, men eg vil likevel oppmode om at det blir tatt initiativ til eit endå meir omfattande og inkluderande arbeid på dette området, slik at fleire utanom institusjonar, skular og organisasjonar blir meir direkte engasjerte og forplikta i dette arbeidet. Det gjeld også dei politiske partia, og enkeltpersonar i langt større grad.

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Jeg er enig i det som representanten Blankenborg gav uttrykk for. Jeg er også hjertens enig i viktigheten av, som jeg også var inne på i mitt svar, en tverrpolitisk front mot disse holdningene og mot det Blankenborg kalte en underskog. Jeg skal notere meg de synspunkter som Blankenborg gav uttrykk for, ikke minst i forbindelse med Regjeringens arbeid med en handlingsplan mot rasisme og diskriminering, hvor jeg tror det er viktig å favne bredest mulig og få flest mulig miljøer med i den mobiliseringen som trengs.

       Når det gjelder den mer lovmessige siden av saken, tror jeg - så langt som jeg kan bedømme dette - at politiet har de verktøy de trenger. Det har også vært vurdert i hvilken grad uniformsforbudsloven, som er fra tiden før siste krig, kan anvendes. Der er nok mulighetene noe begrenset, slik den loven har vært anvendt - eller den manglende anvendelse - i de senere årene. Men det er også av de spørsmål som er til vurdering i Justisdepartementet.

Spørsmål 2

       Jan Johnsen (H) : Jeg har følgende spørsmål til nærings- og handelsministeren:

       « Arcus Produkter AS har nå to ganger brutt alkohollovens bestemmelse om forbud mot reklame for alkohol. Første gang var i forbindelse med bladet « Rødt og Hvitt », og nå sist i forbindelse med NRKs TV-program med kokken Keith Floyd. Næringsministeren er ansvarlig eiermyndighet for Arcus Produkter AS.

       Hvilke tiltak vil næringsministeren iverksette for at bestemmelsen om forbud mot reklame i alkoholloven blir fulgt? »

Statsråd Lars Sponheim : Arcus Produkter AS har bidratt med en produksjonsstøtte på 100.000 kr til en serie på sju programmer med Keith Floyd. Serien sikter mot et internasjonalt publikum og er planlagt solgt til flere av de land som Arcus eksporterer sine produkter til. Arcus bidrog i tillegg med faglige råd om norske mat- og drikketradisjoner.

       Arcus opplyser videre at man ikke var kjent med hvilke TV-stasjoner som ville kjøpe programserien på det tidspunkt selskapet besluttet å gi produksjonsstøtte. Arcus mener også at det i dette tilfellet er programredaktøren som har ansvaret for at det som sendes, ikke er i strid med alkoholloven.

       Så vidt jeg har forstått, har Statens medieforvaltning uttalt at denne måten å eksponere alkoholholdige drikkevarer på, bryter med intensjonene i regelverket om sponsing. Etter det jeg kjenner til, vil Rusmiddeldirektoratet be Arcus om at selskapet for fremtiden tar inn en klausul i eventuelle nye slike kontrakter som kan sikre at program ikke bryter med norsk alkohollovgivning dersom de vises i Norge. Jeg føler meg trygg på at Arcus tar signalene fra Rusmiddeldirektoratet på alvor, slik de gjorde det da de avsluttet samarbeidet med Hjemmet Mortensen om bladet « Rødt og Hvitt ».

       I politisk sammenheng og i den offentlige debatt reises av og til spørsmålet om departementets rolle og ansvar som innehaver av eierinteresser i aksjeselskaper som - i forbindelse med forretningsvirksomheten - blir involvert i saker om mulige overtredelser av lover, forskrifter og offentlige pålegg.

       Det er her viktig å skille mellom statens eierrolle og statens myndighetsrolle. Det er departementets syn at det også i selskaper der staten er eier, i første rekke vil være selskapets administrasjon og styre som har ansvaret for å følge opp saker av denne art.

       Departementet som eier vil for sin del i alminnelighet søke å holde seg orientert om slike saker, men da først og fremst med sikte på å vurdere hvorvidt det kan stilles spørsmål vedrørende styrets og administrerende direktørs forvaltning av selskapet som generalforsamlingen som øverste myndighet i selskapet bør ta stilling til.

       Dette er ikke en sak jeg mener det er naturlig for departementet å gå dypt ned i. Jeg synes ikke det er aktuelt fra vår side å iverksette spesielle tiltak overfor Arcus. Jeg forutsetter imidlertid at selskapet vil opptre i henhold til gjeldende regelverk på alle områder.

Jan Johnsen (H) : Jeg takker for svaret.

       Imidlertid tror jeg at den ledelsen som Arcus har, er så oppegående at den uttrykkelig vet hva alkoholloven sier, og at den tar en kalkulert sjanse på at dette går, og at ingen ting vil skje.

       Når det gjelder Rusmiddeldirektoratet, har de tidligere i år politianmeldt forskjellige foreninger, bl.a. Skiforeningen og Brann, og de har vel også på trappene å se på Lillestrøm. De er altså nokså aktive når det gjelder andre som bryter dette lovverket.

       Jeg har et spørsmål til næringsministeren, for jeg synes nemlig svaret var litt for lite presist: Vil næringsministeren sørge for at Arcus i fremtiden holder seg til norsk alkohollov, altså at der det er forbud mot å reklamere skal de ikke være på banen? Jeg tror det er riktig at næringsministeren presiserer dette overfor Arcus, spesielt når vi ser hva som skjer med de andre klubbene og institusjonene som jeg her har nevnt.

Statsråd Lars Sponheim : Jeg kan gi min tilslutning til de synspunkter representanten Jan Johnsen her gir uttrykk for, at alkoholloven skal etterleves. Det må kunne forventes fra myndighetene og næringsministerens side at en bedrift, uansett om den er eid av den norske stat eller av andre, skal etterleve norsk lov.

       Jeg må imidlertid ta avstand fra den formening at det skal ligge en slags kalkulert risiko, et ønske fra Arcus' ledelse om å ligge på kanten av loven på disse områdene. Regjeringen har ikke noen grunn til å tro at Arcus' ledelse tenker eller reagerer på den måten. Jeg er overbevist om at de vil bestrebe seg til det ytterste på å etterleve norsk lov på området. Og som vi ser, har de også satt i verk tiltak for å rette på de feil som her måtte ha blitt begått. Og vi skal som myndigheter, enten det gjelder Arcus eller andre, sørge for at vi følger med de bedriftene som måtte prøve å ikke gjøre det.

       Kjell Opseth (A) : Eg skal på vegner av Schjøtt-Pedersen få stille følgjande spørsmål til nærings- og handelsministeren:

       « A/S Sydvaranger har gjennom årene mottatt store statlige tilskudd for å videreføre virksomheten i Sør-Varanger. Stortinget har sluttet seg til at selskapet skal avvikle sin naturbaserte virksomhet og at statens engasjement skal opphøre innen utgangen av 1998. Avviklingen synes imidlertid å skje i strid med Stortingets intensjoner, og hemmer nødvendig omstilling og utvikling av ny aktivitet.

       Kan statsråden bekrefte at Stortingets forutsetninger for avviklingen står fast, og at departementet vil følge opp dette? »

Statsråd Lars Sponheim : Stortinget gav 20. juni 1996 sin tilslutning til regjeringens forslag om avvikling av jernmalmvirksomheten ved Sydvaranger i løpet av 1996. Det ble forutsatt at selskapet selv skal ha ansvaret for gjennomføringen av avviklingen, inkludert sikring av anlegg, realisering av aktiva og dekning av utestående forpliktelser. Videre ble det lagt til grunn at statens engasjement i Sydvaranger skulle opphøre innen utgangen av 1998.

       I proposisjonen om saken - St.prp.nr.62 (1995-1996) - ble det sagt at departementet tok sikte på at anleggene til Sydvaranger kan utnyttes til ny virksomhet, og at målet var at fristilte kaier, industriområder og bedriftsbygninger skal brukes aktivt i arbeidet med å skape arbeidsplasser og ny virksomhet i Sør-Varanger.

       I senere framlegg for Stortinget er det forutsatt at en vesentlig del av de midler som vil tilfalle staten som eier i forbindelse med avviklingen av Sydvaranger, skal benyttes til videreutvikling av Sør-Varanger-samfunnet og satsingen mot Nordvest-Russland. Kirkenes Utvikling AS ble stiftet i desember 1996 og har som formål å forestå det løpende omstillingsarbeidet og drive aktiv næringsutvikling i Sør-Varanger. Selskapet er nå kommet godt i gang med dette arbeidet.

       Når det gjelder selve jernmalmvirksomheten, er situasjonen den at malmproduksjonen i gruvene, samt produksjonen av pellets og spesialprodukter, ble stanset i 1996 som forutsatt. En begrenset produksjon av superslig, basert på allerede oppskutt malm, fortsatte noen måneder inn i 1997, hvoretter også den ble stanset. Skipningene av produktene fortsatte imidlertid gjennom hele 1997 og blir først avsluttet i disse dager.

       Som følge av bortfall av leveranser av superslig fra Sydvaranger i 1997 og 1998 har svenske Höganäs AB fremmet et erstatningskrav på 47 mill. kr. Leveransebortfallet var en konsekvens av avviklingen av jernmalmvirksomheten.

       Sydvaranger har i løpet av 1997 avhendet en del større bygninger og solgt diverse gruveutstyr og driftsmidler. Selskapet har også gjennomført omfattende opprydningsarbeider i gruveområdet og ved prosessanleggene. Arbeidet med avhendelse av tomtearealer i Kirkenes sentrum er igangsatt, og selskapet er nå i ferd med å gjennomføre salg av ca 400 festetomter.

       Salg av eierandelen i Pasvik Kraft til en akseptabel pris har imidlertid ikke latt seg gjennomføre hittil, da den andre eieren i kraftselskapet ikke har villet godkjenne et fremforhandlet salgsopplegg.

       Som aksjonær i Sydvaranger mottok staten i desember 1997 et aksjeutbytte på 36 mill. kr. Disse midlene har bl.a dannet grunnlag for bevilgninger til videreføring av omstillingsarbeidet i Sør-Varanger. Tilsvarende opplegg vil bli fulgt etter hvert som ytterligere verdier ved Sydvaranger frigjøres.

       Avviklingsarbeidet ved Sydvaranger har - ikke uventet - vist seg å være en meget omfattende og tidkrevende prosess. Som jeg allerede har pekt på, er viktige deler av avviklingen nå gjennomført, men fortsatt er det mye som gjenstår. (Presidenten klubber.) - Hvis jeg får et minutt til, så vil jeg komme gjennom hele svaret - Det synes derfor klart at avviklingen av statens engasjement i Sydvaranger vil måtte ta noe lengre tid enn forutsatt i St.prp.nr.62 (1995-1996). De viktigste grunnene til dette er avtalen med ABM og det forhold at salget av andelen i Pasvik Kraft er blitt hindret. Dessuten vil det nødvendigvis medgå tid for at selskapet skal kunne oppfylle sine miljømessige og andre forpliktelser. Forholdet til svenske Höganäs må også finne sin løsning.

       En nærmere redegjørelse for status og tidsplan for avviklingsarbeidet vil bli gitt i forbindelse med fremleggelsen av revidert nasjonalbudsjett.

Kjell Opseth (A) : Sjølv om statsråd Sponheim ikkje gav eit heilt klart og eintydig svar på om han var innstilt på å etterkome Stortinget sine føresetnader for omstillinga av A/S Sydvaranger, så oppfatta eg svaret slik at det er intensjonen. Dersom det er ei galen oppfatning av svaret, vil eg gjerne ha det stadfesta.

       Det som er viktig i denne saka, er at Kirkenes-samfunnet får rimeleg tid til å møte dei utfordringane som samfunnet står overfor i samband med den svære omstillinga som går føre seg. Og når lokale politiske styresmakter er ottefulle for at dette ikkje går som det skal, så bør statsråden ta dei signala og innleie eit nært og godt samarbeid med dei kommunale og fylkeskommunale styresmaktene på dette området.

Statsråd Lars Sponheim : Tidspresset gjorde at jeg ikke fikk tid til avslutningen på svaret mitt. Jeg regnet med å få anledning til å ta den nå.

       Det er selvsagt slik at departementet nøye vil følge opp Stortingets intensjoner og forutsetninger vedrørende omstillingsarbeidet i Sør-Varanger. Beslutningen om at statens engasjement i Sydvaranger skal avvikles så raskt som mulig, gitt en forsvarlig ivaretakelse av samfunnsmessige interesser, står selvfølgelig fortsatt ved lag. Det er det ingen tvil om. Det går så fort som vi klarer, men det er i hovedsak to faktorer, som har kommet til etter stortingsvedtaket om avvikling, som har ført til en tidsforskyvning. Den ene gjelder det forhold at et utenlandsk selskap har kommet inn og fått lov til å undersøke grunnlaget for en privat forretningsmessig drift. Det har forsinket det hele. Vi vet for øvrig at selskapet pr. 23. april har valgt å gjøre sin opsjon gjeldende, slik at det er kommet nærmere realisering. Det andre forholdet er at eieren av de andre 50 % av Pasvik Kraft satte seg imot den kjøperen som AS Sydvaranger kom opp med. Disse to forholdene har gjort at det blir noe forsinket, men vi arbeider så fort vi klarer med spørsmålet.

Kjell Opseth (A) : Eg får takke statsråd Sponheim for svaret, som klart gjev uttrykk for at det er Regjeringa sin intensjon å følgje opp Stortingets vedtak. Når Stortinget til overmål får dette spørsmålet til handsaming i revidert nasjonalbudsjett, har ein høve til å kome tilbake til saka dersom ein skulle føle at det er behov for det.

Spørsmål 4

       Per-Kristian Foss (H) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til nærings- og handelsministeren:

       « Næringsminister Sponheim uttalte til VG 30. oktober 1997 at « Regjeringen vil i løpet av kort tid fremme forslag om å innføre en frist for det offentlige når det gjelder hvor lang tid det er lov å bruke på saksbehandling. Blir ikke søknaden behandlet i tide, er den formelt sett innvilget ».

       Når vil Regjeringen iverksette dette? »

Statsråd Lars Sponheim : Det er en viktig del av den servicen forvaltningen skal yte, at næringslivet og andre brukere skal vite hva de har å forholde seg til, også i forhold til tidsforbruk, når de henvender seg til det offentlige. Derfor var dette også noe av det første Regjeringen grep fatt i. Allerede ved årsskiftet vedtok vi at alle statlige etater innen år 2000 skal gå ut med serviceerklæringer som beskriver de tjenestene de yter til befolkningen. I disse serviceerklæringene vil saksbehandlingstider være et sentralt element. Publikum har krav på å vite hvor lang tid de må regne med å vente på svar på en søknad, klage eller annen henvendelse til forvaltningen.

       Dette er imidlertid bare ett av flere tiltak vi vil sette i verk for å bedre forutberegneligheten for brukerne. Justisdepartementet har for tiden et forslag om innføring av en fristhjemmel i forvaltningsloven ute på høring. Denne hjemmelen skal åpne for at det settes frister på ulike saksområder. Regjeringen vil ta stilling til oppfølging av dette når høringen er over.

       Departementene ser også på innføring av frister utover dette. Ved lovrevisjoner og forslag til ny lovgivning er det naturlig å vurdere hvor lang tid forvaltningen skal ha til f.eks å behandle søknader. Fra mitt eget departement kan jeg nevne at vi har innført frister i flere nye lover som er satt i kraft det siste året.

       Når det gjelder konsekvenser av at søknader ikke behandles i tide, er nok sitatet fra VG noe unyansert i forhold til min uttalelse. Frister kan fungere utmerket på en rekke felter, men det er ikke uten videre sikkert at det på alle områder er tilrådelig å la fristoversittelse føre til at søknaden skal anses som innvilget. Konsekvensen av fristoversittelsen må tilpasses den enkelte sakstype, slik også selve fristene må det.

       Automatisk innvilgelse av søknader når søker ikke har hørt noe innen en viss frist, kan imidlertid være en svært hensiktsmessig regel på en del saksområder. I Nærings- og handelsdepartementet har vi prøvd ut en slik regel i ervervsloven gjennom mer enn tre år nå, og med godt resultat. Jeg har ikke hørt negative reaksjoner verken fra de næringsdrivende eller fra mitt eget embetsverk på denne regelen. Dette er derfor noe jeg kan anbefale tatt i bruk på flere områder.

       Det er min klare overbevisning at frister for forvaltningens saksbehandling er et viktig skritt på veien mot en åpnere forvaltning og et åpnere samfunn.

Per-Kristian Foss (H) : Jeg takker statsråden for svaret. Jeg registrerer at statsråden nå et halvt år i ettertid betegner uttalelsen som « noe unyansert ». Uttalelsen var imidlertid ledsaget av et oppslag, hvor det stod: « Klipp ut og sjekk om Sponheim holder ord »! Jeg har ikke sett at statsråden har dementert oppfordringen, som riktignok stod for VGs regning, ei heller sin egen uttalelse. Det bør man kanskje gjøre hvis man selv mener at man er sitert unyansert - svært unyansert.

       Så til saken. Spørsmålet mitt er: Vil serviceerklæringene gjennomgående omfatte tidsfrister? At det på enkelte områder kan være mulig å praktisere det, er åpenbart, men dette er lansert som en allmenn regel for forvaltningen. Vil da samtlige serviceerklæringer inneholde slike tidsfrister? Jeg kunne også legge til, siden Justisdepartementet arbeider med dette: Vil dette også gjelde asylsaker, som jeg vet statsrådens parti er særlig opptatt av?

Statsråd Lars Sponheim : Jeg har iallfall registrert at Høyres sekretariat i Stortinget har klippet ut og gjemt - og det er greit. Jeg har ikke noen problemer med å ha gjentatte runder om betydningen av at vi får en offentlig sektor som er bedre tilpasset bedriftenes behov, og at mange er utålmodige her.

       Så til de konkrete spørsmålene. Serviceerklæringer vil inneholde erklæringer om saksbehandlingstid. Det gjenstår å se - fordi dette langt på vei er et nytt fenomen i norsk forvaltning - om vi klarer å gi disse en status, en betydning og en juridisk tyngde som gjør at de spiller en viktig rolle. Det er gjort en del erfaringer med dette i trygdeetaten bl.a i Trøndelag, og vi ser at det er gode erfaringer med dette fra andre land, ikke minst Storbritannia. Det er en ny måte å tenke offentlig service på som klarere gir en varedeklarasjon fra myndighetenes side om hva borgere og bedrifter skal kunne vente av myndighetene. Derfor ønsker vi å ha veldig klare bestemmelser også om saksbehandlingstid.

       Når det gjelder spørsmål som går på andre departementers saksfelt, synes jeg ikke det er rett at jeg svarer på det.

Per-Kristian Foss (H) : Jeg tror ikke statsråden skal undervurdere hva representanter kan klare selv, uten rådgivere og sekretærer. Men så til saken.

       Jeg forstår at statsråden avviser å svare på denne erklæringens gyldighet for Regjeringen. Det får vi da komme tilbake til i andre sammenhenger - hvis noen kan svare på Regjeringens vegne. Derfor vil jeg stille spørsmål til statsråden som ansvarlig for sitt departement: Vil han i sitt departement gjennomføre gjennomgående - uten unntak - en regel som er i tråd med hans egen uttalelse, nemlig med tidsfrister, og når tidsfristen er oversittet, så anses søknaden for å være innvilget, for å bruke hans eget uttrykk. Og jeg presiserer at dette spørsmålet gjelder hans eget departement.

Statsråd Lars Sponheim : Som jeg gav uttrykk for i mitt svar, må en fra saksområde til saksområde se på lengden på tidsfrister og hvilken konsekvens oversittelse av tidsfristene må ha. Men som hovedregel og som et godt prinsipp på en rekke områder, bør det være slik at det er tidsfrister. Jeg nevnte også i mitt svar at vi på en del områder nå har gode erfaringer med slike tidsfrister, hvor oversittelse får den type konsekvenser som representanten her gir uttrykk for. Et eksempel på det er ervervsloven. Et annet eksempel på fersk lovgivning som har slike tidsfrister, er serveringsloven og oppgaveregisterloven. Så får vi se om vi ikke klarer å få innført dette prinsippet på så mange områder som mulig, uten at vi binder oss til å gjøre dette overalt uten å ta stilling til det konkrete innholdet i lovverket.

       Børge Brende (H) : « Statsråd Sponheim har overfor Adresseavisen varslet at han vil etablere et nytt teknologibasert såkornfond med base i Trondheim i størrelsesorden 100 mill. kroner. Samtidig lanserte han et nytt innovatørfond for å få fart på relasjonene mellom forskningsmiljøet i Trondheim og industrien.

       Kan statsråden konkretisere innholdet i disse fondene nærmere, og vil Regjeringen fremme forslag om dem i revidert nasjonalbudsjett eller i statsbudsjettet til høsten? »

Statsråd Lars Sponheim : De nye såkornkapitalfondene er nå i ferd med å komme på plass. Det er gjennomført vellykkede emisjoner for det sentrale START-fondet og de regionale fondene for henholdsvis Sørlandet, Vestlandet og Midt-Norge. I løpet av sommeren vil trolig fondet som skal dekke Nord-Norge, også være på plass.

       Dette landsdekkende nettverket med privateide såkornfond, hvor staten har bidratt med ansvarlige lån og tapsfond, vil bli et nyttig redskap for å tilføre nystartede bedrifter kompetent kapital i en ellers kritisk fase.

       Den forrige regjeringen valgte å knytte 160 mill. kr av en bevilgning på 200 mill. kr til det sentrale fondet. Dette betyr at de regionale fondene er relativt små, noe som kan være et problem i forhold til risikotaking og behovet for en kompetent administrasjon rundt fondene.

       Det er denne problemstillingen jeg har ønsket å se nærmere på, og som jeg har forsøkt å formidle til Adresseavisen. Det er ikke behov for flere regionale såkornfond, men snarere en styrking av de eksisterende fondene. Mitt poeng overfor Adresseavisen var at en slik styrking vil kunne få stor betydning for nyskapende virksomhet, ikke minst i tilknytning til Trondheims-miljøet.

       Imidlertid kan det være behov for å se nærmere på de mekanismer som genererer nye investeringsprosjekter, både knyttet til forskningsmiljøene og andre utviklingsmiljøer. Her er det etter min vurdering et stort potensial for å få fram flere, og ikke minst bedre prosjekter. Vi må rett og slett bli bedre i kommersialisering av nye ideer og produkter.

       Det er disse problemstillingene jeg har ønsket å sette i fokus, og som vil bli drøftet i den nye stortingsmeldingen om eierskap som vi tar sikte på å legge fram i løpet av mai. Her vil det bli foreslått en ny tilskuddsordning, eller et innovatørfond, som spørreren her brukte som betegnelse - jeg inviterer gjerne til forslag om bedre navn - men disse ordningene vil være forskjellige fra og ha en annen funksjon enn såkornfondene.

       De regionale såkornfondene har vi i dag, og vi har et for Midt-Norge. Det er ønskelig fra Regjeringens side - hvis Stortinget gir sin tilslutning til det - å øke de regionale såkornfondene med klar teknologiorientering. Det vil få stor betydning for teknologihovedstaden Trondheim. I tillegg ønsker vi - det vil komme fram i den eierskapsmelding som kommer om kort tid - å invitere Stortinget til å etablere en ny fondsordning. Der er det ikke tatt stilling til plasseringen, men vi inviterer Stortinget til først å ta stilling til prinsippene, så får vi ta administrasjonen og lokaliseringen i neste omgang.

Børge Brende (H) : Først må jeg si at den tidligere kommunalråden i Trondheim iallfall er glad for at Regjeringen ikke har konkludert endelig i forhold til det som går på SND og egenkapitaldivisjonen. Jeg synes det er positivt at man fortsetter en dialog som tar utgangspunkt i det som også er distriktspolitiske interesser.

       Men jeg har fortsatt vanskeligheter med helt å få med meg hva som var statsrådens konklusjon i forhold til mitt spørsmål. Det er jo ikke jeg som har operert med et nytt såkornfond i størrelsesorden 100 mill. kr, det er statsråden selv, og jeg hadde da forventet at han kanskje kunne ha konkretisert det litt nærmere.

       En annen del av spørsmålet mitt gikk på dette med et innovatørfond for å få fart på relasjonene mellom forskningsmiljøet i Trondheim og industrien. Det ble også veldig positivt mottatt. Når en statsråd går ut og varsler denne type tiltak over en hel side i avisen, forventer man at han også har tenkt det igjennom og har en tidsplan for når det skal bli gjennomført. Jeg gir statsråden en sjanse til til å konkretisere det.

Statsråd Lars Sponheim : Jeg kan bekrefte at det ikke er tatt noen beslutning fra Regjeringens side når det gjelder flytting av egenkapitaldivisjonen i noen retning; det er under utredning. Vi vil ta stilling til måter å gjøre det på - det vil vi komme tilbake til.

       Når det gjelder såkornfond, bekrefter jeg det jeg har sagt hele tiden: De er plassert, og vi ønsker å øke dem. Vi ønsker - hvis Stortinget gir sin tilslutning - å gi dem en klar teknologiorientering. Det er viktig for de teknologimiljøene vi har, og de er jo først og fremst i Trondheim, som er teknologihovedstaden vår.

       Så til spørsmålet om det beløpet som avisen har plassert til 100 mill. kr. Jeg skal ikke ta stilling til størrelsen, jeg har sagt det skal bli et stort beløp - det ble slik i avisen. Det vil være Stortinget som angir størrelsen på dette. Det vil de få anledning til. Tidsplanen er at i eierskapsmeldingen og næringsmeldingen vil disse ordningene bli skissert. Da vil Stortinget få anledning til å si sin mening, for det første om man synes at det er en riktig tanke å følge denne veien, og eventuelt om størrelsen på dette som Regjeringen må arbeide med i statsbudsjettet til høsten.

Spørsmål 6

       Hallgeir H Langeland (SV) : Eg vil gjerne stilla følgjande spørsmål til utanriksministeren:

       « Canada styrker sin forbindelse med Cuba, og statsministeren besøkte nylig landet. Flere andre land tar nå initiativ til økt samhandel med landet. USA fastholder sin blokade av landet, til tross for massiv internasjonal fordømmelse av blokaden.

       Vil norske myndigheter ta noen initiativ for å øke kontakten mellom Norge og Cuba, samt utvikle våre forbindelser kulturelt, økonomisk og politisk, og eventuelt hvilke initiativ kan vi vente fra Regjeringen? »

Utenriksminister Knut Vollebæk : Regjeringen anser at veien til nødvendige reformer på Cuba går gjennom dialog og kontakt og ikke gjennom isolasjon. Norge har aldri akseptert USAs ensidige handelsrestriksjoner mot Cuba, og har i flere år stemt mot disse i FNs generalforsamling.

       Siden 1994 har Norge hatt en løpende politisk dialog og besøksutveksling med Cuba. Den cubanske utenriksministeren var på besøk i Norge i 1996, og viseutenriksminister Isabel Allende var her i 1997. Daværende kulturminister Turid Birkeland besøkte Cuba i 1997. Som en oppfølging av dette besøket ble det i desember 1997 arrangert en norsk filmuke i Havanna.

       Statsråd Anne Enger Lahnstein har nylig bekreftet invitasjonen til den cubanske kulturministeren til å besøke Norge. Den politiske dialogen med Cuba vil også bli fortsatt gjennom et besøk av statssekretær i Utenriksdepartementet Janne Haaland Matlary i september i år.

       Norge har de siste årene hatt et beskjedent bistandssamarbeid med Cuba, i det vesentlige knyttet til kortsiktig humanitært hjelpearbeid og til menneskerettighetstiltak. Denne bistanden har i stor grad vært kanalisert gjennom norske frivillige organisasjoner. Norge bidrar også gjennom FNs utviklingsprogram, UNDP, til et program for økonomiske reformer.

       Et eventuelt større norsk næringslivsengasjement vil selvsagt være avhengig av næringslivets egne interesser. Det er en viss interesse fra visse sektorer i norsk næringsliv for et mulig fremtidig engasjement på Cuba, særlig gjelder det fiskeri og shipping. Også Cuba har uttrykt interesse for å utvikle et kommersielt samarbeid med Norge.

       For Regjeringen er imidlertid menneskerettighetsspørsmål også et vesentlig element i våre forbindelser med Cuba, og Norge vil gjennom den bilaterale dialogen fortsette å ta opp disse spørsmålene.

Hallgeir H Langeland (SV) : Eg takkar statsråden for eit rimeleg positivt svar, for det verkar som ein har tenkt å følgja opp utviklinga på Cuba, ja, faktisk har tenkt å auka kontakten for å prøva å betra situasjonen.

       Sjølv har eg vore i Havanna og sett korleis blokaden spesielt rammar sivilbefolkninga, og det er det som eg er opptatt av. Det er store problem med å skaffa medisinar. Det er òg store problem med å skaffa t.d. teknisk utstyr til sjukehusa. Derfor er det nødvendig med ein ytterlegare kontakt på desse områda.

       Det som eg lurer på, er kva Regjeringa har tenkt å gjera i høve til USA. Ein veit at det t.d. i Mexico er antilover, der ein straffar selskap som trekker seg ut av Cuba dersom USA pressar dei. Er dette problemstillingar som Regjeringa vil vurdera?

Utenriksminister Knut Vollebæk : Som jeg sa i mitt første svar, har Norge aldri akseptert de amerikanske handelsrestriksjonene mot Cuba, og vi mener at de ikke er hensiktsmessige. Fra norsk side har vi ved en rekke anledninger gitt til kjenne at vi er uenig i bl.a. Helms-Burton-loven, som legger grunnlaget for den amerikanske holdningen. Vi har uttalt at vi ikke støtter unilaterale tiltak som dette utenfor rammen av FN, og at vi ser med bekymring på lovens ekstraterritorielle virkninger og ringvirkningene for det multilaterale handelssystemet. Der står vi sammen med en rekke land, bl.a. EU, som også har tatt skarp avstand fra dette, og som faktisk pålegger EUs selskaper ikke å overholde bl.a. Helms-Burton-loven.

       Jeg tror også en endring i den amerikanske holdningen er på gang, og at det er viktig at dette oppmuntres. Vi har en del bilaterale kontakter med USA når det gjelder vårt forhold til Cuba, og senest i dag morges hadde jeg en samtale med den chilenske utenriksministeren, hvor Cuba stod på dagsordenen, og vi var opptatt av å normalisere forbindelsene med Cuba.

       Ola D Gløtvold (Sp) : Jeg skal få stille utenriksministeren følgende spørsmål:

       « Hvert land bør ha en sikkerhet for egen matproduksjon og matberedskap. Norge har en lav selvforsyningsgrad, og det er derfor viktig at vi prioriterer dette saksområdet og sikrer produksjon av basismat for befolkningen.

       Vil utenriksministeren bidra til en slik politikk i forbindelse med de kommende WTO-forhandlingene? »

Utenriksminister Knut Vollebæk : I dagens situasjon synes det lite sannsynlig at Norge i en fremtidig internasjonal krise kan bli avsperret og dermed fullstendig avskåret fra forsyninger utenfra. Det arbeides likevel innenfor jordbruket ut fra en målsetting om en høy selvforsyningsevne, aktivt jordvern og spredt produksjonsmønster. Flere av de aktuelle scenarioene for kriser i fredstid, som f.eks økologiske kriser, sykdom på planter og dyr, omfattende kjernefysisk nedfall eller store endringer i tilgang på eller forbruk av matvarer på verdensbasis kan ha forsyningsmessige konsekvenser av lang varighet. I en samlet vurdering av matvaresikkerheten må vi huske på at Norge er en stor produsent av sjømat, men også at et aktivt og levedyktig jordbruk spiller en avgjørende rolle i norsk matberedskap.

       WTOs medlemmer forpliktet seg ved avslutningen av Uruguay-runden til å innlede forhandlinger innen utgangen av neste år med sikte på betydelige gradvise reduksjoner i støtte- og vernetiltakene til landbruket.

       Samtidig er det enighet om at en i forhandlingene skal ta hensyn til en rekke andre forhold, også spørsmål som ikke er forbundet med handel. Disse ikke-handelsmessige forholdene er i avtalen definert som bl.a matvaresikkerhet og behovet for å verne om miljøet. Regjeringen går inn i forhandlingsprosessen med det siktemål å skape bred forståelse for betydningen av de ikke-handelsmessige eller ikke-økonomiske faktorene, og for å sikre at det gis rom for tiltak for å ivareta også de funksjoner landbruket har utover det å være produsent av matvarer. På norsk side er også det å opprettholde den spredte produksjonsstrukturen, produksjonskompetansen og produksjonspotensialet på landets begrensede arealressurser meget viktige faktorer i denne forbindelse, ikke minst i et matvaresikkerhetsperspektiv.

       Det er mitt inntrykk at det er en økende forståelse også i mange andre land for landbrukets multifunksjonelle karakter. Det er likevel nødvendig å dokumentere sammenhengen mellom landbrukets ulike oppgaver, en aktiv landbrukspolitikk og et høyt støttenivå. For å underbygge vår argumentasjon og som en forberedelse til de kommende forhandlinger i WTO, arbeider vi derfor nå med å analysere dette sakskomplekset, herunder også nasjonal matvareberedskap. Denne analysen vil bli fremlagt både i landbrukskomiteen i OECD og i WTO til bruk som grunnlagsmateriale for den videre debatten, og den vil selvfølgelig også bli gjort kjent for alle interesserte her hjemme. Presentasjonen av dette materialet ligger noe frem i tid, men allerede i innlegget mitt under den kommende WTO ministerkonferansen vil jeg legge vekt på at de ikke-handelsmessige forhold knyttet til landbruket blir belyst.

Ola D Gløtvold (Sp) : Jeg takker utenriksministeren for svaret, og jeg syns det var mange positive signaler her. Hvorvidt det er fare for en akutt krise eller en langsiktig skapt krise, skal vi kanskje diskutere på et senere tidspunkt, men jeg syns at de visjoner og praktiske framlegg utenriksministeren presenterte, gir et godt grunnlag for en norsk forhandlingsposisjon i forhold til det mandat og den dagsorden WTO-forhandlingene skal ha i 1999.

       Når det gjelder den globale matvaresituasjonen og -produksjonen, mener jeg det er et mål å dreie den i mer sosialt forsvarlig og miljøvennlig retning. Norge importerer om lag 50 % av maten som spises her i landet, og da er havets ressurser også innregnet. Klimaet, geografi og andre forhold gjør at produksjonen er spesiell og kostbar i mange sammenhenger. Norge er også et høykostland, og dermed er det en del sterke krefter, ikke minst i det politiske miljø, som mener det er billigere å importere. Det syns jeg er en kortsiktig vurdering.

       En deregulering og liberalisering av matproduksjonen vil føre til utarming av miljøet både økologisk og befolkningsmessig, og ikke minst da i internasjonal sammenheng. Økt forurensing bl.a på grunn av langtransport må også være et problem i forhold til f.eks. Kyoto-avtalen og klimakonvensjonen om redusert CO₂. (Presidenten klubber.) Det er mange ting som kunne vært sagt, men jeg skjønner at tiden er ute.

Utenriksminister Knut Vollebæk : Jeg er ikke sikker på om jeg oppfattet noe spørsmål i representantens siste kommentar, men jeg takker for at han synes at opplegget som vi har foran det kommende WTO-møtet, synes hensiktsmessig. Jeg er ikke uenig med representanten i at vi selvsagt også må legge stor vekt på de miljømessige aspektene når vi nå skal forhandle landbruksspørsmål i WTO-sammenheng, og det vil vi gjøre.

       Hallgeir H Langeland (SV) : « WTOs ministermøte avholdes 18.-20. mai 1998. Utviklingen i organisasjonen gjør at en kan sette spørsmålstegn ved om føre var-prinsippet prioriteres, slik representanter for Regjeringen tidligere har lovet, eller om den frie flyten av varer kommer først. I forbindelse med ministermøtet ønsker vi å vite om Regjeringen vil foreslå at all biologisk produksjon - mat, landbruk og biologisk mangfold - tas ut av avtalen, eventuelt også hvilke andre tiltak Regjeringen vil prioritere på møtet. »

Utenriksminister Knut Vollebæk : Ifølge WTOs avtaleverk har medlemmene forpliktet seg til å gjenoppta forhandlinger før år 2000 på bl.a to spesifikke områder: handel med tjenester og landbruk. Men også andre temaer kan bli brakt inn i tillegg.

       WTOs andre ministerkonferanse i Genève 18.-20. mai vil bære preg av at den finner sted på et mellomstadium, etter at Singapore-konferansen i 1996 konsoliderte organisasjonen og tilla den nye oppgaver, og før rammen rundt nye forhandlinger forutsettes fastsatt på WTOs neste ministerkonferanse, som forventes avholdt sent i 1999.

       Årets konferanse forutsettes å pålegge hovedrådet å igangsette forberedende arbeid, slik at endelig vedtak om innretning, omfang og opplegg for forhandlingene kan bli fattet på WTOs ministerkonferanse i 1999. Det forventes en generell ministererklæring fra neste ukes konferanse, og man vil ikke ta stilling til om konkrete temaer utover de to nevnte skal inngå i de kommende forhandlinger. Det er således ikke nødvendig eller aktuelt fra norsk side å ta stilling til noe forhandlingsopplegg på ministerkonferansen nå i mai.

       Som ledd i de norske forberedelsene til ministerkonferansen i 1999 vil vi foreta en nærmere kartlegging og gjennomgang av de ulike norske interesser knyttet til de forestående forhandlinger, med sikte på å komme frem til forslag til norske prioriteringer. Vi vil i denne forbindelse holde nær kontakt med berørte organisasjoner.

       Representanten Langeland tok utgangspunkt i føre var-prinsippet i sitt spørsmål. I WTO-avtalen om sanitære og plantesanitære tiltak er det inkludert et føre var-prinsipp når det gjelder matvarer. Bestemmelsen, som finnes i artikkel 5.7, gir et medlem midlertidig adgang til å treffe tiltak selv om det ikke foreligger tilstrekkelig relevant vitenskapelig bevismateriale. Regjeringen vil i de norske forberedelser til forhandlingene vurdere hvorvidt føre var-prinsippet kan få en bredere anvendelse innenfor WTO.

       Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

       Hallgeir H Langeland (SV) : Eg takkar for svaret, sjølv om eg synest at presisjonsnivået på svaret denne gongen var lågare enn ved det førre spørsmålet mitt.

       Det verkar på meg som om utanriksministeren nærast hadde tenkt å reisa på ministerkonferansen utan noko som helst mål for Noreg. Utanriksministeren er jo kjend med at WTO har som mål å redusera jordbruksstøtta og redusera importvernet, og då meinte eg at dersom ein trudde på føre var-prinsippet, var det viktig å begynna å jobba med det, sjølv om dette møtet er eit slags mellomspel. Eg vil utfordra statsråden på det.

       I tillegg ønskjer eg statsråden sitt syn på dette med Tobin-skatten, dette med å legga ei avgift eller ein prosent på valutatransaksjonar, som det har vore snakka om og som nå er blitt aktuelt igjen. Kan det òg vera ei problemstilling som det er aktuelt for utanriksministeren å ta opp i WTO?

Utenriksminister Knut Vollebæk : Når representanten synes at jeg har lavt presisjonsnivå, tror jeg at jeg vil ta med meg arrangørene som litt medskyldige i det, for vi skal huske på at dette egentlig er en jubileumsfeiring, og så har man lagt et ministermøte i tilknytning til det. Det neste ministermøtet skal finne sted i 1999, og vi skal ikke begynne forhandlingene om de konkrete spørsmålene på det kommende møte. Man skal kun vedta å iverksette nødvendige forberedelser til ministerkonferansen i 1999.

       Når det gjelder landbruk, vil jeg - under henvisning til det svaret som jeg gav til representanten Gløtvold - understreke at Regjeringen i opplegget til de kommende forhandlingene vil tillegge de ikke-økonomiske faktorene innenfor landbruket betydelig vekt, vi vil foreta utredninger, og vi vil høre berørte organisasjoner. Det kan godt hende at Tobin-skatten også vil være noe vi kan ta opp i WTO når forhandlingene begynner i 1999, men i og med at vi ennå ikke har avklart forhandlingsopplegget, vil jeg heller ikke inkludere Tobin-skatten nå.

Spørsmål 9

       Presidenten: Dette spørsmålet, frå representanten Ivar Kristiansen til fiskeriministeren, vil bli svara på av landbruksministeren på vegner av fiskeriministeren, som er bortreist.

       Ivar Kristiansen (H) : Jeg har tillatt meg å stille følgende spørsmål til fiskeriministeren:

       « Myregruppen AS har i snart 10 måneder ventet på godkjenning av eierskapsendring i selskapet. Mangel på avklaring svekker bedriften, og medfører permittering og oppsigelser.

       Vil statsråden sørge for at Regjeringen snarest gir Myregruppen AS dispensasjon i medhold av deltagerloven § 4, slik at Møller Investor AS og Nordnorsk Vekst AS aksepteres som eiere i Myregruppen AS? »

Statsråd Kåre Gjønnes : På vegne av fiskeriministeren skal jeg få gi følgende svar:

       Fiskeridepartementet mottok søknad om endring i eiersammensetningen i Myregruppen AS fra Fiskeridirektoratet i mars d.å. Saken er i overensstemmelse med deltagerloven sendt Konsesjonsutvalget til uttalelse.

       Fiskeridirektoratet har tilrådd at søknaden ikke innvilges, fordi 80 % av aksjekapitalen i Myregruppen AS vil bli eid av investorer som ikke er fiskerirelaterte selskap.

       Denne saken reiser flere problemstillinger som Fiskeridepartementet skal vurdere. Når saken fremdeles ikke er avgjort, skyldes det spørsmålenes prinsipielle karakter, som departementet ønsker en grundigere vurdering av.

       Det kreves ikke godkjenning fra Fiskeridepartementet for å eie fiskeindustrianlegg. Søknaden om godkjenning av den nye eiersammensetningen i Myregruppen med Møller Investor AS og Nordnorsk Vekst AS som majoritetseiere, skyldes at Myregruppen eier flere fiskefartøy.

       Hovedregelen i deltagerloven er at fiskeflåten skal være fiskereid. Departementet er imidlertid gitt kompetanse til å dispensere fra denne hovedregelen. Det kan dispenseres « i særlige tilfelle når fiskerimessige hensyn tilsier det ». « ... i særlige tilfelle når fiskerimessige hensyn tilsier det », innebærer at fiskerimyndighetene skal vurdere hvilke næringsmessige, samfunnsøkonomiske, distriktsmessige og andre forhold som skal tillegges vekt.

       Jeg er ikke kjent med at manglende godkjennelse av eiersammensetningen i Myregruppen AS har skapt slike problemer for selskapet som representanten Kristiansen uttrykker. For nettopp å unngå at manglende godkjenning av ny eiersammensetning skal få negative konsekvenser for selskapet, har Fiskeridepartementet nylig gitt et datterselskap i Myregruppen AS, Berlevåg Fiskeindustri AS, midlertidig ervervstillatelse til småtråleren « Polarhav ».

       Videre er departementet i dialog med Myregruppen for å finne en løsning på de spørsmål som den omsøkte eiersammensetningen reiser.

       Karita Bekkemellem Orheim (A) : Jeg skal stille følgende spørsmål til finansministeren:

       « A/S Olivin har brukt av sin kapital til å drive og sikre arbeidsplasser i flere kommuner i Møre og Romsdal.

       Er finansministeren enig i at dette er med på å bidra til nyskaping og risikofylte etableringer, at det er et utmerket eksempel på « såkornfond », og vil finansministeren åpne for å selge statens aksjer i A/S Olivin til et marked for børsspekulasjon? »

Statsråd Gudmund Restad : Jeg vil vise til nærings- og handelsministerens svar til representanten Bekkemellem Orheim i spørretimen onsdag 6. mai på spørsmål nr. 3, vedrørende A/S Olivin.

       Som det framgår av svaret fra nærings- og handelsministeren, har Regjeringen ikke behandlet spørsmålet om børsnotering og eventuelt salg av statens aksjer i A/S Olivin.

       A/S Olivin er i dag en veletablert bedrift med solid økonomi, som er viktig for distriktet. Statlig eierskap har fungert godt for selskapet, og det er for tiden ikke noe konkret behov for å selge ut noen av statens aksjer. På generelt grunnlag må det likevel kunne vurderes hvor statlig kapital til enhver tid vil gjøre størst mulig samfunnsmessig nytte for seg. Jeg oppfatter at det er dette nærings- og handelsministeren har gitt uttrykk for vil bli vurdert, og om statlige eierandeler i enkelte selskaper, hvorav A/S Olivin er ett av mange, bør reduseres noe. Noen konklusjon er så langt ikke trukket.

Statsråd Gudmund Restad : Jeg presiserer igjen at det ikke er noen konkrete planer om å selge seg ned i A/S Olivin. Men spørsmålet som av forskjellige grunner kan stilles, er jo om det kan være andre steder man får større nytte av noe av kapitalen. Eksempelvis: Er det nødvendig med 99,9 % statlig eierskap i A/S Olivin for at det skal gå så bra, eller kunne man klare seg med litt mindre, f.eks. 90 %? Så det er egentlig det nivået man diskuterer på. Men som jeg sa, er det ingen grunn til frykt slik saken foreløpig står.

       Øystein Djupedal (SV) : Jeg tillater meg å stille finansministeren følgende spørsmål:

       « Den nåværende toppsjefen i Den norske Bank vil få utbetalt en « fallskjerm » på om lag 10 mill. kroner når han slutter i sin jobb. Samtidig vil den påtroppende toppsjefen ha med seg et sluttvederlag på 5 mill. kroner fra sin gamle jobb, som han slutter i frivillig.

       Mener finansministeren dette er uttrykk for en sunn kultur i norsk næringsliv? »

Statsråd Gudmund Restad : Jeg har lite til overs for den fallskjermkulturen vi har sett vokse fram også i Norge de senere årene. Jeg har ved flere anledninger tidligere uttrykt bekymring for virkningene av høye lederlønninger, herunder ordninger med såkalte fallskjermer ved fratredelse fra stillinger. Urimelig høye lederlønninger og store fallskjermer kan bl.a svekke grunnlaget for å få til de moderate lønnsoppgjør for lønnstakerne, noe som er nødvendig for på sikt å opprettholde konkurranseevnen og sikre høy sysselsetting. Arbeidsgiverne må ta hensyn til de negative signaleffekter, som svært gunstige fallskjermordninger kan ha. Det strider sterkt mot folks rettferdighetssans når toppledere kan oppnå både svært høy lønn, bonuser, opsjoner og fallskjermer, som framstår som ufortjent gode økonomiske betingelser.

Øystein Djupedal (SV) : La meg tillate meg å si at det var et aldeles merkelig svar. Selvfølgelig skal man innføre bestemmelser i regnskapsloven om hva man skal skattlegges av, og opplysningsplikten knyttet til det, er et helt annet spørsmål enn det vi snakker om her. Vi snakker altså om en bred ukultur som har breid seg i norsk næringsliv, ikke bare i det private næringsliv, men også i den delen av næringslivet som er statlig eid.

       Hvis vi tar det ene eksemplet fra Den norske Bank og de fallskjermer som der er utvirket, blir mitt oppfølgingsspørsmål til statsråd Restad: Vil han som fungerende generalforsamling ved at staten eier 52 %, akseptere denne ukulturen? Jeg har aldri trodd at finansministeren syntes dette var en sunn kultur, tvert imot var jeg meget tilfreds med at han sa at dette er en ukultur. Men da må vi altså ha de virkemidlene som skal til, og de virkemidlene har statsråden til rådighet. Han kan si til styret at avtalen er ugyldig.

       Mitt spørsmål til statsråden er: Vil han si at den type avtale som Hvistendahl har inngått med Den norske Bank, er ugyldig, og vil han også sørge for at den nye administrerende direktør ikke får en fallskjerm?

Statsråd Gudmund Restad : Det er riktig at staten eier aksjemajoriteten i DnB, men det er også like viktig å ha klart for seg hva spillereglene er, og det er spilleregler fastsatt av Stortinget: Ansettelse og fratredelse av administrerende direktør i en forretningsbank foretas av styret og representantskapet i fellesskap. Representantskapet i banken fastsetter administrerende direktørs godtgjørelse. - Det hører dermed - etter lov - under bankens organer å ta stilling til spørsmål knyttet til ansettelse og fratredelse av administrerende direktør.

       Statens Bankinvesteringsfond er ikke representert i DnBs styre. Fondet har imidlertid én representant av totalt 30 i DnBs representantskap. Bankinvesteringsfondet skal forelegge for finansministeren saker av viktighet. Noen slik foreleggelse er ikke skjedd i den aktuelle saken. Men Finansdepartementet ble mandag 4. mai muntlig orientert om muligheten for at Hvistendahl ville komme til å fratre som administrerende direktør i DnB, og direktør Hopland i Statens Bankinvesteringsfond orienterte om at det ble forhandlet om en fratredelsesavtale. Senere på dagen ble departementet orientert om at det var oppnådd enighet om en slik avtale, og det var da altså ingen foranledning for finansministeren til å kunne gripe inn i det aktuelle forholdet.

Øystein Djupedal (SV) : Hvis ikke finansministeren eller Finansdepartementet kjente til de avtaler som her var inngått, er jo det i seg selv en forsømmelse. Nå har vi en ny situasjon, en ny direktør skal ansettes, og han skal nå forhandle sine kontrakter. Mitt poeng er veldig enkelt. Finansministeren og hans departement må selvfølgelig gripe inn og hviske noen ord til styreformannen om at den type avtaler vil eier ikke akseptere. Så må man gå igjennom alle de andre ulike ukulturavtalene som vi har i store deler av det som i dag er statseid, norsk næringsliv.

       Mitt første spørsmål til statsråden er: Vil han gripe inn, vil han hviske til sine venner i de ulike styrene at dette vil ikke Finansdepartementet og ministeren finne seg i?

       Det andre er: Restad har i tidligere tider - og gjør det fremdeles - snakket varmt for norsk eierskap og også for offentlig eierskap. Hva skal hensikten med et offentlig eierskap være etter finansministerens mening, hvis det ikke engang skal brukes til å si at den type ukultur skal vi bli kvitt?

Statsråd Gudmund Restad : Mitt syn på fallskjermkulturen både som privatperson og som finansminister gav jeg uttrykk for i innledningen til mitt første svar til Djupedal. I mitt andre svar gjorde jeg rede for hvorfor det ikke var noen foranledning for finansministeren til å gripe inn i det som skjedde ved fratredelsen for Hvistendahls del.

       Når det gjelder den nye direktøren - det lå også i første spørsmålet fra Djupedal som jeg dessverre ikke fikk tid til å svare på i den første runden - så er situasjonen den, ifølge det jeg nå har fått opplyst, at også hans lønns- og arbeidsvilkår ble fastsatt i det samme representantskapsmøtet hvor Hvistendahl ble avskjediget. Det har således ikke vært forelagt finansministeren, og det har derfor heller ikke der vært noen foranledning for finansministeren til å si noe eller gi noen instrukser. For øvrig minner jeg om at Hopland er én av 30 i representantskapet som fastsetter godtgjørelsen.

       Øystein Djupedal (SV) : Det er kanskje ikke tillatt å si at man er ualminnelig lite tilfreds med det forrige svaret. La meg da ta neste spørsmål til finansministeren:

       « Det er nylig avdekket et smutthull i skattelovgivningen overfor rederiselskapene ved at aksjonærene får utbetalt et ikke-beskattet utbytte skattefritt.

       Hva vil finansministeren gjøre for å tette dette smutthullet i beskatningen av rederier og redere? »

       Jeg antar at det i spørsmålet siktes til det tilfellet som bl.a ble omtalt i Økonominytt i NRK den 8. mai i år. Dette tilfellet gjaldt imidlertid et rederiselskap utenfor det særlige skatteregimet for skipsfarten. Et slikt selskap har vanlig skatteplikt for overskuddet, og utdeling til aksjonærene følger de vanlige regler om skattefritak etter godtgjørelsesmetoden for å unngå dobbeltbeskatning. Dette gjelder uansett om utdelingen stammer fra årets skattlagte overskudd eller fra tidligere etablert kapital i selskapet.

       Jeg vil likevel tilføye noe om rederiselskaper innenfor det særskilte skatteregime. Disse selskapene er i hovedregelen fritatt for løpende inntektsbeskatning av sitt overskudd. Skattefritaket er imidlertid betinget av at overskuddet beholdes i rederiselskapet. Dersom ubeskattet overskudd deles ut til aksjonærene, vil dette utløse skatteplikt for rederiselskapet på utdelingstidspunktet. Rederiselskapet blir skattepliktig ved utdeling av ubeskattet overskudd uavhengig av om overskuddet deles ut i form av utdeling ved kapitalnedsettelse, eller som ordinært utbytte. I den utstrekning utdelingen omfatter ubeskattet overskudd, vil utdelingen utløse beskatning av selskapet. Heller ikke dette tilfellet innebærer med andre ord noe « smutthull » i skatteloven.

       På aksjonærenes hender anses utdeling av selskapsoverskudd som utbytteutdeling også dersom utdelingen skjer i forbindelse med kapitalnedsettelse, som nevnt. Formelt sett er aksjonærene skattepliktig for utbytte, men godtgjørelsesmetoden medfører normalt at utbyttet reelt sett er fritatt for beskatning hos aksjonærene. Dette er en tilsiktet virkning av reglene, og må ses i sammenheng med at utbyttet alltid vil være beskattet på selskapets hånd.

       På den annen side gjelder det som generell regel - både for rederiselskaper og andre selskaper - at beskattet kapital i form av tidligere innbetalt aksjekapital og innbetalt overkurs kan deles ut uten at det utløser skatteplikt på utdelingstidspunktet, verken for selskapet eller for aksjonærene. Dersom det ikke lenger er behov for slik kapital i selskapet, kan rederiselskaper på samme måte som andre selskaper velge å dele dette ut ved kapitalnedsettelse og tilbakebetaling til aksjonærene. Slik utdeling kan foretas uansett hvor stor ubeskattet kapital rederiselskapet ellers måtte ha opparbeidet seg.

       Dette forholdet kan reise et rimelighetsspørsmål overfor rederiselskaper innenfor det særskilte skatteregimet når selskapet har både gammel, skattlagt kapital i form av aksjekapital og innbetalt overkurs, og nytt, ubeskattet overskudd. Spørsmålet er om rederiselskapene skal kunne prioritere å foreta skattefrie utdelinger fra den gamle, skattlagte kapitalen framfor skattepliktige utdelinger fra det ferske overskuddet. En slik prioritering kan synes å stride mot intensjonen om effektiv skattlegging ved utdelingen til aksjonærene, og kan bidra til skjev oppsamling av skattefri kapital istedenfor skattlagt kapital i rederiselskapene. Jeg vil vurdere om det er grunnlag for tiltak mot dette.

Øystein Djupedal (SV) : Vi står her overfor nok et eksempel på at skattejurister har en grenseløs kreativitet hva angår å unndra seg det ansvar de har for å bidra til fellesskapet. Jeg er tilfreds med at statsråden sier at han skal se på om det her er foretatt ting som ikke er riktig, og jeg håper han virkelig følger opp det. Dette gir jo en uant mulighet for de fleste selskap, ikke bare rederiselskap, til å unndra seg den beskjedne beskatning de er underlagt.

       Så litt videre. Det har jo vært mye diskusjon knyttet til rederibeskatning i det siste og mitt spørsmål til statsråden er som følger: Mener statsråden at det nå er på tide å vurdere hele rederibeskatningen på nytt? Det fins ingen næring i Norge - jeg vil tro heller ikke i Europa - som har tilsvarende gode skatteregler som norske rederier har. Her har man altså muligheten til helt å unndra seg beskatning, og eieren kan bestemme selv når det « beskjedne » skal beskattes. Mitt spørsmål er: Vil denne regjeringen ta initiativ til å vurdere rederibeskatningen på nytt?

Statsråd Gudmund Restad : Jeg mener at jeg med mitt første svar dokumenterte at det har vært en viss storm i et vannglass i forbindelse med den saken. Hele saken viste seg å være helt irrelevant, for det selskapet som skapte debatten, var utenfor rederibeskatningen. Men selv om de omtalte transaksjonene hadde blitt foretatt av et selskap innenfor rederiskatteregimet, ville det ikke være noe smutthull; det ville vært samme beskatning som om årets overskudd ble utdelt direkte som utbytte i stedet for å gå veien om oppskrivning - og deretter nedskrivning - av aksjekapitalen.

       Så har jeg vist til i det første svaret at det finnes en viss mulighet til å « leve på », om en skal bruke det uttrykket, gammel, skattlagt kapital, og dermed unngå å dele ut av årets ubeskattede overskudd. Som jeg sa i mitt første svar, vil jeg vurdere om det er nødvendig å foreta seg noe i forhold til det.

       Så vil jeg tilbakevise Djupedals påstand om at norske rederier har mye gunstigere skatteregler enn alle andre. Begrunnelsen for å gi norske rederier dette skatteregimet var at konkurrentene har tilnærmet skattefrie regimer.

Øystein Djupedal (SV) : I tilfellet Color Line, som vi jo her snakker om, er det ikke noen tvil om at de transaksjonene som har foregått i selskapet, har vært skattemotivert - men jeg skal la det ligge. Jeg antar at det statsråden her har sagt, er riktig.

       Tilbake til rederiskatten: Grunnen til at rederiskatten må vurderes på nytt, er relativt enkel. Det er nylig publisert en undersøkelse fra forskningsinstituttet ved Handelshøyskolen i Bergen - som jo ikke er noe underbruk av mitt parti - der det fastslås at ringvirkningene av rederibeskatningen er helt ubetydelige, både for øvrige næringer og ikke minst for rederinæringen som sådan. Man har altså brutt de kontraktene som er inngått med samfunnet, rett og slett ved at man fremdeles registrerer flere skip i utenlandsk flåte enn i NOR-flåten. Fremdeles er det sånn at vi ikke har flere norske sjøfolk enn vi ellers ville ha hatt - det er altså flere utlendinger enn nordmenn på båtene, så rekrutteringen er fremdeles veldig skjev.

       De vilkår som ble satt av det flertallet som ønsket en så gunstig beskatning, er ikke oppfylt, og mitt spørsmål er derfor: Vil Senterpartiets statsråd Restad fremdeles la seg lure av rederinæringen?

Statsråd Gudmund Restad : Jeg vil ikke akseptere at jeg er blitt lurt, verken av Rederiforbundet eller av andre tilhørende rederinæringen. Jeg var fullt klar over hvilke rammevilkår næringen hadde, og hvilke rammevilkår konkurrentene hadde. Og det var min vurdering at man ikke kunne forlange at norske rederier skulle være så mye mer effektive at de kunne tåle ordinær selskapsbeskatning mens konkurrentene hadde tilnærmet skattefrihet. Så hvis vi ønsket norske rederier i Norge, var det nødvendig å gi dem tilnærmet samme rammevilkår som konkurrentene. Det var det som skjedde ved innføringen av det særskilte skatteregimet. Hvis det da er slik at det inneholder en del muligheter for utilsiktede virkninger, som jeg var inne på innledningsvis, vil jeg vurdere hva som kan gjøres med akkurat den delen av skattereglene for rederiselskaper.

Spørsmål 13

       Presidenten: Dette spørsmålet, frå representanten Torbjørn Andersen til kommunal- og regionalministeren, vil bli svara på av arbeids- og administrasjonsministeren som rette vedkomande.

       Torbjørn Andersen (Frp) : Jeg vil tillate meg å stille følgende spørsmål til arbeids- og administrasjonsministeren:

       « Offentlig ansatte reiser årlig for flere milliarder kroner. Reisefrekvensen blant offentlig ansatte er ofte høy i flere fylker og kommuner. I tillegg til at selve reisene er kostbare, koster også fraværet penger og produktivitetstap for det offentlige. Telefonmøter og videomøter kan i flere tilfeller gjøre samme nytten.

       Vil statsråden se nærmere på de store reiseutgiftene i det offentlige, og foreslå tiltak som kan redusere disse store utgiftene på de offentlige etater? »

Statsråd Eldbjørg Løwer : Slik jeg forstår representanten Andersens spørsmål, er det i første omgang rettet mot fylkes- og kommunesektoren. Til det vil jeg si at norsk forvaltningsstruktur tilsier at det er kommunesektorens eget ansvar å sørge for en forsvarlig internadministrasjon, herunder å legge opp til en fornuftig ressursbruk når det gjelder tjenestereiser. Det er ikke aktuelt for staten å styre kommunesektorens ressursbruk på dette området.

       I den grad spørsmålet dreier seg om statlig ressursbruk, føler jeg som administrasjonsminister et klarere ansvar, selv om det selvsagt tilligger den enkelte statlige virksomhet selv å ta beslutninger om og styre sin egen reisevirksomhet innenfor de budsjettmessige rammene. Jeg tar ikke mål av meg til å etablere systemer for å overprøve virksomhetenes beslutninger, som i prinsippet fattes etter virksomhetenes egen reisepolicy og individuelle vurderinger av hver enkelt reise.

       Det er imidlertid satt i verk mange tiltak for å hjelpe statlige virksomheter til å foreta reiser så billig og effektivt som mulig. Det er her vi fra sentralt hold best kan bidra. Blant eksempler på tiltak vil jeg nevne den nylig inngåtte flyreiseavtalen, som har et innsparingspotensial på ca 70 mill. kr på et samlet reisevolum på ca en halv milliard kroner. Fire statlige regulativer for ulike typer reisevirksomhet har også som formål å begrense statens utgifter. Innføring av kredittkort og såkalte elektroniske billetter kan være første skritt på veien til store forenklinger og besparelser ved fakturering av reiser. Mange store statlige etater har også forhandlet fram gode reisebyrå- og hotellavtaler.

       Når dette er sagt, må jeg gi representanten Andersen medhold i at noen reiser kanskje kan erstattes med kommunikasjon via nye medier, som telefon- og videomøter. Særlig kan dette gjelde møter i godt innarbeidede grupper og nettverk. Det er viktig at bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi blir en drivkraft i effektiviseringen av det offentliges møtevirksomhet. En reduksjon av reisevirksomheten kan også gi miljømessige gevinster. Mitt departement vil i samarbeid med andre miljøer fortsette arbeidet med å utvikle bruken av fjernarbeid, telependling, videokonferanser m.v. Telefonmøter har vært i bruk i forvaltningen i flere år, videotelefoni er i bruk i arbeidsmarkedsetaten og trygdeetaten, og det tilbys videokonferanseløsninger for kommunikasjon med regjeringskvartalet. Slike tiltak kan bidra til å redusere reisevirksomheten dersom teknologiske løsninger ligger til rette for det. Det pågående forvaltningsnettprosjektet tilbyr rammeavtaler for tele- og datakommunikasjonsløsninger. Over forvaltningsnettet kan offentlige virksomheter anskaffe seg et bredt spekter av løsninger for videokommunikasjon.

       Konklusjonen er følgelig at mitt departement ikke ønsker å regulere den enkelte statlige virksomhets reiseaktivitet, men vil løpende vurdere tiltak for at reiser skal kunne foretas med lavest mulige kostnader, både med hensyn til tid og ressursbruk.

Torbjørn Andersen (Frp) : Jeg må si jeg er glad for at statsråden viser interesse for dette spørsmålet, absolutt, og er rimelig godt fornøyd, iallfall et stykke på veg, og håper at hun vil jobbe videre med det hun gav uttrykk for i sitt svar. Det jeg mener, er at det ville være en effektivisering av offentlig sektor at flere var til stede og var mer tilgjengelige på alle forvaltningsnivåer. Det brukes betydelige beløp på reiser. Det er gjerne reiser som tar hele dagen, og så er de ansatte i møte en halv time, så det er lite effektiv bruk av tiden til dem som er ansatt i det offentlige.

       Det jeg mener videre, er at en med dagens kommunikasjon - og som statsråden var inne på - i enkelte tilfeller kan overflødiggjøre behovet for lange reiser, da de ansatte kanskje bare skal være til stede i veldig korte møter.

       Børge Brende (H) : « For å kunne utføre el-installasjoner må man ha autorisasjon. I en rekke kommuner er denne myndighet gitt det lokale el-verk. På samme tid er flere av disse verkene selv aktører i installasjonsmarkedet.

       Ser statsråden det betenkelige ved denne sammenblandingen av roller, og i så fall hva vil hun gjøre for å rydde opp i denne « bukken passer havresekk-situasjonen »? »

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Det er forskrift om autorisasjon av elektroinstallatører og elektromontører i elektroinstallatørs stilling som regulerer omhandlede forhold.

       I henhold til forskriften skal den som forestår utførelse og reparasjon av sterkstrømsanlegg med spenning over 42 volt for tilkobling til el-verkets ledningsnett, ha autorisasjon. Autorisasjonen gis etter søknad av det el-verk som forsyner det området hvor installasjon skal foretas. Tilsyn med at forskriften blir overholdt, føres av Produkt- og Elektrisitetstilsynet og det lokale eltilsyn.

       Det er riktig som representanten hevder, at enkelte el-verk selv opptrer som aktører i installasjonsmarkedet. Dette var imidlertid en utbredt ordning tidligere. Etter hvert som det er etablert egne installasjonsfirmaer, er ordningen stort sett bare opprettholdt i områder hvor det ellers ville blitt dårlig dekning.

       Det er for øvrig Produkt- og Elektrisitetstilsynets erfaring at autorisasjonsordningen nå fungerer som en registreringsordning hvor den som tilfredsstiller de faglige krav til å forestå installasjonsvirksomhet, får autorisasjon.

       Selv om det nå er få konkrete saker hvor el-verkene opptrer som installatører, er jeg prinsipielt av den oppfatning at sammenblanding av roller er uheldig og må så vidt mulig unngås. Jeg er derfor glad for å kunne meddele at den problemstillingen det her rettes søkelys mot, allerede er under opprydding. Forskriften er under revisjon. Det foreligger nå et utkast til nye forskrifter på området, utarbeidet av Produkt- og Elektrisitetstilsynet. Forskriftsrevisjonen har høy prioritet, og det tas sikte på at de nye forskriftene skal tre i kraft fra 1. januar 1999.

Børge Brende (H) : Jeg vil benytte anledningen til å takke statsråden for et prinsipielt og svært imøtekommende svar. Jeg er glad for at man ser at det er uheldig at det samme firmaet som skal autorisere, også selv er inne på markedet.

       Nå er det jo spesielt i en del distriktskommuner at dette er aktuelt, og det viser seg jo at det slik forskriften fungerer i dag, er en vurdering om de faglige kvalifikasjonene er til stede, men det er også andre krav, knyttet til bosted o.l. At Regjeringen da vil la andre enn de som selv er inne i markedet, stå for autorisasjon, syns jeg er veldig ryddig. Jeg er glad for at man har tatt det initiativet og at man også får luket bort denne litt uheldige bukken passer havresekk-situasjonen, så det er hyggelig å kunne takke for et imøtekommende svar.

Presidenten: Det blei med det hyggelege, og vi går tilbake til kvardagen.

       Vi går tilbake til spørsmål 14.

Spørsmål 14

       Einar Olav Skogholt (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til landbruksministeren:

       « Vil statsråden ta initiativ til å endre de diskriminerende reglene som medfører at bønder som ønsker å drive samdrift, får reduserte statlige tilskudd? »

Statsråd Kåre Gjønnes : I tilskuddssammenheng er samdrift ensbetydende med samdrift med ku- eller geitemelkproduksjon. Samdriften består av to eller flere brukere som samarbeider om husdyrholdet ved at dyra er plassert i samme fjøs.

       Medlemmer i samdrift får beregnet separate arealtilskudd og får hvert sitt driftstilskudd i melkeproduksjon. De kan ta med seg hver sin melkekvote inn i samdriften. Hvert enkelt medlem får dermed med seg den strukturdifferensiering som er lagt inn i disse tilskuddene, fullt ut. For husdyr det enkelte medlem har på sitt eget bruk, blir det også beregnet tilskudd separat.

       Det er imidlertid noen unntak, hvor samdriften blir betraktet som én enhet:

       Det gjelder tilskudd til husdyr, hvor det blir beregnet ett samlet tilskudd for de dyrene som inngår i samdriften.

       Videre blir samdriften på samme måte betraktet som én enhet ved tildeling av avløsertilskudd for ferie og fritid.

       Samdrift som driftsform gir økt fleksibilitet og muligheter til å ta ut ferie og fritid. Driftsformens sosiale aspekt verdsettes i stadig sterkere grad, særlig blant ungdom og yngre bønder. Jeg er derfor innstilt på å legge til rette for at samdrift som driftsform får gode utviklingsmuligheter. Dette er fulgt opp i statens tilbud i jordbruksforhandlingene.

       Regelverket for tilskudd til samdrift blir, som øvrig tilskuddsregelverk, fastsatt etter samråd med Norsk Bonde- og Småbrukarlag og Norges Bondelag. Tilskudd til samdrift er, som nevnt, tema ved årets jordbruksforhandlinger, som fremdeles pågår. Som statsråd ønsker jeg derfor ikke å forskuttere resultatet av disse forhandlingene, og kan derfor ikke gå nærmere inn på spørsmålet på dette tidspunktet utover at jeg har gitt uttrykk for at jeg er positiv til å finne gode løsninger for denne driftsformen.

Einar Olav Skogholt (A) : Jeg takker statsråden for svaret, som jeg er meget godt fornøyd med. Jeg er glad for at statsråden vektlegger at samdriftsformens sosiale aspekt verdsettes i stadig sterkere grad, spesielt blant ungdom og yngre bønder.

       Jeg er tilfreds med at dette er fulgt opp i statens tilbud i jordbruksforhandlingene, og har forståelse for at statsråden ikke kan forskuttere resultatet av forhandlingene.

       Jeg ønsker statsråden lykke til med de pågående jordbruksforhandlingene.

       Erna Solberg (H) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til justisministeren:

       « En sveitsisk IT-ekspert som har tilbud om jobb ved Institutt for informatikk ved Universitetet i Bergen, har fått avslag på søknad om arbeids- og oppholdstillatelse fordi han har vært utvekslingsstudent i Norge. UDI legger til grunn at personer som har hatt opphold etter utlendingsforskriften § 4 første ledd, ikke kan få arbeidstillatelse før 5 år etter et studieopphold.

       Mener statsråden at regelverket skal tolkes så stramt overfor personer som har deltatt i gjensidige utvekslingsprogram? »

Statsråd Aud-Inger Aure : Den saken som det vises til i spørsmålet, er ikke ferdigbehandlet av utlendingsmyndighetene. Jeg har fått opplyst at det er innlevert en klage over Utlendingsdirektoratets vedtak, men at det ennå ikke er tatt stilling til den. Jeg finner det derfor ikke riktig å kommentere denne enkeltsaken ytterligere.

       I utlendingsforskriften er det gitt karanteneregler for dem som etter studieopphold her i landet ønsker å ta seg arbeid. I utgangspunktet må den det gjelder, ha oppholdt seg fem år utenfor Norge etter å ha studert her. Det skilles ikke spesielt ved om studiet var ledd i et utvekslingsopphold eller andre forhold, men varigheten av utenlandsoppholdet kan reduseres dersom utdanningsoppholdet i Norge har vært kort sammenholdt med den totale utdanningstiden. Bestemmelsen om karantene har til nå vært praktisert konsekvent, og det er bare gjort unntak i helt spesielle tilfeller der sterke samfunnsmessige hensyn har vært avgjørende.

       Fordi det stadig skjer endringer i samfunnet, har utlendingsmyndigheten en løpende vurdering av om de innvandringsregulerende vilkår i utlendingsforskriften er hensiktsmessige. Det gjelder også reglene for karantene etter studier i Norge. I den senere tid har det også skjedd mye i norsk arbeidsliv, og behovet for arbeidskraft har økt. Dette gjelder ikke minst fagfolk med IT-bakgrunn. Regjeringen har i sin næringsrettede IT-plan av februar i år bebudet en vurdering av eventuelle endringer for å forenkle rekrutteringen av IT-fagfolk utenfor EØS-området. Spørsmålet om vi i større grad enn i dag skal dekke noe av dette behovet ved å la utenlandske studenter som har tatt sin utdannelse i Norge, få bli, reiser flere vanskelige spørsmål. Regjeringen vil i løpt av kort tid vurdere disse spørsmålene med sikte på å komme fram til en akseptabel løsning.

Erna Solberg (H) : Jeg har forståelse for at statsråden ønsker å se nærmere på det. Jeg har lyst til å understreke at det her dreier seg om to ulike grupper. Det er den gruppen som deltar i et utvekslingsprogram som ledd i sin egenutdanning, og de som vi gjennom våre bistandsprogrammer finansierer full utdanning for i Norge. Den siste gruppen er en del av vår bistand til land i den tredje verden, men det bør da ikke ramme Sveits, som jeg verken definerer som et land i den tredje verden eller som et land som vi gir utstrakt utdanningsstøtte til borgere fra.

       Mitt spørsmål til statsråden til slutt er: Når det nå er gitt ganske positive signaler om at det skal foretas en gjennomgang, vil statsråden da samtidig gi signaler nedover i departementet om at de som nå innenfor fagområder hvor man kanskje kan tenke seg å revurdere, har fått beskjed om frist for utreise - og det gjelder flere enn den angjeldende saken som er nevnt konkret i spørsmålet - kan bli inntil ny vurdering og nye regler er gjennomført?

Statsråd Aud-Inger Aure : Jeg kan forsikre om at spørsmålsstillingen som angår dette, drøftes mellom politisk ledelse og embetsverket. Når jeg sier at dette har vært drøftet, og at Regjeringen gav signaler i februar, har jeg vel også indikert at dette er noe vi ønsker å komme tilbake til ganske raskt. Det sa jeg også i svaret mitt. Vi er selvfølgelig klar over at det er stor forskjell på studenter som kommer hit og får hele utdanningen her i landet, og de som kommer for en kortere tid som ledd i et utvekslingsprogram, men det som er poenget, er at karanteneforskriften ikke gjør forskjell på disse gruppene. Det er bl.a det vi nå ønsker å se på, og vi skal ta den vurderingen. For øvrig kan jeg nok ikke i dag komme med noen forskuttering om noe lengre opphold, men jeg har gitt ganske sterke signaler om hva jeg ser for meg som løsning.

Spørsmål 16

       Torbjørn Andersen (Frp) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til arbeids- og administrasjonsministeren:

       « Enkelte kommuner som har søkt om å få opprette ASVO-bedrifter der personer med psykiske lidelser kan delta, har fått avslag på forespørsel om statlig støtte. Selv om Stortinget har bebudet sterkere satsing for denne gruppen, blir ikke slike bedrifter opprettet i tilstrekkelig antall og omfang, av mangel på statlig tilskudd. Det er derfor påkrevd med økt økonomisk statlig støtte på dette området.

       Vil statsråden gi en redegjørelse om behovet for å opprette flere ASVO-bedrifter? »

Statsråd Eldbjørg Løwer : Arbeidsmarkedsmyndighetene gir støtte til ulike arbeidsmarkedstiltak for yrkeshemmede. I første kvartal i år var vel 40.000 yrkeshemmede på tiltak. Av disse var nærmere 8.000 i såkalte varig skjermede arbeidsmarkedstiltak.

       Arbeidssamvirketiltakene, herunder ASVO-bedriftene, gir tilbud om varige arbeidsplasser organisert som egne skjermede tiltak for de svakeste gruppene av yrkeshemmede.

       Det er viktig å være oppmerksom på at det også finnes andre arbeidsmarkedstiltak som gir et godt tilbud til personer med psykiske lidelser. Arbeidsforberedende trening gir mulighet for avklaring og utprøving. Arbeid med bistand og integreringstilskudd er to andre tiltaks- og tilskuddsformer der det gis støtte til innpassing i varige arbeidsplasser, men da integrert i det ordinære arbeidsliv.

       Slik jeg ser det, er det et mål at størst mulig del av tiltaksplassene skal være i det ordinære arbeidsliv, dette både fordi kontakten med det ordinære arbeidsliv øker muligheten for attføring, og fordi det gir mulighet for å få tiltaksplasser flere steder.

       Vurderingen av hvilke typer arbeidsmarkedstiltak for yrkeshemmede som bør prioriteres, tas i forbindelse med fastsettingen av de årlige statsbudsjett. Det er ikke satt av midler til etablering av nye skjermede tiltak på statsbudsjettet for 1998.

       Jeg vil for øvrig gjøre oppmerksom på at Regjeringen i nær fremtid vil legge fram en handlingsplan for økt satsing på psykiatrien, slik som Stortinget har bedt om. Mange personer med psykiske lidelser har problemer i forhold til arbeidslivet.

       I Regjeringens handlingsplan vil derfor en drøfting av behovet for arbeidsmarkedstiltak for personer med psykiske lidelser inngå.

Torbjørn Andersen (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret, som jeg må si at jeg er godt fornøyd med. Jeg tolker det faktisk dit hen at statsråden innrømmer at det er et behov for flere ASVO-plasser og vil drøfte behovet for arbeidsmarkedstiltak for personer med psykiske lidelser.

       Grunnen til at jeg tar opp dette spørsmålet med statsråden, er at jeg har fått henvendelse fra flere kommuner som er frustrerte over avslag etter at de har innlevert søknad om statlige midler til å opprette nye ASVO-bedrifter. Man må huske at disse bedriftene er ment for en gruppe mennesker i dette samfunnet som vanskelig kan formidles til ordinære arbeidsplasser, og som derfor trenger varige, skjermede arbeidsplasser.

       Vi snakker på mange måter om en dobbel livskvalitet for de menneskene: De kan delta i verdiskapingen samtidig som det høyner deres livskvalitet. Livskvalitet anser jeg som det viktigste, og jeg håper statsråden deler mitt syn på akkurat det området.

Statsråd Eldbjørg Løwer : Jeg deler absolutt representanten Andersens syn på behovet for tiltak for yrkeshemmede. Når det spesielt gjelder plasser i ASVO-bedrifter og opprettelse av nye, finnes det altså ikke midler til nye slike plasser i statsbudsjettet for 1998.

       Stortinget var opptatt av dette da de vedtok statsbudsjettet for 1998, men alternativet da var å legge ned noen bedrifter eller redusere tilbudet i noen. Det ble altså ikke plass til nye ASVO-bedrifter.

       Ellers har jeg også selv fått brev fra en del kommuner som er opptatt av disse problemene, og jeg har avtalt møter med kommuner i nær framtid for å høre hvordan de ser på denne saken. Jeg er også veldig opptatt av dette, men det må altså finnes penger for at vi skal kunne gjøre noe med det.

Torbjørn Andersen (Frp) : Jeg takker for nok et greit svar.

       Etter min informasjon trengs det minst 500 nye ASVO-plasser, og det er jo en betydelig gruppe. Jeg vil si at innsatsen for denne gruppen gjenspeiler velferdssamfunnets vilje til å bruke sin store velferd på de svakeste i samfunnet. Og jeg vil si det sånn at svikter vårt hjerterom overfor de svakeste i samfunnet, har den erklærte velferdsstaten vår liten verdi i praksis. Jeg setter derfor min lit til det jeg har hørt fra statsråden nå, om at hun virkelig vil gripe an dette problemet og gjøre så godt hun kan i denne saken.

       Jeg vil til slutt gjerne få spørre om antall plasser - det ble ikke tallfestet noe her. Jeg nevnte 500. Deler statsråden - etter hennes kunnskap - det synet at 500 plasser kan være tilstrekkelig?

Statsråd Eldbjørg Løwer : Vi får minne hverandre om disse utfordringene når vi skal legge neste års budsjett.

       Ellers har jeg ikke noen kommentar til akkurat tallet 500. Jeg er opptatt av å skaffe ressurser til veie for at vi kan skaffe tiltak for denne typen mennesker, ikke nødvendigvis gjennom varig skjermede tiltak, men like mye som åpne tiltak, slik at disse personene kan komme ut i ordinært arbeidsliv. Men samlet sett har vi et behov for mer ressurser på dette området, og som sagt, det får vi minne hverandre om når vi neste gang skal bevilge penger - og når Stortinget skal bevilge penger.

Spørsmål 17

       Per-Kristian Foss (H) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til samferdselsministeren:

       « Departementet skal lede en beredskapsgruppe/dugnadsgruppe som skal vurdere og utarbeide forskrifter for blant annet omfattende restriksjoner på privatbilbruk i Oslo og Bergen. Foruten kommunene er veg-, helse- og forurensningsmyndighetene representert i gruppen.

       Hva er årsaken til at en representant for bilorganisasjonene ikke er invitert til å delta i gruppen? »

Statsråd Odd Einar Dørum : Luftforurensningsproblemene i de største byene våre er alvorlige. Oslo og Bergen har på denne bakgrunn fremmet omfattende forslag til å redusere disse problemene. Samferdselsdepartementet deler kommunenes bekymring og ønsker å bidra til gode løsninger. Vi legger i denne forbindelse vekt på at det må fokuseres på permanente, langsiktige løsninger for generelt sett å begrense luftforurensningsproblemene i byene. Akutte tiltak av mer beredskapsmessig karakter vil imidlertid kunne være et viktig supplement på dager med særlig høye luftforurensningskonsentrasjoner.

       Som et ledd i vårt arbeid på dette området er det satt i gang et prosjekt under ledelse av Vegdirektoratet med sikte på etablering av system for overvåking og varsling av luftforurensning i de største byene innen 1. oktober 1999. Det vil i denne forbindelse bli utredet ulike tiltak og virkemidler. For å få vurdert mulighetene for å få gjennomført enkelte tiltak allerede kommende vinter har jeg bedt Vegdirektoratet om at det opprettes en beredskapsgruppe med deltakelse av berørte myndigheter.

       I et slikt samarbeid kunne det være aktuelt å trekke inn mange forskjellige representanter, bl.a fra ulike interesseorganisasjoner. Fordi det har vært avgjørende å komme i gang raskt, har vi valgt å avgrense deltakelsen i dette arbeidet til de mest berørte myndighetene.

       Jeg vil i denne forbindelse understreke at denne beredskapsgruppen bare er en del av et større helhetlig arbeid som ledes og koordineres av Vegdirektoratet, hvor det er stilt krav om jevnlig rapportering til Samferdselsdepartementet. I dette arbeidet vil det bli sett nærmere på alternative løsninger både på kort og lang sikt, og det vil bli foretatt nærmere vurderinger av nødvendig regelverk for å kunne ta i bruk aktuelle tiltak og virkemidler mot luftforurensning. Når Vegdirektoratet har utarbeidet forslag til de nødvendige forskriftene, vil disse på vanlig måte bli sendt på offentlig høring. Blant andre vil bilorganisasjonene da bli invitert til å komme med sine synspunkter.

Per-Kristian Foss (H) : Jeg takker statsråden for svaret, som var skuffende, fordi det bærer preg av å være et byråkratisk svar som kunne vært skrevet for en hvilken som helst regjering på et hvilket som helst tidspunkt. Jeg har oppfattet statsråd Dørum som en litt mer utradisjonell statsråd, som faktisk har gjort det til en del av sin filosofi å foretrekke dialog fremfor konfrontasjon og gå litt utradisjonelt frem.

       Ådefinere bilorganisasjonene som bare én av mange berørte grupper når man snakker om restriksjoner på bruk av privatbil, er en byråkratisk tilnærming uten realitetskontakt. Det er bilistene, selvfølgelig, som først og fremst blir berørt av dette. Derfor er jeg skuffet over svaret, og jeg vil gjerne utfordre statsråden til å svare på spørsmålet om han ikke tror at mulige restriktive tiltak ville bli lettere å gjennomføre dersom brukerne hadde vært tatt med på råd fra første stund - en leveregel statsråden i andre sammenhenger har uttrykt betydelig sans for.

Statsråd Odd Einar Dørum : Det er ikke alltid lett å bli klok på representanten Foss' forventningsnivå.

       La meg få understreke at i denne saken har vi faktisk handlet usedvanlig og ubyråkratisk. Fordi man i Oslo og Bergen ser noe som er alvorlig, har vi på oppfordring startet en arbeidsgruppe. I den arbeidsgruppen kunne f.eks alle transportbrukere ha vært med, og det er som kjent andre transportbrukere i Norge enn dem som har biler. Men jeg har selvfølgelig registrert at bilorganisasjonene er offensivt positive til å satse på kollektivtransporten i Oslo/Akershus-området, bl.a har både NAF og Transportbrukernes Fellesorganisasjon akseptert bompengefinansiering for å styrke kollektivtransporten. Vi har også en jevnlig kontakt med disse organisasjonene.

       Når denne beredskapsgruppen er nedsatt, skyldes det bl.a at noen av Per-Kristian Foss' partifeller i Oslo ikke bare har vært ivrige, men at de har sendt oss en så omfattende liste at vi er nødt til å sortere i likt og ulikt for å få igjennom oversiktlige, effektive og fornuftige tiltak. Jeg skal ikke, som representanten har funnet det nødvendig å gjøre i Østlandssendingen i går, sensurere listen over enkelte tiltak. Jeg har mine klare meninger om dem. Men vi har satt i gang arbeidet for å få gjennomført tiltak og ikke skyve det langt fram i tid.

Per-Kristian Foss (H) : Dette svaret var vel ikke skrevet på forhånd. Jeg skal neddempe mitt forventningsnivå til Venstre. Det har jeg holdt på med en stund nå, men det får være grenser.

       Jeg har ikke refset noen av mine partikolleger i Oslo. Jeg setter pris på at de er ivrige, pågående og lanserer flere forslag, kanskje også forslag som det ikke blir nødvendig å realisere. Men det er ikke i strid med at statsråden kunne tenkt på å ta med brukerorganisasjoner - og jeg har ikke noe imot om han tar med flere - i denne arbeidsgruppen fra første stund av. Jeg synes det bærer preg av tradisjonell sosialdemokratisk byråkratisk tenkning å nedsette arbeidsgrupper som foruten representanter for kommunene og departementet bare består av representanter for offentlige etater.

       Jeg registrerer at nytenkningen er slutt allerede etter så kort tid. Jeg trodde ikke det tok så kort tid for en så utradisjonell politiker som Dørum å falle på plass i et byråkratisk mønster.

Statsråd Odd Einar Dørum : Representanten Foss og jeg har en felles oppfatning i dette, nemlig at det er prisverdig at byrådet i Oslo, utgått av Høyre, og hele oslopolitikken har gått inn for utradisjonelle tiltak. Det jeg siktet til, var et hjertesukk fra representanten Foss i Aftenposten i går om et av tiltakene, å stoppe halvparten av bilparken på enkelte dager. Jeg sa at jeg ikke ville sensurere det, fordi jeg registrerer alvoret i saken.

       Og så, når man velger å ta det på denne måten for å handle raskt, så karakteriseres det som sosialdemokratisk. Da blir jeg fristet til å sitere tidligere statsråd Hernes, som har laget som en av sine politiske lover at når avstanden er som minst i politikken, skaper man avstanden som størst i polemikken. Og jeg føler at representanten Foss ofte er der. Jeg begriper ikke hvorfor han var der i dag, når det er godt samspill mellom Oslos, Bergens og statens myndigheter om å bekjempe luftforurensningen, og man i tillegg har en statsråd som er villig til å føre en bred dialog. Men det er mulig at Foss har kommet i skade for å ta med et skjema fra et tidligere oppgjør også når det gjelder denne saken.

Spørsmål 18

       Presidenten: Dette spørsmålet, frå representanten Marit Nybakk til samferdselsministeren, vil bli svara på av olje- og energiministeren som rette vedkomande.

       Marit Nybakk (A) : Jeg har tillatt meg å stille følgende spørsmål til samferdselsministeren, som jeg forstår vil bli besvart av olje- og energiministeren:

       « Statsråd for olje- og energisaker har overprøvd NVEs faglige råd om grense på vannlekkasje i forbindelse med bygging av Romeriksporten.

       Mener statsråden at økt tillatt vannlekkasje vil sikre gjenopprettelse av grunnvannsbalansen i Østmarka? »

Statsråd Marit Arnstad : Målet med behandlingen av Romeriksporten etter vassdragsloven både i NVE og i Olje- og energidepartementet har vært å sette de vilkår som er nødvendige for å gjenopprette vannbalansen i Østmarka.

       NVE påpekte i sitt vedtak før jul i fjor at lekkasjeverdiene var å anse som foreløpige måltall som kunne bli justert når mer utfyllende datagrunnlag forelå. NVE åpnet med det for at kravet til maksimale lekkasjeverdier kunne endres dersom det på annen måte kunne utføres tiltak som forbedret vannbalansen i området. Et slikt avbøtende tiltak i form av tetting av dammen i Lutvann ble lagt fram under klagebehandlingen i departementet.

       I Lutvannssonen tilrådde NVE i mars at lekkasjeverdien kunne økes fra 200 l/min til 300 l/min. En slik innlekkasje mente NVE ville gi gunstigere forhold for vannbalansen sammenliknet med situasjonen før tunnelarbeidene. Når målsettingen for konsesjonsbehandlingen imidlertid var at vannbalansen i området skulle gjenopprettes, og Olje- og energidepartementet under klagebehandlingen fikk dokumentert at vannbalansen kunne gjenopprettes også ved en lekkasje på 400 l/min, så ble et nytt vedtak fattet.

       NVEs vedtak kunne altså endres på dette ene punktet i samsvar med den faglige målsettingen for behandlingen etter vassdragsloven. For de resterende punkter ble NVEs beslutninger opprettholdt.

Marit Nybakk (A) : Jeg vil først takke for svaret, og si at denne saken handler om livskvalitet i det tettest befolkede dalføret i Norge, nemlig Groruddalen, som på mange måter også er blitt taperen i hele Gardermo-utbyggingen, med økt biltrafikk når flyplassen åpner, og altså disse miljøødeleggelsene i dalførets friområder på grunn av lekkasjene i Romeriksporten.

       Når departementet nå har overprøvd NVE i denne saken, er det veldig viktig for meg å få vite om det er en faglig begrunnelse fra statsrådens side, om hun altså kan garantere at det er Østmarkas tåleevne som her er lagt til grunn. Jeg oppfattet at hun sa at man mener at 400 liter vil bety at man kan gjenopprette grunnbalansen. Det er viktig at det ikke er Gardermobanen AS' egen vurdering eller påstand om at framdriften forutsetter en økning til 400 l/min, som var lagt til grunn, til tross for at NVE i utgangspunktet hadde satt en grense på 300 liter.

       Jeg vil gjerne at statsråden presiserer at det er en faglig begrunnelse som ligger bak at man har gått opp fra 300 til 400 liter.

Spørsmål 19

       Presidenten: Dette spørsmålet, frå representanten Anneliese Dørum til kyrkje-, utdannings- og forskingsministeren, vil bli teke opp av representanten Dag Terje Andersen.

       Dag Terje Andersen (A) : Jeg skal da få stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « Prosten i Larvik har siden 1995 frasagt seg Tunsberg biskops tilsyn på grunn av biskopens syn på homofile. Han nekter å følge biskopen på visitas, og nekter å ha gudstjeneste- og nattverdsfellesskap med han, og bryter klart med sin tjenesteordning.

       Når vil statsråden iverksette den midlertidige forføyningen mot prosten som er foreslått av biskopen? »

Statsråd Jon Lilletun : Biskopen sitt tilsyn med kyrkjelydar og kyrkjeleg tilsette er eit berande element i Den norske kyrkja si ordning. Prosten skal vere biskopen sin næraste medhjelpar i utøvinga av dette tilsynet.

       Eg har konstatert at prostetenesta i Larvik ikkje fungerer i samsvar med Kyrkja si ordning. Dette har eg også gjort prosten merksam på skriftleg. Vidare har eg i samsvar med råd frå biskopen i Tunsberg halde fram som ei løysing at ein annan prest i prostiet vert sett til å fungere som prost så lenge den såkalla tilsynsfråseiinga varer. Prosten har svart at han ynskjer at saka vert brakt inn for Den norske kyrkja si lærenemnd, og etter det eg kjenner til, førebur no biskopen læresak. Dette er eit moment som det bør takast omsyn til også i departementet si handsaming av denne saka som forvaltningssak. Det er difor ikkje mogeleg for meg i dag å seie kva for løysing ein vil få, eller kva tid ei løysing av denne saka vil liggje føre.

       Utover dette syner eg til svaret eg gav representanten Inge Lønning i den munnlege spørjetimen sist veke.

Dag Terje Andersen (A) : Det er altså sånn at det er gitt et klart råd fra biskopen i Tunsberg om hva som bør skje i forhold til den tjenesteforsømmelse som vi kan si finner sted - det er ikke en læreavhengig konklusjon, men i forhold til den jobben som skal utføres. Jeg regner med at Lærenemnda skal holde seg til de teologiske spørsmål, og kan sånn sett ikke se hvorfor statsråden skyver på avgjørelsen når biskopen meg bekjent har bedt om at den midlertidige, milde forføyning som er foreslått - det er ikke snakk om noen oppsigelse, det er snakk om en mild, midlertidig forføyning - iverksettes uavhengig av hva Lærenemnda kommer til i spørsmålet om den rette læren.

       Jeg synes derfor det kan vitne noe om beslutningsvegring når statsråden, som tidligere har understreket at han ikke blander seg bort i teologiske spørsmål (presidenten klubber), skal vente til den teologiske avklaringen foreligger før han svarer på et etter mitt syn rent administrativt spørsmål, og setter biskopen i Tunsberg i en håpløs situasjon.

       Det er heilt rett at det er læremessige spørsmål som skal avklarast i nemnda, men det er klart at det i neste runde òg kan ha innverknad på tenesteforhold. Utan omsyn til om eg vert skulda for « beslutningsvegring », kjem eg derfor ikkje til å behandle denne saka frå Stortingets talarstol, men i nær kontakt med biskop og vedkomande prest. Det meiner eg er det mest forsvarlege.

       Kjellaug Nakkim (H) : Jeg vil få stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « Forskriftene for statlig tilskudd til musikk- og kulturskoler setter en stopp for et samarbeid mellom kommuner og private til å kunne gi et musikkskoletilbud, da et av kriteriene er at skolene skal være eid og drevet av kommunene.

       Vil statsråden sørge for at en kommune kan oppfylle sin lovpålagte forpliktelse til å tilby barn og unge et musikk- og kulturskoletilbud også i samarbeid med private? »

Statsråd Jon Lilletun : Departementet har i rundskriv fastsett vilkåra for å få utbetalt tilskott til kommunale musikk- og kulturskular for skuleåret 1997-98. I medhald av desse vilkåra må musikk- og kulturskulen vere eigd og driven av kommunen for at kommunen skal kunne motta statstilskott.

       For å fylgje opp lovfestinga av musikk- og kulturskuletilbodet i kommunane har departementet nedsett ei arbeidsgruppe som m.a. vil ha som oppgåve å kome med forslag som kan medverke til god organisering og innhaldsmessig utvikling av musikk- og kulturskuletilbodet dei næraste åra. Inn under dette vil også spørsmål knytte til musikk- og kulturskulen sitt samarbeid med private og det frivillige kulturtilbodet for barn og unge verte vurderte. Arbeidsgruppa sin rapport vil danne grunnlag for Regjeringa sitt vidare arbeid på dette området.

Kjellaug Nakkim (H) : Jeg takker statsråden for svaret. Det gav en liten åpning, i og med at han overlater dette spørsmålet til arbeidsgruppen som er oppnevnt.

       Men nå er det slik at denne loven blir iverksatt fra 1. juli 1998, og det er mulig å kunne gi forhåndstilsagn. Man har i rundskrivs form sagt at skolen må være eid og drevet av kommunen. Noen kommuner har gjort en henvendelse til grunnskolekontoret i Sør-Trøndelag og fått til svar at en sånn kombinasjon kan de ikke ha. Her legger man grunnlaget for at man skal kunne følge opp lovforslaget. Og jeg stiller spørsmålet: Det er kommuner allerede i dag som har samarbeid med private. Vil det da tilsi at de ikke får statstilskudd for kommende skoleår?

Statsråd Jon Lilletun : Eg er glad for at representanten Nakkim oppfattar at det i svaret mitt i og for seg låg ei imøtekoming og ei opning frå mi side for vurdering. Eg svarte nok ikkje at eg skulle overlate til denne gruppa å ta avgjerd, men eg sa at denne gruppa skal levere ei innstilling som skal vere grunnlag for mi avgjerd.

       Når det gjeld det konkrete spørsmålet som representanten Nakkim tek opp om dei kommunane der det er ordningar i dag, torer eg ikkje gje eit svar frå Stortingets talarstol utan å kjenne sakene og på kva måte den forpliktinga vert oppfylt. Men det eg utan vidare vil seie, er at eg vil tilrå desse kommunane å sende ein skriftleg søknad om å få dispensasjon medan denne arbeidsgruppa arbeider, og til dess vi har teke denne avgjerda. Med ein slik søknad kan vi få gått konkret inn i kvart enkelt tilfelle.

Kjellaug Nakkim (H) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Jeg er glad for at statsråden viser en så pass åpen holdning til dette spørsmålet som han gjorde i svaret nå, og jeg forstår at han kanskje vil ha en bakgrunn fra denne arbeidsgruppen for å vurdere hvordan tilskuddet skal tildeles. Men da man behandlet lovforslaget i komiteen i forrige periode, var statsråden leder av komiteen, og da var det ingen ting som tilsa at man ikke skulle kunne ha private skoler inne i bildet. Det ble i hvert fall ikke sagt at de skulle være eid og drevet av kommunene. Jeg stiller da et spørsmål ved at man kan sende ut en forskrift på denne måten hvor ett av kriteriene er så klart, hvor det står at musikk- og kulturskolen skal være eid og drevet av kommunene. Jeg synes at det kanskje burde vært utelukket som kriterium i denne omgang.

Statsråd Jon Lilletun : Når Stortinget sjølv utarbeider lover utan eit forarbeid, er det ikkje alltid at alle forhold er heilt godt nok utgreidde på førehand. Det eg er veldig glad for, er at vi fekk dette lovforslaget som sikrar musikk- og kulturskulane for framtida.

       Det forholdet som representanten tek opp, var ikkje drøfta konkret, og det var ikkje sagt korkje nei eller ja til det som representanten Nakkim tek opp. Denne arbeidsgruppa skal òg vurdere dette forholdet, og dei kommunane der denne forskrifta skaper problem, inviterer eg til å sende inn ein søknad som vi skal vurdere, og som skal gjelde for det eventuelle mellomrommet inntil dei endelege vedtektene vert fastsette. Eg håper at representanten Nakkim ser at vi prøver å finne konstruktive løysingar.

       André Kvakkestad (Frp) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « På forespørsel fra avisen Strilen om behandlingstid for søknad om å starte privatskole på Romarheim i Lindås kommune, Hordaland, svarer departementet at behandlingen av søknaden vil ta ca ett år.

       Kan kirke-, utdannings- og forskningsministeren klargjøre om denne behandlingstiden er en bevisst politikk, eller speiler behandlingstiden andre departementale forhold? »

Statsråd Jon Lilletun : Eg vil vise til at departementet i brev av 17. april 1998 frå Stiftinga Romarheim Grendaskule har motteke søknad om godkjenning av aldersstega 1-7 med rett til statstilskott etter privatskulelova.

       Søknaden om godkjenning av privat skule med rett til statstilskott vil bli behandla på vanleg måte.

André Kvakkestad (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret. Jeg er helt enig i at kvalitet er svært viktig i skolen, og at man må sjekke dette nøye.

       Men for de barn og de foreldre dette angår, spesielt i den situasjonen hvor man har et skoletilbud som eventuelt legges ned, og dette kanskje er viktig spesielt med tanke på tid, er det litt underlig at det er så mange kommuner og fylkeskommuner som må være høringsorgan ved hver enkelt søknad. Det burde kanskje være mulig å kunne gå igjennom hvor mange høringsorganer som skal uttale seg for hver enkelt søknad.

Statsråd Jon Lilletun : Eg er sjølvsagt einig i at ein alltid skal sjå på saksbehandlinga, om ein har for lange og store prosedyrar, men det handlar også om rettstryggleik i forhold til alle dei partane som har krav på å bli høyrde. Men eg avviser ikkje at ein med jamne mellomrom skal gå igjennom det.

       Denne søknaden kom inn 17. april i år, altså etter påske. Ut frå både budsjettomsyn og ei forsvarleg behandling ville det vere urealistisk at den skulle vere ferdig når dette skuleåret tek til. I alle høve skal den tilbake til lokalmiljøet, og det vil seie at det vil vere for kort tid, og ein har heller ikkje budsjettgrunnlaget inne. Derimot må det vere eit rimeleg krav frå dei at dei får søknadene behandla slik at det i god tid før neste skuleår er klart om dei vil verte godkjende eller ikkje.

       Så det eg kan love representanten, er at det ikkje skal brukast lengre tid enn nødvendig er.

André Kvakkestad (Frp) : Jeg takker også for det svaret og for å møte en så positiv behandling, uten naturligvis å kunne forskuttere svaret. Men jeg håper igjen at man kan få disse søknader behandlet så fort som mulig, selv om de ikke nødvendigvis akkurat treffer på skolestart, for det kan være andre ting som kan være greit å få på plass før en skolestart.

Spørsmål 22

       Einar Olav Skogholt (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « Tidligere statsråd Gudmund Hernes fastslo i 1991/92 at Høgskolestiftelsen i Kongsvinger, via Høgskolen i Hedmark, skulle sikres minimum 100 studieplasser hvert år, dette på grunn av et meget lavt utdanningsnivå i regionen.

       Vil statsråden videreføre « Kongsvinger-modellen » samt sikre det økonomiske grunnlaget? »

Statsråd Jon Lilletun : Høgskolen i Hedmark tilbyr desentralisert studietilbod i Kongsvinger. Departementet har i tildelingsbrevet føresett at Høgskolen i Hedmark gir slike tilbod og at studietilbodet varierer over tid.

       Då ordninga vart etablert, vart det sett av 100 studieplassar. Hausten 1997 var det registrert 55,5 heiltidsekvivalentar ved deltids førskulelærarutdanning i Kongsvinger.

       Eg har 16. april i år tildelt Høgskolen i Hedmark 25 studieplassar i sjukepleie, desentralisert til Kongsvinger. Høgskolen i Hedmark har overfor departementet gitt uttrykk for at dei har hatt problem med å rekruttere studentar til den desentraliserte utdanninga.

       Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet har i brev til Norsk institutt for studier av forskning og utdanning 2. desember 1997 bedt om at det skal gjennomførast ei evaluering av dei desentraliserte utdanningane i Kongsvinger og Kristiansund. I påvente av resultata av denne evalueringa vil det ikkje bli gjort endringar i noverande ordning. Evalueringsrapporten vil etter planen ligge føre sommaren 1998.

       Eg vil avvente dei tilrådingane som fylgjer av evalueringa før eg tek stilling til korleis Høgskolestiftelsen i Kongsvinger skal organiserast.

Einar Olav Skogholt (A) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Høgskoletilbudet i Glåmdalsregionen har vært svært viktig. I tidsrommet 1992-1998 har Høgskolestiftelsen i Kongsvinger hatt 748 studenter. De fleste er fra dette distriktet, og de har blitt boende i regionen etter endt utdanning. I vår skal det avlegges 286 personeksamener ved skolen. Jeg ser derfor fram til evalueringsrapporten som vil foreligge sommeren 1998.

       Glåmdalsregionen ligger på bunnen av den nasjonale utdanningsstatistikken. Mens det nasjonale gjennomsnitt for antall personer over 16 år med høyere utdanning er på om lag 21-22 %, er det for Glåmdalsregionen 10-12 %. Noen kommuner er faktisk helt nede på 6 %. Dette høgskoletilbudet er derfor av meget stor betydning for vekst og utvikling i regionen.

       La meg samtidig få nytte høvet til å takke statsråden for de tildelte 25 studieplasser i sjukepleien. Jeg har også stor tillit til at statsråden vil sikre høgskoletilbudet i Kongsvinger ved egen budsjettpost snarest mulig etter at evalueringsresultatet foreligger.

Statsråd Jon Lilletun : Til liks med representanten Skogholt meiner eg det heilt klårt er grunn til å uttrykkje uro over at ein har ei såpass låg deltaking i høgare utdanning frå ein region. Der deler eg heilt synspunkta, sjølv om ein humoristisk nok kunne seie at representanten Skogholt jo er eit eksempel på at det kan gå bra likevel.

       Det som er min intensjon, er på ein måte å vidareføre tanken om at ein òg skal sikre regionane via kompetansebygging. Det var dei 25 studieplassane i sjukepleie eit eksempel på. Min intensjon er å vidareføre ein modell, kanskje nærmare intensjonen enn det som var realiteten ved årsskiftet i år.

Spørsmål 23

       Øystein Hedstrøm (Frp) : Jeg har følgende spørsmål til sosialministeren:

       « Sosial- og helsedepartementet har vedtatt en plan for opprettelse av 40 nye vinmonopolutsalg, men verken Nord-Trøndelag eller Østfold blir tilgodesett. I Østfold kan nye utsalg bidra til å redusere grensehandelslekkasjen, gi ringvirkninger til handelsnæringen og bedre tilgjengeligheten for lovlig omsetning av alkoholholdige drikkevarer.

       Vil statsråden vurdere å endre standpunkt slik at Østfold kan inkluderes i lokaliseringsplanen? »

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Landsplan for A/S Vinmonopolet er eit viktig virkemiddel for å regulera omsetninga av alkoholhaldig drikk.

       Eit utkast til ny landsplan vart sendt på høyring sommaren 1997. I høyringsutkastet framgjekk eit forslag til plassering av inntil 50 nye utsal fordelt på fylka. Det kom inn om lag 200 høyringssvar til dette utkastet. Landsplanen fastsette i høyringsutkastet salsnettet til A/S  Vinmonopolet på fylkesnivå. Dette skulle sikra at føringane frå Stortinget og departementet for lettare tilgjenge på landsbasis vart ivaretekne samtidig som A/S  Vinmonopolet skulle få den nødvendige fleksibilitet når det gjeld val av stader for etablering av nye utsal.

       Eg ynskte å sjå arbeidet med landsplanen i samband med handlingsplan for redusert rusmiddelbruk som passerte statsråd 8. mai, og utvida derfor tidlegare landsplan til òg å omfatta 1998. Eg opna her for ein auke på inntil åtte utsal innan året er omme. A/S Vinmonopolet vil i denne samanhengen etablera eit utsal i Kolvereid i Nord-Trøndelag. Fylket vil derfor få eit nytt utsal før den nye planen tar til å gjelda i 1999.

       Ved utforminga av Landsplanen for 1999-2002 har eg lagt vekt på ein rimeleg balanse mellom omsynet til nasjonal alkoholpolitisk styring og omsynet til det kommunale sjølvstyret. Landsplanen skal sikra ein meir likeverdig distribusjon i heile landet utan at dette går ut over det nasjonale målet om å redusera alkoholbruken med 25 % innan år 2000. Landsplanen skal vidare leggja stabile planleggingsføresetnader for A/S Vinmonopolet.

       Når eg har vurdert utkastet til planen og dei høyringssvara som har kome inn, har eg m.a. tatt omsyn til fylgjande: A/S Vinmonopolet har ei viktig rolle som alkoholpolitisk instrument. Lokaliseringa må derfor vurderast nøye opp mot den nasjonale målsettinga om redusert alkoholbruk. Planen føreset at A/S Vinmonopolet tek alkoholpolitiske omsyn i sine avvegingar når det gjeld lokalisering.

       Planen skal gje ei meir rettferdig fordeling av utsal, slik at folk i fleire distrikt får enklare reiseveg til næraste vinmonopolutsal. Derfor er òg dei delar av landet prioriterte som har dårlegast dekning.

       Planen må òg ta omsyn til den forventa omsetninga i dette området. I ei rekkje andre område er kundegrunnlaget så lite at det ikkje vil vera økonomisk forsvarleg med etablering av eit utsal.

       Østfold fylke har i dag seks utsal. Det er eit fylke med etter måten korte avstandar og gode kommunikasjonar. Få innbyggjarar bur meir enn ein halv times bilreise frå nærmaste utsal. Områda langs grensa til Sverige er tynt folkesette og gjev ikkje grunnlag for etablering av utsal.

       Eg ynskjer ikkje å endra planen med sikte på å leggja opp til ei anna fordeling av dei nye utsala.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret, og jeg er enig i at Østfold er lite i utstrekning. Men det står allikevel i en særstilling på grunn av beliggenheten. Det er innfallsporten til Norge. 75 % av all landeveistrafikk på E6 og E18 kommer inn den veien, og grensehandelslekkasjen og spritsmuglingen er høyere enn i andre fylker, er det grunn til å tro.

       Det svenske Systembolaget er en knallhard konkurrent, samtidig som det er stor tilgjengelighet og betydelig omsetning av hjemmebrent og smuglerbrennevin. Det har derfor vært stor interesse for å etablere nye vinmonopolutsalg, bl.a i Eidsberg. Gjennom bedret tilgjengelighet for den lovlige alkoholomsetningen vil man bidra til å redusere grensehandelslekkasjen og omsetningen av illegale alkoholholdige varer.

       Mener ikke statsråden på bakgrunn av Østfolds spesielle situasjon at det finnes gode argumenter for etablering av et vinmonopolutsalg?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Østfold fylke har seks utsal: to i Fredrikstad, eitt i Moss, eitt i Sarpsborg, eitt i Halden og eitt i Askim. Og Østfold er eit fylke med korte avstandar og gode kommunikasjonar.

       Eg deler representanten Hedstrøm si uro i forhold til illegal omsetning av alkohol og i forhold til smugling. Men eg trur faktisk ikkje at det er eit vinmonopolutsal frå eller til som er løysinga for Østfold på det spørsmålet. Det er viktig å styrkja det førebyggjande arbeidet for å forhindra auka alkoholbruk. Det er òg viktig å styrkja innsatsen mot smugling og mot illegal omsetning.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret på mitt tilleggsspørsmål.

       Når Østfold nå ikke tas med i lokaliseringsplanen, som dreier seg om en fireårsperiode, til og med 2002, vil det være et positivt signal, slik jeg ser det, for hjemmebrennere, spritsmuglere og svenske butikker. Kan departementet åpne for nye etableringer av vinmonopolutsalg de nærmeste år? Eller vil alle muligheter være stengt i hele fireårsperioden?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Planen vart vedtatt i førre veke og er grundig vurdert med omsyn til det eg har nemnt.

       Høyringsinstansane i Østfold fylke har noko ulikt syn når det gjeld talet på vinmonopolutsal i Østfold. Når Østfold tidlegare har fått så mykje som seks utsal - dei har hatt det i lengre tid - trass i den geografien som fylket har, trur eg at det nettopp har med avstanden til Sverige og ulikt avgiftsnivå å gjera. Eg har ikkje tenkt å endra den planen som no gjeld i fire år.

       John I Alvheim (Frp) : Jeg skal få lov å stille den ærede sosialminister følgende spørsmål:

       « I helseregion II er det fritt sykehusvalg. En pasient fra Telemark som valgte behandling ved et sykehus i Østfold, ble nektet behandling der fordi dette sykehuset ikke fikk DRG-betaling, da denne skulle betales til Telemark.

       Mener statsråden at dette er en riktig forståelse når det gjelder innsatsbasert finansiering? »

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Gjestepasientbetalinga mellom fylka blir for dei fleste fylka sitt vedkomande regulert gjennom ei kurdøgnbasert oppgjersordning. Mange fylke praktiserer denne betalingsordninga slik at gjestepasientinntektane går direkte til behandlande sjukehus. Dette er f.eks tilfellet ved dei statlege sjukehusa og ved Oslo-sjukehusa. Staten utarbeider årleg ei normert prissetjing som skal dekkja 100 % av utgiftene til pasientbehandlinga. Fylka nyttar dette som basis for gjestepasientoppgjeret.

       Ordninga med innsatsstyrt finansiering er ei ordning der staten ynskjer å stimulera til auka sjukehusaktivitet. Innsatsstyrt finansiering er ei kombinasjonsfinansiering der 45 % av inntekta kjem fram som ei aktivitetsbasert finansiering og den resterande delen kjem fram som ei auka rammeløyving til fylka. Innsatsstyrt finansiering er ei finansieringsordning som blir nytta mellom staten og pasientane sitt heimstadsfylke. Ordninga er ikkje meint nytta i gjestepasientoppgjera mellom fylka.

       Fylka praktiserer i dag ei ordning der talet på kurdøgn blir nytta som betalingsparameter. Innsatsstyrt finansiering nyttar som kjent det såkalla DRG-systemet som grunnlag for betalinga. Departementet er i ferd med å vurdera om DRG-systemet òg kan nyttast som grunnlag for betalingssystem knytt til gjestepasientoppgjera mellom fylka.

       Konkret til representanten Alvheim sitt spørsmål vil eg seie at det altså er slik at systemet med innsatsstyrt finansiering ikkje kan lastast for at den nemnde pasienten ikkje fekk behandling i Østfold. Betalinga knytt til gjestepasientoppgjera blir regulert via gjestepasientordningane mellom dei ulike fylka. Departementet er kjent med at det i helseregion II på sjølvstendig grunnlag er etablert ei form for gjestepasientoppgjer som i den konkrete saka det her er vist til, har hatt klart uheldige konsekvensar når det gjeld pasientane sitt frie sjukehusval.

       Representanten Alvheim er kjend med at Stortinget har bede Regjeringa etablera ei ordning med fritt sjukehusval over heile landet i samband med framlegginga av den nye lova om pasientrettar. I ei statleg ordning med fritt sjukehusval vil det sjølvsagt vera dei sentrale styresmaktene sitt ansvar å gje rammevilkår som hindrar at sjukehusa føretrekkjer pasientar frå det eine eller det andre fylket. Sosial- og helsedepartementet vurderer no korleis ei slik ordning skal kunna utformast i praksis. Til dette nye lovverket ligg føre må fylkeskommunane og dei enkelte regionale helseutvala sine system aksepterast når det gjeld fritt sjukehusval i regionane.

       Per Ove Width hadde her overtatt presidentplassen.

       John I Alvheim (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret og har den kommentar at når det gjelder tilfellet i Telemark, er det nettopp den innsatsbaserte finansieringen som har skapt problemene i forhold til Østfold og Telemark fylker - og det gjelder ikke bare én pasient, det gjelder flere.

       Ellers er det riktig som statsråden var inne på, at Stortinget gjorde et enstemmig vedtak under budsjettbehandlingen i fjor om at det skulle innarbeides fritt sykehusvalg i hele landet, på samme behandlingsnivå, i den forventede pasientrettighetsloven. Men min påstand er at så lenge den innsatsbaserte finansieringsdelen kun skal utbetales til bostedsfylket, vil det ikke være praktisk mulig å gjennomføre fritt sykehusvalg. Med fritt sykehusvalg må pengene nødvendigvis følge pasientene.

       Mitt oppfølgingsspørsmål er - statsråden har for så vidt indirekte svart på det, men likevel: Vil departementet overfor Stortinget ta initiativ til at den innsatsbaserte finansieringsandelen kan utbetales til behandlende sykehus?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : La meg fyrst seia at eg sjølvsagt skal syta for at dei synspunkta som representanten Alvheim her framfører, kjem vidare til helseministeren, som i desse dagane arbeider med desse spørsmåla. Utbetalinga av den innsatsfinansierte delen vil òg bli nærare avklart i departementet. Men la meg òg leggja til at i tillegg til oppgjersordningane må det etablerast eit informasjonssystem som gjer at pasientar og primærlegar får informasjon til å kunna gjera sjukehusval på best mogleg grunnlag. Departementet greier òg i desse dagane ut korleis slike system kan utformast i praksis. Sannsynlegvis må det etablerast eit system for informasjon om ventetid og kvalitet ved dei ulike sjukehusa, og elektronisk timetinging er òg til vurdering i den samanhengen.

       Arvid Falch (TF) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til helseministeren:

       « Helseministeren har ansvar for Næringsmiddeltilsynet. Næringsmiddeltilsynet foretar godkjenning av vannverk som leverer vann til mer enn 20 husstander. Vi har ca 1.400 vannverk i Norge, av disse er det 400 som har søkt godkjenning. I henhold til EØS-avtalen skal alle vannverk ha godkjenning. Søknad om godkjennelse må også foreligge for å få tilskudd fra Kommunal- og regionaldepartementet for utbygging.

       Synes statsråden det er problem at så få vannverk har godkjenning, og hva vil gjøres for å rette på dette? »

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : La meg fyrst avklara kven som har ansvaret for å godkjenna vassverk. Etter forskrifta om vassforsyning og drikkevatn er det kommunestyret sjølv som gjev godkjenning av vassforsyningssystem. Kjem vassforsyningssystemet fleire kommunar ved, er det fylkesmannen som godkjenner. Kjem vassforsyningssystemet fleire fylke ved, er det Sosial- og helsedepartementet som godkjenner. Samtidig vil eg streka under at det er den enkelte vassverkseigaren som er ansvarleg for å fylgja vilkåra i forskriftene, uavhengig av om vassverket er privat eller offentleg eigd.

       Næringsmiddeltilsynet si rolle i samband med godkjenninga er at det skal innhentast utsegn frå dei før godkjenning blir gjeve. Det skal òg innhentast utsegn frå dei medisinsk-faglege rådgjevarane i dei kommunane det kjem ved, samt generell utsegn frå kommunane.

       Det fylgjer ikkje av EØS-avtalen at vassverk skal godkjennast. Dette er noko Stortinget innførte i 1985 ved behandlinga av St.meld.nr.55 (1984-1985) om vassforsyning. EØS-avtalen stiller derimot krav til vasskvalitet. Alle vassverk må levere vatn som tilfredsstiller drikkevatnforskrifta, for å fylgja opp dei internasjonale vedtaka og forpliktingane Noreg er bunde av, herunder EØS-avtalen.

       Det er likevel ei rekkje vassverk som ikkje har fylgt opp føresegnene i den norske forskrifta, men talet på vassverk som har søkt om godkjenning, aukar stadig. Ved siste oppteljing, den 1. november 1997, hadde 843 vassverk av 1844 søkt om godkjenning.

Sosial- og helsedepartementet sende ut eit rundskriv i juli 1997 for å minna vassverkseigarane om plikta til å søkja om godkjenning. Rundskrivet var samtidig ei rettleiing om korleis ein skulle gå fram for å søkja, og ei påminning om at det er mogleg å søkja om tilskot frå Program for vassforsyning, som kommunalministeren orienterte om for fjorten dagar sidan.

       I den seinare tida har det vore halde regionale møte der det er sendt ut skriv til 1.587 vassverk om å delta. På desse møta har vassverkseigarane vorte informerte om og motiverte til å søkja om godkjenning, og dei er gjevne ytterlegare informasjon om tilskotsordninga.

       Sjølv om vi langt ifrå kan seiast å ha nådd målet, at vasskvaliteten skal vera tilfredsstillande i heile landet, har i dag 3,2 mill. menneske i Noreg tilfredsstillande vatn, mot 2,5 mill. ved årsskiftet 1994-95. Dei tre fyrste åra Program for vassforsyning har eksistert, er altså drikkevassforsyninga utbetra for ca 700.000 personar.

Arvid Falch (TF) : Jeg er klar over at det er kommunene - og også fylkeskommunene - som har et ansvar her, men jeg mener at departementet må ha et overordnet oppsyn med at dette bringes i orden. Jeg må si jeg er noe forbauset over at det ikke er kommet på plass dette med vannkvalitet, og at de kommunene det gjelder, ikke har de nødvendige sertifikater. Dette skulle ha vært på plass for over et år siden.

       Det som egentlig er problemet i dag, er at næringsmiddelindustrien driver med ulovlig vann - det er det som skjer. Ved en eventuell kontroll fra ESA, som er EØS' kontrollorgan, er det helt klart at enhver form for eksport øyeblikkelig vil bli stoppet. Derfor er mitt tilleggsspørsmål: Hvor fort kan en få dette på plass, slik at det ikke får skadevirkninger for næringsmiddelindustrien?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Eg håpar representanten Falch iallfall er nøgd med at det på tre år har skjedd ei vesentleg betring. Men det er enno ca 800 vassverk igjen som ikkje leverer tilfredsstillande vatn, og desse leverer vatn til ca 600.000 menneske. Programmet har gjeve direkte økonomisk støtte til ca halvparten av anlegga.

       Førebels er det vanskeleg å slå fast tidspunktet for når vi kjem i mål. Intensjonen om at vi skal nå det målet som vart sett då programmet om vassforsyning vart starta opp, står ved lag. Om dette vil resultera i ei intensivering av programmet fram til utgangen av 1999, eller at programmet vert strekt ut i tid, vil m.a. vera avhengig av aktiviteten i kommunane og vassverka og dei årlege budsjetta. Dette spørsmålet vil Regjeringa koma tilbake til i samband med budsjetthandsaminga.

Spørsmål 27

       Fra representanten Sonja Irene Sjøli til helseministeren:

       « Sentralsykehuset i Akershus er avhengig av å kunne benytte 8 innleide danske sykepleiere for å sikre intensivkapasiteten og derved øyeblikkelig hjelp-funksjonen. Mer enn 40 legespesialiststillinger ved norske sykehus er kontinuerlig bemannet med innleide, utenlandske leger. Denne virksomheten skjer ut fra dispensasjoner fra sysselsettingsloven § 27, som utløper 1. september 1998.

       Hva vil helseministeren foreta seg for å fjerne den usikkerhet som er knyttet til beredskapen ved de berørte sykehus etter 1. september? »

       Presidenten: Dette spørsmål er utsatt.

       Spørsmål 28 er allerede besvart.

Spørsmål 29

       Kjellaug Nakkim (H) : Jeg vil få stille følgende spørsmål til utviklings- og menneskerettighetsministeren:

       « Den norske bedriften Polynor leverer et produkt for håndtering og destruering av brukte sprøyter som fjerner faren for spredning av livstruende blodsmitte. Produktet er levert i større kvanta til blant annet WHO og UNICEF.

       Vil statsråden som et ledd i norsk bistandspolitikk vurdere positivt henvendelser fra FN-systemet om norske donasjoner av dette produktet? »

Statsråd Hilde Frafjord Johnson : De nødlidendes behov vil alltid være avgjørende for vår innsats. Hjelpen skal komme raskt og effektivt fram til mottakerne. Samtidig er det viktig å tilstrebe bruk av lokale og regionale ressurser i nødhjelpsarbeidet. Det er viktig at det opparbeides lokal kompetanse og produksjon. Dette er mest bærekraftig også på sikt.

       Mottakerne må være med på å identifisere behovet de har, og de produkter de trenger. Norske produkter vil bli brukt der hvor det er formålstjenlig og kostnadseffektivt. Denne vurderingen vil når det er mulig, bli foretatt i samråd med mottakerne.

       På denne bakgrunn går Regjeringen også nå igjennom det såkalte NOREPS-systemet. Vi vil vurdere hvorvidt slike hensyn er tilfredsstillende ivaretatt.

       De såkalte sikkerhetsboksene Polynor leverer, som representanten spør om, er et egnet produkt til bruk i utviklingsland. Basert på erfaringer fra FN vurderes produktet som godt. Sikkerhetsboksene inngår derfor også som ett av flere nødhjelpsprodukter i NOREPS-systemet. NOREPS ble etablert tidlig på 1990-tallet i et samarbeid mellom Utenriksdepartementet, næringslivet, Eksportrådet og de store frivillige organisasjonene. FN, deriblant Verdens Helseorganisasjon, WHO, og FNs barnefond, UNICEF, etterspør med jevne mellomrom leveranser knyttet til NOREPS-systemet.

       I 1997 kjøpte Verdens Helseorganisasjon, FNs barnefond og FNs organisasjon for hjelp til palestinske flyktninger slike sikkerhetsbokser for om lag 2 mill. kr med norsk støtte.

       Departementet har for tiden til vurdering søknader fra FN-organisasjoner om nye leveranser av sikkerhetsboksene. Som alle anmodninger fra FN-systemet om støtte til innkjøp fra NOREPS, blir disse søknadene vurdert ut fra hensynet til kvalitet, effektivitet og de begrensede midler som står til disposisjon.

Kjellaug Nakkim (H) : Jeg vil takke statsråden for svaret. Det har av tidligere regjeringer - ikke denne regjering - vært gitt flere donasjoner i form av såkalte « donation in kind ». Nå sier statsråden at hun vil vurdere forespørselen som nå ligger i departementet, ut fra produktets egnethet og effektivitet. Det vi vet om dette produktet, er at det har fått mye skryt, og at Verdens Helseorganisasjon mener at det bør brukes. Det ligger altså en forespørsel inne, som også statsråden sa.

       Mitt spørsmål blir da: Hvor lang tid må departementet bruke på denne vurderingen? Saken har vitterlig ligget en stund i departementet. Jeg vil gjerne at statsråden skal gi et mer konkret svar enn hun har gjort til nå.

Statsråd Hilde Frafjord Johnson : Når det gjelder norske leveranser til FN-systemet gjennom multibiprosjekter, kan departementet ikke øremerke midler til kjøp av norske produkter.

       FN-organisasjoner har positive erfaringer med produktet, og det anses som konkurransedyktig. Det er imidlertid viktig å formidle til norske leverandører at ikke alle søknader fra FN kan imøtekommes. I denne sammenheng må det understrekes at de store generelle bidragene Norge gir til FN, kan brukes til å kjøpe denne type produkter når organisasjonene selv prioriterer det.

       Når det gjelder den søknaden som ligger i departementet, kan jeg selvfølgelig ikke behandle denne i Stortinget. Jeg kan heller ikke gi noen konkret dato for når denne søknaden blir ferdigbehandlet. Den vil bli vurdert på ordinær måte, og vi vil vurdere det jeg nettopp har nevnt: effektivitet, konkurransedyktighet og behovet i de FN-organisasjonene det gjelder. Vi vil bruke den nødvendige tid når vi skal ta stilling til denne type søknader, slik at vi får en tilfredsstillende kvalitetssikring når vi behandler.

Kjellaug Nakkim (H) : Jeg forstår også at det ikke kan foretas saksbehandling direkte fra talerstolen i Stortinget. Men det har noe med saksbehandlingstid og sendrektighet i systemet å gjøre.

       Nå er det slik at Verdens Helseorganisasjon i Genève i forbindelse med utbrudd av meslinger på Fiji-øyene har bedt om dette. Som vi vet, er riktignok dette en uskyldig barnesykdom som nyfødte barn i Norge vaksineres mot. Men det er ikke slik i utviklingslandene; der dør barn av meslinger hvert år. Når man så ber om dette i forbindelse med utbrudd av en meslingepidemi, kan man ikke trekke dette i langdrag, for da er kanskje epidemien over før man egentlig har gjort et vedtak her i Norge. Det vi vet, er at dette både er kostnadseffektivt og har vært mye brukt tidligere, så den delen burde man ikke behøve å vurdere. Jeg må be statsråden se nærmere på denne søknaden, og be om at den blir behandlet i nærmeste framtid.

Statsråd Hilde Frafjord Johnson : Som statsråd detaljbehandler jeg heller ikke søknader, og er ikke kjent med at foranledningen var utbrudd av en meslingepidemi på Fiji-øyene. Det er godt mulig at det er korrekt. Vi skal vurdere denne saken også i lys av de humanitære behov og de nødlidendes behov. Men det vi er avhengig av, er at vi foretar en skikkelig vurdering og kvalitetssikrer det vi holder på med. Vi kan ikke bare sende norske produkter ut fordi det er norske produkter, vi må være sikre på at det vi sender ut, er bra, at det er det de har behov for og ønsker. Det er mottakerne som må stå i fokus. Kan det ivaretas tilfredsstillende på denne måten, er selvfølgelig vår holdning klar. Men jeg mener at vi må forvente å bruke den nødvendige tid for å foreta slike vurderinger, tatt i betraktning også at de nødlidendes behov skal ivaretas hurtig og effektivt så langt det er mulig.

Spørsmål 30

       Jan Tore Sanner (H) : Jeg har følgende spørsmål til miljøvernministeren:

       « Hvorfor mener miljøvernministeren at Heidi Sørensen bør fortsette som leder i Naturvernforbundet? »

Statsråd Guro Fjellanger : La meg først få si at jeg beklager det hvis mine uttalelser er blitt oppfattet slik at jeg har blandet meg inn i interne forhold i Norges Naturvernforbund.

       Jeg må presisere at jeg ikke har gitt uttrykk for noen mening om hvem som bør lede Norges Naturvernforbund. Det jeg har satt spørsmålstegn ved, er om et underordnet organ, dvs. landsstyret, kan overprøve et landsmøtevedtak. Utover denne rent formelle spørsmålsstillingen har jeg ikke uttalt meg om navngitte personer i Naturvernforbundet.

Jan Tore Sanner (H) : Mitt spørsmål har det prinsipielle utgangspunkt at det sivile samfunn skal være uavhengig av staten. Jeg trodde at Venstre også hadde dette utgangspunktet. Det vi nå har opplevd, er at en Venstre-statsråd har blandet seg inn i en frivillig organisasjons indre anliggender, i hvordan Naturvernforbundet prioriterer økonomisk og i spørsmålet om Heidi Sørensen skulle fortsette som leder av Naturvernforbundet.

       Jeg registrerer at statsråden sier at hun beklager dersom uttalelsene er blitt oppfattet som innblanding. Jeg er overrasket over at ikke statsråden forstod at dette ville bli oppfattet som innblanding. Vi har opplevd et overtramp fra en Venstre-statsråd som jeg ikke hadde forventet.

       Mitt spørsmål til statsråden er om Guro Fjellanger er enig i at miljøvernministeren har opptrådt uklokt i sin håndtering av krisen i Naturvernforbundet.

Statsråd Guro Fjellanger : Jeg tror representanten Sanner og jeg har samme prinsipielle utgangspunkt, nemlig at det sivile samfunn skal være uavhengig av staten, og at en statsråd selvsagt ikke skal blande seg inn i indre forhold i en frivillig organisasjon.

       Jeg har lyst til å understreke at jeg ikke har uttalt meg verken om økonomiske prioriteringer eller hvem som skal lede Naturvernforbundet. I etterkant ser jeg imidlertid at mine betraktninger omkring forholdet mellom landsmøtet og landsstyret ikke var kloke i den situasjonen, og jeg ville nok ikke gjentatt det i dagens situasjon.

       Arvid Falch (TF) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til miljøvernministeren:

       « Direktoratet for naturforvaltning har på flere steder i landet vernet store områder av kystbarskog. I flere tilfeller har plantefelt som i utgangspunktet var ment å gi inntekt til gården, blitt vernet. Vern av slike områder kan frata folk levebrødet og forsterke fraflytting fra distriktene. Selv om det tilbys økonomisk kompensasjon, kan aldri penger erstatte statlig konfiskering av en fornybar ressurs.

       Synes miljøvernministeren at dette er en verdig håndtering av en av våre viktigste primærnæringer? »

Statsråd Guro Fjellanger : Påstanden om at Direktoratet for naturforvaltning flere steder i landet har vernet store områder av kystbarskog, er etter min mening en sannhet med ganske store modifikasjoner. For det første er det ikke Direktoratet for naturforvaltning, men Kongen i statsråd som fatter endelig vedtak. For det andre omfatter dagens vern godt under 1 % av det produktive barskogarealet i kystsonen. I Nord-Norge ligger dessuten en vesentlig del av dette arealet på statsgrunn, slik at private grunneiere i relativt liten grad er berørt.

       Som jeg understreket i spørretimen for en uke siden, brukes naturvernloven kun i de tilfeller der annet lovverk ikke strekker til for å ivareta det biologiske mangfoldet på en forsvarlig måte. Dette gjelder også for barskogvernet. Dersom barskogvernet gjennomføres slik det er trukket opp gjennom behandlingen av barskogvernmeldingen, vil totalt ca 1 % av den produktive barskogen i Norge bli fredet.

       Jeg kan opplyse at de regionvise planene for Øst- og Midt-Norge er vedtatt. Høringsforslag for utvidelsen av disse to planene på bakgrunn av behandlingen av barskogvernmeldingen i 1996 er under utarbeidelse. Planen for Vest-Norge ligger til sluttbehandling i departementet, mens Nord-Norge-planen sendes på sentral høring i løpet av sommeren.

       I sin evaluering i 1995 av verneplanen for barskog påpekte Norsk institutt for naturforskning at et opprinnelig areal kystgranskog på mange hundre km² er redusert til 10-20 km² gammelskog. Flertallet i stortingskomiteen påpekte under behandlingen av barskogvernmeldingen i 1996 at en utvidelse på 120 km² var viktig for å fange opp vesentlige mangler ved barskogvernet. Jeg vil i den forbindelse understreke at kystbarskogen ble nevnt som et eksempel på en skogtype som var dårlig representert i verneplansammenheng.

       Jeg har forståelse for at erstatning for mange ikke oppfattes som full kompensasjon for det å kunne drive skogen videre etter at det er fattet et vernevedtak. Jeg legger derfor stor vekt på å legge til rette for gode makeskifteordninger, og viser også til ordningen med leieavtaler som Stortinget har vedtatt. Jeg vil understreke at erstatningsoppgjør bør skje så raskt som mulig etter fredningsvedtak. Jeg kan i den forbindelse nevne at Landbrukshøgskolen i Ås har foretatt en undersøkelse som viser at skogeiere som er berørt av barskogvernet, i det alt vesentlige er fornøyd med erstatningen som følge av vernevedtaket.

       Avslutningsvis vil jeg peke på at om lag halvparten av artsmangfoldet og halvparten av de truede og sårbare artene i Norge er knyttet til skog. Vern av barskog er derfor et viktig virkemiddel for bevaring av biologisk mangfold i tråd med de internasjonale forpliktelsene Norge har på dette feltet.

Arvid Falch (TF) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Jeg hører at statsråden opererer med ca 1 % som det som er vernet av såkalt produktiv barskog. Det kan for så vidt høres lite ut, men hvis man ser det i sammenheng med alle de øvrige verneplanene som vi har i dette landet, kommer vi opp i en relativt høy prosent. For å sette det litt i perspektiv: Når vi vet at all dyrket mark i dette landet utgjør 3 %, skjønner vi at det er formidable arealer det er snakk om her. Jeg ser det som gjøres fra statens side, som en klar og ren konfiskering - det frister ikke til gjentakelse for dem som holder på med slikt. Derfor er mitt tilleggsspørsmål: Kan vi forvente en slags garanti for at noe liknende ikke vil skje i fremtiden?

Statsråd Guro Fjellanger : Det er Stortinget gjennom sin behandling av prinsipper for vernearbeidet og internasjonale avtaler som legger retningslinjene for hvordan vernearbeidet skal utføres. Jeg kan derfor ikke garantere at det i framtiden ikke vil bli aktuelt med nye typer vern.

       Det jeg imidlertid kan si, er at jeg er klar over at problemstillingen kan være veldig viktig for en del grunneiere, for selv om 1 % høres lite ut, kan det ha relativt betydelig omfang for den enkelte grunneier. Derfor er det viktig at vi har både gode makeskifteordninger, leieavtaler og raske erstatningsoppgjør.

       Jeg vil også understreke at i den grad det blir aktuelt å gjennomføre vernevedtak på nye områder, legger Regjeringen stor vekt på deltakelse både fra lokalsamfunnene og næringen.

Presidenten: Dermed er sak nr. 1 ferdigbehandlet.