Per Erik Monsen (Frp) (ordfører for saken):

       Denne saken dreier seg om momskompensasjon til kommunene ved kjøp av visse tjenester fra registrerte næringsdrivende. Kompensasjonen går i dag til kommunene og ikke til de institusjonene som kjøper tjenestene. Problemet som blir tatt opp, er at en slik praksis fører til at incentivproblemene og den konkurransevridende effekten som momskompensasjonen skulle bøte på, fortsatt eksisterer. Problemstillingen har vært behandlet i Stortinget flere ganger, både i 1993 og i 1995. I 1995 foreslo Regjeringen en momskompensasjon som skulle motvirke konkurransevridningen på de områder hvor diskrimineringen av de private bedrifter skapte de største problemene. Dette forslaget fikk ikke flertall, idet rengjøring ble tatt ut. Det som stod igjen, var vaskeri, renseri, bygg og anlegg. Komiteen har delt seg i et flertall og et mindretall. Fremskrittspartiet tilhører mindretallet, og jeg regner med at flertallet selv vil redegjøre for sine synspunkter.

       I lov av 17. februar 1995 var det Stortingets intensjon at det skulle være konkurransenøytralitet på de områdene loven gjelder for. Men slik loven virker, er ikke Stortingets forutsetning om like konkurransevilkår oppfylt. Ved egenproduksjon av tjenester er ikke kommunene momspliktige, mens det ved kjøp av tjenester fra private inntrer momsplikt. Kommunene skal sende oppgaver over momskostnadene innen 1. juni året etter at kostnadene er påløpt, men selve refusjonen finner sted det påfølgende år. Dette påfører kommunene en rentekostnad som er konkurransevridende. I tillegg kommer at refusjonen betales til kommunen og ikke direkte til den institusjonen som betaler momsen, noe som ikke gir noen garanti for at pengene blir tilbakeført til den enkelte institusjon. Dette er to forhold som begge gjør det mer attraktivt å velge interne løsninger fremfor å legge arbeid ut på anbud. At Regjeringens forslag ble endret ved behandlingen i Stortinget, ved at renhold ble tatt ut, gjør at private bedrifter i praksis er utestengt fra det store markedet som renhold av kommunale virksomheter utgjør, idet deres tjenester blir 23 % dyrere enn de samme oppgavene utført av kommunalt ansatte. Eller sagt på en annen måte: Den kommunale egenproduksjonen kan være 23 % mindre effektiv og likevel konkurrere med private firmaer. Problemet er generelt, og derfor bør også løsningen være generell og gjelde alle bransjer. Et diskriminerende regelverk vil i seg selv bremse utviklingen av private virksomheter - bl.a småbedrifter i distriktene - og en mer effektiv bruk av offentlige ressurser. Særlig det siste burde være et felles mål for flere av partiene i denne sal.

       Gjennom alle tidligere behandlinger av saker som har omhandlet momskompensasjon til kommuner og fylkeskommuner, har det vært enighet mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Dette kommer tydelig fram både i felles komitemerknader, felles forslag og i debattene her i salen. Enigheten har gått på at reglene skulle være generelle og gjelde alle typer tjenestekjøp, at den forsinkede refusjonen skulle tilsi at kravet var rentebærende, og at det ble utformet regler som sikret at refusjonen kom til den institusjonen som hadde betalt momsen. Med andre ord, akkurat det mindretallsforslagene i denne innstillingen ivaretar.

       Det er derfor både skuffende og uforståelig at både Kristelig Folkeparti og Venstre nå har snudd 180o i denne saken og plutselig mener det motsatte av det de mente for bare tre år siden. Argumentasjonen den gang var så klar at når de to partiene nå foretar hva jeg vil kalle en dramatisk snuoperasjon, kan det vanskelig tolkes på annen måte enn at de fullstendig har skiftet standpunkt i saken, og at de nå ønsker å gå sammen med Arbeiderpartiet og SV for å stoppe videre konkurranseutsetting og effektivisering i kommunesektoren. Jeg vil derfor spørre hva som har skjedd, eventuelt hvilke nye opplysninger Kristelig Folkeparti og Venstre sitter inne med som har ført til at de nå har endret standpunkt.

       Jeg vil ta opp de to mindretallsforslagene som er gjengitt i innstillingen. Jeg vil for øvrig nevne at forslag nr. 2 er identisk med det forslaget Kristelig Folkeparti og Venstre var med på å fremme i 1995.

       Oppmerksomheten rundt en hensiktsmessig innretning på kompensasjonen var naturlig nok også stor og preget av hva som var praktisk i en slik sammenheng. En forutsetning ved innføringen av kompensasjonsordningen var at staten verken skulle vinne eller tape proveny som følge av ordningen. Utgiftene knyttet til ordningen blir derfor finansiert av kommunesektoren samlet. Finansieringen skjer uavhengig av hva den enkelte kommune mottar i kompensasjon, og gjennomføres for å redusere overføringen til kommunene i henhold til nærmere angitte fordelingsnøkler. Kompensasjonsordningen er derfor ikke en refusjons- eller tilskuddsordning, men er etablert som en ordning for å motvirke eventuell konkurransevridning mellom offentlig og privat virksomhet som følge av merverdiavgiftssystemet.

       Kommunene som eiere står imidlertid fritt til å godskrive institusjonene med hele eller deler av kompensasjonsbeløpet. Det er altså opp til kommunene selv i en eiersituasjon å opptre på en hensiktsmessig måte, på samme måte som i en privat virksomhet. De har imidlertid ingen plikt til å godskrive institusjonene for bestemte beløp. Om kompensasjonsbeløpet skulle være godskrevet institusjonene direkte, måtte like fullt institusjonene bidratt til å finansiere kommunens bidrag til finansiering av ordningen. I praksis ville dette skje ved at institusjonenes rammer i budsjettet ble redusert tilsvarende kompensasjonsbeløpet. Realiteten ville da bli den samme som ved dagens ordning, men da ut fra et mer detaljert regelverk fra statlig side overfor kommunene.

       Jeg kan bare vise til at den gjennomgang som departementet for sin del har hatt av den problemstillingen som denne saken reiser, har ført til de samme konklusjoner når det gjelder hensiktsmessighet som da Stortinget behandlet saken i 1995, og flertallet slutter seg derfor til de synspunkter som departementet her tar opp igjen. Det betyr i realiteten at vi foreslår saken avvist.

Presidenten: Den reglementsmessige tida for formiddagsmøtet er straks omme, og presidenten har også forstått det slik at komiteen skal på vitjing. Presidenten vil derfor foreslå at ein avbryt formiddagsmøtet no, og at nytt møte vert sett kl. 18.00. - Det er vedteke.

       Kjellaug Nakkim (H) : Saksordføreren har gitt en god gjennomgang av innstillingen, sett fra Høyres ståsted. Men jeg finner allikevel å måtte komme med noen utfyllende kommentarer.

       Som en vil se av innstillingen, er vårt Dok.nr.8-forslag under behandlingen i komiteen blitt utvidet til også å omfatte en utvidelse av momskompensasjonsordningen til en generell ordning som vil gjelde alle bransjer, uavhengig av hvor stort omfang den offentlige egenregivirksomheten har.

       Høyres Dok.nr.8-forslag tar utgangspunkt i dagens ordning, med de begrensninger den har. Dagens ordning er slik at refusjonen av merverdiavgiften ytes til kommunen eller fylkeskommunen og ikke til institusjonen eller kostnadsstedet som har betalt merverdiavgiften. Dette medfører at det enkelte kostnadssted eller institusjon ikke har noe incitament til å fravike egenregivirksomheten. Ordningen, slik de fleste kommuner praktiserer den, fjerner ikke de konkurransevridende effektene som loven var ment å bøte på. Det er langt mindre risikobetont å beholde intern tjenesteyting enn å få en privat momspliktig eller offentlig anbyder.

       I sitt svarbrev til komiteen sier finansministeren at slik ordningen er vedtatt finansiert, er merverdiavgiften nøytralisert slik at det ikke oppstår konkurransevridninger som følge av merverdiavgiftssystemet. Teoretisk er nok dette riktig. Det er også riktig at kommunene står fritt til å godskrive institusjonene direkte. Men slik ordningen er vedtatt finansiert, vil ikke en eneste kommune gjøre det. Ordningen er slik at utgifter som påløper ett år, dokumenteres neste år og refunderes først året deretter, da de går inn i rammeoverføringene. Bare systemet i seg selv gjør at mange kommuner holder fast ved egenregi.

       Det eneste lyspunktet er at Finansdepartementet nå tar mål av seg til å evaluere kompensasjonsordningen, også de administrative rutinene som er etablert. Jeg forutsetter at finansministeren finner grunn til å påskynde en slik evaluering, og at Stortinget blir orientert på en dertil egnet måte. Det er kanskje for mye å håpe på at evalueringen vil føre til endringer. Men det er fortsatt lov å håpe.

       Høyre ser i likhet med Fremskrittspartiet at det er naturlig å ta opp igjen den diskriminering som er mellom offentlige og private tjenesteytere, og gjøre momskompensasjonsordningen generell, til å gjelde alle bransjer. Flertallet, inkludert Kristelig Folkeparti og Venstre, går imot en slik utvidelse av ordningen.

       « Denne problematikken rundt konkurransevridningen i merverdiavgiftssystemet er like gammel som loven selv. ... Da loven om merverdiavgift ble vedtatt i 1969, var forutsetningen at det nye avgiftssystemet ikke skulle forrykke konkurranseforholdet mellom virksomheter i privat og offentlig sektor. Vi kan likevel fastslå at denne konkurransevridningen har hatt og har et til dels betydelig omfang, noe avhengig av hvilken bransje en ser på. ...

       Det er med andre ord på høy tid at noe blir gjort. ... Vi mener problemomfanget nå burde være tilstrekkelig dokumentert til at konkrete tiltak kan gjennomføres. Særlig følsom er konkurransevridningen for små og mellomstore bedrifter i distriktene, der offentlig sektor utgjør en viktig del av det totale markedspotensialet. »

       Det som jeg nå sa, er direkte sitat fra Einar Steensnæs' innlegg i debatten om konkurransevridning mellom offentlig og privat virksomhet den 3. mars 1994. Jeg fant å ville sitere det, for det er så godt sagt at jeg kunne ikke ha sagt det bedre selv. Kristelig Folkeparti og Venstre hadde da samme prinsipielle holdning som Høyre og Fremskrittspartiet hadde og har i dag, men har nå skiftet standpunkt. Kunnskapen om problemet er til stede, konkurransevridningen er like stor, om ikke større i dag enn den var i 1994, så det er forunderlig at de i dag går imot forslag 2 i innstillingen.

       Venstres høye fane når det gjelder å legge forholdene til rette for småbedriftene rundt omkring i distriktene, er fortsatt bare ord.

       Det vi kan konstatere her i dag, er at Kristelig Folkeparti og Venstre atter en gang svikter de mange, mange små bedrifter rundt om i Distrikts-Norge.

Jørgen Holte (Sp) : Dette forslaget frå representantane Ryssdal, Nakkim og Brende går meir på føringsteknikk for kompensasjonsbeløpet for meirverdiavgift ved kjøp av visse tenester frå registrerte næringsdrivande enn at kommunane totalt sett blir finansielt styrkte.

       Eg vil legge til at dei ulike etatar, institusjonar eller budsjetteiningar i ein kommune oppfattar eg som ein del av kommunen si samla verksemd. Det vil seie at ein institusjon som er eigd fullt ut av kommunen, ikkje er eit eige rettssubjekt. Såleis er det kommunen eller fylkeskommunen Stortinget gjennom lovvedtaket den 17. februar 1995 la til rette ein kompensasjon av meirverdiavgift for ved kjøp av visse tenester, og ikkje vedkomande institusjon.

       Det er Kommunal- og regionaldepartementet som gir forskrifter for budsjettering og rekneskapsføring i kommunane. Praksis er såleis at kompensasjonsbeløpet i dag blir ført til inntekt på same staden som rammetilskotet, og kommunane står fritt til å godskrive t.d. institusjonar med heile eller delar av kompensasjonsbeløpet. Slik ordninga fungerer, er kompensasjonsbeløpet ein motpost til den nedgangen i rammetilskotet som ordninga medfører.

       Om forslaget slik det er fremma, skulle bli gjeldande praksis, ville institusjonane i kommunane likevel måtte ta del i finansieringa av kommunane sitt samla bidrag til den ordninga som er etablert, all den tid kommunen gjennom dette forslaget finansielt sett ikkje blir styrkt.

       Intensjonen med den ordninga som er etablert, var å gi kommunane reell moglegheit til å velje mellom eigenregiutføring og kjøp frå andre. Om dette har fått ein utilsikta dårleg effekt for kommunane, gir ikkje dette forslaget svar på slik det er fremma i Dok.nr.8:74. Om så skulle vere tilfellet, vil den evalueringa som Finansdepartementet har varsla om ordninga, og dei administrative rutinane som er rundt den, gi oss eit meir klart svar på når det ligg føre. Også av den grunn ser eg det lite føremålstenleg å tilrå det forslaget som no er sett fram i Dok.nr.8:74.

Carl I Hagen (Frp) : Den saken som nå diskuteres, er av usedvanlig stor betydning for den økonomiske situasjonen i landet og utnyttelsen av de økonomiske ressurser. En av de økonomiske ressurser er arbeidskraft, og det er utstyr og maskiner. Det som sørger for best mulig utnyttelse av disse ressurser, er at det arbeidet som utføres, gjøres med kreativitet, oppfinnsomhet og på rasjonell og best mulig måte, og den eneste måten man kan sikre det på, er ved aktiv konkurranse mellom flere tilbydere av tjenester eller varer.

       I den offentlige sektor er det et marked for tjenester på opp mot 100 milliarder kr. Stort sett er det en sektor uten konkurranse. Og en av hovedgrunnene til at det er liten konkurranse, er at vi har et merverdiavgiftssystem som automatisk gjør det attraktivt å ha egenutførelse av arbeidsoppgavene med kommunalt ansatt personell fremfor å bruke anbud/tilbud fra private bedrifter. Det har tidligere lyktes å gjøre noen få endringer, slik at man for bl.a vaskeritjenester får momsen tilbake når man betaler. Men i en stor sektor som rengjøringssektoren ble det ikke slik at man fra kommunenes side kunne få tilbake den merverdiavgift man måtte betale hvis man brukte private tjenester. For å kunne være konkurransedyktig økonomisk hvis en kommune er oppdragsgiver, må private for å komme på det samme kostnadsnivå som ved egenaktivitet i kommunene, i utgangspunktet være 16,6 % billigere eller mer rasjonelle - da kommer de på det samme nivå. Så det at det er merverdiavgift pålagt tjenester og varer som man kjøper inn fra andre, er en enorm konkurransevridning. Og dette er interessant for alle som nå om dagen - og faktisk er finansminister Gudmund Restad en av de fremste, han sier det nesten hver dag - er bekymret over mangel på økonomiske ressurser. Hans regjering går altså ikke inn for å få den gevinsten man kan få gjennom å konkurranseutsette offentlig betalte tjenester. Erfaringene fra områder hvor det ikke tidligere har vært konkurranseutsettelse, er ofte en effektivitetsgevinst på 20-40 %. Det sier Gudmund Restad nei takk til, og så prøver han å bli tatt alvorlig når han uttrykker bekymring for økonomien. Det er nesten komisk!

       Det er ingen naturlig forklaring eller begrunnelse for at ikke Regjeringen fjerner denne momsdiskrimineringen som gjelder for privat virksomhet - det er ikke ett rasjonelt argument i det hele tatt. Det skulle vært interessant om finansministeren kunne gjøre et aldri så lite forsøk på å si hvorfor ikke private bedrifter som kan gjøre en jobb like godt, og langt billigere enn offentlig egenaktivitet, skal kunne få lov til å gjøre det, slik at vi reduserer kostnadene ved disse tjenestene. Jeg kan ikke begripe hvorfor i all verden Regjeringen ikke går inn for det. Det må jo være finansminister Restads parti som er grunnen, i og med at Venstre og Kristelig Folkeparti tidligere har støttet de forslagene de nå i dag er imot, fordi de er tvunget i kne gjennom regjeringssamarbeid med Senterpartiet. Det er helt ubegripelig når det gjelder Senterpartiet.

       Når det så gjelder Arbeiderpartiets motstand mot å endre dette merverdiavgiftssystemet slik at vi kan utnytte skattebetalernes midler mer rasjonelt, er det jo en god begrunnelse. Alle skjønner jo Arbeiderpartiets folkevalgte, for de representerer ikke folket i det hele tatt, de er kjøpt og betalt av Kommuneforbundet. Man har solgt sin stemmeseddel mot store betydelige bidrag til valgkampkassene. Så selger man sin stemme i alle folkevalgte organer, i kommunestyrer og fylkesting, og selvsagt også her i Stortinget, og det legger nettopp fundamentet for at vi ikke får til denne konkurranseutsettelsen. I tidligere tider gjorde man det i hvert fall litt stille og rolig og hemmelig uten å si det, men nå har man offentliggjort det for all verden. Avtalen mellom Kommuneforbundet, Norsk Elektriker- og Kraftstasjonsforbund og Det norske Arbeiderparti foreligger nå i hvert fall skriftlig, og er til og med undertegnet, hvor det klart fremgår at Arbeiderpartiets folkevalgte er forpliktet til å ivareta interessene til de ansattes organisasjoner i det offentlige, som ville føle ubehag ved kanskje å få opp effektiviteten ved å få rasjonelle tjenester hvis de ble konkurranseutsatt.

       I avtalen står det:

       « Partene erkjenner at det ansvar Arbeiderpartiets representanter har for kommunens og fylkeskommunens interesser i politiske spørsmål, kan skape motsetninger i forhold til faglige krav og interesser. »

       Man erkjenner at det er motsetningsforhold. Og hvordan løser man da motsetningsforholdet? Skal man gjøre det som er fornuftig for folket, nemlig billige tjenester, eller skal man ivareta avtalepartenes interesser? Hva skal man gjøre? Jo, her står det videre:

       « Politikere utgått fra arbeiderbevegelsen skal føre en løpende dialog med de ansatte om organisering og utførelse av de offentlige oppgaver framfor å foreslå privatisering. »

       Fremfor å konkurranseutsette skal de snakke med de ansatte. Jeg synes det er fantastisk at man i vårt demokrati i 1998 har en slik avtale. I mange andre land ville dette kalles en ren korrupsjonsavtale. (Presidenten klubber.)

       Det er klart at de aller viktigste vedtakene som gjør det vanskelig å få konkurranseutsettelse av offentlige tjenester, fattes i Stortinget. I Stortinget har vi ingen habilitetsregler. Det har man i fylkestingene og i kommunestyrene. Det er i hvert fall min vurdering at denne avtalen medfører at samtlige av Arbeiderpartiets folkevalgte i kommunestyrer og fylkesting er inhabile i enhver sak som dreier seg om konkurranseutsettelse av tjenester, og hvor det er forholdet til medlemmene av disse forbundene som inngår. De er gjennom denne avtalen gjort seg selv inhabile. Fremskrittspartiets representanter rundt omkring i landet vil begynne å be om habilitetsvurderinger.

       I denne salen er Arbeiderpartiets representanter moralsk inhabile. De burde egentlig være flaue når de deltar i den debatt som vi har i dag, hvor de i realiteten har avtalefestet å ivareta andre gruppers interesser istedenfor det partiet de er valgt til å representere. De er ikke her folkevalgte, de er representanter for en særinteressegruppe, og gjennom denne avtalen er de forpliktet til å ivareta interessene til en egen gruppering. Jeg synes det er helt moralsk forkastelig når de deltar på lik linje med alle andre, som om det er en hvilken som helst sak som her diskuteres. Jeg vil også få lov til å si at Arbeiderpartiet snart burde komme seg ut av det favntaket de er i ved å ha solgt sine stemmer gjennom denne avtalen, og snarest mulig få den opphevet. Det er i alle fall slik at når voteringen her skjer, er det ikke den enkelte folkevalgte som trykker på stemmeknappen, det gjør Arbeiderpartiets representanter som betalte agenter for Norsk Kommuneforbund.

       Flere - bl.a representanten Kjellaug Nakkim - har sitert Kristelig Folkepartis nåværende parlamentariske leder, som holdt et varmt og langt innlegg nettopp for likestilling av privat og offentlig tjenesteyting, og for et forslag som var omtrent ordrett identisk med forslag 2 i dagens innstilling. På tross av at Kristelig Folkepartis nåværende parlamentariske leder altså holdt et varmt innlegg til forsvar for dette standpunkt, stemmer Kristelig Folkeparti nå trolig, hvis man følger innstillingen i alle fall, mot det man sa i forrige periode.

       Jeg skal også få lov til å sitere følgende fra odelstingsdebatten i forrige periode, 19. desember 1994, nettopp om lov om kompensasjon for merverdiavgift til kommuner og fylkeskommuner ved kjøp av visse tjenester fra registrerte næringsdrivende:

       « Prinsipielt er dette et spørsmål om det er samfunnsmessig ønskelig at alle oppgaver skal løses i kommunene, eller om en også skal slippe småbedriftene til som en del av den samlede lokale verdiskaping også innenfor kommunal produksjon. Vi kan i prinsippet se for oss en altomfattende kommune der alle oppgaver løses i offentlig regi, eller vi kan tenke oss sterkere konsentrasjon om kommunenes primæroppgaver, omsorg for barn og de eldre og vilje til å slippe private bedrifter til på oppdrag for å løse ulike oppgaver. »

       Dette er jeg helt enig i. Dette ble uttalt av representanten Lars Sponheim i denne debatten.

       Det er altså en politisk metamorfose av dimensjoner vi her opplever, og jeg må si at man skal vokte seg vel i verdidebatten for å tale om betydningen av verdier i politikken, når man opptrer på en måte som denne og fører

       velgerne bak lyset. Man sier én ting, lover én ting og gjør noe annet, selv når man har hatt anledning til å gjøre det man lovet.

       Det finnes jo forklaringer på det, f.eks at man for tiden ikke har penger til det man skulle gjøre, at man ikke kan gjøre det akkurat nå, at man må vente litt. Men her dreier det seg ikke om penger og bevilgningsspørsmål. Her dreier det seg om et prinsipielt spørsmål om likebehandling av privat og offentlig tjenesteyting, og det dreier seg om en for det offentlige provenynøytral virksomhet, som det heter, altså at det ikke skal koste noe verken i den ene eller den annen retning.

       Det interessante var at representanten Sponheim i samme innlegg sa videre:

       « Det er ikke nytt at det er store forskjeller mellom sosialistiske og borgerlige partier i synet på dette. Det nye er at Senterpartiet har skiftet side. Det er et interessant signal til småbedriftene rundt omkring i distriktene. »

       Må jeg bare få gjøre oppmerksom på at nå har også Venstre og Kristelig Folkeparti skiftet side hva gjelder omsorgen for « småbedriftene rundt omkring i distriktene », for å bruke hr. Sponheims egne ord.

       Jeg synes at det er fair enough. Det er greit nok - på godt norsk - å si at man har skiftet standpunkt, at man både sier det her og sier det i sine programmer og overfor velgerne. Det går an det, og det er redelig. Eller man kan si som barneministeren sier: Jeg har lært mer nå enn jeg visste før jeg kom i regjering, og derfor har jeg et annet standpunkt, f.eks det motsatte av hva jeg hadde før. Det er også en måte å være åpen og ærlig på.

       Jeg synes nok at denne debatten og innstillingen bærer preg av at man forsøker å skjule et tilbaketog på denne måten. Og det å komme luskende i natten med andre standpunkter synes jeg er kanskje det minst redelige av alle måter å gå frem på, når man først skal snu. Så jeg utfordrer Kristelig Folkepartis og Venstres representanter i Stortinget til å klargjøre hvorfor man nå ikke lenger står på det standpunkt man hadde i hele forrige periode og ved flere anledninger har uttrykt støtte til fra Stortingets talerstol.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

       (Votering, se side 3025)