Ingebrigt S Sørfonn (KrF) (ordførar for saka):

       I Dok.nr.8:84 ber representantane Siv Jensen og Per-Kristian Foss om at Regjeringa legg til rette for at tidlegare aksjonærar i bankar som var ein del av ei statleg krisehandtering, vert gjevne tilbod om kjøp til gunstig pris når statleg nedsal av bankaksjar skal finna stad.

Siv Jensen (Frp) : Med utgangspunkt i det faktum at vi nå har en regjering som meget sterkt forfekter moral og verdier, synes jeg det er alvorlig at de samme partier som er utgått av Regjeringen, legger spørsmål knyttet til hva som er moralsk forsvarlig, på hyllen i denne saken. Deres holdning er, som saksordføreren redegjorde for, at nedsalg av statlige bankaksjer ene og alene skal skje etter forretningsmessige prinsipper. Det er ikke vanskelig å være enig i at man skal legge forretningsmessige prinsipper til grunn når man selger seg ut av forretningsvirksomhet. Det er viktig å gjøre det for å sikre stabilt eierskap, sikre at man får inn solide investorer, solide eiere og også sikre at vanlige folk skal ha mulighet til å delta i dette aksjekjøpet. Men tatt i betraktning hvordan tidligere aksjonærer faktisk ble behandlet av staten, at de endte opp med å bli nullstilt da myndighetene endret spillereglene i deres disfavør, synes jeg det nær sagt er skammelig at det kun er Fremskrittspartiet og Høyre som ender opp med å bli moralens voktere.

       Når jeg hører saksordføreren her snakke om erstatningsspørsmålet, så mener jeg at det faktisk er å blande inn et element som ikke hører hjemme her. Vi er enig i at erstatningsspørsmålet skal vurderes, og det er nettopp et av de hovedelementene Banklovkommisjonen arbeider med, og det er ingen som har gitt uttrykk for at erstatningsspørsmålet ikke skal vurderes. Jeg skulle ønske at sentrumspartiene, som for åpne TV-skjermer og radiokanaler forfekter behovet for at vi alle skal bli flinkere til å tenke over moralske verdier, moralske spørsmål, kunne gå foran med et godt eksempel, og særlig i denne saken legge det til grunn når de skal ta stilling til dette forslaget. Det gjør de altså ikke, og jeg beklager at dette forslaget ikke får flertall.

       Jeg hadde faktisk trodd at sentrumspartiene i denne saken ville vise den lille raushet at de ville si at de kanskje har en viss æresgjeld - for å bruke det uttrykket, det er ikke et juridisk uttrykk, men det er et uttrykk som iallfall i visse kretser appellerer til en verdidebatt - og at de har et visst ansvar overfor dem som en gang eide aksjer i bankene og som ble nullet ut gjennom et stortingsvedtak.

       Selve erstatningsspørsmålet lar jeg ligge, for det er et juridisk spørsmål som eventuelt må belyses i rettssalen eller av Stortingets egen granskingskommisjon, som har adgang til å vurdere slike spørsmål, om enn ikke med dømmende myndighet selvfølgelig.

       Men i en spontanspørretime her i Stortinget tidligere i vinter gav statsminister Bondevik på vanlig upresis måte et slags inntrykk av at han var positiv til å vurdere om ikke de tidligere aksjonærene kunne få kjøpe på spesielt gunstige vilkår. Derfor fremmet vi bl.a dette forslaget, for vi trodde at det på en måte var nye toner fra en ny regjering, og at det kanskje var nye vurderinger i Finansdepartementet, men så får vi bare oppkopierte begrunnelser som de tidligere finansministre Johnsen og Stoltenberg kunne sagt på akkurat samme måte. Alt skal selges på forretningsmessige vilkår, og det gjøres ingen forskjell. En annen grunn til at jeg fremmet forslaget, er at jeg faktisk hadde trodd at disse regjeringspartier mener alvor når de sier at de er meget opptatt av det norske eierskap. Jeg hadde trodd at det også omfattet det private norske eierskap, men etter behandlingen av to saker i denne sal i dag - først saken om norske finansinstitusjoners adgang til å eie bankaksjer og nå denne - blir jeg i tvil om man med norsk eierskap egentlig mener statlig eierskap og ikke det private eierskap. Nå har man hatt to muligheter til å stimulere til større bredde, kapasitet, i det private norske eierskapet - til finansinstitusjoner i dette tilfellet. Begge anledninger lar man gå fra seg og fører en prokuratorargumentasjon som tradisjonelt alltid har vært ført av Arbeiderpartiet - det skal selges til høystbydende åkkesom. Jeg mener at man faktisk kunne solgt til tidligere aksjonærer til en viss gunstig pris, selv om man var uenig i Høyres og Fremskrittspartiets syn på nullingsvedtaket overfor bankene, som var en del av bankkrisehåndteringen. Man kunne resonnert som så at i den gruppen på 100.000-200.000 mennesker som en gang eide - det er ikke så mange år siden - aksjer i bankene, ligger det et stort potensial som vi spesielt bør henvende oss til når vi skal forsøke å selge bankaksjer, forsøke å få størst mulig spredning på dem og forsøke å få størst mulig andel av dem også på norske hender. I dette ligger det faktisk et incitament til at flere vanlige nordmenn kunne komme inn på eiersiden i bankene. I tillegg vil man selvfølgelig i transje nr. 2, som det heter på et slags fagspråk, altså i runde nr. 2 av salg, kunne selge på vanlige vilkår til alle enkeltpersoner, norske og utenlandske, slik det gjøres i mange land. Jeg er overbevist om at det ville gitt en større spredning, og det ville stimulert flere til å kjøpe. Det betyr at flere vanlige nordmenn ville kommet inn på eiersiden i bankene. Slik går det også an å resonnere, uten å ta standpunkt til legitimiteten moralsk av nullingsvedtaket eller ei. Men jeg registrerer at også her møter altså sentrumspartiene dette med en ren forretningsmessig holdning og sier at hvordan det enn måtte være, skal det selges på forretningsmessige vilkår. Da er det jeg begriper lite av de mange, varme taler om norskhet i eierskapet, om spredning og aksjedemokrati. Men jeg registrerer at dette bare var talemåter, og at man ikke benytter anledningen når realitetene melder seg og man har makt til å gjøre noe med det. Det er en slags politikkens endelikt for enkelte. Jeg bare registrerer det, men mener fortsatt at dette hadde vært en meget klok politikk å gjennomføre hvis et flertall hadde villet velge denne løsningen.

       La meg til slutt legge til at dette ikke er et uttrykk for en internasjonal sosialdemokratisk holdning, men er noe særnorsk. Jeg peker på at den svenske regjering da den privatiserte Nordbanken, faktisk solgte på spesielt gunstige vilkår til enkeltpersoner. 99 % av aksjene havnet på svenske hender, ikke med rabatter, men altså med fast kurs der andre måtte by, og i praksis til en lavere pris enn f.eks institusjonelle investorer fikk kjøpe til. Det gjorde de uten noen foranledning eller press fra parlamentet eller på andre måter, men de gjorde det faktisk som et ledd i ønsket om å spre dette på nasjonalt eierskap på flest mulige. Så jeg registrerer at sånn sett står de svenske sosialdemokrater den norske høyreside nærmere enn alliansen av sentrum, Arbeiderpartiet og SV.

       Per Ove Width hadde her overtatt presidentplassen.

Ranveig Frøiland (A) : Eg forstår at Høgre og Framstegspartiet har gjort det til ei ny øving å finna fram dei forslaga der dei tre sentrumspartia har vore ueinige med einannan, og så leggja dei fram for Stortinget igjen, få til ein omkamp og sjå om ein klarer å splitta Regjeringa. Eg må seia at eg er glad for at Regjeringa ser på forslag som har vore handsama i Stortinget tidlegare, og når dei ser at det har vore eit fleirtal tidlegare, tek dei omsyn til det i dag. Det vil vera særdeles lite tillitvekkjande dersom ein skal ta omkamp i alle saker som Stortinget har handsama grundig tidlegare, og der Stortinget sitt fleirtalssyn har kome klart fram. Og i høve den saka som vert handsama her i dag om nedsal av aksjar og at ein skal ta omsyn til tidlegare aksjonærar og tilgodesjå dei, påpeikte eit fleir-

Statsråd Gudmund Restad : Jeg skal ikke forlenge debatten på en fin vårkveld, men allikevel komme med noen få bemerkninger. Jeg vil først vise til brevet som jeg sendte til finanskomiteen den 3. april i år hvor jeg har redegjort for mitt syn på saken, og rekapitulere litt.

       Finansdepartementet har ved flere anledninger gitt uttrykk for at den overordnede retningslinjen for statens salg av bankaksjer er at det skal skje etter forretningsmessige prinsipper. Dette ble først uttrykt i revidert nasjonalbudsjett 1992 og senere i bl.a bankkrisemeldingen. Og Stortinget har gitt sin tilslutning til disse retningslinjene. Det er blitt lagt vekt på valg av salgsteknikk og salgsmetode som gir best mulig pris på aksjene. Det er også blitt lagt vekt på at det skal være god spredning av aksjene, herunder at det skal være god anledning for allmennheten i Norge til å kjøpe aksjer.

       Et flertall på Stortinget stemte høsten 1991 for å gi Kongen en lovhjemmel til å gripe inn og nedskrive aksjenes verdi når et revidert statusoppgjør viste at 25 % eller mindre av aksjekapitalen må antas å være i behold. Statens Banksikringsfond fattet vedtak om å rekapitalisere de kriserammede bankene høsten 1991 forutsatt at den gamle aksjekapitalen ble nedskrevet til null. Men generalforsamlingen i Kreditkassen og Fokus Bank fattet ikke et slikt vedtak høsten 1991 til tross for at et revidert statusoppgjør viste at aksjekapitalen var tapt. Dermed måtte Kongen gis lovhjemmel til å gripe inn når generalforsamlingen ikke gjorde det den var pliktig til. En kunne ikke forsvare at Kongen skulle utelukkes fra å nedskrive verdien av bankaksjene til null uansett hvor store tap banken hadde hatt, og selv om hele aksjekapitalen og den øvrige egenkapitalen var tapt.

       Jeg vil her også referere til hva jeg sa som stortingsrepresentant i debatten den gangen, at man selvsagt kan synes synd på småsparere som taper penger på bankaksjer, men det er jo like mye synd på småsparere som taper sine penger på andre aksjer. Og det var det mange av i den perioden. Men man må behandle alle likt og holde på prinsippet om at aksjekapital er risikokapital og kan i verste fall tapes.

       Forholdet til tidligere aksjonærer er blitt behandlet i Stortinget ved flere anledninger. Den forutsetningen som ble lagt av Stortinget på dette tidspunktet om at tidligere aksjonærer skulle gis fortrinnsrett ved salg av statlige eierandeler i bankene, ble fulgt opp ved påfølgende salg av statlige bankaksjer. Salg til tidligere aksjonærer ble foretatt, men til samme pris som til øvrige kjøpere. Salg av aksjer til pris under børskurs ville være ensbetydende med statlig subsidiering av enkelte grupper investorer. Kjøpere av slike aksjer med rabatt vil kunne realisere rabattgevinsten gjennom videresalg til børskurs. Et rabattsalg vil kun ha betydning for fordelingen ved førstegangsomsetningen, og vil ikke være egnet til å sikre et langsiktig spredt eierskap av bankaksjer. Flertallet i Stortinget har lagt til grunn at nedsalget av de statlige eierandelene i banker skal skje etter forretningsmessige prinsipper, som jeg nevnte i sted.

       Flere forslag som har vært fremmet i Stortinget om salg med rabatter, er blitt nedstemt tidligere. Jeg har ingen grunn til å tro at den holdningen er blitt endret med det nye stortingets sammensetning. Salg med rabatt ville som nevnt innebære bruk av statlige midler til tilfeldig utvalgte grupper, og jeg legger derfor opp til at det forestående nedsalget av aksjer i Den norske Bank og Kreditkassen gjennomføres etter forretningsmessige prinsipper, uten noen form for rabatter. Jeg tar generelt sikte på god spredning av aksjene, og at allmennheten skal prioriteres ved fordelingen dersom det blir overtegning.

Siv Jensen (Frp) : Det var representanten Frøiland som fikk meg til å ta ordet. Jeg må få lov til å ta avstand fra det forsøk på virkelighetsbeskrivelse som representanten la opp til da hun gav uttrykk for at Høyre og Fremskrittspartiet har lagt frem dette forslaget ene og alene fordi man ønsker å splitte regjeringspartiene. Det er altså ikke tilfellet. Jeg ber om å bli trodd på at Høyre og Fremskrittspartiet faktisk har et brennende engasjement knyttet til det spørsmålet som ligger i dette forslaget, og vi har ved gjentatte anledninger forfektet dette i Stortinget. Jeg tror ikke det skulle være noen særlig tvil om at disse partier faktisk står ved det.

       Vi er også klar over at regjeringspartiene har hatt andre synspunkter på dette, men det er altså lov å gjøre nye forsøk med et nytt storting, og det var det dette forslaget munnet ut i. Dessverre kan man konstatere nok en gang at det ikke blir flertall for det. Men å forfekte et standpunkt om at vi legger frem forslag ene og alene for å splitte Regjeringen i to eller tre, er ikke riktig.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 4 omme.

       (Votering, se side 3025)

       Lodve Solholm tok her over presidentplassen.