Sak nr. 5
Interpellasjon fra representanten Grete Knudsen til utenriksministeren:
« Hvilken strategi følger Den norske Regjering i forkant av verdens handelsorganisasjons (WTO) ministermøte i Genève, for å sikre integrering av arbeidstakerrettighetene (inkl. barnearbeid) i WTO-systemet? »

TALERE:

       Grete Knudsen (A) : Det er vanskelig å finne noe som opprører oss mer enn en nådeløs utbytting av barn som arbeidskraft, barn som ikke har krefter til å leke, men får sin helse ødelagt av tungt og farlig arbeid. Vi vet også at slike arbeidssituasjoner er virkeligheten for mange voksne kvinner og menn over hele verden.

       Derfor er det all mulig grunn til at vi i den rike verden minner hverandre om at moralske anfektelser om uverdige forhold i den fattige verden også er en bumerang som rammer oss selv. Det er viktig å støtte internasjonal fagbevegelse på dette feltet, men vi må samtidig systematisk gjøre en innsats som gjør at den rike verdens politiske og verbale ønskemål blir troverdige. Både Harlem Brundtland-regjeringen og Jagland-regjeringen tok på seg dette ansvaret for at Norge og Norden skulle spille en konstruktiv rolle i en internasjonal plan til beste for arbeidsfolk. Dette gjør seg ikke selv, men Norges stemme blir hørt, og vi oppfattes ikke som å arbeide for en bedre hverdag for de mange for på denne måten å beskytte oss selv. I vår globaliserte tidsalder vil våre handlinger også få konsekvenser for andre, og vi vet ikke minst her i Norge av egne erfaringer at handel har ført til utvikling på veldig mange områder. Vi vet samtidig at det ikke er noen motsetning mellom utvikling, handel og det å behandle folk på en skikkelig måte.

       Det var bakgrunnen for at Arbeiderpartiet i forhold til den nye Verdens Handelsorganisasjon la opp til å få en strategi fra norsk side for å få først en åpen diskusjon i Verdens Handelsorganisasjon, og samtidig skulle et viktig mål med en slik debatt, senere strategi og handling, være å avlive eksisterende myter om at det ville bety negative økonomiske virkninger for land som måtte heve standardene sine. Motstanden både fra u-land og fra en rekke industrialiserte land mot å ta opp saken i WTO har vært sterk hele tiden. Særlig utviklingslandene fryktet at ved å ta arbeidstakerrettighetene inn i WTOs regelverk ville man frata utviklingslandene et av deres viktigste fortrinn, nemlig billig arbeidskraft. Men her presiserer jeg at vi ikke snakker om lønnsforhold. Den frykten er selvfølgelig heller ikke ubegrunnet, for i debatten om handelsrestriksjoner er det ofte enkeltlands proteksjonistiske interesser som ligger under. Det var jo også grunnen til at Norge ikke la seg på en strategi som USAs.

       Arbeiderpartiregjeringene har ment, og vi vil fortsatt mene, at det er viktig at et land som Norge, som har internasjonal troverdighet, og som forsvarer et åpent, felles, regelbasert handelssystem, også holder en høy profil med å sette grunnleggende arbeidsstandarder på dagsordenen, og nå begynner å få noe gjort i Verdens Handelsorganisasjon. Vi har fått meldinger i den senere tid som kan tyde på at man er tilbake der enkelte andre land er, at det nytter ikke, og at man her kommer med at man skal fortsette denne dialogen og arbeide i ILO, og mest bare der. Det betyr et veldig tilbakeslag i forhold til det arbeidet som har vært gjort gjennom ulike arbeiderpartiregjeringer.

       Det er dette, dialogens vei, som var vårt alternativ til forslaget fra USA. I forkant av Singapore-konferansen arbeidet vi derfor systematisk gjennom å være med og finansiere seminarer, slik at u-landene skulle bli involvert mye mer. Vi tok det opp i OECD. Vi jobbet på den politiske arenaen vis-à-vis de landene som etter hvert så ut til å erkjenne at det var noe positivt og ikke noe negativt ved det å kunne gi arbeidstakerne deres rettigheter. Det som var det spesielle sett fra norsk side, var at på dette området var Landsorganisasjonen og NHO enige om den strategien - en tung strategi, men en viktig strategi.

       I Singapore kom vi et lite stykke videre, og det som skulle skje etterpå, var en kobling mellom WTO og ILO for systematisk å jobbe seg sammen. Lite har her vært gjort, men det er fordi det ikke er nok regjeringer som står på. Det er ikke noe enkelt arbeid de enkelte administrasjonene får ved å gå inn i sånne tunge situasjoner som denne. Derfor er det veldig mange av embetsverkene, både her og andre steder, som vil være tilbakeholdne på dette. Vi kommer aldri til å få dette på dagsordenen gjennom våre ulike administrasjoner, og det betyr at det må være den politiske tyngden som vil avgjøre om man klarer å få det til. Etter det som er meldt fra den norske fagbevegelse, som allerede er kommet ned til Genève, virker det som om denne strategien som vi til nå har holdt oppe, ikke vil bli gjennomført.

       Da må jeg spørre utenriksministeren: Dersom den norske regjering mener at WTO ikke skal ta opp høyaktuelle politiske temaer, som respekten for arbeidsfolk, vil da den organisasjonen litt på sikt få noen troverdighet? Og vil Norge få det? Dersom verdens viktigste organisasjon på handelsområdet ikke har en holdning til menneskerettslige spørsmål, hvordan kan vi da kreve at multinasjonale selskaper, der også Norge er en del, skal implementere og etterleve tilsvarende holdninger? Hvordan skal vi kunne ha en rolle og en ansvarsdeling mellom myndigheter og næringsliv hvis ikke den norske regjering på de områder der det virkelig er et regelverk, jobber helt systematisk? Det er nemlig innen Verdens Handelsorganisasjon vi som politikere kan ha en viss styring med det som ellers bare flytter fra land til land. Hvordan kan vi, når vi samtidig sier vi støtter arbeidslivets parter i deres arbeid, kunne stå til troende hvis ikke vi selv gjør jobben der den skal gjøres?

       Jeg føler at dette er et område der vi ikke bare trenger en debatt her hjemme, men også rett og slett en mye mer våken opinion. Nå har Regjeringen lagt veldig stor vekt på å ha menneskerettigheter tungt på den politiske dagsorden, og det er tatt opp med næringslivet veldig ofte hva man forventer av dem. Det er jeg helt enig i. De kan ikke ha en moral hjemme og en annen ute, men det kan heller ikke vi som politikere. Vi må arbeide på de tunge arenaene, og WTO er en av de tunge arenaene. Det var tungt da vi startet med å få miljøsiden inn. Det ble enda tyngre å jobbe systematisk for arbeidstakerrettighetene, men det er ingen vei utenom for et land som i aller høyeste grad gjennom sin egen historie og erfaring har bevist at det er ingen motsetning mellom det å ha handel og det å behandle folk på en skikkelig måte. Ut fra det har Arbeiderpartiet nå funnet det riktig å legge frem et forslag om at man skal søke fortsatt å arbeide for at arbeidstakerrettighetene blir integrert i WTOs regelverk, for det er faktisk den instans som i neste omgang har sanksjonsmuligheter når det tidspunktet er kommet at u-landene erkjenner at det også er riktig for dem.

       Arbeidet for at grunnleggende arbeidsstandarder overholdes, er prioritert av Regjeringen i WTO, i OECD, i ILO og i multilaterale og bilaterale bistandsfora. Kampen mot barnearbeid, som representanten Knudsen var innom, er en særlig viktig sak for Norge. Når det gjelder oppfølgingen av Barnearbeidskonferansen, er våre viktigste internasjonale samarbeidspartnere ILO, UNICEF og Verdensbanken. Dette samarbeidet vil både være i form av bistand og i form av videre oppfølging av det normative arbeidet.

       Det viktigste internasjonale arbeid for å styrke grunnleggende arbeidsstandarder foregår for tiden i ILO, der et forslag om en « erklæring om grunnleggende arbeidsstandarder » står på dagsordenen for Arbeidskonferansen i juni d.å. På norsk side deltar vi aktivt i et samarbeid for en erklæring som kan få støtte av alle ILOs medlemsland. Det er bred enighet om at en slik erklæring med oppfølgingsmekanismer er ønskelig. Problemet som nå drøftes, er hvor sterkt disse oppfølgingsmekanismene skal fokusere på enkeltland. Norge spiller en aktiv rolle for å motvirke utviklingslandenes frykt for at en kobling mellom arbeidsstandarder og internasjonal handel skal kunne tjene som påskudd for proteksjonistiske tiltak i industriland. Norge vil legge vekt på å benytte positive virkemidler i form av faglig bistand for å bidra til høyere arbeidsstandarder i utviklingslandene og sette disse landene bedre i stand til å etterleve sine forpliktelser i forhold til ILO.

       Som representanten Knudsen er bedre kjent med enn noen i denne sal, og som hun selv også var inne på, la Ministerkonferansen i WTO i Singapore i desember 1996 store begrensninger på mulighetene til å arbeide for overholdelse av arbeidsstandarder innenfor WTOs ramme, til tross for at det fra norsk og andre likesinnede lands side ble gjort helt klart at arbeidsstandarder ikke skulle brukes i proteksjonistisk øyemed. Og representanten Knudsen kan være forsikret om at jeg i like stor grad som henne beklager dette. Man har likevel på norsk side i WTOs hovedråd bedt generaldirektør Ruggiero om redegjørelse for samarbeidet mellom WTO og ILO-sekretariatene. Spørsmålet har vært tatt opp i handelspolitiske gjennomganger av enkelte land, og det er på norsk initiativ opprettet en uformell kontaktgruppe i Genève blant likesinnede WTO-medlemmer for å drøfte hvordan spørsmålet kan håndteres videre i WTO. Etter Singapore-konferansen er det klart at det store flertall land oppfatter ILO som hovedansvarlig organisasjon for arbeidet med arbeidsstandarder. Det er i dag massiv motstand, som også representanten Knudsen nevnte, mot å diskutere spørsmålet i WTO, særlig fra utviklingslandenes side, men også fra de fleste industriland. Når utviklingslandene er mot å innføre arbeidsstandarder i WTO-regelverket, er det fordi de er redde for at de kan bli møtt med sanksjoner eller andre proteksjonistiske tiltak.

       Som jeg også tidligere har sagt, er jeg enig i den forrige regjerings holdning i spørsmålet om arbeidsstandarder, slik det kom til uttrykk i Singapore. Også denne regjerings oppfatning er at man må se på sammenhengen mellom handel og arbeidsstandarder. Det er av stor viktighet også i et menneskerettighetsperspektiv. Regjeringen vil arbeide for at handelssystemet ikke bare skal fremme økonomisk velstand, men også i større grad ta sosiale hensyn, herunder grunnleggende arbeidsstandarder. Dette må imidlertid ikke gå på bekostning av utviklingslandenes handelsmuligheter.

       Jeg vil følge opp dette tema i mitt innlegg på WTOs ministermøte i Genève som finner sted 18. - 20. mai. Fra norsk side vil vi ta initiativ til et seminar om arbeidsstandarder i samarbeid med ILO og med deltakelse fra myndigheter og partene i arbeidslivet både i utviklingsland og i industriland. Dette er noe jeg har drøftet med Landsorganisasjonen i Norge, og som de så på som et meget interessant initiativ, også i lys av problemene man har i WTO. Videre vil WTO- og UNCTAD-sekretariatet bli invitert til å delta. Gjennom et slikt seminar håper vi å styrke dialogen om handel og arbeidsstandarder og få frem ideer om hvordan økt samhandel kan bidra til større respekt for de grunnleggende arbeidsstandardene, samtidig som vi bidrar til å fjerne utviklingslandenes frykt for at industrilandenes interesse for spørsmålet er motivert av proteksjonistiske hensyn.

       I OECD er det siden 1994 foretatt utredningsarbeid om sammenhengen mellom handel og arbeidsstandarder, og ministermøtet har hatt arbeidsstandarder på sin dagsorden. Norge har i MAI-forhandlingene støttet forslag om bindende forpliktelser i selve avtalen for å ivareta grunnleggende arbeidsstandarder. Det er et flertall for dette i forhandlingsgruppen. Regjeringen gjentok på høynivåmøtet for MAI-forhandlingene, som fant sted 16. og 17. februar d.å., våre posisjoner om at arbeidsstandarder må innarbeides i avtalen. Også under OECDs ministermøte 27. - 28. april i år ble arbeidsstandarder omtalt som et viktig element for Norge i en MAI-avtale. I kommunikeet fra OECDs ministermøte påpekes den økte oppslutningen om at MAI-avtalen må forholde seg til arbeidsstandarder. Det vil videre arbeides med å få inn tekst om arbeidsstandarder ved revisjonen av OECDs retningslinjer for multilaterale selskaper.

       I vår multilaterale og bilaterale bistandsinnsats er det å fremme økonomisk og sosial utvikling et hovedmål, og arbeidet med arbeidsstandarder er en integrert del av den løpende bistandsvirksomheten i bl.a. Verdensbanken og i dialogen med våre samarbeidsland.

       Som det fremgår av det jeg har sagt, vil Regjeringen følge opp arbeidet med arbeidsstandarder i alle relevante fora, inkludert WTO, og under ministerkonferansen i mai. På kort sikt kan det nok være hensiktsmessig å prioritere arbeidet i ILO frem mot årets arbeidskonferanse for å få bredest mulig støtte for styrking av grunnleggende arbeidsstandarder, som en god erklæring med oppfølgingsmekanismer i ILO vil innebære.

       Jeg er også noe forbauset over at representanten Knudsen henviser til forlydender - uten at det helt blir klart hvor disse kommer fra - om vår holdning. Det er klart at det politiske « trøkket » - for å bruke et litt uparlamentarisk ord - er viktig. Jeg kan forsikre representanten Knudsen om at motivasjon og prioritering på ingen måte er lavere enn det var under den forrige regjering. Jeg har lyst til å si det nettopp fordi representanten Knudsen kjenner dette fra sin tid som handelsminister og vet hvor vanskelig dette er i WTO. Av den grunn vil jeg si at for det første må vi samarbeide, for det er ikke noen grunn til at dette skal bli et norsk innenrikspolitisk konfliktområde hvis vi virkelig mener alvor med det. For det andre er det viktig at vi ser på de ulike kanalene som jeg nå har nevnt. Der kan det hende at ILO på kort sikt kan være en nyttig kanal. Det betyr ikke at vi skal nedprioritere WTO. Vi skal sette dette på dagsordenen, vi skal holde en høy profil i WTO, men realismen i å få gjennomført standarder på kort sikt ligger nok mer i ILO. Men dette vil også kunne ha en positiv effekt på arbeidet i WTO nettopp fordi vi ønsker å se dette i sammenheng. Jeg har nær kontakt med partene i arbeidslivet om dette arbeidet.

Grete Knudsen (A) : Jeg takker utenriksministeren for kommentarene.

       I og med at arbeiderpartiregjeringen har vært sterkt involvert i dette arbeidet, kjenner vi også nyansene og vektleggingen. Og vektleggingen i retning av ILO som hovedbase er vel kjent. Men så er det bare det at ILO ikke har de samme mekanismene for å kunne implementere rettighetene i noe regelverk. Det kan faktisk bare WTO. Selvfølgelig er jeg enig i det som utenriksministeren her sier, at det er en veldig vanskelig vei. Men når utenriksministeren så klart vektlegger ILO, må jeg nok si at det er nyanser og forskjeller i oppfatningen.

       Fra vår side vil jeg igjen understreke at ILO ikke har det regelverket som kan implementere arbeidstakerrettighetene, og heller ikke virkemidlene. Når jeg også sa dette med forlydender om, er det fordi fagbevegelsen i møter er gjort kjent med instruksen for det videre arbeidet i Genève, og opplever nok på samme måte som jeg nå opplevde utenriksministeren, at det er en vektlegging på ILO-siden, som egentlig er den enkleste, men ikke på WTO-siden, som er den tyngste, og der det ikke er så mange land som har et renommé som Norge som kan gå i bresjen for det arbeidet.

       Da koker det hele ned til at det blir et spørsmål om hvordan regjeringspartiene i salen i dag stiller seg til det forslaget som er reist fra Arbeiderpartiet.

Utenriksminister Knut Vollebæk : Nå skal vel ikke jeg som medlem av Regjeringen si verken det ene eller det andre om stortingsrepresentanters stemmegivning, men hvis jeg får lov til å komme med en meningsytring, håper jeg at regjeringspartiene vil stemme for representanten Knudsens forslag. Jeg synes det er et utmerket forslag, som jeg hilser velkommen, og jeg skal prøve å gjøre det jeg kan for å følge det opp. Men jeg synes kanskje at representanten Knudsen i all redelighet og ærlighet også kunne understreket at den forrige regjeringen ikke kom så veldig langt i denne saken, og at vi her står sammen om store oppgaver.

       Jeg har hatt møter med norsk LO. Min statssekretær har hatt møte med norsk LO. Det har vært min forståelse at noe av den opplevelsen som LO har hatt, har berodd på misforståelser. Jeg skal selvsagt studere nøyere den instruksen som måtte være sendt til WTO-møtet som finner sted neste uke. Nå skal jeg selv delta der og holde et innlegg, så jeg kan jo sørge for at i hvert fall det som jeg sier selv, er i tråd med det jeg ønsker, selv om det skulle være noe i instruksen som jeg av en eller annen grunn har oversett.

       Men jeg synes kanskje at det som er det aller viktigste her, er: Vi vektlegger ikke ILO mer enn WTO. Det har jeg lyst til å slå fast helt klart! Vi vektlegger WTO like meget som den forrige regjering gjorde, og vi skal fortsette å vektlegge det. Men som representanten Knudsen er kjent med, har vi ikke greid å komme noen vei i WTO. Det betyr selvsagt ikke at vi skal redusere vekten. Jeg går ut fra at alle her i denne sal er enige om at det er viktig å opprettholde prinsipielle holdninger og gi uttrykk for dem, men det er vel enda viktigere å få noe gjort? Og hvis vi i første omgang kan få gjort noe i ILO-sammenheng, vil vi jo prøve det. Her må vi bruke ulike kanaler. Vi må bruke ulike fora. Vi må gjøre hva vi kan. Og vi tror, som også representanten Knudsen sa i sitt første innlegg, at nettopp samspillet ILO-WTO er interessant. Og kan vi få til noe i ILO, vil dette også kunne ha en « spill-over »-effekt - for å bruke et godt norsk ord - inn på WTO, og det vil vi følge opp. Jeg har, som jeg nevnte innledningsvis, drøftet konkret med representanter for LO hvordan vi skal greie å komme videre med dette. Vi ble enige om et slikt seminaropplegg. Dette skal vi følge opp. Og jeg kan forsikre både representanten Knudsen og andre her i denne sal at vi ikke vil vektlegge dette mindre. Men jeg kan dessverre ikke love - det tror jeg representanten Knudsen vil forstå - hvor langt jeg kommer, verken i løpet av inneværende år eller neste år.

Marit Nybakk (A) : La meg først gi ros til interpellanten for å ha tatt opp spørsmålet om arbeidstakerrettigheter i forkant av WTOs ministermøte.

       Arbeidet for at faglige rettigheter skal ses på som en ubrytelig del av de grunnleggende menneskerettighetene, er en viktig oppgave for internasjonal fagbevegelse, men ikke bare for den, det er også viktig for alle oss som er opptatt av menneskeverd og av global rettferdighet.

       Globaliseringen og den teknologiske utviklingen betyr at produkter og tjenester kan produseres hvor som helst, med ressurser hvor som helst fra, av en bedrift lokalisert hvor som helst, til en kvalitet vi finner hvor som helst, for å bli solgt hvor som helst. Også markedene er blitt globale i TV- og dataalderen.

       På verdenskongressen til den Frie Faglige Internasjonale i 1996 ble det dokumentert hvordan presset på arbeidstakerne og fagforeningene hadde økt mange steder i verden. Fragmentering av ansettelsesforhold, økt produksjonstempo, manglende utbetaling av lønninger, slik vi vet det er enkelte steder nå, fagforeningsknusing og utbytting av barn er bare noen eksempler på dette.

       Jeg vil få understreke at svaret ikke ligger i en reversering av prosessen med å åpne markedene. Svarene ligger i strengere internasjonale regler for å sikre arbeidstakere grunnleggende rettigheter. ILO-standarder må altså inn i WTO. Slike standarder vil også kunne hindre utbytting av barn som arbeidskraft i profittøyemed. Fra vår del av verden vet vi at innføringen av lover og regler i forhold til barnearbeid var et viktig skritt for å få slutt på utbyttingen av barn i en rekke farlige industrier. Blant annet gjelder det gruvedrift. Hvis vi får til klare arbeidsstandarder i internasjonal handelspolitikk, kan det bety et tilskudd også til begrensning av barnearbeid.

       Like viktig er det at vi yter bistand til utdanning, til opplæringsprogrammer, til arbeidsinspeksjon og til etablering av små håndverks-, landbruks- og industritiltak for å hindre at familiene er økonomisk avhengig av at barna arbeider. Norsk fagbevegelse er allerede i gang med slike prosjekter i India og Pakistan.

       Siden vi i går hadde en bistandsdebatt, vil jeg også understreke betydningen av f.eks mikrokreditter som viktige redskap for å skape små foretak og arbeidsplasser i nærmiljøene. Ikke minst gjelder det kvinner. Det betyr også at familiene vil få et inntektsgrunnlag som gjør at barna kan gå på skole istedenfor å måtte tjene til livets opphold både for seg selv og familien.

       Norge har altså engasjert seg med betydelig bredde gjennom flere regjeringer i spørsmål som gjelder rettigheter for arbeidstakere, og særlig når det gjelder barnearbeid. Også her støter vi dessverre på betydelige problemer, fordi forskjellene ikke bare gjelder praksisen, men selve oppfatningen av hvordan barn f.eks bør trekkes inn i arbeidet med å sikre familien et tilstrekkelig livsgrunnlag. Her er det viktig at vi klarer å kombinere våre klare synspunkter og prinsipper, som går i favør av barnets rettigheter og barnets behov for personlighetsutvikling, med den virkelighet og kultur som barnearbeideren står i, slik at vi kan bidra konstruktivt til de endringer i holdninger og praksis som er ønsket i land der barnearbeid fremdeles tillates.

       Som utenriksministeren nå har gjort rede for, er det en betydelig motstand mot å diskutere spørsmålet om arbeidsstandarder i WTO. Det gjelder ikke bare utviklingslandene, som er redd for en kobling mellom internasjonal handel og arbeidsstandarder og for at de skal bli utnyttet proteksjonistisk, men også i-landene mener at dette ikke bør inn i en WTO-sammenheng, men diskuteres f.eks innenfor ILO.

       Som utenriksministeren gjorde rede for, er sentrumspartienes og Regjeringens syn at disse spørsmålene er av så stor betydning at en bør bruke hele bredden av relevante, internasjonale organisasjoner for å få gjennomslag. Det gjelder ILO, det gjelder OECD, men det gjelder også WTO.

       Utenriksministerens positive svar på interpellasjonen viser at det nå ikke føres noen ny politikk på dette området i forhold til den den forrige regjeringen førte. Jeg hører at representanten Knudsen mener å registrere en nyanseforskjell. Henne om det! Men det er intet - verken i vår holdning eller i utenriksministerens svar - som gir grunnlag for en slik oppfatning.

       Grete Knudsens forslag innebærer således politisk sett ikke noe nytt, men som en nyttig påminnelse er det greit at forslaget fremmes. Sentrumspartiene vil samlet stemme for forslaget.

Erna Solberg (H) : La meg få understreke at jeg tror det er bred politisk støtte til spørsmålet om at man også innenfor et handelspolitisk regime må ta hensyn til at grunnleggende menneskerettigheter respekteres. En del av de menneskerettighetene er etter vår mening rettigheter som er knyttet til arbeidstakerrettigheter, retten til muligheten til å organisere seg, til kollektive forhandlinger og ikke minst retten til å ha et noenlunde anstendig arbeidsmiljø, slik at man ikke blir totalt utnyttet, som vi ser en rekke eksempler på. Det gjør at Regjeringen har vår støtte til å jobbe med disse spørsmålene på internasjonalt plan.

       Jeg forstår at den store diskusjonen her - i den grad det er en stor diskusjon - dreier seg om en subtil vektlegging mellom WTO og ILO. Det er klart at WTO er en mer effektiv organisasjon, men det er også en organisasjon basert på enstemmighet. Jeg har stor forståelse for at u-land da - ikke minst med en del u-lands synspunkter på at dette kan fremstå som nye handelshindringer for deres produkter - faktisk vil benytte seg av den muligheten de har til ikke å være med på at disse mekanismene skal inn i et handelsregime. Det gjelder også industrialiserte land, som på andre områder er opptatt av f.eks å få miljøhensyn inn i regimet. Min oppfatning av dette er at det viktigste er at man faktisk jobber der det er mulig å få noe gjort. Jeg tror nok at selv om vi skal gjøre et godt arbeid for å få dette inn i handelsmekanismene, er det et langt løp å gå. Da er nettopp arbeidet innenfor ILO ganske viktig.

       Jeg har lyst til å referere fra et besøk som kommunalkomiteen nylig var på hos ILO, hvor vi fikk et ytterligere argument for at ILO kanskje kunne ha større og bredere effekt når det gjelder barnearbeid, enn bare å fokusere på handelsmekanismer. Nettopp fordi en så liten del av virksomheten i mange av de landene som har et stort barnearbeidproblem, faktisk er konkurranseutsatt og en del av verdensøkonomien, vil eventuelle tiltak der kanskje ikke være rettet mot de områdene hvor det er størst problemer knyttet til barnearbeid. Ikke til fortrengsel for arbeidet innenfor WTO, men arbeidet i ILO kan kanskje - hvis man kan få respekt for deres konvensjoner og arbeid, ikke minst i spørsmål knyttet til barnearbeid, gi andre effekter enn det som arbeidet gjennom WTO gir.

Bjørnar Olsen (A) : Arbeid, arbeidsforhold og arbeidstakers rettigheter er for oss en stor grad av selvfølgelighet. Det er jo ikke slik i mange andre land. Derfor er interpellasjonen i dag viktig, og interpellantens forslag og innlegg synes jeg er en god anledning til å sette spørsmålet om arbeidsrettigheter i et internasjonalt perspektiv på dagsordenen også her i huset.

       De organisasjonene som her har vært omtalt - WTO, OECD og andre - har vel, med all respekt å melde, gjennom tidene vært mer opptatt av andre standarder og andre rettigheter enn dem vi diskuterer her i dag. Når det er sagt, er det også slik at disse spørsmålene er - og bør være - så viktige at heller ikke disse organisasjonene bør være uprøvd som mulige fora for å få gjennomslag i et internasjonalt perspektiv for at arbeidstakers rettigheter og arbeidsstandarder kan bli en del av diskusjonen.

       WTO er jo en organisasjon for handel og handelsrelasjoner. Jeg synes det er betimelig at den blir utfordret til å løfte inn noen andre elementer i organisasjonens arbeid og mellom de land som er tilsluttet det arbeidet. Man har her en unik mulighet til å kombinere WTOs og f.eks. ILOs arbeid, og derigjennom forhåpentligvis få større gjennomslag for viktige spørsmål.

       Som forrige taler nevnte, var kommunalkomiteen for en tid tilbake i Genève og traff representanter for ILO, der spørsmålet om barnearbeid og andre viktige spørsmål ble diskutert. La meg også si at vi der hadde anledning til å møte noen av de nordmenn som sitter sentralt i WTO og sentralt når det gjelder Norges forhold til WTO. Mitt inntrykk er at det fra disse embetsmennene signaliseres at det innenfor WTO kan være betimelig og tidsriktig å holde presset oppe i de spørsmål som interpellanten tar opp. Da må man naturligvis ikke forsøke - slik jeg oppfattet utenriksministeren - å flytte den muligheten over til ILO alene. Jeg tror et felles press gjennom begge disse to organisasjonene og i de møter som skal holdes i disse organisasjonene i nær framtid, kan være med på å gjøre at det spørsmålet som arbeiderpartiregjeringen fram til regjeringsskiftet holdt høyt, også vil holdes høyt i kommende debatter i et internasjonalt forum.

Grete Knudsen (A) : Jeg synes det er veldig bra at utenriksministeren, og også Steensnæs på vegne av regjeringspartiene her i Stortinget, så klart understreker at det på dette området ikke er noen forskjell mellom den forrige regjeringen og denne regjeringen - ikke en gang i nyansene. Også her i debatten, selv om det ikke er så mange som har deltatt, er det klart nyanser - spesielt det som kommer fra Høyre - når det gjelder vektleggingen. Det er på en måte det arbeidet som er vanskelig. Jeg er helt enig med utenriksministeren i at det er snakk om de små skritt, det tar tid, og det er et veldig tungt arbeid, og da blir også strategien og vektleggingen, altså hva man

       egentlig setter i fokus, så avgjørende. Det er såpass mange sprikende interesser i ulike organer, at det er nødvendig at den politiske innsatsen rettes mot WTO. Det er kanskje i underkant av 500 konserner i verden som kontrollerer 60 %, og kanskje mer enn det, av verdenshandelen. Det er altså veldig få konserner som faktisk får en stor innvirkning på arbeidsfolks muligheter og på velferdsutviklingen i de landene. Ikke i noe annet organ kan vi få til politiske kjøreregler for disse statsløse konsernene, som mer og mer vokser frem med stor makt, enn faktisk i WTO. Og da snakker vi om de helt alminnelige og selvfølgelige tingene, som organisasjonsfrihet og ikke-diskriminering på grunn av politisk overbevisning eller tro, og vi snakker på sikt om å arbeide systematisk for å forby barnearbeid - som jo er helt selvfølgelige områder for oss. Jeg er glad for at den uroen den norske og internasjonale fagbevegelsen har følt den siste tiden, er ubegrunnet, og at instruksen i så måte i tilfelle blir gjennomgått på nytt. Jeg er meget glad for at regjeringspartiene vil stemme for forslaget.

Utenriksminister Knut Vollebæk : La meg først få lov til å takke interpellanten for interpellasjonen. Jeg synes dette var en fin anledning for Regjeringen til å gi uttrykk for sitt syn. Debatten har vist at det er bred støtte i Stortinget for det synet som både den forrige regjeringen hadde, og som denne regjeringen har, og som kan være det norske syn i veldig stor grad når det gjelder å vektlegge arbeidsstandarder i internasjonale sammenhenger i ulike fora.

       Jeg er enig med representanten Bjørnar Olsen, som sa at det er viktig med et felles press i ulike organer. Jeg skal ikke si det så sterkt som at det er en nøkkel, men i hvert fall tror jeg det er et veldig viktig bidrag til å finne en løsning. Jeg har full forståelse for representanten Knudsens understrekning av betydningen av hva man har i fokus, og jeg kan love at vi fortsatt skal ha WTO i fokus. Jeg er også glad for at det ble gjort klart at man også fra Arbeiderpartiets side erkjenner de vanskelighetene man har med å få gjort noe, nettopp på grunn av strukturen i WTO. Vi skal, som jeg sa, fortsette å fremheve dette i WTO, men jeg tror kanskje at man da også aktivt bør bruke andre kanaler for å synliggjøre denne holdningen gjennom tiltak. Det kan kanskje ha en positiv virkning, ikke minst overfor utviklingsland, at man viser at den frykten som utviklingslandene har for at vi fra den rike, industrialiserte verden skal bruke krav om arbeidsstandarder som en unnskyldning for diskriminering, ikke er begrunnet. Det er noe vi vil arbeid videre med, ikke bare bilateralt i bistandssammenheng ved å legge til rette for seminarer, kompetanseheving og forståelse, men også gjennom andre fora, som f.eks. ILO. Jeg ser frem til det samarbeidet vi kan ha med partene i næringslivet og ikke minst den norske fagbevegelsen når det gjelder å forberede og gjennomføre seminarer nettopp med sikte på å fremme arbeidsstandarder både i WTO og ellers i internasjonale sammenhenger.

Presidenten:

       Interpellasjonsdebatten er dermed omme.

       (Votering over forslag, se side 3051 f.)