Inger Stolt-Nielsen (H) (ordfører for saken):

       En melding om målbruk i offentlig tjeneste skal tjene flere formål. Den skal fortelle Stortinget i hvilken grad mållovens bestemmelser følges opp av den offentlige forvaltning, den skal gi et bilde av språkutviklingen i forvaltningen, og den skal beskrive de utfordringer forvaltningsspråket står overfor i et samfunn i rask endring.

       St.meld.nr.13 er i så måte et grundig arbeid. Det har vært satt inn betydelige ressurser for å sikre at mållovens bestemmelser følges, og man kan vel gjerne sette spørsmålstegn ved om det er hensiktsmessig å sette inn så store ressurser for å telle hvor mange sider det enkelte kontor produserer på henholdsvis bokmål og nynorsk. Men mållovens bestemmelser er en realitet, og enhver lov fordrer oppfølging dersom den skal ha noen mening.

       I komiteen hersker det litt ulike meninger om betydningen av statlig styring og kontroll med utviklingen av norsk språk. Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti synes å ha en klokkertro på at norsk språkutvikling er best tjent med en fullstendig statlig kontroll, og at utviklingen bør styres fra departementskontorene. I Høyre mener vi at departementene har viktigere ting å drive med; ikke fordi vi mener språket vårt er uviktig, så langt, langt derifra, men vi mener at språket utvikles best gjennom bruk, av alle dem som bruker det, og vi føler oss slett ikke overbevist om at byråkratene alltid er de som har det fineste øre for hva som er godt norsk. Det er beklageligvis slik at en god del av den nynorsken som produseres i enkelte offentlige organ, er av - man må nesten ha lov til å si det - en elendig språklig kvalitet. Her mener vi Norsk språkråds oppgave ligger. Språkrådet bør kvalitetssikre den offentlige språkbruken, for intet skader nynorsken mer enn dårlig språk. Derfor mener vi at den kompetanse som Språkrådet besitter, må brukes i arbeidet med å utvikle gode språkverktøy på begge målformer, og så får den enkelte etat selv ta ansvaret for at kontorene følger kravene til veksling mellom målformene.

       I 1994 ble en del av tilsynsfunksjonene med oppfølgingen av målloven lagt til Språkrådet - den del av tilsynsfunksjonen som er utenfor selve departementene. Samtidig ble det besluttet å utvide tilsynet i forhold til det som hadde vært praksis til da. Denne utvidede tilsynsordningen avdekket en mangel på bevissthet om lovens virkeområde, og organer som tidligere ikke følte at loven angikk dem, kom under kontroll, og de språklige kontrollrutinene ble forbedret. Komiteen er tilfreds med dette, og alle - unntatt Fremskrittspartiet - ser det som viktig at departementet nå vil ta et krafttak for å få på plass internkontrollrutiner som både kan lette tilsynsarbeidet og gjøre det enklere for det enkelte kontor å forholde seg til målloven på en grei og ryddig måte.

       Det fremkommer av stortingsmeldingen at det har vært en viss usikkerhet i enkelte organer om hvilke dokumenter som omfattes av målloven. Det er klart at informasjonsmateriell som retter seg mot store befolkningsgrupper, faller inn under lovens virkeområde, og det bør være organet selv, eventuelt i samarbeid med det tilhørende departement, som beslutter avgrensningen. Men Høyre ser det ikke som formålstjenlig at en tolker mållovens virkeområde utvidende. Fra Høyres side er det derfor pekt på et eksempel fra Havforskningsinstituttet, der forskningsrapporter er talt med i statistikken. Vi mener at forskningsrapporter stort sett ikke henvender seg til store befolkningskategorier, men til departementer og andre forskningsmiljøer, og derfor ikke bør underlegges mållovens vekslingskrav, da forskeren selv må ha frihet til å uttrykke seg i det språk han eller hun føler seg mest bekvem med. Dette eksemplet mener vi klart viser at det er uheldig når departementet har delegert tilsynsansvaret til Språkrådet. Det må være den instans som har instruksjonsrett over tjenestemennene, som både foretar avgrensing av mållovens virkeområde og har kontrollansvar for oppfølgingen.

       Fra Mållagets side er det pekt på at barn og unge har behov for å se sitt eget språk i bruk, og det fremheves at målloven er et egnet virkemiddel for at ungdom som har nynorsk som hovedmål, oftere skal møte sitt eget språk. I Høyre tror vi at den offentlige målbruk i dokumenter generelt har relativt liten betydning i forhold til de private målvalg den enkelte foretar. Vi kan heller ikke se at det er statens oppgave å styre den enkeltes målvalg. Likevel må nynorsk som mindretallsspråk få ha et særskilt vern i den offentlige forvaltning. For eksempel kan målbruk i stillingsannonser ha en sterk signaleffekt til unge mennesker. Derfor mener både Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti at det påhviler administrasjonen et klart ansvar for å utforme stillingsannonser slik at ingen som har nødvendige faglige kvalifikasjoner, føler seg diskvalifisert på grunn av egen målform. Når stillingen krever det, bør det rutinemessig opplyses at søkeren må beherske begge målformer. Det er ikke noe urimelig krav i et land hvor nynorsk har vært obligatorisk skriftspråk i 100 år.

       Språkveksling i stillingsannonser kan være kvantitativt likelig fordelt. En annonse på nynorsk vil ikke hindre en bokmålsbruker i å søke, men det vil være et klart signal til nynorskbrukere om at deres språklige kompetanse er verdifull.

       Mållaget har fremsatt et ønske om at minstekravet for bruk av nynorsk i den offentlige forvaltning skal heves fra dagens minst 25 % til 40 %. Under høring i komiteen ble det lagt frem statistisk materiale som viser at tilslutningen til nynorsk i befolkningen i dag ligger et sted mellom 10 % og 15 %. I Høyre mener vi at denne realiteten tilsier at en nynorskprosent på rundt 25 i tilstrekkelig grad ivaretar det mindretallet som har nynorsk som hovedmål. Det er ikke noe mål i seg selv å øke nynorskprosenten vesentlig over 25.

       Når det i stortingsmeldingen vises til at det er vanskelig å opprettholde tilstrekkelig nynorskkompetanse i statsorganene dersom krav til bruk av nynorsk er lavere enn 25 %, mener vi at det har langt større betydning at krav til nynorskkompetanse for de som ansettes i organene, rutinemessig settes inn i stillingsannonsene.

       Stortingsmeldingen gir en grundig fremstilling av de utfordringer vi står overfor i forhold til utviklingen av IT-samfunnet. Komiteens flertall har merket seg at departementet i en ny handlingsplan har gitt spørsmålet om det norske språk i forhold til den nye teknologien bred omtale. Flertallet støtter arbeidet for å styrke norskspråklig programutvikling og norskspråklige utgivelser på cd-rom.

       Bruk av edb og andre nye former for elektronisk kommunikasjon gir nye rammer for språklig virksomhet, og en stadig større del av tekstene som blir laget i offentlig og privat virksomhet, foreligger i dag som elektroniske dokumenter. Dette skulle også gjøre det atskillig enklere å få flere dokumenter produsert på nynorsk.

       Den teknologiske utviklingen med relevans til norsk språk går så raskt at det kan være nødvendig å iverksette nye tiltak på en rekke områder. Da er det viktig å kunne gi både nynorsk- og bokmålsbrukere gode språkverktøy til støtte for språkbehandlingen både i offentlig og privat virksomhet. Dette er en problematikk som går langt utover målbruken i offentlig tjeneste, og en regner med at departementet kommer tilbake til saken på egnet måte.

       Det har fra departementets side vært hevdet at det nå er behov for å nedsette en arbeidsgruppe for nærmere å vurdere mållovens virkeområde, fordi det er en del bedrifter og virksomheter som stadig utskilles fra staten. Høyre ser ikke behov for dette, i og med at man i en virksomhet hvor staten har aksjemajoritet, ved styrevedtak selv kan avgjøre hvilken målform man vil ha. Men dersom en slik arbeidsgruppe skal nedsettes, vil en fra Høyres side understreke behovet for at både bokmåls- og nynorskbrukere har sine interesseorganisasjoner representert. Det som er antydet i meldingen, er at bare Mållaget skal være representert, og hensett til at nynorskbrukerne utgjør 10-15 % av befolkningen, mens bokmålsbrukere utgjør 85-90 %, synes vi det vil være klart urimelig om det nedsettes en arbeidsgruppe der bokmålsinteressene ikke er representert.

       På tampen av innlegget mitt vil jeg fremme et par forslag som jeg har omgjort til oversendelsesforslag. Forslag nr. 1 går på Norsk språkråd:

       « Det henstilles til Regjeringen å sørge for at Norsk Språkråd frigjøres fra kontrolloppgaver i forhold til oppfølgingen av mållovens bestemmelser. De frigitte ressurser overføres til sekretariatet i Norsk Språkråd for økt innsats i forbindelse med de utfordringer norsk språk står overfor på IT-sektoren. »

       Forslag nr. 2 lyder:

       « Det henstilles til Regjeringen å sørge for at ved eventuell nedsettelse av komite for vurdering av mållovens virkeområde må begge målformers interesseorganisasjoner være representert. »

       Ursula Evje hadde her overtatt presidentplassen.

       Vi har i våre merknader valgt en litt annen form enn de øvrige partiene. Blant annet har flertallet kritiske merknader til enkelte departementer som har vært svake i forhold til målsettingen om 25 %. Vi i Arbeiderpartiet har ikke noe behov for å henge ut enkelte departementer sterkere enn andre. For oss er det viktig å påpeke at når regelverket brytes, er det brutt. Om det er med 1 % eller 20 %, er for så vidt uvesentlig. Vi kan ikke være bekjent av at noen bryter regelverket, og det er den enkelte statsråds oppgave å legge til rette slik at det er mulig for alle å følge opp de kravene vi stiller til veksling mellom våre to språk. Både offentliggjøring av målbruksstatistikken hvert år og forskriftsfestet påbud om rutiner for språkveksling kan virke hensiktsmessig i så måte.

       Rutiner og planer for oppfyllelse av de mål vi har, virker dårlig ivaretatt når vi leser meldingen. Derfor er det viktig at vi nå får etablert rutiner og lagt planer slik at disse kan brukes som verktøy for å bedre situasjonen og fremtidsutsiktene for det norske språket.

       Det norske språket som helhet, og spesielt nynorsk, er i en vanskelig situasjon nå når globalisering og IT gjør vårt samfunn stadig mer internasjonalt. Derfor er det viktigere enn noen gang å følge opp det lovverket vi tross alt har. Derfor er vi glad for at Regjeringen nå signaliserer en sterkere fokusering på dette, og vi forventer at man følger dette nøye opp framover, enten det er snakk om Språkrådets arbeid eller arbeidet med å legge til rette programvare for begge språkene.

       Men informasjonsteknologien gir også muligheter. Det bør etter hvert være en smal sak å kunne etablere eller anskaffe programvare som gjør det mulig å oppfylle de minstekravene som loven setter. Det bør også lette arbeidet for de ansvarlige i det offentlige, slik at folk får svar og annet materiell i den språkform de ønsker. Jeg regner med at det også blir arbeidet med dette i forbindelse med den handlingsplanen som Regjeringen varsler.

       Når det nå settes i gang en egen arbeidsgruppe for å gå gjennom lovens virkeområde, kan dette også bidra til en sterkere fokusering på lovens intensjoner. Fra Arbeiderpartiets side vil vi ikke nå forskuttere denne arbeidsgruppens konklusjoner og vil derfor heller ikke gi noen spesielle signaler om enkelte bedrifter eller andre statstilknyttede virksomheter. Derimot må det være lov å presisere at når vi omorganiserer virksomheter for at de skal kunne operere i konkurranse med private, kan vi ikke samtidig pålegge dem en masse andre hensyn. Da er det faktisk et bedre alternativ å styrke innsatsen på andre områder.

       La meg avslutte med å minne om at målarbeid vil bli stadig viktigere, og jeg tror ikke det er noen løsning bare å vedta en lov. Tvert imot vil det nok fremover bli stadig viktigere at målarbeidet integreres i andre områder som vi også jobber med til daglig.

       Så til slutt en liten stemmeforklaring i forhold til Høyres forslag. Forslag nr. 1, som går på ikke å legge kontrolloppgavene til Norsk språkråd, er vi uenig i. Vi støtter Regjeringens opplegg på det området, og mener det er det beste. Vi vil derfor stemme imot dette.

       Når det gjelder forslag nr. 2, oppfatter vi dette som departementets oppgave. Vi har full tillit til at departementet er i stand til å sette sammen en arbeidsgruppe for best å oppfylle det som er arbeidsgruppens målsettinger. Vi vil derfor også stemme imot det.

Per Roar Bredvold (Frp) : Når det gjelder kravet om minst 25 % av hver - eller kvar - målform i rundskriv, kunngjøringer, informasjonstilfang o.l., vil jeg dessverre bryte dette, ikke fordi jeg ønsker det, men fordi jeg vil bruke den målform som ligger meg nærmest. Fremskrittspartiet er av den oppfatning at det er slik det bør være. Vi prater og skriver det som ligger oss nærmest, uten at staten skal telle våre ord, om de er på den ene eller den andre målform.

       Formålet med målloven er nettopp å sikre retten for den enkelte språkbruker til å kunne bruke og motta den målform man ønsker, samt en viss balanse i den totale bruken av de to målformene. Men er det riktig, slik Fremskrittspartiet spør, at dette skal bestemmes av staten, og at det dermed skal tvinges på den enkelte hvilken målform han eller hun egentlig ønsker? Nei, mener Fremskrittspartiet.

       Godt språk vil alltid være viktigere enn målform, og dårlig nynorsk f.eks i forvaltningen vil skade holdningen til nynorsk mer enn manglende oppfølging av målloven. Fremskrittspartiet registrerer at tilslutningen til nynorsk i befolkningen ligger et sted mellom 10 og 15 %. Mange skoleelever opplever i dag kravet om tvungen sidemålsopplæring som urimelig, da de mener de aldri vil få bruk for det.

       Fremskrittspartiet viser til at nynorsk og bokmål er likestilte språkformer i Norge. Språkene er så lik hverandre at det ikke er vanskelig for nordmenn å forstå begge, uavhengig av hvilken språkform vi har som vårt hovedmål. Fremskrittspartiet finner det følgelig naturlig at de to språkformene får utvikle seg fritt uten offentlige reguleringer som bestemmer bruken. Innenfor offentlig forvaltning vil det være naturlig at den enkelte tjenestemann selv får velge hvilken språkform man ønsker å bruke i sin korrespondanse. Det viktigste er at man benytter et korrekt og godt norsk, og uttrykker seg presist og lett forståelig, uavhengig av om det er på nynorsk eller bokmål.

       Fremskrittspartiet mener følgelig at det er unødvendig med en egen lov som regulerer målbruk i offentlig tjeneste. Den nåværende målloven virker fordyrende og byråkratiserende på offentlig virksomhet. I dag følges ikke alltid loven, selv ikke av tjenestemenn som er ansatt ved offentlige kontorer. Dersom loven skal følges, tror Fremskrittspartiet at det er nødvendig med dyre kontrollrutiner.

       Fremskrittspartiet har merket seg at departementet vil nedsette en arbeidsgruppe for nærmere vurdering av mållovens virkeområde, og at denne vurdering gjelder bedrifter og virksomheter som er utskilt fra staten. Dersom departementet mener det er behov for en bredere gjennomgang, vil Fremskrittspartiet bemerke at Riksmålsforbundet må være representert i arbeidsgruppen på lik linje med Noregs Mållag, da disse organisasjoner er å anse som likeverdige språklige interesseorganisasjoner.

       Fremskrittspartiet er også uenig i at statlige bedrifter som er blitt aksjeselskap, legat i stiftelse e.l., skal underlegges lov om målbruk i offentlige tjenester. Fremskrittspartiet mener derfor at loven bør oppheves, og at offentlig ansatte bør ha mulighet til selv å velge språkform ut fra alminnelige hensiktsmessighetsbetraktninger.

Anne Lise Lunde (KrF) : St.meld.nr.13 om målbruk i offentleg teneste viser at det manglar mykje på at statsorgana samla sett lever opp til kravet om minst 25 % av kvar av målformene nynorsk og bokmål i rundskriv, kunngjeringar, informasjonsmateriell o.l. Framgang har det vore, men varierande i dei ulike departementa. Det er no viktig at tiltak innanfor departementa blir gjennomførte.

       Kristeleg Folkeparti vil peike på at det må etablerast og innarbeidast gode interne rutinar på dette området. At rutinar blir etablerte og haldne ved like, er eit klart leiaransvar. Lova sitt forskriftskrav burde ikkje vere tyngjande, men positivt for statsorgana våre.

       Målbruk i stillingsannonsar er eit område som det straks kunne gjerast noko med. Her burde det gjerne vere bortimot likt fordelt mellom målformene nynorsk og bokmål. Kven kan ta skade av om det var slik?

       Tenestemenn som skal utføre tekstarbeidet, må få gode tilbod om opplæring i norsk språkbruk. Tilbod som organisasjonen Landssamanslutninga av nynorskkommunar har i form av kurspakkar, bør bli vurderte. Det er svært aktuelt med eit tilbod innanfor nynorsk kompetanse.

       Informasjonsteknologien sine utfordringar for det norske språket er grundig framstilte i stortingsmeldinga. Det hastar med å gjere noko aktivt med dette, både med å førebyggje, styrkje og å fremje god norsk språkbruk. Bruk av edb og andre former for elektronisk kommunikasjon har gitt oss heilt nye rammer for norsk språkbruk både i offentleg og i privat sektor. Kristeleg Folkeparti meiner det er grunn til raskt å vurdere å vedta ei større nasjonal satsing på dette området. Målet må vere å kunne gi både nynorsk- og bokmålsbrukarane gode reiskapar til støtte i bruk av språket - i arbeid, i skule og i fritid.

       Verkeområdet for mållova skal vurderast av ei arbeidsgruppe. Kristeleg Folkeparti meiner at lova bør endrast, slik at alle føretak, aksjeselskap, legat og stiftingar der staten eig meir enn halve verdien av selskapet, blir omfatta av lova. Det er viktig at begge målformene viser seg fram via slike føretak og selskap.

       Kristeleg Folkeparti meiner at Norsk språkråd må ha rammer som gjer det i stand til å få fram og vektleggje tiltak som sikrar det norske språket og gjer det like aktuelt i framtida som det er i dag. Norsk språkråd må utfordrast til å arbeide meir utoverretta gjennom informasjon og haldningsskapande arbeid i tida framover.

       Heile St.meld.nr.13 om målbruk i offentleg teneste viser at det må fokuserast på norsk språk og nynorsk spesielt. Stortinget bør her i dag slutte seg til konklusjonane og tiltaka som er lagde fram i meldinga frå Kulturdepartementet.

       Det er eit felles nasjonalt ansvar å sikra og styrkja nynorsk språk. Første gongen Stortinget vedtok jamstilling mellom bokmål og nynorsk var på 1880-talet. Likevel er det ennå mykje att før jamstillingsmålet er nådd.

       Det finst også andre viktige grunnar til at måljamstillingsvedtaket vert respektert. Mållova er sentral for vår evne til å ta vare på kulturarven og identiteten vår. Eg tykkjer dette er svært viktig. Me står overfor ein periode med svært sterk internasjonalisering og påverknad frå utlandet. Då er det viktig at nynorsk språk og litteratur får dei beste vilkåra for å verta sikra og styrkt i åra som kjem. I denne samanhengen er det viktig at mållova vert følgd.

       Eg har elles merka meg at somme likar å bruka omgrepet « språkleg minoritet » om nynorsken. Her er det viktig å slå fast i alle retningar at nynorsk er ei jamstilt målform på alle område i samfunnslivet.

       Elles må det stillast dei same krava til oppfølging av mållova som til lover elles. Når meldinga påviser brot på mållova, syner det at kontrollfunksjonen må styrkjast. Det er alvorleg om departementa ikkje tek sitt klare ansvar for å etablera interne rutinar som sikrar at forvaltningslovene vert følgde. Dette kan elles ha ein sterk smitteeffekt nedover i organisasjonen. Her er arbeidet til Norsk språkråd viktig. Dei må derfor setjast betre i stand til å arbeida med tiltak for å sikra at norsk også i framtida vil opplevast som eit fullgodt kultur- og bruksspråk.

       Det bør elles vurderast korleis ein skal reagera på brot på mållova. I 1994 fekk Norsk språkråd eit nytt ansvarsområde - ein del av dette er tilsyns- og informasjonsoppgåver i samband med lova. Resultatet av dette er at det nå finst betre data om praksisen i statsorgana, og dermed er det betre grunnlag for å setja i gang dei rette tiltaka. Det har vore svært nyttig at både Norsk språkråd og departementet har kontrollfunksjonar i forhold til mållova. Derfor er eg ueinig i forslaget frå Høgre om at Språkrådet vert frigjort frå desse oppgåvene.

       Det må elles vera rett når ein ser kor liten respekt det er for vedtekne lover, som i dette tilfellet, at ein vurderer praksis og eventuelle verkemiddel som kan gi resultat i høve til lova. Det bør også vera i lovgivarane si interesse. Måtar å gjera dette på kan vera sanksjonar eller målombod. Eg er derfor glad for at eit klart fleirtal i komiteen, alle utanom Framstegspartiet, seier:

« For å føra tilsyn med mållova trengst det sanksjonar. Dette ser ut til å vere nødvendig både for å få inn rapportar i rett tid, og i samband med brot på mållova. »

       Det er særleg to målgrupper som er viktige for språkvernarbeidet: dei som har sterk påverknad her som offentleg tilsette på alle plan, og dei som er særleg utsette for påverknad, som born, unge og studentar.

       Dei seinare åra har utviklinga i retning fristilling av statleg verksemd skote ny fart, ikkje minst på samferdselssektoren. Det har gitt grunn til tvil om verkeområdet for mållova. Dette har igjen skapt gråsoner som gjer situasjonen uklar, og samtidig har det lagt hindringar i vegen for tilsynsarbeidet. Eg er klar over at departementet nå vil setja ned ei arbeidsgruppe for å sjå på dette og eventuelt koma tilbake til Stortinget med framlegg til lovendringar.

       Senterpartiet meiner at mållova må gjelda alle føretak, aksjeselskap, legat og stiftingar der staten eig meir enn halve verdien av selskapet. For å signalisera at dei to målformene kan brukast i alle samanhengar, er det viktig at dette vert avspegla i alle verksemder der staten er involvert.

       Eg er elles klar over at tre fjerdedelar av dei tilsette i departementa føler seg usikre i nynorsk - etter ein statistikk. Derfor er det så viktig at nettopp desse får tilbod om kurs for å meistra dette betre. I tillegg er eg kjend med at Landssamanslutninga av nynorskkommunar har opplegg for opplæring i nynorsk for kommunalt tilsette. Dette bør nyttast mykje meir då det oftast skortar på nynorskkunnskapar også hjå kommunalt tilsette.

       Ei av dei nye utfordringane nå er dessutan at bruk av edb og andre nye former for elektronisk samband har gitt heilt nye rammer for språkleg verksemd. Nå vert ein stadig større del av tekstane i både privat og offentleg verksemd lagd ut som elektroniske dokument på engelsk. Dette kan få både privatpersonar og verksemder til å nytta engelsk også i innanlands korrespondanse. Dersom ein ikkje er klar over dette og går inn med aktive tiltak raskt, kan det få dramatiske verknader for norske språktilhøve, ikkje minst for jamstillingsarbeidet.

       Elles går den teknologiske utviklinga nå så raskt at det er nødvendig å setja i verk nye tiltak på ei rekkje område. Derfor er eg glad for at Regjeringa nå går inn for eit offensivt handlingsprogram der ei rekkje verkemiddel vert tekne i bruk, også økonomiske. Det er nå meir enn nokon gong viktig å rusta oss til kamp for i det heile å kunna nytta norsk på alle bruksområde i eit stadig meir teknologisert samfunn. Her bør me kunna ta lærdom av det Island med sine 240.000 innbyggjarar har gjort. Dei har klart mykje me ikkje har klart.

       I mitt eige område, Rogaland, var det for nokre år sidan i ferd med å utvikla seg eit eige språk, det såkalla oljespråket, som var ei skikkeleg samanblanding av norsk og engelsk. Heldigvis såg ein òg farane ved dette. Dette har i det heile noko med vår eigen identitet å gjera. For å løysa desse problemstillingane trengst det koordinerte løysingar på nasjonal basis og aktiv medverknad frå fleire departement, frå industrien og frå Norges forskningsråd.

       Dessutan må det etablerast god kontakt med relevante språkbrukarmiljø og industrielle tiltak som utviklar IT-program og elektroniske tenester. Her står me nemleg overfor ei stor utfordring som må løysast, for nå kan det vere kampen om det norske språket det gjeld.

       Nynorsk er et flertallsspråk som blir nyttet av et mindretall, sier forfatteren Kjartan Fløgstad. I likhet med Unn Aarrestad vil jeg bruke anledningen til å slå fast at nynorsk slett ikke er noe minoritetsspråk. Tvert imot er det et språk som kommer fra og som henter sin rikdom fra dialektene - som de fleste av oss snakker. Denne meldinga og det faktum at Noregs Mållag i tillegg til sine mange andre oppgaver må fungere som mottaker og viderebringer av klagesaker, viser hvor vanskelig det er for et språklig mindretall - og nå snakker jeg altså ikke om et minoritetsspråk, men om et språklig mindretall - å få gjennomslag for demokratiske retter og krav.

       Det å få lov til å se sitt eget språk brukt, i skjønnlitteratur, men også i hverdagslivet, på skolen, i eksamensoppgaver, i dokumenter, i offentlig informasjon, i stillingsannonser, i det hele tatt på alle livets arenaer, er med på å styrke sosial og kulturell identitet. Blant annet derfor er det så viktig at mållova blir etterlevd i offentlig forvaltning, for det har å gjøre med eksemplets makt og å vise vei.

       Presset fra bokmålet, og for den saks skyld fra engelsken, er enormt. Presset skjer gjennom media, gjennom barne-TV, gjennom ny teknologi der mesteparten av programvaren er på bokmål, hvis den i det hele tatt finnes på norsk - veldig mye av den finnes jo på engelsk, som Unn Aarrestad var inne på - og i arbeidslivet.

       For eksempel kunne vi i morges høre på nyhetene at Noregs Mållag klager på Reiselivsrådet som gir ut informasjon på bokmål i Møre og Romsdal, av alle fylker. Dette viser bokmålspresset, men det viser også at bedrifter bruker kommersielle unnskyldninger for å bruke bokmål og ikke nynorsk. Desto viktigere er det med offentlig målbruk som motvekt og at 25 %-regelen blir etterlevd.

       Bildet er likevel noe nyansert og ikke helsvart, sett fra nynorskbrukernes side. Nynorsk har tilført og tilfører språket, også bokmålet, et vidt spekter av ord og uttrykk hentet fra dagligspråk og dialekter, og gjør det dermed mer forståelig. Ikke bare gjør det språket vårt mer forståelig, men det gjør det rikere og gir de som bruker språket aktivt, større valgfrihet i uttrykksform. Og det er et gledelig faktum at nynorsk er på frammarsj som opplæringsmål. Ikke minst er det gledelig at det skjer i to av våre største byer. Jeg vil gi honnør til de som har stått på for norsk målarbeid, og her vil jeg spesielt nevne Noregs Mållag.

       Den stortingsmeldinga som vi behandler i dag, viser bedring - den gjør faktisk det - på en del felt i offentlig forvaltning. Det er bra at det intensiverte arbeidet de siste årene har vist resultat. Det viser at det nytter, men det viser også at det går seint. Det er et stykke igjen før mållova blir etterlevd, for fremdeles er det noe under halvparten av departementene som ikke oppfyller minstekravene. Det må slås fast at når departement år etter år bryter mållova, undergraver det lova. Meldinga viser at det må drives mye bevissthets-, overvåkings- og opplæringsarbeid overfor hele den offentlige forvaltning både fra Kulturdepartementets og Norsk språkråds side.

       Når jeg tidligere har nevnt eksemplets makt, har jeg lyst til å nevne ett kontor - selv om det ikke er pent å henge ut enkeltkontorer: Men statsministerens kontor må altså skjerpe seg. Det viser de statistikkene som vi kan se i meldinga. Når mållova ikke blir etterlevd, er det viktig og riktig å etterspørre sanksjonsmuligheter. Det skal være like viktig å overholde mållova som å overholde enhver annen norsk lov som andre her har sagt før meg. Stortingsflertallet sa da målmeldinga ble behandlet i 1992 at det ville være aktuelt å sette inn sanksjoner. Målfolket krever det nå. La det være klart, som også andre har sagt: Det er et lederansvar å se til at mållova blir holdt. Noen tar det lederansvaret, andre gir blaffen. Da bør det få konsekvenser. Det er den øverste leiinga som må konfronteres ved brudd på lova. Jeg har lyst til å ta fram et lite gledelig eksempel: Da Mållaget var inne til høring i komiteen, kunne de fortelle om et møte med en av våre viktigste bedrifter, nemlig Statistisk sentralbyrå, og dets leder. Resultatet er at de nå har lagd målbruksplaner som blir fulgt opp.

       SV er sammen med flertallet i komiteen positive til forslaget om forskriftsfestede målbruksplaner, og peker sammen med flertallet på at alle departementer bør utarbeide rutiner for språkveksling. Vi hilser også styrkinga av Norsk Språkråd velkommen.

       Arbeidet med å styrke norsk språk generelt og nynorsken spesielt må evalueres jevnlig. Det skal bl.a skje gjennom offentliggjøring av årlige statistikker, men Stortinget og departementet må også vurdere om ikke melding om målbruk i offentlig tjeneste bør komme oftere enn hvert fjerde år, f.eks annethvert år, slik Noregs Mållag foreslår. Dersom det intensiverte arbeidet som denne meldinga legger opp til, ikke fører til snarlig etterleving av mållova, mener SV at det må settes inn sanksjonstiltak.

       Vi mener også, sammen med Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, at lova skal gjelde de områder den faktisk gjaldt for tidligere, før omorganisering og AS-ifisering - at den skal gjelde de bedrifter og de områder som både Senterpartiets og Kristelig Folkepartis representant har gjort rede for. Vi støtter at departementet setter ned ei arbeidsgruppe for vurdering av mållovas virkeområde, og vi blir bekymret, for å si det mildt, når vi hører at til tross for at samferdselskomiteen gjentatte ganger i merknads form slår fast at hele Telenor skal følge mållova, så ser det ikke ut til at ledelsen tar det alvorlig. Vi forventer at kulturministeren tar dette opp med samferdselsministeren.

       Kapitlet om språk og ny informasjonsteknologi er grundig behandlet i meldinga. Det er både bra og viktig at Regjeringa vil arbeide for å styrke norskspråklig programutvikling. Og som Noregs Mållag sier i et notat til departementet:

« I framtida vil gjennomføringa av dei lovheimla krava til måljamstilling i stor mon vere avhengig av at det finst språkleg hjelpemiddel også på nynorsk... »

       Komiteflertallet, Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og SV, slår fast at det lett vil kunne bli slik at tilfeldige programvareutviklere vil kunne legge føringer på utviklinga av norsk språk dersom staten ikke tar den kulturpolitiske styringa når det gjelder språk og IT. Her trengs det en offensiv tilnærming. Regjeringa har i meldinga beskrevet utfordringene og satsingsområdene.

       Som også Unn Aarrestad sa: Vi må ruste oss til kamp for i det hele tatt å kunne bruke norsk språk på alle områder. Som jeg sa i innledninga: Retten og muligheten til å bruke og se språket vårt brukt på alle livets arenaer er med på å styrke sosial og kulturell identitet. Det er også viktig i denne sammenhengen.

Statsråd Anne Enger Lahnstein : La meg først si at jeg er glad for å ha hørt Ågot Valles innlegg før jeg holder mitt eget. Det er alltid viktig å få med synspunkter fra representanter for de ulike partiene før jeg som statsråd til en viss grad kan oppsummere debatten.

       Jeg synes det er veldig hyggelig at saksordfører la vekt på at denne stortingsmeldingen som vi nå har lagt fram om målbruk i offentlig tjeneste, er et grundig arbeid. Jeg synes også det er en god melding, og den bærer bud om en offensiv holdning framover når det gjelder å følge opp bestemmelsene som er nedfelt i loven.

       Dagens norske lovsituasjon er i utpreget grad et produkt av vår sosiale og politiske historie siden frigjøringen fra Danmark egentlig og er således et spennende tema når det gjelder både kultur, identitet og utviklingen i det norske samfunnet. Og selv om målformene i årenes løp har nærmet seg hverandre i betydelig grad, vil vel ingen i dag si at de to målformene ikke har sin egen verdi. De er et institusjonelt uttrykk for noe av mangfoldet i vår norske kultur, og det er viktig at vi tar vare på dette som en del av vår felles kulturarv. La meg også si at mens vi for noen år siden hadde tendenser til en tilnærming som gjorde at man så for seg muligheten til å slå sammen de to målformene, tror jeg man nå er mer opptatt av å se på hvordan de to språkene kan utvikle seg best mulig.

       Det er jo slik at det er det minste av de to språkene som er under press. Det er også derfor denne debatten i

       stor grad har dreid seg om nynorsken. Det er ingen tvil om at nynorsken har både livskraft og utviklingspotensial. Men ikke desto mindre er det viktig at vi følger opp mållovens bestemmelser slik at vi kan sikre de to hovedpoengene med målloven, slik jeg oppfatter det, nemlig for det første at man sikrer 25 % nynorsk målbruk i offentlig tjeneste, og for det andre at man sikrer individuelle rettigheter til å få svar og til å bli behandlet på det språket en sjøl foretrekker.

       Jeg konstaterer også av innstillingen og av innleggene her i dag at det med vekslende flertall er oppslutning både om den beskrivelsen av utfordringene som er gitt i meldingen, og om de satsingsområder som Regjeringen legger opp til. Det er også viktig i den sammenheng å skille mellom det tilsynsansvaret som vi i Kulturdepartementet har, og hvor Språkrådet spiller en viktig rolle, og det enkelte statsorgans plikt til å følge opp. Jeg kan vel da også som svar på Ågot Valles utfordring si at vi fra vår side har presisert overfor Regjeringens medlemmer at det er viktig å følge opp mållovens bestemmelser i det enkelte departement.

       Det ligger på bordet to forslag fra Inger Stolt-Nielsen på vegne av Høyre, og jeg forstår at Fremskrittspartiet ønsker å støtte disse. Jeg har også registrert at representanten fra Arbeiderpartiet i sitt innlegg gav uttrykk for at om det ble stemt over disse forslagene, ville Arbeiderpartiet gå imot. Jeg registrerer med interesse at dette forslaget skal bli oversendt til Regjeringen, for jeg synes det er viktig at Norsk språkråd får opprettholde de oppgavene de er tillagt i dag, og også den tenkningen vi har knyttet til Språkrådet framover.

       Når det gjelder forslag nr. 2, registrerer jeg at man ønsker at både Noregs Mållag og Riksmålsforbundet skal med i denne arbeidsgruppen. Det vil vi selvfølgelig vurdere, selv om forslaget vel også ville blitt nedstemt om det ble stemt over. Men jeg har nok lyst til å bemerke at det blir ikke helt riktig å sidestille Riksmålsforbundet og Noregs Mållag, fordi Riksmålsforbundet står for en uoffisiell norm som avviker noe fra den offisielle bokmålsnormen. Men som sagt, jeg skal også gjerne vurdere om det er hensiktsmessig å se på sammensetningen av arbeidsgruppen og tar da med meg dette som synspunkt fra Høyre og Fremskrittspartiet, selv om jeg altså har registrert at det ikke er etablert noe flertall her i Stortinget for forslagene nr. 1 og 2.

       La meg så avslutningsvis si at jeg ser på utfordringen knyttet til norsk språk generelt og nynorsk spesielt som stor og viktig - krevende. Det kommer selvfølgelig av globaliseringen og amerikaniseringen av det meste, eller i denne sammenhengen bruk av engelske ord og uttrykk i hele samfunnslivet. Det kommer selvfølgelig også av moderne teknologi og de utfordringer det stiller oss overfor. Jeg har med glede også registrert interessen her i salen i dag og i innstillingen for at vi skal forsøke å gjøre noe på disse områdene. La meg si at for meg er språk makt. Det dreier seg om identitet, om kultur, og det er viktig at vi har loven om målbruk i offentlig tjeneste, slik at vi kan bruke den som et instrument i arbeidet for å sikre norsk språk og norsk kultur.

Inger Stolt-Nielsen (H) : Jeg skal ikke bruke lang tid. Representanten Aarrestad sa seg glad for at et flertall - alle unntatt Fremskrittspartiet - gikk inn for sanksjoner i forhold til dem som bryter målloven. Da vil jeg få lov å presisere at Høyre ikke er med i det flertallet. Høyre ønsker ikke å gå til sanksjoner i forbindelse med målloven. Målloven er en holdningsskapende lov, men vi vil ikke gå til sanksjoner ved brudd på disse bestemmelsene.

       Når det gjelder mitt forslag, har jeg utformet det slik at jeg ber om at begge målformers representanter blir hørt. Jeg har verken nevnt Noregs Mållag, Riksmålsforbundet eller Bokmålsforbundet - jeg ber om at representanter for begge målformers interesseorganisasjoner blir representert i en eventuell slik arbeidsgruppe.

Unn Aarrestad (Sp) : Fyrst til den rettinga Inger Stolt-Nielsen kom med. Eg siterte dessverre feil frå innstillinga. Der står det klårt at det var alle, unnateke Framstegspartiet og Høgre. Eg kom til å seia feil. Så er det klårgjort.

       Elles berre når eg står her på talarstolen: Når det gjeld dei forslaga som no ligg føre, gjorde eg det klårt i innlegget mitt at me er ueinige i forslag nr. 1. Både Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti vil stemma imot det. Når det gjeld forslag nr. 2, vil dei same partia òg stemma mot det, med same grunngjeving som representanten Alstad gav i innlegget sitt.

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Bare kort til Inger Stolt-Nielsens siste innlegg: Jeg skal selvfølgelig sørge for at i den arbeidsgruppen vi nedsetter, vil representanter for begge målgruppene bli hørt.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

       (Votering, se side 3079)