Sak nr. 1
Spørretime

Muntlig spørretime

TALERE:

       Sonja Irene Sjøli (H) : Jeg har et spørsmål til sosialministeren.

       Et oppslag i VG i går viser at et samboerpar i Nord-Trøndelag med en fellesinntekt over normen for sosialstønad, har fått sosialhjelp. De fikk først avslag fra det lokale sosialkontor, men så anket de til fylkesmannen, som gav dem medhold. I sitt vedtak understreker fylkesmannen at sosialkontoret ikke har lov til å ta hensyn til samboers inntekt. Det finnes ingen lovhjemmel for å pålegge samboere å betale hverandres boutgifter eller annet underhold, slik det er for dem som er gift. Dette er en urimelig og uakseptabel forskjellsbehandling av gifte og samboere. Men loven er klar, og sosialkontorene blir nå nødt til å utbetale sosialhjelp til samboere som til sammen har en inntekt som er over normen for å motta sosialhjelp. Det betyr at det blir mindre å fordele til dem som virkelig trenger det.

       Hva vil sosialministeren foreta seg for å rette opp denne urimelige forskjellsbehandlingen av gifte og samboere når det gjelder sosialstønad?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Eg deler representanten Sonja Sjølis syn på at dette kan synast å vera urimeleg forskjellsbehandling. Det er korrekt slik ho beskriv lovverket. Eg tykkjer det fortel om to forhold: For det fyrste at det er viktig med Sambuarutvalet, som skal sjå på urimelege forskjellar i rettar, ytingar og forpliktingar i sambuarforhold og for gifte og koma med forslag til tiltak. Dette utvalet skulle vore ferdig med innstillinga si 1. juli, men har no bede om forlenging og skal vera ferdig innan utgangen av året. I den samanhengen er det eksemplet som det her er vist til, naturleg å koma tilbake til.

       For det andre ynskjer eg at kommunane før den tida skal ha moglegheit til å endra praksisen sin, så eg har no under vurdering retningslinjer for tildeling av sosialhjelp. Eg har vore oppteken av barnefamiliane, at barnetrygda skal koma barna til gode i dei økonomisk svakast stilte familiane. Men eg kjem i den samanhengen òg til å sjå på forholdet mellom gifte og sambuande når det gjeld tildeling av sosialhjelp, og vil omtala det i dei retningslinjene som no er under utarbeiding. Eg tek sikte på å senda dei ut til kommunane innan utgangen av juni månad.

Sonja Irene Sjøli (H) : Jeg takker statsråden for svaret. Det er positivt at hun vil se på dette, for vi kan jo ikke ha et lovverk som frister folk til å utnytte en situasjon økonomisk - at det ikke skal lønne seg å gifte seg, men bare være samboere for å få økonomisk uttelling. Statlige ytelser er likestilt mellom gifte og samboere. Enslige får bl.a overgangsstønad og dobbel barnetrygd, men dersom de gifter seg, faller dette bort.

       Statsråden sier nå at hun vil se på denne forskjellsbehandlingen, og spørsmålet mitt blir: Kan vi forvente at reglene for likebehandling kommer, og hvordan vil sosialministeren følge dette opp i forhold til de kommunale sosialkontorene?

       Inntektspolitikken er viktig for den økonomiske politikken. Regjeringen har riktignok nå i forbindelse med lønnsoppgjøret kritisert at tilleggene blir for store, men jeg må si meg enig med sentralbanksjefen, som i går gav uttrykk for at det nok var å legge for store forpliktelser på partene i lønnsoppgjøret. Det er tvert imot Regjeringens finanspolitikk som er spørsmålet i forhold til det som mange kaller « overopphetingen » i økonomien.

       Jeg skal nå konsentrere meg om den delen av oppgjørene som kommer på statens regning. Det gjelder jordbruksavtalen, det gjelder trygdeoppgjørene og det gjelder eventuelle lønnstillegg utover de forventede 3,5 % som lå i statsbudsjettet.

       Da blir spørsmålet til statsråden: Vil Regjeringen foreslå å dekke inn de mulige milliardoverskridelsene og de økte utgiftene på budsjettet ved å kutte i andre poster på statsbudsjettet?

Statsråd Eldbjørg Løwer : De 3,5 % som representanten nevner, er forhøyet til 5 % i revidert nasjonalbudsjett. Der ligger det inndekning innenfor denne prosenten.

       Det har i den senere tid vist seg å være en rekke urimeligheter i forbindelse med reklameforbud for bryggerier og når det gjelder alkohol. Det er noe som er galt når restauranter må fjerne en klokke som har hengt på veggen i 20 år, eller en persienne som har hengt på utsiden av en restaurant i mange år, fordi det står Hansa eller et annet bryggerinavn på disse produktene, eller når en fotballstadion må fjerne reklame fra sponsorer, slik at man går glipp av disse inntektene fordi tilfeldigvis et bryggeri står som sponsor. Dette gjelder selv om de samme bryggeriene produserer mer mineralvann enn de produserer av øl og alkoholholdige drikker.

       Vil sosialministeren sørge for at denne helt klart urimelige tolkningen av reklameforbudet oppheves, slik at man kan få ha de sponsorene man ønsker?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Spørsmålet om reklame for alkoholhaldige produkt var oppe til behandling seinast ved revisjon av alkohollova i fjor. Då bad Stortinget om at det forbodet som faktisk har vore frå ca 1970, vart skjerpa, fordi ein hadde opplevd stadig nye variantar, nye kombinasjonar av - skal vi seia - meir eller mindre snikreklame, der ein fokuserer på bedrifta framfor produktet, og der ein kan tolkast som å reklamera for f.eks øl fordi det er det bedrifta er mest kjend for.

       Det var eit ynske frå Stortinget, slik eg oppfattar det, å understreka at f.eks alkohol og idrett ikkje høyrer saman. Eg rettar meg etter dei vedtaka som er gjorde i Stortinget, og fylgjer opp på den måten som eg meiner er tenleg.

Harald Tom Nesvik (Frp) : Da vil jeg stille sosialministeren et annet spørsmål som går i samme lei.

       Fotballklubben Brann har f.eks en Hansa-reklame på sitt stadion. Hansa er et bryggeri som er svært kjent for bl.a brus - i tillegg til øl - man har et større produktsortiment. Mener sosialministeren det må være forbudt å reklamere med bryggerinavnet, et navn som også innebærer andre produkt enn øl? Da er det noe som er galt. Jeg vil be sosialministeren tenke seg om og komme tilbake til Stortinget med en endring i denne saken.

       Haakon Blankenborg (A) : Eg skal få stille eit spørsmål til utanriksministeren.

       Arbeidarpartiet arrangerte dei siste dagane ein stor internasjonal konferanse, og der stod Midtausten i fokus. To fredsprisvinnarar deltok også, Yasir Arafat og Shimon Peres. Alle var naturlegvis opptatt av at det ikkje finst nokon fredsprosess i Midtausten for augneblinken. Shimon Peres la fram fire grunnleggjande føresetnader for ei fredsavtale i Midtausten. Ein av desse er ein palestinsk stat. Kva slags haldning har Regjeringa til dette kravet, dette behovet for ein sjølvstendig palestinsk stat som ein føresetnad for ein endeleg fred i Midtausten?

       Eg forstår det då slik at også Regjeringa meiner at ein palestinsk stat, utan at ein no tar stilling til grensene, er eit ønskjeleg middel i det vidare arbeidet.

Utenriksminister Knut Vollebæk : Jeg vil kanskje arrestere representanten Blankenborg på den siste konklusjonen hans.

       Jeg har sagt at vi prinsipielt ikke er imot en palestinsk stat. Men det er veldig viktig, tror jeg, at vi nå ikke foregriper begivenhetenes gang. Daværende utenriksminister Peres uttalte seg aldri for en palestinsk stat. Nå er han i opposisjon. Vi vet at det er forskjell på å være i posisjon og å være i opposisjon. Tidligere arbeiderpartiregjeringer i Norge har heller aldri, meg bekjent, uttalt seg for en palestinsk stat nå. Jeg tror det er veldig viktig at ikke noen av partene nå kommer med ensidige erklæringer som kan forrykke denne prosessen. Prosessen er vanskelig, men jeg tror ikke at det å ta standpunkt nå til en palestinsk stat nødvendigvis er en forutsetning for prosessen videre. Det kan snarere skape problemer hvis Norge fortsatt ønsker å spille en rolle, fordi vi har behov for å ha tillit hos begge partene. Men som jeg sier: Vi er ikke prinsipielt imot en palestinsk stat.

       Jeg har i likhet med representanten Blankenborg stor forståelse for at man ikke kan binde seg opp til en anerkjennelse av et forhandlingsresultat nå. Men jeg tror likevel det er helt nødvendig at Norge - med sin forhistorie i denne sak - går inn i det med en positiv grunnholdning til en anerkjennelse av palestinernes legitime rettigheter.

       Jeg vil spørre utenriksministeren om han ikke mener at det er mulig å uttrykke en slik holdning uten å foregripe selve forhandlingsresultatet. Jeg tror nemlig at det i den nåværende fase er nødvendig for å gi palestinerne den støtte de trenger, i lys av at det er den annen part som nå i mange måneder - for ikke å si i to år - faktisk har blokkert den videre prosess.

Utenriksminister Knut Vollebæk : Jeg har ikke noe problem med å gi uttrykk for støtte til palestinernes legitime rettigheter. Men jeg har lyst til å minne representanten om at han som utenriksminister heller aldri gikk ut med en ensidig erklæring om norsk støtte til en palestinsk stat.

       Jeg er imponert over president Arafats holdning og moderasjon i denne saken i den nåværende situasjon, som er veldig vanskelig. Når han greier å vise den moderasjon og den forstand som han gjør, synes jeg det er viktig for oss som prøver å være behjelpelig i prosessen, å ikke ødelegge for den muligheten som vi håper at vi fortsatt har. Det kan jo komme en tid da vi fra norsk side må si at vi ikke kan være med på dette lenger, dette fører ingensteds hen. Da kan vi gå ut med klart ensidige uttalelser. Men inntil videre håper vi at vi fortsatt kan spille en rolle. Og da er det viktig, som jeg tidligere har sagt, at vi har tillit hos begge parter.

       Det har versert en del rykter i media om at den norske stat skal være medvirkende til å skaffe privatpersonen Gro Harlem Brundtland, som snart tiltrer en stilling som generaldirektør i Verdens Helseorganisasjon i Genève, en ekstraordinært fin leilighet. Jeg vil gjerne be utenriksministeren avkrefte at det foreligger noen som helst planer om at den norske regjering vil betale alle eller deler av utgifter til en leilighet for privatpersonen Gro Harlem Brundtland, idet det må være arbeidsgiveren som sørger for at hun får en representasjonsleilighet, dersom stillingen medfører representasjonsoppgaver. Hun får jo en lønn på ca 1,3 mill. kr - ifølge mediemeldinger - så det burde ikke være noe galt med økonomien.

Utenriksminister Knut Vollebæk : Ved kgl. res. av 18. juni 1993 ble det vedtatt retningslinjer for dekning av boligutgifter for norske borgere som ansettes i internasjonale organisasjoner. Hensikten med disse retningslinjene var å sikre at spesielt kvalifiserte nordmenn viser interesse for toppstillinger innen internasjonale organisasjoner. Kriteriene for slik boligstøtte er tjenestemannens netto kontantgodtgjørelse, husleienivået på tjenestestedet, lønn og ytelser til tjenestemenn i andre internasjonale organisasjoner det er naturlig å sammenlikne med, og lønn og andre ytelser til norske utenrikstjenestemenn på tjenestestedet.

       Disse vedtatte retningslinjene har også den nåværende regjering lagt til grunn da den kom med dette tilbudet til Gro Harlem Brundtland. Foreløpig vet vi for det første ikke om hun er interessert i å gjøre bruk av dette tilbudet, og for det andre vet vi heller ikke om hun oppfyller de kriteriene som er nedfelt i disse retningslinjene.

       Representanten har for øvrig stilt et skriftlig spørsmål til meg, som han selvsagt skal få svar på.

Carl I Hagen (Frp) : Jeg takker for svaret og vil selvsagt sette meg grundig inn i denne kgl. resolusjonen og disse retningslinjene, som jeg ikke kan se har vært behandlet av Stortinget. Jeg synes rent prinsipielt at når private borgere tar en stilling i en internasjonal organisasjon eller hos andre utenlandske arbeidsgivere, er det en privatsak. Hvis det skal være slik at det skal gis støtte til noen, må man også se på forholdet til dem som jobber i private bedrifter.

       Men jeg har et tilleggsspørsmål. Det har også vært hevdet at den norske stat stiller til rådighet personer som skal hjelpe Gro Harlem Brundtland med arbeidet i WHO - altså at ikke bare har hun fått en stilling, men hun har også fått med seg arbeidshjelp som skal lønnes av Norge. Jeg vil gjerne vite om det medfører riktighet, eller om det er slutt på denne støtten når hun tiltrer stillingen, slik at det blir normale forhold også i forbindelse med hennes stilling i WHO.

Utenriksminister Knut Vollebæk : Hvis jeg får svare på spørsmålet først, vil jeg bare si at meg bekjent vil den ordningen avsluttes når hun formelt tiltrer stillingen - at dette var en støtte for henne i forberedelsesarbeidet. Det er i hvert fall slik jeg har forstått det, og slik jeg kjenner det. Jeg skal undersøke saken nærmere, og hvis det forholder seg på en annen måte, skal jeg selvsagt informere tilbake om det.

       Når det gjelder begrunnelsen for å gi en eventuell boligstøtte, er det strenge kriterier. Noe av grunnen til boligstøtte er at vi har store problemer med å rekruttere norske borgere til internasjonale stillinger på toppnivå, nettopp fordi f.eks husleieutgiftene og skoleutgiftene er så høye at dette skaper problemer for rekrutteringen. Vi har vært interessert i å rekruttere norske borgere, og jeg går ut fra - selv om dette var før min tid i regjering - at det var bakgrunnen for at den daværende regjering la disse retningslinjene til grunn.

       I forrige uke var Indias atomprøvesprengninger i verdens fokus, og etter hvert kom de norske reaksjonene. Det var nødvendig i en aktuell situasjon. Men verdens dobbeltmoral ble også ganske tydelig demonstrert, og det moralsk uholdbare i at verden aksepterer at store land som Frankrike og England har atomvåpen, mens man går til ensidig fordømmelse av India, ble veldig tydelig. Indias atomprøvesprengninger er en politisk markering. Hvis en virkelig vil hindre denne type markeringer, må store, tunge land som India få mye større innflytelse i verden. India må trekkes inn i viktige beslutningsorganer i det internasjonale fellesskap for å hindre en farlig atomopprustning.

       En mulighet er å gi India en plass i FNs sikkerhetsråd, slik SV har foreslått. Deler utenriksministeren dette synet, og vil det komme initiativ fra den norske regjeringen for å trekke India mer inn i tunge beslutningsorganer i det internasjonale samfunn?

Utenriksminister Knut Vollebæk : Får jeg først si at så vidt jeg kan bedømme, har ikke den norske reaksjonen overfor India vært sterkere enn den var overfor Frankrike da Frankrike foretok sine prøvesprengninger. Jeg var selv svært opptatt av at vi ikke skulle ha en sterkere reaksjon overfor India enn overfor Frankrike. Samtidig var det viktig for oss å reagere, fordi vi har vært svært opptatt av at India skulle undertegne prøvestansavtalen, og vi har også vært opptatt av den labile situasjonen i regionen.

       Jeg vil gjerne både av personlige grunner og som medlem av denne regjeringen trekke India inn i et internasjonalt samarbeid, og jeg har stor forståelse for synspunktene om at India skal bli medlem av Sikkerhetsrådet. Det har vi også drøftet. Vi arbeider jo med en reform av Sikkerhetsrådet. Så langt har vi bare gått ut og sagt at Tyskland og Japan bør få faste plasser, og at regionene ellers bør bli enige seg imellom. Dette er spørsmål jeg faktisk drøfter med alle de utenriksministre jeg har besøk av. Det vi vet, er at dette er veldig vanskelige spørsmål, og det hjelper jo verken India eller Sikkerhetsrådet om Norge går til en ensidig erklæring og sier at India må bli medlem av Sikkerhetsrådet, hvis det ikke får støtte av regionen. Det jeg tror er viktig nå, er å se på hvordan vi kan sikre at både Asia, Afrika og Latin-Amerika får større innflytelse i Sikkerhetsrådet. Det kan kanskje skje ved at et enkelt land utplukkes - noen mener det. Samtidig ser vi at det er vanskelig for regionene å bli enige, og da kan kanskje et annet alternativ være en form for rotasjon.

       For noen år siden ble det lovpålagt at alle kommuner og fylkeskommuner skal ha eldreråd. Eldrerådene har i de fleste tilfellene vist seg å være et viktig tiltak i den kommunale og fylkeskommunale planlegging og drift. Som kjent bidrar staten økonomisk, slik at eldrerådene skal kunne få den nødvendige hjelp til bl.a administrative oppgaver. Fra tid til annen kommer det signaler om at eldrerådene ikke får den administrative hjelp de mener å ha behov for og krav på. Har sosialministeren også fått slike signal, og er det noe som tyder på at eldrerådene begrenses i sitt arbeid på grunn av manglende tilrettelegging fra kommuner og fylkeskommuner?

       Enten man liker det eller ikke, er alle lag og idrettsorganisasjoner avhengig av sponsormidler for å kunne drive virksomheten sin. Bryggeriene har vært en svært god bidragsyter til dette. Vi hørte at det er fotballklubber som er blitt anmeldt av Rusmiddeldirektoratet etter at den nye alkoholloven trådte i kraft, men det er også Holmenkollrennene blitt. Under behandlingen i Stortinget framhevet nettopp statsrådens partikollega Gløtvold at det må være mulig å reklamere for lettøl og brus der bryggerinavn også benyttes. Da vil jeg spørre: Er statsråden enig i at anmeldelse er den beste måten å løse dette problemet på? Kan statsråden medvirke til at det utarbeides forskrifter som ivaretar både bruk av logo og reklame for alkoholfrie drikker?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Her var det eit sitat frå min partifelle Ola D Gløtvold. Eg vil seia det slik: Det skal ikkje berre vera mogleg å reklamera for lettøl og brus, det er ut frå mitt syn ynskjeleg at alkoholfrie alternativ blir sterkare fokuserte på enn det er i dag. Det som då gjer at dette spørsmålet kjem opp, er sjølvsagt for det fyrste at idrettsorganisasjonane treng midlar til si verksemd. Det er òg viktig for meg at både idretten og anna frivillig arbeid har økonomiske moglegheiter til å driva verksemda si. Det andre er denne kombinasjonen mellom sponsorverksemd og idrett og desse grenseoppgangane i høve til alkoholhaldige produkt. Det er f.eks stor forskjell på å ha sitronbrus med store bokstavar og Hansa med lita skrift, og å ha det omvendt. Så det går an å snu litt på reklameverksemda.

       Eg har med stor glede merka meg at Idrettsforbundet no har teke innskjerpingane i lovverket frå 1. januar på alvor, og teke det opp med alle sine særforbund for å endra praksis. Eg har òg merka meg at f.eks. Frankrike no vil gjennomføra fotball-VM med andre sponsorar enn dei som går i bresjen for alkoholhaldige produkt. Så det må kunna gå an å finna betre kombinasjonar enn noko av det som har utvikla seg av praksis i dag.

       Da blir mitt spørsmål: Hvorfor vil Regjeringa fjerne en ordning for ungdom i etableringsfasen, for ungdom som er i en vanskelig situasjon - en ordning som vi har hatt gode erfaringer med - som vil føre til at om lag 9.000 ungdommer vil være nødt til å gå rett til sosialkontoret? Er det dette som er Regjeringas fordelingspolitikk?

       Jeg spør igjen: Tror virkelig statsråden og Regjeringa at det å fjerne ungdomsgarantien vil føre til at de ungdommene vi her snakker om, automatisk vil få seg en ordinær jobb? Eller tror faktisk Regjeringa at mange av disse vil havne på sosialkontoret? Og er det det Regjeringa ønsker?

       Jeg synes det er ganske uvesentlig om det er 700 eller 1.000 unge som nå er langtidsledige og ikke kommer i jobb. Det er 700 for mange, og det burde Regjeringen også være opptatt av. Den deler ut penger til kreti og pleti, men når den skal finne inndekning, går den på de svakeste gruppene i samfunnet. For det er helt klart at de 700 mellom 20 og 24 år som nå er langtidsledige, har sammensatte problemer. At de umiddelbart kan komme inn i de ledige jobbene, er langt fra sant, for her må det kvalifiseringstiltak til som går utover det sosialkontorene, som de nå blir henvist til, kan gi dem. Og da vil jeg spørre statsråden: Hvorfor fører Regjeringen en politikk som rammer dem som i dag har det dårligst?

       Regjeringen la nylig fram en beredskapsplan i forbindelse med år 2000-problemet i statsforvaltningen. Det fremgår både av beredskapsplanen og av en egen korrespondanse mellom Arbeids- og administrasjonsdepartementet og Riksrevisjonen som kontrollkomiteen har fått oversendt, at det er store problem med å få gode overslag over hvor mye IT-problemene vil koste staten. Ifølge brevet til Riksrevisjonen fra departementet er Forsvarsdepartementets kostnader på ca 300 mill. kr, mens andre departementer i gjennomsnitt vil bruke over 70 mill. kr. Men det er veldig stor usikkerhet, og dette synes jeg er illevarslende. Jeg vil derfor spørre arbeids- og administrasjonsministeren om hvordan Regjeringen konkret har tenkt å finansiere slike milliardbeløp for å løse år 2000-problemet.

Statsråd Eldbjørg Løwer : Den handlingsplanen som Arbeids- og administrasjonsdepartementet la fram for to dager siden, gjaldt statsadministrasjonen. Jeg skal komme litt tilbake til kostnadene som er omtalt i den rapporten. Utover det har Regjeringen lagt et koordinerende ansvar til Nærings- og handelsdepartementet, hvor det også er lagt opp til en handlingsplan som skal dekke statlig forvaltning, kommuner og privat sektor. Der ligger det midler både til koordineringstiltak, en prosjektgruppe, år 2000-telefon og en mengde handlinger som gjelder koordinering i samfunnet som helhet.

       Så kommer jeg tilbake til den handlingsplanen som ble lagt fram fra mitt departement, hvor det konsulentfirmaet som har laget den, har gjort noen antakelser om kostnader basert på Forsvaret. Så har de på litt forskjellige måter lagt inn faktorer og addert det til en total kostnad på 5 milliarder kr. Det er ikke et tall jeg går god for på noen måte. Det er hver enkelt statsråd som i sitt departement og i sine underliggende etater på bakgrunn av status skal sørge for å få fram hvilke ressurser som trengs, enten over det løpende driftsbudsjettet, eller ved at man legger inn behov for økte midler til dette i 1999. Ansvaret ligger altså hos den enkelte statsråd.

Inger Lise Husøy (A) : Jeg takker statsråden for svaret, og vil ikke oppfordre til noen diskusjon om hvor mye penger det vil være behov for i de neste årene til dette, men at det vil bli kostbart, tror jeg vi alle sammen bør innse.

       Stortinget har tidligere erfaringer med større dataskandaler som har blitt veldig kostbare - jeg tenker ikke minst på TRESS og Winix, som synes svært beskjedne i forhold til hva vi her står overfor. Stortinget har derfor gang på gang understreket at vi må unngå dette gjennom skikkelig planlegging og finansieringsopplegg. Det er derfor etter min mening ikke godt nok det Regjeringen her skisserer, at kostnadene i hovedsak skal dekkes innenfor ordinære budsjettrammer eller ved påplussing på neste års budsjett. Dette er svimlende store beløp, og jeg kan heller ikke se at det som ligger inne i handlingsplanen, duger. Jeg har lyst til å spørre statsråden hvordan Regjeringen har tenkt å gå videre med å finansiere dette.

       Det vi ser i disse dager i Jakarta, er verdenshistoriske begivenheter. Verdens fjerde største land i folketall og et land med kolossal internasjonal betydning kan få en demokratisk utvikling. Etter all sannsynlighet er vi nå akkurat ved det punktet hvor man enten vil få en dramatisk demokratisering av Indonesia eller en utvikling à la det som skjedde på Den himmelske freds plass i Beijing i 1989. Vold eller demokrati - vi ser ut til å være ved akkurat det punktet nå.

       Mitt spørsmål er: Hvilken kontakt har den norske regjering tatt til den indonesiske ambassaden her i Oslo, eller direkte til den indonesiske regjering, for å be om at man avstår fra voldsbruk i denne situasjonen?

       Mange mener at arbeidet med en ny barnebidragsproposisjon er preget av sendrektighet. Vi har nå i snart ti år hatt en ordning med prosentbidrag som har slått veldig skjevt ut, og som i en god del tilfeller har vært direkte barnefiendtlig. Det er gjort beregninger som går ut på at bidragspliktige med gjennomsnittsinntekt som har vanlig samværsrett, ikke kan gjennomføre samvær med sine barn på en forsvarlig måte, eller at det i det hele tatt ikke lar seg gjennomføre med samvær. Jeg har tatt denne saken opp med statsråden tidligere. Jeg er veldig interessert i dette spørsmålet. Nå begynner over 100.000 bidragspliktige og deres barn å bli utålmodige.

       Når kan vi regne med at denne bidragsproposisjonen kommer til Stortinget?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Dette er ei av dei sidene som vi sjølvsagt har tatt fatt i. Dette er ei veldig vanskeleg sak. Eg har førebels ikkje lyst til å seia så veldig mykje om kva innhaldet i proposisjonen blir, men det er klart at det må bli endringar i høve til dagens regelverk. Som representanten no peikar på, har det vore treneringar - iallfall forseinkingar - i denne saka i mange år. Barnelova var oppe til behandling i førre stortingsperiode og tredde i kraft frå 1. januar 1998, mens bidragsreglane blei hengande etter. Eg har gripe fatt i det. Arbeidet er i full gang, og det vil koma til Stortinget, og då vil vi òg prøva å sjå litt på dagens situasjon i forhold til kva lønsnivå både mødrene og fedrane har. Men kva det endelege resultatet blir, kan eg ikkje fortelja i dag.

       Presidenten: Det blir en lang rekke endringer i den oppsatte spørsmålslisten, og presidenten viser i den sammenheng til den oversikt som er omdelt på representantenes plasser i salen.

       De foreslåtte endringer i dagens spørretime foreslås godkjent. - Det anses vedtatt.

       Endringene var som følger:

       Spørsmål 1, fra representanten Inge Myrvoll til statsministeren, vil bli besvart av olje- og energiministeren. Etter anmodning fra olje- og energiministeren blir dette spørsmål flyttet og besvart foran spørsmål 26, som skal besvares av samme statsråd.

       Spørsmål 5, fra representanten Hallgeir H Langeland til utenriksministeren, vil bli tatt opp av representanten Ingrid Fiskaa.

       Spørsmålene 6 og 7, fra henholdsvis representantene Svein Ludvigsen og Sigrun Eng til fiskeriministeren, utsettes til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

       Spørsmålene 15-19, fra henholdsvis representantene Siri Frost Sterri, Grete Knudsen, André Kvakkestad, Torbjørn Andersen og Tomas Norvoll, utsettes til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

       Spørsmål 20, fra representanten Hallgeir H Langeland til forsvarsministeren, utsettes til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

       Spørsmål 27, fra representanten Bjørn Hernæs til miljøvernministeren, vil bli besvart av arbeids- og administrasjonsministeren som rette vedkommende. Etter anmodning fra arbeids- og administrasjonsministeren blir dette spørsmål flyttet og besvart etter spørsmål 12, som skal besvares av samme statsråd.

       Spørsmål 30, fra representanten Øyvind Korsberg til miljøvernministeren, vil bli besvart av arbeids- og administrasjonsministeren som rette vedkommende. Etter anmodning fra arbeids- og administrasjonsministeren blir dette spørsmål flyttet og besvart etter spørsmål 12, som skal besvares av samme statsråd.

       Presidenten: I tillegg til den omdelte oversikt er det nå kommet melding om at ytterligere to spørsmål må utsettes til neste spørretime. Det er spørsmålene 2 og 3, fra henholdsvis representantene Jon Olav Alstad og Grethe G Fossum til kulturministeren.

       Spørsmål 1, fra representanten Inge Myrvoll til statsministeren, vil bli besvart av olje- og energiministeren. Som vedtatt vil spørsmålet bli besvart foran spørsmål 26.

Spørsmål 2

       Fra representanten Jon Olav Alstad til kulturministeren:

       « Lokaliseringsdebatter er en viktig del av norske politikeres arbeid. I enkelte tilfeller ser vi at lokaliseringsspørsmål blir så viktige for enkelte at stedsvalg avgjør om de er villig til å støtte igangsettelse av prosjekter.

       Mener statsråden dette er en riktig tilnærming til hvorvidt et prosjekt skal igangsettes når andre forhold ikke er avgjørende? »

Spørsmål 3

       Fra representanten Grethe G Fossum til kulturministeren:

       « Representant Bondevik fremmet i 1997 forslag om at TV-selskap underlagt norsk lov ikke kan få enerett på overføring av viktige sportsbegivenheter, dersom dette vil frata mange nordmenn muligheten til å følge slike begivenheter i direkte TV-overføringer.

       Mener statsråden dette er et godt forslag for å sikre flest mulig seere tilgang på viktige sportssendinger uten at idretten mister inntekter, og hva vil statsråden gjøre for å sikre alle seere tilgang på nasjonale og internasjonale TV-overførte sportsbegivenheter? »

       Presidenten: Disse spørsmålene utsettes.

       Det første spørsmål som etter disse endringer vil bli tatt opp til besvarelse, er spørsmål 4, fra representanten Karin Andersen til nærings- og handelsministeren. Presidenten har observert at som følge av at endringer har skjedd, er ikke statsråd Sponheim til stede i salen. Presidenten vil under disse omstendigheter foreslå at spørsmål 4 besvares så snart den angjeldende statsråd er på plass, og anser det vedtatt.

       Det innebærer at det spørsmål som nå tas opp, er spørsmål 5.

Spørsmål 5

       Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Hallgeir H Langeland til utenriksministeren, vil bli tatt opp av representanten Ingrid Fiskaa.

       Ingrid Fiskaa (SV) : Eg har eit spørsmål til utanriksministeren:

       « Situasjonen i Guatemala er blitt forverra etter at dei to menneskerettsforkjemparane erkebiskop Juan José Gerardi og borgarmeister i Santa Cruz del Quiché, Lois Yat, nettopp vart drepne. Erkebiskopen hadde nettopp lagt fram ein rapport om menneskerettssituasjonen, som delvis er finansiert av norsk UD, då han vart drepen. Regjeringa i landet ser ikkje ut til å ta drapa særleg tungt.

       Korleis har norske styresmakter tenkt å følgja opp arbeidet andsynes regjeringa i Guatemala? »

Utenriksminister Knut Vollebæk : Norske myndigheter fordømmer drapet på biskop Juan Gerardi den 26. april og også drapet på borgermesteren i Santa Cruz del Quiché, Lois Yat. Biskop Gerardi var en fremtredende menneskerettighetsforkjemper og arbeidet ved erkebiskopens menneskerettighetskontor, hvor han bl.a hadde ansvaret for rapporten om voldshandlinger under konflikten i Guatemala. Arbeidet med denne rapporten har vært støttet av Norge. Drapet har vakt avsky og forferdelse så vel i Guatemala som i det internasjonale samfunn. Det er vanskelig å se denne tragiske hendelsen som annet enn et anslag mot fredsprosessen, som jeg forstår også representanten er inne på, og det er av avgjørende betydning at de skyldige blir identifisert og straffet.

       Guatemalas regjering nedsatte umiddelbart etter drapet en undersøkelseskommisjon på høyt nivå, bestående av utenriks- og innenriksministeren, presidentens private sekretær og lederen for presidentens menneskerettighetskommisjon. Bispekollegiet i den katolske kirken ble invitert til å sitte i kommisjonen, men besluttet ikke å delta.

       Etter å ha fått tilbud fra USA om hjelp til etterforskningen åpnet guatemaltekiske myndigheter opp for bistand fra eksperter fra FBI. FNs verifikasjonskontor Minugua har også oppnevnt en egen observatørgruppe til å følge etterforskningen i saken og bistå det nasjonale politiet og påtalemyndighetene i den grad de måtte ha behov for det. En av de norske politifolkene tilknyttet Minugua er med i etterforskningsarbeidet.

       En person mistenkt for drapet på biskop Gerardi ble arrestert den 30. april, men svært få synes overbevist om at det dreier seg om morderen.

       Det synes å være en allmenn oppfatning at fredsprosessen vil bli skadelidende dersom de skyldige ikke blir funnet og straffet. Det legges derfor spesiell vekt på at saken ikke ender opp med straffrihet. Samtidig er det viktig å unngå at kravet om å finne den skyldige går på bekostning av rettssikkerheten. Norske myndigheter følger utviklingen i saken nøye, og den norske ambassaden i Guatemala har i den forbindelse løpende kontakt med så vel myndighetene som Minugua.

       I går hadde Norges og Sveriges ambassade et møte med lederen for presidentens menneskerettighetskommisjon for å bli oppdatert om utviklingen i etterforskningen. Saken vil også bli tatt opp av Norge i møte med guatemaltekiske myndigheter i internasjonale fora, som i det forestående giverlandsmøtet som skal finne sted i Brussel den 23. og 24. juni d.å. Sammen med det internasjonale samfunn vil norske myndigheter løpende vurdere behovet for teknisk assistanse og, hvis nødvendig, politisk press for å få saken løst.

       La meg også legge til at flere menneskerettighetsforkjempere har blitt truet på livet i Guatemala i etterkant av de to drapene. Dette understreker betydningen av fortsatt internasjonal innsats for å bygge opp om demokratiet i landet, slik representanten er inne på. I den forbindelse kan det nevnes at Norge ledet arbeidet for en resolusjon om beskyttelse av menneskerettighetsforkjempere, som ble vedtatt av FNs menneskerettighetskommisjon tidligere i vår.

       Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Ingrid Fiskaa (SV) : Eg takkar for svaret.

       Når det gjeld den siste utviklinga med omsyn til drapet på erkebiskopen, har ei høgreekstrem gruppe stått fram og sagt at dei tek på seg skulda for drapet. I tillegg har menneskerettskontoret til den same erkebiskopen gått ut og sagt at dei ønskjer at han som er fengsla for drapet, skal setjast fri. Eg lurer difor på kva den norske regjeringa har tenkt å gjera i forhold til oppfølginga av dette drapet.

       Eg er også blitt fortald at FN har hatt ein spesialrapportør for menneskerettar stasjonert i Guatemala som nettopp er blitt trekt tilbake. Dersom dette er sant, kva vil Noreg i tilfelle gjera for å få tilbake denne rapportøren frå FN i denne tida som er prega av sterk politisk vald?

Utenriksminister Knut Vollebæk : Jeg er ikke kjent med at noen har tatt på seg skylden for drapet. Det skal vi selvsagt følge opp og undersøke. Men som jeg nevnte, er det vel neppe noen verken av de utenlandske eller innenlandske observatører som tror at vedkommende som er arrestert, er den skyldige, og det er positivt at man også ber om at han løslates.

       Når det gjelder rapportør om menneskerettighetssituasjonen i Guatemala, tror jeg - uten at jeg har dataene foran meg, men jeg vet iallfall at dette har vært oppe i Menneskerettighetskommisjonen i Genève - at det er riktig som representanten sier, at den rapportøren er trukket tilbake. Grunnen til det er at man mente at prosessen i Guatemala var positiv, og alle mente at dette gikk bra. Hvis så ikke er tilfellet, må vi selvsagt se på dette på nytt og be om at rapportøren kommer tilbake. Foreløpig tror jeg vi skal følge dette opp i nær kontakt med myndighetene og med andre land som er engasjert i fredsprosessen.

Presidenten: Då går vi til neste spørsmål. Sidan statsråd Sponheim er komen i salen, går vi tilbake og tek spørsmål 4, frå Karin Andersen til nærings- og handelsministeren.

Spørsmål 4

       Karin Andersen (SV) : Jeg vil få stille følgende spørsmål til nærings- og handelsministeren:

       « I muntlig spørretime onsdag 13. mai 1998 ble det klart at nærings- og handelsministeren ikke er klar over at EØS' tjenestedirektiv stiller så omfattende krav til anbudsinngivelse at små bedrifter i distriktene ikke har råd til å oppfylle kravene. Selv ikke Nord-Norges største arkitektfirma, Borealis, har økonomi til å delta i anbudskonkurranse om Statens hus i Tromsø.

       Hva vil statsråden gjøre for å endre disse bestemmelsene, som fremmer sentralisering og utelukker små bedrifter i Distrikts-Norge? »

Statsråd Lars Sponheim : La meg først for ordens skyld påpeke at jeg i den muntlige spørretimen ikke gav uttrykk for at kravene i EØS-tjenestedirektivet er ukjent for meg. Jeg sa derimot at jeg ikke kjente til den konkrete saken som ble trukket fram av representanten Karin Andersen. Det er noe annet.

       EØS-tjenesteforskriften setter ikke krav til leverandører for å kunne delta i en offentlig anbudskonkurranse. Forskriften inneholder tvert imot bestemmelser som er ment å skulle begrense oppdragsgivers adgang til å be om unødvendige opplysninger, bl.a ved at oppdragsgiver ikke kan stille krav utover det som kontraktens art tilsier.

       Hvilken praktisk og økonomisk innsats den enkelte anbyder må gjøre for å delta i konkurransen, beror følgelig ikke først og fremst på reglene i EØS-forskriften, men på hvilke krav den enkelte oppdragsgiver anser det hensiktsmessig å sette. Det er naturlig at omfanget av de krav som stilles, vil variere alt etter oppdragets art, omfang og kompleksitet. Følgelig vil det ved større prosjekter kreves forholdsvis større innsats av leverandøren for å kunne delta, samtidig som konkurransen ofte vil være hardere. Dersom enkelte på grunn av økt konkurranse ikke ser seg råd til å delta, anser jeg dette, som tidligere sagt, for å være uproblematisk. Et av hovedformålene med regelverket er jo å åpne det offentlige markedet for konkurranse.

       Når dette er sagt, vil jeg imidlertid presisere at oppdragsgiver bør være seg bevisst hvilke krav som bør stilles, slik at ikke små leverandører unødvendig utelukkes. Dette følger imidlertid, som tidligere sagt, allerede av reglene i forskriften.

       I den konkrete saken som representanten Andersen bruker som eksempel, har jeg fått opplyst fra Statsbygg at de såkalt omfattende kravene i dette tilfellet dreier seg om å beskrive faglig kompetanse ved utstyr/programvare, kvalitetssikring m.v., og det kreves fremlagt skatteattest. Dette kan ikke sies å være urimelige krav.

       Etter mitt syn er det derfor ikke grunnlag for å bruke denne saken som utgangspunkt for å vurdere endringer i regelverket for offentlige anskaffelser.

Karin Andersen (SV) : Jeg takker for svaret, men merker meg at statsråden mener at EØS-reglene i hovedsak er bra, og ikke erkjenner at det kan skje en ganske alvorlig distriktspolitisk vridning slik som regelverket nå er. Hvis man ikke synes at reglene er et problem, skjønner jeg at man heller ikke har tenkt å endre dem. Før har man brukt ulike metoder for å bygge opp kompetanse i distriktene, men slik reglene anvendes nå, begrenser de den muligheten.

       Statsråden sier at her er det i så fall opp til oppdragsgiver å være bevisst på hvilke krav de skal stille. Kunne statsråden si hvilke teknikker Statsbygg nå kunne tenke seg å bruke, og hva slags kreativitet de kan ta i bruk for å unngå at små bedrifter blir utelukket fra konkurranse om større bygg og anlegg?

Statsråd Lars Sponheim : Ja, EØS-reglene er bra på dette punktet fordi de sikrer at en byggherre - i dette tilfellet staten - får konkurranse om oppdragene, og at de dermed settes bort til de beste. Det er ikke et ønske fra denne regjering eller fra denne statsråd å gi råd om hvordan det skal være kreative grep for å unngå denne konkurransen. Det er tvert imot poenget ved en slik anbudsinnbydelse at de beste skal få oppdraget. Forskriftene fra EØS sikrer faktisk at alle skal ha en rett til å kunne delta i denne konkurransen, og at ikke noen utelukkes. Det er svært ofte like mye bra for små bedrifter i distriktene som det er til ulempe.

       Hvis det er representantens oppfatning at vi burde tilbake til et regime hvor man så å si kan dele ut oppdragene til noen i nabolaget, slik at det blir dyrt og ofte dårlig, må representanten ha lov å mene det. Men det er brudd både på norsk lovgivning og det som er en ønsket politikk på området.

Karin Andersen (SV) : Det er ingen som er tjent med å gi et fortegnet bilde av dette regelverket. Det er positive sider ved det, men det er også negative sider. Jeg synes det er bekymringsfullt at statsråden ikke er interessert i å gå inn i saker og se hvordan dette regelverket faktisk sentraliserer, og heller ikke har noen ideer om hvordan man kunne 1) endre regelverket, eller 2) på kreative måter bidra til at småbedrifter ikke blir konkurrert ut.

       Konkurranse er bra, sier Sponheim. Ja, det kan være bra, men i mange tilfelle begunstiger det de store. Hvis man bruker f.eks arkitektkonkurranser, er de utgiftene som er forbundet med det, så store - opptil 0,5 mill. kr - at små bedrifter nødvendigvis ikke vil kunne sitte med slik kapital og heller ikke kunne ta risikoen ved å tape en slik pengemengde ved å gi inn anbud. (Presidenten klubber.)

       Mitt poeng er ikke at man skal gå tilbake til et system der man skal kunne dele ut oppdrag til naboen, men heller ønske et system hvor det er mulig å oppnå en konkurransesituasjon der små bedrifter også kan konkurrere. Jeg utfordrer statsråden igjen til f.eks å ta stilling til om man kan bruke beste anbud-prinsippet i stedet, som er en langt mindre kapitalkrevende måte å få en anbyder på.

Spørsmål 6

       Frå representanten Svein Ludvigsen til fiskeriministeren:

       « Stortinget vedtok økt satsing på fiskerihavner i samarbeid med brukerne, regionale myndigheter og staten. Et godt eksempel på dette er Sommarøy havn med samlete investeringer på ca 150 mill. kroner. Utnyttelse av havna og sluttføring av infrastruktur, industri- og reiselivsbedrifter forhindres fordi Statens havnevesen mangler ca 7 mill. kroner til å sluttføre anlegget hvor det lokale næringslivet har bidratt med 45 mill. kroner.

       Vil statsråden se til at havneutbyggingen kan sluttføres i år? »

Spørsmål 7

       Frå representanten Sigrun Eng til fiskeriministeren:

       Per Erik Monsen (Frp) : Jeg vil tillate meg å stille finansministeren følgende spørsmål:

       « I 1996 vedtok Stortinget å be Regjeringen inntil videre å opprettholde distriktstollstedene Telemark/Vestfold og Buskerud.

       Vil finansministeren nå ta initiativ til å slå sammen disse tollstedene slik at anslagsvis 8-12 rent administrative stillinger kan frigjøres til annet og nyttigere arbeid, for eksempel en intensivering av smuglingskontroll på fly og ferger, spesielt med henblikk på narkotikasmugling? »

Statsråd Gudmund Restad : Regjeringen legger vekt på å forhindre ulovlig inn- og utførsel av varer. Jeg ser det som viktig at toll- og avgiftsetatens ressurser så langt det er mulig, anvendes i etatens primæroppgaver, spesielt med sikte på økt oppdagelsesrisiko ved forsøk på ulovlig innførsel av varer samt toll- og avgiftsunndragelser. Endringer i internasjonal handel, transport- og kriminalitetsmønster krever at toll- og avgiftsetaten er i stand til å tilpasse seg for å kunne opprettholde et tilfredsstillende kontrollnivå.

       Spørsmålet om en eventuell sammenslåing av Buskerud og Telemark/Vestfold tolldistrikter ble vurdert i forbindelse med statsbudsjettet for 1997. Stortinget vedtok i et eget plenumsvedtak å be Regjeringen inntil videre opprettholde de aktuelle tollstedene i sin nåværende form. Jeg ser det som viktig at en eventuell beslutning om sammenslåing av ulike tolldistrikter baserer seg på grundige vurderinger som sikrer at ulempene ved en eventuell sammenslåing blir minst mulige.

       Toll- og avgiftsetaten og departementet er opptatt av å frigjøre ressurser til bruk mot bl.a narkotikasmugling. Å slå sammen Telemark /Vestfold og Buskerud tolldistrikter kunne gi en slik effekt. Jeg må imidlertid forholde meg til Stortingets klare vedtak om inntil videre å opprettholde de aktuelle tollstedene i sin nåværende form.

Per Erik Monsen (Frp) : Jeg takker for svaret. Jeg tolker svaret slik at finansministeren har en viss sympati for det som ligger implisitt i mitt spørsmål. Grunnen til at jeg stiller spørsmålet til tross for at jeg er klar over at Stortinget har gjort et slikt vedtak, er at vi har et nytt storting, og ut fra det ser jeg en mulighet for at vedtaket kunne bli et annet i dag.

       Dessuten er det også slik at Regjeringen, og ikke minst finansministeren, stadig stresser dette med at det er viktig å stramme inn i økonomien. Hvis man kunne frigjøre rundt ti stillinger bare ved en slik sammenslåing, måtte det vel være et poeng og interessant å se på dette i nasjonal sammenheng. Er finansministeren enig i det?

Statsråd Gudmund Restad : Jeg er selvsagt enig med representanten Monsen i at det er viktig å utnytte det offentliges ressurser best mulig. Det er en grunnholdning som jeg har, og som jeg forsøker å leve opp til. Men i dette tilfellet er det gjort et så klart vedtak i Stortinget at jeg føler at jeg, om jeg skulle ha lyst til det, heller ikke hadde hatt anledning til å komme med noe forslag nå bare halvannet år etter at dette vedtaket ble fattet. « Inntil videre » er riktignok ikke noe klart definert begrep, men jeg vil tro at når man har fått pålegg om å opprettholde disse aktuelle tollstedene i sin nåværende form inntil videre, ville det oppfattes som utidig av Stortinget hvis man allerede nå skulle finne på å komme med et forslag om en annen løsning.

       Kjellaug Nakkim (H) : Jeg beklager at jeg ikke var klar over at spørsmålene 6 og 7 var utsatt.

       Jeg vil få stille følgende spørsmål til finansministeren:

       « Ifølge Aftenposten 14. mai 1998 tilbyr stadig flere bedrifter sine ansatte en godtgjørelse for å sykle til og fra jobb. Tiltaket har i flere tilfeller bidratt til å redusere bedriftenes sykefravær. Men å sykle mot betaling er ikke bare helsebringende. Det er også skattepliktig.

       Mener statsråden dette er i tråd med Regjeringens helse- og miljøpolitikk og klare oppfordring til økt fysisk aktivitet? »

Statsråd Gudmund Restad : Det er all grunn til å være positiv til at folk mosjonerer, f.eks sykler til og fra jobben. Sykling gir god trim. Der sykling erstatter bilkjøring, blir det også mindre forurensning. Både sykling og mange andre sunne aktiviteter har gode effekter for utøverne og for samfunnet. Men slike gode effekter er ikke ensbetydende med at lønn og annen godtgjørelse for aktiviteten bør være skattefri.

       Personlig har jeg svært gode erfaringer med regelmessig trening og mosjon i hele mitt voksne liv. Det har gitt god helse, økt arbeidskapasitet og bedre livskvalitet. At jeg har holdt meg frisk og har unngått sykefravær, har nok vært til nytte for så vel arbeidsgiver som samfunnet, men først og fremst er det jo en selv som har hatt størst glede av en god helse. Det har derfor aldri falt meg inn at jeg skulle motta betaling for de helsebringende aktivitetene, og at godtgjørelsen kanskje også skulle være skattefri. - Så over til de formelle skattereglene:

       Dersom en arbeidsgiver yter sine ansatte en godtgjørelse for å sykle til og fra jobb, blir godtgjørelsen å anse som skattepliktig lønn for arbeidstakeren. Skattesystemet bygger i utgangspunktet på at samtlige ytelser den ansatte mottar fra sin arbeidsgiver, skal beskattes som ordinær lønn. Dette er et generelt prinsipp som gjelder uavhengig av om utbetalingen også oppfordrer til tiltak som anses ønskelige ut fra helsemessige eller andre samfunnsnyttige perspektiv.

       For å frita en særskilt ytelse for beskatning må det i tilfelle vedtas særregler på området. Hensynet til et enkelt og praktiserbart regelverk taler mot at det innføres slike særregler. Det finnes en rekke samfunnsnyttige tiltak det er viktig å oppfordre til, men dette bør ikke skje ved å utarbeide stadig nye særregler i skattesystemet.

       Også dersom godtgjørelsen utbetales som en dekning av utgifter den ansatte har ved bruk av sykkelen på reise mellom hjem og arbeidssted, vil godtgjørelsen være skattepliktig. Etter Skattedirektoratets takseringsregler godkjennes sykkelhold til fradrag med maksimalt 1.000 kr for et helt års bruk av sykkel til og fra arbeidet. Bare dersom utgiftene til reise mellom hjem og arbeidssted overstiger 7.000 kr i inntektsåret, er det overskytende fradragsberettiget. Da utgifter til sykkelhold fastsettes til maksimalt 1.000 kr pr. år, vil en arbeidstaker som bruker sykkel hele året, ikke ha rett til fradrag for utgifter til sykkelhold, og en eventuell godtgjørelse fra arbeidsgiver blir skattepliktig i sin helhet.

       Dersom arbeidstakeren benytter sykkelen i yrket - yrkesreise - godtas en godtgjørelse fra arbeidsgiver på én krone pr. kilometer som skattefri dekning av utgifter til sykkelhold.

Kjellaug Nakkim (H) : Det har i den senere tid vært flere saker som har gått på dette med ytelser til ansatte i forbindelse med at bedriftene ønsker å motivere sine ansatte til å bedre sin helse - bl.a har det vært holdt røykeavvenningskurs, som man også har ønsket å skattlegge. Nå ønsker bedriftene å motivere de ansatte til å være mer fysisk aktive ved å tilby godtgjørelse for å sykle til og fra jobb, et tiltak som samtidig bedrer miljøet. Likevel er det første man gjør, å skattlegge dette.

       Statsråden sier at man ikke hele tiden kan utarbeide nye særregler, og at alt taler mot slike særregler. Men jeg syns statsråden nå burde sette seg ned og se på hvordan hele dette regimet er utarbeidet. Jeg syns det er litt patetisk at samtidig som Regjeringen ønsker å bedre folks fysiske helse, er det første den gjør, å skattlegge.

Statsråd Gudmund Restad : Jeg vil holde meg til det som opprinnelig var temaet, og ikke la det flyte ut, som jeg syns spørreren nå var i ferd med å gjøre. Jeg vet ikke om Kjellaug Nakkim har tenkt igjennom hvilke omgåelsesmuligheter man ville ha hvis en godtgjørelse for å sykle til og fra jobben skulle være skattefri, mens lønn selvfølgelig skal skattlegges. Ville det ikke da oppstå en stor fristelse til å betale ut en stadig større og større del av lønnen som angivelig syklingsgodtgjørelse, skattefritt? Dette har jo konsekvenser som neppe kan være gjennomtenkt.

Spørsmål 10

       Vidar Bjørnstad (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til justisministeren:

       « I dag befinner det seg i Norge flere hundre tamiler som mange har fått avslag på oppholdstillatelse, og en del som ikke har fått sine søknader ferdigbehandlet. Det er et grunnleggende prinsipp i norsk flyktning- og asylpolitikk at ingen sendes tilbake til opprinnelseslandet hvis det er risiko for forfølgelse og fare for liv og sikkerhet.

       Hvordan vurderer justisministeren sikkerheten for tamiler som sendes tilbake til Sri Lanka? »

Statsråd Aud-Inger Aure : Søknader om asyl fra srilankiske tamiler undergis en konkret og individuell vurdering. Alle tamiler som på individuelt grunnlag har behov for beskyttelse, vil få oppholdstillatelse i Norge. Ingen vil bli returnert til Sri Lanka dersom det er grunn til å anta at de vil ha behov for sikkerhetsmessig oppfølging. Tamilske asylsøkere som ikke innvilges flyktningstatus eller fyller øvrige vilkår for opphold, må returnere til hjemlandet.

       Praksisen er basert på en bred vurdering av situasjonen på Sri Lanka, spesielt de forhold som har betydning for sivile tamilers generelle sikkerhets- og menneskerettighetssituasjon, og den er i samsvar med praksis i de øvrige nordiske og andre europeiske land. FNs høykommissær for flyktninger har gitt uttrykk for at situasjonen på Sri Lanka ikke er til hinder for tilbakesendelse til hjemlandet for dem som får avslag på sine asylsøknader etter en slik grundig individuell vurdering.

       Når faren for liv og sikkerhet vurderes, er det viktig å skille mellom situasjonen i de nordlige og østlige områder, og situasjonen i de områder det er trygt å returnere til.

       I områdene i øst og nord pågår det i dag krigshandlinger. Det er ingen tvil om at dette har hatt alvorlige følger for sivilbefolkningen der. Til disse områder returneres ingen.

       Samtidig er det et faktum at sivilbefolkningen i de regjeringskontrollerte områdene i sør, herunder Colombo, ikke er direkte berørt av krigshandlinger. På grunn av faren for enkeltstående terrorhandlinger også i sør vil imidlertid tamilbefolkningen kunne bli undergitt omfattende kontrolltiltak. Bakgrunnen er srilankiske myndigheters antagelse om at LTTE står bak og er ansvarlig for slike terrorhandlinger.

       Et sentralt sikkerhetstiltak er arrestasjon og kortvarig fengsling for å bringe den arrestertes identitet og bakgrunn på det rene. For dem som pågripes, innebærer dette at de blir holdt i arrest inntil undersøkelser er foretatt. I de langt fleste tilfellene går dette relativt raskt, og de arresterte blir løslatt i løpet av 1 - 24 timer.

       De srilankiske tamiler som må reise tilbake til Sri Lanka, er personer som har fått sine søknader om asyl grundig vurdert i to instanser. Noen har også fått sine saker prøvd for norsk domstol. I deres saker er det konstatert at det ikke foreligger risiko for forfølgelse.

       Jeg kan til slutt opplyse at ca 100 tamiler siden 1994 har måttet reise tilbake til Sri Lanka etter avslag på sine søknader om asyl eller oppholdstillatelse i Norge. Norske myndigheter er ikke kjent med at noen av disse har vært utsatt for overgrep etter hjemkomsten, og jeg gjentar at norsk politikk på dette området er i samsvar med Høykommissærens vurderinger.

Vidar Bjørnstad (A) : Jeg takker justisministeren for svaret. Jeg tar til etterretning Regjeringens vurdering i forhold til sikkerhetssituasjonen ved spørsmål om tilbakesending, og legger særlig vekt på at man ikke vil sende noen tilbake hvis det er behov for beskyttelse. Men her ligger det en stor grad av skjønn, og det er Regjeringen som har det endelige ansvaret.

       Jeg stilte spørsmålet på bakgrunn av innvendinger fra organisasjoner som NOAS, Amnesty International, Mellomkirkelig Råd og British Refugee Council, om at det ikke er trygt for tamiler å returnere til Sri Lanka. Fra disse organisasjonenes side hevdes det at spenningen på Sri Lanka snarere har økt det siste halve året. Det stilles spørsmål om regjeringskontrollerte områder i Colombo-regionen er trygge, og det er eksempler på at det etter terrorhandlinger f.eks er blitt stengt internater, noe som har betydd at 600 tamiler er satt på gaten, og det rapporteres om rassiaer overfor tamilmiljøer, med arrestasjoner, varetekt og forsvinninger.

       Det kan stilles spørsmål ved den humanitære holdning ved tilbakesending i dagens situasjon. Jeg går ut fra at Regjeringen her vil ha en kontinuerlig vurdering, og at man legger vekt på behov for beskyttelse for den enkelte.

Statsråd Aud-Inger Aure : Jeg kan forsikre spørsmålsstilleren om at dette følges veldig nøye av norske myndigheter, og det overordnede prinsippet er at ingen returneres hvis det betyr fare for dem. Det står ved lag. Høykommissæren er jo den vi i første rekke støtter oss til, både i denne og lignende saker. Bare for få uker siden var statssekretær i Justisdepartementet til stede på et møte med FNs høykommissær for flyktninger i Genève og fikk igjen bekreftet at slik som situasjonen var, ble det ut fra Høykommissærens vurderinger ansett som trygt å returnere. Men det er klart at dersom det kommer nye opplysninger, vurderer vi det på nytt. Fra norsk side returnerer vi ingen hvis det er noen fare.

       Vi fikk høre at to tamiler som hadde reist tilbake, hadde vært arrestert i to dager, men tilbakemeldingen fra dem var at de ikke hadde vært utsatt for noen problemer.

Vidar Bjørnstad (A) : Når det gjelder enkeltsaker, er spørsmålet om tilbakesending Regjeringens ansvar, og Regjeringen legger vekt på å følge Høykommissærens anbefalinger. Fra Høykommissæren vektlegges det at ingen skal sendes tilbake uten at de har godkjente srilankiske reisedokumenter.

       Jeg er kjent med eksempler der noen som ikke har blitt utstyrt med slike reisedokumenter, har blitt sendt tilbake. Spørsmålet mitt er: Vil justisministeren sørge for at de får slike reisedokumenter?

       Det andre spørsmålet mitt gjelder en forsikring for dem som sendes tilbake. Når justisministeren sier at hun ikke er kjent med at noen har lidd overgrep, kan hun da gjøre kjent hvilken dokumentasjon hun har for det, og kan hun eventuelt sørge for at den enkelte i hvert fall for framtiden vil være sikret en etterfølgende kontroll om at ingen av de enkeltpersoner som sendes tilbake, lider overgrep?

Statsråd Aud-Inger Aure : Det er riktig at Høykommissæren anbefaler at hjemreisen foretas med reisedokumenter, og det er også et syn norske utlendingsmyndigheter deler. Men den erfaring vi har, er at det ikke er fare for overgrep ved hjemkomsten selv om den returnerte ikke har reisedokumenter. Når tamilske asylsøkere får avslag på sine søknader i Norge, oppfordres de i vedtaket til å skaffe seg hjemlandets dokumenter, og der stiller norske myndigheter opp og bistår praktisk med dette. Men de som unnlater å følge norske myndigheters oppfordring og selv velger å passere hjemlandets grenser uten reisedokumenter, får heller ikke problemer. Det har vi god erfaring for. Dette vil bli taklet på en betryggende måte fra norske myndigheter, og vi har en løpende kontakt med miljøet som kjenner situasjonen der nede.

       Gunnar Halvorsen (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til justisministeren:

       « Aust-Agder politidistrikt har to politibåter til disposisjon på strekningen Kragerø-Kristiansand. I sommerhalvåret øker aktiviteten på sjøen dramatisk, og det er derfor et sterkt ønske om at politibåtene blir mer synlige i kystkommunene i fylket.

       Vil justisministeren øke ressursene til politiet i Aust-Agder slik at kapasiteten på antall båter og patruljeringer kan økes? »

Statsråd Aud-Inger Aure : Jeg vil innledningsvis si at departementet de siste årene har gjennomført en omfattende evaluering av politiets båttjeneste. Formålet med denne evalueringen har vært å utnytte eksisterende ressurser, tilstrebe en bedre organisering og oppnå en mer målstyrt tjeneste.

       For å synliggjøre viktigheten av og behovet for sjøtjeneste i vårt langstrakte land er det også i år lagt inn øremerkede midler til sjøtjeneste som en ekstra styrking av denne tjenesten, utover ordinært budsjett.

       Politiets båttjeneste i Arendal politidistrikt har vært undergitt en egen utredning tidligere. En kom da fram til en modell hvor det å ha to faste båter som patruljerte kyststrekningen fra Risør til Kristiansand, var det mest hensiktsmessige. Denne modellen ble innført fra og med sommeren 1997 og vil også bli gjennomført i år. Det er således ikke aktuelt nå fra departementets side å øke kapasiteten på antall båter i Arendal politidistrikt.

       Arendal politidistrikt har fått øremerkede midler til sjøtjeneste også for inneværende år. I brev til departementet av den 3. april i år søker politimesteren om ytterligere midler til båttjeneste. Denne søknaden er nå til behandling i departementet.

       Jeg vil avslutningsvis minne om at det er opp til politimesteren selv å avgjøre hvordan båttjenesten skal prioriteres innenfor den tildelte budsjettramme for 1998.

Gunnar Halvorsen (A) : Jeg takker for svaret. Det er jo slik at befolkningen på Sørlandet øker i sommermånedene, og sommerturistene er selvfølgelig hjertelig velkommen. Men mange turister skaper også store oppgaver for politiet, både på land og på sjø. Med knappe ressurser må selvfølgelig politiet prioritere. Det er naturlig at innbrudd, vold og narkotika er oppgaver som blir prioritert foran politibåter. Det er jeg enig i. Derfor må det nye ressurser til Aust-Agder.

       I påsken strømmer folk til fjellet, og da styrkes beredskapen. Hjelpekorpset og lensmannsetaten styrkes, men når Sørlandet blir invadert, styrkes ikke beredskapen. Forstår statsråden problemene på Sørlandet, og vil statsråden se med velvilje på søknaden som er sendt fra politimesteren i Arendal?

Statsråd Aud-Inger Aure : Jeg vil gjenta det jeg sa i mitt svar, at sjøtjenesten langs kysten styrkes nettopp i sommermånedene og det er ut fra det behovet som også spørsmålsstilleren kom tilbake til. Det er ikke slik at sjøredningstjenesten og vakttjenesten langs kysten ikke blir styrket, men jeg skal være enig i at det vil være et spørsmål om ressurser i et slikt omfang at vi neppe ville kunne dekke det behovet som var ønskelig.

       Poenget her er at man har foretatt en utredning og laget en ordning for dette fylket som vi mener er god. Man går nå inn i andre sommeren med denne ordningen. Det er klart man gjør seg erfaringer, og de vil bli lagt til grunn for videre oppmerksomhet rundt disse problemene på sjøen.

       Jeg har også lyst til å minne om at det ligger et betydelig ansvar i den makten som den enkelte politimesteren har til selv å disponere. Sommersesongen kommer hvert eneste år - det vet også politimesteren i Arendal!

Gunnar Halvorsen (A) : Det vet nok politimesteren i Arendal, men politimesteren i Arendal vet også at han hvert år har knappe ressurser fra Justisdepartementet.

       Det som er interessant med denne saken, er at det ikke er politiet som nå henvender seg til oss som er stortingsrepresentanter fra Aust-Agder, men det er politikerne. Det er ordføreren i Grimstad, som nå ber om mer ressurser til politiet for å løse narkotikaproblemet og andre alvorlige problemer. Det er møte i Lillesand i dag med kommunalutvalget og politimesteren for å få orden på deler av det som er problemet, disse enkelte bøllene som driver i Blindleia og andre plasser og ødelegger for folk som bruker skjærgården som rekreasjonssted. Samfunnet har brukt enorme midler på å lage en skjærgårdspark, på å lage naturreservat, og nå lager vi nye lover for småbåter med restriksjoner på alkohol, og hva det nå er. Og jeg stiller derfor spørsmålet igjen: Mener statsråden at to båter i hele Aust-Agder - altså strekningen Kragerø-Kristiansand - er nok?

Statsråd Aud-Inger Aure : Spørsmålet om to båter er nok for hele Aust-Agder kunne jo vært interessant å stille i fylker med en tilsvarende eller kanskje mye lengre kystlinje og som har én båt, men det skal jeg unnlate.

       Jeg skal bare minne spørsmålsstilleren om at saken er til behandling i Justisdepartementet. Jeg har ikke sagt at den vil bli avslått - den er under behandling, og det skal gjennomføres på en skikkelig måte.

Spørsmål 12

       Jon Olav Alstad (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til arbeids- og administrasjonsministeren:

       « Ifølge undersøkelser Suldalsposten har gjort, brytes statens regelverk for annonsering. Reglene skal sikre lik informasjon, og er et viktig bidrag til avisenes økonomi etter de borgerliges pressestøttekutt. I svar til Suldalsposten skriver Arbeids- og administrasjonsdepartementet at de ikke vil gjøre noe for at regelverket skal følges, fordi det foretas en vurdering av ordningen.

       Mener statsråden det er riktig å bryte et gjeldende regelverk fastsatt ved kongelig resolusjon, fordi det arbeides med regelendringer? »

Statsråd Eldbjørg Løwer : Som statsråd for Arbeids- og administrasjonsdepartementet synes jeg det er viktig at annonseregelverket følges, og det er uavhengig av arbeidet med regelendringer på området. Det medfører derfor selvfølgelig ikke riktighet at departementet skal ha svart Suldalsposten at departementet ikke vil gjøre noe for at regelverket skal følges, fordi det foretas en vurdering av ordningen.

       Suldalsposten henvendte seg til departementet den 15. oktober i fjor. Den gang ble det ikke vist til noen undersøkelse, slik representanten Alstad her nevner, men til en enkelt sak der en annonse for Politihøgskolen ikke var rykket inn i Suldalsposten, slik de gjeldende retningslinjer for statlig annonsering krever. Da departementet ble gjort oppmerksom på dette, skrev departementet et brev til Politihøgskolen. I brevet ble det gjort spesielt oppmerksom på denne saken, samtidig som retningslinjene for statlig annonsering ble presisert.

       Samtidig ble det sendt et brev til Statens informasjonstjeneste. I dette brevet gjør departementet oppmerksom på denne saken, som en mener kan ha sitt utspring i uklarheter i annonseretningslinjene.

       Departementet presiserer også i brevet at annonser om lover og administrative bestemmelser som skal riksannonseres, skal rykkes inn i alle listeførte aviser. Videre ber departementet Statens informasjonstjeneste om å innskjerpe dette overfor departementene, slik at de igjen kan ta opp dette med sine underliggende etater. Man ber også Statens informasjonstjeneste om å sørge for at de i sin egen rådgivning overfor andre etater og i egen annonsering baserer seg på en slik forståelse av retningslinjene som departementet presiserer i sitt brev.

       Jeg mener derfor at Arbeids- og administrasjonsdepartementet har fulgt opp denne saken på en tilfredsstillende måte, og brevene i saken har jeg kopi av hvis det skulle ha interesse som dokumentasjon i saken.

Jon Olav Alstad (A) : Det var et veldig betryggende svar. Jeg sitter her med kopi av et par brev som har gått mellom Arbeids- og administrasjonsdepartementet og Suldalsposten, som viser til flere eksempler, der departementet slår fast at de ikke vil gå ut og « minne om retningslinene for statleg annonsering, men vente til handsaminga av dei forslaga som no ligg føre er avslutta. »

       Det er greit å vite, for den annonsepolitikken vi har hatt i dette landet, er innmari viktig først og fremst for nr. 2-avisene og lokalavisene. Det er jo de som vil rammes av at regelverket ikke følges. Og når de får det på toppen av et budsjettkutt og portoøkning, er det en situasjon som blir veldig alvorlig for avisene.

       Jeg regner med at regelverket er i trygge hender, og at det vil bli fulgt. Så håper jeg statsråden tar med seg i det videre arbeidet med evalueringen av de forslagene som Statskonsult har lagt fram, at dette er et viktig bidrag i pressepolitikken og for å beholde avisene våre.

       Bjørn Hernæs (H) : Jeg vil gjerne få lov til å stille følgende spørsmål til den minister som føler seg som rette vedkommende, arbeids- og administrasjonsministeren:

       « Ifølge opplysninger i pressen har Naturvernforbundet søkt staten om et ekstraordinært tilskudd på ca 2 mill. kroner. Fra før mottar forbundet som bekjent 3,4 mill. kroner i ordinært statstilskudd.

       Kan statsråden forsikre om at søknaden ikke vil bli innvilget? »

Statsråd Eldbjørg Løwer : « Rette vedkommende » er jeg som settestatsråd for miljøvernministeren i denne saken. Mitt svar blir derfor ganske kort.

       Det er riktig at Naturvernforbundet har søkt staten om et ekstraordinært tilskudd på 2 mill. kr. Bakgrunnen er den vanskelige økonomiske situasjonen som Naturvernforbundet er kommet i. Når søknaden nå foreligger, er det departementets plikt å vurdere den. Dette holder departementet på med. Jeg kan ikke forskuttere hva utgangen av den behandlingen blir. Jeg fikk den først oversendt fra Miljøverndepartementet så sent som i går ettermiddag.

Bjørn Hernæs (H) : Det lå ikke noe annet i min innledende merknad enn at jeg har tatt til etterretning den opplysning jeg har fått. Jeg kan vel føye til at jeg har betydelig forståelse for behovet for vern av miljøvernministeren i denne saken.

       Jeg er en smule overrasket over at det ikke var mulig å få svaret over til den statsråd som skulle besvare spørsmålet, før i går ettermiddag, når spørsmålet tross alt er blitt rettet innenfor de tidsfrister som er i Stortinget. Men når svaret er som det er, ser jeg ikke noen grunn til å gjøre noe mer ut av det.

       Det er ikke godt å lage noen oppfølgingsspørsmål til et svar som går ut på at søknaden vil bli behandlet. Intensjonen i mitt spørsmål er vel imidlertid klar for statsråden, og så får vi bare avvente hva svaret måtte bli.

Spørsmål 30

       Presidenten: Dette spørsmålet, frå representanten Øyvind Korsberg til miljøvernministeren, vil bli svara på av arbeids- og administrasjonsministeren som rette vedkomande.

       Øyvind Korsberg (Frp) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til arbeids- og administrasjonsminister Løwer:

       « Synes statsråden at det er en oppgave for staten å redde frivillige organisasjoner fra konkurs med økte statlige millionoverføringer? »

Statsråd Eldbjørg Løwer : Jeg antar at utgangspunktet for representanten Korsbergs spørsmål er den aktuelle økonomiske situasjonen i Naturvernforbundet, og jeg viser i den forbindelse til mitt tidligere svar i dag til representanten Hernæs i den konkrete saken.

       Spørsmålet fra representanten Korsberg er i tillegg mer generelt formulert. Saken var også oppe i spontanspørretimen den 13. mai, og som det ble pekt på da, anser jeg det for å være en statlig oppgave å bidra til at frivillige organisasjoner har gode vilkår. De gjør et viktig arbeid, ikke minst når det gjelder demokratibygging.

       Men hvis det er et spørsmål som også er relatert til Naturvernforbundets sak, har jeg ikke noe annet svar enn det jeg tidligere har gitt.

Øyvind Korsberg (Frp) : Som jeg sa i spontanspørretimen den 13. mai, var det et spørsmål på prinsipiell bakgrunn, og det hadde på den måten ingenting med Naturvernforbundet å gjøre.

       Det er mange organisasjoner som gjør et viktig arbeid, og det er ikke alle av dem som får statlig støtte. Men som statsråden er kjent med, er det mange organisasjoner som mottar store årlige overføringer fra staten, og da er det et spørsmål som jeg vil stille: Hvis en slik organisasjon ikke har økonomistyring og dermed trues av konkurs, vil ikke da en statlig økonomisk bergingsaksjon med bruk av skattebetalernes penger gi andre frivillige organisasjoner et meget uheldig signal når det gjelder krav til økonomistyring?

Statsråd Eldbjørg Løwer : Tilskudd til frivillige organisasjoner ligger under Kulturdepartementet, så det vil ikke være riktig av meg å gå for langt inn i den problemstillingen.

       Det som ble sagt i muntlig spørretime, var at man i utgangspunktet skal sørge for at frivillige organisasjoner har rammevilkår som gjør at de kan drive en forsvarlig virksomhet. Hvis noen kommer opp i en annen situasjon, vil det måtte bli en sak som må vurderes i hvert enkelt tilfelle.

Presidenten: Da går vi tilbake til spørsmål 13.

Spørsmål 13

       Jan Johnsen (H) : Jeg har følgende spørsmål til samferdselsministeren:

       « Ifølge undersøkelser av det svenske Vägverket, VG 12. mai 1998, ville det årlig bli 20 flere drepte i trafikken med et forbud mot piggdekk. I tillegg ville 170 flere personer bli hardt skadet og 700 lettere skadet. I Sverige er man kommet frem til at det er en samfunnsmessig gevinst å beholde piggdekkene.

       Vil samferdselsministeren se på dette slik at vi kan få en ny vurdering av den samfunnsmessige gevinst ved å kjøre med eller uten pigger? »

Statsråd Odd Einar Dørum : Jeg mener det er viktig at alle sider ved eventuelle restriksjoner på bruk av piggdekk gis en grundig vurdering.

       Per Roar Bredvold (Frp) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til samferdselsminister Dørum:

       « 130.000 bedrifter har i disse dager fått beskjed om at de må betale mer for å ha navn og nummer i telefonkatalogen. Årsaken er at de i tillegg til Rosa og Gule Sider nå også vil bli oppført i « Bedriftskatalogen » og « Ditt Distrikt » uten at de har ønsket dette, og må i tillegg betale ekstra for denne uønskede oppføringen.

       Hva vil samferdselsministeren gjøre med dette? »

Statsråd Odd Einar Dørum : Den vanlige telefonkatalogen består av tre ulike deler - Hvite, Rosa og Gule Sider. Det betales ikke særskilt for å stå oppført på de hvite sidene, som omfatter privatpersoners telefonnummer o.l. Det samme gjelder de rosa sidene, som omfatter bedrifter og offentlige virksomheter. Disse oppføringene er en del av telefonabonnementet.

       De gule sidene er et bransjeinndelt, annonsørbetalt produkt som utgis av Telenor Media, i konkurranse med andre i markedet. I tillegg utgis lokalkatalogen Ditt Distrikt og Bedriftskatalogen. Telenor Media har nå innført et samlet tilbud om oppføring i alle disse tre katalogene. Hensikten er å gjøre det enklere for kundene.

       Telenor Media opplyser at for de kundene som tidligere kun hadde et kundeforhold til Gule Sider, vil dette innebære en prisøkning på 180 kr pr. år, mens de som allerede hadde oppføringer i Ditt Distrikt og Bedriftskatalogen, vil få en prisreduksjon i gjennomsnitt på 1.315 kr. Årets prisøkning ligger i gjennomsnitt på 5 %

       Som Telenors redegjørelse viser, dreier denne saken seg om markedsretting av et konkurranseprodukt, løsrevet fra oppføring i Hvite og Rosa Sider. Jeg kan derfor vanskelig se at dette er en sak som krever noe initiativ fra Telenors eier.

Per Roar Bredvold (Frp) : Jeg takker for svaret, men det må være mulig å bestemme selv i hvilke kataloger man ønsker å annonsere. Behovet for annonsering og utbyttet av dette vil være forskjellig for den enkelte bedrift.

       Jeg ser også på dette som distriktspolitikk. Enkelte bedrifter har små økonomiske marginer å gå på, og det er derfor også et økonomisk spørsmål om det er liv laga for bedriften hvis man må ut med annonseutgifter som man kan klare seg uten eller kanskje komme vesentlig rimeligere fra.

       Vi har tidligere hatt en debatt om kataloghaier. Uten sammenligning kan det virke som et statlig selskap her utnytter en delvis monopolsituasjon. Er dette riktig?

Statsråd Odd Einar Dørum : Jeg viser til det svaret jeg gav, hvor det framgår at det handler om et konkurranseprodukt. Men jeg kan gi følgende tilleggsopplysning:

       Telenor Media har hittil i år sendt ut ca 87.000 brev til sine kunder, hvor de varsler om den produktendringen i Gule Sider, Ditt Distrikt og Bedriftskatalogen som jeg nevnte i hovedsvaret. De vil sende tilsvarende brev til de resterende oppføringskundene, totalt ca 135.000.

       Telenor Media har mottatt få negative reaksjoner fra kundene på denne produktendringen, men beklager selvfølgelig hvis det tilsendte brevet er å misforstå.

Spørsmål 15

       Fra representanten Siri Frost Sterri til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       Jan Johnsen (H) : Jeg har følgende spørsmål til sosialministeren:

       « En datter i Sandnes ønsket å flytte sin far som satt isolert og alene i Oslo etter at konen var havnet på sykehjem, til familien på Sandnes. Datteren syntes det da også var riktig å få sin sterkt pleietrengende 80 år gamle senile mor flyttet over til Sandnes. I denne saken er det oppstått usikkerhet om rekkevidden av kommunehelsetjenesteloven

       Vil statsråden se om det er behov for å endre lovteksten slik at det ikke er noen tvil om hvordan kommunene skal behandle slike saker? »

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Problemstillinga i saka frå Sandnes var om regelverket gjer det vanskeleg for personar som er avhengige av omfattande pleie- og omsorgstenester, å flytta.

       I kommunehelsetenestelova § 2-1 heiter det:

« Enhver har rett til nødvendig helsehjelp i den kommune der han eller hun bor eller midlertidig oppholder seg. »

       Problemstillinga oppstår i dei tilfella der den som treng tenester, søkjer om dette før vedkommande buset seg eller tar opphald i kommunen.

       Nokre personar er avhengige av å motta pleie- og omsorgstenester heile tida, slik at dei ikkje kan flytta utan at eit tenestetilbod står klart i den kommunen dei ynskjer å flytta til. For at desse skal kunna flytta på ein forsvarleg måte, er det ein føresetnad at tilflyttingskommunen handsamar søknader og gjer vedtak om tenester før dei reint faktisk flyttar eller tar opphald i kommunen.

       I praksis handsamar mange kommunar slike søknader på førehand. Saka i Sandnes, som etter det eg har forstått, har funne si løysing, og utsegner frå statlege organ i liknande saker tyder på at regelverket blir praktisert ulikt på dette området.

       Eg ser at det herskar uvisse om rettstilstanden på området. Eg vil derfor sjå nærare på korleis dette spørsmålet kan løysast. Det inneber ikkje at eg i dag vil forskottera om det trengst ei endring i lovverket, eller om nødvendig smidigheit kan presiserast på anna vis. Utgangspunktet mitt er at også personar som er avhengige av pleie- og omsorgstenester, skal ha høve til å busetja seg i ein annan kommune.

Jan Johnsen (H) : Jeg takker statsråden for svaret, og jeg synes det var et positivt svar.

       Jeg oppfattet det slik at statsråden var enig i at det er ulike behandlingsformer i kommunene, og at statsråden vil gå inn og se på muligheten for eventuelt å forenkle dette eller iallfall få lagt en praksis som gjør at de som er pleietrengende, ikke blir de som ikke kan flyttes rundt i dette landet. Ut fra det er jeg fornøyd med det svaret som statsråden så langt har gitt, men jeg vil bare ha en bekreftelse av statsråden på at jeg har oppfattet dette riktig.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Eg ynskjer å stadfesta at representanten Johnsen har forstått meg rett når han oppfatta det slik at eg vil sjå nærare både på lovverket slik som det er i dag, og på på kva måte vi, enten ved å endra regelverket eller på anna vis, kan presisera ein praksis som gjer at også personar som er avhengige av pleie- og omsorgstenester, skal ha høve til å busetja seg i ein annan kommune enn der dei akkurat då bur.

       Lat meg leggja til at det nok er ulike grunnar i dei enkelte kommunane for forskjellig praksis, bl.a talet på institusjonsplassar. I tillegg til eventuell endring i regelverk eller anna presisering, lat oss òg håpa at den eldresatsinga som no skjer i kommunane, vil medverka til ein snarleg endra praksis.

Jan Johnsen (H) : Jeg takker for at jeg har oppfattet statsråden riktig.

       Jeg er enig med statsråden i at det er nødvendig å bygge ut institusjonsplasser i kommuner som ikke har god nok dekning. Men det som er selve hovedkjernen i dette, er at i og med at de bor en annen plass enn der foreldrene bor, og det er samfunnsmessig riktig for alle parter at de bor nærmere hverandre, er denne familien kommet opp i dette uføret fordi en kommune har oppfattet denne loven som ikke så langtrekkende som den i realiteten er. Men jeg takker statsråden for det svaret som er gitt, og går ut fra at dette var et tilfelle som skjedde denne gangen, og at det ikke vil skje i fremtiden.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : I dei aller fleste kommunane i heile landet skjer det ei brei opprusting på området eldreomsorg etter det felles vedtaket som vart gjort i Stortinget i fjor, og som no blir fylgt opp. Eg kan ikkje gje nokon garanti for at det ikkje er familiar som i den næraste framtida kan koma opp i ein liknande situasjon som desse frå Sandnes og Oslo, men den konkrete saka er løyst. Det at det no er fokusert på problemet, gjer i seg sjølv at faren er redusert. Likeins at representanten Johnsen har stilt dette spørsmålet, og at sosialministeren no har lovt å sjå nærare på dette, skulle sikra at det i alle fall ikkje kan vera mange som vil oppleva ein liknande situasjon som denne.

Spørsmål 22

       Bendiks H Arnesen (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til helseministeren:

       « Harstad sykehus har siden 1995 hatt et slagrehabiliteringsteam som har vært drevet ved hjelp av øremerkede midler. Tiltaket trues nå av nedleggelse grunnet manglende bevilgning.

       Er det slik at fylkeskommunene har mistet statlige tilskudd til slike viktige tiltak, og i hvor stor grad rammer eventuelt dette slagpasienter rundt om i landet? »

Statsråd Dagfinn Høybråten : I budsjettet for 1998 er det bevilget 127 mill. kr til rehabiliteringstiltak over kap. 720 post 62. Av disse midlene er 7,3 mill. kr satt av til særskilte tiltak, slik at det i 1998 er 119,7 mill. kr til fordeling til fylkeskommunene til styrking av fylkeskommunenes rehabiliteringstjeneste og tilbudet til revmatikere. I 1997 ble det bevilget 135 mill. kr til fordeling til fylkeskommunene. På grunn av mindreforbruk i 1996 ble det overført ca 16 mill. kr. Samlet ble det derfor i fjor fordelt ca 151 mill. kr til fylkeskommunene.

       Midlene til fylkeskommunene blir fordelt etter søknad. Det er lagt stor vekt på fylkeskommunenes egne prioriteringer i tildelingen. Departementet har også tatt hensyn til befolkningsbaserte kriterier. Når en i år har et mindre beløp til fordeling enn i fjor, vil det være tiltak som tidligere har fått tildelt midler, som ikke vil kunne få tildelt midler i år. I søknaden fra Troms fylkeskommune er tilskudd til slagrehabiliteringsteamet ved Harstad sykehus prioritert som nr. 3 etter tilskudd til Mellomveien Bo- og rehabiliteringssenter og avdeling for fysikalsk medisin og rehabilitering ved Regionsykehuset i Tromsø. For de to høyest prioriterte tiltakene er det søkt om betydelig større beløp enn det som har vært mulig å tildele. Troms fylkeskommune har fått tildelt en forholdsvis stor andel av disse midlene sett i forhold til rent befolkningsbaserte kriterier, samlet 8,5 mill. kr. Tiltaket ved Harstad sykehus har fått tildelt støtte siden 1995, og i departementets tildelingspraksis har det vært en forutsetning at permanente tiltak etter hvert skal innpasses i de ordinære fylkeskommunale budsjetter.

       De aller fleste fylkeskommuner har opprettet tiltak for slagpasienter innenfor sine ordinære budsjetter. Noen fylker har også fått tildelt stimuleringsmidler til tiltak for slagpasienter i år, og noen har søkt, men ikke fått tildelt midler til slike tiltak. Hvorvidt midler er tildelt, er avhengig av hvordan fylkene selv har prioritert sine søknader. Imidlertid vil jeg understreke at det er fylkenes ansvar å yte et tilfredsstillende tilbud til slagpasienter som til andre. For Troms' vedkommende forutsetter jeg at de stimuleringsmidlene fylkeskommunen har fått, vil gjøre det mulig innenfor egne rammer å prioritere tilbudet bl.a til slagpasienter.

       Det fremgår av det jeg har sagt, at departementet har lagt fylkeskommunens egen prioritering til grunn ved tildelingen. Skulle fylkeskommunen i ettertid vurdere dette annerledes, må den kunne ta dette opp med departementet.

Bendiks H Arnesen (A) : Jeg takker helseministeren for svaret - et klart svar som setter saken i et noe annet lys enn det jeg har fått inntrykk av gjennom pressen, bl.a fra fylkeskommunens egne representanter, som også er representert i styret for Harstad sykehus.

       Harstad sykehus var på mange måter forut for sin tid da de etablerte et slagrehabiliteringsteam på denne måten. Det er blitt et eksempel til etterfølgelse. For mennesker som blir rammet av slag, blir hele livet totalt endret, med en situasjon preget av forvirring og maktesløshet. Det er en langvarig og smertelig prosess å komme gjennom. Det er da teamet trer inn med et helhetlig tilbud, hvor både den slagrammede og personellet i kommunen er målgruppe. Teamet i Harstad betjener 13 kommuner, og de kan vise til oppsiktsvekkende gode resultater. I 1996 fikk Harstad sykehus « Det nytter »-prisen for dette tiltaket.

       Jeg forstår det slik at fylkeskommunen har fått sin andel av disse midlene, og jeg spør da helseministeren: Vil en søknad om omdisponering av de tildelte midlene til dette formålet som jeg har snakket om, kunne bli innvilget?

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg har i likhet med representanten Arnesen merket meg de positive resultater som denne enheten ved Harstad sykehus har oppnådd, og regner med at det også er vel kjent hos fylkeskommunen, som har prioritert søknaden sin på den måten som de har gjort.

       Dersom fylkeskommunen skulle komme tilbake til departementet med en annen prioritering, vil vi være åpne for en ny vurdering. Dét ligger i det svaret jeg har gitt. La meg også føye til at jeg synes i og for seg saken illustrerer at det neppe er hensiktsmessig at departementet sitter og vurderer enkeltprosjekter i fylkeskommunene på denne måten, og jeg vil nok for senere år se det som tjenlig at man kommer over på en ordning hvor disse midlene tildeles etter mer objektive kriterier.

       Sonja Irene Sjøli (H) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til helseministeren:

       « Sentralsykehuset i Akershus er avhengig av å kunne benytte 8 innleide danske sykepleiere for å sikre intensivkapasiteten og derved øyeblikkelig hjelp-funksjonen. Mer enn 40 legespesialiststillinger ved norske sykehus er kontinuerlig bemannet med innleide, utenlandske leger. Denne virksomheten skjer ut fra dispensasjoner fra sysselsettingsloven § 27, som utløper 1. september 1998.

       Hva vil helseministeren foreta seg for å fjerne den usikkerhet som er knyttet til beredskapen ved de berørte sykehus etter 1. september? »

Statsråd Dagfinn Høybråten : Innledningsvis vil jeg presisere at arbeidsmarkedsetaten gjør en omfattende innsats for å skaffe kvalifiserte leger og sykepleiere til helsevesenet. I tillegg til Arbeidsdirektoratets legerekrutteringsprosjekt er det også et legerekrutteringsprosjekt i regi av regionsykehusene, det såkalte Haukelandprosjektet.

       Når det gjelder sykepleiere, har etaten nylig hatt en offensiv i Finland, hvor 80 sykepleiere som har meldt sin interesse for å jobbe ved Sentralsykehuset i Akershus, ble intervjuet. Fylkeslegen i Oslo godkjente i 1997 3.037 sykepleiere, av disse var 2.333 fra andre nordiske land. Det er altså stor interesse for å arbeide i Norge. Arbeidsmarkedsetaten melder imidlertid om at behovet for helsepersonell i stor grad ikke meldes til etaten. Dette gjør at oppgaven med å formidle helsepersonell vanskeliggjøres. Jeg skrev derfor til landets fylkesordførere og ordførere den 26. februar i år med oppfordring om å melde behovet for leger til de igangsatte rekrutteringsprosjektene. Videre ble plikten til å melde ledige stillinger til arbeidsmarkedsetaten presisert i departementets rundskriv til fylkeskommunene av 31. mars i år.

       Arbeidsmarkedsetatens legerekrutteringsprosjekt har kommet godt i gang, og de første legene er allerede virksomme som leger i norsk helsevesen. Prosjektet er i rute i forhold til årets mål med å formidle 200 europeiske leger med gjennomført norskkurs til stillinger i norsk helsevesen.

       Videre kan jeg opplyse om at arbeidsmarkedsetaten også har åpnet en egen søkerbase for formidling av leger på Internett. Dette er et kostnadsfritt alternativ for arbeidsgiverne i helsevesenet og gir tilgang på leger som er interessert i å arbeide i kortvarige ekstra engasjementer utover sitt ordinære arbeid.

       Arbeidsmarkedsetaten har også igangsatt et arbeid for å mobilisere deltidsarbeidende godkjente sykepleiere til å arbeide i full stilling eller i større stillingsbrøker enn de gjør i dag.

       Dersom disse kostnadsfrie alternativ for de berørte sykehus til å få dekket behovet for helsepersonell ikke skulle gi ønsket resultat, kan en endring i forskriften om unntak fra forbudet mot privat arbeidsformidling fra 1. februar i år bidra til å lette rekrutteringen når det gjelder leger. Etter endringen er det adgang for interesserte firma til, etter søknad, å drive med formidling av leger fra utlandet mot fortjeneste. Det skulle derfor ikke lenger være det samme behov for privat utleie av leger.

       Jeg vil anta at alle de nevnte tiltak vil bidra til økt tilgang på helsepersonell i Norge. For at de skal gi best mulig effekt, er det imidlertid viktig at de berørte sykehus inngår et nært samarbeid med arbeidsmarkedsetaten om bistand til nødvendig formidling. Lar det seg mot formodning ikke gjøre å ansette nødvendig helsepersonell ved hjelp av disse tiltakene, er dette et forhold som kan vektlegges ved en eventuell ny søknad om dispensasjon fra forbudet mot privat utleie av arbeidskraft.

Sonja Irene Sjøli (H) : Jeg takker helseministeren for svaret.

       Det er betryggende å høre at helseministeren sammen med arbeidsmarkedsetaten har satt i gang en rekke tiltak for å skaffe til veie nødvendig helsepersonell. Det er nødvendig for å få en forsvarlig dekning av leger og sykepleiere, og for å kunne gi en forsvarlig og god pleie og behandling.

       Helseministeren sier at dersom disse kostnadsfrie alternativ for de berørte sykehus til å få dekket behovet for helsepersonell ikke skulle gi ønsket resultat, kan denne endringen i forskriften om unntak fra forbudet mot privat arbeidsformidling fra 1. februar i år bidra til å lette rekrutteringen når det gjelder leger. Etter endringen er det adgang, som helseministeren sa, for interesserte firmaer til, etter søknad, å drive med formidling av leger fra utlandet mot fortjeneste. Men det er også behov for spesialsykepleiere og radiografer. Vil helseministeren ved denne endringen i forskriften om unntak fra forbudet mot privat arbeidsformidling bidra til også å lette rekrutteringen av sykepleiere og radiografer?

Statsråd Dagfinn Høybråten : Forskriftsendringen av 1. februar i år gjelder privat formidling av leger. Det er ikke åpnet for privat formidling av sykepleiere og radiografer, og det er heller ikke aktuelt å vurdere det nå.

       Når det gjelder helseministerens mer prinsipielle syn på spørsmålet, vil jeg begrense meg til å si at jeg prinsipielt ikke er motstander av privat formidling der det er hensiktsmessig, og det har vi funnet ut at det er når det gjelder leger. Når det derimot gjelder privat utleie av helsepersonell til helseinstitusjonene, har jeg en del prinsipielle motforestillinger, ikke fordi det er privat, men fordi det kan skape uklarhet om ansvarsforhold mellom den innleiende virksomhet og den virksomheten som de innleide skal arbeide for den tiden de er der. En slik uklarhet om ansvarsforhold bør vi ikke ha i helseinstitusjoner.

Spørsmål 24

       Børge Brende (H) : « Tekniske nyvinninger har gjort små bekker og elver attraktive for småkraftproduksjon. Med beskjedne installasjoner kan det produseres strøm som kan dekke behovet for blant annet enkeltbruk. NVE har avslått en rekke søknader om å få bygge mikro- og minikraftverk.

       Vil statsråden ta et initiativ til en gjennomgang av lovverket slik at det blir lettere å få bygge småkraftverk i sideelver og bekker som fører ut i vernede vassdrag, dersom innretningen er slik at natur og lokalsamfunn ikke blir skadet? »

Statsråd Marit Arnstad : Jeg er kjent med den store økningen i interessen for å bygge mikro- og minikraftverk rundt om i våre vassdrag. Dette er kraftverk opp til 1.000 kW. NVE er i den forbindelse pålagt å vurdere alle utbyggingsplaner for vannkraftverk for å se om tiltaket medfører skade eller ulempe av noen betydning for allmenne interesser. I så fall vil det være behov for konsesjon i henhold til vassdragsloven.

       I departementet ser vi nå om det er mulig å finne fram til forenklinger av saksbehandlingen for mikro- og minikraftverk. Jeg synes det er positivt at slike anlegg kan bli oppført dersom de ikke forårsaker skader eller ulemper av noen betydning for natur og miljø.

       For vernede vassdrag spesielt har Stortinget gjennom vedtakene om verneplanene bestemt at det ikke skal gis konsesjon til ny kraftutbygging. Dersom ikke annet er sagt, hører hele vassdragets nedslagsfelt med under vernet. Stortinget har også bestemt at de allmenne interessene skal vurderes strengere i vernede vassdrag og med særlig hensyn til vernekriteriene. NVE følger naturligvis opp denne føringen fra Stortinget i sin saksbehandling av mikro- og minikraftverk.

       For en del mini- og mikrokraftverk kan en del ulemper avhjelpes ved god prosjektplanlegging. NVE har i den forbindelse gitt ut en veileder for bygging av mini- og mikrokraftverk, som er sendt ut tidligere, og som også vil bli oppdatert. Veilederen inneholder en beskrivelse av hvordan man kan gjøre en grov produksjonsutregning, forholdet til lovverket, prosjektets lønnsomhet og også en del om teknisk utforming. Veilederen er ment som en hjelp til vurdering av om en plan kan gjennomføres, og til den aller første planleggingen av et kraftverk.

       På den måten, og også gjennom mulige forenklinger i saksbehandlingen, kan vi få lagt opp til bygging av mikro- og minikraftverk som kan gi oss mer kraft på nettet, og som samtidig ikke skader miljøverdiene.

Børge Brende (H) : Jeg takker for svaret.

       Jeg er fornøyd med at statsråden varsler at man skal igangsette forenklinger når det gjelder saksbehandling i forhold til søknader om mini- og mikrokraftverk, at det skal bli enklere å komme i gang med en slik prosess og se et resultat.

       Det jeg ikke er fullt så fornøyd med, er svaret knyttet til det som gjelder bekker og elver som fører ut i vernede vassdrag. Jeg lurer på om statsråden kan svare litt nærmere på hvordan hun ser på den forståelsen som i dag legges til grunn når det gjelder definisjon av hva som blir omfattet av loven. Statsråden sa at hele vassdragets nedslagsfelt blir rammet av loven. Vil statsråden se på en eventuell lovjustering som går på at det også kan bygges mini- og mikrokraftverk i små bekker og elver som fører ut i vernede vassdrag?

Statsråd Marit Arnstad : La meg først få lov å si at det er godt å høre at en er fornøyd med at departementet vil foreta forenklinger av regelverket og saksbehandlingen. Det er et arbeid vi tar alvorlig. Vi har også i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett varslet at vi ønsker en gjennomgang av lover og regelverk som kan bidra til en enklere saksbehandling av denne typen saker.

       Så langt har departementet ikke vurdert kriteriene i forhold til vernede vassdrag. I forbindelse med den typen vassdrag ligger det nokså klare føringer i forhold til ulike typer inngrep, ikke bare bygging av kraftverk, men også andre mulige tiltak i de vernede vassdragene, og det kan være vanskelig å se at en kan vurdere kraftverk isolert. Dessuten er det også slik - som jeg sa i mitt svar - at dersom ikke annet er sagt, hører hele vassdragets nedslagsfelt med under vernet. Det er forutsatt fra Stortingets side. Det betyr også at bekker og elver som fører ut i vernede vassdrag, i utgangspunktet hører med i verneområdet.

Børge Brende (H) : Det er økte strømpriser og tekniske nyvinninger som har gjort at små bekker og elver er blitt mer attraktive i forbindelse med kraftproduksjon. Jeg tror aldri at Stortinget, da det i sin tid bestemte at hele vassdragets nedslagsfelt skulle være omfattet av vernet, hadde tenkt at det skulle bli brukt som begrunnelse for å nekte bygging av mini- og mikrokraftverk i bekker og elver som fører ut i vernede vassdrag.

       Jeg merket meg at statsråden ikke besvarte spørsmålet om hva hun mener om dette. Synes statsråden det er riktig at en gårdbruker som skal bygge et mikrokraftverk i en bekk som fører ut i et vernet vassdrag, ikke skal få anledning til det? Synes statsråden det er en riktig forståelse av loven? Og hvis det er dagens forståelse av loven, mener statsråden at det er riktig å ta initiativ til en endring av denne praksisen? Det er det som nå må besvares.

Statsråd Marit Arnstad : Jeg skal være forsiktig med å gi meg inn på noen vurdering av hva de enkelte partier i Stortinget har tenkt og ment da de var med på nedfelling av kriterier knyttet til vernede vassdrag. Men her ligger altså den klare føring at dersom ikke annet er sagt, hører hele vassdragets nedslagsfelt med under vernet. Det betyr mer enn sjølve vannstrengen i det vassdraget som er vernet. Foreløpig har vi ikke vurdert kriteriene knyttet til vernede vassdrag.

       Når det er sagt, deler jeg representantens holdning til at mini- og mikrokraftverk er positivt, og at det også er et verdifullt tilskudd i forbindelse med krafttilgang og kraftbalanse. Men jeg tror det er nødvendig at det fortsatt er et skille mellom utbygging av minikraftverk i vanlige vassdrag og i vernede vassdrag, og jeg tror det er grunn til å være mer restriktiv når det gjelder de sistnevnte.

       Vidar Kleppe (Frp) : Jeg ser meg helt nødt til å stille olje- og energiministeren følgende spørsmål:

       « Statnett har overfor grunneiere i området Stølen-Skåreheia i kommunene Vennesla, Birkenes og Evje fremlagt et endelig tilbud for kjøp av skogmark som ligger langt under markedspris.

       Vil statsråden ta initiativ overfor Statnett slik at grunneierne kan starte reelle forhandlinger? »

Statsråd Marit Arnstad : Statnett SF har nå framsatt et forhandlingstilbud til grunneierne i området Stølen - Skåreheia om kompensasjon for de ulemper som grunneierne påføres i forbindelse med bygging og drift av 300 kV kraftledning fra Kristiansand til Skåreheia. Statnett SF har opplyst overfor departementet at det dreier seg om et ordinært forhandlingstilbud basert på hva en skjønnsrett antakelig ville ha kommet fram til. Det tilbudet som nå foreligger, skal det forhandles videre på. Statnett SF har opplyst at grunneierne nå skal dokumentere sine krav skriftlig, før forhandlingene fortsetter.

       Jeg går ut fra at Statnett velger å følge vanlig praksis når det nå skal erverves grunn til denne kraftledningen. Slike forhandlinger må gjennomføres av foretaket sjøl uten at departementet trekkes inn.

Vidar Kleppe (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret. Det var for så vidt positivt, i og med at grunneierne i dette området der vi skal få en ny kraftlinje, har fått det inntrykket av forhandlerne fra Statnett at det tilbudet de har fått, var endelig. Det at statsråden bekrefter at forhandlingene vil gå videre, er i hvert fall et lyspunkt for dem som blir berørt av dette.

       Men jeg må si at det blir en litt merkelig situasjon når Statnett overfor grunneierne opptrer på den måten de har gjort, ved nærmest å fremstille seg selv som de som har eiendomsretten over det området som grunneierne selv har hatt gjennom generasjoner, og når grunneierne ikke er blitt tatt på alvor til nå i forhandlingene når det gjelder pris.

       Det er en aksjon på gang. Grunneierne har sagt at de nekter å hogge på grunn av den viljen, eller manglende sådan, som Statnett har vist overfor grunneierne.

       Mitt oppfølgingsspørsmål er: Vil statsråden påse at Statnett forholder seg til reelle forhandlinger videre i denne saken?

Statsråd Marit Arnstad : Jeg forholder meg til de opplysningene som er gitt departementet fra Statnett, og ifølge disse opplysningene foreligger det et forhandlingstilbud til grunneierne. Det skal det forhandles videre på, og jeg går sjølsagt ut fra at Statnett følger vanlig praksis når det skal erverves grunn på denne måten, uten at departementet blir trukket videre inn i det.

       Vanlig praksis i denne type saker har ofte vært et rettslig skjønn, men nå legges det etter hvert større vekt på å oppnå minnelige avtaler. Men dersom Statnett og grunneierne ikke når fram til en minnelig avtale, vil saken etter hvert bli brakt inn for skjønnsretten på vanlig måte.

       Inge Myrvoll (SV) : Jeg skal få stille følgende spørsmål, og det går fram av teksten hvem det opprinnelig var stilt til, men jeg får akseptere at ikke statsministeren svarer:

       « Statsminister Bondevik har tidligere bekreftet i Stortinget at Regjeringens intensjon og ønske er nedbygging av svensk kjernekraft. Etter dette har Statkraft gjennom sitt medeierskap i Sydkraft fortsatt sin kampanje i Sverige for å hindre nedlegging av Barsebäck.

       Vil Regjeringen ta initiativ gjennom sitt eierskap i Statkraft for å følge opp sin egen intensjon om nedbygging av kjernekraften i Sverige? »

Statsråd Marit Arnstad : Som kjent har Sydkraft klaget den svenske regjerings beslutning om nedleggelse av den første reaktoren i Barsebäck innen 1. juli 1998 inn for den såkalte regeringsrätten i Sverige.

       Siden jeg sist besvarte spørsmålet fra representanten Myrvoll i denne saken, har regeringsrätten besluttet at stengningsvedtaket inntil videre ikke skal gjelde i påvente av en avklaring av det juridiske grunnlaget.

       Jeg kan ikke se at regeringsrättens avgjørelse gir grunnlag for noen endret holdning fra den norske regjerings side.

       Jeg vil igjen få lov å understreke at Statkrafts aksjekjøp i Sydkraft ligger innenfor de fullmakter som er gitt til styret i statsforetaket. Da Statkraft ble etablert, var det Stortingets forutsetning at styret skulle ha ansvaret for de forretningsmessige vurderingene, mens eventuelle politiske hensyn skulle ivaretas av storting og regjering.

       På dette området, som på mange andre, er det viktig med klarhet i rollene. Energipolitikken i Sverige bestemmes av svenske myndigheter. Det har ikke vært bestridt av noen. Den norske regjeringen er for sin del positiv til intensjonen i vedtaket om en avvikling av kjernekraften.

       Det er for øvrig ikke riktig når representanten Myrvoll påstår at Statkraft har deltatt i en « kampanje i Sverige for å hindre nedlegging av Barsebäck ». Statkraft er representert i Sydkrafts styre med to av 16 styrerepresentanter, og bortsett fra det har foretaket ikke engasjert seg i spørsmålet om kjernekraftavviklingen i Sverige.

       Jeg må legge til grunn at styret i et børsnotert selskap som Sydkraft innenfor lovens rammer bør ha frihet til å ivareta aksjonærenes interesser på den måten som styret finner hensiktsmessig. I forbindelse med kjernekraftavviklingen må Statkraft ha rett til å ivareta sine økonomiske interesser på linje med Sydkrafts øvrige aksjonærer.

       Jeg har dessuten lyst til å tilføye at også formelle grunner er til hinder for å instruere Statkraft om hvordan foretakets representanter skal opptre i Sydkrafts styre. Statkrafts representanter er valgt av Sydkrafts generalforsamling, og er forpliktet til å ivareta interessene til alle aksjonærene i Sydkraft. I aksjeselskap generelt vil styrerepresentanter i en styresammenheng være ansvarlig overfor selskapet de er styremedlemmer i, ikke de enkelte aksjonærer.

       Slik det også framgikk av mitt svar til representanten Myrvoll 11. mars, har Regjeringen ikke planer om å instruere Statkraft i denne saken.

Inge Myrvoll (SV) : Jeg må vel takke for et like sørgelig svar denne gangen som i forrige runde.

       Både statsministeren og olje- og energiministeren har tidligere her bekreftet at man egentlig støtter den svenske regjeringas intensjon om å bygge ned kjernekraften. Samtidig er vi i en situasjon hvor et norsk statsselskap spiller en rolle, og hvor informasjonsdirektøren sa til Dagsavisen i forrige uke:

« Vi har ikke noen mening om kjernekraftens framtid i Sverige. »

       Og slik oppfattes det i Sverige og i Danmark - ikke minst - at Statkraft spiller en meget aktiv rolle når det gjelder å jobbe mot nedleggelse av kjernekraft. I Information den 11. mai beskrives Statkrafts rolle som at de har presset voldsomt på for å fortsette driften av Barsebäck. Jeg tror at Senterpartiet og SV i utgangspunktet er enige om at statlig eierskap er fornuftig. (Presidenten klubber). Men er ikke poenget med statlig eierskap at bedriften skal videreføre den politikken som er Norges politikk, ikke kjøre sitt eget løp?

Statsråd Marit Arnstad : Som jeg sa i mitt første svar: Statkraft er representert i Sydkrafts styre med 2 av 16 representanter. De har en minoritetseierandel i Sydkraft. Bortsett fra det har ikke foretaket engasjert seg i spørsmål om kjernekraftavviklingen.

       Jeg la merke til at representanten Myrvoll på den ene siden påstår at de har drevet en kampanje, på den andre siden refererer han til det informasjonsdirektøren i Statkraft har sagt, at de ikke har en mening om det spørsmålet, eller har engasjert seg aktivt i saken.

       Det er klart at dette ikke er enkelt. En kan ha meninger om hvorvidt det var riktig eller ikke riktig at Statkraft den gangen kjøpte seg inn i Sydkraft. Det hadde både representanten Myrvoll og jeg. Men flertallet i Stortinget inntok en klar holdning. Statkraft ble gitt mulighet til å kjøpe seg inn i Sydkraft og til å ha en styrerepresentasjon. Det de da gjør i den forbindelse, ligger innenfor de fullmaktene for forretningsmessig drift som styret i Statkraft er gitt. (Presidenten klubber.) Jeg har også lyst til å peke på at de formelle hindringene når det gjelder instruksjon av styremedlemmer, som ikke er styremedlemmer i Statkraft, men i Sydkraft, ikke skal undervurderes.

Inge Myrvoll (SV) : Jeg ser ikke bort fra at det kunne ha vært representanten Arnstad som for et år siden og i opposisjon hadde stilt de samme spørsmålene som jeg nå prøver å stille, og som ikke hadde vært fornøyd med svarene.

       Jeg siterte hva informasjonsdirektøren sa om at de ikke har noen mening om kjernekraftens framtid. Samtidig viste jeg til at det i Sverige og Danmark oppfattes som at Statkraft er en pådriver. Men mitt spørsmål er jo egentlig: Bør ikke Statkraft ha en mening som er i pakt med Regjeringas standpunkt? Poenget med å ha en statsbedrift og statlig eierskap skal vel være at de skal kunne sette ut i livet det som er Regjeringas politikk. Er det da akseptabelt at Statkraft ikke har noe synspunkt når Regjeringa har et synspunkt? Burde ikke Statkraft egentlig videreføre Regjeringas politikk på området? Hva er ellers poenget med å ha statlige selskap?

Statsråd Marit Arnstad : En må her forholde seg til den måten Statkraft som foretak er organisert på. Da vil jeg også i mitt siste svar på det spørsmålet gjenta at Stortingets flertall har vedtatt at Statkraft skal drives som et statsforetak, at styret i Statkraft skal ha ansvaret for de forretningsmessige vurderingene, og at det fra vår side anses slik at de skritt som nå er tatt fra Sydkrafts side, også for aksjonæren Statkraft er et ledd i forretningsmessige vurderinger.

       Jeg har også lyst til å gjenta de formelle hindringene her, som går på å instruere styremedlemmer som ikke er valgt av Statkraft, men som er valgt av Sydkrafts generalforsamling. Som styremedlem har de et sjølstendig ansvar for å handle i Sydkrafts interesse. Utgangspunktet i forhold til aksjelovgivningen er at de ikke er ansvarlig i forhold til den enkelte aksjeeier, men i forhold til det styret de sitter i. Det vil i dette tilfellet være Sydkraft, ikke Statkraft.

       Inge Myrvoll (SV) : Nå kommer spørsmålet som opprinnelig var tiltenkt olje- og energiministeren - det forrige var jo tiltenkt statsministeren:

       « Ifølge Information 11. mai 1998 har Statkraft alliert seg med PreussenElektra for å presse fram fortsatt drift av atomkraftverket Barsebäck, og i Dagsavisen 15. mai 1998 sier Statkrafts informasjonsdirektør at Statkraft ikke har noen mening om kjernekraftens framtid i Sverige.

       Kan olje- og energiministeren redegjøre for alliansen mellom Statkraft og PreussenElektra, samt gi sitt syn på hvordan Statkraft har opptrådt for å følge opp Regjeringens målsettinger? »

Statsråd Marit Arnstad : Både Statkraft og PreussenElektra er representert som aksjonærer i Sydkrafts styre. Når det gjelder beslutninger omkring den strategi Sydkraft har ført i Barsebäck-spørsmålet, er det meg bekjent et samlet styre som står bak den strategien. Det er altså ikke slik at det er aksjonærer fra Statkraft eller PreussenElektra som særskilt har stått for den strategien. Statkraft og PreussenElektra har i den saken hatt det samme syn som de kommunale eierne og de ansattes representanter i styret.

       Representanten Myrvoll spør også om mitt syn på hvordan Statkraft har opptrådt for å følge opp Regjeringens målsettinger.

       For det første har jeg lyst til å presisere at svensk energipolitikk er et ansvar for de svenske myndighetene. Den norske regjering har imidlertid sagt - og jeg gjentar det gjerne - at vi stiller oss positive til intensjonene i vedtaket om avvikling av kjernekraften.

       For det andre er det slik at Stortinget har etablert en modell for styringen av statsforetakene, der styret har et forretningsmessig ansvar. Ved etableringen av Statkraft ble det forutsatt at styret i Statkraft ikke skulle ta sektorpolitiske hensyn med mindre det var klart formulert i et formelt foretaksmøte.

       Statkraft forholder seg til Regjeringens målsettinger slik de blir formidlet i foretaksmøtet. Ellers er det styrets ansvar å drive virksomheten mest mulig regningssvarende innenfor de rammene som følger av generelle rammer som lover og vedtekter. Statkraft må i den forbindelse også ha rett til å ivareta sine økonomiske interesser, på linje med Sydkrafts øvrige aksjonærer.

Inge Myrvoll (SV) : Det er mulig vi ikke kommer så mye lenger. Men det er iallfall klart at Statkraft har inngått en form for allianse med PreussenElektra, og de er en av de store aktørene når det gjelder kjernekraft i Europa. Det var de som opprinnelig - iallfall ifølge Svenska Dagbladet - la det store presset på den svenske regjeringa når det gjaldt beslutninga om nedleggelse av Barsebäck.

       Det er ganske forunderlig at det norske Statkraft inngår i denne alliansen og overkjører de svenske eierne, sjøl om de svenske eierne ikke har hatt andre synspunkter på nedleggelsesspørsmålet. Her er det snakk om å inngå i en storpolitisk allianse. Sist var det liksom en unnskyldning at Statkraft var i mindretall i styret, men gjennom denne alliansen med PreussenElektra har de i hvert fall sørget for å komme i en situasjon hvor de har reell makt, og har brukt makta si for å støtte opp om det store konsernet.

Statsråd Marit Arnstad : Jeg har litt vanskelig for å forstå hva representanten Myrvoll mener med det siste han sa, og også med å forstå hva som menes med en « allianse » i denne saken.

       Statkraft og PreussenElektra har til sammen 4 av 16 representanter i styret i Sydkraft, og en felles stemmegivning mellom de to selskapene ville ikke i noe tilfelle vært tilstrekkelig som forklaring på de rettslige skritt Sydkraft har tatt i spørsmålet om Barsebäck. Både de ansattes representanter og representanter for de svenske kommunene har vært nødt til å stemme sammen med Statkraft og PreussenElektra.

       For øvrig må jeg få lov til å gjenta det som er sagt tidligere, at Sydkraft er et aksjeselskap, og at styremedlemmene er valgt av Sydkrafts generalforsamling. Som styremedlemmer har de et sjølstendig ansvar for å handle i selskapets interesse. Det er fortsatt vår vurdering at dette er en posisjonering i forhold til spørsmålet om kompensasjon og dermed en klar forretningsmessig vurdering.

       Stortinget gjenopptok sine forhandlinger kl. 13.30.

       Presidenten: Stortinget fortsetter behandlingen av sak nr. 1 på dagens kart.

       Presidenten gjør oppmerksom på at årsaken til at det nå er ringt, er at spørretimen måtte avbrytes da miljøvernministeren ikke var ankommet.

Spørsmål 28

       Fra representanten Lodve Solholm til miljøvernministeren:

       « Kva er grunnen til at Miljøverndepartementet vurderer om kommunedelplanen - arealdelen - i Jondal kommune i Hordaland er i strid med nasjonale interesser, og på denne bakgrunn vil krevje endringar i planen? »

Spørsmål 29

       Fra representanten Torbjørn Andersen til miljøvernministeren:

       « Et enstemmig Arendal bystyre og fylkesutvalg har tidligere vedtatt å regulere Stoa Vest i Arendal til næringsområde. Innvendinger mot dette fra fylkesmannens miljøvernavdeling har imidlertid brakt denne saken opp på departementsnivå. En enstemmig lokaldemokratisk avgjørelse helt uten nasjonal betydning blir overprøvd av sentrale myndigheter. En overkjøring av den lokale selvråderetten vil være svært negativ og distriktspolitisk meget skadelig for Aust-Agder.

       Kan statsråden redegjøre for denne saken? »

       Presidenten: Da miljøvernministeren fortsatt ikke er kommet til Stortinget, foreslår presidenten at disse spørsmål, som er de to gjenstående spørsmål i spørretimen, overføres til neste spørretime, og at Stortinget avslutter sak nr. 1 og går videre til sak nr. 2. - Ingen innvendinger er kommet, og slik vil det bli gått fram.