Sak nr. 2
Interpellasjon fra representanten Erik Solheim til utenriksministeren:
« Det er i år ti år siden det demokratiske opprøret i Burma i 1988. Tiåret har ikke gitt vesentlige framskritt for demokratiet i Burma.
Norge holder en høy profil når det gjelder Burma. Statsministeren har engasjert seg personlig. Regjeringen har utfordret næringslivet til økonomisk boikott. Dette er blitt lagt merke til internasjonalt. Men det er ikke utformet noen norsk Burma-politikk.
Vil utenriksministeren ta initiativ til at Norge utvikler en strategi for å påvirke Burma i demokratisk retning, for eksempel ved økt norsk hjelp til opposisjonen, diplomatiske utspill overfor ASEAN, at norske frivillige organisasjoner oppfordres til å engasjere seg i landet og humanitær bistand gjennom UNDP? »

TALERE:

       Erik Solheim (SV) : Jeg vil starte med å takke utenriksministeren for et usedvanlig ubyråkratisk og raskt svar tidligere i dag på spørsmål om Indonesia. Dette er en dag hvor det på en måte hadde vært mer naturlig å snakke om Indonesia enn om Burma, men jeg skal konsentrere meg om Burma.

       Burma er et av de mest brutale diktaturene i Asia, kanskje er Nord-Korea og Irak verre, men det er iallfall svært få i denne kategorien. Det er et land hvor titusener av mennesker er drept i etniske kriger. Det er et land hvor hundretusener av mennesker er tvangsflyttet, hvor det er tusener av politiske fanger, og hvor politiske fanger arresteres på nytt hver eneste dag. Det er et land som har vært sterkt isolert, og det er et land med et regime helt uten ideologi. I kommunistiske diktaturer stod det ofte et parti bak som tok de reelle beslutningene. I mange latinamerikanske diktaturer stod storkapitalen bak. I Burma er det ingen som står bak, for i Burma eksisterer bare militæret. Det er et land hvor militarisme er den eneste ideologi, og hvor den propaganda som kommer fra regimet, ikke blir trodd på av noen. Det er også et land som holdes nede, og det er et land hvor militæret sitter på nesten alt. De driver industrien og turismen. De bestyrer det lokale apparatet, og de tar de sentrale beslutningene. Burma er et land som holdes nede i svær fattigdom, og det blir for hver dag mer og mer slående hvor mye rikere folk er på kinesisk eller thailandsk side av grensen.

       Norge har tatt en frontrolle i den internasjonale debatten når det gjelder Burma, og det er hovedårsaken til at jeg har kommet med denne interpellasjonen. Statsministeren har et sterkt personlig engasjement - en kunne av og til få inntrykk av at han var litt forelsket etter møtet med Aung San Suu Kyi i Rangoon - han har tatt opp forholdene i Burma internasjonalt ved en rekke anledninger. Norge har tatt opp forholdene i Burma i Nordisk Råd og i FN, og Norge har delt ut fredsprisen til Aung San Suu Kyi. Det Norge har gjort, er i det hele tatt blitt lagt merke til internasjonalt. Men hvis en skal være helt ærlig, er det samtidig slik at Utenriksdepartementet ikke har hatt tilstrekkelig med ressurser og kompetanse til å ta initiativet på dette området, som andre land trenger å ta dypt alvorlig og forholde seg til. Min utfordring til utenriksministeren er bl.a at vi må følge opp det sterke, ærlige og ekte engasjementet med tilstrekkelig kompetanse og kunnskap.

       Opposisjonen i Burma, som får støtte og sympati fra alle partier i denne sal, er samtidig både meget sterk og meget svak. Den er sterk i den forstand - det vet vi alle - at NLD, National League for Democracy, ville vinne ethvert fritt valg i Burma akkurat like klart som de vant det i 1990. Den er sterk fordi den har en lederskikkelse, Aung San Suu Kyi, i Rangoon, som virker som et fyrtårn som sender håp ut til hver eneste landsby i landet.

       De jeg var i Burma, snakket alle, når de følte at de kunne snakke, dvs. når det ikke var noen andre som lyttet, og de bare hadde utlendinger foran seg, om henne med ærefrykt i stemmen, nærmest med andakt. De omtalte henne aldri ved navn, men brukte benevnelsen « henne » eller « the Lady ». Jeg møtte ikke en eneste observatør av noe slag som var i tvil om hennes kolossale popularitet og den støtte hun har i Burma.

       Opposisjonen er samtidig svak fordi regimet er brutalt, fordi alle vet det medfører en stor risiko å engasjere seg i opposisjonen - en kan bli fengslet, ens barn kan risikere ikke å komme inn på skoler, en kan trakasseres på tusen forskjellige vis. Følgelig har opposisjonen få kadre, det er vanskelig å engasjere seg på det lokale nivå.

       Opposisjonen er også svak i en annen forstand. Aung San Suu Kyi er Burmas Mandela, men hvor er de Klerk? Hvor er den lederskikkelsen i regimet som kan ta et modig initiativ til dialog, som kan spille den rollen og få til en forsoning mellom opposisjonen og regimet eller en maktoverføring fra regimet til opposisjonen? Regimet er sterkt militært, men svakt når det gjelder tilslutningen i landet, og følgelig tar det ingen initiativ til dialog. Aung San Suu Kyi ber hele tiden om dialog, men får ingen dialog fordi det ikke finnes lederskikkelser som kan, vil eller tør. I denne situasjonen blir spørsmålet: Hva kan Norge gjøre for å støtte opposisjonen i Burma mer aktivt?

       Før eller siden vil det enten måtte komme til en forsoning mellom regimet og opposisjonen i en dialog eller til en maktovertakelse for den demokratiske opposisjonen. Da vil en trenge tusener av trenede kadrer, mennesker som kan overta administrasjonen på lokalt nivå, og slike folk må trenes opp. Norge kan bidra til å trene opp slike folk for opposisjonen.

       Opposisjonen trenger tid og penger til å skrive sin historie, sin versjon av Burmas nyere historie, den trenger teknisk utstyr til å kunne operere. Radiosendingene fra norsk side, de såkalte Radio Democratic Voice of Burma, trenger mer sendetid for å kunne sende lenger til Burma. Vi vet at folk lytter. Jeg møtte mange som lyttet både til denne og til andre utenlandske kanaler. Norge har en lang tradisjon, som utenriksministeren selv personlig var delaktig i i Sør-Afrika, for at vi går direkte inn og støtter opposisjonen i et land, og Norge bør kunne videreføre det overfor Burma med en klarere og mer markert og tydelig støtte til opposisjonen, særlig materielt. Og når vi snakker om opposisjonen her, skal vi hele tiden huske at det er egentlig ikke opposisjonen vi snakker om, det er egentlig Burmas demokratiske leder, valgt med et dundrende flertall i 1990, vi snakker om. Dernest etterlyser jeg at Norge kan bidra til et mer internasjonalt press på regimet, og da ligger nøkkelen åpenbart i ASEAN-landene. Både Filippinenes og Malaysias utenriksministre har nettopp møtt Aung San Suu Kyi, og en rekke ambassadører fra ASEAN-landene og andre land i området gjør nettopp det. Singapores statsminister var for halvannen måneds tid siden i Rangoon, og kom også med et klart signal til regimet om at de må legge om politikken. ASEAN-landene har en mer direkte rolle å spille enn hva Norge noensinne kan ha håp om, men Norge kan tilskynde at ASEAN-landene inntar en tydeligere holdning overfor Burma. De fleste av ASEAN-landene er brydd over Burmas mangel på demokrati. Og ved ettårsjubileet for Burmas medlemskap i ASEAN, som kommer nå snart, burde Norge kunne ta et initiativ overfor ASEAN, og å be ASEAN om å legge et tydeligere press på det burmesiske regimet. Et konkret skritt kunne være å oppmuntre til et press på regimet i Burma for å gjenåpne universitetene. Det er altså slik at universitetene i Burma har vært stengt mesteparten av tiden de siste ti årene, og alle forstår hvilken ruin det er for et land i den moderne verden ikke å kunne få trenede og utdannede mennesker. Det er ruin for dagens Burma, og det vil også være ruin for framtidens Burma når det blir demokratisk, hvis man ikke har mennesker som kan og har lært. Regimet er redd for å åpne universitetene av frykt for demonstrasjoner, men vi bør kunne presse på og oppmuntre ASEAN-landene til å gjøre det samme.

       Et annet spørsmål er hvilket innspill Norge kan gjøre for å få humanitær hjelp inn i Burma. Frivillige organisasjoner er verdenssamfunnets ører og øyne. Det er alltid vanskeligere å skyte på mennesker i et land hvor verdenssamfunnet er representert. Det er alltid vanskeligere å undertrykke når noen rapporterer til utlandet. Derfor er det etter min mening viktig at frivillige organisasjoner går inn i Burma trass i de svære vanskelighetene med det. Norske frivillige organisasjoner burde kunne gå inn og arbeide i Burma, men det må selvsagt skje i forståelse med den demokratiske opposisjonen, dvs. National League for Democracy. Det samme gjelder FN. FNs viktigste hjelpeprogram i Burma, som er UNDP, har lagt om hele sitt opplegg. Opprinnelig skjedde UNDPs hjelp i nært samarbeid med SLORC eller SPDC, som militærjuntaen nå heter i Burma. Dette er nå lagt om slik at all hjelp skal gå direkte til de menneskene som trenger hjelpen, og en har utlendinger på alle vesentlige nivåer i FNs hjelpeprogrammer for å hindre at en skal komme under et press fra regimet. De hjelpeprogrammene UNDP driver, går til økologiske prosjekter, til grunnutdanning og til helse, og det var en alminnelig vurdering i Burma at det meste av dette, om ikke alt, kommer fram til dem det gjelder. I sum er FNs operasjoner i Burma i størrelsesorden 100 mill. norske kroner i året, dvs. grovt sett en tredjedel eller en fjerdedel av hva Norge alene gir til Tanzania. Med andre ord: Svært små norske bidrag i en norsk bistandssammenheng ville kunne gi betydelig virkning i Burma. Men også en hjelp via FN-systemet må skje i forståelse med Burmas demokratisk valgte leder, Aung San Suu Kyi og den demokratiske opposisjonen.

       Så vil jeg til slutt si dette: Jeg har trukket fram tre hovedtemaer som jeg mener det er viktig å diskutere. Det er mer støtte til den demokratiske opposisjonen, det er internasjonalt politisk press gjennom ASEAN og det er humanitær hjelp inn i Burma. Jeg vil spørre om utenriksministeren kan tenke seg å støtte og gå videre med noen av disse tankene. Og jeg vil også spørre om utenriksministeren ser noen muligheter for å følge den såkalte Nichols-saken videre. Bistands- og menneskerettighetsministeren sa for noen uker siden at Norge vil ta initiativ til en internasjonal gransking av saken, eller iallfall vurdere om vi kan gjøre det, i samarbeid med andre land. Jeg er interessert i å vite om det har skjedd noe, og om vi kan få en internasjonal gransking av mordet på Norges konsul i Burma.

Utenriksminister Knut Vollebæk : Før jeg svarer direkte på representanten Solheims spørsmål, vil jeg få lov til å si litt av mer generell art fordi jeg også har behov for å si litt om Regjeringens prinsipielle holdning til Burma. Og så har jeg jo anledning til å komme tilbake til en del av de andre spørsmålene enten senere i dette innlegget eller i senere innlegg.

       La meg først si at jeg er enig med interpellanten i at Burma i dag har et av verdens mest brutale og undertrykkende regimer. Utsiktene til demokratisk reform i landet er dessverre ikke lyse, og de nylige utskiftningene i militærjuntaens ledelse ser heller ikke ut til å ha åpnet for noen reell endring av regimets politikk. Regimet har satt til side valgresultatet fra 1990, juntaen fortsetter å trakassere den demokratiske opposisjonen, og utspill om dialog fra Aung San Suu Kyi og det internasjonale samfunnet avvises. Nylig ble også seks studenter dømt til døden for å ha overlevert opplysninger til FNs spesialrapportør. En 65 år gammel kvinne fikk i april 25 års fengsel for å ha latt seg intervjue av BBC. Hundretusener er fortsatt internt fordrevne.

       Norge har lenge vist et sterkt internasjonalt engasjement for situasjonen i Burma, noe ikke minst statsminister Kjell Magne Bondevik har bidratt til, i tillegg til representanten Solheim. I flere tilfeller har vi fra norsk side arbeidet aktivt for økonomisk boikott av land hvor regimet er skyldig i alvorlige, omfattende og vedvarende brudd på menneskerettighetene, og hvor det ikke er politisk vilje til dialog om situasjonen. Et historisk eksempel er som representanten Solheim var inne på, apartheidtidens Sør-Afrika, og i dag er Burma på mange måter et tilsvarende eksempel.

       Regjeringen ønsker å samarbeide med Stortinget, de frivillige organisasjonene og næringslivet om valget av virkemidler overfor de land som bryter grunnleggende menneskerettigheter på denne måten. Regjeringens Burma-politikk har hatt og synes fortsatt å ha bred tilslutning fra Stortinget og det øvrige norske politiske miljøet. Det er viktig at arbeidet for en demokratisk utvikling i Burma har støtte fra parlamentarikere og fra frivillige organisasjoner. Erik Solheim representerer selv begge disse leirene, bl.a gjennom sitt medlemskap i det internasjonale parlamentarikernettverket for Burma, hvor han for øvrig etterfulgte nåværende statsminister Bondevik.

       Jeg har med interesse merket meg Solheims synspunkter på utviklingen i Burma, slik de har kommet fram i avisartikler etter besøket hans nylig. Jeg har særlig merket meg at Solheim inviterer til en mer nyansert debatt om hvilke virkemidler vi bør bruke overfor land som bryter menneskerettighetene, noe han for så vidt også gjentok i sitt innlegg i dag. Tiltakene bør ikke bare være boikott eller økonomiske sanksjoner, vi har et ansvar for å videreutvikle flere virkemidler.

       Regjeringen har utviklet en Burma-strategi - selv om Solheim kanskje ikke er helt fornøyd med den - som det er redegjort for bl.a i et offentlig foredrag av utviklings- og menneskerettighetsministeren på en internasjonal Burma-konferanse i Oslo den 9. desember i fjor. Det er imidlertid klart at strategien hele tiden må oppdateres og videreutvikles.

       Hovedmålet for Regjeringen er å bidra til en utvikling slik at Burma kan få et demokratisk valgt regime som respekterer menneskerettighetene. Regjeringen vil derfor søke å påvirke det burmesiske militærregimets politikk i en mer demokratisk og human retning, støtte de demokratiske kreftene i landet politisk og økonomisk og arbeide for en dialog mellom militærregimet på den ene siden og de demokratiske og etniske gruppene på den andre. Regjeringens nåværende strategi for påvirkning av utviklingen i Burma omfatter fire hovedelementer:

       For det første offentlig kritikk av det burmesiske regimet i menneskerettighets- og demokratisammenheng, bl.a i FNs generalforsamling og i Menneskerettighetskommisjonen.

       For det andre ulike former for støtte til demokratibevegelsen i Burma for å styrke dens slagkraft og arbeidsmuligheter.

       For det tredje fortsatt arbeid for internasjonale sanksjoner mot regimet, herunder våpenembargo fra FNs side og tilslutning til begrensede sanksjonstiltak fra EU og EFTA, bl.a når det gjelder visarestriksjoner, begrensninger i besøk til Burma og våpenembargo.

       For det fjerde gjennomføring av ensidige norske tiltak all den tid det ikke er oppslutning om omfattende internasjonale sanksjoner. Norske myndigheter har de siste årene oppfordret norske bedrifter til ikke å investere i og handle med Burma i dagens situasjon. Norge har også unntatt Burma fra den generelle preferanseordningen, GSP-ordningen, når det gjelder toll- og avgiftsbehandling for utviklingsland.

       Kritikk- og sanksjonslinjen har blitt sterkt tilrådd av Aung San Suu Kyi og den burmesiske eksilregjeringens ledelse. Regjeringen er ikke innstilt på å fravike denne linjen så lenge ledelsen for de demokratiske kreftene i Burma ber om at den ikke bare opprettholdes, men forsterkes, og så lenge en alternativ påvirkningsstrategi basert på dialog og samarbeid med det burmesiske regimet ikke er mulig å gjennomføre - Burma mangler vel en de Klerk, som representanten var inne på. Norske forsøk i retning av dialog og samarbeid har hittil ikke vunnet frem på politisk nivå i Rangoon. Skulle vi få klare og autoritative signaler fra burmesisk side om interesse for en slik dialog, vil det være naturlig å foreta en nærmere utprøving av hvor reelle dialogmulighetene er, og deretter eventuelt ta vår påvirkningsstrategi overfor det burmesiske regimet opp til ny vurdering.

       Solheim tar i sin interpellasjon til orde for økt norsk hjelp til opposisjonen. Støtten til de demokratiske kreftene i Burma er et hovedelement i Norges Burma-politikk. Den humanitære bistanden til disse kreftene er økende. Den utgjorde 11 mill. kr i 1997. For 1998 er det foreløpig avsatt 15 mill. kr. En vesentlig og økende del av bistanden går nettopp til å styrke de demokratiske kreftene organisatorisk og politisk. I 1997 gikk over 2 mill. kr av bistanden til eksilregjeringen - the National Coalition Government of the Union of Burma - og dens informasjons- og bevisstgjøringsarbeid, drift av radioen Democratic Voice of Burma og annen informasjons- og opplæringsvirksomhet i regi av den demokratiske opposisjonen.

       Som nevnt innledningsvis, legger Regjeringen stor vekt på et tett samarbeid med frivillige organisasjoner. Det meste av Norges bistand til de burmesiske flyktningene og den demokratiske opposisjonen blir i dag formidlet gjennom slike organisasjoner, hvorav flere er norske. De viktigste er Samarbeidsutvalget for Burma, Worldview Rights/PD Burma, Støttegruppa for Burma, Kirkens Nødhjelp, Caritas og Burmese Border Consortium. I tiden fremover vil vi ta kontakt med de frivillige organisasjonene, med sikte på ytterligere prosjektengasjement i landet som kan støttes fra norsk side.

       FN-organer som UNDP har hittil i liten grad vært benyttet som kanal for norsk bistand til de utsatte befolkningsgruppene i Burma. En årsak til dette er at Aung San Suu Kyi og hennes parti har hatt en kritisk holdning til flere av FN-organenes prosjektengasjementer i landet. Hva angår UNDP, er holdningene imidlertid nå endret. Så langt vi kan bedømme, har Aung San Suu Kyi og National League for Democracy i dag et godt forhold til denne organisasjonen. Utenriksdepartementet er i kontakt med UNDP med sikte på et utvidet prosjektsamarbeid i Burma, spesielt rettet mot internflykningenes situasjon.

       Når det gjelder Solheims spørsmål om diplomatiske utspill overfor ASEAN, kan jeg bekrefte at vi i bilaterale politiske samtaler og andre møter med representanter for ASEAN-landene jevnlig tar opp situasjonen i Burma. Vi ønsker å bruke tosidige kontakter med ASEAN-landene for å søke å påvirke dem til i enda større grad enn hittil å øve press på militærjuntaen. Jeg synes Solheims konkrete forslag bl.a om en gjenåpning av universitetene er veldig positivt, og det skal vi følge opp.

       Det er imidlertid en utbredt oppfatning at det er ASEAN-landene som i dag har de beste forutsetningene for å påvirke det burmesiske regimet, særlig nå som Burma har blitt medlem av organisasjonen. Vi ser det som spesielt viktig at ASEAN legger press på militærjuntaen for å åpne for en politisk dialog med Aung San Suu Kyi og innføring av politiske liberaliseringstiltak i Burma - bl.a., som jeg sa, gjennom gjenåpning av universitetene.

       Hvis jeg avslutningsvis får lov til å oppsummere, vil jeg gi uttrykk for at det for meg ser ut til at representanten Solheim er enig med Regjeringen i at kritikk- og sanksjonslinjen, herunder de økonomiske straffetiltakene mot den burmesiske militærjuntaen, bør fortsette. Det er heller ikke noen uenighet om at vi i vår Burma-politikk ikke bare skal være moralske og drive hva representanten kaller « symbolpolitikk », under henvisning til at vår handel og vårt investeringssamarbeid med Burma allerede er på et meget lavt nivå.

       Jeg kan forsikre Solheim om at vi ikke vil sentrere all oppmerksomhet om å få brakt det økonomiske samarbeidet med Burma ned på et tilnærmet nullnivå. Vi vil også ha som et hovedelement i vår Burma-strategi å styrke demokratiet og menneskerettighetene i Burma gjennom støtte til opposisjonen i landet, både politisk og økonomisk. Vi vil fortsette vår kontakt med de andre nordiske land i denne saken, som jeg også tror er viktig. Men jeg tror samtidig - som også representanten Solheim var inne på - at det blir svært viktig å samarbeide nært med norske frivillige organisasjoner for å kunne gjennomføre et mer omfattende program i Burma. For det er vel riktig som representanten Solheim peker på, at vi nok mangler noe når det gjelder både ressurser og kompetanse, til å gjennomføre et mer omfattende program for Burma, men vi vet at vi her kan samarbeide med flere frivillige organisasjoner.

       I lys av at min tid nå nesten er oppbrukt, vil jeg få komme tilbake til Nichols-saken i en senere kommentar.

Erik Solheim (SV) : Jeg vil takke utenriksministeren for svaret, som jeg er svært fornøyd med, og som jeg også følte imøtekom alt det som var hensikten med min interpellasjon. Det er viktig at Norge har tatt den internasjonale lederrollen, og jeg er enig i den norske kritikk og sanksjonspolitikken som har vært ført. Men vi må gå videre enn det, og dilemmaet er ofte - i hvert fall i norsk debatt, og særlig i norske medier - at den siste krone i sanksjonene blir selve hovedspørsmålet. Det kan være viktig for å opprettholde et moralsk press på juntaen i Rangoon, men for virkelig å påvirke regimet i en mer demokratisk retning tror jeg andre virkemidler er minst like viktige, og det er det jeg prøver å få debattert her i dag, og som jeg føler utenriksministeren har svart veldig konstruktivt og positivt på.

       Jeg oppfatter det dit hen at det er en generell sympati og støtte for tanken om mer å involvere norske frivillige organisasjoner. Det kan enten skje inne i Burma i et samarbeid med opposisjonen, eller det kan skje i eksil og i flyktningleirer i Thailand og andre steder hvor den burmesiske opposisjonen finnes. Utenriksministeren nevnte flere av de frivillige organisasjonene som er engasjert, og mange av dem vil helt sikkert kunne gjøre mer i et samarbeid med departementet. Jeg anser dette for veldig positivt. Det har skjedd en økning i midlene til slikt arbeid, men det kommer også et budsjett i 1999, som vi skal vedta til høsten, hvor det bør være rom for ytterligere økning på dette punkt.

       Jeg har i en del andre sammenhenger tatt til orde for det jeg kaller mer politisering av norsk bistand. Det vi har sett i de senere år, er at den politikk som føres av land, er den viktigste forutsetning for økonomisk og politisk framgang. Og det å støtte opposisjonen i land hvor opposisjonen er den eneste farbare vei, og det å støtte forsoningsprosesser i land hvor en må få til en forsoning, bør vi bruke en større del av norske bistandsmidler på. En slik mer politisert norsk bistand tror jeg vil være mer effektivt. Krig og konflikt er over alt i verden den sikre vei til fortsatt fattigdom.

       Utenriksministeren er også åpen for en dialog med FN-organene om utvidelse av deres prosjekter. Det ble også henvist til internflyktninger og også repatriering av flyktninger fra Bangladesh i den vestlige delen av Burma hvor UNHCR er inne. Men også dette må skje i samarbeid med opposisjonen hvis vi skal kunne gå inn i FN-programmene. Men mitt inntrykk er det samme som utenriksministerens, at opposisjonen nå er langt mer åpen for en slik dialog med FN.

       Jeg takker for den positive viljen til å trekke ASEAN-landene inn. Norge kan indirekte prøve å påvirke den veien. Vi og de fleste andre fra norsk side var kritisk til at Burma ble tatt opp i ASEAN. Nå er Burma i ASEAN, og ASEAN-landene er i en helt annen posisjon til å påvirke enn hva vi er. Og det er en god del positive tegn til at ASEAN-landene nå faktisk er villig til å bruke sin posisjon for å påvirke.

Utenriksminister Knut Vollebæk : La meg først benytte anledningen til kort å si litt om Nichols-saken. Status nå er at det etter norsk initiativ ble avholdt et møte i Oslo i april mellom de fire landene som Nichols var konsulær representant for, nemlig Norge, Danmark, Finland og Sveits, for å drøfte mulige nye tiltak og markeringer i saken. Under dette møtet ble de fire landene enige om å avgi en felles note til myndighetene i Rangoon med krav om en ny, uavhengig gransking av omstendigheten rundt Nichols' død. Noten vil bli overlevert av Norges ambassadør i Rangoon i neste uke.

       Vi har også lagt vekt på å få en ny behandling av Nichols-saken i FN. Saken ble omtalt i Norges landinnlegg under den nylig avsluttede sesjonen i FNs menneskerettighetskommisjon. Fra norsk side medvirket vi også sterkt til at det i kommisjonens resolusjon om menneskerettighetssituasjonen i Burma ble inntatt en paragraf som krever ny gransking av omstendighetene rundt Nichols' død. Som en oppfølging av denne resolusjonen vil vi inneværende uke foreta henvendelser til Menneskerettighetskommisjonens spesialrapportør for menneskerettigheter i Burma, spesialrapportøren for tortur samt FNs høykommissær for menneskerettigheter for å be om at det treffes tiltak for å få gransket omstendighetene rundt Nichols' død.

       Når det gjelder representanten Solheims øvrige kommentarer, er det to ting jeg vil legge vekt på. Den ene er et utvidet samarbeid med frivillige organisasjoner for å se på om vi kan skape et bredere grunnlag for en innsats i Burma, og det andre er kontakten overfor ASEAN-landene. I tillegg til det bilaterale, som jeg nevnte i mitt hovedinnlegg, har vi nå i den senere tid - kanskje også inspirert av representanten Solheims artikler og den forestående interpellasjon - tatt en del kontakter for å se om ASEAN som ASEAN kunne gjøre noe. Det er nok vanskeligere, fordi ASEAN - det virker i hvert fall slik - ikke er helt villig til å ta dette som en organisasjon. Men det forhindrer ikke at vi kan følge opp dette også som gruppe - vi kan i hvert fall gjøre noe mer bilateralt, og det skal vi gjøre.

Haakon Blankenborg (A) : Eit kort innlegg for nærast å stadfeste den breie semja det er om Norges haldning til regimet i Burma og dei retningslinene som no er trekte opp av utanriksministeren, delvis på bakgrunn av innlegget frå Erik Solheim. La meg også seie at vi er svært godt nøgde med at ein no følgjer opp Nichols-saka på ein slik konkret måte som utanriksministeren presenterte her no.

       Det er viktig at vi kan arbeide over eit breitt register i forhold til regimet i Burma på grunn av dei utfordringane som andre har vore inne på her, og at FN også i denne samanhengen kan brukast som ein reiskap, for demokratiet, er vi naturlegvis svært positive til. Det er viktig at ein kan få så mykje som mogleg av innsatsen inne i Burma, slik at det er innafrå demokratiet får fotfeste og kan vinne fram.

       Dermed seier eg ikkje at ein ikkje skal leggje vekt på samarbeidet mellom eksilorganisasjonar og regjeringar, men i tillegg er det viktig at ein legg vekt på det som skjer inne i landet.

       Burma skil seg ut frå mange andre regime fordi det her - som Erik Solheim var inne på - dreiar seg om ei nasjonalforsamling som er vald gjennom godkjende val, men som er sett ut av funksjon. Det ligg naturlegvis eit problem i at dess lengre tid det går, dess større blir også avstanden til valet og at ein får ein ny realitet i Burma. Dette er eit problem både for dei som arbeider for demokratiet utafrå, og - naturlegvis - for dei som representerer dei valde frå det valet som vart heldt for ganske mange år sia. Så det er naturleg at det skjer endringar i arbeidsmåtar og tilnærming til problemet ut frå denne realiteten.

       Burma er også ein del av eit storpolitisk spel som har med tilgang til Burma sine ressursar og tilgangen til havet i området å gjere. Derfor er det viktig at ein i arbeidet legg vekt på samarbeidet med dei stormaktene i området som måtte ha interesse også i denne samanhengen.

       Det er vist til Sør-Afrika og parallellane der. Det finst parallellar, men det er også ulikskapar. Ein av likskapane er vel at dersom venene til regimet begynner å svikte, begynner også regimet å svikte. Derfor er denne tilnærminga til landa i regionen, særleg ASEAN-landa, viktig, men også samarbeidet med dei stormaktene som eventuelt har interesser direkte i forhold til Burma, er viktige.

       Med andre ord: Vi støttar fullt opp om den lina som er presentert. Det finst eit forhold som vi alle må vurdere kontinuerleg, og det gjeld denne oppfordringa til ikkje å samarbeide med Burma eller handle med Burma. Dette er ein uklar politikk frå det offentlege. Den er viktig, og den har vore riktig så langt, men i det lange løp er den eit problem fordi effekten kan tape seg over tid og det er uklart om det er tillatt eller forbode å samarbeide med Burma. Dette er noko Regjeringa bør vurdere kontinuerleg framover.

André Kvakkestad (Frp) : Fremskrittspartiet ser det som viktig å støtte opp om prosesser som fører til demokratisering. Hvilke konkrete tiltak som vil være mest hensiktsmessige, vil naturligvis avhenge av de enkelte tilfeller.

       Når det gjelder Burma, vil et mellommenneskelig engasjement mellom folk og organisasjoner være ønskelig. Dette fordi vi da gir et signal om at vi både bryr oss om og støtter opp om folkets kamp for demokrati. Men det å gi økonomisk støtte til en spesifikk opposisjon vil kunne være uheldig på lang sikt. Dette fordi en da binder seg opp til konkrete personer og organisasjoner. En slik binding kan medføre en lite heldig situasjon når demokratiet er blitt innført, og det igjen fordi balansen mellom de demokratiske aktørene vil kunne forrykkes. Dette gjelder selv om vi er enige om at en som er demokratisk valgt, naturligvis er særdeles legitim, og at opposisjonen i Burma fremstår som samlet.

       Når dette er sagt, er det viktig å påpeke at støtten til demokratiseringsprosessen er viktig, spesielt dersom den kan gis på en så likeverdig måte som mulig. Dette er ikke minst viktig dersom det viser seg at opposisjonen eventuelt ikke fremstår som utelukkende samlet i en organisasjon. Jeg er enig med Solheim i at en støtte kan være å arbeide for gjenåpning av universitetene. Jeg tror det vil være en god vei å gå fordi en da vil legge til rette for en forståelse om hvordan et demokrati skal og må fungere, samtidig som det gis nødvendige kunnskaper for det demokratiet som skal fungere.

       Det som er det viktigste, er at folket i Burma får hjelp til frihet og demokratisk medvirkning. I den sammenheng stiller vi oss positiv til bruk av diplomatiske virkemidler og setter stor pris på at frivillige organisasjoner engasjerer seg sterkt i demokratiseringsprosessen.

Elsa Skarbøvik (KrF) : Det er en viktig sak Erik Solheim her løfter fram, nemlig Burmas situasjon og hva Norge kan gjøre i forhold til landet, som er under militærjuntaens ledelse.

       Kristelig Folkeparti ønsker at Norge skal være et foregangsland i arbeidet for å ivareta grunnleggende menneskerettigheter. Det er tidligere nevnt at vår statsminister har hatt et særlig engasjement i denne saken, bl.a som leder av det internasjonale politikernettverk til støtte for demokrati og menneskerettigheter. Han bad norske selskaper stanse all handel med Burma, noe også Aung San Suu Kyi og den burmesiske eksilregjeringens ledelse har bedt om.

       Men Norge bør også øve press mot regimet i Burma gjennom internasjonale politiske fora for å fremme en demokratisk utvikling i landet. Da er det viktig å koordinere samarbeidet med andre land. Slike multilaterale tiltak vil ha en større effekt på makthaverne, og Norge vil derfor fortsatt arbeide for dette bl.a i FN-sammenheng og gjennom Menneskerettighetskommisjonen.

       Det er over seks år siden fredsprisen ble tildelt Aung San Suu Kyi, og det forplikter oss på en spesiell måte til et sterkt engasjement for demokratibevegelsen i landet. Burma styres i dag av en av verdens mest brutale militærregimer hvor menneskerettigheter brytes daglig. Millioner av mennesker tvinges til slavearbeid for militæret, og mange er på flukt.

       Da Norges konsul i Burma, Leo Nichols, døde under mystiske omstendigheter i fengsel i juni 1996, ble ikke dette etterforsket nærmere, og jeg er glad for å høre at dette nå er tatt opp, og at det vil bli gjort noe med. Utviklingen i landet går dessverre ikke i riktig retning, og det bør derfor vurderes å iverksette full boikott av Burma, slik bl.a. Kristelig Folkepartis kvinner har arbeidet for. Dette er også Aung San Suu Kyis politiske holdning. Gjennom aksjonen « Kvinner hjelper kvinner » har Kristelig Folkeparti engasjert seg spesielt i dette og sender bl.a kort til henne med en hilsen om støtte til hennes arbeid i Burma. « Jo sterkere støtte vi får, jo raskere når vi våre mål », har hun selv uttalt. Dette engasjementet kan også utvides til et tverrpolitisk redskap for å øke informasjonen som gjør oss i stand til å fokusere sterkere på forholdene.

       Det er ikke bare staten som er en viktig aktør i arbeidet. Også frivillige organisasjoner er et viktig supplement. Blant annet er det viktige informanter som sier fra om krenkelser, og gjennom nettverksarbeid spiller de en stor rolle når det gjelder demokratibygging og konfliktløsning. Å støtte opposisjonen i Burma er viktig, slik det internasjonale parlamentarikernettverket for Burma, som Solheim nå er med i, også gjør.

Siri Frost Sterri (H) : Erik Solheim har foretatt en selvransakelse, som vi har kunnet lese i artikler i flere aviser, bl.a i Vårt Land av 13. mai. I den grad man kan kalle Erik Solheim forutsigbar, må det vel være ved at han i denne interpellasjonen viderefører de tanker han der kommer med, og tar et oppgjør med sin og SVs holdning til bruk av boikott. I så måte takker jeg for at resten av Stortinget får delta i denne omvendelsen fra SVs side.

       Problemet er imidlertid, slik jeg opplever det, at Erik Solheim fortsatt ser tingene veldig svart-hvitt. Her må jeg si meg enig med bl.a. Blankenborg som nettopp understreker at vi må arbeide ut fra et bredt register overfor regimet i Burma.

       Fra Høyres side har vi hele tiden ment at boikott som virkemiddel bare virker i helt spesielle tilfeller, og erfaringer fra Sør-Afrika tyder nettopp på det. Men jeg er litt overrasket over at Solheim nettopp har valgt seg ut Burma som forsøksland for sin nyvunne selverkjennelse, for Burma fremstår i dag som et av de verste landene i verden når det gjelder brudd på menneskerettigheter. Det har vært nevnt av flere her hvordan landet faktisk har en demokratisk valgt nasjonalforsamling, men at de så langt, siden 1990, ikke har fått slippe til. Vi vet også at titusener av burmesere er drept under massedemonstrasjoner for demokrati i Burma.

       Fra Høyres side vil vi ikke på noen måte avvise noen av de tanker som utenriksministeren her har lagt fram, men jeg må samtidig si at vi deler en innvending som Blankenborg fra Arbeiderpartiet hadde, nemlig at den offentlige politikken fremstår som noe uklar. Fra Høyres side ønsker vi at norske myndigheter som et minimum legger seg på den samme boikottlinjen som den amerikanske kongressen har gjort, dvs. full investeringsboikott. Dessuten bør vi vurdere å boikotte alle virksomheter som direkte eller indirekte har økonomiske interesser i Burma. Vi ønsker også at Norge skal fremstå som pådriver for internasjonale sanksjoner overfor Burma, og i tillegg kunne det være et håp at også norske forbrukere slutter seg til disse protestene overfor Burma ved å boikotte varer derfra.

Marit Nybakk (A) : Jeg vil først rette en takk til interpellanten både for å ha reist interpellasjonen og for et veldig godt og tankevekkende innlegg.

       Norge har lenge vært blant pådriverne i kampen for å gi alle en menneskeverdig tilværelse, og utgangspunktet vårt må være at grunnleggende menneskerettigheter ikke er kulturrelative, men at vi aldri må akseptere undertrykking begrunnet i verken kultur, tradisjon eller religion. Kampen for menneskeverd må være universell og må gjelde alle, kvinner som menn. Utfordringen ligger i å finne de beste virkemidlene for å omsette det norske menneskerettighetsengasjementet i større frihet og mer rettferd for undertrykte mennesker og grupper. Det er vel her vi av og til famler noe for å finne akkurat de virkemidlene som når fram, og som styrker demokrati og menneskerettigheter. Det er også slik at det internasjonale samfunnet har både rett og plikt til å bry seg når en stat ikke viser et minstemål av respekt for menneskeverdet.

       Interpellanten har gitt en god beskrivelse av de overgrepene som skjer i Burma, der vi bl.a står overfor et usedvanlig brutalt diktatur, et regime tilsynelatende uten annen ideologi enn maktbruk. Tilnærmingen til arbeidet for demokrati i Burma må, som også Blankenborg understreket, ta utgangspunkt i at tiden løper fra de demokratiske kreftene. Avstanden til det valget som var, og hvor resultatet ble satt til side, øker.

       Jeg er også enig i den tilnærmingsmåten som Erik Solheim har når det gjelder å bruke bistand i en mer politisk sammenheng. Jeg synes at det var et av de mest interessante innspill i det innlegget som interpellanten hadde.

       Norge har lenge tatt til orde for en isolasjon av regimet og oppfordret til internasjonale sanksjoner og internasjonal fordømmelse. Men her er det selvfølgelig nødvendig med parallelle tiltak, og bl.a er det viktig - det vil jeg også understreke - å få til innsats inne i Burma og støtte til demokratisk opposisjon, til det sivile samfunn og til organisasjoner. Det er viktig med demokratisk press innenfra og nedenfra parallelt med internasjonalt press.

       Til slutt: Vi skal ikke undervurdere stormaktsinteressene i forhold til Burma. Når det gjelder viktige ressurser, når det gjelder tilgang til vann bl.a for land som Kina, er det også noe vi må ta i betraktning og som det internasjonale samfunn må være oppmerksom på i forhold til det å jobbe for demokrati i Burma. Ellers har jeg merket meg at Regjeringen ønsker å samarbeide med Stortinget, med frivillige organisasjoner og med næringslivet når det gjelder tiltak mot Burma, og det er vi selvfølgelig innstilt på å være med på.

       Med unntak av Siri Frost Sterri, som av en eller annen grunn valgte en ironisk tilnærming til det hele, oppfatter jeg det dit hen at det har vært bred tilslutning fra Stortingets side til de tankene utenriksministeren har gjort seg og som jeg har gjort meg, som er nokså sammenfallende, når det gjelder videreføringen av dette. Jeg tror jeg velger å overse ironien, men vil bare minne om at det Siri Frost Sterri sier om at vi skal boikotte alle virksomheter som direkte eller indirekte er i Burma, det betyr altså å boikotte svenske mobiltelefoner, japanske biler, fransk olje - stort sett å boikotte alle de store virksomheter som er i verden. Jeg stiller meg noe undrende til om det er en farbar vei.

       Kvakkestad fra Fremskrittspartiet hadde en innvending som saklig sett er viktig og riktig, og som bør diskuteres. Jeg har tatt til orde for en mer politisert bistand, og det var med glede jeg hørte at Marit Nybakk var enig i det. Det er klart at går man inn på en mer politisert bistand hvor man gir direkte og indirekte hjelp til opposisjonsbevegelser, til frigjøringsbevegelser, til forsoningsprosesser, beveger man seg inn i et farvann som alltid er vanskelig, og hvor vi alltid må spørre oss selv om vi fra norsk side har tilstrekkelig kunnskap og kompetanse til å kunne gjøre det. Det er saklig sett viktig og riktig, og den debatten inviterer jeg også Fremskrittspartiet til å være med på. Det ville være flott om Fremskrittspartiet av og til var med på slike viktige debatter og ikke bare diskuterte småplukket her i Stortinget. Men i Burma er situasjonen noe annerledes, fordi det faktisk er snakk om en direkte støtte til en valgt leder som hadde 80 % av den valgte nasjonalforsamlingen bak seg, og som absolutt alle er enig om har unison tilslutning i Burma.

       Jeg takker utenriksministeren for de klare ordene om Nichols-saken og den store viljen til å videreføre den. Det er veldig positivt. Det er vanskelig å tro at regimet kommer til å være spesielt behjelpelig ved etterforskningen, men la oss huske på at det å nekte et menneske tilgang til de livsviktige medisinene Nichols trengte, er i seg selv en drapsmetode. Det er det vi etter all sannsynlighet snakker om i dette tilfellet. Kanskje er han ikke direkte drept i vanlig forstand, men indirekte har regimet det hele ansvar for at han døde i fengsel i Burma.

       Til slutt vil jeg si at Haakon Blankenborg hadde mange saklige og fornuftige bidrag til debatten. La meg bare nevne ett viktig punkt, nemlig stormaktenes spill i området. Mitt klare inntrykk er at hele det diplomatiske miljøet i Rangoon ville tone ned den kinesiske innflytelsen i landet og Kinas store økonomiske investeringer, særlig i den nordlige delen av Burma. Men ingen trodde at Kina hadde noen vesentlig innflytelse på regimet, tvert imot er regimet svært redd for å få for mye kinesisk innflytelse. Mange så også tegn til en økt vilje fra kinesisk side til å kritisere regimet og til å satse på to hester i Burma - ikke bare på den ene. Så det ville også være en positiv utvikling, hvis det manifesterer seg fremover.

Utenriksminister Knut Vollebæk : La meg også slutte meg til representanten Nybakks takk til representanten Solheim for interpellasjonen, som både har vært nyttig og av stor betydning for selve saken og for vårt arbeid med dette spørsmålet. Jeg vil også takke for de øvrige innlegg. Jeg opplever det vel slik at Stortinget her står så godt som samlet i denne saken. Til tross for de bemerkninger som både representanten Kvakkestad og representanten Frost Sterri hadde, er det min forståelse at de også i bunn og grunn står bak den linjen som Regjeringen har valgt, og som det er bred enighet om her i Stortinget.

       Både representanten Blankenborg og representanten Frost Sterri var inne på problemene i forbindelse med å oppfordre til ikke å handle med land. Det er klart det er problem som man må vurdere kontinuerlig. Jeg tror for øvrig allikevel at jeg er uenig med representanten Frost Sterri når hun sier at Regjeringens politikk er uklar. Jeg synes det er gledelig, selv om vi ikke skal legge altfor mye i det, at de siste tallene vi har fått når det gjelder samhandel med Burma, viser at det har vært en nedgang i importen fra Burma, fra 4,1 mill. kr i perioden januar-mars 1997 til 1,7 mill. kr i perioden januar-mars 1998. Det viser jo at dette er helt uvesentlig, og vi kan ikke bruke importstopp som noe slags pressmiddel på regimet i Burma, men jeg synes allikevel det er litt interessant. For med de begrensninger som tross alt ligger i slike tall, viser det at her er det en vilje til å følge oppfordringer, og jeg tar det som et veldig positivt tegn på næringslivets ansvarsfølelse og vilje til å følge opp det som Regjeringen her har sagt.

       Vi skal nå fra Regjeringens side følge opp det vi allerede gjør overfor Burma, men vi skal selvsagt også ta med oss de signalene og de konkrete forslagene som vi har fått i debatten i dag. Vi skal i hvert fall gjøre det vi kan, både bilateralt og internasjonalt, for å legge et ytterligere press på Burma og samtidig støtte opp om de demokratiske kreftene i landet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.