Synnøve Konglevoll (A) (ordfører for saken):

       Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond - SAIH - blei oppretta i 1961. Helt siden starten har det økonomiske grunnlaget for denne organisasjonen vært tufta på et lite solidaritetsbidrag fra studentene innbetalt sammen med semesteravgifta. Tanken bak SAIH er at studentene ikke bare skal betale for egen velferd, men også for studentvelferd i land som trenger vår solidaritet.

       I dag er beløpet 20 kr pr. student, så for hver enkelt student er ikke bidraget så stort. Men for hver 20-krone utløses 80 kr fra NORAD. Dermed blir det en anselig sum, og pengene har stort sett gått til prosjekter som kan gå under parolen « Kunnskap for frigjøring ».

       Det er heller ikke bare studenter som bidrar til SAIH. Som navnet på organisasjonen sier, er dette også akademikernes hjelpefond. På alle de fire universitetene praktiserer man ei ordning der de ansatte akademikerne som ønsker det, får trekk i lønna si som går til SAIH.

       Når det gjelder studentenes bidrag, som denne saka dreier seg om, har de ulike samskipnadene praktisert det ulikt, alt etter som hva de enkelte samskipnadene har funnet mest hensiktsmessig. I Oslo har man f.eks praktisert ei ordning med to giroer, flere plasser har man operert med avkryssing og åpen rubrikk der studentene sjøl fyller inn riktig beløp. I Tromsø har man en periode hatt ei mellomløsning der 10 kr lå inne i semesteravgifta, og studentene kunne gjennom avkryssing og utfylling sjøl velge om man ville gi 10 kr til.

       Da Stortinget behandla nytt forslag til lov om studentsamskipnader i 1996, hadde imidlertid Studentsamskipnaden i Oslo nettopp fått avslag på en søknad til departementet om å øke semesteravgifta. Økninga skulle gå til SAIH. Med dette som bakgrunn la et flertall i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, bestående av alle bortsett fra representanten Christiansen, inn den merknaden som vi viser til i innstillinga. Her heter det bl.a.:

       « Etter flertallets mening bør det være mulig å kreve inn avgift til organisasjoner som driver studentrelatert virksomhet over semesteravgiften. Det skal være det øverste studentorganet som avgjør hvilke organisasjoner dette skal gjelde, men flertallet vil understreke at dette må oppfattes som en frivillig sak for den enkelte, og ber om at det blir lagt til rette for reservasjonsmuligheter. »

       Den direkte bakgrunnen for at saka nå kommer opp i Stortinget igjen, er at Studentsamskipnaden i Oslo etter at den nye loven blei vedtatt, igjen har fått avslag på en søknad. Denne gangen søkte de om å få kreve inn de såkalte SAIH-tierne på samme måte som Studentsamskipnaden i Bergen har gjort i en rekke år.

       Dette kan komme til å virke litt teknisk, men det er likevel viktig for å forstå denne saka: I Bergen ligger de 20 kronene inne i det beløpet man betaler i semesteravgift. Men på det samme A4-arket der bankgiroen er nederst, er det et skjema der studentene kan fylle ut navn, adresse og kontonummer. Man kan rive av dette og sende det ufrankert til SAIH, da SAIH betaler portoen, og så får man pengene refundert. Det er i overkant av 700 studenter hvert år som benytter seg av denne reservasjonsmuligheten.

       Med utgangspunkt i dagens lovtekst og merknaden om frivillighet mener likevel departementet at det jeg kaller « Bergensmodellen », ikke er frivillig nok, og det er vel også det den politiske debatten har dreid seg om. Derfor vil jeg også her i salen understreke den merknaden i innstillinga som flertallet står bak, som sier:

       « Flertallet mener det må fremgå ved betaling av semesteravgiften at studentene kan reservere seg fra å gi støtte til SAIH. Flertallet mener en ordning der tilskuddet blir refundert i ettertid, må kunne godkjennes i en slik sammenheng. Det må være opp til de enkelte samskipnadene å finne den innkrevingsmåte de finner mest hensiktsmessig. »

       Flertallet sier altså ikke at « Bergensmodellen » eller andre ordninger er bedre enn andre. Som sagt: Samskipnadene må sjøl finne ut hva som er mest hensiktsmessig for dem. Men så er det sånn at iallfall Oslo ønsker å kopiere ordninga fra Bergen, og Bergen ønsker å føre den videre, fordi samskipnadene synes den er lettere å administrere.

       Med dagens lovtekst kan departementet godkjenne enten ei ordning med to giroer eller avkryssing og utfylling. Men det har vist seg at disse ordningene ikke alltid er like enkle å praktisere. For eksempel har det vist seg at der man har praktisert ordninga med to giroer, har noen studenter betalt begge giroene. Ordninga med avkryssing og utfylling har heller ikke vært bare lett å administrere, da det ofte ikke er helt samsvar mellom avkryssing og utfylt beløp.

       Ikke alle samskipnadene har ei SAIH-ordning. I Trondheim har velferdstinget nettopp bestemt at de ikke skal ha det. Sjøl om jeg personlig syns det er trist, er det en god illustrasjon på at studentene gjennom studentdemokratiet først avgjør om man i det hele tatt skal ha ei SAIH-ordning, og hvis man vil ha det, kan den enkelte student sjøl bestemme om han eller hun vil bidra. Det er dessuten verdt å minne om at studentene ofte har flertall i samskipnadsstyrene, og dermed her kan påvirke på hvilken måte man skal administrere innkrevinga.

       For Arbeiderpartiet har det vært viktig at det ikke blir unødvendig vanskelig for samskipnadene å innkreve disse 20 kronene til internasjonalt solidaritetsarbeid blant studentene. Vi var bekymra for at det ville føre til ei lavere oppslutning om SAIH, og det i ei tid der vi trenger mer internasjonal solidaritet, ikke mindre.

       Sjøl om saka ikke akkurat er av revolusjonær karakter, har det vært et stort engasjement i komiteen. Når vi i flertallet er engasjert - og nå snakker jeg på vegne av Arbeiderpartiet - er det for det første fordi det her dreier seg om studentsamskipnadene fremdeles skal få velge den måten de vil kreve inn SAIH-tierne på, så lenge det legges til rette for reservasjonsmuligheter. Men for det andre dreier saka seg om hva SAIH skal være. Personlig har jeg aldri vært aktiv i SAIH, men jeg har vært engasjert i Operasjon Dagsverk på videregående skole. På samme måte som det er grunnleggende for Operasjon Dagsverk at det ikke skal være en innsamlingsaksjon, men en dag da elevene jobber og gir betalinga for dette dagsverket til OD-prosjektet, skal ikke SAIH være en organisasjon som skal ha som hovedoppgave å gå rundt med bøsse. Som jeg sa i starten av innlegget, yter studentene over semesteravgifta et solidaritetsbidrag, der man i tillegg til å betale for velferdstilbud på eget lærested gir et bidrag til studentene i den tredje verden.

       Som så ofte når jeg er for noe, blir det uforståelig for meg hvordan spesielt Høyre kan være så mot det. Særlig er det uforståelig denne gangen, for ved forrige korsveg var faktisk Høyre med i det flertallet som sa:

       « Etter flertallets mening bør det være mulig å kreve inn avgift til organisasjoner som driver studentrelatert virksomhet over semesteravgiften. »

       Det lå som et premiss at SAIH var, og jeg skulle tru fremdeles er, studentrelatert virksomhet.

       Sjøl om Høyre ikke er med og heller ikke Fremskrittspartiet, er det fremdeles et stort flertall som står bak innstillinga. Fordi dagens lovtekst ikke godt nok dekker innholdet i de merknadene flertallet la inn sist, fremmer vi forslag om å be Regjeringa fremme forslag om ei endring av lov om studentsamskipnader av 28. juni 1996 for å sikre muligheten til å gi tilskudd til internasjonalt solidaritets- og hjelpearbeid utført av f.eks. SAIH, over semesteravgiften.

Ulf Erik Knudsen (Frp) : Fremskrittspartiet har valgt en litt mer prinsipiell tilnærmingsmåte til denne saken. Vi er svært skeptisk til ordninger som har tvungent medlemskap i seg. I forbindelse med arbeidslivet er det f.eks svært viktig for oss å forsvare retten til å være uorganisert. Dette må være en like klar rett som retten til å være organisert.

       I forbindelse med studier ved universitetene og høyskolene er medlemskap i studentsamskipnad tvungent. Studentsamskipnadene er organisasjoner som har som formål å ivareta enkelte velferdstiltak og sosiale tiltak for studentene. Det er altså ikke en direkte faglig relevans i virksomheten. Et tvungent medlemskap skulle derfor etter Fremskrittspartiets mening ikke være påkrevd.

       Vi vil også sterkt understreke at den enkelte kommune hvor studentene oppholder seg, har et selvstendig ansvar for å sørge for enkelte tjenester for dem som befinner seg i kommunen. Blant annet gjelder dette en del helsetjenester.

       Vi mener det bør bli en lovrevisjon der medlemskap i studentsamskipnaden gjøres frivillig. Et slikt vedtak vil gjøre det unødvendig å ta stilling til den såkalte SAIH-tieren. Mye tyder imidlertid på at det ikke er flertall for et slikt syn i Stortinget. Jeg må da vise til våre merknader om at Fremskrittspartiet på prinsipiell basis har en skepsis til tvungen bistand eller u-hjelp. Dette gjelder enten det er snakk om at stortingsflertallet fatter vedtak om slike bevilgninger, eller studentparlament eller organisasjon gjør det. Hjelpetiltak overfor trengende i andre land bør helt klart være en frivillig sak.

       Jeg vil få lov til å ta opp forslaget som er referert i teksten i den innstillingen som er lagt fram. Forslaget lyder:

« Stortinget ber Regjeringen snarest legge frem forslag om revisjon av lov om studentsamskipnader, der medlemskap i studentsamskipnader gjøres frivillig. »

       Ved en inkurie er ikke dette forslaget satt opp i tekstredigeringen som et eget forslag, men det er referert i teksten, og det blir omdelt på representantenes plasser.

       Fremskrittspartiet sier i sin merknad at hjelpetiltak overfor trengende i andre land helt klart bør være en frivillig sak som den enkelte selv avgjør. Det er vi enig i. Slike saker må være frivillige. Personlig kunne jeg ha lyst til å si at av og til kunne vi kanskje trenge litt tvang for å gi litt mer av vår overflod til mennesker i nød.

       Men tilbake til saken her, som ikke dreier seg om tvungent medlemskap eller ikke. Studentsamskipnadene ønsker å kreve inn avgift til Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond over semesteravgiften, i praksis sammen med eller i avgiften. Samtidig er de opptatt av at dette skal være en ordning som er frivillig for den enkelte student.

       Da Stortinget tidligere behandlet denne saken, ønsket flertallet å gi en slik mulighet. Når vi nå er med og ber om en lovendring, er det for at loven bedre skal kunne oppfylle de intensjonene som Stortinget hadde. Sentrum er samtidig opptatt av at internasjonal solidaritet og internasjonalt hjelpearbeid står i en særstilling i forhold til de andre oppgavene som studentsamskipnadene administrerer, og som semesteravgiften dekker. Derfor er det viktig at studentene opplever det reelt å kunne reservere seg mot å betale til formål utover egne velferdstiltak. Vi mener at f.eks en refusjonsordning særlig i forhold til de små beløp som det her er snakk om, må kunne regnes for frivillighet. Dette har Studentsamskipnaden i Oslo fått tommelen ned for å kunne gjøre. På bakgrunn av dette er sentrum med på å be om en lovendring som sikrer mulighet til å gi tilskudd til internasjonalt solidaritets- og hjelpearbeid, f.eks. SAIH, over semesteravgiften.

Petter Løvik (H) : Høgre ser positivt på at studentar engasjerer seg i hjelpeorganisasjonar, og vi ser positivt

       på at studentar yter bidrag til humanitære formål. Høgre har tidlegare sagt at det bør vere mogleg å krevje inn avgift til organisasjonar som driv studentrelatert verksemd, over semesteravgifta. Dessutan at det skal vere det øvste studentorganet som avgjer kva organisasjonar dette skal gjelde. Dette synet står fast i Høgre, og det er eit breitt fleirtal for dette i komiteen.

       Så over til det som er hovudpoenget i saka, og der blir det eit fleirtal og eit mindretal i komiteen. Frå Høgre si side har det heile tida vore ein klar føresetnad at berre dei studentane som ønskjer det, skal betale til slike organisasjonar som f.eks. Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond. Denne frivilligheita har også vore understreka tidlegare av komiteen. Her er vi framme ved det store paradokset i denne saka. Medan fleirtalet i merknad seier at dei vil understreke « prinsippet om frivillighet for den enkelte student », konkluderer det same fleirtalet med at dei vil pålegge Regjeringa å fremme lovforslag som gjer det mogleg for eit fleirtal av studentar å tvinge den enkelte student til å betale inn ekstraavgift, som dei seinare kan krevje tilbakebetalt - altså utan tvil ei klår innsnevring av frivilligheita.

       At Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti går inn for dette, er vel i og for seg ikkje uventa. Men at regjeringspartia vil ty til ei lovendring for å fortelje statsråden kva han meinte som stortingsrepresentant, er meir påfallande. Kva skal denne regjeringa med ein ytre opposisjon, når dei har sine eigne til å gjere jobben?

       Høgre vil framfor alt legge vekt på frivilligheita for den enkelte student og vi meiner at det som er sagt frå Stortinget tidlegare, er klart nok, og vi vil gå imot å pålegge Regjeringa å kome med ei lovendring som innsnevrar studentanes frivilligheit.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

       (Votering, se side 3252)