Sak nr. 4
Interpellasjon fra representanten Einar Olav Skogholt til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:
« Foreldreaksjonen « Grensen er nådd » i Kongsvinger, der samtlige foreldre/foresatte deltar, mener at deres barn ikke gis et likeverdig skoletilbud sammenliknet med tilbudet i andre kommuner.
Vil statsråden sørge for at det etableres en gruppe som gjennomgår skolesituasjonen i de ulike kommuner og følger opp med standardkrav som oppfyller enhetsskolen? »

TALERE:

       Einar Olav Skogholt (A) : Samtlige foreldre/foresatte sluttet seg til foreldreaksjonen « Grensen er nådd » i Kongsvinger. Samtlige skolebarn, ca 2.000, ble tatt ut av undervisningen 11. mai d.å. Denne aksjonen ble igangsatt da foreldre/foresatte mener at barna deres ikke får et likeverdig skoletilbud sammenliknet med tilbudet i andre kommuner. Når en så alvorlig aksjonsform får en slik oppslutning, vitner det om at situasjonen i grunnskolen i Kongsvinger kommune er kritisk. Jeg er redd for at flere kommuner i Norge kan ha lignende forhold i skoleverket.

       Jeg har ved flere høve hatt gleden av å møte representantene fra foreldre- og lærerråd. De er engasjerte og samarbeidsvillige. I våre møter har de blant annet hevdet at

       Listen kunne vært mye lengre.

       I 1960-åra ble Kongsvinger kommune utpekt til vekstsenter. Flere SIVA-anlegg ble bygd. Statlige arbeidsplasser i Posten, Telenor og Statistisk sentralbyrå var andre satsingsområder. Denne sterke satsingen kom etter at Glåmdalsregionen i 1950-åra hadde mistet tusenvis av arbeidsplasser i skogbruket. De forsvant sammen med svansen og hesten.

       Vekstsentersatsingen var helt avgjørende for utviklingen i Kongsvinger og regionen for øvrig. Mange nye arbeidsplasser og innbyggere kom til dette distriktet.

       Det er lenge siden denne positive utviklingen stoppet opp. Det blir hevdet at Kongsvinger i dag topper statistikken når det gjelder sosialhjelputbetalinger, antall arbeidsledige, antall uføre samt barneverntiltak. I Kongsvinger og i regionen for øvrig har det vært en tilbakegang i innbyggertallet. Inntektsnivået i Hedmark fylke er lavt, noe som gir seg utslag i reduserte skatteinntekter til kommunen. De sentrale myndighetene har erkjent at regionen har mange store utfordringer. Regjeringen Jagland gav de sju kommunene i regionen omstillingsstatus. Nåværende regjering har fulgt opp dette og bevilget 30 mill. kr til omstillingstiltak i kommende seksårsperiode. Kongsvinger kommune har i tillegg fått SND-status fra 1. mai d.å. Innbyggerne i Kongsvinger og regionen er optimister med tanke på å skape nye interessante arbeidsplasser, øke bosettingen osv.

       For å få til en positiv utvikling i dette distriktet er det viktig å satse på utdanningstilbud og kompetanseheving. På dette området er regionen i ferd med å lykkes, selv om mange store utfordringer gjenstår. Samspillet med statlige myndigheter har vært og er viktig. I en slik bevisst satsing er det klart at det er viktig å ha et best mulig skoletilbud til de aller yngste. Hvis vi skal bevare enhetsskolen, må det til et samarbeid mellom stat og kommune. Jeg har registrert innspill om å øremerke alle overføringene fra staten til skoleverket. Jeg er ikke enig i en enda sterkere øremerking av de statlige overføringene. Det vil svekke lokaldemokratiet og interessen for å utøve viktige politiske oppgaver på lokalplan.

       Enhetsskolen eksisterer, men det er for store ulikheter mellom de ulike kommunene. Ved min interpellasjon ønsker jeg ikke å frata kommunene sin del av ansvaret for dette. Men etter min mening trenger vi et sterkt samspill mellom lokale og sentrale myndigheter for å slå ring om enhetsskolen.

       Jeg har også registrert resultatene fra en omfattende leseundersøkelse. Aftenposten skriver 23. mai i år:

« Enhetsskolen slår sprekker

Selv om dagens åtteåringer i gjennomsnitt leser bedre enn før, er det store forskjeller mellom fylker, kommuner og klasser. Enhetsskolen er i fare, konkluderer forskere. »

       Leder i Lærerforbundet, Anders Folkestad, uttalte i samme avis:

       « Vi må kunne akseptere at noen utvikler seg videre, men avviket er likevel urovekkende stort. »

       Vi har mange flere innspill om store ulikheter kommuner og fylker imellom. Mitt spørsmål til statsråden blir da: Vil statsråden sørge for at det etableres en gruppe som gjennomgår skolesituasjonen i de ulike kommuner og følger opp med standardkrav som oppfyller enhetsskolen?

Statsråd Jon Lilletun : Representanten Einar Olav Skogholt viser til foreldreaksjonen « Grensen er nådd » i Kongsvinger, der foreldre og føresette deltek fordi dei meiner barna ikkje får eit likeverdig skuletilbod samanlikna med tilbodet i andre kommunar.

       Den 29. april møtte representantar for foreldreaksjonen frå Kongsvinger statssekretær Totland i departementet. Same dag møtte dei representantar frå utdanningskomiteen i Stortinget. Representantane frå Kongsvinger Kommunale Foreldreutvalg framstilte tilstanden i grunnskulen i Kongsvinger som kritisk. Dei fortalde m.a. at skulane mangla midlar til å setje inn vikarar når lærarar var sjuke, slik at elevane risikerte å verte ståande utan undervisingspersonale i timane. Foreldrerepresentantane hevda vidare at elevar med behov for særskilt tilrettelagd opplæring ikkje fekk dette i tilstrekkeleg grad på grunn av ressursmangel, og at elevane i fleire fag ikkje fekk den opplæringa dei etter læreplanen burde ha. Foreldrerepresentantane meinte også at inneklimaet ved skulane var svært kritikkverdig.

       Alle kommunar rapporterer årleg bruken av ressursane ved skulane til Grunnskulens informasjonssystem. Av datamaterialet går det fram at ressursnivået i grunnskulen i Kongsvinger er relativt lågt når det gjeld årstimar til styrkingstiltak, dvs. timar til klassedeling og til spesialundervisning, utover det lovbestemte minstetimetalet. Samanlikna med andre kommunar med om lag like mange elevar i grunnskulen - mellom 1.500 og 2.500 - har Kongsvinger inneverande skuleår, 1997-98, det lågaste nivået på årstimar til delingstimar og spesialundervisning. Statens Utdanningskontor i Hedmark melder i sin tilstandsrapport at Kongsvinger ligg lågast i fylket når det gjeld denne typen ressursar. Data viser at Kongsvinger har hatt ein monaleg reduksjon i nivået på spesialundervisning og delingstimar frå førre skuleåret til det inneverande. Nivået er redusert med meir enn ein firedel.

       Vurdert på grunnlag av andre ressursindikatorar, som t.d. årsverk pr. klasse og årsverk pr. elev, er biletet av ressursnivået for Kongsvinger derimot annleis. Samanlikna med andre kommunar med om lag like mange elevar, og samanlikna med gjennomsnittet for heile landet, er nivået i Kongsvinger ikkje spesielt lågt. I samband med tilstandsrapporten har Statens Utdanningskontor i Hedmark innhenta økonomidata frå alle kommunane i fylket. I gjennomsnitt bruker desse kommunane 42.900 kr pr. elev. Kongsvinger ligg nær gjennomsnittet med 42.400 kr pr. elev.

       I Kongsvinger utgjorde elevar med spesialundervisning om lag 6,6 % av det samla elevtalet i grunnskulen skuleåret 1996-97. Dette er på nivå med gjennomsnittet for Hedmark fylke og noko over summen for heile landet, der elevar med spesialundervisning utgjorde om lag 6,2 % av alle.

       Statens Utdanningskontor har som oppgåve å føre tilsyn med at grunnskuletilbodet i kommunane er i samsvar med gjeldande lov og forskrift. Utdanningskontoret i Hedmark har vurdert situasjonen i Kongsvinger særskilt. Utdanningskontoret ser utviklinga som urovekkjande. På grunnlag av grunnskuledata og samtale med leiinga i kommunen konkluderer utdanningskontoret likevel med at skulen vert driven i tråd med grunnskulelova og forskrifta.

       Når det gjeld årsakene til den stramme ressurssituasjonen i grunnskulen i Kongsvinger, har foreldrerepresentantane peikt på at utgiftsbehovet er større og inntektene lågare enn i andre kommunar det er naturleg å samanlikne seg med.

       Finansielle indikatorar for økonomien i kommunen tyder på at situasjonen i Kongsvinger ikkje er spesielt svak, men noko under gjennomsnittet. Dersom ein samanliknar pårekna frie inntekter, dvs. inntekter frådregne pårekna utgiftsbehov pr. innbyggjar, er nivået i Kongsvinger ca 10 % lågare enn gjennomsnittet for alle kommunane i landet. Men Kongsvinger er langt frå aleine om å liggje under gjennomsnittet.

       Det er heller ikkje slik at det er nokon eintydig samanheng mellom ressursnivået i grunnskulen og nivået på frie inntekter. Dei frie inntektene pr. innbyggjar har vakse med ca 4,8 % pr. år i Kongsvinger i perioden 1985-1997. Dette er ein noko større vekst enn gjennomsnittet for dei andre kommunane i fylket og noko høgare enn gjennomsnittet for heile landet, som var ca 4,4 % i same periode.

       Det er viktig for staten å sikre at dei nasjonale måla for det kommunale tenestetilbodet vert tryggja. Dette gjeld både grunnskulen og andre sektorar. Det er likevel kommunane som har ansvaret for å gje grunnskuleopplæring til alle barn og vaksne som etter grunnskulelova har rett til det. Dei statlege verkemidla må tilpassast både til dei verdiane som er knytte til lokal sjølvråderett, og til dei nasjonale måla om likeverd. Staten har i dag fleire verkemiddel som skal medverke til å sikre likeverdet i opplæringstilbodet. Lover og forskrifter, læreplanverk, lærarutdanning, etterutdanning og kompetanseutvikling, tilskotsordningar, evaluering og rapportering er sentrale verkemiddel.

Einar Olav Skogholt (A) : Jeg vil få takke statsråden for svaret.

       Jeg er glad for at statsråden har registrert den uro og de store utfordringene grunnskolen i Kongsvinger står overfor. Jeg synes det er betenkelig at ressursene til årstimer til styrkingstiltak har hatt en så sterk nedgang, og at kommunen har det laveste nivået på årstimer til delingstimer og spesialundervisning.

       Det har også i møter med foreldre og andre representanter for aksjonen « Grensen er nådd » blitt opplyst at inneklimaet i skolene er svært kritikkverdig. Vil Regjeringen og statsråden ta initiativ til å endre lovverket slik at arbeidsmiljøloven vil bli gjort gjeldende for skoleelever? Mener statsråden at staten bør bidra med statlige overføringer for å utbedre ventilasjonsanlegg m.v. for å skape et bedre inneklima på skolene våre?

       Jeg registrerte det statsråden sa om at Stortinget gjennom tidligere vedtak har lagt premissene for hvordan denne og liknende saker skal behandles, og han henviste til vedtaket av 5. juni 1997, der det ble bestemt at Regjeringen skal foreta en analyse av grunnskoletilbudet for å få kartlagt om elevene får et likeverdig skoletilbud i tråd med enhetsskolens prinsipper.

       Jeg er godt tilfreds med at Regjeringen vil legge fram en slik melding for Stortinget i inneværende år. Jeg har et tilleggsspørsmål i den sammenheng: Vil en slik melding bli forelagt Stortinget årlig, eller vil det bli sjeldnere?

Statsråd Jon Lilletun : Når det gjeld spørsmålet om arbeidsmiljølova, er det sett i gang eit interdepartementalt arbeid for å sjå på korleis den kan tilpassast elevar. Det er klart at ein kan ikkje lage ein blåkopi av den vanlege arbeidsmiljølova, men det er ein del element som det vil vere naturleg å ta med. Det arbeidet har vi på ein måte same tidsperspektiv på som eg sa vi hadde på stortingsmeldinga. Då må Stortinget få ei tilbakemelding om kva for konsekvensar Regjeringa trekkjer, og kva for forslag vi i så fall vil kome med. Når det gjeld det generelle lovverket for både grunnskule og vidaregåande skule, ligg det akkurat no til behandling i Stortinget, og dette arbeidet var ikkje kome så langt at det var mogeleg å ha med dei vurderingane i det framlegget.

       Når det gjeld kor ofte ei slik melding om tilstanden vil verte lagd fram, vil nok det i og for seg ikkje vere noko som vil skje systematisk, kvart år. Vi får no ein større gjennomgang og ein djupare analyse.

       Derimot har utdanningsdirektørane kvart år ein tilstandsrapport frå alle fylke. Denne tilstandsrapporten er interessant lesing. Den er sjølvsagt tilgjengeleg for Stortinget, men den vert ikkje lagd fram for Stortinget til behandling. I budsjettproposisjonen vert det teke med sentrale ting og funn i denne tilstandsrapporten.

       Vi held på å gå gjennom eit nasjonalt vurderingssystem. I samband med det ser vi òg på organiseringa av Statens utdanningskontor. I lova får dei noko sterkare myndigheit, dersom Stortinget vedtek det som er lagt fram. Like eins ser vi på korleis vi i den offentlege debatten skal bruke tilstandsrapportane frå desse institusjonane.

       Det eg kunne sjå som eit verkemiddel, er om desse tilstandsrapportane på ein meir aktiv måte kunne verte bringa tilbake til Stortinget. Det kunne vere noko vi kunne vurdere, samtidig som vi legg fram denne stortingsmeldinga.

Synnøve Konglevoll (A) : Hadde skolen i Kongsvinger vært et enestående tilfelle, burde dette ha vært en enkel sak å løse. Problemet er at Kongsvinger bare er en av mange kommuner der foreldre og elever protesterer mot en skole som ikke holder mål når det gjelder så grunnleggende ting som arbeidsmiljø for elever og lærere.

       Elever i min egen kommune, Tromsø, har ofte votter på seg i klasserommet om vinteren. I går var det i Dagsrevyen et intervju med en elev i Lillestrøm som fortalte at han ble sliten og fikk vondt i hodet etter de to-tre første timene.

       Noen kommuner har imidlertid prioritert skolen høyt. Gjennom 6-åringsreformen er det dessuten ved hjelp av statlige midler bygd mange nye skolebygg, og standarden i mange skolebygg er blitt betraktelig bedre. Dermed har vi en skole prega av forskjeller, også ofte internt i kommunene.

       For elevorganisasjonene har kravet om en arbeidsmiljølov for elevene lenge stått sentralt. Så vidt jeg vet, støtter også ungdomsorganisasjonen til Kristelig Folkeparti dette kravet.

       Problemet i dag er imidlertid at mange kommuner er langt fra å nå de forskriftene som allerede finnes. I 1995 ble det gitt en forskrift fra Sosial- og helsedepartementet om miljøretta helsevern i barnehager og skoler mv. Skoler og barnehager skal innen utgangen av dette året, 1998, ha ny godkjenning av om de oppfyller kravene i denne forskriften. Så vidt jeg vet, fins det i dag ingen grundig oversikt over tilstanden i kommunene, kun disse rapportene som statsråden omtalte, og de tyder på at mange er langt fra å nå kravene.

       Som statsråd Lilletun sa, har regjeringa Bondevik varsla at en kommer tilbake med ei samla vurdering av tilstanden i grunnskolen tidligst høsten 1998.

       Det som er uavklart, er hvilke konsekvenser det vil få for de kommunene som eventuelt ikke oppfyller kravene i forskrifta. Jeg vil gjerne ha svar på om det finnes noe ris bak speilet, eller om statsråden kanskje har noen gulrøtter på lur.

Åse Wisløff Nilssen (KrF) : Foranledningen til representanten Skogholts interpellasjon er foreldreaksjonen « Grensen er nådd » i Kongsvinger. Jeg forstår foreldrene i Kongsvinger. Forrige gang stilte de opp med plakater som satte søkelyset på problemområdene i skolen.

       Politikerne har fått jevnlig informasjon om situasjonen, og da jeg som engasjert forelder har arbeidet for å få en bedre tilrettelagt skolehverdag for barna på flere steder i landet, har jeg ofte stusset over politikerne. Dokumentasjon og gode argumenter ble ofte møtt med en overbærende mine, som jeg tolket som at de egentlig ikke trodde på det jeg sa. Jeg grunnet mye på hva de egentlig så for sitt indre øye. Jeg så for meg en lang rekke med sprell levende unger som strevde. Jeg mistenkte politikerne for å se for sitt indre øye en haug med tørre pinner som bare lå der. Det var i den perioden jeg bestemte meg for å bli politisk aktiv, og jeg har lært at det er mye mer komplekst å få gjennomført alle de gode tanker og forslag. Men det gjør at jeg er litt stolt av foreldrene, besteforeldrene, de pensjonerte og aktive lærerne, som sammen med skolebarna har markert situasjonen meget kraftig denne gangen.

       Situasjonen for skolebarna i Kongsvinger er spesielt vanskelig nå, verre enn i de omliggende kommuner og fylket for øvrig, slik både statsråden og representanten Skogholt har nevnt.

       Det rapporteres at det ved enkelte skoler kun blir innvilget 35 % av dokumenterte behov og tilråding til spesialundervisning, dvs. at det er et udekket behov på 65 %, og at det er lite midler til generelle styrkingstiltak. Alle de som trenger tilrettelegging uten enkeltvedtak, får liten eller ingen hjelp.

       En del elever dropper ut av skolen fordi de opplever skolen som et meningsløst sted å være. Jeg har de siste årene snakket med mange av disse, både ungdommene og foreldrene deres. Min store bekymring er at de lett havner i rusmiljøet, som har økt sterkt de siste årene, også i Kongsvinger. Når vi i tillegg leser at 50 % av de ansatte i barnevernet er sykemeldt, og at det er lange ventelister i barne- og ungdomspsykiatrien, gir det signaler om at oppvekstmiljøet i Kongsvinger må forbedres.

       Barndommen kommer ikke i reprise, er det sagt. Derfor blir en del av oss meget bekymret for alle dem som i dag er i skolealder. Grunnskolen er det en skal bygge videre på i det informasjons- og kompetansesamfunnet som vi er så opptatt av. For meg betyr enhetsskolen et tilrettelagt tilbud ut fra den enkeltes behov i et fellesskap, hvor hjelpeinstansene fungerer i et godt samarbeid med både elever, foreldre og skole.

Marit Tingelstad (Sp) : Dagens interpellasjon tar utgangspunkt i den pågående debatten i en dagsaktuell protestaksjon om skoletilbudet i Kongsvinger kommune.

       Jeg vil fremheve en viktig ting i dette engasjementet: Foreldrene bryr seg virkelig om skolen. De er opptatt av at barna deres skal få likeverdige tilbud, og det er bra. Skolen er ved siden av hjemmet den viktigste arenaen for læring og oppdragelse. Derfor har det for Senterpartiet alltid vært en prioritert sak å sørge for at kommunene har en økonomi som setter dem i stand til å gi et godt skoletilbud som foreldrene kan føle seg trygge på. Dessverre har ikke Senterpartiet alltid fått gehør for dette i budsjettsammenheng. Også i disse dager snakkes det mye om å kutte i offentlige budsjetter. Vi må da ikke glemme at det kan føre til dårlige fellestjenester nettopp når det gjelder skole og helse.

       Interpellanten etterspør en arbeidsgruppe for å gjennomgå skolesituasjonen i de ulike kommuner. Jeg tror ikke det er et egnet virkemiddel. Vi har nok barometre til å måle dette, bl.a i det såkalte GSI-systemet som utdanningskontorene har, og som de har ansvaret for å rapportere om videre til departementet.

       Så etterlyser interpellanten standardkrav som kan sikre enhetsskolen. Til det er å si at det egentlig er liten hjelp i standardkrav dersom det ikke er tilstrekkelig med penger til stede. Dette får vi mange henvendelser om fra kommunepolitikere i hele landet, der det hevdes at det kommunale selvstyret nærmest er en vits. Det var også interpellanten inne på, så vidt jeg kunne høre.

       Jeg vil for ordens skyld minne om at det fins nasjonale standardkrav allerede i grunnskolen, med minstetimetall for klasse og trinn, maksimumstall for antall elever i klassen m.v. Også nasjonale læreplaner vil jeg hevde legger viktige premisser for standarden i skolen.

       Jeg er glad for å kunne fastslå at Senterpartiet står sammen med Arbeiderpartiet i å hegne om enhetsskolen, eller fellesskapsskolen, som biskop Stålsett uttrykte det i en TV-debatt i går.

       Senterpartiet mener det er svært viktig at alle barn kan være sammen i opplæringen, og at tilpasset opplæring skal være basis. Dette gir en inkluderende skole, hvor ikke minst det sosiale fellesskapet er av stor betydning for å utvikle en solidarisk holdning. Men enhetsskolen er krevende, både ressursmessig, pedagogisk og metodisk. Vi kommer ikke utenom diskusjonen om penger og budsjettbevilgninger. Det er jo dette striden står om her i huset.

       Jeg har lyst til å sitere litt fra Voksenåsen-erklæringen, som sentrumsregjeringen står bak:

« En desentralisert skolestruktur er et viktig kjennetegn på enhetsskolen. De økte forskjellene i skoletilbudet mellom kommuner og regioner undergraver enhetsskolen som bygger på likeverdighet i undervisningstilbudet i hele landet. En sentrumsregjering vil sikre en kommuneøkonomi som gjør det mulig å opprettholde grendeskoler og et desentralisert skolemønster. Det vil være en særlig utfordring å sikre et likeverdig tilbud i klasser med mange fremmedspråklige. For å klare dette, er det i tillegg nødvendig med visse nasjonale standarder for skoleverket og en gjennomgang av kriteriene i inntektssystemet til kommunene. »

Rolf Reikvam (SV) : Det er en viktig aksjon som er satt i gang i Kongsvinger. Den er viktig fordi den gir uttrykk for et sterkt engasjement fra foreldrenes side, og den er også viktig på den måten at de har greid å løfte den ressurssituasjonen som de opplever, inn i Stortinget.

       Det som gir grunn til ekstra bekymring, er at dette sannsynligvis ikke er spesielt for Kongsvinger, men det er en situasjon som vi sikkert vil finne i forholdsvis mange kommuner. Det er heller ikke vanskelig å finne forklaringer. Jeg tror ikke vi behøver å grave så veldig dypt for å finne svar på de problemene som de har i Kongsvinger og i mange andre kommuner. Den vanskelige situasjonen innenfor utdanningssektoren i kommunene kan skyldes to ting. Det kan skyldes en generelt dårlig økonomi, at kommunene har for lite penger til å klare sine oppgaver, eller det kan skyldes at lokale politikere ikke er villig til å prioritere utdanning.

       Jeg tror ikke at det siste er tilfellet. Jeg tror at det i Kongsvinger og i andre kommuner stort sett er sterk vilje til å prioritere utdanningssektoren på en god måte. Så da blir svaret på den ressurssituasjonen som vi har, og som er et uttrykk for den kommunale fattigdommen, at vi har sultefôret kommunene slik at de rett og slett ikke har mulighet til å prioritere utdanningssektoren på en god nok måte. Og det er vårt ansvar, for det er vi som legger rammene for den kommunale økonomi. Derfor blir det en uheldig debatt hvis vi prøver å legge skylden på de forskjellige nivåene, at vi på en måte toer våre hender og sier at det skyldes mangel på vilje, mangel på prioritering hos lokale politikere. Hele det politiske systemet vil tape ved at vi hele tiden skylder på hverandre og legger ansvaret på de forskjellige nivåer, avhengig av hvor vi selv står. Dette er et spørsmål om å sikre den kommunale økonomi, sikre kommunene penger slik at de har anledning til å prioritere utdanningssektoren.

       Så til slutt litt om minstestandarder: Representantene skal få sjanse til å stemme for minstestandarder når vi skal behandle opplæringsloven. Når vi skal behandle opplæringsloven, kommer vi i SV til å legge inn klare minstestandarder for ressurser til hver klasse. I dagens situasjon er det ikke minstestandarder, men det finnes et minste timetall som hver klasse skal ha. Men det sies ingen ting om hvor store ressurser hver klasse skal ha, og det er det som er avgjørende for hvilket tilbud den enkelte klasse skal få. Det skal samtlige representanter her i løpet av våren få sjanse til å stemme for, og da får vi se hvilken vilje det er til å prioritere utdanning og til å sette inn ressurser i den enkelte kommune slik at de kan ha et skikkelig tilbud, og slik at foreldrene kan føle at barna får et likeverdig utdanningstilbud, uavhengig av hvilken kommune de bor i.

Grete Knudsen (A) : Jeg er enig med de talere som sier at interpellanten peker på et meget viktig problemområde som ikke bare dreier seg om denne enkeltsaken. Samtidig er jeg enig i det statsråden påpeker om det kommunale ansvaret. Det må videreutvikles. Vi vet at det blir mindre engasjement hvis ikke de som har ansvaret, også er de som sitter nærmest utfordringene. Senterpartiet var i debatten inne på at det avgjørende er å øke midlene til kommunene, og det var også Reikvam inne på. Jeg tror selvsagt at et økonomisk armslag er viktig, men det er ingen garanti for at man prioriterer riktig. Det har vi mange eksempler på.

       Jeg er også av dem som møtte de såkalte aksjonistene fra Kongsvinger. Det gjorde et veldig inntrykk, for de var ikke typiske aksjonister. Det var foreldre som var kommet til et punkt da de opplevde at deres barn ikke fikk utvikle seg godt nok fordi man ikke har de omgivelsene og det arbeidsmiljøet på skolene som barn bør ha.

       Spørsmålet er jo om den konkrete situasjonen i en del av våre regionsentre - som ikke er av de helt store, og ikke av de helt små, men som ligger i næringsfattige områder og også har fått en del sosiale problemer - kanskje ikke helt er fanget opp i de systemene vi faktisk har. Det håper jeg statsråden kan ta med seg i forbindelse med meldingen og i forbindelse med at det vil være høringer. Statsråden pekte også på tilstandsrapporten, som jeg synes er en veldig fin rutine som er kommet inn. Det er utdanningsdirektørene som har god oversikt over den enkelte kommune og faktisk også over den enkelte skole, så det er et veldig bra system. Men spørsmålet er like fullt - siden statsråden også er svært opptatt av enhetsskolen - om man muligens skulle hatt en gruppe, f.eks i departementet, som hadde som kontinuerlig oppgave å holde øye med enhetsskolen.

       I de ulike sakene som nå ligger i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, vil man, bl.a fra Arbeiderpartiet, komme tilbake til forhold når det gjelder arbeidsmiljøet for elevene.

Karin Andersen (SV) : Skolestreiken i Kongsvinger har gitt et veldig klart budskap fra folk om at skolen er viktig, at det er barn og unge som er framtida, og at den framtida steller vi dårlig med.

       Jeg tror det er riktig som representanten Skogholt sier, at denne saken både er generell og også henger litt sammen med en spesiell situasjon. Skolestreiken og omstillingsarbeidet som Skogholt viste til, er to sider av samme sak. Talenter, arbeidsglede og framtidstro tørker inn. Både regionen sjøl og myndighetene har sett at det trengs et løft. Men hva slags omstillingsdiett er den beste? Jeg tror at skole er det viktigste en kan satse på for å gi hvert enkelt menneske og hvert distrikt best mulig grunnlag til å stå på egne ben og ikke være prisgitt hva andre finner på i ulike situasjoner.

       Framover blir dette viktigere enn før, og det er dette foreldrene i Kongsvinger har skjønt. Skolen former oss, den kan bidra til at vi lykkes eller mislykkes, og den kan bidra til en optimistisk kultur eller en pessimistisk det nytter ingenting-kultur. En skole på sparebluss utløser ingen evner eller talenter, og har ingen sjanse til å snu en slik negativ trend som er i denne regionen. Derfor er denne saken kjempeviktig. Signalet er altså ikke til å misforstå. Nå skurer det og går, framtida er et annet sted, og dette må man snu.

       En skikkelig satsing på skolen, fra grunnskole til høyere utdanning, ville være den beste distriktsutvikleren i dette området - som jeg tror den er alle andre steder. Det kan det være mulig å få til ved hjelp av noen av de midlene regionene har fått til omstilling, men det bør også en ekstra skolesatsing til. Det er en utfordring jeg kunne tenke meg å gi til de andre partiene. Kan dere tenke dere å være med på det?

       « Økonomisk armslag er viktig », sa Grete Knudsen. Det er det. Og skal skolen bli bra nok, trengs det flere ressurser enn den har i dag. Det er altså ikke tilstrekkelig slik det er i dag, hvis skolen skal kunne bli god nok til å snu en negativ trend.

       Det er et ansvar for de lokale myndigheter, har andre sagt. Ja, det er det. Bare som et eksempel kan jeg si at det ble lagt fram forslag i det siste kommunestyret om å omfordele 10 mill. kr til skolen - et forslag SV stod bak, og som ikke fikk støtte. Nå skal det også sies at et slikt omfordelingsforslag ville gått ut over andre gode ting. Men jeg kunne tenke meg å spørre spesielt representanter fra Arbeiderpartiet om de i så fall vil bidra til større støtte til slik omfordeling lokalt. Hvis de ikke ønsker det, må de være med og hjelpe til og gi økt støtte til flere ressurser sentralt. Ellers vil det ikke være mulig å snu denne negative trenden.

Einar Olav Skogholt (A) : Jeg vil få takke for alle fine innspill og et sterkt engasjement i denne saken. Jeg ser fram til den meldingen som statsråden vil legge fram senere i år, og som skal inneholde en analyse av grunnskoletilbudet for å få kartlagt om elevene får et likeverdig skoletilbud i tråd med enhetsskolens prinsipper.

       Utdanningsmulighetene er av svært stort betydning og vil bli enda viktigere i tiden framover. Utdanningstilbud og kompetanseheving er vårt viktigste satsingsområde, og som det er sagt i debatten, vinner vi ikke fram ved at våre forskjellige forvaltningsnivåer legger skylden for utviklingen på hverandre. Jeg har tro på et sterkt samspill mellom lokale og sentrale myndigheter. Jeg håper på et fortsatt sterkt engasjement her i salen, på fylkesnivå og ute i kommunene for å slå ring om enhetsskolen.

Statsråd Jon Lilletun : Eg skal vere svært kort. Representanten Konglevoll spurte om eg skulle bruke ris eller gulrøter. I det lovforslaget som komiteen har til handsaming, er noko meir makt lagt til tilsynsmyndigheitene. Det kan vel kallast for ris. Eg trur vel at her, som i vurderingssystemet, er motivering betre enn ris. Meir konkret trur eg ikkje eg vil gå inn på dette. Fyrst må vi få utarbeidd analysen, så får vi sjå på kva tiltak vi skal tilrå. Men det er klart at dei som har peika på at kommuneøkonomien er sentral når det gjeld korleis ein skal få til einskapsskulen, sjølvsagt har heilt rett. Så eg vil berre seie at eg har notert meg innlegga som har vore, høyrt råda som har kome, og ser fram til ein dialog seinare om meldinga som kjem. For det er heilt opplagt gledeleg at det er så stort engasjement og så stor entusiasme for å bevare eit likeverdig einskapsskuletilbod.

Presidenten: Sak nr. 4 er dermed ferdig debattert.