Sak nr. 1
Interpellasjon fra representanten Kristin Halvorsen til statsministeren:
« Barn og unges situasjon fortjener økt politisk oppmerksomhet. Samtidig er det de som er unge i dag, som skal leve lengst med de vedtak som fattes i kommunestyrer, fylkesting og på Stortinget. Ungdom har ofte viktig kunnskap og innsikt i saker som voksne og eldre ikke har i samme grad. Etter 2010 vil andelen eldre i befolkningen bli større, og gjennomsnittsalderen blant velgerne vil øke. Dette kan føre til mindre politisk interesse for saker som angår barn og unge, og dermed også større avstand mellom ungdom og det politiske system.
Ett mulig tiltak for å styrke den politiske interessen blant ungdom er en forsøksordning i utvalgte kommuner og fylkeskommuner med stemmerett for 16- og 17-åringer.
Hvilke initiativ vil Regjeringen ta for å styrke barn og unges deltakelse i det demokratiske systemet? »

TALERE:

       Kristin Halvorsen (SV) : Jeg har lyst til å starte med å takke statsministeren for at han setter av tid til å svare selv på denne interpellasjonen, som ikke nødvendigvis en statsminister trengte å prioritere så høyt. Det synes jeg vitner om interesse for problemstillingen og er stimulerende som et utgangspunkt.

       Bakgrunnen for denne interpellasjonen er at jeg, selv om jeg er landets yngste partileder, merker at det er mange spørsmål som ser annerledes ut for folk som er betydelig yngre enn meg, enn de gjør for dem som er voksne og eldre.

       La meg ta noen streif:

       For en god stund siden var det et oppslag i Aftenposten der det stod at 25 % av ungdomsskoleelevene mistrives. Mange mistrives på skolen, mange mistrives i forhold til andre voksne enn lærere som de hadde rundt seg, mange strevde med å finne seg til rette i en vennekrets. Hvis det var et av de store selskapene her i landet, en av de store bedriftene, der ledelsen fikk beskjed om at 25 % av de ansatte mistrives, hadde det skapt furore. Enten måtte direktøren ha hevet seg rundt og gjort noe som førte til at den viktigste ressursen han hadde, nemlig de ansatte, skulle trives, blomstre, bidra med sitt - eller så måtte han ha gått. En lignende opplysning som dreier seg om ungdom, skaper ikke politisk furore i samme grad, og statsministeren, tross sin positive interesse her i dag, sitter like trygt.

       6.000 ungdommer rammes av spiseforstyrrelser hvert år. Det har skjedd en massiv endring i markedsføring, et bombardement - ikke bare rettet mot de unge, men særlig mot de unge - om skjønnhetsideal, og det er blitt mye trangere enn tidligere. Dagens ungdom får minst 100 beskjeder hver eneste dag om at det er noe feil på dem. Det er stadig vanligere at jenter på 18 år i USA ønsker seg en skjønnhetsoperasjon til bursdagen sin, og det blir mer og mer vanlig at de får det. Det er paradoksalt at på det tidspunktet hvor man objektivt sett er på sitt vakreste, skal man likevel gå rundt og føle at en er mislykket. Dette er en utvikling og et press som jeg tror at den voksne generasjon har liten innsikt i.

       Det er også et enormt press med hensyn til utdanning og arbeidsmarkedet. Jeg takker barneombudet for at han ved å provosere har prøvd å sette situasjonen i ungdomsskolen på dagsordenen, med det karakterjaget og det maset det er for å komme inn og få seg utdanning, skaffe seg en jobb, samle poeng, lagre studiegjeld, forelske seg i en som har like høy studiegjeld som en selv, skulle ut på et boligmarked og etablere seg, og starte sitt unge liv og sin etablering med milliongjeld. Det skal mye penger og kjærlighet til å klare seg gjennom et sånt press.

       Det er først og fremst de som er nettopp i denne situasjon, som nå bekymrer seg over at renten øker. Det er først og fremst de som også begynner å tenke tanken at de burde valgt sine foreldre med stor omhu, fordi foreldrenes økonomi i større grad avgjør hva slags inngangsbillett ungdom har, og kanskje i enda større grad besteforeldrenes økonomi. Det er den paradoksale situasjon at standarden på mange av ungdommens arenaer er betydelig dårligere enn det vi møter i privat sektor. Det var noen som sa til meg at de nå hadde tenkt å flytte undervisningen i klassen sin til nærmeste kafé, for den nye røykeloven påla utesteder å ha så god ventilasjon at det overgikk mange ganger det som var standarden i deres klasserom. Til tross for at man nå har fått krav til inneklima i skolene, har veldig mange kommuner i løpet av det halvåret de har igjen til å rette opp forholdene, ikke penger til å gjøre noe med det. Det betyr at standarden på skoler - på toalettene på skolene, på kantinene på skolene, på klasserom osv., - ikke er det det lyser av. Det er ikke den beskjeden som går til dagens ungdom at dette er det viktigste i livet ditt, gutten min! Det er standarden på kjøpesentrene og de private næringsbyggene rundt omkring det lyser av, og som prioriteres.

       I den grad spørsmålet om ungdom og fritid diskuteres, er det et spørsmål om forebyggende arbeid for å hindre kriminalitet, ikke for å si at den perioden da man er ung, er viktig i seg selv, at den har en verdi, at det er en periode som skal være fin. Jeg må si at jeg beklager meg noen ganger over at en del eldre herrer får mer fornuft når de har gått ut av politiske posisjoner enn mens de sitter der. For eksempel er Albert Nordengens anger nå i forhold til alle fritidsklubbene han nedla mens han var i posisjon, berettiget, men det er jo litt trist at han begynte å angre etter at han sluttet å ha makt. Jeg tror også at hvis det var voksne folk som nå hadde blitt rammet av den streiken som pågår, og ikke hadde fått gå opp til eksamen etter å ha pugget og tatt opp studiegjeld i et helt år, hadde den politiske interessen og fokuseringen rundt det vært sterkere enn når det er ungdom som rammes.

       Det etablerte Norge sliter med rekruttering. Det gjelder også de politiske partiene. Det er færre aktive. Det er ikke sånn at ungdom er mindre politisk interessert, men det er en større avstand til partipolitikk. Jeg treffer veldig mange som er glødende interessert i den ene saken etter den andre, men samtidig avskriver partiene og det politiske systemet som steder der det er mulig å engasjere seg for å bli hørt.

       Ungdoms situasjon er betydelig forandret i løpet av bare en snau generasjon. Utdanningsnivået har økt betydelig. Vi kan ta jentene fra 1980 til 1986. I 1980 var 10 % i høyere utdanning, universitetsutdanning, mot 31 % nå. I 1977 var halvparten av kvinnene mellom 20 og 24 år gift. 20 år senere gjelder det for 8 %. Vi får barn stadig senere. Jeg kan komme med mange klare fakta her, men hovedpoenget mitt er som følger: Perioden mellom å være barn og å være voksen har blitt kjempemye lenger i løpet av veldig kort tid. Den perioden da man venter på å bli en voksen deltaker i samfunnet, er mye lenger, og den perioden er nesten utenfor politisk interesse.

       Dette er antakelig bare starten på en interesseforskyvning i politikken. Den forrige valgkampen dreide seg i veldig stor grad om å konkurrere om de eldre velgernes gunst. De to største partiene hadde helse og eldre først - i farten husker ikke jeg hvilket parti som hadde hvilket slagord. Mitt poeng er bare: De eldre utgjør en betydelig andel av velgermassen. De er også flittigere enn de yngre velgerne til å bruke stemmeretten sin. Jeg tror at det vi opplevde i forrige valgkamp, bare er en forsmak på hva man kommer til å oppleve framover, når man ser demokrati og demografi, altså utviklingen av alderssammensetningen i den norske befolkningen, i sammenheng. For når jeg blir 50 år - det er i år 2010 - litt etter det, kommer andelen velgere i Norge på over 50 år til å være over halvparten av det totale antall velgere. Det tror jeg betyr en del for politisk fokus, og jeg tror det betyr en del i forhold til hvordan partier vil innrette sin politiske oppmerksomhet, fordi alle partier som vil gjøre seg gjeldende i den politiske debatten, må sørge for å holde seg inne med de eldre velgerne.

       Nå må jeg forte meg å si at jeg ikke tror at alle eldre velgere bare er opptatt av seg og sitt og sine snevre egeninteresser. Men jeg tror at dette i kampen om ressurser kan slå betydelig inn, og også i kampen om framtidsperspektiv på politikken. Man har et annet framtidsperspektiv på politikk når man er 16 enn når man er 65. Dette er en utfordring som vi har mulighet til å gjøre noe med nå. Det er tross alt noen år til år 2010, og vi trenger flere mulige veier å gå fram for å få interessen for framtidsperspektivet og de yngste velgerne mer inn.

       Men til syvende og sist tror jeg det kommer til å dreie seg om makt, og det aktualiserer et forslag som har blitt diskutert flere ganger før, nemlig å gjøre forsøk med å senke stemmerettsalderen til 16 år ved kommune- og fylkestingsvalg. Det kunne gjøres i noen utvalgte kommuner og fylker, for å skape erfaring med det. Nå er det ikke sånn at det betyr en enorm mengde unge velgere inn i det politiske system. Totalt ville det utgjort ca 3 % hvis alle 16- og 17-åringer fikk stemmerett. Men jeg tror at det kunne være et initiativ som viste at man i større grad enn før er interessert i ungdoms hverdag, og at det kunne bidra til å endre den politiske interessen i retning av det som er ungdoms virkelighet.

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Jeg er enig med interpellanten i at barn og unges situasjon fortjener økt politisk oppmerksomhet, og derfor er jeg glad for den interpellasjonen som er reist, og den brede innfallsvinkel interpellanten hadde. Barn og ungdom er en ressurs. Å satse på dem er den beste investering for framtida.

       Regjeringen ser det som viktig at barn og ungdom får muligheter til aktiv deltakelse, spesielt medvirkning i utforming og gjennomføring av barne- og ungdomspolitikken på alle forvaltningsnivå. Men mange unge har, og flere bør utfordres til, et aktivt engasjement også i andre samfunnsspørsmål, f.eks miljøpolitikk og eldrepolitikk. Noe av det interessante som jeg f.eks opplevde da jeg var ute og reiste i siste valgkamp, var at mange av de eldre velgere jeg traff, var opptatt av barn og unges situasjon, og veldig mange unge var opptatt av de eldres situasjon. De stirret seg altså ikke blind på sin egen generasjons situasjon. Det er positivt, og det skal vi stimulere videre til.

       Det engasjementet som mange unge har, må vi skape kanaler for. Medvirkning er viktig for opplæring i demokratiske holdninger og handlemåter. Medvirkning fører også til større politisk engasjement og interesse for lokaldemokratiet blant ungdom.

       Dialogen mellom myndigheter og barn og unge må styrkes og videreutvikles for å sikre barn og unge større innflytelse over sin egen livssituasjon og framtid. Erfaring viser at medvirkning fra barn og unge ikke bare skaper større interesse for lokaldemokratiet hos barn og unge selv, men også hos deres foreldre og i nærmiljøet. Det har altså positive ringvirkninger for demokratiet.

       Interpellanten nevner et mulig tiltak for å styrke barn og unges interesse for og deltakelse i det politiske system, nemlig en forsøksordning i utvalgte kommuner og fylkeskommuner med stemmerett for 16- og 17-åringer. Jeg viser her til kommunalministerens besvarelse på et skriftlig spørsmål av 6. april fra Kristin Halvorsen om samme tema, som viser at valgloven ikke inneholder noen bestemmelse som gir adgang til å godkjenne forsøk med lavere stemmerettsalder. Vår konklusjon er at heller ikke lov om forsøk i offentlig forvaltning gir hjemmel til å gjennomføre forsøk med stemmerett for 16- og 17-åringer. Dersom det skal åpnes for en slik forsøksordning, forutsetter det en lovendring.

       I statsråd 3. oktober i fjor ble det oppnevnt et utvalg som skal gjennomgå valgordningen og valgloven. Etter mandatet skal utvalget vurdere problemstillinger omkring utviklingen av lokaldemokratiet. Spørsmål om deltakelse er en viktig del av denne problematikken, herunder spørsmålet om å senke stemmerettsalderen ved lokalvalg. I mandatet er spørsmålet om senket stemmerettsalder uttrykkelig nevnt som et mulig tiltak. Regjeringen vil på sin side ta stilling til spørsmålet om en eventuell prøveordning med senket stemmerettsalder når Valglovutvalgets rapport foreligger. Jeg må få føye til at selv er jeg nok skeptisk til om dette er veien å gå, men skal selvsagt vurdere spørsmålet på grunnlag av innstillingen fra Valglovutvalget.

       Jeg vil imidlertid advare mot at en gjør spørsmålet om barn og unges deltakelse i det demokratiske system ensidig til et spørsmål om stemmerettsalder. Jeg er derfor også glad for Kristin Halvorsens mer brede innfallsvinkel til spørsmålet i dag. I de senere årene har stadig flere kommuner satt i gang en systematisk medvirkning fra barn og unge gjennom innføring av modeller som inkluderer deltakelse fra alle barn og unge gjennom skolesystemet. Det fører til faste møter med kommunens politiske ledelse og administrasjon, hvor tiltak prioriteres og det forhandles om bruk av midler til strakstiltak. I disse modellene har elevrådene en sentral rolle, og møtene kalles ofte barnas kommunemøte, ungdommens kommunestyremøte eller liknende. I tillegg har mange kommuner valgt å innføre et barne- og ungdomsråd i kommunen som består av representanter fra elevråd, barne- og ungdomsorganisasjoner, fritidsklubber osv., og som uttaler seg om aktuelle saker og gir innspill til kommunale planer. På fylkesnivå er det under utvikling modeller for ungdomshøringer og ungdommens fylkesting, som skal gi innspill til fylkesplanleggingen.

       Regjeringen har i samarbeid med Kommunenes Sentralforbund gjennomført informasjonstiltak for å gjøre erfaringene med disse modellene og ulike andre metoder for medvirkning fra barn og unge kjent i alle landets kommuner. Hensikten med informasjonsvirksomheten er å gi kommunene ideer til hvordan det kan utvikles lokale modeller ut fra erfaringer og lokale forutsetninger og de mulighetene som finnes på vedkommende sted. Vi vil fortsatt stimulere til at kommunene utvikler metoder og modeller for medvirkning fra barn og unge i offentlige plan- og beslutningsprosesser og i utformingen av tilbud og tjenester.

       Jeg vil også peke på at det gjennom vårt utdanningssystem blir lagt vekt på å stimulere barn og unges samfunnsengasjement og vekke deres interesse for politiske spørsmål. Dette er igjen viktig for å styrke deres deltakelse i det demokratiske system. I forslaget til opplæringslov foreslår Regjeringen enkelte endringer som kan være med på å styrke barn og unges deltakelse i det demokratiske systemet. Elevrådet foreslås gjort obligatorisk, ikke bare på ungdomstrinnet, men også på mellomtrinnet i grunnskolen. Som i dag skal det dessuten være anledning til å ha elevråd også på småskoletrinnet. Regjeringen foreslår også å lovfeste elevrådets rett til å uttale seg og komme med forslag i saker som gjelder elevenes eget nærmiljø.

       Også i videregående opplæring gjøres det mye for å legge til rette for at ungdom skal kunne delta og engasjere seg i det demokratiske system. Kirke- og utdanningsdepartementet vil også lage læreplan for organisasjons- og elevrådsarbeid som et nasjonalt valgfag.

       For å medvirke til at ungdom under videregående opplæring kan delta i organisasjonsarbeid, er det adgang til å være fraværende 12 dager fra opplæringen uten at det føres som fravær på vitnemålet. Det kan være arbeid på regionalt plan eller landsplan som tillitsvalgt i organisasjoner eller elevorganisasjon.

       Som kjent sendes det foran hvert valg ut informasjon til skolene om valg, og elevene oppfordres til å benytte seg av stemmeretten. Det arrangeres dessuten prøvevalg for alle elever, også 16- og 17-åringer. Opplegget knyttet til prøvevalg har vært nyttet i en bredere sammenheng for å gi elevene innsikt i samfunnsspørsmål og for å engasjere til en aktiv og ansvarsbevisst holdning i politiske spørsmål. Erfaringene så langt tyder på at prøvevalgene er med på å gi elevene innsikt i valghandlingen og valgets betydning. Det har motivert unge til å benytte sin stemmerett som førstegangsvelgere. Men formene for disse aktivitetene kan mange steder videreutvikles og forbedres.

       Samfunnsdebatten må avspeiles i skolens hverdag og i undervisningen. Regjeringen vil derfor se positivt på økt politisk debatt i videregående skole. Den politiske debatten bør ikke innsnevres til en hektisk valgkamppresentasjon av hva de politiske partier står for. Det bør derfor vurderes om partipolitiske debatter naturlig kan gis som tilbud til elever også i forbindelse med aktuelle tema i undervisningen eller aktuelle problemstillinger i nærmiljøet.

       Også gjennom undervisningen i grunnskolen og videregående skole søker en aktivt å bidra til at de unge opparbeider kunnskaper, innsikt og engasjement som kan medvirke til å styrke deres politiske interesse og deltakelse i vårt politiske system. Den aller største utfordringen ligger kanskje i å nå fram til og aktivisere den uorganiserte ungdom, de som ikke er med i frivillig, organisert ungdomsarbeid.

       Jeg noterte med interesse flere av de synspunkter som interpellanten hadde i så måte, og skal love å ta det med i Regjeringens videre arbeid. Jeg tror de perspektiver en har i det norske samfunnet når det gjelder alderssammensetningen i årene framover, og den relativt lave politiske aktiviteten vi ser i mange ungdomsmiljø, gjør at interpellantens anliggende er viktig og bør tas på alvor, og jeg tror vi har et felles ønske om å styrke barn og unges deltakelse i samfunnslivet.

Kristin Halvorsen (SV) : Jeg takker statsministeren for svaret, men er skuffet over tålmodigheten.

       Dette valglovutvalget som er nedsatt, skal levere sin innstilling den 31. desember 2000. Det betyr at man tidligst kan gjennomføre forsøk med stemmerettsalder for 16- og 17-åringer ved kommune- og fylkestingsvalget om fem år. Jeg tror det hadde vært en veldig fordel for dette utvalget hvis man hadde hatt noen erfaringer før man skulle vurdere en sånn type tiltak. Derfor tar jeg med dette opp det forslaget som er omdelt på plassene, tilknyttet denne debatten.

       Jeg må innrømme én ting. Det er jo ikke alltid at partiledere er like glad for alt som vedtas på et landsmøte. Da SVs landsmøte vedtok denne programposten som dreide seg om forsøk med stemmerettsalder for 16- og 17-åringer, var det ikke noe jeg brant for. Så var kontroll- og konstitusjonskomiteen på en runde i Nicaragua, bl.a som observatør ved enkelte valg der. Der er stemmerettsalderen 16 år. Begrunnelsen for det var at befolkningssammensetningen var sånn at over halvparten av befolkningen var under 18 år, og da var det rimelig at også de unge fikk sitt å si. Da drog jeg hjem og begynte å undersøke hvordan befolkningssammensetningen i Norge kommer til å være i årene framover. Selv om jeg visste at vi kommer til å bli forgubba, eller at de eldres andel av befolkningen kommer til å bli mye større, må jeg si det var et tankekors for meg hvordan dette kommer til å se ut framover, og den veldig klare sammenhengen mellom hvordan interessen i forrige valgkamp var ensidig i forhold til de eldres situasjon, og hvordan ungdom ble glemt. Jeg tror det har noe med makt å gjøre. Jeg tror ikke dette kan løses bare gjennom å invitere til demokrati i skolen. Dessuten har vi et annet betydelig problem med det, og det er at de som er aktive fra før, er de som føler seg invitert. Jeg tror en må tenke nytt på mange områder.

       Jeg tror en må ha forsøk med lavere stemmerettsalder, men jeg tror også at man må tenke på hvordan en inviterer ungdom til å si fra om hva de faktisk mener. Vi har jo et system hvor vi bærer valgurnene ut og gjennomfører forhåndsvalg på institusjoner der folk av fysiske grunner har problemer med å komme seg til et valglokale. Men det finnes like mange sperrer når ungdom er de som har den laveste valgdeltakelsen, i forhold til å få dem til å delta. Antakelig burde vi ut med valgurnene der hvor ungdom er for å oppfordre dem aktivt til å si fra om hva de faktisk mener.

       Så finnes det ganske mange myter om dagens ungdom som skal være så lite politisk interessert. Det er feil. Det er noe 68-erne har funnet opp når de drømmer seg tilbake til de lange demonstrasjonstogene i tidligere tider. Ungdom i dag er mer interessert i politikk enn 68-erne var, men de er mindre interessert i partipolitikk. Det er en meget stor utfordring for alle de politiske partiene, men også for det demokratiske systemet.

       Gunnar Breimo hadde her overtatt presidentplassen.

Sylvia Brustad (A) : La meg først få si meg enig med interpellanten i at det er en utfordring å greie å trekke barn og unge mer med i den politiske prosessen. Derfor synes jeg også det er en viktig problemstilling som blir reist her i dag. Det er viktig å få flere unge engasjert. Det gjelder både dem som fra før er organisert, men, som statsministeren påpekte, ikke minst dem som i dag er uorganisert. Her må siktemålet være både å gi opplæring i demokrati, og reell innflytelse og makt.

       Et eksempel på et slikt opplegg som har fungert bra, er den modellen som Porsgrunn har etablert, der ungdom får egne midler som de selv kan disponere og bestemme over. For det er viktig å vise at barn og unge kan få innflytelse over egen hverdag. Et « liksomdemokrati » er det jo ingen som liker. Noen kommuner har prøvd ungdomsråd. I Hedmark har de f.eks opprettet ungdommens fylkesting. Dette er gode eksempler som også andre kommuner og fylker bør lære noe av, for på tross av at det er nedfelt både i lov og regelverk at barn og unges synspunkt skal bli hørt i den kommunale planleggingsprosessen, er det bare om lag 50 kommuner som praktiserer dette i større eller mindre grad.

       Der de har gitt ungdommen makt, som f.eks i Porsgrunn, viser det seg at ungdom engasjerer seg både i politikk og i samfunnslivet for øvrig. Politikk blir kult. Det er viktig at det politiske arbeidet blant ungdom blir drevet systematisk, og ikke slik at ungdom blir hørt bare én gang i året.

       KS og den forrige regjeringa samarbeidet om dette, og det ble laget et hefte som het « Fra barnetråkk til ungdomsting » som ble sendt ut til alle landets kommuner, og det er viktig at det blir fulgt opp, for der er det veldig mange forslag til gode tiltak der kommunene også kan lære av hverandre. Det er selvfølgelig viktig at de ulike tiltakene er tilpasset de ulike behov og ønsker, og jeg vil også vise til de forslag som ble vedtatt her i Stortinget under den generelle debatten om lokaldemokrati tidligere i år, der vi foreslo både barnas kommunestyre, fylkesting og barne- og ungdomsråd, for å ta noen eksempler.

       Når det gjelder det konkrete forslaget fra SV som ligger på bordet her i dag, er det, som statsministeren påpekte, i dagens lov- eller regelverk ikke hjemmel til å gå inn på slike forsøk. For Arbeiderpartiets vedkommende har vi heller ikke tatt stilling til hvorvidt det er ønskelig å senke stemmerettsalderen. Vi vil vurdere det i en bredere sammenheng. Et slikt forslag bør etter vår mening i så fall komme etter en helhetlig gjennomgang av valgloven og som et resultat av Valglovutvalgets innstilling. Skal vi gjøre noe på dette området, bør det gjelde for alle. Det kan det selvfølgelig være grunner for, men vi har ikke tro på at vi kan innføre en slik reform stykkevis og delt gjennom forsøk, slik det foreslås her i dag. Dette er noe vi vil vurdere seriøst, men vi vil gjøre det ved en helhetlig gjennomgang.

Lodve Solholm (Frp) : Det er ein freistande tanke å senke stemmerettsalderen til 16-17 år, og eventuelt la det bli eit forsøk. Men eg trur nok at problematikken stikk atskilleg djupare enn akkurat det å senke stemmerettsalderen.

       Eit spørsmål eg etterlyser frå interpellanten, er: Kven skal kunne veljast? Skal også 16-17-åringar kunne bli medlemmer av kommunestyre og fylkesting og pr. definisjon også kunne bli valde til ordførarar, varaordførarar, formannskapsmedlemmer etc.? Eg meiner at stemmerettsalderen bør følgje myndigheitsalderen. Det er faktisk eit paradoks i Noreg i dag at vi har ein stemmeretts- og myndigheitsalder på 18 år, og pr. definisjon kan ein 18-åring bli ordførar og skrive under store lånetransaksjonar, mens han ikkje har lov til å gå på polet og kjøpe seg brennevin. Det er altså eit paradoks dette med myndigheitsalderen. Framstegspartiet var imot å senke myndigheitsalderen av denne grunnen, og fleirtalet burde ha tatt konsekvensen av det då dei senka stemmerettsalderen og myndigheitsalderen, og burde ha følgt heile proposisjonen i dette opplegget.

       Eg er einig i intensjonen til interpellanten, at vi må prøve å skape interesse for politikk blant unge. Men om vi ser på dei valundersøkingane som er gjorde etter det siste valet, viser dei at det er lågast valdeltaking blant dei yngste. Då synest eg det hadde vore mykje meir fornuftig å rette skytset inn mot korleis vi skal få dei 18-21-åringane som har moglegheiter til å bli valde og som har moglegheiter no i dag til å bruke stemmeretten sin, til å bli meir engasjerte i politikk.

       Elles meiner eg at skulen er den viktigaste reiskapen for å skape haldningar og engasjement. Eg er ikkje på same måten som interpellanten redd fordi ungdommen i dag ikkje er så partipolitisk interessert. Spelar det noka rolle om ein 16-17-åring ikkje vel parti allereie i den alderen? Det viktigaste må jo vere at ungdommen er interessert i politiske spørsmål, i korleis samfunnet skal byggast opp, og at dei seier sine meiningar utan at dei er påhengde eit partipolitisk stempel. Korfor skal vi dra ungdommen inn i båstenking? Kan dei ikkje få lov til å vere ungdom? Kan dei ikkje få lov til å engasjere seg i politiske spørsmål utan å vere påhengde eit partipolitisk stempel? Dei har moglegheit til å engasjere seg i politisk verksemd gjennom ungdomspartia. Kanskje burde vi som står i bresjen for politiske parti, vere flinkare til å vitalisere ungdomsorganisasjonane våre slik at dei blir meir attraktive. Men det eg ser som det viktigaste, er at ungdommen er politisk interessert, uavhengig av partipolitisk tilknyting.

       Framstegspartiet vil stemme mot det forslaget som ligg føre no.

Dagrun Pedersen (KrF) : Det er et veldig viktig tema som blir tatt opp av interpellanten. Som en av de yngste som sitter i denne salen, er barn og unges demokratiske rettigheter og muligheter et tema som opptar meg.

       Politisk interesse er noe som bør økes i mange deler av befolkningen, og da er det selvfølgelig best å starte med barn og unge. Men hvordan skal vi få dem på banen? Det er spørsmålet i dag. Jeg tror ikke at forslaget fra interpellanten om å gi stemmerett til 16- og 17-åringer ved kommune- og fylkesvalg vil være det beste tiltaket. Unge må få lov til å være unge. De bør ha lov til å være en uavhengig, kritisk kilde til det som bestemmes om dem og deres fremtid, ikke bare partipolitisk å velge et parti. Unge trenger å bli hørt, ikke bare velge inn noen som skal snakke deres sak.

       Åpner en for stemmerett, bør en også, som siste taler var inne på, åpne for valgbarhet. Jeg ser for meg situasjonen: En 16-åring kommer inn i et kommunestyre med 50 representanter. Der vil hun etter all sannsynlighet bli sittende som et gissel. Hun skal ikke bare måtte ta stilling til de sakene som er av interesse for barn og unges framtid, men ha en mening om alt det som angår kommunens arbeidsområde. Jeg ser for meg at det kanskje kan virke mot sin hensikt, og at det kan bli en ganske frustrerende situasjon å være i.

       Jeg er av den mening at en uavhengig instans, som f.eks barne- og ungdomsråd i kommunene, er en mye mer nyttig vei å gå for å få innflytelse og økt interesse for politiske temaer. I slike fora kan de unge selv få sette dagsorden. Men det krever en innsats fra politikerne for at dette skal fungere. Instansene må tas på alvor, og ikke bare tjene som god samvittighet for de voksne. De unge der må ha en ordentlig medbestemmelsesrett og se resultater av det de gjør. I et slikt forum tror jeg de unges interesse og engasjement kan blomstre og fungere - et sted hvor unge kan diskutere hvor de skal sette inn skytset mot den voksne delen av befolkningen, hvor de kan samtale seg fram til tiltak som de vil satse på, et sted hvor de virkelig kan bli hørt. Men jeg må understreke enda en gang at det krever en innsats fra lokalpolitikerne.

       Grunnskolen er også en viktig arena i dette. I et valgår er det mye innsats som legges ned av lærere og elever. Men i forrige stortingsvalgkamp møtte jeg noen frustrerte lærere som ikke fikk hjelp av politikerne til debatter og foredrag på de skolene som ikke hadde kommende velgere (presidenten klubber). - Der var tiden ute.

       Jeg vil bare si i forhold til det forslaget som ligger på bordet, at vi foreløpig ikke ønsker å gå inn på det. Vi vil se på dette i forbindelse med Valglovutvalgets arbeid.

Erna Solberg (H) : Jeg ble nominert i 1979 som 17-åring til Bergen bystyre. Jeg klarer derfor ikke å engasjere meg sterkt mot at 16- og 17-åringer faktisk kan gjøre en jobb. Derimot tror jeg det er en del viktige prinsipper, også hvis man ser tilbake på hva som skjedde i 1979. Kristin Halvorsen og jeg deler faktisk myndighetsdag. Vi tilhører den generasjonen som alle ble myndige 1. september 1979 og gikk glipp av en rimelig stor fest. Bortsett fra det ble vi altså myndige fordi vi også fikk stemmerett det samme året. For meg er myndighetsalder og stemmerett faktisk helt sammenbundet. Det er etter min mening ikke mulig å anta at en umyndig person skal ha stemmerett eller være valgbar. Derfor må diskusjonen om senking av stemmerettsalderen også være en diskusjon om hva vi i så fall gjør med myndighetsalderen i Norge. Jeg har lyst til å advare ganske sterkt mot å senke myndighetsalderen fra 18 år, med de konsekvenser det har for andre deler av lovverket. Jeg tror at vi har nådd en grense for hvor langt vi kan senke myndighetsalderen.

       Jeg opplevde hovedbudskapet i interpellantens innlegg å være: Er vi nå kommet i en situasjon hvor ungdomspolitiske interesser og spørsmål blir fortrengt av en demografisk endring, hvor eldre er på banen, og hvor eldre i større grad bringes i fokus fordi de er en større velgergruppe? Nå er min opplevelse av norsk politikk, i forhold til veldig mange andre lands politikk, at det faktisk er få land hvor ungdom har så stor innflytelse på det politiske liv som i Norge. Det er få land hvor en har så sterke ungdomsorganisasjoner internt i de politiske partier, og hvor en så fort setter ungdomsspørsmål og nye spørsmål på dagsordenen som i Norge. Vi så det i forbindelse med miljøspørsmålenes inntog. Ungdommens engasjement i nesten alle politiske partier medførte at det ble overflødig å etablere et grønt parti i Norge, i motsetning til i nesten alle andre land i Europa. Jeg har derfor ikke så veldig negativt eller pessimistisk syn på ungdoms faktiske innflytelse. Men det gjelder den organiserte ungdommen.

       Når det så gjelder den store delen av norsk ungdom som faktisk ikke deltar i politiske partier, som ikke føler seg moden til å ta det veivalget, er det klart at det er mange spørsmål i kommuner og fylker, kanskje også på stortingsnivå, som har stor betydning for dem, og her bør man finne frem til metoder og måter å nå disse ungdommene på, slik at de kan få gitt klar beskjed om hva deres synspunkter på spørsmålene er. Da er organiserte modeller selvfølgelig veldig riktig - vi kan legge opp til ungdomsting og andre ting. Men jeg tror noe av det viktigste er en gjennomgående forenkling av hele det kommunale beslutningsapparatet, slik at det er mulig for en vanlig velger uansett å forholde seg til hvor og når vedtak blir besluttet - i det hele tatt kunne sette seg inn i de politiske dokumenter. Det som er problemet nå, er at det er store grupper av norske velgere som er fremmedgjort for hele beslutningsprosessen som foregår.

Bjørg Bruset (Sp) : Representanten Kristin Halvorsen har helt rett når hun i sin interpellasjon sier at barn og unges situasjon fortjener økt politisk oppmerksomhet. Like viktig er det at det politiske system har bruk for de unges meninger og forslag til løsninger, ikke bare i saker som angår barn og unge, men også i saker som angår samfunnsutviklingen. Da tenker jeg spesielt på miljøspørsmål, utfordringene vi har i et flerkulturelt samfunn, situasjonen rundt utdanning, osv.

       Barn og unge trenger kunnskap om det politiske systemet og mulighet til å bli kjent med det, og da så konkret og praktisk som mulig.

       Senterpartiet ønsker et reelt folkestyre der folk i alle aldre direkte eller indirekte deltar. De politiske partiene har en stor oppgave i å motivere og engasjere ungdom. Men vi må også på en annen måte enn i dag sette kunnskap om og trening i politisk arbeid på timeplanen i grunnskolen og i videregående skole, ikke nødvendigvis for å verve flest mulig til de politiske ungdomspartiene, men for å gi opplæring og trening fram til de som 18-åringer skal gjøre sin borgerrett og borgerplikt: avgi stemme.

       Jeg tror ikke stemmerett til 16- og 17-åringer løser det egentlige problemet: Hvordan stimulere samfunnsengasjement og politisk interesse hos barn og unge og få barn og unge til å tro at det nytter å bry seg?

       Reform 97 for grunnskolen legger stor vekt på prosjektarbeid. Det er så langt gjort mye godt arbeid for å få næringsliv og organisasjoner koplet opp i et samarbeid om de ulike prosjektoppgavene på skolen. Lokale politiske saker og miljøspørsmål vil kunne være saker hvor prosjektoppgavene også kan løses med politikerne involvert. Så langt jeg kjenner til, er dette ikke satt på dagsordenen. Det er heller ikke gjort noe systematisk arbeid når det gjelder dette. På dette viset vil saksbehandling, lobbyvirksomhet og dette med hvorledes vedtak fattes bli mer enn bare omtale i samfunnsfagboken. Slikt arbeid vil også kunne inkludere dem som i utgangspunktet ikke er interessert, og kanskje bør en i et slikt arbeid spesielt legge vekt på å få gutter med. Slike arbeidsmetoder vil være viktige i tillegg til det arbeidet som gjøres både på ungdomsskoler og i videregående skoler rundt valg. Lokale valgmøter på skolene og skolevalg bærer ofte preg av den spesielle situasjonen rundt valg, det sirkuset som er da, og er ikke alltid like godt egnet til å få barn og ungdom til å interessere seg for politiske saker, politikere eller politikk generelt.

Gunnar Kvassheim (V) : Et velfungerende og representativt demokrati fordrer bredt engasjement. I det perspektivet er det et tankekors at valgdeltakelsen ved lokalvalg er synkende, og det er et tankekors at valgdeltakelsen er spesielt lav blant de yngste velgerne.

       For å få et engasjement trengs det mer enn en anledning til å stemme. Deltakelsen må ha appell, og den enkelte må føle at det er viktig at han bidrar. I et slikt perspektiv trengs det en gjennomgående diskusjon om organisering av politisk arbeid i videste forstand for å få større oppslutning om valg og om politisk arbeid, og det gjelder også i forhold til ungdom.

       I et slikt demokratiperspektiv gikk Venstre til valg ved det forrige lokalvalg med slagordet « Du er sjefen », og vi har fulgt opp mulige virkemidler. Det går på åpenhet i forhold til forvaltningen og velgerne, og den grunnleggende tankegangen vi har her, er at det må være nærhet mellom velgerne og politikerne. Det må være nærhet mellom politikerne og deres oppdragsgivere.

       Skal flere unge bli engasjert, er det viktig at de føler at det er av betydning at de bidrar, og at politikken er viktig for dem. Som et element i en prosess for å få flere unge engasjert i politisk arbeid, har Venstre ikke bare gått inn for forsøksordninger med 16-års stemmerett, vi har programfestet at vi skal gå inn for 16-års stemmerett. Regjeringen vil vente med å konkludere til Valglovutvalgets innstilling foreligger. Det kan det være gode argumenter for.

       Det er mange skeptikere, og det er ikke et uproblematisk forslag. Men etter min mening, og etter Venstres mening, er det et forslag som kan bidra til å skape nærhet mellom flere unge og politikken. Det vil føre til mer debatt og engasjement, ikke minst på skolene.

       Vi skal være klar over at det i dag er slik at unge kan velges til kommunale råd og utvalg selv om de ikke er myndige, selv om de ikke kan stå på liste ved valg. Så allerede i dag er det slik at unge kan være med og fatte beslutninger selv om de ikke er myndige, så det oppstår ingen ny, prinsipielt annen situasjon hvis en åpner for at en også kan stille til valg og delta i valg ved lokalvalg.

       Det er ingen tvil om at de unge trengs i politikken som aktive politikere og som engasjerte velgere. Jeg tror at mange samfunnsspørsmål ville bli diskutert i flere dimensjoner hvis de unge var med. Ikke minst tror jeg det er tilfellet i forhold til dette med ungdom og rus, hvor den voksnes verden altfor ofte preger argumentasjonen.

       Til slutt vil jeg ta utgangspunkt i at statsministeren viste til at det i forbindelse med videregående skole er prøvevalg og debatter i forkant av valg. Etter min mening er det her et betydelig forbedringspotensial. Disse forestillingene utvikler seg til å bli det reneste sirkus, og heller ikke som sådant holder de høy kvalitet. Unge Venstre har derfor tatt initiativ sammen med de andre ungdomsorganisasjonene til å få en mer egnet form på prøvevalgene på skolene.

Signe Øye (A) : Det er gått vel to måneder siden Stortinget hadde en stor debatt om lokaldemokratiet, i etterkant av kommunalministerens redegjørelse. Under debatten fremmet Arbeiderpartiet og fikk vedtatt forslag om at Regjeringen skulle stimulere til tiltak for å få flere barn og unge engasjert i politikken, spesielt i lokalpolitikken, f.eks gjennom barns kommunestyrer og fylkesting og barne- og ungdomsråd, slik noen kommuner har forsøkt. Dette vedtaket skulle Regjeringen følge opp.

       Interpellasjonen fra Kristin Halvorsen i dag gav Regjeringen en anledning til å følge opp vedtakene og komme med noen konkrete tiltak, slik Stortinget bad om. Derfor var det med spenning jeg lyttet til statsministerens innlegg.

       I innlegget hørte vi at Regjeringen vil stimulere til tiltak i kommunestyrer, elevrådets rett til å uttale seg, tiltak gjennom skoleverket, prøvevalg og økt politisk debatt i den videregående skole. Men jeg synes det manglet noen konkrete tiltak. Det var veldig mange fine tanker, men dette er en jobb som haster, og derfor hadde jeg ventet at statsministeren kom med noen konkrete tiltak i dag.

       Det er bare ett år til neste kommune- og fylkestingsvalg, og trenden er helt klar: Vi har gått fra en valgdeltakelse på over 80 % i 1963 til 62 % i 1995, da siste kommune- og fylkestingsvalg ble holdt. Enda mer tankevekkende er det når bare 47 % av de spurte under 24 år sier at de helt sikkert vil stemme, og hele 32 % i den samme gruppen sier at de helt sikkert ikke vil stemme, så problemet gjelder ikke bare 16-17-åringene. Derfor er dette en sak som haster og som Regjeringen ikke bør bruke for mye tid på før tiltak settes i verk. Det må være riktig å starte med å få ungdommen interessert allerede mens de går på skolen. Spørsmålet er om skole, spesielt den videregående, legger for liten vekt på samfunnskunnskap og politikk, slik at mange som ikke spesielt velger disse fagene, ikke får noen kunnskaper om dette feltet i videregående skole.

       I utgangspunktet er det mange saker som berører ungdommen på et kommunebudsjett, og det er ikke færre områder som berører den samme gruppen på fylkesbudsjettet, eksempelvis videregående skoler. Og selvsagt gjelder det samme på statsbudsjettet. Derfor bør opprettelse av barn og unges kommune- og fylkestingsråd være én vei å gå. Men de må føle at de har makt, og at de har egne midler som de kan bestemme over. Da tennes også interessen. Valglovutvalget skal vurdere dette, og i Arbeiderpartiet mener vi det i den forbindelse vil være en bedre anledning til å ta stilling til spørsmålet om å gi 16- og 17-åringer stemmerett.

Vidar Kleppe (Frp) : Det er ganske typisk at i en diskusjon og debatt om prinsipper når det gjelder å få ungdom mer aktivt med i hele samfunnslivet, går den ene politikeren etter den andre på talerstolen og er veldig opptatt av og sår over at ungdom ikke er nok opptatt av og interessert i partipolitikk. Jeg tror politikerne har seg selv å takke for det, nemlig fordi politikerne har et vanskelig språk. Det er en vanskelig beslutningsprosess i det politiske miljøet som har som følge at mange av dem som er interessert, hopper av fordi de rett og slett ikke orker det. Det må først og fremst bli en oppgave for de enkelte partiene hvordan de organiserer seg for å få ungdom tiltrukket av den politikken som føres. Der ser vi at det er forskjell fra parti til parti på hvordan de organiserer det. Og det sier jo litt om denne debatten at representanten Halvorsen ikke hadde noen tro på dette da landsmøtet i SV vedtok denne programposten, men at hun, da hun hadde vært i Nicaragua, kom på bedre tanker.

       Jeg tror det er viktig å være klar over at det finnes ungdom som er interessert i politikk, og ungdom som overhodet ikke er interessert i partipolitikk, men som er interessert i samfunnsspørsmål. Og det er jo ikke slik i kongeriket at vi har stemmeplikt, men vi har stemmerett for dem som er over stemmerettsalderen. Og når det gjelder alle dem som er under den alderen, synes jeg det er fornuftig at de skal få lov til å være ungdom så lenge de vil og interessere seg for det som er viktig for dem, på samme måte som det politiske flertallet til stadighet sier at barn skal være barn så lenge de er barn. Dette er derfor en prosess som den enkelte må finne ut av selv, og det enkelte partiet må gjøre det. Men jeg har inntrykk av at vi veldig ofte bruker økonomiske virkemidler overfor ungdomspartiene som begrunnelse for å få folk politisk interessert. Når vi deltar ved skolevalg osv., ser vi at ikke alle er interessert i partipolitikk og det de enkelte partiene står for. Men det må vi respektere.

       Jeg er overbevist om at når det gjelder forholdene for barn og unge i Norge i dag, kan mye gjøres på lokalt nivå - langt mer enn det vi kan gjøre fra Stortingets side. Det ser vi også når det gjelder det lokale selvstyret. Hvordan de enkelte kommunene organiserer og tar barn og unge med på råd, varierer fra kommune til kommune. Det viser litt av det mangfoldet som finnes, og det gir også muligheter for den enkelte kommune til å gjøre dette på en langt bedre måte enn i dag.

       Når det gjelder prinsippet om å senke stemmerettsalderen, tror jeg det er altfor enkelt å ta det opp i en interpellasjonsdebatt, slik fru Halvorsen har lagt opp til her. Jeg er overbevist om at den diskusjonen kommer til å gå videre, og jeg er overbevist om at ungdommen selv er så bevisst at de vil organisere seg og ta et standpunkt, bare saken er viktig nok.

Aud Gaundal (A) : Debatten om valgdeltakelse og stemmerett er en viktig debatt. Da vi debatterte temaet i mars, var mange av oss bekymret fordi valgdeltakelsen er så lav. Og det er riktig som det har vært sagt: Mens vi i begynnelsen av århundret arbeidet for stemmeretten, er vi nå når vi går ut av det, bekymret for at det er så få som bruker den.

       I begrunnelsen for interpellasjonen sies det at ungdom ofte har kunnskap og innsikt i saker som voksne og eldre ikke har i samme grad, at andelen eldre i befolkningen vil øke etter 2010, og at interessen for ungdommens saker kan bli mindre. Etter min mening blir det galt hvis vi går inn i et politisk engasjement bare for å tjene én sak: vår egen generasjons interesser. Jeg tror at det politiske engasjementet må gå utover særinteressene, og jeg synes at bygdelistene har ødelagt litt i så måte.

       Både som politikere og velgere tror jeg det er viktig at vi ser helheten. Jeg tror at det først er da at vi blir i stand til å prioritere de gruppene som har størst behov. Forslag som dette, at flere må engasjere seg, er bra. Men det må heller ikke bli slik at ungdommene skal rette opp for min generasjon og generasjonen over meg, for vår likegyldighet ved ikke delta i valg og politisk arbeid. Det må ungdommene slippe å gjøre. Jeg synes ungdommen skal få lov til å være ungdom. Og vi må erkjenne at det var få av oss som ble politisk aktive som 16- og 17-åringer. Mange av oss hadde erfaring fra arbeidslivet og var etablert med familie da vi ble aktive.

       I dag holder mange ungdommer på med utdannelse fram til midten av 20-årene. Mange har ikke yrkeserfaring før de begynner å nærme seg 30. Det tror jeg også gjør sitt til at interessen for politikk nå kommer senere enn tidligere. En må ha levd litt og ha erfart noe før det blir klart hvor den politiske interessen går. Men da blir det også slik som Signe Øye sa, at skolens engasjement er viktig. Å få innsikt i politisk virksomhet er god opplæring.

       Jeg er også opptatt av hva ungdommene selv vil. Har ungdomsorganisasjonene etterlyst lavere stemmerettsalder? Jeg vet at SU har vedtatt det, men AUF i Arbeiderpartiet har ikke gjort det. Jeg synes også at erfaringene fra de kommunene som har egne ungdommens kommunestyrer, må tillegges vekt.

       Som sagt: Vi i Arbeiderpartiet vil gjerne se dette i en litt bredere sammenheng. Men en diskusjon om hvorledes ungdommene kan få et større engasjement når det gjelder politisk aktivitet, og hvorfor det er viktig, tror jeg vi skal være med på.

Kristin Halvorsen (SV) : Jeg var litt optimistisk da vi startet, men etter denne debatten, der jeg synes opptil flere innlegg har lignet mer på Ketil Moslets ihuga kamp for fylkeskommunen i « Lille Lørdag », som antakelig bare ville føre til større avstand mellom ungdom og det voksne politiske system, synes jeg det er en stortingssal som er preget av manglende luft i luka og manglende interesse for hva som faktisk er det demokratiske problemet vi står oppe i.

       Jeg tror ikke at stemmerett for 16- og 17-åringer vil være en stor bombe. Men jeg tror det i større grad kan være med på å dreie den politiske interessen over på saker som er viktige for ungdom og yngre velgere, for det er ikke når man bare leker demokrati, men når man faktisk har muligheten til å påvirke og avgjøre, at man engasjerer seg og stiller krav i forhold til et politisk system.

       Jeg tror at veldig i mange i denne salen har mye å lære av yngre folk, og at mange 16- og 17-åringer har mye å bidra med. Vi vet f.eks at mange ungdommer når det gjelder holdninger til rasisme, på en måte klarer å bryte ned noen av de båsene som godt voksne og eldre velgere har. De er « fargeblinde », de klarer å se individet mye sterkere enn det vi kan, og de har en helt annen tilnærming til å ta folk på alvor og la dem få prøve seg ut fra hvem de faktisk er. Det samme gjelder miljøproblemene, og det samme gjelder ny teknologi og fullstendig mangel på respekt, angst og vegring for å ta den i bruk, det er en ren selvfølgelighet. Men ingen av disse erfaringene er trukket inn i politikken.

       Jeg mener altså ikke at forsøk med stemmerett for 16- og 17-åringer er et lite fisleforslag som en skal prøve for at 16- og 17-åringer skal ha noe å holde på med, men fordi politikken, partiene og det politiske systemet trenger den utfordring som de yngste kan gi. Det er den store utfordringen - ikke nødvendigvis at de aktiviseres gjennom å få stemmerett. Den utviklingen som vi kommer til å få når det gjelder befolkningssammensetningen i Norge, kommer til å gjøre dette enda viktigere. Hvis man ikke tar tak i dette, kommer avstanden mellom den unge generasjonen og det etablerte politiske system til å bli enda større. Det er ikke slik at ungdom ikke er politisk interessert - jeg har undersøkelser som viser dette lille sleivsparket mitt til 68-erne: Ungdom er i meget stor grad interessert i politikk, men i liten grad interessert i partipolitikk. De oppfatter mange av partipolitikerne som medlemmer i en klubb som holder på med sitt, og som er fjernt fra dem. Det er en utfordring for hvert enkelt parti, men det er også en utfordring for det politiske system som sådant. Og etter dagens debatt er jeg redd for at mange av dem ikke hadde blitt veldig lystne på politikk.

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Jeg tror det i denne debatten er nyttig å skjelne mellom et politisk engasjement og et partipolitisk engasjement. Stemmerettsalderen dreier seg jo primært om det siste, for det er valg mellom partier. Derfor vil jeg advare mot å gjøre spørsmålet om å få ungdom mer aktivisert i samfunnsspørsmål til et spørsmål ensidig om stemmerettsalderen.

       Hvis noen av oss filosoferer og tenker tilbake på hva som gjorde oss politisk aktive - og jeg var av dem som begynte å bli politisk interessert i 16-, 17- eller 18-årsalderen - var det ikke utsikten til å få delta ved et valg, eller mangelen på den muligheten, som var avgjørende for meg, men det var hvorvidt det var saker jeg følte angikk meg, og som var viktige for det samfunnet som jeg selv skulle vokse opp i. Jeg tror det er den innfallsvinkelen vi må velge.

       Faren er, hvis en nå innfører en senket stemmerettsalder, at en får en enda lavere valgdeltakelse blant ungdom enn den vi nå har, og som i seg selv allerede er et problem. Derfor tror jeg - og det synes jeg for så vidt interpellantens brede innfallsvinkel hadde fortjent - at vi mer må få en debatt om hvordan vi kan engasjere ungdom i samfunnsspørsmål, og ikke bare en debatt om stemmerettsalderen. Da tror jeg for min del at skolen er en nøkkel, for skolen er tross alt den eneste institusjonen her i samfunnet som alle må gjennom - nå i minst ti år av sitt liv, og de fleste langt lenger. Det er klart at der har vi en mulighet til å nå ikke bare 16- og 17-åringer, men også dem som er yngre, og få vakt en interesse for de politiske spørsmål og samfunnsdebatten. Det er selvsagt også langt på vei et spørsmål om hvordan en gjør det - at en klarer å bruke fornuftige, pedagogiske innfallsvinkler.

       Jeg er enig med representanten Kvassheim i at når det gjelder de spesielle prøvevalgene vi har forut for stortingsvalg og lokalvalg i de videregående skoler, er det et stort potensial for forbedring. Det synes jeg gjerne at de politiske ungdomsorganisasjonene, sammen med skolemyndighetene, bør drøfte. Jeg er også åpen for at en mellom valgene i større grad åpner for partipolitiske debatter i den videregående skole, men da tror jeg de skal knyttes til temaer som de unge er opptatt av, slik at det ikke blir en kunstig, påklistret partipolitisk debatt i en time, men at debattene blir koblet til et tema som omhandles i undervisningen.

       Representanten Øye etterlyste flere konkrete forslag. Ja, jeg vil vel for så vidt returnere den utfordringen til Stortinget og politikerne her også. Regjeringen vil være åpen for konkrete forslag som tar sikte på å øke ungdommens deltakelse i vårt demokratiske politiske system. Jeg har en følelse av at flertallet av dem som har uttalt seg for, ikke synes stemmerettsalderen er det viktigste i så måte, og at den i alle fall bør vurderes på bakgrunn av Valglovutvalgets innstilling og - mener mange - også knyttes til myndighetsalderspørsmål.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 1 avsluttet.

       (Votering, se side 3280)