TALERE:
Einar Olav Skogholt (A) : I de siste årene fram til 1997 var det begrenset interesse for Landbruksbankens rentebærende lån på grunn av rentevilkårene. Med det nye opplegget for rentefastsettelse som ble gjennomført fra 1. januar 1997, er situasjonen radikalt forandret.
Landbruksbankens utlånsramme er fortrinnsvis forbeholdt langsiktige investeringer som myndighetene ønsker gjennomført. Landbruksbankens utlånsramme for 1998 er på 250 mill. kr. Dette er 100 mill. kr mindre enn bankens utlånsramme for 1997. I tillegg til å ha lave renter - det vil jeg også få understreke - er Landbruksbanken blitt en meget bra bank for den næringen den skal betjene. Dette fortjener administrerende direktør og hans medarbeidere honnør for.
I årsberetningen for Landbruksbanken for 1997 inngår en interessant artikkel om « Investerings- og finansieringsbehov i landbruket i årene framover ». Artikkelen, som fastslår at landbruket er en kapitalkrevende næring, er skrevet av statskonsulent Knut Heie, forskningssjef Agnar Hegrenes og førstekonsulent Oddmund Hjukse, Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning. Artikkelen fastslår at de store investeringene fra midten av 1970-tallet har sammenheng med vedtaket om inntektsopptrapping i jordbruket samt billige lån på den tiden. Nedgangen vi fikk litt ut på 1980-tallet, skyldes trolig de store investeringene som nettopp var gjennomført, samt svekket økonomi og reduserte tilskudd og lån til bruksutbygging som følge av overproduksjonen av husdyrprodukter. På 1990-tallet har vi registrert en økning i investeringene. Dette skyldes behovet for fornyelse etter flere år med lave investeringer, lave renter samt avklaring av en del spørsmål knyttet til rammebetingelsene for jordbruksdrift. Investeringene i jordbruket varierer mye fra år til år og anslås nå til å være på 5-6 milliarder kr pr. år.
Artikkelforfatterne har også vurdert investeringsbehovet framover. Et spesielt forhold man må huske på, er de investeringene som må til i driftsbygningene for å tilfredsstille de krav som følger av bl.a nye forskrifter om husdyrhold. For ca to år siden kom det nye forskrifter om hold av storfe og svin. Fylkesmannens landbruksavdeling i bl.a. Hedmark og Oppland har sett på konsekvensene av de nye kravene for sine fylker. Hvis tallene fra Oppland er representative for hele landet, får vi en samlet kostnad for storfe på 3-5,6 milliarder kr. En liknende vurdering av investeringsbehovet når det gjelder svin, viste en samlet kostnad på 0,6-1,2 milliarder kr. Oversikten viser at de nye forskriftene kan medføre et ekstra investeringsbehov på 3,5-7 milliarder kr, gitt dagens struktur i husdyrholdet.
I tillegg til de nevnte investeringsbehov vil det være behov for flere boliger på gardsbruk, ikke minst på grunn av ønsket om tidligere generasjonsskifter.
Nydyrkingen vil trolig ikke øke de nærmeste årene, men en økt grøfteaktivitet vil være nødvendig for å opprettholde grøftestandarden. Investeringsbehovet er anslått til 250-300 mill. kr årlig.
Investeringene i maskiner og redskaper varierer mye fra år til år, men har i de senere årene vært på om lag 3 milliarder kr. Behovet framover vil være uforandret.
La meg også få nevne at det i de senere år har blitt investert store beløp i de såkalte landbrukstilknyttede næringer. Det er anslått at over 4.000 nye arbeidsplasser har blitt skapt på denne måten. For å sikre bosetting og arbeidsplasser i distriktene forutsettes det at disse investeringene heller vil øke enn minke i årene som kommer.
Landbruket er avhengig av langsiktige, tålmodige lån. Tegn på investeringsoptimisme og investeringsetterspørsel i næringen synes jeg er positive signaler.
Ifølge medieoppslag o.l. har jeg fått inntrykk av at det er det typiske distrikts- og utkantjordbruket som blir rammet, da det private bankvesenet ikke er særlig interessert i å satse i slike områder.
Kan statsråden bekrefte at disse antakelsene er riktige, og hvilke områder er det som eventuelt blir rammet?
For å bevare bosetting og arbeidsplasser har storsamfunnet vært villig til å prioritere overføringer til arbeidsintensive produksjoner ute i distriktene.
Det vil derfor være viktig å sikre distriktsjordbruket det nødvendige når det gjelder kapitalbehov. Jeg mener at dette er og vil være en viktig oppgave for Landbruksbanken.
Statsråd Kåre Gjønnes : For å opprettholde et aktivt landbruk i alle deler av landet er det viktig å legge til rette for nødvendig fornyelse og utvikling av bygninger og produksjonsanlegg. Regjeringen legger derfor vekt på virkemidler som skal bidra til å sikre en tilfredsstillende investeringstakt i landbruket, både innenfor tradisjonelt jordbruk og innenfor nye næringer.
Bygdeutviklingsmidlene er sammen med utlån gjennom Statens landbruksbank de landbrukspolitiske virkemidlene som skal fremme disse formålene.
Landbruksbankens ramme for utlån i 1998 til bolig- og næringsformål ble i forbindelse med Stortingets behandling av statsbudsjettet fastsatt til 250 mill. kr.
Det er styret og administrasjonen i Statens landbruksbank som er tillagt ansvaret for å prioritere lån til ulike formål innenfor den fastsatte utlånsrammen. Av utlånsrammen for 1998 er 150 mill. kr øremerket til rene næringsformål, mens 100 mill. kr er avsatt til finansiering av boliger på gårdsbruk.
I Landbruksbankens retningslinjer for behandling av lånesøknadene er det understreket at tiltak i distriktene skal prioriteres. Ved innvilging av lån i Statens landbruksbank legges det vekt på å komme fram til et tilfredsstillende samlet finansieringsopplegg for det enkelte prosjekt, der det også inngår bruk av bygdeutviklingsmidler og lån i privat bank. I tillegg forutsettes selvsagt en tilstrekkelig egenfinansiering.
Det legges stor vekt på finansieringsmedvirkning fra det private bankvesen ved at Landbruksbanken som hovedregel viker prioritet for lån i private banker.
På bakgrunn av de retningslinjer og den praksis som følges for utlån gjennom Landbruksbanken, må det derfor kunne slås fast at det legges stor vekt på finansiering av distrikts- og utkantjordbruket, både gjennom prioritering av lån gjennom Landbruksbanken og gjennom tilrettelegging for medvirkning fra det private bankvesen.
Som kilde for offentlig finansiering har imidlertid bygdeutviklingsmidlene atskillig større betydning enn lån gjennom Landbruksbanken. Støtte fra bygdeutviklingsmidlene til investeringer i landbruket gis i form av tilskott og rentefritt investeringslån.
Vi er inne i en periode med stort behov for bygningsmessige investeringer i landbruket når det gjelder både tradisjonelt landbruk og nye næringer. I tillegg er tilfredsstillende finansiering gjennom tilgang på rimelig kapital viktig for å sikre rekruttering og etablering av unge brukere. Regjeringen har derfor prioritert bygdeutviklingsmidlene ved årets jordbruksoppgjør. I det framlagte forslaget til jordbruksoppgjør er den samlede rammen for bygdeutviklingsmidler i 1999 økt med 72 mill. kr til totalt 652 mill. kr. For å styrke finansieringen av det enkelte prosjekt er det videre foreslått en heving av maksimalsatsen for rentefritt investeringslån med 50.000 kr. I retningslinjene og den fylkesvise fordelingen for forvaltningen av BU-midlene legger Regjeringen betydelig vekt på at disse midlene skal ha en distriktsprofil.
Det må derfor kunne slås fast at Regjeringens forslag til jordbruksoppgjør innebærer en styrking av de samlede virkemidler for offentlig finansieringsmedvirkning til investeringer i landbruket. Dette er en styrking som særlig vil komme distriktsjordbruket til gode.
Det er imidlertid viktig å understreke at det er den samlede tilgang på kapital - gjennom både offentlige og private finansieringskilder - som bestemmer investeringsaktiviteten i landbruket. I tillegg må investeringsaktiviteten til enhver tid tilpasses den samlede økonomiske aktivitet i samfunnet, bl.a når det er presstendenser i økonomien, slik vi ser det i dag.
Einar Olav Skogholt (A) : Jeg vil få takke statsråden for svaret. Jeg er meget glad for statsrådens understre-
king av BU-midlenes betydning for å utvikle arbeidsplasser og trygge bosettingen i distriktene. Det er litt merkelig i debatten i dag å tenke på at det for bare få år siden i deler av næringen var en sterk motvilje mot å satse på BU-prosjekter. Men jeg er meget glad for den endrede holdningen vi også har sett i næringen.
Men hva med det tradisjonelle landbruket? Jeg nevnte i mitt hovedinnlegg mulighetene for at man i Landbruksbanken ikke i sterk nok grad kan prioritere Distrikts-Norge på grunn av de rammene man der har til disposisjon. Kan statsråden bekrefte at fylkene lengst nord i landet samt utkantdistriktene i Trøndelag, Hedmark og Oppland vil være sikret midler fra Landbruksbanken til tradisjonelt landbruk?
Statsråd Kåre Gjønnes : Når det gjelder det siste konkrete spørsmålet fra representanten Skogholt, sa jeg i mitt innlegg at det er styret og administrasjonen i Landbruksbanken som har ansvaret for å prioritere. I de retningslinjene som Landbruksbanken har fått, heter det at tiltak i distriktene skal prioriteres. Det er riktig at det er et betydelig investeringsbehov i landbruket, og det kan vel også komme av at det har vært lave investeringer i en periode. En kan vel også si at det skyldes at det har vært vanskelige vilkår i landbruket. Dermed er det også et signal fra statsråden om at jordbruksoppgjøret som Stortinget nå har til behandling, gir mulighet til en generell heving i inntektene i landbruket, som også skal være med og bidra til at vi får en større optimisme.
Det ville kanskje også være et bidrag til at det private bankvesen får større tro på og større vilje til å være med på å ta sin del av det finansieringsansvaret som disse bankene har i forhold til distriktsjordbruket. Det er viktig å understreke at Landbruksbanken viker prioritet, slik at det private bankvesen får førsteprioriteten og dermed tar den minste risikoen ved å være med på å finansiere i Distrikts-Norge.
Samlet sett er det statsrådens oppfatning at det i dag ligger til rette for at landbruket skal få rimelige vilkår for å kunne foreta de justeringene det er behov for å gjennomføre i inneværende år og i årene som kommer.
Jeg vil gjerne føye til at når det gjelder nye retningslinjer for forskrift for husdyrhold, så har statsråden tidligere svart på spørsmål her i Stortinget og redegjort for forståelsen av de forskriftene, på hva det er som gir seg utslag i direkte investeringsbehov i forhold til tidsfrister, og hvilke retningslinjer en skal forsøke å ivareta i forbindelse med tradisjonell investering i et mer langsiktig perspektiv. Så også på det området har statsråden fra sitt ståsted forsøkt å bidra til å finne hensiktsmessige løsninger.
Jeg vil også føye til at i det forslaget til jordbruksavtale som Stortinget har til behandling, er det også lagt inn forslag til grøftetilskudd i hele landet. Her er det et betydelig investeringsbehov i landbruket som man også vil være med på å finansiere fra det offentliges side, og det er et nytt tiltak.
Modulf Aukan (KrF) : La meg først få rosa interpellanten for dette initiativet når det gjeld Landbruksbanken, som er eit viktig verkemiddel, og det engasjementet han har vist her. Statens landbruksbank har i lang tid vore ei viktig finansieringskjelde for det norske landbruket. Mange av dei bruka som vart utbygde frå 1960 til 1980, har no behov for omfattande utbetringar. Dette gjeld både som følgje av allmenn slitasje av vêr og vind, om følgje av endra driftsformer og - ikkje minst - som følgje av dei nye retningslinjene for dyrehald, som i mange tilfelle vil føra til investeringar, som både statsråden og interpellanten har vore inne på.
På bakgrunn av fleire år med svak økonomisk utvikling i landbruket, og dermed ei rekrutteringsvegring, står mange bruk no framfor eit generasjonsskifte. På desse gardane er det òg ofte behov for nyinvesteringar, og samla sett vert det derfor omfattande finansieringsoppgåver i åra som kjem. Derfor er det gledeleg med denne auken i låneramma som den framforhandla jordbruksavtalen innber. Dette er heilt i tråd med Kristeleg Folkeparti sin landbrukspolitikk. Den tek sikte på eit vitalt landbruk, der fornying av driftsapparat går kontinuerleg. Med andre ord, kravet til investeringar i åra framover vert ganske stort. Derfor vert Landbruksbanken også i åra som kjem, ein viktig reiskap både i tradisjonelt jordbruk, som bank for bolig og næringsformål på gardsbruk, og som første finansieringskjelde i bygdeutvikling, saman med dei kommunale næringsfonda. Og det siste er viktig. Det er viktig å ha ei første finansieringskjelde for tiltak på gardsbruk - det som går på bygdeutvikling - for denne kjelda er relativt oversiktleg og lett å koma til.
At maksimalsatsen for rentefritt investeringslån aukar med 50.000 kr, vil verta helst velkome av mange unge som står i ferd med å ta over bruk. Dette syner òg den profilen det har lukkast oss å få på landbrukspolitikken dette året - og så var det å håpa at den får tilslutning her i Stortinget.
Ivar Kristiansen (H) : Jeg har kanskje et annet utgangspunkt enn både interpellanten og statsråden har for denne debatten, nemlig at man bør ha atskillig grad av realisme når man ser noen år fremover. I hvor stor grad kan man ha tillit til at Landbruksbanken skal være avgjørende for hvor suksessfylt landbruksnæringen skal bli i årene fremover, og dekke det enorme behov for reinvestering som nå ligger akkumulert innenfor landbruksnæringen? Jeg tror vi på mange måter er i ferd med å nå toppen når det gjelder overføringer til landbruksnæringen, og det samme gjelder kredittgiving via Landbruksbanken. Jeg tror at hvis flertallspartiene i denne sal ikke er villig til å se på hvordan systemet med statens forkjøpsrett i dag fungerer, der man trer inn fra fylkeslandbruksstyrenes og departementets side og fastsetter en minstepris, og den virkning dette får, at det resulterer i mangel på omsetning, vil man antakelig ikke se at der ligger et hovedproblem. Man må være villig til å endre på statens forkjøpsrett, eventuelt fjerne den og få en reell prisvurdering av det landbrukseiendommer er verdt. Hvis man ikke lykkes med det, får man ikke inn private långivere. Det er disse som må på banen. Man må også innenfor denne næring ha et slikt system at man får en reell verdifastsettelse av landbrukseiendommer som sådanne.
Vi har i dag et problem innenfor både landbruksnæringen og skogbruksnæringen som er påtakelig. Når det gjelder den politikk som føres, og som har vært ført de siste år, kan ingen slå seg på brystet og si at det har vært noen suksessfull variant på veien videre. Jeg tror man gjør hele næringen en bjørnetjeneste hvis man ikke revurderer dagens politikk og åpner for at det skal være mulig for det private kredittvesen å ta reell pant i de eiendommene som eventuelt skal og bør omsettes. Før man når så langt, vil man ikke lykkes i å tilføre nødvendig og atskillig mer kapital til næringen. Det man gjør i dag, er å legge til rette for at det ved enhver omsetning vil være meget lønnsomt å fjerne reelle verdier fra eiendommer, verdier som er opparbeidet gjennom mange år, og som man overhodet ikke får noe igjen for ved salg. Før man legger opp til en ny politikk, vil man heller ikke være i stand til å få nødvendig rekruttering innenfor landbruksnæringen. Vi ser at det tidvis er et usunt omsetningssystem som fungerer, som ikke skaffer nødvendig kapital, fornyelse og omsetning innenfor landbruksnæringen. Høyre har gjentatte ganger fremmet forslag om bedre løsninger i saken, men har hittil dessverre ikke fått flertall for disse.
Odd Roger Enoksen (Sp) : Den debatten som representanten Ivar Kristiansen nå reiser, er en debatt om noe helt annet enn det som interpellasjonen tar utgangspunkt i. Det er også et faktum at en innretning av landbrukspolitikken i den retning som Ivar Kristiansen tar til orde for, vil føre til en helt annen type landbruk enn det flertallet i denne sal ønsker. Det vil føre til en sentralisering og en endring i landbruket. Hvis markedsprisen skal rå, slik som representanten Kristiansen tar til orde for, vil store deler av landbruket komme til å bestå av fritidseiendommer for folk som ønsker å bo på landet, og ikke av reelle landbrukseiendommer. Jeg tror ikke det er veien å gå.
Etter flere år med pessimisme i landbruksnæringen kan man nå spore en gryende vilje til igjen å investere. Den jordbruksavtalen som er framforhandlet av organisasjonene og staten, er et viktig bidrag i så måte. Det er på tide at man nå kan spore en optimisme og en investeringslyst i næringen igjen. Selvsagt har den økte investeringslysten også sammenheng med kravet i de nye husdyrforskriftene, som vil komme til å medføre betydelige investeringer i landbruksnæringen. Men dette medfører i sum et ganske betydelig finansieringsbehov i næringen.
Landbruksbanken skal først og fremst ta sikte på å finansiere distriktslandbruket. Over flere år har rammene til Landbruksbanken blitt redusert. På begynnelsen av 1990-tallet, da reduksjonen var betydelig, fikk vi den første nedtrappingen i rammene til Landbruksbanken, og siden har disse rammene blitt redusert i flere runder. Det er klart at det er sterkt å beklage at Landbruksbanken ikke kan dekke det finansieringsbehovet som foreligger, men det som er viktig her, er at samspillet mellom privat bankvesen og Landbruksbanken er til stede på en slik måte at den for det første kan prioritere distriktslandbruket, der det er vanskeligst å få finansiering gjennom privat bank, og i tillegg kan ta 2. prioritetslån som sikrer fullfinansiering av investeringer. Desto viktigere er det at det i den framforhandlede jordbruksavtalen legges opp til en økning av BU-midler som skal gå til direkte investering og rentefritt lån, med 72 millioner kr, for det er faktisk denne delen som representerer den viktigste delen av finansieringen innenfor næringen. Det er den type finansiering som gjør at det i det hele tatt er mulig å realisere mange prosjekter, og det er et særdeles viktig skritt i riktig retning som er tatt i framforhandlingen av denne avtalen. Det er jeg særdeles godt fornøyd med, og jeg tror faktisk at næringen kan leve med den rammen som Landbruksbanken nå har til disposisjon.
Einar Olav Skogholt (A) : Jeg vil igjen få takke statsråden for svaret. Jeg er tilfreds med at statsråden mener at kapitaltilgangen i landbruket er tilfredsstillende. Jeg både håper og regner med at statsråden vil følge utviklingen nøye og foreslå eventuelle tiltak om det skulle vise seg nødvendig. I likhet med statsråden håper jeg det private bankvesenet vil være mer villig til å gi lån, også i det såkalte Distrikts-Norge. Selv om vi ikke skal starte på behandlingen av den fremforhandlede jordbruksavtalen nå i denne debatten, har jeg ingen problemer med å si meg tilfreds med både økte rammer til BU-ordningen og grøftetilskott i hele landet, som statsråden nevnte i sitt svar tidligere.
Jeg merket meg også innlegget til representanten Ivar Kristiansen. Jeg mener, i motsetning til representanten Kristiansen, at landbruksnæringen må kunne få lån og tilskott av det offentlige, slik store deler av næringslivet i landet for øvrig får via de ordningene som bl.a. SND har på dette området.
Statsråd Kåre Gjønnes : Jeg konstaterer at det er interesse også for denne delen av norsk landbruk, interesse for det som går på investeringsbehov og for at næringen skal kunne utvikle seg. Det er jeg som fagstatsråd naturligvis tilfreds med. Jeg vil likevel, som representanten Enoksen, understreke at det naturligvis er den samlede finansieringstilgang gjennom Landbruksbanken, gjennom privat bankvesen og BU-midler som i sum skal være med og dekke behovet framover.
Jeg synes likevel at det er riktig av meg å understreke at det er et poeng i seg selv at i en periode der en forsøker å bremse litt på aktiviteten, på investeringstakten generelt i samfunnet, har en naturligvis også et ansvar som en ikke bare kan se bort fra når det gjelder landbrukspolitikken som sådan.
Når det gjelder rammen på 250 mill. kr som gjelder for inneværende år, er den i tråd med det forslaget som i sin tid ble fremmet av regjeringen Jagland, og som Stortinget sluttet seg til i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for inneværende år.
Ellers vil jeg når det gjelder det representanten Skogholt gav uttrykk for om BU-midlene, innrømme at det
har vært ulike synspunkter her - det har jeg også gitt uttrykk for tidligere. Men jeg ser i dag at det er et vesentlig virkemiddel både i forhold til tradisjonelt landbruk og i forhold til å utvikle tilleggsnæringer ute i distriktene. Så disse midlene gir avkastning ute i Distrikts-Norge totalt sett - vi ser virkningene - og det skal vi være glad for.
Jeg er enig i at vi ikke skal foregripe jordbruksoppgjøret som sådant - det vil jo både komite og storting få forholde seg til. Men det foreligger i den forbindelse et forslag om å fjerne investeringsavgiften i landbruket, som vil gi lempning i forhold til den typen investeringer som har vært avgiftsbelagt på dette området tidligere. Det er altså fra Regjeringens side lagt betydelig vekt på å forsøke å skaffe næringen mulighet for å dekke det investeringsbehovet som faktisk har bygd seg opp, og det er kanskje et tankekors i forhold til den situasjonen vi har hatt i norsk landbruk over tid, som gjør at vi nå har fått et oppdemmet investeringsbehov i en periode hvor det koster ganske mye å foreta investeringer i landbruket. Sånn sett ville vel investeringsmulighetene ha vært bedre under andre konjunkturer, og det ville også tjent landbruket totalt sett når det gjelder kostnader framover.
Jeg skal naturligvis følge utviklingen på dette området, som representanten Skogholt bad om, og se på hva det eventuelt er nødvendig å komme tilbake til - hvis det skulle vise seg å være behov for det.
Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 3 avsluttet.
Kirsti Kolle Grøndahl gjeninntok her
presidentplassen.