Sak nr. 1
Spørretime

Muntlig spørretime

TALERE:

       Vidar Kleppe (Frp) : Jeg ser meg nødt til å stille helseministeren et spørsmål.

       Haukeland Sykehus har siden 1983 hatt en landsfunksjon for avansert brannskadebehandling. Nå vet vi at det er krise på Haukeland Sykehus, og vi får meldinger om at pasienter som er alvorlig brannskadet, ikke får behandling på grunn av den prekære situasjonen vi har når det gjelder bemanningen, spesielt gjelder det mangel på sykepleiere.

       Da vil jeg spørre: Hva vil helseministeren gjøre på dette området, i og med at vi her snakker om en landsfunksjon?

Statsråd Dagfinn Høybråten : Ansvaret for en forsvarlig drift av de funksjoner som er ved Haukeland Sykehus, ligger på fylkeskommunen etter sykehusloven. Og det tilligger først og fremst fylkeskommunen å sørge for en bemanning som er tilfredsstillende i forhold til å ivareta de funksjoner som Haukeland Sykehus er pålagt. Dernest er det tilsynsmyndighetenes ansvar å se til at denne forsvarlighetsplikten blir ivaretatt.

       Jeg vil ut fra de opplysninger som er kommet fram, følge utviklingen nøye i lys av de ansvarsregler som gjelder i vår helselovgivning.

Vidar Kleppe (Frp) : Jeg synes statsråden er ganske defensiv på dette området. Denne situasjonen ved Haukeland Sykehus har vært kjent lenge, og jeg synes at statsråden og Regjeringen har et ansvar overfor den landsfunksjonen som Haukeland Sykehus har.

       I Innst.S.nr.51 (1983-1984) ble det tydelig slått fast at disse funksjonene måtte føre til at staten bidrog med midler i og med at vi her snakker om spesialfunksjoner. Men jeg er i hvert fall glad for at statsråden skal gå nøyere inn på og vurdere den situasjonen som konkret er ved denne avdelingen på Haukeland Sykehus. Det er helt uholdbart at vi skal ha den situasjonen vi har på dette området, for her snakker vi om de svakeste av de svake.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg er enig i at dersom landsfunksjoner blir vanskelige å opprettholde på grunn av bemanningssituasjonen, er ikke det tilfredsstillende. Det ligger i det svaret jeg har gitt, at Regjeringen har et overordnet ansvar når det gjelder å følge opp utviklingen, men jeg tror alle parter er tjent med at en ikke i unødig grad åpner for situasjoner som pulveriserer det ansvaret som er tildelt de ulike parter.

       Jeg er klar over at det partiet representanten Kleppe representerer, har en annen oppfatning av hvordan ansvarsfordelingen skal være, men jeg er opptatt av å holde de ansvarlig som har ansvar.

       Det er kommet til mitt kjennskap at på grunn av uheldig personalpolitikk ved Haukeland Sykehus flykter sykepleierne fra brannavsnittet til andre avdelinger. Det er opplyst overfor meg at fra sommeren av vil det bli total inntaksstopp ved brannskadeavdelingen, og fra høsten av vil 20 av 43 spesialsykepleiere være borte fra avdelingen. Det vil si at driften må halveres. Jeg mener at staten har et spesielt ansvar, etter mitt skjønn også en instruksjonsmyndighet, overfor Haukeland Sykehus, i og med at vi har å gjøre med en landsdekkende funksjon. Vil helseministeren iverksette noen form for beredskapstiltak i forhold til brannavsnittet på Haukeland Sykehus, slik at man kan gi forsvarlig brannskadebehandling både i sommer og til høsten?

Statsråd Dagfinn Høybråten : Det har også vært en situasjon ved denne brannskadeavdelingen i den siste måneden knyttet til en forekomst av resistente bakterier, hvor man nettopp har fått demonstrert at man har en beredskap i fall avdelingen ikke er i stand til å utøve sin funksjon, nemlig at man da kjøper behandling i utlandet for de pasienter som dette gjelder.

       Ut fra de påstander som representanten Alvheim her setter fram, vil jeg be fylkeslegen via Helsetilsynet undersøke forholdene, og be om en rapport om hvordan situasjonen er innenfor sommerferien ved denne spesielle landsfunksjonen.

       I statsbudsjettet for 1998 var det lagt inn at lønnsutgiftene skulle dekkes inn med 3,5 %, og det vi ser av lønnsoppgjøret nå, er at lønnsoppgjøret i kommunal sektor mest sannsynlig vil ligge på 6,1 %. Dette sier Regjeringen skal dekkes inn gjennom økt skatteinngang i kommunene. Men i anslaget i kommuneøkonomiproposisjonen ligger denne økningen på 1,9 milliarder, og jeg vil i hvert fall mene at differansen mellom 3,5 % og 6,1 % utgjør 2,9 milliarder kr. Det betyr at kommunesektoren mangler én milliard. Mitt spørsmål til ministeren blir: Vil Regjeringen bruke friske penger til å dekke inn denne merkostnaden?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : I tilfelle vi skulle følge opp det representanten Lund nå sier, ville det være å bryte med det som har vært vanlig praksis. Det vanlige har vært - og det er også understreket av Kommunenes Sentralforbund - at de selvfølgelig tar ansvaret for det lønnsoppgjøret de selv forhandlet fram.

       Jeg er enig med representanten Lund i at økonomien er problematisk for en del kommuner, og det er stor forskjell på skatterike og skattesvake kommuner, så vi vil vurdere dette nøyere i forbindelse med statsbudsjettet til høsten. Så langt ser det ut som om de skattesvake kommunene kommer noenlunde brukbart ut i år på grunn av inntektsutjevningsordningen, som gjør at skatteinntektene, som økte med 6 % i 1996, nå kommer inn for fullt og kan brukes til fordeling på de skattesvake kommunene for inneværende år. Men vi kommer tilbake til dette når det gjelder 1999-budsjettet.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg kan ikke være enig med representanten Sjøli i at vi ikke tenker nytt. Det gjør vi på en rekke områder. Men det er ikke noe spesielt nytt at offentlig eide sykehus kjøper tjenester, både medisinske og ikke-medisinske servicetjenester, i det private marked. Det gjøres i stor utstrekning. Det er heller ikke spesielt nytt at vi har privat eide sykehus som en del av offentlige helseplaner finansiert av det offentlige. Det har vi lang tradisjon for i Norge. Jeg kan nevne eksempler som Lovisenberg, Diakonhjemmet osv.

       Det som imidlertid er Regjeringens strategi, er at vi ønsker å åpne for en større grad av etterspørselsstyring innenfor rammen av et offentlig eierskap. Vi tror nemlig at den grunnleggende verdien her er lik tilgjengelighet for alle til sykehusvesenet uavhengig av lommebok og geografi. Det målet må stå fast. Men innenfor rammen av det er det vår oppfatning at vi kan åpne for større konkurranse mellom sykehusene gjennom fritt sykehusvalg - som er vedtatt her i huset, og som vi nå forbereder gjennomføringen av - gjennom en større grad av innsatsstyrt finansiering og gjennom å gi sykehusledelsen en friere stilling til å møte den nye situasjon som det frie sykehusvalget og et sterkere etterspørselspress fra pasientene representerer. Da tror jeg det er en bedre vei å gå enn så å si å selge ut eierskapet til de offentlige sykehusene til private firmaer. Det er en strategi som jeg ikke har tro på. Men jeg skal være villig til å si at vi følger de svenske forsøkene med interesse og har selvfølgelig et åpent sinn i forhold til å vurdere resultater som måtte komme derfra som er annerledes enn det vi tror de vil bli.

       Det er riktig at Høyre har ment at det var viktig å la staten overta ansvaret for de offentlige sykehusene. Men vi har poengtert, i motsetning dessverre til helseministeren, at det ikke er viktig for oss hvem som eier sykehusene. Det viktige er at vi har en nasjonal, statlig styring nettopp for å sikre lik tilgjengelighet i hele landet. Men om private eller det offentlige, staten eller fylkeskommunene, skal drive sykehusene, er ett fett for oss. Det viktigste er at pasientene får hjelp så raskt som mulig. Jeg håper derfor at helseministeren vil gå inn med et åpent sinn i det som nå skjer i Sverige, fordi det jo faktisk viser at man trekker flere ressurser til sykehussektoren. Og hvis de ansatte kan få høyere lønn, slik at flere vil være i det offentlige helsevesenet, som skal være offentlig finansiert og styrt, må vel det være en fordel, og ikke noe helseministeren burde frykte.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg tror det er bred enighet om at et offentlig helsevesen er en viktig forutsetning for en nasjonal styring, og at det er en sammenheng mellom disse tingene.

       Det som er problemet i norsk helsevesen i dag, er, som representanten Høegh ganske riktig påpeker, at kapasiteten og tilgjengeligheten er for dårlig. Hvis vi åpner for en betydelig utvidelse av det privatfinansierte helsetilbudet som vi har i dag, vil det veldig fort, i en situasjon med knapphet på helsepersonell, føre til at personell trekkes fra det offentlige og inn i private løsninger, med den følge at tilbudet forringes for de fleste og forbedres for de få. Det er en utvikling som Regjeringen ikke ønsker. Derimot er vi svært åpne for å gjennomføre indre reformer i et offentlig styrt helsevesen.

       I forbindelse med Regjeringens tilleggsproposisjon til statsbudsjettet i fjor ble det sagt at Kommunal- og regionaldepartementet skal foreta « konsekvensutredninger av forslag som har betydning for utviklingen i distriktene ». Nå er det foreslått fra Regjeringens side et pålegg på 5 % avgift på investeringer i bygg og anlegg, og en har også foreslått en tvungen avsetningsordning på 2 % av all lønns- og arbeidsgodtgjørelse.

       Da blir spørsmålet: Har Kommunal- og regionaldepartementet gjennomført en konsekvensutredning når det gjelder dette, og i så tilfelle, kan vi i Stortinget få innsikt i den?

       En annen sektor som blir spesielt rammet, gjennom det 5 % påslaget på bygg og anlegg, er, som statsråden sikkert kjenner til, landbruket og de spesielle krav for utbygging i landbrukssektoren innenfor husdyrhold for tiden. Her har man en klar tidsfrist for når man skal være ferdig, og blir altså nå etter Regjeringens forslag pålagt 5 % høyere utgift på en utbygging som i utgangspunktet er vanskelig. Derfor er det klart at dette kan ha spesielt vanskelige virkninger i distriktene.

       Jeg må da spørre statsråden: Var det ikke nettopp den type spesielle distriktspolitiske virkninger som Kommunal- og regionaldepartementet skulle utrede konsekvensene av?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : La meg først si at i forbindelse med det reviderte nasjonalbudsjett som Regjeringa har lagt fram, har vi ment at det er nødvendig å foreta innstramminger. Jeg går ut fra at også representanten er kjent med at vi har en overoppheting i norsk økonomi, og at det er nødvendig å prøve å finne fram til tiltak som kan øke innstramminga. Vi har forsøkt i størst mulig grad å få en innstramming som går på ny byggeaktivitet, fordi vi ser at det særlig innenfor denne bransjen er behov for innstramming for å få redusert aktiviteten.

       Når det gjelder det som går på bygg og anlegg generelt, er jeg enig i at det vil bety en innstramming, og de forslag som ligger i revidert nasjonalbudsjett, betyr en merbelastning. De distriktspolitiske konsekvensanalysene var ikke ment bare på denne type tiltak, men like mye på konkrete aktivitetstiltak innenfor andre fagdepartement.

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Først til de 200 såkalt skattesvake kommuner, som det er flere årsaker til. Det ene er at dette er typiske landbrukskommuner som over lang tid har hatt en situasjon hvor inntekten hos skattyterne har vært forholdsvis lav. Lav skatteinngang kommer av lavt lønnsnivå. I en del av disse kommunene er det typisk.

       Det jeg svarte i det første spørsmålet jeg fikk om dette, er at når det gjelder inntektsutjamningssystemet vi har, vil disse kommunene for inneværende år komme forholdsvis brukbart ut, fordi vi legger 1996 til grunn, som var et bra år i den forstand at vi hadde en skatteøkning på 6 % det året. For inneværende år håper jeg at vi skal klare å få disse kommunene til ikke å komme dårligere ut enn det de vil kunne klare å leve med. Når det gjelder 1999-budsjettet, vil vi legge det fram til høsten, og vi vil særlig gå inn og se på hvordan fordelingen mellom de skattesvake og skatterike kommunene er.

       Jeg går ut fra at fiskeriministeren har observert den miljøkriminalitet som er avdekket. I dagens utgave av Fiskeribladet er overskriften « Trålere raserer korallrev ». Videre:

       « Unike korallrev er i ferd med å forsvinne fordi trålere utenfor Midt-Norge skraper havbunnen for å hindre at redskapen setter seg fast. Det kan ta flere hundre år før vi får revene tilbake i den form de hadde før de ble ødelagt ».

       Dette opplyser Havforskningsinstituttet i Bergen.

       Mitt spørsmål til fiskeriministeren er: Vil han sørge for at det blir en bråstopp i disse ødeleggelsene, og at det blir reaksjonsformer mot dem som har begått miljøkriminalitet?

       Vi ser videre i samme gate at vi får en algeinvasjon som er redselsfull, som setter milliardverdier på kysten i fare, og som på mange måter virker overraskende hver gang den dukker opp og kommer langs kysten og foretar brutale inngrep. Dette illustrerer et behov for forsterket miljøovervåking. Mitt spørsmål til statsråden er om han vil ta initiativ til en forbedret og gjerne en samlet beredskap om en miljøovervåkingsplan.

Statsråd Peter Angelsen : La meg først understreke at Orion-flyene ikke er egnet til å overvåke det som her er tatt opp, verken korallrev eller alger på kysten. Så jeg kan ikke se sammenhengen der. Det er Regjeringens opplegg at man skal forsøke å effektivisere bruken av de midlene som går over statsbudsjettet, slik at vi får best mulig tjenester ut av dem.

       Når det gjelder algeovervåkingen, er det slik at Fiskeridirektoratet har ansvar for det, og de har i eie to fartøyer som er spesialisert for slik overvåking, og som er blitt brukt kontinuerlig i den perioden vi har hatt algeinvasjon på Sørlandet. Når det gjelder det som har skjedd i fjordene ved Troms, har Fiskeridirektoratet innleid fartøyer og har en kontinuerlig overvåking av sjøområdene, der prøver blir tatt og sendt til analyse, slik at man har en kontinuerlig kartlegging av de havområdene der de dødelige algene opptrer.

       I fjor økte de kommunale avgiftene i snitt med nærmere 5 %, noe som er mer enn en dobling i forhold til prisstigningen ellers i samfunnet. Det er sånn at folk over det ganske land nå begynner å bli lei av det offentlige, som stadig utnytter sin monopolstilling ved å velte enhver kostnadsøkning over på brukerne av de kommunale tjenestene. Kostnadene for samme type tjenester er også sterkt varierende, med inntil flere hundre prosents forskjell fra kommune til kommune, uten at kvaliteten dermed er vesentlig forskjellig. Kommunene har lenge fått lov til å utnytte sin monopolsituasjon som leverandør av flere viktige typer tjenester, uten noen gang å måtte bevise sin konkurransedyktighet ved å måtte måle sin konkurranseevne mot private anbydere.

       Spørsmålet til statsråden er: Mener virkelig ikke statsråden at fraværet av konkurranse er en av årsakene til den ukontrollerte prisstigningen vi nå er vitne til i kommunal sektor, eller har hun en forklaring som motbeviser dette?

       Jeg vil gjerne be statsråden uttrykke sin mening om hvorvidt det er klokt å drive konkurranseutsetting for å ha et sjekkpunkt i forhold til om det er det riktige prisnivået man har på avgiftene. Det er nemlig slik at avgiftsnivået totalt sett reguleres i forskrifter når det gjelder hvordan avgiftssystemet skal utformes i kommunene. Derfor burde vel også statsråden ta på seg litt av ansvaret for at avgiftsnivået er lavest mulig for innbyggere rundt omkring i kommunene.

       Jeg viser til fiskeriministerens svar i en tidligere spørretime angående forskrifter for tildeling av nye oppdrettskonsesjoner til Finnmark og Nord-Troms. I disse forskriftene legges det sterke begrensninger på utviklingsmulighetene for oppdrettsnæringen gjennom en begrensning av hvor mange konsesjoner et selskap kan inneha. Spørsmålet er da: Er fiskeriministeren fortsatt av samme mening, eller vil han følge Stortingets flertall slik det kom til uttrykk ved behandling av St.meld.nr.48 (1994-1995)?

Statsråd Peter Angelsen : La meg først si at forslaget til forskrifter som har vært ute på høring, hadde høringsfrist til 25. mai. Vi har nå fått inn høringsuttalelsene til vurdering i departementet, og vi vil etter den vurderingen fastsette endelige forskrifter.

       Når det gjelder bakgrunnen for at forskriftene fikk den utforming de har fått, har det klar sammenheng med fiskeoppdrettsloven og intensjonene i den. Det har også sammenheng med den situasjonen som fiskerinæringen i Finnmark, spesielt i Øst-Finnmark, befinner seg i, i og med at vi står foran en betydelig nedgang i torskebestanden, og dermed tilførselen av råstoff til de ulike anleggene.

       Departementet, i hvert fall fiskeriministeren, er kjent med at det er en betydelig interesse fra de grupperingene som er tilknyttet fiskeindustrien, for å gå inn i oppdrettsvirksomhet. Vi ønsket med den tildelingen som vi har foreslått, på 15 av 25 konsesjoner, i første runde å sondere markedet for å se hvordan interessen var innenfor næringslivet i Finnmark til å søke om oppdrettskonsesjoner. Vi fant etter den hjemmel som fiskeriministeren har etter § 6 i fiskeoppdrettsloven, å begrense antallet konsesjoner i første runde på hver søker. Det er bakgrunnen for de forskriftene vi fra departementets side mener er et riktig utgangspunkt når man skal forsøke å fordele 25 konsesjoner på hele Finnmark.

       Forslag om tak på antall konsesjoner har allerede gitt synlige, negative konsekvenser, bl.a for Loppa kommune, i forbindelse med pågående oppbygging av infrastruktur. Flere kommuner kan bli rammet. Er fiskeriministeren klar over hvilke uheldige konsekvenser dette vil få for de forskjellige distriktene som eventuelt rammes av denne forskrift, en forskrift som bare skal gjelde for Finnmark og Nord-Troms?

Statsråd Peter Angelsen : Nå er det slik at i denne runden er det kun snakk om å tildele konsesjoner eller foreta en retildeling av konsesjoner til Finnmark og Nord-Troms, og derfor må forskriften denne gangen gjelde Finnmark og Nord-Troms. La det være sagt.

       Her er det snakk om tildeling av 15 konsesjoner, og det er klart at med et så begrenset antall konsesjoner vil det ikke være mulig å tilfredsstille de ønskene som vil komme fra alle kystkommunene i Finnmark, og på langt nær fra alle de næringsaktørene som vil være interessert i å få tildelt konsesjoner. Vi har i dag ca 250 firmaer som driver innenfor oppdrett, og jeg vil anta at det vil være et potensial av søkere blant de fleste av disse. Det er derfor klart at Fiskeridepartementet i utgangspunktet bør sette en begrensning når det gjelder hvem som skal få konsesjoner, slik at det ikke fører til et - skal vi si - uholdbart administrativt arbeid for fiskerimyndighetene i Finnmark.

       Det er lagt frem en kommuneøkonomiproposisjon som viser det som sannsynligvis også vil være trenden i årene fremover, at det knapt vil være økning - sannsynligvis etter lønnsoppgjøret en innstramning - i forhold til frie inntekter i kommunene. Samtidig fikk vi dokumentert i går gjennom Huseiernes Landsforbund at de kommunale gebyrene stiger mer, på samme måten som de har gjort de siste ti årene, enn det som er vanlig prisstigning.

       For et halvt år siden hadde vi en kommunalminister som stod i denne salen i en muntlig spørretime og advarte kommunene mot konkurranseutsetting, fordi man mente man ikke hadde kompetanse i kommunene til å drive en forsvarlig konkurranseutsetting. Mitt spørsmål til kommunal- og regionalministeren er da: Hvilke tiltak vil kommunalministeren sette i gang for å gi kommunene kompetanse til å utnytte mulige effektivitetspotensialer som bl.a ligger i konkurranseutsetting?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Ja, det er riktig at jeg personlig stiller meg tvilende til at løsningen på alle problemer er konkurranseutsetting, men jeg har hele tiden presisert at dette må kommunene selv ta stilling til.

       Det er også riktig at jeg har sagt at når det gjelder det å sette oppdrag ut på anbud og skrive kontrakter, er det viktig at kommunene sitter med tilstrekkelig juridisk kompetanse, slik at de er klar over konsekvensene av de kontraktene de skriver under på. Det er et arbeid som jeg vet KS har jobbet med, og det er i tilfelle også kommunenes egne organer som må følge opp med nødvendig ekspertise i forbindelse med slikt arbeid. Det betyr altså at vi verken har kapasitet eller nødvendig kompetanse i departementet til å kunne bistå enkeltkommuner med dette.

Erna Solberg (H) : Det finnes undersøkelser som viser at bortimot 10 milliarder kr i mulig effektivitetspotensial i kommunene er knyttet til konkurranseutsetting. Samtidig vet vi at en vanlig innbygger i Norge nå belastes med gebyrer på kommunale tjenester som kunne vært lavere hvis politikerne i de enkelte kommunene hadde vært villige til å innføre konkurranse som et prinsipp for å finne ut om kostnadene kunne vært lavere.

       Man har en liste over utviklingsarbeid og tiltak som kommunalministeren bidrar med forsøkspenger til, det er laget en lang liste i forbindelse med kommuneøkonomiproposisjonen innenfor andre kapitler. Hvorfor er det slik at statsråden faktisk ikke ønsker å gjøre noe utviklingsarbeid når det gjelder å gi den kompetansen som statsråden selv mener at kommunene ikke har, for å ta ut det største effektivitetspotensialet som faktisk finnes?

       Næringsministeren har nyleg oversendt ei stortingsmelding om eigarskap i næringslivet til Stortinget. Eg er lei for å måtta ta opp den her no, men det er grunn til å verta litt forvirra når det gjeld kva Regjeringa eigentleg meiner om statleg eigarskap. Næringsministeren har ved mange høve uttalt: mindre statleg, meir privat eigarskap og sal av offentlege aksjar. I pressemeldinga knytt til denne stortingsmeldinga vert det til og med i overskrifta sagt at Regjeringa vil selja statsaksjar. Når ein går til sjølve meldinga, står det veldig mykje positivt om statleg eigarskap, men berre under punkt 9, om økonomiske og administrative konsekvensar, står det at det skal takast sikte på å finansiera auken i statens ansvarlege lån til såkornfonda ved sal av aksjar som er forvalta av NHD, og at ein vil koma tilbake til dette. Kva er det eigentleg Regjeringa meiner om dette?

Statsråd Lars Sponheim : Jeg er sikker på at når næringskomiteen og Stortinget får satt seg inn i alle sider ved eierskapsmeldingen, som er omfattende, og får behandlet den, vil spørsmålet finne sin avklaring. Jeg har også registrert at opposisjonen drar i to retninger - i retning av å tolke den slik at vi er veldig positive til statlig eierskap, og i retning av at vi vil privatisere veldig mye, slik som opposisjonen på begge sider av en sentrumsregjering sikkert ønsker.

       Denne meldingen gjør det klart at Regjeringen ser positivt på statlig eierskap på en rekke områder hvor Regjeringen mener det er politisk nødvendig. Det handler om forvaltning av naturressurser osv., hvor helt grunnleggende samfunnsoppgaver blir ivaretatt gjennom statlig eierskap, og ikke minst om å ta ut en nasjonal grunnrente. Så er det områder hvor vi ser at det ikke er noen klar politisk begrunnelse lenger for å ha statlig eierskap, og hvor vi fortløpende vil vurdere om dette er en hensiktsmessig løsning.

       På to områder varsler Regjeringen i denne meldingen at vi vil se på muligheter for reduksjon av statlig eierskap. Det ene er at vi ønsker å utvide de regionale såkornfondsordningene, som representanten Starrfelt var inne på, ved å selge aksjer, rett og slett ut fra den enkle tankegang at det er noen områder hvor statlig eierskap trengs mer enn andre, spesielt når det gjelder å ta høy risiko der det private markedet ikke gjør det. Det rett og slett å gå ut av vanlige, godt etablerte bedrifter varsles på et område, som er nevnt. Videre varsler Regjeringen at den fortløpende vil vurdere statlig eierskap når store, gode statlige bedrifter har behov for ekspansjon. Det er grunn til å tro at i den nærmeste framtid vil mange statlige bedrifter stå overfor en slik situasjon, der de får behov for ny kapital. Da må staten kritisk vurdere om man ønsker å sprøyte inn penger for å beholde sin prosentvise andel av eierskapet, eller om man er villig til å slippe seg noe ned uten å selge seg ut og på den måten endre det statlige eierskapet.

       Det har vært en veldig utvikling de siste årene i retning av økt statlig eierskap. Denne regjering ønsker å finne en fornuftig balanse gjennom denne meldingen, slik en sentrumsregjering bør gjøre.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A) : Eg vil takka statsråden for svaret, og stadfesta at det er klart at Stortinget skal ta stilling til dette. Men det eg no er ute etter å få vita, er kva Regjeringa meiner om dette.

       Det kan lesast veldig mykje positivt om statleg eigarskap, som statsråden seier. Eg kunne lista opp mange punkt, men eg vil berre visa til at det står mykje positivt om det. Det står veldig lite om det negative ved statleg eigarskap. Det det står noko om, er at når ein treng meir pengar, kan ein vurdera å få inn privat kapital, men det står ingenting om at ein skal selja statlege aksjar og kva for aksjar det skal vera.

       Vil Regjeringa selja statlege aksjar? Kva for statlege aksjar er det då snakk om?

Statsråd Lars Sponheim : Regjeringen varsler at den er innstilt på å selge statlige aksjer, bl.a for å finansiere disse såkornfondsordningene. Og det er også sagt at det vil være aksjer som i dag forvaltes under Nærings- og handelsdepartementets budsjett. Det vil være helt galt av meg, også av rent forretningsmessige grunner, å stå her og varsle hvilke aksjer det vil være aktuelt å selge. Det skal først gjennom en behandling og så etter en tilråding fra Regjeringen behandles i Stortinget. Det er slik at Stortinget skal behandle salg av statlige aksjer, og det er viktig at behandlingen blir slik den skal være, og at man ikke får en unødvendig spekulasjon rundt dette på forhånd. Det vil nok bli tid til å behandle dette etter hvert som vi ønsker å få på plass disse regionale såkornfondene, for risikokapital trengs veldig i en tidlig fase av bedriftsetableringer.

       Ellers vil jeg si til det å være negativ til statlig eierskap: Denne regjering ser nødvendigheten av å ha statlig eierskap på en rekke områder, men vi ser også en del problemer, ikke minst i rollefordeling osv. mellom myndigheter og eierskap, som er drøftet ganske inngående i denne meldingen, og som jeg tror noen hver burde være mer opptatt av.

Statsråd Lars Sponheim : Det er helt tydelig at representanten Opseths ører må høre andre ting enn det jeg gjør, for jeg har opplevd at både eierskapsmeldingen og næringsmeldingen er blitt tatt godt imot i næringslivet. Det er viktige signaler der.

       Jeg vil ta ett viktig eksempel, som næringslivet har vært veldig opptatt av, nemlig å få på plass en moderat og fornuftig opsjonsordning, som Regjeringen gjennom eierskapsmeldingen nå har varslet vil komme i statsbudsjettet til høsten i en mer detaljert utforming. Den politiske avklaringen er med det slått fast. Jeg kunne nevne mange andre ting i disse meldingene som er viktige for næringslivet. I tillegg er det viktig å få fram at næringsmeldingen i denne sammenheng representerer en helhetlig gjennomgang, ikke minst av de konsekvenser som globaliseringen har for norsk økonomi og norsk næringsliv, og de muligheter det gir. Dette har jeg registrert at også næringslivet er opptatt av.

       Ellers vil jeg få gi uttrykk for at jeg tror det mer enn noe annet er helt avgjørende for næringslivet, at vi nå lykkes med fornuftige tilstramminger, for uansett er en tiltakende inflasjon det verste som kan skje for konkurranseevnen i norsk næringsliv.

       Sponheim sa at han trodde at dette med statlig/privat eierskap ville finne sin løsning i Stortinget. Det er en oppfatning jeg deler. Jeg tror det er først når dette kommer i Stortinget, det vil finne sin løsning.

       Mitt poeng i denne sammenhengen er: Jeg skal ikke spørre Sponheim om han skulle ha ønsket større salg av statlige aksjer eller ikke, for det vet jeg at han, i hvert fall som partileder, ville ha gjort. Men spørsmålet mitt i den situasjonen vi er i nå i forhold til revidert nasjonalbudsjett og i forhold til den finanspolitikk som føres er: Er Sponheims vurdering at et større salg av statlige aksjer i det minste ville ha hatt en positiv innvirkning på den økonomiske situasjonen som dette landet er i pr. i dag?

Statsråd Lars Sponheim : For det første tror jeg det er viktig å få fram at balansepunktet mellom statlig eierskap og privat eierskap, salg av aksjer eller ikke av statlige aksjer følger høyre-venstreaksen kanskje mer enn noe annet. Og enten Høyres næringspolitiske talsmann liker det eller ikke, er det nok regjeringspartiene som her representerer balansepunktet og vil bidra til det balansepunktet som er avgjørende. Denne meldingen representerer en klar sentrumsposisjon i så måte. For Høyre bør det være mye bedre enn det en arbeiderpartiregjering måtte stå for. Men så får man da i sin frustrasjon allikevel få lov til å angripe det som her måtte bli den fornuftige balansegangen.

       Så til spørsmålet om statlig salg av aksjer ville medføre muligheter til å trekke inn en samlet etterspørsel i økonomien: Det er kanskje mulig å finne resonnementer som trekker i en slik retning, men det er ikke åpenbart. Man vil fort kunne oppleve at man bare får en formuesomplassering, uten at det representerer noen reell inndraging.

       I Dagens Næringsliv i forrige uke var det en artikkel med overskriften « Sp nekter Sponheim aksjesalg » og et intervju med lederen av næringskomiteen, Odd Roger Enoksen. Nå har vi tidligere opplevd at statsråd Sponheim har bedt Stortinget stemme ned forslag fra Regjeringa.

       Mitt spørsmål til kommunalministeren er: Kan kommunalministeren love at Senterpartiet vil oppfordre Stortinget til å stemme ned et eventuelt aksjesalg dersom det kommer et forslag fra næringsministeren?

       Presidenten: Det blir noen endringer i den oppsatte spørsmålslisten, og presidenten viser i den sammenheng til den oversikt som er omdelt på representantenes plasser i salen.

       De foreslåtte endringer i dagens spørretime foreslås godkjent. - Det anses vedtatt.

       Endringene var som følger:

       Spørsmål 27, fra representanten Jan Petter Rasmussen til olje- og energiministeren, vil bli besvart av fiskeriministeren på vegne av olje- og energiministeren, som er bortreist. Etter anmodning fra fiskeriministeren blir dette spørsmål flyttet og besvart etter spørsmål 10, som skal besvares av samme statsråd.

       Spørsmålene 28-32 samt 34 og 35, fra henholdsvis representantene Jan Johnsen, Øyvind Korsberg, Tor Nymo, Steinar Bastesen, Øyvind Vaksdal og Per Roar Bredvold til miljøvernministeren, bortfaller da statsråden har sykdomsforfall.

       Spørsmål 33, fra representanten Hallgeir H Langeland til miljøvernministeren, vil bli besvart av helseministeren som rette vedkommende. Etter anmodning fra helseministeren blir dette spørsmål flyttet og besvart etter spørsmål 26, som skal besvares av samme statsråd.** Dessuten ble spørsmålene 5, 6 og 7, fra henholdsvis representantene Einar Olav Skogholt, Hallgeir H Langeland og Erik Solheim til utenriksministeren, besvart av utviklings- og menneskerettighetsministeren på vegne av utenriksministeren, som var bortreist.

Spørsmål 1

       Erik Solheim (SV) : Jeg skal få stille dette spørsmålet til statsministeren:

       « Vil statsministeren gjøre det klart for sine statsråder at det er uakseptabelt at bedrifter og lobbygrupper får møte dem mot å yte bidrag til partikassen? »

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Representanten Solheims spørsmål har utgangspunkt i en debatt som har oppstått om bedrifters støtte til politiske partier og formene for slik støtte.

       Det er vel kjent at organisasjoner og bedrifter gir økonomisk støtte til politiske partier. Mest omfattende er jo Landsorganisasjonens og ulike fagforbunds støtte til Arbeiderpartiet. Tidvis har også SV fått noe støtte fra fagbevegelsen. Andre partier har - dels for å skape bedre balanse i dette bildet - fått støtte fra næringslivsorganisasjoner og bedrifter.

       Selv om jeg helst hadde sett at partifinansieringen var slik at disse typer støtte var unødvendige, er det ikke noe galt i slike bidrag, så sant de ikke skaper politiske bindinger av partienes standpunkter. Man skal være omhyggelig med formene for støtte for ikke å skape eller skape mistanke om slik bindinger.

       I ikke-sosialistiske partier var det derfor tidligere tradisjon for at bare et fåtall - og gjerne ikke den politiske ledelsen - kjente til hvem støtten kom fra, nettopp for å sikre at politikerne ikke kunne påvirkes av givernes interesser. Senere er det blitt mer syn for den motsatte innfallsvinkel, nemlig åpenhet, for å svekke spekulasjoner om motivene for gaver eller sponsing.

       I den sammenheng trådte den 22. mai i år lov om offentliggjøring av politiske partiers inntekter i kraft, med gyldighet fra og med regnskapsåret 1998. Denne loven pålegger de politiske partier opplysningsplikt overfor Stortinget innen seks måneder etter regnskapsårets avslutning. Det innebærer at Stortinget innen 1. juli 1999 for første gang vil få seg forelagt inntektsregnskaper for partiene spesifisert på

       Videre skal det redegjøres for om et parti i regnskapsåret fra samme navngitte tilskuddsyter mottar ett eller flere tilskudd som til sammen overskrider 20.000 kr, ved å oppgi tilskuddsyters navn i regnskapet. Det skal oppgis opplysninger om den samlede sum av anonyme tilskudd og om størrelsen på hvert enkelt slikt tilskudd som er over 20.000 kr.

       Jeg tror at denne økte åpenhet er riktig. Det må fortsatt være tillatt for organisasjoner og bedrifter å gi bidrag til politiske partier. Partiene må også som ledd i informasjonsinnhenting og samfunnsdebatt kunne ha møter med organisasjoner og bedrifter, enten de nå har gitt vedkommende parti økonomisk bidrag eller ikke. Dette må også gjelde om vedkommende parti har statsråder i sin midte eller sin ledelse. Men selvsagt skal ikke statsråders tid, lydhørhet eller standpunkter kunne kjøpes for penger. Det samme skal gjelde for andre politikere. Derfor må partiene være varsom med støtteformer og koplinger som kan skape slik uberettiget mistanke. Dette er det ikke nødvendig for meg å gjøre klart for mine statsråder. Dette er vi fullt ut enige om.

Erik Solheim (SV) : Jeg vil få takke statsministeren for svaret.

       Jeg er enig i alle de alminnelige betraktningene han gjør seg. Men opphavet til dette spørsmålet er, som statsministeren selv påpekte, en konkret sak, at forsikringsselskapet Vesta fikk møte Kristelig Folkepartis ledelse, inkludert to statsråder, samme dag som de hadde betalt 40.000 kr for å opptre på Kristelig Folkepartis messe i Bergen.

       Statsråd Svarstad Haugland har til nå ikke vist synderlig vilje til å forstå det prinsipielt vanskelige i dette. Det var Kristelig Folkepartis egen partisekretær som sa til Aftenposten at Vesta « fikk møte noen « som de var opptatt av å kommunisere med » », som motytelse for å betale 40.000 kr.

       Jeg vil derfor be statsministeren gjøre det uttrykkelig klart at han for sine statsråder avviser enhver sammenkopling mellom det å få møte dem og det å gi penger til partiet, og at han vil gi dette rådet til sine statsråder. Hvis han ikke vil gjøre noe klart for sine statsråder, kan han i hvert fall redegjøre for hva det er full enighet om i Regjeringen.

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Det er full enighet om at det ikke skal være noen motytelse i form av at en bedrift eller en organisasjon skal kunne kjøpe seg til tid for møter verken med statsråder eller med andre fremtredende politikere. Derfor sa jeg også at det kan være klokt å gå gjennom formene for økonomiske bidrag.

       Men en kan jo stille motspørsmålet: Skal en nekte å møte en bedrift eller en organisasjon hvis vedkommende bedrift eller organisasjon har gitt eller kommer til å gi økonomisk støtte til vedkommende parti? Det ville også bære helt galt av gårde. Skal de partier som f.eks får støtte fra NHO, nekte å møte NHO? Det tror jeg ville være galt. Er det riktigere hvis en organisasjon gir en generell støtte og ikke en støtte til et bestemt kurs, en bestemt konferanse eller et bestemt møte?

       Dette tror jeg det kan være nyttig å gå gjennom. Etter hva jeg er kjent med, er det flere partier som har fått ulike former for støtte fra bedrifter og organisasjoner. Jeg er kjent med at generalsekretæren i Kristelig Folkeparti har tatt initiativ til et møte med generalsekretærene i de andre partiene for å gjennomgå og drøfte formene for støtte fra organisasjoner og bedrifter ut fra et ønske om størst mulig åpenhet og størst mulig enighet om retningslinjene.

       Jeg kan til slutt bare føye til: Jeg kjenner Kristelig Folkepartis ledelse så godt at jeg vet at de i hvert fall ikke lar seg kjøpe når det gjelder politiske standpunkter.

Erik Solheim (SV) : Aftenpostens avdekking av denne saken har brakt med seg at mye mer har kommet opp til overflaten. Jeg tror det er veldig viktig at foten nå på tvers av partiskillene settes ned for en tiltakende amerikanisering av norsk politisk kultur. Det er da nok å minne om statsministerens egen ungdomsorganisasjon, som har gått lenger enn langt i å kople sammen det å holde seminarer med det å få støtte.

       Jeg oppfatter statsministerens svar som en mild refs av de statsråder som har begitt seg inn på denne trafikken, og jeg føler meg trygg på at vi nå ikke vil få noen gjentakelse av dette. Det er bra. Og særlig positivt er det at statsministeren så uttrykkelig slår fast at vi nå bør gå over i en åpenhetskultur når det gjelder slike ting, framfor den lukkethetskulturen som har vært. Men det er beklagelig at det var nødvendig å slå dette fast. Kristelig Folkepartis leder og en av statsrådene hadde tydeligvis til hensikt å holde dette skjult. Det var bare disse og partisekretærer i Kristelig Folkeparti som skulle være kjent med dette arrangementet. Men jeg er glad for at vi nå får ryddet opp i dette, og for den milde refs som er gitt fra statsministerens side.

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Jeg går ikke god for representanten Solheims utlegning av mitt svar som mild refs eller andre ting. Men jeg står fast ved det jeg har sagt, og det er at jeg tror det er klokt at en på tvers av partigrensene drøfter formene for dette. Jeg tror det kan være flere partier som har grunn til å gå gjennom praksis i så måte, og at det kan være klokt med åpenhet og enighet om retningslinjene.

       Men dette er ikke fullt så uproblematisk som representanten Solheim gir inntrykk av. Det er jo f.eks en velkjent praksis at en rekke partier og politikere blir invitert til møter av organisasjoner og bedrifter og i forbindelse med slike møter blir påkostet måltider. Er dette mye bedre enn om en bedrift eller en organisasjon kommer til møte med politikere i et parti og der påkoster partiet det måltidet det i tilfelle stiller opp med? Er det en stor, viktig prinsipiell forskjell her? Av og til kan det høres slik ut. Jeg er litt i tvil om det, men det bør ikke skje i former som kan skape en uberettiget mistanke. Jeg fastholder at jeg er overbevist om - og jeg kjenner Kristelig Folkepartis ledelse svært godt - at de politisk ikke har latt seg påvirke av den støtten de har fått, enten det er skjedd i den ene eller andre formen. Men la oss få full åpenhet og enighet om retningslinjene.

Spørsmål 2

       Gunnar Breimo (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kulturministeren:

       « De siste årene har Nordland fylke fått tildelt betydelig mindre andel av tippemidlene til idrett enn tidligere. I fjor fikk for eksempel Nordland 30,8 % av godkjent søknadssum, mens Oppland fikk hele 87,3 %. Dette har ført til utsettelse av mange anlegg.

       Vil kulturministeren gjøre noe for å rette på dette misforholdet? »

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Ifølge lov om pengespill m.v. av 28. august 1992 skal 1/3 av overskuddet i Norsk Tipping AS gå til idrettsformål. Forskriftene for fordeling av dette overskuddet legger opp til at midlene i første rekke brukes til utbygging av idrettsanlegg. I 1997 var beløpet på 300,1 mill. kr. For inneværende år er beløpet på 302,5 mill. kr.

       I St.meld.nr.41 (1991-1992), Om idretten, ble det understreket at departementet ville prioritere nærmiljøanlegg og rehabilitering av eldre anlegg. En slik satsing må nødvendigvis føre til mindre midler til nye ordinære idrettsanlegg.

       Det representanten Breimo tar opp i sitt spørsmål, er størrelsen på rammebeløpet i prosent til nye anlegg i forhold til godkjent søknadssum.

       Tidligere ble rammen satt til samme prosent for alle fylker, basert på godkjent søknadssum. Denne måten å fordele spillemidlene på ble kritisert fra flere hold på grunn av skjevfordelingen som oppstod. Daværende statsråd Kleveland nedsatte i august 1994 en arbeidsgruppe for å vurdere kriteriene for beregning av rammetilskuddene til fylkeskommunene. Gruppens forslag fikk bred tilslutning. I forslaget ble det lagt opp til at i tillegg til godkjent søknadssum skal objektive kriterier som antall innbyggere, spredt bosetting og anleggsdekning telle.

       Forslaget ble tatt i bruk ved fordelingen i 1996 og skal evalueres etter tre fordelinger. Det betyr at departementet før fordelingen i 1999 vil ha gjennomgått og vurdert de tre siste fordelingene og tatt stilling til om denne måten å beregne rammebeløpene på, skal videreføres.

       Jeg vil legge til at denne måten å fordele spillemidler på bare er benyttet på søknader om midler til ordinære idrettsanlegg - det vil si nye idrettsanlegg. Søknader om midler til nærmiljøanlegg, rehabilitering av eldre anlegg, ombygging til handikapriktige anlegg og helsesportsanlegg har fra St.meld.nr.41 (1991-1992), Om idretten, ble lagt fram, hatt en meget høy innvilgelsesprosent. I fjor ble alle godkjente søknader i disse kategoriene innvilget.

Gunnar Breimo (A) : Det er vel nokså klart at f.eks. Oppland søker for færre antall anlegg. Som jeg nevnte i forrige innlegg, er det 45 kommuner i Nordland, og dermed oppstår det også en større søknadsmasse.

       Jeg har også lyst til å trekke fram at vi nå snakker om distriktspolitikk, og at vi har en diskusjon gående om kulturens betydning for å bremse fraflyttingen fra distriktene. Jeg tror ikke jeg behøver å utmale for statsråden hvilken betydning både kultur og idrett kan ha i den sammenheng, når vi f.eks snakker om å skape tilhørighet hos ungdom. Så jeg håper statsråden vil følge utviklingen her nøye, og at man hvis man gjennom evalueringen oppdager kriterier som slår negativt ut, vil gå inn og justere det.

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Jeg vil bare understreke den betydning som representanten Breimo la i det å ha skikkelige anlegg og en sterk kultur når det gjelder å sikre bosettingen. Dette er vi helt enige om. Det er klart at når vi skal evaluere ordningen og se på fordelingen av disse midlene, vil jeg ha det langt framme i mitt hode. Fordi diskusjonen ofte bare går på nye anlegg, vil jeg understreke at nærmiljøanlegg, rehabilitering av eldre anlegg, ombygging til handikapriktige anlegg og helsesportsanlegg, også gjelder et stort område, hvor vi innvilger nesten alle søknader som kommer inn. Og det vil jeg gjerne oppfordre folk til å se på, for det er viktig at vi ikke bare bygger nye anlegg, vi må også ta vare på og forbedre de anleggene vi faktisk har.

       Ågot Valle (SV) : Jeg har følgende spørsmål til kulturministeren:

       « Døves Tidsskrift har en viktig funksjon som kulturbærer, forum for debatt og informasjonsformidler i døvesamfunnet, og stimulerer døve til å bruke norsk, deres andre språk, aktivt. Tidsskriftet sliter med dårlig økonomi og trenger økt bemanning.

       Er statsråden enig i at staten har et ansvar for at døve får tilrettelagt informasjon, og vil statsråden på den bakgrunn ta initiativ for å øke statstilskuddet til Døves Tidsskrift, av mange kalt livsnerven i døvesamfunnet? »

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Både for døve og andre grupper funksjonshemmede er tilrettelagt informasjon en av forutsetningene for at de skal ha samme vilkår som andre grupper i samfunnet. Det er lang tradisjon for at Kulturdepartementet støtter tilrettelegging av informasjon til grupper med særskilte behov, både syns- og hørselshemmede og døvblinde.

       Overfor døve gir Kulturdepartementet støtte til disse tiltakene i 1998 i tillegg til støtten til Døves Tidsskrift:

       Jeg er enig i at Døves Tidsskrift har en viktig funksjon i døvesamfunnet, og det statstilskuddet tidsskriftet får, er medvirkende til at det er mulig å utgi dette annenhver uke. For 1998 er tilskuddet på 205.000 kr.

       Jeg har også forståelse for ønsket om økt tilskudd, slik at informasjonstilbudet kan bli enda bedre. Det er imidlertid flere søkere som ønsker økt innsats fra det offentlige, f.eks. Døves Video.

       I de samlede prioriteringene som gjøres ved forberedelse av hvert nytt statsbudsjett, er det en selvsagt del av arbeidet å vurdere de søknader som foreligger fra organisasjoner og institusjoner som arbeider for grupper med særskilte behov. Men det vil være prinsipielt galt å gi uttrykk for synspunkter på én bestemt søknad framfor andre på dette tidspunkt.

Ågot Valle (SV) : Jeg takker for svaret, som gav en oversikt over tilskudd til grupper med særskilte behov. I forberedelsesarbeidet har jeg reflektert over en del ting, og jeg ber statsråden tenke litt sammen med meg. Kan det faktum at statstilskuddet til Døves Tidsskrift har stått på stedet hvil, på den utrolig lave summen på 200.000 kr, skyldes at vi hørende ikke har tatt innover oss at døve faktisk er en språklig minoritet, at døvesamfunnet er tospråklig, og at norsk faktisk er andrespråket? Har vi tatt innover oss at vi hørende tar imot informasjon gjennom både radio og TV og mange andre medier, mens nye informasjons- og kulturtilbud er lukket for de døve?

       Jeg er enig i at tidsskriftet har en viktig funksjon. Men nå er det slik at hvis man skal sørge for tilrettelagt informasjon, må man være klar over at den trengs ikke bare annenhver uke, men hver uke. Det er et faktum at Døves Tidsskrift sliter med dårlig økonomi. De søkte sjøl om 800.000 kr, og Statens bibliotektilsyn har innstilt på 400.000 kr. Nå får de altså 200.000 kr i år.

       Hvis statsråden er enig i at Døves Tidsskrift har en viktig funksjon, vil jeg utfordre henne enda en gang: Vil statsråden sørge for at de får et statstilskudd som er til å leve med, slik at de døve kan få tilrettelagt informasjon hver uke framover?

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Jeg tror representanten Ågot Valle og jeg fort kan bli enige om betydningen av slike tiltak til personer med spesielle behov som Døves Tidsskrift er. Jeg har registrert at det nå kommer ut bare annenhver uke, og at det har sammenheng med økonomien. Imidlertid er det riktig som jeg sa, at jeg nå ikke kan foregripe behandlingen av en søknad som jeg er kjent med er kommet til Statens bibliotektilsyn, som forvalter disse pengene for Kulturdepartementet.

       Når det gjelder dette med at vi ikke har tatt innover oss at døve er en språklig minoritet som på mange måter stilles utenfor store deler av samfunnslivet, inkludert store deler av kulturlivet, er jeg enig i det, og jeg er derfor også opptatt av at man skal ha et ulikt sett av virkemidler. Jeg er kjent med at det bl.a er laget et videogram for døve, spesielt rettet mot barn, som heter « Det gylne tegnet », et prosjekt vi har gitt ekstra støtte til, og som jeg har inntrykk av har hatt en veldig fin funksjon.

Ågot Valle (SV) : Jeg takker nok en gang for svaret. Jeg er glad for at statsråden har den forståelsen av at døve faktisk er en språklig minoritet, og at det trengs et sett av virkemidler for at de skal få tilrettelagt informasjon og skal kunne delta i kulturlivet på lik linje med oss andre.

       Jeg vil gi litt mer ammunisjon i forhold til nettopp Døves Tidsskrift. Det viser seg at tidsskriftet leses av 90 % av den voksne døvebefolkningen, som ikke har fått den samme undervisningen i tegnspråk som barna har fått. Det viser at det treffer den delen av befolkningen, og det viser også at gjennom debatt og lesing stimuleres både barn, unge og eldre døve til aktivt å ta i bruk norsk. Det er det som er så bra med dette tidsskriftet. Derfor vil jeg håpe at statsråden tar dette med seg når hun skal behandle statsbudsjettet, og også lytter til hva Statens bibliotektilsyn innstiller på med hensyn til hva døvetidsskriftet skal få.

Spørsmål 4

       Gunnar Breimo (A) : Jeg vil stille følgende spørsmål til barne- og familieministeren:

       « Under debatt med ungdom på ungdomskonferansen i Kristiansand 27. mai 1998 anklaget en av ungdommene samfunnet for å prioritere vegbygging framfor hensyn til miljø og kollektivtrafikk. Barne- og familieministeren la da ansvaret for dette på tidligere samferdselsminister Kjell Opseth.

       Hvordan harmonerer dette med det faktiske forhold at KrF ved behandlingen av vegplanen i juni 1997 foreslo påplussinger til vegbygging i størrelsesorden 5-6 milliarder kroner? »

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Det kunne i svaret mitt vore litt freistande å gå inn i diskusjon med representanten Breimo om kva som vart sagt på konferansen, og korleis eg ordla meg, men det skal eg ikkje gjera. Likevel føler eg nok behov for ein del nyanseringar i forhold til det han refererer til i sitt spørsmål.

Gunnar Breimo (A) : Jeg forstår statsrådens behov for å snakke om noe annet enn det som var kjernen i spørsmålet mitt.

       Faktum er at Kjell Opseth ble trukket inn, og det på en måte som ikke kunne bety noe annet enn en ansvarsoverføring til en tidligere statsråd. Jeg ble oppbrakt over freidigheten. Jeg ble også skuffet over unnfallenheten, for det vi stod overfor, var et spørsmål fra en miljøinteressert ungdom som burde ha utløst et tillitvekkende svar på vegne av oss politikere. I stedet valgte statsråden bl.a å skylde på andre. Selv om den politiske hukommelsen er kort, måtte hun vel huske at Kristelig Folkeparti har 5-6 milliarder kr mer til veibygging enn Arbeiderpartiet. Det skulle være fullstendig unødvendig å nevne Opseth i det hele tatt i den diskusjonen.

       Jeg har et tilleggsspørsmål: Synes statsråden at en slik opptreden er egnet til å styrke tillitsforholdet mellom oss politikere og våre velgere, spesielt de unge velgerne?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Eg vil påstå at eg ikkje svarar på noko anna enn det som var kjernen i spørsmålet.

       Det er viktig for meg å streka under at vi ved inngangen til ein ny planperiode aldri har hatt så mange midlar bundne opp i prosjekt som allereie er sette i gang. Det er klart at når så mange prosjekt allereie er sette i gang, bind det opp den vidare samferdselspolitikken i høve til å skyva midlar over frå vegutbygging til m.a. kollektiv- og miljøretta tiltak, slik som ungdomen var opptatt av. Eg trur òg spørjaren veit at når ein tar del i slike debattar, er det ikkje alltid ein får korkje snakka ut eller sagt alt ein vil - det trur eg er erfaringar vi begge har gjort når vi har vore med i ulike utspørjingsprogram. Men for meg var det viktig å seia at ein av grunnane til at vi ikkje har den handlefridomen vi kunne hatt, er at alle desse prosjekta er sette i gang.

       Så har eg lyst til å streka under dette: Eg står ved at Kristeleg Folkepartis gruppe i fjor auka løyvingane. Men i svaret mitt sa eg òg kva tiltak det skulle gå til, og det er faktisk miljøretta, gode tiltak.

Gunnar Breimo (A) : Jeg oppfatter det delvis som et slags dementi det statsråden kom med. En vismann sa det slik: Et dementi er etter høyere politikks spilleregler en halv tilståelse av en hel dumhet.

       Etter hvert har jo statsråden fått stor erfaring med å beklage. Det synes jeg hun burde gjort også denne gangen i forhold til Kjell Opseth. Hun valgte en enkel utvei i en kinkig situasjon. Ingen tror vel at statsråden ville delt æren med Kjell Opseth, hvis det var det det hadde dreid seg om. Da hadde hun nok husket Kristelig Folkepartis påplusninger like før valget - hvis ikke fiaskoen i oppfølgingen av lovnadene hadde gjort det hensiktsmessig å glemme det da også, for heller ikke det er fulgt opp. Det må ikke bli slik - det er en liten advarsel fra min side - at noe av stilen blir å skylde på andre. Også når det gjelder kontantstøtten fra næringslivet til partiet, la hun skylden på Arbeiderpartiet. Jeg anbefaler henne å legge om stilen og heller stå rakrygget og ta ansvar. Det ville Kjell Opseth gjort.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Dette var ikkje meint som noko dementi. Eg står på det svaret eg gav, og det kjem eg òg til å gjera.

       Ja, eg har bede om orsaking for ting som eg ikkje burde ha sagt, men ved dette høvet har eg faktisk ikkje bruk for å gjera det. Eg har aldri hatt ei kjensle av at Kjell Opseth nokon gong har vore lei seg for ein del av dei samferdselsprosjekta han har sett i gang, og eg har heller aldri hatt ei kjensle av at dei arbeidarpartiregjeringar som Kjell Opseth var medlem av, har vore lei seg for dei samferdselsprosjekta dei har sett i gang. Eg trur heller ikkje dei føler dei blir hengde ut når eg nemner det som vart sett i gang under Kjell Opseth som samferdselsminister, det er berre ei kjensgjerning. Og det bind sjølvsagt opp vidare budsjett - det trur eg vi alle saman er klare over.

       Eg kan gjerne seia meg lei for noko når eg har grunn til det, men i akkurat dette tilfellet føler eg faktisk ikkje eg har grunn til det. Eg har heller ikkje bede om unnskyldning for pengar vi har fått, i høve til ulike selskap som har gitt oss midlar. Eg har berre peika på at Kristeleg Folkeparti ikkje er det einaste partiet som tar imot gåver, det vera seg frå fagrørsle eller andre organisasjonar.

Spørsmål 5

       Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Einar Olav Skogholt til utenriksministeren, vil bli besvart av utviklings- og menneskerettighetsministeren på vegne av utenriksministeren.

       Einar Olav Skogholt (A) : Jeg vil få stille følgende spørsmål til utviklings- og menneskerettighetsministeren:

       « Hvilke tiltak vil Utenriksdepartementet iverksette for å få flere norske til å søke sivile stillinger i FN? »

Statsråd Hilde Frafjord Johnson : Utenriksdepartementet arbeider aktivt med å rekruttere nordmenn inn i internasjonale organisasjoner. For å intensivere dette arbeidet ble « Enheten for rekruttering til internasjonale organisasjoner » opprettet i 1995. Enheten arbeider bl.a med praktikantordninger til FN, rekruttering av junioreksperter til de viktigste FN-organisasjonene og rekruttering for øvrig på alle nivåer.

       Utenriksdepartementet utgir publikasjonen « Ledige oppdrag i internasjonale organisasjoner », som inneholder utdrag av stillingsutlysninger i internasjonale organisasjoner hvor Norge er medlem, herunder også FN. Den distribueres til enkeltpersoner, organisasjoner og offentlige etater og institusjoner, med ca 23 utgaver i året. Hvert nummer har et opplag på ca 5.000.

       Når relevante stillinger identifiseres, går i tillegg direkte henvendelser til faginstanser, offentlige etater og institusjoner og til enkeltpersoner som er registrert i Utenriksdepartementets database over personer som er interessert i stillinger i internasjonale organisasjoner.

       En plan for en ytterligere styrking av arbeidet med rekruttering til ledende stillinger på høyt nivå er allerede under planlegging i Utenriksdepartementet.

       Gunnar Breimo hadde her overtatt presidentplassen.

Einar Olav Skogholt (A) : Jeg takker for statsrådens svar, som jeg synes var positivt.

       Høsten 1997 hadde jeg gleden av å være representant ved FNs generalforsamling. Hver dag hadde vi møter hvor vi bl.a ble brifet om spesielle temaer. Jeg fikk inntrykk av at det er få nordmenn i f.eks. FN-sekretariatet. Jeg mener å huske at Norge hadde rett til 16-17 stillinger etter et system for geografisk kvotefordeling, men bare hadde åtte-ni slike stillinger.

       Jeg registrerte i statsrådens svar at Utenriksdepartementet arbeider med disse spørsmålene. Har departementet vurdert bl.a følgende tiltak: Hva med en kompensasjonsordning for høye bokostnader? - vi vet at bokostnadene i New York er høye. Hva med å sikre rettigheter i folketrygdsystemet for dem som går inn i slike stillinger?

       Jeg er glad for at statsråden også er opptatt av at vi skal få flere nordmenn til å søke sivile stillinger i FN og i andre internasjonale organisasjoner.

Statsråd Hilde Frafjord Johnson : Det er korrekt at Norge er underrepresentert i mange internasjonale organisasjoner, også i FN. Antall nordmenn står ikke i forhold til Norges regulære eller frivillige bidrag til FN-organisasjonene, så det er absolutt behov for tiltak for å få flere nordmenn inn i disse jobbene. Det er imidlertid registrert en svak vekst i antallet fra 1996 til 1997, selv om fullstendig tallmateriale for 1997 ennå ikke foreligger.

       Vi hører stadig vekk til gruppen av underrepresenterte medlemsstater med hensyn til et system for geografisk kvotefordeling, som også representanten Skogholt var inne på. Som ledd i arbeidet med å styrke rekrutteringen viste jeg til den planen som er under utarbeidelse i Utenriksdepartementet særlig for stillinger på høyt nivå. Vi vil måtte vurdere ulike tiltak, og jeg finner ikke her grunnlag for å kunne ta stilling til de tiltak som ble foreslått fra representanten Skogholts side. Vi vil måtte vurdere en rekke tiltak i forbindelse med utarbeidelsen av denne planen.

Einar Olav Skogholt (A) : Jeg takker igjen statsråden for et positivt svar.

       Jeg har forståelse for at man trenger noe tid til å utarbeide den planen som ble omtalt i svaret. Men jeg kunne tenke meg å stille følgende tilleggsspørsmål: Når vil vi kunne forvente at den omtalte planen vil foreligge?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson : Vi har ikke satt noen konkret tidsfrist for denne planen, men det er utvilsomt et arbeid som har høy prioritet fra norsk side. Vi har sett at vi har lyktes med én viktig stilling, bl.a generalsekretærstillingen i WHO med Gro Harlem Brundtland, og vi har utvilsomt fokusert på dette, uten at jeg dermed kan si at planen vil komme i løpet av året. Jeg har ikke med meg informasjon om tempoplanen for det som er under utarbeidelse, så det må jeg i tilfelle få komme tilbake til representanten Skogholt med informasjon om.

       Hallgeir H Langeland (SV) : Eg har stilt følgjande spørsmål til utanriksministeren:

Statsråd Hilde Frafjord Johnson : La meg innledningsvis presisere at det som vi fra norsk side skal forhandle med EU om, ikke er deltakelse i EUs justis- og politisamarbeid, men en avtale om institusjonelle løsninger for å kunne delta i Schengen-samarbeidet når det integreres i EU. Utgangspunktet for de forhandlinger som Norge og Island skal føre med EU om dette, er Schengen-samarbeidsavtalen, som Norge ratifiserte 30. juli 1997.

       Regjeringen varslet i tiltredelseserklæringen en vurdering av de konstitusjonelle spørsmål knyttet til en ny Schengen-avtale. Regjeringen er opptatt av å sikre en bred vurdering av de konstitusjonelle problemstillinger som oppstår i løpet av forhandlingene med EU. Det er på denne bakgrunn Regjeringen har oppnevnt en referansegruppe for den forhandlingsdelegasjon som skal forestå forhandlingene med EU. Gruppen har hittil møttes to ganger.

       Deltakerne i referansegruppen er uavhengige juridiske eksperter. Deres oppgave er å gi råd til forhandlingsdelegasjonen i form av vurderinger vedrørende de konstitusjonelle spørsmål som oppstår når vi forhandler med EU om nye rammer for Schengen-samarbeidet for Norges og Islands del etter at det overføres til EUs institusjoner som følge av Amsterdam-traktaten. Vurderinger som deltakerne i referansegruppen legger fram, vil være av rådgivende karakter. Ordningen med en referansegruppe skal sikre at Regjeringen får et bredest mulig beslutningsgrunnlag også på det konstitusjonelle området når den tar stilling til forhandlingsposisjoner og -løsninger. En ordning med referansegrupper er tidligere blitt benyttet bl.a i EØS-forhandlingene.

       Regjeringen kan selvsagt ikke foreta en endelig vurdering av avtalen med EU før et utkast til avtale er fremforhandlet. I Regjeringens konstitusjonelle vurdering vil rådene til referansegruppens medlemmer bli tillagt betydelig vekt. Det vil bli fyldig omtale av de konstitusjonelle spørsmål som den reforhandlede avtalen reiser i Regjeringens framlegg for Stortinget.

Hallgeir H Langeland (SV) : I førre periode var SV veldig ofte saman med Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti om ein kraftig kritikk av Arbeidarpartiet sin tilpassingspolitikk, bl.a den manglande openskapen det var omkring forhandlingane i forhold til EØS-avtalen. Det opplegget eg oppfattar sentrumsregjeringa har nå, er heilt identisk med Arbeidarpartiet sitt opplegg, nemleg at ein har rådgivande juristar og ikkje får i gang ein offentleg debatt om dei tilpassingsforhandlingane som går føre seg. Dette må eg seia er overraskande når det gjeld denne regjeringa, som kallar seg ei nei-regjering. I det heile er det veldig taust om spørsmål knytte til EU-tilpassing, f.eks på det veterinære området.

       Eg må få stilla spørsmål om følgjande: Vil dei vurderingane som desse juristane gjer, i sin heilskap bli lagde ved som vedlegg når Stortinget eventuelt skal gi sitt samtykke til ratifikasjon av ein avtale?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson : Jeg er redd for at representanten Langeland ikke husker tilstrekkelig godt når han sier at det opplegget vi har, er identisk med det arbeiderpartiregjeringen la opp til i forrige stortingsperiode på EØS-området. Nå gjelder ikke dette EØS, men Schengen. Men det er helt klart at det som er en endring - og en klar endring - er at vi har sagt at vi skal sørge for en vurdering av de konstitusjonelle spørsmålene knyttet til en reforhandlet Schengen-avtale. Det er nytt, og det gjør vi. Det som er tilfellet, er at rådene fra de uavhengige juridiske eksperter vil bli lyttet til i den Schengen-forhandlingsprosessen vi nå går inn i. Representanten Langeland tør nok være oppmerksom på at dette er en prosess som vi ikke har kjempet for på vegne av sentrumspartiene - og heller ikke på vegne av SV - men som vi gjør på vegne av stortingsflertallet.

       Når vi gjør den jobben, mener vi at det er viktig å tillegge de juridiske ekspertenes vurderinger betydelig vekt, som jeg også sa i mitt svar. Disse vurderingene vil gå inn i den brede konstitusjonelle vurderingen som blir fremlagt for Stortinget når den reforhandlede avtalen blir fremlagt der, slik at det er ikke snakk om å holde noe skjult for offentligheten i den sammenheng.

Hallgeir H Langeland (SV) : Eg gløymde å takka for det første svaret, så eg vil takka for svaret denne gongen.

       Det som er riktig, er at det at det går føre seg ei utgreiing, er nytt. Poenget til SV er at ein ikkje sørgjer for at dei vurderingane ein gjer på dette området, kjem ut til offentleg debatt. Det er det same som før, men då køyrde Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet saman med SV eit løp for å prøva å få i gang ein offentleg debatt ute blant folk. Denne regjeringa, som seier dei er ei nei-regjering, burde også vera interessert i det ved å sørgja for at det offentlege får ta del i den debatten som Regjeringa har når det gjeld EU-tilpassing. Det er det som er intensjonen her, og eg vil spørje statsråden: Korleis skal ein sørgja for at dei forhandlingane som går føre seg, og dei vurderingane som blir gjorde, blir kjende for offentlegheita?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson : Det står referansegruppens medlemmer fullstendig fritt å delta i den generelle debatten om Schengen, også med deres egne vurderinger av de konstitusjonelle spørsmål. Regjeringen vil ikke legge lokk på den debatten overhodet, med en liten forutsetning, og det er at det gjøres på en måte som ikke skader vår egen forhandlingsstrategi - og i grunnen sier det seg selv. Så vi har ikke noe ønske om å legge lokk på saken eller bånd på referansegruppens medlemmer.

       Når det gjelder spørsmålet om en utredning, skal altså Regjeringen foreta sin egen selvstendige vurdering av de konstitusjonelle spørsmålene på grunnlag av de vurderinger som våre rådgivende jurister har gitt. Det vil ikke være riktig fra Regjeringens side, ut fra den rolle Regjeringen har, ikke å foreta sin selvstendige, uavhengige vurdering og pålegge de uavhengige ekspertene å komme med en utredning, som så fremlegges for Stortinget. Regjeringens fremlegg for Stortinget må være basert på Regjeringens vurdering av de konstitusjonelle spørsmålene. Men det står selvfølgelig fritt opp til referansegruppens medlemmer å delta i den offentlige debatten, forutsatt at man ikke går inn i de ulike forhandlingsposisjonene man legger fra norsk side.

       Erik Solheim (SV) : Jeg ble i forkant av møtet spurt om jeg kunne akseptere at utviklings- og menneskerettighetsministeren svarte istedenfor utenriksministeren. Til det har jeg lyst til å si at det faktisk er viktig for Norge å ha en utenriksminister som er ute og reiser - det bør for øvrig også utviklings- og menneskerettighetsministeren gjøre. Skal vi kunne ha det, kan vi ikke forlange at vedkommende skal komme hit for å svare på alle spørsmål.

       Så til spørsmålet:

       « De indiske og pakistanske atomprøvesprengningene innebærer alvorlige tilbakeslag i arbeidet for å hindre spredning av atomvåpen.

       Vil Norge ta initiativer for å få de fem faste medlemmene av FNs sikkerhetsråd til å redusere sine atomarsenaler og legge om sine atomdoktriner, slik at det kan bli lettere å hindre at nye land skaffer seg atomvåpen? »

Statsråd Hilde Frafjord Johnson : Regjeringen deler fullt ut representanten Solheims uro over den alvorlige virkning de indiske og pakistanske kjernefysiske testene vil kunne ha for ikke-spredningsarbeidet. Vi har fordømt både de indiske og de pakistanske testene på det sterkeste og kunngjort reaksjoner. Vi har krevd at både India og Pakistan avstår fra videre tester og slutter seg til internasjonale ikke-spredningsavtaler uten betingelser. India og Pakistan har brutt det faktiske prøvestansregimet som ble etablert ved undertegningen av prøvestansavtalen i 1996. Reaksjonene fra et samlet verdenssamfunn viser hvor forkastelige slike handlinger er.

       De indiske og pakistanske testene kommer i en tid hvor vi var på rett spor. Vi kan vise til konkrete positive resultater innenfor kjernefysisk nedrustning de siste årene. Russland og USA forpliktet seg gjennom ensidige erklæringer i 1991-92 til omfattende reduksjoner av taktiske kjernevåpen.

       Gjennom START I- og START II-avtalene reduseres beholdningen av amerikanske og russiske strategiske kjernefysiske stridshoder fra over 10.000 hos hver part i 1990 til 3.500 i 2007. Fremtidige forhandlinger om en START III-avtale forutsettes å redusere beholdningene av strategiske våpen med ytterligere en tredjedel. Vi ønsker å se den russiske Duma ratifisere START II snarest.

       Hviterussland, Kasakhstan og Ukraina har ikke lenger kjernevåpen. Storbritannia og Frankrike har foretatt omfattende reduksjoner i sine våpen.

       Vi ønsker fra norsk side å se forpliktende avtaler om enda større kutt og med deltakelse fra alle kjernevåpenmaktene. Jeg merket meg derfor med tilfredshet at USAs utenriksminister Albright i en tale nylig hvor de indiske testene ble fordømt, gjentok den amerikanske forpliktelse til å videreføre amerikansk-russiske kjernefysiske nedrustningsforhandlinger.

       Kjernevåpenstatene bærer ansvaret for å videreføre en aktiv kjernefysisk nedrustningspolitikk som ytterligere vil fjerne all politisk legitimitet for de land som står for spredning av atomvåpen. Fra norsk side gjør vi det helt klart i alle relevante sammenhenger at vi forventer at dette ansvaret blir ivaretatt. Vi tok således nylig opp med myndighetene i Beijing det ansvar også Kina har for å bidra til kjernefysisk nedrustning og til å påvirke nærstående land til å avstå fra å skaffe seg slike våpen.

       Regjeringens målsetting om avskaffelse av atomvåpen ligger fast. Vi vil ta til orde for ytterligere reduksjoner og økt tempo når det gjelder kjernefysisk nedrustning. Regjeringen vil videreføre Norges aktive arbeid for å motvirke spredning av kjernevåpen og fortsatt arbeide for å bygge ned atomvåpnenes rolle i internasjonal politikk.

Erik Solheim (SV) : Jeg takker statsråden for svaret, som var en grei gjennomgang av mange positive deler av norsk politikk, men som kanskje gikk utenom et vesentlig trekk Norge kan gjøre.

       Når India sprengte sin atombombe - og Pakistans var en ren refleks av det - var hovedgrunnen til dette at India ønsker å oppnå stormaktsstatus. Indiske politikere tenker at verden er så kynisk at det står mer respekt av den som er sterk enn av den som er moralsk. Man kan kanskje si at det er mye rett i et slikt resonnement, slik verden er. Og skal vi klare å påvirke India, kan vi ikke være som tjuven som roper « stopp tjuven » - vi må ta fatt i det vi lettest kan påvirke, og det er NATOs egne atomdoktriner. Et av de viktigste skrittene vi da kan få India og Pakistan til å ta, er en klar forpliktelse om ikke-førstebruk av atomvåpen. Da må vi også arbeide med våre egne doktriner, og NATO står nå foran en gjennomgang av vår såkalte strategiske doktrine i NATO, hvor et av spørsmålene er en klar avstandstaken fra førstebruk av atomvåpen. Jeg vil spørre om Regjeringen planlegger å gå inn i den debatten med det norske bidrag at vi ikke vil akseptere førstebruk av atomvåpen fra NATOs side.

Statsråd Hilde Frafjord Johnson : Jeg er enig i representanten Solheims vurdering av den internasjonale situasjonen og vurderingen bak Indias prøvesprengninger. Det er ikke tvil om at dette som nå har skjedd, har en stormaktsstatusbakgrunn. Jeg er også enig i at det er en forpliktelse ikke minst for kjernevåpenmaktene til å sørge for at det er troverdighet i det internasjonale arbeidet for å redusere omfanget av kjernevåpnene, redusere spredningen av dem. Da tror jeg også vi vil se flere resultater fra en del andre nasjoners side, ikke minst fra terskellandenes side.

       Når det så gjelder spørsmål som er knyttet til NATO og NATO-medlemskapet, har representanten Solheim rett i at det nå skjer en gjennomgang av NATOs strategiske konsept, Strategic Compact, og der ligger det en rekke spørsmål på bordet som har med hele NATOs kjernevåpenstrategi å gjøre. Det vi fra norsk side vil gjøre, tror jeg ikke det er riktig å referere til eller gå inn i her, det er forhandlingsspørsmål i forbindelse med gjennomgangen som skal skje i NATO-sammenheng. Jeg vil vise til den gjennomgangen, og det får holde i denne omgang.

Erik Solheim (SV) : Da utenrikskomiteen besøkte NATO-hovedkvarteret i slutten av januar, ble det gitt et klart inntrykk av at Norge ikke ville bringe opp spørsmål om førstebruk i debatten om NATOs såkalte strategiske konsept. Hvis det ikke er riktig og man faktisk har tenkt å gjøre det, er det positivt. Men siden dette så åpenbart sorterer direkte under utenriksministeren, vil jeg ikke stresse det nå. Jeg vil heller spørre om en annen ting og komme tilbake til det.

       Norge har sammen med en rekke andre land gått inn på internasjonale sanksjoner, økonomiske straffetiltak, mot India og Pakistan. Det er ikke - for å si det forsiktig - veldig sannsynlig at man med dette vil lykkes i å presse disse landene inn på et annet spor. All internasjonal erfaring tyder på at sanksjoner er en måte for oss å vise vårt klare politiske og moralske ståsted, men de har svært liten direkte effekt. Da kommer spørsmålet om hva som skal til for å få opphevet sanksjonene. Mitt spørsmål er: Har Regjeringen klargjort for indiske og pakistanske myndigheter hva de skal gjøre for at sanksjonene skal oppheves, og koblet dette sammen med f.eks indisk eller pakistansk underskriving av prøvestansavtale, av ikke-spredningsavtale eller erklæring om ikke-førstebruk av atomvåpen? Atomånden kan aldri manes ned i flasken igjen når den først har kommet opp.

Statsråd Hilde Frafjord Johnson : Bare en presisering når det gjelder de norske reaksjonene: Det vi fra norsk side har gjort, er at vi overfor indiske myndigheter har signalisert en kansellering av en forestående avtale som hadde et høyteknologisk perspektiv, og vi har signalisert frys i aktiviteter som ikke gjelder fattigdomsrettede prosjekter. Det som er situasjonen, er at vi ennå ikke har ferdig prosjektgjennomgangen, og det betyr at vi skal melde tilbake til indiske myndigheter hvilke konsekvenser dette vil få. Nå hører det med til historien at mesteparten - eller om lag halvparten - av det vi gir i bistand til India, skjer gjennom frivillige organisasjoner, og for øvrig er det veldig mye som er fattigdomsrettet. Så det vil ikke ha noe stort omfang, men vi mente at det var viktig å signalisere overfor indiske myndigheter at her reagerer vi. Denne avtalen er kansellert, og det vil ikke være aktuelt å gjenoppta den. Når det gjelder Pakistan, har vi nå satt i gang en gjennomgang, og vi kan ikke forskuttere hva som vil bli sluttresultatet av dette.

Spørsmål 8

       Svein Ludvigsen (H) : « Stortinget vedtok økt satsing på fiskerihavner i samarbeid med brukerne, regionale myndigheter og staten. Et godt eksempel på dette er Sommarøy havn med samlete investeringer på ca 150 mill. kroner. Utnyttelse av havna og sluttføring av infrastruktur, industri- og reiselivsbedrifter forhindres fordi Statens havnevesen mangler ca 7 mill. kroner til å sluttføre anlegget hvor det lokale næringslivet har bidratt med 45 mill. kroner.

       Vil statsråden se til at havneutbyggingen kan sluttføres i år? »

Statsråd Peter Angelsen : Sommarøy havn i Tromsø kommune ble vedtatt utbygd i 1995. Arbeidene som gjennomføres av Kystverket, omfatter utdyping av flere områder i havna, bygging av molo og kai og oppmerking av innløp.

       Fram til 31. desember 1997 har Kystverket investert 21 mill. kr i prosjektet, og det gjenstår arbeider som beløper seg til 15 mill. kr. Det er dessuten gitt et tilskudd på 674.000 kr til flytebrygger i havna over Fiskeridepartementets havnebudsjett.

       Inge Myrvoll (SV) : Jeg har følgende spørsmål til fiskeriministeren:

       « Den kvotefordelingsmodell som fiskerinæringa kom fram til i 1994, har ligget til grunn for den fordeling som fiskeriministre har foretatt fram til nå. Måten modellen har vært anvendt på, har ikke vært en fordel for kystflåta. Fiskeriministeren vil i nær framtid foreta en fordeling av økt makrellkvote.

       Vil fiskeriministeren føle seg bundet av fordelingsmodellen fra 1994, eller vil han på fritt grunnlag ta sin avgjørelse? »

Statsråd Peter Angelsen : Jeg vil innledningsvis understreke at departementet legger vekt på langsiktighet og stabilitet i reguleringspolitikken.

       Fordeling av kvoter mellom grupper er et viktig virkemiddel for å balansere de ulike faktorene som virker inn på lønnsomheten. I tillegg innebærer fordelingspolitikken fordeling av en fellesressurs og er således et svært sentralt virkemiddel for å realisere næringens fiskeripolitiske mål. I fordelingspolitikken må det derfor være et visst rom for løpende politiske vurderinger når de årlige kvotene skal fastsettes, både ut fra vurderinger av lønnsomhet og ut fra samfunnsmessige hensyn.

       I forbindelse med innføring av deltakerbegrensning i makrellnotfisket for fartøy mellom 13 og 21,35 meter i 1997, oppstod det uklarheter i forhold til hvem som kunne delta etter de nye kriteriene. Dette er bakgrunnen for at departementet nå i vår har sendt et revidert forslag om adgangsbegrensning for denne gruppen på høring. Departementet vil i løpet av kort tid ta stilling til dette. Når det er fattet beslutning om hvilke fartøy innenfor denne gruppen som kan delta i fisket etter makrell med not, vil det være et bedre grunnlag for reguleringsmyndighetene og departementet å fordele kvotene på mellom de tre fartøygruppene som deltar i fisket etter makrell med not. Det vil i denne prosessen, i tråd med saltvannsfiskeloven, bli lagt vekt på de ulike gruppenes lønnsomhet og på samfunnsmessige hensyn, i tillegg til de anbefalinger som kommer fra næringen selv.

       Når det gjelder Fiskarlagets fordelingsvedtak fra 1994, er det departementets oppfatning at forutsetningene som lå til grunn for vedtaket, er vesentlig endret på dette området. Problemene med gjennomføringen av fisket for gruppen fartøy mellom 13 og 21,35 meter i 1997 er et eksempel på det.

       Jeg vil også vise til at departementet etter loven skal fordele de totale kvotene hvert år på de deltakende fartøyer på grunnlag av deltakelse i fisket.

       Jeg er for øvrig gjort kjent med at landsstyret i Norges Fiskarlag nå har fattet vedtak om endring av fordelingsnøkkelen for makrell mellom notgruppene i forhold til landsmøtevedtaket fra 1994.

       Det tas sikte på at reguleringene av makrellfisket skal behandles i Reguleringsrådet i møte den 12. juni. Departementet vil deretter fastsette reguleringene.

Inge Myrvoll (SV) : Jeg vil takke for svaret, som jeg velvillig tolker i positiv retning. Men først vil jeg rose fiskeriministeren for hans grep når det gjaldt sildekvotefordeling her tidligere, som førte til at en del Frp-ere fra Vestlandet sprang opp og ned av talerstolen og brukte harde ord mot fiskeriministeren.

       Tolker jeg statsråden rett, sier han at fordeling er et politisk ansvar og at samfunnsmessige hensyn må tas. Det har noe med strukturen i næringa å gjøre, det har noe med bosetting å gjøre, og det har med ressursforvaltning å gjøre. Man skal lytte til næringa, man skal ha dialog med næringa, men man vet også at vedtaket fra 1994 var et kompromiss inngått under nokså tøffe forhold hvor havfiskeflåten truet med å forlate Fiskarlaget. Og som fiskeriministeren riktig påpeker, har også grunnlaget for vedtaket endret seg vesentlig.

       Har jeg rett dersom jeg tolker fiskeriministeren dit hen at han tar ansvar for fordelinga på et sjølstendig grunnlag? Så får vi da eventuelt komme tilbake med ris eller ros for den fordelinga han foretar når han kommer så langt.

Statsråd Peter Angelsen : Nå er det slik at fiskeriministeren etter loven er pålagt å gjennomføre reguleringene og selvfølgelig ta ansvaret for de vedtak som blir fattet i den sammenheng. Loven legger for så vidt også en del føringer for hvorledes reguleringene skal gjennomføres og når det gjelder å ta hensyn til de deltakende fartøyene i fiskeriene. Den sier også at en skal innhente råd gjennom et råd hvor næringen er representert, nemlig Reguleringsrådet. Så hele den prosedyren vil bli fulgt når man skal gjennomgå situasjonen for makrellfisket i kommende år.

       Det som en kan si er gunstig for fiskeriministeren og for næringen, er at vi i dette året har en viss økning i makrellkvoten. Det ligger således bedre til rette for å foreta en fordeling som er i tråd med den etablerte deltakelse i fisket. Og som jeg nevnte i mitt første svar, vil vi nå ha en gjennomgang av avgrensningen i deltakelsen for kystnotgruppen.

       Jan Petter Rasmussen (A) : Jeg har et spørsmål til fiskeriministeren:

       « Kan fiskeriministeren tenke seg å utvide utskiftningsrammen for 1998 for konsesjonsbelagte fartøyer over 34 meter for å sikre realiseringen av de godkjente nybyggingsprosjekter som ikke ble prioritert ved tildelingsmøtet 23. mars 1998? »

Statsråd Peter Angelsen : Grunnen til at en utskiftningsramme for konsesjonsbelagte fartøy over 34 meter ble innført i 1998, var ønsket om en jevn og styrt utskiftning. Gjennom utskiftningsrammen er det mulig å ta hensyn til geografisk fordeling, fordeling mellom fartøygrupper samt andre fiskeripolitiske hensyn.

       Fiskeridirektoratet behandler søknader om utskiftningstillatelse fire ganger pr. år. Rammen for 1998 er satt til 1.000 mill. kr. I tillegg gis enhetskvoteprosjekter utskiftningstillatelse utenfor rammen. Det er nå klart at søknadsmassen vil overstige årets ramme.

       Fiskeridirektoratet er instruert om at resterende ramme for 1998 kan nyttes fullt ut ved førstkommende behandlingsrunde, som finner sted i juni. Etter denne behandlingsrunden vil behovet for å øke rammen for 1998 bli vurdert. Departementet vil i vurderingene av behovet for å øke rammen ta spesielt hensyn til om det i tildelingene i møtet i juni er blitt rom for å gi utskiftningstillatelser til de eldste fartøyene. Det vil også bli vurdert hvorvidt det er behov for å videreføre ordningen med utskiftningsramme i den meldingen om fiskeripolitikken som vil bli lagt fram for Stortinget 18. juni. Stortinget vil der få seg forelagt et grunnlag for å ta stilling til dette spørsmålet.

Jan Petter Rasmussen (A) : Jeg takker fiskeriministeren for svaret, og jeg tolker ham dit hen at vi har noenlunde samme oppfatning, at vi skal prøve å få løst den situasjonen som vi er oppe i. Vi har tidligere vært innom dette temaet i spørretimen.

       Det som var uheldig nå i år ved første tildeling, er jo at en del større nyere båter som er bygd på et senere tidspunkt - på slutten av 1980-tallet/begynnelsen av 1990-tallet - fikk utskiftning, mens gamle båter bygd henholdsvis i 1952 og 1957, som jeg brukte som eksempler, ikke kom med i den runden. Og det er lite i tråd med den målsettingen vi har om å få en skikkelig fornyelse av flåten. Så oppfølgingsspørsmålet mitt blir da: Vil Fiskeridepartementet i forbindelse med den neste tildelingen i juni, der en nå kan bruke resten av midlene - og for Sør-Norge sin del er det allerede brukt 300 av 500 millioner - legge føringer slik at de eldste båtene kan bli tatt med i denne første runden?

Statsråd Peter Angelsen : Utskiftingsrammene har i tidligere år ikke skapt de store problemer for næringen, men betydelig økt lønnsomhet innenfor enkelte grupper av fiskeflåten de siste to årene, både på grunn av økte kvoter og økte priser i markedene, har selvfølgelig ført til en betydelig interesse for fornying av flåten.

       Departementet henstilte i fjor til direktoratet å legge opp til at de eldste fartøyene skulle prioriteres ved utskiftningssøknad. Dessverre var det fra tidligere innført en praksis som gikk på at import av fartøyer skulle behandles fortløpende, og dermed gikk de foran i køen. Det ble vi først oppmerksom på etter nyttår, slik at rammen i betydelig grad, spesielt for Sør-Norge, er brukt opp til slike importfartøy. Men ved den behandling som nå skal skje, vil de eldste fartøyene absolutt bli prioritert. Når møtet i juni er ferdig, får vi vurdere saken og se hva som gjenstår.

Jan Petter Rasmussen (A) : Jeg takker igjen for svaret. Jeg synes det er veldig godt å høre at en nå vil prioritere de eldste båtene, som absolutt trenger mest til utskifting, og også - som det ble sagt tidligere - at vi nå vil få en sams behandling av importfartøy og nybygg. Jeg tolker statsråden dit hen at hvis det skulle bli ytterligere behov for økning av denne rammen, vil det bli vurdert etter junimøtet.

       Et annet forhold er jo hvorvidt den ordningen vi har i dag for kontroll med utskifting i den havgående flåten, er et egnet redskap, eller om det ikke er andre måter å gjøre dette på. Vi vet at det er konsesjonsordninger for de forskjellige flåtegruppene. Vi har enhetskvoteordningen for ringnot, og vi har den nylig reviderte ordningen for nordsjøtrålere. Mitt spørsmål videre blir da: Anser statsråden det redskapet som man i dag har, som ble innført i 1988, som egnet for framtiden, eller bør man få andre måter å gjøre dette på?

       Jan Petter Rasmussen (A) : Fiskeriministeren må svare på et vidt spekter i dag - over til en helt annen type spørsmål:

       « Fra Regjeringens side er det blitt hevdet at myndighetene vil gi prioritet til vannkraftprosjekter som med minimale naturinngrep kan gi økte vannressurser til elektrisitetsproduksjon. Fløyrli kraftverk bygges nå inn i fjellet, samtidig går prosjektet ut på at tidligere vannmagasin skulle økes noe. Etter lang behandlingstid er ennå ikke konsesjonen gitt for vannmagasinet.

       Hva vil olje- og energiministeren gjøre for at en kan få en snarlig avgjørelse i tråd med Regjeringens intensjoner? »

Statsråd Peter Angelsen : Jeg vil på vegne av olje- og energiministeren gi følgende svar:

       Det er riktig at myndighetene prioriterer vannkraftprosjekter som gir ny kraftproduksjon med små naturinngrep. Opprustning og utvidelse av eksisterende kraftanlegg, slik som Fløyrli kraftverk, faller i utgangspunktet inn under denne kategorien.

       Det nye Fløyrli kraftverk er både opprustning og utvidelse. Bygging av ny stasjon i fjell, etablering av ny vannvei og nytt inntak er tiltak som faller inn under begrepet opprustning og trenger derfor ikke tillatelse etter vassdragslovgivningen. Prosjektet omfatter imidlertid også tilleggsreguleringer som gjør det nødvendig med tillatelse etter vassdragsreguleringsloven.

       Saksbehandlingen for saker som behandles etter vassdragsreguleringsloven, er svært grundig og omfattende, i samsvar med regler som er fastsatt av Stortinget. Prosjektene må gjennom både en meldingsfase og en søknadsfase, og det er en omfattende høringsrunde. Det må derfor nødvendigvis ta noe tid å behandle sakene.

       På bakgrunn av at utbyggeren nå er i gang med første del av utbyggingen, har jeg forståelse for den utålmodighet som gjør seg gjeldende med hensyn til konsesjon for tilleggsreguleringene. Jeg kan opplyse at NVE nå er i sluttfasen av sin behandling. Når departementet får oversendt saken fra NVE, vil den blir prioritert. Det tas derfor sikte på at departementet kan sluttbehandle saken i løpet av høsten.

Jan Petter Rasmussen (A) : Jeg takker igjen statsråden for svaret.

       Norge er jo i en situasjon der man importerer elektrisitet, samtidig som vi har mulighet for å utnytte vannressursene bedre. I den utbyggingen man er oppe i nå, er det, som statsråden helt riktig sier, to trinn. Det andre trinnet går ut på å få en økning av selve vannmagasinene og å bygge en pumpestasjon. Ut fra svaret som er gitt nå, er det ikke mulig at trinn en og trinn to - det første med innbygging av selve kraftstasjonen i fjellet - kan gjøres samtidig. Det betyr at Lyse Kraft kan tape inntil 100 GWh på grunn av et års utsettelse.

       Synes statsråden at det er i samsvar med det NVE har uttalt tidligere, at de prioriterer prosjekter som vil gi tilgang på ny kraft, når en vet at dette prosjektet var det kun én protest mot, og den har utbygger allerede bygd inn slik at protesten er tatt til følge?

Statsråd Peter Angelsen : Siden dette ikke er fiskeriministerens saksområde, vil jeg bare vise til mitt første svar, der det ble understreket at saksbehandlingen når det gjelder utbygging av kraft som innebærer nye inngrep, er omfattende og i samsvar med et regelverk som er fastsatt av Stortinget. Departement og regjering må følge det regelverket Stortinget har fastsatt.

       Departementet legger opp til å ferdigbehandle saken i løpet av høsten, så jeg håper det er tilfredsstillende, men jeg skal selvfølgelig overbringe til olje- og energiministeren både tilleggsspørsmålet og kommentaren fra representanten Rasmussen.

Jan Petter Rasmussen (A) : Jeg takker igjen for svaret. Jeg har selvfølgelig forståelse for at dette ikke er fiskeriministerens saksfelt.

       Det jeg synes er litt spesielt i denne saken, som egentlig startet med de forskjellige rundene i mars 1996 slik at en del tid har gått - er de høringsrundene som pågår, hvor staten på en måte er involvert på begge sidene; bl.a er Direktoratet for naturforvaltning høringsinstans. På den første høringsrunden i 1997 der det var satt en svarfrist til 15. mai, kom svaret fra denne statsinstansen den 15. juli - det tok altså to måneder fra fristen utløp til svaret kom. Neste runde startet 15. september, og svaret kom 29. desember. Synes statsråden det er tilfredsstillende at statlige organer som skal være en del av høringen, faktisk er de som forsinker saken mest?

Statsråd Peter Angelsen : Det er selvfølgelig også viktig at statlige organer har en kortest mulig saksbehandling, men jeg har ikke grunnlag for å kritisere NVEs saksbehandling i denne sammenheng. Jeg kan derfor ikke gi noe annet svar enn at denne saken var forberedt av en annen regjering, og derfor vil det vel være slik at det svaret som ble gitt i mitt første innlegg, ikke går lenger tilbake enn til det denne regjeringen har hatt innflytelse på.

Presidenten: Vi går da tilbake til spørsmål 11.

Spørsmål 11

       Gunnar Kvassheim (V) : Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål til finansministeren:

       « Skattytere som får sin sak behandlet av en ligningsnemnd, får ikke innsyn i den innstilling som lages til nemnden. Dette er ikke i samsvar med den praksis med partsinnsyn som gjelder i kommunalforvaltningen. Eksempelvis er det partsinnsyn i forbindelse med at barne- og sosialsaker behandles i klientutvalg.

       Vil finansministeren vurdere om skattyterne skal få bedre innsyn i egne saker som er til behandling i ligningsnemnd, blant annet ved at innstillingen til ligningsnemnden blir tilgjengelig? »

Statsråd Gudmund Restad : Etter ligningsloven § 3-4 nr. 1 er hovedregelen at en skattyter har rett til å bli gjort kjent med dokument som angår hans ligning. Ligningsloven § 3-4 nr. 2 gir likevel til dels vesentlige unntak fra denne hovedregelen.

       Etter § 3-4 nr. 2 kan ligningsmyndighetene holde tilbake bl.a dokument som er utarbeidet til bruk for saksforberedelsen av ligningsforvaltningen. Dette innebærer at ligningsmyndighetene kan holde tilbake innstilling som lages av et ligningskontor i sak som skal behandles av en ligningsnemnd.

       Bakgrunnen for unntakene fra hovedregelen om partsinnsyn i ligningssaker er de særlige forhold som gjør seg gjeldende i ligningsforvaltningen. Som slike særlige forhold kan nevnes det betydelige antall saker som behandles hvert år, tidspress, kontrollhensyn og det forhold at reglene om varsel til skattyter om avvik fra hans opplysninger også ivaretar skattyters interesser.

       Jeg nevner også at den lokale ligningsforvaltning består av tre ledd, nemlig ligningskontoret, ligningsnemnda og overligningsnemnda. Alle tre ledd har vedtakskompetanse, og systemet innebærer to muligheter til klage fra skattyterne.

       Det er gitt veiledende retningslinjer av 26. januar 1984 nr. 6 for ligningskontorene vedrørende skattyters adgang til saksdokument. I retningslinjene understreker departementet at selv om skattytere ikke har krav på å få se bestemte dokumenter, bør de gis anledning til å se slike dokumenter dersom særlige grunner ikke taler mot det. Det skal derfor skje en konkret vurdering i det enkelte tilfelle av om skattytere likevel bør få innsyn i dokumentene som er unntatt fra innsyn. Ved denne vurderingen bør det undersøkes om de forhold som begrunner unntakene, f.eks de forhold jeg har nevnt, er relevante i den konkrete saken.

       Det følger av det ovennevnte at skattyter i betydelig utstrekning har rett til partsinnsyn i dokumenter som angår hans ligning.

       Ved praktiseringen av reglene på de enkelte ligningskontorene vil Lignings-ABCen danne grunnlaget for den praksis som følges. Det fremgår av Lignings-ABC 1997 på side 485 at skattyter bør gis anledning til å se dokumenter som er unntatt fra innsynsretten, dersom særlige grunner ikke taler mot det. Jeg vil likevel be Skattedirektoratet vurdere om dette bør presiseres ytterligere i Lignings-ABCen, slik at det kommer enda klarere fram at dette er noe som skal vurderes i saker hvor det anmodes om innsyn i saksdokument.

Gunnar Kvassheim (V) : Jeg takker finansministeren for svaret, som jeg opplevde som grunnleggende positivt. Finansministeren bekrefter at han vil medvirke til at den enkelte skattyter får bedre innsyn i egne saker.

       Det er riktig at loven i dag åpner for innsyn, men det er også betydelige unntaksmuligheter, og de brukes konsekvent. Det framgår av en rekke saker som jeg har undersøkt, som er behandlet på ligningskontor på fylkesskattekontornivå, og konklusjonen er at den enkelte skattyter ikke har rett til innsyn når ligningskontoret motsetter seg det.

       Når det nå nektes innsyn, begrunnes ikke det med « særlige grunner », slik loven forutsetter, men med at loven åpner for unntak. Det er altså tale om en generell praksis som er utformet med utgangspunkt i den unntaksbestemmelsen som finnes.

       Jeg legger til grunn at det er den praksis finansministeren nå vil korrigere når han tar opp saken med Skattedirektoratet. Målet må jo være å praktisere partsinnsyn her som på andre sammenlignbare områder.

Statsråd Gudmund Restad : Jeg kan bekrefte spørrerens oppfatning av svaret. Min holdning til disse spørsmålene er at det bør være størst mulig åpenhet. Hvis den beskrivelsen som representanten Kvassheim nå gir av at unntaksregelen mer eller mindre konsekvent og som en fast praksis benyttes, er det i strid med regelverket. Derfor er det åpenbart behov for å innskjerpe at vi har en hovedregel, som også bør være hovedregelen, nemlig ligningsloven § 3-4 nr. 1.

       Jeg vil derfor sørge for at Skattedirektoratet vurderer å innskjerpe at man skal gis innsyn hvis ikke særlige grunner taler mot det, selv om det allerede står som en veiledning i Lignings-ABCen. Det høres ut som det ut fra de undersøkelser som representanten Kvassheim har foretatt, er behov for å innskjerpe denne regelen slik at det blir større åpenhet også i denne delen av forvaltningen.

       Øystein Hedstrøm (Frp) : Jeg har et spørsmål til finansministeren:

       « En kvinne i Fredrikstad får, til tross for at hun kan dokumentere bopel i Sverige i mer enn fem år, samt eierskap til en svenskregistrert bil i mer enn ett år i den sammenhengende boperioden og ved flytting til Norge, ikke lov til å innføre den toll- og avgiftsfritt.

       Vil finansministeren sørge for at denne saken kan løses til beste for vedkommende? »

Statsråd Gudmund Restad : Søknaden fra kvinnen i Fredrikstad har vært til behandling ved Fredrikstad distriktstollsted, som har fattet vedtak i saken. Vedtaket kan påklages videre til Toll- og avgiftsdirektoratet etter reglene i forvaltningsloven. I forbindelse med klagebehandlingen vil Toll- og avgiftsdirektoratet også vurdere om det bør innvilges dispensasjon. En eventuell nektelse av dispensasjon kan påklages til Finansdepartementet.

       Jeg finner det ikke riktig å kommentere den konkrete saken så lenge den er til behandling i tollvesenet, og jeg har full tillit til at saken blir håndtert på korrekt måte.

       Når det gjelder dagens regelverk, kan jeg imidlertid opplyse at utgangspunktet er at det skal betales toll og engangsavgift på alle biler som innføres til Norge. Det er på bestemte vilkår gjort unntak for dette for ett kjøretøy pr. person som innføres ved eierens flytting til Norge. Vilkårene er selvstendige og må alle være oppfylt. Blant annet er det et vilkår at eieren har vært bosatt i utlandet sammenhengende i minst fem år umiddelbart før innreisen, at eieren, hvis han eller hun tidligere har vært bosatt i Norge, har vært meldt utflyttet fra landet i samme tidsrom, og at eieren har hatt kjøretøyet registrert i sitt navn i minst ett år før innreisen.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Jeg har forståelse for at departementet på så kort tid ikke har klart å sette seg inngående inn i alle sider av denne saken, men det er en stor skuffelse at de lokale tollmyndighetene ikke har gitt denne kvinnen medhold. Jeg har selv gått igjennom de viktige papirene, og det er ingen tvil om at hun har bodd sammenhengende i Sverige mer enn fem år. Det er heller ingen tvil om at hun har eid bilen, og at den har stått i hennes navn i mer enn ett år før flytting er meldt til Norge. Hovedbetingelsene er altså helt tydelig innfridd.

       Jeg har vært i kontakt med regelavdelingen i Toll- og avgiftsdirektoratet og sagt at denne saken vil bli fulgt opp fra min side. Folk kan jo miste respekten for lov og rett når de må holde på i det uendelige med å skaffe attester for å kunne få de rettighetene de har etter unntaksregelen.

       Jeg vil spørre statsråden om han vil gjennomgå regelverket med sikte på å forhindre at avgjørelser i slike saker blir åpenbart urimelige.

Statsråd Gudmund Restad : Siden jeg riktignok, som Hedstrøm påpeker, ikke har hatt anledning til å innhente alle opplysninger om saken, er det ikke mulig for meg å si om det er en urimelig avgjørelse som foreløpig er fattet. Den kan da også påklages, som jeg nevnte.

       Men når det først er blitt en avgjørelse som oppfattes som urimelig, vil jeg anta at det finnes en eller annen grunn til tvil om alle vilkårene er oppfylt. Så vidt jeg har forstått, skal det i dette konkrete tilfellet kunne være en viss tvil om innreisetidspunktet, fordi det angivelig skal ha vært en viss pendling fram og tilbake mellom Norge og Sverige omkring innreisetidspunktet. Men dette er bare noen helt løse opplysninger jeg har, så jeg vil ikke på noen måte konkludere i saken før vi eventuelt får den forelagt oss som en klagesak.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Jeg takker statsråden for tilleggssvaret.

       Ut fra den oppmerksomheten denne saken har fått - og jeg kommer til å følge den opp i alle instanser, eventuelt til rettsapparatet - håper jeg at man tar til fornuft i de instansene som nå skal behandle saken videre.

       Når det gjelder tvil om innreise til Norge, finnes det ingen tvil. Det finnes attestasjon fra offentlige svenske myndigheter på når hun flyttet ut fra Sverige til Norge. At vedkommende kvinne i en kort periode arbeidet ved sentralsykehuset i Fredrikstad, kan ikke tillegges vekt. Hun hadde fortsatt bosted i Grebbestad, og hun har fått lokale myndigheter - til og med den lokale ordføreren - til å gå god for bosted, og samtidig bodde samboer og barn der. Det er også slik at det tillegges vekt når man skal vurdere bosted for vedkommende.

       Jeg regner med at denne saken vil bli fulgt opp med et godt resultat for vedkommende. Hvis ikke, kan man like godt fjerne denne unntaksregelen!

Statsråd Gudmund Restad : Jeg har vel egentlig ikke noe mer å tilføye, for jeg kjenner langt mindre til detaljene i saken enn spørreren åpenbart gjør. Men min vurdering var at siden det nå kunne bli et avslag, tydet det på at i hvert fall tollmyndighetene som behandlet saken i første omgang, ikke anså den som så glitrende klar som spørreren gjør.

       Jeg er enig i at man må få en riktig avgjørelse ut fra det regelverket vi har.

Spørsmål 13

       Gunn Olsen (A) : Dette er et spørsmål til kommunal- og regionalministeren:

       « Kommunal- og regionaldepartementet har avslått en søknad om turnus fra et kollektiv for ungdom med rusproblemer, med henvisning til arbeidsmiljøloven §§ 46 og 47. Konsekvensen av avslaget er at offentlige og private kollektiver drives uten godkjente turnuser. Hvis avslaget skal følges opp, betyr det nedleggelse av denne typen institusjoner.

       Hva kan statsråden gjøre for at disse kan få dispensasjon fra arbeidsmiljøloven slik at det blir mulig å drive behandlingskollektiv for ungdom og voksne? »

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Arbeidstilsynet kan med hjemmel i arbeidsmiljøloven § 47 nr. 3 gi tillatelse til arbeidstidsordninger hvor den alminnelige arbeidstiden i gjennomsnitt er lengre enn rammene for daglig og ukentlig arbeidstid i § 46. Ved avgjørelser skal det legges særlig vekt på hensynet til arbeidstakernes helse og velferd.

       Jeg antar at spørsmålet fra representanten Gunn Olsen gjelder Skåtøykollektivet i Telemark for ungdom med rusproblemer. Skåtøykollektivet har fått avslag fra Direktoratet for arbeidstilsynet på søknad om dispensasjon for en arbeidstidsordning som gir vakter på sju døgn i strekk etterfulgt av sju dagers fri. Begrunnelsen for avslaget var at arbeidstidsordningen lå langt utenfor det Arbeidstilsynet til nå har gitt dispensasjon for. Avslaget ble påklaget til Kommunal- og regionaldepartementet, som i vedtak av 2. mars i år har opprettholdt avslaget.

       Skåtøykollektivets søknad gjaldt en vaktordning som gav arbeidstakerne en gjennomsnittlig arbeidstid på 84 timer i uken. Arbeidsmiljøloven § 47 nr. 3 gir som nevnt hjemmel til å tillate arbeidstidsordninger hvor den alminnelige arbeidstiden i gjennomsnitt er lengre enn det som følger av § 46, som i dette tilfellet vil si 38 timer i uken. Selv om nettene i arbeidsvaktordningen trekkes fra som passiv tjeneste, vil den gjennomsnittlige arbeidstiden for arbeidstakerne på Skåtøykollektivet langt overstige grensene i arbeidsmiljøloven § 46.

       Den arbeidstidsordningen Skåtøykollektivet søkte om, anses som svært belastende for arbeidstakerne, både med hensyn til vaktenes lengde, den totale årlige arbeidstid og i forhold til den begrensede mulighet til kontakt med familie og hjemmemiljø. Selv om arbeidstakerne selv kan være fornøyd med ordningen, kjenner vi ikke langtidsvirkningene av en så vidt belastende arbeidstidsordning. Hensynet til arbeidstakernes helse og velferd tilsier at det ikke er forsvarlig å gi dispensasjon for en så belastende arbeidstidsordning som det her er søkt om. Jeg viser også til at det ikke tidligere er gitt tillatelse til tilsvarende belastende arbeidstidsordninger.

       Arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser er vedtatt som vernebestemmelser som skal hindre at arbeidstakerne blir utsatt for uforsvarlige fysiske eller psykiske belastninger. En søknad om dispensasjon fra lovens bestemmelser må vurderes ut fra et helhetlig perspektiv, hvor behovet for og belastningene ved bruk av den aktuelle vaktordningen vurderes konkret i den enkelte sak.

Gunn Olsen (A) : Jeg takker statsråden for svaret, selv om jeg ikke er særlig godt fornøyd med det. Noe av problemet er at staten gjennom Sosialdepartementet har bevilget penger til oppstart og drift av ulike kollektiver for ungdom og voksne med rusproblemer. Og denne turnusen for de ansatte, denne måten å organisere arbeidet på, hvor de bor og jobber sammen med ungdommene, er opprettet ut fra grunnleggende prinsipper i barnevernsloven om målgruppas behov for kontinuitet og stabilitet.

       Svært få, om noen, kollektiver har godkjente turnuser etter arbeidsmiljøloven. Dette blir et rettssikkerhetsproblem for de virksomhetene det gjelder. Hva vil statsråden gjøre med alle dem som er i en behandlingssituasjon, dersom disse kollektivene må stenge?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Meg bekjent er det så langt bare Skåtøykollektivet som har ønsket denne formen for turnusordninger. Andre kollektiver har klart å finne fram til andre turnusordninger, hvor også hensynet til de ansatte er ivaretatt.

       Jeg ser det problemet som representanten peker på her, og jeg har stor forståelse for at det er behov for å dispensere fra alternative vaktordninger for visse typer behandlingsinstitusjoner og kollektiver innenfor sosial- og helsesektoren. Men vi må løpende foreta en vurdering av hvor grensene går mellom hensynet til ungdommene i kollektivet og de hensyn vi også er satt til å ivareta når det gjelder de ansattes situasjon.

       Inger Lise Husøy (A) : Jeg har følgende spørsmål til kommunalministeren:

       « LOs sommerpatrulje anmeldte i 1997 en rekke bedrifter som ikke ville inngå skriftlige kontrakter med ansatte, i tråd med arbeidsmiljøloven § 55 B, til Arbeidstilsynet. I svarbrevet går det fram at Arbeidstilsynet ikke har påleggskompetanse til å håndheve loven. Heller ingen andre instanser er tillagt påleggskompetanse til tross for at det er tre år siden loven ble vedtatt. Det betyr at loven ikke fungerer etter sin hensikt.

       Når vil statsråden sørge for påleggskompetanse? »

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Ifølge arbeidsmiljøloven § 55 B skal det inngås skriftlig arbeidsavtale i alle arbeidsforhold, også ved midlertidige tilsettinger.

Inger Lise Husøy (A) : Jeg takker statsråden for svaret og synes det er veldig bra at det nå ser ut til at vi skal få noen som har påleggskompetanse når det gjelder å håndheve loven. Jeg er enig med statsråden i at det absolutt er et behov for å håndheve loven. Det viser den levekårsundersøkelsen som slo fast at en av fem arbeidstakere ikke har skriftlig arbeidsavtale, og at de da har en utrygg arbeidssituasjon.

       Det er ikke første gang saken er tatt opp her i Stortinget. I januar i år sa statsråden fra denne talerstolen at levekårsundersøkelsen viser at dette lovverket ikke har virket etter sin hensikt. Det er da naturlig å foreta seg noe. Ungdom blir utnyttet. LOs sommerpatrulje gjør en kjempejobb, og de har avslørt svært mange uholdbare forhold. Påleggskompetanse er nødvendig, men ikke tilstrekkelig. Den vil likevel forhåpentligvis virke skjerpende på arbeidsgiverne. Jeg håper at statsråden vil følge opp så det ikke blir ytterligere forsinkelser i denne prosessen.

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Som jeg sa i innlegget mitt, er det tydelig at det er behov for å få klarere regler her slik at Arbeidstilsynet kan få denne fullmakten, og det er det arbeidet vi har satt i gang. Men uansett vil dette måtte føre til at vi må ha det ut på høring, så det vil ta noe tid før vi kan få det helt på plass. Det jobbes imidlertid med det så fort som overhodet mulig, og jeg har tillit til at Arbeidstilsynet kommer med det vi har bedt om, i tråd med den tidsrammen vi har lagt til grunn. Det betyr at vi sender ut dette på høring til høsten.

Spørsmål 15

       Vidar Bjørnstad (A) : Jeg har følgende spørsmål til justisministeren:

       « Det er blitt kjent at UDI har brukt tre måneder på å behandle og avslå en søknad om turistvisum for en kinesisk kvinne. Avslaget skal være begrunnet med at kvinnen er ung og skilt. I medias omtale stilles det spørsmål ved norsk visumpraksis i forhold til skjønn og saksbehandlingstid i enkeltsaker, og i forhold til gjensidighet i internasjonale overenskomster.

       Hvordan vurderer justisministeren norsk visumpraksis som beskrevet i nevnte sak? »

Statsråd Aud-Inger Aure : Den konkrete saken spørsmålet refererer seg til, kan jeg ikke kommentere av hensyn til taushetsplikten. Jeg kan imidlertid opplyse at saken ikke er brakt inn for departementet til klagebehandling, og at saksbehandlingstiden fra UDI mottok søknaden til den ble avgjort, var under sju uker. Utover det må jeg besvare spørsmålet på generelt grunnlag.

       Når ikke annet er bestemt, må utlending ha visum for å kunne reise inn i Norge. I overensstemmelse med utlendingsloven og forskriften kan visum innvilges etter en individuell vurdering.

       Visum gis som hovedregel når det er sannsynliggjort at søkeren vil komme til å reise hjem igjen innen visumtidens utløp. Dersom det foreligger sterke velferdsgrunner, kan det gis visum, selv om det ikke anses sannsynliggjort at retur vil skje som forutsatt.

       I vurderingen av om søkeren vil reise hjem etter besøket, er det sentralt hvilke motiver som ligger bak ønsket om å reise til Norge, og vi må forsøke å forutsi hva som vil skje når visumet er utløpt. Dette er vanskelige vurderinger.

       Foruten å vurdere de individuelle opplysningene i saken bygger man også på generelle erfaringer i visumsaker.

       Praksis i visumsaker er under vurdering, idet det fra norske myndigheters side er ønskelig å ha en så liberal visumpraksis som mulig.

       Når en visumsøknad avgjøres i Utlendingsdirektoratet, innebærer saksgangen at politiet ofte intervjuer den personen som søkeren skal besøke. Forut for dette går det også med noe tid til ekspedering av søknaden fra utenriksstasjonen til direktoratet.

       Målet i visumsaker er at søkeren skal få svar innen fire uker etter at direktoratet har fått saken fra utenriksstasjonen eller tilbake fra politiet. På grunn av stor sakspågang er saksbehandlingstiden nå dessverre på ca fem uker.

       Jeg vil understreke at Regjeringen er opptatt av at Norge oppfyller sine forpliktelser som følger av internasjonale overenskomster. Vi har hittil ikke mottatt signaler fra noe land om at norsk visumpraksis bryter med slike overenskomster. De fleste land har visumregler for å kontrollere og regulere hvem som reiser inn i landet. Norsk visumpraksis synes ikke særlig annerledes enn praksis i andre land det er naturlig at vi sammenligner oss med.

       Jeg kan til slutt nevne at Norge i 1997 innvilget ca 89.000 visum. Innvilgelsesprosenten for Asia var samme år 78. Tilsvarende tall for 1996 er henholdsvis 85.000 og 73 %

Vidar Bjørnstad (A) : Jeg merket meg at justisministeren sa hun ville gjennomgå visumpraksis for å sikre en størst mulig åpenhet knyttet til utstedelse av visum.

       Etter min oppfatning er grunnlaget for avslag i den enkeltsak som er beskrevet, tvilsomt, og jeg tar utgangspunkt i de opplysninger som er gitt fra UDI, at det var av hensyn til at vedkommende var ung og ugift. Jeg har selv fått innspill som tilsier at dette ikke er et enkeltstående tilfelle. Det tyder på at frykten for ekteskap mellom norske menn og utenlandske kvinner fører til en generell holdning og en generell praksis knyttet også til spørsmålet om en individuell vurdering av enkeltsaker. Det betyr at turistvisum blir umulig for unge, ugifte eller skilte kvinner fra visumland. En innrømmer at det er greit at norske menn reiser ut, men at ugifte, unge kvinner kommer på besøk til Norge, skal ikke være mulig. Dette er uttrykk for en mistenkeliggjøring som ikke har grunnlag i noen politisk behandling.

Statsråd Aud-Inger Aure : Som jeg sa i mitt første svar, er dette en sak som ikke er brakt inn for Justisdepartementet til klagebehandling ennå, men jeg regner med at den kommer. Så jeg må fortsatt svare generelt.

       Når jeg snakker om at man har generelle erfaringer å bygge på, er det både positive og negative erfaringer med søkere av f.eks samme nasjonalitet og med samme bakgrunn og tilknytning til hjemlandet. Når jeg sier at dette vil vi gå gjennom og vurdere, er det ut fra et oppriktig ønske om å ha en åpenhet mot borgere fra andre land som skal kunne komme og ha kontakt med norske enkeltpersoner på en naturlig måte. Men vi må også ta hensyn til at noen bryter forutsetningene og ikke reiser hjem som forutsatt. Det kan man ikke se bort fra ut fra tidligere erfaringer, når man behandler den typen søknader.

       Men mitt ønske er en fortsatt oppmyking på dette området.

Vidar Bjørnstad (A) : Jeg er tilfreds med den positive holdning justisministeren legger til grunn. Selv om hun sier at denne saken ikke har vært til behandling i departementet, er det viktig å ta utgangspunkt i den praksis som følges, for å sørge for at den er i tråd med de holdninger og oppfatninger vi ønsker.

       Jeg vil også si at selv om det skulle være Amors piler i luften, begrunner ikke det den generelle holdning at det er fare for at en kanskje skulle inngå ekteskap i fremtiden. En har jo en positiv holdning til ekteskap i den forstand at hvis en har bestemt seg for å inngå ekteskap, får en opphold inntil det er gjort. Alternativet her ville bli å si at en aldri vil inngå ekteskap, eller å måtte innrømme at det er usikkert.

       Jeg er opptatt av den mistenkeliggjøring dette fører til, som det i denne enkeltsaken er gitt dokumentasjon for.

Statsråd Aud-Inger Aure : Jeg føler meg aldeles overbevist om at nestlederen i justiskomiteen og jeg er helt enige om at stortingssalen er ikke rette forum for behandling av enkeltsøknader. Likevel må jeg få lov å si at jeg har ingen indikasjoner på at det verken er kjærlighet eller andre følelser som er inne i bildet i denne saken, og følgelig må jeg omtale den i generelle vendinger og med det generelle utgangspunkt at her er det en visumsøknad som av årsaker jeg ikke kan redegjøre for, er blitt avslått. Men jeg ser også hva som er blitt gitt som begrunnelse, og når saken eventuelt kommer som ankesak, vil vi selvfølgelig se på den.

       Tor Nymo (Sp) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til justisministeren:

       « Skal kriminalomsorgen lykkes i sitt arbeid med å forebygge tilbakefallskriminalitet, er styrt utslusing, planlagt soningsprogresjon og aktivt arbeid med og rundt den soningsdømte avgjørende elementer. Soning etter fengselsloven § 12 er et av de beste tiltakene en rår over i denne sammenheng. I dag eksisterer nærmest ikke denne muligheten i Nordre fengselsdistrikt på grunn av manglende økonomi.

       Vil justisministeren bidra til at dette forhold blir endret slik at denne formen for soning kan gjenopptas? »

Statsråd Aud-Inger Aure : Det er riktig som representanten Nymo framhever, at muligheten for overføring til behandling i medhold av fengselsloven § 12 er et viktig virkemiddel for kriminalomsorgen. Samtidig er det viktig å understreke at slike overføringer er et av mange virkemidler kriminalomsorgen skal bruke for å legge forholdene til rette for at man etter endt straffegjennomføring skal ha best mulige forutsetninger for en kriminalitetsfri tilværelse. Skal vi lykkes i ambisjonen om å redusere tilbakefallet til ny kriminalitet, er det svært viktig at kriminalomsorgen både har en bred virkemiddelmeny og klarer å bruke disse best mulig i forhold til den enkeltes behov, forutsetninger og kriminelle forhistorie. Dette er det nærmere redegjort for i den framlagte stortingsmeldingen om kriminalomsorgen.

       Det er derfor viktig å understreke at behovet for slike overføringer må ses i sammenheng med kriminalomsorgens øvrige virkemidler. Vi har en utvikling hvor kriminalomsorgen stadig utvider og kvalitetsforbedrer virkemidlene som er til disposisjon i anstaltene, og dette får selvsagt konsekvenser for bruken av § 12-overføringer. I vår kommunikasjon med fengselsdirektørene har vi gitt uttrykk for at slike overføringer til behandling skal brukes der hvor de framtrer som faglig bedre enn det som kan skje innenfor anstaltenes rammer. I tillegg må det i hvert enkelt tilfelle selvsagt vurderes om vedkommende kan nyttiggjøre seg tilbudet, og om det er sikkerhetsmessig forsvarlig å foreta en overføring.

       Fengselsdirektørene har ikke lenger øremerkede midler til slike overføringer. De beløp som tidligere ble satt av til § 12-overføringer, er nå lagt inn i den rammebevilgningen den enkelte fengselsdirektør får. Det er altså opp til den enkelte fengselsdirektør å vurdere om kostnadene ved en enkelt overføring er den fengselsfaglig beste bruk av ressurser. Jeg tror at dette gir den totalt sett beste bruken av kriminalomsorgens ressurser i forhold til etatens målsettinger. Selvsagt kan det da forekomme variasjoner i bruken av slike overføringer både over tid og fra område til område.

       Av de resultatrapporter vi får inn fra fengselsdirektørene, framgår det selvsagt at ressurssituasjonen er stram og krever nøye prioritering. Samtidig kan vi se at det foregår en mer og mer målrettet bruk av virkemidler inn i en soningsplan for den enkelte. Det er en ønsket utvikling og indikerer at målsettingen om å forebygge gjentakelseskriminalitet blir tatt på alvor. Vi vet at det også i Nordre fengselsdistrikt er stramme prioriteringer, men vi har ikke fått grunnlag for å tro at prioriteringene ikke skjer i samsvar med etatens målsettinger. Hvor mye fengselsdirektørene skal få til disposisjon for ulike faglige virkemidler til neste år, er som kjent en budsjettdiskusjon vi kommer tilbake til i løpet av høsten.

Tor Nymo (Sp) : Jeg takker statsråden for svaret og deler hennes vurdering av den totale situasjonen.

       Men KIFs hybelhus i Bodø opplevde i 1997 en kraftig nedgang i antall søknader om soning etter fengselsloven § 12. Denne utviklingen har også fortsatt i hele 1998. For øyeblikket mottar hybelhuset nesten ikke søknader fra noen anstalter, og de soningsdømte som søker, får avslag på grunn av økonomien. Effekten for hybelhuset i Bodø er at de siste månedene har de hatt et belegg på ca 50 %

       Når det gjelder sentrale målsettinger rundt et best mulig planlagt soningsforløp, er effekten at disse ikke nå lenger kan følges opp på grunn av økonomien. Det står faktisk i motstrid til det som statsråden gav uttrykk for, at man skal gi et tilbud ut fra en faglig vurdering. Her er det økonomien som styrer. Da er mitt spørsmål til justisministeren om hun ser at i dette konkrete tilfellet er det økonomien og ikke det faglige tilbudet som eksisterer, som er problemet.

Statsråd Aud-Inger Aure : Av resultatrapporteringen fra 31. desember 1997 fra fengselsdistriktene fremgår det at det i Nordre fengselsdistrikt ikke er noen innsatte som har fått avslag på søknad om § 12-soning med begrunnelse i manglende økonomi. Men direktøren sier også at behovet for § 12-soning kanskje er noe i overkant av hva resultatet viser, og at det blir foretatt en stram vurdering av hvilke innsatte som får innvilget sine søknader. Så det er kun fem i Nordre fengselsdistrikt som har fått avslag på sine søknader dette året, men 42 innsatte har fått sone straffen etter fengselsloven § 12.

       Begge tall er klart lavere enn i de øvrige fengselsdistriktene, men distriktet har også den laveste kapasitet, altså antall fengselsplasser, så tallene er ikke dramatisk lave. Det er det jeg kan si så langt.

       Steinar Bastesen (TF) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til justisministeren:

Statsråd Aud-Inger Aure : I 1996 ble det innkjøpt to nye Sea King redningshelikoptre for å styrke beredskapen generelt i Norge. Planen var at et av disse skulle utplasseres på Rygge i løpet av 1996. En nærmere utredning i Forsvarets overkommando viste imidlertid at det var nødvendig med begge helikoptrene for å opprettholde den eksisterende beredskap. Forsvaret konkluderte derfor med at det ikke kunne utplasseres ett redningshelikopter på Rygge i løpet av 1996. Dette ble meddelt justiskomiteen og forsvarskomiteen i brev av 27. november 1996.

       Redningshelikoptertjenesten er for tiden under vurdering på bakgrunn av NOU 1997:3 Om Redningshelikoptertjenesten. En bred høring er gjennomført. Justisdepartementet tar sikte på å legge saken fram for Stortinget høsten 1998. Et sentralt spørsmål i den utredningen er framtidig basemønster for redningshelikoptrene.

Steinar Bastesen (TF) : Jeg takker for svaret. Det er betryggende at Justisdepartementet vurderer sivil innleie av helikopter, men da burde de også innføre 15 minutters beredskap. I dag er det 1 times beredskap. For å si litt om Forsvaret og deres holdning til beredskap, så er Forsvaret ikke akkurat en etat som er beregnet på å berge folk, det er vel heller det motsatte som er tilfellet. Holdningen Forsvarsdepartementet har overfor beredskapen i nordområdene, der en har tatt bort Orion-flyet, vitner om akkurat det som jeg nettopp sa, jf. spørsmål 24 som Ivar Kristiansen skal fremme.

       Det er med bekymring jeg må konstatere at Forsvaret er inne i bildet fortsatt, og jeg har en mistanke om at en utprøving av kamphelikopteret Black Hawk skal prioriteres hvis det er Forsvaret som skal bestemme i dette bildet, og da er det for galt at de nødstilte skal være prøvekaniner.

       Under redningsaksjonen på Norne-feltet i fjor høst var selvfølgelig alt tilgjengelig materiell til stede. Dagen etter Norne-ulykken var ikke ett redningshelikopter tilgjengelig for operasjoner. Det er ingen problemer med å få verifisert det, for både Hovedredningssentralen Sør-Norge og Hovedredningssentralen Nord-Norge fører logg over avvik i beredskapen. Det er altså et faktum. Da er det på tide, som jeg sa i mitt forrige innlegg, at Justisdepartementet tar ansvar og forteller hvor skapet skal stå, og vurderer innleie av sivile helikoptre med 15 minutters beredskap, og ikke 1 times beredskap som i dag.

Statsråd Aud-Inger Aure : Jeg konstaterer at representanten Bastesen trekker Oslofjord-begrepet rimelig langt når han nå bruker erfaringer fra Norne-ulykken som eksempel på situasjonen.

       Jeg vil bare vise til at dette er en sak som Stortinget skal behandle. Vi regner med å legge den fram fra Justisdepartements side høsten 1998. Samarbeidet mellom departementene i denne saken - og i liknende saker - betyr overhodet ingen ansvarsfraskrivelse fra Justisdepartementets side når det gjelder dette. Jeg ser fram til å legge fram denne saken og til Stortingets behandling av saken.

       Kirsti Kolle Grøndahl hadde her gjeninntatt presidentplassen.

       Elsa Skarbøvik (KrF) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til justisministeren:

       « I dag er det slik at arveloven for stamhuset Jarlsberg i Tønsberg kommune kun sikrer mannlig arverekkefølge.

       Hvordan ser statsråden på en lovendring som sikrer en rekkefølge hvor også kvinner går inn i arverekken? »

Statsråd Aud-Inger Aure : Ved lov av 4. juli 1927 om stamhuset Rosendal og om forandring i arverettsreglene for stamhuset Jarlsberg ble det satt begrensninger som innebærer at stamhuset kun kan arves av « mannlige agnatiske medlemmer av den nuværende norske linje av slekten Wedel Jarlsberg ». Dersom det ikke skulle finnes slike arvinger, skal stamhuset tilfalle universitetet som fri eiendom på nærmere vilkår som Kongen bestemmer. Før vedtakelse av loven fra 1927 hadde også norske kvinner og kvinnelinjer av slekten Wedel Jarlsberg arverett, men da rangert etter mannlige arvinger i den tyske gren av slekten. Innskrenkningene i arverettsreglene ble foretatt for å hindre at stamhuset skulle gå over til en helt tysk gren av slekten. Arverettsreglene for stamhuset Jarlsberg er altså historisk begrunnet, og innebar før 1927 ikke en avskjæring av kvinner som arvinger til stamhuset.

       Justisdepartementet arbeider for tiden med utkast til lovendring i denne saken. Forslag til lovendring vil gå ut på at det skal bli en arverettslig likestilling mellom kvinner og menn i forhold til stamhuset Jarlsberg.

Elsa Skarbøvik (KrF) : Jeg takker justisministeren for svaret. Hun sier at arbeidet med å få til en lovendring er i gang. Det er jeg glad for å høre. Forslaget vil innebære en arverettslig likestilling, slik familien Wedel Jarlsberg lenge har ønsket. Gjennom mange år har vi arbeidet med å få fjernet kvinnediskriminerende bestemmelser fra lovene våre. Nå er altså tiden kommet til stamhuset Jarlsberg, hvor bare menn har arverett i dag.

       Jeg vil da spørre justisministeren: Når kan vi regne med at dette lovforslaget vil komme til Stortinget, når det ser så opplagt ut som det gjør?

Statsråd Aud-Inger Aure : Tidspunktet for framleggelsen av et slikt lovforslag vil bli enten i slutten av høstsesjonen eller tidlig i vårsesjonen 1999. Forslaget må utarbeides, og det må ut på høring før en odelstingsproposisjon kan fremmes. Dette tar nødvendigvis litt tid, men det kommer, og det skal gjennomgå den vanlige, betryggende saksbehandlingen.

Spørsmål 19

       Bendiks H Arnesen (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til samferdselsministeren:

       « En del mindre riks- og fylkesfergesamband sliter med for dårlige rutetilbud samtidig som offentlige tilskudd til drift av fergene og vedlikehold av fergeleiene er forholdsvis store.

       Vil samferdselsministeren gå inn for at midler som nyttes til slik drift og vedlikehold, kan omdisponeres til finansiering av fastlandsforbindelser der dette på sikt vil kunne gi offentlige besparelser? »

Statsråd Odd Einar Dørum : Tilskudd til riksvegferjedriften inngår som en del av vedlikeholdskapitlet på vegbudsjettet. Tilskuddet tildeles selskapene etter forhandlinger med vegsjefen i fylket. Om lag to tredjedeler av kostnadene til ferjedrift dekkes av billettinntekter. Det er bare to riksvegsamband som ikke inngår i tilskuddssystemet, det er Moss - Horten og Valestrandsfossen - Breistein.

       Når ferjeforbindelser vurderes avløst av faste samband, vurderes både samfunnsøkonomi og finansiering.

       Etablering av faste samband fører som regel til økte drifts- og vedlikeholdskostnader. Særlig for tunnelsamband kan disse kostnadene i noen tilfeller være så høye at de alene kan ligge på nivå med besparelser i subsidier. Kunnskap om slike forhold bør være en del av beslutningsgrunnlaget, men ikke et element i en finansieringsplan. I den samfunnsøkonomiske analysen inngår sparte ferjekostnader på nyttesiden og prosjektets vedlikeholdskostnader på kostnadssiden.

       Når det gjelder finansiering av nye prosjekter, er det i utgangspunktet to hovedkilder: statsbudsjettet og bompenger. I noen prosjekter er det også tatt i bruk andre finansieringsvirkemidler. Som hovedprinsipp legger jeg til grunn at staten går inn med midler for å sikre tilfredsstillende finansieringsplan dersom prosjektet etter en samlet vurdering er prioritert og bør gjennomføres. Jeg vil imidlertid være åpen for å se nærmere på alternative finansieringsløsninger for samferdselsprosjekter, dersom det er lokal oppslutning om dette.

Bendiks H Arnesen (A) : Jeg takker statsråden for svaret, som jeg synes var positivt.

       Tilfredsstillende samferdselstilbud er jo avgjørende for all virksomhet og bosetting. Ferjeavhengige distrikt er ofte de områdene i landet vårt som sliter med de dårligste samferdselstilbudene, og for disse områdene er ferjen en del av vegen. Ofte skaper det problemer at ferjen har dårlige rutetilbud, tidlig nattestenging og for dårlig kapasitet. Når ferjen ikke går, er jo en del av vegen borte.

       Jeg forstår det da slik at det er aktuelt å gå inn og se på for hvilke samband det kan være aktuelt å gjøre en endring for å sikre en rask realisering. Jeg spør da: Kan det bli aktuelt å forsere et slikt arbeid nettopp i de områdene av landet som for tiden har liten og kanskje dårlig anleggsvirksomhet, og hvor det med fordel bør bli mer aktivitet?

Statsråd Odd Einar Dørum : Jeg vil dele svaret i to.

       Jeg gjentar at der det er lokal vilje til det, vil jeg være innstilt på å se på utradisjonelle virkemidler. Et eksempel på det er f.eks viljen på Nordmøre til å gå inn med forhåndsbompenger på ferjesamband som ikke i seg selv berøres av nye, faste samband. Da er det altså en regional vilje til å tenke på en annen måte enn det som er vanlig, og det synes jeg er et positivt utgangspunkt.

       Så til den andre delen: Jeg deler den oppfatningen at det må være et mål også i den nåværende pressede økonomiske situasjonen å sikre samfunnsmessige investeringer. Det vil for en stor grad - for å si det klart - være avhengig av at vi får tilgang på kompetent arbeidskraft. I praksis betyr det, med det arbeidsmarkedet vi nå har i Norge, at det nordiske arbeidsmarkedet - ja gjerne EØS-arbeidsmarkedet i Nord-Europa - må fungere på anleggssiden. Det vil gi større rom enn det det kan se ut til å være nå, og jeg vil selvfølgelig bidra gjennom Regjeringens arbeid til å få fram slike løsninger.

       Elsa Skarbøvik (KrF) : Jeg vil stille følgende spørsmål til samferdselsministeren:

       « Trafikksikkerhet er et satsingsområde for Regjeringen. I den sammenheng er bygging av gang- og sykkelveier viktig. Det er også nødvendig å ta hensyn til jordvern i den forbindelse. Da må dimensjonering av gangveien og avstand mellom kjørevei/gangvei vurderes.

       Kan departementet vurdere en større fleksibilitet i veinormene slik for eksempel Våle kommune har ønsket i forbindelse med byggingen av gangvei langs Rv 35? »

Statsråd Odd Einar Dørum : Det er lagt opp til fleksibilitet ved bygging av veger og gang- og sykkelveger. Vegnormalene gir rom for lokale tilpasninger ved at man i stor grad gir anbefalinger framfor bastante minimumskrav.

       Rv 35 - eller Bispevegen - i Våle kommune karakteriseres som hovedveg gjennom spredt bebyggelse. Vegnormalene anbefaler i slike tilfeller at gang- og sykkelveger bygges med 2,5 - 3 meter dekkebredde og 0,25 meter skulderbredde på hver side, dvs. til sammen 3 - 3,5 meter vegbredde. Trafikkdeleren mellom bilvegen og gang- og sykkelvegen er videre anbefalt å være minst 3 meter bred, regnet fra vegkant til vegkant.

       Trafikkdeleren skal bl.a fungere som snølagringsplass og gi plass for skilt og skilttavler. Bredden på midtdeleren kan også være avgjørende for at små barn ikke løper ut i vegen. De anbefalte bredder vil bidra til at driften og vedlikeholdet av gang- og sykkelvegen kan utføres på en mest mulig rasjonell måte.

       Rv 35 er en del av hovedvegnettet og benyttes også som omkjøringsveg for E18.

       Siden denne vegen har relativt høyt fartsnivå, vil det av hensyn til sikkerheten og trygghetsfølelsen hos de gående og syklende være ønskelig med minst 3 meters atskillelse mellom riksvegen og gang- og sykkelvegen. Ikke minst vil trykkbølger fra tungtrafikk og sølesprut hovedsakelig kunne løses ved at det er en viss avstand til gående og syklende.

       I denne saken har det imidlertid vært ført forhandlinger med bl.a grunneiere og kommunen. Det er oppnådd enighet om å redusere avstanden til vegen fra 3 til 2,75 meter. Vegdirektoratet mener hensynet til trafikksikkerhet og brukervennlighet i dette tilfellet ikke bør reduseres ytterligere. Selv om jordvernet er viktig, mener jeg at dersom man ønsker gang- og sykkelveg på denne strekningen, bør Vegvesenets anbefalinger følges, slik at man får en funksjonell og sikker løsning.

       La meg avslutte med å peke på at forhandlingene i denne saken viser at vegnormalene kan praktiseres med fleksibilitet og gi rom for lokale løsninger.

Elsa Skarbøvik (KrF) : Jeg takker for svaret.

       Det er riktig at det er vist en viss fleksibilitet akkurat på denne konkrete veien, men 25 cm oppleves jo ikke som veldig mye. Man opplever veldig sterkt ute i kommunene at denne tremeteren står ganske fast, at praktiseringen er svært restriktiv, og at man må bruke mye tid og planer på å nå fram.

       Jeg vil spørre om man ikke kunne se mer på f.eks. Danmark, hvor dette praktiseres mye mer lempelig, hvor det er enklere standard, og hvor arealpolitikken også trekkes inn ved å legge vekt på å sikre dyrkbare arealer.

       Det er mange forskjellige lokale forhold her. Jeg er enig i at trafikksikkerhet selvfølgelig er viktig, men det er mange lokale forhold som tilsier at man også må ta mer hensyn til jordvern, og at det går an å få til enklere løsninger.

       Jeg vil spørre om man kan vurdere dette.

Statsråd Odd Einar Dørum : Jeg er naturligvis alltid åpen for å lære hvordan man kan gjøre ting bedre. Men når det nok er en større grad av rigiditet i et land som Norge enn det er i Danmark, tror jeg man lett kan skjønne det med bakgrunn i topografien og det forskjellige utgangspunkt de to land har.

       Når det gjelder de av oss som i tidligere deler av våre politiske liv har slåss for alle mulige og umulige avkjørsler på svingete riksveger, kan jeg si at jeg ikke har vært uten en viss sympati for motparten når en har prøvd å holde igjen. Etter at jeg har blitt statsråd, har jeg også sett det slik at vi i større grad må ha noe som gir vegmyndighetene en sjanse til å holde igjen. Men jeg skal gå inn i situasjonen og gjerne ta med meg andre erfaringer, for - som sagt - er det noe å lære, skal vi gjøre det.

       Ola Røtvei (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til samferdselsministeren:

Statsråd Odd Einar Dørum : Samferdselsdepartementet arbeider med en bompengeproposisjon om ny Rv 35 Lunner-Gardermoen. Det foreligger nå endelig planavklaring for alle delparseller, med ett mindre unntak. Det har vært nødvendig å gå gjennom kostnadsoverslaget på nytt. Departementets gjennomgang av det foreliggende materialet og Regjeringens behandling av det er foreløpig ikke avsluttet.

       Jeg kan imidlertid forsikre om at Samferdselsdepartementet vil legge fram en bompengeproposisjon om saken så snart som mulig, og at dette trolig vil skje i løpet av sommeren 1998.

Ola Røtvei (A) : Jeg takker statsråden for svaret.

       En av forutsetningene for bygging av ny hovedflyplass for Oslo-området var at den også skulle gi regionale virkninger for omkringliggende kommuner. I denne sammenheng har dette prosjektet stor betydning for bl.a. Gran kommune, og det er nettopp nå næringsetableringene skjer i tilknytning til åpningen av hovedflyplassen.

       Rv 35 er i tillegg atkomstveien til Gardermoen fra vest, og situasjonen er den at denne veien kan avlaste bl.a. Oslo og Groruddalen for trafikken til og fra vest.

       Tilleggsspørsmålet mitt lyder som følger: Ligger det en betydelig kostnadsøkning på dette prosjektet i det svaret som statsråden nå gav?

Statsråd Odd Einar Dørum : Det ligger etter min vurdering ikke en slik kostnadsøkning at vi ikke kan fremme saken, men med de kravene Stortinget - senest under behandlingen av saken om Nordhordlandsbrua - har presisert overfor departementet, påligger det oss et ansvar å gjennomgå alle prosjekter. Det må vi også gjøre i en situasjon hvor vi har et sterkt press på enhetsprisen i anleggsbransjen. Det er det som presser saken, og intet annet. Men jeg regner med, som jeg har sagt i mitt hovedsvar, at vi skal få fram saken så snart det er faglig og saksbehandlingsmessig forsvarlig. Jeg regner da med å legge den fram i løpet av denne sommeren.

Spørsmål 22

       Liv Marit Moland (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kirke-, undervisnings- og forskningsminister Jon Lilletun:

       « En lærer ansatt ved en skole i Arendal har planer om å hente 100 østeuropeiske kvinner til en campingplass på Sørlandet for å vise dem fram mot betaling for mulige norske ektemenn.

       Synes statsråden at en slik virksomhet viser et verdisyn som er forenlig med oppgaven å undervise og oppdra barn, og hvilke muligheter har statsråden til å hindre slik virksomhet? »

Statsråd Jon Lilletun : Eg kjenner ikkje denne saka, så eg kan berre uttale meg generelt.

       Sjølvsagt meiner eg at ei slik verksemd er i strid med det generelle verdisynet i samfunnet og dei ideala som ligg til grunn for grunnskuleopplæringa. Eg har likevel ikkje nokon lovheimel til å hindre ei slik verksemd. Det er skuleeigaren som vurderer spørsmål om eventuelle reaksjonar mot sine arbeidstakarar. Det er politiet som vurderer eventuelle brot på straffelova.

       Eg har fått opplyst frå Justisdepartementet at Noreg har visumfritaksavtale med dei fleste sentrale landa i Aust-Europa, og då har borgarane høve til å kome på vanleg turistbesøk i inntil tre månader.

Liv Marit Moland (A) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Jeg hadde et sterkt ønske om å fokusere på akkurat denne saken fordi den kolliderer så totalt med mitt verdisyn, spesielt når det gjelder likestilling. Saken er spesielt viktig fordi denne læreren underviser barn i ungdomsskolen, ungdommer som er i en periode av livet da de er lett påvirkelige og formes som mennesker. Læreren spiller en viktig rolle og er på mange måter foreldrenes stedfortreder.

       Kan vi kreve - og i tilfelle bør vi kreve - visse etiske retningslinjer og verdinormer for offentlig ansatte som underviser og oppdrar barn?

Statsråd Jon Lilletun : Det er opplagt at den generelle delen av læreplanen og Læreplanverket for Reform 97, og eg meiner òg formålsparagrafen for grunnskulen, klart definerer kva for menneskesyn og verdiar den norske skulen skal byggje på. Då er det klart at det som eventuelt kan oppfattast som koplingsverksemd, vil stri mot eit slikt verdisyn. Læraren er gjennom dette læreplanverket pålagd klare forpliktingar. Men samstundes er det umogleg å gå inn i denne konkrete saka utan å vite meir om korleis dette eventuelt skal skje.

       Petter Løvik (H) : Eg tillèt meg å stille følgjande spørsmål til kyrkje-, utdannings- og forskingsministeren:

       « AF-streiken gjer det umuleg å gjennomføre eksamen ved ei rekkje vidaregåande skular. Dette rammar først og fremst privatistane, som ikkje har standpunktkarakterar å falle tilbake på. Mange av disse privatistane vil kunne tape eit heilt år på grunn av streiken.

       Vil statsråden ta initiativ til å få arrangert ekstra eksamen for dei privatistane det gjeld? »

Statsråd Jon Lilletun : Den pågåande AF-streiken går ut over eksamensavviklinga ved fleire av dei 31 vidaregåande skulane som det så langt gjeld. Det er rett, som representanten Løvik seier, at streiken vil ramme privatistane sterkare enn elevane, sidan privatistane ikkje har standpunktkarakterar å falle tilbake på. Departementet sende før pinse ut melding om korleis saka kan ordnast for elevane.

       Så langt eg er orientert, gjekk sentralgjeven eksamen for privatistar dei to fyrste streikedagane som planlagt i alle fylkeskommunar, med unntak av Møre og Romsdal. Der vart om lag 50 privatistar hindra. I går vart 16 privatistar ramma i Møre og Romsdal og ei handfull privatistar andre stader i landet. I alt omfattar dette eksamen i om lag 20 ulike fag.

       Eg kan her kome med ei tilleggsopplysning: I dag har fylkesrådmannen i Møre og Romsdal brukt helikopter for å kunne avvikle eksamen ved fleire skular enn ved skulen på staden der administrasjonen ligg - eit eksempel på ein kreativ måte å hjelpe unge menneske på utan å gå på tvers av lovverket.

       Det er fylkeskommunane som er ansvarlege for eksamensgjennomføringa, og som er arbeidsgjevar for dei som er i streik. Eg har allereie oppfordra fylkeskommunane til å setje i verk alle lovlege tiltak for å redusere konsekvensane for privatistane. Dersom vi saman skal lukkast i å hjelpe privatistane, må fylkeskommunane på si side gjere alt dei kan innanfor lovas rammer for at planlagde eksamenar vert gjennomførte.

       Eg for min del vil gjere det som frå vår side er mogleg. Det vi m.a. må vurdere, er om Eksamenssekretariatet maktar å få fram alternative eksamensoppgåver til bruk så snart streiken er over, og om vi kan avvike frå dei prosedyrar og fristar som gjeld opptak til høgare utdanning. Eg må streke under at eg ikkje har dei konkrete svara på dette i dag. Det eg derimot kan seie, er at Eksamenssekretariatet ikkje maktar å få fram nye oppgåvesett til alle dei over 100 eksamensfaga det etter planen skal avviklast eksamen i dei næraste dagane. Det er derfor naudsynt at fylkeskommunane gjer det som er mogleg for at privatistane kan få avlagt eksamen i dagane framover. Eg fylgjer elles utviklinga frå dag til dag.

Petter Løvik (H) : Eg vil takke statsråden for svaret.

       Det er rett at det er fylkeskommunen som er ansvarleg for eksamensgjennomføringa, og eg er glad for at statsråden har oppmoda dei om å sette i verk alle lovlege tiltak for å redusere konsekvensane i dagane framover - med eller utan helikopter.

       Likevel er eg litt skuffa over at statsråden ikkje kan garantere ekstra eksamen for dei privatistane som no blir hardt ramma. Det har svært store konsekvensar for mange av desse, som vil stå utan ein eksamen etter eit år med til dels hardt arbeid. Kva tid vil statsråden kunne gi ei klar melding om om desse får eksamen? Det er trass i alt betre å få eit svar enn ikkje å få noko. Vil statsråden, slik eg etterlyste i spørsmålet mitt, ta eit klart initiativ slik at alle desse kan føle at dei får ein garantert rett til ein eksamen i løpet av sommaren?

Statsråd Jon Lilletun : Initiativ er alt teke, som eg sa i det fyrste svaret mitt. Og situasjonen vert vurdert heile tida.

       Klarer ein å gjennomføre eksamen i fylkeskommunane så godt som ein fram til i dag har gjort, er sjansane store for at vi skal kunne klare å hjelpe alle, dersom streiken ikkje varer for lenge. Men grunnen til at eg ikkje kan stå her og garantere, er jo at det ikkje er statsråden som bestemmer kor lenge streiken skal vare. Og ut frå det ville det vere meiningslaust av meg å gje ein garanti. Men det eg kan garantere, er at alt som står i vår makt, skal gjerast for at flest mogleg skal verte hjelpte - likeins med å leggje inntaket til rette. I samarbeid med høgskulane og universiteta vil vi strekkje oss så langt det er mogleg for at ikkje konsekvensane skal verte for store for mange som til og med har lånt mykje pengar for å kome dit dei er i dag.

Spørsmål 24

       Ivar Kristiansen (H) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til forsvarsministeren:

       « Forsvarssjefen har besluttet å nedlegge redningsberedskapen ved 333 skvadronen på Andøya. Dette skjer i en periode hvor det er et sterkt behov for å øke rednings- og overvåkningsberedskapen i Norskehavet og Barentshavet.

       Betyr forsvarssjefens beslutning at Forsvaret stiller spørsmål ved om Orion- skvadronen i fremtiden skal inngå som del av redningsberedskapen, og hva vil statsråden gjøre for å hindre at redningsberedskapen ved 333 skvadronen på Andøya nedlegges? »

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll : Redningsberedskapen ved 333 skvadronen på Andøya har vært pålagt av forsvarssjefen som en sikkerhet for personellet på redningshelikoptre og Orion-fly under operasjoner over havet. En konsekvens av denne beredskapen er at også Orion-fly har vært en ressurs som har kunnet bistå Hovedredningssentralen ved eventuelle ulykker, men beredskapen er ikke forankret i formelle avtaler med sivile myndigheter.

       Som en følge av personellsituasjonen ved 333 skvadronen og forestående oppdatering av skvadronens fire P-3C Orion-fly, har forsvarssjefen med virkning fra 1. juni i år funnet det nødvendig å frafalle beredskapskravet for gjenværende del av 1998. Slik situasjonen har vært, har kravet til en redningsberedskap lagt beslag på mye av arbeidstiden til personellet ved 333 skvadronen. Den anstrengte personellsituasjonen, forsterket av forhold i forbindelse med oppdatering av flyene, medfører store praktiske problemer med å opprettholde beredskapen sammen med vanlig operativ virksomhet. En positiv følge av at redningsberedskapen bortfaller, vil være at det frigjøres ressurser til slik operativ virksomhet, noe som betyr at overvåkingskapasiteten faktisk kan styrkes.

       Den viktigste ressursen for redningsformål er redningshelikoptrene våre. Redningshelikoptrene har langt kortere reaksjonstid enn det ene Orion-flyet, som har vært pålagt tre og fire timers redningsberedskap, henholdsvis innenfor og utenfor arbeidstid. Fly vil imidlertid kunne spille en viktig rolle under ulykker langt til havs og i situasjoner hvor det er viktig å avsøke store områder eller koordinere flere ressurser. På kort sikt er det derfor gitt pålegg til Forsvarskommando Nord-Norge om å sikre at man kan ha operative fly og besetninger tilgjengelig for innsats i norske nærområder innen rimelig tid, dvs. at redningsberedskapen kan innføres for et kortere tidsrom dersom spesielle forhold tilsier det.

       Jeg kan forsikre at forsvarssjefen, på samme måte som meg selv, er opptatt både av sikkerheten i havområdene utenfor Nord-Norge generelt og av sikkerheten til Forsvarets personell spesielt. Det er en målsetting å gjenopprette beredskapen ved 333 skvadronen så snart som mulig. Med tanke på 1999 skal det i Forsvaret gjennomføres grundige vurderinger av kravene til redningsberedskap på Andøya. Hensynet til redningshelikoptrenes og Orion-flyenes sikkerhet og dessuten behovet for hurtig utrykning vil stå sentralt i disse vurderingene. Viktige forhold som også vil bli vurdert, er personellsituasjonen ved 333 skvadronen på kort og midlere sikt samt Hovedredningssentralens egen vurdering av redningsberedskapens verdi.

Ivar Kristiansen (H) : Jeg takker statsråden for svaret, som jeg oppfattet som positivt i den forstand at han uttalte at det er en målsetting å gjenopprette beredskapen så snart som mulig. Har jeg misoppfattet det, ber jeg om å bli korrigert.

       Jeg går ut fra at statsråden deler min oppfatning av at beredskapen - slik den fungerer i dag - nødvendigvis vil bli svekket, for det er ingen tvil om at Sea King-en ikke har den rekkevidde og ikke vil kunne utføre de tjenestene og operasjonene ute i Barentshavet og over lange avstander i Norskehavet som dem Orion vil være i stand til å påta seg. Jeg går også ut fra at statsråden tar initiativ til å rette på det som personellsituasjonen skulle tilsi, slik at Andøya kan forbli den hovedstasjonen den er ment å skulle være. I denne sammenhengen går jeg også ut fra at man kan se noen år fremover når det gjelder Orion-flåten og hvordan den skal utøve sine tjenester. Det er et sterkt behov for å beholde en sikkerhetsmessig beredskap som er tilfredsstillende.

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll : Jeg er enig med representanten Ivar Kristiansen i at beredskapen på Andøya har vært viktig og en ekstra trygghet opp gjennom årene, selv om den ikke har vært formalisert gjennom avtaler med det sivile samfunn. Jeg er også innforstått med ønsket om at denne beredskapen skal gjenopprettes snarest mulig.

       Gjennom de utredningene og vurderingene jeg refererte til i mitt første svar, vil vi forhåpentligvis få de nødvendige svar for å kunne trekke endelige konklusjoner. Jeg er meget opptatt av personellsituasjonen både på Andøya og i Forsvaret, spesielt i Luftforsvaret. Jeg håper at det vi opplever i dag når det gjelder ressurser både på personellsiden og på økonomisk side, ikke skal være til hinder for en nødvendig og tilfredsstillende beredskap i årene fremover.

Spørsmål 25

       Gunn Karin Gjul (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til helseministeren:

       « Det offentlige sparer millionbeløp ved at spesialister flyttes fra RiT til Ørland Medisinske Senter, og dermed nærmere pasientene. På grunn av regelverket taper fylkeskommunen penger, til tross for lavere reisekostnader.

       Vil helseministeren ta initiativ til å endre regelverket slik at det stimulerer fylkeskommunene til desentralisering av spesialisthelsetjenester og dermed besparelser i de offentlige utgifter? »

Statsråd Dagfinn Høybråten : La meg understreke at det er fylkeskommunens ansvar å gi befolkningen det nødvendige tilbud av spesialisthelsetjenester av forsvarlig kvalitet. Jeg kan ikke se at regelverket, i det konkrete tilfellet som representanten Gjul viser til, er til hinder for at fylkeskommunen skal kunne gjøre det.

       Det er opp til fylkeskommunen å avgjøre om tilbudet ved Ørland Medisinske Senter skal opprettholdes eller ikke. De statlige rammebetingelser vil være de samme uavhengig av fylkeskommunens beslutning.

       Takstrefusjonene for polikliniske pasienter utbetales uavhengig av om pasientene behandles ved Regionsykehuset i Trondheim, Orkdal Sanitetsforenings Sjukehus eller Ørland Medisinske Senter.

       Reiseutgifter til syketransport i forbindelse med pasientbehandling dekkes i dag av folketrygden og ikke av fylkeskommunen. Og det er riktig som representanten påpeker, at det offentlige sparer reiseutgifter for pasienten når behandlingen foretas nærmere pasientens hjemsted. Folketrygden refunderer også fylkeskommunens utlegg i forbindelse med at spesialistene reiser til Ørlandet, under ordningen med skyssdekning for helsepersonell. Fylkeskommunens økonomiske ansvar er derfor knyttet opp mot selve pasientbehandlingen.

       Tidligere regjeringer har flere ganger foreslått at ansvaret for syketransporttjenesten bør overføres til fylkeskommunene. Departementet begrunnet forslaget bl.a med at statlige myndigheter ikke har god nok mulighet til å samordne ulike offentlige transporter og helsetjenestetilbudet lokalt. Å legge det økonomiske ansvaret for syketransporttjenesten til det forvaltningsnivå som har ansvaret for planlegging, utbygging og drift av helsetjenestene, gir et vesentlig incitament for en mer rasjonell utnyttelse av ressursene. Flertallet i sosialkomiteen gikk imidlertid imot dette forslaget både ved behandlingen av Ot.prp.nr.39 (1991-1992) og St.meld.nr.50 (1993-1994).

Gunn Karin Gjul (A) : Jeg takker statsråden for svaret, men er litt skuffet over at statsråden ikke vil gå inn i problemstillingen som er reist. Ørland-prosjektet ble startet allerede i 1990, og på det tidspunktet var det fylkeskommunen som hadde ansvaret for reiseutgiftene, og prosjektet medførte da en gevinst både for Rikstrygdeverket og fylkeskommunen. I 1996 ble reiseutgiftene overført til Rikstrygdeverket. Det har resultert i at fylkeskommunen har ekstrakostnader på rundt 300.000 kr ved å sende spesialister til Ørlandet, mens Rikstrygdeverket derimot har en gevinst på ca 2 mill. kr. I tillegg er det besparelser på tapt arbeidsfortjeneste for pasientene, som slipper å reise. Jeg vil også få understreke at dette prosjektet har positive effekter for mennesker som slipper store reisebyrder på grunn av sin sykdom.

       Jeg vil stille statsråden et oppfølgingsspørsmål: Vil han se nærmere på de problemstillingene som er reist, at det faktisk bidrar til økte kostnader for fylkeskommunen?

Statsråd Dagfinn Høybråten : For å kunne gå dypere inn i problemstillingen representanten Gjul reiser, måtte jeg nok analysere det regnestykket nærmere. Jeg har i mitt svar tillatt meg å peke på at den risikoen som fylkeskommunen har, er knyttet til selve pasientbehandlingen, og at takstrefusjonene for pasienter utbetales uavhengig av hvor behandlingen skjer - enten det skjer ved sykehusene eller ved dette medisinske senteret.

       Spørsmålet om samordning av ansvaret for reiseutgifter mellom fylkeskommunen og trygden er et stort spørsmål. Jeg vil mene at det er et for stort spørsmål å behandle i et spørretimesvar. Jeg har derfor vist til at Stortinget har behandlet det ved to tidligere anledninger på 1990-tallet og kommet til den konklusjon at det skal forbli et ansvar for trygden å dekke pasientreiseutgifter, og det vil nok jeg forholde meg til i denne sammenheng.

Gunn Karin Gjul (A) : Jeg vil takke statsråden for svaret, og er glad for at han i hvert fall vil gå inn og analysere litt nærmere kostnadsfordelingene i denne sammenhengen. Det som i hvert fall er viktig, er at vi får et godt tilbud til pasientene, og at vi får et mest mulig desentralisert helsetilbud. Erfaringene fra Ørland-prosjektet viser jo at det er kostnadsbesparende, men ikke minst at det er store fordeler for den befolkningen som drar nytte av dette prosjektet.

       Jeg har bare et kort oppfølgingsspørsmål til statsråden: Kan han tenke seg å gå nærmere inn og se på prosjektet og eventuelt anbefale at andre regioner og fylkeskommuner går inn på et desentralisert spesialisthelsetjenestetilbud?

Statsråd Dagfinn Høybråten : Det er absolutt interessant fra departementets side å se på erfaringene med slike prosjekter. Uten at jeg har gjort meg kjent med Ørland-prosjektet spesielt, vil jeg si at den type erfaringer er det viktig at også kommer nasjonale myndigheter til kunnskap.

       Når det gjelder spørsmålet som er reist mer generelt, vil jeg i tillegg til det jeg sa i mitt forrige svar, også vise til at Stortinget i forbindelse med pasientrettighetsloven skal ta stilling til spørsmålet om hvordan reiseutgifter skal dekkes i forbindelse med fritt sykehusvalg, og da vil det bli en ny anledning for Stortinget til å vurdere de spørsmål representanten Gjul har reist.

       Jan Johnsen (H) : Jeg har følgende spørsmål til helseministeren:

       « En lege i Sola er ved kongelig resolusjon av 8. mai 1998 utelukket av Sosial- og helsedepartementet til å praktisere for trygdens regning i ett år. Grunnlaget for utelukkelsen er en dom i Jæren herredsrett av 19. mars 1998. Dommen er påanket.

       Kan helseministeren se på muligheten av å utsette iverksetting av vedtaket til rettskraftig dom foreligger? »

Statsråd Dagfinn Høybråten : I perioden 1. juli 1994 - 31. desember 1996 gjennomførte trygdemyndighetene det landsomfattende prosjektet « Aksjon Riktig Takstbruk ». Bakgrunnen for dette prosjektet var at Stortinget i 1990 besluttet at det skulle utvikles et system for elektronisk behandling og kontroll av legeregninger som følge av den sterke veksten i trygdens utgifter til legehjelp.

       Som ledd i etableringen av det nye kontrollsystemet ble Rikstrygdeverket og Den norske lægeforening enige om å opprette partssammensatte praksisutvalg, som gir råd ved tvister mellom trygden og legen om takstbruk m.v.

       I forbindelse med kontroll av den aktuelle legens legeregninger for februar 1995 fant Sola trygdekontor at legen sendte regninger for påfallende mange prøver. På bakgrunn av Praksisutvalgets tilråding fattet fylkestrygdekontoret vedtak om at legen skulle tilbakebetale 3.104.586 kr for overforbruk av laboratorietakster i perioden 6. november 1992 - 1. februar 1996.

       En ny kontroll av legens oppgjør viste at han fortsatt hadde et overforbruk av laboratorietakster. På bakgrunn av ny tilråding fra Praksisutvalget fattet fylkestrygdekontoret den 18. juni 1996 vedtak om at legen skulle tilbakebetale vel 109.000 kr for urettmessig utbetalt trygderefusjon i februar og mars 1996. På denne bakgrunn bestemte Sosial- og helsedepartementet at legen skulle utelukkes fra retten til å praktisere for trygdens regning i ett år. Legen påklaget departementets vedtak og bad om at klagen ble gitt oppsettende virkning. Dette ble avslått av departementet.

       Rikstrygdeverket brakte saken inn for domstolene med krav om dom for tilbakebetalingskravet. Legen gikk til motsøksmål med påstand om at Sosial- og helsedepartementets vedtak om å utelukke ham fra å praktisere for trygdens regning skulle kjennes ugyldig. Samtidig ble det anmodet om at domstolen ved en midlertidig forføyning skulle bestemme at departementets utelukkelsesvedtak ikke skulle iverksettes før det forelå dom i herredsretten.

       Ved en begjæring om midlertidig forføyning ville retten måtte ta stilling til de samme spørsmålene som i hovedsaken, men behandlingen ville ikke være så grundig. For å unngå dette besluttet departementet å stille klagebehandlingen i bero inntil det forelå dom i saken.

       Jæren herredsrett har avsagt dom i saken den 19. mars 1998. En enstemmig rett gav Rikstrygdeverket medhold i tilbakesøkingskravet. Samtidig fant retten at departementets utelukkelsesvedtak var gyldig.

       Ved kongelig resolusjon av 8. mai 1998 ble det besluttet at legens klage over departementets vedtak ikke skal tas til følge. Rikstrygdeverket har bestemt at utelukkelsesvedtaket skal iverksettes fra 1. august 1998.

       Jeg viser til at samtlige medisinsk sakkyndige i denne saken har slått fast at legen har gjort seg skyldig i et betydelig misbruk av trygdens takstsystem. Dette innebærer at legen tar prøver som det ikke er medisinsk grunnlag for, og på denne måten påfører trygden unødvendige utgifter.

       Legen har overfor pressen gitt uttrykk for at han vil fortsette som før « uten å gå på akkord med sin faglige overbevisning ». Ifølge trygdekontoret viser en kontroll av legens regninger for mai 1998 at han fremdeles tar et stort antall laboratorieprøver ved hver konsultasjon. Dette bekrefter opplysningene i pressen om at han vil videreføre sin praksis som før.

       Jeg finner på denne bakgrunn ikke grunnlag for å gå inn for at iverksetting av utelukkelsesvedtaket utsettes til det foreligger rettskraftig dom i saken.

Jan Johnsen (H) : Jeg takker for svaret, men er selvfølgelig ikke fornøyd med det.

       Jeg hørte ministerens gjennomgang av saken - jeg skal ikke gå inn på den. Jeg konsentrerer meg om at i det samfunnet som vi lever i, bør det være en absolutt sikkerhet for at før vi straffes, har vi en rettskraftig dom. Ingenting av det som ministeren stod her og foredrog, er ennå rettskraftig. Denne dommen er anket, og dermed er ingenting av dette rettskraftig.

       Vedtaket innebærer også at trygden ikke plikter å yte stønad på grunnlag av erklæring fra legen. Dette gjelder bl.a sykemeldingsattest, rekvisisjon av legemidler, blå resept. I realiteten fratar den kongelige resolusjonen legen retten til å drive vanlig legepraksis videre. Vedkommende har faktisk ikke anledning til å skrive ut sykemelding og heller ikke blå resept. Jeg synes alvorlig talt at dette går langt over streken, og håper ministeren kan være mer positiv enn det han var i sitt første svar.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Det er nok ikke ministeren som går over streken i denne saken. Det er dokumentert i alle fagkyndige instanser at vi her står overfor et misbruk av trygdesystemet. Folketrygdloven har en bestemmelse i § 25-6 som sier at en lege som gjør det, kan fratas retten til å praktisere for trygdens regning. Vi anser det godtgjort at det er tilfellet i denne sak.

       Utgangspunktet er at virkningen av et forvaltningsvedtak inntrer fra det tidspunktet vedtaket er truffet og meddelt vedkommende part. Vedtaket vil da straks kunne gjennomføres. Forvaltningsloven § 42 fastsetter at klage over vedtaket eller søksmål om dets gyldighet ikke er til hinder for gjennomføringen med mindre departementet bestemmer det. En eventuell utsettelse beror på skjønn, og slik utsettelse gis bare unntaksvis. I den foreliggende sak har som nevnt samtlige medisinsk sakkyndige slått fast at legen har gjort seg skyldig i et betydelig misbruk av takstsystemet. Jeg er fortsatt av den oppfatning at det ikke er grunnlag for å avvente dom i saken, og det er også regjeringsadvokatens syn.

Jan Johnsen (H) : Jeg takker igjen for svaret og redegjørelsen, men er fortsatt ikke fornøyd med svaret.

       Nå sier ministeren at dette er også regjeringsadvokaten enig i. Men det kan jo ikke være slik at vi har regjeringsadvokat og departement til å avgjøre rettstvister. Det har vi et rettsapparat til å gjøre, og jeg synes vi skal forholde oss til det. Jeg synes alvorlig talt at dette går rett inn i Verdikommisjonen. Vi springer rundt i denne verden og snakker om verdier, her er vi inne på kjernen av verdiene.

       Jeg har et direkte spørsmål helt til slutt til statsråden. Nå er det slik at statsråden har foredratt saken. Statsråd Høybråten er også den person som har saksøkt vedkommende lege i den pågående sak, og krevd penger tilbake. Føler statsråden at han muligens er inhabil i denne saken?

Statsråd Dagfinn Høybråten : Til det siste spørsmålet fra spørreren kan jeg opplyse at det har statsråden vurdert. På basis av at alle de sentrale vedtak i saken er fattet før jeg tiltrådte som trygdedirektør, er jeg av den oppfatning at så ikke er tilfellet.

       Når det gjelder saken for øvrig, forholdet til Verdikommisjonen osv., må jeg bare si at det er avgjørende for hele det systemet vi har i folketrygden, som er bygd på tillit mellom den enkelte lege og det offentlige, og som gir legene store fullmakter, at det også er aktiv kontroll med hvordan dette utøves. I tilfeller hvor det er åpenbart at regelverket har vært brukt i strid med det som er ment, og det foreligger et misbruk, mener jeg det ville være en klar forsømmelse hvis man ikke på grunnlag av forvaltningsvedtak reagerte. Det er det vi har gjort i dette tilfellet, og der mener jeg at vi er på trygg grunn.

       Hallgeir H Langeland (SV) : Eg vil gjerne stilla følgjande spørsmål til helseministeren:

       « I Tyskland har miljøvernministeren fått betydelig kritikk for blant annet manglende sikkerhet ved transport av radioaktivt materiale. Miljøbevegelsen har altså fått rett i sine anklager. Flere som har vært involvert i transporten, har blant annet vært utsatt for strålingsdoser langt utover det tillatte.

       Hvordan er sikkerhetsrutinene ved transport av materiale med radioaktivitet/atomsubstans i Norge, og kan statsråden garantere for at det ikke er miljørisiko eller annen sikkerhetsrisiko knyttet til transporten? »

Statsråd Dagfinn Høybråten : Transport av radioaktivt materiale følger forskrift om transport av farlig gods på vei og jernbane som bygger på de gjeldende internasjonale avtaler og reglementer om slike transporter. Forskriften integrerer den til enhver tid gjeldende utgave av den europeiske avtale om internasjonal veitransport av farlig gods, inngått i Genève den 30. september 1957, og den til enhver tid gjeldende utgave av det internasjonale reglement for transport av farlig gods på jernbane som inngår som vedlegg i konvensjonen om internasjonal jernbanetransport. Tilsvarende er det for sjø- og lufttransport fastsatt internasjonale reguleringer som Norge forholder seg til.

       I Norge er det Institutt for energiteknikk som foretar transporter av radioaktivt materiale og brukte brenselsstaver. Når det gjelder dette instituttets transporter av slikt materiale, foregår transportene til og fra utlandet i beholdere av såkalt type B som er beregnet for store mengder radioaktivt materiale. Kontaminering og doserater kontrolleres før avgang. Av hensyn til fysisk beskyttelse følges transportene av personell fra Institutt for energiteknikk. Dette personellet har med seg måleutstyr. Mengdene er som regel forholdsvis små, typisk rundt en kilo med uran/plutonium.

       Mellom instituttets anlegg i Halden og på Kjeller foregår transportene med den såkalte Kjellerflasken, en beholder som i sin tid ble godkjent som en beholder av type B, men som imidlertid nå tilfredsstiller kravene til en beholder av type A. Det begrenser tillatt innhold av radioaktivitet en god del, og svært ofte har Institutt for energiteknikk behov for å transportere større mengder aktivitet enn denne begrensningen. Det søkes da om tillatelse til å transportere under « særordning » med kompletterende sikkerhetstiltak. Disse tiltakene utgjøres av følgebil med kompetent personell. Tillatelse til transport under særordning innvilges av Statens strålevern, som er vedkommende fagmyndighet for transport av radioaktivt materiale i Norge. Kontroll av strålingsnivåer og overflatekontaminering er obligatorisk foran enhver transport av radioaktivt materiale. Funnene har alltid vært godt under gjeldende grenseverdier. Transportene i Norge skjer i samsvar med kravene i de tidligere nevnte internasjonale standardene for transport, som det norske regelverket bygger på.

       Statens strålevern anser det på denne bakgrunn ikke sannsynlig at transportene i Norge kan medføre noen miljø- eller sikkerhetsrisiko. Jeg forholder meg til dette.

Hallgeir H Langeland (SV) : Eg tolkar statsråden dit at han er nøgd med og garanterer for den tryggleiken som me har ved transport i Noreg. I Tyskland følgjer ein det same reglementet og dei same avtalene som ein gjer her i Noreg, men likevel vart det altså avdekt at rutinane ikkje var gode nok. Den faren kan me vel òg ha i Noreg.

       Eg vil spørja statsråden om han har tenkt å gjera noko spesielt for å forsikra seg om at den garantien som han no gjev, gjeld.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg gjentar det jeg sa, at Statens strålevern, på bakgrunn av de opplysninger jeg gav i svaret, ikke anser det sannsynlig at transporten i Norge kan medføre noen miljø- eller sikkerhetsrisiko.

       Når spørsmålet reises, synes jeg det er naturlig at det tas et initiativ fra departementet overfor Strålevernet, hvor vi ber om at man gjennomgår rutinene for å forsikre seg om at de ikke bare fungerer godt på papiret, men at de også i praksis følges til punkt og prikke. Ut fra de opplysninger jeg har, er det ingen sannsynlighet for at så ikke skjer, men ut fra et føre var-prinsipp mener jeg det er en betryggende konklusjon på dette spørsmålet.

Hallgeir H Langeland (SV) : Eg har berre lyst til å takka for svaret som eg har fått, og seia at eg er tilfreds med det. Eg er òg tilfreds med at helseministeren nå ser nøye på saka og syter for at eventuelle problem med oppfølginga blir sjekka, slik at rutinane eventuelt blir retta opp.

       Eg takkar for eit positivt svar frå helseministeren.

Spørsmål 34

       Fra representanten Øyvind Vaksdal til miljøvernministeren:

       « Gjennom presseoppslag de siste dager har vi fått signaler om at OSPAR-møtet i juli 1998 vil vedta at alle plattformer i Nordsjøen som ikke er i bruk, skal fjernes og bringes til land, for opphogging eller gjenbruk, dersom det finnes teknologi til å utføre dette. Dette er ikke i overensstemmelse med den etablerte norske holdningen på området

       Vil miljøvernministeren bekrefte at Regjeringen ikke legger opp til en endret politikk med hensyn til fjerning av utrangerte oljeinstallasjoner på sokkelen? »

Spørsmål 35

       Fra representanten Per Roar Bredvold til miljøvernministeren:

       « Miljøverndepartementet har pr. 22. mai 1998 stadfestet at det ikke er aktuelt å flytte ulver vekk fra yngleområdet i Østerdalen i Hedmark. Fra to kommuner, Stor-Elvdal og Rendalen, er det kommet ønske om å flytte ulver vekk fra området.

       Hvordan vil miljøvernministeren bøte på dette ikke bare næringsmessig for dem som lever i dette området, men også sikkerhetsmessig for dem som ønsker å bruke naturen som rekreasjonssted, og ikke aller minst sikkerheten for barnefamilier? »

       Presidenten: Disse spørsmålene utgår. Da er vi ferdig med sak nr. 1 på dagens kart.