Sak nr. 1
Debatt om kirke-, utdannings- og forskningsministerens redegjørelse om utdanningspolitikken
(Redegjørelsen holdt i Stortingets møte 28. mai 1998)

TALERE:

Grete Knudsen (A) (komiteens leder):

       Arbeiderpartiet vil i løpet av denne debatten ikke fremme noe forslag som kvittering for eventuelle forslag som skulle ha vært fremmet fra Regjeringens side, for statsråd Lilletun fremstår med denne redegjørelsen som en ganske blek utgave av Arbeiderpartiet, holder faktisk samme kursen, kanskje ikke helt stø så lenge som så vel strategier, fremdriftsplan og forslag er blitt til vurderinger og meldinger. Det beste som kan sies om redegjørelsen til en helt ny regjering, er at den også må være en skuffelse for statsråden selv.

       Og spørsmålene står jo i kø - som: Hvordan skal Regjeringen satse på forskning når den både i budsjett og revidert nasjonalbudsjett svekker den samme forskningen over flere departementsområder? Skal det satses på lavere elevtall, som lovet i Voksenåsen-erklæringen? Og hvorfor nevnes ikke det nå? Skal det bli full PC-dekning i skolen, som statsråd Lilletun har slått til lyd for? Hvis det er tilfellet, hvorfor er det borte i redegjørelsen? Skal det etableres offentlige fond for innkjøp av utstyr i tråd med Voksenåsen-erklæringen? Hvorfor er ikke det tatt med her? Skal stipendandelen for studentene opp i 40 %? Hvorfor er det da ikke nevnt?

       Det som gjentatte ganger er understreket i etter- og videreutdanningsmeldingen, at de som er dårligst stilt, faktisk må få en rettighet, er heller ikke fulgt opp i handling.

       Men forventningene er skapt og har vært skapt over lang tid, også etter at den nye regjeringen kom i posisjon, ikke minst ved statsråd Lilletun selv.

       Arbeiderpartiet mener at om vi sier at voksenopplæring, høyere utdanning og forskning skal prioriteres, må faktisk noe annet vente. Statsråd Lilletun har flagget både disse sakene og mer til, og da kan fallet bli høyt. Men de som vil lide under det, vil være våre barn og barnebarn.

       Som vi har understreket i flere debatter, vil høyere utdanning med vekt på ny teknologi og evne til å tenke og handle over grenser bli avgjørende for vår fremtidige velferd når mer og mer av det vi lever av, sitter i hodene på folk. Å sikre en systematisk satsing på forskning, som det vil ta tid å se resultatene av, vil måtte stå sentralt for alle som tenker på barn, på fremtid, på velferd og næringsliv.

       1990-årene har vært reformenes tiår. Det gjelder både Reform 94 og Reform 97 med skolestart for 6-åringer og innføring av tiårig grunnskole. Reformene har vært nødvendig i forhold til nye krav til barn og unge som møter samfunnet, og de har vært omfattende. Slik Arbeiderpartiet ser det, må enhetsskolen utvikles gjennom nye, systematiske reformer i tiden som kommer. Et hovedprinsipp i enhetsskoletanken er at alle barn og unge skal ha et likeverdig tilbud. Utvikling av likeverdighet må bygge på erkjennelsen av at vi skal utvikle et mangfold. Dersom skolen skal tilrettelegge for mangfold i opplæringen, må også de virkemidler som skolen skal rå over, være fleksible, og her tror jeg det står en god del igjen å gjøre.

       For å ivareta intensjonene i reformene må ressursutnyttingen i hele undervisningssektoren ivaretas på en god og forsvarlig måte, samtidig som kvaliteten på opplæringen må sikres ytterligere. Vi inviterer også til debatt om: Hvis man må velge, er det da riktig å fortsette å sette ned elevtallet i klassene, eller er det riktig ut fra en enhetsskoletanke å øke voksentettheten i gruppene for med det å kunne gå i motsatt retning, for å bevare den inkluderende og videreutviklende skolen?

       For at elevene skal få oppdaterte kunnskaper i forhold til nye krav som settes, må det også trekkes på krefter utenom den faste lærerstaben. Her mener vi at man også kan ha et mye tettere forhold til nærområdene utenfor skolen og trekke på de gode motivasjonsfaktorene de også kan være, sammen med foreldre, for elevene.

       Skolen er nå mer og mer blitt et fargerikt fellesskap, med elever fra ulike land, ulike kulturer. Det er en berikelse for skolen, men kan samtidig skape både ulikheter og konflikt. Arbeiderpartiet vil arbeide for at elever med ulik bakgrunn skal bidra til å skape en skole med stor takhøyde hvor alle har like muligheter, og hvor alle elever, uansett bakgrunn, kan gi sine positive bidrag i skolesamfunnet.

       Teknologiske fremskritt er med på å endre hverdagen i samfunnet, og vi vil at skolen skal fange opp disse endringene og forberede elevene på at ny teknologi skaper nye muligheter for kunnskapstilegnelse, informasjon og kommunikasjon. Elevene må bli kjent med teknologien som et nyttig verktøy for å håndtere et samfunn i endring.

       Skolen har også et stort ansvar når det gjelder barn og unges oppvekst. Skolen må forholde seg til at stadig flere barn og unge har liten voksenkontakt, samtidig som skolen må stimulere elevene til demokratisk deltakelse. Derfor mener vi det er riktig å arbeide for at skolen gis muligheter til å ivareta elever som både har behov for spesiell omsorg, og som har liten kontakt med voksensamfunnet. Samtidig må skolen stimulere barn og unge til demokratisk deltakelse gjennom demokratiske organer i skolesamfunnet.

       Norge blir i stadig større grad et internasjonalt samfunn, og skolen må avspeile dette. Da er det viktig at både internasjonale forhold og den internasjonale kompetanse blir en større del av skolen vår. Å arbeide i skolen må også dreie seg om å knytte internasjonale kontakter. Disse kontaktene må stimulere både elever og lærere til økt interesse for internasjonalt arbeid, og samtidig må det gis rom for at elever og lærere kan få videreutdanning ved læresteder også i utlandet.

       Skolefritidsordningen er etablert, og det er viktig at foreldre skal føle trygghet for at barna blir tatt vare på når de er i ordningen. Arbeiderpartiet vil arbeide for at skolefritidsordningen må styrkes og bli en integrert del av den totale skolehverdagen, med en pedagogisk ledelse.

       Som jeg innledet med, er kravet til etter- og videreutdanning økt, og det må legges til rette for at arbeidstakere i arbeidsforhold får rett og anledning til nødvendig kompetanseoppbygging. Vi vet ellers hvem som blir løpt forbi.

       Åplanlegge, sette opp mål og vurdere i hvilken grad man når målet, er en viktig del av kunnskapsformidlingen. Oppfølgingen av Moe-utvalget ser vi positivt på, men utgangspunktet må være at man ved den enkelte skole finner frem til hva som skal måles og hvordan en skal måle fremgang for elevene. Da er det heller ikke noen trussel å få enten inspektører eller andre utenfra inn i skolehverdagen. Det er for å videreutvikle det arbeidet som er på gang der.

       Til slutt: Økonomiske rammebetingelser er en viktig forutsetning for å nå mål som vi setter oss. Arbeiderpartiregjeringen arbeider systematisk for å makte en sunn økonomi, for det er bare slik vi kan se fremover, også når det gjelder å gi skolen forutsigbare og rommelige betingelser.

       Skolen er samfunnets aller viktigste innsats for å gi kunnskap og utvikle holdninger. Skolen er samtidig den eneste arenaen der alle deltar på et tidspunkt i livet. I skolen møtes mennesker med ulike livsvilkår og fra ulike kulturer til arbeid og samarbeid. For å makte dette må toleranse stå sentralt for å motvirke fordommer og rasisme og øke bevisstheten om våre egne holdninger og reaksjoner, og bearbeide disse. Men vi må hele tiden være villig til å se med nye øyne på hvordan skolen skjøtter sine oppgaver, slik at en faktisk fremmer forståelse for likeverd og aksept av forskjelligheten blant oss.

       For Kristelig Folkeparti er det viktig å legge til rette for at lærerne får trygghet nettopp i sin rolle som verdiformidler i dagens skole, bl.a er dette tydeliggjort også i arbeidet med nye rammeplaner for lærerutdanningen.

       Jeg vil spørre hva Arbeiderpartiet mener om denne verdiformidlingen, og hva Arbeiderpartiet vil gjøre for å styrke dette i dagens skole - ikke minst i forhold til lærerrollen.

Grete Knudsen (A) : Som jeg sa helt til slutt i mitt innlegg, er faktisk skolen det stedet vi alle på ett eller annet tidspunkt i livet er innom, og derved har også skolen en helt unik mulighet til å møte alle elever. Men man må også ha med seg at det man formidler, også er verdier som betyr at den enkelte elev skal føle seg respektert. Og kanskje er den aller viktigste verdien i vårt samfunn nå toleranse - toleranse for ulikhet, toleranse for mangfold.

       Jeg er derfor enig i mye av det som statsråden hadde i sin redegjørelse. Men samtidig tror jeg at lærerne er de som faktisk gjør veldig mye av den jobben. Derfor bør de få styrke til å videreutvikle det, og det bør vi i aller høyeste grad være behjelpelig med. I et flerkulturelt samfunn tror jeg også det er vanskelig å tenke seg at man skal lete etter ett samlende verdisett. Jeg tror at vi - hver og en av oss - kanskje må ta et oppgjør med våre egne tradisjoner og fordommer, så ut fra det vil jeg si at den viktigste verdien vi alle kan formidle, er toleranse.

Inge Lønning (H) : Jeg la med interesse merke til at komiteens leder karakteriserte utdanningsministeren og hans redegjørelse som en « blek utgave av Arbeiderpartiet ». Det er en interessant karakteristikk, som jeg tror et stykke på vei treffer. Men jeg hadde inntrykk av at komitelederen hadde litt problemer med å bestemme seg for hvorvidt hun skulle legge hovedvekten på blekheten eller på at det er en utgave av Arbeiderpartiet. For det meste av den kritikk hun reiste i første del av sitt innlegg, dels mot det som står, og dels mot det som mangler i redegjørelsen, kunne med nøyaktig den samme rett ha vært adressert til originalen - nemlig Arbeiderpartiet - som mot kopien.

       Hovedspørsmålet mitt ligger imidlertid et helt annet sted. Jeg registrerte med interesse at det avsnittet i utdanningsministerens redegjørelse - tredje avsnitt - som handler om kvalitetskrav til lærere og til kompetanse hos lærere, overhodet ikke ble kommentert med et ord i innlegget. Det finner jeg bemerkelsesverdig, dels fordi avsnittet innbyr til kommentar fordi det er et nesten intetsigende avsnitt, og dels fordi det burde oppta oss alle - særlig de som satt i regjering i perioden før den nåværende regjering, og de som sitter med regjeringsansvaret i dag - at samtidig som vi bruker stadig større ord om viktigheten av kompetanse, opplæring og skole, er det som skjer, at personalet flykter. Vi får en stadig høyere andel av ikke-faglært arbeidskraft i skolen. Blant annet er 6-åringsreformen en avgjørende årsak til det, og deri ligger virkelig en utfordring. Hva akter Arbeiderpartiet å gjøre for å snu den utviklingen - for jeg antar at Arbeiderpartiet er interessert i det?

Grete Knudsen (A) : Først til kopien: Arbeiderpartiet er ikke uenig i den retningen som statsråden angir i sin redegjørelse. Men redegjørelsen stemmer dårlig overens med alle de løftene som Kristelig Folkeparti og de andre regjeringspartiene, både før og etter man kom i regjeringsposisjon, har strødd om seg med. Derfor gikk jeg også gjennom et lite knippe av dem, spesielt det som har vært nevnt eksplisitt i Voksenåsen-erklæringen.

       Når det gjelder kvalitetsheving, poengterte jeg hele etter- og videreutdanningsreformen, der ikke minst utdanning og muligheter for lærerne ligger, også med hensyn til å oppdatere eventuelle ufaglærte lærere som man kanskje må ha en periode.

       For øvrig har hele komiteen etter initiativ fra Arbeiderpartiet foreslått her i salen at statsråden skal legge frem en systematisk plan for hvordan han vil imøtekomme de kravene som nå er påtrengende i skolen, både når det gjelder eldre arbeidstakere og hvordan man skal rekruttere nye lærere. Det har også representanten Lønning vært med på.

Rolf Reikvam (SV) : Grete Knudsen brukte en del tid på enhetsskolen og det likeverdige utdanningstilbudet, og det synes jeg er viktig. Hun inviterte også til en debatt om elevtallet i klassen kontra lærertetthet. Jeg går ut fra at vi vil starte på den debatten i dag, så jeg regner med at hun selv ønsker å kommentere dette videre. Jeg kunne derfor godt tenke meg å spørre henne litt mer om det: Hva er det viktigste ut fra hennes ståsted? Og hva vil Arbeiderpartiet eksempelvis gjøre med lærertettheten?

       Det er store forskjeller kommunene imellom når det gjelder ressursinnsats til den enkelte klasse. Vi vet at det kan være forskjeller på opptil 30 % når det gjelder hvor mange timer en bruker på hver klasse. Mitt spørsmål til Grete Knudsen blir: Ser representanten disse store forskjellene som et angrep på enhetsskolen og et likeverdig skoletilbud? Og hvis hun ser på dette som et angrep på enhetsskolen: Hva vil Arbeiderpartiet legge inn for å jevne ut disse forskjellene og for å påse at vi får et mest mulig likt skoletilbud i landet? Kan vi forvente at Arbeiderpartiet eksempelvis i forbindelse med loven, i forbindelse med budsjettet, vil gå inn med noen minstestandarder for å sikre et mest mulig likeverdig tilbud og slå ring om enhetsskolen?

Grete Knudsen (A) : Arbeiderpartiet mener det er foruroligende når det er så store forskjeller fra kommune til kommune med hensyn til hva man fra lokalmiljøet gir av egenandeler for å styrke skolefellesskapet. Det er den ene delen av det.

       Den andre delen er at vi har et system når det gjelder ekstratilskudd og ekstraordninger til skolen, som gjør at man faktisk må stigmatisere ungene for å få ekstrahjelp. Det er også noe som butter imot enhetsskolen, og som betyr at det er lettere å få hjelp når man segregerer og trekker ut barn, enn om man inkluderer barn. Begge disse forholdene tror jeg det er viktig å se på. Og det er ut fra en slik totalvurdering at Arbeiderpartiet vil gå inn i en diskusjon med lærerorganisasjonene, for lærerorganisasjonene må også gjøre noen valg. Og hvis de må velge, hva kommer da først? Skal man fortsatt sette elevtallet ned? Eller skal man gjøre om en god del av de ordningene vi har i dag, og finne frem til et system som stimulerer i retning av enhetsskolen? Jeg tror òg at man må være villig til, når vi har hatt den debatten med lærerorganisasjonene, å diskutere om det også er visse standarder som må til for å sikre at dette blir tilfellet - men igjen ut fra en inkluderende skole og ikke slik at man fortsatt har en mulighet til å få tilskudd hvis man ekskluderer barna fra skolen.

       Fra forskningen hører vi at de viktigste påvirkningsagentene i barn og unges liv er deres venner. Derfor kan vi snakke om egne barne- og ungdomskulturer. Næringslivet har innsett at barn og unge er lett påvirkelige og i dag en kjøpesterk gruppe. Derfor øker reklamen rettet mot denne gruppen, og det utvikles kommersielle tilbud. I denne hverdagen samles alle barn og unge på skolen. Nettopp i vår kommersielle hverdag kan skolen bidra til å gi elevene motforestillinger og øve deres evne til konstruktiv samfunnskritikk. Skolen bør ha en motkulturfunksjon, og den største utfordringen er å løfte fram verdier og dannelsesidealer som kan fremme bærekraftig utvikling og høyne livskvaliteten for nye generasjoner. Å gi framtidshåp ved å understreke menneskeverd, handlingsevne, naturverd og omtanke for våre medmennesker er oppgaver som skolen må framheve, og gir også læreroppgaven et meningsfylt innhold.

       Sterkere fokusering på skolens dannelsesoppgave betyr ikke nymoralisme eller neglisjering av kunnskap og læring, det setter heller elevene bedre i stand til å møte framtiden.

       Kristelig Folkeparti mener det er foreldrene som har ansvar for sine barns oppdragelse. Skolen skal hjelpe foreldrene med det, og skolens oppdrageroppgave må løses i et nært samarbeid med foreldrene. Dialog med foreldrene om undervisning og skolemiljø er nødvendig for å skape et godt samarbeid.

       Statsråden har i sin redegjørelse utfordret Stortinget til debatt om en bedre skole. Kristelig Folkeparti vil ta opp utfordringen med å peke på tre forhold.

       En av de største utviklingsmulighetene for norsk skole er en sterkere satsing på lokal skoleutvikling. Å bruke lokalmiljøet til klasserom, bruke de kulturelle og sosiale ressurser i nærmiljøet og skape nettverk og samarbeid mellom skole og lokalt næringsliv gir skole og undervisning nye dimensjoner. Her skjer det mye spennende rundt i Skole-Norge. Gjennom prosjekter som « Distriktsaktiv skole » øves elever i entreprenørskap og bruk av lokale ressurser, men lokal skoleutvikling må stimuleres, og skoleeiere må bevisstgjøres om skolens oppgave lokalt. Kristelig Folkeparti vil derfor oppmuntre til lokale og regionale utviklingsråd med folk fra skole, næringsliv og nærmiljø som kan identifisere områder for og stimulere til skoleutvikling. Ofte er lærernes innstilling avgjørende, og disse må kjenne en ekte støtte i utviklingsarbeidet. Tilbud om faglig oppdatering og tid er ofte nødvendige tiltak. Vi må se positivt på forsøksvirksomhet initiert av den enkelte skole og kommune. Jeg tror vi går en tid i møte hvor lokal tilpasning av nasjonale mål og strategier vil dominere skolehverdagen. Som et resultat av denne prosessen tror jeg også vi vil se et større mangfold i norsk skole.

       Det er videre viktig å kvalitetssikre de reformene grunnskolen har vært gjennom for å nå målene som er satt opp. Det er litt tidlig å trekke konklusjoner for grunnskolen, men jeg ser med uro på de rapportene vi bl.a har sett fra Vest-Agder, om de problemer 6-åringer har i skolehverdagen. Det synes ennå å være en del som må gjøres for å skape en pedagogikk som er tilpasset 6-åringenes behov for lekeorientert læringsmiljø.

       I videregående skole festner også inntrykket seg av en teoretisering av yrkesrettede fag, og det temaet, sammen med delkompetanse og strukturen på kurstilbudene, vil være sentralt i den evalueringen vi står foran.

       Skal vi også kvalitetssikre norsk skole, trenger vi god skoleledelse og godt kvalifiserte og engasjerte lærere. Etterutdanning av lærere blir derfor også et område som bør ha høy prioritet.

       Til slutt vil jeg også peke på vår avhengighet av ny kunnskap. Framtiden vil kreve nye svar av oss. Det er det bare en systematisk og god forskningsinnsats som kan gi. Derfor må forskningen fortsatt få stor oppmerksomhet, og jeg ser fram til den bebudede forskningsmeldingen. Det er skoleverkets oppgave å oppmuntre ungdom til å være nysgjerrige, spørrende, kritiske, systematiske, kreative og konstruktive. Bare slik kan vi få unge til å gå inn i forskningen og skape ny kunnskap. Dette er også en del av skolens dannelsesideal.

       I budsjettdebatten før jul hevdet vi i Arbeiderpartiet at når det gjelder studiefinansiering, må vi først prioritere de elevene i den videregående skolen som i dag må ta opp lån, og dermed starte på studiene med en gjeld hengende over seg. Fordelingspolitisk er det viktigere å gjøre noe for disse elevene enn å øke stipendandelen for studenter. I budsjettdebatten før jul sa både statsråden og representanten Lyngstad at sentrumsregjeringa hadde fullstipendiering for elever i den videregående skolen som mål.

       Mitt spørsmål til representanten Lyngstad blir da: Hvor er det blitt av studiefinansieringa i Regjeringas utdanningspolitikk, og hva mener Regjeringa om stipendandel for studenter og studiefinansiering for elever i den videregående skole?

Arne Lyngstad (KrF) : Representanten Konglevoll sier at det er « lite ny politikk », men vi er kanskje enige om at det i hvert fall er politikk i redegjørelsen. Og det er viktig, for redegjørelsen gir faktisk en del prioriteringer.

       Stipendandelen har vært viktig for Kristelig Folkeparti, og er det fortsatt når det gjelder studiefinansieringen. Vi har som målsetting i løpet av denne valgperioden å øke den, og vi ønsker et samarbeid med Stortinget for å få til en slik økning. Og hvis representanten Konglevolls replikk til meg var et signal om at Arbeiderpartiet ikke ønsker å øke stipendandelen ytterligere, er det for så vidt også et interessant signal å ta med seg. Vi ser at mye må gjøres, men vi har ikke gitt opp ambisjonene om å øke stipendandelen og bedre studiefinansieringsordningen for studenter og skoleungdom.

Inge Lønning (H) : Representanten Lyngstad understreket sterkt Kristelig Folkepartis prinsipielle holdning til foreldreretten, og det er gledelig. Men jeg vil gjerne høre representanten Lyngstads kommentar til det forhold han kjenner meget vel i egenskap av saksordfører for det nye forslaget til opplæringslov, at det lovforslag som den nåværende regjering har lagt frem, av svært mange blir tolket som et skritt i motsatt retning, nemlig i retning av å svekke foreldreretten, og isteden er formulert slik at den nærmer seg tanken om skoleplikt istedenfor opplæringsplikt. Det ligger an til at også regjeringsfraksjonen i komiteen finner behov for å presisere dette i forhold til lovframlegget, som på dette punkt virker nærmest bevisstløst etter mitt skjønn.

       Så til et annet spørsmål. Ser representanten Lyngstad tilløp til et troverdighetsproblem i det forhold som ble berørt av komitelederen, de relativt sterke forpliktelser den nåværende regjering har påtatt seg i Voksenåsen-erklæringen, og det forhold at det i utdanningsministerens redegjørelse ikke er spor av konkret oppfølging eller noen konkretisering av tidsperspektivet for noen av disse løftene? Og for å forsterke det ytterligere: Hvordan vurderer representanten Lyngstad det forhold at det er direkte motstrid mellom det løfte som er gitt i Voksenåsen-erklæringen om at man skal bringe forskningsbevilgningene opp på gjennomsnittet av OECD-landenes nivå, og det forslag til revidert nasjonalbudsjett som Regjeringen har lagt frem, hvor man ved første og beste anledning går i motsatt retning og skjærer forskningsbevilgningene slik at avstanden blir enda større enn den var før?

Arne Lyngstad (KrF) : Jeg var i mitt innlegg opptatt av at vi må kvalitetssikre skolen og reformene der. Kvalitetssikring er også et av momentene når det gjelder forholdet til privat opplæring. Vi står i en situasjon der foreldreretten er viktig for Kristelig Folkeparti, men hvor vi også må sikre at barnas rettigheter til tilsvarende opplæring blir viktig. I det lyset syns jeg det er rett å gi en definisjon av hva tilsvarende opplæring er. Men samtidig er det viktig at en viser respekt for og tar høyde for at det kan være både livssynsmessige og pedagogiske årsaker til at foreldre ønsker å gi sine barn opplæring på en annen måte enn gjennom den offentlige skole.

       Jeg registrerer med interesse at også representanten Lønning fra Høyre nå ønsker å bruke mer penger. Det er et interessant signal i disse tider hvor alle partier har vært opptatt av at det er nødvendig med innstramming i de offentlige utgifter. Dersom dette betyr at Høyre i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett er villig til å bruke mer penger på forskning og få det inn i et økonomisk opplegg, syns jeg det er et interessant signal, som vi skal ta med oss videre.

Rolf Reikvam (SV) : Lokal skoleutvikling er et satsingsområde for Kristelig Folkeparti og Regjeringen, sa Arne Lyngstad. Det leder meg hen til læreplanene. Vi har i dag en læreplan for grunnskolen, hvor det er en deling mellom den sentralstyrte og den lokale biten. Delingen er slik at gjennomsnittlig 60 % er styrt sentralt og 40 % lokalt. Det leder til et spørsmål til Arne Lyngstad: Betyr det han nå antyder om en sterkere vektlegging av lokal skoleutvikling, at Kristelig Folkeparti ønsker en vridning bort fra de sentrale delene av læreplanen over mot en mer lokalstyrt læreplan, hvor en nedtoner det lærestoffet som er felles? Er det det det betyr? Det var litt uklart for meg, og jeg vil gjerne at Arne Lyngstad kommenterer om dette er en ny politikk, om han ser for seg en endring av læreplanen.

       Så over til dette med etterutdanning av lærere, som han gjorde til et hovedpoeng, men som bare ble retorisk nevnt, uten at han sa noe mer om det. Ett eller annet sted må vi se noen spor av at Kristelig Folkeparti vil satse på dette. Det må komme til uttrykk ett eller annet sted utover det rent retoriske. Mitt spørsmål til Arne Lyngstad blir: Når skal vi eventuelt se at etterutdanning er et satsingsområde? I hvilken sammenheng vil Kristelig Folkeparti legge fram forslag som viser at de følger opp dette? Kan vi vente noe i budsjettet til høsten? I forslaget til revidert nasjonalbudsjett ligger det ingenting, så jeg syns Arne Lyngstad skal kommentere dette utover rent retorisk å si at etterutdanning av lærere er et satsingsområde for Regjeringen.

Arne Lyngstad (KrF) : Det er ikke alt en rekker å si på fem minutter. Men når jeg har vært opptatt av lokal skoleutvikling, er det ganske enkelt fordi jeg tror de største utviklingsmulighetene for norsk skole ligger i å utvikle denne biten. Det betyr ikke at en skal se bort fra de sentrale delene eller det felles læreplanstoffet, men det er snakk om en lokal anvendelse og lokal tilpasning av undervisningen knyttet til disse gjennom eksemplifisering osv. Og som representanten Reikvam var inne på, åpner jo læreplanen - i hvert fall på småskoletrinnet - i stor grad for slik lokalt basert tilpasning av undervisningen. Også gjennom prosjektarbeidsformen har en muligheter her til å gripe fatt i lokale tradisjoner og den lokale virkeligheten som barna lever i, og kan dermed knytte læringen opp til det miljøet. Det er der jeg tror utviklingspotensialet for norsk skole ligger. Det gjelder faktisk også å støtte lærere og skoler som er villig til å ta den utfordringen, å jobbe på den måten. Men det betyr ikke noen nedtoning av den sentrale målsetningen eller av det sentrale læreplanstoffet. Det er snakk om anvendelsen.

       Så spør representanten Reikvam om spor etter satsing på etterutdanning for lærere. Da kan jeg vise til at da Stortinget behandlet siste års budsjett, endret Stortinget lite på Regjeringens opplegg. Men det var én post som gikk igjennom, og det var faktisk at Stortinget pekte på og prioriterte etterutdanning av lærere. Sporene finnes, hvis en er villig til å se.

       Vi har gjennom meget lang tid innført en stadig sterkere styring av utdanning på alle nivåer i Norge. Denne styringen resulterer ikke i nødvendige resultater verken når det gjelder kunnskap i basisfag eller større grad av empati i mellommenneskelige relasjoner.

       Grunnsynet til Fremskrittspartiet slår fast at enkeltindividet er unikt og vernet om det unike enkeltindividet er grunnleggende viktig, derfor bør det ikke overlates til staten med en formulering om at skolen og arbeidslivet skal finne personlig verdiforankring og identitet, og at man via staten skal bli bevisste og ansvarlige mennesker i et flerkulturelt samfunn. Fremskrittspartiet ser med skepsis på en videreutvikling av denne modellen, og jeg må kunne spørre hvor mange barn og unge statsråden vurderer å benytte for å kjempe gjennom « einskapsskulen » som prinsipp.

       I det første punktet ønsker statsråden å styrke verdidimensjonen i all utdanning. Det er et utmerket utgangspunkt, fordi vi da har et håp om at verdien av enkeltindividenes ulikhet også kan bli tillagt vekt. Dette er vi dessverre ikke hundre prosent sikre på.

       Så kan man spørre seg om hva datostempling av kunnskaper er. Fra vårt ståsted er kunnskap i seg selv neppe noe som går ut på grunn av dato, snarere tvert imot, den gir mulighet for lettere å tilegne seg en ny forståelse, på samme måte som en bygger med Leca-blokker, som man stabler oppå hverandre, og hvor det store i og for seg ligger i armering og forband. Statsråden påstår vel ikke at dette med datostempling er et nytt revolusjonerende inntog i utdanningen? Det vi mener må være det riktige å betegne dette som, er utvikling og ikke datostempling. En utvikling er riktig og godt. Uten utvikling ville jo en del av representantene på Stortinget her ikke hatt plass - man ville hatt mange færre plasser på Stortinget. Nå ville kanskje det i og for seg vært en fordel, men det er nå likevel en utvikling som har foregått.

       Statsråden slår fast at kildene til kompetanse er mange, og at skolen er en av flere læringsarenaer. Ja, naturligvis er skolen - og ikke minst den offentlige skolen - kun én av mange arenaer. En ser at læring som foregår i klasserommet, kun er ca 15 % av den totale lærdom som barna tilegner seg i løpet av tiårig grunnskolegang. Dette forholdet er faktisk skremmende når vi tenker i et fremtidsperspektiv basert på forslag til ny opplæringslov. I de årlige budsjettene ser vi at vi bruker mye penger på offentlig grunnskole, og man kan spørre seg om det står i forhold til det denne skolen faktisk lærer bort. Er det slik at det er dette foreldrene ønsker for sine barn?

       Hvem er dagens og morgendagens barn og unge? Jo, det er de fremtidige stortingspolitikere, forretningsmenn og verdiskapere, kort sagt: de som skal føre landet videre. En del av disse barna og ungdommene har lese- og skrivevansker, og noen har også atferdsproblemer. Ja, barn med slike problemer har faktisk blitt så vanlig at man nesten ser dem i hver eneste klasse. Vi har en situasjon hvor vold og manglende empati nesten fremstår som regelen og ikke unntaket. Men barna våre er ikke grunnleggende gode eller dårlige. De formes. De er barn.

       Hvilke tiltak eller ønsker ligger nedfelt for å ivareta den enkeltes egenart og det som derved er unikt, som kan være nettopp det vi ønsker for å komme ut av den golde ørken styrt av fiksering på foreldre som etter sigende har for mange arbeidsoppgaver, av fokusering på offentlig omsorg, av kjøp og kast, av stadig grovere og økende grad av kriminalitet og vold som man i rettsapparatet gis rabatter for ved straffeutmålingen?

       Vi har kommet et lite stykke på vei til et romsligere samfunn for barn ved innføringen av kontantstøtte. Men barn har behov for kontakt. Det endrer seg med alder, men behovet for nærkontakt forsvinner aldri.

       Et likhets- og enhetsprinsipp kan ikke skape en dynamisk utvikling i fremtiden. Derimot gir likheten en selvbestaltet elite, og den gir denne eliten anledning til å styre uten store utfordringer, fordi mennesket blir lært opp til å komme til dekket bord og å akseptere det som riktig og tilstrekkelig.

       Hovedprinsippet i et utdanningsløp bør baseres på begrepet tilpasset opplæring, med en positiv holdning til at vi er forskjellige som mennesker. Ulikhetene er positive for fremtiden. Ulikhetene borger for mangfold i valg av yrke og derigjennom en dynamisk og fremtidsrettet utvikling på alle felt.

       Tilrettelagt undervisning - det at alle har rett til opplæring, begrenset kun av egne evner og egne forutsetninger - stiller store krav til kompetanse og økonomi både for det offentlige skoleverket og for dem som ønsker å drive private skoler. Denne målsettingen har vi hatt ganske lenge. Vi har ønsket tilrettelagt undervisning for alle, begrenset kun av evner. Men det er kun de elever som har falt på minussiden av gjennomsnittet, som i en viss grad har fått tilpasset opplæring. Det ser ut til at man ikke har hatt evne til eller mulighet for å satse resultatorientert på begge sider av gjennomsnittet.

       Det faktum at en del elever i det vesentlige kjeder seg på skolen - og det kan begynne tidlig - er et problem vi har i vår skole. Det må være en utfordring for flertallet å hindre at læremiljøet i seg selv skaper tapere ut fra kjedsomhet. Disse elevene har ofte forstyrrende atferd med en høy smitteeffekt, og bidrar via smitteeffekten til å trekke med andre med hyperaktivitet, konsentrasjonsproblemer og andre vanskeligheter.

       Fremskrittspartiet vil at de vel utrustede elever i fremtiden får det tilbud de har krav på i den offentlige skole, om utvikling og opplæring etter evner og behov. Vi er ikke fornøyd med de grep statsråden varsler i St.meld.nr.23 om styrking av PP-tjenesten ved å overføre 300 stillinger fra kompetansesentrene til kommunene - altså et rent nullsumspill. Vi har naturligvis ikke noe imot styrking av PP-tjenesten, snarere tvert imot, men vi er noe skeptiske til en rasering av kompetansesentrene.

       Det er derfor interessant, men kanskje til dels et slag i løse luften når det påpekes at selv om læreplanen har status som forskrift, må dette ikke hindre den enkelte lærer i å gjøre faglige vurderinger i forhold til binding av lærestoff på årstrinn og omfang av prosjektarbeid. Enten forholder læreren seg til lover og forskrifter, eller så må departementet og statsråden gjøre noe i forhold til læreplanen. Ellers blir det i og for seg som om statsråden ruller videre som den berømte pannekaken i eventyret.

       Punktet om teorisvake elever fremstår vel for oss som noe forutinntatt, fordi det kan hende at en del av problemene også skyldes at undervisningen i f.eks lese- og skriveferdigheter ikke nødvendigvis er så god som den burde være. På en del områder er dette en medvirkende faktor - sånn sett kan faktisk en del atferdsproblemer lages av skolen selv.

       Når det gjelder ønsket om fleksible opplæringstilbud for voksne, ser vi det som et spesielt viktig prinsipp at realkompetanse blir tillagt vekt på lik linje med teoretisk studiekompetanse. Spesielt er dette viktig fordi mennesker som f.eks hjelpepleiere og det vi kaller ikke-faglært undervisningspersonale, via en slik tankegang kanskje kan få hevet både kompetanse og egenutvikling - og dermed også lønn. En slik modell vil også kunne få en positiv effekt for førskolelærere, som med full og godkjent utdanning ikke blir ansett som fagpersonell i grunnskolen fra og med 2. klassetrinn. Fremskrittspartiet ber Regjeringen om å finne en fullverdig løsning på dette problemet. Dersom det ikke lar seg gjøre, vil vi i hvert fall forsøke å justere det vi kan, ved et Dok.nr.8-forslag.

       Fremskrittspartiet føler - det er kanskje en litt uærbødig påstand - at Regjeringen er i ferd med å forskreve seg, noe vi mener å ha holdepunkt for i denne formulering fra statsrådens side:

« Omfang og framdrift av denne kompetansereforma vil m.a. avhenge av den økonomiske utviklinga, situasjonen på arbeidsmarknaden og vilje til medverknad frå partane i arbeidslivet. »

       Her har vi altså tre ting på en gang - og det er det jo en del som i vår reklameverden påstår ikke går an.

       Når det gjelder satsing på IT-utdanning og bruk av ny teknologi, har Fremskrittspartiet ønsket å se en sammenheng og prøvd å få gehør for dette. Det hadde etter Fremskrittspartiets oppfatning vært en fordel om studenter som skal utvikle bruken av og opplæringen i IT i fremtiden, slapp å stå i kø på sine egne læresteder for å få tilgang til PC-er. Utvidet lånetilgang for innkjøp av egen PC ved studiestart er ikke nødvendigvis den beste vei å gå. Dette skyldes at utviklingen innenfor dette felt går så utrolig raskt, og at behovet i og for seg er så spesielt at det ikke nødvendigvis er slik at maskinbehovet ved ett studium er kompatibelt med behovet ved andre studier som er mer spesialiserte.

       Fremskrittspartiet er spesielt glad for at statsråden på bakgrunn av debatter i Stortinget nå helt frivillig vil arbeide for best mulig støtteordninger for studier i utlandet. I tillegg vil vi presisere at løsningen som øker interessen for høyere studier, bør baseres på den enkelte students mulighet til å studere etter eget valg og ikke kun etter hva dimensjoneringsmeldinger og kjønnskvoteringer legger opp til. Etter Fremskrittspartiets syn er det derfor viktig å se hvilke muligheter ferdigutdannede studenter har til å betjene lån til bolig, studielån og andre etableringsutgifter. Et eksempel er å kunne vurdere om studielån skal likestilles med hva man har i næringslivet, og som man kaller « lån med tanke på senere inntekts ervervelse » og eventuelt skattemessige avskrivningsregler eller andre varianter i forhold til det som kommer når man nedbetaler sine lån.

       Til slutt vil jeg si at Regjeringens ønske om « eit utdanningssystem i spenningsfeltet mellom einskap og mangfald » i og for seg er spennende. Men man kan også her stille spørsmål om hva man egentlig får ut til sist. Man blir i hvert fall interessert når statsrådens fortolkning av foreldrerettsprinsippet skal diskuteres, og man kan også stille spørsmål om hva man mener med « ordna tilsyn » i forbindelse med hjemmeundervisning.

       Litt lenger nede i dokumentet står det noe jeg har lyst til å sitere:

« Fremskrittspartiet vil styrke alternative opplæringstilbud for de som faller utenfor i den vanlige skolegang. Dette er en billig investering i forhold til hva det kan komme til å koste samfunnet i form av kriminalitet og sosiale utgifter på et senere tidspunkt hvis den unge « raser utfor ». Et slikt alternativ vil også bidra til mer ro i skolen, noe som vil føre til bedre undervisningsforhold og mindre stress for lærerne. »

       For det første, når det gjelder « mer ro i skolen », spør jeg: hvilken skole? Selv om dette avsnittet kan virke tilforlatelig og ikke så farlig i mine øyne, må jeg spørre: Hvis det her menes at dette skal føre til segregering, altså at vi forlater integreringstanken, og at vi skal ha elevene tilbake igjen i spesialskoler, lurer jeg på om uttrykket « enkeltindividet er unikt » fortsatt står i sentrum. Jeg må spørre Kvakkestad om han kan gi en nærmere forklaring på dette, som jeg syns virker svært skremmende i forhold til et solidarisk samfunn.

André Kvakkestad (Frp) : Jeg skal med stor glede prøve å gjøre dette forståelig for Senterpartiet.

       Det som er viktig for Fremskrittspartiet, er at den enkelte elev gis det beste tilbudet som kan oppnås. Hvis det betyr at disse elever, enten de er gode eller dårlige, får et godt tilbud ved et alternativ til den såkalt samlede enhetsskolen, synes vi elevene skal få lov til å velge dette. Skulle en da komme i en situasjon hvor en elev både får et bedre tilbud og dette samtidig skaper en bedre læresituasjon for andre elever, kan jeg faktisk ikke se at det er noe galt, snarere tvert imot.

       Når det gjelder valg og stykkpris, er det så enkelt at skal man ha et reelt valg, må den økonomiske siden også være likestilt. Og da får staten gi sine tilskudd basert på elevens behov og eleven som individ, og ikke ut fra en ramme og et gjennomsnitt.

       Der hvor jeg synes utdanningsministerens redegjørelse gjør det aktuelt å stille et slikt spørsmål, er under det andre punktet, hvor det heter:

« Regjeringa er oppteken av å snu ein negativ trend over fleire år når det gjeld satsing på forsking, m.a. i universitet og høgskular. »

       Det eneste som så kommer av konkret oppfølging, er det som alle vet, nemlig at det skal fremlegges en melding om forskningspolitikken til høsten. Men her må jeg si at handlingene roper vesentlig høyere enn ordene når Regjeringen i det første budsjettdokument som man har lagt frem etter det ordinære budsjettforslaget i fjor, går i nøyaktig motsatt retning av det utdanningsministeren her sier at man ønsker å gå. Det er et reelt troverdighetsproblem, og det tror jeg Regjeringen må ta innover seg.

       Komitelederen startet denne debatten med å karakterisere den utdanningspolitiske redegjørelsen som en « blek utgave » av Arbeiderpartiets utdanningspolitikk. Jeg ville for min del kanskje føye til at det i hvert fall er en blek utgave av vår nåværende utdanningsminister. Det mest farverike innslag i hele denne utdanningspolitiske redegjørelsen var faktisk noen ord som falt utenfor manuskriptet, nemlig en kommentar til lønnsoppgjøret, hvor utdanningsministeren gav uttrykk for spontan og uforbeholden glede over det resultat som kvelden før var oppnådd for den ene del av lærerbefolkningen i norsk skole. Det var en farverik bemerkning, men der vil jeg føye til at den var altfor farverik, bl.a fordi statsråden glemte at vi har en streik på gang i halvdelen av det norske skolesystemet.

       La meg understreke et perspektiv som for Høyre står helt sentralt når man skal diskutere norsk utdanningspolitikk. Vi har vennet oss til å kalle det norske samfunn for « et utdanningssamfunn », og det er et uttrykk som kan oppfattes på mange måter. Personlig velger jeg å tolke det på en bestemt måte, nemlig at vi i løpet av de siste tiårene har gjennomgått en radikal samfunnsendring ved at vi har utvidet den delen av livet som går med til opplæring, ganske radikalt. En del mennesker lever fremdeles i den tro av vi har syv års skoleplikt i Norge. For de fleste praktiske formål nærmer vi oss 20 års skoleplikt, ikke formelt, men reelt, simpelthen fordi dagens samfunn ikke gir barn og unge noe alternativ i den første delen av livet til det å oppholde seg inne i det organiserte skole- og utdanningssystemet. Det spørsmål vi burde ta utgangspunkt i når vi skal sikre Utdannings-Norges fremtid, er: Gitt at barn og unge i dag og i fremtiden kommer til å tilbringe mellom fjerdedelen og tredjedelen av sitt liv inne i dette systemet, får de et utbytte av den tiden som står i et rimelig forhold til den tid samfunnet forlanger at de skal bruke på skole og opplæring? Jeg er nokså sikker på at svaret på det er et rungende nei. Det mangler svært mye på at det er et rimelig forhold mellom det samfunnet legger beslag på av menneskenes liv, og det samfunnet gir tilbake i form av læring.

       Vår tidligere utdanningsminister Gudmund Hernes ledet før han ble utdanningsminister en utredning om universitets- og høyskolenivået i det norske utdanningssystem, « Med viten og vilje ». I innledningskapitlet til den utredningen står det noen setninger som jeg synes er usedvanlig velformulerte. Der står det at Kongeriket Norges største problem er at vi ikke får det ut av befolkningens samlede talent og evner som vi kunne og burde få. Det er enda riktigere i dag enn det var den gang det ble satt på papiret, bl.a på grunn av de skolereformene Gudmund Hernes iverksatte. Det er faktisk et ganske dramatisk misforhold mellom de mulighetene som ligger i befolkningens talenter og ressurser for læring, og det vi makter å få ut av dem. Derfor er jeg aller mest opptatt av det avsnittet i utdanningsministerens redegjørelse som dreier seg om kvalitet, og det er det avsnittet som etter mitt skjønn er det svakeste og mest skuffende i hele utredningen. Da sikter jeg ikke primært til det som er et perifert punkt, nemlig at statsråden i arbeidet for kvalitet vil begynne å eksperimentere med å ta bort karakterer i ungdomsskolen. Det er omtrent det snodigste stedet man kunne begynne hvis man er opptatt av kvalitet i læringen. Det jeg sikter til, er fraværet av grunnleggende synspunkter på hvilke praktiske tiltak som vi i det hele tatt har til rådighet dersom vi ønsker å styrke kvaliteten. For meg er det viktigste at vi må sikre en langt klarere og bedre progresjon enn det vi har i dag i det skolesystemet vi har bygd opp. Det vil bare kunne skje dersom vi presiserer målsettingene for læringen tydeligere, og dersom vi er villig til å gjøre alvor av det prinsippet som alle er enige om på papiret, nemlig at alle elever skal få de samme utfordringer i forhold til sine anlegg og evner.

       I proposisjonen til opplæringslov har departementet faktisk gått så langt at man eksplisitt i kommentarene svekker dette prinsippet for de elevene som har særlig gode forutsetninger for teorilæring, og sier at bare i den utstrekning det er mulig å få det til, skal de også få tilpasset opplæring. Det er grunnleggende i strid med likeverdssynspunktet og det synspunkt at alle barn og unge skal møte de samme krav og utfordringer i forhold til det de er i stand til å mestre. En av de ting som har slått meg som universitetslærer gjennom en menneskealder, er at de studentene vi mottar på universiteter og høyskoler i Norge i dag, er kunnskapsrike og flinke. Det er riktignok litt tilfeldig hva de kan, men det er ett gjennomgående trekk, og det er at de som har lettest for teorilæring aldri har lært å arbeide, simpelthen fordi ingen noensinne har krevd av dem at de skulle arbeide, og derfor har de heller ikke lært det.

       Hvis man skal gjøre alvor av likeverdsprinsippet, så må jo det prinsippet føre til at alle elever i skolen får utfordringer der hvor de er sterkest i sin utrustning, og at de tvinges til, så å si, å høste den erfaring som gjør livet rikt og meningsfylt, nemlig at man oppdager at man er i stand til å mestre mer enn det man trodde, og at man mestrer mer i dag enn det man mestret i går.

       Det aller svakeste punkt i kvalitetsavsnittet er at det ikke er sagt noen ting om behovet for å skjerpe kompetansekravene til de som skal undervise i skolen. Det er heller ikke sagt noe konkret om hva statsråden akter å gjøre for å snu den utvikling vi ser i dag, nemlig at skolen er i ferd med å bli en salderingspost i arbeidsmarkedet, og læreryrket er i ferd med å bli et oppsamlingsheat for de som tilfeldigvis ikke har funnet annen beskjeftigelse, for å sette det på spissen. Nøkkelen til kvalitet i opplæring er og blir lærerne, og hvis vi skal få en kvalitativt god skole, så må vi snart i Norge begynne å definere minstekrav til fagkompetanse, bl.a på ungdomstrinnet. Norge er snart det eneste vesteuropeiske land som ikke definerer minstekrav til fagkompetanse for lærere på dette trinn.

       Høyres utdanningspolitikk er sentrert om læringskvalitet. Nettopp derfor er jeg grunnleggende skuffet over statsrådens redegjørelse.

       Men da jeg hørte på representanten Lønning, greide jeg ikke helt å bli enig med meg selv om hvorvidt dette var et innlegg som var preget av et oppriktig ønske og en oppriktig vilje til å bedre og forandre norsk skole, eller om det var et gufs fra fortidens skole. Jeg er ennå ikke sikker på hva innlegget var ment som. Representanten Lønning var veldig opptatt av å kritisere ting som statsråden gjorde eller ikke gjorde og påpeke feil og mangler i norsk skole. Kan jeg få lov til å spørre om han kan bruke de to minuttene han får etter mitt spørsmål, til å redegjøre kort for hva som er hovedpunktene i Høyres skolepolitikk for å skaffe bedre kvalitet? Betyr det han sa, at representanten Lønning i denne perioden vil fremme forslag om en sterkere segregering i grunnskolen? Mener han at man skal ha undervisninger som avviker sterkt fra hverandre avhengig av om man er faglig sterk eller faglig svak i skolen? Hva er egentlig hovedpunktene i Høyres politikk her? Det synes jeg han kom veldig lite inn på, men det skal han få en mulighet til å konkretisere nå.

Inge Lønning (H) : Jeg takker for muligheten, og kan besvare spørsmålet: Innlegget var ikke ment som et gufs. Jeg kan ikke i løpet av en to minutters replikk beskrive hele Høyres skolepolitikk, men representanten Norvoll vet jo utmerket godt at vi i komiteen i øyeblikket behandler en ny lov om opplæring, og i forbindelse med den opplæringsloven kommer Høyre i likhet med de andre partiene til å presisere sine synspunkter.

       Til det konkrete spørsmål som lå i Norvolls bruk av det ladede ordet segregering, må jeg si at det som lå i mitt innlegg, var det jeg sa, nemlig at prinsippet om tilpasset opplæring må gjelde absolutt alle elever. Det kan ikke være et prinsipp som gjelder for noen få og ikke for de andre. Prinsippet om tilpasset opplæring oppfatter jeg slik at det er skolens plikt å ta vare på utrustningen hos samtlige elever, hva enten den utrustningen overveiende er av praktisk art, av teoretisk art eller av estetisk art. Høyres svar på det spørsmålet som lå i representanten Norvolls bruk av stikkordet segregering er at vi har den grunnleggende tillit til faglig kompetente og motiverte lærere at de er i stand til å tilrettelegge undervisningen i klassesituasjonen på en slik måte at alle elever får den utfordringen de trenger, og at det er ganske grunnleggende feil at man gjennom lovgivning eller andre ting vil binde lærernes frihet til å tilrettelegge undervisningen metodisk slik som de selv mener er riktig. Det er en grunnfeil i norsk utdanningspolitikk at vi ønsker å detaljregulere den minste ting. Resultatet av det er at lærerne oppfatter at de praktisk talt ikke har frihet eller tillit til å bruke sin egen kompetanse.

       Men i tillegg til læreren må man også ha målsettinger og man må ha en læreplan som skisserer målsettingene som skal oppnås. Da syns jeg det er litt underlig at representanten Lønning er mest opptatt av at dette skal gjelde barn i den offentlige skolen, mens når det gjelder barn som er i privat opplæring, er plutselig ikke denne bindingen og denne målsettingen like opplagt lenger.

       Så syns jeg også at det er litt oppsiktsvekkende at representanten Lønning fokuserer så sterkt på tilpasset opplæring. Har ikke representanten Lønning fått med seg at det i praksis i norsk skole i dag er stor grad av differensiering? Har representanten Lønning vært så mye på Universitetet at han ikke har sett hvordan undervisningen drives i norsk skole? Det forbauser meg at han ikke går inn og ser på det. Er ikke representanten Lønning enig i at det i skolen i dag er muligheter for å drive differensiert undervisning, som ikke bare kommer teorisvake, men også teoristerke elever til gode?

Inge Lønning (H) : Det må være en åpenbar misforståelse at representanten Lønning eller Høyre ikke skulle være opptatt av kvaliteten i den opplæringen som foregår i privat regi. Det uttalte jeg meg overhodet ikke om i mitt innlegg. Jeg uttalte meg verken om den som er organisert under privatskoleloven, eller om den marginale variant at enkelte foreldre besørger opplæring hjemme. Selvfølgelig skal det legges de samme kvalitetssynspunkter til grunn. Jeg går ut fra at den debatten Lyngstad her refererer til, er den som pågår i komiteen i tilknytning til forslaget om ny opplæringslov. Det Høyre har sagt og kommer til å si i den sammenheng, er at vi anser de bestemmelsene som er gitt i dagens grunnskolelov på dette området, som fullstendig dekkende, og at det ikke er nødvendig å lage nye og mer vidtgående bestemmelser om offentlige kontrollordninger på det punkt.

       Når det gjelder kvalitetsstyringen av læringen i skolen, må den etter mitt skjønn skje ved at målene for læringen er klart definert, og ved at egnede evalueringsformer gjør det mulig å konstatere hvorvidt målene blir nådd eller ikke. Derimot kan man ikke oppnå kvalitet ved å detaljstyre måten det gjøres på. Der må man gi den enkelte skole, den enkelte klasse og den enkelte lærer et meget stort mål av frihet.

       Det er etter min erfaring riktig at det i dagens skolevirkelighet skjer en betydelig grad av differensiering, og en betydelig grad av den differensieringen skjer enten på kanten av det som står i loven, eller direkte i strid med loven. Nettopp derfor bekymrer det meg at man i en ny lov om opplæring akter å videreføre bestemmelser som legger restriksjoner på dette, og som gjør at lærerne for å kunne løse sin pedagogiske og faglige oppgave på en ansvarlig måte er nødt til å operere på kanten av loven. Det burde ikke være nødvendig.

       Jeg vil igjen henvise til visjonen i « Med viten og vilje », NOU 1988:28. Der ble det der nemlig formulert det synspunkt - og det er det eneste skolepolitiske dokument jeg har sett det i - at målsettingen for læring er å gripe fatt i de ressurser mennesker har, og sørge for at de får lov til virkelig å utvikles.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

       Dermed er formiddagens møte avsluttet, og nytt møte settes kl. 18.