Sak nr. 1
Debatt om utenriksministerens redegjørelse om nærområdene
(Redegjørelsen holdt i Stortingets møte 15. mai 1998)

TALERE:

       Haakon Blankenborg (A) (leiar for komiteen):

       Det engelske namnet på orienteringa frå utanriksministeren er « Statement to the Storting on Norway's neighbouring areas ». Det nærmar seg kanskje ordkløyveri, men « nærområde » har meir og meir blitt oppfatta i ein politisk samanheng og oppfatta som samarbeidet med dei nye demokratia i aust, meir presist barentsområdet og Austersjøen. Samarbeidet i desse to regionane skal framleis vere hjørnesteinar i vårt regionale samarbeid. Polen og Tyskland har kome litt ut av fokus i dei siste åra i vår oppfatning av nærområda. Dette gjeld enda meir for Nordsjøen og Vest-Norden. Ein av grunnane til dette er sjølvsagt at utfordringane har vore størst i dei austlegaste delane av grannelaget vårt. Vi må berre passe oss slik at ikkje skogen blir borte bak alle trea.

       Eg kritiserer såleis ikkje utanriksministeren for at han i orienteringa si gjekk Norge rundt, eller rettare sagt rundt Norge. Eg trur tvert om det er svært viktig at vi ser heilskapen i verda rundt oss. Eg vil likevel ha ein litt annan innfallsvinkel på dette totalbiletet.

       I grannelaget vårt er det to avgjerande premissleverandørar. Det er EU og Russland. Desse spelar også ei avgjerande rolle i dei regionale organisasjonane, som andre vil kome meir inn på seinare i dag. Eg saknar dette EU/Russland-perspektivet hos utanriksministeren. Det er indirekte inne i nokre samanhengar, men er ikkje eksplisitt uttrykt.

       Om vi ser bort frå Island, som byggjer på EØS på same måten som Norge, er alle andre land i vårt grannelag med i EU eller så har dei søkt om medlemskap. Unnataket er Russland.

       Dei landa som har søkt om medlemskap i EU, vil i tida som kjem, bli knytte stadig nærare til EU. Dette starta den 31. mars i år. Desse landa vil få særlege ordningar for økonomisk støtte og samarbeid. Dei vil truleg sitje inne i mange av dei viktigaste politiske organa i EU. Slik var det i forhandlingsperioden for Norge, og slik vil det nok også bli for desse. Særleg tett blir samarbeidet for dei som er i første rekkje av søkjarlanda. I vårt område gjeld dette for Estland og Polen. Også dei andre vil naturleg rette mykje av merksemda si mot EU. Kven som er i første og kven som er i andre rekkje, kan endre seg utover.

       Korkje det nordiske samarbeidet eller samarbeidet rundt Østersjøen blir borte i denne samanhengen, men det må endre karakter. Vi i Arbeidarpartiet stør sjølvsagt Regjeringa i arbeidet for å overta formannskapet i Østersjørådet frå 1999. Men Østersjøen er omringa av EU-land og land som har søkt om medlemskap i EU.

       Nærområdet eller grannelaget vårt er i stor grad EU. Regjeringa har eit uavklart tilhøve til EU. Orienteringa frå utanriksministeren ber litt preg av dette, men endå meir påfallande er dette dersom ein les den tala som statsminister Bondevik hadde på Universitetet i Oslo den 28. april. Her blir EU omtala nærast på line med dei andre samarbeidsorgana i Europa. Dette er ein stor urett både mot EU og dei andre organisasjonane.

       Det å setje EU på dagsordenen i Norge er ikkje det same som å setje norsk medlemskap på dagsordenen. Det er ei tvangsførestelling som nok skriv seg frå tida før 1994. Det å setje EU på dagsordenen er kort og godt å finne ut korleis omverda er, og kva vi kan gjere for best å ta vare på dei norske interessene i dette endra landskapet.

       Fordi Regjeringa ikkje tek opp dette spørsmålet, vil Arbeidarpartiet utfordre Regjeringa til å kome attende med ei ny orientering om utviklinga i EU også i dette perspektivet til hausten. I denne orienteringa bør Regjeringa også ta for seg utviklinga på dei felta der Norge ikkje er med i det europeiske samarbeidet, dvs. det som ikkje er direkte knytt til den indre marknaden og EØS på den eine sida og samarbeidet i Schengen på den andre. Døme på andre område kan vere utviklinga på justis- og politiområdet utanom Schengen. Her vil det kanskje dreie seg om område der Norge ikkje kan delta fordi vi ikkje er medlemmer. Like fullt er det viktig at vi får klargjort kva som skjer på desse grunnleggjande områda på den andre sida av kjølen og i Norden og Europa elles.

       Utvidinga av EU er ei anna side som må fram, slik at vi kan bu oss på konsekvensane av denne. Dette gjeld konsekvensane av at våre granneland rundt Østersjøen eventuelt blir medlemmer, men like mykje er dette situasjonen i den forhandlings- og førebuingsfasen som desse landa skal inn i.

       Eg syner til utanriksdebatten sist vinter, der alle partia og Regjeringa ville stø opp om arbeidet for at søkjarlanda i vårt grannelag skulle kvalifisere seg for medlemskap i EU. Om dei faktisk skal bli medlemmer, er ei sak for vedkomande land og for EU. Om dei ikkje blir medlemmer, må det vere fordi partane ikkje ønskjer det, ikkje fordi dei ikkje er kvalifiserte.

       Eg ber utanriksministeren om å stadfeste at han vil kome attende med ei slik breiare utgreiing om desse spørsmåla.

       Overføring av råd og kompetanse er eitt tiltak frå norsk side overfor desse landa. Økonomisk samarbeid er eit anna. Utanriksministeren varsla, så vidt eg kunne sjå, ein gjennomgang av den statlege medverknaden i samarbeidet. Ein slik gjennomgang er viktig. Spørsmål knytte til rettsstaten, velferda og demokratiet bør vere sentrale i det samarbeidet som vi skal ha.

       Det såkalla EØS-fondet vil gå ut i 1998. Regjeringa bør vurdere å føre fondet vidare, denne gongen med hovudvekt på dei nære søkjarlanda. Fordeling og opplegg vil vere emne for forhandlingar. Men vi ber som sagt Regjeringa også kome attende til dette spørsmålet.

       Vi må hindre at det oppstår ei velferdskløft gjennom vårt grannelag. Det var også utanriksministeren opptatt av. Ei slik velferdskløft vil vere ein alvorleg trussel mot tryggleiken og stabiliteten også hos oss.

       Samarbeidet med Russland og dei andre nye demokratia har fått eit umiskjenneleg preg av å vere eit gamaldags nord-sør-forhold og ikkje eit samarbeid mellom likeverdige partar. Vi pratar om « bistand », om å « hjelpe til » og mykje anna vakkert. Vi gjer nok klokt i å finne eit anna toneleie for samarbeidet. Vi treng ikkje lage ei kulturkløft i freistnad på å tette ei velferdskløft. Dette er ei påminning til oss alle og ikkje spesielt til Regjeringa.

       I september i fjor presenterte statsminister Paavo Lipponen det finske initiativet for ein nordleg dimensjon i EU. Etter mitt syn er dette initiativet først og fremst eit initiativ for å utvikle eit partnarskap mellom EU og Russland. Her ser vi ein av dei viktigaste grunnane til at Finland søkte seg inn i EU, og her ser vi også kvifor det var så viktig for oss at Finland kom med i EU. Initiativet frå Finland illustrerer meir enn noko anna at dei to viktigaste dimensjonane i norsk nærområdepolitikk er Russland og EU. Ei av dei viktigaste oppgåvene for Europa er å utvikle eit partnarskap med Russland. Dette er særleg viktig i vår del av Europa og for Norge. Det er viktig at Norge samarbeider tett med Finland og dei andre landa i EU om dette partnarskapet med Russland. Ettersom vi ikkje er medlemmer, blir det her spørsmål om samordning av politikk.

       Norge må leggje til rette for eit langsiktig, breitt og tett samarbeid med Russland. Samarbeidet må strekkje seg frå det lokale folk til folk-samarbeidet, slik vi ser det i nord, til samarbeid på det høgaste offisielle nivå, slik vi har sett det nyleg under kongebesøket. Vi bør leggje stor vekt på samarbeid om grunnleggjande spørsmål som rettstryggleik, velferdstilbod og demokrati også i samarbeidet med Russland. Forsking og utdanning bør ha ein naturleg plass i eit slikt samarbeid.

       Utanriksministeren varsla ein gjennomgang av dei statlege verkemidla i næringssamarbeidet med Russland. Vi i Arbeidarpartiet ser også fram til ein slik gjennomgang for å ta utgangspunkt i den nye situasjonen. Utanriksministeren starta orienteringa si med å feire den norsk-russiske rammeavtala for atomtryggleik. Vi i Arbeidarpartiet sluttar opp om denne feiringa, og vi kan no håpe på framdrift i samarbeidet på dette viktige feltet.

       Russland er ei global energistormakt. Norge og norske selskap spelar også ei sentral rolle i spørsmålet om olje og gass. Både dei vedtaka vi kjem til å fatte, og dei vedtaka vi ikkje kjem til å fatte, vil bli tillagde stor vekt i tida som kjem.

       Utanriksministeren sa:

       « Regjeringen legger vekt på å gjøre Russland til en partner i internasjonale energispørsmål. »

       Denne utsegna gir rom for temmeleg dramatiske tolkingar. Eg vil berre konstatere her at energispørsmål vil vere høgt oppe på dagsordenen i det norsk-russiske tilhøvet.

       Forsvars- og tryggingspolitikken er eit anna område for nærare samarbeid både innafor det tradisjonelle nordiske samarbeidsområdet og innafor det nye EU-området i Norden, der Polen truleg vil bli ny NATO-medlem om kort tid. Norge bør spele ei aktiv rolle for å utvikle dette samarbeidet.

       Konkret og praktisk militært samarbeid bør også vere ein vesentleg del av samarbeidet med Russland.

       Tida tillèt ikkje at eg går inn på andre delar av vårt granneområde. Men la meg om forsvars- og tryggingspolitikken berre slå fast at eit tettare samarbeid på dette området treng eit ankerfeste i ei vidare europeisk og atlantisk ramme.

       Eg har heller ikkje nemnt andre organisasjonar som kan spele ei rolle i vår del av Europa. Eg vil derfor heilt til slutt framheve den rolla som OSSE kan spele også i vårt nærområde. I forhold til dei minoritetsproblema som enkelte av våre granneland i Baltikum står framfor, bør OSSE spele ei sentral rolle. Det er derfor viktig at alle partar er villige til å gjere seg nytte av OSSE i dette arbeidet. Det gjeld også for Russland.

       La meg også heilt til slutt nemne det som er det mest innlysande: Eit meir aktivt samarbeid også i dette området krev større kunnskap og innsikt om dei vi skal samarbeide med. Dette er eit spørsmål om kroner og øre, men det er også eit spørsmål om organisering av arbeidet på det området.

       Et annet spørsmål er i hvilken grad EØS-avtalen er tilfredsstillende for norske interesser og for norsk næringsliv. Jeg tror det begynner å bli på høy tid at vi får en melding til Stortinget om vårt forhold til Europa og til EU hvor disse tingene kan bli nærmere drøftet. Blant annet vil jo EUs organisering og institusjoner bli sterkt berørt av den utvidelsesprosessen som nå foregår.

       Mitt spørsmål til Blankenborg er: I hvilken grad mener også Arbeiderpartiet at dette nå kan være nødvendig?

Haakon Blankenborg (A) : Denne replikken var vel meir til Regjeringa enn til meg, men eg skal kanskje svare på vegner av Regjeringa?

       Utgangspunktet mitt er nettopp det same som representanten Frost Sterri var inne på, at det er behov for ein gjennomgang av forholdet vårt til EU, fordi det i dette perspektivet er vårt nære område. Om ein i ein slik gjennomgang vil gå nærare inn på erfaringa med EØS-samarbeidet og Schengen, får vere opp til Regjeringa, for der har vi andre måtar å oppdatere på og ha drøftingar mellom storting og regjering, så det får Regjeringa sjølv vurdere.

       Det som er vesentleg, er at Stortinget får høve til å gå inn i ei drøfting av spørsmål som dreier seg om utviklinga i EU på andre område. Særleg gjeld dette utviding, men det gjeld også andre delar av justis- og politisamarbeidet. Vi meiner at dette er nødvendig nettopp fordi vi har slått fast at vi ikkje skal gå inn i ein ny medlemskapsdebatt, nettopp av den grunn er det viktig at vi går inn i den aktuelle utviklinga og kjem opp med nødvendige konkrete tiltak frå norsk side slik at vi kan halde oss på line med det som skjer i EU, at vi i det minste veit kva utgangspunktet er dersom vi vel å skilje lag med utviklinga i våre granneland. Det er det einaste utgangspunktet vårt, og eg går ut frå at Regjeringa seinare vil stadfeste at den vil kome attende med ei slik oppfølging.

       André Kvakkestad (Frp) : Jeg vil innlede med å si at Fremskrittspartiet ikke har noen problemer med å slutte seg til utenriksministerens vurdering om at den sosialistiske samfunnsordning som hersket i det tidligere Øst-Europa, ikke gav svar på menneskers behov.

       Samarbeid og samhandel må etter vår mening danne grunnlaget for et bredere og mer tillitsfullt forhold mellom nasjoner og enkeltmennesker. I en slik sammenheng vil en fri handel være avgjørende; det er ved frihandel en må bygge opp langsiktig tillit. Det er også der en ser at et godt forhold vil gi befolkningen en bedre levestandard over tid.

       Det vil være maktpåliggende å få med våre naboer i vest, som vi har et sterkt og nært forhold til. Det er kun med basis i samarbeid med disse landene at vi kan oppnå en trygghet som gjør at vi som en liten nasjon kan bidra overfor våre naboer i øst.

       Når det gjelder utenriksministerens begeistring for kommunal og fylkeskommunal utenrikstjeneste, finner ikke denne forståelse hos oss. De kommunale myndigheter har sine klare oppgaver å løse. Utenrikspolitikk kan neppe anses for å være en av dem. Det vil vel heller ikke forenkle utenriksministerens arbeid at det skal finnes flere hundre utenrikspolitiske aktører som hver for seg skal markedsføre synspunkter, vurderinger og endog fatte beslutning om individuelle økonomiske sanksjoner som f.eks regionale boikotter. Det ville være heldigere om de begrenset sitt utenrikspolitiske engasjement til kun å omfatte konkrete prosjekter der det er reell mulighet for at det kommer ut noe konstruktivt, som så kan benyttes til forbedring av disse myndigheters hovedoppgaver.

       På samme måte er det bedre å stille seg til disposisjon når andre søker hjelp og innspill, enn å ha et samarbeid for samarbeidets egen skyld. Det bør ikke være slik at de kommunale myndigheter som i dag ikke makter å løse sine prioriterte oppgaver, skal lete med lys og lykte etter ting det teoretisk sett kan være morsomt å samarbeide om.

       Når utenriksministeren hevder at fylket Leningrad etter et samarbeid med Nordland fylkeskommune har blitt overbevist om at den norske forvaltningsmodellen er verdt å kopiere, kan det nok være et behov for å vurdere kvaliteten på et ti år langt vennskapssamarbeid. Likevel er det sånn sett verdt å merke seg at utenriksministeren ikke har funnet eksempler på at noen har ønsket å kopiere våre løsninger innen helse, eldreomsorg og skole.

       Alle problemer kan ikke og bør ikke løses med økonomiske bidrag fra den norske statskassen. Nasjonene må selv ha hovedansvaret for sine politiske prioriteringer. Det er landene selv som skaper rammebetingelsene. Det er således de selv som styrer utviklingen av økonomien, arbeidsløsheten og også kriminaliteten. Dersom en ikke selv legger til rette for at situasjonen skal endres i positiv retning, er det i beste fall ubetydelig hva norske pengeoverføringer kan hjelpe, men det er betydelig hvilken skade som kan skapes ved å passivisere mottakerne.

       Når det gjelder interessen for å etablere et godt og solid næringsliv, viser det ikke troverdighet når stabilitet og rammebetingelser som f.eks lover og regler stadig endres. Bedre blir det heller ikke når vilkårlighet har en fremtredende plass. Her er det Russland selv som må rydde opp og vise troverdighet. Hvis ikke vil mange investorer fortsatt vegre seg for å etablere seg i Russland. Næringsdrivende må alltid vurdere om det er et gagnlig og sikkert marked å etablere seg i.

       Dersom det gis støtte til konkrete prosjekter, er det åpenbart at oppfølgingsansvaret for bruken av midlene må tas alvorlig. Spesielt er dette viktig der økonomisk usikkerhet er fremtredende.

       Viktigere enn rene pengeoverføringer er tilbud om kompetanse og innsikt. Dette gjelder ikke bare på områder som miljø, men kanskje spesielt på området økonomi og markedstilpassing.

       Når en tenker på den organiserte kriminaliteten som brer om seg i Russland, er det grunn til bekymring. Denne kriminaliteten er klart et problem dersom en ønsker å få etablert et sunt og velfungerende næringsliv. Det sier seg selv at næringsdrivende vegrer seg for å etablere seg i et slikt miljø.

       Åbekjempe kriminalitet er en av hovedoppgavene for en nasjon. Det kan vanskelig finnes forståelse for at et land ikke effektivt arbeider for å få slutt på en utstrakt organisert kriminalitet. Når dette er sagt, er naturligvis Fremskrittspartiet positive til samarbeid om bekjempelse av denne kriminaliteten. Dette er en type kriminalitet som ikke opererer innenfor bestemte grenser, snarere tvert imot. Å arbeide for å bekjempe organisert kriminalitet, vil hjelpe både Russland og områdene rundt. Det er også i Norges interesse at denne kriminaliteten ikke får utvikle seg ytterligere.

       Det er også viktig å peke på den positive utviklingen som foregår. Utviklingen har vært klart positiv i Baltikum og Polen. Russland ser ut til å komme etter, men i sakte fart. Den orienteringen mot Vesten som vises, må ønskes velkommen. Den utviklingen som har funnet sted, og som forhåpentligvis fortsatt vil finne sted, er et positivt bidrag til økt stabilitet.

       Norge har en oppgave i å være inkluderende og på den måten legge til rette for en enda sterkere integrering i en fri demokratisk og markedsøkonomisk tradisjon. En slik utvikling vil gavne alle de inkluderte nasjoner og deres nærområder.

       Det viktigste vi kan gjøre, er å hjelpe til slik at forståelsen for egne utfordringer og eget ansvar blir slik at landene selv er rede til å ta de nødvendige skritt for å sikre seg selv og sine innbyggere en stabil og fremtidsrettet utvikling.

Einar Steensnæs (KrF) : Det er spennende perspektiver i å videreutvikle en aktiv og fremtidsrettet nærområdepolitikk langs de retningslinjer som utenriksministeren trakk opp i sin redegjørelse i Stortinget den 15. mai.

       Utfordringene er mange, og Regjeringens ambisjoner er betydelige. Det skaper muligheter, men det lurer selvfølgelig også farer bak de dristige visjonene. En rekke tiltak innen miljø, ressursutnyttelse, næringsutvikling, kulturtiltak og demokratiske prosesser er satt i gang, både enkeltvis og som prosjekter i regi av ulike flernasjonale fora og organisasjoner. Dette er prosjekter som hver for seg er interessante og viktige, men hvor effekten av tiltakene er varierende, og der resultatet sikkert kunne forbedres gjennom en bedre koordinering og kanskje også ved en større grad av prioritering. Når en håper på suksess, gjør en i hvert fall klokt i å regne med skuffelser og fiasko iblant. Regjeringen skal uansett ha ros for at den satser friskt og bruker mulighetene i Barentsrådet, Østersjørådet og andre relevante fora til å markedsføre og initiere nye tiltak. Visjonen som bærer ideene, må være å utvikle og støtte demokratiske prosesser gjennom samhandel, samhandling og samarbeid i hele vårt nærområde for å bedre de økonomiske kårene og trygge grunnleggende rettigheter som ytringsfrihet, religionsfrihet og respekt for menneskeverdet, som kjennetegner ethvert sant demokrati. Et slikt hovedperspektiv i Regjeringens utenrikspolitikk antar jeg har bred oppslutning i Stortinget.

       Under vignetten « Den nordlige dimensjonen » har Finlands statsminister Paavo Lipponen tatt et initiativ for å synliggjøre og koordinere EUs engasjement i nordområdene. Utviklingen av en egen nordlig dimensjon for EU er selvfølgelig av potensiell stor interesse og betydning også fra en norsk posisjon utenfor EU. Utfordringen blir å sørge for at EUs engasjement og interesse for nordområdene ikke stopper opp i Østersjøen, men at dette begrepet får nødvendig bredde til å strekke interessen opp mot barentsområdet og de arktiske områdene. Her må Norge utnytte det nordiske samarbeidet slik at både Sverige og Finland, gjerne også Danmark, holder fast på en slik breddeforståelse når den nordlige dimensjonen skal fylles med konkret innhold i EU-sammenheng. Det er en reell fare for at de økonomiske, handelsmessige og strategiske tyngdelovene ellers vil trekke all interesse og oppmerksomhet mot østersjøområdet. Dette er selvfølgelig verken ønskelig sett fra et norsk synspunkt, eller fornuftig sett i forhold til de betydelige utviklingsmulighetene i Barentsregionen, både økonomisk og strategisk.

       Det er behov for en aktiv europeisk politikk i nordområdene på linje med den som er ført i middelhavsområdet for å sikre fred og økonomisk utvikling i regionen. Det finske initiativet har ført til at EUs rådsmøte nå engasjerer seg i aktivitetene i EUs nordområder på en mer målrettet måte - og det er bra. EU burde også kunne spille en langt mer aktiv rolle i Barentsrådet i samarbeid med finske og svenske myndigheter. Et sterkt EU-engasjement i Barentsregionen er også ønskelig av overordnede sikkerhetspolitiske grunner. Jo dypere Russland involveres i europeiske integrasjonsprosesser, jo sterkere blir båndene landene imellom.

       Russland vil derfor stå sentralt i forholdet til utviklingen av en nordlig dimensjon. Det vil nok ikke være et prosjekt som det er gjort på få år å utvikle. Snarere er det - og bør det være - et rullerende prosjekt med tilpasning til nye oppgaver i forhold til den dynamiske utviklingen i disse kontaktene som vi håper på.

       Men vi ser også de enorme problemene Russland sliter med for å få sitt nye samfunn til å fungere. Dette er en stor utfordring for oss. Vi kan på ulikt vis bidra til den positive prosessen og utviklingen i det russiske samfunnet som alle håper på. Lykkes ikke dette, kan vi få et tilbakeslag som også vil kunne berøre våre egne nasjonale og regionale interesser.

       Atomsikkerhet er en viktig del av samarbeidet med Russland i nord. Særlig er tiltak blitt satt inn for å redusere faren for ulykker ved Kola kjernekraftverk i påvente av stenging av disse reaktorene. Det er viktig å få fortgang i arbeidet med opphugging av russiske atomubåter og håndtering av det radioaktive avfallet og brukt atombrensel. I så måte virker det som det nylig avlagte kongebesøket i Russland har vært med og påskynde disse prosessene.

       Norge har betydelig sammenfall av økonomiske interesser med Russland i barentsområdet. Det gjelder i dag først og fremst de store fiskeriressursene i området, hvor samarbeidet om forvaltningsoppgaven har vært godt og gitt positive resultater. Spørsmålet om delelinjen derimot, som bl.a henger sammen med fordelingen av eventuelle olje- og gassressurser på sokkelen, er fremdeles uløst. Men gjennom forsterket diplomatisk kontakt og samarbeid i ulike organisasjoner og institusjoner nærmer vi oss forhåpentligvis en løsning også på dette viktige spørsmålet.

       Nå er det på ingen måte gitt at det er nødvendig å bygge opp nye institusjoner for å få realisert et slikt utvidet samarbeid. Snarere må målet være å effektivisere og koordinere arbeidet i de institusjonene som allerede fins. Her er jeg helt enig med komiteens leder, Haakon Blankenborg, som bl.a peker på viktigheten av OSSE i denne sammenhengen.

       Barentssamarbeidet inngår som et viktig element i en bredere europeisk integrasjonsprosess, og har på denne måten fått internasjonal oppmerksomhet bl.a fra EU, USA og Canada.

       Mye er oppnådd allerede i Barentssamarbeidet, særlig når det gjelder mellommenneskelige kontakter, politiske forbindelser og tillitskapende arbeid. Men det finnes fortsatt store utviklingsmuligheter på en rekke områder. Miljøspørsmål vil fremdeles stå sentralt og bør fortsatt gis prioritet. Men i økende grad bør det også kunne fokuseres på samarbeidsmulighetene innenfor områder som helse, utdanning og forskning, energiøkonomisering og infrastruktur. Dette er områder som allerede har vist seg velegnet som prosjektområder, og der resultatene fort blir synlige. Og det kan være et godt poeng, dette. Suksess stimulerer til fortsatt innsats og nye tiltak.

       Når det gjelder samarbeid innen næringslivs- og investeringssektoren, har de konkrete resultatene i mindre grad tilfredsstilt forventningene. Ved samarbeidets begynnelse hadde man vel store forhåpninger til resultatene i denne sektoren. De problemene man står overfor, viser seg ofte å bunne i dårlige rammebetingelser for næringssamarbeid og investeringer i Russland og manglende kunnskap om hverandres lovverk og forretningstradisjon. Barentssamarbeidet bør i denne sammenheng utnyttes som et viktig forum for å få innført mindre byråkratiske prosedyrer og regelverk i alle landene i regionen.

       Vi bør i vår formannskapsperiode bygge videre på de positive sidene samt prøve å styrke de sidene ved samarbeidet som har vært mindre vellykket. Dette vil vi ikke minst gjøre med utgangspunkt i det utvidede nordlige samarbeidet som er under konkretisering.

       Jeg har i mindre grad tatt for meg Østersjøsamarbeidet, men min kollega Elsa Skarbøvik vil sette dette området mer i fokus. Dette Østersjøsamarbeidet representerer jo en unik samling av land på tvers av gamle skillelinjer i Europa. Lykkes vi i å intensivere og befeste dette regionale samarbeidet, er det store muligheter for handelsvekst og økonomisk fremgang. Et vellykket østersjøsamarbeid vil også innebære at vi lykkes i å trekke Russland med i integrasjonsprosessen i Europa og bidra til bedre relasjoner mellom Russland og de baltiske stater.

       Barentssamarbeidet og Østersjøsamarbeidet oppstod omtrent på samme tid. Norge har hele tiden oppfattet at dette er ordninger som utfyller hverandre, og som samlet sett forenkler kontakten med våre nærområder. Etter min mening er det ikke spørsmål om å velge mellom det ene eller det andre samarbeidsområdet, men snarere et både-og. I den nordiske kontekst og innenfor begrepet « den nordlige dimensjon » må det være riktig å satse på å føre videre samarbeidet i begge de nevnte regionene. Østersjøområdet er for tiden et politisk tyngdepunkt med hele prosessen rundt utvidelsen av NATO og EU. Imidlertid tror jeg de mulighetene vi har for et gjennombrudd i nord, er like interessante i det atlantiske perspektivet, fordi det spenner over et så vidtfavnende område, fra enkle, små prosjekter som omfatter reinkjøtt og fisk, til de enorme oppgavene som ligger og venter på miljøsiden. Disse regionale samarbeidsmønstrene sammenfaller med en større europeisk regionaliseringsprosess, noe flere land og internasjonale organisasjoner fatter interesse for.

Jan Petersen (H) : Utenriksministerens redegjørelse gjenspeiler ambisjonene om et bredt og omfattende engasjement fra norsk side i det som defineres som våre nærområder. Slik bør det også være. Her ligger jo noen av de aller viktigste utfordringene, og jeg tør si det slik at her ligger hovedutfordringen for Norge. Høyre har alltid

       bedt om en konsentrasjon om disse oppgaver, og jeg er derfor svært positiv til den tonen som nettopp lå i utenriksministerens redegjørelse. Men det er grunn til å minne om at da må det ikke bare bli ord, da må vi også huske det når vi diskuterer vårt forhold til andre verdenshjørner, og vi må ikke minst huske det når vi fordeler ressurser, noe som i forhold til våre nærområder allerede er et problem. Det skal jeg komme litt tilbake til.

       Fra å ha vært et av den kalde krigens kaldeste områder har vi nå fått et samarbeid over gamle skillelinjer, ikke bare på statsnivå, men også som såkalt folk til folk-samarbeid. Det er et uttrykk for den nye tid at 100.000 mennesker i fjor passerte over grenseovergangen mellom Finnmark og Russland.

       NATO-landet Norge fremstår som et godt eksempel på hvordan det nye Europa utvikler seg. Forankret i de eksisterende vestlige samarbeidstradisjoner bygger vi nå gradvis opp et nytt forhold til landene øst for oss, særlig til Russland. Det handler også om å bygge sikkerhet. I fremtiden vil det forhåpentligvis ikke være gjennom avskrekking ved grensene, men gjennom integrasjon over grensene vi skaper forutsetninger for fred. Her blir også den militære integrasjon av stadig større viktighet. Og her er det felles nordiske holdninger. Dette er holdninger som jeg ikke minst har hentet fra min svenske partilederkollega.

       På noen områder har integrasjonen gått trått, på andre områder blomstrer samarbeid og utveksling. Vi har et ønske om å endre vårt interessefellesskap med Russland og Baltikum til å bli et verdifellesskap. I forhold til Baltikum er ikke dette noe problem. I forhold til Baltikum er dette et spørsmål om å ønske velkommen tilbake til den vestlige verden. Men i forhold til Russland vil det nok kreve mer av tålmodighet, og det er viktig å holde fast ved de langsiktige målsettinger, slik at vi ikke lar oss slå tilbake bl.a av holdninger som er rester fra gammel sovjetkultur og -tenkning, som åpenbart er til stede også i dagens Russland. Men dette krever et bredt engasjement, hvor det er viktig at hele samfunnet engasjeres, også partiene.

       Høyre har f.eks et samarbeid med Russlands Demokratiske Valg, hvor vi nå ikke minst er i ferd med å etablere en ungdomsutveksling mellom våre to partier med det siktemål at det faktisk handler om « en total omlegging av verdigrunnlaget i disse samfunnene », slik utenriksministeren uttrykte det. Jeg må derfor si jeg synes det var skuffende å lytte til Fremskrittspartiets representant, som nok en gang gir uttrykk for tradisjonell fremskrittspartitenkning, nemlig at det ikke er viktig å arbeide med disse folk til folk-kontaktene. Jeg ser det stikk motsatt, jeg tror at det er én av mange viktige nøkler for å nå frem i et nytt Europa.

       Jeg har også lyst til å gi utenriksministeren ros på et punkt til, og det er for den prisverdig klare holdningen han har til baltisk NATO-medlemskap. Det er ingen enkel oppgave å forfølge den målsettingen, ikke minst i forhold til Russland, men det er helt avgjørende nødvendig å gjøre det klart for de russiske politiske miljøer at Baltikum ikke er en russisk bakgård. Alle som har kontakt med russiske politikere, vil vite at det er svært, svært langt igjen til den erkjennelsen har nådd inn i alle kretser. Men nettopp derfor er det nødvendig med en tett og målbevisst dialog med alle krefter i Russland, også de kreftene som vel henter sin inspirasjon mer fra fortiden enn fra fremtiden.

       Norge har en viktig rolle å spille i arbeidet med å integrere de nye demokratiene i brede europeiske strukturer, men jeg tror det er svært viktig at vi forstår at disse nye utviklingslinjene drives frem av store og tunge aktører, som EU, NATO og ikke minst USA. Det er derfor det er så viktig for oss at vi kobler oss på og er deler av disse prosessene. Jeg synes det var ganske interessant å registrere mye av språkbruken i utenriksministerens redegjørelse, hvor han stadig lar det gå igjen uttrykk som « Norge forholder seg aktivt » eller « Norge støtter aktivt opp om », fordi det understreker at mye av drivkraften ligger utenfor oss selv. Jeg synes at denne problemstillingen er særlig klart understreket når det gjelder spørsmålet om EUs nordlige dimensjon, som er en av de viktige nye faktorene. Her er det all grunn til å minne om at det er Finland, som EU-medlem, som driver denne prosessen frem. Det er for så vidt ganske fascinerende å filosofere slik som Aftenpostens utenriksredaktør Nils Morten Udgaard gjør, når han sammenligner Norges og Finlands utenrikspolitiske linjer. I en verden hvor vi var med som grunnlegger av NATO, og vi satt med generalsekretæren i det nyopprettede FN, var Finland et land hardt rammet av krigen og kuet inn under Sovjetunionens fold. I dag er Finland et fremgangsrikt land som aktivt har søkt det europeiske samarbeid og betraktes som en seriøs og tung deltaker i Europa. Dette ble ikke minst bekreftet av at Finland fikk en viktig plass i styret i Den europeiske sentralbank, mens Norge på sin side har trukket seg tilbake i det europeiske samarbeid og derfor også har begrenset vår innflytelse og vår mulighet for å være med og utforme den europeiske politikken.

       Vi har høye ambisjoner for Barentssamarbeidet. Som jeg antydet i sted, synes jeg det er svært viktig, og det er viktig å koble andre land på denne prosessen. Dette er områder hvor det er mulig å forfølge viktige målsettinger, f.eks innen atomsikkerheten. Jeg er glad for at den rammeavtalen som har vært forhandlet mellom Norge og Russland, nå er på plass. Jeg registrerer at utenriksministeren har redegjort for at dette utløser prosjekter i størrelsesorden 200-250 mill. kr fordelt over en tre-fireårsperiode. Det er et arbeid vi ønsker å gi støtte til, men da er det for så vidt paradoksalt at Regjeringen nå kutter 50 mill. kr til samarbeidet østover i det reviderte nasjonalbudsjettet. Det poenget jeg hintet om innledningsvis, nemlig at det fra tid til annen er et sprang mellom liv og lære - det ser man også i spørsmål om økonomi, og disse tingene lar seg til syvende og sist først løse over spørsmål om økonomi.

       Det er mye som har gått bra i Barentssamarbeidet, men det er vel ett område der det ikke har gått fullt så bra som det burde, og det er næringslivssamarbeidet. Jeg registrerer at utenriksministeren sier at Regjeringen vil komme tilbake med endrede garantiordninger, og jeg ser frem til dette. Dette har jeg hørt næringsministeren snakke om mange ganger, og mitt spørsmål er: Hvorfor har ikke utenriksministeren nå kommet tilbake med mer konkrete tiltak enn det han nevnte i sin redegjørelse? Jeg skal ikke spørre næringsministeren om det, for han føler seg alltid mobbet når jeg spør ham om tidligere standpunkter, men utenriksministeren, som ikke har den fortiden, kan muligens gi meg noe mer innsikt på dette området.

       Jeg vil også minne om at Høyre la frem et forslag om en bistandspakke til Murmansk på 80 mill. kr i forrige budsjettrunde. Dette forslaget ble oversendt Regjeringen. Det er ikke tvil om at vi ser betydelige sosiale problemer i Nordvest-Russland, og jeg vil be om at denne bistandspakken vurderes seriøst av Regjeringen, og at den nettopp holdes opp mot de verbale utsagn om de høye ambisjoner for Norges deltakelse i denne delen av verden.

Jan Petersen (H) : Jeg tror denne replikken forteller hvor stor forvirringen er i Fremskrittspartiet på dette området, for det man bruker penger til når det gjelder folk til folk-samarbeidet, er jo at man finansierer mye av deltakelsen fra organisasjoner, partier, men også lokalpolitikere, i det omfattende kontaktarbeid som det er nødvendig å ha med østeuropeiske politikere nettopp for å få en dialog om verdier og politisk system. Det er ikke en sjekk man uten videre sender over, men det finansierer altså det nødvendige kontaktarbeidet på dette området.

       Men spørsmålet reiste også en annen viktig problemstilling som jeg må si at jeg ikke er sikker på om Fremskrittspartiet har tatt innover seg, nemlig at store offentlige pengeoverføringer foregår ikke minst i regi av Det internasjonale valutafondet. Verdensbanken og andre institusjoner er også engasjert i Russland. Med den innfallsvinkel spørsmålet hadde, er det åpenbart at dette er aktiviteter som Fremskrittspartiet mener ikke er riktige. Jeg tror at de er helt avgjørende for den videre utvikling og for stabiliteten. Det kunne være interessant om Fremskrittspartiet kunne forfølge dette poenget, men jeg tror vi her ser rett og slett en mangel på gjennomtenkt utenrikspolitikk fra Fremskrittspartiets side når det gjelder holdningen til Øst-Europa, og ikke minst hva som skal få en stabil utvikling på gang videre. Jeg utfordrer derfor til å filosofere også om dette spørsmål, for dette er de virkelig store, tunge, økonomisk belastende tingene. Men hvis Fremskrittspartiet også har tenkt å bakke ut på dette området - så bekrefter det på mange måter at det er et parti hvis visjon ikke når spesielt mange meter utover Norges grenser.

Erik Solheim (SV) : Jan Petersen holdt seg ikke uventet til Høyres utenrikspolitiske sjefsideolog, Nils Morten Udgaard, som jo er talsmann for den lære at det å engasjere seg i nærområdene så å si står i motsetning til det å ha et aktivt og sterkt globalt engasjement med fokus på Midtøsten, Afrika, de mange konflikter i Asia osv. Jeg mener denne tankegangen er gal og farlig og svært gammeldags. Jeg skal gi to grunner til det.

       Det ene er det innlysende at de aller fleste av de virkelig store utenrikspolitiske utfordringene Norge står overfor, enten det gjelder krig og fred, miljø, handelsretningslinjer eller hva det måtte være, er globale. De kan ikke løses i nærområdet alene, de må løses globalt. Men det er selvsagt viktige ting som skjer i nærområdet også.

       Det andre er at om vi så ser på det ut fra Høyres snevre perspektiv, nemlig såkalte norske egeninteresser, er det jo i norsk egeninteresse å ha dette globale perspektivet. Det er det som har gitt oss i stor grad også tyngde til å kunne gjøre noe i våre nærområder. Når Norges utenriksminister og statsminister og politiske ledelse er interessante samarbeidspartnere for svært mange ledere rundt omkring på kloden, skyldes det ikke minst vårt Midtøsten-diplomati. Det gir en inngang til Albright og en rekke andre statsledere i verden som vi ellers bare kunne drømme om.

       La meg gi et eksempel til: Da vi hadde den ulykksalige Lamark-saken, kunne vår utenriksminister to eller tre dager etterpå møte Primakov - det var i Bonn, hvis jeg ikke husker feil - for å diskutere og bidra til å løse de problemene denne saken hadde skapt, på en veldig konstruktiv måte og svært raskt. Grunnen til det var nettopp at Norge ikke ensidig har konsentrert seg om våre nærområder, men har vært villig til å ta OSSE-formannskapet, hvor vi vil måtte konsentrere oss om Nagorno-Karabakh og Balkan og Albania og mange steder som ikke er våre nærområder, men som også gir oss egentyngde til å ta fatt i nærområdeproblemene.

Jan Petersen (H) : Jeg tror Erik Solheim vet vesentlig bedre enn å fremføre en replikk av denne type, fordi den bygger på den forutsetning at man bare skulle føre en nærområdepolitikk. Han vet utmerket godt at den karikaturen av et standpunkt selvfølgelig ikke er Høyres standpunkt. Hvorfor han da bruker to minutter av Stortingets taletid på å fremføre det, er for så vidt det mest interessante spørsmålet.

       Det vi imidlertid har påpekt, er at nettopp fordi norsk utenrikspolitikk har begrensede ressurser økonomisk og menneskelig, har norsk nærområdepolitikk gjennom relativt lang tid vært underprioritert. Jeg mener at det hadde vært mulig f.eks å bruke større midler i våre nær-

       områder på miljøområdet, at vi rett og slett hadde satt mer krefter inn på å få tingene igjennom. Det er det jeg har talt til fordel for. Det er derfor jeg knyttet mitt standpunkt nøyaktig opp til det økonomiske, og vi får nå altså en verbal tilslutning til at vi skal konsentrere oss mer om dette. Allikevel går Regjeringen inn og plukker ut penger som er bevilget til disse områdene, fordi man har så mange andre oppgaver som man også kunne løse.

       Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at det er viktig for Norge å ha et bredt, aktivt engasjement ute. Men det har altså blitt noe galt med tyngdeforskyvningen. Jeg håper at Regjeringen når den nå verbalt sier at den skal gjøre dette, også følger det opp i praksis. Derfor har jeg møtt utenriksministerens tilnærming til dette på en positiv og riktig måte.

       Erik Solheim forsøker å gjøre dette til et spørsmål om for eller mot OSSE-formannskap. Men det er ikke ett menneske i Høyre som ikke har sagt at å ta formannskapet i OSSE har vært en viktig prioritering. Det er mulig Solheim syntes det var greit å bruke litt tid på en replikk også, men Solheim kan bedre rett og slett enn den replikken.

       Erkjennelsen av at vi må utvide sikkerhetsbegrepet er for lengst blitt en bunnplanke i norsk nærområdepolitikk. Velstandsgapet er en trussel mot stabiliteten i nærområdene, og fattigdommen i disse områdene representerer en destabiliserende kraft, slik det går fram av den redegjørelse som ligger til grunn for dagens debatt om norsk nærområdepolitikk.

       Når det fokuseres på vårt engasjement overfor nærområdene, rettes oppmerksomheten først og fremst mot de omfattende programmer og prosjekter som er iverksatt sammen med andre land, og det institusjonelle samarbeidet som er etablert, herunder Barentssamarbeidet, samarbeidet i Østersjøregionen, Arktisk Råd og miljøsamarbeidet mellom norske, russiske og amerikanske forsvarsmyndigheter, det såkalte AMEC-samarbeidet.

       Men selv om dette formaliserte samarbeidet vil være hovedpilaren i vår kontakt med nærområdene, skal vi heller ikke undervurdere betydningen av det samarbeid som utenriksministeren omtalte som « det nære folk til folk-samarbeidet », som gradvis har utviklet seg mellom Norden og de østlige nærområder i tiden etter jernteppets fall, et folk til folk-samarbeid som tydeligvis har bred støtte i Stortinget, når en ser bort fra Fremskrittspartiet.

       I Norden er mangfoldet av frivillige organisasjoner en stor ressurs og et viktig nettverk som skaper trivsel og lokal forankring. Men i våre østlige nærområder er det fraværet av et slikt frivillig, omfattende organisasjonsliv - en tredje sektor - som preger de sivile samfunn etter flere tiår med autoritært styresett. Derfor er det en framtidsrettet strategi når Regjeringen varsler støtte til den innsats som gjøres av den frivillige, folkelige sektoren, og understreker at dette arbeidet er « avgjørende for å bygge sivile samfunn. »

       Erkjennelsen av at de mangfoldige frivillige organisasjonene kan spille en viktig rolle i arbeidet for demokratibygging og etablering av velfungerende lokalsamfunn i våre nærområder, har også ført til at Nordisk Råd er i ferd med å inkludere den tredje sektor som en viktig del av rådets nærområdepolitikk.

       Nordisk Råd ønsker at de frivillige organisasjonene skal engasjere seg i nettverksbygging i våre østlige nærområder. Et slikt engasjement vil være et folkelig håndslag til disse områdene og bidra til å utvikle de kvaliteter som preger livskraftige lokalsamfunn.

       I plandokumentet for 1999 fra Ministerrådet i Nordisk Råd heter det at samarbeidet med de frivillige og folkelige organisasjonene skal styrkes. Innenfor det foreslåtte budsjett for Nordisk Råds nærområdeinnsats prioriteres nå bl.a aktiviteter som kan utvikle frivillighetssektorens virksomhet i Baltikum.

       Et interessant aspekt ved det nordiske samarbeidet er utviklingen av det nordisk-baltiske samarbeidet, det såkalte 5 + 3-samarbeidet. Det verdifellesskap som eksisterer mellom Norden og Baltikum, danner et godt utgangspunkt for samarbeid på mange områder, også på det utenrikspolitiske. Små land har utvilsomt stor nytte av å utvikle felles posisjoner som kan bety større gjennomslag i internasjonale fora. 5 + 3-samarbeidet bør derfor styrkes bl.a innenfor FNs ramme.

       Det nordiske samarbeidet er en hjørnestein i vår politikk overfor nærområdene. Ulik tilknytning til EU er ikke til hinder for et tett nordisk samarbeid på dette området. Det sier en del om samarbeidsforholdene i Norden at det faktisk er Norge som har gitt det finske initiativet om « den nordlige dimensjonen » den mest helhjertede støtte, selv om initiativet først og fremst er et innspill i EUs utenrikspolitiske overlegninger.

       Det finske initiativet omfatter ikke bare de nordeuropeiske EU-medlemmene, men hele nordområdet, inkludert Russland, Nord-Amerika og Canada, med andre ord også det området som omfattes av det arktiske samarbeidet. Også for norsk nærområdepolitikk vil det være fordelaktig at EU forsterker sin innsats i forhold til nordområdene, slik at infrastrukturen kan styrkes og naturressursene i området utnyttes på en bærekraftig måte. Nordiske finansieringsinstitusjoner og prosjektfond samarbeider allerede i dag med tilsvarende europeiske institusjoner. Dette samarbeidet kan ytterligere forsterkes dersom EU velger å vektlegge sterkere den såkalt nordlige dimensjonen.

       Med sitt nære naboskap til Russland er det en viktig oppgave for Norge å bidra til en tillitskapende politikk overfor vår store nabo i øst. På mange måter er dette en videreføring av den lavspenningspolitikk i nordområdene som Norge la til grunn overfor Sovjetunionen under den kalde krigen. Et inkluderende samarbeid med Russland er en forutsetning for europeisk sikkerhet og stabilitet i våre nærområder. Det omfattende regionale samarbeid med Russland som er etablert på ulike nivåer, må bedømmes i en slik sammenheng.

       Ikke minst er initiativet til Barentssamarbeidet et konkret uttrykk for Norges ønske om å inkludere Russland i et praktisk og jordnært samarbeid på tvers av det tidligere øst-vest-skillet. Siktemålet har vært å involvere både sentrale, regionale og lokale myndigheter og politikere i et mest mulig praktisk innrettet samarbeid.

       Den mest vellykkede delen av Barentssamarbeidet er utvilsomt det lokale samarbeidet på tvers av grensene i nord. Her har vi eksempler på det folk til folk-samarbeidet, som utenriksministeren omtalte i redegjørelsen, og som i Barentssamarbeidet omfatter både kultursamarbeid og samarbeid på bl.a utdannings- og helsesektoren. Kommuner og fylkeskommuner er aktivt engasjert og gir dette samarbeidet en dynamikk som kan være et forbilde for samarbeid på mer nasjonalt nivå. Det grasrotsamarbeid som er etablert i de nordlige områdene, bør også være en inspirasjon til å satse sterkere på en tilsvarende strategi, bl.a i Østersjøsamarbeidet.

       Barentssamarbeidet har til nå i hovedsak vært sett på som et utenrikspolitisk virkemiddel. Tiden er imidlertid inne til å få analysert hvordan Barentssamarbeidet mer målrettet kan utvikles til et regionalpolitisk virkemiddel. De aktuelle departementene bør nå sette seg sammen for å utvikle et konsept for hvordan dette samarbeidet, på tvers av grensene på Nordkalotten, kan bidra til å styrke grunnlaget for sysselsetting og bosetting både i Norge og på Nordkalotten som helhet.

       Redegjørelsen om norsk politikk overfor nærområdene viser hvor mange og store utfordringer Norge møter i kontakten med de nye demokratiene i øst. Den viser også hvor sammensatt samarbeidsstrukturene er, og at mulighetene for videreutvikling er stor. Jeg vil oppfordre Regjeringen til å legge fram en melding til Stortinget om nærområdepolitikken, slik at Stortinget får anledning til å gå dypere inn i mange av de problemstillinger som er reist i den redegjørelse som ligger til grunn for dagens debatt.

       Presidenten:

       Presidenten vil vel kanskje bemerke at dette var en litt spesiell form for replikk.

Johan J Jakobsen (Sp) : Jeg takker presidenten, så slapp jeg å si det selv.

       Jeg må understreke at jeg i mitt innlegg også var inne på dette folk til folk-samarbeidet, som utenriksministeren benevnte det. Jeg la stor vekt på at i motsetning til i Norden, hvor en har et organisasjonsliv, en tredje sektor, som fungerer som kitt og som et viktig nettverk i mange lokalsamfunn, er det karakteristiske for mange av de nye demokratiene at en slik tredje sektor ikke eksisterer. Det er altså fraværet av et folkelig, lokalt organisasjonssamarbeid som preger mange av disse sivile samfunn i de nye demokratiene. Jeg sa også meget klart og tydelig fra om at dette var et resultat av flere tiårs autoritært, kommunistisk styre. Så antydningen om at Senterpartiet nærmest skulle hente inspirasjon fra disse miljøene, synes jeg var sterkt overdrevet, for å si det veldig, veldig forsiktig.

       Jeg synes tross alt det var oppmuntrende det Kvakkestad sa i sin replikk, at Fremskrittspartiet pr. definisjon ikke er imot dette folk til folk-samarbeidet, men at det går på spørsmålet om offentlig bidrag til slikt samarbeid. Dette har egentlig Jan Petersen svart på tidligere i dag. Senterpartiet mener at det er verdifullt at f.eks. Nordisk Råd og offentlige myndigheter støtter opp under det arbeid som utføres av frivillige organisasjoner overfor disse områdene. Jeg minner om at tidligere statsminister Jagland i sin redegjørelse for Nordisk Råd faktisk pekte ut de frivillige organisasjonene som aktive medspillere når det gjelder nettverksbygging i nærområdene.

       Så til det som er saken, nemlig nærområdet. Det er jo et begrep som er nytt. Hadde vi hatt en redegjørelse i 1988 i stedet for 1998 om nærområder, ville antakelig de fleste tenkt på Norden. En ville kanskje strukket det til Nordsjøen, og tatt med Tyskland og England, men svært, svært få ville tatt med det vi i dag tenker på med nærområdene, som i all hovedsak er Nordvest-Russland og de baltiske land. Nå har utenriksministeren, som Haakon Blankenborg sa, gått Norge rundt, eller norske områder rundt, og dermed gitt begrepet et nytt innhold. Men det er jo ikke opplagt at f.eks. Litauen tilhører Norges nærområder, for ikke siden Olav den hellige og Harald Hardråde løp rundt på jakt etter damer i Novgorod og Kiev, har vel dette i norsk bevissthet vært Norges aller nærmeste nærområder. Jeg vil påstå at f.eks. Palestina og Israel mye mer har vært betraktet som norsk nærområde. De aller fleste nordmenn har hatt et helt, helt annet forhold til Genesaretsjøen enn hva de har hatt til Dnepr og Dvina. Men la nå det være. Mange flere har vært der, og det har vært mye mer økonomisk og kulturelt samarbeid.

       Haakon Blankenborg la hovedvekten på at de to viktige ting vi diskuterer, er forholdet til EU og forholdet til Russland. Jeg er enig i at det er kjernepunktene i det vi bør diskutere i dag, og jeg skal si mest om Russland og litt om EU.

       Først: Jeg har ingen motforestillinger mot det forslaget som Arbeiderpartiet tydeligvis ønsker å bringe fram, om en redegjørelse om forholdet mellom Norge og EU. Men jeg klarer ikke helt å forstå den kritikken som stadig reises om at Regjeringen skal ha et uavklart forhold til EU. Det er bare dersom noen partier mener at vi i dag skal sette i gang en ny debatt om norsk medlemskap i EU - bare da - at Regjeringen har et såkalt uavklart forhold til EU. Regjeringen bygger på folkeavstemningen fra 1994, og jeg oppfatter det slik at samtlige partier gjør det. Det er derfor ikke aktuelt nå å starte en debatt om norsk medlemskap i EU. Med andre ord er da debatten: Hvordan skal vi forholde oss til EU? Dette må først og fremst være misunnelse, for denne Regjeringen har brakt Norge mye, mye nærmere EU enn Arbeiderpartiet eller Høyre noensinne har klart. Jeg har gitt ros for det. Jeg mener det er riktig og bra og positivt, men det er ingen grunn til spesielt å kritisere det og hele tiden snakke om at det skulle være noe så fryktelig uavklart i Norges forhold til EU. Vi bør nå besinne oss og bli enige om at en ny debatt om norsk medlemskap i EU kan vi ta når vi ser hvordan det går med euroen, og når vi ser hvordan det går med utvidelsen mot øst. Da kan tidspunktet være det rette for igjen å diskutere det. Nå bør vi diskutere vårt forhold til EU og de mange enkeltsakene i det forholdet.

       Så Norges forhold til Russland: Regjeringen og utenriksministeren fortjener veldig stor honnør for den avtalen som nå har kommet om atomsikkerhet. Det er faktisk et gjennombrudd. Den løser de to virkelig store, uavklarte problemene i dette samarbeidet, nemlig toll- og avgiftsspørsmålene og ansvarsspørsmål i forhold til ulykker. Det er dette vi har plundret med i mange år. Mange av oss har vært engasjert i dette i snart en tiårsperiode, og det er dette som har hindret at noe faktisk kunne bli gjort. Det ser nå ut til å være løst. Det er altså veldig positivt at denne avtalen gjør det mulig for andre land å gå inn som partnere i et slikt samarbeid. Det ser nå ut til at vi kan få et samarbeid om Lepse-prosjektet, som inkluderer Russland og Norge, ja, men også Frankrike og Sverige. Det er på den måten disse spørsmålene faktisk kan bli løst, og ikke bare snakket om. Dette er fryktelig bra, og full honnør til at vi har fått til dette, og selvsagt også honnør til Russland, som har funnet praktiske løsninger på det.

       Det gjenstår et viktig spørsmål i det norsk-russiske atomsikkerhetsforholdet, som jeg må be utenriksministeren om å svare på, og det er spørsmålet om mellomlageret for radioaktivt avfall. Daværende utenriksminister Godal lovet at Norge skulle bidra til en utredning om at et slikt mellomlager kunne gjennomføres på Kola-halvøya. På Kola er fylkesmyndighetene for et slikt lager. Det vil være et stort framskritt å kunne få det, og det er mye enklere å tenke seg det der enn i Majak. Jeg vil be om en avklaring på hva Norge har gjort for å kunne bidra til en slik utredning. Vi kan selvsagt ikke gjennomføre den - men hva har vi bidratt med økonomisk, teknologisk eller på annen måte for å få en slik utredning?

       Det andre spørsmålet som selvsagt henger nøye sammen med dette, er vårt forhold til en eventuell mellomlagring i Majak. Jeg vil be utenriksministeren bekrefte at Norge ikke vil bidra til ferdigstillelse av våtlageret i Majak, som vel er 30 % ferdig, og at utenriksministeren heller ikke vil gå inn for norske bidrag til et tørrlager i Majak dersom ikke disse tingene for det første er godkjent av fylkesmyndighetene, og for det andre at man kan regne med at IAEA vil se dette som akseptable måter å ta hånd om det radioaktive avfallet på. Jeg tar det som en selvfølge at Norge ikke vil gå inn på noe i forhold til Russland som ikke kan godtas av Det Internasjonale Atomenergibyrået. Men jeg vil be om å få dette bekreftet, for det har vært veldig mye debatt om det, og mange av oss har vært engasjert i det lenge.

       Forholdet til Russland generelt er selvsagt det mest avgjørende sikkerhetspolitiske spørsmålet i Europa, og følgelig også det viktigste spørsmålet for oss. Det finnes ingen løsning på de grunnleggende problemene og krisene i Europa uten et godt forhold til Russland, Bosnia, Kosovo og Baltikum. Ingen områder hvor det er eller kan tenkes å bli en konflikt, kan løses uten i tett samarbeid med russerne. Vi må bidra til å få gjennomført det som var Peter den stores livsverk, nemlig å inkludere Russland i Europa.

       Det er ikke til å komme bort fra at selve spørsmålet om NATO-utvidelsen også er et vesentlig spørsmål i en debatt om nærområdene. Utenriksministeren har flere ganger kommet med etter min mening positive og riktige uttalelser om forholdene når det gjelder russisk NATO-medlemskap, hvor det ikke ble sett på som utelukket, og hvor det er ett av flere mulige, langsiktige perspektiv. Det er bra. Men i denne redegjørelsen er det vel litt lite problematisert hva et baltisk NATO-medlemskap vil kunne bety. Det sies at Norge nærmest uten problemer skal gå inn for og arbeide for dette, men det er ikke noen resonnementer rundt hvordan et baltisk NATO-medlemskap skal kunne la seg forene med et godt forhold til Russland, og at vi ikke skal bygge opp nye sikkerhetspolitiske problemer i Europa.

       Jeg har lyst til å ta fatt i Høyres resonnementer der. Jan Petersen framholdt tidligere, med henvisning til Høyres sjefsideolog Udgaard, Finland som det store utenrikspolitiske eksempelet. Hvorfor kan ikke Finland framholdes også som et land som har klart å løse sitt viktigste utenrikspolitiske problem, nemlig forholdet til sin store nabo Russland, på en svært imponerende og god måte? Hvorfor er ikke Finland et eksempel på hvordan mange land burde kunne ordne seg i forholdet til Russland? Hvor snakker vi nedlatende om « finlandisering » som noe fryktelig farlig og negativt, i stedet for å se Kekkonen-linjen som noe som faktisk har vært et av de beste eksemplene på hvordan et lite land har håndtert et stort sikkerhetspolitisk problem i hele etterkrigstiden? Jeg mener at vi ikke kan snakke så enkelt om disse tingene som vi til nå har gjort. Baltisk NATO-medlemskap er i seg selv verken farlig, skadelig eller negativt, men det kan ikke skje på en slik måte at det skaper nye spenninger i forhold til Russland.

       Så har jeg lyst til å ta litt mer fatt i det Jan Petersen sa - ja, nå har han gått. Men det er en kjensgjerning at hver gang vi kommer inn på forholdet mellom nærområdene og resten av verden, kommer Høyre med sitt argument om at vi må konsentrere oss om nærområdene. Hver gang de så blir møtt med motforestillinger om hva dette betyr, om vi skal redusere vår innsats i OSSE eller i FN eller i Midtøsten eller Guatemala eller i Sri Lanka eller i Afghanistan eller noe konkret sted, så stopper på en måte debatten. Nå fikk vi høre at Finland var et forbilde for Norge på grunn av sin måte å håndtere utenrikspolitikken på. Vi skal da vel prise oss lykkelige for at Norge i etterkrigstiden ikke har hatt et så altoverskyggende problem i vår utenrikspolitikk som Finland har hatt. Finland har vært et land hvor det å håndtere dette ene spørsmålet, forholdet til Russland, har overskygget alt annet. De har gjort det på en imponerende måte, og de fortjener honnør og ros og respekt fra alle oss andre. Vi har vært i den lykkelige situasjonen at vi har kunnet bruke ressurser globalt. Det er jo ikke galt og negativt og trist for Norge. Det er en stor fordel for Norge, en stor ressurs, noe vi bør være glade for, noe vi bør se på som positivt, og noe vi bør videreutvikle, og ikke holde opp et land som har hatt det så vanskelig som Finland, som ideal på dette området. Derimot kan kanskje Finland mer være et ideal for hvordan andre land i grensesnittet til Russland kan klare å løse sitt forhold til Russland.

       Dei har greidd etter krigen gjennom Kekkonen-linja å tilpasse seg Russland på ein måte som dei måtte fordi dei stod åleine. Vår fordel er at me har kunna koma inn i ein allianse saman med fleire, og dermed har me unngått dei problema dei har hatt. At baltarane no ynskjer å koma i den same situasjonen som oss, å få tryggleik i eit kollektivt fellesskap, er ganske naturleg og forståeleg. Det burde ikkje vera noko problem for Russland, for russarane veit inderleg vel at det ikkje er nokon trussel mot dei frå vest. Det er berre dei som har grave seg ned i historia og ikkje ser realiteten i dag, som trur det.

Erik Solheim (SV) : Jeg vil nødig bli for polemisk, men dersom man skal starte kurs i baltisk historie, vil jeg anbefale Ingvald Godal å starte med Jan Petersen. Jan Petersen sa i sitt innlegg tidligere i dag - dette er fritt gjengitt, men jeg tror det er omtrent riktig - at de baltiske landene ikke er noe problem, de skal bare vende tilbake til Vesten. Det viktigste vestlige innslaget i de baltiske landene var jo tyskere. Som vi alle vet, betyr navnet Tallinn « danskebyen ». De fleste byene i det som nå er Baltikum, var dominert av tyskere inntil tidlig i dette århundret. I realiteten forsvant alle tyskerne med Stalins utdrivelse etter 2. verdenskrig, men det viktige vestlige innslaget i egentlig forstand i Baltikum var tyskere. Tyskerne kommer aldri til å komme tilbake dit. Det er en komplisert historie som jeg tror vi må ta et annet sted enn på Stortingets talerstol. Det vil iallfall være en forutsetning for å starte en debatt om baltisk historie.

       Når det så gjelder Finland: Det er helt rett, Finland var på den « gale » siden under 2. verdenskrig. Finland var alliert med Tyskland. Finland kom ut av 2. verdenskrig i en uhyre vanskelig situasjon, kanskje vanskeligere enn nesten noen annen nasjon i Europa. Det var det klassiske problemet: å være et lite land tett opptil en stormakt. Og denne stormakten hadde i tillegg vunnet en krig.

       Jeg synes det vi kaller Paasikivi-Kekkonen-linjen fortjener den aller største respekt. Det å klare å løse og håndtere dette på en slik måte at Finland i dag står fram som en vellykket, høyteknologisk, økonomisk bra stilt, grunnleggende demokratisk stat og en nasjonalstat som er rotfestet og forankret, fortjener vår aller største respekt og ære. Det nedlatende begrep « finlandisering » som ofte blir brukt, er etter min mening meningsløst. Særlig Kekkonen framstår som en av de store statsledere i Europa i annen halvdel av dette århundret. Knapt noen har klart å tjene sin nasjon på en så effektiv måte som han.

Ingvald Godal (H) : Dette er ikkje nokon historietime, men det kan jo vere interessant å gå litt tilbake når ein diskuterer våre nærområde. Det at baltarar kjem tilbake til Vesten, er sjølvsagt fordi at det er der dei høyrer heime religiøst og kulturelt - det er der dei føler seg heime. Dei har vore gjennom verdshistorias truleg mest fælslege okkupasjon. No er dei ute av den, og no vil dei tilbake i den familien dei høyrer til.

       At Finland var på den « gale » sida under 2. verdskrig, går det ikkje an å seia. Det som skjedde, var at finnane vart inkluderte i Molotov-Ribbentrop-avtalen, der Stalin og Hitler delte Aust-Europa mellom seg. Polen vart okkupert, og baltarane vart okkupert. Finland kjempa i vinterkrigen og greidde å unngå å bli okkupert. Noreg derimot bukka under, og så fekk me ein situasjon der tyskarane stod i Noreg. Dei skulle til Murmansk, og Finland låg imellom. Alt finnane kunne gjera, var å velja side. Om dei motsette seg den tyske gjennommarsjen, ville dei koma med i krigen på russisk side mot tyskarane, og om dei tillét den, ville dei koma med i krigen på tysk side mot Russland. Også med bakgrunn i vinterkrigens erfaringar var det klart at dei valte det siste. Det er det historiske.

       Eg er einig med representanten Solheim i at ordet « finlandisering » er forferdeleg misbrukt. Det Finland har greidd etter krigen, er ein bragd, og det var ein situasjon dei vart pressa inn i, bl.a på grunn av vår veikskap i 1940.

       Komiteens leder var inne på avgrensingen av nærområdene og på hvem en har med å gjøre i nærområdene. Representanten Blankenborg la vesentlig vekt på EU og Russland. Det er ingen grunn til å være uenig i det perspektivet som komiteens leder der trakk opp, men det kan i og for seg være grunn til å minne om at disse landene fortsatt ikke er EU-medlemmer.

       Lederen kom videre med en påstand om at Regjeringen og regjeringspartiene har en manglende avklaring i sitt forhold til EU. Nå har på mange måter representanten Solheim svart på den utfordringen, men jeg vil for egen del også legge til at denne påstanden i alle fall får stå for representanten Blankenborgs egen regning.

       Etter min oppfatning har både regjeringspartiene og Regjeringen et klart og avklart forhold til EU, men man må selvfølgelig utvikle den avklaringen etter hvert som det også skjer en utvikling i EU. Det er heller ikke noe som tilsier at ikke både Regjeringen og regjeringspartiene har gjort det. Spesielt Høyre synes for øvrig aldri å la en anledning gå fra seg til å få fram sitt partis manglende avklaring til EU og det forhold at man er misfornøyd med det resultat vi fikk i kraft av folkeavstemningen i 1994.

       En annen sak er selvfølgelig at det kan være greit å gi en foranledning for Stortinget til å diskutere spørsmål knyttet til EU og utviklingen i EU, så det burde ikke være noe i veien for at utenriksministeren tar imot den utfordringen som ligger i å kunne gi en redegjørelse omkring disse spørsmålene til høsten.

       Den geografiske avklaringen av hva vi oppfatter som nærområde, er ikke særlig presis. Og det kan på mange måter være greit nok. Det gir på mange måter grunnlag for å gå inn i og være opptatt av de spørsmål som til enhver tid måtte være de mest aktuelle. Men det er grunn til med en viss ironi å registrere at når vi snakker om nærområder, snakker vi i liten eller ingen grad om de andre nordiske land på annen måte enn at man i et samvirke med disse skal gå inn i, og arbeide med, nærområdespørsmålene. Og det er i og for seg både interessante og givende perspektiver. Det som på mange måter blir nærområdene når vi snakker om dette, blir Østersjøen og landene rundt Østersjøen, barentsområdet og Vest- og Nordvest-Russland.

       Det er grunn til å fremheve med positiv vilje EUs nordlige dimensjoner og Finlands initiativ i forhold til dette, men det er - som representanten Steensnæs var inne på - en del av Norges oppgave å være med og flytte fokus i dette perspektivet til de virkelige nordområdene, med andre ord til Kola og Barentshavet, og ikke stanse i Østersjøen og området rundt Østersjøen.

       Utfordringene er store i de områdene vi i første rekke snakker om når vi er inne på nærområdepolitikk. De er for det første knyttet til fattigdomsperspektivet og det å unngå at vi får et nytt fattigdomsteppe i Europa. Når vi snakker om fattigdom, er det også viktig å understreke at en av de konsekvensene vi i dag ser av dette, er de skremmende perspektiver knyttet til helse og helseutvikling. Det er sykdommer som blomstrer opp og som kan få en nærmest epidemisk karakter, og som det derfor er all grunn til å gi støtte og bidrag til å bekjempe.

       Det er sentralt å bidra til en samfunnsutvikling i bred forstand i de aktuelle områdene. Vår oppgave vil være å gi de bidrag som det er naturlig for oss å gi. Det er all grunn til å framheve bredden i kontakten, samarbeid på regjeringsnivå, folk til folk-samarbeid og kontakt og samarbeid mellom folkevalgte på regionalt og kommunalt nivå i Norge og tilsvarende organer i de baltiske landene og i Russland. Et velfungerende lokalsamfunn er viktig for utvikling, og det er viktig at menneskene i disse områdene får velfungerende samfunn å bo i. Det er kanskje ikke grunn til å gå så mye mer inn på representanten Kvakkestads synspunkter når det gjelder forholdet til og samarbeidet mellom folkevalgte på lokalt og regionalt nivå, men jeg vil gi det lille tilleggspoeng at man nok ikke skal være fremmed for at kompetansen når det gjelder denne typen spørsmål, faktisk er større i kommunene og fylkeskommunene i Norge enn den er i UD. Det var i hvert fall ikke til Utenriksdepartementet jeg i første rekke ville ha henvendt meg hvis jeg skulle finne kompetanse knyttet til disse områdene.

       Det er også viktig med næringsutvikling, og det er viktig å gi disse landene og områdene mulighet til videreutvikling knyttet til et mer aktivt næringsliv. Det er derfor all grunn til å rose næringsministerens initiativ og innsats for å styrke dette, som bl.a kom til uttrykk i forbindelse med hans besøk i Russland i tilknytning til statsbesøket. Og det er derfor også hyggelig å høre Høyres klare tilslutning til disse initiativene og til støtten til Regjeringens politikk med hensyn til bl.a endringer i garantiordningene. Så får vi heller bære over med at det er vanskelig for Høyres leder å omtale næringsministeren uten også å komme med personlige finter til ham.

       Når det gjelder næringsutvikling, kan det være et poeng å ha klart for seg at hvis man bl.a får en utvikling knyttet til fiskemottak og fiskeforedling i Russland, og hvis man får en godt fungerende gassleveranse fra Russland til Europa, vil dette også i og for seg skape konkurranse med norsk virksomhet. Etter min oppfatning er det ingen grunn til av den grunn å være forsiktig i forhold til det å være med og utvikle også disse næringene i Russland. For det første er det nødvendig, spesielt når det gjelder fisk og fiskeforedling, av hensyn til utviklingen i de nordligste områdene i Russland, og for det andre er det ofte slik at konkurrenter i større grad enn å konkurrere med hverandre i praksis faktisk drar nytte av hverandre.

       Til slutt i innlegget vil jeg komme tilbake til den geografiske avgrensningen av nærområdene. Det er slik at når vi snakker om disse spørsmålene, retter vi stort sett blikket østover, nordøstover og sørøstover i forhold til Norge. Men vi har også nærområder i vest og i sørvest. Til tross for uavklarte områder og grensespørsmål i Barentshavet er på mange måter situasjonen den at man har hatt en gjennomgående rimelig god fiskeriavtale med Russland med hensyn til kvoter og de bestander vi i fellesskap utnytter der. Det er rett nok for øyeblikket visse bekymringer knyttet til påstander om spionasje i forhold til norsk havforskning. På mange måter har fiskeriforvaltningen vært mindre vellykket i Nordsjøen; manglende håndtering av bestander og kvoter setter bestandene under press, og de har blitt overbeskattet. Det er derfor viktig å satse på å lykkes bedre i forhold til det å utvikle bedre systemer i Nordsjøen.

       Helt til slutt: Det er også en del miljøproblemer knyttet til Nordsjøen. Oppblomstring av alger har funnet sted, trolig sørfra. Vi har også spørsmål knyttet til atomforurensning og til atomanleggene i Storbritannia, bl.a. Sellafield, som det også er grunn til å ha sin oppmerksomhet rettet mot.

Marit Nybakk (A) : « Polens tunge vei til europeisk velstand » var overskriften på en helsides artikkel i gårsdagens Aftenposten om Polen på terskelen til en ny æra i Europa, et land i stand til å avgjøre sin egen skjebne for første gang på flere hundre år. Som nytt NATO-land og kommende medlem i EU vil 39 millioner polakker, ifølge Aftenposten, « reise seg som en stor, europeisk nasjon på linje med Tyskland og Frankrike », med stor nasjonal selvbevissthet, tross tøffe omstillinger. Og enten vi liker det eller ikke, er orienteringen fra Polens side i stor grad rettet mot Europa og mot kontinentet. Det ble også grunnleggende klarlagt og understreket av representantene fra Polen på et Nordisk Råd-seminar i København for noen uker siden.

       Polen kan på mange måter stå som et symbol på de nesten utrolige forandringene som finner sted utenfor vår stuedør, i våre nærområder - eller i « grannelaget vårt », som komiteens leder så treffende uttrykte det. Et fastfrosset fiendebilde er avløst av mangfold, demokrati, kontakt og samarbeid, men også av større usikkerhet og ikke minst uforutsigbarhet.

       Vi ser konturene av sosiale skillelinjer. En sølvmur eller en fattigdomsmur - litt avhengig av hvor man står - går også gjennom våre nærområder, ikke bare lenger sør. Både i de tre baltiske statene og i Russland har vi fått nye sett med interne sosiale skillelinjer. Vi opplever at fattigdomsproblemet setter seg fast. Vi opplever langtidsledige og store grupper som er permanent fattige, samtidig som nye overklasser med ufattelig rikdom vokser fram. Mye av dette kan nok tilskrives mangelen på effektive forvaltninger og offentlige og sivile organisasjoner, men også få eller ingen tradisjoner med hensyn til privat næringsutvikling, økonomiske spilleregler og et demokratisk lovverk. Derfor er kanskje institusjonell fornyelse vel så viktig og et vel så effektivt bistandselement i samarbeidet med disse landene som innsprøyting av kapital. I den debatten som har vært om folk til folk-samarbeid, vil jeg bare understreke det som har blitt sagt om at samarbeid mellom tredje sektor, samarbeid mellom private organisasjoner hos oss og i flere av disse landene, er et veldig viktig bidrag når det gjelder å bygge opp det sivile samfunnet.

       Norge bør spille en aktiv rolle med hensyn til å legge premisser for utviklingen i vårt nabolag og gjør det da også, bl.a gjennom deltakelse i de regionale samarbeidsorganene. Samtidig må vi erkjenne at i de samme organene, Barentsrådet, Østersjørådet og Nordisk Råd, bare for å nevne tre av dem, vil enten EU eller Russland - eller begge - være helt avgjørende premissleverandører. EU er for øyeblikket uten sammenligning det mest kraftfulle instrumentet for et utvidet politisk samarbeid og en sosial utjamning i våre nærområder. Forhandlingene om den nye utvidelsen av EU er en av de viktigste prosessene i moderne europeisk historie. Og for ordens skyld: Det er vel ingen som har sagt at Regjeringen har et uavklart forhold til EU-medlemskap fra denne talerstolen i dag - i hvert fall ikke fra Arbeiderpartiets side eller komitelederens side. På den annen side kan man neppe si at Regjeringen bobler over av entusiasme i forhold til utviklingen i EU. Det er også slik at i et nytt og utvidet EU vil de regionale samarbeidsorganene få økt betydning, og det skal og bør vi forholde oss til og være mest mulig aktive overfor.

       Jeg deler for øvrig utenriksministerens syn på at Østersjøregionen representerer en av de mest dynamiske regionene i Europa, med et stort vekstpotensial. Som understreket av representanten Blankenborg, har Regjeringen Arbeiderpartiets støtte i arbeidet for å få formannskapet i Østersjørådet, naturlig nok. Østersjørådet er også viktig på grunn av sin sammensetning. Her sitter de fem nordiske land med sin ulike tilknytning til EU, her er de tre baltiske land, og her er Polen, Tyskland og Russland. Rådet holder på en måte Russland fast i nærområdesamarbeidet og er derfor et viktig bindeledd mellom EU og Russland. Østersjørådet er for øyeblikket et godt forum for meningsutveksling. Utfordringen ligger i å gjøre Østersjørådet i større grad til et operativt organ.

       Jeg har merket meg at utenriksministeren vil fremme forslag fra norsk side om å dra nytte av erfaringene fra Barentsrådet i arbeidet i Østersjørådet, og det høres klokt ut for meg. Østersjørådet bør etter hvert kunne spille en rolle i Baltikum, også i forholdet mellom Latvia og Russland, eller Litauen og Polen, om man vil. OSSE er allerede inne i Estland og i Latvia. Med formannskapet i både OSSE og Østersjørådet vil det være mulig for Norge å bidra til konfliktløsning og videre kvalifisering av landene til EU-medlemskap, som også Regjeringen har tilkjennegitt at den mener vi skal gjøre.

       Jeg sa helt innledningsvis at Polen orienterer seg sterkt mot Europa og kontinentet. Det er også i vår interesse som utenforland i EU å bidra til å trekke Polen sterkere inn i vårt nærområde og vårt nærområdesamarbeid. Som NATO-land og framtidig deltaker i det indre markedet er Polen ikke en uinteressant samarbeidspartner for Norge.

       Når Finland har introdusert den nordlige dimensjonen i EU, er det også i våre interesser å få EUs strategi nordover til å strekke seg utover området rundt det nye innhavet i EU, som altså blir Østersjøen. Vi må trekke EU inn i et forpliktende samarbeid nordover som går utover Østersjøregionen. Dette er det ingen uenighet om. Det gjelder også et forpliktende samarbeid med Russland, særlig med tanke på Nordvest-Russland og Barentsregionen. Her kan vi påvirke, vi kan initiere, og vi kan være pådrivere. Vi har felles interesser med EU-landet Finland, som har den første EU-grense mot Russland. I den nordlige dimensjonen er også USA og Canada interessante. Fra før har de observatørstatus i Barentsrådet, som vi vet, noe som også kan gjøre en orientering mot nordområdene mer interessant for EU.

       Jeg registrerer at Regjeringen i formannskapsperioden i Barentsrådet bl.a vil legge vekt på utvikling av strategier for arbeidet framover. Det nevnes demokrati, rettssikkerhet og levekår i tillegg til nærings- og handelsutvikling. Jeg tror dette er viktige områder. Jeg tror også helse, rettssikkerhet og bygging av det sivile samfunn vil peke seg særlig godt ut i forhold til Russland.

       Her kan vi virkelig snakke om det utvidede sikkerhetsbegrepet. Hvis situasjonen i de strategisk viktige nordområdene skal forbli stabil, forutsetter det at Nordvest-Russland kommer ut av det økonomiske uføret, at ansatte får lønn, at folk har en jobb, at miljøproblemene løses, og at barn vokser opp uten varige helseskader.

       Innenfor områdene fisk og energi er det både i norsk og russisk interesse å utvikle et samarbeid. Jeg vil i likhet med andre gi ros til utenriksministeren for avtalen om atomsikkerhet mellom Russland og Norge. La meg også vise til det Blankenborg understreket om at konkret og praktisk militært samarbeid bør være en del av vårt samarbeid med Russland. På mange måter befester kanskje Barentsrådet seg som det aller viktigste instrumentet i vårt nordlige samarbeid.

       Til slutt: Også i konkretiseringen av EUs nordlige dimensjon - i arbeidet med å gi initiativet substans - er det viktig at vi samarbeider med Finland og andre om å utvikle et partnerskap mellom Russland og Europa.

Sissel Dagslet (Frp) : Våre nærområder har naturligvis en sterk innvirkning på de rammebetingelser Norge til enhver tid må forholde seg til.

       For Fremskrittspartiet er det av avgjørende betydning at våre nærområder, også i øst, er velfungerende. Det er av meget stor betydning for vår sikkerhet og velferd. Det er en kjent sak at sikkerhet trygges best ved et nært og godt samarbeid. Fremskrittspartiet er enig med utenriksministeren når han i sin redegjørelse fremhever handel og samarbeid som viktige virkemidler. Det bør bli like selvfølgelig å handle med alle deler av Nord-Europa, uansett om disse landene tidligere har omfavnet sosialismen eller ikke. Av de tidligere sosialistiske landene er Ungarn blant dem som her har kommet lengst når det gjelder tilpasning til markedsøkonomi og demokrati - sammen med Polen og Tsjekkia, som nå går inn i NATO.

       En kan spørre seg om hva som er grunnlaget for disse lands fremgang. En skal ikke se bort fra at deres egeninnsats på bl.a økonomifronten har medført at de har gjort sine land bedre rustet enn mange andre til å bli integrert i det vestlige samarbeidet. Utenriksministeren har et poeng når han påpeker at det er landene selv som må ta ansvar for sin egen fremtid. En kan raskt komme til den konklusjonen at demokrati og markedsøkonomi henger nært sammen. Derfor må det være en sterkt prioritert oppgave å få på plass en fungerende økonomi som er basert på de markedsmessige prinsipper.

       For at denne økonomien skal ha forhåpninger om å kunne blomstre, må de nødvendige rammebetingelser være på plass. Det gjelder naturligvis tiltroen til stabilitet og forutsigbarhet i markedet, men kanskje like viktig er de sivilrettslige rammevilkår. Det er avgjørende for enhver som på en seriøs måte har planer om å drive forretningsvirksomhet, at de nødvendige juridiske grunnregler er fastlagt.

       Særlig viktig er det med tillitvekkende og troverdige lovbestemmelser om eiendomsrettslige spørsmål. Dette er et område som de respektive land, inkludert Russland, har et helt selvstendig ansvar for, og må ikke på noen måte bli et budsjettøkonomisk problem for noe land. De mest elementære kjøreregler gjøres gjeldende i lovs form.

       Det er interessant at land som bruker uforholdsmessig store summer på forsvarsutvikling, erklærer at de ikke makter å rydde opp i egne miljøproblemer. En kan spørre seg om en norsk satsing med storstilt overføring av penger nødvendigvis er den mest hensiktsmessige løsning. Det er uansett et minstekrav at f.eks. Russland bidrar med en innsats som klart viser at de har et sterkt ønske om opprydding. Fremskrittspartiet mener det er besynderlig når det informeres om at atomsøppel ble dumpet rett i sjøen så sent som for ca fem år siden.

       Det er klart at atomtrusselen i nord også har en sterk innvirkning på Norge. Det vil spesielt være en katastrofe for den nordlige landsdelen dersom en skulle få en atomforurensning. Det ville få konsekvenser ikke bare for fiskeriressursene, men også for befolkningen i nord. De utslipp som kommer fra den ordinære industriproduksjonen, er åpenbart også et problem. Fremskrittspartiet mener at den beste løsningen ikke nødvendigvis er å bruke store summer overført fra norske skattebetalere til å bekjempe Russlands atomavfallsproblemer.

       Fremskrittspartiet mener at nærområdepolitikken må sikre norske interesser. Norske interesser sikres best ved en forpliktende og friest mulig handel og respekt for grunnleggende menneskerettigheter.

Utenriksminister Knut Vollebæk : Det er gledelig å merke den vekt alle partier legger på Norges forhold til sine nærområder, og jeg velger også her å inkludere Fremskrittspartiet. Jeg tror at også Fremskrittspartiet har en forståelse for nærområdenes betydning. Jeg tror vi skal vise at dette folk til folk-samarbeidet er noe av det aller viktigste i nærområdearbeidet vårt.

       Det er riktig som enkelte har påpekt, at under nærområdebegrepet hører også den tradisjonelle sikkerhetspolitikken og praktisk talt hele vårt forhold til EU. Disse delene av nærområdepolitikken diskuteres imidlertid også i andre utenrikspolitiske sammenhenger, derfor valgte jeg i nærområderedegjørelsen å fokusere på andre viktige spørsmål som omfatter bl.a ressursforvaltning, miljøvern og økonomisk bistand til grensenære områder. Det reduserer selvfølgelig ikke betydningen av de overordnede sikkerhetspolitiske hensyn eller vår samlede politikk overfor EU.

       Jeg vil gjerne avvise at Regjeringen har et uavklart forhold til EU, som bl.a representanten Blankenborg sa, og som jeg forstår han allerede har sendt ut en pressemelding om. Jeg går ut fra at alle medlemmer i denne salen respekterer resultatet av folkeavstemningen i 1994 - noe annet ville være nokså oppsiktsvekkende. Med utgangspunkt i resultatet av folkeavstemningen arbeider denne regjeringen - som en hvilken som helst norsk regjering ville måtte gjøre - aktivt sammen med EU på en rekke områder, ikke minst på de områdene som vi omtaler som nærområder, og vi har merket en stor interesse fra EUs side nettopp for å samarbeide med oss på dette området. Det er selvsagt en dynamisk prosess også i forbindelse med EU, som representanten Hove var inne på. Vi har tatt hensyn til det, bl.a gjennom en del seminarer som herværende representanter har vært invitert til, og som en del har funnet tid til å delta på. Jeg kan for øvrig bekrefte at jeg gjerne kommer tilbake til denne salen med en redegjørelse om EU senere i høst. Om det i tillegg også er behov for en stortingsmelding, syns jeg vi bør vurdere nærmere. Jeg skal da prøve å være både våken og aktiv slik at representanten Frost Sterri også blir imøtekommet på de områdene - så får vi se om hun også er fornøyd med en redegjørelse.

       Det er min klare oppfatning at Regjeringen har tatt nye operative grep for å kunne ivareta prioriterte oppgaver i våre nærområder. Gjennom vårt formannskap i Barentsrådet, vårt kommende formannskap i Østersjørådet og vårt særdeles krevende formannskap i OSSE har vi den beste mulighet for å bidra som en internasjonal aktør og medspiller der hvor vår innsats behøves.

       Øverst på dagsordenen står forholdet til Russland. Statsbesøket dit i forrige uke og de samtalene som der ble ført, både de offisielle og de uoffisielle, viste en positiv utvikling i de bilaterale forhold. Det er imidlertid fortsatt en rekke konkrete spørsmål som ikke er løst. Jeg nevner avgrensningsforhandlingene i Barentshavet som viktige der. Samtidig syns jeg Moskva-besøket bekreftet at det er en vilje også på russisk side til å arbeide videre med sikte på å finne positive løsninger.

       Et spesielt tema i forhold til Russland er de miljøutfordringene vi møter der. Det er ikke bare viktig, men rett og slett nødvendig å finne en forsvarlig løsning på miljø- og atomsikkerhetsproblemene i Nordvest-Russland. Under statsbesøket undertegnet vi en rammeavtale med Russland om atomsikkerhet, og vi har også registrert at det i kommunikeet fra EU-Russland-toppmøtet vises en økende oppmerksomhet om og vilje til å gjøre noe med et miljøproblem som raskt kan anta globale dimensjoner. Jeg vil her vise til representanten Solheims spørsmål om vårt forhold til lagring på Kola og Majak, og bare si at vi selvsagt skal ta hensyn til IAEAs regelverk og standarder i alt vi gjør. Når det gjelder spørsmålet om hvor lagrene skal ligge, er det viktig for oss at vi også legger til grunn den russiske strategien og de russiske prioriteringene, samtidig som vi selvsagt deltar når det gjelder utredningen av disse spørsmålene. Vi skal absolutt ta nødvendige sikkerhetshensyn i de forholdene som det der arbeides med.

       På russisk side oppfattes rammeavtalen med Norge som historisk, noe vi er enig i. Russerne legger vekt på at vi gjennom avtalen viser at vi ønsker å være handlingsrettede, ta fatt i konkrete oppgaver på sensitive områder, f.eks knyttet til utrangerte atomubåter. Avtalearbeidet har ført til en bedre samordning og organisatorisk klargjøring på russisk side. De viktige juridiske spørsmålene knyttet til atomsikkerhetssamarbeidet med Russland er kommet inn i et nytt spor. Første prioritet er å få gjennomført de prosjekter vi allerede har avtalt. Jeg vil nå som et ledd i det norske formannskapet i Barentsrådet også ta et initiativ for å få etablert en fast internasjonal samarbeidsmekanisme for atomavfallsprosjekter i Russland. Vi ønsker et enkelt, men effektivt opplegg, hvor interesserte land og organisasjoner i fellesskap kan støtte gjennomføringen av prioriterte prosjekter under et avtalt internasjonalt handlingsprogram. I dette arbeidet vil vi bygge på det som er oppnådd gjennom rammeavtalen med Russland.

       Et internasjonalt handlingsprogram bør bestå av enkelte elementer til støtte for bygging av atomlagre og avfallshåndteringsanlegg i Russland. Et av programelementene bør være atomsikring i Andrejevbukta. Her er vi kommet langt gjennom det møtet som ble holdt i Murmansk nylig, og som trakk opp linjer for det videre arbeid med de konkrete utfordringene. Vårt og andres budskap til Russland er at et større internasjonalt engasjement på stedet bare er tenkbart dersom uavhengige eksperter får adgang. Vi tror at dette snart skal kunne løses ved at ansvaret for oppryddingen overføres fra militære til sivile myndigheter.

       Jeg er også enig i det som har vært nevnt av flere representanter om at det er viktig med et sikkerhetspolitisk samarbeid med Russland. Jeg tror representanten Nybakk nevnte at man skulle holde Russland fast i nærområdene, og det tror jeg er en god måte å si det på. Under statsbesøket og mine samtaler med utenriksminister Primakov tok jeg initiativ til et sikkerhetspolitisk seminar med Russland, som Primakov svarte positivt på, og som vil finne sted til høsten. Jeg tror at den måten også bilateralt å drøfte en del sikkerhetspolitiske spørsmål på, er viktig for oss, for Russland og for vårt forhold.

       Videre på vår nærområdeagenda står selvfølgelig forholdet til de nye demokratiene i Baltikum, som også flere har vært inne på. Her, så vel som i barentssammenheng, er det snakk om bruk av flere ulike mekanismer samtidig, men disse må koordineres både hva angår felles nordiske tiltak, europarådsengasjement og OECDs rolle og for den del EUs rolle. I vårt formannskap i Østersjørådet i 1999 -2000 vil vi legge vekt på energisamarbeid som en oppfølging av statsministerens initiativ på toppmøtet i Riga, sivil sikkerhet, bekjempelse av organisert kriminalitet - som også enkelte representanter har vært innom - og økonomisk og sosialt samarbeid. Vi vil videre utvikle det initiativet vi har tatt vedrørende grenseregionalt samarbeid med Estland, Latvia og Russland. I dette arbeidet ønsker vi å trekke på erfaringer fra regionalrådet i Barentssamarbeidet. Samtidig er også det nordiske samarbeidet påvirket av de endrede samarbeidsmekanismene i nærområdet og i forholdet til EU. Konsekvensen av bortfallet av Muren og de nordiske lands ulike EU-tilknytning har vært en entydig internasjonalisering av det formelle nordiske samarbeidet, med en tendens til å utvide, ikke innsnevre, samarbeidsområdene. Samtidig er det en prioritert utfordring å ivareta og bevare det genuine nordiske samarbeidet. Regjeringen føler i så måte også et ansvar for å utbygge videre vårt tradisjonelt gode forhold til våre nordiske naboer i vest - både Færøyene og Island - et forhold som kanskje ikke har hatt tilstrekkelig prioritet de seneste årene.

       EUs utvidelse over de neste fem til ti år vil ha direkte konsekvenser for Norge og vår politikk i våre nærområder, bl.a vil Polen og de tre baltiske stater på sikt tre inn som part i EØS-avtalen. Dette gir både utfordringer og muligheter, men den viktigste dimensjonen er at nye demokratiske land blir trukket inn i det forpliktende politiske økonomiske samarbeidet i vår del av verden. Dette er i vår interesse og i tråd med våre ambisjoner om en dynamisk utvikling i nærområdene. Jeg er meg også bevisst den betydningen det kan ha for norske interesser i våre nærområder at de nordiske EU-landene i årene som kommer, vil inneha formannskapet i EU, Finland høsten 1999, Sverige våren 2001 og Danmark høsten 2002. Fra norsk side vil vi søke å utnytte disse formannskapene til å fremme våre og felles nordiske interesser i nærområdene. Dette tror vi vil ha stor betydning for Norge, men også - ikke minst - for våre områder og norsk og nordisk sikkerhet.

       Gunnar Breimo hadde her overtatt presidentplassen.

       Dette forholdet mellom utanriksministeren og representanten Frost Sterri er litt mystisk for meg, men eg legg merke til at det i alle debattar er nokre småfintar der, men eg skjønar ikkje kva det går ut på, så det lar eg liggje, men det har tydelegvis noko med EU å gjere.

       Derimot er det eit spørsmål som er tatt opp i utgreiinga, men som har vore lite kommentert, og det gjeld energisamarbeidet med Russland. Det heiter i utgreiinga at vi ønskjer å utvikle eit partnarskap med Russland på dette området. Det kan som eg sa i innlegget mitt, tolkast svært vidt og dramatisk, men det kan også tolkast i ein meir praktisk samanheng, og eg vil gjerne ha utanriksministeren si vurdering av kva som meir konkret ligg i dette, om det berre er ei målsetjing om tettare samarbeid på ein pragmatisk måte eller om det er ei strategisk plassering av meir grunnleggjande investeringar og partnarskap på område som gjeld utvinning og marknadsorientering osv., som er bakgrunnen for denne utsegna.

Utenriksminister Knut Vollebæk : Jeg sa heller ikke at jeg trodde at representanten Blankenborg sa at Regjeringen hadde et uavklart forhold til EU- medlemsskap, men jeg viste til det han selv sa. Jeg kan likevel ikke være enig med ham. Jeg kan være enig med ham i at vi fortsatt ikke har helt klare svar på alle de utfordringer som EU stiller oss overfor. Men jeg er ikke sikker på at det at man ikke har klare svar på alle spørsmål, betyr at man har et uavklart forhold til noe. Vi har satt i gang et arbeid på nasjonalt område nettopp for å se på forholdet til EU og hva EUs utvidelse betyr for Norge. Vi har et løpende og nært samarbeid med EU når det gjelder forholdet til EU direkte, men også når det gjelder konsekvensene for andre deler av vår internasjonale politikk. Men det kan vi jo ta til høsten, når vi skal komme tilbake til det.

       Men så til energisamarbeidet: Jeg tror ikke vi behøver å gjøre det så veldig dramatisk. Jeg tror det er ulike områder hvor vi kan samarbeide med Russland når det gjelder energiområdet. I større sammenheng vil det være naturlig å trekke inn Russland i forbindelse med det initiativet som statsministeren tok til et energiministermøte som skal finne sted i Norge i høst. På det praktiske området ble det undertegnet en avtale mellom Norsk Hydro, Statoil og Gazprom om utvinning av ressurser på russisk sokkel. Denne avtalen ble undertegnet i forbindelse med statsbesøket. Jeg tror at det ligger en rekke muligheter for norske næringsinteresser i å samarbeide med tilsvarende russiske næringsinteresser, men også at det ligger både utfordringer og muligheter for oss på det politiske området når det gjelder å se på hvordan vi kan kontrollere og videreutvikle ressursbruken, og også når det gjelder mer strategiske spørsmål for gass- og oljeutvinning.

Siri Frost Sterri (H) : Jeg merket meg at utenriksministeren nærmest indignert avviste at Regjeringen på noe vis har et uavklart forhold til EU. Men siden han nå så elskverdig imøtekommende iallfall har sagt at han gjerne mottar invitasjonen til å holde en redegjørelse - kanskje allerede i løpet av høsten - regner jeg med at det uansett vil gi utenriksministeren en god anledning til en nøye gjennomtenkning av bl.a de ulike utfordringer Norge står overfor i forhold til de dynamiske prosessene som foregår i EU. La nå det ligge.

       Det jeg merket meg at utenriksministeren la mye vekt på i sitt innlegg nå, var avtalen om atomsikkerhet, og jeg synes det er all grunn til å gratulere med at man her har kommet et viktig skritt videre. Det jeg derimot også merket meg, var at utenriksministeren ikke på noe vis forsøkte å svare når det gjelder den underlighet som oppstår ved at man når det nå kanskje vil bli fortgang i arbeidet med opprydding i atomavfall, samtidig benytter anledningen til å inndra 50 mill. kr i revidert nasjonalbudsjett - for den del inndrar man 75 mill. kr på Øst-Europa-tiltakene. Det virker jo underlig som et slags svar på den redegjørelse utenriksministeren har holdt for Stortinget, hvor man nå i hvert fall i ord sier at man vil gi en langt sterkere prioritet til dette arbeidet - det blir ikke helt samsvar. Jeg vil gjerne gi utenriksministeren anledning til å utdype dette noe nå, for jeg må gå ut fra at det er noen dypere tanker omkring dette enn bare et akutt behov for penger i budsjettet.

Utenriksminister Knut Vollebæk : Jeg er ikke så veldig indignert over å få anledning til å snakke om EU. Men jeg blir litt indignert når man sier at jeg ikke er våken og ikke følger aktivt med, for - det må jeg innrømme - det liker jeg ikke.

       Så til budsjettet: Budsjetter er forferdelig vanskelige. Jeg kan være enig med representanten Frost Sterri i at det kanskje ikke alltid helt er logikk i det man sier og det man gjør når det gjelder budsjetter. Det er ikke denne regjeringen den første til å være vitne om, men det er nå slik det er. Når det gjelder revidert nasjonalbudsjett, har det vært så store overføringer fra tidligere år at Regjeringen har funnet det forsvarlig å trekke inn penger til Øst-Europa på årets budsjett, uten at det skal gå ut over løpende prosjekter eller det vi ønsker å gjøre. Det har vært et problem at vi ikke har fått brukt pengene. Blant annet har det sin årsak i at vi ikke har kunnet frigjøre midler som skulle vært brukt innenfor de områdene som den nylig inngåtte atomavtalen skal dekke. Det er nå skjedd, men det er klart at vi er kommet så langt i året at det ikke er sannsynlig at vi får ut veldig store beløp. Derfor har vi her gått igjennom porteføljen, vi har gått igjennom de søknader som ligger der. Vi mener at det er forsvarlig å trekke inn det nevnte beløp, og vil allikevel kunne oppfylle de ønskemål som Regjeringen har for arbeidet på atomsikkerhetssiden.

Erik Solheim (SV) : Det var en interessant - jeg vet ikke hva jeg skal kalle det - doktrine utenriksministeren kom med nettopp, når han sa at det i politikken ikke alltid er samsvar mellom hva vi sier og hva vi gjør. Det er noe jeg tror vi kommer til å se mer til når det gjelder høstens budsjett. For så vidt er det en grei iakttakelse som jeg tror vi alle har gjort oss. Jeg har bare lyst til å minne om at hvis forrige regjering hadde sagt noe liknende, ville det frådet i denne sal fra relativt mange representanter for de nåværende regjeringspartier.

       Så til det som er mitt egentlige anliggende, og som er det mest konkrete i redegjørelsen, nemlig atomsikkerhetsavtalen med Russland. Der kan vi nå stå foran et gjennombrudd hvor det faktisk blir gjort mye. Derfor kan også ting som tilsynelatende er detaljerte, være viktige, og mine spørsmål er forholdsvis detaljerte. Alt utenriksministeren sa i sitt svar, var greit, både om åpenhet og om IAEA, men jeg fikk ikke svar på de to kjernespørsmålene.

       Det ene er: Dette er en sak med en lang forhistorie i Stortinget, bl.a hadde utenriksminister Godal en egen redegjørelse om atomsikkerhetssamarbeidet med Russland, og vi har hatt stortingsmeldinger om det. Et kjernepunkt er å få utredet et mellomlager for dette avfallet på Kola. Det har Godal lovet at Norge skal bidra til. Jeg spør igjen om Norge faktisk har bidratt til det, eller om vi kan bidra til det. Det sier seg selv at det er russerne som må gjøre dette, men Norge kan bidra, og norske penger kan i stor grad avgjøre hva som faktisk blir gjort.

       Det andre er situasjonen i Majak. Det er antakelig det mest atomforurensede område noe sted på kloden. Det vi tidligere har diskutert, er reprosessering av avfallet i Majak. Nå viser det seg at mye av avfallet er så skadet at det ikke kan reprosesseres, og det er da snakk om å lagre dette avfallet i Majak, hvor det er en ufattelig mengde atomavfall fra før, og fylkesmyndighetene har klart sagt at de ikke ønsker noe nytt lagret der. I tillegg er den mest aktuelle teknologien svært gammeldags, med stor fare for avrenning, altså såkalt våtlager. Mitt spørsmål er om utenriksministeren vil klargjøre at vi vil være svært skeptiske til og restriktive med å bidra fra norsk side til oppbygging av nye lagre eller ferdigstillelse av lagre i Majak.

Utenriksminister Vollebæk : Min uttalelse om budsjett var ingen doktrine, men en erkjennelse. Det er mulig at den var farligere enn det jeg trodde - men jeg har nå sagt det.

       Når det gjelder lagerspørsmålene på Kola og i Majak, er det etter vår mening ikke nødvendigvis et enten-eller, men det kan være et både-og. Som jeg sa, må vi ta utgangspunkt i russisk strategi for håndtering av avfall, hvor begge områder inngår. Rammeavtalen som vi nettopp har undertegnet, har en artikkel - 2.1 - hvor prosjekter både på Kola og i Majak nevnes. På Kola vil lager i tilknytning til prosjekt for Andrejevbukta bli utredet. Jeg kan bekrefte at vi sammen med USA og Russland deltar i utvikling av beholdere for midlertidig lagring som vil kunne bli brukt på Kola. Jeg kan videre bekrefte at vi deltar i en internasjonal utredning om Majak. Denne utredningen forventes å være ferdig med det første. Så vidt jeg forstår, vil man i denne utredningen fraråde ferdigstillelse av våtlagre i Majak, og derfor er det ikke aktuelt å delta i videre arbeid med dette. Når det gjelder tørrlagre, er det spørsmålet fortsatt uavklart, slik at jeg må få lov å komme tilbake med en vurdering av tørrlagre når utredningen er ferdig.

Siri Frost Sterri (H) : Jeg skal ikke utdype nærmere, jeg fant for så vidt, som Erik Solheim, svaret fra utenriksministeren interessant - skjønt svar og svar, det var i hvert fall en forklaring, og så får vi komme tilbake til dette i forbindelse med behandlingen av revidert nasjonalbudsjett. Utenriksministeren er i hvert fall ærlig i sitt forsøk på å kommentere det som har skjedd.

       Men jeg har lyst til å ta opp et helt annet tema. I redegjørelsen omtalte også utenriksministeren næringssamarbeidet i nord, der vi kanskje ikke har så mange gode og konkrete resultater å vise til. Mitt anliggende tenderer inn på det.

       Det gjelder et oppslag i Aftenposten den 24. mai i år, hvor det vises til problemer for norske firmaer som også driver virksomhet i Russland. De har problemer med å få ansette russere de mener har en spesiell kompetanse som kan være viktig i denne virksomheten. I artikkelen er det spesielt nevnt et skipsmeglerfirma. Man sier fra UDIs side at det er like regler for alle utlendinger som ønsker arbeids- og oppholdstillatelse i Norge, og at reglene er slik at utlendinger må ha en kompetanse nordmenn ikke har. Nå er jo det i seg selv relativt flytende og gjenstand for vurdering hva slags type kompetanse man har behov for. Men når jeg tar det opp nå, er det i håp om at utenriksministeren kan gå nærmere inn i dette og se på om det er mulig å myke opp noe, ikke minst nå i en periode hvor vi gjennom samarbeid med Nordvest-Russland har håp om å få bidra til økt næringsvirksomhet der oppe. Da tror jeg dette kan være et viktig punkt, og jeg tror ikke det er mange russere det i så fall er snakk om i norske firmaer.

Utenriksminister Knut Vollebæk : Jeg er helt enig med representanten Frost Sterri i at næringssamarbeidet i nord er veldig viktig, og at vi kanskje ikke er kommet så langt der som vi burde og kunne. Vi har derfor sammen med næringsministeren tatt initiativ til en aktivisering bl.a på grunnlag av de erfaringene som norske næringslivsledere har hatt ved sin etablering i Russland. Vi skal ha det vi kaller for en idédugnad sammen med disse næringslivslederne nettopp for å prøve å finne fram til konkrete måter å hjelpe dem på.

       Når det gjelder ansettelser av russere i Norge og forholdet til UDI, er selvsagt representanten Frost Sterri kjent med at UDI ikke er Utenriksdepartementets ansvar. Men jeg kan for så vidt bekrefte at dette er et problem og et spørsmål Regjeringen er oppmerksom på. Vi har drøftet dette, og jeg er kjent med at man i Justisdepartementet nå ser konkret på spørsmål som gjelder ansettelse av russere i Norge, og jeg håper vi skal kunne komme tilbake med mer konkrete resultater av denne vurderingen i nærmeste fremtid.

       Det er flere som har pekt på at nærområdene som begrep kanskje ikke er helt enkelt å forholde seg til. Ikke engang om vi kun legger geografiske avgrensinger til grunn, er det helt klart hva som kan ligge eller faktisk ligger i et slikt begrep. Men det fremgår både av utenriksministerens redegjørelse og debatten her i dag at vi har en felles oppfatning av at det naturlig nok bl.a omfatter land langs østersjøkysten og land som for noen få år siden utgjorde deler av det tidligere Sovjetunionen.

       Om vi debatterer nærområdepolitikken fremover, og da særlig med vekt på Russland og de baltiske statene, kan vi uten videre fastslå at vi står overfor betydelige utfordringer fremover.

       Nå har vi i Norge på en eller annen måte vent oss til at når vi snakker utenrikspolitikk, med unntak av når det gjelder Vest-Europa og USA, er vår rolle å hjelpe, yte bistand, gi veiledning osv. Også redegjørelsen bærer i noen grad budskap om det samme.

       Det er viktig at vi slår fast at vi ikke står overfor u-land når vi snakker om naboskapet østover. Det er land med strukturer og samfunnsmodeller som er vel så gamle som våre egne. Det er land med høy teknologisk kunnskap, vitenskapelig sett ligger de langt fremme, og deres utdannelsessystem er meget velutviklet. Innen f.eks arkitektur, medisin, romforskning og havforskning har de gitt betydelige bidrag til utviklingen.

       Russland er en stormakt med ufattelige ressurser og med et utviklingspotensial som få andre steder i verden. Enorme ressurser, enorme kunnskaper og enorme muligheter representerer de landene vi her i særlig grad har diskutert.

       På den annen side har disse landene liten erfaring med demokratiske systemer, liten erfaring med privat eierskap, liten erfaring når det gjelder kontakt med verden utenfor den tidligere unionen. De har en skakkjørt økonomi, betydelige miljøproblemer og i visse sammenhenger uavklarte forhold til minoritetsgrupper i enkelte land eller i visse regioner.

       Vi vet alle hvorfor denne situasjonen har oppstått, og at den er en konsekvens av at disse landene underkastet seg eller ble underkastet et politisk og økonomisk system som skulle vise seg ikke å være noen opphøyet suksess - ikke på kort sikt og definitivt ikke på lang sikt. Når dette systemet, som hadde kuet folket, minimalisert produksjonen, hånet demokratiet og isolert seg mot alt som fantes utenfor unionen og deres alliertes grenser, brøt sammen, måtte det komme en periode med oppløsning, kanskje noe forvirring og ikke minst med økonomiske, materielle og sosiale vanskeligheter. Dette vil rette seg. Hvor fort det vil rette seg, er i en viss grad avhengig av hvordan bl.a vi opptrer og fungerer i et samarbeid framover.

       Om jeg får lov til å bruke et bilde - så vil det være viktig at de land som ikke var en del av Sovjetunionen, eller som ikke var en del av Sovjetunionens allianse, er seg bevisst at vi ikke står overfor land som kan sammenliknes med et skipsforlis, hvor vi må ut for å redde folk som kaver i havet. Det kan mer sammenliknes med et skip som har fått visse problemer med maskinen. Dette skipet kan da kaste anker midtfjords og reparere skaden selv, men godt sjømannskap tilsier at skip i nærheten tilbyr sin assistanse. Men det er svært viktig å være klar over hva godt sjømannskap er i en slik sammenheng, nemlig at det er kapteinen på skipet med maskinproblemer som har kommandoen, og som bestemmer hvilke tiltak som skal settes i verk.

       Jeg tror at vi i mindre grad skal tenke i termer som bistand eller å yte hjelp overfor de landene vi her snakker om, og mer rette oss inn mot et jevnbyrdig samarbeid, vel vitende om at det vil ta noen år før akkurat den økonomiske jevnbyrdighet er på plass. I den fasen vi nå er inne i, vil det derfor være både nødvendig og klokt å ha den gjennomgangen av de finansielle virkemidlene som utenriksministeren annonserte i sin redegjørelse. Det vitner etter min vurdering også om at ministeren har et godt grep om den faktiske situasjonen når han varsler at det allerede i budsjettproposisjonen for 1999 vil bli gitt en redegjørelse for de endringene som anses nødvendige. Det vil være en rekke forhold Regjeringen her vil måtte gå inn i, og blant disse håper og tror jeg at kostnadene for garantier for lån til ulike prosjekter i dette området er. Jeg håper at Regjeringen vil se på disse ordningene. I tråd med hva jeg tidligere har sagt, mener jeg at det skal ligge sunne forretningsmessige prinsipper til grunn for de prosjekter som settes i gang. Når det gis garantier for lån, har jeg forståelse for at man tar seg betalt for den risiko man løper, men når man f.eks sitter med en gevinst på over 20 mill. kr for å ha gitt garantier for et beløp på langt under 200 mill. kr, er kanskje det noe i overkant, og så definitivt i overkant blir det når det ved nærmere ettersyn viser seg at det overhodet ikke knytter seg noen risiko til garantien. Da kan vi sikkert snakke om god forretning, men antakelig ikke om gode prinsipper.

       Vi har erfaringer med at solide norske bedrifter med høy faglig kompetanse har hatt og har betydelige problemer med å gjennomføre viktige prosjekter i disse områdene, bl.a innen kraftforsyning, fordi finanskostnadene blir for høye. At vi nå får en gjennomgang av virkemiddelbruken, er derfor svært bra.

       Samarbeidet med alle land i det vi omtaler som vårt nærområde, er naturligvis viktig, og kanskje særlig viktig er vårt samarbeid med Russland fordi dette landet vil stå i en særstilling i vårt nærområde; det er en stormakt, og det vil være en premissleverandør på en rekke områder. Samtlige andre land i vår umiddelbare nærhet er eller er i ferd med å bli medlemmer av NATO eller EU. Vårt organisasjonsmessige fellesskap med Russland vil bl.a måtte skje gjennom ulike former for avtaler og gjennom OSSE. Det vil derfor være svært viktig at russerne kaster seg helhjertet inn i samarbeidet i OSSE, og at samarbeidet ytterligere forsterkes og videreutvikles i forhold til spørsmål om menneskerettigheter, demokratibygging og til å finne gode og vedvarende løsninger i spørsmålet om minoritetene.

       Aldri tidligere har mulighetene for stabil og fredelig sameksistens i Europa vært bedre enn i dag. En forutsetning for dette er en stabil utvikling i Russland, og en forutsetning for en slik utvikling i Russland er at det ikke består en betydelig forskjell i levestandard mellom dette landet og deres europeiske naboer, og at de økonomiske og sosiale skillelinjene innad i landet ikke har urimelige dimensjoner. Vårt bidrag til dette arbeidet bør ha en prioritert plass i det videre samarbeidet i våre nære områder. Et av de viktigste instrumenter i dette arbeidet vil være Barentssamarbeidet, som nå i sterkere og sterkere grad befester seg som en hjørnestein i det regionale samarbeidet i det nordligste Europa.

Siri Frost Sterri (H) : Høyre har ved gjentatte anledninger tatt til orde for et sterkere norsk engasjement i nærområdene. Vi er blant dem som mener at Norge kan stå i fare for å forstrekke sine utenriks- og sikkerhetspolitiske ressurser og oppgaver. Det er ikke en kritikk av at Norge deltar i fredsprosesser og er aktiv på den globale arena, slik Erik Solheim åpenbart, mot bedre vitende, har forsøkt å antyde i debatten i dag. Vårt hovedankepunkt har vært at Norge ikke har gitt sterkere prioritet til innsats og engasjement i norske nærområder.

       Norge som humanitært bevisst nasjon skal ha et omfattende engasjement i utviklings- og menneskerettighetsarbeid. Dette må imidlertid ikke føre til svakere innsats og engasjement for å fremme og ivareta norske realpolitiske interesser, tilpasning til og påvirkning av de rammebetingelser som kan ha innvirkning på mulighetene til en stabil og fredelig utvikling i vår egen verdensdel, Europa.

       Utenriksministerens redegjørelse gir et godt grunnlag for å vurdere et sterkere norsk engasjement og ikke minst konkretisere hvilke interesser Norge har i nærområdene. Det vi iallfall kan slå fast, er at våre basale sikkerhetspolitiske interesser ligger her, i vårt geografiske nærområde, og disse sikkerhetspolitiske interessene påvirkes i størst grad av de tre sentrale maktsentrene i vårt nærområde, nemlig EU, USA og Russland. Vårt samarbeid med Russland vil påvirkes og være avhengig av hvordan forholdet mellom Russland og USA og Russland og EU til enhver tid er.

       Men som det har vært nevnt tidligere, har også sikkerhetspolitikken endret karakter etter den kalde krigen. De viktigste målene våre er å arbeide for å redusere forskjellene i levestandard i Europa, fremme demokrati, rettsstatsprinsipper, markedsøkonomi og bekjempe miljøtrusler og organisert kriminalitet, slik også utenriksministeren peker på i redegjørelsen.

       Høyre er særlig opptatt av de humanitære utfordringene i Nordvest-Russland og Baltikum. Utenriksministeren er selv inne på det i sin redegjørelse. Han sier:

« Sosial nød og fattigdom er den største trusselen mot en positiv utvikling. Et nytt fattigdomsteppe må ikke få dele det Europa som fjernet jernteppet. »

       Han sier videre at fattigdommen kan representere en destabiliserende faktor i våre nærområder som må tas på alvor.

       Vi er svært glad for at Regjeringen nå fokuserer på akkurat disse spørsmålene. Vi er enige i at helsesituasjonen, særlig på Kola, må være en prioritert oppgave i f.eks. Barentssamarbeidet. Vi ser at typiske u-landssykdommer, som f.eks tuberkulose, har fått fotfeste i Nordvest-Russland, og vi vet at særlig barn og ungdom med fysiske og psykiske lidelser lider nød i Russland.

       Jeg registrerer at Regjeringen vil foreta en full gjennomgang av den finansielle virkemiddelbruken, først og fremst knyttet til samarbeidsprogrammet for Sentral- og Øst-Europa. Det er fornuftig. Men jeg kan allerede nå signalisere at Høyre fortsatt vil arbeide for et økt engasjement, også i form av bevilgninger til dette programmet. Det har vi så langt ikke fått tilslutning til. Men det faktum at de sosiale problemene på f.eks. Kola ikke står tilbake for utfordringer andre steder i verden, gjør at vi ser behov for en mer aktiv innsats. I en by som Murmansk i Nordvest-Russland, i Norges umiddelbare nærområde, lever om lag 30 % av en befolkning på 500.000 under fattigdomsgrensen, 20 % av befolkningen på Kola har lavere inntekter enn det målet for absolutt fattigdom man opererer med i Russland, langt flere opplever å ikke ha midler til klær og til deltakelse i vanlige aktiviteter utenfor hjemmet, helsetilbudet er svært dårlig, og en rekke grupper som er avhengige av direkte overføringer, opplever ikke å få utbetalt pensjon eller lønn. Jeg håper derfor vi nå kan samles om at tiden er kommet til å gi det humanitære arbeidet i Nordvest-Russland prioritet.

       Jeg vil derfor - som også partilederen gjorde i sitt innlegg i dag - minne om Høyres forslag til en bistandspakke til Nordvest-Russland nettopp rettet mot de sosiale problemene i regionen. Vi har bl.a foreslått å formidle bistanden via norske frivillige organisasjoner fremfor via lokale og regionale myndigheter. Norges Røde Kors startet sitt engasjement i Murmansk-distriktet i 1990. Samarbeidet med Murmansk Røde Kors er av stor viktighet fordi det overfører kompetanse fra Norges til Russlands egen frivillige sektor. Dette arbeidet er demokratibygging i praksis.

       Røde Kors står nå klar til å videreføre sitt engasjement i Russland og i Murmansk også i 1998. Engasjementet har effekt utover de konkrete sosiale kontaktene. Oppbygging av Røde Kors-foreninger i Nordvest-Russland er utviklingshjelp i ordets rette forstand. Å gjøre russiske organisasjoner i stand til selv å organisere hjelpearbeid kan gi mer varige resultater, fordi nettopp dette området vil trenge sivile samfunnsinstitusjoner i lang tid fremover.

       Et annet anliggende gjelder Norges viktige rolle som formannskapsland i OSSE. Utenriksministeren var i sin redegjørelse inne på at det er viktig å knytte også samarbeidet f.eks mellom de nordiske og baltiske landene til prosesser i europeiske og internasjonale strukturer, og han nevner spesielt integrasjonsprosessen overfor russiskspråklige i Estland og Latvia. OSSE bistår disse landene med å løse de borgerrettslige utfordringene de har hatt siden de fikk selvstendighet. Jeg tror det europeiske samarbeidet nå går inn i en fase hvor samordning av innsats og differensiering av ulike arbeidsoppgaver blir viktigere.

Elsa Skarbøvik (KrF) : Etter 50 års sovjetisk okkupasjon ble igjen de baltiske land innlemmet i det nordiske samarbeid. Da de tre landene gjenvant sin selvstendighet i 1991, kunne Norge gjenopprette diplomatiske forbindelser med Estland, Latvia og Litauen.

       Norge anerkjente jo aldri Sovjetunionens anneksjon av de baltiske stater under den annen verdenskrig, og mange holdt derfor forbindelsen med disse land på det menneskelige plan.

       Våren 1990 tok daværende statsminister Syse, utenriksminister Bondevik og kommunalminister Jakobsen på vegne av Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet kontakt med statsminister Prunskiene og utenriksminister Saudargas i Litauen og inviterte dem til Norge. Det var ganske oppsiktsvekkende, for Litauen var ennå ikke noe fritt land, og mange trodde vel ikke helt på at reisen kunne la seg gjennomføre. Men i april 1990 ble den realisert, og det ble sagt at aldri har det vært en så stor pressekonferanse i dette hus som akkurat i den forbindelse. Det var en begivenhet som ble registrert i temmelig mange land, for verdenspressen var så absolutt til stede. Det var første gang siden annen verdenskrig at det var politisk kontakt med noen av de baltiske land utenfor deres område.

       Siden har det vært spesielt viktig for Kristelig Folkeparti å fortsette denne kontakten, bl.a gjennom aksjonen « Gi demokratiet en sjanse i Øst ». Blant annet ble det etablert nordiske informasjonskontorer i de baltiske hovedsteder og dermed nordisk tilstedeværelse i Baltikum allerede før det ble etablert ambassader. Vi opplevde da nettopp dette som utenriksministeren er inne på i sin redegjørelse, nemlig betydningen av kontakt mellom mennesker, og jeg vil i den forbindelse understreke ordtaket: Det er nyttigere å se én gang enn å høre hundre ganger.

       Det er mennesker som former et samfunn. Politikk handler om mellommenneskelige relasjoner, og det er inspirasjon å hente gjennom kontakter på tvers av landegrensene, med organisasjoner, bedrifter, kommuner og enkeltpersoner. Og dette skjer jo i dag på mange plan. Utenriksministeren viste i sin redegjørelse til Nordland, selv vil jeg bruke Vestfold fylkeskommunes Litauen-engasjement som eksempel på hvordan det kan gjøres. Vestfold har utviklet et nært samarbeid med Kaunas by og Kaunas fylke i Litauen. Kontakten ble opprettet da jernteppet begynte å rakne, og har etter hvert utviklet seg til å omfatte både utdanning, helsevesen, kultur, økonomi og næringsutvikling. En intensjonsavtale om samarbeid ble tegnet i 1991, og i tilknytning til samarbeidsavtalen har Vestfold fylkeskommune etablert et eget informasjonskontor i Kaunas. Dette kom i drift i 1993 og har som hovedoppgave å fungere som fylkeskommunens stedlige representant i forbindelse med gjennomføring av avtalen. Kontoret har en fast ansatt og er lokalisert i sentrum av Kaunas. Engasjementet har siden starten etter hvert blitt utviklet fra kulturutveksling og samarbeid innen helsesektoren og videregående utdanning til også å omfatte et økende engasjement nettopp innenfor næringsutvikling. Når det gjelder helseinstitusjoner, omfatter det utveksling av kunnskap, hospitering av personell og overføring av en betydelig mengde driftsmateriell som er frigitt i forbindelse med utbygging og modernisering av våre egne institusjoner. Videre pågår utveksling av elever og lærere innen videregående utdanning og kunnskapsutveksling og samarbeid innen bibliotek, kunst og kultur. Nøkkelpersoner i administrasjonen i Kaunas deltar i et eget lederutviklingsprogram. Interessen for næringsutvikling er voksende, og fylkeskommunen formidler kontakt og fungerer som døråpner for norske bedrifter i Litauen.

       Vestfolds engasjement i utviklingen i Baltikum gjennom samarbeidet med Kaunas i Litauen gjennom de siste sju år har uten tvil bidratt til økt forståelse og vekst for begge parter. Verdien av dette arbeid ligger først og fremst i utviklingen av de menneskelige relasjoner. Det gir økt kunnskap og mulighet til å medvirke i utformingen av vår felles framtid.

       Utenriksministeren gav nettopp i sin redegjørelse honnør til de mange som er engasjert på lokalplan, i kommuner og fylkeskommuner, for den innsatsen de gjør for å bygge bro til våre nærområder. Han nevnte videre at samarbeidet mellom Norden og de baltiske landene må koples til prosesser i europeiske og internasjonale fora. Både OSSE og Europarådet bistår i dette, og Norge finansierer en rekke tiltak for å støtte opp om dette arbeidet. Med norsk formannskap i OSSE neste år kan også dette forsterkes ytterligere.

       En stabil utvikling i de baltiske land har også stor betydning for stabilitet og sikkerhet i vår del av verden. Også forholdet mellom Russland og Baltikum er avgjørende for stabiliteten i Østersjøregionen. Den usikkerhet som er knyttet til utviklingen i Russland, skaper også utrygghet i de baltiske stater. At det tar tid å bygge ned gamle fiendebilder, fikk noen av oss fra utenrikskomiteen oppleve da vi nettopp var på en NATO-konferanse i Moskva. Det er ingen tvil om at de opplevde NATO-medlemskap for de baltiske land som provoserende, og de gav klart uttrykk for sin motstand mot NATO-utvidelse generelt. Det er da viktig å påpeke landenes suverenitet, og når dette er deres eget ønske, vil også Norge bidra til at dette blir en realitet.

       Det er balternes egne behov og ønsker som skal stå i sentrum. NATO-samarbeid er et viktig ankerfeste i vår politikk, og parallelt med utvidelsesprosessen som er i gang, må NATO utvikle videre samarbeid også med Russland og arbeide for å endre den russiske oppfatning av NATOs utvidelsesprosess.

       Det er et vesentlig bidrag til baltisk sikkerhet at landene integreres stadig tettere inn i de europeiske struktu-

       rer. Men det må heller ikke skje så fort at folk ikke klarer å følge med i reformprosessen. De baltiske regjeringer kjenner best til egne problemer, og vi må lytte til deres prioriteringer når det gjelder utvikling av prosjekter. Kristelig Folkeparti ønsker en aktiv politikk overfor Baltikum. Dette er en sentral del av vår nærområdepolitikk. Koordineringen av dette samarbeidet kan utvikles nærmere gjennom vår formannskapsperiode i OSSE, hvor man kan diskutere prioriteringer nettopp for å unngå overlapping.

       Europa-politikk er mer enn EU, og jeg er enig med Erik Solheim i hans vurderinger angående dette tidligere i dag. Norges forhold til EU er avklart - det har vi jo fått avklart tidligere også - og det er ingen grunn til å kritisere Regjeringen for dette. Men det er jo alltid enkelte representanter fra Høyre og Arbeiderpartiet som vil holde EU-debatten varm, og da er det om å gjøre å huske at det er den nåværende regjering som har flertallet av det norske folk i ryggen. Vil andre land inn i EU, bistår også Norge dem - f.eks de baltiske land - i deres bestrebelser på å tilfredsstille kravene til EU-medlemskap. I norsk utenrikspolitikk er det lagt vekt på regionale samarbeidsordningers betydning for å bygge ned gamle skillelinjer. Barentssamarbeidet og Østersjøsamarbeidet utfyller hverandre i så måte i våre nærområder, og et vellykket samarbeid vil innebære at vi lykkes også i å trekke Russland med i integrasjonsprosessen i Europa og bidra til bedre relasjoner mellom Russland og de baltiske stater. Barentssamarbeidet og Østersjøsamarbeidet oppstod omtrent på samme tid. Dette er ordninger som utfyller hverandre, og som samlet sett forenkler kontakten med våre nærområder. Det er ikke spørsmål om å velge mellom det ene eller det andre samarbeidsområdet, men snarere et både - og.

       Innenfor begrepet « den nordlige dimensjonen » må det være riktig å satse på videre samarbeid i begge de nevnte regionene. Østersjøområdet er jo for tiden et politisk tyngdepunkt med hele prosessen rundt utvidelsen av NATO og EU.

       Utviklingen av den nordlige dimensjon må bygge på et solid verdifundament dersom vi skal ivareta nordlige interesser på en fullgod måte. Respekten for andre mennesker må føre til et engasjement for en mer rettferdig fordeling av jordens ressurser. Et hovedmål er å bidra til en reell sosial og økonomisk utjevning. Dette er fundamentalt, også for vår egen sikkerhet og utvikling. Vi skal ta vår del av ansvaret for fred, sikkerhet, ressursforvaltning og miljø, både i nærområdene, i Europa og på det globale plan - et bredt anlagt engasjement hvor vi ikke underslår egne interesser, men samtidig bygger på solidaritet med andre mennesker og skaper den innsikt, kunnskap, fellesskap og forståelse som utviklingen i dagens samfunn krever.

Berit Brørby Larsen (A) : Forandringene i Norden og Europa har på avgjørende vis endret perspektivet i det nordiske samarbeidet. Forholdet til Nordens nærområder og til EU har blitt viktigere. Nordisk Råd har i dag utviklet et omfattende samarbeid med de baltiske landene, med Russland og med EU. Nordisk Råd fungerer i økende grad som en koordinator av de nordiske landenes innsats, som et viktig bindeledd mellom parlamentarikere og som initiativtaker til å reise viktige spørsmål av felles interesse for denne regionen.

       Nordisk Råd har gjennom de siste årene lagt vekt på å utvikle et konkret samarbeid med nærområdene på prioriterte områder. Det er opprettet dialog og kontakt, som er en viktig forutsetning for å oppnå resultater. Vi har spesielt vært opptatt av et samarbeid om velferdsutvikling og sosiale rettigheter. Nordisk Råd har fokusert på barnas situasjon under de politiske og økonomiske omveltningene i Baltikum og Russland. Mange barn i våre nærområder lever under forferdelige forhold, noe vårt eget nærområdeutvalg har vært med på å klarlegge. Det har kommet en tankevekkende rapport fra utvalget som retter søkelyset mot barns og familiers levekår i den vanskelige omstillingsfasen som de baltiske land nå er inne i. Det har også utløst en livlig debatt i Baltikum. Det må være en æressak også for oss i det priviligerte Norden, å gi de nye generasjonene sjansen til et anstendig liv gjennom bedre oppvekstvilkår. Gjør vi det, bidrar vi til å lege sårene fra den kalde krigens tid, og til å gjøre vår del av Europa hel igjen.

       Norden vil bli viktigere som bindeledd mellom nye og gamle EU-medlemmer. Polen og de baltiske landene vil både i forhandlingsprosessen med EU og i et eventuelt medlemskap være naturlige samarbeidspartnere for de nordiske landene. Vi har en felles historie rundt Østersjøen, vi deler en interesse av å styrke og utvikle denne regionen, og vi har i de nordiske landene erfaringer fra et samarbeid i og med EU som det er viktig å dele med disse nye søkerlandene.

       Forholdet til Russland er helt avgjørende for utviklingen av et stabilt og demokratisk Europa. Russland er EUs viktigste nordlige partner og vårt viktigste nærområde. De sikkerhetspolitiske utfordringene, de store miljøproblemene og ikke minst en rettferdig og bærekraftig velferdsutvikling i hele Europa er alt elementer som krever at vi styrker vårt samarbeid med Russland. Her kan de nordiske landene spille en nøkkelrolle - som brobygger og bindeledd, som nabo og samarbeidspartner.

       Nordisk Råd har de senere årene styrket sin sikkerhetspolitiske betydning. Direkte har dette skjedd ved at den sikkerhetspolitiske debatt er trukket inn i rådets arbeid. Men enda viktigere for utviklingen av demokrati og stabilitet i vår del av Europa er den generelle virksomhet som Nordisk Råd driver i forhold til og i samarbeid med våre nærområder. Man kan ikke overvurdere den fredsskapende effekt som økt kontakt og samarbeid har innenfor områder som sosial utvikling, miljø-, næringslivs- og demokratiutvikling. Det er i dette arbeidet, ved å knytte kontakter på tvers av gamle skillelinjer og ved å utveksle erfaringer og kunnskap, at forutsetningene for en fredelig sameksistens legges.

       Det vil være en hovedutfordring for Nordisk Råd å sikre at nordområdene inkluderes i den politiske endringsprosessen som nå preger Europa. De arktiske områdene, Nordkalotten og Barentssamarbeidet blir en hjørnestein i vårt nærområdeengasjement. En forsvarlig forvaltning av de enorme naturressursene sammen med store miljøutfordringer krever at hele Europa engasjeres i disse områdene. Den finske statsminister Paavo Lipponens initiativ for å forsterke EUs nordlige dimensjon hilses velkommen av Nordisk Råd. Vi ønsker å være en aktiv og konstruktiv medspiller i denne prosessen, og dette er kanskje vår viktigste sak i det nordiske samarbeidet akkurat nå.

       Finlands initiativ har primært til hensikt å forsterke EUs rolle i de nordlige regionene av Europa som en del av EUs utenriksrelasjoner. Initiativets fundamentale målsetting er å medvirke til en intensivering av EUs politikk i relasjon til dette viktige området, mobilisere ressurser og samtidig klargjøre EUs prioriteringer. Med tilfredsstillelse noterer vi i Nordisk Råd at alle de nordiske lands regjeringer har uttrykt vilje til å samarbeide i forhold til initiativet om den nordlige dimensjonen.

       EUs utvidelse i Østersjøregionen understreker vekten av relasjonene mellom Russland og EU, og Russlands betydning som EUs nordlige partner. Den nordlige dimensjonen er en helhet som foruten Østersjøsamarbeidet også dekker Barentssamarbeidet og annet euroarktisk samarbeid, nordisk nærområdesamarbeid samt bilaterale relasjoner mellom regionens stater. Konseptet gjelder ikke tradisjonelle sikkerhetspolitiske aspekter.

       Hensikten med dette nye initiativet er å framholde regionens langvarige fordeler for hele Den europeiske union. Regionen har enorme muligheter; produksjonen og handelen i regionen øker raskt. Det eksisterer allikevel på tross av dette trusler knyttet til miljø og atomsikkerhet.

       Det nordiske samarbeidet er etter min mening inne på et riktig og viktig spor etter at vi har foretatt nødvendige reformer i vårt eget arbeid. Dette er selvsagt en løpende prosess, og det er ingen grunn til å lene seg tilbake og si at jobben er gjort. Men det er min overbevisning at det nordiske samarbeidet er viktig og blir viktigere i årene som kommer.

       Vår utfordring blir å sikre at Nordisk Råd ikke blir en institusjon på siden av folks hverdag og de reelle politiske prosesser, men at vi klarer å veve dette sammen til et hele hvor vi trekker veksler på hverandres fortrinn. Det nordiske samarbeidet er vitalisert og fornyet de siste årene og fremstår i dag mer moderne og slagkraftig. De endringsprosesser som preger Europa, vil kunne plassere det nordiske samarbeidet i utviklingens brennpunkt.

       Noen år inn i neste århundre vil vi kanskje ha et EU bestående av inntil 26 medlemsland, og kanskje vil enda flere melde sin interesse. La oss tenke gjennom hva dette betyr for europeisk og nordisk samarbeid. Et EU med slike dimensjoner kan ikke styres fra ett punkt i geografien. Mengden politiske spørsmål vil i det nye EU være så stor at de sentrale EU-organene blir nødt til å prioritere strengt, ellers vil beslutningsprosessen rett og slett kunne bryte sammen.

       Det nye EU vil samtidig utgjøre et forfriskende og fascinerende, men også et forvirrende mangfold. Det gjelder ikke bare politisk og økonomisk, men også kulturelt og sosialt. Landene står på ulike stadier i sin utvikling og vil i de nærmeste tiårene være preget av høyst varierende problemer. De sentral- og østeuropeiske landene har krav på ekstra oppmerksomhet. Alt dette innebærer at EU må lære seg å spille på flere instrumenter enn hittil.

       Her mener jeg det åpner seg en enestående sjanse for det nordiske samarbeidet. I et nytt og utvidet EU vil de regionale samarbeidsorganisasjonene få økt betydning. Det er behov for en ny arbeidsdeling i Europa, der man bevisst spiller på de regionale organisasjonenes styrke og egenart. Dette vil også nærområdene profittere på.

Ivar Kristiansen (H) : Det har vært en interessant debatt så langt, og jeg ønsker for min del å knytte noen få ord til situasjonen i nordområdene og Nordvest-Russland spesielt, og til det geografiske området som vi har rundt Barentshavet og Norskehavet.

       Jeg tror vi er i behagelig avstand fra de virkelig store problemene som vi har rundt oss, når vi definerer de nærområdene geografisk, som jeg ønsker å gjøre. Russland alene har i dag en statsgjeld som er større enn hele det norske statsbudsjettet, på 525 milliarder kr. De har en rubel som er i fritt fall i dag. De har en rente som på kort tid er blitt tredoblet, og som i dag er på 150 %. Det er noe mer enn hva vi sliter med på hjemmebane.

       Siden årsskiftet har aksjekursene i børsmarkedet i Russland falt med 60 %, og nasjonen sitter nå med beskjedne vel 100 milliarder kr i såkalte gull- eller valutareserver. Det skulle således illustrere hva slags bekymringer man har å stelle med på den nasjonale hjemmebane i Russland.

       Likevel er det mye som går bra når det gjelder utviklingen av handel i lengderetning øst-vest, dette på tross av at man får veldig mye fokusering på det som går galt. Og dessverre har det vært mye som har gått galt. Jeg skal ikke her bruke tiden til å gå inn på årsaken til dette, men jeg tror at det man må gjøre nå fremover hvis man skal oppnå alle de målsettinger og ambisjoner man har hatt på dette området, det er å få konkretisert den virkemiddelbruk man ønsker å satse på. For her føler jeg at vi skrider fram i svært langsomt tempo. Det er påtakelig at de nasjoner som ligger lenger unna dette området, har et virkemiddelapparat som fungerer atskillig bedre overfor næringslivet enn hva vi har vært i stand til å prestere fra norsk side. En av årsakene til dette tror jeg ganske enkelt er at den tid antakelig er, og bør være, forbi da man overlater arenaen, overlater oppgavene, når vi passerer grenser både politisk og ikke minst når det gjelder næringsutvikling, til diplomatiet alene. Det er mulig at det var den gode og den eneste ordningen på 1930-tallet, men når vi nå går et nytt århundre i møte, tror jeg vi har nok referanser på at det ikke holder. Her trengs det mer enn bare ord, man må la regionene få en større betydning, større innpass. Det er de som kjenner til aktørene i næringslivet, og det er de som i større grad enn det diplomatiske korps kjenner de muligheter, det potensialet, vi har innenfor handel.

       Vi ser i dag at våre venner i Europa i mye større grad har et påtrykk til å involvere seg i Øst-Europa. Dette samme gjelder i stor grad i Nordvest-Russland. Og det er naturlig nok - og ikke overraskende heller - naturressursene som er det interessante, og som vil være det interessante. På denne arenaen ser vi bl.a innenfor fiskeriområdet, men også innenfor olje- og gassektoren, at disse er sterkere pådrivere enn oss.

       I en debatt som dette ville det vært like naturlig at næringsministeren og fiskeriministeren hadde tatt sete som eksempelvis forsvarsministeren. Det er ikke dermed sagt at utenriksministeren ikke burde delta i en slik debatt som dette, men det det på mange måter handler om, er at de som sitter med ansvaret for det som skal gi utvikling og vekst innen handel, i større grad må ta styring med bruken av de virkemidlene som vi hittil har hatt.

       Så snakker utenriksministeren prisverdig nok - og han blir, også prisverdig nok, fulgt opp av utenrikskomiteens leder - om olje- og gassutvikling. Men hva er det egentlig utenriksministeren mener med det som sies i redegjørelsen - og det samme spørsmålet må stilles til utenrikskomiteens formann - hva mener man egentlig fra norsk side med å være partner i en utvikling av olje- og gassressursene på russisk side? Dette tror jeg det er høyst nødvendig å få konkretisert. Hvis vi mener noe med dette, som også har direkte betydning for den miljøpolitikk som vi til daglig snakker om, er det på tide at Norge strammer seg opp til å ha en politikk på dette området. Siden vi faktisk befinner oss i et geografisk område som miljømessig må defineres som verdens farligste område, bør vi antakelig ta et skritt i retning av å invitere russerne til samarbeid, samtidig som vi også vurderer å invitere russerne til å delta i utviklingen bl.a på norsk sektor. Vi må tenke gjennom løsninger for å kunne få adgang til de interessante russiske områdene, ikke minst i nordvest.

       Jeg tror den eneste løsningen for å få en utvikling i Nordvest-Russland der en erstatter dagens energibærere - kjernekraft og atomkraft - med eksempelvis gasskraft, noe som vil redusere faren dramatisk for hele Nordkalotten, er at vi går inn i et målrettet og direkte samarbeid med Russland på det området.

       Når det gjelder Barentsrådet, som jeg personlig føler fungerer etter sin hensikt, men som på noen områder sikkert kan bli enda bedre, vil jeg til slutt bare få lov til å anmode utenriksministeren om å la regionene i enda sterkere grad få lov til å slippe til. Det samme bør han vurdere når det gjelder Arktisk Råd. Når vi ser på utviklingen, er det ikke tilstrekkelig, som jeg var inne på tidligere, at det skal være det statlige nivå som først og fremst sitter med begge hender på rattet.

       Og helt til slutt: Det har i flere år vært snakket om en Svalbard-politikk. I disse tider er det en betydelig usikkerhet omkring det som skjer på og rundt Svalbard, ikke minst når det gjelder norsk økonomisk sone i dette kolossale geografiske området. Den Svalbard-meldingen som har vært advisert i flere år, bør snart Stortinget kunne få lov til å ta hånd om og behandle videre.

Erik Dalheim (A) : Jeg noterte med tilfredshet at utenriksministeren i sin redegjørelse uttalte at et av grunnelementene i norsk nærområdepolitikk er det nordiske samarbeidet, et samarbeid som har endret seg og styrket seg over årene, ikke minst ved at tre nordiske land nå er med i EU. Forandringene har også bidratt til å skape nytt engasjement i det offisielle samarbeidet, og jeg tenker da særlig på samarbeidet med de baltiske land og Nordvest-Russland. Nordisk Råds endrede struktur med Nærområdeutvalget som et av rådets tre fundamenter har nå et målrettet ansvar for dette.

       Viktige elementer i dette arbeidet er demokratibygging, kunnskapsoverføring og samarbeid i Østersjøregionen og Barentsregionen. I Nærområdeutvalget utarbeidet vi i fjor en rapport om barns forhold i de baltiske land og i de nordvestre deler av Russland. Konklusjonen er urovekkende: Barna, som også er disse lands framtid, er den gruppe som rammes hardest av de sosiale forandringene. Det er all grunn til å se nærmere på hvorledes denne gruppens stilling kan bedres. Nordisk Råd vil derfor i desember i år i Stockholm holde et spesielt møte viet dette temaet med deltakelse av bl.a parlamentarikere fra de baltiske land og fra Russland.

       Et annet viktig tema som også Berit Brørby Larsen viste til, er bekjempelsen av organisert kriminalitet i nærområdene, og hvorledes de nordiske land kan bidra til å redusere voldsforbrytelser og økonomisk kriminalitet. Dette er begge forhold som har en sterk innflytelse på de sosiale forhold i området. Det kommer til å bli utarbeidet en rapport om dette i nær framtid. I forbindelse med innsamling av materiale har det vært tett kontakt mellom politikere i Nordisk Råd og politikere i de baltiske land og i Nordvest-Russland. Det er allerede et tiltak som peker seg ut for å redusere den organiserte kriminaliteten, og det er forebyggende kriminalitetsbekjempelse. Men det arbeidet er langsiktig og dessverre uten bekvemme snarveier.

       Kunnskapsoverføring til våre nærområder og utveksling av erfaringer med våre kolleger i disse land er viktig. Det må imidlertid legges opp til en toveis kommunikasjon. Dermed vil arbeidet også gi verdifulle kunnskaper og impulser til oss selv. Et eksempel på dette er at den norske delegasjon til Nordisk Råd sammen med vår ambassade i Riga sist vinter arrangerte et endagsseminar om trafikksikkerhet for politikere og eksperter fra de baltiske land, altså et relativt enkelt tiltak til lav kostnad som formidlet praktisk kunnskap fra våre land til land i utvikling og med problemer som vi i noen sammenhenger evner å løse.

       Det første fellesmøtet mellom Nordisk Råd og baltisk parlamentarisk forsamling fant sted i Vilnius i april 1996. Det neste fellesmøtet vil være i Helsingfors i februar 1999. Viktige temaer på dette møtet vil ventelig være sikkerhetspolitikk, den nordlige dimensjon og bekjempelse av organisert kriminalitet. Sikkerhetspolitikk vil først og fremst være å oppfatte som den « myke » sikkerhet, hvor også energispørsmål og miljøvern vil stå sentralt.

       I februar i år arrangerte rådet en miljøkonferanse, hvor det bl.a ble lagt vekt på at energi må utnyttes optimalt både ut fra en markedsmessig og ikke minst en miljømessig synsvinkel. I oppfølging av konferansen vil rådet ventelig legge vekt på at Nordisk Ministerråd etablerer et nordisk kompetansenettverk for Agenda 21-arbeidet. Dette nettverket vil på sikt også kunne benyttes av nærområdene.

       For å bidra til økt stabilitet i regionen og å bedre miljøet i området er det vesentlig at den såkalte Baltic Ring, dvs. elektrisitetssystemet rundt Østersjøen, blir fullført. I denne sammenheng er også det initiativ de nordiske statsministrene sist sommer tok om energisamarbeidet rundt Østersjøen, verdifullt. Dette blir nå fulgt opp av den norske regjering. Dette er viktige oppgaver som jeg håper at et eventuelt norsk formannskap i Østersjørådet i perioden 1992-2000 griper tak i.

       Det arktiske samarbeid, som omfatter de nordiske land, Russland, Canada og USA, begynner nå å få sin faste form, selv om det gjenstår en del arbeid med å innfase miljøarbeidet eller Rovaniemi-prosessen i dette. Regjeringenes samarbeidsorgan, Arktisk Råd, ble opprettet i 1996 og skal ha sitt første møte i september i år. Parlamentarikerne hadde sin tredje konferanse nylig i Salekhard i Sibir. I sluttdokumentet fra denne konferansen er det prioriterte oppgaver som Arktisk Råd og regjeringene anmodes om å følge opp. Det er derfor med tilfredshet at jeg konstaterer at utenriksministeren legger vekt på at sluttdokumentet skal utgjøre en referanseramme for det videre arbeidet i Arktisk Råd.

       Den faste parlamentarikerkomiteen som heretter kommer til å ha en representant fra hver av deltakerlandene og fra urbefolkningens organisasjoner, har fått observatørstatus i Arktisk Råd, og jeg kan forsikre at komiteen er innstilt på å spille en konstruktiv rolle. I denne sammenheng må Nordisk Råd for de nordiske lands representanter være et avgjørende forum for samordning og videre utvikling av de prioriteringer som sluttdokumentet fra Salekhard også trekker opp.

       Jeg vil presisere at det arktiske samarbeid følges nøye i Nordisk Råd, først og fremst gjennom arbeidet i nærområdet. Det er derfor ønskelig at vi ved Nordisk Råds 50. sesjon, som finner sted i Oslo i år, også får en omtale av det arktiske samarbeid i den redegjørelse som de nordiske utenriksministre der skal gi.

Randi Karlstrøm (KrF) : Som innbygger i Finnmark, som har Norges eneste grense til Russland, er jeg naturlig nok mest opptatt av det praktiske Barentssamarbeidet. Den nordlige flernasjonale dimensjonen gir mange interessante perspektiv og utfordringer, og her er oppgaver som trenger større satsing både bilateralt og flernasjonalt.

       For oss har den åpne grensen etter jernteppets fall skapt både forhåpninger og frustrasjon. Det vil ta en generasjon, tror jeg, før vi kan forvente å ha vunnet tilbake de positive menneskelige og handelsmessige relasjonene som vi hadde f.eks i pomortiden.

       I Finnmark har vi vært opptatt av hvilke muligheter samarbeidet i Barentsregionen vil kunne gi, og spesielt har vi hatt store ambisjoner i forhold til Nordvest-Russland, som er et tett befolket nærområde som vi har hatt liten kontakt med de siste 70 år. Våre ambisjoner har fått en alvorlig knekk, fordi ting tar så mye lengre tid enn vi hadde trodd. Likeså er kulturforskjellene større enn vi forstod, og også forskjellen i utvikling i forhold til finansiell struktur, demokratisk, organisatorisk og politisk tradisjon, og ikke minst forskjellen på hva slags informasjon som får flyte i det offentlige rom. Dette endres ikke i en fart, til tross for en tilsynelatende akselererende liberalisering og utvikling i Russland. Vi har lært at å utvikle seg sammen med andre samfunn som er forskjellig fra vårt, tar tid - tar lang tid. I tillegg må vi bruke et nytt språk i samarbeidet i nord i tillegg til skandinavisk, finsk og samisk.

       For å påvirke de lange linjer i en mer positiv retning er det etter min mening de unges rammevilkår og utvikling som må prioriteres, og arbeidet må rette seg mot kvinner, som er den gruppen som bærer de største sosiale og økonomiske byrdene blant fattige folk i våre nærområder. I arbeidet rettet mot gutter og jenter spiller også kvinner en avgjørende rolle for de valg familien og nærmiljøet gjør. De samme argumenter som nyttes for å målrette fattigdomsorienterte midler mot kvinner i u-land, kan brukes for å målrette visse deler av samarbeidet mot kvinner og mot kvinner på og under fattigdomsgrensen. Vi vet at de som har råd og mulighet, flytter fra Murmansk. De siste årene har 100.000 flyttet fra den byen.

       Kvinneliv i nordområdene er et viktig strategisk satsingsområde i nordområdepolitikken. Vi kvinner vet at kvinner er viktig som rollemodell for unge kvinner. Vi er viktige kulturbærere og kulturformidlere, og vi føler et stort ansvar for de nære og mellommenneskelige forhold.

       Litt filosofisk kan man vel si at kvinner svært ofte viser seg å være det menneskelige bjelkelag for et samfunn i krise og omstilling. Jeg tror de russiske kvinnene spiller en slik rolle i sitt samfunn, og samarbeidet mellom Russland og Norge må i større grad enn i dag rettes mot dette strategiske området. Vi må rette midlene mot dem for deres egen skyld; de er overrepresentert i den gruppen som lever på og under fattigdomsgrensen i Russland og også i de baltiske land. På samme tid er deres atferd, styrke og valg så viktig for så mange andre personer i familie og slekt.

       Kvinnesatsing er påkrevd sett fra norsk side, fordi vi på norsk side opplever den økende prostitusjonstrafikken fra Nordvest-Russland som ødeleggende. De andre nordiske landene har lignende problemer i forhold til Russland og de baltiske stater. I nord er denne aktiviteten med på å farge våre holdninger til russere generelt og russiske kvinner spesielt på en negativ måte. Kvinnelige russiske studenter kan fortelle om hvordan de får nedverdigende tilbud daglig når menn skjønner de er russiske.

       Løsningen er ikke, slik noen synes å mene, å akseptere prostitusjonstrafikken. Vi må i stedet arbeide med dette på lang sikt, også ved aktivt å gjøre noe med kvinnenes situasjon på deres hjemsteder i deres hjemland. Barentsregionen må opprioritere kvinnetiltakene sine.

       Her må det arbeides slik at samfunnet kan gi signaler om andre utviklingsscenarier og veier ut av fattigdommen for unge jenter enn drømmen om å bli en rik prostituert à la « Pretty Woman ». Det handler i stor grad om å hjelpe til så unge jenter i Russland får andre og konstruktive modeller og framtidstro på et liv i Barentsregionen. Det er altfor mange i vårt nærområde som lever av en luselønn eller av ingenting. Fattigdomsproblemene i Russland er økende, og mangelen på solidaritet og evne til å fordele godene er skremmende hos den rike overklassen. De mangler mye av den økonomiske og demokratiske infrastruktur som skal til for å handtere viktige elementer i sin egen liberalisering. Som nærområde er dette også etter hvert vår utfordring.

       Når mor prostituerer seg for få livet til å gå rundt, er hun og samfunnet hennes i krise. Det må betraktes som et tvangsvalg - et ikke-valg. Denne krisesituasjonen bør ikke utnyttes eller framstilles som deres eget valg.

       Vi i Nord-Norge og på Nordkalotten har erfaringer fra krisesituasjoner med både « Brent jord » og « Svart hav », og vi har erfart hvor viktig mor er i slike situasjoner og hvordan selve bjelkelaget i samfunnet prøves.

       Åhjelpe og støtte og ta på alvor kvinnene når samfunnet er i omstilling og krise, må være utviklingsspørsmål av stor vekt. De russiske kvinnene strever fryktelig med å få dagene til å gå rundt økonomisk og praktisk.

       Når far ikke kan bidra til husholdet fordi han ikke får lønn, kommer far i krise. Vi vet at mange ikke tør sette barn til verden fordi usikkerheten er for stor. De føler liten optimisme og liten glede når de tenker på framtiden. For oss i Finnmark er nøden i vårt nærområde skremmende nær.

       Mitt råd i nordisk sammenheng er derfor at vi i arbeidet med utvikling av våre nærområder satser på langsiktige utviklingsprogrammer rettet mot kvinner og spesielt fattige kvinner. Disse utviklingsprogrammene bør være et viktig element i Barentssamarbeidet både på kort og lang sikt. Slikt samarbeid bør etter mitt syn bygges på tre hovedelementer for å ha nødvendig effekt blant de fattige i nord:

       Til slutt: Den langsiktige nordområdepolitikken er også et spørsmål om verdier, om menneskeverd og om hvilken framtid vi skal ha i nord. Derfor trengs det en nordområdepolitikk som også tar innover seg både den internasjonale dimensjonen, det menneskelige aspektet og enkeltmenneskene. Om 10 - 20 år vil vi kanskje være stolte over vår nordlige identitet og bære russiske buttons med en russisk påskrift som vi i tillegg forstår: « Velkommen til Barentsregionen - her er det godt å leve. »

       Det vil være noe å glede seg til i vår nordlige, flernasjonale og flerkulturelle sone. Og da vil Barentsregionen ha et innhold for folk flest.

Ingvald Godal (H) : Lat meg fyrst gje uttrykk for glede over at me har fått ein debatt om nærområda, og at me kanskje får ei stortingsmelding om dette seinare.

       Som det har vore peika på tidlegare i debatten, har det lenge vore eit alvorleg misforhold mellom innsatsen vår, interessa og eg har lyst til å føye til, kunnskapen når det gjeld våre nærområde og det som ligg mykje lenger borte.

       Eg har lyst til å innleie med å uttrykkje ros til statssekretær Vollebæk. I 1989-90 var han statssekretær i Utanriksdepartementet. Det var eit skjebneår for våre nærområde då baltarane etter ein lang og svært blodig okkupasjon prøvde å gjera seg frie. Mange såg til Noreg etter støtte på den tida, og då galdt det å handle effektivt og raskt i dei situasjonane som oppstod. Dei som var involverte i det på ein eller annan måte, var veldig takksame overfor statssekretær Vollebæk, for han var nettopp ein slik person som handla effektivt i konkrete saker når det galdt. Det var ei stor glede å samarbeide med han då.

       Så fekk me regjeringsskifte i 1990, og då forandra det meste seg til det verre veldig raskt, dessverre. Eg har lyst til å nemne to eksempel:

       Litauen vart blokkert av Sovjetunionen i 1990. Kontakten med omverda kunne brytast ved å trekke ut to pluggar i Moskva. Så kom det ein førespurnad til Vollebæk om han kunne hjelpe der. Han gjekk til Televerket. Dei sette straks i gang og etablerte eit kommunikasjonsnett via norske satellittar ut frå Vilnius. Det står ei antenne på taket i parlamentet der i dag som eit monument over dette. Det var ei fantastisk sak!

       Det neste som kom etter regjeringsskiftet, var at litauarane gjerne ville ha trykt setlar - dei måtte gjera seg uavhengige av rubelen. Dei vende seg til Noregs Bank. Noregs Bank ville gjerne gjera jobben - dei trong jobbar. Dei hadde lite å gjera. Skånland var svært positiv. Dei forhandla fram ein kontrakt - baltarane skulle betale i dollar. Kontrakten var ferdig våren 1991. Og så stoppar Stoltenberg heile greia! Det vart i staden gjort - eg trur det var i Nederland - til ein tredobbel pris. Det var veldig flaut!

       Me har difor store forventingar i denne samanhengen når me no har fått tidlegare statssekretær Vollebæk som utanriksminister.

       Hovudproblema når det gjeld vår politikk i nærområda etter 1990, er etter mitt syn at det har vore mangel på fokus. Det har vore mangel på klare mål og mangel på strategi. Vi har difor ikkje kunna setta ressursane inn på ein effektiv måte for å oppnå resultat. Ein klatta for mykje i det små, og ressursane var - dersom me ser dei i forhold til f.eks u-hjelpsbudsjettet - heilt minimale. Og det tok veldig kort tid etter regjeringsskiftet før me òg var suverent jumbo i Norden på dette området, økonomisk og på andre måtar.

       Dette svake norske engasjementet var etter mitt syn ei belasting for Noreg òg i forhold til våre allierte. USA m.a. irriterte seg stort. Dei kom i hug kva dei hadde gjort med Marshall-hjelpa osv. etter 1945, og når dei såg at me no når me var komne heilt på toppen økonomisk, var så lite handlekraftige og så gjerrige, irriterte det dei temmeleg mykje, i alle fall slik eg oppfatta det på den tida. Stortinget masa gong etter gong om å få ein strategi. Den kom ikkje, og til slutt gav me vel eigentleg opp.

       Eg har lyst til å koma inn på nokre konkrete forhold på dette området. Det fyrste gjeld tryggleik og stabilitet. Det er sjølvsagt det fundamentale for all god framtid i denne delen av verda. Her er då situasjonen at me har ei rekkje små land som ligg isolerte, og som kan plukkast eitt for eitt av ein stor nabo som har gjort det gong etter gong før, dersom det på nytt skulle kome krefter i leiinga der som måtte ynskje noko slikt. Det einaste svaret på dette er etter mi meining å føre ein tosidig strategi. Det eine går ut på at me trekker alle små land inn i ein kollektiv tryggleiksstruktur, og det andre er at me strevar ganske hardt for å etablere eit godt forhold til Russland. Desse to tinga må gå parallelt. Og eg er veldig glad for det utanriksminister Vollebæk har sagt om dette i si utgreiing, at Regjeringa aktivt vil arbeide for å fremma baltisk medlemskap i NATO.

       Eg trur òg at me i denne samanhengen må prøve å lirka Sverige og Finland - oppfordre dei i alle fall - til å gå med i eit slikt samarbeid og steg for steg innleie forsvarssamarbeid med dei, slik at dei òg kan koma med i dette biletet.

       Når det gjeld den andre lina i denne strategien, forholdet til Russland, er det sagt mykje og godt om det tidlegare i dag. Eg har berre lyst til å understreka at etter mi erfaring er det ikkje noko problem å køyre dette parallelt med russarane dersom ein berre snakkar ope med dei. Dei forstår inderleg vel at baltarane ut frå si historiske erfaring ynskjer å koma inn i ein kollektiv tryggleik. Dei har ikkje noko problem med det. Eg diskuterte det sjølv for ikkje lenge sidan med nestformannen i Zjirinovskijs parti, og til og med han forstod det då ein kom på tomannshand med han. Så dette trur eg skal kunna gå bra, men eg trur òg at det er viktig at me er realistiske i forhold til Russland. Problema der er så enorme at det er heilt openbert at dette kan gå godt, men det kan òg gå drivande gale, når me ser på den økonomiske utviklinga, den sosiale utviklinga og dei økonomiske forskjellane osv. Så lat oss for all del vera realistiske i denne samanhengen, og lat oss stille krav til russarane. Eitt av dei må vera at dei fullt ut må respektere alle små lands rett til sjølve å velja kva internasjonale organisasjonar dei vil vera med i.

       Det andre eg har lyst til å seia litt om, er forsvarssamarbeidet. Det fekk ein trong start, men etter kvart har det gått veldig bra. Eg har lyst til å gje honnør til Forsvarsdepartementet for den innsatsen dei har gjort på dette området. Like etter påske var forsvarskomiteen i Riga for å besøke BALTBAT, som då hadde si fyrste øving med skarpt. Det var gledeleg å sjå resultatet av m.a. ein ganske stor norsk innsats i den samanhengen. Bataljonen er no god. Han er klar for oppdrag. Han bør i realiteten få oppdrag for ikkje å bli ståande på staden marsj, og det dei då gjerne ville, var å koma ut i eit fredsbevarande oppdrag. Dei er enno ikkje kvalifiserte for fredsskapande operasjonar, men dei er godt kvalifiserte for fredsbevarande operasjonar, og Libanon ville vera ideelt for dei. Derfor synest eg på bakgrunn av den debatten me har hatt her i landet i det siste om det norske engasjementet i Libanon, der det er vanskeleg å skaffa nordmenn nok til å delta, at det måtte vera heilt naturleg at me overlet den jobben til BALTBAT. Bataljonen er kvalifisert, dei treng ein jobb for ikkje no å bli gåande på tomgang, og dei er mykje billegare enn nordmenn fordi lønsnivået i Baltikum sjølvsagt er ein brøkdel av vårt eige lønsnivå. Sannsynlegvis vil ein då kunna greie seg med det tilskotet ein får frå FN. Så mi oppmoding til utanriksministeren er at han svarar på brevet frå Kofi Annan med at han rår til at BALTBAT no får sjansen, og at dei blir bruka, gjerne med norsk bistand i ein overgangsperiode.

       Det siste eg har lyst til å nemne, er energisamarbeid. Det er vanskeleg for små land å vera heilt avhengige av energileveranser frå ei kjelde, og i Aust-Europa blir det i dag snakka om å erstatte ordet « blackmail » med « gasmail ». Dei seier at det at dei er avhengige av energi frå ein leverandør, i dag på mange måtar er deira største tryggleiksproblem. Her har me ei viktig oppgåve. EU er jo i gang med å utgreie eit nordisk gassnett. Det bør me stimulere, ikkje for at me skal tene pengar på sal fyrst og fremst, men for å hjelpe til med at små land i våre nærområde - det inkluderer òg Finland - kan få eit alternativ når det gjeld leveranse av energi.

       Til slutt litt om grensekontroll. Eg veit at Vollebæk var i Litauen for ei beite sidan for å sjå på dei sakene, og at ein då vende seg til han om ei viss støtte til konkrete tiltak. Det kunne vera interessant å få vita kva han har tenkt å gjera med det.

Svein Ludvigsen (H) : 196 kilometers grense i nord er det konkrete og fysiske skille mellom oss og våre nærområder, men den samme grensen skal og må være et fortrinn for et nærmere samarbeid østover. Da trengs det en mer konkret og mer aktiv politikk fra norsk side.

       Jeg er fortsatt av den oppfatning at Regjeringen har gjort mye bra, men er for svak på en helt nødvendig koordinering av de ulike departementers innsats i f.eks. Barentsregionen. Mye er bra, det innrømmer jeg og gir ros for, men fortsatt mangler vi fokus, vi mangler strategier, og vi mangler helhetstenkning som kan gi full uttelling for den innsatsen vi har. Regjeringen burde vurdere om en egen statssekretær for Nordvest-Russland og Barentsregionen kunne være et virkemiddel, et verktøy, hvis man i tillegg la det inn under statsministeren og på den måten fikk en oppgradering på nærområdepolitikken. Dette ville understreke Regjeringens vilje utad, samtidig som det også understreker Regjeringens innsats innad for bedre koordinering og en bedre kost-nytteeffektivisering av aktivitetene.

       Samtidig må vi helt klart integrere vår politikk i den internasjonale aktivitet. EU er i så måte både en konkurrent og en samarbeidspartner. Jeg håper at de antipatier man kan se i Regjeringen mot EU ikke skal forhindre at man på dette området ser at det er nødvendig med integrasjon og gode samarbeidsløsninger mellom Norge og EU. På den annen side må vi innse at EUs initiativ om den nordlige dimensjon i EU først og fremst er et instrument for å styrke EU-landenes posisjonering i det enorme og sterkt voksende markedet i nord.

       Det er også i Norges interesse at EU fokuserer på den nordlige dimensjon. Skal vi lykkes med ideen om den såkalte Murmansk-korridoren, må den integreres i europeiske løsninger når det gjelder Russlands transportbehov nord-sør. Det ble også understreket på Den 3. arktiske parlamentarikerkonferansen i Salekhard i april i år. En maritim transportkorridor for olje og gass og andre råvarer fra Nordvest-Russland og Sibir må omfatte både den nordlige sjørute og elvene nord-sør i Russland. Når miljøhensyn eller politiske årsaker forhindrer russerne i å skipe ut sin olje og gass gjennom Svartehavet og Bosporosstredet, eller gjennom Finskebukta og Østersjøen, vil Barentshavet og Nordsjøen binde sammen utskipningshavner på Jamalhalvøya, på Kolahalvøya, offshoreterminaler i Karahavet, terminaler i Rotterdam og andre vestlige havner. I et slikt perspektiv må Norge nå øke innsatsen for å stimulere Russland til å realisere det planlagte havneprosjektet i Petsjenga-området. Dette havneprosjektet vil være et brohode for økt handel og industriell utvikling av ganske andre dimensjoner enn det vi har fått til hittil. Da må også Norge se ansvaret og egennytten i at vi setter oss bedre til rette i førersetet for å realisere og gi konkret innhold til Murmansk-korridoren og den nordlige sjørute.

       Fra tid til annen kan man få inntrykk av at Barentssamarbeidet er blitt mye politikk og lite økonomisk samkvem. Jeg tror det er helt nødvendig at det er og skal være mye politikk. Men det ene forhindrer ikke det andre. Vi må ikke tape av syne at det er bare ti år siden grensen mellom Finnmark og Kolahalvøya var nærmest hermetisk lukket. I dag ser vi en stor mellommenneskelig aktivitet begge veier. Det er særdeles nyttig og særdeles viktig at man stimulerer denne aktiviteten, enkeltpersoners engasjement, ideelle organisasjoners engasjement, misjonsvirksomhet osv., fordi det er med på å bygge ned motsetningene og redselen som vokste opp gjennom 70 år for de folkeslag som er på andre siden av grensen. Høyre - og mange andre partier - driver en betydelig aktivitet for partisamarbeid og demokratibyggende samarbeidstiltak i flere østblokkland. For vår del, fra Høyres side, har vi nå lagt stor vekt på å øke aktiviteten i forhold til ungdom i Murmansk-området, for på den måten å gjøre dem bedre skolert når det gjelder politisk tenkning, å ha partiorganisasjonsvirksomhet og et personlig engasjement. Derfor synes jeg at de midler vi bevilger over statsbudsjettet til demokratibygging i nordområdene, er særdeles vel anvendte kroner, og det bidrar til en demokratisk utvikling. Jeg er litt skuffet over at Regjeringen ikke i tilstrekkelig grad synes å se nytten av dette arbeidet, men nå vil redusere aktiviteten.

       La meg kort si noen ord når det gjelder det økonomiske samarbeidet, som flere har vært inne på, og som det kan sies mye om. Jeg er betenkt over medias sterke, misvisende fokusering på det som kalles mafiakriminalitet og prostitusjon, og over at man i for stor grad tegner et ensidig og uheldig bilde av den aktiviteten som er i Nordvest-Russland. Jeg minner om at man innenfor fiskerisamarbeidet har et økonomisk samarbeid og samkvem som er av meget stor betydning. Jeg kan godt si det slik at mange av fiskeværene i Finnmark har overlevd takket være det økonomiske samkvemmet på fiskerisiden som er kommet i gang etter at grensen ble åpnet. Reiselivssektoren er en viktig bit av det, handelsvirksomheten, som særlig Kirkenes har nytte av, er viktige resultater av det økonomiske samkvem man har hatt de senere årene.

       La meg så til slutt gi uttrykk for bekymring for minoritetenes situasjon i nærområdene i forhold til opplevelser som jeg hadde i Baltic Assembly for kort tid siden, russernes situasjon i baltiske land, de motsetningsforhold som er spesielt i Latvia, men også urbefolkningen i Nord-Russland og Nordvest-Russland. Den tidligere omtalte parlamentarikerkonferansen som ble holdt i Salekhard, og som utenriksministeren også var inne på i sin redegjørelse, la vekt på at man nå må få til en bedre integrasjon av urbefolkningen i den økonomiske utviklingen i de arktiske områdene, og at urbefolkningen i sterkere grad blir trukket inn i de vitenskapelige aktivitetene som foregår der. Men man har en lang tradisjon for å underkue urbefolkningene, og man må få i gang et forum og en aktivitet som gir resultat. Urbefolkningene i Nord-Russland har organisert seg i et forbund, det såkalte RAIPON, og vi ser nå at Canada så vel som Danmark og Grønlands hjemmestyre bidrar til en organisering av de omkring 30 urbefolkningsslag som finnes i Nord-Russland. Min anbefaling er at utenriksministeren og Regjeringen ser på om ikke Norge også skulle være med på å få i gang aktivitet, styrke aktiviteten som er, og rette seg inn på et prosjekt som bør ta utgangspunkt i at man utvikler kompetanse og medvirkning fra russisk urbefolkning for å få til en bærekraftig utvikling i det arktiske Russland. Man må også se på hvordan man i sterkere grad kan stimulere urbefolkningen til å delta i politiske og vitenskapelige prosesser, slik at deres interesser kan ivaretas. På samme måte bør urbefolkningen i større grad delta i utviklingen av det arktiske miljøet.

       Nettverksbygging og kommunikasjon er slike virkemidler som kan være nyttige, samtidig som man ser på om de administrative områdene fungerer på en tilfredsstillende måte, ser på miljøkonsekvensene og tar opp bredden i saksfeltet hva angår urbefolkningen i Russland.

       Det kan da også være naturlig å dra inn en av de miljøorganisasjonene vi har i Norge, nemlig Grid-Arendal, som er en del av FNs miljøprogram, som kunne forestå og delta i dette arbeidet. Det ber jeg statsråden om å se litt på. Så kan det faktisk være slik at dette vil være en nyttig oppfølging av den arktiske miljøvernministerkonferansen man hadde i Alta i fjor sommer.

       Så her er det muligheter for å binde sammen ting. Litt av det jeg synes vi sliter med i forhold til vår aktivitet i nordområdene, er at det blir for mange enkeltstående aktiviteter. Man har ikke bindeledd mellom de ulike konferanser og ulike uttalelser. Faktisk kunne man her se på om man ikke kunne fange opp den gode vilje som er uttrykt i ulike sammenhenger, og konkretisere det i et program, som ville styrke kommunikasjonen og aktiviteten urbefolkninger imellom, og som vil være godt i tråd med det som også andre arktiske land gjør, og jeg nevnte Canada, Grønland og Danmark.

       Kirsti Kolle Grøndahl hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Bent Hegna (A) : Jeg har i likhet med forrige taler lyst til å si noen få ord om utviklingen i en del av Norges nærområder hvor jeg oppfatter at vi har et særskilt ansvar.

       Noen ord om det arktiske området: Siden Norge har et ansvar for Svalbard, som er en viktig del av Arktis, er det nødvendig for oss også å løfte blikket mot andre deler av dette området. Det er i Arktis spesielt viktig å rette søkelyset mot bærekraftig utvikling. Kanskje ikke noe annet område er så sårbart for inngrep i naturen som nettopp Arktis. Siden vekstsesongen er svært kort, blir alle inngrep i naturen noe som det nær sagt er umulig å rette opp. Det betyr at all utvikling i disse områdene må settes inn i en miljømessig ramme.

       Samtidig er det en stor utfordring å sørge for at utviklingen for urbefolkningsgruppene skjer innenfor en miljømessig riktig ramme. Urbefolkningsgruppene sitter inne med store kunnskaper om naturens tålegrense og en utvikling i tråd med denne. Det er med andre ord behov for spesielle tiltak som ikke bare er tilpasset den sårbare naturen, men som også tar hensyn til urbefolkningsgruppene som lever i Arktis.

       For å oppnå en bærekraftig sosial og kulturell utvikling må miljøforurensningen, som også påvirker den fysiske og mentale helse, tas i betraktning, også den som følger av en for intensiv turistnæring, noe som samtidig gir et økonomisk viktig bidrag til utviklingen.

       På den tredje konferansen for parlamentarikere om Arktis, som nylig ble arrangert i Salekhard i Vest-Sibir, ble det lagt fram en systematisert oversikt over bærekraftige utviklingsinitiativer i den arktiske region. Den var satt sammen og ble presentert av den kanadiske delegasjonen som bakgrunnsinformasjon til konferansen.

       I forbindelse med gjennomføringen av Agenda 21 er Miljøverndepartementet i samarbeid med Kommunenes Sentralforbund og landets kommuner og fylkeskommuner i ferd med å opprette et nettverk av regionale knutepunkt som skal koordinere og utvikle kommuners og fylkeskommuners innsats innen Agenda 21. Dette bør settes i sammenheng med det arktiske initiativet, slik at også andre land kan ha nytte av det. Også i andre regioner, som rundt Østersjøen, vil det være av interesse å utvide disse nettverkene og gjøre informasjonen tilgjengelig for landene i våre nærområder som har store miljøproblemer.

       Selv om det ofte er mangel på penger mer enn mangel på kompetanse som er tilfellet i mange av landene i det gamle Sovjet, er problemstillingene mange av de samme. Med ganske små ressurser vil man kunne spre ideer til gjennomføring av gode lokale miljøtiltak.

       For det første: Dette samarbeidet mellom dei nordiske landa og Russland, USA og Canada om felles utfordringar i dei arktiske områda skaper engasjement hos deltakarane, og er verkeleg av stor verdi. Ikkje minst det faktum at utfordringar og moglegheiter er ganske like for dei ulike deltakarlanda, gjer at felleskjensla vert sterk. Frå naturen si side har òg denne regionen bokstavleg talt både kalde og harde trekk. Skal det skje ei positiv utvikling her, må det skje i eit tett samarbeid mellom dei ymse landa.

       For det andre slo det meg kor viktig det er at det på ein god måte vert teke vare på forholda for urbefolkninga i denne fleirnasjonale regionen, ikkje for å ha ei urbefolkning å syna fram ved passande høve, men ut frå det faktum at urbefolkninga, med si tilpassingsevne, historie, erfaring og sin kultur, er avgjerande viktig for å sikra ei berekraftig utvikling - i vidaste forstand - i denne regionen.

       Eg er overtydd om at Noreg kan yta positive bidrag til dette samarbeidet. Ikkje minst vil det koma vår nordlege landsdel til gode - og gjennom det heile nasjonen vår. Kanskje skulle me ikkje snakka så mykje om « Nord-Norge-politikk », men meir om ein « Nordkalott-politikk » - i eit utvida perspektiv som òg omfattar dei russiske nærområda. Det er eingong slik at avstanden både frå vår nordlege landsdel, frå Nord-Sverige, frå Nord-Finland og frå Nord-Russland er ganske lang til dei reelle maktsentra, anten det gjeld politisk eller økonomisk makt, eller den makta som ligg hos ei konsernleiing. Ved å tenkja meir aust-vest i nordkalottsamanheng, meir enn nord-sør, slik tradisjonen har vore, er eg overtydd om at engasjementet vert høgare, nettverka vert tettare og gjennomslagskrafta vert sterkare på alle område. Regionen har allereie mange aust-vest-relasjonar. Fleire av dei er skapte opp gjennom lange tider. Ved å formalisera og

       bevisstgjera dette er eg ganske sikker på at me vil oppleva ei gjensidig positiv utvikling for heile regionen.

       Eit av dei tiltaka som vart drøfta på konferansen i Salekhard, var oppretting av eit arktisk universitet. Dette gjeld ikkje etablering av eit nytt universitet, men eit nettverkssamarbeid mellom universitet i deltakarlanda, med særleg arktiske spørsmål i fokus. Vårt eige universitet i Tromsø bør kunna spela ei vesentleg rolle i eit slikt nettverksamarbeid.

       Utfordringane på den nydefinerte Nordkalotten er store. Eg håpar at Noreg også i framtida aktivt kan vera med og vidareutvikla det gode samarbeidet som er etablert i denne regionen. Eg er difor glad for dei positive signala også på dette feltet som kom fram i utanriksministeren si utgreiing om nærområdepolitikken.

Utenriksminister Knut Vollebæk : Jeg vil gjerne benytte anledningen til å takke for en positiv og konstruktiv debatt. Jeg må si jeg gikk med en viss uro til debatten i dag morges, ikke fordi jeg var så redd for selve debatten, men jeg var redd for at man i dette hus ville være opptatt av helt andre ting enn nærområderedegjørelsen. Nå tror jeg kanskje at avisene i morgen ikke vil gjenspeile den debatten vi har hatt her i dag, men jeg kan forsikre både presidenten og representantene i salen om at Utenriksdepartementet vil følge opp det som har kommet frem her i dag. Jeg synes det har vært veldig konkret, veldig konstruktivt for oss i det videre arbeidet vi skal gjøre.

       Jeg kan ikke i denne korte oppsummeringen ta for meg alle de konkrete forslag og synspunkter som er kommet frem, men jeg skal prøve å nevne et par, og så skal vi på noe lengre sikt følge opp de andre.

       Representanten Ludvigsen mente at vi manglet strategi. Med all respekt - det er jeg ikke sikker på. Jeg tror at vi i Utenriksdepartementet i dag ikke skal bruke så veldig mye mer tid på å lage nye strategier og planer, men jeg tror vi skal prøve å iverksette noen av dem vi har. Jeg tror vi faktisk har gjort et godt stykke arbeid i å prøve å sette ting i sammenheng, både i Barentsråd-sammenheng og bilateralt. Men jeg tror at vi har et stykke vei å gå med å implementere dette, sette det i en sammenheng og gjennomføre en del av de forsettene vi har satt oss fore. Det skal vi prøve å gjøre, og så skal vi komme tilbake og fortelle om hvordan vi har gjort dette. Så har selvsagt Stortinget fortsatt anledning til å vurdere om vi allikevel mangler en strategi.

       Det har vært nevnt av flere talere at vi kanskje bør snakke mindre om bistand og mer om samarbeid. Det er jeg enig i. Jeg tror det er viktig, og jeg synes vi fikk klart demonstrert under statsbesøket i Russland at det foreligger mange områder hvor det er muligheter for et godt og aktivt samarbeid. Det er klart at ikke minst i forholdet til vår store nabo i øst er det et problem når man hele tiden fremstiller dette som bistand. Vi har også mye å lære. Vi har mye å tjene på et samarbeid, og jeg tror at den dimensjonen bør utvikles nærmere.

       Jeg synes representanten Karlstrøm var inne på et spennende element når det gjaldt å satse mer på kvinner. Dette var noe som vi også fikk klart syn for, ikke minst i Murmansk. Både gjennom arbeidet med det lokale Røde Kors, som representanten Frost Sterri var inne på, og på andre områder, så vi at kvinnene spiller en aktiv rolle, og at de antakeligvis kan spille en mye større rolle i dette samarbeidet. Vi skal se på hva vi kan gjøre for å konkretisere dette.

       Når det gjelder urbefolkning, synes jeg vi har et relativt godt samarbeid med Sametinget og med urbefolkningsorganisasjoner, men det er klart at også dette er et område som vi fra norsk side ønsker å prioritere.

Presidenten: Flere har ikke meldt seg til debatten

       Presidenten vil foreslå at utenriksministerens redegjørelse om nærområdene holdt i Stortingets møte den 15. mai 1998 vedlegges protokollen. - Det anses bifalt.