Bent Hegna (A) (ordfører for saken):

       Takk, president! Det er fortsatt litt tidlig mandag morgen for den som kommer for sent med NSB. Siden jeg sitter i miljøkomiteen, føler jeg meg forpliktet til å bruke tog, men jeg beklager forsinkelsen. (Munterhet i salen)

       Utgangspunktet for saken vi skal diskutere i dag, er jo først og fremst avklaring av industriens - i dette tilfellet Hydros - behov for nødvendige framtidige rammebetingelser. Norge er et lite land. Og vi er mer avhengig av eksport enn de fleste. Vi er sårbare for endringer i markedene, og det er ikke så mye vi her hjemme kan gjøre med råstoffpriser, ferdigvarepriser eller det faktum at vi ligger langt fra markedene. En av de ting vi kan gjøre noe med, er å sørge for kraft til industrien. Kraft er en av mange faktorer som påvirker konkurranseevnen. Det at Hydro nå sikres kraft for lang tid framover, er en viktig avklaring for konsernets framtid i Norge. Jeg skal ikke gå inn i alle detaljer i avtalen, men si litt om noen utfordringer vi oppfatter som viktige.

       Først vil jeg si at i denne saken er det stor enighet i komiteen. Det er litt vekslende flertall om enkelte elementer. Hele komiteen, unntatt SV, er positiv til det faktum at Hydro og Statkraft på egen kjøl har maktet å komme fram til en forretningsmessig avtale. Det samme flertallet, alle unntatt SV, understreker samtidig at formålet med denne avtalen må være å sikre Hydro konkurransefortrinn i et marked som blir mer og mer internasjonalt, nettopp for å trygge og å skape nye arbeidsplasser i Norge.

       Det mest kontroversielle i avtalen er spørsmålet om behovsvilkåret, slik det er definert i St.prp.nr.104 (1990-1991). Behovsvilkåret er der knyttet til stortingsbestemte Statkraft-kontrakter. Nå inngår altså Hydro og Statkraft en rammeavtale på forretningsmessige vilkår. Komiteens flertall slutter seg derfor til Regjeringens forslag om å lempe på behovsvilkåret.

       Komiteens flertall understreker samtidig at vilkårene i nåværende kontrakter gjelder så lenge avtalene gjelder. Særlig er det grunn til å understreke de spesielle forholdene rundt kontraktene om Frøystul, Tyin, Fortun, Moflåt og Mæl. Her gjelder vilkårene som er satt i avtalene, så lenge avtalene løper, og komiteen har fått nødvendige avklaringer i brev fra statsråden.

       Komiteens flertall forutsetter at dersom Hydro ønsker større omdisponeringer av kraft, skal Stortinget informeres i forkant. Disse spørsmålene er avgjørende for en rekke lokalsamfunn. Derfor er det viktig at Stortinget blir informert og kan ta nødvendige skritt før Hydro setter i verk omdisponeringer.

       I tråd med komiteens flertall forutsetter komiteen selvfølgelig at Hydro skal bruke kraften for å sikre og utvide produksjonen i Norge. Dette er for så vidt også i tråd med Hydros egne uttalelser. Her har Hydro et særlig ansvar, også i forhold til det nye prinsippet om å oppheve behovsvilkåret denne avtalen innfører.

       Olje- og energidepartementet viser til at det haster for Hydro å få avklart framtidige rammevilkår. Ja, det er nødvendig, men det er også grunn til å understreke at det haster for alle de andre bedriftene innenfor kraftkrevende industri.

       En av grunnene til at Hydro nå behandles for seg selv, er at Hydro er i en spesiell situasjon. Hydro er meget stor. Hydro har en betydelig andel egenkraft, og Hydro er i større grad enn andre et energiselskap med interesser i vannkraft, olje og gass. Alt dette betyr, slik komiteen ser det, at Hydro-Statkraft-avtalen ikke uten videre danner presedens for liknende framtidige avtaler. Her har altså komiteen et annet syn enn departementet, som mener at denne avtalen skal danne presedens. Dette får vi

       en større debatt om så snart Stortinget får saken om nytt regime for kraftintensiv industri til behandling.

       Etter flertallets syn, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre, må dette komme raskt. Departementet skriver at det haster for Hydro å få disse tingene avklart. Dette flertallet mener at det samme gjelder for resten av den kraftkrevende industrien. Jeg husker godt en rekke innlegg fra statsrådens parti tidligere her i Stortinget om hvor mye det hastet å få avklart disse spørsmålene. Jeg regner med at det fortsett gjelder, så Stortinget kan vel forvente at saken blir lagt fram ganske raskt.

       Jeg vil avslutningsvis nevne at et flertall i komiteen ser gode rammebetingelser for industrien som et viktig virkemiddel i klimapolitikken. Vi må i denne sammenheng bruke norsk industri for det den er verd, og se den som et godt virkemiddel, ikke som et problem.

       Til slutt vil jeg som en oppsummering nevne et par forhold hvor det er stor enighet i komiteen. Hydro får med denne avtalen friere disponering av kraft. Det gir bedriftene et stort ansvar for å vise vilje til utvikling av industri i Norge. Det er en forutsetning for komiteen at dersom Hydro ønsker å omdisponere kraft, skal Stortinget informeres i forkant.

       Og helt til slutt: Hydro-Statkraft-avtalen er spesiell, og danner som sådan ikke presedens for framtidige saker.

Øyvind Korsberg (Frp) : For Fremskrittspartiet er forutsigbare, stabile og langsiktige rammebetingelser viktig for vår industri. Vi ser derfor positivt på at Statkraft og Norsk Hydro har kommet fram til en avtale om langsiktige kraftleveranser.

       Et viktig moment for oss i Fremskrittspartiet er at rammeavtalen er fremforhandlet på et forretningsmessig grunnlag, og at Hydro får en rask avklaring på sin fremtidige kraftsituasjon. Vi i Fremskrittspartiet konstaterer at Hydro i økende grad er blitt et energiselskap, og at Hydro også har en betydelig andel egenkraft, noe som stiller Hydro i en spesiell situasjon. Vi ser også at denne avtalen kan bidra til at Hydro gjennomfører samfunnsøkonomisk lønnsomme opprustninger og utviklingsprosjekt i konsernets kraftverk, noe som vil gi en bedre forvaltning av Hydros vannkraftressurser.

       Fremskrittspartiet, i likhet med flertallet, forutsetter at kraften også i fremtiden primært skal brukes til industrivirksomhet og verdiskaping i Norge. Det er også viktig å legge til grunn at behovsvilkår overfor andre bedrifter eller konsern som går over til å basere krafttilgangen på forretningsmessig grunnlag, kan justeres i tråd med prinsippene i avtalen. Vi i Fremskrittspartiet har også funnet det hensiktsmessig å gi departementet fullmakt til å foreta tilsvarende justeringer for andre bedrifters kraftdisponeringer, men slik at Stortinget blir orientert dersom Hydro eller andre eventuelt ønsker større omdisponeringer av kraft i fremtiden utover de fullmakter som departementet i dag har.

Jan Johnsen (H) : Høyre slutter seg også til det som står i innstillingen. Vi synes det er flott at vi har kommet fram til en avtale mellom Hydro og Statkraft på en forretningsmessig måte.

       Det som har skjedd i Stortingets korridorer i det siste, gjør at vi ønsker en ytterligere fortgang for at også de andre kraftkrevende industriene skal få sine avtaler så raskt som mulig på plass. Vi forutsetter faktisk at de er på plass i løpet av høsten.

       Utover det slutter vi oss altså til innstillingen.

Hallgeir H Langeland (SV) : SV er forundra over Arbeidarpartiet og Framstegspartiet i denne saka. Grunnen til det er at partia i ei sak om Elkem Sauda står saman med SV i kravet om at denne industrien må behandlast saman med saka om nytt kraftregime for kraftkrevjande industri. SV må derfor utfordra desse partia til å forklara korfor dei ikkje meiner det om denne avtalen med Hydro. I denne saka vik dei av frå bl.a det såkalla behovsvilkåret. Hydro kan altså bruka den krafta dei får, til noko anna enn industriproduksjon. Dei kan, viss marknaden for energi er god, legga ned industrien og selja krafta. Og då kjem problemet: Dersom Hydro får gjera det, må vel også andre få gjera det? Kravet til likebehandling står vel fast? Eller, som statsråden skriv til komiteen om EØS-avtalen:

« Dersom det inngås en leieavtale forutsetter departementet at avtalen er forenlig med våre forpliktelser etter EØS-avtalen. Dette sikres ved likebehandling av tilsvarende saker som kommer opp. »

       Spørsmålet til dei partia og til statsråden må derfor bli om dei er innstilte på å gje alle nye kraftavtalar i det nye 105-regimet ein lette i behovsvilkåret, slik for så vidt forslag til vedtak punkt II legg opp til, og dermed svekke Statkraft og styringa av norsk kraftpolitikk. Det er interessant å få dette heilt klart.

       SV er opptatt av å sikra norsk kraftkrevjande industri langsiktige og stabile rammevilkår, og ser fram til ei heilskapleg behandling av denne industrien i saka om nytt kraftregime for kraftkrevjande industri, som Regjeringa har varsla til hausten. Og den må koma til hausten, som eit fleirtal her krev. SV er ikkje einig i at Hydro får inngå ein avtale i forkant av den prinsipielle behandlinga. Denne avtalen vil då kunna danna presedens, eller i det minste mønster for seinare avtalar, utan at saka om val av kraftregime er avklart.

       SV er av den oppfatninga at dei prinsippa Stortinget ønskjer skal gjelda for kraftleveransar til kraftkrevjande industri, må fastleggast først, for så å behandla dei enkelte avtalane etterpå. Dette gjev moglegheit for å legga inn føringar for bruk av krafta i forhold til sysselsetting, vidareforedling og miljø- og energieffektiviseringstiltak.

       Ikkje minst Kyoto-avtalen og ønsket frå prosessindustrien om å kunna ha miljøkrav inne som føresetnad for gode og langsiktige kraftleveransar, taler mot ei særbehandling av Hydro.

       SV er overraska over at Regjeringa i tillegg legg til rette for at Hydro i praksis kan bruka store delar av kraftleveransane til det bedrifta til alle tider måtte finna tenleg, utan samfunnsmessig styring. Nedtrappinga av det såkalla behovsvilkåret legg til rette for at Hydro står fritt til å bruka krafta der det er mest å henta økonomisk. Skulle det bli ein kraftig vekst i energiprisane, kan altså bedrifter med slike kontraktar - og sannsynlegvis fleire bedrifter etter kvart - mista interessa for å driva industri, og heller satsa på det dei tener mest pengar på, nemleg sal av straum.

       SV viser òg til at det i det politiske grunnlaget for den noverande regjeringa side 29 står følgjande:

« En sentrumsregjering vil foreta en gjennomgang av energiloven med sikte på en bedre samfunnsmessig kontroll med og forvaltning av vannkraftressursene. »

       Avtalen mellom Statkraft og Hydro, med bl.a svekte behovsvilkår, står neppe i samsvar med det sentrumsregjeringa seier. Saka om nytt kraftregime og den varsla gjennomgangen av energiloven, som me må tru kjem samtidig, tilseier at Stortinget bør venta på behandlinga av avtalen mellom Hydro og Statkraft. SV tar derfor opp det forslaget som står på side 4 i innstillinga.

       Den føreliggjande avtalen, som bryt med det mønsteret me kjenner, kan såleis ikkje ha si grunngjeving i behovet for fleksibilitet. Her handlar det om noko anna. For sjølv om vilkåra i eksisterande kontraktar og vilkår vert førte vidare ut avtaletida, er det på det reine at reglar som vart knesette i St.prp.nr.104 (1990-1991), ikkje lenger skal hindra Norsk Hydro i kjøp og sal av kraft på marknaden. Det gjeld dei reglar som slår fast at krafta skal brukast til visse føremål eller på fastsette stader innanfor Hydro-konsernet.

       Det me her er vitne til, er eit Statkraft som på våre vegner og i tråd med prinsippa for marknadsbasert kraftomsetning definerer sine vilkår i lys av så vel eigen økonomi som kjøpekrafta til kunden. I dette tilfellet har kunden, dvs. Norsk Hydro, hatt styrke nok i ryggen til å kunna skaffa seg ein meir robust avtale enn det som var mogleg å få til innanfor det konvensjonelle 104-regimet. I tillegg vert også behovsvilkåra mjuka opp, Hydro får større handlefridom på marknaden, og så har sjølvsagt Statkraft gjort ei god forretning. Avtalen er kommersiell.

       Eg vil ikkje i dette korte innlegget gå nærare inn på dei konkrete sidene ved det opplegget som no vert presentert. I så vel proposisjonen som komiteinnstillinga finst det nok av opplysningar om innhaldet i avtalen. Det kan vera vel så nyttig å fokusera på dei politiske perspektiva. Og då er det sjølvsagt naturleg å minna om at me i Noreg gjennom nokså mange år har hatt gåande ein diskusjon om det er samfunnsøkonomisk rett å gje industrien store kraftmengder når alternativet er å selja krafta til vanleg konsum både innanlands og utanlands. Me anar her ein konflikt mellom dei som ynskjer å binda kraft til lokale industrielle føremål, og andre interesser, som kjempar for å lausriva mest mogleg kraft for kommersiell omsetnad. EØS-avtalen stimulerer opplagt til det siste ved at den definerer elektrisk kraft som ei handelsvare. Me registrerer at Statkraft opererer med ein portefølje det skal drivast forretning med. Hydro legg òg større vekt på kjøp og sal av kraft. Fordi dette er situasjonen, treng ingen verta overraska når dei såkalla behovsvilkåra kjem på dagsordenen, nett dei reglar som fram til i dag har styrt krafta mot industriføremål som skapar grunnlag for verdiskaping og sysselsetjing over store delar av landet. Vert oppløysing av slike bindingar hovudlina i politikken framover, står me framfor eit avgjerande skifte innanfor vår kraftpolitikk.

       Det kan vera grunn til å reflektera over denne problemstillinga, fordi ho rører ved ein av dei føremonene Noreg framleis har, og som me etter beste evne må taka vare på, det at kraft produsert av ein fornybar ressurs skapar grunnlag for næringsliv i landet. For Senterpartiet er det viktigare at det skjer enn at kraftselskap isolert sett jaktar på høgast mogleg driftsoverskot. I denne samanhengen har det lite for seg å setja den kraftkrevjande industrien opp mot annan industri i landet. Ein bør heller sjå det slik at den eine bransjen stimulerer den andre.

       Den avtalen Hydro no får, reiser sjølvsagt umiddelbart spørsmålet om presedensverknader. For det er jo slik at like tilfelle må handterast likt. Det kjem også klart fram i proposisjonen. Men så er det òg klart at om lag 15  TWh framleis skal omfattast av behovsvilkåret. Jamvel om det skjer ei nedtrapping av dette volumet fram til 2010, er det på det reine at behovsvilkåra vert førte vidare for all denne krafta etter dette tidspunktet. Det komande 105-regimet blir neppe råka av skadeverknader. Mange av oss som i dag røystar for avtalen, føler behov for å diskutera nærmare kva me vil med vår kraftpolitikk, særleg sett i lys av dei interessene som behovsvilkåra er sette til å ivareta.

Gunnar Kvassheim (V) : Venstre er tilfreds med den avtalen som Statkraft og Hydro har framforhandlet. Den er godt begrunnet, og den er balansert utformet. På mange måter er det en banebrytende avtale for en betydelig kraftmengde som er framforhandlet på kommersielle vilkår. Denne typen avtaler har Venstre lenge argumentert for, og er i kjølvannet av dette engasjementet blitt møtt med harde innvendinger både fra industrien og fra andre partier. Denne avtalen viser at det like fullt er mulig å komme fram til denne typen avtaler, og samtidig ta hensyn til de spørsmål som bl.a representanten Dale var opptatt av i sitt innlegg.

       Vårt utgangspunkt er at rett prising av kraften gir et godt grunnlag for optimal bruk, og avtalens fleksibilitet åpner for at energiøkonomisering og tekniske forbedringer blir lønnsomme i større grad enn med mer tradisjonelle avtaler. Jeg er derfor ikke enig med representanten Langeland fra SV, som bruker enøk som en begrunnelse mot avtalen. Tvert imot tror jeg at avtalen vil legge til rette for at Hydro framskaffer mest mulig kraft både under sparetiltak og under tilpasning av videreutbygging.

       Jeg er av den mening at modellen bør kunne brukes av flere, og at det er positivt at det i forslaget til vedtak legges opp til det. Jeg er like fullt klar over at ikke alle er i samme gunstige stilling som Hydro, som har en betydelig egenproduksjon som de kan forvalte sammen med de kraftmengdene som det er gjort avtale med Statkraft om.

       Jeg er ikke redd for at mindre binding skal skape usikkerhet og svekke de lokalsamfunn hvor Hydro driver. Snarere tror jeg tvert imot at denne avtalen gjør at Hydro med langsiktighet og tyngde kan operere i de aktuelle lokalsamfunn, ta vare på eksisterende virksomhet og videreutvikle disse. Det er svært tilfredsstillende at den avtalen som i dag foreligger til behandling, vedtas med bred tilslutning.

Statsråd Marit Arnstad : Industriens krafttilgang har to sett bindinger. Det ene er anvendelsesbegrensninger knyttet til de enkelte kontrakter og konsesjoner, og som ofte innebærer forutsetninger om bruk av kraften lokalt. Det andre er det såkalte behovsvilkåret, som ble innført ved St.prp.nr.104 (1990-1991). Behovsvilkåret innebærer at all kraft som konsernet kjøper eller produserer, må brukes i industrivirksomhet.

       I den inngåtte rammeavtalen mellom Hydro og Statkraft er det lagt til grunn at vilkårene i eksisterende kontrakter og konsesjoner, f.eks om bruk av kraften til bestemte formål eller på bestemte steder i Hydro-konsernet, blir videreført så lenge kontraktene og konsesjonene løper. For de eksisterende statskraftkontraktene vil disse vilkårene gjelde til kontraktene ordinært utløper, senest i 2010.

       Når det gjelder behovsvilkåret, har Hydro satt som en forutsetning for avtalen at dette vilkåret blir endret i forhold til reglene i St.prp.nr.104.

       Regjeringen er positiv til den rammeavtalen som er inngått. Etter min oppfatning har Hydro ved å inngå en så langsiktig avtale signalisert at de også i framtida vil satse på industrivirksomhet i Norge.

       Statlige rammevilkår bør ikke hindre selskaper i å dekke sitt kraftbehov gjennom forretningsmessige avtaler. Men Regjeringen har likevel ikke funnet grunn til å oppheve behovsvilkåret for Norsk Hydro. Imidlertid foreslår Regjeringen at behovsvilkåret for selskapet justeres, slik at ny krafttilgang, dvs. utover dagens 15  TWh, som konsernet skaffer seg etter 1. januar 1998, ikke skal omfattes av behovsvilkåret. Ny krafttilgang vil bl.a kunne omfatte nye kjøpekontrakter og også økt egenkraftproduksjon, f.eks ved opprustning eller utvidelse av kraftverk.

       Videre foreslås det at behovsvilkåret trappes ned etter hvert som de eksisterende kontrakter og annen eksisterende krafttilgang reduseres eller faller bort. Det er en forutsetning for endringene at Norsk Hydro ikke fornyer eksisterende statskraftkontrakter eller søker om nye tildelinger på politisk bestemte vilkår.

       Det er nødvendig for Hydro å få avklart situasjonen etter 2010 nå. Departementet foreslår derfor at det nye behovsvilkåret for Hydro skal videreføres etter 2010. Regjeringen foreslår imidlertid at dersom en i framtida velger ikke å forlenge behovsvilkåret generelt for den kraftintensive industrien, må også dette spørsmålet vurderes på nytt for Hydros del.

       Hydros krafttilgang er i dag på knapt 15 TWh, en størrelse som også er svært nær planlagt forbruk i 1998. Etter utløp av 104-kontraktene i 2010 er det hovedsakelig dagens egenkraft som vil inngå i behovsvilkåret. Det vil utgjøre ca 8,5  TWh i 2010.

       Øvrige vilkår, herunder sanksjonsvilkårene knyttet til brudd på behovsvilkåret, skal fortsatt gjelde. Fram til 2010 har departementet anledning til å avkorte eller trekke tilbake kontrakter som er fornyet eller tildelt i henhold til St.prp.nr.104, og også til å inndra eventuell fortjeneste fra Tyin, Fortun, Moflåt, Mæl og Frøystul. Etter 2010 er sanksjonene knyttet til fortjenesten i de sistnevnte kraftanleggene.

       Jeg er glad for at et flertall i energi- og miljøkomiteen har sluttet seg til Regjeringens forslag om det framtidige behovsvilkåret for Norsk Hydro. Hydro er Norges største industrikonsern. Gjennom avtalen med Statkraft har Hydro sikret seg kraft for lang tid framover, som også bør legge grunnlaget for konsernets videre industrivirksomhet i Norge. Justeringene i behovsvilkåret kan også bidra til at Hydro realiserer samfunnsøkonomisk lønnsomme opprustningsprosjekt i konsernets kraftverk, satser på energiøkonomiserende tiltak samt sikrer seg annen krafttilgang på forretningsmessige vilkår.

       Dersom det i framtida skulle bli aktuelt å behandle søknader fra Norsk Hydro om omdisponeringer av kraft som ligger innenfor behovsvilkåret, og av kraft som det er knyttet andre anvendelsesbegrensninger til, skal dette sjølsagt behandles etter de retningslinjer og fullmakter som følger av St.prp.nr.104. Eventuelle omdisponeringer som går utover departementets fullmakter, vil sjølsagt bli framlagt for Stortinget.

       Representanten Langeland fra SV tok opp en del spørsmål knyttet til avtalen og viste bl.a til et svar departementet har gitt angående spørsmål om leieavtale og forholdet til EØS. La meg i den forbindelse få lov til å understreke at spørsmålet om en leieavtale og spørsmålet om lettelse i behovsvilkår eller endringer i andre bindinger knyttet til krafttilgang, er ulike forhold. Det departementet har skrevet til komiteen om en leieavtale, kan derfor ikke nødvendigvis overføres til behovsvilkåret.

       Jeg er enig i at de ulike konsern kan ha behov for ulike løsninger når det gjelder krafttilgang, og at det er et utgangspunkt som er nyttig å ha både for Regjeringen og for Stortinget. Avtalen mellom Statkraft og Hydro endrer ikke Regjeringens arbeid med å avklare framtidige kraftvilkår for andre bedrifter i kraftintensiv industri. Det er et arbeid som nå er i gang. Og som tidligere nevnt, er det vårt mål at vi skal klare å legge fram en proposisjon om det ved årsskiftet. Parallelt med det arbeidet bør imidlertid bedrifter som går over til å basere krafttilgangen på forretningsmessige avtaler, få justert behovsvilkåret etter samme prinsipp som Hydro. Det vil bety at vi for framtida kan få et industrikraftregime som går via to parallelle spor: forretningsmessige avtaler og avtaler hvor det - som i dagens statskraftkontrakter - er lagt inn de nødvendige forutsetninger for bruk av kraften, herunder sjølsagt fullt ut behovsvilkår.

Gunnar Breimo (A) : Denne saken viser at det nå virkelig haster med en total gjennomgang av vår elpolitikk, inklusiv energiloven, slik som den forrige regjeringen bebudet. Jeg vil si det så sterkt som at det nå begynner å brenne under beina. Det er ikke bare behovet for avklaring på grunn av foreliggende utviklingsplaner med nye arbeidsplasser som tilsier at det haster. I dag blir Stortinget f.eks invitert til å gjøre en vesentlig endring i energipolitikken gjennom behandlingen av en enkelt sak. Jeg tenker da spesielt på den såkalte justeringen av behovsvilkåret, som vel i realiteten er en opphevelse, slik Bent Hegna uttrykte det.

       Selv om Statkraft må ha en viss frihet, må det være Stortinget som legger rammene og vilkårene. De kan ikke legges gjennom forhandlinger med enkeltkunder. Hvis vi ikke snarest får en sak om helheten, er jeg redd nye enkeltsaker vil tvinge seg fram, og nye skranker vil falle før Stortinget får diskutert politikken.

       For Arbeiderpartiet er det viktig at vi har en helhetlig forvaltning av de nasjonale energiressursene, for å sikre samfunnets interesser og utvikle et bærekraftig energisystem. Før valget var vi heller ikke alene om et slikt ønske. Og det skal ikke mye fantasi til for å tenke seg hvordan Senterpartiet i opposisjon ville reagert hvis denne saken hadde blitt fremmet av Arbeiderpartiet.

       Jeg kan ikke se det på annen måte enn at vi ved å fravike behovsvilkåret gjør situasjonen stadig verre. De private egeninteressene styrkes, og mulighetene for å ivareta samfunnsinteressene svekkes tilsvarende. At Norsk Hydro er et halvstatlig selskap, er bare en liten trøst. Faren for presedens er overhengende.

       Vi må sikre oss at vi kan føre videre en kraftpolitikk som fremmer verdiskaping og arbeidsplasser, ikke legger til rette for at enkelte skal tjene maksimalt på selve salget av kraft. Det er verdt å merke seg at denne kontrakten er fremforhandlet under en senterpartistatsråd. Om det ble gitt politiske signaler underveis, kan det bare spekuleres over. Slik saken nå foreligger, er Stortinget i en tvangssituasjon og kan ikke gjøre stort annet enn å akseptere kontrakten. Jeg er imidlertid glad for at komiteflertallet har bedt Regjeringen komme tilbake til Stortinget med et nytt regime for den kraftintensive industrien. Det bør skje fort.

       Jeg vil også nevne den leieavtalen som er inngått mellom Nordland fylkeskommune og et utenlandsk selskap. Slik den saken utviklet seg, hadde fylkeskommunen etter mitt syn ikke noe valg. Det forhold at et enstemmig fylkesting konkluderte med at en kontrakt med utenlandske interesser ville tjene nordlandssamfunnet bedre enn en kontrakt med statens eget selskap, Statkraft, er et sterkt signal både til myndighetene og selskapet. Også det må vi ta på alvor. Det forsterker behovet for en gjennomdrøfting av hele elpolitikken, også en vurdering av energiloven.

       Jeg vil også trekke fram den rapporten som nettopp er overlevert statsråden fra LVK, og som bør oppfattes som et varsko. Bak rapporten står bl.a kraftkapasiteter som tidligere industriminister Finn Lied og tidligere direktør i Statskraftverkene, Gunnar Vatten.

       Til slutt vil jeg si at de partiene som ønsker samfunnsstyring, må ta et tverrpolitisk ansvar. Det er et lite tankekors at det er flertall for Regjeringens forslag i denne saken, uansett hva Arbeiderpartiet måtte ha gjort. Også det avspeiler den nye politiske situasjonen etter regjeringsskiftet.

Hallgeir H Langeland (SV) : Det var vel slik, vil eg seia til Breimo, at det var den førre regjeringa som forhandla fram avtalen i forhold til Hydro, så vidt eg har forstått av sakspapira.

       Men lat meg så seia at det som Breimo tok opp, er nettopp det som er SV sitt hovudpoeng. Det er nettopp derfor eg ikkje kan forstå at Arbeidarpartiet kan gå inn for denne avtalen, for her fråvik ein jo nettopp behovsvilkåret. Her stiller ein ikkje krav til ein del av den krafta ein sel. Det burde jo vera i tråd med Arbeidarpartiet sin politikk å støtta SV i det synet - og det same i forhold til Framstegspartiet, som påstår å ha ei prinsipiell haldning til det. Det er jo sjølvsagt rett, som Venstre seier, at dei kan håpa på at Hydro vil satsa på energieffektivisering. Det kan dei håpa på - det er heilt riktig. Statsråden kan òg håpa på at dei satsar på ting som eg meiner er viktig for Regjeringa. Problemet er at ein gjev frå seg den styringa ein nå har til å seia at dette må Hydro gjera. Det er poenget, og derfor er det rart at både sentrumspartia, ut frå den politikken som står i Voksenåsen-erklæringa, og Arbeidarpartiet, ut frå den politikken dei har når det gjeld samfunnsstyring, er med på dette. Det seier eg meg lei for, men eg må berre seia at eg ser at det er det som er tilfellet. Men SV er veldig skeptisk til konsekvensane framover i forhold til ei likebehandling som vil måtta koma.

Gunnar Kvassheim (V) : Representanten Breimo hadde sterke innvendinger mot avtalen. Han koblet den videre opp mot dagens regjering - på den måten at den angivelig var framforhandlet under en senterpartistatsråd. Det er faktisk feil. Denne avtalen ble underskrevet den 12. september i fjor, og det er på rett side av 36,9. Det er ikke bare slik at avtalen ble framforhandlet under den forrige regjeringen, den ble endog applaudert og anbefalt av den forrige energiministeren. I den grad Breimo vil videreføre sine resonnementer og sin skepsis, er det altså ikke bare i denne forsamling det kan være relevant, det er også en sak han da bør ta opp i andre, mer interne sammenhenger.

       Til Langeland: Venstres poeng er at når en vare gis en pris - som i dette tilfellet - som er mer reell i forhold til det markedet vil betale, og når Hydro får en åpning for å kunne skaffe seg ny kraft uten at det betyr at de må gi avkall på kraft som ligger i denne avtalen, blir det på en annen måte dynamikk i prosessen med å skaffe ny kraft gjennom enøktiltak og gjennom forbedringer av eksisterende anlegg. Venstre har stor tro på at det vil fungere til alles tilfredshet.

Bent Hegna (A) : Jeg har lyst til å komme med et par kommentarer til det SV kritiserer Arbeiderpartiet for. Altså: Det er inngått en avtale mellom Hydro og Statkraft. Også Arbeiderpartiet har synspunkter i retning av at en avtale som er forretningsmessig, på et så viktig område kan være problematisk, men vi tar innover oss at det faktisk er inngått en avtale.

       Behovsvilkåret, som representanten Langeland er så opptatt av, dreier seg om 1  TWh av de omkring 15 som Hydro disponerer. Selvfølgelig er også vi usikre på hvordan Hydro vil benytte dette, men komiteen sier jo ganske klart at den forutsetter at Hydro skal bruke den kraften til å styrke seg i Norge og til å utvikle seg i Norge. Videre sier komiteen ganske klart at dersom Hydro ønsker noe annet enn det med denne kraften, skal Stortinget informeres. Slik jeg oppfatter det, kan da Stortinget reagere hvis det er utenfor det Stortinget oppfatter er riktig.

       Når det gjelder de spesielle kontraktene knyttet til Tyin, Fortun, Moflåt og Mæl, er det heller ingen tvil om at de løper videre gjennom hele avtaleperioden.

       Eg trur eg har fått fram hovudpoenget i forhold til Venstre, som trur at industrien sjølv kjem til å gjera alt, og at det er greitt at me gjev frå oss den styringa me har. Det poenget forstår eg kan passa for Venstre, men når den same argumentasjonen blir brukt av Arbeidarpartiet og Hegna, kunna eg ønskt meg at Hegna hadde høyrt meir etter kva Breimo sa, for det var nemleg akkurat dei same prinsipielle innvendingane som SV hadde - at ein gjev lette i behovsvilkåra.

       Det er nå saka er til behandling i Stortinget, Hegna, det er nå du kan visa kva du meiner, og det er nå du kan seia nei til denne avtalen, om du vil.

Presidenten: Presidenten vil understreke at talen skal rettes til presidenten.

       Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

       (Votering, se side 3408)