Jan Tore Sanner (H) (ordfører for saken):

       Denne saken gjelder plan for utbygging og drift av Gullfaks Satellitter Fase 2, plan for utbygging og drift av Snorre 2 og SDØE-deltakelse i etananlegget på Kårstø. Proposisjonen omhandler i tillegg Regjeringens beslutning om å forskyve investeringene for alle funn under vurdering med inntil ett år.

       Komiteen har ingen merknader til planene for utbygging og drift av Gullfaks og Snorre 2 eller til SDØE-deltakelse i etananlegget på Kårstø.

       Jeg vil derfor konsentrere meg om to hovedspørsmål. For det første: Var det en riktig strategi sentrumsregjeringen valgte da den besluttet å forskyve investeringer knyttet til funn under vurdering? Og for det andre: Burde statsråd Marit Arnstad informert Stortinget om at anslaget for petroleumsinvesteringene ville gå opp og ikke ned, slik Bondevik-regjeringen la til grunn i sitt budsjett, før Stortinget behandlet budsjettet den 15. desember 1997?

       Som saksordfører vil jeg ta utgangspunkt i flertallets holdning, som i all hovedsak inkluderer partiene Høyre, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet.

       Utgangspunktet for denne saken er den sterke økning i investeringsanslagene for petroleumssektoren og Regjeringens ønske om å dempe presset i norsk økonomi gjennom å forskyve investeringene for en del felt. Alle partier, unntatt Fremskrittspartiet, deler Regjeringens bekymring for det sterke presset.

       Overopphetingen av økonomien krever en økonomisk politikk som demper presset gjennom et bredt register av tiltak. Flertallet advarer Regjeringen mot å gjøre reguleringer i petroleumsinvesteringene til sitt fremste konjunkturpolitiske virkemiddel. Når man ser den manglende handlekraft Regjeringen viser i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, er det ikke uten grunn at stortingsflertallet utsteder denne advarselen. Flertallet sier klart ifra: Tiltak for å redusere presset i økonomien skal i hovedsak rettes mot skjermet og offentlig sektor.

       Ifølge Regjeringen vil beslutningen om å forskyve petroleumsinvesteringene redusere investeringene med omkring 5 milliarder kr i 1998.

       Spørsmålet er imidlertid hvilken betydning de foreslåtte investeringsutsettelsene reelt sett vil ha for det samlede presset i økonomien. Dette spørsmålet gir proposisjonen intet svar på. Jeg vil ikke avvise at investeringsøkningen har betydning for presset i fastlandsøkonomien, men det er bemerkelsesverdig at departementet unnlater å underbygge det som fremstår som den eneste begrunnelsen for Regjeringens beslutning.

       Komitehøringene har avdekket at flere selskaper på selvstendig grunnlag og ut fra en bedriftsøkonomisk vurdering ville utsatt enkeltprosjekter uten departementets beslutning. Dette begrunnes med mangel på arbeidskraft, høy kapasitetsutnyttelse i deler av leverandørindustrien, kostnadsøkninger i flere prosjekter og lavere oljepris.

       Det er derfor ikke oppsiktsvekkende at beslutningen om å forskyve investeringene ikke har vakt særlig sterk motstand. For enkelte selskaper vil en utsettelse sikre en optimalisering av prosjektene. Men det er samtidig en realitet at en utsettelse bl.a fører til nåverditap og ressurstap for andre prosjekter.

       Flertallet gir ingen aktiv støtte til Regjeringens beslutning om å forskyve investeringene i inntil 12 måneder. Flertallet tar beslutningen til etterretning. Når vi velger denne varianten, er det fordi selskapene nå har tilpasset seg Regjeringens beslutning. En reversering ville kun skape ny usikkerhet.

       Når flertallet er skeptisk til beslutningen om å forskyve investeringene, er det fordi Bondevik-regjeringen med dette introduserer et politisk usikkerhetsmoment i rammebetingelsene for petroleumssektoren - en sektor som er avhengig av trygge og forutsigbare rammebetingelser. Dersom selskapene på lengre sikt føler usikkerhet i forhold til rammebetingelsene på norsk sokkel, kan det få store konsekvenser. Industrien og oljeselskapene har gjennom NORSOK-samarbeidet oppnådd gode resultater, som lavere kostnader og redusert utbyggingstid.

       Når Regjeringen nå velger å gripe inn med en politisk beslutning om å forskyve investeringene, oppfattes det som et tillitsbrudd i forhold til NORSOK-prosessen.

       Flertallet peker i innstillingen på at resultatet med stor sannsynlighet ville blitt en nedgang i investeringene i om lag samme omfang dersom myndighetene hadde valgt å videreføre dialogen med selskapene fremfor å gripe inn med en politisk beslutning. Frivillighet og dialog mellom myndighetene og selskapene ville vært en bedre strategi enn den Regjeringen har valgt.

       Flertallet slår fast at denne strategien, bygd på frivillighet og dialog, skal legges ned som et hovedprinsipp for fremtiden - dette for å redusere effekten av den usikkerheten Bondevik-regjeringen nå har lagt inn i rammebetingelsene for petroleumssektoren.

       La meg også vise til det brede flertall som anmoder Regjeringen om å utvise fleksibilitet og ha god dialog med operatørselskapene og leverandørindustrien for å redusere de kortsiktige skadevirkningene.

       Beslutningen om å forskyve alle funn under vurdering rammer i særlig grad Snorre 2. Jeg viser i den forbindelse til flertallsmerknaden i innstillingen. Flertallet ber om at investeringsbegrensningen for Snorre 2, som er satt til 300 mill. kr, fjernes. Denne grensen er en unødvendig detaljstyring og reduserer muligheten for å optimalisere prosjektet.

       Det andre spørsmålet dreier seg om statsråd Marit Arnstad burde ha informert Stortinget om at anslaget for petroleumsinvesteringene ville gå opp og ikke ned, slik Bondevik-regjeringen la til grunn, før Stortinget behandlet budsjettet den 15. desember 1997.

       Bondevik-regjeringen valgte å nedjustere anslaget for petroleumsinvesteringene med om lag 3 milliarder kr i sitt budsjettforslag sammenliknet med Jagland-regjeringens forslag. Nedjusteringen førte til at statens budsjetterte utgifter til petroleumsinvesteringer ble redusert. I tillegg ble det anslåtte, samlede aktivitetsnivået i økonomien lavere. På denne bakgrunn mente Bondevik-regjeringen at det var forsvarlig å øke andre offentlige utgifter.

       Første uke i januar offentliggjør departementet tall som viser at investeringene ikke går ned, slik Regjeringen hevdet, men opp med hele 13,7 milliarder kr.

       La meg presisere: Det er ikke noe nytt at investeringsanslagene er usikre. Flertallet er innforstått med at det var nødvendig å kvalitetssikre dataene som viste en kraftig økning i investeringene, og at de nøyaktige tallene ikke forelå før første uke i januar 1989.

       En rekke spørsmål gjenstår imidlertid uten tilfredsstillende svar:

       Marit Arnstads departement hadde tallmaterialet på sitt bord. I tillegg la Statoil i et møte med departementet den 4. desember frem tall som bekreftet at investeringene ville bli på om lag 67 milliarder kr - det samme tallet som departementet kvalitetssikret seg frem til en måned senere.

       Korrespondansen mellom komiteen og statsråden har avdekket at departementet, før Stortinget behandlet Olje- og energidepartementets budsjett, visste at investeringsanslagene ville øke og ikke gå ned, slik Regjeringen la til grunn i sitt budsjett.

       Når Regjeringen aktivt nedjusterte anslagene i sitt budsjettforslag, gav det Regjeringen en særlig forpliktelse til å informere Stortinget om at investeringene ville øke.

       Dette er en alvorlig sak. Det dreier seg om statsrådens plikt til å gi Stortinget oppdatert og tilstrekkelig informasjon. Det dreier seg også om forsvarlig budsjettpraksis.

       Så langt har statsråd Marit Arnstad valgt å holde fast ved at det var riktig ikke å informere Stortinget. Stortingsflertallet er av en annen oppfatning.

       Høyre, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet finner det klart kritikkverdig at Stortinget ikke ble informert. Dette er alvorlig. Vi forventer at statsråden i løpet av denne debatten erkjenner at Stortinget skulle vært informert før Stortinget behandlet Olje- og energidepartementets budsjett om at petroleumsinvesteringene ville øke og ikke gå ned, slik Regjeringen la til grunn.

       Jeg har et spørsmål til Jan Tore Sanner. I en merknad som Høyre har skrevet sammen med blant andre Arbeiderpartiet, henviser man til at tiltak først og fremst skal rettes mot skjermet sektor. Betyr en slik merknad i realiteten at Høyre mener at det er det offentlige - ikke minst den skjermede del av offentlig sektor - som skal bære belastningen når justeringer i økonomien er nødvendig - og ikke det private næringsliv, inklusiv petroleumsvirksomheten?

Jan Tore Sanner (H) : Det er klart at stortingsflertallet og Høyre mener det vi skriver i merknadene. Det som er bakgrunnen, er jo at vi er bekymret for at Regjeringen nå ser på at det å regulere petroleumsinvesteringene skal være Regjeringens fremste konjunkturpolitiske virkemiddel. Det vi har ønsket å understreke - og der er jeg glad for at Regjeringen i hvert fall i ord er på linje med stortingsflertallet - er at det er nødvendig å dempe presset i økonomien. Men vi mener at for å få det til, er det behov for et bredt spekter av tiltak. Høyre har fremmet en del forslag i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, og vil komme videre tilbake i forbindelse med statsbudsjettet til høsten.

       Det vi har satt spørsmålstegn ved, er hvilken innvirking disse forskyvningene reelt sett vil ha for fastlandsøkonomien. Vi avviser som sagt ikke at det kan ha en virkning, men når man fremsetter dette som et så sentralt virkemiddel, så burde man også i større grad ha underbygd hvilke konsekvenser det faktisk vil ha for den overopphetingen som vi åpenbart er enige om finner sted.

Hallgeir H Langeland (SV) : Det er Høgre, Arbeidarpartiet og Framstegspartiet som har fleirtal i denne salen, og dei har behov for å visa at dei har det fleirtalet i ein del saker.

       Det første spørsmålet til Sanner går på sjølve oljeutvinningstempoet. Nå har ein sett West Navion I og II, ein har sett Varg, Balder og ein bråte med prosjekt som går med enorme overskridingar. Kva meiner Høgre om at tempoet faktisk fører til dette, og kva slags tiltak er det Høgre har?

       Så har eg òg lyst til å utfordra Høgre på tenk på eit tal-leiken. Det som viser seg, er at prognosar og budsjett innanfor denne sektoren aldri held stikk. Dei har aldri gjort det. Kva slags tiltak er det Høgre ser for seg som kan betra dette?

       Så til det som Bror Yngve Rahm òg var inne på, nemleg kva det er Høgre vil kutta på i offentleg sektor. Det skal ein koma tilbake til. Men gjeld det utdanningssektoren, gjeld det minstepensjonistane, eller kva er det ein skal kutta på? Lat oss få ei lita liste av Sanner!

       Så til slutt: Tener politikken på å ha politikarar som er meir opptatt av å visa seg fram i nokre saker, visa at dei har fleirtal, og nærast prøver å audmjuka statsrådar, slik ein har sett tendensar til tidlegare? Tener politikken på det i det lange løp, eller tener politikken meir på at me diskuterer det sakene dreier seg om, nemleg tempoet på norsk sokkel?

Jan Tore Sanner (H) : Det første spørsmålet fra Langeland dreide seg om de overskridelsene vi nå har sett. Som premiss lå at tempoet er bakgrunnen for at vi har fått disse overskridelsene, og det ble spurt hvilke tiltak Høyre vil iverksette.

       Dette er behandlet ganske grundig i den innstillingen vi har avgitt, og jeg la også stor vekt på det i mitt innlegg, nemlig at selskapene ut fra en bedriftsøkonomisk vurdering ville ha utsatt en del prosjekter. På grunn av presset innenfor leverandørindustrien, på grunn av overskridelser, på grunn av fallende oljepris ville selskapene ut fra en egen bedriftsøkonomisk vurdering valgt å utsette en del prosjekter. Vi mener at det er galt at politikerne på dette tidspunktet skal gripe inn i bedriftenes rammebetingelser, det skaper usikkerhet både for selskapene og for de ansatte.

       Så til det siste spørsmålet som representanten tar opp. Jeg er enig i at det er grunn til å bli frustrert over at oppmerksomheten ofte dreier seg mer om spill enn om sakens realiteter. Men sånn sett er den kritikken som hr. Langeland nå fremsetter, meget dårlig timet, for dette er en sak med tunge realiteter. Det dreier seg om statsrådens plikt til å gi Stortinget oppdatert og tilstrekkelig informasjon, og det dreier seg om forsvarlig budsjettpraksis. Det er kanskje ikke så overraskende at SV ikke er like opptatt som de andre partiene av at man har en forsvarlig budsjettpraksis, og at en krone faktisk er en krone i budsjettet, men for Høyre og for stortingsflertallet er det viktig. Hvis Stortinget ikke sier fra når en statsråd ikke sørger for at Stortinget har tilstrekkelig og oppdatert informasjon, undergraver Stortinget sin egen rolle. Dette er en sak med tunge realiteter. Derfor reiser vi også den kritikken som vi gjør i denne saken.

Gunnar Kvassheim (V) : Det kan være grunn til å spørre om representanten Sanner har det nødvendige kjennskap til den næring som blir berørt av de tiltakene vi i dag diskuterer, for det blir sagt at den tilpasning som Regjeringen foreslår gjennom investeringskutt, er en naturlig tilpasning som ville kommet uansett. I mars, da forslagene ble lagt fram, var imidlertid Sanners konklusjon en annen: Dette var skadelig og uholdbart. Høyre og Sanner møtte forslaget med stor aggresjon og med skepsis, og det ble gitt beskjed i media om at dette kom ikke Regjeringen til å få igjennom. Jeg vil sitere fra debatten i kjølvannet av statsrådens redegjørelse i mars, hvor Sanner sa:

« Høyre mener at Regjeringen må ha meget gode argumenter dersom Snorre 2 skal utsettes. Slike argumenter er ikke presentert i dag. »

       Det var i mars. Nå slutter altså Sanner seg til opplegget fra Regjeringen, og det må bety at Regjeringen har presentert de meget gode argumentene som Sanner etterlyste. Jeg vil spørre Sanner om det er en rett observasjon, og hva begrunnelsen er for den holdningsendring som har funnet sted hos ham og Høyre.

       Gunnar Breimo hadde her overtatt presidentplassen.

Jan Tore Sanner (H) : Jeg kunne gjerne ha sitert fra mitt eget innlegg i den debatten, for jeg står fast ved hvert eneste ord som ble sagt.

       Det vi sa, var at Regjeringen måtte ha meget gode argumenter for å utsette Snorre 2. Jeg mener fortsatt at slike argumenter ikke har fremkommet. Derfor ville Høyre ha foreslått nær sagt å fristille Snorre 2, dersom det hadde vært en reell problemstilling i dag. Men vi tar til etterretning at operatørselskapet har tilpasset seg Regjeringens beslutning - og det har man gjort for å unngå mer usikkerhet knyttet til de store investeringene det her faktisk dreier seg om.

       Nå er det også slik at når det gjelder tidsintervallet fra Regjeringen tok sin beslutning og vi hadde forrige debatt i Stortinget, og frem til i dag, blir det de facto en utsettelse på ett år - det har med værforholdene i Nordsjøen å gjøre; den utsettelsen er en realitet. Derfor ville det skape ny usikkerhet dersom Stortinget nå hadde gått inn og omgjort Regjeringens beslutning. Vi står fast ved at selskapene ut fra bedriftsøkonomiske vurderinger ville ha utsatt en del felt. Det registrerer jeg at Venstre også står på i innstillingen her, idet man viser til komitehøringene hvor en del av selskapene har gjort kjent overfor komiteen at de faktisk ville ha utsatt en del prosjekter. Men de prosjektene som ut fra en bedriftsøkonomisk vurdering burde ha gått, ville selvfølgelig ikke ha blitt utsatt. Man ville ha fått en annen tilpasning, men man ville fått en nedgang i investeringene om lag på samme nivå. Jeg må si at jeg er overrasket over at Venstre her går til forsvar av Senterpartiet i oljepolitikken, og at man dermed legitimerer den måte å gripe inn på politisk på det nivået vi nå befinner oss i selve prosessen.

       Lat meg begynna med det siste. Senterpartiet har lenge hatt lågare oljeutvinning som mål. Dette har vore grunngjeve ut frå omsynet til miljø og norsk økonomi. Senterpartiet har kravd reduserte investeringar i Nordsjøen og kutt i utvinningsnivået. Dette synet har gjeve seg utslag i at Senterpartiet har stemt mot dei fleste store utbyggingssakene Stortinget har behandla sidan 1995.

       Så seint som den 19. februar i fjor hadde Senterpartiet sin leiar, Anne Enger Lahnstein, ein interpellasjon om dette temaet her i salen. Der sa ho m.a.:

« Vi mener det er helt nødvendig å redusere utvinningstakten og styre ut fra overordnede mål. Regjeringen ser ikke ut til å ha andre ambisjoner enn å justere anslag og legge opp politikken etter oljeselskapenes ønsker. »

       Ho sa vidare at oljeutvinningstempoet ville bli eit av dei viktigaste kampområda i tida som kom, og at Senterpartiet meinte det var behov for ei klar omlegging av oljeaktiviteten i Noreg.

       Senterpartiet fremma ved interpellasjonen to forslag. Det eine var om å bruka petroleumslova til å redusera produksjonen, det andre var om å få til ein reduksjon i oljeutvinningstempoet m.a. ved å redusera leite- og investeringsaktiviteten. Eg kan ikkje sjå at nokon av desse forslaga er følgde opp av senterpartistatsråd Arnstad.

       I 1995 ville dåverande finanspolitiske talsmann i Senterpartiet, Restad, frysa oljeutvinningstempoet på 1994-nivå, og Senterpartiet føreslo eit 10 % kutt i utvinningsnivået.

       I desse budsjettider kan det vera på sin plass å minna om at Senterpartiet stilte som eit heilt klart ultimatum redusert oljeutvinning for i det heile å vera med på forhandlingar med Arbeidarpartiet framfor behandlinga av budsjettet i 1996. Liknande tankar var ein inne på i samband med budsjettet for 1997.

       Det ser ut som om det ultimatumet som den gongen blei stilt, ikkje blei med på flyttelasset opp til regjeringskvartalet, og at Senterpartiet i Regjeringa sine indre forhandlingar har tapt på det som partileiaren sa var det viktigaste kampområdet i tida frametter, for med ein senterpartistatsråd i olje- og energiministeren sin stol blir det altså sett ny rekord både i år og til neste år for investeringar i Nordsjøen. Og mens Senterpartiet for kort tid sidan gjekk imot dei fleste nyinvesteringar, har dei no gjeve grønt lys for alle planlagde prosjekt.

       Den konklusjonen me må kunna trekkja av dette, er at det i alle fall ikkje er i oljepolitikken Senterpartiet har fått gjennomslag i regjeringssamarbeidet. Og me skal vera glade for det.

       Langsiktige rammevilkår og klare reglar å halda seg til er viktig for all næringsverksemd, også for dei bedriftene som er knytte til utnytting av petroleumsressursane våre. Særleg leverandørindustrien er utsett for endra rammevilkår.

       For få år sidan var det få og ingen nye planar for investeringar på sokkelen. Dette førte til den såkalla NORSOK-prosessen. Målet om reduserte utbyggingskostnader og auka lønsemd har ein no nådd. Dette har vore ei stor omstilling for mange bedrifter og ikkje minst for mange arbeidstakarar. Pålitelege planar har vore ein heilt avgjerande faktor for at denne prosessen skulle lukkast.

       Offshoremarknaden har endra seg på ein del vesentlege punkt dei siste åra. Det er slutt på at oljeselskap delar opp dei ulike kontraktane i separate engineerings- og fabrikasjonskontraktar og knyter til seg underleverandørar. I dag opererer ein med totalkontraktar der leverandøren må ta på seg totalansvaret frå plattforma er på konseptstadiet til den er eit ferdig produkt.

       Dette stiller langt større krav til leverandørane, både når det gjeld å vera tidleg på banen, i bruken av spesialkompetanse og ikkje minst når det gjeld å investera i framtidige prosjekt. I ein føreseieleg marknad vil leverandørindustrien kunna prioritera kva slags prosjekt dei vil satsa på. I ein uføreseieleg marknad der ein t.d. ikkje veit om eit prosjekt vil bli godkjent av styresmaktene, vil leverandørindustrien måtta satsa på alle moglege tilgjengelege prosjekt for å sikra seg at ein ikkje står utan oppdrag. Dette vil auka kostnadene og redusera lønsemda til denne industrien.

       Sjølv om dei fleste aktørane i marknaden har avfunne seg med Regjeringa si avgjerd om ei investeringsutsetjing på tolv månader, har ein innført eit nytt uvissemoment. Ved å gripa direkte inn med ei avgjerd om å utsetja lønsame prosjekt skapar ein òg uvisse om styresmaktene si handsaming i framtida. Det er viktig å fjerna denne uvissa. Eg reknar med at Regjeringa vil medverka til det, og at den har merka seg fleirtalet sitt syn om at dialog mellom styresmaktene og selskapa er det som bør leggjast til grunn for framtida.

       Den 4. mars i år gjorde statsråd Arnstad her i salen greie for dei endra oljeinvesteringsoverslaga og om tiltak Regjeringa ville setja i verk for å redusera investeringane for inneverande år. I dag - meir enn tre månader seinare - gjev Stortinget sitt formelle syn på desse forslaga. Denne etter måten lange behandlingstida på noko som i realiteten var meint som strakstiltak, er etter mitt syn eit problem. Ein fungerande marknad der verdiar i milliardklassa blir omsette og risikerte, kan ikkje venta i tre månader på avgjerder av det slaget som me her snakkar om. Derfor har marknaden allereie reagert på bakgrunn av signal frå statsråd Arnstad, utan å ta seg tid til å venta på Stortinget.

       Eg har sjølvsagt forståing for at dei ulike selskapa har akseptert tiltak for på den måten å fjerna den uvissa som har oppstått, og at dei har gjort dette framfor å håpa på at Stortinget skulla gjera om vedtak frå Regjeringa.

       Dette har likevel gjort komiteen og Stortinget si behandling av saka lite reell, fordi verknadene av Regjeringa sin politikk alt er sette i verk. Derfor har komiteen heller ikkje hatt noko anna val enn å ta avgjerslene til etterretning.

       For meg er det likevel eit paradoks at t.d. Snorre 2 blir utsett trass i at det i denne salen var eit stort fleirtal nettopp mot utsetjing. Snorre 2 var det prosjektet som var kome lengst, og der det ville bli vanskelegast å skaffa alternativ sysselsetjing for dei verfta som skulla ha oppdraget. Utsetjinga vil, slik det ser ut i dag, føra til permitteringar både ved Aker Stord og Kværner si bedrift i Egersund. Dersom det blir resultatet, synest eg dei tilsette der må ta ei etter måten for stor bør for presset i den norske økonomien. Eg håpar den fleksibiliteten fleirtalet no har lagt inn når det gjeld investeringsavgrensingane, vil kunna redusera skadeverknadene av dei tiltaka som Regjeringa har treft når det gjeld Snorre 2.

       No er det ikkje først og fremst oljeinvesteringane aleine som gjer at me behandlar denne saka i dag, men den overordna økonomiske politikken. Eg er glad for at det no ser ut til å vera større semje enn det t.d. var i fjor vår om at det er presstendensar i norsk økonomi, og at ein bør setja i verk tiltak for å kjøla ned temperaturen i økonomien.

       Sjølv om me i Arbeidarpartiet ser at alle sektorar må medverka, byggjer vår økonomiske politikk på motkonjunkturtiltak. Det vil seia at me skal gje gass når det går trått i økonomien, og setja på bremsene når det blir for heitt. Me ønskjer å bruka statens budsjett aktivt i ein slik politikk. Det tyder i klartekst at når ein, slik som no, er inne i ein god periode, så må ein skjera ned på dei offentlege budsjetta. Det ser ut som om Regjeringa heller vel å skubba større delar av den nedkjølinga som no må skje, over på det private næringslivet, trass i denne regjeringa sitt ønske om ein betre næringspolitikk.

       Den viktigaste føresetnaden for auka offentlege utgifter i Bondevik-regjeringa sitt budsjett var reduserte investeringar i Nordsjøen. No viser det seg at denne føresetnaden var feil, og at investeringane går opp og ikkje ned. Dersom det var logikk i at reduserte investeringar gjev rom for auka utgifter i offentleg sektor med omtrent same beløp, burde det vel vera slik at auka investeringsoverslag i Nordsjøen ville føra til at ein fremma forslag om tilsvarande reduksjon i offentlege utgifter. Eg kan ikkje sjå at slike forslag er blitt fremma av Regjeringa.

       Det denne saka først og fremst viser, er at det er farleg å basera seg på overslag i så stor grad som det Bondevik-regjeringa gjorde, og ikkje minst at desse overslaga skal vera ein så viktig føresetnad for det økonomiske opplegget. Det me alle veit, er at desse overslaga svingar og er usikre.

       Når det i dag blir retta til dels sterk kritikk mot Regjeringa, er det ikkje fordi overslaga ikkje treff på krona, men fordi Regjeringa valde å justera ned overslaga trass i at tilgjengelege opplysningar synte at investeringane i Nordsjøen ville gå opp og ikkje ned. Korrespondansen mellom departementet og komiteen har synt at departementet sat inne med nok opplysningar til å skjøna at investeringane iallfall ikkje ville bli reduserte. Stortinget burde etter mitt syn vore informert om dette før budsjettet for inneverande år blei vedtatt. Difor er den kritikken som eit fleirtal i dag kjem med, både rett og nødvendig.

       Eg vil til slutt berre seia meg samd i dei synspunkta som saksordføraren kom med på dette området, og eg vil òg visa til innlegg frå seinare talarar frå Arbeidarpartiet.

       Sjølvsagt står Senterpartiet fast på sine oljepolitiske mål, men her snakkar vi om ein politikk som ein ikkje kan leggja om i eit kort perspektiv, det må vel representanten Akselsen vera samd med meg i. Eg vil minna om at det har skjedd noko. Etter sju månader i regjeringsposisjon har Senterpartiet vore med på å få til eit kutt i oljeproduksjonen på 3 %, og dei forskyvingane som no skjer, er nettopp i tråd med dei hovudlinene som Senterpartiet legg til grunn for sin politikk, altså eit skritt i riktig retning.

Olav Akselsen (A) : Eg må vedgå at eg synest John Dale i dag er ein dristig mann, for no byter han om på argumentasjonen for dei tiltaka som Regjeringa har gjennomført på ein del område. Han seier at desse utsetjingane som no vil skje, ikkje lenger er grunngjevne i den akutte økonomiske situasjonen og presstendensane i norsk økonomi, men ut frå eit ønske om lågare aktivitet når det gjeld utbygginga i Nordsjøen på lang sikt. Eg synest at Regjeringa burde ha vore så ærleg at ein hadde tatt dette med i dei sakspapira som komiteen hadde til behandling, for der har ein nemleg brukt heilt andre argument for denne utsetjinga. Det same vil eg seia gjeld den reduserte utvinninga, som er grunngjeven i eit ønske om å auka prisen på olje, som - så vidt eg kan skjøna - er ei meir egoistisk grunngjeving, nemleg å auka inntektene, som er noko heilt anna enn den idealismen som tilsynelatande låg til grunn for dei kutta på 10 % som Senterpartiet i si tid ville gjera. Det som er interessant, er at Dale seier at dette ikkje kan skje i eit kort perspektiv. Eg er heilt samd i det, og eg håpar at dette tyder at Senterpartiet òg meiner det. For nokre år sidan blei det stilt ultimatum overfor Arbeidarpartiet om strakstiltak for å redusera uttaket av olje, altså kutt i produksjonen, for at ein i det heile kunne vera med og diskutera budsjettet.

       Eg vil åtvara sterkt mot at Senterpartiet tar den saka som vi behandlar i dag, til inntekt for seg, og at den manglande motstanden her i salen er ein aksept av ein senterpartipolitikk. Det er det på ingen måte rett å hevda. Fleirtalet har sett at realitetane har endra seg, og at marknaden har reagert for å få ro når det gjeld investeringar.

Bror Yngve Rahm (KrF) : Representanten Olav Akselsen underbygger på sin måte på ny de kritiske merknader som er rettet mot Regjeringens måte å håndtere denne saken på. Jeg må si jeg ble litt overrasket over konsistensen i disse meget sterke angrepene mot Regjeringen, hvor man bl.a mer eller mindre forlanger at Regjeringen skal komme til Stortinget med ikke klarert tallmateriale. Det er jo et interessant spørsmål om dette da skal bli en generell budsjettmessig behandlingsform i Stortinget også når det gjelder andre sektorer hvor anslagene kan gå noe opp og noe ned - om Stortinget midt i en behandlingsprosess skal ha tilgang til en del såkalt ikke kvalitetssikret tallmateriale? Regjeringen har oppfattet det slik at det har vært naturlig og forsvarlig å legge kvalitetssikrede tall fram, og det støtter jeg Regjeringens syn på.

       Hvis vi går tilbake til debatten om tilleggsproposisjonen, kom Arbeiderpartiet i forbindelse med Regjeringens oppjustering av Kårstø med kritiske merknader til at Regjeringen hadde foretatt denne oppjusteringen uten at det forelå endelige og kvalitetssikrede tall. Og da må jeg spørre Olav Akselsen om konsekvensen i argumentasjonen her om at man skal ha usikrede tall på bordet.

       Så vil jeg utfordre Olav Akselsen på samme måte som jeg gjorde overfor representanten Sanner: Kan Arbeiderpartiet gi et eksempel på hvilken del av den skjermede sektor i Norge som skal bære belastningene dersom økonomien må justeres i forhold til en situasjon som vi har i dag? En skjermet sektor oppfatter jeg dit hen at det burde være en skjermet sektor, ikke minst bør det være det for Arbeiderpartiet.

Olav Akselsen (A) : Eg vil hevda at det er Regjeringa som har politisert talldebatten, for regjeringa Bondevik hadde reduserte investeringar i Nordsjøen som ein viktig føresetnad for sitt budsjett, og det var desse reduksjonane som gav rom for påplussing på dei offentlege budsjetta. No viser det seg at denne føresetnaden ikkje slo til, og då må det jo vera rett av eit fleirtal å undersøkja kva som var bakgrunnen for dette. Det er ingen som har kravt at Regjeringa skulle koma med eit nytt nøyaktig overslag over kva investeringane for neste år ville bli. Men det var altså slik at då Stortinget behandla budsjettet for inneverande år, gjorde dei det under føresetnader som var sviktande. Desse føresetnadene tilsa at investeringane i Nordsjøen ville gå ned, mens alt tilgjengeleg tallmateriale, i alle fall tallmaterialet som var tilgjengeleg for Regjeringa og departementet, viste det motsette, nemleg at investeringane ville gå opp. Dermed vedtok altså Stortinget eit budsjett på sviktande grunnlag, eit grunnlag som kunne ha vore retta opp dersom det hadde vore ønske om det.

       Når det gjeld merknaden om skjerma næring, er det kan henda eit definisjonsomgrep, men eg vil tru at det er meint det motsette av konkurranseutsett næring. Og om vi skal vera heilt konkrete her, er det slik at det går føre seg forhandlingar i ein annan komite omtrent i denne augneblinken om kva som bør vera dei økonomiske verkemidla for dette året. Førre fredag la Arbeidarpartiet fram ei lang liste med forslag til omprioriteringar og kutt innanfor den norske økonomien, så om Bror Yngve Rahm er interessert, får han slå opp der.

Hallgeir H Langeland (SV) : Me må i denne debatten hugsa på at det var Jagland sjølv som sette fyr på huset sitt. Det tok til og med fyr på 36,9, og det er jo litt av ein sensasjon. Det er viktig i denne debatten å minna om at Arbeidarpartiet faktisk gjekk av sjølv, når han køyrer så knallhardt mot den regjeringa som sit no.

       Akselsen seier at det var ein lite reell debatt ein hadde i budsjettbehandlingssamanheng. Mitt spørsmål til Akselsen blir då: Dette var sjølvsagt heilt annleis då det var arbeidarpartiregjering - og kan representanten på ein måte utdjupa kor nøyaktig Arbeidarpartiet var når det gjaldt å informera om prognosar som var omtrent umoglege å slå fast? Så synest eg Akselsen går veldig lett forbi dette problemet med at Arbeidarpartiet her faktisk står saman med Høgre og Framstegspartiet om å kutta i skjerma offentleg sektor. Då er det vel mange ting ein står saman om etter kvart i dei partia; dei står saman om å ha eit høgt tempo i oljesektoren òg. Spørsmålet må bli: Kva tid er det ein står nok saman til å overta?

       Jagland sa i Haugesund på eit møte med dei nordiske sosialdemokratia at han ønskte meir styring av marknaden. Det er veldig interessant i forhold til tempoet i Nordsjøen, der ein ser prosjekt etter prosjekt som går med milliardoverskriding. Kva betyr det at ein ønskjer meir styring av marknaden i forhold til utvinningstempoet og den overopphetinga som er der?

Olav Akselsen (A) : No skal ikkje eg prøva å gjera dette til ein debatt om den økonomiske politikken. For Arbeidarpartiet står det i alle fall heilt klart at dersom me ikkje greier å få til ei nedkjøling av økonomien, vil me få problem som er mykje større, nemleg renteoppgang, auka prispress og høgare lønningar. Eg vil tru at det er ein mykje større trussel både for den skjerma offentlege sektoren og næringslivet vårt enn denne merknaden som Arbeidarpartiet her har i lag med Framstegspartiet og Høgre. Eg trur faktisk at det etter kvart er begynt å gli inn hos langt fleire at det ikkje er nok berre å ha offentlege budsjett med store utgiftspostar og dermed tru at ein skjermar enkelte næringar eller for den saks skuld enkelte personar og deira økonomi. Det er heilskapen som tel.

       Eg var i innlegget mitt inne på at prognosar er noko som ikkje kan føreseiast. Eg sa vel òg at det ikkje var endringane i seg sjølve, eller at Regjeringa ikkje har treft akkurat på krona, som var problemet. Problemet var at tilgjengelege tal tydde på at investeringane i Nordsjøen skulle gå opp. Likevel informerte Regjeringa Stortinget om at investeringane kom til å gå ned, og då blir det eit problem for både storting og regjering.

       Når det gjeld dei overskridingane ein ser i Nordsjøen, skal ein sjølvsagt ikke avdramatisera dei. Men eg vil likevel hevda at trass i at ein del av desse investeringane viser overskridingar, så har ein for mange av prosjekta eit reelt kostnadskutt på over 40 % i forhold til det regimet som var før.

       Leverandørindustrien har gjennom NORSOK-prosjektet etablert et godt samarbeid som har hatt som formål å styrke norsk sokkels konkurransesituasjon, og dette har gitt gode resultater i form av lavere kostnader og redusert utbyggingstid. NORSOK-prosjektet har vært en stor utfordring i innkjøringsfasen, både økonomisk og på annen måte, og det var derfor ventet at prosjektet nå skulle gi bedre lønnsomhet også for leverandørindustrien. Forskyvningene som er foreslått - og som er et klart brudd på langsiktighet og forutsigbarhet - gjør at den forventede økte lønnsomhet lar vente på seg.

       Når det gjelder Sagas prosjekt, Snorre 2 eller Snorre B, vil også en del av samordningsgevinsten med allerede eksisterende innretninger bortfalle og gi svekket lønnsomhet.

       Både lisensgruppene og leverandørindustrien var i utgangspunktet naturlig nok svært negative til de foreslåtte forskyvningene. Dette kom til uttrykk gjennom presseoppslag og henvendelser til partiene på Stortinget. Det var derfor overraskende at disse grupper i komiteens høringer uttrykte at de langt på vei aksepterte forskyvningene på tross av signaler fra partier som har flertall her i huset. Dette er det lite vi kan gjøre med nå, bortsett fra å ta det til etterretning.

       Det ble hevdet at bl.a presset i markedet samt mangel på kvalifisert personell sannsynligvis i seg selv ville ha medført enkelte forskyvninger. Det ble likevel hevdet i høringene at en bedre dialog fra myndighetenes side, uten direkte pålegg, også kunne ha medført visse forskyvninger på helt frivillig grunnlag. Det var imidlertid et ønske at Stortinget bekreftet en viss fleksibilitet i gjennomføringen av forskyvningene, og at dette var spesielt viktig med hensyn til Snorre 2.

       Vi i Fremskrittspartiet slutter oss til merknadene om at reguleringer av petroleumsvirksomheten ikke må bli Regjeringens fremste konjunkturpolitiske virkemiddel. Vi vil hevde at utviklingen i økonomien de senere år i særlig grad skyldes stortingsflertallets manglende evne til å prioritere de viktigste oppgaver først. Vi forventer derfor at Regjeringen i forslag til statsbudsjett for 1999 fremmer forslag om innstramminger på en rekke områder, som vil redusere behovet for utsettelse av petroleumsinvesteringene i 1999.

Bror Yngve Rahm (KrF) : Vi behandler i dag St.prp.nr.52 om forskyvning av investeringer i petroleumsvirksomheten, plan for utbygging og drift av Gullfaks Satellitter Fase 2, plan for utbygging og drift av Snorre 2 og til slutt SDØE-deltagelse i etananlegget på Kårstø. Til tross for at enighet kanskje ikke er det som så langt har preget debatten og sannsynligvis ikke kommer til å gjøre det heller, er jeg likevel glad for innledningsvis å kunne slå fast og konstatere at det er et flertall for alle de fire hovedpunkter i Regjeringens forslag.

       Norsk økonomi er solid, men presset i økonomien er likevel så vidt sterkt at det kan gå galt om vi ikke setter inn tiltak. Særlig opplever vi at investeringsanslagene for petroleumsvirksomheten stiger kraftig. Det forårsaker et betydelig press innen bransjen, men bidrar også i ikke uvesentlig grad til den totale temperaturen i norsk økonomi. Regjeringen og regjeringspartiene mener det er viktig at alle deler av det norske samfunn tar ansvar og deltar i å redusere presset i økonomien.

       De sektorer som har økonomiske forutsetninger for det, bør i utgangspunktet bære en større andel av belastningen enn de mest konkurranseutsatte og svake næringene. Derfor er det viktig at petroleumsbransjen også bidrar på sin måte til å dempe presstendensene i økonomien. Regjeringen har derfor gått inn for at alle investeringer for alle funn under vurdering som krever myndighetsgodkjennelse, utsettes med ett år.

       Jeg mener det er helt klart at det må være politiske myndigheters ansvar å sikre at presset i økonomien ikke blir for stort. Det ansvaret kan vi ikke legge på det enkelte oljeselskap og den enkelte aktør i markedet. Da kan vi meget lett ende opp med en situasjon der alle ser at det er behov for tiltak, men ingen ønsker å være den som selv påtar seg ansvar. Vi kan ende opp med en allmenningens tragedie, nemlig at alle kun tar privatøkonomiske hensyn og håper andre tar ansvar for helheten. Det er kun ved en eller annen form for politiske vedtak at en kan sikre at en investeringsutsettelse blir reell.

       I tillegg er det verdt å ha i bakhodet at det ligger an til betydelige reduksjoner i investeringene etter 1999, ca 11 milliarder kr, og at investeringsutsettelsen i seg selv kan bidra til et noe jevnere utbyggingstempo.

       Jeg har lyst til å understreke at det har vært en god dialog mellom Regjeringen og aktørene i markedet, og dette har vært viktig for å kartlegge konsekvensen av utsettelsen best mulig. Regjeringen har kommet fram til at det ville være vanskelig å holde enkeltprosjekter utenom investeringsutsettelsen. På den bakgrunn deler jeg helt og fullt Regjeringens vurdering av dette, at det ville ha medført en forskjellsbehandling om så ikke var tilfelle.

       Det har vært spesielle reaksjoner på forslaget om å utsette Snorre 2. Jeg er innforstått med at dette prosjektet var kommet langt, og jeg ser også at konsekvensene av utsettelse ikke er uvesentlige. Samtidig vil jeg imidlertid framheve at det i et ressursperspektiv er andre utsettelser som kan få større konsekvenser. Utsettelse av en del av gassfeltene kan tvinge fram en midlertidig økning i leveransene fra Troll-feltet, og dette kan få konsekvenser for hvor mye olje en totalt sett klarer å ta ut av Troll-feltet. Det er derfor ikke grunnlag for å holde Snorre 2-utbyggingen helt utenom investeringsutsettelsen. Denne utbyggingen er også en av de mest omfattende, og bidrar derfor til at utsettelsene har effekt på presset i økonomien.

       Jeg vil imidlertid framheve at Regjeringen har lagt opp til en nødvendig fleksibilitet, som mange i denne salen i dag har poengtert. Det skal ikke bli slik at inngåtte kontrakter må brytes. Selskapene har også fått anledning til å fortsette sitt planleggingsarbeid og forberedende arbeid med tanke på optimalisering av prosjektene.

       Når det gjelder plan for utbygging og drift av Gullfaks Satellitter Fase 2, slutter komiteen seg enstemmig til denne. I forbindelse med plan for utbygging og drift av Snorre 2 fremmer flertallet, bestående av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre, et noe underlig forslag. Det foreslås følgende:

       « Investeringsbegrensningen for Snorre 2 satt til 300 mill. kroner for tidsperioden april og ut 1998 fjernes. »

       La meg få lese fra teksten i proposisjonen:

       « Operatøren er kommet til at prosjektet må bruke inntil 300 mill. kr fra april og ut 1998 for å opprettholde et minimum av fremdrift og for å gi leverandørene sikkerhet for sine kontrakter. Dette beløpet må ses på bakgrunn av alternativet som er terminering av kontraktene. Kostnadene ved en ny anbudsrunde er beregnet til 100 mill. kr. I tillegg vil det påløpe termineringsgebyr ved avbrudd av den eksisterende kontrakten.

       Departementet er innforstått med operatørens anslag. »

       De 300 mill. kr er altså selskapets egne anslag. Prosjektet må bruke inntil 300 mill. fra april og ut 1998, og departementet sier i proposisjonen at de er innforstått med dette. Jeg kan derfor ikke se at det eksisterer noen politisk vedtatt investeringsbegrensning på 300 mill. kr. Jeg håper og jeg tror at flertallet i denne salen dermed er tilfreds med at en slik begrensning ikke blir innført fra politisk hold.

       Den siste saken vi skal ta stilling til, er SDØE-andelen i etananlegget på Kårstø, og at Olje- og energidepartementet kan godkjenne vederlagsfritt overføring av eiendomsretten for etananlegget på Kårstø til Statpipe. Dette er det heller ingen uenighet om, og jeg ser derfor ikke behov for ytterligere kommentar i så måte.

       Mye av debatten etter fremleggelsen av St.prp.nr.52 har fokusert på investeringsanslagene, tidspunkter for rapportering, informasjon til Stortinget og Regjeringens håndtering av dette. Kritikken har vært til dels sterk, og den gjentas i salen i dag på bakgrunn av flertallsmerknader i innstillingen. Jeg skal ikke berøre dette temaet i så veldig stor grad. Jeg regner med at statsråden selv vil komme tilbake med klargjørende redegjørelse i sitt innlegg seinere i denne debatten. Det er likevel grunn til å understreke at det som Regjeringen har gjort, har vært å følge en relativt godt etablert praksis, med unntak av at Regjeringen denne gang har valgt å informere Stortinget om endringene i investeringsanslagene på et tidligere tidspunkt enn det som har vært vanlig praksis, nemlig knyttet opp mot revidert statsbudsjett. Det bør - midt oppi all kritikk som er reist - krediteres Regjeringen.

       Til slutt er det gledelig å registrere at til tross for debatten om investeringsanslagene og den kritikk som Regjeringen har møtt, får Regjeringen full oppslutning om sine hovedkonklusjoner omkring investeringsutsettelsene på petroleumssektoren og i stor grad i enighet med de impliserte aktører i markedet.

       No viser det seg at desse føresetnadene ikkje slo til - investeringane i Nordsjøen går opp, ikkje ned. Det er òg ting som tyder på at dei reviderte overslaga frå Regjeringa heller ikkje held mål, at det blir ytterlegare investeringar. Mitt spørsmål er: Når ein allereie har hatt ei kopling mellom auka offentlege utgifter og reduserte investeringsoverslag for Nordsjøen, og når det viser seg at investeringane i Nordsjøen går opp, burde ein ikkje då gjort det motsette, nemleg ha kome med forslag om reduserte offentlege utgifter og grunngjeve det på same viset?

Bror Yngve Rahm (KrF) : Representanten Akselsen får det til å høres ut som om Regjeringen på en måte har valgt å finne opp en nedjustering av disse anslagene for å kunne øke de offentlige utgiftene. Nedjusteringen som Regjeringen foretok i sin tilleggsproposisjon, baserte seg på det tallmaterialet som Regjeringen på det tidspunkt hadde tilgang til.

       Når det gjelder økte utgifter, som representanten Akselsen fokuserte på, var det bare ett ord jeg savnet, og det var selvfølgelig « kontantstøtten ». Vi må ikke glemme at det tidligere regjeringspartiet har kommet med forslag som ville bety ytterligere oppheting av økonomien gjennom reformer som ville bli enda mer kostbare. Det har skjedd i etterkant. Regjeringen har nå kommet til Stortinget med revidert budsjett for å forsøke å tilpasse budsjettet etter den reelle økonomiske situasjonen. Hva som blir resultatet av det, er fortsatt uvisst, men Regjeringen er i samtale med de andre partiene, og har også invitert Arbeiderpartiet til konstruktive samtaler. Da får vi håpe at også Arbeiderpartiet tar ansvar og bidrar på en slik måte at vi får den nedkjølingen av økonomien som er nødvendig.

Jan Tore Sanner (H) : Representanten Bror Yngve Rahm sa nå i sitt svar til representanten Akselsen at Regjeringen baserte seg på det tallmaterialet man hadde i departementet på det tidspunktet. I henhold til brev fra statsråd Marit Arnstad til komiteen baserte man seg på kontakt med Statoil og Oljedirektoratet og på departementets egen vurdering. Mener representanten Bror Yngve Rahm at det var en forsvarlig fremgangsmåte at man tok ut noen felt, hadde kontakt med Statoil og Oljedirektoratet, foretok en egen vurdering, og så foretok en nedjustering av de samlede anslagene på den bakgrunn? Kristelig Folkeparti mener åpenbart at det var en forsvarlig fremgangsmåte.

       Nå har vi fått dokumentert at Regjeringen samtidig satt på tallmateriale som viste at de samlede oljeinvesteringene ville gå opp, og at man så sent som 4. desember i fjor hadde et møte med Statoil, hvor Statoil la på bordet tall som viste at det samlede investeringsanslaget ville bli på om lag 67 milliarder kr. Representanten Bror Yngve Rahm mener åpenbart at det var helt uforsvarlig å gi Stortinget den informasjonen, og at det også var helt uforsvarlig at informasjonen skulle gis til Finansdepartementet. Finansministeren stod vitterlig her for ganske kort tid siden og sa i spontanspørretimen med hånden på hjertet at han ikke kjente til at investeringsanslagene kom til å gå opp, og ikke ned, slik Regjeringen hadde lagt til grunn. Så jeg vil gjerne utfordre representanten Bror Yngve Rahm: Mener han at Regjeringen hadde et forsvarlig beslutningsgrunnlag da den foretok en nedjustering på bakgrunn av kontakt med Statoil og Oljedirektoratet og på bakgrunn av egen vurdering? Og mener han at det ikke var forsvarlig å komme til Stortinget og informere om at man faktisk hadde opplysninger som tydet på at investeringene samlet sett kom til å gå en annen vei?

Bror Yngve Rahm (KrF) : Regjeringen foretok en nedjustering av sine anslag i forhold til prosjekter som ikke var vedtatt, og den foretok en oppjustering for felter som var vedtatt, særlig med tanke på Kårstø. Det som er interessant, er at de anslagene som Regjeringen justerte for ikke vedtatte prosjekter, i det alt vesentlige har vist seg å slå til i tråd med de nye anslagene vi nå har oversikt over.

       Jan Tore Sanner er opptatt av forsvarlighet/uforsvarlighet. Jeg oppfatter det slik at det er forsvarlighet fra Regjeringens side å gå til Stortinget med kontrollert og kvalitetssikret tallmateriale i en slik størrelsesorden som det her er snakk om. Det har Regjeringen gjort, samtidig som den har tatt seg den tid som er helt nødvendig i tråd med tidligere praksis for å få dette tallmaterialet kvalitetssikret og klarert på en skikkelig måte. Det opplever jeg som forsvarlig politikk fra Regjeringens side.

       Diskusjonen viser at det finst ulike syn på alvoret i situasjonen, ikkje fordi det ligg ein stor fare på lur like bak hjørnet, men meir med tanke på den krisa som eventuelt kan ramma landet eit stykke fram i tida. Diskusjonen på dette punktet vil førebels nå sitt høgdepunkt under handsaminga av det reviderte nasjonalbudsjettet. For oss er det av interesse å notera at Regjeringa så vel i teori som i praksis ikkje nøyer seg med å ropa høgt om behovet for å kjøla ned norsk økonomi, men heller prøver å dempa reelle presstendensar i økonomien. Og kvar finst dei? Det skal godt gjerast å hevda at me etter fleire år med innstrammingar kan skulda på det offentlege forbruket. Heller ikkje kan det dokumenterast at me i åra fram til no har hatt ein slags privat kjøpefest. Lønnsoppgjera i år skjer på bakgrunn av at folk flest i årevis har følgt parolane om å visa solidaritet. Derimot merkar me at investeringane er i ferd med å nærma seg grensene for vår kapasitet. Eg tenkjer særleg på tilgangen på arbeidskraft. Det er på denne bakgrunnen Regjeringa foreslår, og får solid tilslutning til, ein viss reduksjon av petroleumsinvesteringane, sjølvsagt fordi diagnosen som er stilt, er heilt rett.

       Like fullt finst det eit fleirtal i komiteen - og eg viser her til merknader frå Arbeidarpartiet, Framstegspartiet og Høgre - som åtvarar mot at petroleumsinvesteringar vert brukte som vårt fremste konjunkturpolitiske verkemiddel. Fleirtalet ser seg om etter andre område der innstrammingar bør kunna skje. Men eit slikt synspunkt er forunderleg, iallfall i denne situasjonen, for når det er investeringspresset me er interesserte i å få gjort noko med, må me sjølvsagt utan dogmatikk og fordommar speida etter moglege grep å ta både på sjø og land. I eit slikt perspektiv kan me ikkje avstå frå å kasta eit kritisk blikk på investeringsvolumet i Nordsjøen. Og dette er ikkje eit nytt argument frå vår side; dette er synspunkt som me har framført gong på gong i denne salen.

       Me kan notera oss at korkje regjering eller komite har støytt på generell uvilje innan bransjen mot at visse bremsetiltak vert sette i verk. Alle forstår dei makroøkonomiske samanhengane her. Aktørane vil ta sin del av eit samla ansvar. Og ikkje nok med det: I dette tilfellet har initiativet frå Regjeringa, som er motivert ut frå behovet i norsk økonomi, kome på eit velsigna tidspunkt for mange bedrifter. Noko måtte gjerast for å førebyggja den

       kostnadsveksten som var på gang. Det finst difor fint lite att av den kritikken og dei motførestellingane opposisjonen bar til torgs på eit tidlegare tidspunkt.

       Men så kjem det eit åtak på statsråden på eit anna grunnlag. Eit fleirtal i komiteen meiner statsråden satt inne med opplysningar om at investeringane innan oljesektoren ville stiga, og at Stortinget skulle ha vore informert om dette før Olje- og energidepartementets budsjett vart handsama. Eg vil her til liks med andre representantar frå regjeringssida avvisa denne kritikken. Faktum er, som det har vorte peika på, at det første fullstendige datasettet med tal som var førebels, vart elektronisk oversendt frå Oljedirektoratet 22. desember 1997, og at dei kvalitetssikra tala først låg føre første veka i januar. Av omsyn til Stortinget, og særleg med tanke på at ein skal vedta eit statsbudsjett, er det viktig å kunna basera seg på mest mogleg sikre tal. Eg har heller ikkje merka meg at det er nokon som er usamde i at det er kvalitetssikra tal som må verta lagde til grunn. Fleirtalet er også klare på det punktet. Så det var vel eit ynske om å vera på den sikre sida som tilsa at statsråden informerte Stortinget fyrst då alle data var tilstrekkeleg gjennomgått og kontrollerte - slik praksis er og må vera.

       Eg viser elles til komitemerknadene frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre.

       For vel et år siden hadde vi en debatt i Stortinget i forbindelse med en interpellasjon fra Anne Enger Lahnstein hvor utgangspunktet var at oljekranene måtte skrus igjen for å kunne planlegge samfunnsøkonomisk. Hun hevdet den gangen at god samfunnsplanlegging var uforenlig med det høye investeringstempoet. Betyr det at sentrumsregjeringen nå har gitt opp økonomisk planlegging, siden det nå faktisk investeres mye mer penger enn det ble gjort for et år siden?

John Dale (Sp) : Eg la merke til at representanten Hegna ikkje fekk med seg det som for meg var eit hovudpoeng når me snakkar om presset i norsk økonomi, at det er på investeringssida vi no møter problema. Då er det sjølvsagt slik at det er investeringane vi må kasta eit kritisk lys på, anten ein gjer desse på land eller i Nordsjøen. Det er det viktig å halda fast ved. Då er det ikkje til å koma forbi at dei forskyvingane som no kjem innafor oljebransjen, det at oljeinvesteringane vert utsette, realøkonomisk vil telja i riktig retning med tanke på presset i økonomien. Om det kan det vel ikkje vera den minste tvil. Dette er frå Regjeringa si side eit viktig tilskot til å førebyggja det uheldige presset som vi har på dette området. Når ein har denne analysen, er det rimeleg å venta at ein får tilslutning til at ein må gjera noko med investeringspresset, som er det vanskelege. Det er på dette området tampen brenn.

       SV har gjennom våre forslag til statsbudsjett i årevis peika på at det høge tempoet skapar problem og vil skapa problem av ulik karakter. Regjeringa sitt forslag i denne saka kjem i ein viss grad dette synet i møte, men dei foreslåtte tiltaka må følgjast opp med meir langsiktige tiltak.

       SV meiner Noregs oljepolitikk er uttrykk for manglande vilje til styring. Kortsiktig økonomisk tenking har gjort arbeidsplassar og økonomi svært avhengig av oljeindustrien, og me blir veldig sårbare den dagen aktiviteten må trappast ned. Me meiner at det er på tide med ei omlegging av politikken i Nordsjøen.

       De me treng, er redusert aktivitet på oljesektoren og auka satsing på Fastlands-Noreg, gjennom bl.a satsing på utdanning og på alternativ fornybar energi. Oljeressursane må forvaltast slik at dei òg kjem framtidige generasjonar til gode. Dette gjer me best ved å la vera å ta opp maksimalt av oljeressursane i dag og i staden spara ein større del av ressursane under havbotnen.

       SV viser til at klimaendringar er det alvorlegaste miljøproblemet verda står overfor, og at forhandlingane i Kyoto har slått fast at utsleppa av klimagassar må ned. Eit redusert tempo i produksjonen av olje og gass vil redusera desse utsleppa. Petroleumsindustrien står i dag for ca 20 % av Noregs utslepp av drivhusgassen CO₂. I 1997 utgjorde dette 11 mill. tonn. Skal Noreg kunna møta krava til reduksjonar av utslepp av klimagassar, må derfor utvinningstempoet ned.

       I 1983 blei det levert to offentlege utgreiingar som samla sett skulle ha ein gjennomgang av petroleumsverksemda, Tempoutvalet og Perspektivgruppa. Tempoutvalet vurderte dei ulike økonomiske målstorleikane som styringskriterium for aktiviteten på kontinentalsokkelen. Dette blei bl.a gjort for å sikra at den politiske styringsinteressa blei konsentrert om noko anna enn berre utbyttepolitikken, som me ser her i dag. Det må òg for dei minst styringsvillige i salen vera ein tankekross å sjå korleis prosjekt etter prosjekt har svære overskridingar. Balder er kanskje det beste eksemplet på dette, men nå blir det ymta om ei overskriding på 3 milliardar kr på Ekofisk, og at Varg vil få ein sprekk på 700 mill. kr. Denne utbygginga blei av Olje- og energidepartementet våren 1996 vurdert til å kosta 2,3 millardar kr, men får altså etter alt å dømma ein prislapp på 3,5 milliardar kr. Denne overskridinga vil kunna gjera heile prosjektet unlønsamt.

       I ein rapport frå Oljedirektoratet blir West Navion I hudfletta. OD-rapporten sette fingeren på det som er det sentrale for oss i denne debatten, nemleg at det ikkje ser ut til å vera noka skikkeleg styring, og at prosjekta til slutt får ein pris som er milevis frå utgangspunktet. For West Navion I og II er det snakk om eit tillegg i prisen på 420 mill. dollar, eller 3,1 milliardar norske kroner. Desse overskridingane, saman med bl.a. Norne-ulykka og stadfestinga av auka dagpendling og igangsetting utan nødvendig oljevernutstyr, fortel oss om ein bransje som treng nedkjøling. Denne nedkjølinga vil verka positivt på norsk økonomi, og gje det resultatet som alle partia seier dei ønskjer.

       Tilstanden i norsk økonomi, klimapolitiske utfordringar, stadige kostnadssprekkar og tidvis manglande tryggleik, gjer eit nytt tempoutval svært aktuelt. I tillegg har me problem i samband med prognosane for olje- og gassproduksjonen, prognosar som skal vera navigasjonsinstrument for bl.a politiske vedtak, men som i dag meir står fram som leiken « tenk på eit tal ». Alt dette er grunnen til at SV på nytt tar opp forslaget om å oppretta eit tempoutval, og ber statsråden spesielt kommentera det i sitt innlegg.

       Jeg merker meg imidlertid at Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet er forbeholdne når det gjelder å inkludere petroleumssektoren. De vil i hovedsak at tiltak skal rettes mot skjermet og offentlig sektor. Etter Venstres og de andre sentrumspartienes mening er det naturlig at alle sektorer inkluderes. Hvis det er slik at det ligger en udetonert bombe under norsk økonomi, ville det være helt ulogisk ikke å inkludere en sektor som petroleumssektoren når en skal ta denne type grep.

       Det er to punkter som skyves fram når en skal forsøke å gi et inntrykk av at det er en marginal uenighet. Det ene er at flertallet skal ha kjempet fram en vilje til å vise fleksibilitet. Den kampen var unødvendig. Allerede i statsrådens redegjørelse i Stortinget i mars ble det lagt stor vekt på at vi ville ha fleksibilitet og godt samarbeid med de aktuelle aktører. Det andre punktet er at en angivelig har fjernet en investeringsbegrensning på 300 mill. kr. Det påpekes i saksdokumentet at operatøren mener at 300 mill. kr er det som bør brukes for å opprettholde en forsvarlig framdrift for prosjektet. Dette skriver departementet at det er inneforstått med. Så når representanten Jan Johnsen sier at en har fjernet en begrensning, vil det maksimalt dreie seg om å fjerne en faktisk opplysning, og det er ingen heroisk seier slik jeg ser det.

       Flertallet indikerer for øvrig ikke i den innstillingen vi i dag diskuterer, at de ønsker et annet nivå enn disse 300 mill. kr, men de innlater seg på en diskusjon om hensiktsmessigheten ved at det er gitt en faktisk opplysning om dette tallet. Konklusjonen er et uforbeholdent og fullstendig gjennomslag for Regjeringens opplegg, og det blir således feil når Dagens Næringsliv i et intervju med saksordfører Jan Tore Sanner forleden konkluderer med at olje- og energiminister Marit Arnstad ikke får de kutt i oljeinvesteringene som hun ønsker.

       Den første reaksjonen fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet var at dette var utålelig, vanskelig og ikke ville kunne få flertall i Stortinget. Etter nærmere ettertanke, har de altså kommet til at opplegget er til å leve med, ja, at det er fornuftig.

       Kanskje det er den retretten som er forklaringen på at flertallet fokuserer på helt andre spørsmål, som på anslaget for oljeinvesteringene generelt. Vi kan gjerne ta en ny runde med den diskusjonen, som vi har hatt ved gjentatte anledninger i Stortinget, så det blir i den forstand en repetisjonsøvelse. Jeg er mer bekymret over at en ikke fokuserer på to forhold som er foranledningen til det vi i dag diskuterer:

       Det alt vesentlige av de overskridelsene som vi i dag diskuterer, framkommer på grunn av prosjekt som er satt i gang under den forrige regjeringen eller andre arbeiderpartiregjeringer, og i den grad det da burde være rettet kritikk og fremmet unnskyldninger, måtte det være fordi en ikke kjenner denne materien eller vil styre denne materien godt nok.

       Vi har i en del energisaker sett at Arbeiderpartiets Jens Stoltenberg og Høyres Jan Tore Sanner har gjort det til et glansnummer å gå sammen i angrep med høy sigarføring. Det er langt fra alltid samsvar mellom stil og innhold. Det blir lett patetisk når de etter et innøvd ritual stiller seg opp og viser muskler. Jeg er ikke imponert. Et av de pinlige utslagene fikk vi da statsråden ble bedt av komiteen, anført av leder Stoltenberg og nestleder Sanner, om å orientere om planene for investeringskutt. De samme sendte statsråden på dør, og for å få den store opplevelsen hadde de sørget for å varsle pressen i god tid. Den samme arrogansen har preget Arbeiderpartiet og Høyre i deres håndtering av denne saken i flere faser. Jeg håper debatten i dag bidrar til at denne type spørsmål diskuteres på en mer konstruktiv måte.

       I denne saken er det to viktige poenger som tas opp. Det ene gjelder styringen av norsk oljepolitikk, hvor det åpenbart er full kollisjon mellom sentrumspartiene og flertallet i denne sal, fordi flertallet slår fast at det er dialog og frivillighet som skal være hovedprinsippet for fremtiden.

       Stortingsflertallet gir ingen aktiv støtte til Bondevik-regjeringens beslutning om å forskyve prosjektene. Flertallet tar det til etterretning. Når flertallet ikke går inn og reverserer beslutningen, er det fordi det vil skape ny usikkerhet. Vi tar til etterretning at selskapene har tilpasset seg Regjeringens beslutning. Det er jo fordi det her står store investeringssummer på spill, og usikkerhet koster penger, så det er ikke overraskende at selskapene faktisk tilpasser seg.

       Det som er viktig for flertallet, er at NORSOK-prosessen får leve videre. Det var et tillitsbrudd da Regjeringen grep inn på den måten den gjorde. I NORSOK-prosessen har det nettopp vært viktig at operatørene og leverandørindustrien skal komme sammen så tidlig som mulig.

       Og det andre poenget som er viktig her, er at Stortinget skal ha et skikkelig beslutningsgrunnlag når det fatter sine beslutninger.

       Her er det to hovedlinjer som kolliderer, og det er grovt når representanten Kvassheim hevder at Regjeringen har fått fullt gjennomslag. Poenget er at Regjeringens linje lider nederlag når Stortinget slår fast at det er frivillighet og dialog som skal være hovedprinsippet for fremtiden.

Gunnar Kvassheim (V) : Jan Tore Sanner sier det er to hovedsynspunkter som kolliderer. I denne debatten er det to hovedsynspunkter som har kollidert, og Sanner har fremmet begge to.

       For det første sier han at det nærmest følger en nødssituasjon i kjølvannet av Regjeringens forslag hvor selskapene har vært nødt til å tilpasse seg raskest mulig for at det ikke skal skje stor skade. På den andre siden sier Sanner at den tilpasning som Regjeringen la opp til, ville skjedd uansett, fordi selskapene i et presset marked ville følt seg tjent med det. Det er ingen logikk i disse resonnementene.

       Det jeg prøvde å si i mitt innlegg, var at vi i denne saken har hatt et konkret forslag å diskutere. Vi så tidlig at en ikke fokuserte på dette fordi det ble bred tilslutning, men på en debatt vi har hatt før i denne salen, og som jeg har en sterk fornemmelse av at vi vil komme tilbake til i flere runder.

Olav Akselsen (A) : Det er aktverdig at representanten Kvassheim lever etter slagordet om at angrep er det beste forsvaret. Det er iallfall det me ser eit tydeleg eksempel på her.

       Eg blir litt oppgitt fordi den måten representanten Kvassheim møter fleirtalsmerknadene på i innlegget sitt, gjer at fleirtalet på nytt må vurdera måten å skriva innstillingar på. Dersom merknadene frå fleirtalet blir tolka som ein aksept, ja nærast full tilslutning til det Regjeringa har gjort, betyr det at fleirtalet må begynna å bruka andre, mykje sterkare ord for å få fram meininga si.

       Det eg prøvde å seia i innlegget mitt, og som òg etter mi meining kjem klårt fram i merknadene, er at etter at statsråden kom med orienteringa si til Stortinget, måtte aktørane i marknaden reagera for igjen å skapa ro.

       Det som har vore målet for meg og fleirtalet i denne saka har vore i størst mogleg grad å dempa skadeverknadene av Regjeringa sin politikk på dette området. Eg vil tru at alle me som er i denne salen, har ein ting felles, nemleg at me vil prøva å bevara arbeidsplassar. Ikkje minst har eg inntrykk av at folk i stor grad er opptatt av dei arbeidsplassane som er nærast dei sjølve. Eg veit at t.d. Snorre 2 spelar ei stor rolle for Kvassheim sin eigen kommune, Egersund. Det ville vore interessant å høyra om Kvassheim har gjort det som har stått i hans makt for å unngå permitteringar ved verftet i Egersund på grunn av den politikken som hans eige parti og dei andre regjeringspartia no fører på dette området?

Gunnar Kvassheim (V) : Jeg har gjort det jeg føler er naturlig for meg - hatt god dialog med den aktuelle bedriften - og kan slå fast at det opplegg for gjennomføring i investeringskutt som nå planlegges, vil denne bedriften kunne leve med uten at det blir permitteringer. Ja, det er faktisk slik at det er enkelte positive elementer ved forskyvingen, fordi en travel periode blir mindre travel. Og det er nettopp denne typen tilpasninger det har vært vilje til å vise i Regjeringen helt fra starten av.

       Når jeg konkluderer med at Regjeringen får full tilslutning, er det fordi det ikke fremmes avvikende forslag eller trekkes konklusjoner som er i strid med det Regjeringen har lagt opp til.

Jan Tore Sanner (H) : La meg først si at det er interessant å bli belært om hva som er logisk, av en parlamentarisk leder fra Venstre. Når det gjelder logikk, har vel historien vist at det ikke er Venstre man først og fremst bør lytte til. Men la nå det være.

       Det som er viktig for Høyre, er at industrien har forutsigbare og trygge rammebetingelser, og at aktivitetsnivået styres gjennom konsesjonsrunder og tildeling av utvinningstillatelser. Så har det vært sentralt i NORSOK-prosessen at leverandørindustrien og operatørene skal starte et samarbeid så tidlig som mulig for å få ned kostnadene og redusere utbyggingstiden.

       Det vi nå har opplevd, er at Bondevik-regjeringen har puttet et politisk usikkerhetsmoment inn i rammebetingelsene. Nå vet ikke leverandørindustrien og operatørene lenger når Regjeringen vil iverksette dette tiltaket på nytt. Og mitt spørsmål til Kvassheim er: Mener Venstre og representanten Kvassheim at dette er et virkemiddel som Regjeringen kan ty til neste år, om et halvt år eller om ett år eller to år? Skal det bli en ny del av rammebetingelsene, at Regjeringen skal gripe inn på den måten den nå har gjort?

       Og så andre spørsmål: Regjeringen nedjusterte aktivt investeringsanslaget da den la fram sin tilleggsproposisjon. Mine spørsmål er: Hva mener representanten Kvassheim skulle til for at statsråd Arnstad skulle informere Stortinget om at det var sviktende opplysninger? Hva mener Kvassheim skulle til for at statsråd Arnstad skulle informere sin egen finansminister om at oljeinvesteringene kom til å bli høye? Er det ikke tilstrekkelig at man sitter på tallmateriale som faktisk viser at det er utviklingen, og at man i et møte med Statoil faktisk får opplyst at investeringsanslaget blir nærmere 20 % høyere enn det man hadde lagt til grunn i sin egen tilleggsproposisjon?

Gunnar Kvassheim (V) : Spørsmålene om anslag og informasjon er besvart av andre representanter for sentrumspartiene. Jeg skal derfor bruke den tilmålte tiden her til det andre spørsmålet som ble stilt, som gjaldt behovet for forutsigbarhet for petroleumssektoren. Jeg slutter meg til representanten Sanners understrekning av betydningen av forutsigbarhet, men det oppstår tidvis situasjoner - heldigvis er det ikke noe en forventer skal skje, slik at dette blir et virkemiddel som brukes årlig eller jevnlig, men det forekommer tidvis - hvor det blir så store utslag at det ville vært uansvarlig også av hensyn til denne næringen ikke å foreta korrigeringer.

       Denne næringen er sterkt skadelidende av at en har en aktivitet, et investeringsnivå, som er langt større enn forventet. Det jeg har etterlyst, er et tilsvarende engasjement fra Høyre som når de går til angrep på statsråden, overfor det grunnleggende poenget at aktørene i denne næringen ikke kan opptre med noen stor grad av sikkerhet når det gjelder hvor stort det samlede investeringsbeløp i løpet av et år blir. Det er en utfordring som i stor grad dreier seg om rammevilkårene for denne industrien, som antakelig gir mye større utslag når det gjelder lønnsomhet og andre betingelser, enn den justeringen som vi i dag diskuterer.

       Regjeringen har lagt opp til å forskyve planlagte investeringsprosjekter med ett år. Samtidig legger Regjeringen opp til at alle prosjekter skal bli behandlet og godkjent på normal måte. Regjeringen legger med andre ord ikke opp til å si nei til nye utbygginger av olje- og gassfelt. Den legger opp til en utsettelse på noen måneder.

       Med noen unntak er dette ikke dramatisk, og det har skjedd før at investeringsprosjekter er forskjøvet i tid. Store deler av disse utsettelsene ville ventelig ha kommet uansett, som følge av kapasitetsproblemer, økte kostnader og lave oljepriser. Derfor er det min vurdering at det mest oppsiktsvekkende i saken vi behandler i dag, ikke er at Regjeringen foreslår å skyve på enkelte investeringsprosjekter. Det mest oppsiktsvekkende er at den legger opp til å godkjenne alle prosjektene, men bare litt forsinket. Det innebærer i virkeligheten at det er bredere enighet enn på svært lenge om det langsiktige investeringsnivået og det framtidige utvinningstempoet på norsk kontinentalsokkel. Det er hvor mye vi investerer i dag og de nærmeste årene, som bestemmer hvor mye vi kan produsere langt inn i neste århundre.

       Tidligere var det stor uenighet om det langsiktige utvinningstempoet. Da gikk noen inn for lavere utvinningstempo fordi dette angivelig var viktig for miljøet og for framtidige generasjoner. I dette perspektivet er noen måneders utsettelse uten betydning. Framtidige generasjoner kommer ikke om tolv måneder. Og for klimaet spiller det ingen rolle om utslippene av klimagasser kommer i dag eller om tolv måneder.

       Regjeringen sier i proposisjonen:

       « Myndighetene vil behandle og godkjenne alle prosjekter på normal måte, men med en gjennomføringsplan som er tilpasset slik at investeringene for alle funn under vurdering skyves med ett år. »

       Alle prosjekter skal med andre ord godkjennes, bare med litt forsinket framdrift. Så mens vi tidligere diskuterte om oljefelt skulle bygges ut, er diskusjonen etter regjeringsskiftet redusert til hvorvidt det skal bygges ut nå eller om tolv måneder, ja knapt nok det, fordi svært mange er enige i mange av de utsettelsene som nå finner sted.

       Sentrumsregjeringen legger opp til at vi de nærmeste årene skal ha et historisk sett svært høyt nivå på investeringene i olje- og gassvirksomheten, og i år settes det ny rekord. Regjeringen legger også opp til fortsatt kraftig vekst i produksjonen av olje og gass, og til at utvinningstempoet skal slå alle tidligere rekorder. Dette er en politikk Regjeringen har flertall for i Stortinget, men det er en politikk regjeringspartiene var mot før de ble regjeringspartier. Det de mente i opposisjon, mener de ikke i posisjon. Det ser ut til å være et av Regjeringens fremste kjennetegn.

       Så noen ord om investeringsanslagene: I sitt forslag til statsbudsjett la regjeringen Jagland fram et anslag for oljeinvesteringene på 58 milliarder kr. Bondevik-regjeringen valgte å nedjustere dette anslaget med 3 milliarder kr. Denne nedjusteringen ble brukt som begrunnelse for å øke andre utgifter på statsbudsjettet.

       Lavere oljeinvesteringer ble av regjeringen Bondevik brukt til tilsynelatende å kjøle ned norsk økonomi. Reduserte investeringer i oljevirksomheten tilsvarte omtrent halvparten av den finanspolitiske innstrammingen som lå i budsjettopplegget. Den økonomiske betydningen av nedjusteringen av oljeinvesteringene ble sterkt understreket av Bondevik-regjeringen i tillegget til nasjonalbudsjettet. Den ble sterkt understreket så vel av statsministeren som av finansministeren.

       Nedjusteringen av oljeinvesteringene var med andre ord ikke en liten teknisk detalj. Det var den viktigste og mest omfattende nye makroøkonomiske forutsetningen i Bondevik-regjeringens budsjettopplegg. Derfor var det oppsiktsvekkende at Regjeringen kort tid etter at statsbudsjettet ble vedtatt i fjor høst, varslet en oppjustering på 14 milliarder kr og i virkeligheten varslet at en av de viktigste nye forutsetninger for deres budsjettopplegg var feil.

       I et brev til Arbeiderpartiets stortingsgruppe opplyser statsråd Marit Arnstad at grunnlaget for denne oppjusteringen er oljeselskapenes årlige innrapportering. Denne innrapporteringen foregikk - ifølge departementets opplysninger i brevet til Arbeiderpartiets stortingsgruppe - i perioden fra 7. oktober til 4 november. Det innebærer at dataene var sendt Oljedirektoratet før regjeringen Bondevik la fram sitt budsjettforslag, og i lang tid før Stortinget ferdigbehandlet budsjettet den 15. desember.

       Statsråd Arnstad viser til at det var nødvendig å kvalitetssikre investeringsanslagene før Stortinget kunne bli orientert om dem. Jeg tror vi alle forstår at det kan ta noe tid å kvalitetssikre omfattende endringer i petroleumsinvesteringene. Derimot er det helt uforståelig at man samtidig med at departementet arbeider med å kvalitetssikre en oppjustering på 14 milliarder kr, velger å foreslå en nedjustering på 3 milliarder kr. Da er det åpenbart at det er noe galt, ikke bare med kvalitetssikringen.

       Statsråden unnskylder også Regjeringens handlemåte med at oppjusteringen av investeringsanslagene i noen grad skjer på felt som er vedtatt utbygd av tidligere regjeringer. Det er riktig, fordi svært mye av investeringene på norsk kontinentalsokkel er tilleggsutbygginger, nye brønner og nye investeringer på allerede utbygde felt. Det kan være felt som er bygd ut under borgerlige regjeringer og under arbeiderpartiregjeringer, på 1970-tallet, på 1980-tallet og - så langt - på 1990-tallet. Likevel skal det foretas tilleggsinvesteringer i år. Det er helt normalt. Men det fratar selvsagt ikke den til enhver tid sittende regjering et selvfølgelig ansvar for det til enhver tid gjeldende investeringsanslag. Spesielt er det tilfellet når den sittende regjering på eget initiativ har valgt å endre den forrige regjeringens investeringsanslag. Da er den selvfølgelig ansvarlig for hele anslaget.

       Statsråd Arnstad viser også til at det er normalt at investeringsanslagene endres, og at de nye anslagene offentliggjøres først i revidert nasjonalbudsjett. Det har også statsråden helt rett i. Investeringsanslagene er usikre, og de er justert mange ganger før. Men det unormale i denne saken er at regjeringen Bondevik velger en politisk nedjustering av tekniske investeringsanslag for å pynte på budsjettet sitt og så bruker nedjusteringen som begrunnelse for en vesentlig svekkelse av finanspolitikken og gjør det til et hovedgrep i hele budsjettopplegget. Det har aldri skjedd før, det er det unormale, og det gjør at Regjeringen burde vært spesielt aktsom når det viste seg at investeringsanslagene den la fram, var helt feil. Det var en nedjustering som ikke bare var helt feil, men som det viste seg raskt overhodet ikke å være grunnlag for, fordi det tvert imot forelå informasjon i Oljedirektoratet og i Olje- og energidepartement som tilsa en oppjustering. Det skulle selvsagt Stortinget vært informert om.

       Det framgår av komiteens innstilling at flertallet i komiteen mener at Regjeringens handlemåte er en uforsvarlig budsjettpraksis, og at Stortinget i fjor høst vedtok statsbudsjettet på sviktende grunnlag. Komiteen slår fast at dette er klart kritikkverdig. Jeg regner med at statsråden forstår alvoret i saken, og at hun erkjenner at Stortinget før budsjettet ble vedtatt, burde vært informert om at det ikke var grunnlag for en nedjustering av oljeinvesteringene slik Regjeringen hadde lagt opp til.

Siv Jensen (Frp) : Hadde man klart å legge til side konsekvensene av alt rotet som Regjeringens vingling i oljepolitikken har ført til, ville dette fått et komikkens skjær over seg. Vi har opplevd svært varierende informasjonsflyt avhengig av hvilken statsråd som har omtalt temaet. Jeg har alltid trodd at statsråder i samme regjering snakket sammen, spesielt der hvor deres veier krysset hverandre. Men jeg tror at jeg, i hvert fall med den sittende regjering, må revurdere dette syn.

       Noe av det mest graverende, sett med mine øyne, er at Regjeringen bruker oljepolitikken som et konjunkturpolitisk virkemiddel. Stabilitet og forutsigbarhet er avgjørende for den fremtidige oljeutvikling i Norge, og selv om det ikke er vanskelig å finne mye negativt å si om tidligere arbeiderpartiregjeringer, førte de i hvert fall en oljepolitikk preget av stor forståelse for næringens behov for langsiktig planlegging.

       Regjeringen har ved flere anledninger gitt uttrykk for at det er nødvendig å føre en politikk som gjør Norge mindre oljeavhengig. Det er det ikke vanskelig å være enig i. Behovet for å legge forholdene til rette for andre deler av norsk næringsliv er så absolutt til stede, men det er jo ikke slik at det ene må vike for at det andre skal bli en realitet.

       For øvrig har jeg en heller fallende tro på at Regjeringen faktisk mener alvor når de sier de vil styrke næringslivets muligheter. For på punkt etter punkt svikter de. Småbedrifts-Norge blir daglig holdt for narr, og nå ser vi at regjeringspartiene går inn i forhandlinger om revidert nasjonalbudsjett med Arbeiderpartiet, basert på det største partiets behov for skatteskjerpelser nettopp for næringslivet. Får Arbeiderpartiet det som de vil, rammes norsk skipsfart fra flere kanter, og flere av delingsmodellens positive elementer blir utradert.

       Oljenæringen har en hverdag som inkluderer stor risiko og store langsiktige investeringer. I tillegg er Norge som oljenasjon i besittelse av en enorm kompetanse både blant oljearbeiderne og innen den teknologiske utvikling. Man skal ikke være spåmann for å se at resultatet av en inkonsistent oljepolitikk vil være klappjakt fra andre oljenasjoner på norsk kunnskap. Hvis man ikke kan tjene penger i Norge, ja da drar man gjerne andre steder med kompetansen.

       Jeg har også med en viss grad av humoristisk undring konstatert at enkelte partier i dette hus har fått det for seg at vi forvalter vår oljerikdom best ved å la den ligge på havbunnen. Det eneste som er helt sikkert, er at der er den ingenting verdt. Fremtiden tatt i betraktning og den stadige utviklingen av andre energikilder er det langt fra sikkert at våre fremtidige generasjoner vil tjene særlig mye på dette. Min klare anbefaling til Regjeringen er at den slutter å tukle med oljepolitikken og innser at Norge er en oljenasjon som i fremtiden vil ha behov for den avkastningen som her ligger. Miljømessig betyr det ingenting om vi utvinner nå eller senere, men økonomisk sett betyr det svært mye. Sparing eller forvaltning av formue betyr renteinntekter. Dette er en relativt enkel økonomisk sannhet, men en sannhet som Regjeringen ikke vil erkjenne, fordi den dekker seg bak en tilslørt miljøpolitisk begrunnelse og en feilslått forståelse av hva som er egnede konjunkturpolitiske virkemidler.

Statsråd Marit Arnstad : Jeg er glad for å kunne konstatere at Regjeringen får bred tilslutning til realiteten i denne saken i den forstand at det med ett unntak ikke er avvikende forslag i forhold til de konklusjoner og forslag til vedtak som fremmes i St.prp.nr.52. Dermed er det også tilslutning til realitetene når det gjelder utsettelse av investeringer for alle oljefelt under vurdering. Det innebærer at Stortinget slutter seg til en forskyvning av oljeinvesteringene for 1998 og 1999 som er mer omfattende enn det noen annen regjering noen gang har foreslått.

       I en situasjon med sterkt press i norsk økonomi er det nødvendig med tiltak som kan dempe økningen i oljeinvesteringene. Sjøl om presstendensene i næringen gjør at det er i alle parters interesse med et redusert investeringsnivå, er det likevel nødvendig at myndighetene innfører aktive tiltak for at en forskyvning skal bli realisert. En helhetsvurdering av situasjonen er et myndighetsansvar, og oljeselskapene verken kan eller skal forventes å ta ansvaret for den type vurderinger av vår økonomiske politikk.

       Ut fra en samlet vurdering foreslår Regjeringen at alle investeringer for funn under vurdering som krever myndighetsgodkjennelse, blir utsatt med ett år. For å gi selskaper og leverandører den nødvendige stabilitet og forutsigbarhet blir imidlertid prosjektene behandlet på normal måte, men med en gjennomføringsplan som er tilpasset slik at investeringene forskyves. Myndighetene har hatt god dialog med alle parter i næringen ved gjennomføring av tiltaket. Denne dialogen vil bli videreført i gjennomføringsfasen. Dersom tiltaket skulle vise seg å ha utilsiktede virkninger, vil myndighetene vurdere effektene i det enkelte tilfelle og også utvise en fleksibel holdning.

       Proposisjonen inneholder også en plan for utbygging og drift for de to prosjektene, Gullfaks Satellitter Fase 2 og Snorre 2. Begge prosjektene representerer betydelige ressurser og har god lønnsomhet med balansepriser på henholdsvis 30 og 70 kr pr. fat. Begge prosjektene foreslås godkjent, men med et vilkår om at investeringene forskyves i inntil 12 måneder. Jeg har merket meg flertallets forslag angående Snorre 2. Jeg vil gjerne få lov å understreke at det antatte investeringsbeløpet på 300 mill. kr fra april og ut 1998 ikke er et tak eller noen begrensning fra myndighetenes side. Derimot er det operatørens eget anslag på hva prosjektet må bruke for å opprettholde et minimum av framdrift og for å gi leverandørene sikkerhet for sine kontrakter. Det fins med andre ord ingen myndighetsbegrensning å oppheve, slik det legges opp til i et forslag fra flertallet. Jeg vil i den sammenheng vise til det som sies i stortingsproposisjonen på side 27 og 28.

       Proposisjonen inneholder også et forslag om at SDØE deltar med 62,7 % eierandel i etananlegget som planlegges på Kårstø. Etananlegget vil gjøre det mulig å selge etanet som skilles ut på Kårstø, som et eget kommersielt produkt. SDØE vil dermed sikres en merverdi som eier i anlegget i forhold til bare å skulle være en bruker.

       Energi- og miljøkomiteen har rettet stor oppmerksomhet mot de betydelige økningene som har funnet sted i investeringsanslaget for petroleumsvirksomheten.

       Det arbeid og den informasjon til Stortinget som er foretatt etter at jeg tiltrådte som olje- og energiminister, er gjort i samsvar med en praksis som er etablert gjennom flere år. De endringer som ble gjort i investeringsanslaget til tilleggsproposisjonen i fjor høst, tok utgangspunkt i den informasjon som forelå på det tidspunkt den ble fremmet.

       Endringene i tilleggsproposisjonen tok utgangspunkt i ny informasjon om en del av investeringsprosjektene under vurdering. En hadde ikke tilsvarende kunnskap om utviklingen i andre prosjekter som var vedtatt utbygd. En slik vurdering er i tråd med tidligere praksis. Det kan illustreres ved revidert nasjonalbudsjett 1997, der investeringsanslaget ble justert nettopp på basis av forskyvning av to prosjekter under vurdering, uten at det ble foretatt endringer i vedtatte prosjekt. Jeg vil tro at begrunnelsen var den samme - at det ikke forelå ny informasjon om de vedtatte prosjektene.

       Også innrapportering og bearbeiding av datagrunnlaget for et nytt samlet anslag for petroleumsvirksomheten har fulgt den etablerte praksis. Myndighetene har hatt den samme kjennskap til tallmaterialet som var under bearbeidelse, som alle tidligere regjeringer har hatt ved saldering av budsjettet. Heller ikke tidligere har en ved saldering av budsjettet tatt hensyn til foreløpige tendenser og tallmateriale. Oljedirektoratet oversendte sitt endelige materiale til departementet 22. desember.

       Vanligvis blir et nytt samlet anslag for petroleumssektoren presentert i revidert nasjonalbudsjett. På grunn av den store økningen i investeringsanslaget og behovet for tiltak valgte imidlertid Regjeringen å avvike fra etablert praksis ved å informere Stortinget straks de endelige anslagene forelå.

       Flertallet i komiteen konkluderer med at det er klart kritikkverdig at informasjon om økningen i investeringene ikke ble framskaffet og meddelt Stortinget i fjor høst. Jeg konstaterer at Stortinget ikke er fornøyd med den informasjon som ble overbrakt, og jeg tar denne kritikken til etterretning. Jeg vil sjølsagt etterkomme Stortingets ønske om bedre informasjon. Det betyr at også foreløpige tendenser og tallmateriale må bringes videre til Stortinget. Stortingsflertallet legger dermed opp til en ny praksis på dette området. Jeg ser fordeler ved at en får en bedret praksis på dette området, og jeg vil arbeide videre ut fra det.

       La meg i den forbindelse nevne at Statistisk sentralbyrå nylig har framlagt et anslag for oljeinvesteringene som er noe høyere enn det anslaget departementet legger til grunn. Departementet er i ferd med å gå igjennom tallene fra SSB. Den foreløpige gjennomgangen indikerer at deler av forskjellen mellom departementets og SSBs tall skyldes forskjellig metodikk. Departementet har derfor ikke på dette tidspunktet noen grunn til å endre det anslag som er lagt til grunn i revidert nasjonalbudsjett.

       Departementet er også på generelt grunnlag i ferd med å gå igjennom rutinene for utarbeidelse av anslag for petroleumssektoren nettopp for å vurdere hvordan man kan forbedre Regjeringens og særlig Stortingets beslutningsgrunnlag. Videre vil vi også se på tiltak som kan styrke Stortingets mulighet til kontroll og oppfølging innenfor petroleumssektoren. Forslag knyttet til det vil en komme tilbake til i forbindelse med nasjonalbudsjettet.

       Så opplever vi at statsråden konstaterer den kritikken som har kommet fram, og at hun tar den til etterretning og varsler at man vil gå gjennom rutinene og presentere tallene på en bedre måte i framtida. Det oppfatter jeg som at hun i hvert fall har erkjent at handlemåten i fjor høst ikke var klok og ikke var riktig, og det er i hvert fall ett skritt i riktig retning.

       Jeg registrerer at statsråden nå tar det til etterretning at hennes håndtering av disse spørsmål ikke har Stortingets støtte, og at praksis skal bli annerledes. Jeg ville nok tro at en klokere statsråd hadde valgt en noe mykere linje og også beklaget, eller sagt seg lei for, den praksis som har ligget bak den kritikk som nå har fremkommet, men jeg registrerer at statsråden ikke gjør det i denne omgang.

Statsråd Marit Arnstad : Når det gjelder hva som har vært vanlig praksis, er det fortsatt min oppfatning at vi fulgte den vanlige praksis med hensyn til rapportering av et samlet anslag. Det vil si den praksis som er mellom Oljedirektoratet og departementet, og i forholdet mellom departementene, når en har endelige tall som igjen kan behandles av Regjeringen. Jeg har vanskelig for å se at det er noe annet enn en ny praksis det nå bes om. Men jeg må samtidig si at jeg ser fordeler ved at en kan få en ny praksis, for jeg tror det er behov for et bedre beslutningsgrunnlag til regjering og storting når det gjelder denne typen investeringer. Det kan gjelde både spørsmålet om hvordan en faktisk framstiller investeringene i budsjettet og en mer løpende informasjon.

       I ettertid kan en lett se at det kunne vært en fordel med en mer oppdatert informasjon enn det som har vært vanlig praksis. Derfor har jeg også sagt at jeg er innforstått med den kritikk som er framsatt, at jeg tar den til etterretning, og at jeg vil etterkomme Stortingets ønsker i forbindelse med det punktet.

Hallgeir H Langeland (SV) : Eg skal ikkje delta i denne beklage -beklage- konkurransen om kva statsråden har gjort. Eg er meir opptatt av at ein faktisk nå etablerer ein ny praksis, og at statsråden er opptatt av å sjå på dei rutinane ein har for å gjera dette betre. Då burde me alle vere nøgde.

       Det som eg er opptatt av, er ei problemstilling som eg også tok opp i innlegget mitt, nemleg dette med eit tempoutval, som me jo har hatt før. Statsråden er òg kjend med dei mange prosjekta som nå er heilt ute av styring - West Navion, som Oljedirektoratet hudflettar, går med ca ein milliard kr i overskridingar, Varg med 700 mill. kr.  I det heile ser me tydelege eksempel på at næringa her ikkje klarer å styra, og då blir det ein brote med overskridingar. I tillegg hadde me nettopp Norne-ulykka, som stadfesta at det var auka dagpendling, og at Norne-feltet blei sett i gang utan nødvendig oljevernutstyr. Det er ei mengd ting som peikar i retning av at me her må stoppa opp og tenkja oss om.

       Mitt spørsmål til statsråden er: Er ikkje det å setje ned eit tempoutval på ny nettopp eit viktig bidrag for å få denne bransjen meir under kontroll?

Statsråd Marit Arnstad : Jeg har merket meg SVs oppfordringer når det gjelder nedsettelsen av et tempoutvalg. Det er et spørsmål som det er naturlig at vi vurderer i tida framover. Jeg for min del har ikke konkludert omkring det spørsmålet. Jeg kan se både fordeler og ulemper ved å skulle nedsette et tempoutvalg på nytt.

       Jeg er enig med representanten Langeland i at det er bekymringsfulle tendenser knyttet til en del av de til dels store overskridelsene vi nå ser på norsk sokkel. Men jeg tror det er ulike årsaker til overskridelsene. Det er ikke bare snakk om rene kostnadsoverskridelser, det er også snakk om selve endringene i planen for gjennomføringen av et prosjekt osv. Så det er litt ulike årsaker.

       Det som det etter min mening kunne være grunn til å se nærmere på nå når NORSOK har virket i noen år, er om det har fungert etter hensikten. Vi bør se på om det er en prosess som kan gjøres bedre i forholdet mellom de ulike aktørene i NORSOK, men også i forhold til kostnadsoverskridelser.

       Jeg har merket meg at dette er en måte å gjøre ting på som har vært sterkt kritisert fra stortingsflertallet her i dag. Og det er, som jeg har sagt fra denne talerstolen tidligere, en kritikk som jeg tar til etterretning. Jeg ønsker sjølvsagt også å etterkomme Stortingets ønske om bedre og mer oppdatert informasjon for framtida.

       Nå registrerer jeg at det ikke er så veldig mye igjen av disse ambisjonene om å drive en detaljregulering av oljesektoren, og det setter jeg pris på. Men det er klart at ved behandlingen av neste års budsjett vil Stortinget måtte se med ekstra kritisk blikk på det som gjelder oljeprisanslag i budsjettet. For jeg registrerer nå etter den debatten vi har hatt, både med finansministeren i spontanspørretimen og nå med olje- og energiministeren i denne saken, at kommunikasjonen departementene imellom er utilstrekkelig. Jeg velger å tro finansministeren når han sier her i salen at han ikke var kjent med at det han la frem i budsjettet gjennom budsjettprosessen, ble galt. Da kan man diskutere om alle detaljer bør frem. Men dette var ikke en detalj, for dette dreide seg rett og slett om hvorvidt anslaget for investeringsutviklingen gikk ned eller opp. Og det er en ganske vesentlig forskjell. Hadde det dreid seg om tekniske justeringer hadde det vært noe annet, men dette dreide seg om en politisk nedjustering av oljeinvesteringsanslaget, som i realiteten var feil på det tidspunkt man tok de politiske konsekvensene av dette. Jeg vil også sterkt advare Regjeringen mot ved nok et budsjett å bruke teknisk nedjusterte anslag for investeringsutviklingen i oljesektoren som åpning for å oppjustere forbruksutviklingen på andre områder tilsvarende, eller, selvfølgelig enda verre, om man skulle oppjustere enda mer.

       Det å kvalitetssikre budsjettarbeidet er ikke utelukkende et ansvar for Finansdepartementet, men for den samlede regjering. Og hvis kommunikasjonen mellom departementene som er med og forbereder budsjettet, ikke blir bedre enn det som hittil har vært avdekket, ja, da er det åpenbart behov for at Stortinget i detalj går inn i disse anslagene på en måte som egentlig burde ligge utenfor Stortingets naturlige virkefelt. For her må man ha en betydelig grad av tillit til at det er et samspill mellom embetsverk og oljeselskaper og selvfølgelig direktoratet, som er slik at man ikke behøver å gå inn og etterkontrollere, kvalitetssikre arbeidet ytterligere i Stortinget. Så min anbefaling avslutningsvis ville være, for å si det enklere, at statsråden vendte tilbake til nullpunktet og unnlot å politisere også denne del av anslagene. Jeg tror faktisk at det er en praksis som gjennom skiftende regjeringer har vist seg holdbar og bærekraftig.

       Kirsti Kolle Grøndahl hadde her gjeninntatt presidentplassen.

       Det ene, som åpenbart også Regjeringen ser ut til å ha lært, er at det er nødvendig å prøve å få bedre anslag når det gjelder petroleumsinvesteringene. Men jeg tror faktisk ikke at det er den viktigste lærdommen. Den viktigste lærdommen er at man må slutte å bruke endrede anslag i oljeinvesteringene til å saldere statsbudsjettet. For selv om departementet og Oljedirektoratet skulle greie å utvikle bedre rutiner for å lage investeringsanslag, og selv om Stortinget eventuelt skulle bli informert noe tidligere om disse investeringsanslagene, er det helt åpenbart at anslagene fortsatt vil være svært usikre og fortsatt vil kunne gå opp og ned selv etter at de er justert og kvalitetssikret, noe vi bl.a ser nå i år. Og da er hovedpoenget at feilen i denne saken ble begått da Regjeringen valgte å bruke nedjustering av investeringer i oljesektoren til å saldere sitt statsbudsjett, til å begrunne at det var forsvarlig å svekke finanspolitikken. Den feilen var hovedproblemet, og så ble den forsterket av at Regjeringen valgte å la være å informere Stortinget om justerte anslag. Men det er faktisk en slags sekundærfeil. Hovedfeilen var at man la seg på en helt feil budsjettpraksis, og det er den viktigste lærdommen Regjeringen bør trekke av dette.

Johan J Jakobsen (Sp) : På slutten av debatten og med komiteflertallets forsøk på å avspore og tilsløre debatten som bakteppe, er det nødvendig å understreke at sentrumsregjeringen faktisk får tilslutning for selve realiteten i den sak som i dag behandles, nemlig det jeg vil kalle en historisk forskyvning av oljeinvesteringene for i år og neste år som ledd i Regjeringens arbeid for å kjøle ned økonomien. I dette faktum ligger det forhåpentligvis også en viktig erkjennelse fra stortingsflertallets side, nemlig at det høye aktivitetsnivået på sokkelen er en pressfaktor i norsk økonomi som må tas på alvor.

       I løpet av få måneder har altså olje- og energiministeren fått aksept både for å redusere oljeproduksjonen i Stortinget og for å forskyve investeringer på sokkelen som ledd i arbeidet med å stabilisere økonomien. At enkelte partier i Stortinget velger å fokusere på andre forhold enn det jeg vil kalle for sakens realiteter, tolker jeg som et forsøk på å avspore en viktig debatt om oljevirksomhetens betydning som pressfaktor i økonomien. Ja, det er enkelte talere som i dag nærmest har uttrykt frykt for at kuttet i oljeproduksjonen og forskyvningen av investeringene skal kunne oppfattes som en fjær i hatten til Senterpartiet.

       Tiden tillater ikke noen bred gjennomgang av den kritikk som komiteflertallet reiser mot olje- og energiministeren, men ved avslutningen av debatten kan vi i alle fall slå fast at i den tilleggsproposisjonen som sentrumsregjeringen la fram i fjor høst, ble det foretatt både nedjusteringer og oppjusteringer av de anslag som lå i arbeiderpartiregjeringens nasjonalbudsjett. En del felt som ikke var vedtatt utbygd, ble nedjustert. Ingen kan i dag påstå at det var forhastet, for de nye anslagene når det gjelder disse feltene, er faktisk blitt bekreftet. I forbindelse med budsjettdebatten den 15. desember 1997 ble dessuten Stortinget orientert om en betydelig økning når det gjaldt Balder-prosjektet, anslagsvis på 3 milliarder kr, uten at det vakte noen særlig oppmerksomhet i debatten den gangen. Flertallet ønsker en annen praksis enn det som både denne og tidligere regjeringer har lagt til grunn. Det har statsråden tatt til etterretning. Det vil også bidra til å bedre beslutningsgrunnlaget. Det ligger faktisk som en forutsetning i proposisjonen og er ikke bare et utsagn fra statsråden i dag.

       Statsråden har etter min oppfatning stått oppreist gjennom den sterke kritikken som i lang tid har vært reist og rettet mot henne på det jeg vil kalle et ytterst spinkelt grunnlag. Statsråd Marit Arnstad kan også gå rakrygget ut av stortingssalen etter dagens debatt.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

       (Votering, se side 3408 f.)