Ola D Gløtvold (Sp) (ordfører for saken)

       : Det mangler i dag to dager på at det er to år siden vi diskuterte denne saken første gang i forbindelse med lovbehandlingen i Odelstinget. Senterpartiet, og jeg, sa da at vi ønsket oss en annen innretning på denne loven. Vi ville ha en lov som var rettighetsinnrettet. Vi sa også at arbeidet med forskrifter og retningslinjer ville ta så mye tid at hvis Stortinget og Odelstinget ønsket en annen lovinnretning, hadde vi tid til det. Det ble bestridt den gangen, ved siden av at det var lite gehør å få for en slik lovinnretning, men i hvert fall har tiden vist oss at vi hadde hatt tid hvis man hadde ønsket. Derimot er det fortsatt et bredt flertall i dette storting som ønsker lovinnretningen slik den ble vedtatt for to år siden, og det må vi ta til etterretning.

       Jeg startet mitt innlegg forrige gang - den 13. juni 1996 - med å sitere fra Inger Hagerups dikt « Våre små søsken », og jeg skal ta med to vers også i dag.

« Vi voksne er så store

i gjerning og i ord.

Vår lille bror og søster

blir aldri riktig stor.

...

Det er så lett å skubbe

de små og svake vekk

og la dem stå tilbake

med hjelpeløse trekk. »

       Dette diktet er hentet fra diktsamlingen « Fra hjertets krater », og jeg må innrømme at i arbeidet med denne loven har det fra mitt hjerte blødd litt av smerte. Jeg følte sorg ved den behandlingen vi hadde for to år siden, fordi det var maktapparatet som skulle gå løs på dette lovforslaget. Jeg kjente en kvalmefornemmelse da vi gikk løs på lovforslaget. Maktapparatet skulle her lage en lov og sette seg til dommer over noen av de svakeste av de svake i samfunnet.

       I dag er det også slik at det smerter meg litt at vi må lage en slik lov, men samtidig er det også en viss følelse av glede fordi vi har nådd et stykke på vei i den tiden som er gått. Selv om mitt prinsipielle standpunkt ikke ble fulgt, føler jeg at vi har vunnet flere seire og kommet mange skritt i riktig retning.

       Mine standpunkter i den debatten vi hadde i 1995-96, irriterte og bekymret flere. NFPUs leder uttrykte bl.a.

       bekymring over mine standpunkter i Arbeiderbladet den 2. mars 1996. Jeg tror at den kampen vi har hatt i forbindelse med denne loven, har vært et vern og har ført til en sterkere rettsstilling for de svakeste, og det må alle være glad for i dag. Jeg tror rett og slett vi har vernet en del av talspersonene for de psykisk utviklingshemmede mot seg selv og sine egne, med de beste intensjoner, ved å stille opp motforestillinger og fremme alternative løsninger. Vi har - om jeg kan si det slik - devaluert verdien av atferdsterapiens bruk av tvang og makt, vi har tatt ned en del av atferdsterapiens guruer fra sine pidestaller og reist opp andre verdier som mål i omsorgs- og behandlingsarbeidet.

       Når vi driver som lovmakere, tror jeg det er viktig at vi har ideologi og etikk i bunnen for det lovarbeidet vi skal gjøre, og jeg må innrømme at arbeidet med denne loven har gjort meg noe betenkt over grunnlaget vi som den lovgivende forsamling utarbeider lover på. Jeg er redd det ikke bare er stresset og kavet ved sommeravslutning og like før jul som gjør at vi kanskje noen ganger mister eller legger vekk noen dimensjoner som må ligge i bunnen - og det er kanskje ideologi og noe så praktisk og jordnært som et helhetssyn.

       Når vi nå har forskrifter og retningslinjer for denne loven til behandling, er det interessant å merke seg den utviklingen som har vært i dette lovarbeidet. I det første lovutkastet som kom fra daværende regjering, i Ot.prp.nr.58 (1994-1995), het det

« bruk av makt og tvang m v overfor personer med psykisk utviklingshemming ».

       I den nye odelstingsproposisjonen som vi fikk etter at den første var sendt tilbake til regjeringen, het det

Bendiks H Arnesen (A) : La meg først få si at jeg er glad for at denne saken endelig er kommet til behandling her i Stortinget. Debatten om dette spørsmålet har gått høyt i lang tid, og gjennom en del innspill i pressen har det vært gitt framstillinger som kunne gi inntrykk av at det nå skal innføres tvang overfor mennesker med psykisk utviklingshemming. Jeg syns det er viktig nok en gang å gjøre det klart at denne saken dreier seg om å lovfeste begrensning og kontroll med bruk av tvang i tjenesteyting.

       Jeg har lyst til å gi sosialministeren og hennes medarbeidere ros for det arbeidet de har gjort med denne stortingsmeldingen. På en grundig og åpen måte er alle vanskelige spørsmål vurdert.

       For oss i Arbeiderpartiet har organisasjonenes klare holdning i saken vært av stor betydning når vi har vurdert den. Vi har merket oss at store og sentrale organisasjoner, både på brukersiden og på fagsiden, er opptatt av at dette lovverket nå blir iverksatt. Dette dreier seg altså om en sak hvor brukersiden og fagsiden i hovedsak er helt enige. Jeg syns det er betryggende, og jeg føler meg veldig trygg på at disse organisasjonene har tenkt nøye gjennom alle sider av saken før de har konkludert så sammenfallende som tilfellet er. Jeg har vært på en del konferanser om dette temaet, hvor både brukersiden og fagsiden har vært meget godt representert. Disse konferansene har i hovedsak dreid seg om hvordan bruk av makt og tvang kan begrenses, og om de resultater en slik arbeidsmåte har gitt og kan gi. Jeg føler meg overbevist om at innføringen av dette lovverket vil bidra til at arbeidet med å utvikle alternativer til bruk av tvang blir intensivert.

       Det er klart slått fast at hovedhensikten med den nye loven er å styrke rettssikkerheten og å unngå bruk av makt og tvang overfor mennesker med psykisk utviklingshemming. Tvang er ikke en generelt akseptabel handling overfor mennesker med psykisk utviklingshemming. Vi vet imidlertid at enkelte mennesker med sin utviklingshemming har en væremåte som gjør det nødvendig å benytte fysisk makt og tvangstiltak. Det kan være situasjoner hvor vedkommende må bli stoppet i å påføre seg selv eller andre alvorlig og helsemessig skade. Det å ikke stoppe eller hindre en slik væremåte, vil være å svikte den det gjelder.

       På den ene siden har vi altså hatt en situasjon hvor det erkjennes at omsorg og behandling med elementer av tvang i enkelte tilfeller kan være nødvendig overfor mennesker med psykisk utviklingshemming, men på den andre siden har vi manglet forskrifter og retningslinjer som regulerer denne tvangsbruken. Etter min mening vil dette lovverket bidra til at den utviklingshemmedes rettsstilling blir mye sterkere, og at det fremmes en bevissthet om at tvang bare skal kunne nyttes når alt annet er prøvd.

       Sosialkomiteens flertall understreker meget sterkt at det etter loven er et krav om at alternative tiltak skal være prøvd før bruk av tvang vurderes. Dette innebærer bl.a at kommunenes helse- og sosialtjeneste nå får et rettslig pålegg om å unngå tvang der dette er mulig.

       Jeg er glad for å ha registrert det engasjement som er i fagmiljøene for å finne fram til metoder som i størst mulig grad gjør tvang overflødig. Jeg føler meg sikker på at dette engasjementet vil bli forsterket nå som lovverket kan iverksettes, men jeg ser klart at dette også har sammenheng med hvilke økonomiske ressurser som stilles til rådighet for kompetanseheving og utvikling. Loven setter klare krav til kompetanse og utviklingsarbeid. Det påhviler Stortinget et stort ansvar med hensyn til å sikre tilstrekkelige økonomiske ressurser for at nødvendig kompetanseheving og utviklingsarbeid skal kunne gjennomføres.

       Norge har på mange måter vært et foregangsland ved gjennomføringen av ansvarsreformen for psykisk utviklingshemmede. Jeg har sett at noen undres over hvorfor vi må ha en lov om begrensning av bruken av tvang når ikke andre land vi kan sammenligne oss med, har dette. Jeg finner det ganske naturlig at vi også må være et foregangsland på dette området og få iverksatt en slik lov. Jeg tror det vil knytte seg stor interesse til hvordan dette vil fungere i Norge og til de resultater vi oppnår ved å begrense bruken av tvang.

       Jeg er veldig glad for at en samlet sosialkomite tilrår at det skal tas initiativ i forhold til de øvrige nordiske land om utprøving av alternative metoder for bruk av tvang i tjenesteyting.

       La meg til slutt si at vi er meget godt fornøyd med departementets opplegg for evaluering av dette lovverket. Selv om det i forkant av Stortingets behandling er utført et omfattende arbeid, og selv om brede grupper står bak de vedtak som fattes, er det sikkert forhold som må avklares, bearbeides og justeres. Dette vil erfaringene med loven kunne gi oss kunnskap om. Det er derfor viktig at det blir opprettet en slik rådgivende gruppe som departementet foreslår, og som er bredt sammensatt av brukersiden og av fagsiden. Vi må alle gå til en slik evaluering med et åpent og fordomsfritt sinn for å sikre at tjenestene for dem dette virkelig gjelder, blir best mulig.

John I Alvheim (Frp) (komiteens leder):

       Jeg vil starte med å ta opp Fremskrittspartiets forslag, som er inntatt i innstillingen, forslag nr. 1 om å unnlate å iverksette loven av 19. juli 1996 med foreliggende forskrifter, og forslag nr. 2 om å be Regjeringen utarbeide forskrifter som konkret beskriver hvilke tvangstiltak som kan benyttes i forhold til nødrett/nødvergeparagrafen i gjeldende lovgivning, og at det innarbeides i forskriftene reservasjonsrett for helsepersonell i denne omsorgen.

       Jeg er glad for at Fremskrittspartiet ikke tilhører det flertall i innstillingen som aksepterer at det i Norge iverksettes en særlov som tillater tvangsbehandling overfor noen av de mest vergeløse av våre medborgere. Norge er det eneste landet i Vest-Europa som iverksetter denne type lov, og jeg tror neppe fremtidens historieskrivere vil beskrive denne tvangsdelen av vår sosiallovgivning på en positiv måte. Å endre atferd ved bruk av tvang og makt, er dressur. Vi dresserer dyr, men vi dresserer ikke mennesker.

       Jeg må få lov å si det så sterkt at jeg anser iverksettingen av denne loven som en skamplett for vårt humanistiske demokrati. Det vil alltid være slik at lovgivningen i et demokratisk samfunn gir uttrykk for lovgiverens verdistandpunkter og menneskesyn, og jeg mener at man ved å tillate bruk av tvang og makt overfor psykisk utviklingshemmede, kan påvirke synet på mennesker med psykisk utviklingshemming på en stigmatiserende måte.

       En av hovedforutsetningene for HVPU-reformen var at man skulle bort fra særlovgivning og særomsorg for denne gruppe funksjonshemmede. Det man imidlertid nå gjør, er å innføre en ny særlov for denne gruppen istedenfor å se på kvaliteten av deres liv, se at de som enkeltmennesker fortsatt må få lov å være annerledes også når det gjelder atferd. Det er for meg et paradoks at en lov som skal begrense bruk av makt og tvang, også tillater bruk av makt og tvang. Det er vel naivt å tro at legalisering av makt og tvang vil føre til mindre bruk og misbruk av tvang.

       Tilgjengelig forskning viser at tvang og makt ikke fører til varig positiv endring av atferd. Tvang og makt fører ofte til mer aggressivitet og utfordrende atferd, og det skulle heller ikke være vanskelig å forstå for noen av oss.

       Det er en stor svakhet ved forskriftene at de konkret ikke anviser hvilke typer makttiltak som skal være tillatt, verken når det gjelder atferdsendring eller nødverge. Det sies imidlertid at tiltakene skal være faglig forsvarlige. Ja, hva er nå det? De fleste av de atferdsendrende tiltak hvor bruk av tvang og makt er innlagt i dag, er også igangsatt av den såkalte faglige forsvarlighet.

       Man iverksetter en lov som tillater bruk av tvang i atferdsendrende øyemed uten at dette bygger på dokumenterte forskningsresultater som viser at slik bruk av tvang overhodet har noen effekt. Jeg er kjent med at det i Danmark er gjennomført en rekke pedagogiske utviklingsprosjekter med formål om å minske bruk av makt og tvang. Erfaringene fra disse prosjektene viser at behovet for bruk av makt og tvang forsvinner i takt med at man blir bedre til å løse konflikter på andre måter.

       Jeg finner det påfallende at ingen forsknings- eller utdanningsinstitusjoner eller forskere innenfor fagfeltet har vært høringsinstans for forskriftene.

       Om den foreliggende tvangslov iverksettes, ser jeg ikke bort fra at Norge pådrar seg et søksmål for Den europeiske menneskerettighetsdomstol i Strasbourg. Institutt for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo, Advokatforeningens menneskerettighetsutvalg og Rådet for funksjonshemmede - for øvrig statens eget råd - stiller seg kritisk til både loven og forskriftene, og samtlige anbefaler at loven ikke iverksettes.

       Advokatforeningens menneskerettighetsutvalg uttaler bl.a i sin høringsuttalelse:

       « Det fundamentale og bestemte menneskerettslige utgangspunkt er at all bruk av makt og/eller tvang overfor lovlydige personer er integritetskrenkende og således forbudt (uten i nødrett/nødverge). Dette forbudet har Stortinget presisert når det satte inn i lovens § 6 A-3 tredje ledd om forbud om ethvert bruk av bl.a integritetskrenkende straffe- og behandlingsmetoder. Bestemmelsen i lovens §§ 6 A-3 første ledd og 6 A-4 første, annet og tredje ledd er i strid med de menneskerettslige grunnprinsipper og Stortingets vilje. »

       Rådet for funksjonshemmede anfører følgende i sin høringsuttalelse:

       « Det må fremskaffes kunnskap om den internasjonale status når det gjelder utvikling og utprøving av alternative strategier og denne kunnskapen må komme det norske fagmiljøet på alle nivåer til kjennskap ... »

       Jeg er for min del enig i begge de siterte uttalelsene.

       Jeg er glad for at det var mulig å få flertallet i komiteen med på forslaget om å be Regjeringen ta kontakt med de øvrige nordiske land om utprøving av alternative metoder til bruk av tvang og makt, og videre be Regjeringen iverksette et begrenset forskningsprosjekt for bedre å belyse årsakssammenhengen når det gjelder atferdsproblemer blant psykisk utviklingshemmede, sett i forhold til miljø og samhandlingsmessige forhold.

       Jeg er imidlertid skuffet over at Stortingets flertall ikke kunne gi sin tilslutning til Fremskrittspartiets forslag om reservasjonsrett for helsepersonell som arbeider i omsorgen. Jeg stiller meg helt uforstående til at verken Regjeringen eller sosialkomiteens flertall vil gå inn for å forskriftsfeste slik reservasjonsrett.

       Til slutt må jeg avlegge Senterpartiet en visitt. Jeg har under behandlingen av saken i komiteen hatt stor forståelse for, ja faktisk medfølelse med sakens ordfører, senterpartirepresentanten Ola D Gløtvold, som så godt han har kunnet, har forsøkt å dempe ned problemene med både loven og forskriftene, en lov han og hele Senterpartiet som eneste parti - bortsett fra RV - stemte mot i Stortinget for to år siden. Jeg har imidlertid ingen forståelse for sosialministeren, utgått fra Senterpartiet, et parti som under behandlingen av loven i Odelstinget i sterke ordelag gav uttrykk for at loven ikke måtte iverksettes. Jeg hadde ærlig talt forventet at en sosialminister fra Senterpartiet i posisjon ville ha tatt en omkamp med Stortinget om loven, en omkamp som jeg ikke ser bort fra kunne ha ført frem. Jeg må beklageligvis si: Når Senterpartiet her er kommet i posisjon, synes en statsrådstaburett å være viktigere enn hensynet til rettssikkerheten og verdigheten for de psykisk funksjonshemmede.

Are Næss (KrF) : Bruk av tvang og makt overfor andre mennesker er alltid en alvorlig sak. Bruk av tvang og makt overfor en svak gruppe som psykisk utviklingshemmede krever en helt spesiell varsomhet. Det er også dette som var bakgrunnen for at Stortinget da det vedtok lovutkastet om endringer i lov om sosiale tjenester i juni 1996, gjorde loven midlertidig og gjeldende i tre år samt vedtok å be Regjeringen legge fram en stortingsmelding om nærmere retningslinjer for praktisering av loven og for hovedinnholdet i forskriftene. Det er denne meldingen vi behandler i dag, selve lovvedtaket er altså som kjent gjort i 1996.

       I noen tilfeller er det dessverre helt nødvendig å bruke tvang for å hindre at enkelte personer med psykisk utviklingshemming utsetter seg selv eller andre for alvorlig skade - og det er det dette dreier seg om. Det er viktig å presisere at dette gjelder en liten del, anslagsvis 3 %, av de psykisk utviklingshemmede. Det er viktig også å slå fast at hovedmålet for tjenesteytelser til psykisk utviklingshemmede må være frivillig deltakelse. Derfor er det viktig at det settes klare grenser for bruk av tvang, og at ikke bare tjenestemottaker, men også pårørende og verge eller hjelpeverge har klare rettigheter i forhold til maktutøvelsen. Kristelig Folkeparti er i likhet med flertallet i komiteen ellers glad for at lovverket med forskrifter og retningslinjer på denne måten nå bidrar til å styrke rettssikkerheten for den berørte gruppen mennesker.

       Det er gjort et grundig forarbeid til forskriftene og retningslinjene. Kristelig Folkeparti legger her vekt på at det i denne prosessen har vært massiv støtte fra sentrale organisasjoner av brukere og fagfolk. Dette gir oss trygghet for at fundamentale rettighetsprinsipper er ivaretatt, og at lov- og regelverket er praktiserbart. Vi er oppmerksom på at det også er kommet enkelte kritiske merknader til lov, forskrifter og regelverk. Her har det ikke alltid vært slik at lydnivået samsvarer med nærheten til problemstillingene. Et gammelt ordtak sier at den vet best hvor skoen trykker som har den på. Jeg tror det er relevant i denne sammenhengen.

       Det er strenge krav som stilles for at tvangstiltak etter loven kapittel 6A kan iverksettes. Kristelig Folkeparti er enig i dette. Vi støtter kravet om at alternative tiltak skal være prøvd og følgene dokumentert før eventuelle tvangstiltak kan iverksettes. Likeledes er vi glad for kravene til kvalifisert personale ved gjennomføring av tiltak etter loven. Det er også viktig at loven skal følges av en rådgivende gruppe i tillegg til statlig tilsyn, slik at man blir sikret en best mulig evaluering når tidsrammen for loven går ut.

       Kristelig Folkeparti mener at departementet i St.meld.nr.26 har nedlagt et godt arbeid for å sikre intensjonene, nemlig begrensning og kontroll med bruk av tvang i tjenesteyting i henhold til lov om sosiale tjenester m.v kapittel 6A. Jeg ser fram til den forestående evaluering som jeg tror vil gi oss et godt vurderingsgrunnlag på veien videre i dette vanskelige terrenget.

Annelise Høegh (H) : Den 13. juni for to år siden vedtok flertallet i Odelstinget midlertidig lov om rettigheter for og begrensning og kontroll med bruk av tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemming. Loven skulle være en midlertidig lov med tre års varighet. Før den trådte i kraft, skulle Stortinget drøfte nærmere retningslinjer for lovens praktisering og hovedinnholdet i forskriftene. Det er dette vi gjør i dag - ganske nøyaktig to år senere.

       Denne svært uvanlige behandlingsmåten understreker hvilken vanskelig og følsom sak dette har vært og fortsatt er. Når vi skal regulere tvangsbruk overfor en liten, forsvarsløs gruppe psykisk utviklingshemmede, er det all grunn til å ile langsomt. Det er nødvendig, men smertefullt, også for lovgiver. Derfor er vi fremdeles usikre. Usikkerheten styrkes av uenigheten i fagmiljøet. En lov som har så store og vidtrekkende konsekvenser for dem det gjelder, krever ekstra forsiktighet fra lovgiver. Derfor ser jeg ingen grunn til å skjule at vi har tvilt og søkt oss frem til at det tross alt er riktigst å sette loven i kraft. Forskriftene og rundskrivet fra departementet er grundige og gode. Tvangsbruken begrenses ytterligere. Loven skal foreløpig gjelde i tre år, og så skal den evalueres. Stortinget slipper altså ikke denne saken med dagens debatt og vedtak, den skal fortsatt følges med årvåkenhet.

       Den offentlige debatten som fulgte i kjølvannet av at lovforslaget i 1996, ble utsatt og sendt tilbake til regjeringen, brakte tilhengerne og motstanderne av loven den gangen nærmere sammen. Tilhengerne innså at det første lovutkastet var altfor fullmaktspreget, for lite rettighetsorientert, det manglet tilstrekkelig avgrensning av tvangsbruken i behandlingsøyemed og åpnet for utstrakt overvåking. Mange motstandere innså at en lovregulering er veien å gå for å begrense tvangsbruken og for å få en åpen debatt om de uakseptable tvangsmetodene. Derfor ble loven den gangen vesentlig endret.

       Et entydig inntrykk fra så å si alle involverte var og er at området bør lovreguleres. I dag er det ingen regler på området, og de ansatte må daglig foreta ulovlige handlinger under dekke av nødretten. Jeg synes ikke det er betryggende.

       De nye rammene for begrenset adgang til bruk av tvang gjelder en liten gruppe psykisk utviklingshemmede som har atferdsproblemer som medfører alvorlig selvskading og/eller fare for å påføre andre skader. Hensikten med loven er ikke å utvide tvangsbruken, men å begrense den og lovregulere et område som i dag er preget av manglende rettssikkerhet for den funksjonshemmede og for så vidt også for de ansatte.

       Selv om den såkalte HVPU-reformen har vært vellykket for de aller fleste, må det ikke legges skjul på at den har vært en tragedie for noen få. Enkelte er blitt revet ut av et miljø de fungerte i, og er blitt omplassert uten å finne fotfeste i sin nye tilværelse. Flere opplever ensomhet og isolasjon i sine nye hjem. Når loven nå iverksettes, blir det åpnet for tvangsbruk overfor psykisk utviklingshemmede i deres eget hjem. Det er spesielt. Men så lenge Stortinget har bestemt at også tungt utviklingshemmede skal tilbakeføres til lokalmiljøet i egen bolig, må dette bli konsekvensen. Hvis det også er behov for omfattende varslings- og alarmsystemer, må det vurderes om disse utviklingshemmede kan ha behov for et annet botilbud som bedre ivaretar pleie- og omsorgsbehovet.

       Det er dessverre grunn til å tro at det foregår utstrakt bruk av unødvendig tvang. Men mange, også blant personalet, tør ikke si fra. De er redd for å miste jobben sin. De reagerer også på å måtte delta i en behandling de finner nedverdigende. La meg slå fast at psykisk utviklingshemmede er annerledes - og at de har rett til å forbli det.

       Derfor skal overtalelse og frivillige tilbud alltid være førstevalget overfor psykisk utviklingshemmede som overfor alle andre det offentlige har et omsorgsansvar for. Tvang, selv i den beste hensikt, er en krenkelse av integritet og menneskeverd. Det kreves en akutt krisesituasjon hvor liv, helse eller betydelige økonomiske verdier står på spill for å bruke de alminnelige regler om nødrett. Men nødrett kan ikke brukes som et alminnelig behandlings- og omsorgstiltak, og nettopp det er det grunn til å frykte blir gjort i dag.

       For en liten gruppe alvorlig funksjonshemmede med et atferdsmønster som påfører dem selv betydelig skade og utsetter dem selv eller andre for skade eller fare, er det helt nødvendig med en kontinuerlig oppfølging, ikke bare en slik kriseavverging som nødretten hjemler.

       En av våre fremste juridiske eksperter på dette området, prof. Jan Fridthjof Bernt sier:

« Forestillingen om at det er mulig å gjennomføre en forsvarlig omsorg for denne gruppen særlig tungt funksjonshemmede uten bruk av det som i andre sammenhenger vil anses som ulovlig tvang, er en farlig illusjon, både for de psykisk utviklingshemmede og for de som har ansvaret for å gi slik omsorg. »

Han hevder videre at fraværet av regler om tvang ikke har redusert tvangsbruken, men

       « plassert denne tvangen inn i et skyggeland som ansvarlige myndigheter har følt seg forpliktet til å nekte å innrømme eksisterer. Konsekvensen av dette er at vi ikke har hatt noen rettsregler som setter grenser for og etablerer kontroll med den tvangen som er et helt nødvendig element i omsorgen av denne gruppen. »

       Professor Bernt sier videre at det er viktig at

       « Stortinget ikke snur ryggen til problemet og nekter denne gruppen de rettssikkerhetsgarantier som er helt nødvendige for at vi skal kunne holde tvangsbruken i en hardt presset sektor under stram kontroll. Stortinget må ikke si: Vi har ikke tvang overfor psykisk utviklingshemmede i Norge, for vi har ikke gitt regler som tillater det. »

       Spørsmålet er altså ikke om det skal utøves tvang, men om vi skal ta ansvar for å gi regler for tvangsbruken, eller om vi skal fortsette å late som om tvang ikke anvendes.

       For Høyre er det klart at vi må ta det ansvaret det innebærer, men hensikten med den loven som nå snart vil bli satt i kraft, er å begrense, regulere og synliggjøre tvangsbruken slik at det skapes mer åpenhet. Departementets forslag til forskrifter og rundskriv følger dette opp på en god måte, og jeg ser frem til evaluering av loven når den har virket i tre år.

Olav Gunnar Ballo (SV) : Gjennom de ulike innlegg som er holdt her i salen i dag, kommer det fram hvilke etiske vurderinger og hvilket dilemma man står overfor når man skal lage en lov som gir muligheter for bruk av tvang overfor psykisk utviklingshemmede. Jeg synes at det Annelise Høegh sa til slutt i sitt innlegg, berører noe av kjernen i problemstillingen, nemlig: Skal vi late som om det ikke brukes tvang, eller skal vi sette grenser og gi retningslinjer for bruk av tvang og som lovmakere være med og ta ansvaret for hvilke grenser for tvangen som skal settes.?

       Jeg er veldig overrasket over den lettvinte tilnærmingen som komitelederen her velger, nemlig å lukke øynene for at det brukes tvang og fremstille det som om enhver bruk av tvang overfor psykisk utviklingshemmede er et overgrep mot det enkelte individ som setter grenser for vedkommendes frihet.

       Jeg kan vanskelig stille spørsmålet til presidenten, for jeg tror at presidenten vil ha forståelse for problemstillingen, så jeg får stille det ut i det tomme rom: Når en person slår hodet mot en murvegg ikke bare én gang, men gang på gang til blodet siler fra pannen og han til slutt taper bevisstheten, er det da å vise respekt for individet å la vedkommende fortsette å slå hodet sitt mot den murveggen, eller er det å vise respekt for individet å prøve å begrense skaden som oppstår, og hindre ytterligere skade? Dette er noe av kjernepunktet i forhold til det lovverket vi her er med på å vedta.

       Jeg har selv som kommunelege vært i leiligheter der det bor psykisk utviklingshemmede og sett det vanskelige arbeidet som behandlingsapparatet eller de som jobber med dem, står overfor, har hørt den usikkerheten de formidler fordi de er usikre på om det de gjør, er lovlig eller ikke, og hørt dem nettopp be om klarere retningslinjer slik at man vet hvor grensen går. Jeg har også sett at det er blitt gjennomført atferdsterapeutiske tiltak og som lege følt en veldig usikkerhet med hensyn til om de tiltakene var riktige. Kan det være riktig med ulike former for styrt tvang i håp om å endre et individs atferd, eller burde man i loven ha sagt noe mer presist om det som satte grenser for det?

       Når jeg går over fra arbeidet som lege til å møte i denne salen som representant, opplever jeg at man heldigvis har mot, at vi har et storting og en regjering som går inn i realitetene og ser på det som er dagens virkelighet i Norge og søker å gjøre noe med det. SV ønsker ikke å være et parti som, på linje med Fremskrittspartiet, toer sine hender, lukker øynene for den virkeligheten vi befinner oss i, og i tillegg retter krass kritikk mot dem som går inn og setter grensene, for de tiltakene som her gjennomføres, er helt nødvendige. Særlig ille synes jeg den kritikken er som sosialministeren her må ta innover seg, når man vet at Fremskrittspartiet faktisk har stemt subsidiært for den loven som man nå løfter seg til de store høyder for å kritisere at man skal få forskrifter og klare retningslinjer for.

       Jeg tror at alle her er oppmerksom på det dilemmaet det er å bruke tvang, og det er neppe noen som ønsker at man skal komme på ville veier i forhold til bruken av tvang. Derfor er det også bra at Stortinget skal få seg forelagt loven på nytt etter tre år. Man skal se på konsekvensene av de vedtak som er gjort, og påse at de ikke gir uheldige utslag. Men i påvente av det har både de psykisk utviklingshemmede, som er i en situasjon hvor de ikke er i stand til å ta vare på seg selv og til dels utøver skade mot seg selv, og de som er satt til å ivareta deres interesser, krav på klarere retningslinjer enn det man har hatt med hensyn til hvilke begrensninger som skal eksistere, og også hvilke rettigheter man har når skade og urett skjer. Jeg syns det står respekt av at Stortinget nå får gjennomført loven, med de retningslinjene som her er lagt fram, og at man også får sett gjennom dette senere for på alle måter å sikre at overgrep ikke finner sted.

May Britt Vihovde (V) : Det kan synast paradoksalt at me skal gi rom for ei lov som opnar for maktbruk, når me i det siste har høyrt at det er svært mange som blir tvangsinnlagde innafor psykiatrien, og at bruken av makt og tvang er aukande i eldreomsorga. Det skulle visa at det ikkje er meir, men mindre bruk av makt me treng.

       Med det nye lovforslaget med forskrifter meiner me å oppnå akkurat dette. Lova set tydelege grenser for kva som kan tillatast, og dette er viktig.

       Historisk sett har PU-omsorga vore svært lukka, og me veit det har skjedd mange overgrep. Dette må me alle dela skulda for. Me har med glede overlate omsorga for menneske med psykisk utviklingshemming til dei lukka miljøa, der kompetansen til tider har vore låg og tilfeldig tilsette har kome og gått. Eg har òg forståing for at ein i mangel på andre behandlingsmetodar, og med brukarar som har vore svært sjølvdestruktive, har tydd til det me må kalla drastiske behandlingsmetodar. Sjølv om enkelte av desse opplegga har ført til betre liv for den enkelte brukaren, seier me i dag at slik vil me ikkje ha det. Målet kan i desse tilfella ikkje helga handlingane.

       Det er først og fremst for å hindra at psykisk utviklingshemma skader seg sjølve eller andre, me brukar makt - for å førebyggja. Det er viktig at makta ein brukar, står i høve til faren menneske med utviklingshemming utset seg sjølve eller andre for. Sidan brukaren sitt mønster ofte gjentek seg, er det viktig at ein har eit opplegg som er godkjent og skrive ned. Den personlege omsorgsplanen for kvar brukar må vera skriftleg, og slik at tiltaka kan kontrollerast. Ein skriftleg og tilgjengeleg plan bygd på samarbeid vil òg sikra at personane rundt brukaren handlar likt, noko som i seg sjølv verkar konfliktdempande.

       Det er semje i komiteen om at alle andre tiltak må vera prøvde før ein brukar makt. Det er Venstre einig i. Men det er ikkje ønskjeleg at ein skal ty til medikament for å dempa uheldige mønster. Det er ikkje ønskjeleg at denne lova fører til høgare medikamentforbruk. Ein som er dopa, vil ikkje ha dei same føresetnadene for å leva og læra som andre har. For det er å læra som er det vesentlege for at ein på sikt kan unngå tvang eller maktbruk. Dersom ein opplever å lykkast, skapast meistringsglede og motivasjon for vidare læring. Tvangstiltak kan på den andre sida føra til nederlag, frustrasjonar og meir utagering.

       Men makt kan òg gjennom fysisk kontakt formidla omsorg og tryggleik, dersom det er gjort med omtanke. Det kan følast trygt å bli stoppa. Me må hugsa at brukarane det her er snakk om, er ei gruppe med dårleg språkutvikling. Dette betyr at dei kan vera lite i stand til å forstå relasjonar og samanhengar. For menneske med utviklingshemming vil språktileigning vera avgjerande for livskvaliteten, verda blir lettare å forstå gjennom språket.

       For å få til ei gunstig utvikling er det viktig at personalet har kompetanse og er stabilt. Det er òg viktig at det er openheit og samarbeid mellom dei forskjellige fagfolka, og ut til resten av verda. Dei som arbeider innan PU-omsorga, må føla at me ser dei og set pris på det arbeidet som blir gjort.

       Når me snakkar om menneske med psykisk utviklingshemming, som skal bruka sine ressursar og utvikla seg, kan me ikkje venta « normale » tilstandar hos alle. Retten til å vera seg sjølv ut frå eit vidare omgrep, må me alle visa at vi aksepterer.

       Venstre stemde òg mot lovforslaget slik det vart presentert i Ot.prp.nr.58 (1994-1995). Me meiner at det arbeidet som nå er gjort med forskriftene, tek hand om mange av dei svake sidene me peika på den gongen, og me vil i dag stemma for komiteens innstilling. Me ser òg fram til at lova blir evaluert etter tre år, slik at eventuelle uheldige verknader kan koma fram og bli retta på.

Britt Hildeng (A) : I forbindelse med ansvarsreformen ble det satt i gang et arbeid for å utrede spørsmål vedrørende rettssikkerhet med hensyn til bruk av tvang i nødssituasjoner i behandling av personer som er psykisk utviklingshemmet. Samtidig med at Stortinget vedtok loven, vedtok man også å be Regjeringen legge fram for Stortinget retningslinjer for praktisering av loven og for hovedinnholdet i forskriftene til loven før ikrafttredelse.

       I forbindelse med behandlingen av loven var det til dels store diskusjoner, og viktige organisasjoner og institusjoner, som Institutt for menneskerettigheter og Advokatforeningen, har vært sterkt kritiske til loven, mens de fleste brukerorganisasjonene og fagmiljøene har understreket behovet for en lov og retningslinjer som sikrer den enkeltes rettigheter også i svært vanskelige situasjoner og setter klare grenser for tvangsbruk.

       Diskusjonen omkring loven har synliggjort hvordan vi står overfor et område der jus, etikk og faglig skjønn møtes, og at en ensidig teoretisk og juridisk tilnærming til disse utfordringene ikke er tilstrekkelig. I vårt arbeid som lovgivere er det viktig at vi legger til grunn at alle mennesker har rettigheter i kraft av sitt menneskeverd. Blant disse rettighetene er retten til selvbestemmelse, til privatliv, rett til forsvarlig levestandard og til en god omsorg. Derfor er det et mål at all tjenesteyting skal bygge på frivillig deltakelse fra tjenestemottakeren. Men vi må også ta innover oss at i noen tilfeller er det helt nødvendig å bruke tvang for å hindre at enkeltpersoner som er psykisk utviklingshemmet, utsetter seg selv eller andre for alvorlig skade. Det er således i noen helt spesielle situasjoner at retten til selvbestemmelse for den enkelte må vike for retten til forsvarlig omsorg og til helse, eller for andres rett til ikke å bli utsatt for angrep.

       Nettopp fordi det dreier seg om så vanskelige problemstillinger og spørsmål, og fordi det er snakk om en særskilt utsatt gruppe, er det nødvendig med et lov- og regelverk. Det kan ikke overlates til den enkelte tjenesteyter å ta avgjørelse om bruk av tvang i det skjulte eller etter egen vurdering når en står overfor en person som hyppig eller systematisk skader seg selv på en alvorlig måte.

       Men pårørende skal føle seg trygge for at tjenesteutøvere ikke benytter tvang uten at pårørende har mulighet for innsyn, at de sikres medinnflytelse, og at det gis klagerett. Slik er nemlig situasjonen i dag, og slik vil også situasjonen være dersom tvangsbruken hjemles i nødvergeretten. Med de retningslinjer som nå vil bli satt i verk, vil en begrense bruken av tvang til det helt nødvendige, og i slike nødssituasjoner også sikre den enkelte pårørendes rettigheter og innsyn i denne sammenhengen. I så måte vil dette være en styrking av den enkeltes rettssikkerhet i forhold til hvordan situasjonen er i dag.

       Når Stortinget gikk til det relativt uvanlige skritt og bad om at innholdet i forskriften til loven ble lagt fram for Stortinget, var det nettopp fordi en stod overfor en vanskelig grenseoppgang med hensyn til hvordan den enkeltes selvbestemmelse og integritet kan ivaretas i situasjoner der egen handling kan true den enkeltes velferd, liv og helse.

       Slik vi ser det, er de avveiningene som kommer til uttrykk i den fremlagte meldingen, egnet i så måte.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : « Makti si må ein mann med vit hovsamt og høveleg bruke. » Dette er eit sitat frå den eldste delen av litteraturen vår, frå Hávamál.

       Det er ei viktig og vanskeleg sak Stortinget i dag har til handsaming. Eit lovverk som omhandlar rettar og grenser for bruk av makt og tvang overfor psykisk utviklingshemma, vart vedteke våren 1996. Lova er likevel ikkje sett i kraft. Stortinget ville ha seg førelagt ei eiga stortingsmelding om retningslinjer og forskrifter før lova kunne ta til å gjelda. Det er ein uvanleg måte å fylgja opp eit lovvedtak på at Stortinget vil ha saka ein gong til. Det understrekar kva for vanskelege avvegingar som skal gjerast når praktiseringa skal tilretteleggjast.

       I den seinare tida er det kome fram døme frå dagens omsorg som fortel at det hastar med iverksetjing av eit lovverk som set grenser, ein praksis som stimulerer til å utvikla alternativ til bruk av makt og tvang, og som sikrar mindre bruk enn i dag. Alle menneske har rettar i kraft av sitt menneskeverd. Mellom desse er t.d. rett til sjølv å ta avgjersler og rett til privatliv. Det skal òg sjølvsagt gjelda for psykisk utviklingshemma. Ei lita gruppe av desse står i gjevne situasjonar i fare for å påføra seg sjølve eller andre skade. I dei aller fleste tilfelle kan skaden avvergast med andre løysingar enn makt og tvang. I heilt spesielle enkelttilfelle, når alt anna er prøvt, blir det no gjeve høve til å bruka makt.

       Påminninga frå Hávamál er eit avgjerande utgangspunkt. Det var nok ikkje i denne samanhengen vismannen uttala seg, men omgrepet « hovsamt og høveleg » går likevel rett inn i dei strenge grensene som eg ynskjer lova skal ha på dette feltet.

       Sidan utkast til rundskriv med forskrifter var på høyring i fjor vår, er det gjort ein del endringar for å forbetra regelverket. I dette arbeidet har eg lagt særleg vekt på rettstryggleiken for tenestemottakarane. Eg legg til grunn at regelverket, slik det no ligg føre med utkast til forskrifter og rundskriv, skal føra til at det blir brukt mindre tvang enn slik situasjonen er i dag.

       Eg er svært glad for at eit breitt fleirtal i sosialkomiteen gjev uttrykk for at dei er tilfredse med Regjeringa sitt arbeid så langt, og at dei meiner dette vil medverka til å styrkje rettstryggleiken for dei det gjeld.

       La meg utdjupa tre viktige punkt:

       I utkast til forskrift er det teke inn ein regel som presiserer kravet i lova om at alternative tiltak skal vera prøvde før ein set i verk tiltak der tvang er aktuelt. Ein skal alltid søkja å løysa dei problema som oppstår ved frivillig samarbeid med tenestemottakaren. Det er ein føresetnad at alle tilgjengelege og fagleg forsvarlege metodar skal utnyttast for å unngå bruk av tvang. Dette vil medverka til å setja press på utviklinga av alternativ til tvang og tverrfagleg samarbeid.

       For det andre har vi i meldinga drøfta korleis grensene for bruk av tvang kan bli meir presise. I utkast til forskrift er grensene sette snevert. Det har vore eit mål å utforma regelverket slik at ikkje noko fagmiljø skal kunna definera tiltaka sine bort frå dei grensene som er sette. Så langt har det ikkje kome eksempel på uakseptable tiltak som ikkje blir ramma av dei grensene som er sette i lov og forskrifter.

       Eit tredje viktig punkt har vore å sikra godt kvalifisert personell til omsorga for psykisk utviklingshemma. Lova sine krav om kvalifisert personell er fylgde opp i utkast til forskrift. Det blir stilt krav både om formell og reell kompetanse. Eg ynskjer å sikra at det i utdanninga av fagpersonell blir lagt vekt på å utvikla kunnskap om ulike faglege tilnærmingar og alternativ til bruk av tvang i tenesteytinga. Dette vil eg fylgja opp i den pågåande gjennomgangen av rammeplanane for helse- og sosialarbeidarutdanningane.

       I det vidare arbeidet er eg innstilt på å fylgja opp merknadane fra sosialkomiteen, ta initiativ til eit nordisk samarbeid om utprøving av alternative metodar til bruk av tvang, og setja i verk eit forskingsprosjekt om årsakssamanheng mellom atferdsproblem blant personar med psykisk utviklingshemming og miljø- og samhandlingsmessige forhold. I tillegg vil eg syta for at dei andre merknadene blir innarbeidde ved ferdigstillinga av rundskrivet og forskriftene. (Presidenten klubber.) Er tida mi ute? Då håpar eg at eg kan få koma tilbake til resten.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Representanten Bendiks Arnesen tek i sitt spørsmål opp ei svært viktig sak også for meg. Korleis kan vi her, utover det å bruka ord i ei melding, medverka til å sikra at innhaldet blir fylgt opp? La meg peika på to forhold. For det fyrste må dei som ynskjer å ta utdanning for å arbeida i denne sektoren, få betre vilkår for å realisera sitt ynske enn dei har i dag. Det vil seia at opptrappinga når det gjeld utdanning av f.eks vernepleiarar, som vi har hatt det siste året, må fylgjast opp ytterlegare. Dessutan må ufaglært personell få betre høve til opplæring enn i dag, og dei som ynskjer vidare utdanning, må få betre høve til det.

       Då er eg inne på punkt nr. 2, som gjeld dei midlane som her trengst, ikkje minst til kommunesektoren, for både å kunna tilsetta nødvendig personell og kunna betra høvet til vidare utdanning. Det er ein føresetnad for at lova blir sett i verk frå 1. januar 1999, at det fylgjer midlar med, og det er eg glad for at komiteen har understreka. I tillegg meiner eg at både fylkeskommunen si spesialistteneste og den rådgjevande gruppa her har sin viktige del av ansvaret for den faglege kvaliteten vidare.

John I Alvheim (Frp) : Den nye loven med forskrifter åpner for atferdsendrende tiltak ved bruk av tvang og makt. Ingen fra flertallet har villet diskutere eller komme inn på dette i sine innlegg, man har hele tiden snakket om nødrett og tiltak der, og nødretten er vi enige om alle sammen.

       For ikke svært lenge siden var sosialministeren i Haugesund og delte ut en pris til en hjelpepleier som av samvittighetsgrunner fant det vanskelig å delta i det tvangsopplegget man hadde for en autist. Resultatet og konsekvensen av denne vegringen var at vedkommende ble forflyttet, og det ble en rettssak hvor hjelpepleieren fikk medhold. Da er mitt spørsmål til sosialministeren: Hvorfor har ikke departementet lagt inn muligheten for en reservasjonsrett for dem blant vårt omsorgspersonell som åpenbart vil få store samvittighetsproblemer ved å delta i bruk av makt og tvang overfor disse hjelpeløse gruppene av mennesker? Jeg kan ikke forstå hvorfor ikke det er gjort, og jeg vil gjerne ha en god forklaring på det.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Eg rekner med at komiteens leiar har merka seg at sosialministeren ved å dela ut denne prisen i Haugesund ikkje tok stilling til ei sak som framleis er til behandling i rettsapparatet. Eg reknar også med at han har merka seg at mitt engasjement i den samanhengen går ut på at dei som er tilsette innan denne sektoren, så vel som dei pårørande, i den vidare oppfylginga må aktivt medverka til openheit og innsyn når det gjeld omsorga innanfor denne sektoren.

       Så til Alvheims spørsmål om reservasjonsrett. I dag er omsorga for psykisk utviklingshemma ikkje lovregulert på dette området. Det er for to år sidan vedteke ei lov. Stortinget vedtek i dag forskrifter og retningslinjer som set grenser i forhold til den praksisen som er i dag. Og då er spørsmålet: Skal vi la dei tilsette innanfor denne sektoren reservera seg mot å medverka til at desse grensene som går på fysisk og psykisk skade og smerte, blir fylgde - metodar som kan opplevast som straff eller isolasjon? Eg ynskjer at dei tilsette innanfor denne sektoren våger å seia ifrå når dei meiner det skjer noko som ikkje er i samsvar med lova, i staden for å trekkja seg ut. Det er derfor eg har frårådd reservasjonsretten.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Representanten Nesvik siterte frå ei innstilling to år tilbake. Det undrar meg at korkje representanten Alvheim eller Nesvik tek opp det som i den situasjonen er hovudpoenget, nemleg at eit solid fleirtal i dette Stortinget har vedteke ei lov som ein har bedt Regjeringa fylgja opp. Senterpartiet og Framstegspartiet hadde ikkje fleirtal på den tida, og har det heller ikkje no, men det som har skjedd i mellomtida, er at det har blitt avdekt atskillege eksempel som etter mitt syn gjer det heilt nødvendig å fylgja opp med retningslinjer og forskrifter, og få denne lova iverksett. Det undrar meg at Framstegspartiet tar så lett på den situasjonen vi har i dag, og ikkje innser at noko må gjerast i staden for å ha ein ny runde og få dei same reaksjonane frå dei tilsette og frå dei pårørande, som forventar at det blir gjort noko for å setja grenser i forhold til dagens praksis.

       Så til utsegna frå menneskerettsutvalet. Det ville vera fjernt for denne Regjeringa å leggja fram forskrifter og retningslinjer som ikkje tok vare på grunnleggjande menneskerettar, og derfor har vi også sytt for ein ekstra runde for å få vurdert den sida og kjenna oss trygge på at vi her er i samsvar med dette. Men for den som meiner at alle inngrep er overgrep, er sjølvsagt ikkje denne lova tilfredsstillande. Men eg har gjort greie for kvifor eg meiner det her trengst oppfylging no.

       Så en sak som ingen har berørt, men som jeg på komiteens vegne synes det er viktig å berøre, og det er at vi slår klart fast at reglene i kapittel 6A ikke gir hjemmel for bruk av tvang i skoleverk, i barnehage eller på arbeidsplass.

       Så litt om ideologien og holdningen. Representanten Høegh refererte professor Bernt, som sier at omsorg uten makt og tvang er en farlig illusjon. Jeg vil si at en omsorg der makt og tvang blir sett på som en nødvendighet, er en omsorg uten visjon og er farlig visjonsløs.

       Det er viktig at tilretteleggelsen av livsmiljøet for disse tjenestemottakerne er slik at den demper eller helt fjerner de alvorlige atferdsproblemene. Både det fysiske og psykiske livsmiljøet må tilpasses den enkelte, samtidig som det må kartlegges om psykiske eller somatiske helseforhold kan ha innvirkning på atferden. Disse tingene er heldigvis vi i komiteen enige om, og det har også ført til at vi har noen fellesforslag, som jeg vil berømme Fremskrittspartiet for å ha kommet med.

       Når det er sagt, syns jeg at Fremskrittspartiet er lite konstruktive. De viser først og fremst til nødrett og nødvergeparagraf og tar ikke innover seg det som sist var deres mer ideologiske holdning, at vi trengte en lov. Da var Fremskrittspartiet med sin subsidiære stemmegivning en del av stortingsflertallet som ville ha en slik lov. Det syns jeg Fremskrittspartiet må ta innover seg i dag. Jeg tror også at de får et stort problem her når nødverge og nødrett skal kunne brukes ved enhver anledning. Vi går inn for en lov, men vi hadde ønsket en annen innretning på den.

       De økonomiske og faglige ressursene er veldig viktige, og det er viktig at det er nok personell og godt nok personell. Kompetanse og penger blir altså stikkord her.

       Så til dette med reservasjonsretten. Jeg er glad for det statsråden sa om åpenhet og innsyn i tjenesten. Jeg mener at hvis disse ansvarsgruppene skal ha noen mening, må det ikke settes for strenge krav til taushetsplikt, slik at også tjenesteytere kan ta opp og klage på en sak når de mener at det ikke er godt nok.

       Mulighetene for godkjenning av nye tvangstiltak for en tjenesteyter må resultere i at terskelen legges høyere for at et nytt tiltak skal kunne settes i verk. Det må kunne vises til resultater, slik at man ikke kan fornye tiltak på tiltak på tiltak. Det er ikke presisert godt nok i innstillingen, og det skal jeg som saksordfører ta innover meg. Men det ble ikke tatt opp.

       For øvrig forsvarer jeg de fellesmerknader som er i dag. Jeg tar innover meg samspillet mellom storting og regjering og det parlamentariske system som gjør at vi må erkjenne at det er flertall for en lov. Men jeg syns også det er viktig å minne om at under evalueringen, som flere nå har berørt, må det kanskje også være lov til å kunne ha visjoner om en rettighetslov om tre år.

John I Alvheim (Frp) : Jeg merket meg at sosialministeren sa at hun fullt ut kunne forsvare å sette denne loven i kraft med de forskriftene som nå foreligger, fordi det hadde skjedd så mye på de to årene siden loven ble vedtatt. På det tidspunktet kunne ikke daværende stortingsrepresentant Meltveit Kleppa forsvare loven. Nei, det er jo utrolig hva man kan forsvare i posisjon som man ikke kunne forsvare i opposisjon - eller motsatt. Det er for meg et tankekors.

       Debatten så langt har ikke i noen særlig grad kommet inn på problematikken, nemlig atferdsterapien. Man har snakket om nødrett, man har snakket om pasienter som stanger hodet mot veggen og skader seg, hvor det er åpenbart at nødretten skal brukes. Men bruk av makt i atferdsterapien har man snakket veldig lite om. Det som også har gått igjen hos flere talere, og som jeg kjenner igjen fra debatten sist, er at man er usikker på om det man nå gjør, er riktig. Men man gjør det like fullt. Og man setter sin lit til evalueringen, til at loven er midlertidig, og at man i hvert fall kanskje får mulighet til å rette opp noe. Jeg synes det er veldig betenkelig at en lovgivende forsamling er usikker, samtidig som den setter i gang tiltak av denne karakter: Bruk av tvang og makt overfor en av våre medmenneskegrupper, som er de svakeste av de svake. Det har jeg store problemer med.

       Så er det en ting som ikke er nevnt, verken i debatten eller i innstillingen, som jeg føler jeg må nevne. Jeg tror nok at motivene stort sett er gode for eventuelt å redusere det maktbruket som foregår i dag, selv om jeg ikke tror det blir mindre ved å legalisere bruken. Men har ikke dette også noe med økonomi å gjøre? For det er klart at jo mer personell vi har til rådighet til å sette inn hos disse menneskene, jo mindre problemer ville vi sannsynligvis få i omsorgen, og bruk av tvang og makt ville være unødvendig. Så jeg tror ikke vi med god samvittighet kan si at økonomien er en ikke-sak i denne sammenheng. Jeg tror noe av begrunnelsen for at vi har fått loven, ligger i at omsorgen for disse menneskene etter at reformen ble gjennomført, etter hvert er blitt så tyngende økonomisk at man måtte få til en ordning å spare penger på.

Harald Hove (V) : Dette er en sak som har vært grundig behandlet flere ganger tidligere i Stortinget, og det er vel noe av grunnen til at debatten i dag tross alt ikke blir mer omfattende.

       Det er grunn til å understreke at Stortinget sist denne saken var til behandling - da man gav lovreglene - gjorde en grundig jobb og bearbeidet det forslaget som den daværende regjering hadde lagt fram. Stortinget bad Regjeringen arbeide videre med saken i forbindelse med forskriftene. Det er grunn til å gi honnør til den nåværende regjering og i særdeleshet sosialministeren for at man i denne omgang har gått ytterligere videre med å presisere grunnlaget for bruk av makt og tvang. Og når statsråden får ros av stortingsflertallet for det arbeidet som er utført, viser det på mange måter at de forskjeller som tidligere har kommet til uttrykk, klart er blitt redusert, og at vi slik sett får en lov og forskrifter som har en solid forankring i Stortinget.

       Dilemmaer er i denne forbindelse blitt understreket. Selvfølgelig foreligger det mange dilemmaer i forhold til det saksfeltet og de spørsmål vi her er inne på. Jeg synes at dilemmaet på mange måter illustreres i det eksempelet representanten Ballo kom med, hvor en person stanget hodet mot veggen og ødela seg selv. Det blir en klassisk nødrettssituasjon - det er vanskelig å se det annerledes. Men: En del av de personer det her er snakk om, vil gjenta den type handlinger så ofte at det vil bli vanskelig å kalle det nødrett hver gang, samtidig som også nødrett er et veldig vanskelig felt, hvor det er vanskelig å trekke opp grensene. Det man vel gjør, er å ta sikte på å systematisere situasjonen for de personene det her er snakk om, slik at man unngår gjentatte nødrettssituasjoner, og at det kanskje er hovedpoenget med loven.

       Til slutt et litt annet poeng. Det er Fylkesmannen som er klageinstans over kommunens vedtak, og det er Fylkesmannens vedtak som eventuelt kan bringes inn for fylkesnemnda. Både Fylkesmannen og fylkesnemnda er statlige organ, og det er all grunn til i forhold til den situasjonen å framheve fylkesnemndenes selvstendige stilling, uavhengig av alle andre statlige forvaltningsorgan. Det må man være seg svært bevisst videre.

Ola D Gløtvold (Sp) : Det som sistnevnte taler tok opp når det gjelder fylkesnemndenes selvstendige stilling, er veldig viktig, og jeg vil understreke det, slik at vi har klare spilleregler og skiller der.

       Når det gjelder atferdsterapien, berørte jeg det ganske grundig i mitt innlegg - kanskje så grundig at jeg ikke tok opp alle de forhold som vi tross alt har kommet fram til, og som jeg i stor grad har formulert i fellesmerknadene, og jeg står for dem, for nok en gang å gjenta det. Men når det gjelder atferdsterapien er det helt klart at det er tatt et oppgjør med og tatt klar avstand fra atferdsendrende tiltak som betinger tvangstiltak framfor alternative metoder som tar hensyn til menneskeverd og integritet. Det har jeg da også nedfelt i den særmerknaden som jeg har i innstillingen.

       Jeg har sterke betenkeligheter til deler av denne loven og praktiseringen av den. Det har jeg heller ikke lagt skjul på. Det har også andre medlemmer av sosialkomiteen i dag fra andre partier, representanter som høsten og vinteren 1995-96 gikk ut og sa at de i det alt vesentlige støttet det første lovframlegget. Så her har det skjedd en utvikling.

       Den utviklingen som har skjedd i Fremskrittspartiet, syns jeg er synd, for bare å vise til nødrett har i hvert fall jeg funnet ut ikke er tilstrekkelig. Hvilken kontroll- og begrensningsmulighet har man ved gjentatt og utstrakt bruk av nødrett, slik som representanten Hove var inne på? Det er kontrollen, begrensningen og tilretteleggingen på forhånd, sikringen av at man ikke gjør overgrep, som er veldig viktig i forbindelse med denne loven, men jeg håper vi kommer fram til en annen innretning.

       Bedre omsorg er viktig. Det tok jeg opp i mitt forrige korte innlegg. Økonomien er viktig, fordi det er i den forbindelse holdningen og også ideologien kanskje først og fremst kan endres, for at det skal bli mindre makt- og tvangsbruk.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Eg ynskjer å kommentera tre forhold som representanten Alvheim har vore oppteken av, og som eg føler behov for å understreka ytterlegare.

       For det fyrste, forholdet mellom straffelovas nødreglar og dei forskriftene som no ligg føre. Eg meiner at det er viktig ikkje berre å fanga opp akutte, overraskande nødssituasjonar, men òg faresituasjonar som ein kan føreseia, og manglande eigenomsorg over tid. Eg vil peika på at for å sikra rettstryggleiken både i nødssituasjonane og i dei skadesituasjonane som ein kan føreseia, er det her stilt krav som ikkje gjeld for nødverje etter straffelova. Det er krav om at alternative tiltak skal vera prøvde, krav om at det skal vera fagleg og etisk forsvarleg, forbod mot nedverdigande og integritetskrenkjande straffe- og behandlingsmetodar, krav til saksbehandling, rett til å klaga på dei vedtaka som er gjorde - òg på gjennomføringa - og rett til kvalifisert personell.

       Så veit eg at Alvheim kunne ynskt - han føreslår det i dag - ei liste over kva tiltak som skal kunna brukast etter lova. Tilnærminga mi har vore den motsette: Det er viktig i det daglege arbeidet å ha klart for seg kva som skal vera forbode i alle tilfelle, og derfor er det understreka. Mekaniske tvangsmiddel for å hindra rørslefridommen er eit eksempel på det, andre eksempel er atferdsendrande tiltak som påfører smerte, skade eller omfattande fysiske eller psykiske påkjenningar, eller som inneber fysisk refsing eller isolering. Eg synest dette siste nettopp understrekar at dei forskriftene som no er lagde fram, ikkje er nokon hyllest til atferdsterapien, dei er tvert imot eit sterkt bidrag til alternative metodar.

       Så var komiteleiaren i det siste innlegget sitt inne på økonomi som ein føresetnad. Eg håpar han merka seg at det er òg i sosialministeren si interesse at det skal vera økonomi på plass på budsjettet for 1999 for at denne lova i det heile skal kunna setjast i verk. Det tar eg sikte på å sikra.

Annelise Høegh (H) : Det var komitelederens siste innlegg som fikk meg til å gripe ordet. Jeg tror han sa noe slikt som at nødretten er åpenbar når en skader seg selv. Nei, det er nemlig det den ikke er! Hvis selvskadingen er daglig, vedvarende minutt etter minutt, time etter time, er det ikke snakk om en nødrett. Da må vi gripe inn med andre tiltak, først og fremst overtalelse og frivillighet. Hvis man ikke når frem med det, er det faktisk uansvarlig og uetisk ikke å forsøke å stoppe en selvskading som er vedvarende. Og dersom det ligger i Fremskrittspartiets forslag - og det gjør det vel - at dette fortsatt

       skal gjøres under dekke av nødretten, så snur man altså ryggen til det problemet vi faktisk har, man påtar seg ikke det ansvaret man som lovgiver har.

       Det var også en annen ting ved komitelederens innlegg som skremte meg. Han sa det er betenkelig at noen uttrykker usikkerhet. Jeg må si at er det noe som skremmer meg, så er det skråsikkerhet. Dersom man ikke ser at det er god grunn til å være usikker ved mange saker og lover vi behandler her, ja så står vi i fare for å vedta lover som er så endimensjonale at de gjør vold på virkeligheten. Og det er slik vold på virkeligheten Fremskrittspartiet nå gjør når de fremdeles innbiller seg at ved ikke å være med på å sette i kraft loven, noe denne debatten skal medføre, så vil det ikke foregå tvang. For det er én ting jeg ikke er usikker på ved dagens debatt om denne loven, og det er at når den trer i kraft, vil vi i alle fall ikke lenger leve i den illusjonen at det ikke foregår tvang her i landet, fordi vi ikke har regler som regulerer det.

       De reglene som nå skal tre i kraft, vil begrense, kontrollere og skape åpenhet om den tvangsbruken som dessverre - uregulert og udiskutert og i skjul - har foregått i altfor mange år, til stor skade for rettssikkerheten for de funksjonshemmede som blir utsatt for den.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

       (Votering, se nedenfor)