Erna Solberg (H) (ordfører for saken):

       St.meld.nr.28 dreier seg om oppfølgingen av den såkalte HABITAT  II-konferansen - FN-konferansen om bosteds- og boligutvikling, tettstedsutvikling.

       Som man vil se når man leser referatene fra selve konferansen og meldingen om oppfølgingen, har mange av de spørsmål som er knyttet til HABITAT  II, større relevans og større betydning for folk i andre deler av verden enn i Norge. Situasjonen når det gjelder forslumming, mangel på boliger, mangel på helt grunnleggende tjenester knyttet til urbaniseringen, er et stort problem i store deler av verden, og det er også derfor FN har satt denne typen spørsmål i fokus og hatt sin egen konferanse knyttet til dette. I så måte står kanskje oppfølgingsbiten i denne meldingen i et litt annet lys, da de norske spørsmålene kanskje anses som noe mindre og ikke så betydningsfulle, og ikke har den samme graden av utfordringer over seg som det de samme spørsmålene vil ha i en rekke land i den såkalte tredje verden. Likevel er spørsmålet om miljøprofilen og miljøspørsmålene integrert i boligbyggesektoren i Norge viktige fordi det fremdeles er uløste oppgaver, og fordi også vår urbaniserte livsstil medfører utfordringer i forhold til miljøet.

       Komiteen er stort sett enstemmig eller det er et flertall, med unntak av Fremskrittspartiet, når det gjelder hovedlinjene i denne innstillingen. Det er mindre, kjente dissenser som går på spørsmål knyttet til områder hvor vi har ulike syn på hvordan norske løsninger skal være, ikke minst knyttet til boligpolitikken.

       Jeg har likevel tenkt å si litt om noen av de områdene som er nevnt, fordi komiteen har valgt å si litt om noen spørsmål, men har valgt ikke å si noe om veldig mye av det som står i meldingen. Det skyldes først og fremst at meldingen nevner så mange ting.

Signe Øye (A) : Stortinget behandler i dag oppfølgingen av HABITAT II om miljøhensyn i bolig- og byggesektoren og om hvordan målet om en bærekraftig utvikling skal følges opp i forhold til utviklingen av byer og tettsteder her i landet.

       Meldingen er en videreføring av FN-konferansen i Istanbul i 1996 om by- og bosettingsspørsmål. Det er de spørsmålene som ble reist på denne konferansen, som nå blir behandlet i meldingen om hvordan Norge skal følge opp vedtakene, og hvordan vi her i landet skal utvikle boligsektoren i en mer bærekraftig retning.

       Meldingen inneholder mange interessante problemstillinger, men konkrete forslag er det mindre av. Det mest konkrete er at det skal utarbeides en miljøhandlingsplan og et rapporteringssystem for bolig- og byggesektoren.

       Bolig- og byggesektoren har stor betydning velferdsmessig og økonomisk, miljømessig og kulturelt. I mange land er boligforholdene meget dårlige, og FNs bosettingssenter i Nairobi regner med at over en milliard av befolkningen i verden ikke har tilfredsstillende boligforhold, dvs. en bolig som ikke tilfredsstiller de mest enkle krav - som ikke er menneskeverdig. Her er forskjellene meget store fra boligutviklingen i Norge til bolignøden i sør.

       Vi er enige om at byveksten hører til noen av verdenssamfunnets største utfordringer. Verden urbaniseres enten vi her i landet liker det eller ikke, og storbyene i sør vokser enormt og ukontrollert.

       Boligutviklingen i Norge i etterkrigstiden har vært vellykket. Her i landet er det nesten ingen bostedsløse, og vi er blitt en nasjon av boligeiere. Vi har store boliger med høy standard.

       I vinter deltok jeg sammen med noen andre her fra Stortinget på HABITAT II-konferansen i Mexico, der landene rapporterte om status i forhold til konferansen i Istanbul. Det kom her tydelig fram at det er u-land og land i sør som er mest opptatt av HABITAT II. Det er ikke rart, for det er jo der de bostedsløse bor. Samtidig var mitt inntrykk at noen av de landene som var med på konferansen, prøvde å skjønnmale virkeligheten. Mens det i virkeligheten er store problemer, f.eks i Mexico, i det landet konferansen ble holdt, og at store deler av befolkningen ikke har tilfredsstillende boliger, fikk vi inntrykk av at situasjonen var under kontroll, at det ble bygd boliger til mange, og at boligene var gode. Dette bildet ble litt annerledes når man snakket med folk utenfor konferansen, med taxisjåføren eller kelneren på hotellet.

       Arbeiderpartiet støtter innstillingen, og det er stort sett enighet om innholdet i meldingen, slik saksordføreren sa. På to punkt kan ikke Høyre og Fremskrittspartiet støtte Arbeiderpartiet og de andre partiene i komiteen. De vil ikke være med og påpeke at en av de viktigste årsakene til veksten i energiforbruket i boligsektoren er at størrelsen på boliger har økt betydelig her i landet, og at det bør stilles krav til energiforbruk og miljømessige standarder. De vil heller ikke være med på at Husbanken fortsatt skal være en sentral finansieringskilde. Det er bare ved at Husbanken er en noe gunstigere bank å låne penger i, at vi kan sette betingelser for bl.a arealstørrelse, energiforbruk og andre miljømessige standarder som kan være med på å gå i riktig retning med hensyn til miljøet.

       Arbeiderpartiet mener også at veiprising med differensierte satser kan være et supplement til bompengefinansiering for å redusere og fordele biltrafikken i byer og tettbygde strøk, og kan være med på å forbedre miljøet.

       Husbanken har vært et viktig virkemiddel for at vi har lyktes med å bygge boliger, og at folk flest kan eie sin egen bolig eller leilighet. Derfor mener vi i Arbeiderpartiet at Husbanken fortsatt skal være en allmenn bank for folk flest. Det vil gi oss et fortsatt effektivt styringsredskap i boligpolitikken. Dette har vi lyktes med så langt, og det er ingen grunn til at det skal endres.

       Husbanken skal medvirke til at alle ikke bare kan skaffe seg en nøktern bolig, men at lån og avdrag også må stå i rimelig forhold til inntekt, slik at det blir mulig å beholde boligen uten at hele inntekten går med. Arbeiderpartiet mener også at Husbankens lånerammer, lånevilkår og tilskuddsmidler må vurderes økt dersom vi skal nå målene våre, det være seg i den generelle boligpolitikken, i den sosiale boligpolitikken eller i den miljøpolitiske boligpolitikken. Vi vil komme tilbake til høsten med forslag som ivaretar Husbankens rolle som en allmenn bank.

       Her avdekkes de politiske skillelinjene i komiteen. Høyre mener at Husbanken skal legges om til en bank kun for førstegangsetablerere og andre utsatte grupper - en bank spesielt for dem som ikke har foreldre som kan gi garantier slik at det er mulig å låne i andre banker, en bank for sosialklientene. Her er det noen grupper som Høyre ønsker skal henges ut som spesielle med en egen merkelapp. Det vil ikke vi i Arbeiderpartiet være med på. Enn så lenge får vi støtte fra sentrumspartiene. Spørsmålet er: Hvor lenge vil det vare i disse forhandlingstider?

Torbjørn Andersen (Frp) : Et av de mest grunnleggende og elementære behov for jordens befolkning, i tillegg til tilstrekkelig matforsyning, er behovet for boliger. Innenfor en slik ramme var det selvsagt viktige problemstillinger vedrørende menneskelig bosetting som ble drøftet på FNs andre verdenskonferanse om bosettingsspørsmål i Istanbul i juni 1996.

       Det som er ment å være den norske oppfølgingen av denne verdenskonferansen for bosetting, er omtalt i St.meld.nr.28, som vi behandler i dag. Den norske oppfølgingen i St.meld.nr.28 er blitt et særdeles miljøstemplet dokument, som da også har fått underteksten « miljøhensyn i bolig og byggesektoren ».

       Den sterke miljøprofilen og fokuseringen på en bærekraftig by- og tettstedsutvikling er etter mitt syn langt fra det jeg vil oppfatte som det viktigste hovedpoenget med HABITAT II-konferansen, nemlig å skaffe nok boliger til alle. For også her i Norge har vi merkelig nok boligmangel flere steder. I så måte er det god grunn til å ta HABITAT II-konferansens innhold om nok boliger til alle på alvor også her i landet.

       En nylig fremlagt rapport viste at bare i Oslo kan det bli en boligmangel på kanskje over 100.000 boliger allerede innen år 2000. Dette illustrerer klart at vi må gripe fatt i hovedrealitetene i det norske boligmarkedet, nemlig å prioritere å bygge et høyere antall boliger for å komme i takt med behov og etterspørsel etter bolig og husvære i vårt eget land.

       St.meld.nr.28 er derfor i altfor stor grad blitt et rent miljøbyråkratisk og nærmest virkelighetsfjernt miljødokument som i for liten grad evner å se realitetene i situasjonen i dagens norske boligmarked. Fremfor et sterkt engasjement og fokusering på økt boligbygging i Norge, er man i denne meldingen mer opptatt av å vanskeliggjøre økt boligbygging gjennom stadig skjerpede miljøkrav på alle mulige områder.

       Flere av de miljøriktige honnørordene er på plass i denne nærmest prosaiske stortingsmeldingen. Bærekraftig utvikling, kildesortering og mindre avfall, økologisk dimensjon, alternativ energi og energiøkonomisering er noen ord som alle er behørig tatt med. Men vi trenger neppe flere miljørestriksjoner og mer miljøbyråkrati rundt norsk boligbygging nå, da de er mange nok og strenge nok fra før. Norske boliger og boligsektoren er i ferd med å bli stilt overfor så mange kostbare miljøkrav at inngangsbilletten til det norske boligmarkedet for manges vedkommende er i ferd med å bli økonomisk meget vanskelig å klare. Boligprisene er i ferd med å bli drevet i været av offentlige miljøkrav som ofte er overdimensjonert i forhold til nytteverdien. De siste endringene i plan- og bygningsloven har alene bidratt med å fordyre en vanlig enebolig med inntil 100.000 kr. I Norge har vi fra før av et utall pålegg og restriksjoner på boligbygging: reguleringsplaner, bebyggelsesplaner, LNF-områder, jordvern, strenge ordninger med byggetillatelser og ansvarsrett, strenge krav til vann og avløp med dyre tilknytningsavgifter og årsavgifter, for å nevne noe.

       Et eksempel jeg her vil nevne nærmere, er de strenge restriksjoner på avløpstillatelser, som har vært en hemsko for boligbyggingen i Norge i alle år, og som har bidratt til å motvirke en mer spredt boligbygging. Et annet eksempel innenfor samme område er de totalt overflødige krav om rensing av norske utslipp til Nordsjøen gjennom Nordsjøavtalen, og som vil fordyre boligbyggingen langs øst- og sørlandskysten betraktelig. Dette er et tegn på at Norge allerede er gått til dels for langt i sine miljøkrav overfor boligsektoren. Å pålegge boligbyggere langs sørlandskysten å betale dyrt for rensetiltak til Nordsjøen, som beviselig har tilnærmet null effekt på den totale forurensingen, er et eksempel på misforståtte norske miljøgrep.

       Et annet miljøgrep som myndighetene i Norge ivrer etter å benytte, er å regulere hvor folk kan bygge og bo i dette landet. Etter mitt syn må folk i større grad få lov til å bygge der det er trivelig, først og fremst. La myndighetene i større grad tilrettelegge for at folk skal få lov til å bo der de har lyst til å bosette seg. I dag er det f.eks et tilnærmet totalt byggeforbud i strandsonen, dette på tross av at Norges kystlinje, inkludert øyene, er blant de lengste kystlinjer noe land har på denne jord, nærmere en og en halv gang lengden rundt ekvator. Vi har god plass langs kysten, og de strenge kravene til boligbygging der bør det lempes på for å skape nye, trivelige bomiljøer i kystsonen. Mer bygging i strandsonen bør tillates. Vi har nok plass der. Byggingen må bare gjøres med sunn fornuft.

       Dagens norske boligpolitikk bærer også i altfor stor grad preg av fortetting og sammenklumping i trange boligfelter som ofte blir plassert på utrivelige og skrinne steder for å verne selv den minste jordflekk. Folk stuves sammen i sine statsfinansierte husbankinnkryp på trangstilte boligområder i en grad som er lite tiltalende, spør du meg. Mer areal rundt hvert hus bør bli et mål for den norske boligpolitikken.

       Vi liker samtidig å skryte av at de norske boligene er blant de beste i verden. De helt ferske kravene til varmeisolering og tetting og andre ting når det gjelder norske boliger, har ofte resultert i et dårligere og helsefarlig inneklima. Inneklimaet i de fleste norske boliger er blitt katastrofalt dårligere i de senere årene, og dette kan ha en langsiktig helsemessig side som vi er nødt til å ta på alvor. Det er ikke bare å kreve at husene skal være så tette som hermetikkbokser for å spare energi til oppvarming. Det kan ha sine alvorlige konsekvenser at inneklimaet kan få en veldig uheldig sammensetning.

       Men det er ikke bare myndighetenes krav til teknisk standard på boligene som virker sterkt fordyrende. Det kanskje mest dramatiske for folks boliger er at boligene er i ferd med å bli en eneste stor melkeku for politikerne. Ikke bare steg prisene på en bolig med minst 100.000 kr som en følge av innskjerpelser og tilføyelser i plan- og bygningsloven, men bare i moms påløper det nærmere 200.000 kr til det offentlige på en vanlig norsk enebolig i dag. En boligbygger må altså låne nær 200.000 kr av banken for å betale statlige avgifter på den boligen han bygger. I tillegg kommer kommunale tilknytningsavgifter, refusjonsavgifter, byggesaksgebyr, oppmålingsgebyr, tinglysingsgebyr, renovasjonsavgifter og sikkert en rekke andre utgifter som det offentlige krever inn fra dem som bygger boliger. Og som om ikke det var nok, har vi i tillegg en lang rekke boligskatter. Vi har fordelsskatt av å bo i egen bolig, formuesskatt på boliger, eiendomsskatter, dokumentavgifter, arveavgifter og i tillegg kommer forsikrings- og vedlikeholdskostnader, og enda utenom det kommer faktisk problemet med en stigende rente. I tillegg spøker den vedtatte boligskattereformen, som vil skattlegge betydelig hardere alle med en litt større bolig, helt uavhengig av formue eller inntekt til dem med noen kvadratmeter ekstra. Vi vet også at mange politikere ønsker å innføre den frivillige kommunale eiendomsskatten til også å gjelde i ikke-bymessig utbygde strøk i kommunen.

       Totalt sett skremmer denne utviklingen meg på boligeierens vegne. Vi trenger en politisk vekkelse for forståelse av at det å eie en bolig er en sosial menneskerett, som ikke til de grader skal utnyttes til offentlig skattlegging eller skatteflåing.

       Det hjelper lite å hylle intensjonene i HABITAT-meldingen når det i praksis i dette landet føres en boligpolitikk som på mange måter går på tvers av flere av de idealer som fremholdes i denne meldingen. Og la meg legge til avslutningsvis at HABITAT-meldingen for øvrig, slik jeg oppfatter den, mer er et u-landstilpasset dokument med en ideologisk bistandsprofil som slett ikke er så interessant for norske forhold. Egentlig er det synd å bruke tid og ressurser på denne meldingen. Det er å håpe at den er og blir et dokument som blir liggende som nedstøvet skuffefyll i de departementale arkiver.

Olaf Gjedrem (KrF) : Denne HABITAT-meldinga set andre lands økonomisk vanskelegstilte grupper sin situasjon i fokus. Hovudvekta i denne debatten vil ikkje bli lagd på deira situasjon, men på meir norske forhold. Likevel føler eg at det er nødvendig og naturleg å starta opp med å seia at meldinga gjev ein sterk motivasjon til norsk målretta bistand teknisk-økonomisk for å hjelpa desse landa som har ein teknisk-økonomisk standard som ligg vesentleg bak den norske, til å få moglegheit til å gje sine innbyggjarar ein levestandard som gjer at dei i alle fall kan eiga ein bustad. Difor bør norsk bistandspolitikk òg i framtida ha ein sterk oppslutnad og søkja målretta løysingar til hjelp for desse vanskelegstilte. Det bør liggja i botnen.

       I tillegg er me i dag vitne til at norske forhold blir kommenterte. Dei problema me har, må fortona seg som små krusingar i forhold til dei som store delar av befolkninga på jorda opplever.

       I det store og heile er eg glad for at det er semje i Stortinget om den bustadpolitikken som me fører her i landet, òg kombinert med det skatteopplegget me har. Eg trur det er grunnlag for å streka under, i motsetnad til siste talar, at det systemet me har i Noreg, i det store og heile er godt og fungerer godt, og har ein stor oppslutnad blant folk flest, noko som me kan gleda oss over i fellesskap. Me har alle moglegheiter til å bidra til fellesskapets beste, og eg trur det er svært få, heldigvis, som har slike negative førestellingar om bustadbygginga i Noreg som me har høyrt før i dag. Det set eg stor pris på. Det er ein velstandsnasjon verdig.

       Eg føler òg at det er grunn til å trekkja fram miljøspørsmål, som er ein viktig del av denne meldinga, og vil fyrst slå fast at miljøstandardar ikkje hindrar kommunane i bustadbygging. Kommunane bør i større grad vera flinkare til å planleggja på lang sikt. Det er mi bestemte oppfatning at ein kan finna ei løysing når det gjeld den bustadmangelen som ein ser konturane av i visse sentrumsområde i dag. Eg skulle gjerne ha delteke i ein prosess, som siste talar var inne på, for å prøva å få folk til å velja å bu i meir grissgrendte område, slik at heile landet kunne bli teke i bruk på ein skikkeleg måte og bli halde i hevd - at ein får folk frå sentrale strøk til å velja mindre pressa område å busetja seg i. Landet treng det, og økonomisk vil det òg vera ein fordel for landet.

       Omgrepet « reint » har ein sterk klang i Noreg, og utlendingar som kjem til Noreg, legg merke til at Noreg er eit reint land. Derfor skal me ikkje sukka over miljø- og reinsekrav, men vera glade for at me har myndigheiter som ser den standarden og legg lista såpass høgt at me kan forvalta eigedommane våre på ein god måte og levera dette vidare som ein viktig ressurs som me er stolte av.

       Jordvernspørsmålet er òg teke opp i det fyrste innlegget her i dag. Eg finn grunn til å koma inn på dette spørsmålet på grunn av at det me ser i dag, er at store byar, som naturleg nok byrja sin vekst på flotte landbruksområde, ukritisk har halde fram med å veksa som om ingenting er skjedd. Det er etter mi vurdering grunnleggjande feil og eit mangelfullt møte med framtida at desse kommunane ikkje viser vilje og evne til å søkja mindre produktivt areal. Det er eit nederlag for det lokale demokratiet, der lokalpolitikarar sit og vel den beste jorda i staden for å søkja til mindre produktive areal. Med omsyn til den konkrete situasjonen på Jæren som vart nemnd, er det alternativ, mindre produktive areal, nærmast uproduktive, som ligg i synsavstand frå byane. Det er spørsmål om politisk vilje til å ta desse områda i bruk, i staden for å velja den lettaste utvegen, berre å esa ut og ta i bruk uerstatteleg dyrka mark av høgaste kvalitet. Dette er den ressursen som det norske landbruket skal ha for å kunna produsera rein mat i eit godt miljø, og den må me ta vare på. Spesielt Stortinget burde sjå si oppgåve i å ta vare på desse ressursane, som ei nasjonal målsetjing. Mat er viktig - rein mat er endå viktigare. Jordvernomsyn er på den måten svært viktig for Stortinget òg å ta.

       Etter mi vurdering er det snakk om at kommunane må ha ei langsiktig planlegging når det gjeld sine utbyggingsbehov, i staden for som nå ei nærast bit-for-bit-planløysing, der enkelte dyrka område forsvinn, det eine etter det andre - i smått tempo, 50-200 dekar, men i løpet av året vil det for Rogaland sitt vedkomande utgjera 1.000-2.000 dyrka mål pr. år. I sum blir det formidabelt, og på sikt vil det medføra ein uakseptabel reduksjon av den norske dyrka marka.

       Energispørsmål er òg ein viktig del av HABITAT-problemstillingane, og i komiteen foreslår ein at me skal satsa på meir fornybar energi. Det set eg stor pris på, spesielt at varmepumper bør vurderast å bli ein naturleg del av offentlege bygg, og at staten medverkar til å spreia kunnskap om den energisparande effekten som desse kan ha. Eg er òg glad for at ein foreslår å leggja utbygginga av kjøpesenter død, slik at me kan få ha lokalbutikkane i nærmiljøa og slepp å bruka bilar same kva ein skal ha. Eg set òg pris på at ein understrekar kva gang- og sykkelvegar har å seia. Det vil ha ein helsemessig effekt at folk blir vande med å bruka kroppen sin for å koma fram på korte transportavstandar. Personleg er eg tilhengjar av og trur på at vegprising kan vera eit eigna element for å unngå amerikanske tilstandar i Noreg. Det er litt frustrerande å oppleva at ein må sitja i kø og kasta vekk mykje av dagen. Derfor vurderer komiteen det som ei god løysing å prøva å setja ein pris på bruk av veg, for å sleppa å utvida til større trafikkårer for å løysa det trafikkbehovet som stadig er aukande. Dette er snakk om holdning, og i holdningsskapande arbeid er det viktig at me alle dreg i lag og i same retning.

Morten Lund (Sp) : Først vil jeg med bakgrunn i det innlegget vi hørte fra Fremskrittspartiet, si meg glad for den brede enigheten vi har om at vi i Norge skal bidra til en god internasjonal utvikling når det gjelder miljøspørsmål, med tiltak i Norge og også med tiltak utenfor landets grenser.

       Sammenlignet med de fleste andre land er våre utfordringer små når det gjelder lokal oppfølging av HABITAT-agendaen. Dette gjelder også innenfor temaet « retten til bolig ». Men for dem som ikke har egnede boforhold, må vi gjøre mer enn det vi gjør i dag. Vi har en opphoping av dårlige bo- og levekår i våre største byer, og jeg henviser da til stortingsmeldingen om levekår i storbyene og oppfølgingen her i Stortinget.

       At vi ikke gjør mer med de utfordringene og problemene som vi ser, mener jeg har sammenheng med den sterke sentraliseringen vi har. Vi kjenner problemene, men vi får ikke gjort noe med dem fordi vi har en slik sentralisering. For Senterpartiet er hensynet til dem som har dårlige leve- og boforhold i storbyene, et hovedmotiv i kampen mot sentraliseringen og for et stabilt bosettingsmønster. Vi tror at Oslo som by ikke vil kunne ta seg godt nok av dem som er svakest f.eks på boligmarkedet, når sterk innflytting gir økende boligmangel og skyhøye priser. En annen årsak til boligmangelen i Oslo er den generelle dereguleringen som vi har hatt, som gjør at kapasiteten i byggebransjen kan brukes der aktørene tjener aller mest akkurat nå, nemlig på næringsbygg. Senterpartiet var imot å fjerne etableringsloven. I dagens situasjon ville loven vært god å ha, ved at vi kunne bedt om utsettelse på en del større næringsbygg.

       Det er viktig å finne gode måter å hjelpe de svakeste på boligmarkedet på. Jeg har tro på å dele opp markedet slik at f.eks utleieboliger for unge kan gis billig finansiering, mot at de skjermes mot fri omsetning på boligmarkedet, som i dag gir store gevinster til dem som ønsker å spekulere i det.

       Bolig- og byggesektoren er en tung sektor når det gjelder miljøbelastninger. Energiforbruket i sektoren er økende, og utgjør om lag 1/3 av samlet energiforbruk. Avfall fra bygg- og anleggsvirksomheten utgjør 40 % av alt avfall.

       Når vi skal få ned ressursbruken og redusere forurensningene, må det stilles krav til aktørene gjennom lover og forskrifter. Vi må da passe oss så vi ikke overdriver og kommer i skade for å skape nye tapere. Nye forskrifter må ta hensyn til

       Jeg ønsker også å minne om det vi gjorde med plan- og bygningsloven da vi hadde en gjennomgang av den. Mindre byggherrer og mindre byggefirmaer får problemer. Vi gav antakelig ikke mange nok unntak og lettelser i den lovgivningen.

       Den beste gjenbruken er ofte å ta vare på eksisterende bebyggelse. I Trondheim vil et trassig bystyreflertall rive en sentrumsnær boligbydel til fordel for næringsareal. Blant annet av miljø- og ressurshensyn burde de skisserte planene for en økologisk rehabilitering på beboernes premisser fått en sjanse. Her er det fortsatt tid for Miljøverndepartementet til å tilby konkret økonomisk støtte for å forhindre den raseringen som nå kan komme til å skje. Å tilby en slik hjelp er ikke å overprøve lokale beslutninger. Å ta vare på og utvikle denne bydelen burde være midt i blinken for en norsk lokal oppfølging av HABITAT  II.

       Når det gjelder helsebelastningene i byene, må det først tas fatt i det som er verst. Forurensningene fra privatbilene må reduseres. Økt bruk av elbil er et svært aktuelt tiltak som Senterpartiet har pekt på, og som komiteens flertall støtter gjennom en merknad.

       Elbilen er i Norge gitt fritak for bilavgift og vegavgift og kan passere gratis gjennom bomringer. Elbilen har i dag null markedsandel. Både når det gjelder prisen på bilen og markedsføringen av den, bør det derfor gis ytterligere fordeler, slik at mange kan kjøpe den. Regjeringen har gjennom den merknaden som er i innstillingen, fått ryggdekning for å komme med gode forslag. Det forhold at den norske elbilen introduseres 1. oktober i år, er også et moment som bør telle med. Jeg vil nevne at mange andre land har gitt betydelig økonomisk støtte til introduksjon av elbilen i sitt land.

       Til slutt noen kommentarer til nedbygging av dyrka jord. Kristelig Folkeparti, SV og Senterpartiet har tatt dette opp, men har dessverre blitt stående alene i innstillingen.

       Presset mot dyrka jord vil øke hvis sentraliseringen får fortsette og holdningene ikke endres. Mye av den beste matjorda ligger i de områdene der vi nå har størst sentraliseringspress.

       Det er mange som mener at anvendelse av forskriftene om samordnet areal- og transportplanlegging er med og øker dette presset. Denne problematikken må endres. Det er ikke bærekraftig å bygge ned god matjord når det finnes andre arealer. En av de aller største utfordringene i verden i dag er å skaffe nok - og god nok - mat til verdens økende befolkning.

       Ofte trengs det økonomiske virkemidler for å få til en endret utvikling i samfunnet. Senterpartiet har foreslått et jordvernfond som et slikt økonomisk virkemiddel. Tanken er at bygging på dyrka jord ilegges en høg avgift. Fondet skal så kunne gi tilskudd som gjør bygging på uproduktive arealer mer attraktivt. Jeg håper et slikt virkemiddel kan bli nærmere utredet.

Karin Andersen (SV) : HABITAT  II er som de fleste slike meldinger et godt forsøk på å drøfte hvordan boligsektoren kan bli utviklet i mer bærekraftig retning, men er dessverre altfor lite konkret i virkemiddelbruken. Det gjelder både det vi må gjøre i eget land, og hvordan vi gjennom bistand og samarbeid kan oppnå en bærekraftig boligsektor i land der bolig er en stor mangel. I bistandssammenheng har ikke boligspørsmål vært særlig mye framme, på tross av at den sterke urbaniseringen i u-land fører med seg kjempeproblemer, både på den sosiale sektor og også på miljøsida.

       FNs bosettingssenter i Nairobi regner med at det er ca 1 milliard mennesker i verden som ikke har en tilfredsstillende bolig, dvs. at boligen ikke tilfredsstiller de enkleste krav. I norsk bistandsdebatt har det vært veldig lite framme, kanskje med et fromt ønske om at dersom en satser på bistand på landsbygda, vil ikke flyttestrømmen til byene bli så sterk.

       Uansett er byveksten en av de store utfordringene i verden. Urbaniseringen var utgangspunktet for Istanbul-konferansen, som har munnet ut i HABITAT  II.

       Flertallet i komiteen har tatt opp dette temaet i en merknad, der vi ber Regjeringa komme tilbake med en konkretisering av hvordan norsk bistand kan bidra til å oppfylle Habitat-agendaen. Retten til bolig er et basisbehov. Det er viktig for helse, det er viktig for å holde en familie sammen, det er viktig for sjølbestemmelse.

       Egen bolig er en menneskerett, sa Fremskrittspartiets representant i sitt innlegg i stad, men mente visstnok at denne menneskerettigheten skulle være begrenset til Norge og nordmenn. Det kan ikke bare gjelde oss sjøl og de som har råd til det. Vi mener også at dette er en menneskerett, men jeg må jo legge til at en menneskerett er en universell rett. Vi vet at vi da må legge noen pinner i kors. Det kommer ikke av seg sjøl verken her eller der.

       Boligsamvirket i Norge er inne i prosjekter i u-land. Å bygge opp institusjoner og strukturer som kan bidra til å videreutvikle et område på egen hånd, er viktig i bistandspolitikken, og da også i den bistandsrettede boligpolitikken. Deler av erfaringene fra norsk boligbygging etter samvirkemodellen kan på en mer bevisst måte trekkes inn i bistandsarbeidet enn det har vært gjort til i dag.

       I Norge er boligstandarden høy, ja så høy at den i seg sjøl representerer et forbruk som ikke er bærekraftig. Å gjøre boligsektoren mer bærekraftig er derfor viktig, samtidig som det er vanskelig, fordi det er veldig mange følelser knyttet til boligen. Drømmen om det gode liv er å bygge seg et flott hus med stor plass og mange ting. Å påpeke at dette også må underlegges de samme naturlover for hva vi kan forbruke av ressurser, blir oppfattet som en trussel. Det har vi hørt før i dag. Erkjennelsen av at vi må sette miljøkrav til oss sjøl, er tung for mange. Det blir påpekt at sunn fornuft kanskje kan hjelpe oss, og at vi ikke trenger så mange lover og regler. Jeg trur at den gammeldagse, nøkterne fornuften var en god rettesnor, men i dag er den dessverre litt mindre vesentlig for de valg som blir tatt. Nå er det blitt slik at bare du har penger nok, får du lov å gjøre som du vil, du kan bygge hvor du vil, hvor stort du vil, hvordan du vil, og når du vil. Det blir dessverre ikke bærekraftig utvikling av slikt.

       I Norge er det slik at de fleste boliger allerede er bygd. Å få til miljøvennlige løsninger i den boligmassen er krevende. Grunnen til at jeg legger vekt på boligstørrelse og at store boliger kan representere et økt forbruk, som ikke er miljøvennlig, er at på dette viktige området har Husbanken en viktig funksjon som samfunnsbygger og derved også som en viktig medspiller i miljøpolitikken. Det er en stor fordel at Husbanken er satt til å bidra til en nøktern standard. Den bidrar sosialt, til å holde prisene nede, slik at alle kan ha råd til å skaffe seg en bolig, og til en mindre ressurskrevende boligsektor.

       Husbankens allmenne rolle er understreket av et flertall i komiteen. Flertallsmerknaden om å komme tilbake til høsten med forslag som ivaretar Husbankens rolle som en allmenn boligbank, er viktig, fordi det bryter en trend der flertallet gjennom flere år har svekket Husbanken gjennom endringer i vilkår og altfor små lånerammer. Jeg håper at dette er et vendepunkt som vi kommer til å få se konkrete resultater av. Å styrke Husbanken er nødvendig for at vi skal ha virkemidler for å nå målene både i boligpolitikken og i miljøpolitikken.

       Ellers er det veldig mange viktige temaer som er tatt opp i meldingen og under komiteens behandling av den, f.eks energiforbruket, som er altfor stort i norsk boligsektor. Her kan en kanskje trekke tråden tilbake til dette med areal. Det er klart en stor bolig krever mye mer energi enn en mindre, mer nøktern bolig. Særlig må bruken av elstrøm og fyringsolje reduseres. Det er derfor bra at det nå er fokusert på alle de alternativene som faktisk fins, og som det går an å utvikle. Det er enorme potensialer som ikke er tatt i bruk. Det må legges til rette for at miljøvennlige løsninger blir valgt. Det kan ikke myndighetene avskrive seg ansvar for gjennom å overlate det til markedet alene. Markedet vil velge den billigste og ikke den mest miljøvennlige løsningen. Markedet vil heller ikke ha mekanismer som tar hensyn til bærekraftig forbruk, altså volum. Derfor må det til både en avgiftspolitikk og forskning og utvikling og en prissetting og tariffering som gjør at vi når mål. Å prise et høyt forbruk mer enn et lavt er ingen umulighet. Det har vært gjort før, og det bør man vurdere igjen. Det er viktig, syns jeg, at en i komiteen har vært så pass enig om at det å satse på alternativ energi er viktig, for det vil slå hull på den pessimismen som noen forsøker å så i forhold til at det er mulig å bringe fram mer miljøvennlige energikilder enn det som har vært gjort til nå.

       Så blir det sagt at staten må gå foran med et godt eksempel. Det syns jeg er riktig å gjøre, men da må også de som krever at staten går foran, ikke alltid kreve at staten velger den billigste løsningen. Da må det også være slik at en i rollen som pådriver i noen tilfeller går inn og velger en løsning som kanskje er dyrere i dag, men som på sikt vil være billig og mer miljøvennlig.

       Det har vært sagt mye om transportsektorens betydning for en miljøvennlig boligpolitikk, og det er viktig. Senterpartiets tru på elbilen er nok noe overdrevet, sjøl om jeg ikke skal se bort fra at det kan være noe i det de sier. Men jeg trur nok at å bygge ut kollektivtrafikken - den må være billig og den må være god - er den eneste muligheten til å få mer miljøvennlige reisealternativer som folk faktisk vil velge. Så lenge privatbilen er billig - den kan du ta når du vil, og da går den akkurat når det passer deg - vil det være et alternativ som det er veldig vanskelig å konkurrere med. Derfor må satsingen på kollektivtrafikken være av en helt annen dimensjon enn det vi ser i dag, hvis dette skal kunne gi noe større bidrag til en bærekraftig utvikling.

       Så har en også vært inne på jordvernets betydning. Det er strenge regler når det gjelder jordvern. SV har sluttet seg til at de fortsatt bør være strenge. Det går an å bygge ut både spredt og tett, altså at en bygger konsentrert når en bygger utenfor byområdene. Det ville legge til rette for at en kan bruke kollektive transportløsninger som vil være miljøvennlige. Det er mangel på matjord i verden, og det er ikke spesielt bærekraftig at mange land skal transportere større deler av maten sin enn det som er nødvendig, over svært lange avstander. Derfor er det viktig at jordvernet i Norge blir holdt høyt i hevd.

       Så til slutt: Det er mye snakk om avfall i meldingen. Det er et punkt som jeg syns en har lagt lite vekt på i debatten om avfall - der blir det mest snakket om resirkulering og gjenbruk og slike ting, og det er viktig nok - og som vi må sette mer lys på i framtida, og det er avfallsminimering, hvordan vi skal unngå å produsere på en måte som skaper mye avfall. Det er viktig også i forbrukerpolitikken. Jeg har ved noen anledninger tatt til orde for at forbrukeren kanskje skulle plukke av alt unødvendig avfall og legge det igjen i butikken. Da fikk en i hvert fall en alliert som så at dette var et stort problem, og at noe av dette kanskje var helt unødvendig. En del slike aksjoner kunne sikkert være på sin plass, men ville nok ikke være nok til å gjøre avfallsminimering til et vesentlig bidrag for å få til et mer bærekraftig forbruk. Jeg håper at den stortingsmeldingen om avfallspolitikken som det er varslet at vi skal få, og som flertallet har ønsket seg, skal fokusere på avfallsminimering, slik at det problemet som har oppstått med å håndtere avfallet, blir mindre.

Leif Helge Kongshaug (V) : Stortingsmeldingen om oppfølging av HABITAT II og komiteens innstilling viser at miljøspørsmålene blir tatt stadig mer alvorlig på stadig flere områder i samfunnslivet. Dette gleder et mangeårig miljøparti som Venstre. Innstillingen viser at Fremskrittspartiet fortsatt henger betydelig etter i forståelsen, men det er kanskje håp også for dette partiet når det gjelder miljøpolitikk. Vi har merket oss at partiet nylig har bedt ekstern ekspertise om hjelp til å utforme en miljøpolitikk for partiet, noe som det så langt dessverre ikke har vært for mye av. Den har vært mangelfull - for ikke å si helt fraværende.

       Også de sosiale sidene ved boligspørsmål er godt beskrevet i meldingen og innstillingen, og Venstre slutter seg til de høye ambisjonene som både HABITAT II-konferansen og Regjeringen har satt seg for å løse disse problemene.

       Venstre er som kjent ikke med i kommunalkomiteen. Vi vil benytte denne anledningen til å markere at vi i all hovedsak slutter oss til de øvrige sentrumspartiene der de er med i flertallsinnstillingen og der de sammen med SV har egne mindretallsmerknader. Vi synes det er skuffende at merknaden om jordvernproblematikken ikke har fått flertall i komiteen.

       Når det gjelder Husbanken, er Venstre enig med flertallet når det påpeker den viktige rollen den har spilt og fortsatt skal spille i norsk boligbygging. Det tør likevel være kjent at Venstre i likhet med Høyre gjerne ser at bankens virkemidler i større grad blir konsentrert om dem som trenger det mest, nemlig ungdom og andre førstegangsetablerere på boligmarkedet.

       Om jeg skal komme med en positiv merknad også til Fremskrittspartiet, vil jeg si at det er nødvendig å ha et kritisk forhold til sammenhengen mellom virkemidler og resultat også innenfor miljøområdet. Dette er viktig i forhold til bruk av samfunnets ressurser, og også for å skape bred forståelse og oppslutning om miljøhensyn i folks hverdag. Ordninger som skaper mer byråkrati og høyere kostnader, må derfor vurderes strengt, slik at innsatsen står i forhold til de faktiske resultater.

       Alt i alt gir HABITAT-prosessen et godt grunnlag for positive framskritt på områder som er viktige for folk, og Venstre vil så godt vi kan, bidra til at de positive målsettingene oppfylles så vel internasjonalt som nasjonalt og lokalt.

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Verdenskonferansen om bosettingsspørsmål, HABITAT II, satte en bærekraftig bosettingssektor på dagsordenen. Habitat-agendaen, som konferansen vedtok, stiller land både i nord og i sør overfor betydelige utfordringer. I sør er fattigdom og bolignød de mest iøynefallende utfordringene, slik flere har pekt på tidligere i debatten. Hos oss i nord er det nok miljøutfordringene som er de tyngste. I St.meld.nr.28 om oppfølgingen av HABITAT II gir Regjeringen en oversikt over norsk bosettingssektor og de utfordringene målene om en bærekraftig samfunnsutvikling stiller oss overfor innen denne sektoren. Meldingen angir strategiske mål og drøfter den retningen som Regjeringen vil følge i det fortsatte arbeidet med disse spørsmålene.