Finn Kristian Marthinsen (KrF) (ordfører for saken):

Tor Nymo (Sp) : Vi behandler i dag St.prp.nr.50 om billighetserstatninger fra staten, og i motsetning til det som er vanlig i slike saker, har justiskomiteen avgitt en delt innstilling. Det har sammenheng med at én av disse sakene har vært svært spesiell, nemlig søknaden fra 274 som er berørt av utbyggingen på Gardermoen. Senterpartiet er svært skuffet over at alle de andre partiene i komiteen gikk imot billighetserstatning i denne enestående saken, som etter Senterpartiets syn ikke kan sammenliknes med andre saker.

       Det som først og fremst skiller Gardermoen-utbyggingen og tilhørende ekspropriasjonssaker fra liknende saker, er det store omfanget og det lange tidsperspektivet Gardermoen-utbyggingen har hatt. Allerede i 1971 ble området båndlagt slik at bygging av nye boliger ikke ble tillatt, samtidig som den eksisterende boligmassen naturlig nok ble mindre attraktiv som følge av mindre vedlikehold. Dette førte til at hele bygda sakte, men sikkert nærmest ble rammet av « alderdomssvakhet » - de eksisterende husene ble stadig dårligere, det ble ikke tillatt bygd noe nytt, og sist, men ikke minst, bygda ble tappet for unge mennesker, og gjennomsnittsalderen steg dramatisk. Båndleggingen førte til at et levende lokalsamfunn ble omskapt til et usikkert sted å bo, et sted for gamle mennesker.

       I en ekspropriasjonssak av normalt omfang, når en eller kanskje noen få boliger blir innløst på grunn av en vei eller en jernbane, bidrar gjerne stat og kommune i fellesskap til å finne en boligløsning som tilfredsstiller de berørte på beste måte.

       Dette er ikke tilfellet for Gardermoen-ofrene, og det skiller denne saken vesentlig fra andre saker. Ikke bare mistet beboerne sine boliger, de mistet hele nettverket sitt, som de hadde bygd opp gjennom et langt liv, samtidig som de ble trukket opp med rota fra sin trygge tilværelse. Et helt lokalsamfunn ble feid bort - beboerne ble spredt til alle kanter, skolen og barnehagen ble revet sammen med husene, post, butikk og andre servicetilbud likeså. Naboer og bekjente, venner og kolleger ble spredt for alle vinder, og staten rev på en måte ned et helt samfunn med en ekspropriasjonslov i hånd som ikke på noen måte er konstruert for en sak av de dimensjoner Gardermoen-utbyggingen innebar.

       Folk mistet hus og hjem, de ble revet opp med roten, de mistet sin tilhørighet til lokalsamfunnet, og hele deres nettverk brøt sammen da hele lokalsamfunnet ble feid vekk. Belastningene for de berørte var så store at dette også slo ut i fysiske og psykiske lidelser. Dette underbygges i en rapport utarbeidet av Senter for sosialt nettverk og helse hvor det slås klart fast at helsesvikten hos dem som måtte flytte fra Gardermoen, i gjennomsnitt har vært over tre ganger så stor som normalt, mens hyppigheten av psykiske lidelser har vært over dobbelt så stor.

       Med bakgrunn i det jeg nå har sagt, må jeg få spørre om én ting: Er det kun Senterpartiets representanter i denne sal som ser at Gardermoen-utbyggingen er så spesiell og har påført ofrene for utbyggingen så store belastninger at det kvalifiserer til billighetserstatning? Betyr dette at samtlige av de øvrige partiene aksepterer at staten kan ødelegge hjem, fremtid og livsgrunnlag for en rekke enkeltpersoner uten at staten skal stå til ansvar for dette på en rimelig måte? Det er både skuffende og overraskende at det er slik, og jeg må vel innrømme at det er Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet som skuffer meg mest. Jeg har antatt at i hvert fall disse partiene ikke aksepterte at statlige myndigheter kunne overkjøre den lille mann på en slik måte uten å gjøre opp for de skadene de påførte.

       Jeg har allerede redegjort for hvorfor Senterpartiet mener det er riktig å tilstå billighetserstatning i denne saken, men har likevel lyst til å understreke at Senterpartiet i denne saken også har tatt hensyn til det Regjeringen anfører i St.prp.nr.50, der departementet understreker at det ikke bør tilkjennes billighetserstatning på grunnlag av Gardermoen-utbyggingen som sådan. Det er Senterpartiet enig i. Men departementet sier videre i proposisjonen:

       « Billighetserstatning kan derfor bare være aktuelt dersom den enkelte søker har kommet spesielt uheldig ut sammenlignet med andre som har fått sin eiendom ekspropriert. »

       Dette er også Senterpartiet helt enig i.

       Jeg skal innrømme at også for Senterpartiet har dette vært en vanskelig sak, men etter hvert som vi fikk satt oss inn i saken, ble all tvil om vår beslutning feid til side. Ikke i noen annen sak jeg kjenner til, ligger det så klart i dagen at billighetserstatning bør tilstås. Senterpartiet har kommet til at samtlige av de 274 som er berørt av utbyggingen, blir tilkjent erstatning, og at erstatningen settes til 70.000 kr.

       Til slutt tar jeg opp vårt forslag.

Anneliese Dørum (A) : Da jeg i sin tid fremmet forslag for Stortinget om at ofrene for Gardermoen-utbyggingen burde få en ekstra erstatning, ble det avvist av formelle hensyn, med at man ikke kunne gi billighetserstatning til mennesker som gruppe. Derfor ble det også fremmet individuelle søknader om en slik ekstra erstatning, en billighetserstatning, som vi behandler her i dag.

       Grunnen til at jeg i sin tid fremmet dette forslaget, er at jeg ikke bare har fått oppleve de store problemene mange av dem har fått og hadde i denne prosessen, men også fordi et helt lokalsamfunn her ble utradert. Man flyttet en hel bygd, og lovverket vårt er ikke gitt med tanke på en slik masseforflytning som det her er snakk om. Gjeldende regelverk for ekspropriasjon er gitt ut fra forutsetningen om begrensede inngrep. Det har ikke forekommet en tilsvarende eller liknende situasjon hvor nærmere 1000 mennesker er berørt. Så dette er ikke noe begrenset inngrep. Vi kan sammenlikne inngrepet på Gardermoen med et naturinngrep i forbindelse med kraftutbygging eller utvikling av et mineralfelt. Og der åpner lovverket for et tillegg til erstatningen. Bakgrunnen for det er at man forventer at staten i framtiden skal få inntekter av området som er ekspropriert. Og når det gjelder Gardermoen, er det helt klart at det er forventet store inntekter. Jeg mener at staten burde vise såpass generøsitet overfor alle de menneskene som det nå er flyttet på fordi man ønsker en storflyplass som vil gi store inntekter i framtiden.

       Jeg er derfor skuffet over at stortingsflertallet har gått imot at disse menneskene skal få den ekstra erstatningen det her er snakk om. Jeg har ikke noen gang stilt i tvil at de har fått et oppgjør ifølge lovens bokstav, men disse menneskene burde ha fått et ekstra oppgjør som plaster på såret for den store ulempen de har hatt. Jeg vil derfor støtte mindretallets forslag om at de skal få en ekstra erstatning på 70.000 kr hver.

       Kirsti Kolle Grøndahl hadde her overtatt presidentplassen.

Jan Simonsen (Frp) : Jeg er ikke det minste i tvil om at de som har fått sine eiendommer ekspropriert i forbindelse med Gardermoen-utbyggingen, burde ha fått en vesentlig bedre erstatning enn de har fått. Det bør i alle slike ekspropriasjonssaker gis en erstatning som tilsvarer markedsverdi pluss et ulempetillegg for de psykiske belastninger det alltid vil være å få sine eiendommer tvangsinndrevet av staten. Men da måtte dette gjøres ved at ekspropriasjonserstatningsordningen ble endret. Til nå er det ikke kommet noe forslag verken fra Arbeiderpartiet eller den nåværende regjering, sentrumsregjeringen, om å bedre ekspropriasjonserstatningsordningene.

       Billighetserstatning er aldri ment som en ekstra erstatning i de tilfellene der andre erstatningsordninger er for dårlige. Både Billighetserstatningsutvalget og Stortinget har tidligere avvist hundrevis av søknader nettopp med denne begrunnelsen. Billighetserstatning er ikke engang ment som en økonomisk erstatning, men som en oppreisningserstatning i de tilfeller hvor folk er blitt dårlig behandlet av offentlige myndigheter, dvs. dårligere enn det som er vanlig. Pengebeløpene har derfor alltid vært av en rent symbolsk verdi. Denne ordningen er mest ment som et slags plaster på såret og en innrømmelse fra det offentlige av at man har behandlet folk dårlig. Det har aldri tidligere vært gitt billighetserstatning for ekspropriasjon av privat eiendom, til tross for at de aller fleste ekspropriasjoner åpenbart er en sterk belastning for dem som blir berørt, og i mange tilfeller må betraktes som rene overgrep.

       Jeg har opp gjennom årene, spesielt tidligere, da jeg var lokalpolitiker, snakket med så mange folk som har fått sine private eiendommer konfiskert av det offentlige, at jeg vet hvilke psykiske belastninger dette i mange tilfeller, ikke bare i forbindelse med Gardermoen-ekspropriasjonene, påfører folk.

       Hvis vi nå gå inn for Senterpartiets forslag, vil vi innføre en helt ny og eksepsjonell ordning i Norge, hvor alle som i fremtiden får ekspropriert eiendommer, først må søke om ekspropriasjonserstatning, og dernest automatisk vil få en billighetserstatning på 70.000 kr på toppen, for man må selvfølgelig behandle alle likt, også personer i Rogaland, i Hordaland og rundt omkring i landet ellers som blir berørt av den slags overgrep fra offentlige myndigheter. Det vil være høyst uryddig. Den eneste måten å løse dette på, er naturligvis å få en ekspropriasjonserstatningsordning som er ordentlig og gir en skikkelig og god erstatning. Og det forventer jeg etter dette at i det minste sentrumsregjeringen vil fremme forslag om ganske snart, ettersom jeg antar at Senterpartiets representanter ikke lenger kan være med på å administrere den ordningen som eksisterer i dag, og som de så tydelig mener er for dårlig.

       Flertallet i Billighetserstatningsutvalget i forrige periode, alle departementer som uttalte seg i forkant av det utvalgets behandling, og nå flertallet i justiskomiteen har alle kommet til samme konklusjon - avslag. Alle argumenterer på samme måte: Alle har fått erstatning for tap av hus og hjem, enten gjennom frivillig avtale eller skjønn - punktum!

       Problemet er bare at det ikke er det saken gjelder. Søknadene gjelder den merbelastning søkerne er blitt påført ved at de ikke bare har mistet hus og hjem, men også hele sitt lokalsamfunn med alle offentlige og private servicetilbud, naboskap, foreninger, sosiale nettverk osv. Ekspropriasjonen på Gardermoen var som flere har vært inne på, ikke noen ordinær ekspropriasjon, men en masseekspropriasjon som tok et helt lokalsamfunn, et lokalsamfunn som på toppen av det hele har vært båndlagt for utbygging fra 1971 i påvente av et eventuelt senere flyplassvedtak, et vedtak som altså kom 21 år senere. 21 år uten nybygging betyr at ungdommen må flytte andre steder, at gjennomsnittsalderen stiger raskt, at antall skoleelever synker drastisk osv. Usikkerheten henger der år etter år.

       Nedre Romerike herredsrett konkluderer med at det ikke er tvil om at det forhold at et helt samfunn rykkes opp med roten, har vært en ekstra belastning for beboerne. Men retten konkluderer med at det ikke gis erstatning for det den kaller tort og svie. Retten konkluderer altså med at det foreligger forhold som ikke dekkes av gjeldende erstatningslovgivning eller praksis. Derfor er søknadene fremmet, og derfor er det forunderlig at alle som er mot billighetserstatning, argumenterer med at full erstatning er gitt.

       Dette er siste mulighet for de berørte på Gardermoen til å få kompensasjon for sine tap, og det er også siste mulighet for Stortinget til å kompensere noe for den merbelastning som ble påført beboerne på Gardermoen som følge av at flertallet i denne sal i 1992 bestemte seg for å bruke deres lokalsamfunn til flyplass. Saken har vært behandlet tidligere, men ble avvist fordi den var en generell søknad, på generelt grunnlag. Det ble bedt om individuelle søknader, og de foreligger altså nå. Derfor ber jeg representantene om å tenke seg om en gang til. Henstillingen går særlig til de partier som stemte for utbygging. Hvis de mener at de forhold søknadene gjelder, utløser erstatning, er siste mulighet i dag. En billighetserstatning ville bli mottatt av de berørte som et signal på at de har blitt verdsatt av storsamfunnet. Og til dem som er redd for presedens, vil jeg si: Dersom Stortinget ved en senere anledning skulle fatte et vedtak om å innløse et helt lokalsamfunn av Gardermoens størrelse, med 1.000 innbyggere, ville det i høyeste grad gagne det nye lokalsamfunnet som ville bli berørt, at det allerede er dannet presedens. Men jeg håper ikke andre lokalsamfunn blir utsatt for slik masseinnløsning.

       Gardermoen-utbyggingen har tatt seks år. I hvert av disse ca 2.200 døgn er det blitt brukt 9-10 mill. kr. Senterpartiets forslag i dag tilsvarer det som brukes på mindre enn to døgn. Dette er den presedens flertallet er redd for.

Finn Kristian Marthinsen (KrF) : Jeg hadde egentlig ansett mitt bidrag i debatten for å være avsluttet, men etter at Tor Nymo kom med den nokså kraftige salven overfor en del navngitte partier, inkludert Kristelig Folkeparti, at vi etter sigende skal ha overkjørt « den lille mann », finner jeg det nødvendig å gjenta det jeg har sagt, ettersom man åpenbart enten ikke har hørt hva jeg har sagt, eller mangler vilje til å forstå det som blir sagt. Jeg vil ikke begi meg videre inn på noen tolkning av det spørsmålet.

       Vi i flertallet har forholdt oss til lovverket og skjønn. Det har også representanten Nymo gjort, men han har kommet til et annet standpunkt. Likevel er det ikke nød-

       vendig å karakterisere andres standpunkter ut fra eget ståsted. Da vil det nødvendigvis være subjektivt. Det gagner saken best - også i fortsettelsen - om vi beflitter oss på å se det hele i perspektiv, å se det ut fra situasjonen til den enkelte - gjerne kalt den lille mann.

       Vi har i denne saken ikke bare hatt den lille mann foran oss, for her har det også vært advokatbistand. Men det er ikke det som er poenget for oss i det hele tatt. Vi har forholdt oss til lovverket og skjønn, og det ville ikke være - slik vurderer flertallet det - rettferdig overfor andre som i en liknende situasjon har fått avslag. Og når vi sier « liknende situasjon », snakker vi ikke om omfanget, men om den opplevelsen som de enkelte har av det som skjer med dem og deres forhold i det samfunnet de har levd, og som nå blir forandret - som de blir rykket opp fra.

       At det er en merbelastning å miste lokalsamfunnet, er riktig. Representanten Hovind har påpekt at det er stort, og at det kan være vanskelig å forholde seg til. Det har vi vurdert, og vi har kommet fram til vårt standpunkt ut fra grundige, nøye overveielser og - vil jeg påstå - med god samvittighet. Vi har ikke lagt oss på en linje hvor vi har ønsket å ta noe fra noen, men vi har ønsket å opptre med rettferdighet.

Tor Nymo (Sp) : Som flere har gitt uttrykk for, har ikke dette vært noen lett sak. Men jeg må tilstå at jeg blir veldig overrasket når representanten Simonsen fra Fremskrittspartiet med sitt innlegg på en måte forsøker å kjøpe seg avlat for det han har vært med på. Han brukte hele sitt innlegg på å snakke om ekspropriasjonslov og lave erstatninger, men det han og hans parti har vært med på i komiteen, er å ikke tilkjenne ofrene fra Gardermoen-utbyggingen en billighetserstatning, som det faktisk er muligheter for å gi.

       Saksordføreren, Marthinsen, har også hatt det vanskelig i den saken. Det vet han, og det vet vi. Han landet også på flertallets syn om at det ikke skulle gis noe til ofrene for Gardermoen-utbyggingen. Men poenget er at man ikke har tatt innover seg at denne saken er så spesiell at de burde få erstatning. Den muligheten ligger jo også i proposisjonen fra departementet, som sier følgende:

       « Billighetserstatning kan derfor bare være aktuelt dersom den enkelte søker har kommet spesielt uheldig ut sammenlignet med andre som har fått sin eiendom ekspropriert. »

       Og det er jo det det handler om, disse er kommet helt spesielt uheldig ut. Og så sier man nei. Fremskrittspartiet sier nei, Kristelig Folkeparti gjør det samme. Det tar vi til etterretning.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

(Votering, se side 3611 f.)