Ulf Erik Knudsen (Frp) : Når man planlegger inntak til studier ved universiteter og høyskoler, må man selvfølgelig se på forhold som kapasitet ved utdanningsinstitusjonene, ressurstilgang, søkning og frafall/avgang. Men man må også se på markedets etterspørsel etter arbeidskraft.

       Jeg har personlig mottatt flere henvendelser, bl.a fra folk som har tatt utdanning innenfor HF- og SV-fag, som nå har vanskeligheter med å skaffe seg relevante jobber. Tilsvarende finnes innen andre områder - et fenomen som i arbeidsmarkedet kalles « mismatch ».

       For å bøte på denne utviklingen er det viktig at man, så lenge man har dagens system, regulerer opptak og fagstruktur med vekt på arbeidsmarkedets etterspørsel ved å lukke studier og begrense inntaket der det ser ut til å være overproduksjon.

       Det er studentene selv i siste instans som må ta konsekvensene av valg av utdanning. De må da i større grad lytte til de signaler som kommer fra yrkeslivet, og finne ut hvilke typer utdanning som ser ut til å kunne gi en sikker arbeidsplass når de er ferdig med utdanningen.

       Når det gjelder disse vurderingene, er det viktig at ungdommene som skal velge høyere utdanning, får skikkelig bakgrunnsinformasjon. I denne sammenhengen vil jeg vise til at en samlet kirke-, utdannings- og forskningskomite i forbindelse med budsjettbehandlingen før jul understreket at det er viktig at man øker fokuseringen på yrkes- og utdanningsrådgivning i den videregående skole.

       Før jeg ble valgt inn på Stortinget jobbet jeg noen år på et Arbeidskontor, og der drev vi mye med yrkes- og utdanningsrådgivning, både i forhold til enkeltpersoner og i forhold til skolens rådgivere. Min erfaring er at mange kan få hjelp til å se muligheter og kanskje legge inn mer realisme i sine valg ved en skikkelig veiledning. Men det er selvfølgelig helt avhengig av veiledernes kunnskap og kvalitet.

       Dette var noen generelle kommentarer i forhold til saksfeltet. Vi vil komme tilbake til disse problemstillingene og utdype dem i forbindelse med behandlingen av bl.a stortingsmeldingen om dimensjonering av ulike studier innenfor høyere utdanning, som skal behandles til høsten.

       Vi har imidlertid valgt oss ut én konkret sak som vi velger å ta opp nå. Vi kunne selvfølgelig ventet til høsten og til dimensjoneringsmeldingen med den også, men den er så grundig omtalt i stortingsmeldingen at vi velger å ta den opp nå.

       Det gjelder kvoteordningen for studenter fra Samveldet av uavhengige stater og land i Sentral- og Øst-Europa og utviklingsland. Fremskrittspartiet er svært skeptisk til denne ordningen. Vi ser ordningen som en statlig u-hjelpsordning, og vårt syn på u-hjelp er godt kjent for Stortinget.

       I ordningen ligger en subsidiering av utdanningssøkende fra andre land. Hvis jeg har regnet riktig, er det nærmere 1.900 personer som så langt har kommet inn i Norge på denne ordningen. Kun 51 studenter er så langt registrert som hjemreist! Selv om man tar høyde for registreringsproblemer, studienes lengde osv., er dette et relativt oppsiktsvekkende tall.

       Mye tyder altså på at kvoteordningen i mange tilfeller fører til at begavede mennesker fra disse landene ikke drar tilbake til sine hjemland, hvor de er sårt tiltrengt, men blir værende her. Dette kan ikke være en utvikling vi ønsker oss. Vi ønsker ikke at disse landene skal bli utarmet med hensyn til intelligente mennesker.

       Fremskrittspartiet tar opp det forslag som er referert i innstillingen.

       Når jeg tar ordet, er det bare for å peke på den kommende debatt om lukkede studier ved flere universiteter enn i Oslo. Komiteen har i denne omgang ikke funnet det nødvendig med lukkede studier i Bergen, da opptaksrammene vil gi alle kvalifiserte søkere plass. Det finnes imidlertid argumenter for en lukking, bl.a for å styre studentsøkningen mot høyskolene f.eks på Vestlandet. I dag er Kristelig Folkeparti enig i at det ikke er nødvendig med en lukking i Bergen. Men vi trenger nå en debatt om dette styringsverktøyet, og jeg ser fram til debatten som er varslet i forbindelse med dimensjoneringsmeldingen. Der vil vi komme tilbake til dette.

       Fremskrittspartiets forslag om å avvikle kvoteordningen er Kristelig Folkeparti dypt uenig i. Å bygge opp en kompetanse i disse landene er også i norsk interesse. Disse studentene tilfører norske utdanningssteder erfaring og innsikt som vi ellers ikke ville ha fått. Slike utvekslingsprogram er etter Kristelig Folkepartis mening god bistand, men bidrar også til kompetanseheving for norske miljøer og studenter. Komiteens reise til Sør-Afrika gav flere gode eksempler på dette.

       Jeg er glad for at ordningen er justert undervegs, slik Universitetsrådet og Høgskolerådet har bedt om. Det var nødvendig for å få den til å fungere. Så får den endelige evalueringen vise om ordningen fungerer helt tilfredsstillende. Da blir det viktig å samarbeide med de nevnte råd for høyere utdanning og andre miljøer som driver med studentutveksling.

Inge Lønning (H) : Først en kort merknad til spørsmålet om kvoteordningen. I likhet med representanten Lyngstad er jeg hjertens uenig i Fremskrittspartiets forslag og begrunnelsen for forslaget. Det er et bemerkelsesverdig faktum at Norge er et av de landene som har eksportert en meget stor andel av sine egne studenter til universiteter og høyskoler i andre land.. Det gjelder faktisk for hele perioden etter 2. verdenskrig. Det antall studenter vi har tatt imot ved norske universiteter og høyskoler fra andre land, er fremdeles vesentlig lavere enn det antallet vi har sendt ut. Hvis andre europeiske land skulle legge den betraktningsmåte til grunn som Fremskrittspartiet gjør, ville det innebære at man måtte betrakte Norge som et u-land, fordi vi i så stor grad har belastet andre lands utdanningssystem med våre studenter der hvor vi har manglet kapasitet hjemme.

       Til det prinsipielle spørsmål om hva som skal ligge til grunn for dimensjonering av utdanningstilbudet på universitets- og høyskolenivå, må jeg også erklære meg grunnleggende uenig i representanten Ulf Erik Knudsens tilnærmingsmåte. Den forutsetter nemlig at arbeidsmarkedet lar seg forutberegne en del år frem i tid. Om det er noe som er blitt åpenbart de senere år, er det at det knapt holder stikk. Arbeidsmarkedet forandrer seg hurtigere og hurtigere, og det å forutsi hvilken utdanning det vil være behov for om fem eller ti år, er formodentlig vesentlig vanskeligere i dag enn det var for ti år siden.

       Jeg har hatt anledning til å følge dette ganske mange år, fordi jeg har hatt mitt arbeid ved Norges største universitet. Og min konklusjon gjennom de siste ti år er at alle arbeidsmarkedsprognoser på 1970- og 1980-tallet har én ting til felles, nemlig at de slo øredøvende feil, praktisk talt uten unntak. Slik sett tror jeg arbeidsmarkedsprognoser er det dårligste grunnlaget man kan velge dersom man skal gi unge mennesker råd om valg av utdanning. Etter mitt skjønn er det ett eneste vettug råd man kan gi unge mennesker som skal velge utdanning, nemlig at de følger det de har lyst til og anlegg for. Tross alt må man jo legge til grunn at universiteter og høyskoler ikke er yrkesskoler i den forstand at de skal utdanne mennesker til ganske bestemte, trange nisjer. Det er primært utdanninger av en art som gjør at de kan tilpasses mange forskjellige profesjonsutøvelser. Derfor tror jeg det er ganske bakvendt å legge en trang arbeidsmarkedstenkning til grunn for dimensjoneringen av f.eks. HF-fakultetenes og SV-fakultetenes studietilbud.

       Til sist en liten bemerkning: Det er etter mitt skjønn et spørsmål hvor lenge det er naturlig at Stortinget hvert eneste år skal holde på med å saumfare detaljene i dimensjonering av studietilbudet for kommende studieår. Den normale arbeidsdeling mellom storting og regjering skulle vel tilsi at Stortingets oppgave er å trekke opp de prinsipielle retningslinjene som skal følges, mens Regjeringens og departementets oppgave er år for år å tilpasse dette til terrenget. Dette får Stortinget anledning til å komme tilbake til når vi skal behandle dimensjoneringsmeldingen til høsten. Men jeg forutskikker den bemerkning at etter mitt skjønn er det lite formålstjenlig at Stortinget skal fortsette den praksis å debattere dette hvert eneste år.

Grete Knudsen (A)
(komiteens leder)

       : Først: Også Arbeiderpartiet er uenig med Fremskrittspartiet når det gjelder kvoteordningen.

       For øvrig er det stor oppslutning i komiteen om stortingsproposisjonen om opptaket til studier ved universitetene. Regjeringen har foreslått en lukking av nasjonale hensyn, dvs. som et virkemiddel i distriktspolitikken. Imidlertid foreslo departementet å gi Bergen de samme opptaksrammene som universitetet selv hadde foreslått, nemlig 1.000 studieplasser på lavere grad på henholdsvis Det historisk-filosofiske fakultet og Det samfunnsvitenskapelige fakultet. Universitetet i Bergen vurderte det slik at disse opptaksrammene faktisk ville gi alle kvalifiserte søkere plass, og at de derfor ville åpne universitetet for kommende studieår. Det er derfor tvilsomt om en lukking ville ha noen effekt på den geografiske fordelingen av disse studentene. På denne bakgrunn mener en enstemmig stortingskomite at Universitetet i Bergen kan åpne de allmenne fakultetene, slik styret ved universitetet selv går inn for.

       Det er riktig som Arne Lyngstad her sier, at dimensjoneringen og styringen får vi senere anledning til å komme tilbake til - hvordan vi skal makte en styring av studieplasser til distrikter der vi nå ser en nedadgående kurve. Hvorvidt det er riktig da å bruke de negative faktorene ved å lukke studier, vil også bli et emne til debatt. Jeg mener at man burde være åpen for å se på hvilke positive virkemidler vi kan bruke, f.eks å plassere meget ettertraktede studier i de distriktene som viser en nedadgående kurve. Samtidig minner jeg også om at Arbeiderpartiet har tatt opp spørsmålet om å vurdere en egen forskningsandel til Nord-Norge - også dette for å kunne bidra til en positiv trend.

       Når det for øvrig gjelder det som Inge Lønning tar opp, om vi skal uttale oss om dimensjonering hvert eneste år, går jeg ut fra at det er forhold som har sin bakgrunn nettopp i denne sal, at det har vært et ønske fra representantene selv om å være med og bidra i den debatten. Men vi er også åpne for at det bør vi kunne diskutere nærmere.

Ulf Erik Knudsen (Frp) : Et par korte kommentarer til innleggene.

       Slik jeg oppfattet Kristelig Folkeparti, ønsket man å bygge opp kompetansen i en del land som trengte det. Men som jeg sa i mitt innlegg, er det så langt nærmere 1.900 personer som er tatt inn, og kun 51 studenter er registrert reist hjem. Tallet er sannsynligvis i virkeligheten noe høyere. Allikevel er det ekstremt lavt, slik at det er jo da et faktum at ordningen ikke medvirker til det Kristelig Folkeparti vil, nemlig å bygge opp kompetanse i de trengende landene.

       I forhold til Høyre: Det påstås at vi sender flere studenter ut enn det vi tar inn. Det stemmer sikkert. Vi hadde vært vesentlig mer positive til denne type ordning hvis det ikke hadde ligget inne slike subsidier som det gjør på dette feltet - altså hvis vi hadde hatt en tilsvarende ordning for de norske studentene på dette feltet.

       Arbeidsmarkedet lar seg ikke forutberegne, sier Lønning. Det er delvis riktig, og det kan være veldig store variasjoner i forhold til de prognosene som lages. Men det er helt klart at også mange prognoser og mange antakelser ser ut til å holde relativt brukbart.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 9.

       (Votering, se side 3615)