Torstein Rudihagen (A)
(ordførar for saka):

       « Det er vanskelig å spå - især om fremtiden », heiter det. Og det gjer at vi enkelte gonger kjem på etterskot, og det har vi så visst gjort når det gjeld å dekke behovet for IT-kompetanse både i næringsliv og i offentleg sektor. Behovet har auka dramatisk i takt med den raske utviklinga av informasjons-og kommunikasjonsteknologien, og i takt med at teknologien blir teken i bruk og reformerer nær sagt alle samfunnssektorar, både nasjonalt og internasjonalt.

       IT og IT-kompetanse er vorte ein nøkkelfaktor i næringsutviklinga. Samansmeltinga av informasjonsteknologi, telekommunikasjon og multimedia har skapt ei heilt ny næring med 80.000 sysselsette, og IT er i tillegg ein avgjerande vekst- og konkurransefaktor i tradisjonelt næringsliv.

       Det store udekte behovet for slik kompetanse var da òg grunnen til at Stortinget ved behandlinga av distrikts- og regionalmeldinga for eit år sidan bad Regjeringa om å legge fram ein handlingsplan for å styrkje utviklinga av norsk IT-kompetanse. Regjeringa vel nå å legge fram ei stortingsmelding med tittelen « IT-kompetanse i et regionalt perspektiv ».

       Vi veit at IT og kommunikasjonsteknologien reduserer avstandsulempene, og har derfor eit klart distriktsvenleg potensial. Utviklinga har likevel så langt vore sentraliserande. Denne teknologien må vi nå i langt større grad ta i bruk som eit verkemiddel for å styrkje verdiskapinga og busettinga i distrikta. Eg er derfor glad for at meldinga fokuserer på IT-kompetanse nettopp i eit regionalt perspektiv. Men det er nødvendig at den blir følgd opp med målbevisst strategi, handling og tiltak. Det betyr at vi må styrkje IT-kompetansen for å forhindre at Noreg taper i den internasjonale konkurransen om bedriftsetableringar og kompetent arbeidskraft.

       Når Telenor etablerer noko av si verksemd i Irland fordi dei her finn kompetanse, viser det at det trengst aktiv og rask handling. Vi treng å auke IT-kompetansen for å forhindre at distrikta taper i høve til sentrale strøk, at små bedrifter taper i høve til store, og at offentleg verksemd taper i høve til privat. For vi ser at dei store konserna i sentrale strøk har større føresetnader for å kjøpe den kompetansen dei treng, og at knappheita fører til at offentleg sektor ikkje kan konkurrere om løn med privat næringsliv.

       Ein offensiv strategi krev at mange verkemiddel blir tekne i bruk. Meldinga omtaler fleire. I næringskomiteen er vi ikkje ueinige om kva som her blir sentralt. Det første og kanskje mest opplagte er at vi må få utvida kapasiteten for IT-utdanning og innarbeide IT-udanning i andre fagområde på alle nivå. Dette er likevel ikkje nok. Vi må i tillegg betre samspelet mellom utdanningsinstitusjonane og næringslivet. Vidare trengst det tilrettelegging og stimuleringstiltak for kompetansekrevjande næringar og næringsetableringar i regionane, og både næringslivet og utdanningsinstitusjonane si rolle som internasjonale aktørar må styrkast.

       Skal vi lykkast med å auke IT-kompetansen, må næringslivet og dei offentlege myndigheitene gå i tospann. Det må ligge i botnen at myndigheitene har eit hovudansvar innafor utdanning, langsiktig kompetanseheving og forsking. Men den teknologiske utviklinga stiller krav til næringslivet når det gjeld omstilling, fleksibel organisering, og fordrar derfor òg ein kreativ og omstillingsdyktig arbeidsstyrke. Bedriftene må også ta eit aktivt ansvar for kompetanseheving og opplæringstiltak for sine tilsette, noko som òg i stor grad blir gjort. Men i ei tid der livslang læring blir stadig viktigare, må vi få til eit betre samarbeid mellom utdanningsinstitusjonane og bedriftene.

       IT-utviklinga fører med seg ny ulikskap i samfunnet mellom kjønn, mellom aldersgrupper og mellom regionar. Dette strekar under behovet for at alle må få lik moglegheit til å skaffe seg ny kunnskap i skule og utdanningsinstitusjonar, i bedriftsintern opplæring og gjennom moglegheitene for etter- og vidareutdanning.

       Ein samla næringskomite støttar at det er mest rasjonelt å bygge ut utdanningskapasiteten innanfor høgre utdanning ved dei institusjonane som har slik utdanning i dag. Dette må likevel ikkje hindre at desse institusjonane desentraliserer ein del av verksemda si. IT-miljøa vi har i dei store universitetsbyane Trondheim, Oslo, Bergen og Tromsø, må utviklast vidare. Det same gjeld dei miljøa vi har på og omkring dei regionale høgskulane, og der IT-miljøa er knytte til næringsverksemd.

       Eg vel å streke under at vi står i hop om dette. Når Regjeringa seier at den vurderer å opprette 500 nye studieplassar i samband med statsbudsjettet for 1999, er vi òg samla om at det ikkje er nok å vurdere dette. Det er viktig at desse studieplassane kjem, for ein illustrasjon på behovet for IT-kompetanse er at Telenor og Kongsberg-miljøet oppgir at dei treng 600 personar med IT-utdanning på cand.scient.-nivå eller sivilingeniørnivå.

       Det er likevel slik at det tek tid å utdanne og uteksaminere nye kandidatar. Potensialet som ligg i eit betre samarbeid mellom næring og utdanning, mellom bedrifter og mellom nasjonale utdannings- og næringsmiljø, må nyttast ut. Her blir både lokale, regionale og sentrale kompetansemiljø og koplingar mellom lærestader og bedrifter svært viktige verkemiddel. I ein slik samanheng må ein òg sjå at ei skiping av eit nasjonalt IT- og kunnskapssenter på Fornebu kan bli eitt av fleire bidrag for å få dette til. Ein føreset da eit samspel mellom forsking, utdanning og næring. Dette må styrast slik at det ikkje går ut over næringslivet og utdanningsinstitusjonane elles i landet. Det vil tvert imot kunne tilføre det regionale næringslivet og utdanninga element som dei treng for å utvikle seg vidare. Her kan vi få påbyggingsstudium, tilgang på nettdistribuert undervisning, utveksling av kunnskap, erfaringar, lærarkrefter, praktikantplassar, tema for diplom- og hovudoppgåver og doktoravhandlingar. Eit slikt samarbeid vil òg styrkje bedriftenes kompetanse og utviklingsmoglegheiter.

       Spørsmålet om eit IT- og kunnskapssenter på Fornebu har vore tema her i Stortinget fleire gonger, seinast den 28. mai 1998, da det her i salen vart gjort vedtak om å be Regjeringa legge til rette for etablering av eit kompetansesenter på Fornebu i samarbeid med etablerte utdanningsinstitusjonar og kunnskapsbaserte bedrifter. Det er grunn til å peike på at både Regjeringa i meldinga og ein samla næringskomite nå uttrykker vilje til at det vert etablert kunnskapsintensiv næringsverksemd og eit konkurransedyktig IT-senter på Fornebu, der delar av framtidig vekst i utdanningskapasiteten og forskinga innanfor IT kan lokaliserast.

       Ein samla komite seier at utdanningsverksemda skal integrerast i og knyttast til relevant næringsverksemd, og at dette skal skje etter avtale med dei etablerte utdannings- og forskingsinstitusjonane på ein slik måte at desse institusjonane vert styrkte.

       Eg må likevel spørje om statsråd Sponheim og Regjeringa er så villige som dei gir uttrykk for. Statsråden har i nokre samanhengar uttalt seg slik at det kan vere grunn til å spørje. Og det kan vere grunn til å spørje når Regjeringa i meldinga foreslår at ein bør by tomtene ut på den opne marknaden, utan særskilde føringar. Dette har dei òg støtte for frå Høgre. Etter Arbeidarpartiet sitt syn gir ikkje dette nokon tryggleik for å få eit kunnskapssenter. Det same meiner faktisk òg sentrumspartia sjølve her på Stortinget. Eg er glad for at alle andre parti enn Høgre ønskjer å ha ei styring av og legge premissar for denne verksemda som sikrar at vi får eit IT- og kunnskapssenter som vi er tente med.

       Eg vil streke under at alle - med unntak av Høgre - står i hop bl.a om følgjande: Det må leggast føresetnader om utdanning, nettbasert etter- og vidareutdanning, distribuert utdanning til regionale høgskular, samspel med dei regionale sentra og utviklingsmiljøa. Skal dette gjennomførast i praksis, må aktuelle kjøparar eller leigetakarar legge fram ein plan for korleis dei har tenkt å gjennomføre dei krava som staten stiller til eit IT- og kunnskapssenter. Statens langsiktige interesser må sikrast, anten løysingane som blir valde, blir sal av statens eigedom, felles eigarselskap med private interesser eller statleg eigarskap til delar av eigedomane. Vi peiker òg på at Oslo kommune og Bærum kommune kan inviterast til å ta del i eit eventuelt eigarselskap. Vi viser òg til tidlegare fleirtalsmerknader her i Stortinget om at det må stillast til rådvelde eit landområde som er stort nok til å dekke behovet for eit kompetansesenter. Alle andre parti enn Høgre meiner òg at det hastar med å kome i gang med ei verksemd som skaper ei kopling mellom utdanning og utvikling.

       Terminalbygningen peikar seg etter litt ombygging ut som eigna til dette føremålet, og det bør vurderast om det inntil vidare kan opprettast ein leigeavtale mellom brukar og staten. Vi meiner òg at det må skapast ei formell ramme for den utdanningsverksemda og den næringsutviklinga som blir etablert i terminalbygningen, slik at partane får eit forum for samarbeid og felles avgjerder. Det må leggast til grunn at utdanningsverksemda bygger på dei eksisterande utdannings- og forskingsinstitusjonane sine behov, og at leigeinntektene frå næringslivet blir nytta til å styrkje utdanningsverksemda på Fornebu og til nettdistribuert undervisning og betring av utdanningskompetansen elles i landet. Med desse premissane og med ei statleg styring - som òg alle unnateke Høgre meiner må til - er eg overtydd om at eit IT- og kunnskapssenter på Fornebu vil bli ein nødvendig motor i IT-utviklinga, vil demme opp for kompetanseflukt frå landet, og vil vere eit gode både for dei sentrale og regionale utviklingsmiljøa.

       Men skal vi få ei god regional utvikling, krevst det likevel ei rekke tiltak. Tilgang på høgfartsnett og grunnleggande teletenester, lågast og - eg vil streke under - likast mogleg pris er føresetnader. Dei verkemidla vi har innført i ein avmonopolisert telemarknad, må nyttast. Det gjeld konsesjonsvilkår om leveringsplikt, maksimalprisordning og aktørfinansiering.

       I meldinga blir det òg sagt at Regjeringa vil prioritere dei målretta programma i Noregs forskingsråd og SND som støttar utviklinga av forskingsparkar, prioritere program som medverkar til teknologioverføring, og sette i gang forsøk med etablering av 20 næringshagar i regi av SIVA.

       Til det vil eg seie at det er bra at noko blir prøvd. Men skal det lykkast, må ein i alle fall samordne og målrette dei ulike programma og andre verkemiddel - elles blir dette òg fort store ord. Meldingas positive omtale av desse programma harmonerer dårleg med at det over Næringsdepartementet sitt budsjett blir signalisert kraftige reduksjonar i overføringane til Noregs forskingsråd.

       Frå sentrumspartia har det i fleire samanhenger vore signalisert utflytting av statleg verksemd, ja endatil departement. I denne meldinga blir det ikkje sagt noko om det, men det blir foreslått at det skal leggast til grunn som prinsipp at nye statlege oppgåver skal lokaliserast utanfor Oslo - særleg i distrikta. Unnatak frå dette skal grunngjevast særskilt. Eg vil hevde at dette høyrest mykje meir fornuftig ut enn f.eks å flytte ut departement.

       Eg skal avslutte med å seie at det er stor einigheit mellom partia om mykje i denne innstillinga. Eg registrerer at sentrumspartia òg er med på ei langt sterkare konkretisering og premissgiving for ei IT-etablering på Fornebu enn meldinga legg opp til.

       Framstegspartiet har sine særmerknader som eg ikkje skal kommentere, men det er i alle fall verdt å merke seg at dei er med oss på at staten skal sikrast styringsmoglegheiter. Det ser ut som Høgre her har vorte statsråd Sponheims nærmaste allierte.

       Eg skal òg til slutt nemne at det er ei sak til som er med i dette. Det er eit Dok.nr.8-forslag om at Regjeringa skal legge fram ei stortingsmelding om IT- og kompetansesenter på Fornebu. Eg vil da vise til komiteen sin merknad, og meiner at dette er oppfylt gjennom den meldinga som er lagd fram her. Derfor tilrår vi at dette forslaget blir avvist.

       Regjeringens melding har lagt flere premisser for en politisk styring av dette prosjektet. En slik styring er nødvendig for å få en rask og effektiv utnyttelse av økte ressurser til IT-utdanning, men også for å unngå en støvsuging av andre landsdeler for IT-kompetanse og IT-studenter. Slik jeg leser komiteinnstillingen, slutter komiteflertallet seg til en slik styring, og her synes Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet nå å være på linje.

       Desto mer overraskende er det å lese Dagens Næringsliv sist fredag, der oppslaget er « Seier for IT Fornebu ». Er saksordfører, representanten Rudihagen, enig med Dagens Næringsliv i deres vinkling om seier for IT Fornebu?

Torstein Rudihagen (A) : Eg har sett i Dagens Næringsliv at det er fleire som ønskjer å ta innstillinga vår til inntekt for seg og sjå det som ein siger. Representantar for IT Fornebu gjekk ut og sa at dette var heilt i tråd med slik dei ville ha det. Samtidig var det på same sida ein liten merknad, eit intervju med Sponheim, som sa at ein i høgste grad kan leve med denne innstillinga. Eg såg i dag at to Venstre-representantar streka under at denne IT-innstillinga var i samsvar med det som var statsråd Sponheims og Venstres syn på dette.

       Det som er eit faktum, er at vi har stramma til det som ligg i meldinga, med fleire klare konkretiseringar og premisser, slik at vi sikrar at vi får eit IT-senter som landet er tent med, og som regionane og dei eksisterande utdannings- og forskingsinstitusjonane er tente med. Dei premissane håper eg at Regjeringa kan oppfylle, uavhengig av kven det måtte vere som blir investorar. Eg ser det ikkje som Stortingets oppgåve å ha noka meining om kven som skal vera investorar, men det må stillast krav om at dei oppfyller det som er intensjonen med eit IT- og kompetansesenter på Fornebu.

Ansgar Gabrielsen (H) : Representanten Lyngstad sa i sin replikk: « Slik jeg leser komiteinnstillingen ... ». Ja, jeg tror man kommer til å tolke denne innstillingen i mange retninger. Det registrerer jeg allerede når jeg ser de presiseringer man forsøker å gi - ikke minst i Dagens Næringsliv i dag.

       Saksordfører formulerte det slik at det bare er Høyre som støtter Sponheim. Da må en vel si en lever i omskiftelige tider! Det er vel kanskje ikke den oppfatningen Sponheim har hatt av denne representanten de siste par månedene.

       Det jeg er litt opptatt av i forhold til saksordføreren, som for øvrig har gjort en aldeles utmerket jobb etter mitt skjønn i denne saken, er: Mener Rudihagen at fellesmerknaden vedrørende Fornebu er i tråd med det som står i meldingen fra Regjeringen, eller ligger det i fellesmerknaden, som alle partier står bak bortsett fra Høyre, vesentlige innstramminger og direktiver til Regjeringen for hvordan den skal håndtere denne saken etter at den nå har vært i Stortinget?

       Et annet punkt har vært hvilke føringer som skal legges eller ikke legges. I en merknad fra alle partier bortsett fra Høyre står det at det må « stilles til rådighet » et område på Fornebu som er stort nok til et IT Fornebu. Hva mener Arbeiderpartiet med formuleringen å stille et område til rådighet?

Torstein Rudihagen (A) : Det er som eg sa i den førre replikken, at vi har trekt opp ei konkretisering og lagt inn klare premissar og styringar for eit IT- og kompetansesenter på Fornebu langt meir enn det som låg i meldinga. Slik eg les meldinga, gjev den rom for det meste - ein kunne faktisk unngå ei slik etablering på Fornebu. Vi har lagt inn føresetnader om at aktuelle interessentar må legge fram ein plan som sikrar at vi får til eit samspel mellom forsking, utdanning og næringsverksemd, som da skal vekselverke med tilsvarande miljø andre plassar i landet.

       Vi viser til, som representanten Gabrielsen òg var innom, at det tidlegare er sagt i ein fleirtalsmerknad i Stortinget at det må stillast til disposisjon eit landområde som er stort nok. Det er vanskeleg å definere akkurat kor mange dekar det skal vere, men det er klart at skal ein få eit livskraftig og konkurransedyktig IT-senter på Fornebu, så kan det ikkje vere småbitar. Det må vere eit skikkeleg senter.

       Vi har lagt inn at staten skal sikrast styringshøve, og at statens langsiktige interesser skal takast vare på. Her er det fleire vegar å gå, m.a. å gå inn i eit eigarselskap saman med private aktørar og med Oslo og Bærum kommune. Kanskje er det det som best sikrar statens langsiktige interesser - utan at vi har sagt at det skal føretrekkast.

       Det neste punktet, og det er òg veldig viktig, er at det hastar med å kome i gang. Derfor har vi peika på den løysinga at terminalbygget i første omgang kan leigast ut til slik verksemd. Regjeringa strekar jo i meldinga sjølv under denne prekære IT-mangelen, og foreslår samtidig ein auke i utdanningskapasiteten, med å seie at dei kan vurdere å opprette 500 nye studieplassar. Same kva vil ikkje det vere nok, og da hastar det med å få eit slikt senter.

Inge Myrvoll (SV) : Representanten Rudihagen åpnet med å snakke litt om den muligheten for desentralisering som ligger i den nye teknologien, samtidig som han konstaterte at så langt har det vært mye sentralisering. Han gav uttrykk for en del god vilje, men i innlegget hans fant jeg ikke de styringsredskapene som han skulle bruke for å få til desentraliseringa. Man kom til styring da man skulle styre i retning Fornebu. Da hadde man plutselig styringsredskaper, da hadde man vilje til å handle for å få et konkret resultat.

       Samtidig viser han til en tidligere komitemerknad om at det som skjer på Fornebu, ikke skal gå på bekostning av næringsliv og utdanningsinstitusjoner i landet for øvrig. Jeg lurer på hvordan han skal sikre seg det? Representanten Rudihagen har tidligere vært i departementet og opplevd hvor vanskelig det var å prøve å sikre seg at Stortingets vedtak om at Telenor skulle bruke den nye teknologien til å desentralisere arbeidsplasser, ble praktisert. For mens han var i departementet, skjedde det desentralisering heile tida. Det ble tatt opp en rekke ganger i denne salen, ikke minst av meg. Men vedtaket ble aldri en realitet, Telenor fortsatte å sentralisere. Og når man ikke greier å styre en statlig bedrift, hvordan har man da tenkt å ta styring over næringsinteressene i IT-parken på Fornebu? Hvordan skal man ta styring over Fred Olsen, Vigtel, Hernes & Co, når man ikke greide å ta styring over Telenor? Det vil jeg gjerne ha et konkret svar på.

Torstein Rudihagen (A) : Ein av grunnane til at IT har verka sentraliserande så langt, er nettopp mangelen på kompetanse ute i regionane. Eg sa òg at eit IT-senter på Fornebu skulle vere eitt av mange tiltak. Vi må samtidig utvikle dei IT-miljøa som er rundt omkring, og syte for at vi får skikkeleg fagleg kompetanse rundt det. Men vi ser m.a. at ein del høgskular, forskingssenter osv. har mangel på folk. Høgskular har mangel på lærarkrefter og det i seg sjølv kan verke sentraliserande. Ved å utnytte nettet i eit samspel med eit IT-senter på Fornebu, ved å få tilgang på praktikantplassar og ved å få til eit samarbeid med næringslivet der ute, er det ikkje nødvendig at desse miljøa flytter innover sentralt. Tvert imot - den distribuerte undervisinga og tilgangen på samarbeid med næringslivet der ute kan gje dei moglegheit til å vere der dei er.

       Så har vi dette med styring. Vi har peikt på styring på to område: for det første i samband med at vi foreslår at leigeinntektene frå næringslivet for terminalbygget skal brukast til utdanningsverksemd. Ved at staten går inn og skaffar seg styring over det, kan vi sikre oss at det òg reelt kjem til nytte for dei eksisterande høgskulane og institusjonane rundt omkring i landet.

       Det andre er at vi må ha ei styring med kva som skal etablerast der ute. Det er derfor vi strekar under dei føresetnadene som må leggast til grunn for interessentar som skal etablere seg på Fornebu.

       Etter vår og manges oppfatning er meldingens store svakhet mangel på konkrete politiske tiltak. Det er lite samsvar mellom de til dels kraftige beskrivelser av behov for nye løsninger, og de tiltak som meldingen faktisk foreslår.

       Meldingen går lite inn i den internasjonale dimensjonen. IT-revolusjonen er et resultat av beslutninger som er truffet utenfor landets grenser, men som endrer og påvirker alle deler av samfunnsutviklingen i Norge.

       En av IT-revolusjonens konsekvenser er at vi opplever en globalisering av økonomien og en stadig sterkere internasjonal konkurranse om kapital og kompetanse. Vår hverdag vil endres i like stor grad som overgangen fra jordbruks- til industrisamfunnet. Selv om IT-revolusjonen er et resultat av teknologi og marked, må forholdene legges til rette gjennom politiske handlinger - et næringsliv der kunnskap og innovasjon er drivkraften for store utfordringer når det skjer grunnleggende teknologiske endringer. I stedet for å foreta løpende innovasjoner må næringslivet lære seg å løpe i en ny retning og med nye verktøy. Dette setter store krav til ny kunnskap hos de ansatte, men i like stor grad nye krav til bedriftenes eiere. Eierskap i næringslivet kommer i slike perioder i et nytt lys.

       Regjeringen skriver i meldingen at bedriftenes behov for IT-kompetanse varierer med teknologisk nivå i bransjer og bedrifter. Lavteknologibransjer har naturlig nok lavt nivå på IT-kompetansen. Videre sies det at god kompetanse hos leverandør og bedrift er viktig for bransjer som er særskilt konkurranseutsatt og som må ha god økonomisk styring med logistikk, fleksibilitet og korte leveringsterminer i fokus.

       Regjeringens betraktninger må nok modifiseres noe, slik vi ser det. Til tross for at bedriftene driver lavteknologisk og i liten grad er avhengig av IT i salg, markedsføring og drift, vil større kunder stille andre krav til IT-kompetanse i småbedrifter. Større bedrifter, som f.eks. Norsk Hydro, benytter et stort antall underleverandører. Hydro er i ferd med å utvikle et konsept for Internett-baserte innkjøp som stiller helt andre teknologikrav til leverandørene. Det antas at leverandører av varer og tjenester til dette selskapet i løpet av få år må beherske IT-teknologi for i det hele tatt å være interessante som leverandører. Det er underordnet om bedriften leier ut sveisere og platearbeidere, eller om den selger kontorrekvisita. Krav til dokumentasjon, tilgjengelighet og kostnadseffektivitet i næringsliv og offentlig sektor øker kravene til IT-anvendelse. Det er derfor grunn til å anta at det ikke vil være noe naturlig skille mellom høy- og lavteknologibedrifter i spørsmålet om hvorvidt IT skal innføres i bedriften. Spørsmålet vil antakeligvis være i hvor stor grad IT skal innføres. Dersom denne kompetanse kjøpes inn vil behovet for konsulenter øke. Samtidig er det en forutsetning for kvalifiserte innkjøp og anvendelse at bedriften selv besitter kompetanse som igjen øker behovet for videreutdanning og formell IT-kompetanse.

       Fremskrittspartiet stiller seg positivt til opprettelse av et nasjonalt IT- og kunnskapssenter på Fornebu. Senteret må få mulighet til å utvikles slik at det kan få internasjonal betydning og dermed bidra til ny næringsvirksomhet og nye utdanningsfunksjoner i et samspill mellom forskning, utdanning og næring. I andre land befinner de viktigste IT- og kunnskapssentrene seg nær utdanningsinstitusjonene i de store byene, f.eks i USA, England og Frankrike. Den økonomiske makten blir stadig mer sentralisert fordi de økonomiske beslutningstakere søker dit hvor kunnskapen er lettest tilgjengelig. Mange land etablerer nå attraktive kunnskapssentre for å kunne hevde seg i den internasjonale konkurransen om nøkkelpersoner og kunnskapsintensive bedrifter. Visjonen om å skape et internasjonalt kunnskapssenter på Fornebu tar bl.a sikte på å styrke Norges posisjon i konkurransen om den internasjonale kunnskapskapitalen.

       Fremskrittspartiet vil ikke legge skjul på at vi mener Norsk Investorforums prosjekt IT Fornebu er den mest aktuelle samarbeidspartner i etableringen av et kunnskapssenter - særlig hvis man skal få prosjektet raskt på beina. Så langt er det bare IT Fornebu som har lagt fram en plan for hvordan et IT- og kompetansesenter kan utvikles. Men vi kan selvfølgelig ikke utelukke at andre kommer på banen.

       Jeg vil minne om vedtakene som nylig er gjort her i Stortinget på grunnlag av innstillingen fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen ved behandlingen av et Dok.nr.8-forslag fra Grete Knudsen. Flertallet er enige om tre ting: Det skal legges til rette for etablering av et kompetansesenter på Fornebu, det skal samarbeides med etablerte utdanningsinstitusjoner og næringsliv, og arbeidet skal settes i gang snarest. I den forbindelse er det viktig at Stortinget gir de nødvendige og mest mulig konkrete retningslinjer for at etableringen av et IT-senter og dermed økt IT-utdanning kan komme i gang så snart som mulig.

       Fra enkelte hold er det uttrykt skepsis til det planlagte senteret på Fornebu. Sentraliseringsspøkelset manes fram fordi man er redd for at distriktssatsingen skal bli nedprioritert. Fremskrittspartiet mener denne frykten er ubegrunnet. En sentral satsing behøver ikke stå i et motsetningsforhold til regional satsing, men må utnyttes slik at det gir positive ringvirkninger for utviklingen av regionale IT-miljøer og regional IT-utdanning. Komiteen har også understreket i sine merknader at et slikt senter ikke må gå på bekostning av næringsliv og utdanningsinstitusjoner i landet for øvrig. Når det er sagt, er det viktig å innse at distriktssatsing baserer seg på realisme. Fremfor å tviholde på et kunstig og urasjonelt bosettingsmønster bør det oppmuntres til etablering av vekstsentre som kan gi ringvirkninger. Vi vil finne en rekke eksempler fra inn- og utland som viser at kunnskaps- og kompetansesentre kan virke som magneter som trekker til seg næringsliv.

       Regjeringen har foreslått å etablere ca 20 næringshager i distriktene som en forsøksordning. Næringshagene vil bli koblet opp mot regionale FoU- og andre kompetansemiljøer. Men et slikt forslag, som bygger på et samspill mellom forskning, utdanning og næringsvirksomhet, må også bygge på en del andre viktige elementer for å lykkes. Erfaringene fra andre land viser betydningen av kritisk masse - det betyr at et senter må omfatte et stort nok og bredt nok antall virksomheter som kan skape et miljø og dermed oppnå de nødvendige synergieffekter. Små og mellomstore bedrifter vil i stor utstrekning være henvist til å hente kompetent arbeidskraft fra et omliggende arbeidsmarked hvor det finnes bedrifter av beslektet type og bedrifter som etterspør produkter fra hverandre. Uten konsentrasjon av arbeidsmarkeder i Norge er det lite håp om at de bedrifter som befinner seg i distriktene, kan overleve i konkurransen. Levedyktige kompetansemiljøer må ha en viss størrelse, med muligheter til å bytte jobb for både ressurspersoner og deres ektefeller. Dette er en nødvendighet for at nyskapere og kompetente folk skal forbli i distriktene i noen utstrekning.

       Det er også viktig at man legger kommersielle kriterier til grunn for at etableringen av næringshager skal lykkes. En sunn forretningsmessig basis som kan tiltrekke seg privat kompetent kapital, er en forutsetning for å skape vellykkede lokale utviklingsmiljøer. Fremskrittspartiet mener derfor det må arbeides videre med selve konseptet før det iverksettes forsøk med etablering av næringshager. Det anbefales at arbeidet med etablering av regionale kunnskapssentre og næringshager knyttes opp til planene om et IT- og kunnskapssenter på Fornebu. Det er Stortingets forutsetning at et slikt senter skal bygge et nettverkssamarbeid med de regionale sentre og fungere som en drivkraft for nærings- og kompetansemiljøer i andre deler av landet.

       Det eine er eit område der Framstegspartiet for så vidt er i lag med alle dei andre partia utanom Høgre. Dette gjeld å ha ei hand på rattet på Fornebu, leggja premissar og ha ein større grad av statleg styring. Er det Høgre som er på ville vegar her, eller er det Framstegspartiet som her vil gå lenger i å styra enn dei plar?

       Eit anna område der Framstegspartiet reserverer seg og meiner noko anna enn fleirtalet, er utflytting av arbeidsplassar til distrikta. Der har fleirtalet lagt seg på det prinsippet at når det ikkje er spesielle grunnar som talar imot, skal ny statleg verksemd leggjast utanom Oslo. Er det eit absolutt prinsipp for Framstegspartiet at ein bare skal sjå på økonomiske konsekvensar? Ser Hedstrøm aldri for seg at det kan vera til gagn for lokalsamfunna at ein får slik verksemd utover i landet, særleg når me snakkar om teknologi som ein fordel som gjer verksemd mogleg, og ikkje ei avgrensning?

       Representanten Hedstrøm kjenner sikkert til at Arbeidarpartiet har føreslått både nye studieplassar og større løyvingar til Norges forskningsråd enn Regjeringa, i samband med revidert nasjonalbudsjett. Kan me i Arbeidarpartiet rekna med støtte frå Framstegspartiet for å få fleirtal for dette?

Øystein Hedstrøm (Frp) : Dette var mange og omfattende spørsmål på én gang. Men i likhet med saksordføreren vil jeg konstatere at innstillingen er preget av stor grad av enighet. Komiteen står sammen på de fleste punkter. Høyre har meldt seg ut noen steder, og det har også Fremskrittspartiet gjort.

       Når det gjelder arbeidsplasser i distriktene, vil jeg understreke det jeg sa i mitt hovedinnlegg: Nå må også vi her i Norge prøve å lære av erfaringene de har gjort i en del andre land, bl.a fra såkalte næringssoner, nå også med henblikk på utvikling av IT-kompetanse i et samarbeid mellom forskning, utdanning og næringsliv.

       Jeg sa i mitt hovedinnlegg at vi må ha en viss « kritisk masse ». Altså: Det må forefinnes kompetent personell og folk med høyere utdannelse som er villig til å etablere seg i en slik region i distriktene, og da må det forefinnes alternative arbeidsplasser for at det skal kunne lykkes. Vi vet at det er stor konkurranse om denne kompetente kunnskapsmassen og om personene innenfor IT-området i dag. Det andre som er veldig viktig, er at det fins en viss mengde bedrifter i dette området som kan utnytte denne kompetansen, som lever i synergi med hverandre, og som produserer produkter og teknologi som er i synergi. Dette er to av flere elementer som er viktig for at vi skal kunne lykkes med f.eks næringshagene, som Regjeringen foreslår. Men vi kan ikke stille oss bak det nettopp av den grunn at en del av de elementene som Fremskrittspartiet mener må være til stede, ikke forefinnes slik det er i dag, og vi mener at Regjeringen da må komme tilbake til Stortinget med dette.

Anita Apelthun Sæle (KrF) : Eg skal gjera det litt enklare for Framstegspartiet og berre stilla eitt spørsmål.

       Framstegspartiet skil seg ut frå fleirtalet når det gjeld IT Fornebu - sjølvsagt fleire plassar òg. Det er sant å seia ikkje unormalt at Framstegspartiet skil seg ut. Men det undrar meg at av det dei seier om stiftelsen på Fornebu, verkar det som Framstegspartiet meiner at staten med eigedom og bygningar skal bera ein stor del av dei kostnadene som denne stiftelsen har, denne stiftelsen som skal vera ei ramme både for utdannings- og næringsverksemda som skal etablerast i terminalbygningen.

       Skal vi oppretta slike stiftelsar baserte på vederlagsfrie gåver frå stat til næringsliv også andre plassar der næringslivet synest at dei kan profittera på at utdanningsinstitusjonar samlokaliserer seg med næringslivet? Det kan i tilfelle verta dyrt, og er det verkeleg framstegspartipolitikk?

Øystein Hedstrøm (Frp) : Fremskrittspartiet har ikke lagt skjul på at vi mener at slik sakene ligger an på Fornebu i dag, er det Norsk Investorforums prosjekt IT Fornebu som er den som tegner seg som en aktuell samarbeidspartner. Men det kan også bli flere.

       Når det gjelder dette med en statlig deltakelse, mener så vidt jeg vet, alle partier her i Stortinget at opplæring og utdannelse er et statlig ansvar, men hvem som skal foreta dette, kan vi kanskje være litt uenige om. Det som er meningen der ute, er at man skal få den unike muligheten å få et samarbeid mellom næringsliv, høyteknologibedrifter i Norge, utdanningsinstitusjonene og forskningen, og at dette skal bidra til at vi når de visjonene IT Fornebu har satt seg, at vi fram til år 2005 kanskje kan klare å være det ledende kunnskapssenteret i Europa, som kan trekke til seg kompetente folk fra hele det europeiske området. Og da behøver det ikke når det gjelder dette senteret, å bli slik vi har opplevd til nå, at kunnskapen trekker mot sentrale strøk av landet, og at det er distriktene som blir taperne. Hvis vi trekker til oss kompetente personer fra Europa, vil det styrke oss, og IT Fornebu kan virke som et nav til andre deler av Norge og også bidra positivt og distribuerende til distriktene på forskjellige områder. Da mener vi at også staten skal ha en viktig og sentral rolle i det arbeidet.

       Europa har teknologisk evne på høgd med USA, det er det ikkje tvil om. Men næringslivet greier ikkje å fornya seg. Det må Noreg makta. Vi veit at nye levedyktige arbeidsplassar må skapast i små bedrifter, og fyrst og fremst i teknologibedriftene. Noreg er gründeranes land, vi har moglegheit for å lukkast, og det vert i tilfelle gode arbeidsplassar, med bra lønn og tilpassa arbeidstid.

       Utfordringane i Noreg er mange. Eit høgt kunnskapsnivå i befolkninga er ein nødvendig føresetnad for å hausta gevinsten av informasjonsteknologien. Kanskje det er dette som gjer at Israel, eit lite frimerke av eit land i Midtausten, er den einaste eigentlege konkurrenten til Silicon Valley. I Israel kryr det av forskarar og forskingsinstitusjonar, og dei løyser mange problem, men staten har ikkje pengar, og dei manglar kapital til å kunna setja ideane om til produksjon. Dette problemet har ikkje Noreg. Vi har store moglegheiter til å auka befolkninga sin kompetanse og å satsa på at våre elevar og studentar vert i stand til å meistra framtidas kunnskaps- og dugleikskrav. Eg har alltid trudd på at samspel mellom skule og næringsliv gjev best resultat. Elevar og studentar må læra det bedriftene spør etter, og ikkje berre det læraren lærte for 30 år sidan. Dette er ikkje mindre aktuelt i eit IT-samfunn. IT dreg også med seg internasjonalisering eller globalisering, og difor må Regjeringa stimulera til fleire alliansar og meir samarbeid både mellom norske bedrifter og mellom norske og utanlandske teknologibedrifter. Land som India, Israel, som eg nemnde, Irland, USA, som eg nemnde, og kanskje Finland har ein velutvikla informasjonsteknologi som vi kan profittera på.

       Så langt har informasjonsteknologien verka sentraliserande, som fleire talarar har vore inne på. Oslo og Akershus er på topp når det gjeld IT-bedrifter, og Nord-Noreg tapar. På sikt kan motsette tendensar verta rådande. Det finst alt ypparlege vinnarbedrifter både innarst i Hardanger og yttarst på Radøy i Hordaland, og Tromsø-miljøet bør verta eit tyngdepunkt ikkje minst for romverksemd. Dersom ein går over frå kapital til kompetanse som basis for ei bedrift, har det eit distriktsmessig potensial. Saman med andre distriktsverkemiddel burde dette vera ei moglegheit til å halda oppe busetnaden i heile Noreg, og det igjen er ein føresetnad for anna vekstnæring, nemleg turisme.

       Teknologiutviklinga tar pusten frå besteforeldregenerasjonen, og eg kunne godt inkludera foreldregenerasjonen. Mens unge gutar surfar på Internett som den mest sjølvsagde sak, vegrar dei vaksne seg meir. Dessutan er jentene mindre interesserte. Det at systema stadig vert enklare, gjer at utstyret vert meir brukarvennleg. I parentes må eg få seia at den fyrste berbare PC-en som familien min kjøpte, var knapt berbar for meg iallfall, og prosedyren med å koma i gang var så omfattande at skrivemaskina vart freistande - så jammen har det skjedd mykje, og meir skjer. Men utdanningsinstitusjonane må ta ansvar og stimulera jentene til å kvalifisera seg for framtidssamfunnet. Det må vera eit krav, og eg trur at vi har større sjanse til å lukkast enn dei har i mange andre kulturar. Vi mislukkast definitivt dersom jentene ikkje vert ein del av IT-kulturen. Eg trur at IT som nytt fag i vidaregåande skule kan verta inngangsporten for jentene. Vi mislukkast også dersom Noreg ikkje får eit høgfartsnett, slik at IT-utviklinga i Distrikts-Noreg har rimelege konkurransevilkår. Difor er Regjeringa sine planar om ein open informasjonsmotorveg viktig. Slik skal alle husstandar og bedrifter i heile landet sikrast eit nettverk av høg kvalitet og til lågast mogleg pris.

       Mykje av IT-debatten har handla om eit eventuelt kompetansesenter på Fornebu. Det er eigentleg merkeleg, sjølv om vi alle veit kvifor det er slik. Eg trur at KDL, Kontor og Datateknisk Landsforening, har noko rett når dei seier at IT Fornebu er feil signal til feil tid. For 20 år sidan var det nødvendig med fysisk nærleik for å samhandla effektivt. I dag er det ikkje det. Men bevare meg, fridom til å satsa er ein politisk grunnføresetnad for Kristeleg Folkeparti og for sentrumsregjeringa, og Stortinget har tidlegare vedtatt at det skal leggjast til rette for eit IT-senter på Fornebu, og det tar vi på alvor. Eit IT- og kunnskapssenter på Fornebu kan verta eit av fleire bidrag for å kopla IT-kompetansen på våre universitet med IT-næringsmiljø, og slike koplingar treng vi. Potensialet som ligg i betre samarbeid mellom næring og utdanningsinstitusjonar, er for kosteleg til ikkje å verta tatt omsyn til.

       Det er viktig for sentrum og for komitefleirtalet at utviklinga på utdanningssida skjer i regi av etablerte høgskular og universitet. Staten har eit hovudansvar for utdanning og forsking, og det er dei som har pedagogisk kompetanse og den breie kontakten med dei unge utdanningssøkjarane også. Og dersom det veks fram eit IT-miljø av noko format på Fornebu, med kompetanseutvikling som ein viktig del av miljøet, er det ein føresetnad frå vår side at dette har eit ansvar for regionale utdanningsinstitusjonar og vi reknar med at dei tek det ansvaret. Dette kravet frå Stortingets side er ikkje nytt. Og skal vi få til ei slik distribuert undervisning, treng vi planar som fortel korleis.

       Når det no mest sannsynleg vert eit slikt senter på Fornebu, er sentrum opptatt av at inntektene frå terminalbygget må gå til eit fond som styrkjer utdanningsverksemd og til distribuert undervisning og auka utdanningskompetanse innanfor IT elles i landet.

       Den distriktsmessige garantien for at IT skal prioriterast kjem også i form av 20 næringshagar. Det betyr insentiver for attraktive utviklingsmiljø for personar med høg utdanning fleire plassar enn på Fornebu. Og det er sunt, og det er nødvendig.

       Nytt IT-fag i vidaregåande skule, 500 nye studieplassar innanfor IT frå 1999, topputdanning auka med 90 plassar og høgskuleutdanning med 220 alt frå hausten - dette viser at denne regjeringa tar kompetansespørsmålet på alvor. Det tar tid å utdanna fleire. Men det kan ikkje gjerast fortare enn det det no vert lagt opp til. Difor er det heilt rett å satsa på dei over 20 høgskulane og universiteta som har lærarkrefter med erfaring.

       Det største problemet er vel lærarkrefter. IT-folk er etterspurd arbeidskraft, og eit hungrig næringsliv betaler våre beste lærarar betre enn det offentlege kan makta. Difor er det heilt maktpåliggjande at vi får eit samarbeid med næringslivet slik at vi kan profittera kunnskapsmessig også på deira knowhow til nytte for alle. Undervisning via nettet er ein måte å utnytta den kompetansen på som vi har, maksimalt.

       Vidare er det faktisk tid for ny arbeidsinnvandring. Vi kan med vårt høge lønnsnivå nok lukkast i å rekruttera IT-folk også utanfor EØS-området. God u-hjelp? Det veit eg ikkje, men det kan opna auge og moglegheiter for marknader i framande land og vice versa.

       Den nødvendige holdningsendringen har kommet lengst og pågått lengst i næringslivet. Det første kravet den nye tid stiller til oss som politikere, er derfor å legge forholdene til rette slik at norsk næringsliv kan fortsette å utvikle seg og hevde seg på dette området. Mangel på kompetent arbeidskraft er den største utfordringen akkurat nå.

       Da Regjeringen varslet at Næringsdepartementet ville legge fram en stortingsmelding om IT-kompetanse, var det et godt tegn. Jeg så fram til at Regjeringen ville fokusere på næringslivets behov for IT-kompetanse, og foreslå konkrete tiltak for å bedre situasjonen.

       Meldingen kan vel ikke sies å ha svart på alle utfordringene. Ved siden av forslagene om næringshager og forslaget om å styrke utdanningskapasiteten ved universitetene og høyskolene inneholdt meldingen få tiltak som vil lette den akutte bemanningssituasjonen som norsk IKT-næring er oppe i. Helt nødvendige forslag som bedret opsjonsbeskatning, muligheter for rekruttering av utenlandsk kompetanse, overprisavskrivning på forskningsinnsats, midlertidige ansettelser og økt adgang til frivillig overtid var fraværende. Det som burde vært meldingens hovedanliggende - hvordan stimulere til forskningsinnsats og gjøre det lettere for forholdsvis små IT-bedrifter å tiltrekke seg kyndig arbeidskraft - forble ubesvart. I ettertid, i forbindelse med næringsmeldingen, har Regjeringen likevel gått et skritt i riktig retning og foreslått å endre bl.a opsjonsbeskatningen. Det er positivt. Jeg forventer at Regjeringen følger dette opp med forslag i statsbudsjettet allerede nå til høsten.

       Den delen av meldingen som dessverre har fått størst interesse, omhandler planene om et IT-senter på Fornebu. Innstillingen synes jeg på enkelte punkter ikke virker særlig klargjørende, snarere tvert imot. Regjeringen stiller seg positiv til at det etableres et IT-senter på Fornebu, men at tomtene selges til markedspris uten spesielle føringer. Regjeringen skriver i meldingen:

« For å sikre levedyktige og konkurransedyktige miljøer bør bedriftsetableringer skje ut fra bedriftenes egne forretningsmessige vurderinger ».

       Høyre er i den uvante situasjon å være Regjeringens eneste støttespiller på dette området. Fornebu ligger midt i landets største pressområde. De aktuelle tomtene er blant de mest attraktive næringseiendommene i landet. Overdragelse av eiendommene på Fornebu under markedspris vil innebære en unødvendig og uheldig subsidiering av enkeltbedrifter og en bestemt type næringsvirksomhet. Høyre mener at tomtene isteden bør selges til markedspris, etter at arealbruken er avklart gjennom reguleringsarbeidet.

       Sammen med Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet sier regjeringspartiene at Regjeringens forslag ikke gir noen sikkerhet for å få noe kunnskapssenter på Fornebu. Alle andre partier enn Høyre legger opp til at staten skal bestemme hvem som får etablere seg der, at staten skal ta initiativ til å etablere et kunnskapssenter i terminalbygningen, og at staten må sikres mulighet til styring med virksomheten.

       Høyre ønsker salg til markedspris og mindre statlig innblanding i utviklingen av et IT-senter på Fornebu. Høyre mener dessuten at det på dette tidspunkt ikke er riktig å legge føringer for et bestemt antall arbeidsplasser på Fornebu.

       Høyre tror at et tett samarbeid mellom utdanning, forskningsinstitusjoner og næringslivet lokalisert til Fornebu, kan skape store synergieffekter og ringvirkninger for opplæring, forskning og verdiskaping over hele landet. Både Universitetet i Oslo og NTNU i Trondheim ser med interesse på muligheten for å utplassere studenter i siste del av cand.scient- og sivilingeniørstudiet hos IT- og kunnskapsbedrifter som måtte etablere seg på Fornebu.

       Forutsetningen for at studentene skal ha tilstrekkelig utbytte av en slik ordning, er at utplasseringen skjer i takt med etableringen av interessante bedrifter. Høyre legger også vekt på at utdanningskapasiteten innen IKT kan utvides raskest, billigst og med høyest faglig kvalitet i regi av de etablerte universitetene og høyskolene.

       Det bør derfor ikke bygges opp helt nye offentlige utdanningsinstitusjoner på Fornebu. Eventuelle private utdannings- og forskningsinstitusjoner på Fornebu kan imidlertid være et viktig bidrag til utvikling av et dynamisk og konkurransedyktig IT- og kunnskapssenter.

Ansgar Gabrielsen (H) : Jeg tror det må bero på en misforståelse når Opseth spør om dette, for jeg skjønner ikke helt referansen. I mitt innlegg nevnte jeg ikke statlig regulering. Det jeg sa om dette, var:

       « Høyre mener at tomtene isteden bør selges til markedspris, etter at arealbruken er avklart gjennom reguleringsarbeidet. »

       Etter å ha drevet med reguleringsarbeid i 15 år, kjenner jeg plan- og bygningsloven rimelig godt, selv etter de siste endringene som ble foretatt i forrige periode. Og normal prosedyre er at det offentlige som foretar reguleringer, venter med å selge ut tomtene til reguleringsarbeidet er foretatt. I motsatt fall velger man i realiteten å selge til spekulativ virksomhet, fordi man ikke har avklart hva arealene skal brukes til. Mitt standpunkt er at man også for Fornebus del bør avvente reguleringsarbeidet. Staten har som grunneier interesse i det arbeidet, men jeg har på ingen måte tenkt at staten skulle bruke plan- og bygningslovens hjemmel for å overta reguleringsarbeidet. Det foregår i regi av den kommunen hvor Fornebu ligger, nemlig Bærum. Men det er klart at grunneierne - staten og Oslo kommune - vil være viktige premissleverandører i dette. Jeg tror det er viktig at vi ikke stykker opp Fornebu og selger det ut i forkant av denne prosessen. Man kan jo tenke seg det scenariet at man har stykket opp nærmest hele Fornebu og solgt ut mens man holder på med dette reguleringsarbeidet. Man kan bare tenke seg hvem som driver lobbyvirksomhet overfor reguleringskontoret i Bærum kommune. Jeg synes det ville være naturlig å avslutte reguleringsarbeidet og bestemme hva arealene skal brukes til, så kan staten legge premissene for de tomtene som de selv disponerer, og som de er grunneiere til, og så selge dem ut til den som vil betale mest.

Odd Roger Enoksen (Sp) : Det er akkurat det vi nå snakker om, som er det springende punkt i debatten om etableringen av IT-senteret på Fornebu. Høyre mener at man ikke skal legge noen spesielle føringer for hvordan senteret skal brukes, og det er for så vidt greit. I følge Høyre slutter ikke sentrumspartiene seg til det som er Regjeringens opplegg. Dette er feil.

       På side 36 i stortingsmeldingen er det lagt en rekke føringer for hvordan dette senteret skal utvikles. Dette ønsker ikke Høyre å gjøre, man ønsker ikke å sette et tak på hvor mange arbeidsplasser som skal etableres på Fornebu. De ønsker heller ingen form for statlig styring gjennom at staten som grunneier disponerer arealene. Derimot ønsker de å overlate til Bærum kommune som reguleringsmyndighet å bestemme utviklingen og farten på utviklingen av et IT-senter på Fornebu.

       Jeg tror ikke det skal så veldig mye fantasi til for å se hva en slik håndtering av dette vil komme til å føre til. Dette vil bli et senter som har nasjonal betydning. I Høyres merknader, som er heller runde i formen, er det ikke så veldig mye å spore i forhold til hvordan man ønsker at dette skal utvikles. Vi ser at 47 % av all IT-relatert omsetning allerede foregår i Oslo, og i henhold til det Høyre ønsket seg, skal den videre styringen og utviklingen der ute overlates til Bærum. Hva er i lys av dette Høyres ambisjon for et IT-senter på Fornebu? Hvordan ser man for seg at dette skal utvikle seg, og hva slags effekt mener man at dette vil få for distriktene, og på hvilken måte skal dette gjøres?

Ansgar Gabrielsen (H) : Jeg hører Enoksen si at Høyres merknader er rundt formulert. Da vet jeg ikke hvilket uttrykk han skal bruke når det gjelder sine egne merknader. Det Høyre har gjort i sine merknader hva angår Fornebu, er stort sett å referere til ting som står i meldingen, og slutte seg til det - i motsetning til hva Enoksen og hans parti har gjort. Vi er enig i det som står i meldingen fra Regjeringen, og som gjelder avhending av eiendommen. Det har vi også sagt helt eksplisitt at vi slutter oss til. Og så vidt jeg husker i farten, er formuleringen i meldingen at Regjeringen ønsker å selge ut statens tomter uten føringer. Det har vi sluttet oss til.

       Hvordan vil dette slå ut, og hva vil effekten være, spør Enoksen. I likhet med Enoksen, og - antar jeg - de fleste her har jeg ikke helt klare forestillinger om hva som vil bli effekten av det som eventuelt kommer til å skje på Fornebu. Det tror jeg er veldig vanskelig å overskue, men jeg er overbevist om at når det blir etablert et IT-senter der, med næringsvirksomhet og utdanningsaktivitet knyttet til det, tror jeg det vil bli aldeles utmerket. Synergien mellom næringsliv på den ene siden og utdanningsinstitusjoner på den andre siden tror jeg vil bli aldeles fortreffelig. For egen del kunne jeg ønske at vi fikk et privat/offentlig engasjement der ute, men på hvilken måte det i detalj skal gjøres fra det offentliges side, har jeg foreløpig tillit til at statsråden fra et av de partiene som er med i sentrumsregjeringen, som også Enoksens parti er med i, vil greie å ta hånd om.

       Dette leser jeg som det står. Jeg har heller ikke hørt anført noe annet og legger det til grunn. Det er et synspunkt som Høyre i komiteen har sluttet seg til, og som vi er enig i.

       Når det gjelder å legge føringer for antall arbeidsplasser, registrerer jeg at Regjeringen i meldingen skriver at 20.000 arbeidsplasser bør være maksimalt nivå. Jeg har også registrert at den kommunen som forestår reguleringen, har snakket om at 15.000 er nok. Jeg må si at jeg ikke har tilstrekkelig innsikt i problemstillingen til å kunne si om antall arbeidsplasser bør være 10.000, 15.000, 20.000 eller 25.000, men jeg har tiltro til at dette er noe som av den kommunen som forestår reguleringen, vil bli avklart i forbindelse med reguleringsarbeidet og eventuelt lagt inn i reguleringsvedtekter. Jeg kan vanskelig se at kompetansen i Stortinget er særlig høy akkurat når det gjelder å treffe det eksakte tallet. Jeg synes ikke det er vår hovedoppgave å foreta slike begrensninger.

       Når det gjelder hva dette området kan sluke av arbeidsplasser, og hva infrastrukturen tilsier, både på samferdselssiden og på andre områder, har jeg den tilliten til det utøvende organ som skal forestå avhendingen, at det også vil greie å styre dette.

       Få sektorer har hatt en utvikling tilsvarende den vi har sett innenfor telekommunikasjon og IT de siste par tiårene. Fra å være et hjelpemiddel for de få med spesielle behov er datateknologi, mobiltelefon, Internett og elektronisk post blitt en del av hverdagen for stadig nye grupper. I februar 1998 hadde 1,4 millioner nordmenn tilgang til Internett. 90 % av statlig virksomhet og halvparten av norske bedrifter har Internett-tilknytning. Samtidig ser vi at stadig flere medier smelter sammen og åpner for nye anvendelsesområder. Et eksempel på utviklingen er at Regionsykehuset i Tromsø nå stiller 9.000 diagnoser i året ved hjelp av telemedisin. Hva dette betyr i form av sparte kostnader for samfunnet og i form av reduserte belastninger for den enkelte bruker, sier seg selv, men like viktig er de økte muligheter dette gir til å kunne yte samme tilbud over hele landet.

       Teknologien er i seg selv avstandsreduserende og representerer enorme muligheter i distriktspolitisk sammenheng. Det å kunne anvende et medium og et arbeidsverktøy der det ikke er avgjørende om en bedrift holder til i Ålesund eller i Singapore, innebærer store muligheter, men representerer samtidig en betydelig utfordring.

       Nasjonalt betyr dette selvsagt at kompetansearbeidsplasser kan lokaliseres hvor som helst i landet, ulike miljøer kan samarbeide i nett, på samme måte som man kan samarbeide i nett med aktører på andre siden av jorden.

       På den andre siden blir man plutselig en del av et globalt marked - ikke et regionalt, ikke et nasjonalt, men et stort globalt marked - der det ikke er avstand til markedet, men andre faktorer som avgjør om oppdraget skal gå til Singapore eller Ålesund. Dette innebærer en ny type utfordringer både kompetansemessig og teknologisk, utfordringer som vi som nasjon har gode forutsetninger for å kunne imøtekomme. Men endringene skjer så raskt at det ikke er noen selvfølge at man skal klare å henge med i denne utviklingen.

       I sin natur gir altså moderne teknologi store distriktspolitiske muligheter. Vi har da også mange eksempler på høyteknologiske bedrifter som med godt resultat har etablert seg i distriktene. Mest positivt av alt er at denne typen bedrifter i distriktene heller ikke ser ut til å ha problemer med tilgang på kompetent arbeidskraft.

       Til tross for de muligheter denne nye teknologien gir til å styrke næringslivet i distriktene, bedre den offentlige tjenesteytingen og ikke minst utvikle framtidsrettede arbeidsplasser i IT-næringen i distriktene, viser erfaringene så langt at denne teknologien har virket sterkt sentraliserende.

       I dag utføres 47 % av alle IT-tjenester av Oslo-bedrifter, målt etter omsetning. Tilsvarende tall for Finnmark er 0,1 %, for Nord-Trøndelag 0,2 % og for Nordland 0,6 %. Til sammen har altså, hvis man inkluderer Troms, de fire nordligste fylkene i landet en omsetning av IT-tjenester som ikke tilsvarer mer enn 1,5 %

       Vi ser også at i perioden 1993-1997 fikk ca 155.000 personer arbeid i Norge. Distriktene hadde en vekst i sysselsettingen på 4,5 % i denne perioden, mens byene opplevde en vekst på 9,4 %, altså over dobbelt så stor økning i sysselsettingen. En stor andel av den nye aktiviteten etableres innenfor kunnskapsbaserte bedrifter og innenfor tjenesteytende næringer hvor IT utgjør en viktig del. Når man så i tillegg tar med at det i 1997 var nesten 6.000 flere som flyttet fra Nord-Norge enn som flyttet til landsdelen, viser disse tallene med all tydelighet at vi opplever en sentralisering i dette landet som må snus for å hindre at situasjonen i distriktene skal bli ytterligere forverret, samtidig som det må være et mål å redusere befolkningspresset i de største byene. Det er også ganske entydig at sentraliseringen går sterkest i retning av Oslo og deler av Akershus, en utvikling som i sum er særdeles uheldig.

       Jeg er på denne bakgrunn meget godt fornøyd med at meldingen har en så sterk regional tilnærming. Dette er helt nødvendig dersom vi skal unngå ytterligere sentralisering, og dersom ny informasjonsteknologi skal kunne bli et effektivt verktøy i arbeidet med å drive en aktiv distriktspolitikk. Det er derfor positivt at Regjeringen får bred støtte i komiteen for etablering av 20 næringshager i utvalgte kommuner for å skape lokale utviklingsmiljø som er attraktive for personer med høy utdanning, samtidig som et flertall i komiteen gir sin tilslutning på et annet viktig punkt, tilgangen på høyhastighetsnett, grunnleggende teletjenester og lavest og mest mulig lik pris som en forutsetning for at IT skal kunne anvendes til regional næringsutvikling.

       Mye av debatten omkring IT-utvikling har vært knyttet til etablering av et IT- og kunnskapssenter på Fornebu. Denne debatten har ført til at mange ulike miljøer rundt om i landet har meldt seg på banen med gode prosjekter, man har lagt fram planer for kompetansehevende tiltak, ikke minst knyttet til IT-baserte næringer.

       Med tanke på at en stor andel - som jeg har sagt, 47 % av IT-relatert omsetning - allerede er å finne i Oslo-området, er det selvsagt et tankekors at man nå arbeider med planer om å bygge et nytt stort IT- og kunnskapssenter i nettopp det samme området. Det er helt opplagt at frykten for at dette vil gå på bekostning av arbeidsplasser og tilgang på kompetanse i distriktene, kan være reell og må tas på alvor. Det vil derfor være et helt sentralt ansvar for myndighetene å sørge for at man får til en vekselvirkning som gjør at et IT-senter på Fornebu kan bli til beste for hele landet. Jeg tror det burde ligge til rette for at så skal kunne skje med det opplegg som Regjeringen har skissert i St.meld.nr.38, og gjennom den innstilling et flertall i komiteen har fremmet for utvikling av dette området.

       La det også være sagt at det ikke er mulig for noen å ta komiteens innstilling til inntekt for et spesielt syn med hensyn til utviklingen av Fornebu, altså med hensyn til hvem som skal stå for en slik utvikling. Det er lagt særdeles sterke føringer fra komiteens side med hensyn til hvorledes dette skal skje. Det er sagt at oppbygging av utdanningsinstitusjoner skal skje på institusjonenes eget initiativ og i henhold til deres egne behov. Komiteen har også understreket at et IT-senter på Fornebu skal samarbeide og vekselvirke med tilsvarende miljø i andre deler av landet. Det må videre i tråd med tidligere stortingsvedtak legges forutsetninger om utdanning, at det skal være nettbasert etter- og videreutdanning, at utdanningen skal distribueres til regionale høgskoler, og at det skal være samspill mellom regionale sentre og bedrifter som skal etablere seg på Fornebu. Dersom dette skal være mulig å gjennomføre i praksis, må aktuelle kjøpere og leietakere legge fram en plan for hvordan de har tenkt å gjennomføre de krav som staten stiller til et IT- og kunnskapssenter på Fornebu.

       Jeg har registrert at det er enkelte aktører som har tatt dette til inntekt for at det kun er én part som vil være i stand til å tilfredsstille disse vilkårene. Jeg vil gjerne presisere at det ikke er statens oppgave verken å legge til rette for en enkelt aktør eller å utelukke noen. Her skal ulike aktører kunne samhandle, her skal det være plass for både små og store aktører, og ikke minst skal staten

       stille krav til hvorledes utviklingen skal skje, slik at man skal kunne få til denne samhandlingen. Poenget er at det må til samhandling også mellom ulike miljøer, det må være samarbeid mellom ulike utdanningsinstitusjoner og mellom næringsliv og regionene rundt omkring i landet.

       Jeg vil også gjerne ha sagt at når flertallet peker på at statens langsiktige interesser med Fornebu-området og planene om et kunnskapssenter må ivaretas enten de løsningene som velges, blir salg av statens eiendom, felles eierskap med private interesser eller statlig eierskap til deler av eiendommene, er dette et uttrykk for at staten bør vurdere grundig hva som er mest tjenlig i et langsiktig perspektiv. Det må ikke ensidig fokuseres på økonomiske interesser, og slett ikke på kortsiktig avkastning i form av salg av områdene på Fornebu, men derimot må etter min oppfatning de langsiktige nasjonale effektene som et IT-senter på Fornebu skal gi, ikke bare for Oslo/Akerhus- og Fornebu-området, men for hele landet, veie tungt i den prosessen de ulike departementer nå skal inn i.

       Bjarne Håkon Hanssen hadde her overtatt presidentplassen.

       Mine spørsmål til Senterpartiet og representanten Enoksen må da bli: Hvorfor er situasjonen i dag den at Senterpartiet faktisk har åpnet for at staten skal være eier av deler av eiendommene? Hva kommer det av at et flertall uttaler:

       « Det må også stilles til rådighet et landområdet som er stort nok til å dekke behovet for et kompetansesenter. »

       Hvordan - og til hvilken pris? Hvorfor er Senterpartiet med i flertallet som sier « Flertallet vil be om at staten tar et initiativ for å få realisert et slikt senter. »? Hva er innsatsfaktoren økonomisk sett til dette?

       Man sier også i regi av Senterpartiet:

       « Leieinntekter fra Terminalbygget bør gå inn på et fond til styrking av utdanningsvirksomheten på Fornebu og til distribuert undervisning » osv.

       Til slutt sier man: « Staten må sikres styringsmulighet med virksomheten. »

       Hva er det som har skjedd underveis? Her har man ikke engang tatt høyde for å stoppe ved 20.000 arbeidsplasser. Reguleringen der er faktisk ikke annet enn Fornebu-kryssets begrensninger. Jeg tror det er på tide man finner ut at norsk IT-næring i dag har klart seg meget bra. Den er i god utvikling, og det bør den fortsatt få lov til å være. Kanskje er en av grunnene at IT-virksomheten hittil har sluppet unna statens innblanding. Jeg tror man skal vokte seg vel for å la denne saken etter hvert ende opp som en lokal reguleringssak i Bærum. Til det er saken altfor viktig for resten av landet.

Odd Roger Enoksen (Sp) : Det var et ganske snedig sitat representanten Kristiansen tok fra innstillingen. Når det gjelder leieinntektene fra terminalbygget, står det:

       « Leieinntekter fra Terminalbygget bør gå inn på et fond til styrking av utdanningsvirksomheten på Fornebu og til distribuert undervisning og bedring av utdanningskompetansen ellers i landet. »

       Dette innebærer at man faktisk tar inntekten fra et av de mest attraktive områdene i landet og bruker den til beste for næringsliv og utdanningsinstitusjoner i resten av landet, både i form av utveksling av lærerkrefter, i form av hospitering og på annen måte, ikke minst når det gjelder nettbasert og distribuert undervisning.

       Dette er på ingen som helst måte et linjeskifte fra Senterpartiets side. Vi har tvert imot gått inn i problematikken omkring IT Fornebu med det for øye å ha en hånd med i utviklingen der ute, som skal medføre at resten av landet ikke skal forblø på samme måte som om man slapp dette fritt og lot det være opp til kapitalkreftene alene å stå for utviklingen på dette området.

       Jeg tror at utviklingen på dette området, som det er satt fram forslag om fra flere parter, kan komme til å skje i samarbeid med staten, hvor det også stilles krav fra statens side. Dette vil være positivt også for distriktene og for en regional utvikling. Det er også bakgrunnen for at staten bør ta et initiativ. Andre bør ikke styre utviklingen på et så viktig område som dette. Staten skal ha en sterk hånd på rattet. Det er Senterpartiets ønske, i motsetning til Høyres. Og det er vel også en vesentlig del av forklaringen på hvorfor det i dag er et flertall av sentrumspartiene og Arbeiderpartiet.

Inge Myrvoll (SV) : Dersom staten skal ha en sterk hånd på rattet, skjønner jeg ikke hvorfor man svinger av der ute ved Fornebu og parkerer der. Hvis staten hadde hatt en sterk hånd på rattet, kunne man vel ha sørget for at turen gikk litt lenger bort fra Oslo sentrum. Jeg kjenner heller ikke Odd Roger Enoksen igjen fra valgkampen. Det synet deler jeg med Ivar Kristiansen, sjøl om vi til slutt kanskje har litt forskjellige konklusjoner.

       Statssekretær Per N. Hagen, som er partifelle av Enoksen, sa at det beste en distriktspolitisk sett kan gjøre, er å plante skog på Fornebu. Det er kanskje å gå litt langt. Man kunne jo bygge noen hus der ute. Det er mulig at representanten Enoksen ikke har noen sans for skogplanting. Det kan han jo si litt om.

       Men det er også et annet området hvor jeg heller ikke kjenner ham igjen. Det står i innstillingen:

       « Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at Regjeringen vil legge til grunn som prinsipp at nye statlige oppgaver skal lokaliseres utenfor Oslo - og fortrinnsvis i distriktene. »

       Det er for så vidt bra. Men i valgkampen sa Enoksen noe mye mer dramatisk. Han skulle nær sagt flytte ut det meste. Departementer og etater skulle ut av Oslo. Han gikk lenger enn jeg torde gå, for jeg vil kanskje flytte avdelinger. Jeg kan godt tenke med å flytte brukontoret ved Vegdirektoratet. Men Enoksen var meget dramatisk. Jeg leter og ser om han har nevnt noe i innstillinga, men jeg finner ingenting. Det er bare nye etater som skal lokaliseres til distriktene. Jeg kan ikke skjønne hvorfor. I Mo i Rana har vi gode erfaringer med Lisenskontoret, som har flyttet dit. Det fungerer utmerket. Hvorfor er representanten Enoksen så passiv og tafatt når det gjelder utlokalisering, at det bare er nye etater som skal lokaliseres til distriktene? Her er det også en liten endring i innfallsvinkelen. Vel, vel - det er lenge siden valgkampen. Men det er jo lov til å huske nesten et år tilbake!

Odd Roger Enoksen (Sp) : Nå er ikke SV representert i næringskomiteen, så vi har ikke fått framlagt deres syn på utviklingen innenfor IT-sektoren før i dag. Det er for så vidt offensive greier! Det mest offensive finner vi kanskje i SVs forslag nr. 2, som går ut på at man skal sikre lærere i Sogn og Fjordane tilgang til egen PC innen utgangen av skoleåret 1998/99. Jeg må si at jeg syns SV ganske ettertrykkelig har meldt seg ut av hele denne debatten. Så til utflytting av statlig virksomhet.

       Det gjennomføres en utredning i Regjeringen med tanke på konkret utflytting av statlige oppgaver. Jeg tror det er en helt nødvendig debatt å ta. Vekstkraften som Oslo har i dag, gjør at debatten omkring utflytting av statlige oppgaver på ingen måte er over. Jeg ser ikke noe poeng i å skulle gjenta dette i enhver sammenheng. Det som er sagt her fra Regjeringens side om at man skal ha en særskilt begrunnelse for å etablere nye arbeidsplasser i Oslo, er et langt skritt i riktig retning. Og når man da i tillegg driver med utredninger av mulighetene for å desentralisere statlige oppgaver som allerede er lokalisert til Oslo, da er vi kommet langt videre. Men en viktig forutsetning for å få dette til, er at man har infrastruktur som skal kunne gjøre dette mulig, og at man har tilgang på kompetanse i distriktene, at man får på plass undervisningskapasitet med nettbaserte tjenester på en helt annen måte enn det vi har i dag. Jeg har tro på telependling, jeg har tro på at man skal kunne desentralisere mange oppgaver. Dette arbeidet er også på gang i Regjeringen. Innstillinga innebærer på ingen måte at vi løper fra løfter som ble gitt i valgkampen, tvert imot, det er en viktig del av arbeidet med å følge dem opp.

Torstein Rudihagen (A) : Når eg nå tek replikk på representanten Enoksen, må eg starte med å seie at det har vore eit godt samarbeid med Enoksen i det arbeidet vi har gjort nå med IT-meldinga - eit samarbeid om å stramme inn det opplegget som kom frå Regjeringa, med ein god del premissar som Enoksen nå sjølv har gjentatt fleire gonger, nettopp for å sikre at òg regionane og distrikta vil få ein fordel av det som skjer på Fornebu.

       Så eg vil berre spørje Enoksen om ikkje han òg kan stadfeste at han meiner at det opplegget som eigentleg kom frå Regjeringa, gav for fritt spelerom og moglegheiter til ei utvikling som kanskje faktisk kunne vore meir til skade enn til gagn.

       Det andre som òg Enoksen har vore innom, er dette med statleg styring av verksemda på Fornebu, og eg fekk spørsmål i stad frå representanten Myrvoll korleis det kunne gjerast. Vi har jo ymta om fleire måtar å gjere det på. Vil Enoksen vere einig med meg i at det å gå inn i eit eigarselskap saman med private aktørar og kanskje saman med Oslo kommune og Bærum, på ein måte vil vere det som best sikrar dei langsiktige interessene til staten, og òg at vi gjennom det best kan sikre ei styring med verksemda?

Odd Roger Enoksen (Sp) : Jeg er i utgangspunktet særdeles godt fornøyd med det forslaget som Regjeringen har lagt fram. Det er dekkende på alle områder, men de politiske realitetene er nå engang sånn at vi enten måtte søke flertall med Arbeiderpartiet og stramme inn litt i forhold til det Regjeringen hadde lagt opp til, eller vi måtte søke flertall den andre veien, og måtte lempe på en del av de føringene som Regjeringen aktet å legge på utviklingen på Fornebu. Det siste var helt uakseptabelt for sentrumsfraksjonen, og i den grad man måtte endre noe i forhold til Regjeringens opplegg, var det fra vår side ingen tvil om at vi måtte gå i retning av Arbeiderpartiet, som ønsket en sterkere styring på Fornebu enn det Høyre og Fremskrittspartiet har tatt til orde for. Derfor var det ikke med spesielt tungt hjerte at vi i denne saken har hatt et særdeles godt samarbeid med Arbeiderpartiet. Det takker jeg for.

       Jeg er også enig med representanten Rudihagen i at et felles eierskap vil være en god måte å styre dette på, et statlig eierskap vil være en god måte å styre det på. Men det vil også være en kurant måte å styre dette på ved salg, der man legger klare føringer i forkant av salget på hvordan disse eiendommene skal kunne anvendes. Så jeg tror det som ligger innenfor flertallsinnstillingen, er fullt ut dekkende for å ivareta de behov for styring som vi i fellesskap har på dette området.

Inge Myrvoll (SV) : Jeg skal ta utgangspunkt i merknader fra komiteen.

       Komiteen viser til at meldinga sier at informasjonssamfunnet kan ha både « sentraliserende og desentraliserende virkninger », og sier videre at « utviklingen så langt har vært sentraliserende ». Seinere i innstillinga viser komiteen til at :

« Regjeringen vil bruke informasjonsteknologien som et offensivt nærings- og distriktspolitisk virkemiddel. »

       Oppsummert: Det erkjennes at så langt har informasjonssamfunnet fungert sentraliserende, men at Regjeringa vil bruke denne teknologien desentraliserende - noe komiteflertallet støtter.

       Det som forundrer meg, er at når flertallet skal være konkret i styring, peke på hva som skal gjøres, er det mest konkrete de greier å samle seg om, IT-senter på Fornebu. Sjølsagt kommer flertallet med besvergelser om at det « ikke må gå på bekostning av næringsliv og utdanningsinstitusjoner i landet for øvrig ».

       Ja, det er vel slik at vegen til helvete er brulagt med gode forsetter. De sier ja til en prosess de ikke har noen styring med. Når det etableres slike sentre, får de gjerne sin egen dynamikk. Det er der det skjer, det er der vi må etablere oss. Og det stanses ikke med vakre ord og gode forsetter.

       Vi har sett det med Telenor. Vedtaket om desentralisering som Stortinget gjorde, ble lagt i skuffen i selskapet, og til tross for at det er en statlig bedrift hvor samferdselsministeren er generalforsamling, har ingen av regjeringene greid å stanse sentraliseringa. De kan nok styre et IT-senter ut til Fornebu, men hvordan skal de styre de sterke kapitalinteressene som blir etablert der? Ved henstillinger i merknads form?

       Når en lytter til flertallet hører en: Vi er mot sentralisering - tre ganger tre hurra for Fornebu. Det er noe tafatt over virkemiddelbruken.

       Det er bra at man sier at nye statlige oppgaver som prinsipp skal lokaliseres utenfor Oslo, som det heter i innstillinga. Det er godt. Men det er ikke nok. Vi må også ha mot til å flytte ut oppgaver og funksjoner. Den nye teknologien gir oss store muligheter der. Jeg lurer likevel på, sjøl om Enoksen i sin svarreplikk prøvde å si at det skal man jobbe med, hvorfor det ikke står noe om det i innstillingen når det står om nye statlige arbeidsplasser.

       Sjøl er eg fra Rana som både har fått utflytta oppgaver og nye statlige aktiviteter. Fra før var vi i tet på anvendt ny teknologi i industrien og det har skapt et allsidig IT-miljø, som er omtalt i meldinga. Det er faktisk nærmere 1000 IT-arbeidsplasser i vår kommune. Anvendt industri-IT, statlige oppgaver har ført med seg et nyskapende miljø hvor en rekke småbedrifter vokser fram. Det kan skje flere steder i landet dersom vi vil og tør. Men det flertallet legger opp til, er at Fornebu skal bli magneten som drar til seg veldig mye av nyskapinga.

       Når sentraliseringas vinder blåser, kan man ikke la båten drive styringsløst på det frådende havet. Noen må gripe rorkulten, og det bør ikke være Fred Olsen, Hernes og Vigtel. Derfor er styring et viktig virkemiddel, og jeg savner det i meldinga og enda mer i innstillinga.

       Som det heter i den distrikts- og regionalmelding som tidligere kommunalminister Opseth la fram:

« Dersom bruken av teknologi ikkje blir styrt på lokale premissar, kan han lett styrke sentrumskontrollen over periferien. »

       - Det er kloke ord.

       I tillegg til styring må vi legge til rette, som komiteflertallet sier, for høghastighetsnett, grunnleggende teletjenester osv. Ja, den viktigste vegen vi kan bygge til distriktene, er den elektroniske motorvegen. Og den elektroniske motorvegen har en byggekostnad pr. kilometer som er beskjeden i forhold til de andre vegene vi bygger, men den kan ha en enorm betydning. Men det betyr at staten må ta et ansvar for at det skjer, og det betyr at penger må legges i potten.

       Vi er alle enige om at det må tas et krafttak for å få større kapasitet og bedre kvalitet i utdanninga, så vel i grunnskolen som høgre utdanning. Jeg viser til de forslagene SV har, rettet mot lærerne, og jeg vil si at SV har hatt en del forslag tidligere i andre debatter om IT - det er ikke de eneste, som Enoksen prøvde å raljere over.

       Dersom vi ønsker desentralisering, må vi ikke bare tenke det, ønske det, ville det, men vi må gjøre det.

       Jeg vil da ta opp de forslagene som er omdelt i salen, og som er trykt i vedlegget til innstillinga.

       Torstein Rudihagen (A) : Når representanten Myrvoll er opptatt av den regionale utviklinga, har eg problem med å følgje resonnementet hans, eit resonnement som nærast konkluderer med at vi ikkje skal gjere noko.

       Eg vil spørje representanten Myrvoll om han ikkje er einig i påstanden om at mangel på IT-kompetanse er den største trusselen mot regionane og den utviklinga ein ønskjer der, og at eit tiltak for å auke IT-kompetansen i landet er eit av dei viktigaste grepa vi kan gjere nettopp for å bruke IT som eit verktøy for regional utvikling. Og da veit vi òg at mykje kan gjerast gjennom å utvide utdanningskapasiteten, men det åleine vil same kva ta lang tid, og sett i forhold til den prekære mangelen på IT-kompetanse er kanskje Myrvoll einig i at eit viktigare grep nå er å få til gode utviklingsmiljø mellom forsking, næringsliv og utdanningsinstitusjonane.

       Eg vil da spørje Myrvoll om han ikkje er einig i at vi dermed må skape og at staten må delta i å skape ein del slike utviklingsmiljø - der eit senter på Fornebu er eit av mange for å få dette til. Alternativet er at det ville utvikle seg slike regionale senter likevel sentralt utan at vi er med og legg statlege føringar for at desse òg skal dra nytte av nettopp det som her skjer, ved at ein tilfører dei elementa som dei sjølve manglar - lærekrefter osb., som kanskje nettopp kan vere med og berge desse regionale utviklingsmiljøa.

Inge Myrvoll (SV) : Jeg vil gjerne takke for det spørsmålet, for på fem minutter rakk jeg ikke å si noe f.eks om kompetanseutvikling og knapt noe om utdanning. Jeg tror det er veldig viktig at utdanninga blir knytta til de eksisterende universiteter og høgskoler, og at vi også der kan tenke litt desentralisering. Og på utdanningssiden kan gjerne Trondheim være et senter for meg, men det er en annen ting jeg hadde lyst til å stille som motspørsmål - men det er ikke sikkert jeg får sjansen til å svare på det - og det gjelder det han sa om at Fornebu skal være et av mange sentre. Da tenkte jeg: Hvilke andre sentre av den typen har man omtalt i denne og tidligere innstillinger? Jeg har bare sett den ene innstillinga etter den andre om IT Fornebu. Skal man skape flere sentre av denne typen, og i så fall hvor? Og hvorfor kommer ikke de først hvis man ønsker å bruke dette og tenke desentralisering?

       Så til dette forholdet mellom utdanning og næringsliv. Det er ikke på Fornebu dette næringslivet ligger! Det næringslivet som denne utdanninga skal forholde seg til, ligger på flere plasser omkring i landet. Den kompetansen vi trenger der ute, ligger ikke på Fornebu! Men man skal prøve å etablere noe på Fornebu som skal ha et forhold til utdanningsinstitusjonene.

       Jeg har problemer med å se logikken. Jeg tror det er veldig viktig at utdanninga har et forhold til næringslivet. Jeg tror det er viktig at man har et forhold til det næringslivet som fungerer i denne nasjonen vår og er med på å utvikle den kompetansen næringslivet trenger.

       Man er i ferd med å lage seg et lite monument der ute på Fornebu som en del sterke kapitalinteresser ser seg monn i, og så har man fått politikere med på laget og så har man drevet og skremt distriktene i håp om å få litt oppbakking der - if you can't beat them, join them.

Torstein Rudihagen (A) : Om representanten Myrvoll hadde høyrt kva eg sa i mitt innlegg og like eins lese både meldinga og innstillinga, hadde han sett at det går klart fram at det primære er at ein skal satse på dei eksisterande høgskulane og universiteta, dei opplæringsinstitusjonane og dei IT-miljøa som finst rundt omkring i landet. Det er der det må skje ei utvikling primært. Men det er heller ikkje slik at om ein etablerer eit IT-senter på Fornebu, går det ut over dei miljøa. Tvert imot, dess fleire gode slike vekstmiljø vi får, dess betre blir det fordi dei tilfører ein annan kunnskap som dette landet treng. Alternativet er at ein del av både kompetansen og næringslivet etablerer seg utanfor landet, og det vil i alle fall ikkje minst distrikta tape på.

       Eg vil endå ein gong spørje Myrvoll om han ikkje ser at ei IT-senteretablering, eit kunnskapssenter, på Fornebu òg kan evne å tilføre dei regionale utviklingssentra ein del element som dei elles ikkje har mogelegheit til å få tilgang på.

Inge Myrvoll (SV) : Jeg syns det var litt sørgelig når representanten Rudihagen tok ordet en gang til, at han ikke da, når han hadde et halvt minutt igjen, kunne nevne hvilke andre sentra han snakket om i sitt forrige innlegg, som skulle etableres - som jeg var veldig nysgjerrig på - og som på en slags måte skulle være likeverdige i forhold til IT  Fornebu. Det kunne gjort debatten veldig spennende, for da kunne man ha diskutert: Hva er det de sentrene skal gjøre som man ikke gjør på Fornebu, eller motsatt? Da kunne man ha fått greie på den mer helhetlige strategien, men det sa han da ingenting om.

       Nei, jeg prøvde å forklare at for meg er det faktisk slik at jeg tror at vi har kompetanse i universitetene og høyskolene som kan bli trukket ut derfra, og disse utdanningsinstitusjonene ønsker jeg å styrke, samtidig som jeg mener at de skal ha et forhold til næringslivet. Jeg tror det er veldig viktig, og jeg greier ikke helt å se hvilken rolle IT  Fornebu skal ha i denne sammenhengen. I den grad man skulle ha noen samling av kompetanse en plass, ville jeg faktisk tro at Høgskolen i Trondheim kunne være en naturlig plass for det, og at man der hadde et godt utgangspunkt allerede. Det er måten jeg prøver å tenke på. Jeg har selvfølgelig lest både meldinga og innstillinga og lyttet til representanten Rudihagen, men jeg har ikke fått noen overbevisende argumentasjon. Det kan nok være at jeg har litt tungt for det, men jeg har ikke greid å bli overbevist allikevel.

       Jeg beklager sterkt at vi ikke er representert i komiteen. Jeg skulle gjerne hatt et mye bedre valg i fjor høst, slik at vi hadde vært i alle komiteer, gjerne med flere medlemmer i hver komite, men dessverre - velgerne ville det ikke slik. Akkurat nå har jeg følt et sterkt behov for at vi hadde vært i denne komiteen. Det er vanskelig å følge med utenfra. Men ut fra det som er sagt, og det jeg har lest, greier jeg fortsatt ikke å se hva IT  Fornebu skal bidra med som vi får noen form for styring over, som vi ikke kunne ha fått andre plasser.

Odd Roger Enoksen (Sp) : Det er et ganske vesentlig poeng som representanten Myrvoll overser. Det er for det første at Bærum kommune er en betydelig grunneier på Fornebu. Det er for det andre at Bærum kommune er reguleringsmyndighet for det samme området. Det innebærer at Bærum kommune står helt fritt med hensyn til å velge hvordan man skal disponere de arealene som Bærum kommune er grunneier av der ute. Man kan regulere det til næringsformål, man kan selge de arealene som man har der ute til et IT  Fornebu, eller hva det måtte være, uten at staten på noen som helst måte kan være med og innvirke på hvordan dette skal utvikle seg.

       Et flertall i komiteen har nå valgt den motsatte strategi. Man sier at staten skal ta initiativ, staten skal legge føringer, staten skal stille krav, staten skal bidra til en utvikling, ja sågar en utvikling hvor leieinntektene fra terminalbygningen skal gå til kompetanseheving i distriktene. Denne debatten har SV ettertrykkelig meldt seg ut av; de tar ikke innover seg at det sannsynligvis vil komme et IT-senter på Fornebu uansett, men at alternativet er et IT-senter som staten og vi som sitter i denne sal, overhodet ikke har noen mulighet til å ha innvirkning på utviklingen av.

       Det er selvfølgelig ille at SV ikke er representert i komiteen, men det forhindrer ikke SV i å fremme forslag som man mener skal gå i en annen retning, og som skal kunne ivareta de behov som SV ser for utviklingen på IT-sektoren. Så mitt spørsmål til representanten Myrvoll er om han syns det SV har foreslått er tilstrekkelig til å dekke det behovet vi har for IT-kompetanse, det vi må gjøre for å styrke næringslivets tilgang på IT-kompetanse slik at det blir mulig å utvikle nye næringer. De to forslagene som er lagt fram her, går ut på at man skal utarbeide en opptrappingsplan som sikrer alle lærere tilgang til egen PC innen utgangen av 2001, og at man som en forsøksordning et år tidligere skal sikre alle lærerne i Sogn og Fjordane tilgang på slik PC. Mener representanten Myrvoll at dette er dekkende for de behov som finnes?

Inge Myrvoll (SV) : Det er kanskje farlig å si det fra talerstolen, men av og til føler jeg at det kan bli litt banalt. Det er faktisk slik at representanten Enoksen utmerket godt vet at vi i en rekke andre innstillinger har tatt opp andre ting, at vi også har gjort det i budsjettsammenhenger, slik at dette bl.a er siktet inn på grunnskolenivået. Det er ikke slik at vi dermed sier at ja, ja, nå har vi gjort jobben, nå går alt så godt! Vi er like opptatt av den høgre utdanninga osv., og jeg trodde også det hadde kommet fram i løpet av mitt innlegg at vi har litt videre vyer på dette enn bare grunnskolen.

       For øvrig var det ikke så mange forslag fra andre her, så vi kunne sagt at vel, når ikke de andre har noen forslag, ser de ingen behov som skal dekkes. Slik er det ikke. Men jeg føler at det er en veldig defensiv Enoksen jeg opplever i dag. Jeg ville aldri trodd at han i spørsmålet om sentralisering f.eks ville endt opp i en argumentasjon som baserer seg på Bærum kommune som grunneier. Det er ikke det Senterpartiet jeg kjente i forrige periode. Da ville de antakelig ha sagt statlige reguleringsplaner og så stått på som bare det. Det ville ikke vært noen grenser for hva man kunne gjøre hvis man da hadde sittet i regjering, som man ikke gjorde den gangen. Nå er de på en måte veldig tafatte. De har ingen grep. Det de er mest opptatt av i de fleste sammenhengene, er å prøve å unngå å komme i mindretall i komiteen. Da må man altså lirke litt i forhold til det som er lagt fram fra departementet, slik at man unngår det for ofte. Men det kommer i løpet av månedene framover - jeg vet ikke hvor lenge de sitter - til å bli veldig ofte at de til slutt må komme i mindretall.

       Men vi lurer oss selv hvis vi tror at utformingen av et IT-senter på Fornebu er det mest avgjørende for om vi klarer å skape utvikling i hele landet basert på bruk av IT. Det gode med Regjeringens stortingsmelding er at den ikke går i denne fellen, men legger opp til tiltak på mange forskjellige områder for at IT-utviklingen skal bli like positiv for små steder som for store steder, og like nyttig for utkantene som for sentrene.

       Den regionalpolitiske utfordringen vi står overfor når det gjelder IT, kan deles i to. For det første er det teknologiens desentraliserende muligheter. Selv om økt konkurranse og muligheter for rasjonalisering tvinger eller frister både bedrifter og offentlige tjenesteytere til å sentralisere, er det heller ingen tvil om at vi også har en utvikling som går motstrøms: Det er også mange som ved hjelp av nettopp IT får til ny næringsvirksomhet og ny utvikling i distriktene. La meg nevne et eksempel fra min egen hjemkommune, Averøy: IT-bedriften Maritech Systems har på få år vokst til 65 ansatte, hvorav 20 i dag driver med programvareutvikling.

       Virkelighetens spissformulering av ITs desentraliserende muligheter ligger kanskje på den lille øya Orten på Romsdalskysten. Der bor det nå 27 personer, men dette samfunnet holder seg med to små IT-bedrifter selv. Det blir lite utvikling av å påpeke hva som er mulig, hvis ingen viser hvordan det kan gjøres. Vi trenger de gode eksemplene som andre kan bli inspirert av og ta etter.

       Resultatene som er oppnådd i Sogn og Fjordane når det gjelder bruk av IT i distriktene, er et slikt godt eksempel, og det er bra at Sogn og Fjordane nå skal bli et pilotfylke på dette området.

       Den andre regionalpolitiske utfordringen når det gjelder bruk av IT, er skjevfordelingen av ressurser som trengs. Særlig gjelder det mennesker med IT-kompetanse. I Norge er det i dag stor mangel på folk som behersker forskjellige sider ved IT, enten det gjelder drift av datasystemer eller avansert programvareutvikling. Dette rammer distriktene hardest, fordi det nå engang er slik at de best betalte jobbene ofte befinner seg i og rundt de største byene våre.

       Til en viss grad kan det skyhøye lønnsnivået innen IT-bransjen i Oslo-området også vendes til en positiv utfordring for byer og tettsteder andre steder i Norge. For mange bedrifter vil det bety sparte lønnskostnader og mer stabil arbeidskraft å legge deler av virksomheten andre steder enn i pressområdene. Fellesdatas etablering av en avdeling i Molde er et eksempel som er begrunnet på denne måten, og vi kan få inn flere eksempler også.

       Vi vet at mange ungdommer forlater hjemstedet for godt når de flytter for å ta utdanning. Derfor er det også viktig at det satses mer på desentralisert utdanning, både gjennom høgskolene og ved bruk av nettbasert undervisning. Venstre ser derfor positivt på at store undervisningsinstitusjoner som NTNU og Universitetet i Oslo vil satse tungt på fjernundervisning, og vi hilser også velkommen NRKs planer om å bruke digitalt fjernsyn til undervisningsformål.

       Jeg vil til slutt understreke at det ikke trenger å være noen motsetning i det å satse på både små og store IT-sentre. Det er tvert om det Norge trenger. Et senter på Fornebu kan ha høy internasjonal klasse uten å gjøre Norge til en kunnskapsnasjon. For å få til det trenger vi hele spekteret av IT-miljø, fra de største som baserer seg på det tunge samspillet mellom næring, forskning og utdanning i universitetsbyene vår, via de litt mindre nyskapingsmiljøene rundt høgskoler og regionale forskningsinstitutter, til næringshager på tettsteder, og, for den del, gjerne IT-mikromiljøer i en hvilken som helst bygd.

       Det lover godt for IT-utviklingen framover at Stortinget med så stor grad av samstemmighet slutter seg til den politikken for dette som Regjeringen har lagt fram.

       Torstein Rudihagen (A) : Eg må seie at det er modig gjort av statsrådens eigen partifelle å vere med på dei heilt nødvendige merknadene frå fleirtalet i komiteen om å legge nokre kriterium for og føringar på det som skal skje på Fornebu, på ein slik måte at vi for det første sikrar at det blir eit IT-kunnskapssenter der, og for det andre at dette får det innhaldet som gjer at ein kan få ein vekselverknad med IT-kunnskapsmiljø rundt omkring i det ganske land. Det vil eg faktisk rose representanten for.

       Men når ein står og seier at dette er ein stor siger for statsråd Sponheim, har eg litt vanskeleg for å skjøne logikken. Når det vart lagt fram ei melding som m.a. seier at eigedomen på Fornebu skal seljast til den som vil betale mest, utan noka som helst føring, og vi legg klart som ein premiss at ein festar eller ein kjøpar må legge fram ein plan som verkeleg viser at vi kan få gjennomført dei elementa som der skal vere, forstår eg som sagt ikkje logikken. Vil ikkje representanten vere med på at vi har lagt eit heilt anna løp enn det som var utgangspunktet frå Regjeringa si side?

Leif Helge Kongshaug (V) : For å være konkret: Svaret er nei. I den meldingen som er lagt fram, står det i ett av strekpunktene:

« - Tomtene på Fornebu bør bys ut på det åpne markedet uten særskilte føringer. »

       Men vi må se dette i sammenheng med andre strekpunkter som står der, bl.a.:

« - Regjeringen er positiv til at det etableres næringsvirksomhet på Fornebu og at det utvikles et internasjonalt konkurransedyktig IT-senter på området. »

       Så det er ikke tvil om at hensikten også er at det kan etableres et IT-senter på Fornebu som samspiller med næringsvirksomhet, forskning osv.

       Og i disse fotballtider: Drillo er i denne sammenhengen statsråd Lars Sponheim. I meldingen er strategien lagt, føringer på hvordan ballen skal spilles, er lagt. Så har det stoppet opp ved at ballen ligger på straffesparkmerket - det er bare å sette den i mål. Men så kommer vi - sentrumsfraksjonen sammen med Arbeiderpartiet - og fører ballen helt inn i mål for å være aldeles sikker på at det er slik vi vil ha det.

       Her ser jeg ingen motforestillinger, og vi syns det har vært et godt samarbeid med Arbeiderpartiet i den sammenheng.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Jeg vil gjerne følge opp der hvor saksordføreren slapp. Jeg skal vise til et oppslag i Dagens Næringsliv av i dag. « Bløff om Fornebu », står det, og det er bl.a representanten Leif Helge Kongshaug som uttaler seg om dette. Det er Lars Sponheim som skal være den store vinneren, og Norsk Investorforum og IT Fornebu som skal være taperne.

       Jeg trodde vi i komiteen - og da tenker jeg på flertallet i komiteen - stod sammen om at det skulle bygges opp et senter, et IT Fornebu, så raskt som mulig. Her er merknadene helt konkrete. Vi vet at det i en rekke andre land nå jobbes med å etablere tilsvarende sentre, og det er veldig viktig at Norge ikke kommer i bakleksa.

       Jeg skal sitere fra noe av det representanten Kongshaug sier i innlegget i Dagens Næringsliv:

       « Utsagn om at det kan startes opp utdanningsvirksomhet i Terminalbygningen allerede i januar 1999 bygger opp under samme inntrykk, men er like galt. »

       Og nedover er det en rekke utsagn som maner fram problemer og vanskeligheter med å etablere et senter, som Venstre jo er positiv til i merknadene i innstillingen. Jeg skal komme inn på det. Her står det at man understreker behovet for å komme i gang så raskt som mulig med virksomhet for å skape en kobling, altså en node, mellom de forskjellige aktørene. Det bør også vurderes en leieavtale, står det i merknadene som Venstre er med på. Det er faktisk inngått en intensjonsavtale med flere virksomheter som vil starte opp på Fornebu 1. januar neste år, hvis det blir inngått en leieavtale og departementet nå følger opp dette, som vi i Stortinget skal følge med argusøyne. Det er da jeg ikke kjenner meg igjen i det Venstre har uttalt. Ønsker man ikke å følge opp de merknadene man selv har sluttet seg til?

Leif Helge Kongshaug (V) : Venstre er opptatt av å ta seg av mangfoldet innen IT. Det gjelder både i forhold til geografi og mellom de store og små. Hele føringen for våre merknader ligger i at vi vil satse på de etablerte utdanningsinstitusjoner, universitet og høyskoler. Det er her vi får så tydelig fram skillelinjene i saken, der fremskrittspartipolitikken er Norsk Investorforum og de bindingene som er der, mens de andre vil legge dette ut på en slik måte at en både kan legge føringer på hva en ønsker, og at andre skal få muligheter til å komme til.

       Med hensyn til tiden og realismen i det, har vi merket oss i debatten tidligere i dag - det er det flere som har vært inne på - at dette skal gjennom en reguleringsplanprosess. Den tar sin tid. Jeg tror alle parter er tjent med at en tar den tiden som er nødvendig for å gjennomføre den prosessen på en skikkelig måte, og at det som det blir lagt opp til, er i tråd med de etablerte institusjonene, og da med hensyn til nasjonens totale interesser når det gjelder utviklingen på edb-området.

Ansgar Gabrielsen (H) : Jeg merker meg at Kongshaug og for så vidt også Enoksen, når de uttrykker sin store glede over å stå sammen med Arbeiderpartiet i innstillingen når det gjelder Fornebu, hele tiden glemmer - bevisst eller ubevisst - at også Fremskrittspartiet er med på dette.

       Rudihagen sa nettopp at han ikke kan skjønne at Kongshaug kan se på innstillingen som en seier for Sponheim. Nei, i forhold til det som står i meldingen, har jeg for så vidt forståelse for det som Rudihagen sier, og han benevner det som et helt annet løp. Men konklusjonen er, tror jeg nok, at det vil vise seg at Regjeringen har skaffet seg handlingsrom, og kanskje i det alt vesentlige vil akte sånn som det står i merknadene fra Høyre, som jo er i tråd med det som står i meldingen.

       Men det som er mitt spørsmål, er det som går på tempo. Hedstrøm refererte til hva som står i innstillingen når det gjaldt dette med tempo, der Venstre er med på en merknad om at her gjelder det å være rask osv., og at en bør vurdere en foreløpig leieavtale for å komme i gang så raskt som mulig. I innlegget i Dagens Næringsliv i dag, « Bløff om Fornebu », som vel kan kalles å være bortimot sjikanøst, sies det at dette har på ingen måte noen hast. En av uttalelsene kan i hvert fall ikke være rett.

       Men mitt spørsmål til Kongshaug er helt konkret: Mener Kongshaug og Venstre - og gjerne Regjeringen med - at man skal vente til reguleringsarbeidet er ferdig før man selger ut tomtene, sånn som Kongshaug sa i den forrige replikken, eller mener man noe annet? Spørsmålet mitt er altså: Hva er tidsaspektet i dette? Er det øyeblikkelig man vil inngå avtale, eller vil man vente til reguleringsarbeidet er ferdig?

Leif Helge Kongshaug (V) : Jeg må gjenta det som ble sagt tidligere av representanten Enoksen. Jeg synes det er bra, når vi har et parlamentarisk grunnlag på ca 25 % i denne salen, å få gjennom 95-96 % av de forslagene som kommer. Det synes jeg er godt politisk håndverk, og det har vi gjort i den prosessen vi nå har gjennomført i næringskomiteen. Jeg håper at også Stortinget slutter seg til det.

       Når det gjelder det direkte spørsmål om når dette salget skal skje, er det en selvfølge fra mitt ståsted at man ikke kan selge tomtene før arealavklaringen har funnet sted. Det er i framdriftsplanen lagt opp til at det skal være ferdig våren 1999.

       Ellers synes jeg at representanten Gabrielsen har oppfattet det som er vesentlig i denne saken, nemlig at Regjeringen og næringsministeren har det nødvendige handlingsrommet for å foreta de rette grep etter hvert som det skulle være behov for det. I flertallsmerknaden om IT på Fornebu er det formuleringer med eksempel på flere løsninger, og da er det opp til Regjeringen å velge den som er best i den foreliggende situasjonen. Så det er helt rett oppfattet av Høyre og representanten Gabrielsen, og derfor er det vi i sentrumspartiene også syns dette er et meget godt politisk håndverk når nå Stortinget slutter seg til det, forhåpentligvis.

Presidenten:

       Replikkordskiftet er dermed omme.

Grete Knudsen (A) : IT-revolusjonen har til og med satt sitt preg på Stortinget. Vi arbeider nå på helt andre måter enn bare for få år siden. Det er bare ett eksempel på at IT endrer de fleste bransjer, og nettopp fordi IT-teknologien endrer alle bransjer, står vi også overfor en kompetansekrise. Det utdannes altfor få fagfolk, og det gjelder ikke bare på videregående skoles nivå. Vi har behov for fagopplæring på området, og like stort er gapet både på universitets- og høyskolenivå.

       I fjor økte lønnene enormt innenfor denne bransjen, og det betyr også at mange ikke hadde råd til å ansette folk. Spesielt innenfor det offentlige er situasjonen prekær. De mister egne folk og må kjøpe de samme tjenestene tilbake til dobbel så høy betaling.

       Studentene lokkes nå ut fra universiteter og høyskoler før de har avsluttet. Det er klart at det svekker kompetansetilgangen på sikt. Lærestedene mister også lærere, og det blir vanskeligere å rekruttere til undervisningsstillinger ved de høyere lærestedene. De høyere lærestedene har også vansker med å konkurrere om lønn når de store selskapene og næringslivet byr opp for å få akkurat dem de trenger.

       Når det mangler fagfolk her hjemme, vet vi at bedriftene drar ut for å finne dem. Som nevnt av Rudihagen tidligere, har Telenor etablert seg i Irland, et av de landene som har en velutbygd IT-utdanning. Den største faren for Norge, og det har jeg presisert tidligere, ligger ikke i Oslo, men den ligger i utlandet. Får vi ikke utdannet nok fagfolk hjemme, vil utkantene være de som rammes hardest, og de store selskapene, som vi gjerne pleier å snakke negativt om, vil finne og de vil ha råd til å ansette akkurat dem de trenger. Det vil kanskje ikke offentlig sektor på samme måte.

       Kompetansekrisen i Norge er ikke særnorsk. Det er et globalt underskudd innenfor hele feltet. De som har råd og anledning, kjøper tjenestene og kjøper til seg folk fra hele verden. Derfor er de aller viktigste oppgavene i Norge å øke utdanningskapasiteten ved alle lærestedene som gir en slik utdanning, og vurdere også fagopplæring. Da må vi ha flere studieplasser. En ting er at vi svekker alle andre bransjer hvis vi mangler disse fagfolkene, men en slik flaskehals driver også opp lønningene og skaper inflasjonspress. Derfor er det en god finanspolitikk å fjerne flaskehalsene. Det er det en samlet kirke-, utdannings- og forskningskomite har gått inn for.

       Den andre oppgaven er å knytte utdanningen mye tettere til høyteknologiske bedrifter. Her kan studentene få temaer for sine oppgaver, og de kan få bruke det mest moderne utstyret. Den tredje oppgaven er å etablere koblinger, et Norgesnett, mellom de ulike sentrene med arbeidsdeling og spesialisering, altså de høyteknologiske sentrene koblet mot kunnskapsnettene, og slik kan det skje en utveksling av studenter og prosjekter. Og mer enn det: I slike kombinerte miljøer kan det også skje en kobling mellom studier og bedriftsutvikling.

       IT-senteret på Fornebu er ment å være ett av disse sentrene, slik Arbeiderpartiet ser det. Vi erkjenner at det er i Oslo-gryta vi har de fleste av IT-industriene. En stor del av dem ligger her. Derfor vil det bety et tap av kompetanse hvis vi ikke bruker den konsentrasjonen også til undervisningsformål. For å si det mildt har det rådet en sterk usikkerhet om Regjeringens holdning til IT Fornebu, men det som er riktig, er at det nå skal bli et kompetansesenter i samarbeid med utdanningsinstitusjoner og kunnskapsbedrifter. Staten skal bidra her. Det skal være en institusjonell ramme om det hele, og komiteens flertall har konkretisert dette. Jeg forutsetter at statsrådene på en samordnet måte følger opp det stortingsinnstillingen i dag sier.

Ulf Erik Knudsen (Frp) : Jeg har tenkt å konsentrere mitt innlegg rundt utdanningsbiten av meldingen. Denne delen av merknadene er det for en stor del enighet om. Det er en positiv enighet, slik jeg ser det.

       Stortinget har hatt en grundig behandling av IT og utdanning i forbindelse med behandlingen av et Dok.nr.8-forslag fra representanten Grete Knudsen, Innst.S.nr.193.

       Jeg var som saksordfører sterkt engasjert i den saken. Og jeg forutsetter at de ting man la opp til der, følges opp. Spesielt viktig er det at man foretar en grundig kartlegging, ikke bare av arbeidskraftbehovet innen IT i statsforvaltningen, men i samfunnet sett under ett. Jeg tror også det er viktig at vi fortsetter arbeidet med å utvikle tilbudet innenfor IT i videregående opplæring.

       Et annet konkret punkt jeg kunne tenke meg å henlede oppmerksomheten på, er det forhold at hvert år er det mye IT-utstyr i næringsliv og offentlig forvaltning som skiftes ut. Regjeringen vil ifølge stortingsmeldingen vurdere ulike former for ordninger for overføring av dette brukte utstyret til skolene. Fremskrittspartiet er positiv til dette. Vi vil imidlertid påpeke at en slik ordning kun må anses å være en nest best løsning.

       Utviklingen innen maskinpark og programmer går svært raskt, og det er derfor viktig at det utstyr og de programmer som elevene bruker, ikke er foreldet i forhold til det som brukes i samfunnet for øvrig.

       Komiteen har fått inn en del høringsuttalelser i forbindelse med denne stortingsmeldingen. I høringsuttalelsen fra Den Norske Dataforening heter det bl.a.:

« For at det skal ha noen effekt innen utløpet av denne og neste stortingsperiode, må det settes igang « dramatiske » tiltak for etterutdanning av dagens lærere. Gjør vi ikke dette vil fortsatt tusener av datamaskiner i skolen bli stående nesten ubrukt, og videre investeringer i PC'er vil være virkningsløst fordi de ikke kan brukes av lærerne. »

       Dette er nok litt satt på spissen, men jeg tror man er inne på noe.

       Det kan se ut som om man for lenge har fokusert på antallet PC-er i skoleverket, og nå må fokusere på en kombinasjon av tre elementer: For det første lønnsforhold, lærerutdanning og etterutdanning. For det andre antallet PC-er, og for det tredje må man se på hvordan skolen skal nyttiggjøre seg IT. Dette siste punktet vil også innbefatte programvaren som brukes.

       Det har vært fokusert mye på etter- og videreutdanning, og det er selvfølgelig viktig. Men Fremskrittspartiet tror ikke en ensidig satsing på etter- og videreutdanning vil dekke det nødvendige kompetansebehov. Kompetansebehovet er akutt og svært stort, og for å dekke det inn må man tenke nytt og ukonvensjonelt. Dette har vi forsøkt i våre særmerknader.

       Vi har registrert at mange av de folkene som trengs spesielt innenfor høyere utdanning, uten videre tjener fra 500.000 kr til 1 mill. kr i næringslivet, noen mer. For å rekruttere flere av disse personene er det nødvendig å gå utenom statlige lønnsregulativ. Etter vårt syn bør det derfor vurderes om det skal bli anledning til å leie inn næringskompetanse på kontraktbasis med konsulenthonorar. Studiegjennomføring kan da eksempelvis konsentreres ved mer utstrakt bruk av seminarmodeller ved studiestedene. Dette vil selvfølgelig være en organisatorisk utfordring, men det kan gi resultater. Vi forsøker også å tenke nytt når det gjelder incentiver for etter- og videreutdanning.

       To tiltak bør vurderes: For det første økonomiske incentiver, og for det andre midlertidig oppheving av de formelle kompetansekravene til lærerpersonell og aksept av alternativ likeverdig utdanning. Dette er problemstillinger det vil være naturlig å komme tilbake til bl.a når Stortinget skal behandle kompetansereformen.

       Helt til slutt noen ord om IT-senteret på Fornebu. Jeg nevnte innledningsvis Dok.nr.8-forslaget fra Grete Knudsen og stortingsbehandlingen av dette. I denne saken tok jeg bl.a opp kunnskapssenteret på Fornebu og fikk mye kjeft for det, særlig fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre. Siden den gang har det åpenbart vært en sterk utvikling. Når det gjelder regjeringspartiene, har man lagt seg på en langt mer positiv linje og nesten omfavner Fornebu. Når det gjelder Høyre, har man gått motsatt vei. Begge deler er til dels oppsiktsvekkende, men jeg tar det selvfølgelig til etterretning.

       Uansett vil jeg si at dette er en meget god dag for en tilhenger av et IT-senter på Fornebu. Jeg har følelsen av at vi har tatt nok et stort steg mot et kunnskapssenter på Fornebu.

       I Norge, som i andre land, har den hurtige informasjonsteknologiske utviklingen kommet brått på politikerne, og da er det lett å komme på etterskudd. Men jeg føler at vi etter hvert er i ferd med å finne de riktige tiltakene for å møte noen av utfordringene i vår digitale framtid. Saken Stortinget behandler i dag, er et bidrag til dette, og det er en glede å kunne registrere at det er bred politisk tilslutning til hovedinnholdet i meldingen som behandles.

       St.meld.nr.38 viser at det allerede er etablert mange gode IT-miljøer, og at disse har stor innholdsmessig og geografisk spredning. Mange er små og sårbare, og nye tiltak må derfor også stimulere disse miljøene. Meldingen tar for seg et bredt spekter av tiltak som er sektorovergripende og omfatter både utdanning, regional og nasjonal næringsutvikling og offentlig og privat sektor. For å få maksimal effekt må tiltakene ses i sammenheng.

       Jeg er glad for at komiteen i innstillingen i stor grad slutter opp om situasjonsbeskrivelsen og tiltakene som er framsatt i meldingen. I komiteens strategi legges vekt på den internasjonale konkurransesituasjonen, forholdet mellom distrikt og sentrale strøk, mellom små og store bedrifter, mellom offentlig og privat sektor. Dette er helt i tråd med Regjeringens veivalg.

       Komiteens forslag om et IT-senter på Fornebu ligger også innenfor rammen av Regjeringens forslag.

       Regjeringen ser positivt på ønsket om å etablere et IT-senter på Fornebu. Både fra vårt eget og andre land ser vi mange eksempler på at det tette samspillet mellom forskning, utdanning og kunnskapsbasert næringsliv er den kanskje sterkeste drivkraften for nyskaping. Regjeringens strategi er å legge til rette for et mangfold av slike miljøer, store og små, både i sentrale og i mindre sentrale deler av landet.

       Men det er viktig at Fornebu-miljøet ikke fører til en ytterligere sentralisering av den samlede IT-kompetansen landet har til disposisjon, og det må heller ikke få svekke allerede etablerte miljøer. Mange deler den bekymringen, inklusiv Kontor og Datateknisk Landsforening, som er landets største IT-organisasjon. En måte å unngå dette på, er å samarbeide med etablerte miljøer. Både Universitetet i Oslo, NTNU og SINTEF har gitt uttrykk for at de er positive til at det utvikles et IT-miljø på Fornebu. De ser med interesse på muligheten for å utplassere studenter siste del av studiet hos IT-bedrifter. De sier imidlertid at utplasseringen av studenter må skje i takt med etableringen av interessante bedrifter, og at det er vanskelig å se for seg noen næringspark av noe omfang på Fornebu i 1999.

       Forutsetningen for at Regjeringen er positiv til en etablering av et IT-senter på Fornebu er at de etablerte utdanningsinstitusjonene har kontroll med egen virksomhet der. Det må ikke bli slik at sterke næringsinteresser kan sette til side rent utdanningsfaglige prioriteringer. Dette opplever jeg da også at det nå er bred politisk enighet om. Jeg er enig i det representanten Grete Knudsen sa i den forrige IT-debatten i Stortinget for noen uker siden:

« Jeg vil understreke at det er utdanningsinstitusjonene som har ansvar for utdanningen, og de velger selv sine samarbeidsformer. »

       De nevnte institusjoner gir uttrykk for at det som absolutt haster mest for å få til et IT-løft på utdanningssektoren i Norge, er å øke kapasiteten på grunnutdanningen ved våre universiteter og høgskoler.

       Regjeringen foreslår bl.a at det allerede fra høsten 1998 etableres 310 nye studieplasser, og at det fra høsten 1999 etableres et nytt tilbud innen informasjonsteknologi i videregående opplæring. Regjeringen vil også intensivere satsingen på IT-basert fjernundervisning. Når vi vet at mangelen på IT-kompetanse er geografisk skjevt fordelt i Norge, blir tiltak for å øke tilgangen på IT-kompetanse svært viktige virkemidler også i en distriktspolitisk sammenheng.

       Jeg vil til slutt kommentere en del praktiske spørsmål rundt tomtesalg og andre forhold på Fornebu.

       Komiteen går noe lenger enn stortingsmeldingen når det gjelder føringer og formålsbestemmelse ved salg av eiendommer. Men så lenge disse føringer stort sett dreier seg om utdanningsvirksomhet og tilrettelegging for inkubasjonsmiljø og regionalt samspill, er dette uproblematisk. Hensikten er omtrent den samme når det i stortingsmeldingen understrekes at staten ved disponering av eiendommene bør sikre seg at det vil være mulig å tilrettelegge for utdannings- og forskningsvirksomhet.

       Til slutt vil jeg be om forståelse for at det er en del kompliserte eiendomsspørsmål som må finne sin løsning før det kan bli ny aktivitet på Fornebu. Når det f.eks gjelder etterbruken av terminalbygget til utdanningsformål, gjenstår det flere uavklarte spørsmål, bl.a forholdet til Oslo kommune, fordi en tredjedel av terminalbygget står på Oslo kommunes tilbakefallsgrunn. Det kan derfor ikke uten videre forutsettes at staten raskt kan disponere bygget gjennom leieavtale med aktuelle brukere.

       Eg har full forståing for dei kompliserte eigedomsforholda på Fornebu med fleire grunneigarar. Men vi har peikt på ei moglegheit, nemleg å leige ut terminalen, og det kan skje relativt fort etter noko ombygging. Eg veit òg at her er interesserte utdannings- og forskingsinstitutt på banen for å få til eit samarbeid. Eit interessert næringsliv er òg villig til å kome inn her. Eg må derfor spørje Sponheim korleis han har tenkt å følgje opp nettopp dette at det hastar.

       Vi i komiteen har òg peikt på ein god del andre føresetnader for etablering her. Statsråd Sponheim var sjølv innom at vi ville legge nokre føresetnader for eventuelt sal eller utleige som sikrar dette. Det er vist til at det bør stillast eit stort nok landområde til rådvelde. Vi har peikt på at statens langsiktige interesser skal sikrast. Det kunne vere interessant å få statsrådens utsegn om korleis han har tenkt å følgje dette opp.

Statsråd Lars Sponheim : For det første deler jeg helt den analyse som representanten Rudihagen her gir, nemlig at utdanning kanskje er det viktigste i disse spørsmålene. Og vi kan noen hver ta selvkritikk - enten en i dag er i opposisjon eller i posisjon - på at det her er problemstillinger en burde ha tenkt på for mange år siden. Det tar som kjent fem års tid å utdanne en cand.scient.-kandidat. Jeg tror at den forrige regjering og denne skal dele på ansvaret for at vi ikke tidligere har tenkt på å bygge opp en kapasitet som i dag kunne mate ut de nødvendige kandidater i dette arbeidslivet som roper etter kandidater. Men da må vi også forte oss å gjøre noe nå. Derfor har Regjeringen i vår - riktignok med en del smil fra presse og opposisjon - sagt den vil vurdere 500. Studieplasser har vi vurdert helt fram til 1999. Det vurderte vi helt fram til vi la fram revidert nasjonalbudsjett. Vi har allerede vært i stand til å komme opp med 310 nye studieplasser fra høsten 1998, så det går ganske fort for denne regjering å komme fram til resultater. Det er grunn til å tro at Stortinget vil gi sin tilslutning til en så betydelig satsing allerede fra i høst, i revidert nasjonalbudsjett, som skal behandles om få dager.

       Når det gjelder farten, er det klart at dette må gå så fort som det er mulig å få det til. Men det må ikke føre til at vi ikke gjør tingene skikkelig. Og det er flere forhold som bestemmer farten framover. Det ene er selvsagt et reguleringsansvar etter det lovverket som Bærum kommune har, og som de har rett til å få gjøre på en skikkelig måte. Det andre er at det er utdanningsinstitusjonene selv som skal ta initiativ i denne sammenhengen. Det er i dag bred enighet - med unntak av Fremskrittspartiet, som står på de planer Norsk Investorforum har lagt fram og som er fremskrittspartipolitikk - om at det er basis i de etablerte utdanningsinstitusjonene, og det betyr også at man tar beslutninger der om å komme i gang. De har selv sagt at de vil la dette vokse fram i takt med at det kommer bedrifter som er relevante for dem å bruke i utdanningssammenheng. Jeg har grunn til å tro at i løpet av 1999 - kanskje mot slutten av 1999 - vil disse planene ha kommet ganske langt. Jeg tror ikke vi skal tro at ting kan gå raskere enn det er mulig å få det til.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Jeg er glad for at statsråden i sitt innlegg aksepterer at komiteens føringer, og Stortingets føringer tidligere gjennom behandlingen av et Dok.nr.8-forslag fra Grete Knudsen, går langt lenger enn den meldingen som Sponheim står bak. Det er jeg veldig glad for.

       Det er altså lagt føringer, og Stortinget har sagt at det skal legges til rette for å etablere et kompetansesenter på Fornebu. Det skal samarbeides mellom etablerte utdanningsinstitusjoner og næringsliv, og Regjeringen skulle snarest - ble det sagt den gang, og jeg vil gjerne understreke det - komme tilbake med alle nødvendige praktiske tiltak i forbindelse med etableringen av et slikt senter. Og flertallet i næringskomiteen legger en rekke føringer for det arbeidet, som Regjeringen nå er forpliktet til å følge opp.

       Komiteens flertall har bl.a sagt at den ikke er enig med Regjeringen om at tomter bys ut på det åpne marked uten føringer. Det er stilt et krav om at aktuelle kjøpere eller leietakere legger fram en plan for hvordan de har tenkt å gjennomføre de krav som stilles til et IT- og kunnskapssenter. Komiteens flertall har også lagt vekt på at det stilles til rådighet et landområde som er stort nok til å dekke behovet, og både Oslo og Bærum kan inviteres til å delta i et eventuelt eierselskap. Flertallet understreker også viktigheten av at staten tar et initiativ til å få realisert et slikt senter så raskt som mulig, og man bør også få vurdert dette med leieavtale, som statsråden har vært inne på. Jeg regner med at det arbeidet som Sponheim nå har ansvaret for å følge opp, ikke bare ligger under Sponheims departement, men også må involvere bl.a statsråd Løwers departement og andre departementer.

       Mitt spørsmål blir: Kan statsråden på grunn av de klare føringer og det høye tempo stortingsflertallet ønsker (presidenten klubber), så snart som mulig redegjøre for hvilke tiltak Regjeringen vil iverksette for å sikre at det blir mulig å komme i gang (presidenten klubber igjen) med utdanning og utvikling, spesielt i terminalbygningen?

Statsråd Lars Sponheim : For det første vil jeg understreke at jeg har merket meg at det er en mindretallsmerknad fra Fremskrittspartiet som dramatisk skiller seg fra det flertallet er opptatt av, og som er ganske identisk med planene som IT Fornebu AS la fram på en pressekonferanse for kort tid siden, og at det ikke er flertall i Stortinget for å gå inn på et slikt opplegg.

       Så er det spørsmål om å akseptere, og hvem som går langt her. Jeg opplever at det som ble konklusjonen i disse merknadene, er veldig nært i samsvar med det Regjeringen har lagt, og ikke på noen måte går lenger. Det er et betydelig handlingsrom innenfor dette som gjør det mulig å komme fram til en løsning som ligger innenfor det Regjeringen ønsker, og slik jeg opplever at flertallet - Arbeiderpartiet og sentrum - her ønsker. Og det gjelder også spørsmålet om dette med føring eller ikke, fra representanten Hedstrøm. La meg understreke at det er bred enighet både i Regjeringen - stortingsmeldingen - og det som er flertallsinnstillingen i dag, om at staten skal stille til disposisjon, med veldig klare føringer, arealer som går til utdannings- og forskningsaktivitet. I stortingsmeldingen fra Regjeringen står det:

       « I forbindelse med disponering av arealer på Fornebu bør staten sikre seg at det vil være mulig å tilrettelegge for slik utdannings- og forskningsaktivitet. »

       Det er en voldsomt streng føring, og det er det bred enighet om.

       Så har Regjeringen sagt at vi ønsker å selge uten føringer, og da snakker jeg om det øvrige tomteareal, det som ikke skal brukes av våre etablerte institusjoner og alt som har med kunnskap og etterutdanning å gjøre, hvor vi ikke trenger en kommersiell grossist som mellomledd mellom staten som eier og statens institusjoner som brukere. Der har komiteens flertall sagt - og det har jeg merket meg - at det også skal være føringer på disse punktene. Og det må forstås slik, siden føringene er konkretisert først og fremst innenfor dette som har med utdanning å gjøre, at det må være bedrifter som har relevans for det utdannings- og kunnskapssenter som skal etablere seg. Og det er mulig, for jeg vet at det er veldig mange som er interessert i å by på disse tingene, og ikke bare én, slik det har vært framhevet i en del sammenhenger.

Ansgar Gabrielsen (H) : Representanten Hedstrøm uttrykte at han var glad for at Sponheim erkjente at innstillingen gikk mye lenger enn meldingen. Det er mange her som er glad for andres erkjennelse gjennom denne meldingen. Jeg holder på det jeg har sagt tidligere, og jeg tror statsråden og Regjeringen har fått det nødvendige handlingsrom.

       Jeg registrerer også at Arbeiderpartiet, partiet til saksordføreren, har beveget seg ganske langt i forhold til det vi tidligere har hørt antydet, i alle fall fra en del enkeltrepresentanter, om hva som burde gjelde Fornebu spesielt.

       Ellers er jeg glad for det statsråden sa i sitt innlegg, som gikk på sentralisering og den mulige effekt en massiv statlig satsing på Fornebu kunne ha. Jeg tror det er viktig at vi bygger opp om de miljøene som er etablert rundt i landet, og som i det alt vesentlige har kommet i stand uten noe som helst statlig og for så vidt annet offentlig engasjement. Det meste av det som har skjedd innenfor IT, har vel skjedd mer på tross enn på grunn av staten.

       Det jeg kunne tenke meg å spørre statsråden om, er: Føler statsråden at den innstillingen som nå foreligger, har gitt ham mindre handlingsrom enn det som ligger i meldingen? Nå er det jo slik at det haster for en del av det som har med Fornebu å gjøre. Er statsråden innstilt på å forsere denne avklaringen, eller vil han la det følge normale prosedyrer?

       Det andre jeg kunne tenke meg å spørre om, er : Hvilken strategi vil man ha når det gjelder de studieplassene som man nå vil opprette? Jeg har forstått at det var 310 studieplasser som allerede var kommet med i forslaget til revidert nasjonalbudsjett, og som statsråden håper å få tilslutning til. Det får vi se nå på fredag kveld i forbindelse revidert. Men hvilken strategi har Regjeringen på dette med etablering av studieplasser?

Statsråd Lars Sponheim : Det første spørsmålet fra representanten Gabrielsen gikk på om Regjeringen følte at den hadde fått mindre handlingsrom. Jeg opplever at det er veldig bra samsvar mellom det som er Regjeringens tenkning i stortingsmeldingen, og det som det synes å være bred tilslutning om her i dag når det gjelder utvikling av dette IT-senteret - kanskje med unntak av Fremskrittspartiet, som står for en helt annen og grunnleggende tenkning i en særmerknad. I så måte tror jeg at Regjeringen har det handlingsrommet som er nødvendig, med ett viktig unntak - og det erkjente jeg i mitt forrige svar på replikk. Det går på at når det gjelder salg av tomtearealer som ligger utenfor kunnskapssenteret som skal drives fram av våre etablerte institusjoner, skal det også legges føringer. Det kan ligge en begrensning i den prisen vi kan oppnå, og dermed blir det mindre inntekter. Jeg er ikke så sikker på det. Jeg tror, slik jeg etter hvert kjenner denne saken - og jeg er blitt kjent med enda mer etter at meldingen ble lagt fram - at det er mange interessenter som kommer til å legge fram interessante planer for hvordan dette kan utvikles, med de føringer som ligger i dette. Jeg tror at det vil komme bedrifter som kan understøtte og ha betydning for den offentlig baserte utdanning, kunnskapsaktivitet og forskningsaktivitet som skal foregå i terminalbygget, og jeg har ingen frykt for at det bare vil bli en eller bare noen få som vil melde sin interesse med planer som ligger innenfor disse føringer og har betydning for et slikt IT-senter.

       Så til spørsmålet om å forsere det: Det er klart at det må være normale prosedyrer. Dette er dels lovregulert og må foregå på en slik måte at Bærum kommune gjør sitt reguleringsarbeid. De offentlige institusjonene må ta sine beslutninger på den måten de gjør det. Men jeg har merket meg at Regjeringen ber oss vurdere om det er mulig å leie ut i mellomtiden for å komme raskere i gang. Det vil vi selvsagt ta kontakt med de offentlige institusjonene om, om de ser seg tjent med å ta i bruk disse arealene når de blir tomme i oktober. Jeg er ikke så sikker på om de vil være det før de ser hva som kommer av næringsvirksomhet. Men selvsagt vil vi følge dette opp og vurdere det.

       Når det gjelder utdanningsspørsmålet og Regjeringens tanker om framdriften der, vil jeg vise til min gode kollega undervisningsministeren, som vil ha ordet senere i debatten.

Inge Myrvoll (SV) : Statsrådens partifelle, Kongshaug, sammenlignet Sponheim med Drillo i denne sammenheng.

       Jeg følte vel at det var en liten bom. Drillo er i hvert fall veldig opptatt av å få plukke ut laget sjøl. Han er veldig opptatt av å bestemme spillestil sjøl, mens jeg føler at statsråden er nødt til å innordne seg ut fra spillernes spilleopplegg og prøve å tilpasse seg det. Det er ikke Drillos måte å lede på. Derfor føler jeg også at det her er stor sprekk i laget, og at det har blitt til dels en dårlig lagånd - så det ligger og murrer litt.

       Hadde det ikke vært for den uhellige alliansen mellom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, som på en måte har lagt premissene for det Regjeringa nå eventuelt forsøker å dempe i denne saken - det er nok en jobb som Drillo ikke ville ha misunt statsråden - lurer jeg på - hvis man hadde stått med blanke ark, f.eks når det gjelder forskning og utdanning - om ikke det ville blitt mye bedre ivaretatt ved det etablerte, ved NTNU, enn ved at man skal ha et forhold til næringslivet. Statsråden sier jo i sitt svar på forrige replikk at man må se på hva slags næringsliv det blir på Fornebu. Ja, akkurat! Det er jo ikke der næringslivet er. Næringslivet finner vi stort sett andre steder i landet - også rundt hovedstaden - men ikke ute på Fornebu. Hva er poenget med IT Fornebu, bortsett fra at det er en ny runde av sentraliseringa og et forsøk på å lage en magnet for å dra til seg ting både herfra og fra andre steder i landet? Kan statsråden forklare meg det? Ingen andre har greid det!

Statsråd Lars Sponheim : Jeg hørte også at jeg ble sammenlignet med Drillo. Jeg føler meg ikke bare behagelig med en slik sammenligning. Jeg må innrømme det, selv om jeg ser at det kan være andre sammenligningspunkter enn det som kom fram. Jeg er vokst opp i nabobyen til Drillo og har opplevd ham som fotballspiller i sin tid. Han var kjent for stort sett å holde på ballen alene og ikke ville spille den til andre. Sånn har jeg også levd stortingslivet her i fire år fordi jeg ikke hadde noen andre å spille ballen til, så slik sett er det vel noen tangeringspunkter.

       Jeg opplever ikke at det er noen sprekk i sentrumslaget i denne debatten - snarere tvert imot. Sentrumspartiene har i Stortinget i dette spørsmålet gjort en glimrende jobb ved at de har klart å skaffe flertall for det som er Regjeringens politikk på dette området. Og de har brakt en helt annen politisk kontroll og politisk vilje inn i utviklingen av det som nå skjer på Fornebu, enn det som sannsynligvis ville ha skjedd om ikke vi hadde fått dette til. På et så attraktivt område og så sentralt i Oslo-regionen kunne det gått riktig galt hvis en bare skulle sluppet markedskreftene løs på dette. Det har vi nå unngått. Det tror jeg er avgjørende for utviklingen på dette området, ikke minst for utviklingen av de mange IT-miljøene rundt i landet som ikke ville tåle at disse kreftene ble sluppet helt løs på Fornebu.

       Og så var spørsmålet hva vi kunne ha gjort hvis vi hadde hatt blanke ark. Vi har jo på sett og vis blanke ark når det gjelder Fornebu. Det er et eventyrlig stort tomteareal som frigjøres så sentralt i Oslo-regionen, og det er klart at dette arealet må tas i bruk. Det er tross alt ikke mer enn noen og tjue prosent som er tenkt brukt til næringsformål. Det vil bli mye annet - friarealer, boliger osv. Men det er klart at når en tilrettelegger så mye næringsareal, kommer det spennende bedrifter av den typen som blir laget nå og i framtiden, nemlig IT-bedrifter. Dette kommer, og derfor må vi ta konsekvensene av det og akseptere at disse bedriftene er viktige også for å tilby studieplasser og for å ha kompetanse. Telenor har allerede besluttet å flytte dit. Det er den største IT-bedriften i landet, og da er det allerede 6000-7000 arbeidsplasser der.

Kjell Opseth (A) : Eg må vedgå at eg i løpet av denne replikkrunden har begynt å bli noko skeptisk til korleis næringsministeren vil følgje opp den innstillinga som vi i dag handsamar. Det er ein ordbruk som tyder på at han i liten grad vil medverke til at vi held eit rimeleg høgt tempo i denne saka. Utsegner som at det ikkje er bygningar som kan brukast og at det ikkje er bedrifter som vil flytte inn der, kan tyde på - når ein også knyter det opp mot utgangen av 1999 - at det er liten vilje frå næringsminister Sponheim til å halde tempo i denne saka. Eit av mine spørsmål går då heilt klart i retning av om næringsministeren er innstilt på å halde eit høgt tempo i denne saka, eller om han ikkje er det.

       Så vart eg litt forundra då næringsministeren no snakka om at vi skal ha styring med det som skjer der ute. Ja, eg vil jo påstå at det er nettopp på det området vi har fått den kanskje klaraste endringa i innstillinga i forhold til meldinga - at vi ønskjer politisk styring og at ikkje marknadskreftene skal få rå, slik vi i stor grad oppfatta meldinga - så på det området er det jo framsteg frå næringsministeren si side.

       Men det eg er bekymra for, er at næringsministeren no ikkje vil syte for å halde tempo i denne saka - for det hastar. Det har heile Stortinget no gjenteke i heile kveld og vil truleg gjere det i ein time til - i alle fall bortimot det.

Statsråd Lars Sponheim : Det bør ikke hefte noen tvil om at Regjeringen vil følge opp disse merknadene, og at Regjeringen ønsker å holde et høyt tempo, men det er avgjørende at vi ikke er helt urealistiske i å beskrive dette tempoet.

       Det vi vet, er at Fornebu, når arealet blir forlatt i oktober, først og fremst er et veldig stort uteareal, og så er det noen store bygninger som den tidligere samferdselsministeren burde vite er bygd for helt andre formål. Dette skal bygges om. Vi vet at en avgjørende del av et IT-senter - når det gjelder næringslivets del der ute - er Telenors etablering. Det tar tid å bygge arbeidsplasser for 6000-8000 mennesker. Det tar i det minste noen måneder, og vi vet at det er ganske tøff konkurranse i byggebransjen om dagen, noe som gjør at det nok kan ta noe tid å få dette etablert. Det er iallfall ikke gjort på to-tre måneder å planlegge og bygge dette når vi vet at det skal gjøres reguleringsarbeider rundt det. Det skal gå så fort det er mulig, men vi må ikke være helt urealistiske. Det tar noe tid å bygge om og sette opp så store bygninger.

       Hvis det er mulig - og det skal Regjeringen nå vurdere - å leie ut og bruke deler av dette arealet i perioden fram til nye eller ombygde bygninger står ferdig, vil det bli gjort ganske fort. Det vil bli gjort i samarbeid med de offentlige utdanningsinstitusjonene som nettopp skal utgjøre denne viktige utdannings- og kunnskapsdelen av senteret der ute.

       Når det gjelder arbeidet med å avhende - selge - og utvikle eiendommen, ligger jo det under Statsbygg, under arbeids- og administrasjonsministeren, som vil ta ansvaret for å drive dette videre framover. Jeg kan forsikre Stortinget om at det er mange interessenter til den delen av dette arealet som vil dreie seg om næringsaktivitet og tomter til næringsformål. Der vil det melde seg mange interessenter som vil legge fram gode planer som ligger innenfor de føringsrammer Stortinget i dag legger opp til.

       Kristelig Folkeparti vil peke på faren for at mangel på kompetanse gir en skjevhet mellom sentrale strøk og utkant, og mellom store og små bedrifter. For å unngå at skjevhetene får slå rot i nye strukturer, er det nødvendig å utvide utdanningskapasiteten innenfor IT-utdanningen og innarbeide IT-utdanning i andre fagutdanninger - på alle nivåer både innen IT som fag og IT som verktøy. Vi trenger også å forbedre samspillet mellom utdanningsinstitusjonene og næringslivet. Tilrettelegging og stimuleringstiltak for kompetansekrevende næringer og næringsetableringer i regionene gjennom infrastruktur og nettverksbygging mellom bedrifter og regioner er også strategier som kan forebygge skjevheter. Videre bør vi ha ambisjoner og styrke både næringslivets og utdanningsinstitusjonenes rolle som internasjonale aktører. Etter Kristelig Folkepartis syn er det riktig å sette IT inn i et regionalt perspektiv, og dette slutter flertallet opp om i innstillingen.

       Den største oppmerksomheten har planene om et IT-kunnskapssenter på Fornebu fått. Planene til investorgruppen har gjennomgått flere omforminger og ble konkretisert i begynnelsen av mai 1998. Etter Kristelig Folkepartis mening legger innstillingen fra komiteen klare føringer for hvordan dette kunnskapssenteret skal utvikle seg. Senteret må bygge på eksisterende utdannings- og forskningsinstitusjoners behov. Den mest effektive måten å øke utdanningskapasiteten på er å satse på de eksisterende universitet og høyskoler. NTNU i Trondheim må i denne sammenheng fortsatt sikres en knutepunktfunksjon i teknologiutdanningen. Et kunnskapssenter på Fornebu kan legge til rette for et nærmere samarbeid mellom universitet, forskningsinstitusjoner og næringsliv. Her kan studenter på høyere nivå - hovedfag og doktorgrad - få tilgang på praksisplasser og få veiledning av høyt kvalifiserte fagfolk. Det bør også ligge godt til rette for god tilgang på moderne utstyr. Men det er viktig å understreke at en utdanningsvirksomhet her må skje på universitetenes og høyskolenes premisser. Det skulle også ligge godt til rette for en etterutdanningsvirksomhet på Fornebu.

       Kristelig Folkeparti vil imidlertid understreke at Regjeringen også må ivareta statens interesser i utviklingen av Fornebu. Et slikt hensyn er at tomtesalget bør bys ut på det åpne markedet, og at staten ikke tvinges til å bruke midler til utdanningsplasser her som kunne gitt større og raskere effekt andre steder. Etter min mening viser Fremskrittspartiets merknad liten kritisk sans overfor interessene bak IT Fornebu, og det kan føre til en lite effektiv bruk av offentlige midler.

       Åutdanne nok unge med relevant IT-kompetanse bør være en offentlig oppgave. Regjeringen har varslet 500 nye studieplasser i tillegg til de 310 studieplassene som ligger i forslaget til revidert nasjonalbudsjett. Dette viser en vilje og evne til å satse på økt IT-utdanning - en vilje og evne jeg har grunn til å tro blir ytterligere bekreftet gjennom arbeidet med revidert nasjonalbudsjett her i Stortinget.

       Skal vi lykkes i denne satsingen, kreves det samarbeid. Det kreves et politisk samarbeid i Stortinget for å få det til, men det kreves også evne og vilje på våre universitet og høyskoler til å styre midler til IT-utdanning. I tillegg trenger vi et samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene og næringslivet for å få en framtidsrettet og brukerorientert IT-utdanning. Hovedutfordringen er å få en balansert utbygging av utdanningskapasiteten både på lavere og på høyere nivå.

Kjell Opseth (A) : I den offentlege debatten blir det for tida snakka mykje om IT. Debatten dreier seg i det alt vesentlege om IT som eit informasjons- og kommunikasjonsmiddel. Det er ein viktig debatt, sjølv om vi i vårt land på dette området er rimeleg langt framme.

       Det blir i langt mindre grad snakka om IT i industriell samanheng. På det industrielle området ser vi at datateknologien blir eit stadig viktigare produksjonshjelpemiddel, og skaper stadig nye produkt. Koplinga mellom utdanning, forsking og næring er difor heilt avgjerande for at vi i eit lite land som vårt skal kunne henge med i utviklinga av kompetanse og industriell fornying. IT Fornebu er eit viktig element i denne utviklinga. Utan eit sterkt nasjonalt forum som koplar næring, forsking og utdanning, vil vi bli stadig meir avhengige av overføring frå utlandet av så vel kompetanse som nye industrielle løysingar.

       Det er stor otte i Distrikts-Noreg for at IT Fornebu skal bli eit prosjekt som støvsugar resten av landet for kompetanse og industrielle miljø. Eg vil snu problemet på hovudet. Utan eit sterkt nasjonalt miljø som koplar det internasjonale mot det nasjonale, vil våre etter måten små miljø i Distrikts-Noreg bli taparane - først og fremst fordi vi ikkje får den industrielle fornyinga vi så sårt treng.

       Statleg medverknad er ein garanti for at IT Fornebu skal bli slik vi alle ønskjer. Eg er glad for at eit fleirtal i komiteen ønskjer ei slik styring. Men avisinnlegg i det siste sår tvil om det er eit fleirtal bak denne innstillinga. Venstre må avklare: Er det Regjeringa si openberre avventande haldning dei står på, eller er det fleirtalsmerknadene, med klårare rammer for arealbruk, samarbeidsmodellar mellom næring og utdanning, og tempo? Vi har ikkje tid til å dvele lenge ved desse spørsmåla. Får vi ikkje utdanna fleire industrielle IT-medarbeidarar, vil distrikta garantert bli taparane. IT Fornebu vil ikkje kome på kostnad av distrikta, men er meir ein føresetnad for utviklinga i distrikta. Skal IT Fornebu vere klar ved nyttår 1999, må ikkje storting eller regjering sette bremsene på.

       Men det ville ikkje vere utypisk norsk om vi også her lét sjansane gå frå oss til å påverke utviklinga. Norsk tregleik og redsle for det nye har øydelagt mykje for oss før. Regjeringa og næringsministeren vil etter denne debatten sitje med ansvaret. Vi kan love å fylgje godt med, og også syte for å peike på det som skjer om det ikkje går i rett retning med eit tilstrekkeleg tempo.

Per-Kristian Foss (H) : Det har vært sagt mange vakre ord om IT-satsing i denne debatten, og komiteen er ikke snauere enn at de sier i innstillingen - og det er enstemmig:

« Komiteen støtter at det etableres kunnskapsintensiv næringsvirksomhet på Fornebu og at det utvikles konkurransedyktig IT-senter på området. »

       Slikt kan man ønske seg, men slikt kan man ikke styre. Hadde man kunnet styre konkurransedyktighet i Norge, hadde man selvfølgelig gjort det, men det ligger altså ikke innenfor det man kan styre. Man kan ønske det, men det har ikke noen stor virkning utover ønskemålet.

       Dette med IT er i og for seg ikke så revolusjonerende nytt. Vi kan studere litt erfaringene fra andre land, og i de land som vel har trodd at dette kan styres politisk gjennom statlig inngripen og statlig styring, og at staten skal ligge foran i å styre hva og hvilke områder innenfor dette brede IT-området det skal satses på, har det gjennomgående gått galt. Det betyr ikke at staten ikke har roller, men det betyr at staten har roller på de områder staten kan noe om, og det er på områder som utdanning, skatt, fleksible lønnssystemer. Stor fleksibilitet er denne bransjen avhengig av. Og fra denne talerstol i stunder som er annerledes enn denne, står representantene opp på rekke og rad her og skjeller ut alle superlønningene i denne bransjen. Men det er det de lever av, uten det hadde de ikke klart seg. Men hvis man skulle tatt Stortingets retorikk for såkalt høye lønninger og deres moralsk ødeleggende kraft på alvor, ville denne bransjen aldri klart seg i Norge. Men dobbeltmoral er jo også en måte å komme seg unna problemene på, og det er ikke ukjent i politikken.

       Debatten om IT Fornebu er interessant. Politisk har denne debatten hatt litt preg av tildekningsstrategi, og det var sagt at regjeringspartiene denne gangen måtte lene seg til Arbeiderpartiet. Vel, det var vel som en dyd av nødvendighet fordi Fremskrittspartiet tok den litt underlige positur i denne debatten også, og i innstillingen enda mer, å være en pådriver mot at tomter skal selges til markedspris, og en pådriver for sterkest mulig statlig deltakelse. Det interessante med populistiske partier er jo at de gjennom sin historie - og den er ofte kort - kommer innom de fleste standpunkter uten noen indre sammenheng eller ideologisk forankring. Derfor ser jeg at det ikke er så lett å lene seg i den retningen denne gangen.

       Det er klart at det er nyanser i flertallet her, men jeg forstår iallfall at flertallet respekterer følgende: Statlige eiendommer kan ikke gis bort uten at det er i strid med Stortingets reglement og Riksrevisjonens pålegg om å følge Stortinget. For det andre: Statlige eiendommer kan heller ikke uten videre fordeles mellom private mottakere. Kall det hva man vil - føringer eller ei - men det er i strid med internasjonale avtaler vi har forpliktet oss til, bl.a gjennom EØS-avtalen, og slikt er det faktisk organer som jevnlig passer på at vi ikke gjør. Enten klager bedriftene selv og de som ikke får gaver, eller så klager andre, eller så tar klageorganet sågar opp saken selv. Så jeg anser at man vel sånn noenlunde er forhindret fra å gi slike ting, men skulle man følge denne debatten, hadde gavene vært utdelt for lengst, både Oslos eiendommer og statens eiendommer. Noen har også utdelt gaver på Bærums vegne tidligere i debatten, komiteens leder gjorde det. Jeg gjør oppmerksom på at Bærum ikke eier noe særlig der ute.

       La meg si det slik at jeg ser meget positivt på de private initiativene som er kommet for å etablere et samvirke mellom utdanning, etterutdanning, private IT-miljøer og rent kommersiell virksomhet. Jeg tror det ligger interessante ideer nettopp i det samkvemmet der, men la oss ikke innbille oss at ikke slike sentre i seg selv har en viss sentraliserende effekt. I et land med begrenset arbeidskraft er også for utdannet arbeidskraft - professorer o.l. - det å bli tiltrukket av muligheten for å ha to jobber og ikke en, og slippe å pendle med flyrute mellom to jobber, men å kunne gå over et gulv i stedet for å fly lange veier, interessant. Det har en sentraliserende effekt når man bygger opp dette. Jeg tror man må erkjenne at det er det som i denne IT-sjargongen bygges inn under det fine ordet kritisk masse - altså at det må være en viss størrelse på IT-miljøer for at de skal kunne fungere. Det har komiteen behendig gått over og sagt at dette må skje i et samvirke med hele landet og med verden for øvrig. Det er interessant, men det er nok i avdeling for gode ønsker, uten særlig politisk styringsevne på disse områdene.

       Bjarne Håkon Hanssen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Jon Lilletun : Dei siste åra har bruken av IT nærast eksplodert. I einskilde område syner det seg no at opp mot 85 % av elevane i grunnskulen har tilgang til IT-utstyr heime, og 50 % har tilgang til Internett. Ei slik utvikling må få konsekvensar for skulen. Vi kjem i ein situasjon kor elevane - alle elevar frå den største by til den minste bygd - har tilgang til all verdas informasjon. Og vi snakkar altså ikkje om science fiction-moglegheiter, men om ein røyndom som er til stades her og no.

       Eit interessant trekk ved IT-utviklinga er korleis den sprengjer grenser. Dette at IT er sektorovergripande, og at ulike aktørar må forhalde seg til kvarandre på nye måtar, er på mange vis ein ny situasjon og noko som vi vil sjå stadig meir av i tida som kjem. Nett no ser vi korleis ei rad meldingar og planar grip inn i kvarandre: IT-kompetansemeldinga, Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet si melding om kompetansereforma, Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet si dimensjoneringsmelding, Nærings- og handelsdepartementet sin næringsretta IT-plan og den komande reviderte IT-planen frå Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet. I tida framover må vi halde klart for oss at utdanningspolitikken er viktig, og her er det viktig at ein klarer å sjå utover snevre sektorgrenser.

       I Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet er vi i full gang med å fylgje opp arbeidet med utvida studiekapasitet innan IT.

       Flertallet i Stortinget synes imidlertid Regjeringen går for sent frem og vil forsere dette. Det har tydeligvis næringsministeren ikke observert. Han har ikke observert hva som ligger i innstillingen fra den delen av Stortinget som har med utdanning å gjøre, og han har heller ikke observert at det har vært behandlet et Dok.nr.8-forslag, med en innstilling der Stortingets flertall har sluttet seg til det som Høgskolerådet går inn for: ikke 500 studieplasser pr. år, men 1.000 studieplasser pr. år. Jeg ber om at statsråden kommenterer hvorvidt Regjeringen vil følge opp det som faktisk et stort flertall i Stortinget har gått inn for, slik det nå muligens også ligger an til å bli i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, i og med at flere av de største partiene har signalisert dette.

       Vi trenger mer enn utdanning på høyere nivå, og i innstillingen fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen har vi også tatt inn at vi ønsker en fagopplæring innen IT - ikke en ren « vaktmestertjeneste », men en bredere fagopplæring. Jeg vil be statsråden om å kommentere dette.

Statsråd Jon Lilletun : Eg er vel kjend med at IT-miljøa og høgskulane og universiteta har ynskt 1.000 nye studieplassar. Det er eg òg kjend med er kommentert i den innstillinga som representanten Knudsen nemnde. Det står ikkje i den innstillinga at dette skulle kome korkje i revidert nasjonalbudsjett eller i fyrste budsjett, men at det må vere det som er målet. Eg meiner at det er ganske bra at Regjeringa kunne klare 310 av dei allereie i sitt framlegg til revidert nasjonalbudsjett. Det som representanten Knudsen no signaliserer, er at ein vil fylgje opp dette. Det høyrest òg ut som det vil kome meir, det får vi avvente til komiteinnstillinga ligg føre. Men etter det eg forstår, kan utdanningsministeren gle seg over tala som kjem der - eg registrerer jo det med glede.

       Eg vil seie at denne regjeringa tør å vedkjenne seg det den har gjort innanfor dette området. Eg tør nok minne representanten Knudsen om at den regjeringa vi hadde før vi overtok, som representanten Knudsen var medlem av, ikkje akkurat hadde nokon stor progresjon når det gjaldt talet på nye studieplassar, som miljøa og utdanningsinstitusjonane har bede om i mange år.

       Når det gjeld det siste punktet som representanten Knudsen tok opp, vil eg berre stadfeste at det skal vere ei fagopplæring organisert på den måten som partane i arbeidslivet ynskjer.

       Omgrepet « vaktmeister » var det ein av partane som hadde drege inn på eit tidlegare tidspunkt. Eg synest det til å begynne med var eit spanande omgrep, for vaktmeisteren er eit nyttig menneske. Men for det fyrste vil det hindre jenter i å søkje, for det andre er det ikkje eit dekkjande namn. Eg kjem til å utlyse ein namnekonkurranse når det gjeld dette, for å finne eit godt namn på det nye grunnkurset og det nye faget, som er heilt nødvendig for norsk utdanning. Og der håpar eg at representanten Knudsen kan vere ein av dei som kjem med kreative framlegg.

Øystein Djupedal (SV) : Til det siste vil jeg bare si til ministeren at et veldig godt navn på et nytt fag innenfor den videregående opplæring hadde vært « media-kommunikasjon ». Det har også Stortinget ved ulike anledninger i forrige periode diskutert. « Media-kommunikasjon » består av to ord som et slikt nytt fag innenfor den videregående opplæring kunne ha fanget opp.

       I denne debatten er det noe som er totalt urealistisk ved mange av de innlegg en hører. Det er enkelte som går rundt og innbiller seg at Norge er en sinke på dette området. Særlig når en hører representanter fra Arbeiderpartiet, er det en slags nyfrelsthet over at man plutselig har sett IT-lyset etter at man, som Lilletun helt korrekt sa, i hele forrige periode strittet aktivt imot det stortingsflertallet forsiktig prøvde å gå i riktig retning av. Og senest i revidert nasjonalbudsjett bare for ett år siden stemte Arbeiderpartiet mot å opprette nye studieplasser innenfor IT. Vi har altså ingenting å skamme oss over sånn sett. Vi har ingen panikk. Det er ingen grunn til å være panisk knyttet til IT Fornebu. Og de som innbiller seg at man kan etablere et eller annet fornuftig på IT Fornebu fra 1. januar 1999, har ingen realistiske forestillinger om hvordan slike prosesser må styres og ledes.

       La meg derfor få lov å stille Lilletun et par spørsmål. Hvis man skal etablere et såkalt kunnskapssenter - hva nå det er, det er jo en ordkonstruksjon som ingen ennå har klart å definere hva faktisk er for noe - i nær symbiose med næringslivet, som alle her i salen hyller, hva er det? Det eksisterer ikke noe næringsliv på Fornebu fra 1. januar 1999 - overhodet ikke. Mener man at man skal presentere en fremtidsrettet utdanning i et tomt terminalbygg? Det fins ingen realisme i det. La meg da spørre Lilletun: Mener han at det er realistisk? Det var det første spørsmålet. Mitt andre spørsmål til Lilletun er: Hva legger han i begrepet « kunnskapssenter »? Mener han at det er en utdanningsinstitusjon? Eller er det bare en ordblomst for å dekke over at man faktisk ikke har tenkt over hva dette bør være?

Statsråd Jon Lilletun : No er ikkje eg sikker på at eg er så veldig god til å definere korleis ord skal forståast, men eg skal gjere eit forsøk. I ordet « kunnskapssenter » legg eg at det er ein symbiose mellom høgt kvalifisert arbeidskraft, høgteknologisk industri innanfor IT på mange slags område som vert etablert, og som innehar stor teoretisk og praktisk kompetanse som vi då koplar på hovudfagsutdanning og doktorgradsutdanning for å få dei aller beste ut av ei slik utdanning. Og korleis vil vi så organisere akkurat det? I det samarbeidet som skal gå føre seg på Fornebu, er det viktig at dei høgare utdanningsinstitusjonane får halde på autonomien sin. Som det går fram av stortingsmeldinga, ser Regjeringa det ikkje som naudsynt at det er noko « mellomledd » mellom institusjonane og det næringslivet som dei skal samarbeide med. Men eg er samd med komiteen i at det må skipast ei organisatorisk ramme for samarbeid og felles avgjersler. Det viktige her er at institusjonane står i direkte kontakt med det næringslivet dei skal samarbeide med. Eg har òg merka meg at det i komiteinnstillinga vert gjort klart at staten må sikrast høve til styring av verksemda på Fornebu.

       Vi har no fått ei nyttig avklaring om etablering av eit internasjonalt IT-kompetansemiljø på Fornebu. Eg vil, i samarbeid med ulike aktørar, m.a. utdanningsinstitusjonane, gå i gang med å sjå korleis ein frå utdanningssida kan få realisert dei ideane som fleirtalet i Stortinget no har samla seg om. I dette arbeidet vil det vere avgjerande at ein får til eit samarbeid og ein vekselverknad mellom eit IT-miljø på Fornebu og eit IT-miljø i resten av landet. Så vi vil fylgje opp det som er stortingsfleirtalet si innstilling her, men sjølvsagt må det skje i samarbeid med dei institusjonane som eg her har nemnt.

Øystein Djupedal (SV) : Jeg takker statsråden for et svar som inneholdt mye fornuft. Det statsråden sier, er at man først og fremst må bygge på kvalitet. I vår høyere utdanning er kvalitet det aller viktigste aspekt, og det betyr at å legge den typen planer som vi har snakket om, å prøve å lage et politisk vedtatt Silicon Valley, må alle skjønne ikke er praktisk mulig. Silicon Valley vokser fram i en symbiose som ikke er politisk vedtatt. Det vil være helt umulig for oss å vedta noe Silicon Valley på Fornebu. Men det som kan skje, og det som er viktig i den innstillingen som ligger her, er at det finnes en politisk styring knyttet opp mot våre eksisterende høyere lærersteder. Det betyr at den floskelen som heter « kunnskapssenter » - som ingen har definert innholdet av, men Lilletun var noe i nærheten av å definere hva det bør være - bør være det som tar seg av siste års studenter, og ikke noe mer, i et samarbeid med næringslivet. Da har vi allerede mange slike kunnskapssenter rundt i landet. Det er ved SINTEF i Trondheim, det er ved Høgskolen i Narvik - overalt drives norsk høyere utdanning innenfor

       kompetanse og teknologi, den drives i en tett symbiose med næringslivet. Sånn har det vært, og sånn vil det bli, helt uavhengig av hva som etableres på Fornebu.

       La meg da få stille et nytt spørsmål til statsråden. Det såkalte kunnskapssenteret som skal etableres, skal altså etter hva jeg forstår, ha mulighet til å ta imot studenter som utplasseres fra NTNU, fra Universitetet i Oslo, fra Høgskolen i Narvik eller hva vet jeg. Så skal man altså sitte i en terminalbygning på Fornebu og kommunisere med noen bedrifter. Hvor ligger de bedriftene? Ligger de fysisk på Fornebu eller ligger de der de er i dag, over det ganske land, ligger de i Trondheim, Bergen, Stavanger, på Nordlandskysten eller hvor? Mitt spørsmål er da: Mener statsråden at man fysisk må lokaliseres i nærheten av en bedrift? Sagt på en annen måte: Mener statsråden at IT  Fornebu er nødvendig for å få til denne symbiosen mellom næringsliv og høyere utdanning?

Statsråd Jon Lilletun : For det fyrste er det allereie i dag ganske mange arbeidsplassar i dette området, om ikkje fysisk direkte på Fornebu. For det andre har Telenor allereie bestemt seg for å etablere seg der. For det tredje er det mange andre som planlegg det same. Det vil seie at dette vil vere ein glimrande arena for hovudfags- og doktorgradsutdanning, og det vil vere uklokt å ikkje nytte denne moglegheita.

       Det eg meiner at meldinga og no òg fleirtalet i komiteen på ein god måte har klart å få fram, er korleis ein kan gjere dette i eit nettverkssamarbeid med resten av landet. Eg trur at representanten Djupedal har eit poeng når han seier at ein ikkje utan vidare kan skape ein slik symbiose. Men det vi ser her, er at det finst eit miljø, og det finst institusjonar som ser at det miljøet er interessant. Det gjeld både SINTEF, NTNU og Universitetet i Oslo. Høgskolen i Oslo har òg, så vidt eg veit, vist interesse, og dei har ynskt å gå inn i eit samarbeid med eit slikt høgteknologisk miljø. Det Stortinget, slik eg oppfattar det, ber Regjeringa om, er å arbeide i samsvar med denne innstillinga, og det er vi sjølvsagt innstilte på å fylgja opp. Det er altså ikkje utdanningsministeren som meiner det vil vere fornuftig å leggje hovudfags- og doktorgradsutdanninga dit, det er institusjonane, som eg trur at både representanten Djupedal og eg meiner er viktige institusjonar som vi skal lytte til med omsyn til kva råd dei kjem med.

       Allmenn kunnskap om, ferdigheter og tilgjengelighet til den nye kommunikasjonsteknologien vil kunne virke demokratiserende og utjevnende på maktstrukturer i samfunnet. På den annen side vil mangel på kompetanse, mangel på tilgjengelighet, virke motsatt. Skal vi bruke den nye kommunikasjonsteknologien til å utvide vårt demokrati, må det satses på utdanning på alle nivåer. Allerede nå opplever vi en skrikende mangel på IT-kompetanse. Iverksetting av IT-kompetansesentret på Fornebu vil derfor være viktig. Problemstillingen i denne forbindelse er ikke om kompetansesentret skal ligge i Oslo-området eller i distriktene. Spørsmålet er snarere hvorvidt vi i Norge skal kunne greie å forsyne våre skoler, vårt næringsliv og den offentlige forvaltning med nødvendig IT-kompetanse, eller om denne kunnskaps- og kompetanseoppbygging og næringsutvikling skal skje i Skottland, Irland eller i andre sentra i Europa.

       Allerede nå er det slik at universiteter og høyskoler ikke greier å holde på sine IT-studenter slik at de fullfører hovedfag og i enda mindre grad fullfører diplomoppgave eller doktorgrad. Dette har sammenheng med at bransjen skriker etter IT-kompetanse. Studentene blir revet bort fra studiestedene og tilbudt høye lønninger før de er ferdige. Av tilsvarende grunner er det vanskelig å holde på kompetente lærerkrefter.

       Næringslivets prekære behov og rekruttering av halvstuderte IT-folk gjør at vi er i ferd med å få en ond sirkel som på sikt verken gir utdanningsstedene eller næringslivet den kompetansen de har behov for. Denne sirkelen må brytes dersom vi skal kunne leve opp til målsettingen om å ligge i front i utviklingen på dette området.

       Et IT Fornebu vil kunne åpne nye muligheter og gi større muligheter for fruktbar veksling mellom arbeid, studier, forskning og undervisning. Studenter og næringsliv har felles interesser med hensyn til et samarbeid om tilgang på praksisplasser, temaer for hovedoppgaver og doktoravhandling, studenter som kan få veiledning fra høyt kvalifiserte fagfolk og få tilgang til moderne utstyr. Utdanningspersonell og professorer bør kunne få dele sin arbeidstid og sin virksomhet mellom kunnskapsbedrifter og utdanningssteder. Skal vi kunne sikre at Norge i framtiden har den nødvendige kompetanse på dette området, må vi åpne for et partnerskap mellom næringsliv og offentlige utdanningssteder. Den modellen komiteens flertall beskriver, gir slike muligheter. Disponeringen av terminalbygget på Fornebu og leieinntekter herfra som kanaliseres til utdanningsvirksomhet på Fornebu og til bedring av utdanningskompetansen ellers i landet, vil gjøre det mulig å komme raskt i gang med å etablere et kompetansesenter. Det er nødvendig for at vi ikke ytterligere skal komme på etterskudd med hensyn til kunnskapsutvikling og rekruttering av høyteknologisk arbeidskraft.

Terje Knudsen (Frp) : Sammensmeltingen av informasjonsteknologi, telekommunikasjon og multimedia har skapt en ny IT-næring. Det pekes på det store udekkede behovet for IT-kompetanse denne utviklingen har ført med seg, og de utdanningspolitiske, næringspolitiske og regionalpolitiske konsekvenser dette gir.

       Det som er svært viktig, er at Norge ikke taper i den internasjonale konkurransen om bedriftsetableringer og kompetent arbeidskraft. Det er riktig at nå angår IT snart alle, og den mest omtalte møteplassen for IT de siste årene har vært Internett. De raske endringene stiller krav til næringslivet i forhold til omstilling og fleksibel organisering. Skal dette lykkes, må myndighetene og næringslivet samarbeide meget tett. Myndighetene har således et særlig ansvar for utdanning og langsiktig kompetanseheving. Regjeringens forslag om å sette i gang forsøk med etablering av 20 næringshager i utvalgte kommuner må bygge på et samspill mellom forskning, utdanning og næringslivet.

       Fremskrittspartiet mener at kommersielle kriterier må legges til grunn for et senter. En sunn forretningsmessig basis som kan tiltrekke privat kompetent kapital, er en forutsetning for et vellykket kunnskapssenter/næringshage.

       Fremskrittspartiet mener at det må arbeides videre med selve konseptet ut fra ovennevnte kriterier før det iverksettes forsøk med etablering av næringshager, og at Regjeringen må komme tilbake til Stortinget med dette. Det anbefales at arbeidet med etablering av regionale kunnskapssentre/næringshager knyttes opp til planene om et IT- og kunnskapssenter på Fornebu.

       Fremskrittspartiet vil understreke viktigheten av å få til en snarlig realisering av et internasjonalt konkurransedyktig IT-senter på Fornebu. Og Fremskrittspartiet mener Norge har behov for et sterkt senter innen utdanning i og praktisk anvendelse av IT.

       Vi vil også peke på at IT Fornebu AS er alene om å ha lagt fram en plan for hvordan et IT- og kunnskapssenter kan utvikles. Derfor uttrykker Fremskrittspartiet at IT Fornebu AS er godt egnet til å ha en lokomotivfunksjon i dette arbeidet.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A) : Den første datamaskinen hadde eg lenge på pulten før eg torde å røra den, men eg torde til slutt. Den andre vart òg ståande ei stund, men deretter har eg vore i sving med nytt utstyr ganske fort. Det liknar på å læra å sykla eller kanskje heller på å kjøra bil - har ein lært det, kan ein handtera ulikt utstyr. Som 50-åring har eg god hjelp av datamaskinen til å skriva, til Internett og til å utveksla post med fjern og nær. Det hadde eg ikkje trudd for få år sidan. Dette hjelpemiddelet gjev utfordring for mange, og me treng at mange tek imot denne utfordringa.

       Det er skilje mellom gamle og unge, mellom gutar og jenter, mellom barn frå ulike miljø, mellom by og land når det gjeld tilgang til og bruk av informasjonsteknologi. Desse skiljelinene er det viktig at me som styresmakter tek omsyn til og prøver å gjera noko med. Saka før denne handla om tilpassa opplæring for barn, unge og vaksne. Det handlar om at nokon treng meir tilrettelegging og hjelp for å utnytte evnene sine og oppnå det same. Slik er det òg på IT-fronten. Her treng me at flest mogleg heng med.

       Eg vil peika på nokre av områda der ulikskap oppstår om ein ikkje set inn spesielle tiltak:

       Arbeidarpartiet ynskjer å leggja til rette for utvikling av IT-miljø både lokalt, regionalt og sentralt. Framlegg om å redusera løyvingane til Forskingsrådet i revidert budsjett er ikkje akkurat positivt i denne samanhengen.

       Me er på etterskot i høve til å ha tilstrekkeleg med kompetanse innan informasjonsteknologi. Det er likevel slik at den nye læreplanen for grunnskulen legg opp til opplæring i bruk av datamaskinar og til bruk av dette som hjelpemiddel i dei ulike faga i skulen. Eit utdanningstilbod på vidaregåande nivå er på trappene. Klårgjering av eit aukande behov innan høgare utdanning kom samstundes med at ein tok til å nå taket i høve til talet på studieplassar. Det har nok medverka til at me har vorte hengande etter her. Utdanningsinstitusjonane har i fleire år vorte bedne om å omdisponera studieplassar til m.a. dette føremålet. Det har synt seg vanskeleg, men litt har skjedd. Det er positivt at det no vert signalisert nye studieplassar til hausten, men i Arbeidarpartiet tykkjer me det er noko svakt berre å seia at ein vil vurdera 500 nye plassar. Arbeidarpartiet har gjort framlegg om 2000 nye studieplassar i revidert nasjonalbudsjett, og me inviterer alle gode krefter til å støtta det.

       Regjeringa legg opp til å styrkja utdanninga på dei stadene i landet der dei alt har slik kompetanse. Det er me i Arbeidarpartiet samde i. Mange av miljøa står klare til å utvida talet på studieplassar innan denne sektoren. Høgskulen i Stavanger har t.d. søkt om 175 nye plassar. Det skulle tyda på at det er mogleg å få til ein monaleg auke på landsbasis.

       Særleg innanfor informasjonsteknologi er det naturleg å tilretteleggja for fjernundervisning og for opplæring av folk i arbeidslivet i eit tett samspel mellom arbeidsliv og utdanningsinstitusjonar. Eit tett samspel mellom arbeidsliv og utdanningsliv er ein føresetnad for å kjenna til behov for kompetanse, for å samarbeida om undervisning og rettleiing, for å få tilgang til praksis, til hovudfags- og doktorgradsarbeid. I det heile ligg svært mykje av utfordringa i eit tett samarbeid og samspel mellom utdanning og offentleg og privat arbeidsliv. Mange i arbeidslivet har lite grunnlag for å gjera seg nytte av IT - dei treng grunnleggjande utdanning. Andre treng å oppdatera seg på eit område der utviklinga går veldig fort. I denne samanhengen vil etter- og vidareutdanning vera svært sentralt.

       Det har vore ein del kritiske røyster mot etablering av eit IT-senter på Fornebu. Store delar av høgare utdanning har stilt seg nokså tvilande til etablering av eit senter. I Arbeidarpartiet trur me at eit slikt senter kan vera med på å halda på topp kompetanse i Noreg, og me trur at det kan styrast til å medverka til å utvida og utvikla vår samla kompetanse i eit tett samspel mellom institusjonane innan høgare utdanning, senteret og næringslivet. Det krev at me held ei hardare hand på rattet, slik innstillinga legg opp til, og eg vil be næringsministeren om å lesa innstillinga ein gong til før han går i gang med oppfølgingsarbeidet.

Ivar Kristiansen (H) : Denne saken handler om IT-kompetanse i et regionalt perspektiv. Etter min oppfatning har det regionale perspektivet forsvunnet mer og mer ut i universet etter hvert som debatten har pågått. Dette er en sak som i utgangspunktet preges av svært lite konkret, men der det dog er fullt av veldig store ambisjoner.

       I denne forbindelse har jeg lyst til å si til statsråd Sponheim at han skal ha honnør for en balansert fremstilling. Hans bidrag har vært å sette IT-spørsmålene på den politiske dagsordenen. At ikke flertallet i komiteen har valgt å følge opp det som har kommet fra fagstatsråden på dette området, får vi i dag bare ta til etterretning.

       Denne saken bærer også preg av at både fylke, kommune og - ikke minst - stat på svært mange områder har sviktet IT-satsing og IT-utdanning. Det er litt merkelig da å høre ærgjerrige arbeiderpartifolk som etterlyser høyere tempo - de har veldig raskt glemt sin forhistorie i dette bildet.

       På denne bakgrunn er det også grunn til å gi honnør til initiativtakere rundt IT-satsing på Fornebu. Selv om dette nå bærer preg av å være den største IT-saken som noen gang har vært behandlet i Det norske storting, preges ikke denne saken av at det er IT-miljøene, gründerne og kunnskapspersonene rundt IT som har vært de største premissleverandørene for staten. Faktum er at Norge i dag har et godt IT-miljø som preges av vekst og utvikling. Det pussige må da være for noen å stille seg selv spørsmålet: Hvordan i himmelens navn har man klart dette uten at man har hatt politisk styring, som hele denne saken er proppfull av etter at den har vært gjennom næringskomiteen.

       Det er sannelig ikke mye småskalavirksomhet og desentralisert virksomhet igjen etter at denne saken har blitt filtrert gjennom næringskomiteen. Maken til tro på stordriftens fordeler tror jeg det er sjelden man opplever i en debatt som dette. Dette må jo være en slags gigantomanitankegang som preges av en søken tilbake til 1970-tallets Silicon Valley-tankegang, når man har så store og bredt anlagte ambisjoner. Det er de som fortsatt snakker om et regionalt perspektiv. Det er min frykt etter at Stortinget har behandlet denne saken og flertallet har fått det som de vil, at man nærmest har prestert å støvsuge nasjonen for kompetanse og ressurser. Og jeg er redd for at de 20 IT-hagene som det drømmes om i denne meldingen, og som også har passert komiteinstillingen, fort kan bli redusert til noen verandakasser der noen motstrøms stabeiser vil finne det for godt fortsatt å bosette seg.

       Fjernundervisning, nettilknytning og informasjonsutveksling betinger i det minste at det fortsatt er to ender i tråden. Og det betyr at det i begge ender, både på Fornebu og i IT-hagen, må være folk som kan sende og motta informasjon. Jeg beklager å si det, men mye av innholdet i dette bærer preg av en ansats til en 17. mai-tale når det gjelder forholdet til hele landet, omverdenen, nettverk, regionale kompetansemiljøer, småbedrifter etc.

       Mitt råd til Sponheim i denne sammenheng må være at han påtar seg det hovedansvar som ligger i å få utviklet et høyhastighetsnett som fungerer for hele landet, at Regjeringen må ta en oppsummering av hva som finnes, se på dekningsgraden, stimulere til bredbåndsatsing, innovasjon og føre en dialog med dem som har kunnskaper på dette området. Man må glemme at det i flertallet i komiteen er flere gammeldagse monopolister som har sverget til at det var Telenor alene som skulle være kompetent til å foreta satsingen videre. Ta dette på alvor, så er jeg overbevist om at statsråd Sponheim i hvert fall vil kunne få en stjerne til på veggen for å være en pådriver i disse spørsmål. Det er et eventyr for meg å se på hvordan man presterer å møte en ambisjon om 20.000 arbeidsplasser, hvor det er veikrysset på Fornebu som er begrensningen. Jeg minnes også i sin tid at Norsk Jernverk, som var datidens største satsing, hadde 5000 ansatte. Nå har man altså en ambisjon om fire-fem ganger flere arbeidsplasser, og da klarer ikke jeg med min beste fantasi å se at begrepet « småskala » hører hjemme i denne sammenheng.

Helene Falch Fladmark (V) : For litt over to uker siden hadde vi en debatt her i Stortinget som til dels gikk inn i de samme problemstillingene som denne stortingsmeldingen. Den gang etterlyste jeg en grundigere gjennomgang av problemstillingene, spesielt når det gjaldt premissene for et kompetansesenter på Fornebu. Til tross for at behandlingen har gått raskt, ser det ut til at næringskomiteen nettopp har gjort dette.

       Man har lyttet til ulike aktører og lagt stor vekt på etablerte utdanningsinstitusjoners syn. Resultatet av behandlingen både i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen og i næringskomiteen er at flertallet i hovedsak slutter opp om forslagene i stortingsmeldingen. Regjeringen har fått full oppslutning om at utdanningsinstitusjonene skal ha kontroll med egen virksomhet, og at det legges til rette for et mangfoldig kunnskapssenter som kan fungere sammen med andre IT-miljøer.

       Jeg er glad for at Arbeiderpartiet nå innser at den mest effektive og samfunnsøkonomisk beste måten å bruke statlige midler på for å øke utdanningskapasiteten, er å støtte de etablerte universitetene og høyskolene fremfor å gi statsstøtte til private aktører, for når sant skal sies, har det vært skapt en smule usikkerhet om dette i den debatten som har foregått i og utenfor denne sal tidligere i vår.

       Stortinget står samlet om at det er nødvendig å styrke IT-kompetansen i Norge. En av de største utfordringene i årene som kommer, dreier seg om på hvilken måte Norge skal ta i bruk informasjonsteknologi i vårt eget samfunn og for å hevde oss internasjonalt. Det er derfor gledelig at nåværende regjering har tatt ansvaret for å vurdere informasjonsteknologi i et helhetsperspektiv når det gjelder kompetanse, det offentliges rolle og hvordan norsk næringsliv skal kunne hevde seg internasjonalt på dette området.

       Nøkkelordet er kompetansebygging. Hele utdanningssystemet trenger en opprustning for å møte fremtiden. For Norge som nasjon er det avgjørende at vi har tilstrekkelig med mennesker som mestrer informasjonsteknologien med profesjonalitet, kreativitet og effektivitet. Arbeidet med å øke kapasiteten innenfor denne type utdanning må fortsette. Jeg er glad for at Regjeringen har tatt tak i denne utfordringen. Det er viktig å få på plass en fagutdanning på videregående nivå som kan møte de praktiske behov i arbeidslivet, og det haster med å få i gang flere studieplasser i informasjonsteknologi, både påbyggingsstudier og ordinære studier på høyskoler og ved universiteter. Det er derfor gledelig at Regjeringen allerede nå forserer sin egen næringsrettede IT-plan og legger opp til at det kommer over 300 nye studieplasser innenfor informasjonsteknologi til høsten. Jeg vil understreke at veksten må fortsette, og selv om det i dagens situasjon var riktig å legge den største satsingen på lavere grads studier, blir det viktig også å satse på langsiktig kompetanseoppbygging ved en sterk økning av studier av høyere grad.

       For Venstre er målet det sosiale og liberale kunnskapssamfunnet. Den viktigste oppgaven er å legge til rette for at alle skal kunne ta del i et teknologiuavhengig samfunn. Ny teknologi må ikke føre til nye sosiale skiller. Her er utdanning virkemidlet. Skolen blir på mange måter den viktigste sosiale institusjonen.

       I denne sammenhengen er det viktig å påpeke at informasjonsteknologi i skolen ikke bare handler om utstyr. Vel så viktig er den oppgaven skolen har i å gi elever kompetanse til å forstå informasjonssamfunnet. Lærernes oppgaver blir å veilede elevene i informasjonsjungelen, lære dem å bruke det nye verktøyet kritisk.

       Det er en utfordring å utvikle gode pedagogiske produkter som passer inn i en norsk skolehverdag. Lærerne trenger påfyll av kunnskap, og vi trenger bedre kunnskap om hvordan IT bør og kan anvendes i den praktiske undervisningen. Spesielt er det viktig at flere kvinnelige lærere får kunnskap om informasjonsteknologi og bruker den i undervisningen.

       Jeg legger vekt på dette ikke bare fordi kvinnelige lærere kan være forbilder for sine unge medsøstre, men også fordi jeg har en tro på at kvinner kan formidle teknologi og bruken av den på en annen måte enn menn. Hittil er det menn som har styrt utviklingen innenfor informasjonsteknologi. I fremtiden er det svært viktig at flere kvinner blir med - ikke bare som brukere, men også blant dem som står bak utviklingen.

       Gunnar Breimo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Trond Giske (A) : La meg først si at jeg synes egentlig det er litt synd at en så viktig debatt om framtidens teknologi og egentlig framtidens samfunn først og fremst blir en debatt fram og tilbake om et geografisk område i Oslo og Bærum. Informasjons- og kommunikasjonsteknologiens inntog i samfunnet dreier seg egentlig om en fundamental revolusjon på veldig mange områder, kanskje en revolusjon som er like stor som den industrielle revolusjon som samfunnet gikk gjennom for 150 år siden. Antakelig er det en revolusjon som skjer langt raskere enn den industrielle revolusjonen.

       I forbindelse med informasjons- og kommunikasjonsteknologiens inntog trenger vi også en enorm satsing på utdanning. Vi hører her at statsråden skryter av Regjeringens satsing. De har lagt inn 300 studieplasser i sitt reviderte budsjett, sier statsråden. Etter mitt syn er det et puslete opplegg.

       Arbeiderpartiet foreslo allerede i statsbudsjettet for 1998 at vi skulle ha en skikkelig utbygging av utdanning i retning IT og en spesiell satsing på NTNU, som er den teknologiske hovedstadens universitet. Regjeringspartiene ble ikke med på det, og det ble heller ikke resultatet da studieplassene ble fordelt. Nå har vi fra Arbeiderpartiets side igjen foreslått en kraftig satsing på IT og studieplasser i forbindelse med revidert budsjett og kan med det forslaget kanskje oppnå inntil 2.000 ekstra studieplasser. Det er å håpe når innstillingen om revidert nasjonalbudsjett skal avgis allerede i morgen, at de andre partiene på Stortinget - også regjeringspartiene - bruker den sjansen de har til å støtte Arbeiderpartiets forslag om en satsing som går langt utover det Regjeringen har foreslått i revidert nasjonalbudsjett. På den måten oppfyller vi den planen som utdanningsinstitusjonene selv legger opp til. Vi trenger en dobling av IT-kapasiteten. Vi vinner et helt år ved at den satsingen kan starte allerede fra høsten i år istedenfor at vi må vente til høsten 1999. En kunne jo be statsråd Sponheim om fra Stortingets talerstol igjen å oppfordre Stortinget til å gå imot Regjeringens satsingsnivå og heller gå inn for Arbeiderpartiets forslag.

       Vi trenger en enorm satsing på alle områder. Vi trenger en satsing på grunnutdanning, på høyere utdanning og på etter- og videreutdanning. Og det må skje i et nært samarbeid med næringslivet. Det må skje i samarbeid med næringslivet fordi det er i næringslivet det mest avanserte utstyret og den teknologien som skal brukes i produksjon, systemene osv., vil ligge. Utdanningsinstitusjonene kan aldri holde tritt med den teknologien og det utstyret som industrien selv kommer til å ha. Derfor må den siste delen av utdanningen, som gir høyeste kompetanse, skje i nært samarbeid med bedriftene.

       I den forbindelse er planene om satsing på IT Fornebu meget positive. Det er en næringslivssatsing, som ikke Stortinget skal vedta - det virker som om enkelte fra Høyre har misforstått her - men som Stortinget kan legge til rette for og legge føringer for. Det virker som om mindretallsinnstillingen fra Høyre er en selvmotsigelse: Man ønsker en satsing på Fornebu, man er positiv til IT Fornebu, men mener at man ikke skal løfte en finger for å få det realisert.

       Vi er nødt til å ha en statlig føring, en offentlig visjon om hva vi kan bruke området til, og legge til rette for dem som ønsker å satse der. Vi skal også ha utdanning der. Spørsmålet er hvordan vi skal organisere det, hvordan vi skal finansiere det, og hvilken utdanning som skal gis. Her sier komiteen at det må organiseres med en samordning av utdanningsinstitusjonenes satsing på Fornebu, men at det skal skje på premissene til og etter avtale med de eksisterende utdanningsinstitusjonene. Det er en innstilling som jeg fullt ut støtter. Det sikrer at de eksisterende utdanningsinstitusjonene får hånden på rattet og dermed legger føringene for hvilken utdanning som skal gis. Etter mitt syn må det være den siste ekspertiseutdanningen og ikke grunnutdanningen som skal gis på Fornebu.

       Det er en god innstilling som sikrer samspillet mellom næringslivet og utdanning, som sikrer offentlig styring - offentlig styring over midlene i forbindelse med IT Fornebu - og som også sikrer de eksisterende utdanningsinstitusjonenes og den offentlige utdanningens interesser.

       For å sette utdanningsbehovet i IT-sektoren inn i rett perspektiv er det grunn til å minne om at foretak både i privat og i offentleg sektor først og fremst bygger opp IT-kompetanse gjennom interne opplæringstiltak, og at denne opplæringa for det meste skjer med lærekrefter frå eige foretak eller foretaket sine utstyrsleverandørar. Dette fungerer rimeleg bra utan statleg innblanding, utan statlege føringar og statleg styring.

       Likevel er det ikkje tvil om at det er stort behov for å gi langt fleire eit tilbod om IT-utdanning også gjennom det offentlege og det private utdanningssystemet.

       Den mangelen på fagfolk vi ser på informasjonssektoren, har delvis samanheng med at vi er inne i ein høgkonjunktur. Men ein like viktig grunn er dei strukturelle endringane. Vi må berre innrømme at bruken og nytta av informasjonsteknologi har auka raskara og kome inn på fleire område enn vi var i stand til å tenkje oss for få år sidan.

       I denne perioden har entusiastane og teknologane dominert arenaen. Vidare framover har vi behov for fleire personar med spisskompetanse både i teknologiutvikling og i programutvikling. Men vi må også alminneleggjere bruken av IT i næringslivet og i utdanning. Alternativet er eit større klasseskilje mellom dei som klarer å gjere seg nytte av den nye teknologien, og dei som har ulike barrierar mot desse hjelpemidla.

       Mulegheitene for ei slik alminneleggjering er betre enn nokon gong før. Medan programvarene maskinelt er blitt stadig meir avanserte, er dei blitt stadig enklare å bruke for folk flest.

       Noko av det som kjenneteiknar informasjonssamfunnet, er enkel og billig tilgang på enorme mengder informasjon. Men dei store mulegheitene dette gir, er ikkje eit alternativ til tradisjonell kunnskap. Tvert om, IT-samfunnet stiller større krav til kunnskap hos kvar enkelt av oss enn nokon gong før. Maskinar og innhald i databasar er viktig, men det er den kunnskapen som finst inne i hovuda våre, som vil vere den største og viktigaste konkurranseføremonen eller den største ulempa dersom kunnskapen ikkje held mål.

       IT-utdanning er derfor ikkje eit alternativ til sterkare satsing på basiskunnskap i skulen, men eit hjelpemiddel til å få fram slik kunnskap, og ein reiskap som gjer at vi kan nytte kunnskapen på ein betre måte. Det er også perspektiv som er viktige å ta med seg i ei tid der det verkar som om IT skal kunne løyse det aller meste.

Marit Tingelstad (Sp) : Det er gledelig å konstatere at næringskomiteen står samlet om det meste når det gjelder IT-kompetanse i et regionalt perspektiv. Jeg synes saksordføreren fortjener ros for at han har fått dette til. Det står i grell kontrast til hva som var situasjonen i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen for få uker siden, da vi behandlet en nær beslektet, ja på mange måter identisk, sak, nemlig Dok.nr.8:83. Dagens innstilling viser et godt politisk håndverk.

       Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen har behandlet kapittel 5 i meldingen, og det er i hovedsak en samlet komite som slutter seg til det som står der. Det er særs viktig at alle barn og unge får del i undervisningen innenfor IKT - informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Derfor er det avgjørende at skolene kan tilby en kvalitativt god undervisning, og at både maskinvare, programvare og lærerkompetanse er til stede. Jeg tror det siste for tiden er den største utfordringen. Det er nemlig ved mange skoler en temmelig høy alder på lærerpersonalet, og alle vet at det ikke bare er å knipse med fingrene og si til fru Hansen på 59 år at nå skal du undervise 6. klasse i IT - en 6. klasse som f.eks er godt trenet både i avanserte dataspill og Internett, og som går fru Hansen en høy gang.

       Jeg har bevisst holdt meg på grasrotnivå nå, for det er mange nok som har holdt seg i de høyere sfærer - og nok en gang har IT Fornebu stått sentralt. Men uten å ha med botnen i utdanningskjeden kan man se langt etter en såkalt rettferdig fordeling av kunnskaper innenfor dette feltet, noe som er viktig for Senterpartiet. Når det gjelder Regjeringens tanker om forvaltning, er jeg er glad for å konstatere at det foreslås at skolene kan tilføres brukte PC-er - PC-er som tas ut av bruk i både privat og offentlig sektor. Det er fornuftig, og det er i mange tilfeller godt nok for undervisningsformål på det laveste nivået.

       Det er ofte klokt å lytte til de unge. Jeg har derfor lest hva Studentenes Landsforbund har uttalt i forbindelse med St. Meld. nr. 38:

       « Jo bedre den generelle kompetansen er jo mindre blir behovet for spisskompetanse og sammensatt

       kompetanse. Studentenes landsforbund håper derfor satsing på utstyr og teknisk infrastruktur er et område som blir prioritert høyt i alle ledd i utdanningsforløpet. Innen høyere utdanning er det spesielt viktig at det utstyr som benyttes er oppdatert og holder høy standard. Der er også viktig at IT blir en del av selve utdanningen både på grunnskolenivå og videregående nivå samt som en del av alle grunnutdanninger på høyere nivå. »

       Jeg registrerer at Fremskrittspartiet ifølge innstillingen ikke tror på at en ensidig satsing på etter- og videreutdanning vil dekke inn de nødvendige kompetansebehov, og sier det må tenkes nytt og ukonvensjonelt om etterutdanning.

       Studentenes Landsforbund sier noe om dette også:

« Dagens lærere må også sikres etterutdanning og oppdatering av kunnskap. Her er det viktig med gode permisjons og stipendordninger, samt geografisk spredning på etterutdanningstilbudene. Dette er viktig for at lærerne skal stimuleres til å benytte seg av slike tilbud. »

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 22.

       (Votering, se side 3617)