Leif Lund (A) : Det var med stor spenning vi i Arbeiderpartiet i opposisjon ventet på opplegget fra regjeringen Bondevik, med en kommunalstatsråd fra Senterpartiet, for kommuneøkonomien i 1999. For vi husker hva de sa - vi så hvordan milliardene rullet, så vi var spent på hva de ville få til. Og nå ser vi det: Ingenting.

       Da Stortinget behandlet innstillingen om kommuneøkonomien for 1998 den 19. juni i fjor, sa Senterpartiets talskvinne, nå rådgiver for kommunalministeren, Eva Lian:

« Det er fjerde gang - av fire mulige - at Arbeiderpartiet og Høyre står sammen om å sikre flertall for Regjeringens forslag. Arbeiderpartiregjeringens forslag til rammer er så godt, mener Høyre, at de ikke har noe forslag til andre rammer. Dette er et glimrende eksempel på at når det gjelder de lange linjene i norsk politikk, står Arbeiderpartiet og Høyre sammen. Nok en gang, i nok en sak, blir dette tydelig dokumentert. »

       Da hadde jeg faktisk ventet meg en langt mer spenstig satsing fra Regjeringens side når det gjelder kommuneøkonomien.

       Det var jo nå Senterpartiet hadde hatt muligheten til å gjøre noe med den påståtte utarmingen av Kommune-Norge som Arbeiderpartiet hadde stått for. Og hva kommer de med? Ingenting. Det vi ser, er at det er vi i Arbeiderpartiet som nå må gripe inn for å hjelpe kommunene, slik at det blir en bedre fordelingsprofil enn den Regjeringen legger opp til. Vi får flertall for å øke skjønnspotten med 400 mill. kr, vi får flertall for å be Regjeringen komme tilbake med forslag om reduksjon av skattøre til høsten, for forslag om klarere retningslinjer for fordeling av skjønnspotten og for forslag om å be Regjeringen fremskynde reformen med løpende inntektsutjamning med ett år.

       Denne omfordelingen har vi fått regjeringspartiene med på i forhold til regjeringens forslag, og det må jo være ganske frustrerende for Senterpartiet, som under behandlingen i fjor foreslo å øke inntektene til kommunene utover Regjeringens forslag med 3,5 milliarder kr. Og når de kommer i posisjon, i regjering, viderefører de det økonomiske opplegget de senest for et år siden hudflettet. Men nå sitter Senterpartiet i regjering, og det ser ikke ut som det blir noen løfter om bedre tider for kommunene.

       Det er, synes jeg, ganske oppsiktsvekkende at den politiske rådgiver i Kommunal- og regionaldepartementet uttaler til avisen Kommunal Rapport 19. juni i år - faktisk på dagen ett år etter at Senterpartiet fremmet forslag i Stortinget om å øke rammen for kommunesektoren med 3,5 milliarder kr - at kommunesektoren nok må belage seg på tøffe tider, og forsøker å legge skylden på partiene i Stortinget. Jeg håper at lokalpolitikere merker seg Senterpartiets hamskifte etter at de kom med i regjeringen Bondevik. Og hvis ikke de merker seg det, skal vi i Arbeiderpartiet gjøre dem oppmerksom på det.

       Vi i Arbeiderpartiet vil videreutvikle velferdsstaten i Norge innenfor en ansvarlig ramme og i samsvar med Stortingets forutsetning for det økonomiske opplegget for kommunene i 1999. Med de grep Arbeiderpartiet har gjort med omfordelingen, mener jeg kommunesektoren sikres en inntektsutvikling som trygger velferden for den enkelte. Jeg er glad for at flertallet i Stortinget fastholder sin satsing på offentlige løsninger fremfor private, og at det offentlige skal ha ansvar for

       For Arbeiderpartiet er det viktig at disse tjenestene er offentlige. Kommunal sektor er viktig i Norge. Sektoren forvalter 20 % av bruttonasjonalproduktet, sysselsetter om lag 20 % av de yrkesaktive og har ansvaret for de mest sentrale velferdsoppgavene i det norske samfunn. Jeg er glad for at flertallet i Stortinget gjennom kommuneøkonomiopplegget for 1999 bidrar til å få dette til. Det innebærer at vi kan fortsette den velferdsutvikling som vi alle ønsker.

       Arbeiderpartiet er svært godt fornøyd med at hovedtrekkene i kommuneøkonomien 1997 videreføres. Den reelle inntektsveksten var fra 1996 til 1997 på 3,4 %, en aktivitetsvekst på 5,1 %, som er den høyeste vekstraten siden 1991. Det ble 10.000 nye årsverk, de fleste innenfor helse- og sosialsektoren, og 23 % vekst i investeringene. En må helt tilbake til 1980-tallet for å finne et så høyt inntektsnivå. Kommunenes løpende utgifter økte med 5,4 % i 1997, kapitalkostnadene med i overkant av 18 %, eller om lag 3,5 milliarder kr i forhold til 1996. Inntektene økte med 6,2 % i 1997, den reelle veksten var på om lag 3,5 %. Overføringer fra staten økte med 7 % i 1997, og for første gang på flere år ble det om lag lik vekst i rammeoverføringer og øremerkede tilskudd.

       Kommuneøkonomiproposisjonen er en melding til kommunene om hvilken utvikling de kan vente seg i det kommende året. Arbeiderpartiet mener at den økonomiske utviklingen i landet gjør det nødvendig med en stram prioritering.

       Arbeiderpartiet har merket seg at kommuneopplegget for 1999 har en reell vekst i de samlede inntekter på mellom 1 og 1,25 pst, eller om lag 2-2,5 milliarder kr, og reell vekst i de frie inntekter på om lag 300 mill. kr, som i hovedsak tilfaller fylkeskommunene. Arbeiderpartiet støtter handlingsplanen for psykiatri, utstyrsinvesteringer til sykehus og kreftomsorg, og at dette kommer som øremerkede tilskudd. Arbeiderpartiet mener det er riktig å benytte øremerkede midler når store handlingsplaner igangsettes - det er viktig for å oppnå nasjonale mål.

       Arbeiderpartiet mener at rammefinansiering - skatt og rammetilskudd - skal være det bærende prinsipp for finansiering av kommunesektoren. Det utgjør om lag 70 % av de samlede inntekter. Arbeiderpartiet er enig i at ved rammefinansiering kan kommunene bedre tilpasse tjenestetilbudet etter lokale behov og prioriteringer.

       Arbeiderpartiet er positiv til at Regjeringen vil sette i gang forsøk med at 20 kommuner og to fylkeskommuner får tildelt øremerkede tilskudd som rammetilskudd. Forsøket starter i 2000 med en varighet på fire år. Et slikt forsøk vil gi kunnskap om forsøkskommunenes prioriteringer og effektivitet sammenlignet med de andre kommuner. I en del kommuner er det stor interesse for forsøket. Jeg kjenner til fra mitt eget fylke, Hordaland, at Stord kommune allerede har søkt.

       Arbeiderpartiet støtter at Regjeringen i 1999 foreslår å prisjustere Nord-Norge-tilskuddet i forhold til 1998. Arbeiderpartiet støtter ikke Regjeringen som foreslår forsøk i 20 kommuner pluss to fylkeskommuner med begrenset lokal beskatningsfrihet når det gjelder inntektsskatten.

       Arbeiderpartiet støtter Regjeringens forslag om å gjøre selskapsskatten om til statlig skatt og erstatte selskapsskatten med skatt fra personer. Regjeringen foreslår en gradvis økning av kommuneskattens andel av de samlede inntekter fra dagens nivå på 47 % til opp mot 50 %

       Arbeiderpartiet merker seg at en del kommuner vil komme ut med tap. Dette gjelder Oslo, noen kraftkommuner og enkelte andre kommuner med særskilt høy selskapsskatt.

       Arbeiderpartiet støtter Regjeringen i at Oslo får et eget hovedstadstilskudd på om lag 290 mill kr, som tas fra innbyggertilskuddet, og at kommuner med inntekt fra kraftproduksjon får øke naturressursskatten med 0,1 øre.

       Arbeiderpartiet beklager at det ikke er flertall i Stortinget for å gi kompensasjon til de ti enkeltkommuner som taper på å gjøre selskapsskatten statlig, ved å opprette en ekstraordinær skjønnspott til kompensasjon for disse kommunene. Arbeiderpartiet støtter Regjeringen i at formuesskatten kan beholdes som en kommunal skatt. Arbeiderpartiet har merket seg at eiendomsskatten beholdes som kommunal inntektskilde inntil videre, og at Regjeringen vil komme tilbake til dette i en egen lovproposisjon.

       Arbeiderpartiet mener at flere kommuner ikke utnytter den store inntektsmuligheten de har ved å ta i bruk eiendomsskatt. Jeg er glad for at Arbeiderpartiet har fått med regjeringspartiene på å sikre en bedre fordelingsprofil for kommunene i 1999. Og da blir det litt krampaktig av Senterpartiet, som sammen med de andre regjeringspartiene støtter innstillingen, samtidig å be Regjeringen vurdere å imøtekomme kraftkommunenes og kraftfylkenes ønske om å øke naturressursskatten. De er jo en del av Regjeringen. Jeg vil tro det skal bli vanskelig for Senterpartiet å forklare ute i kommunene hvordan det går an å ri på to hester samtidig.

       Jeg tar opp det forslaget som Arbeiderpartiet har i innstillingen.

       Ivar Østberg (KrF)
(ordfører for saken):

       I de senere år har det vært en sterk inntektsvekst i kommunesektoren, men samtidig har det vært krav om gjennomføring av nye reformer og utvidede tjenestetilbud. Kommunesektoren er en av de viktigste bærebjelkene i velferdsutviklingen, og den har fremdeles mange uløste oppgaver. Komiteen vil derfor understreke at inntektssystemet er svært viktig fordi kommunene er så ulike i størrelse, geografi og skattegrunnlag. Det er viktig å legge til rette for at kommunene har tilstrekkelige økonomiske rammer, slik at de kan ivareta sine oppgaver. Nye reformer må sikres økonomisk. Det er viktig at kommunenes inntekter er forutsigbare.

       Skatteveksten er svært ulikt fordelt mellom kommunene. For å sikre en best mulig fordeling er det derfor viktig å få til en tilnærmet lik vekst i skatt og rammeoverføringer. Det er viktig at det så langt som mulig gis et likeverdig tjenestetilbud, uansett bosted. Arbeidsplassene i kommunesektoren bidrar til stabil sysselsetning, især er disse arbeidsplassene viktig for distriktene. Kristelig Folkeparti vil også understreke at en god kommuneøkonomi er viktig for et levende lokaldemokrati.

       Det er enighet i komiteen om Regjeringens forslag til det økonomiske opplegget for kommunene i 1998, som innebærer at de totale inntektene er økt med 2 milliarder kr.

       Komiteen har merket seg at KS i høring opplyste at etter deres beregninger vil kun ti kommuner få dekket sine lønnsutgifter fullt ut gjennom økte skatter. Disse kommunene vil få kompensasjon gjennom inntektsutjevning to år i etterkant. Dette vil imidlertid kunne føre til at enkelte av disse kommunene vil få et likviditetsproblem. Komiteens flertall ber Regjeringen bruke de virkemidler som er til rådighet for å forhindre at noen kommuner eller fylkeskommuner på grunn av dette må bygge ned sitt velferdstilbud, f.eks må det kunne foretas forskuttering over skjønnspotten for neste år.

       Når det gjelder kommuneøkonomien for 1999, er en samlet komite enig med Regjeringen i at den økonomiske utviklingen i landet gjør det nødvendig med en stram linje i budsjettpolitikken. Det er enighet om Regjeringens forslag om en reell vekst i kommuneøkonomien på mellom 1 % og 1-1/4 % fra 1998 til 1999. Det tilsvarer mellom 2 og 2 milliarder kr. Det meste av veksten kommer i øremerkede tilskudd knyttet til videresatsingen innen eldreomsorgen og nye handlingsplaner for psykiatri, kreftomsorg og sykehusutstyr. Det legges opp til en vekst i de frie inntektene med 300 mill. kr, hvorav det meste vil gå til fylkene.

       Flertallet i komiteen, Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og SV er enig med Regjeringen i at skattøret skal fastsettes ved behandlingen av statsbudsjettet for 1999. Disse ser på muligheten til å regulere skattøret som viktig, både i forhold til presset i norsk økonomi og til å omfordele inntekter fra skattesterke til skattesvake kommuner. Flertallet fremmer derfor forslag om at Regjeringen kommer tilbake med forslag om en reduksjon i skattøret og en tilsvarende økning i rammetilskuddet for 1999. Jeg vil presisere at skattøret skal reduseres i forhold til oppjustert skattøre for 1999, jf. det syn flertallet har på statlig selskapsskatt.

       En samlet komite er positiv til forsøkene som skal iverksettes med inntil 20 kommuner og to fylkeskommuner, som skal få tildelt øremerkede tilskudd som rammetilskudd. Regjeringen fremmer forslag om at tre øremerkede tilskudd skal innlemmes i rammeoverføringene fra 1999. Dessverre er det bare flertall for å innlemme to av disse.

       Regjeringen foreslår innført et hovedstadstilskudd hvor det gis delvis kompensasjon for Oslos inntektsbortfall ved at selskapsskatten blir statlig. Hovedstadstilskuddet vil bli finansiert ved en reduksjon av innbyggertilskuddet.

       Regjeringen har forslått å prisjustere Nord-Norge-tilskuddet. Flertallet er positiv til dette forslaget. Nord-Norge-tilskuddet har på grunn av manglende prisjustering de fire siste år reelt blitt redusert med om lag 218 mill. kr. Jeg er meget glad for at dette kravet fra Nord-Norge om prisjustering av tilskuddet nå er tatt til følge. Fremskrittspartiet fremmer for øvrig forslag hvor man ber Regjeringen om å fjerne hele Nord-Norge-tilskuddet, mens Høyre ikke ønsker å prisjustere tilskuddet.

       En samlet komite vil bemerke at skjønnstilskuddet i hovedsak skal brukes for å ivareta kostnader som faller utenfor inntektssystemets rammer, eller for å ivareta kommunenes inntekter dersom man får et plutselig, stort inntektsbortfall. Forutsetningene for å ha en solid skjønnspott må være at denne potten fordeles etter skjønnsmessige kriterier. Kommunene må ikke kunne opparbeide seg skjønnsmidler på rutinemessig grunnlag.

       En samlet komite er tilfreds med at departementet har nedsatt en interdepartemental gruppe som skal vurdere mulige finansieringstiltak for særlig kostnadskrevende brukere av kommunale tjenester. Komiteen ber også om at arbeidet med å finne en permanent finansieringsordning for denne brukergruppen prioriteres og framskyndes.

       Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og SV viser til at satsen for integreringstilskuddet fastsatt i 1994 er videreført uten prisjusteringer også i 1999. Disse medlemmer ber derfor Regjeringen justere opp tilskuddet i forbindelse med 1999-budsjettet, slik at det kommer i samsvar med reelle utgifter, slik Stortingets forutsetninger for ordningen var.

       St.prp.nr.60 Om kommuneøkonomien 1999 behandler også Inntektssystemutvalgets andre delutredning, NOU 1997:8 Om finansiering av kommunesektoren. Utvalget foreslår en rekke reformer i finansieringssystemet med sikte på å gi større lokal forankring, bedre stabilitet, makroøkonomisk styring og et klarere ansvarsforhold.

       I vurderingen av de endringer som foreslås i dagens finansieringssystem, har Regjeringen tatt utgangspunkt i utvalgets utredninger og de høringsuttalelser som har kommet.

       Komiteens flertall, Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og SV støtter Regjeringens forslag om å gjøre selskapskatten statlig. Dette innebærer et samlet inntektsbortfall på om lag 6 milliarder kr, som vil bli erstattet med skatt fra personlig skatteytere.

       Regjeringen legger opp til at det skal bli gitt delvis kompensasjon til de kommuner som får et vesentlig inntektsbortfall. Tapet for kraftkommunene kan etter Regjeringens vurderinger kompenseres med en økning av naturressursskatten på 0,1 %, og støttes av flertallet.

       Komiteens flertall, Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og SV, er enig med Regjeringen at finansieringssystemet må ha som målsetning en lokal forankring, stabile og forutsigbare inntekter, en rettferdig fordeling og likeverdig tjenestetilbud.

       Når det gjelder inntektsutjevningen, foreslår Regjeringen ingen endringer. Dette innebærer en gradvis opptrapping fram til år 2001.

       Regjeringen legger opp til en drøftingsprosedyre mellom staten og kommunesektoren, at det avholdes minst to møter årlig, at møtetidspunktene tilpasses budsjettarbeidet.

       En samlet komite vil vise til at Regjeringen legger opp til å beholde eiendomsskatten som en kommunal inntektskilde, og at Regjeringen kommer tilbake til dette i en egen lovproposisjon.

       Et flertall i komiteen, Arbeiderpartiet og Høyre, går mot Regjeringens forslag om en prøveordning med lokal beskatningsfrihet, mens Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og SV ser positivt på Regjeringens forslag om dette.

       Komiteen konstaterer at lønnsoppgjøret vil skape problemer for mange kommuner på grunn av store forskjeller i skatteinngangen da kompensasjonen fra staten først gis om to år. Komiteen mener, som Regjeringen, at en løpende inntektsutjevning langt på vei ville ha redusert fordelingsproblemene som følge av årets oppgjør. Komiteen vil derfor be Regjeringen om å prioritere arbeidet med å få til en løpende inntektsutjevning. Et flertall i komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og SV, fremmer også forslag om at man skal fremskynde reformen med løpende inntektsutjevning og komme tilbake til dette i budsjettet for 1999 med ikrafttredelse fra 2000. Senterpartiet og Kristelig Folkeparti er prinsipielt enig i dette, men mener det ville være rimelig å avslutte høringsrunden før man fastsetter ikrafttredelsen. I mange andre saker i denne sal er nettopp det å ha skikkelige høringsrunder blitt understreket.

       Jeg slår på denne bakgrunn fast at Regjeringen i all hovedsak har fått gjennomslag for sitt kommuneopplegg både for 1998 og 1999 ved behandlingen av St.prp.nr.60.

Lodve Solholm (Frp) : Framstegspartiet ønskjer eit systemskifte som går ut på at kommunesektoren skal konsentrere all si verksemd rundt nærare definerte primæroppgåver. Etter vår meining er det særs viktig at staten sikrar eit godt tenestetilbod innanfor basistenester som helsevesen, eldreomsorg og skule, og at kommunane blir gitt fridom til utvikling av lokalt tilpassa tenester utover dette. Vi òg vil styrke kommunane sitt sjølvstyre. Det må vere mogleg for kommunane sjølve å ha kontroll over sine inntekter og utgifter, og organisere sine tilbod på den måten dei meiner innbyggarane har størst utbytte av. Men innbyggarane må òg sikrast velferdsgode som helse, omsorg og utdanning, utan omsyn til kvar dei bur og utan omsyn til kommunal økonomi og prioritering. Dette kan best gjerast ved at desse tenestene blir stykkprisfinansierte av staten.

       Offentleg verksemd er i dag tungrodd og byråkratisk, og den sikrar ikkje brukarane dei grunnleggande velferdsgoda. Ved å frigjere kommunane for det økonomiske ansvaret for helse, omsorg og skule vil kommunane kunne få tilstrekkeleg fridom til å kunne styre sine andre inntekter og utgifter. Dette vil òg føre til at Stortinget, når det vedtek nye, store reformer, må sikre det finansielle grunnlaget.

       Slik systemet fungerer i dag, blir ansvarlege kommunar med god økonomistyring straffa ved at staten tek pengane frå desse og gir til dårleg styrte kommunar. Slik den offentlege forvaltninga i dag er organisert, blir resultatet ineffektiv drift, ressurssløsing og eit utilfredsstillande tilbod av velferdsgode til innbyggarane.

       Skal ein sikre primærkommunane sjølvstyre og fridom, bør ein legge til grunn desse føresetnadene:

       Då inntektssystemet bygger på inntektsutjamning og utgiftsutjamning og ikkje på at staten har det finansielle ansvaret for grunnleggande velferdsoppgåver, har vi i Noreg i dag eit inntektssystem som vi i Framstegspartiet i prinsippet ikkje er samde i.

       Vi ønskjer eit nytt system der alle får dei same grunnleggande rettane, og vi vil derfor overføre det finansielle ansvaret for skule, sjukehus og eldreomsorg direkte til staten. Dette vil gi den naudsynte tryggleiken for at alle får eit likeverdig tilbod utan omsyn til bustad og kommunal økonomi.

       Ulike kommunale prioriteringar vil dermed ikkje lenger kunne svekke basistenestene overfor folket. Ansvaret for reformene og finansieringa av reformene blir plassert på same stad, nemleg i Stortinget. Ved å overføre det økonomiske ansvaret for desse basistenestene til staten, vil ein effektivisere og rasjonalisere og dermed få ei billigare drift av desse tenestene. Eg viser i dette høvet til at både Regjeringa og Ratsø II-utvalet i sine drøftingar rundt øyremerkte tilskot meiner at øyremerkte tilskot som blir utforma som stykkpristilskot der tilskotssummen blir utrekna ut frå oppnådd produksjon, vil verke effektivitetsfremmande.

       Eg er sjølvsagt klar over at dette er ei stor reform, som det vil ta lang tid å få lagt om. På denne bakgrunnen vil derfor Framstegspartiet prøve å tilnærme seg opplegget i 1999 med basis i det eksisterande inntektssystemet. Vi vil derfor støtte endringar som er moglege å tillempe i samsvar med Framstegspartiets grunnleggande prioriteringar og prinsipp - og det har vi også prøvd på gjennom våre eigne forslag og dei forslaga der vi er saman med andre.

       Ved innføring av målstyring, stykkprisfinansiering, rasjonalisering og effektivisering er det mogleg å føreta innsparingar utan å redusere tilbodet til publikum, og utan å auke skattane - ja, mest truleg kunne ein kanskje senke skattane. Og det i seg sjølv er ei høgt prioritert oppgåve for Framstegspartiet. Vi vil derfor følgje nøye med i utviklinga av det kommunale tenestetilbodet og andre kommunale aktivitetar i framtida.

       Eg trur det er særs viktig at kommunesektoren set seg sjølv under lupa og prøver å finne tiltak for effektivisering, rasjonalisering og målstyring. Eit godt middel er konkurransestimulering og konkurranseutsetting av kommunale tenester. Og dersom staten gjennom stykkprisfinansiering tek på seg det økonomiske ansvaret for basistenestene, som helse, omsorg og skule, er eg overtydd om at ein vil få betre servicekommunar, tilpassa den enkelte innbyggar i høve til dei behova den enkelte har for kommunale tenester.

       Så vil eg ta for meg eit par enkeltpunkt av det som ligg føre.

       Oppstartstilskotet for eldreomsorga har Regjeringa no lagt inn som ei innstramming. Ved å gjere det om til ei tilsegnsfullmakt trur dei at dei sparar 1 milliard kr på 1998-budsjettet. Det å gjere det om til ei tilsegnsfullmakt er i seg sjølv greitt. Men poenget er at i og med at ein brukar desse pengane, vil det føre til at ein er nøydd til å skaffe nye pengar neste år. Ikkje nok med at ein føretar innsparing, men ein brukar desse pengane på nye tenester. Og det vil igjen føre til, med enkel matematikk, at i 1999 er Regjeringa nøydd til å finne fram 2,3 milliardar kr for å tilfredsstille tilskotet til eldreomsorgsbygging samtidig, for å finansiere dei nye tiltaka som er lagde inn i 1998-budsjettet. På meg verkar ikkje dette som ei innstramming i det heile.

       Og så kan eg ikkje dy meg for å ta for meg ei av dei store valkampsakene i valkampen i 1997, nemleg tusenlappen til minstepensjonistane. Det er eit fleirtal som no påviser at Regjeringa har svikta veljarane, og dei har også etter mitt skjønn svikta oss som var med på å få til ei ordning.

       At Høgre og Arbeidarpartiet er med på den kritikken, kan verke som eit paradoks. Begge dei to partia stemte

       mot denne ordninga i fjor. Høgre var motvillig med under budsjettet i haust. Men føresetnaden for Framstegspartiet var at ein heil tusenlapp pr. månad skulle kome direkte i lommeboka til pensjonistane. Slik det no ligg føre, er ikkje det tilfellet. Derfor set vi oss sjølve i ein underleg situasjon overfor veljarane når det gjeld dette.

       Poenget er også det at skulle hjelpa gått til ein eller annan terrorist ute i verda, ja, då trur eg nok at reknemåten hadde vore den korrekte! Og då trur eg også at summen hadde kome ut i pluss for terroristen. Det er for meg ufatteleg, når vi tenkjer på minstepensjonistane i Noreg.

       Men vi i Framstegspartiet får trøyste oss med Ivar Aasen, som seier det slik i eit ord:

« D'er betre å vera einsleg enn i vondt fylgje. »

       Så til selskapsskatten. Kvifor legg ein om denne skatten når det heile går ut på at ingen skal kome dårlegare ut enn i dag? Ved å gjere selskapsskatten om til statleg skatt, tek ein jo vekk eit incitament for kommunane til sjølve å gå i gang med næringsutvikling, eit arbeid for å legge til rette for sjølve å skape nye inntekter.

       Og eg har forstått det slik at regjeringspartia her i salen i alle fall ikkje fullt ut er einige med Senterpartiet i regjering. Så for meg er spørsmålet: Kva er det Senterpartiet verkeleg meiner? Er det det representanten Morten Lund skriv i merknadene saman med Høgre og Framstegspartiet, eller er det slik statsråd Ragnhild Queseth Haarstad framstiller det i proposisjonen? Det kunne det vere interessant å få greie på.

       Til slutt vil eg ta opp forslaga frå Framstegspartiet, Høgre og Sosialistisk Venstreparti, forslaga frå Framstegspartiet og Høgre og forslaga frå Framstegspartiet. Forslaga står i innstillinga på side 47.

       De voldsomme overbudene fra forrige stortingsperiode er avkledd som det de var: urealistiske overbud fra partier som var langt fra å ta ansvar for norsk økonomi. Selv om Regjeringen er kommet nærmere virkeligheten, mener vi fra Høyres side at det er behov for et strammere budsjettopplegg for både i år og neste år - først og fremst fordi det er så uhyre viktig nå å skape en myk landing etter den oppgangsperioden vi har vært igjennom. Lønnsoppgjøret kommer til å gjøre det mye vanskeligere å få til en slik myk landing, men desto viktigere er det at vi ikke gjennom å øke de offentlige budsjetter og velte kostnadene over på skatter og avgifter setter hele pris- og lønnsspiralen i gang. Det vil ikke bli mer penger i kommunene til å løse oppgaver av at vi på Stortinget ikke tar ansvaret for å stramme inn i norsk økonomi.

       I forbindelse med revidert nasjonalbudsjett fremmer derfor Høyre forslag om å endre det økonomiske opplegget for kommunene for 1998 ved at man bare øker kommuneøkonomien med ca 1.550 mill. kr utover det vi ble enige om i høst. Det betyr at vi ønsker en reduksjon i forhold til Regjeringens reviderte opplegg, på 450 mill. kr. Dette er mindre enn det én prosents renteøkning for kommunene vil utgjøre. Strammer vi inn på offentlige utgifter, skaper vi større troverdighet til økonomien og derigjennom en høyere valutakurs og lavere rente. Det ville faktisk være en god investering også for kommunesektoren hvis Høyres opplegg ble vedtatt.

       Vi vet at det finnes uløste oppgaver innenfor kommunene, og at lønnsoppgjøret vil bety ekstra kostnader. Men det er ikke slik at stortingsflertallets overfokusering på inntektssidene i kommunene er det som gir økonomisk handlingsrom i kommuneøkonomien. Like viktig er det å ha kostnadssiden i fokus. Høyres totale økonomiske opplegg ville sannsynligvis ha bidratt til mer handlefrihet i kommunene enn det flertallets opplegg nå vil gjøre.

       Samtidig er det viktig at kommunene er opptatt av sine kostnadssider for å få bedret sitt handlingsrom. Reduksjon av kostnader betyr bl.a å være bevisst at det er mulig å ta ut effektivitetspotensial gjennom konkurranseutsetting. Jeg er forbauset over at så mange kommuner lar være å bruke dette virkemiddelet når man vet at det ligger effektivitetspotensial i størrelsesorden 10 - 15 milliarder kr. Dette kan brukes til bedre offentlige tjenester.

       Like forbauset er jeg over at flertallet her i huset ikke ønsker å gi kommunene en reell valgfrihet i spørsmålet om konkurranseutsetting ved å gjøre momskompensasjonsordningen generell. Flertallet skaper incentiver til ineffektivitet og feil bruk av penger i kommunesektoren. Det er åpenbart mange i Stortinget og i landets kommuner som mener at ideologi og forholdet til nær- og samarbeidspartnere og avtalepartnere er viktigere enn å gi innbyggerne i dette landet bedre tjenester.

       Når det gjelder det økonomiske opplegget for 1999, er Høyres utgangspunkt at det skal følge det økonomiske opplegget slik vi skisserte det for 1998, dvs. at vi har lagt inn den samme veksten som Regjeringen, men altså basert på et lavere grunnlag, på 450 mill. kr under Regjeringens opplegg.

       Jeg har lyst til å komme med to bemerkninger til inntektssystemet. Ved behandlingen av kommuneøkonomiproposisjonen for 1997 behandlet Stortinget den såkalte Rattsø I-omleggingen. I den forbindelse var det enkelte områder som ikke var belyst godt nok i de kostnadsnøklene som ble vedtatt. Det ble derfor gitt oppfølgingsmandat til Regjeringen om å se nærmere på spørsmålene.

       Da Jagland-regjeringen prioriterte å sette i gang arbeid på de distriktsrelaterte områdene, prioriterte de ikke arbeidet på områder som hadde konsekvenser for de større byene, spesielt rus og psykiatri, som først nå startes opp. Fra Høyres side vil vi peke på at slik systemet er utformet, vil endringer i kostnadsnøklene forskyve inntektene mellom kommunene. Derfor bør det etter vår mening være slik at det ikke introduseres endringer annet hvert år, men at de kommer samlet, slik at man ikke forskyver inntektene og skaper stor ustabilitet.

       Samtidig er det viktig å understreke at ved innføringen av Rattsø I ble hele systemet sukret med den såkalte tapskompensasjonsordningen, en ordning som skulle sikre at ingen tapte på omfordelingen, noe som i og for seg er helt ulogisk. Omfordeler man, må man ta fra noen og gi til andre. Men over fem år ble tapskompensasjonen bygd opp til å utgjøre 2,5 mill. kr, finansiert av alle kommunene.

       Den listen over hvilke kommuner som får tapskompensasjon, som Høyre etter forespørsel til departementet har fått, viser at her er det en blanding av meget skattesterke kommuner, f.eks en rekke av kraftkommunene og kommuner som Bærum, Oppegård, Asker og Oslo, og en del distriktskommuner. Det betyr altså at de kommunene som tidligere har kommet dårlig ut av inntektssystemet, finansierer en rekke skattesterke kommuner i årene fremover. Konklusjonen er blitt at Rattsø I de facto ikke er gjennomført. Tapskompensasjonen opprettholder den skjevdelingen Rattsø I skulle fjerne. Høyre og Fremskrittspartiet foreslår derfor til neste år å få frem en full sak om hvordan vi skal videreutvikle, eventuelt avvikle eller omlegge tapskompensasjonsordningen etter 2001.

       La meg så gå til den største omleggingen som er omtalt i Innst.S.nr.250. Forslaget om å gjøre selskapsskatt om til en statlig skatt er etter Høyres mening en feil strukturreform i Norge. Å fjerne den enkelte kommunes incentiver til å utvikle eget næringsliv, skape arbeidsplasser gjennom bl.a arealmessig tilrettelegging, vil være en feil som vi tror på lang sikt kan få større konsekvenser for næringsutviklingen i hele Norge enn det vi ser i dag. Det er ikke lenger slik at folk nødvendigvis bor i samme kommune som de arbeider i. Bedre kommunikasjoner har gjort sitt til at arbeidsmarkedet er blitt større i Norge og strekker seg over mange kommuner. Vi frykter at en omlegging hvor kommunene ikke lenger har noen økonomisk interesse av bedriftsetableringer, men stor økonomisk interesse av å være bostedskommune, vil bety mindre tilrettelegging av arealer for næringsvirksomhet. Bedriftsetableringer medfører ytterligere kostnader knyttet til kommunikasjon, transportsystem osv. Det har etter min mening vært påfallende å se at partier som tidligere har vært opptatt av det samme som Høyre, ikke lenger synes å legge vekt på det.

       Ved behandlingen av Rattsø I, altså for to år siden, stod Arbeiderpartiet og Høyre sammen om å ønske å gjøre endringer i inntektssystemet fordi vi mente at det skulle stimulere kommunene til å legge til rette for lokalt næringsliv for å skape større trygghet for fremtidige inntekter. Også Senterpartiet og Kristelig Folkeparti mente at det var et viktig initiativ for kommunene å delta i aktiv næringsutvikling. To år senere fjerner så disse partiene helt og holdent motivasjonen for å gjøre dette, fordi selskapsskatten skaper fordelingsproblemer mellom kommunene. Fordelingsproblemene hindrer altså sannsynligvis økonomisk vekst i hele landet fremover.

       På toppen av det hele har reformen, når den har vært presentert utad, vært sukret med løfter om å øke kommunenes inntekter av personskatt, slik at man når opp i 50 % av inntektene. Dette følges nå ikke opp av flertallet. Derimot har man laget et flertallskompromiss hvor man neste år ikke fullt ut vil kompensere omleggingen til personinntektsskatt. Mange kommuner vil bli skuffet.

       De har vært med på å si ja til omleggingen på premisser som nå ikke følges opp. Fordelingsproblemene mellom kommunene skal i inntektssystemet først og fremst løses gjennom inntektsutjevningssystemet. Det er i dag et problem at det tar to år før inntektsutjevningen inntrer, og Høyre er derfor med i det flertallet som ønsker å få forsert arbeidet med løpende inntektsutjevning. Men det blir altså en inntektsutjevning - det blir ikke en varig omfordeling mellom kommunene gjennom de endringene som skjer.

       Omleggingen skaper en rekke nye problemer knyttet til at en del kommuner vil tape skatteinntekter som følge av at selskapsskatten fjernes. Vi synes det er unaturlig å gå inn i en debatt om kompensasjonsformer for en reform vi ikke kommer til å ta realitetsvoteringene over før til høsten. Men når de vedtakene er fattet, vil også vi komme tilbake igjen for å se nærmere på hvordan de kommunene som taper inntekter, skal kompenseres. Det gjelder både Oslo kommune, kraftkommuner og andre kommuner som har drevet vellykket næringsutvikling, og derfor har fått selskapsskatteinntekter.

       De innlegg som har vært tidligere i denne debatten, har båret preg av at både Arbeiderpartiet og Regjeringen forsøker å være vinnerne i debatten om hvem som har fått gjennomslag i forbindelse med behandlingen av kommuneøkonomiopplegget. Sett fra Høyres synspunkt var det opplegget som Regjeringen fremla, svært likt de oppleggene Arbeiderpartiet har fremmet de senere årene. Da er det kanskje ikke så rart at Arbeiderpartiet kan slå seg på brystet og si at de har fått gjennomslag. De har slått inn rimelig åpne dører etter vår mening. Men samtidig har Regjeringen skuffet ved at den i og for seg ganske prinsipielle holdningen den har hatt til spørsmålet om selskapsskatt, har forsvunnet helt ut av Regjeringens opplegg for fremtiden.

       Jeg vil få lov til å ta opp forslaget fra Høyre og SV, som er trykt i innstillingen.

       Gunnar Breimo hadde her overtatt presidentplassen.

       Det skjedde noe veldig viktig før jul 1996. Budsjettbehandlingen brøt opp alliansen mellom Arbeiderpartiet og høyrepartiene om for trange rammer for kommune-

       sektoren. For 1997 ble det vedtatt over 5 milliarder kr ekstra, mot stemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet. For årene 1994, 1995 og 1996 var Senterpartiets forslag blitt nedstemt. Heldigvis fikk kommunene de ekstra milliardene vi foreslo, gjennom en ekstra skattevekst på 2-4 milliarder kr hvert år. Jeg skal ikke overdrive, men det ville ikke sett bra ut uten disse ekstra pengene. 15 mill. kr mindre i løpet av fire år i en kommune med 5.000 innbyggere, mente Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet ville være nok. De ekstra pengene kom, men fordelingen og utnyttelsen ville vært bedre om de var budsjettert på vanlig vis.

       Men heller ikke disse ekstramilliardene har vært tilstrekkelig, viser det seg. De reformer som er vedtatt i 1997 og 1998, er en erkjennelse av grove unnlatelsessynder i flere år. Derfor er det enstemmig vedtatt eldrereform og handlingsplaner for psykiatri, utstyrskjøp ved sykehus og kreftbehandling med tilhørende pengesekker. For 1999 er det lagt inn 2-2,5 milliarder kr ekstra for at kommuner og fylkeskommuner skal kunne gi bedre tjenester på disse feltene. Jeg er sikker på at man lokalt har sett behovene og følt presset lenge. Derfor er mange bedre fornøyd med neste års opplegg enn oppleggene før, selv om det mange steder fortsatt kommer til å være meget trang økonomi.

       Signalene om mer forutsigbare inntekter med bedre fordelingsprofil er godt nytt for mange. Skatteinntekter vil alltid være mer ujevne enn andre inntekter. En løpende skatteutjevning er derfor viktig for minsteinntektskommunene, som det blir stadig flere av. At det nå blir vedtatt at skattøren skal reduseres for 1999 til fordel for rammeoverføringer, er bra for de samme kommuner. At også skjønnsmidlene kan brukes bedre til utjevning enn i dag, er ingen ny erkjennelse. Det nye er at alle partier mener det. Innstillingen gir beskjed om at skjønnspotten skal være stor nok og brukes aktivt for å hjelpe der det trengs mest.

       Regjeringens initiativ for å fordele det økonomiske ansvaret for de aller mest pleietrengende personene på alle kommunene er positivt. Ifølge VG finnes over 1.000 såkalte millionpasienter. Komiteen ønsker en permanent støtteordning utenom skjønnsmidlene. Uansett hvor pengene hentes fra, er dette en betydelig forbedring både for enkeltkommuner og for de personer det gjelder.

       Kommunesektoren er meget viktig i distriktspolitisk sammenheng. Det er positivt at Regjeringens forslag om å prisjustere Nord-Norge-tilskuddet støttes av Arbeiderpartiet og SV. Etter Senterpartiets mening er det grunn til å utrede spesielt hvordan både vedtatte og foreslåtte endringer i inntektsdannelsen i kommunene virker for de kommuner som har både nedgang i folketallet og høgt utgiftsbehov. Jeg er glad for at også Kristelig Folkeparti, SV og Fremskrittspartiet er opptatt av å få en slik utredning.

       Det er svært viktig for kommunesektoren at det føres en økonomisk politikk i landet som hindrer rentevekst og inflasjon. Senterpartiet er opptatt av at de nødvendige innstrammingene også skjer i privat sektor, der veksten er sterkest.

       Årets lønnsoppgjør gav mye høgere tillegg enn antatt og vil også føre til høg lønnsvekst neste år. Det er rett at kommunesektoren må dekke de lønnstilleggene de selv forhandler fram. Samtidig er det svært betryggende at Regjeringen legger opp til en reell vekst for neste år - altså utover lønns- og prisstigningen - tilsvarende 2-2,5 milliarder kr, for å dekke de nye reformene.

       I spørsmålet om selskapsskatten har Senterpartiet lagt stor vekt på at lokal verdiskaping skal synliggjøres ved lokale skatteinntekter. Ut fra dette prinsippet ber Senterpartiet Regjeringen vurdere en bedre tapskompensasjon til kraftkommuner og kraftfylker gjennom økt naturressursskatt. Sammen med Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og SV åpner vi for at flere kommuner enn Oslo, kraftkommunene og ti andre kommuner, som er spesielt nevnt, skal kunne gis kompensasjon.

       Landstinget i KS var aller mest opptatt av å redusere den statlige detaljstyringen. Det ønskes større lokal frihet og mer tillit. Heldigvis er det nå grønt lys for Regjeringens prøveordning i 20 kommuner og to fylkeskommuner med redusert øremerking. I tillegg skal eksisterende detaljbestemmelser og øremerkinger gjennomgås, samtidig som nye øremerkinger må begrunnes svært godt. Jeg er svært enig med dem som hevder at statlig detaljstyring gir urettferdig fordeling, unødig byråkrati og ineffektiv drift. De nye rutinene med samråding mellom kommunesektoren og staten bør brukes til å lete etter nye og mer moderne metoder for å få til den nødvendige overordnede styring.

Karin Andersen (SV) : Kommuneøkonomien handler om samfunnsbygging, og den handler om fellesgodene. Derfor er det litt viktig å se når kommuneøkonomiproposisjonen blir lagt fram, hvilken retning det er vi går i nå. Skal vi ha mer fellesgoder? Skal de bli bedre, eller skal de kuttes? Skal vi betale dem solidarisk, eller skal de med nok penger kunne kjøpe førsteklasses tjenester til seg og sine? Ved å bygge ut gode tjenester til alle skaper vi mindre forskjeller mellom folk og trygghet til alle. Det vil SV, og det er det faktisk flertall for i det norske folk.

       Men de to partiene som ønsker å bygge ned fellesskapet, og som ønsker større forskjeller og privatisering - Høyre og Fremskrittspartiet - har ikke flertall. Allikevel lar Regjeringa disse partiene styre det meste i den økonomiske politikken, og det er den som styrer volumet på den offentlige sektoren og hvordan den skal bli i framtida.

       Når skoler ikke holder mål og eldreomsorgen blir knuslete, står det dessverre i grell kontrast til rikdommen ellers. Og da skjer det noe alvorlig: De som har penger nok, snur ryggen til fellesskapet og kjøper private tjenester, og så øker forskjellen mellom folk. Det er i denne retninga det går nå, og vi går dit fordi Bondevik-regjeringa bevisst velger det.

       Spriket mellom løfter og forventninger og det som blir tilbudt, blir større for hvert år som går. Det er ikke fattigdom i norske kommuner. Men det er overdådig rikdom i deler av privat sektor, og det står i grell kontrast til nedslitte skoler, skyhøye barnehagesatser og spinking og sparing på gamlehjemmet. Alle ser dette. De ser at det er penger nok, og de ser at det er en fordelingskrise. På tross av at sentrumsregjeringa sa at den ville minske forskjellene, lar den nå det motsatte skje.

       Hva kan vi vente oss til neste år? Jo, da kan vi vente oss at kommunene faktisk får mindre penger enn de har i år. For eksempel leste jeg en gladmelding i Nationen i dag som dessverre ikke var sann: « Stortinget sponser lønnsoppgjøret », stod det. Men det er jo ikke fem flate øre mer til kommunene i det Stortinget gjør nå, enn det Regjeringa la fram. En åpning for å forskottere skjønnspotten er gitt, men det er ikke noe nytt.

       Den offentlige sektor trenger mer penger for å opprettholde nivået som var tenkt i år, til neste år, fordi det mangler 1,5 milliarder kr bare for å kompensere lønnsoppgjøret. Så er det en ufinansiert avsetning til pensjoner. Og så mangler det en egenandel på de store, statlige reformene som vi vedtar her. Pengene er ikke der. Dessverre har innstramminga blitt overlatt til unge i etableringsfasen gjennom økt rente og til kommunene - mest til de som hadde minst.

       Nå har komiteen rettet opp noen av disse skeivhetene, men det blir ikke mer penger av det. For framtida fordeles pengene bedre mellom skattesterke og skattesvake kommuner. Og det er bra. Men det er ingen flere penger i 1998, og ikke er det gitt signaler om flere penger i 1999, heller. Derimot blir det altså en bedre fordeling av inntektene, og det får vi være glad for.

       Forslaget om løpende kompensasjon for mindreinntekt er også bra, men det får ikke virkning i år. « Ikke en ekstra øre mer til oppgjøret », som det stod i Kommunal Rapport i går - det er en riktigere melding. Etter et velfortjent godt lønnsoppgjør for kommuneansatte blir regninga sendt til kommunene, og da venter de kutt i tjenester. Samtidig er det knapphet på arbeidskraft i Norge. Vi står foran kjempesatsinger i helsesektoren og mangler folk. Skolen er ingen attraktiv arbeidsplass lenger. Velutdannede, flinke folk velger en annen arbeidsgiver der presset er mindre, lønna bedre og de blir satt litt mer pris på.

       Det blir dårlig arbeidsgiverpolitikk av dette. Kombinert med for mange krav og for små ressurser er dette en sikker veg mot privatisering. Dette er en sikker innertier for Hagen, og vi som mener noe annet, er nødt til å stoppe. Vi som mener noe annet, er nødt til å begynne å snakke sammen og slutte å krangle, og forsøke å få til en bedre løsning, slik at misnøyegeneralen ikke har så lett match.

       Jeg skal komme tilbake til noen forslag i et treminutters innlegg etterpå. Jeg vil bare nå ta opp de forslagene som SV har fremmet.

       I statsbudsjettene for 1997 og 1998 fikk kommunene et nødvendig løft. Ved i store trekk å opprettholde de reelle rammene for primærkommunene strekker Regjeringen seg langt i dagens situasjon. Andre vil skjære ned og svekke velferdstilbudet.

       Grunnleggende for holdningen til det lokale sjølstyret og folkestyret er troen på at de folkevalgte i kommunene selv best vet hvordan ting bør ordnes. Vettet er jevnt fordelt, og den vet best hvor skoen trykker, som har den på. Det er en stor misforståelse å tro at styring gjennom øremerking fører til større likhet i tjenestetilbudet. Svært ofte er det motsatt, siden øremerking ofte også krever egenandeler. Det er de rike kommunene som fullt ut får utnytte ordningen.

       Høyre og Fremskrittspartiet viser mistillit til det lokale sjølstyret når de vil bruke reduserte rammer til å presse fram sine ideologiske kjepphester - i form av konkurranseutsetting av kommunale tjenester. Det er underlig når de samme partiene ønsker å gi kommunene større frihet.

       Venstre har et pragmatisk og udogmatisk syn på konkurranseutsetting. Folkevalgte organer skal ha kontroll med offentlig service, men private kan gjerne gjøre jobben. Det viktigste er at tilbudet er akseptabelt, ikke hvem som gir tilbudet. Poenget er at dette må hver kommune få vurdere ut fra sin egen situasjon.

       Høyre og Fremskrittspartiet har også merknad om at fylkeskommunen bør nedlegges. Vi må ikke være så blåøyd å tro at Norge ikke trenger et regionalt forvaltningsnivå. Nedlegging av fylkeskommunen vil føre til økt statlig makt, en vesentlig svekkelse av folkestyret og et press i retning av en lokal motmakt i form av større kommuneenheter.

       Fylkeskommunene har ikke den nødvendige identitet i befolkningen. Det er uklare forhold mellom fylkeskommunen og fylkesmannen, og det er tid for opprydding. Jeg har hatt den gleden å være med i det KS-oppnevnte Sundsbø-utvalget. Der er det mange gode forslag som kan reformere det regionale nivået til det bedre. Pålegg til kommunene bør skje gjennom lov, ikke ved øremerking av penger.

       Friere skattøre innenfor visse rammer er også viktig for det lokale sjølstyret. Hvis et kommunestyre vil ta et krafttak på en bestemt lokal sak, bør de kunne gjøre det ved at de også kan påvirke inntektssiden. Vi snakker om nærhet og om kortest mulig avstand mellom de som yter, og de som nyter godt av offentlige tjenester og produkter. Dette er lokalpolitikk og lokalt sjølstyre.

       Venstre er enig i at selskapsskatten gjøres statlig. Ideelt sett kan det være bra for kommunene å sitte igjen med skatteinntektene fra de stedlige bedrifter. I praksis er det sjelden slik, siden hovedkontoret ofte ligger andre plasser, i sentrale strøk, f.eks i Oslo. Det er en riktigere politikk at disse inntektene tilfaller staten til refordeling. Tilførsel av menneskelige ressurser og inntekt fra personskatt er drivkraft nok for at kommunene skal drive næringspolitikk.

       Venstre er glad for at Regjeringen opprettholder og regulerer Nord-Norge-tilskuddet. Vi kan ikke se bort fra klimatiske og geografiske realiteter i landet vårt.

       Venstre ser fram til Valglovutvalgets innstilling. Vi har lenge gått inn for stemmerett for 16-åringer ved kommunevalg og mulighet for kommunene til å velge egne valgdager. Vi ser ingen grunn til å foregripe disse tingene og er enig med flertallet i at det ikke er nødvendig å endre utvalgets mandat.

       Venstre mener at staten må ta ansvar for de lønnsforhandlinger som føres på vegne av kommunene. Dersom disse går utover de rammer staten selv har satt, må staten kompensere. Dersom staten ikke gjør det, må det sies klart fra om det, og at det er snakk om innstramminger og krav til omprioriteringer i kommunene. Vi skal ikke drive med fordekte innstramminger. Stortingspolitikere skal være redelige folk.

       Venstre er tilfreds med Regjeringens politikk for kommunesektoren og ser med glede at denne får oppslutning av et flertall i Stortinget. Venstre vil slutte seg til de andre sentrumspartiene i de avstemmingene som følger av innstillingen.

       Skatteveksten er økende i mange kommuner, men det er et stort problem at denne veksten er så skjevt fordelt. Noen kommuner har en sterk økning i skatteinngangen, mens andre har liten eller ingen vekst. Det er faktisk slik at noen har en dekningsgrad på 20 %, mens andre har på 80 %, og det er ifølge KS bare ti kommuner som fullt ut kan dekke inn lønnsoppgjøret gjennom økte skatter. Derfor blir det viktig å få til en bedre fordeling mellom kommunene, og jeg er svært glad for at vi har fått regjeringspartiene her i Stortinget med på en rekke av våre forslag som sikrer nettopp dette. Det gjør vi bl.a ved å senke skattøren for så å øke rammetilskuddet, og vi forutsetter at Regjeringa kommer tilbake med dette til høsten for budsjettåret 1999. På det tidspunktet vil man også ha en bedre oversikt over skatteinngangen, og hvordan det fordeler seg mellom kommunene.

       Jeg registrerte i siste nummer av Kommunal Rapport at politisk rådgiver i Kommunal- og regionaldepartementet, Eva Lian, sier at dette ikke er noe nytt, men det er det faktisk. Jeg registrerer også at Lian i det samme intervjuet sier at Arbeiderpartiet skaper falske forhåpninger ved at vi skulle ha lovet kommunene generelt at de skal få dekket lønnsoppgjøret for i år. Til det vil jeg si at vi har selvfølgelig aldri sagt at kommunene skulle få en generell dekning av lønnsoppgjøret for i år, men jeg forventer faktisk at representanter for Regjeringa leser innstillinga fra kommunalkomiteen nøye før en eventuelt slår på stortromma, slik at det som blir sagt, er riktig.

       For det første er det faktisk slik at det ikke bare er Arbeiderpartiet, men også Lians eget parti, Senterpartiet, og Kristelig Folkeparti, Høyre og SV som sier at de

« forutsetter at Regjeringen vil bruke de virkemidler som er til rådighet for å forhindre at noen kommuner eller fylkeskommuner må bygge ned sitt velferdstilbud hvis de kommer særlig dårlig ut på grunn av midlertidige likviditetsproblemer som følge av lønnsoppgjøret. For eksempel må det kunne foretas forskuttering over skjønnspotten for neste år ».

       Til dette sier Eva Lian at det er ikke noe nytt. Til det vil jeg si at jeg forventer faktisk at Regjeringa følger opp det som Stortinget sier. Vi har på ingen måte sagt at det skal gjelde alle kommuner, slik representanten for Kommunaldepartementet forsøker å framstille det. Det vi har sagt, er at de kommuner eller fylker som måtte komme særdeles dårlig ut, og som står i fare for å måtte kutte drastisk i sitt tjenestetilbud i påvente av budsjettet for neste år, må Regjeringa kunne gå inn med noe ekstra hjelp til i år.

       Så blir det hevdet at det ikke er noe nytt at man kan få fra skjønnspotten. Nei, det er det ikke, men poenget er jo at Regjeringa hadde foreslått å redusere skjønnspotten med over 400 mill. kr, samtidig som Regjeringa skulle legge inn enda flere som skulle få av den samme potten. Det har vi heldigvis fått flertall for å gjøre noe med her i huset ved hjelp av regjeringspartiene og SV. Det er jeg glad for, slik at vi kan sikre de kommunene som trenger det, mer penger enn det Regjeringa hadde lagt opp til. Så på dette punktet vil jeg konkludere med følgende: Vi har ikke skapt falske forhåpninger, og det er et bredt flertall på Stortinget som forventer at Regjeringa følger opp det Stortinget har sagt både i denne saken og i andre saker.

       I dag er det et problem, slik flere har vært inne på, at inntektsutjevninga mellom kommunene skjer to år i etterkant. Det skaper fordelingsproblemer for de kommunene det gjelder, og det skaper selvfølgelig vanskeligheter. Derfor er det viktig at vi nå får til et opplegg med løpende inntektsutjevning, og at vi kan få til det fra år 2000.

       Jeg er, som jeg sa, glad for at vi har sikret en bedre fordeling gjennom en markert økning av skjønnsmidlene. Som jeg sa, hadde Regjeringa foreslått å redusere dette, samtidig som behovet for skjønnsmidler øker. I tillegg til det jeg allerede har nevnt, er det jo slik at de ti enkeltkommunene, med unntak av Oslo og kraftkommunene, som tapte på Rattsø II etter Regjeringas forslag, også skulle kompenseres gjennom økte skjønnsmidler. Skjønnsmidlene skulle også brukes til kompensasjon til de kommuner som har mange brukere som er særlig ressurskrevende. Arbeiderpartiet var bekymret for at den potten ikke skulle være stor nok til alle disse gode formål som vi støtter. Derfor er jeg glad for at vi har flertall for å ta tilbake de 400 mill. kr som skjønnsmidler.

       Når det gjelder kommuner som har mange brukere med særlig store behov, som koster mye, vil vi f.eks vurdere om det bør lages en ordning som gjør at staten må inn og dekke noe mer over et visst nivå. Det er et arbeid som hele komiteen mener bør framskyndes og prioriteres. Vi er klar over at Regjeringa har en arbeidsgruppe på gang, men mens vi venter på at dette skal bli en mer permanent ordning, er det viktig at de får noe av skjønnspotten. Derfor er det også viktig at den er stor nok.

       Noe av problemet med skjønnstilskuddet i dag, er at en stor del av midlene ikke brukes som skjønn. Stortinget har derfor i flere omganger sagt at det må ligge en slik vurdering til grunn ved utdeling av skjønnsmidler. Vi ber nå om at Regjeringa utarbeider klarere retningslinjer for skjønnspotten enn det som er tilfellet i dag.

       Arbeiderpartiet støtter forslaget om å gjøre selskapsskatten statlig, samt å øke kommunens andel av inntektsskatten. Som kjent er det tre typer kommuner som taper på det. Det er Oslo, det er kraftkommunene og det er ti enkeltkommuner i tillegg. Det er kommuner som f.eks. Årdal og Lindesnes, og det er lagt opp til en delvis kompensasjon for å dekke tapene. Oslo skal få et eget hovedstadstillegg, kraftkommunene får en økning av naturressursskatten, og Regjeringa har foreslått at de ti enkeltkommunene som gjenstår, skal kompenseres gjennom økte skjønnsmidler.

       Når det gjelder kompensasjonen til Oslo og kraftkommunene, støtter vi den, men vi er bekymret for at ikke alle kommuner som taper på dette, skal få synliggjort og sikret sin kompensasjon. Vi synes også det er litt rart at en regjering som sier at de er veldig opptatt av distriktspolitikk, sørger for at Oslo får en ordentlig kompensasjon, men ikke sørger for at de kommuner jeg har omtalt, får en like sikker kompensasjon. Det fører til at disse kommunene går en noe uforutsigbar og usikker framtid i møte.

       Derfor foreslår Arbeiderpartiet at de skal få en tapskompensasjon gjennom en særskilt skjønnspott. Men det ser dessverre ikke ut til at vi får oppslutning om det. Vi håper i hvert fall at økningen av skjønnspotten er stor nok til å sikre også disse kommunene en ordentlig kompensasjon. Dersom det i tillegg skulle vise seg at det er enkeltkommuner som kommer dårlig ut ved denne omleggingen, må Regjeringa også vurdere å gi kompensasjon til dem.

       Kommunesektoren står overfor store utfordringer i tida framover. I budsjettet for neste år er det lagt opp til friske penger som skal gå til eldre, til sykehus, psykiatri og til kreftplan. Det er et opplegg som vi støtter, men jeg vil også si at Regjeringa må ta ansvar for det budsjett og opplegg som de sjøl legger fram, og ikke si at det ikke er flertall på Stortinget for mer penger til kommunesektoren. Jeg går ut fra at når Regjeringa har lagt fram det opplegget som den har gjort, og som vi nå har jobbet med, er det fordi Regjeringa mener at det er det opplegget som er det beste for kommunene for neste år.

       Jeg vil avslutningsvis nevne en sak som har stor betydning for de menneskene det gjelder. Vi ønsker ikke at folk skal være kasteballer i det offentlige systemet. Vi ønsker ikke at folk skal måtte gå fra kontor til kontor og fortelle livshistorien sin på nytt og på nytt. Derfor ønsker vi at det skal være et mye bedre samarbeid mellom arbeidskontor, trygdekontor og sosialkontor. Det var bakgrunnen for at Arbeiderpartiet tidligere i vår her i Stortinget foreslo at det skulle være en gjennomgang av særlovene, slik at det ikke var et hinder for et tettest mulig samarbeid, men at hovedregelen skal være at brukeren har ett sted å forholde seg til, og at det er den ansatte som må følge saken videre.

       Vi ser i kommuneøkonomiproposisjonen at Regjeringa ikke har til hensikt å følge opp det vedtaket, til tross for at det var 90 som stemte for det, og to imot. Derfor gjentar et flertall i komiteen at Regjeringa nå må gjøre det Stortinget har vedtatt, og komme tilbake med en sak om dette senest i forbindelse med budsjettet for år 2000.

       Det er klart at det som skjer for kommunene, også henger sammen med om vi greier å holde orden i økonomien generelt i landet vårt, og jeg må melde i hvert fall fra Arbeiderpartiets side at vi, i forhold til en debatt som skal være her i huset i morgen, er spent på det som skjer neste år. Vi stiller oss tvilende - for å si det mildt - til om den innstramminga er god nok. Vi er redd for følgene i forhold til kommunene hvis det ikke er mulig å få til et godt nok opplegg i budsjettet for øvrig.

Torbjørn Andersen (Frp) : Jeg har merket meg at flere representanter i salen har vært glade for at det fortsatt skal satses på offentlige og ikke private løsninger. Jeg er selvsagt dypt uenig i akkurat det.

       Jeg vil gjerne få påpeke at et meget bekymringsfullt utviklingstrekk ved norske kommuner de senere årene er den store kostnadseksplosjonen som vi har vært vitne til på driftssiden. Frikoblet fra enhver konkurranse har den kommunale tjenesteproduksjonen kunnet utvikle sine egne ineffektive rutiner for måten å organisere og drive sin virksomhet på. Enhver kostnadsøkning har kommunene som en monopolinstitusjon nærmest ukritisk kunnet velte over på skattebetalerne gjennom til dels dramatiske økninger i de kommunale avgiftene. Fremskrittspartiet er av den prinsipielle oppfatning at enhver monopolsituasjon, privat eller offentlig, er et onde som ikke tjener forbrukernes interesser på noen som helst måte.

       Både pris og kvalitet blir tapere i et produksjonssystem der brukerne - eller kundene, om man vil - ikke får noen avgjørende innflytelse gjennom en reell valgfrihet. Resultatene ser vi tydelig når det gjelder den kommunale tjenesteproduksjonen, ved at tjenestene ofte er til dels mangelfulle, samtidig som økte produksjonskostnader har medført at tjenestene stadig har blitt dyrere og dyrere for skattebetalerne.

       I 1997 steg de kommunale avgiftene med 5 %, noe som var det dobbelte av prisstigningen ellers i samfunnet. Mye kan tyde på at dette indikerer en stigende ineffektivitet i den kommunale tjenesteytingen som bare lar seg rette opp ved hjelp av konkurranse og økt brukerinnflytelse. Kommunene bør derfor i mye større grad enn til nå fokusere på muligheten for å konkurranseutsette alle de tjenestene de i dag yter, som tekniske tjenester, eldreomsorg og sykehjemsdrift.

       Positive følger som økt kvalitet på tjenestene for brukerne og lavere priser for skattebetalerne vil bli en konsekvens av økt markedsinnflytelse og konkurranse i den kommunale sektor. Men den største flaskehalsen for å få revolusjonert kommunesektoren og den kommunale tjenesteproduksjonen er politikerne og sterke profesjonsgrupper og deres organisasjoner. De største taperne ved dagens offentlige monopolsystem er kundene/brukerne.

       Fremskrittspartiet ønsker et brukerstyrt offentlig tjenesteapparat der klare lovfestede, individbaserte rettigheter skal sikre alle et likeverdig tilbud av kommunale tjenester i hele landet, uavhengig av den enkelte kommunes økonomi, ved at staten direktefinansierer tjenesten gjennom et såkalt stykkprissystem.

       Fremskrittspartiet ønsker som sagt at kundene/brukerne av de kommunale tjenestene skal definere kvalitet, nivå og omfang på disse tjenestene. Men for at dette ikke skal bli for dyrt, må de kommunale tjenestene utføres av dem som kan gjøre det best og billigst. Det er ikke nødvendigvis bare de kommunalt ansatte, men det finner vi jo ikke ut av før det blir innført fri konkurranse mellom kommunale og private anbydere for å få utført disse tjenestene for kommunene. Den nærmest uhemmede kostnadsøkningen i kommunal sektor de senere år lar seg ikke stoppe uten markedskreftenes innflytelse og påvirkning.

       Politikerne fremstår i dag som en brems og en hemsko for en forsvarlig utvikling og kvalitetssikring av de offentlige tjenestetilbudene. Dette er meget synd. Men de løsningene Fremskrittspartiet i dag står for, finnes det på sikt neppe noen vei utenom dersom vi ønsker å opprettholde et forsvarlig offentlig finansiert tjenestetilbud. Det er bare synd at de helt tiltrengte omstillingene i det offentlige apparatet til de grader blir trenert av maktpolitikerne. Men mens vi venter på de nødvendige politiske holdningsendringer, forblir vi alle tapere under et offentlig monopolsystem som er sterkt preget av køer, feil og mangler og høye driftskostnader.

       Dagens offentlige monopolsituasjon må betegnes som en eneste stor skam. Den er nærmest en skandale for vårt demokrati og samtidig en alvorlig hemsko for den videre utvikling av vårt velferdssamfunn i fremtiden.

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : La meg først få si at jeg er tilfreds med at Regjeringens opplegg for kommuneøkonomien for neste år i all hovedsak får flertall i Stortinget, og Arbeiderpartiet er i all hovedsak med i flertallet.

       Jeg har merket meg at flertallet er enig med Regjeringen i at skattøren skal fastsettes ved behandlingen av statsbudsjettet til høsten, og at det er viktig fordi det gir mulighet for å regulere skatten og skattøren i forhold til presset i norsk økonomi og til å omfordele inntekter fra skattesterke til skattesvake kommuner. Jeg vil derfor understreke at Regjeringen på bakgrunn av de nye skatteanslagene fra kommuner og fylkeskommuner for 1998 vil vurdere satsene for den kommunale og fylkeskommunale skattøren ut fra hensynet til fordelingsvirkningene av lønnsoppgjøret i statsbudsjettet til høsten.

       Jeg har også merket meg at flertallet mener det er viktig at vi har virkemidler til rådighet for å forhindre at noen kommuner eller fylkeskommuner må bygge ned sitt velferdstilbud hvis de kommer særlig dårlig ut på grunn av midlertidig likviditetsproblemer som følge av lønnsoppgjøret. La meg derfor få presisere at i arbeidet med statsbudsjettet for 1999 vil Regjeringen nøye vurdere fordelingsvirkningene av lønnsoppgjøret for 1998. Regjeringen har i kommuneøkonomiproposisjonen for 1999 tilrådd at den kommunale og fylkeskommunale skattøren for 1999 først behandles i forbindelse med statsbudsjettet. Vi vil altså i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 1999 vurdere satsene for den kommunale og fylkeskommunale skattøren, som jeg har understreket tidligere. Regjeringen vil også vurdere om enkelte kommuner får likviditetsproblemer som en følge av lønnsoppgjøret, og om det da vil være nødvendig å gi forskudd på skjønnsmidler.

       Jeg har merket meg at et flertall i komiteen ber Regjeringen i statsbudsjettet for 1999 komme tilbake med forslag til klarere retningslinjer for fordeling av skjønnspotten. Jeg har lyst til å presisere at Kommunaldepartementet for tiden foretar en gjennomgang av retningslinjene. De reviderte retningslinjene for tildelingen av skjønnsmidler vil bli tatt i bruk av fylkesmennene i forbindelse med tildelingen av 1999-budsjettet. Vi vil følge opp dette med å gi en redegjørelse til Stortinget i forbindelse med budsjettproposisjonen som vi legger fram til høsten, slik at Stortinget da blir orientert om de nye retningslinjene.

       Jeg har også merket meg at et flertall går inn for å beholde 400 mill. kr i skjønnspotten og å redusere innbyggertilskuddet tilsvarende.

       Videre sier flertallet at

« forutsetningen for å ha en solid skjønnspott må være at skjønnspotten fordeles etter en skjønnsmessig vurdering. Kommuner må ikke kunne opparbeide seg skjønnsmidler på et rutinemessig grunnlag ».

       Det er nettopp det som er forholdet, at mange kommuner i dag mottar skjønnsmidler på et rutinemessig grunnlag, og det var bakgrunnen for at Regjeringen foreslo å flytte 400 mill. kr fra skjønnsramma til innbyggertilskuddet. At en slik overføring ikke har omfordelingsvirkninger, indikerer klart at en stor del av skjønnsmidlene ikke er fordelt etter skjønnsmessige vurderinger. Men jeg tar selvfølgelig til etterretning at et flertall i Stortinget ønsker å ha 400 mill. kr i skjønnspotten istedenfor å legge dem til innbyggertilskuddet.

       Ellers har jeg merket meg at et flertall i komiteen er enig med Regjeringen i at det ved tildelingen av skjønnsmidler for 1999 skal tas hensyn til særlig ressurskrevende brukere, som trafikkofre, fysisk funksjonshemmede m.fl., men at også flertallet foretrekker en permanent finansieringsordning for disse gruppene utenom skjønnsmidlene. La meg da få opplyse at det er nedsatt en interdepartemental arbeidsgruppe for å vurdere mulige finansieringstiltak for særlig kostnadskrevende brukere av kommunale tjenester. Arbeidsgruppa skal bl.a vurdere nærmere forholdet mellom Kommunaldepartementets skjønnsmidler og eksisterende øremerkede tilskudd og eventuelt nye ordninger som skal ivareta behovet for midler knyttet til særlig ressurskrevende brukere. Det innebærer at arbeidsgruppa også vil vurdere en permanent finansieringsordning for disse gruppene utenom skjønnsmidlene. Regjeringen vil komme tilbake til det videre arbeidet i forbindelse med kommuneøkonomiproposisjonen for år 2000.

       Jeg beklager at tida renner fort her. La meg bare til slutt presisere to ting som jeg tror det kan være greit at jeg responderer på med en gang.

       For det første er det slik at det i opplegget vårt er lagt inn fylkeskommunale og kommunale egenandeler for å følge opp helseplanene - slik at det er presisert. For det andre er det også slik at vi har et arbeid i gang når det gjelder servicekontor, og gjennomgang av særlovene må vurderes i denne sammenheng. Utredningsarbeidet vil bli lagt fram så fort det er ferdig. Vi venter faktisk på modeller som Statskonsult skal legge fram for oss.

       Det jeg ville si, var at Arbeiderpartiet støtter omlegginga i Rattsø II og de endringer som skjer som en følge av det, fordi vi mener det er riktig ut fra fordelingshensyn. Men da er det også viktig at vi på en ordentlig måte kompenserer de kommuner som taper mye på det. Og som jeg sa: Jeg syns det er greit slik det er lagt opp både for Oslo og for kraftkommunene, men for de ti enkeltkommunene som gjenstår - og som etter Regjeringas forslag skulle være overlatt til skjønnspotten, en pott som Regjeringa hadde foreslått å redusere - stiller vi oss spørrende til om det er riktig. Så vidt jeg husker, taper f.eks. Årdal kommune mer pr. innbygger enn Oslo, og det er derfor vi foreslår at de skal sikres en kompensasjon på linje med de andre gjennom en ekstraordinær skjønnspott, eller at en øremerker en del av skjønnspotten til det.

       Mitt spørsmål blir da: Hvorfor mener statsråden det ikke er like viktig å gi en ordentlig kompensasjon til disse ti kommunene som det er for kraftkommunene og for Oslo, slik at disse kommunene kan være noenlunde sikre på hva de har i vente de nærmeste åra, og slik at det også blir synliggjort på en skikkelig måte?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Først til spørsmålet om hvorfor ikke en egen skjønnspott til de ti kommunene som vil tape på omleggingen, og hvorfor et hovedstadstillegg til Oslo. Vi har vurdert det slik at det er rimelig å gi et eget tillegg til Oslo som landets hovedstad. Vi har også ment at det å bruke av den vanlige skjønnspotten til å dekke opp det tap som de andre enkeltkommunene vil få ved omleggingen, vil være trygghet nok i seg sjøl. Et flertall i Stortinget vil selvfølgelig til enhver tid kunne endre på det, men med det brede flertall det nå er for denne omleggingen, regner jeg med at disse kommunene trygt vil kunne stole på at regjeringene framover vil sørge for at de får den kompensasjon som de skal ha, sjøl om det altså ligger inne i den vanlige skjønnspotten.

       Så litt tilbake til det som går på offentlige servicekontor. Som jeg sa, har vi et utvalg som jobber med det nå, som venter på et forslag fra Statskonsult for å se på ulike modeller for permanente offentlige servicekontor i små og mellomstore kommuner. Hvilke endringer som da vil bli foretrukket og gjort, og hvilke modeller en vil velge, er noe jeg regner med at vi kommer tilbake til Stortinget med så fort det er klart. Men det henger også nøye sammen med gjennomgangen av særlovgivningen. Vi må se disse to tingene sammen. Derfor er altså ikke arbeidet med å gå gjennom særlovgivningen startet. Vi må først se på den første biten. Vi må gå skrittvis fram - for å si det på den måten.

Lodve Solholm (Frp) : Vi fekk her ein ny Sponheim'sk vri på det nærmast å be Stortinget gjere om eit regjeringsforslag - litt meir kløktig utført i og med at ein i grunnen nærmast seier seg glad for at Stortinget gjer om eit forslag frå Regjeringa, nemleg dette med dei 400 mill. kr til skjønnspotten, der regjeringspartia saman med Arbeidarpartiet går imot si eiga regjerings ønske.

       Det er ikkje noko som forundrar meg når det gjeld denne regjeringa sine krumspring for å finne fram til særinteresser for seint. Det var det eg òg tenkte å kome vidare inn på. Når ein les på side 39 i innstillinga, ser ein at medlemene frå Framstegspartiet, Høgre og Senterpartiet i grunnen er einige om at selskapsskatten ikkje burde blitt gjort statleg, og iallfall ikkje med ein gong. Då er det interessant å registrere at Senterpartiet har statsråden som har lagt fram kommuneøkonomiproposisjonen, og som foreslår at selskapsskatten skal gjerast statleg, medan Senterpartiet her i Stortinget ikkje er einig i det. Sjølv om formuleringane kanskje kunne ha vore sterkare - ein skal sjølvsagt uttrykke seg i parlamentariske former her i huset, så ein kan kanskje ikkje alltid uttrykke sine meiningar heilt klårt - kan det vanskeleg tolkast på annan måte. I den merknaden er det iallfall ikkje frå Høgre og Framstegspartiet ei anna tolking, trur eg.

       Då er mitt spørsmål: Korleis følest det å vere senterpartimedlem i Regjeringa, og samtidig møte denne motbøra i Stortinget frå sitt eige parti?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Først til det med å ta 400 mill. kr fra ramma og legge i skjønnspotten: Jeg prøvde å forklare hvorfor vi hadde vurdert det slik at vi kunne legge det inn i ramma ved innbyggertilskuddet. Det viser seg at det har den samme fordelingseffekten, som om vi brukte det i skjønn.

       Men som jeg sa, jeg tar til etterretning - og har selvfølgelig ingen store motforestillinger mot - at det er et flertall i Stortinget som ønsker å legge det inn i skjønnsramma igjen. Det skulle bare mangle. Jeg har litt vanskelig for å forstå hvorfor Solholm er så oppbrakt over at jeg synes dette er akseptabelt. Jeg kan faktisk ikke se at det er det store å hisse seg opp over, det må jeg bare innrømme.

       Så til det med den statlige selskapsskatten: Ja, det er riktig at vi har ulik vurdering av det i Senterpartiet. Jeg har vurdert det nøye, må jeg si, fordi jeg faktisk begynte i en litt annen ende for å prøve å finne en løsning på det som er problemet i dag. Det å dele skatten mellom der hovedkontoret ligger, og der bedriftene ligger og arbeidet utføres, er vanskelig. Mange kommuner kommer i en situasjon hvor de har fått utbetalt skattepengene, og så viser det seg plutselig i ettertid at de har fått for mye. Så skal de begynne å betale dette tilbake. Vi har til behandling i departementet - og sitter med konkrete eksempler på - saker der det er kommuner som ikke vet sin arme råd på grunn av dette. Det er for uforutsigbart og selvfølgelig vanskelig å budsjettere når inntektene kan gå så opp og ned som det en del kommuner opplever.

       Det er altså årsaka til at vi fant ut at den enkleste måten å gjøre det på, var å gjøre selskapsskatten statlig, men at vi kompenserte for de tap som enkelte kommuner ble påført på grunn av det.

Erna Solberg (H) : Jeg må glede statsråden med at Høyre er enig i at skjønn skal være reelt skjønn, og derfor er med på å fremme det forslaget statsråden opprinnelig hadde fremmet, når det gjelder skjønnspotten. Jeg er også enig i at det ikke er noen veldig stor sak, men det har noe med den langsiktige oppryddingen å gjøre, nemlig at skjønnspotten skal gi ikke varige, men reelle løsninger en mulighet. Og det vi av og til opplever, er at når kommuner faktisk får store problemer i løpet av et budsjettår, er det ikke penger hos fylkesmannen igjen fordi de er delt ut til alle de kommunene som hvert år får penger fra skjønnspotten.

       Nå er det en annen side ved skjønnspotten som etter min mening volder større problemer, nemlig de såkalte særskilte skjønnstilskudd i tapskompensasjonsordningen. Jeg tror det er veldig få politikere som har vært klar over hvordan denne tapskompensasjonsordningen etter hvert er blitt utformet, og at man på en måte ikke er på vei til å ha et overgangsproblem, men på vei til å få et varig problem. Det varige problemet består i at den store omleggingen av inntektssystemene i henhold til Rattsø I de facto ikke gjennomføres, fordi man i år 2001 - ifølge det brevet vi har fått fra departementet - trekker 355 kr. pr innbygger, som så deles ut igjen, ikke vilkårlig, men meget tilfeldig, til en del av landets kommuner som tidligere fikk mer enn de objektive kriteriene i det nye inntektssystemet tilsier. Da vi rettet opp skjevheten, måtte de som før hadde fått for mye, fortsatt få for mye. Derfor driver vi og betaler. Veldig mange kommuner opplever dette som feil. Bergen kommune f.eks får ca 100 mill. kr mer når omleggingen av inntektssystemet i henhold til Rattsø I gjennomføres totalt, men over halvparten av det de skal ha utbetalt, vil bli brukt til å finansiere tapskompensasjonsordningen, som også finansierer kommuner som er langt rikere enn Bergen kommune i utgangspunktet er.

       Jeg vil derfor be statsråden fortelle hva hun har tenkt å gjøre med tapskompensasjonsordningen etter år 2001, og hvordan hun har tenkt å komme tilbake til Stortinget.

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Det er slik som Erna Solberg sa: Vi legger opp til at tapskompensasjonen for 1999 er basert på de samme prinsipper som de to siste åra. Vi foreslår også i stortingsproposisjonen at det skal fastlegges for åra 2000 og 2001. Det har noe med det å gjøre at vi tror det er viktig at vi allerede nå varsler om dette, slik at kommunene i større grad vet hva de har å forholde seg til når det gjelder det framtidige inntektsnivået.

       Så spurte representanten Solberg om hva Regjeringen gjør etter år 2001. Jeg syns det var hyggelig å få det spørsmålet, for det er tydelig at da regner representanten med at denne regjeringen sitter noen år til. Men for å være litt alvorlig: Jeg vil tro at det som ville være riktig, er at når det nærmer seg den tida da den såkalte systemomleggingen er fullført, bør Regjeringen i god tid før dette komme tilbake med en vurdering av behovet for eventuelle overgangsordninger og kompensasjonsordninger, for vi er nødt til å se dette i en total sammenheng.

Karin Andersen (SV) : SV har vært enig med Regjeringa når det gjelder størrelsen på skjønnsramma nå. Det vil si at vi ikke har sett noen mulighet til å øke det innafor ramma. Men vi er bekymret for at det ikke er penger nok i skjønnspotten til å dekke de overgangsordninger som Regjeringa har sagt skal ligge inne i det. Jeg vil høre statsrådens syn på det. Vurderer hun det slik at det er nok penger til det innafor den opprinnelige ramma?

       Så tilbake til det ufinansierte lønnsoppgjøret, der det mangler 1,5 milliarder kr i år. Og med full årslønnsvirkning til neste år mangler det altså mer penger. Det spiser opp mer enn de frie inntektene øker. Det er også store statlige reformer som krever en egenandel fra kommuner og fylkeskommuner.

       Statsrådens partikollega, nestlederen i KS, har tatt til orde for reformstreik i kommunene. Jeg lurer på om statsråden syns at dette er et virkemiddel som er virkningsfullt? Eller er det noen andre råd statsråden vil gi til kommunene når de til neste år er nødt til å kutte i budsjettene sine? Eller er statsråden i det hele tatt enig i den økonomiske beskrivelsen som jeg nå gir av situasjonen, at det er behov for kutt i kommunale tjenester til neste år hvis ikke ramma økes utover det som ligger i kommuneøkonomiproposisjonen i dag?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Først til spørsmålet om skjønnet og den opprinnelige ramma: På bakgrunn av de vurderinger og beregninger som er foretatt i departementet, har vi ment at ramma, slik vi foreslo den, ville være tilstrekkelig til det som skal dekkes opp. Men som jeg sa: Jeg har ikke noe imot at et flertall i Stortinget øker dette skjønnstilskuddet med 400 mill. kr. Uansett skal dette fordeles til kommunene, og det skal fordeles til dem som trenger det mest.

       Og så til dette med kutt i kommunene og hvilket råd jeg har til dem: Nå har jeg sjøl vært både kommune- og fylkestingspolitiker, så jeg har faktisk vært i den situasjonen at vi har måttet begynne å kutte. Jeg vet hvor vanskelig og smertefullt det er! Men det er jo ikke slik at alle kommuner vil være i den situasjon. Når vi kommer til høsten og får en samlet vurdering av hvilket nivå vi skal ha på skattøren, og i tilfelle også må gå inn og se på en bedre fordeling slik at vi sikrer at de kommunene som kommer vanskeligst ut - altså de som er mest skattesvake - får nødvendig kompensasjon, håper jeg at vi skal klare å hindre at vi får situasjoner hvor kommuner en masse må begynne å kutte, for det er en prosess jeg har vært med på og vet er vanskelig.

       Og så er det slik - bare for å gjenta det - at når det gjelder oppfølging av både kreftplan og psykiatriplan, er det også lagt inn fylkeskommunenes egenandeler, slik at det er på plass.

Leif Lund (A) : Når statsråden i sin fortid som fylkes- og kommunalpolitiker var bekymret i forhold til kutt, synes jeg at den regjeringen som hun utgår fra, i Voksenåsen-erklæringen kanskje burde lagt seg på en litt lavere profil. De skriver:

       « En sentrumsregjering vil rette opp det misforhold det lenge har vært mellom de oppgaver kommunene er pålagt og de økonomiske betingelser som er gitt. »

       Videre sier de:

       « Det er alvorlig når dårlig økonomi er medvirkende til at folkevalgte opplever mangel på samsvar mellom ansvar og mulighet til å løse oppgavene. Dette er med på å undergrave det lokale sjølstyre. En sentrumsregjering vil gi kommunene tilstrekkelige økonomiske rammer som en forutsetning for å kunne drive langsiktig planlegging, gjøre det interessant og meningsfullt å være lokalpolitiker og styrke tilliten til det lokale folkestyret. »

       Da synes jeg faktisk at jeg er nødt til å komme litt inn på dette lønnsoppgjøret i kommunal sektor. Vi hørte at man på KS' landsting i Bodø forlangte at kommunene i hvert fall måtte få kompensasjon for de merutgiftene de er blitt påført som følge av statens forhandlinger med lærerne. Og vi hørte at Venstres representant i sitt innlegg også viste til at det oppgjøret burde dekkes. Jeg antar at Venstre er en del av denne regjeringen, selv om det av og til kan virke litt annerledes.

       Mitt spørsmål til statsråden blir derfor: Kan vi forvente at kommunene i hvert fall får dekket den delen som KS ikke har vært med og forhandlet om i lønnsoppgjøret for 1998?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Først til representantens forundring over at Voksenåsen-erklæringen ikke er fulgt bedre opp - hvis jeg da forstod representanten Lund rett: Jeg har merket meg at det er en flertallsmerknad hvor også Arbeiderpartiet er med, hvor det presiseres at det er nødvendig å føre en stram finanspolitikk på grunn av opphetingen i norsk økonomi. Jeg trodde at representanten Lund forstod at med den situasjonen - og den er nå allment akseptert, tror jeg, i alle fall i denne salen - synes jeg at det å kunne øke kommunesektoren med 2-2,5 milliarder kr faktisk var ganske bra. Jeg må være så ubeskjeden at jeg sier det på vegne av Regjeringa. Og at jeg også i Stortinget nå opplever at Arbeiderpartiet slutter seg til disse rammene, er jeg selvfølgelig veldig fornøyd med. Jeg har også merket meg at f.eks. Høyre synes at dette kanskje er i rauseste laget.

       Bare for å minne om det, så har vi til tross for denne stramme økonomien og til tross for at vi skal føre en stram finanspolitikk, klart å få på plass starten på tre nye reformer. Vi gjør noe for sykehusene og for utstyret der, vi setter i gang kreftplanen som har vært etterlyst av Stortinget, og vi starter på psykiatriplanen, som Stortinget også har etterlyst. Jeg synes det er ganske tunge løft, og jeg blir litt forundret når representanten Lund sier at vi ikke har gjort noe for å følge opp det som har vært etterlyst. Det har vi faktisk gjort!

       Asmund Kristoffersen hadde her overtatt presidentplassen.

       Jeg har imidlertid tillatt meg å se litt på de ordene som ble sagt da kompromisset ved innføring av Rattsø I ble vedtatt den 20. juni 1996. Og det kommer vel ikke overraskende at det særlig er Senterpartiets Morten Lunds innlegg jeg vil sitere fra. Han sa:

« Både kommunalt ansatte, lokalt folkevalgte og vanlige innbyggere trodde det hjalp å protestere mot noe så urimelig og uhørt. »

       Og videre:

« De mindre kommunene og de største byene taper så mye på denne enigheten at vi trygt kan snakke om det alvorligste tilbakeslaget noen gang i kampen for likeverdige velferdsordninger og stabil bosetting i hele landet. »

       Representanten Morten Lund sa i det samme innlegget at « Trondheim vil tape 19 mill. kr i 1997 på omleggingen. Etter fem år tjener byen 45 mill. kr ». Men hovedpoenget til representanten Lund var at med Senterpartiets opplegg ville Trondheim tjent ytterligere 37 mill. kr. Her har det tydeligvis ikke vært mangel på pessimisme, og heller ikke mangel på penger og løfter.

       Når så Senterpartiet har statsrådposten i Kommunaldepartementet, blir tonen litt annerledes. Da vi diskuterte distriktspolitisk redegjørelse fra statsråd Ragnhild Queseth Haarstad, sa Morten Lund:

« Da folk hørte statsministerens nyttårstale, der han snakket om disse problemene, om forholdene for dem som bor i distriktene, og fordelene for dem som bor i pressområdene, betydde det budskapet som statsministeren kom med, noe. »

       Dette « noe » har tydeligvis vært avgjørende for Senterpartiet. Vi har tydeligvis fått en ny kurs: Fraflyttingen stoppet, og kommunene er fornøyd. Men slik er det ikke, og det vet representanten Morten Lund. Men nå ber han ikke lenger om opprør mot statsråd og regjering. Statsråden hans innfører Rattsø II, og etter hvert faller representanten Lund inn i folden når det gjelder selskapsskatten også.

       Riktignok står Senterpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet sammen i noen merknader, men stort sett er regjeringspartiene og Arbeiderpartiet enige om de foreslåtte endringene.

       Jeg liker ikke at seriøs politikk blir overbud hvor troverdighet er lagt til side, slik Senterpartiet gjorde da de praktiserte sin selvstendighetslinje. I tillegg kommer et forventningspress som det nesten er urealistisk å innfri.

       Men det er en utvikling som nesten er enda verre, og det er ansvarsfraskrivelse. Og når flere har vært inne på rådgiver Eva Lian som i Kommunal Rapport har skjøvet ansvaret over på flertallet i Stortinget når det gjelder å gi kompensasjon for lønnsoppgjøret, syns jeg nærmest det blir litt håpløst. Det hadde etter min mening vært bedre å si som sant er, at Bondevik-regjeringen har prioritert utbetalinger til private gjennom kontantstøtte foran penger til offentlige oppgaver som folk etterspør.

       Senterpartiet og Arbeiderpartiet har stått sammen om å bevare de store og statlige hjørnesteinsbedriftene i distriktene. Nå vil Senterpartiet ha hjelp fra Høyre og Fremskrittspartiet til å selge aksjer fra statlige bedrifter, og det uten at verken Senterpartiet eller Stortinget vet hvilke bedrifter det gjelder. Gjelder det Telenor i Rørvik i Nord-Trøndelag, Olivin i Møre og Romsdal, eller er det Statoil? Dette representerer en ny kurs, slik Senterpartiet sa det skulle bli. Men var det en slik utvikling Senterpartiet mente - med Høyre og Fremskrittspartiet som alliansepartnere?

       I Nord-Trøndelag er vi vant til at Senterpartiet er både realistisk, troverdig og ansvarlig. Jeg mener Senterpartiet hadde tjent på å føre den tradisjonen videre.

Sverre J Hoddevik (H) : Når vi samordnar vårens opplysningar frå departementet, vil sentrumspartia bruke regionaltilskotet og skjønsmidlane til å tilby eit kvalitativt betre tenestetilbod i småkommunane enn i resten av landet. Dette er utsegner som openbert kan vanskeleggjere framtidig støtte til opptrapping og vidareføring av ordninga. Vi vil alle ha gode tenester til innbyggarane i Distrikts-Noreg, men det er ikkje trong for planlagde forskjellar i tenestene. Det er ikkje sjukeheimspasientane som står for flyttestraumen mot sentrale strok i dag. Derimot er det den produksjonsklare, verdiskapande generasjonen som treng eit motiv for å ta heile landet i bruk. Då trengst det effektive og kompetente kommunar. Det er slett ikkje noko poeng å vere under 3.000 innbyggarar. Derfor bør dette heller ikkje premierast utover kompensasjon for smådriftsulemper. Det er heller ikkje noko poeng å verne arbeidstakarane i kommunane mot konkurranse.

       Ulike rapportar har kalkulert med eit effektiviseringspotensial på 10-15 milliardar kr gjennom systematisk bruk av konkurranse - halvparten ville òg monne. Avtalefesta alliansar mellom politiske parti og arbeidstakarorganisasjonar er i denne samanhengen forkasteleg.

       Høgre er som kjent imot å ta frå kommunane selskapsskatten. Derfor deltek vi lite i diskusjonen om tapskompensasjon som det måtte bli behov for i etterkant av ei slik avgjerd.

       Derimot etterlyser vi avklaring på den tapskompensasjonsordninga som fylgde i kjølvatnet av Rattsø I. Dette vart også klargjort i replikkrunden etter statsråden. Skal denne tapskompensasjonsordninga bli eit varig utilsikta element som i realiteten har gitt oss eit anna inntektssystem enn det som var utgreidd? Avvikling av denne overgangsordninga ventar vi vert teke opp i kommuneøkonomiproposisjonen for år 2000.

       Fleire parti strevar med dobbelkommunikasjon omkring stigande tendens til øyremerking i kommuneøkonomien. Høgre er av prinsipp imot øyremerking. Årets helsereform fører oss like fullt i motsett retning. For vår del ligg svaret i at helsesektoren i hovudsak bør ligge under statleg overordna ansvar. Dessutan er stykkprisfinansiering eit effektivt tiltak som kanskje kunne fortene ei betre nemning enn generell øyremerking. Med dette som reservasjon sluttar vi oss til forsøket med innlemming av øyremerking i ramme til eit tjuetals kommunar, som sjølvsagt må vere representative i utpeiking.

       Det skatteskjerpande forsøket med lokalt fastsett skattøyre har ikkje Høgre si støtte. Derimot fremmar eit mindretal, samansett av Framstegspartiet og Høgre, dette forslaget i innstillinga:

       « Stortinget ber Regjeringen foreta en prinsipiell gjennomgang av hvordan virkningene på overføringene til en kommune skal være av at den på eget grunnlag reduserer den kommunale skattøren. »

       Bakgrunnen for dette er sjølvsagt at skal ein nokon gong vere motivert for lokal endring av skattøyren, må det samstundes finnast eit opplegg for å fryse andre variable faktorar i oppgjerssystemet.

Odd Eriksen (A) : Kommuneøkonomiproposisjonen er sannsynligvis et av de viktigste fordelingspolitiske verktøyene Regjeringen rår over. Det er derfor med undring jeg konstaterer at denne regjeringen i så liten grad bruker denne muligheten til å rette opp åpenbare skjevheter i økonomien i Kommune-Norge. Tvert imot bidrar Regjeringen både gjennom den generelle økonomiske politikken og ved ikke å benytte det fordelingspolitiske instrumentet som proposisjon i realiteten er, til å forsterke de økonomiske skjevhetene. Det overrasker meg at spesielt en senterpartistatsråd ikke bruker denne politiske muligheten i en tid hvor den økonomiske veksten er så ulikt fordelt i landet.

       Arbeiderpartiets bidrag i arbeidet med komiteinnstillingen har vært å dra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti med på en bedre fordeling mellom kommunene i økonomiopplegget for 1999. Dette har vi i stor grad lyktes med, både gjennom en øking av skjønnsmidlene og ved allerede nå å slå fast en nedjustering av skattøren ved høstens budsjettbehandling.

       Regjeringen og statsråden bør merke seg fellesmerknaden i innstillingen fra Arbeiderpartiet, Høyre og SV, hvor vi viser til at Regjeringen med sin manglende evne til å foreta reelle prioriteringer mellom ulike offentlige oppgaver faktisk bidrar til å la de generelle økonomiske drivkreftene foreta fordelingspolitikken. Hvorvidt dette gjør inntrykk er jeg likevel usikker på. Det er vel ganske illustrerende at da sentralbanksjefen i går gav Regjeringen uvanlig sterk kritikk for manglende evne til økonomisk innstramming med påfølgende fare for inflasjon og renteoppgang, svarte finansministeren med å skyve ansvaret over på lønnsoppgjøret, dvs. vanlige arbeidsfolk.

       Arbeiderpartiet er rimelig fornøyd med profilen som kommuneøkonomiopplegget for 1999 har fått etter komiteens og - forhåpentligvis - Stortingets behandling. Jeg vil likevel ikke underslå at det hefter stor usikkerhet med hensyn til om kommunene vil være i stand til å opprettholde det høye nivået i velferdstilbudet. Dette skyldes i sin helhet den manglende stramheten i økonomien - med fare for ytterligere renteøkning og økte kostnader for Kommune-Norge.

       Vårens lønnsoppgjør vil sette kommunenes økonomi under press. Lønnsoppgjøret er en reaksjon på Regjeringens manglende vilje til å skattlegge dem med de høyeste inntektene, på rederinæringens skatteamnesti, på aksjerabatter osv. Det er derfor helt forståelig at vanlige lønnsmottakere nå ville ha sin del av kaka etter flere år med lønnsmoderasjon.

       Arbeiderpartiet er enig med Regjeringen i at Nord-Norge-tilskuddet prisjusteres. Jeg har imidlertid ingen illusjon om at dette vil stoppe fraflyttingen fra distriktene inn mot mer sentrale strøk av landet. Det jeg derimot er helt sikker på, er at når vi har fått regjeringspartiene med på å øke skjønnspotten og nedjustere skattøren for 1999, så har det en langt bedre fordelingspolitisk effekt og bidrar til å utjevne forskjellene vesentlig. Og for Nord-Norge sin del er dette av langt større betydning enn å få Nord-Norge-tilskuddet prisjustert. Arbeiderpartiet mener i motsetning til regjeringspartiene at det ikke er mulig å bevilge seg bort fra utfordringene. Man må også ha politisk vilje og mot til å foreta nødvendige forandringer.

       Andre halvår 1998 blir vanskelig for kommunene. Veldig mange kommuner har ikke fått del i den økte skatteveksten, men vil likevel måtte bære kostnadene med lønnsoppgjøret. Arbeiderpartiet mener at Regjeringen har et ansvar for å sikre at velferdstilbudene ikke bygges ned på grunn av midlertidige likviditetsproblemer i kommunene og må treffe de tiltak som er nødvendig for å forhindre dette.

       Arbeiderpartiet støtter Regjeringen i å gjøre selskapsskatten statlig. Etter vår mening er dette et fordelingspolitisk grep for å utjevne forskjellene i Kommune-Norge. Også på dette området opptrer Senterpartiet nærmest schizofrent. Det er vanskelig å forstå hva partiet egentlig mener, spesielt sett i lys av fellesmerknaden fra Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet i innstillingen.

       Den alminnelige oppfatning er at den generelle politiske hukommelse varer i ca 14 dager. Dette preger også regjeringspartienes handlinger og politiske håndverk. I særlig grad gjelder dette Senterpartiet. For dem som husker eller har lest debatten fra i fjor vår om kommuneøkonomiopplegget for 1998 eller distrikts- og regionaldebatten, er det grunn til å spørre om representanten Morten Lund og statsrådens politiske rådgiver, Eva Lian, ikke mente et ord av det de sa, eller om de bare lekte politikk. For hva har skjedd i forhold til det Senterpartiet da forfektet? Det er feil når representanten Morten Lund hevder at alliansen Arbeiderpartiet på den ene siden og Høyre og Fremskrittspartiet på den andre siden er brutt. Den alliansen har bare eksistert oppe i hodet på Senterpartiet. Det som beviselig har skjedd, er at Senterpartiet har kommet i regjering og på denne måten opptrer mer ansvarlig.

       Det er mitt ønske at sentrumspartienes voksenopplæringsprosjekt i regjeringskvartalet bidrar til større edruelighet og bedre hukommelse i den videre politiske debatten.

Signe Øye (A) : Det er det samme hvem som sitter i regjering - det er byråkratene som bestemmer, sa en oppgitt og skuffet senterpartiordfører i hjemfylket mitt etter at kommuneøkonomiproposisjonen for 1999 var lagt fram - et budsjett uten noe løft for primærkommunene, stikk i strid med det Senterpartiet lovet i valgkampen og i Voksenåsen-erklæringen. Men det går ikke an å skylde på byråkratene og det går ikke an å skylde på Stortinget, slik kommunalministerens politiske rådgiver, Eva Lian, gjør i siste nummer av Kommunal Rapport - som riktignok først kommer ut fredag, dagen etter at Stortinget har vedtatt kommuneøkonomiproposisjonen for neste år. Men etter at mange kommunepolitikere også fra regjeringspartiene nå så sterkt kritiserer Regjeringen for at den ikke er villig til bl.a å kompensere noe av lønnsoppgjøret, legges altså skylden på Stortinget.

       Nå må denne Regjeringen begynne å ta ansvar. Det hadde vært fullt mulig å komme med en tilleggsproposisjon dersom politisk rådgiver Eva Lian mener det er nødvendig på grunn av lønnsoppgjøret. Og da blir det også et paradoks at representanten Morten Lund sa for ett år siden i den tilsvarende debatten som den vi har her i dag at det er

« skremmende at massive signal fra grasrota, fra politikerkolleger, kommuneansatte og brukerorganisasjoner, har hjulpet så lite på vedtakene her i Stortinget. Høyre, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet oppfatter rett og slett ikke de signalene. Så dikter man opp en virkelighet ».

       Ja, det er denne virkeligheten som representanten påstod var oppdiktet, som nå har åpenbart seg også i Senterpartiet. Og det kan virke som om det er en lite hyggelig opplevelse.

       Nå opplever vi et budsjettframlegg fra en senterpartistatsråd med en enda skjevere fordeling mellom de rike og de fattige kommunene - mindre skjønnspott, og bevilgninger til tapskompensasjon kommer ikke som en økning av rammetilskuddet, slik som under regjeringen Jagland. Nei, kommunene selv skal dekke opp den økte tapskompensasjonen i forbindelse med Rattsø I ved trekk i innbyggertilskuddet. Dette er for dårlig.

       Men heldigvis har Arbeiderpartiet under behandlingen i komiteen fått regjeringspartiene til å gå imot sin egen statsråd og sikret en bedre fordeling. Det som nå blir vedtatt her i kveld, er at skattøren reduseres og skjønnspotten økes med 400 mill. kr. Men de kommunene som taper veldig mye over natta på at selskapsskatten skal bli en statsskatt, skal ikke få kompensert hele tapet. Det får ikke Arbeiderpartiet flertall for.

       Bak kostnadsnøklene ligger det mange kriterier som utløser overføringer til kommunene. De ulike kriteriene har ulik betydning for ulike kommuner og ulike distrikter.

       Et flertall i komiteen - alle unntatt regjeringspartiene - ber Regjeringen også å igangsette arbeidet med å utrede rus, psykiatri og klima i tillegg til de distriktsrettede tiltakene som allerede er under utredning. At det er distriktene som har de dårligste velferdstilbudene, mener Arbeiderpartiet ikke er tilfellet. Jeg vil våge den påstand at det største behovet for å gi et bedre velferdstilbud ligger i de mer sentrale strøk av landet, spesielt i de store byene. Flere grupper søker seg til byene - de med rusproblemer, psykiatriske problemer og andre sosiale problemer. Det haster med å få kriteriene inn under kostnadsnøkkelen som også ivaretar de kommunene som har den største andelen av disse gruppene. Kun på den måten kan kommunene over hele landet gi et likeverdig tilbud til innbyggerne sine.

       Når statsråden sier at det er viktig å føre en stram finanspolitikk blir jeg forundret. Nå foreligger revidert nasjonalbudsjett, og vi vet hva slags innstramming som ligger der. Det betyr ikke at hvis vi skal føre en stram finanspolitikk her i landet, så må vi ramme kommunene. Det er de private som har den største veksten, det er der det var mulig å stramme inn.

       Regjeringa seier at dei er opptekne av distriktspolitikk, dei er opptekne av miljøomsyn dei har òg faktisk gått så langt at dei taler varmt for konkret miljøundervising. Samtidig ønskjer dei leirskule som undervisingsform til livs.

       I samband med utdannings- og opplæringslova foreslo Arbeidarpartiet at ein skulle få inn at elevane skulle ha rett til eit leirskuleundervisingsopphald på ei veke i løpet av grunnskuletida. Dette gjekk sentrumspartia imot. Nå foreslår dei i kommuneøkonomiproposisjonen å ta ut dei øyremerkte tilskota. Eg vil våge å påstå at det er ikkje noka veke i løpet av grunnskuleperioden som gir elevane så mykje fagleg og sosialt som veka med leirskule som undervisningsform. Ein ser bl.a korleis elevar med spesielle behov, såkalla problemelevar, ofte blomstrar opp reint sosialt i løpet av ei slik leirskuleveke. Faktum er at det i dag er ca 10 % av landets kommunar som har leirskule. Dei tek på seg ansvaret for å tilsette lærarar på leirskulane slik at det skal vere eit fagleg, pedagogisk godt opplegg, og har da lærarar som underviser elevar frå andre kommunar i landet. Dette gjer dei fordi dei har garanti for at dei får refundert lønna, elles er jo motivasjonen for å tilsette lærarar for å undervise elevar frå andre kommunar borte. Når dei har ein garanti for refusjon frå dei kommunane som bruker leirskulen, er det fordi ein har øyremerkte tilskot. Tek ein bort dei øyremerkte tilskota til kommunane, blir motivasjonen for å reise på leirskule borte. Resultatet av det vil jo vere at ein får att den gammaldagse skuleturen utan eit pedagogisk godt opplegg som det som er nå. Eg vil streke under at refusjonsordninga gjeld berre sjølve undervisninga og ikkje reise og opphald, det er det elevane sjølve som betalar.

       Eg ser i innstillinga at Høgre og sentrumspartia går imot dette, og dei grunngir det med følgjande:

       « Refusjonskravene fra kommunene for skoleåret 1996-97 viser at flesteparten av kommunene ga tilbud om leirskole. Tall fra Grunnskolens informasjonssystem viser at de fleste kommunene også vil benytte leirskoler i skoleåret 1997-98. »

       Visst vil dei det, og det gjer dei nettopp fordi det er øyremerkte tilskot til det. Byråkratiet har år etter år forsøkt å ta bort dei øyremerkte tilskota. Og når det har vore på trappene, har avlysingane kome med ein einaste gong. Det vil òg skje nå dersom ein tek bort dei øyremerkte tilskota.

Torbjørn Andersen (Frp) : Et av de mest merkverdige tiltakene som er varslet for 1999-budsjettet, er bortfallet av den kommunale selskapsskatten. Det er et underlig paradoks når Regjeringen sammen med Arbeiderpartiet og SV vil fjerne denne lokale skattekilden. Først sies det at en betrakter lokal skattefinansiering som en vesentlig forutsetning for lokalt selvstyre og lokaldemokratiet, og så går en resolutt bort og vil fjerne nettopp en slik lokal skattekilde.

       Det finnes ikke en kommune med respekt for seg selv i dette landet som ikke har opparbeidet et eller flere industriområder for å lokke til seg næringsetableringer. En viktig motivasjonsfaktor for kommunenes næringssatsing har selvsagt vært et sterkt ønske om å oppnå skatteinntekter fra de bedriftene som vil etablere seg på disse industriområdene. Nå skal altså denne viktige motivasjonsfaktoren fjernes ved at selskapsskatten i sin helhet skal tilfalle staten. Dette begrunner flertallet med at selskapsskatten er så usikker og varierende fra år til år. Det er sikkert omtenksomt ment, men det hadde vært svært ønskelig at Regjeringen hadde utvist samme omtanke for de kommunale avgiftene, da de også viser tendenser til å variere sterkt fra år til år.

       Kommunenes andel av denne selskapsskatten er ikke all verden, totalt ca 6 milliarder kr, og følgelig er det ingen spesielt stor inntektskilde for kommunene vi her snakker om. Men nettopp av den grunn vil jo ikke de årlige variasjonene i selskapsskatten som en følge av f.eks konjunktursvingninger bety så mye totalt sett for kommuneøkonomien. Sett ut fra et slikt argument er det jo like godt at de får beholde denne skatteinntekten, da variasjonene som sagt ikke betyr all verden.

       Bortfallet av selskapsskatten kan gjøre det langt mindre interessant for kommunene å tilrettelegge for næringsvirksomhet. Hvorfor skal disse kommunene strebe etter å bli vertskommuner for bedrifter de ikke får direkte inntekter fra likevel? Dette vil spesielt kunne svekke utviklingen av næringsvirksomhet og arbeidsplasser ute i distriktskommunene. Jeg er derfor meget forundret over at Regjeringen, bestående av påstått distriktsvennlige partier, i det hele tatt kan komme med slike forslag. Dette er et skritt i helt gal retning når det gjelder ønsket om å styrke kommunenes stilling overfor staten og skape en mer selvstendig kommuneforvaltning. Etter Fremskrittspartiets syn bør den delen av selskapsskatten som tilfaller kommunen, fortsatt forbli en kommunal skattekilde, da det vil styrke kommunens interesse for å tilrettelegge for næringsetableringer.

Olaf Gjedrem (KrF) : Det er ei viktig sak me har føre oss i dag, og det er med glede eg konstaterer at òg denne regjeringa legg fram eit ansvarleg budsjett som skulle vera til glede for dei aller fleste kommunane. Det er relativt stramt, men det skjermar av ei nedskjering. Det viser då at Regjeringa vil fylgja opp dei tidlegara utsegnene om å støtta og utvikla nokre av dei viktigaste tiltaka i dagens Velferds-Noreg.

       Eg har ein del kommentarar til påstandar som har kome fram i denne debatten. For det fyrste tusenlappen til pensjonistane: Me føler glede ved å kunna kontatera at tusenlappen pr. månad no er komen på plass, og det burde vera unødvendig å skapa utryggleik om dette og redusera gleda for dei pensjonistane som vil få dette tilskotet. I tillegg har me fått tidenes pensjonistoppgjer.

       Når det gjeld å gjera selskapsskatten om til ein statleg skatt, må ein innrømma at det er argument for og argument imot. Grunnen til at me støttar Regjeringas forslag om å gjera den statleg, er at det hindrar ufornuftig konkurranse mellom kommunane - m.a. ved at dei byggjer næringsområde inntil kommunegrensene mellom kvarandre. Det er òg vanskeleg å fanga opp dei forskjellige konsernbeskatningsreglane slik at skatten hamnar på dei rette plassane. Men totalt sett vil Regjeringa, slik me òg gjer i innstillinga, gå inn for å heva skattedelen frå 47 til 50 % på sikt.

       Eg konstaterer at me òg har fått plass til nokre gledelege helsereformer, og stiller meg undrande til SVs påstand om at dei eldre vil få det verre.

       Me vil redusera forskjellane og gje eit betre tilbod òg på eldresektoren og omsorgssektoren. Me konstaterer òg at me har fått eit godt læraroppgjer.

       Me stiller oss òg spørjande til påstanden frå Framstegspartiet om at me gjev incentiv til ineffektivitet. Dette er ei mistru til lokalpolitikarar. Som ein som har teke del i det lokalpolitiske arbeidet i mange år, har eg stor respekt for lokalpolitikarane og dei prioriteringane som vert gjorde. Eg vil påstå at stort sett er det ikkje ineffektivitet, men me har eit levande demokrati som er på jakt etter å utvikla lokalsamfunna.

       Me konstaterer òg at det nå ikkje er adgang til å gå vidare med ein reduksjon av øyremerkte tilskott ved dette årets budsjett. Me seier oss leie for at ikkje lærarskuletilskottet kunne gjerast til ein del av rammetilskottet. Me meiner òg det ville vere heldig om kommunane sjølve fekk bestemma, og at lærarskuletilskottet ville hatt sin misjon, då det er eit godt tilbod.

       Til slutt vil eg understreka at Kristeleg Folkeparti vil at fylkeskommunen skal bestå. Me vil ikkje at statleg embetsverk skal overta for regionalpolitikarar, men me må innrømma at reform er nødvendig.

Erna Solberg (H) : Jeg håper representanten Olaf Gjedrem fra Kristelig Folkeparti, når han nå skryter av alle de gode oppgjørene på alle bauger og kanter som Regjeringen har fått til, faktisk også tar ansvar for dem som må betale regningen, det er ungdom i etableringsfasen, barnefamiliene og andre som faktisk får brev fra banken i disse dager om at renten har gått opp bortimot 1 % på boliglånene. Dette er problemet og en av hovedgrunnene til at noen av oss mener at man må føre en noe strammere politikk enn det Regjeringen har vært i stand til.

       Jeg vil gjerne få ta opp et spørsmål som har vært berørt av flere av Arbeiderpartiets talere. Jeg vil be statsråden bekrefte - hvis hun er til stede - at Regjeringen faktisk står bak det opplegget de selv har lagt frem. Jeg har nemlig med forbauselse, som flere andre, lest Kommunal Rapport, hvor altså hennes rådgiver i møte med sine egne tidligere løfter om overbud til kommunene, unnskylder seg med:

« Slik situasjonen er i Stortinget nå, er det ikke flertall for mer penger til kommunesektoren. »

       Er det slik at Senterpartiet ikke tar ansvar for de forslag de faktisk fremmer selv, at det er de som står bak de rammer som faktisk er lagt frem for Stortinget.?

       Det er ikke det at jeg synes det er så viktig hva man sier alle mulige steder. Problemet mitt er at dette føyer seg inn i en systematisk unnskyldningspolitikk som mange av Regjeringens medlemmer har drevet på med. Senest i går stod Ragnhild Queseth Haarstads kollega Magnhild Meltveit Kleppa her på denne talerstol og forsøkte å unnskylde pensjonistoppgjøret og minstepensjonstusenlappen, utformingen mellom G og tillegget, med at det var andre partier som hadde påvirket det, noe hun altså måtte gå fra på denne talerstolen, fordi det er et internt oppgjør i Regjeringen.

       Mitt spørsmål er altså: Er det sånn at man i Senterpartiet ikke er i stand til å ta ansvar for de tingene man faktisk foreslår? Eller er det sånn at man bruker enhver anledning til å unnskylde seg med at det finnes et annet politisk flertall? Forstår ikke Senterpartiet at de faktisk sitter med regjeringsansvaret, og må ta ansvar for de forslag de fremmer overfor Stortinget? Betyr det at vi nå spør kommunalministeren om dette, at vi kanskje kan få en slutt på disse gjentatte unnskyldninger fra en regjering som ikke er villig til å stå for det de selv foreslår?

Karin Andersen (SV) : Jeg bad om ordet for å si noe om de forslagene vi fremmer. Vi fremmer et forslag om en statlig toppfinansiering av særlig ressurskrevende brukere. Det er et forslag som Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og SV har vært enige om, og som vi var enige om i fjor. Nå er det slik at Regjeringen jobber med saken - det vet også SV. Men poenget er at vi mener at det ikke avtegner seg noen annen løsning enn en statlig toppfinansiering for disse brukerne. De er identifisert. Det er mulig å ha kontroll på utgiftene, men utgiftene bør altså dekkes av noen andre enn kommunene. Det blir for krevende for den enkelte kommune.

       Vi velger å fremme det forslaget nå, for vi ser ingen grunn til å måtte vente med det. Nå er riktignok skjønnspotten økt litt, men utsiktene til at slike brukere skal være avhengig av skjønnets størrelse hvert år, bekymrer meg virkelig.

       Så til omleggingen ifølge Rattsø II. Omleggingen har et riktig utgangspunkt - mer rettferdig fordeling av inntekter som kommer skeivt inn. For det er ikke slik som noen sier, at de kommunene som tiltrekker seg arbeidsplasser, nødvendigvis får selskapsskatten, den går til den kommunen som har hovedkontoret. Å lage et system som klarer å få til en mer stedsbunden skatt, har vært vanskelig. Derfor har vi også sagt ja til denne omleggingen. Vi har også sagt ja til overgangsordningene. Etter vårt syn bør de bli så korte som mulig, og ikke et varig problem. Derimot ønsker altså vi et varig, permanent Oslo-tilskudd, et hovedstadstilskudd, som speiler de spesielle oppgavene, behov og inntekter Oslo har. Vi ønsker å fokusere på oppgaver og på inntekter, og at det skal være permanent.

       Kraftkommunene taper på omleggingen, og omleggingen bryter med kraftskatteforliket fra 1996. Regjeringen antyder å kompensere dette med å øke naturressursskatten med 0,1 øre. Det er ikke nok, og det gjør ingenting for kraftfylkene. SV har derfor foreslått at vi ber Regjeringen komme tilbake med et forslag til høsten der en ser på den resterende kraftskatten, altså det som er igjen når man har fjernet selskapsskatten, og at prinsippet og føringene for det forslaget bør være slik at staten får en vesentlig mindre del av den resterende kraftverksbeskatningen, og at kommunene og fylkeskommunene får vesentlig mer. Det vil bety en mye bedre fordeling.

Harald Hove (V) : Den saken vi nå behandler, er viktig. Kommuneøkonomien gjelder 435 kommuner og 18 fylkeskommuner, og disse 453 enhetene er avgjørende for viktige offentlige tilbud, ja, for svært mange er vel egentlig kommuneøkonomien viktigere enn statsøkonomien.

       Kommunene og fylkeskommunene er styrt av folkevalgte organer. De er opprettet for å kunne skape lokale løsninger og ta lokale initiativ. Jeg synes at vi bør sette spørsmålstegn ved om det i dag er stort nok rom for lokale initiativ og lokale løsninger med den økonomien kommunene har, i forhold til de statlige oppgaver og pålegg som kommunene har fått. Det er i denne sammenheng også viktig å huske på at når staten - det betyr som oftest Stortinget - gir kommunene pålegg, innebærer det også en ganske høy detaljeringsgrad med hensyn til hvordan oppgavene skal løses. Lokalpolitikk må gi rom for lokale løsninger og lokale prioriteringer, hvis ikke risikerer vi at det blir lite interessant å være medlem av de folkevalgte organene som er opprettet.

       Jeg tror det er viktig å se økonomien, statlige pålegg og detaljeringsgraden i sammenheng. Det kan være en utfordring å se på i hvilken grad det er mulig å få til en reell bedring av kommunenes økonomi ved å redusere bindingene på kommunene. For å ta et eksempel og kanskje gi representanten Leif Lund muligheten til å oppfatte at det kan være nyanser mellom det representanter for regjeringspartiene sier her, og det som står i innstillingen: Jeg synes at Regjeringen bør se med åpne øyne på merknaden om endringer i omfangsforskriften i videregående skole, og stille spørsmålet om det er med denne typen regulering man når alt kommer til alt, får mest opplæring for voksne ut av den økonomien fylkeskommunene har.

       Et annet forhold som jeg synes det er grunn til å trekke fram i forbindelse med behandlingen av kommuneøkonomien, er langsiktighet for kommunene når det gjelder økonomisk planlegging. I forbindelse med den nye kommuneloven vi fikk i 1992, var Kommunelovutvalget opptatt av mulighetene for økonomiplanlegging og langsiktig planlegging for kommunene. Kommuneøkonomien er nødvendigvis en del av makroøkonomien, og slik sett vil det være begrensninger med hensyn til hvor langsiktig føringer kan bli, men det er viktig med forutsigbarhet i store trekk. Det vil også gi større mulighet for lokale tilpasninger for kommunene.

Morten Lund (Sp) : Jeg vil rose Arbeiderpartiet for realt samarbeid i komiteen om denne innstillingen, men når det gjelder beskrivelsen av innstillingen og av det som har skjedd når det gjelder kommuneøkonomien de senere år, synes jeg ikke partiet er så realt. Alliansen mellom Høyre, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet har ikke eksistert, blir det sagt. Det var de som skaffet flertall for de økonomiske rammene for kommunene i alle år fram til 1997. Det er et faktum. Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og SV hadde forslag om større bevilgninger, som ville blitt vedtatt hvis Arbeiderpartiet hadde ønsket det.

       Arbeiderpartiet anklager Senterpartiet og andre for uansvarlighet og overbud fordi vi har foreslått 2-5 milliarder kr mer til kommunene hvert år. Alt utover Arbeiderpartiets forslag har vært unødvendig, fastslås det. Men de pengene kom i form av skatt, uten det hadde det ikke vært såpass. Samtidig som Arbeiderpartiet sier at dette var unødvendig, skryter de av den sterke veksten i kommunesektoren i denne perioden, og spesielt i 1997, sier representanten Leif Lund. Da kom det 5 milliarder pluss 2-3 milliarder ekstra i skatt, mot Arbeiderpartiets vilje. Det påstås at Jagland vurderte å gå i protest på grunn av dette.

       I denne innstillingen gis det fra Arbeiderpartiet ingen økonomisk hjelp til kommuner med lav skatteinngang i 1998. Urettferdigheten kommunene imellom på grunn av ujevn skatteinngang har vært der bestandig, men den er blitt mer synlig i år på grunn av det gode lønnsoppgjøret. Ellers har Arbeiderpartiet i de årene jeg har vært med her, aldri sagt noe spesielt om at skattøren skulle reduseres når de har presentert kommuneøkonomiproposisjonen. Man har aldri foreslått løpende inntektsutjevning, slik som denne regjeringen gjør. I og med at de har sittet i regjering, må de vel ha hatt et visst ansvar for at det er blitt rutinemessige tildelinger av skjønnsmidler. Jeg ville tro at ansvaret lå der, også når det gjelder mangelen på godt samarbeid mellom offentlige kontor, som en nå mener at denne regjeringen skulle ha gjort noe med på de månedene som har gått.

       Så litt om Rattsø I. Senterpartiet mener det er umulig å styrke økonomien for noen ved å ta fra dem som har for lite penger fra før, og det har Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet nå sluttet seg til ved at vi har fått denne ordningen med tapskompensasjon som til slutt kommer til å utgjøre 2,5 milliarder kr. I og med den tapskompensasjonen blir det ikke så problematisk for dem som får inntektstap, men det er en gruppe kommuner som jeg er redd for, og det er de som har nedgang i folketallet og et høyt utgiftsbehov. Senterpartiet la inn 2-3 milliarder ekstra da vi behandlet kommuneøkonomiproposisjonen for 1997, men det ble 5-6 milliarder ekstra, kanskje litt mer enn det.

Ivar Østberg (KrF) : Det er en samlet komite som har understreket at det er nødvendig med en stram økonomisk politikk. Komiteen er altså enig i det, og det er selvfølgelig fordi vi ønsker at de som har fått et godt lønnsoppgjør, skal få lov til å beholde de pengene. Når kommunene skal gå løs på alle sine oppgaver, ønsker vi de skal kunne slippe bl.a stor renteøkning. Både Regjeringen og flertallet tar ansvaret for en stram økonomisk politikk. Vi løper ikke fra det ansvaret, som det ble antydet.

       Til tross for en stram politikk har Regjeringen klart å følge opp de store helsereformene som Stortinget har vedtatt, og man har latt pengene følge med, som det også er understreket. Man holder altså det som ble sagt i Voksenåsen-erklæringen og kommer ikke med nye reformer uten at pengene følger med, også frie midler.

       Det er blitt sagt av representanten Torbjørn Andersen at det er forunderlig at vi legger om den statlige selskapsskatten - den var så god og rettferdig. Det er så store forskjeller at den kommunen som tjener mest pr. innbygger, får ca 37.500 kr i inntekt fra selskapsskatten, mens den som tjener minst, får 13 kr. Det er ikke et rettferdig system; det er ikke et system som ivaretar en fordelingsprofil. Det er oppslutning fra hele komiteen om Regjeringens forslag om en løpende inntektsutjevning. Dette er noe som er med på å skulle utjevne forskjellen mellom kommunene. Påstandene i debatten om at Regjeringen legger opp til større forskjeller, skjønner jeg ikke, all den stund vi altså har fått oppslutning om de forslagene som er fremmet.

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Det er særlig på to områder det er utålmodighet hos komiteen. Det ene gjelder tiltak for ressurskrevende grupper, pasienter, og oppfølgingen av dette. Som jeg sa, har vi altså et arbeid i gang nå for å finne fram til mer permanente finansieringsordninger, og det varsler vi at vi vil legge fram i forbindelse med kommuneøkonomiproposisjonen neste år, slik at det kan gjennomføres fra år 2000. Det er, for å si det sånn, ikke praktisk mulig å få det fram raskere enn til neste år.

       Så er det utålmodighet også når det gjelder løpende inntektsutvikling. Her har vi et opplegg ute på høring, hvor høringsfristen er den 1. august i år. Så får vi høre hva kommunene og fylkeskommunene mener om det opplegget, men vi regner med at vi vil kunne presentere dette i forbindelse med den kommuneøkonomiproposisjonen som legges fram neste år. Men jeg må si jeg er litt forundret over at noen ønsker å bestemme dette før høringsfristen er over. Jeg ville nok også ha foretrukket, hvis jeg var i et kommunestyre eller fylkesting, at Stortinget var så tålmodig at de ventet på hva kommuner og fylker mente om dette opplegget.

       Så har jeg til min overraskelse sett at det er en merknad i innstillingen fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og SV, der det står at de « merker seg » at Regjeringen ikke har lagt fram en oppfølging av det de bad om når det gjaldt en vurdering av bostøtteordningen for minstepensjonister. For ordens skyld vil jeg da gjøre oppmerksom på at det ligger i St.prp.nr.76, Om trygdeoppgjøret 1998, slik at der ligger den oppfølgingen som Stortinget har bedt om.

       Så til slutt vil jeg bare få presisere, siden Erna Solberg lurte på om jeg tok ansvar for dette budsjettet, altså for kommuneøkonomiopplegget for neste år som Regjeringen har lagt fram for Stortinget: Det er nesten så jeg blir litt fornærmet over å få et slikt spørsmål, for jeg har lagt fram en kommuneøkonomiproposisjon som jeg har forsvart fra jeg la den fram og til vi slutter denne debatten, selv om jeg tar til etterretning at det har skjedd noen justeringer i forbindelse med komiteens behandling. Det er ikke bare det at jeg har forsvart kommuneøkonomiopplegget, men jeg er attpåtil fornøyd med at vi har klart å få til et kommuneøkonomiopplegg som er såpass bra som det er, til tross for at vi skal føre en stram finanspolitikk her i landet.

Leif Lund (A) : Det var faktisk min navnekollega, representanten Morten Lund, som fikk meg til å ta ordet. Jeg synes det er litt underlig at Senterpartiet fortsetter å forklare sin opptreden i forhold til kommuneøkonomien i 1998 med fortiden. Og det Morten Lund sa i dag i et

       innlegg, også i hovedinnlegget sitt, kan ikke være rett. Han sa at de ville få en vekst i kommunesektoren i 1999 på 2,5 milliarder kr, og da hadde de tatt høyde for lønnsoppgjør og prisstigning. Ja, de hadde tatt høyde for lønnsoppgjør og prisstigning, men det var med andre tall for lønnsoppgjøret og prisstigningen enn det de 2,5 milliarder kr skal dekke inn. Det er en betydelig underdekning i forhold til det anslaget, slik at Morten Lunds påstander om at det er tatt høyde for lønns- og prisstigning, er ikke korrekt. De vet faktisk ikke hva prisstigningen vil bli, og anslaget for lønnsoppgjøret i kommunal sektor ligger faktisk på 6,1 pst pr. dato. Og det kan vel, uten at jeg direkte vet det, bli enda litt høyere.

       Og så sier faktisk representanten Morten Lund det at Jagland holdt på å gå av fordi det ble plusset på så mye på kommunebudsjettet i 1997. Ja, Jagland holdt på å gå av fordi det ble en økning på statsbudsjettet på 7 milliarder kr, samtidig som det ble gitt skattelette til rederne - derfor vurderte Jagland å gå av. Og når vi ser hvordan man i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett nå sliter for å stramme inn 200-500 mill kr, og samtidig fortsetter å gi skattelette til rederne, skal Morten Lund få lov til å forklare ute i Kommune-Norge hvordan han har tenkt å være med og stramme inn.

Sylvia Brustad (A) : Da jeg hørte representanten Lund, tenkte jeg at det å ri to hester samtidig, sjelden er vellykket, og særlig ikke i lengden. Det er det jeg nå tror at representanten Lund og enkelte andre i Senterpartiet faktisk gjør. Statsråden innrømmet også at i saken omkring Rattsø II og selskapsskatt - som ett eksempel - er det indre uenighet i Senterpartiet, og det tror jeg innlegget fra Morten Lund var et veldig godt bevis på.

       Når vi i denne debatten - til tross for at vi har fått til bra enighet i komiteen - har rettet skytset litt mot Senterpartiet, så er det fordi det er manglende samsvar mellom ord og handling. Jeg mener det da er på tide at statsråden - og jeg er glad for at hun gjør det, selv om jeg ikke har vært i tvil - tar ansvar for sitt eget budsjett og synes det er bra. Det synes vi også, og derfor har vi støttet det. Men jeg registrerer at det er medarbeidere og kolleger av statsråden som ikke i like stor grad tar ansvar for det budsjettet som er lagt fram. Da finner vi fra Arbeiderpartiets side - og fra flere partiers side har jeg registrert - grunn til å si at vi regner med at det gjelder alle som representerer regjeringspartiene, at de syns det er bra og ikke skylder på Stortinget og sier at grunnen til at man har lagt seg på det nivået for neste år, er at det ikke er flertall for mer i Stortinget. Sånne utsagn vil jeg helst ikke høre. Jeg er glad for at statsråden presiserte at selvfølgelig står Regjeringa bak det budsjettet som er lagt fram. Da mener jeg også at alle som representerer Regjeringa, bør stå for det.

       Så sa representanten Morten Lund at vi var fornærmet fordi Regjeringa ikke hadde gått gjennom de særlovene som Stortinget hadde pålagt Regjeringa å gjøre, og så kom han i skade for å si at Jagland-regjeringa ikke hadde gjort det. Men saken er den at det vedtaket ble gjort nå i vår, og da var det ikke regjeringa Jagland som styrte - det var en annen regjering.

       Jeg er glad for - som jeg også sa i stad - at statsråden bekrefter at Regjeringa vil gå igjennom særlovene. Vi syntes ikke, ut fra det som stod i kommuneøkonomiproposisjonen, at det var det Regjeringa hadde til hensikt å gjøre, men det har vi fått bekreftet her i dag, og det er vi glad for. Men jeg håper at også representanten Lund tar ansvar for egen politikk og eget utsagn, og ikke skylder på andre.

       Så vil jeg si at det representanten Østberg her sa - og flere har sagt det fra regjeringspartiene - at Regjeringa står for en stram økonomisk politikk. Det mener jeg ikke er riktig. Regjeringa hadde mulighet i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett til å inngå et forlik med Arbeiderpartiet, der vi hadde fått en betydelig innstramning, og der vi hadde fått en fordelingspolitikk hvor vi hadde tatt fra de rikeste og gitt til dem som hadde behov for det. Det sa Regjeringa nei til, fordi de hadde en avtale med Høyre og Fremskrittspartiet. Da mener jeg også at Regjeringa får ta ansvar for et sånt valg, som ikke betyr bedre fordeling. Jeg må også si at jeg er redd for hvilke følger det vil få, ikke minst i forhold til rentestigning når det gjelder kommunesektoren.

       Eg må seie at eg føler at heile dette spelet mellom Arbeidarpartiet og Senterpartiet verkar som ein parodi innimellom. Sanninga er den at når desse to partia har styrt Noreg så lenge som dei har gjort, og begge partia klagar over at den kommunale økonomien er så dårleg, då er det vel på tide med eit nytt system.

       Det bringar meg over til representanten Karin Andersen og hennar veldige utfall mot Framstegspartiet sin modell. Ho snakka om at no sender vi rekninga for lønsoppgjeret til kommunane. Hadde vi hatt systemet til Framstegspartiet, nemleg med stykkprisfinansiering og statleg økonomisk ansvar for helse, omsorg og skule, så hadde vi ikkje sendt rekninga til kommunane. Då hadde vi sendt rekninga direkte hit til huset, der den høyrer heime, for 70-80 % av dei utgiftene som kommunane slit med i dag, ligg nettopp i desse sektorane. Sosialistisk Venstreparti har stort sett heile tida sverma for dei sosialistiske modellane. Det har jo vist seg gong på gong at dei har slått feil og ikkje er gode løysingar, verken for stat, kommune eller for den enkelte innbyggar, og det er dei vi skal syte for.

       Så vil eg seie noko til Høgre. Eg synest òg det er litt morosamt å legge merke til at no, midt i eit budsjettår, tek dei 450 mill. kr frå kommunane utan førehandsvarsel. Eg hugsar godt Willoch og Foss den gongen Høgre var eit stort parti og vi i vår ungdommelege iver gjorde noko av det same. Kva var det Willoch sa då? Det er forskjell på å barbere seg og skjere av seg haka, sa han. Ja, det var med adresse til Per-Kristian Foss.

       Det er ikke manglende samsvar mellom det som regjeringspartiene mener i regjering og det som regjeringspartiene mener i Stortinget. Vi har vært med på justeringer f.eks når det gjelder skjønnsmidlene. Det har skjedd i samråd med Regjeringen. Vi har vært med på justeringer når det gjelder skattøren. Vi har sagt at den skal ned, som flertallet har ment, og det har skjedd i samråd med Regjeringen og med andre partier.

       Når det gjelder det at Arbeiderpartiet og Senterpartiet antagelig er i nokså nær slekt, er vi nok det i noen spørsmål når det gjelder fordeling. Det var derfor vi var så forundret over at vi ble så uenige i forrige periode, da Arbeiderpartiet heller fant sammen med Høyre og Fremskrittspartiet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet i sak nr. 7.

       (Votering, se side 3907 f.)