Einar Johansen (A)
(ordfører for saken):

       Reindriften er hovedbærer av den samiske kulturen. Uten reindriften ville det samiske vært langt fattigere. Reindriften utnytter områder som ellers ville blitt lite utnyttet til næringsformål basert på fornybare ressurser.

       Men i de siste årene har beiteområdene vært for hardt beskattet, og det gjelder især vinterbeiteområdene. Mye tyder på at det totale reintallet må reduseres for å kunne bli en del av en økologisk bærekraftig utvikling. I en slik sammenheng er det viktig, slik komiteen peker på, å se på barmarkskjøring og den slitasjen som det gir i beiteområdene. En slik vurdering må også omfatte reindriftens egen bruk av motorisert ferdsel i sommerhalvåret. Det burde gå an å få til en ordning der lokalbefolkningen og reindriften kan benytte eksisterende kjerre- og traktorløyper for å høste av ressursene, men samtidig ha et generelt forbud mot kjøring utenom dette. Lokalbefolkningens behov ligger først og fremst i høstingen av fisk, vilt og bær.

       Slakterivirksomheten er en viktig del av reindriftens totale sysselsetting, og denne virksomheten må gis gode og stabile rammevilkår. For å utnytte slakterienes kapasitet og skape økt sysselsetting er det nødvendig at det gis anledning til å importere reinkjøtt, men til en pris som ikke konkurrerer ut norsk reinkjøtt. Dette kan styres gjennom de importavgiftsordningene vi har.

       Især i Indre Finnmark vil dette ha en positiv virkning. Ledigheten i dette området er landets høyeste, så alle muligheter for virksomhet må utnyttes. Og en virksomhet som er basert på lokale fornybare ressurser, er i den sammenheng særdeles verdifull.

       Også i reindriften har rovdyrplagene økt, og komiteen mener det er viktig at det blir gjort grundige vurderinger av hvilke tiltak som kan iverksettes for å minske disse plagene.

       Det er også viktig at kvinnenes stilling i næringen styrkes. Dette skjer, slik det fremkommer av avtalen, ved at det gis et driftstilskott for en halv driftsenhet der begge er aktivt med i driften, og der det leveres felles driftsmelding. Dette er et klart skritt i riktig retning.

       Når man skal diskutere reindriften, er det vanskelig å komme utenom en rettighetsdebatt. Retten til land og vann i Finnmark har pågått over lengre tid og er nå mer aktuell enn noen gang. Årsaken er selvfølgelig at Samerettsutvalgets innstilling ble lagt frem for et og et halvt år siden, og man avleverte da innstilling II om dette problemet.

       I Samerettsutvalgets innstilling er reindriftens rettigheter ivaretatt ved at reindriften har de samme rettigheter som før, dvs. at rettighetene er gjennomgående uavhengig av hvilken forvaltningsmodell man måtte velge.

       Det viktigste for reindriften er å ha beiterett og ikke eiendomsrett, som enkelte andre innenfor det samiske samfunn er opptatt av.

       Det er også viktig at allmennhetens rett til å benytte utmarka bevares. Alle finnmarkinger må ha like rettigheter enten de er samer eller ikke.

       Samerettsutvalget skal også utrede retten til land og vann videre fra Finnmark og nedover i landet, men jeg tror at det er lagt en del hovedprinsipper som gjør at resten av arbeidet vil gå langt fortere enn de 16 år som utvalget brukte på de to første delutredningene.

       I forhold til reindriften står kanskje de vanskeligste områdene igjen å utrede, og det samiske står også svakere i disse områdene. I Finnmark vet vi at det er ca 95 % som er statsgrunn og 5 % privatgrunn, mens det i det øvrige landet nedover er omtrent det motsatte som er forholdet, og det kan gjøre rettighetsspørsmålet vanskeligere i de områdene.

       Det forutsettes også at spørsmål om endringer i reindriftsloven som berører de grunnleggende rettighetsspørsmål for næringen, må vurderes i forbindelse med videreføring av Samerettsutvalgets arbeid. Men dessverre har ikke Justisdepartementet maktet å få i gang utvalgets arbeid igjen etter et og et halvt års stopp i utredningen. Det er svært viktig at dette arbeidet kommer i gang igjen, og det er kritikkverdig at arbeidet har ligget nede nå i ca et og et halvt år.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Det går frem av innstillingen at Fremskrittspartiet har et helt annet syn på store deler av reindriftspolitikken enn de øvrige partier har. Vi mener denne næringen må behandles mest mulig likt med annen næringsvirksomhet, og at det offentliges ansvar må reduseres slik at det begrenser seg til en fornuftig ressurs- og miljøforvaltning. Slik vi ser det, har tilskudds- og reguleringsordningene slik de fremkommer i reindriftsavtalen, reindriftsloven og i andre sammenhenger, virket mot sin hensikt.

       I en periode gikk mange ungdommer inn i reindriften, satset stort og hadde forventninger, men resultatene - ja, dem har vi. Særordningene har bidratt til et betydelig større antall yrkesutøvere enn næringsgrunnlaget skulle tilsi, med for mange dyr og nedbeitet natur som resultat. Selv om samene gis eksklusive rettigheter basert på etnisk opprinnelse, til reindrift som omfatter ca 40 % av det samlede landarealet her i landet, sliter reindriftssamene med økonomien. Selv om det er bevilget beløp i hundremillionersklassen til et omstillingsprogram, har det vært mislykket, fordi det har lagt grunnlaget for en passiviserende trygdetilværelse for friske, arbeidsføre mennesker istedenfor å bidra til aktiv arbeidsplasskaping i de aktuelle områder. Det er det som er sannheten. Etter fem år med omstillingslønn er det mye som tyder på at de fleste vender tilbake til reindriften.

       Politiske særtiltak og detaljreguleringer har skapt både økonomiske og miljømessige problemer. Vi har et skoleeksempel på hvordan planøkonomi fungerer. Først bestemmer politikere at reindriften skal stimuleres med økte statssubsidier. I neste omgang viser det seg at statssubsidier ikke virker på grunn av at det blir for mange rein i forhold til beitegrunnlaget. Først bygges det opp støtte- og reguleringsordninger som ikke fungerer, og i neste omgang må de samme politiske partier støtte opp om tiltak for nedtrapping for å forsøke å bøte på de problemene de er med på å skape. Vi har fått et system der ingen er fornøyd, verken reindriftssamene - hvorav en del sliter med økonomien - eller skattebetalerne, som hele tiden må betale regningen for politiske eksperimenter. Et resultat er at unge mennesker stemmer med føttene, forlater landsbygda, forlater distriktene og dømmer norsk distriktspolitikk nord og ned. Vi hadde et flytteunderskudd på 1.700 personer i Finnmark og Nord-Troms bare i 1996. Flytteunderskuddet de senere år tegner et bilde av en folkeforflytning fra distriktene til sentrale strøk som er den største etter krigen.

       Et annet resultat av den politikken som er ført, er miljøskadene. Forskere ved Norges geologiske undersøkelse har fastslått at reindriften er en større trussel mot vegetasjonene i nordområdene enn utslippene fra Nikel. Områdene som er skadet av reindrift i Finnmark, er betydelig større enn arealene som er miljøskadet rundt metallverket i Nikel. Nedbeiting forårsaket av rein, har skadet over 70 % av økosystemet på Finnmarksvidda i større eller mindre grad. Skadene vil kunne være irreversible i et tidsperspektiv på flere tiår. Erosjonsprosessene som har startet på grunn av overbeiting, kan ende med ørken på Finnmarksvidda. Norske, russiske og finske forskere har arbeidet i fellesskap med undersøkelsene, og satellittbilder fra de siste 20 år viser helt tydelig at stadig større områder er ødelagt. Når reinflokken spiser opp eller tråkker ned vegetasjonen over store områder, kan vind og regn deretter vaske vekk jordsmonnet, og ny vegetasjon får ikke feste. Fremskrittspartiet mener derfor det haster med å endre reindriftspolitikken. Hvis ikke reintallet tilpasses beitegrunnlaget, kan fortsatt overbeiting ende med ørken på Finnmarksvidda, og det er ikke Finnmark tjent med.

       Vi har hele tiden forfektet at en overgang til et markedsbasert system vil stimulere til en nødvendig flokkreduksjon i forhold til tilgjengelige beiteressurser. Vi oppnår en slanking av næringen, samtidig som de gjenværende arbeidsplasser blir sikrere og mindre avhengig av offentlig støtte. Behandles denne næringen likt med annen næringsvirksomhet gjennom generelle virkemidler, og blir det offentliges ansvar redusert, vil reindriftsnæringen ha positive utviklingsmuligheter for dem som fortsetter i yrket. Så nå må storsamfunnet velge enten det statssubsidierte, men miljøødeleggende kaos som vi nå er midt oppe i, eller det frie marked med færre aktører, men hvor beiteressursene høstes på en bærekraftig måte.

       Fremskrittspartiet vil også peke på det uheldige i at det med dagens subsidier til reindrift skjer en sammenblanding av kulturstøtte og næringssubsidier, fordi myndighetene mener reindriftssamene er bærere av den samiske kultur. Vi mener det er et galt utgangspunkt å sette likhetstegn mellom reindriftsnæring og samisk kultur.

       Én samisk gruppe får betydelige tilskudd, mens andre ikke får det. I virkeligheten utgjør reindriftsutøverne et mindretall blant samer og samiskættede. Den samiske befolkning omfatter mange fastboende i mange kommuner, og vi har f.eks sjøsamene, hvis kultur kanskje er mer truet enn reindriftssamenes. En ivaretakelse av kultur og identitet må følgelig nytte helt andre virkemidler enn støtte- og reguleringsordninger overfor en enkeltnæring.

       Jeg er forbauset over at det bare er Fremskrittspartiet av de politiske partiene på Stortinget som vil ha en annen samepolitikk generelt og for reindriftssamene spesielt. Jeg er forbauset over at det politiske flertall viderefører generøse subsidier og støtteordninger når samene selv sier nei til alternative arbeidsplasser og virksomheter. La meg ta et eksempel: Norges geologiske undersøkelse har de siste årene brukt betydelige millionbeløp til kartlegging av mineralforekomster i Finnmark. Det har resultert i mye viten, men ingen virksomhet. Derfor trapper man nå ned virksomheten fra Norges geologiske undersøkelses side. Mange selskaper, internasjonale gruveselskaper, har foretatt mineralleting, og det har vært knyttet optimisme til muligheten for å kunne etablere drivverdig gruvevirksomhet. Det er lagt ned betydelige beløp fra selskapenes side, men det er likevel møtt med massiv motstand. Jeg forstår at de mister motet, fordi det neppe blir mulig å starte gruvedrift på lang, lang tid. Det er svært negativt når selskapene møtes med en vegg av samisk motstand. Dette er uheldig både for Finnmark og hele landsdelen.

       Skal man finne frem til lønnsomme produksjoner, er det nødvendig med rettferdighet gjennom likebehandling og gode, generelle, langsiktige og forutsigbare betingelser for alle næringsutøvere. Det vil være det eneste varige og troverdige grunnlag for bosetting. Hvis man virkelig ønsker å tilby en nasjonal minoritet gode muligheter og fremtidshåp for dens ungdom, er dette veien å gå. På denne måten kan vi få en utvikling bort fra et ensidig næringsreservat mot større variasjon i arbeidstilbud og muligheter som særlig unge mennesker krever for ikke å forlate distriktene. Dette gjelder uansett språk og bakgrunn.

Randi Karlstrøm (KrF) : I årets reindriftsavtale er det gitt en pen påplussing på 4 mill. kr til Reindriftens Utviklingsfond. Det er også svært positivt at det nå skal gis et driftstilskudd for en halv driftsenhet der begge er aktivt med i drifta, og der det leveres felles driftsmelding. Dette er meget bra og et stort framskritt for reindriftsavtalen. Det er også blitt orden på finansieringen av tiltak etter krisevinteren 1996-97.

       Reindriftens Utviklingsfond setter alltid av en del av fondet sitt til utviklingsmidler til dem som driver tilleggsnæringer i reindrifta. Den økte satsingen er viktig, og det bør i det videre arbeidet med omstilling og utvikling i reindrifta vies større interesse og innsats etter mitt syn. Jordbrukets bygdeutviklingsstrategi bør her være en god utviklingsmodell også for lokalsamfunn med reindrift som et av næringselementene.

       I det videre arbeid mener jeg det er viktig med vurderinger rundt arbeidskrafta. Arbeidskrafta i reindrifta må vurderes på en annen måte enn i jordbruket, som den ofte sammenlignes med. Dette medlems påstand er at denne sammenligningen mellom jordbruk og reindrift ikke er helt relevant.

       Arbeidskrafta brukes helt annerledes i reindrifta enn i jordbruket, og sesongarbeidet kan i langt mindre grad enn i jordbruket teknifiseres. Reindrifta har langt større andel sesongarbeidere enn det jordbruket har, og har relativt langt flere personer som arbeidsmessig er knyttet til drifta. Slik må det også være i framtida dersom en skal ta vare på kultur og økologisk profil i denne produksjonen.

       For å være praktisk i sammenligningen med landbruk: I landbruket kan et årsverk gjøres av en person i størstedelen av årssyklusen bortsett fra en avløser og ekstrahjelp noen uker. I reindrifta er dette umulig, og reineieren ville raskt miste flokken sin hvis han eller hun over lengre tid skal ta vare på flokken sin alene.

       I dette perspektivet er tilleggsnæringer viktig, da det kan gi alle dem som er tilknyttet reindrifta i flere arbeidstopper i løpet av årssyklusen, mulighet til å utvikle næringsvirksomhet i reindriftstilknyttet virksomhet eller finne andre yrker de kan kombinere med. For i et historisk perspektiv har reindrifta aldri vært en ren kjøttproduksjon, som den nå synes å utvikle seg mot.

       Kvinners rettigheter i reindrifta er et forsømt område, og delegasjonene som forhandler avtalen, har i altfor mange år vært svært mannsdominert. Det er kanskje derfor kvinnespørsmål i reindrifta er blitt så stemoderlig behandlet i mange år, ja helt siden reindriftsloven kom i 1978.

       Etter dette medlems syn stiller staten her med et stort ansvar, da det var Stortinget som gjennom reindriftsloven i 1978 faktisk svekket kvinners og døtres rettigheter.

       Kvinner som næringsaktører har mistet sin mulighet til å bygge opp egenkapital gjennom eget arbeid i reindrifta.

       Enkebrenning er etter mitt syn en meget sterk sammenligning, men det er den mest treffende assosiasjonen jeg finner, for å beskrive med litt store bokstaver den måten reindriftsloven i dag praktiseres på i flere tilfeller: En kvinne som gifter seg, får sin enhet slått sammen med mannens, og han blir automatisk driftsinnehaver. Dersom mannen dør, kan ikke hun, som enke, være sikker på at områdestyret vil la være å ta fra henne retten til å drive reindrift. Dette forhold er svært urimelig, og det strider etter mitt syn mot likestillingslov, arvelov m.m.

       Det er på høy tid med et kvinneløft i reindrifta. Det skylder vi jentene som nå står klare til å overta sine foreldres enheter. Reindrifta trenger dem, og heller ikke reindrifta må tro at jentene fortsetter å stille som bakkemannskap uten rettigheter, uten inntekt og uten pensjonspoeng.

       St.meld.nr.28 (1991-1992), En bærekraftig reindrift, vektla to hovedelementer i tillegg til økonomisk utvikling: økologi og kultur. Disse to elementene er hovedingrediensene i den reiselivssatsingen som nå gjøres i reindrifta, og økologi og kultur er det store aktivum for denne næringa både på kort og lang sikt.

       For reindrifta og for naturressursene er det viktig å fortsette innretningen mot en mer økologisk produksjon. Mitt råd er å la kvinner i næringa, unge som eldre, i det videre løp i langt større grad få definere innholdet i en økologisk og kulturbasert næring.

       Etter dette medlems syn må dette være hovedstrategien videre, etter at man langt på vei har mislyktes med utkjøpsordningen for å få folk til å slutte i reindrifta. I det videre løp må vi satse på det enkelte menneskets kunnskapsbase og erfaring fra reindrifta på en mer positiv måte. Vi må utnytte aktivumet som ligger i å bruke arbeidskrafta til en økologisk kjøttproduksjon og samtidig utvikle en levende reindriftskultur mange kan føle seg som en del av gjennom mange slags forskjellige tilknytningspunkt.

       I det videre arbeid med oppfølginga av reindriftsmeldinga må kulturelementet utnyttes bedre, fordi det er her det største økonomiske og menneskelige aktivum ligger, og ikke i hardhendte utkjøpsordninger og sosialøkonomiske strukturtiltak.

Ivar Kristiansen (H) : Jeg syns saksordfører på en grei måte har lagt frem denne saken på vegne av komiteen. For den samiske befolkningen har reindrift historisk sett vært den dominerende næring.

       La meg innledningsvis si at Høyre støtter den fremforhandlede avtalen, og vi har i saken våre egne merknader som fremgår av innstillingen.

       Begrepet « overbeiting » går igjen fra samtlige som har hatt innlegg i debatten. Denne overbeitingen skjer fortsatt, og det også etter at denne næringen gjennom lange tider har vært særdeles detaljstyrt. På tross av denne detaljstyring har man ikke maktet å få til en balanse mellom antall dyr og beite. Det betyr at reinsdyrstammen fortsatt er for stor, selv om den gradvis reduseres. Reinsdyrene kommer ikke opp i en rimelig kroppsvekt, noe som selvfølgelig medfører økonomiske problemer for dem som driver i denne næringen. Man får heller ikke en optimal økonomisk og sunn og best mulig drift, og vi er fortsatt i en situasjon hvor beitefeltene blir avgnagd.

       Det er ingen tvil om at myndighetene i sine bestrebelser på å rette opp dette, ikke har lyktes, og det er også min oppfatning at man jobber for lite aktivt for å rette opp denne ubalansen. De problemene vi i disse dager har på Finnmarksvidda, finner vi igjen i andre næringer, og spesielt de næringer som baserer seg på det som vokser enten i hav eller på land der man har allmenning. I dagens situasjon, som i sammenlignbare situasjoner, kan hvem som helst slippe dyr ut på beite.

       Høyre sier i sine merknader at allmenningen bør deles opp i distrikt, og man setter et maksimalt tall - reintall - pr. distrikt i stedet for et øvre tak på 600 dyr som tilskuddsgrense pr. enhet.

       Høyre mener også at det bør utredes en ordning med omsettelige reinkvoter, som også kan inngå i en ordning med reduksjon av reintallet. Målsettingen er uansett å få til en bærekraftig utvikling som også vil gi næringen en bedre økonomisk situasjon.

       Høyre sier også i merknadene at vi liker dårlig den anføring som gir en reduksjon i de markedsfremmende tiltak. Vi er i den situasjon i dag at det er økt etterspørsel i markedet etter denne næringens produkter. Og det er en gal tendens å redusere markedsføringen i en situasjon hvor markedsføringen må holde tritt med utviklingen. Jeg tror at denne næringen bør lære litt av andre næringer innenfor landbruket - der er man på topp i landet når det gjelder satsing på markedsføring.

       Det samme gjelder det som skjer i og rundt import av dyr fra naboland. Jeg tror at statsråden bør se litt nærmere på hvordan dette fungerer, og ikke legge for store hinder i veien for denne importen som til syvende og sist i for stor grad avgiftsbelegges, men som likevel er viktig for industrien som man har i Finnmark.

       For øvrig vil jeg også vise til at motorisert ferdsel i utmark er et punkt som kommer inn i innstillingen. Vi trekker oss ut og er overhodet ikke med på det som antydes om et totalforbud som også bør vurderes for reindriftsnæringen. Det er ikke veien å gå - man kan ikke skru klokken hundre år tilbake i tiden. Derimot bør man selvfølgelig se litt på hvordan barmarkskjøringen fungerer i dag, og hvilken virkning den har på naturen.

       Det har i denne saken vært sagt nokså mye hittil. Når det gjelder den diskusjonen man prøver å trekke inn om rett til land og vann, er det all grunn til å holde tungen rett i munnen. Der er det fortsatt mange runder å gå. Men den type samedebatt som vi har sett tendenser til her, tror jeg ikke passer inn i dagens debatt. Den så vi nok av før valget. Den fikk en liten oppblomstring her, men når begrep som passiviserende trygdemisbruk, samene gis eksklusive rettigheter, særordninger osv., trekkes inn i debatten, tror jeg man bør vokte seg litt for hvor dette bærer hen. De som ynder å bringe dette inn i debatten, bør antakelig reise opp til Finnmark, dra inn på vidda og se om det er denne typen ord og uttrykk som passer i debatten. Jeg tror de vil møte en situasjon hvor det tvert imot ikke er rikdom og prangende velstand. Jeg tror heller ikke det bør fremstilles slik for noen. Det kan nok være morsomt av og til og litt populært å gjøre det, men jeg tror denne gruppen aldri har fremstått - og gjør det heller ikke nå - som noen trussel for norsk velstandsutvikling.

Odd Roger Enoksen (Sp) (komiteens leder): Reindriftsavtalen er et sentralt verktøy i arbeidet med å utvikle og ivareta en reindrift som er forsvarlig økologisk, og som gir utøverne i næringen tilfredsstillende økonomi, og som også er bærekraftig i forhold til kulturelle forhold.

       Komiteen har i innstillingen presisert at det er viktig med bedre overvåking av beiteområdene, slik at økologisk balanse kan sikres. Det er et av de mest sentrale elementer i forvaltningen av reindriften. Svært mye tyder på at man nå har et for stort dyretall i forhold til beitearealet i Finnmark. Vi må derfor ikke komme i en situasjon der manglende vilje til kontroll med dyretallet skal ødelegge for framtidig reindrift.

       Både slaktevekter og satellittbilder av vidda tyder på at risikoen er økende. Rett nok skal det også sies at det er ulike oppfatninger av hva som egentlig er situasjonen. Dette har også kommet fram i høringene som komiteen har hatt. Men at det er ulike oppfatninger av dette, forsterker etter min oppfatning behovet for ytterligere overvåkning.

       Svaret på de utfordringene man står overfor på dette området, er definitivt ikke det som er Fremskrittspartiets medisin, nemlig en fullstendig liberalisering av denne næringen. Vi fikk i Øystein Hedstrøms innlegg høre en levende beskrivelse av hva slags skader en regulert reindriftsnæring har ført til i Finnmark. Forørkning av Finnmarksvidda, ble det sagt, og over 70 % av økosystemet på vidda er skadd. Det svaret Fremskrittspartiet gir, er altså å avvikle alle reguleringer og la det være fritt fram. Alle andre argumenter enn det økologiske kunne jeg i en sånn sammenheng ha forstått, men at det skal føre til mindre slitasje på vidda, har jeg vondt for å se.

       Det er to andre forhold i innstillingen som må kommenteres.

       Næringen er opptatt av slitasje på naturen, i særdeleshet er man opptatt av slitasje som er forårsaket av motorkjøretøy. Flertallet i komiteen mener på denne bakgrunn at disse forhold må vurderes særskilt, spesielt med hensyn til barmarkskjøring. Det er definitivt ikke sånn som Ivar Kristiansen hevdet i sitt innlegg, at man ønsker et totalforbud mot motorisert ferdsel.

       Det andre forhold jeg ønsker å kommentere, er at flertallet i sin merknad sier at slakterivirksomheten må gis levelige vilkår. Dette er selvsagt viktig. Slakterivirksomheten i reindriftsnæringen er et viktig element i næringen og må selvsagt tas på alvor.

       Kapasitetsutnyttelse ved hjelp av import er et virkemiddel som komiteen peker på, men for å presisere vår oppfatning av den flertallsmerknaden som vi er med på på dette punkt, vil jeg for det første ha sagt at reindriftsnæringen fortsatt må sikres et rimelig vern mot konkurrerende import bl.a gjennom praktiseringen av importvernet. Avtaleprisen på reinkjøtt må med andre ord ikke undergraves gjennom en sterk liberalisering av importen.

       Det er for det andre også sånn at de forpliktelser som Norge har inngått i forhold til bl.a. WTO, selvsagt må overholdes. Det vil med andre ord si at det ikke fritt kan fastsettes tollsatser.

       For det tredje må selvsagt norske forbrukere sikres tilstrekkelig tilgang på reinkjøtt. Importregimet må praktiseres på bakgrunn av disse tre forhold, og ikke ensidig på bakgrunn av slakterinæringens behov. Men selvsagt skal man ivareta også det hensyn på en tilfredsstillende måte.

Statsråd Kåre Gjønnes : En viktig målsetting for Regjeringen er å videreføre arbeidet med å utvikle en reindrift som er økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig. Reindriftsavtalen er en sentral del i dette arbeidet. Jeg er glad for at komiteens flertall så klart slutter opp om tiltakene for å sikre økologisk balanse gjennom en styrket overvåkning av beitearealene og kontroll med bruken av disse.

       Det er særlig ressurssituasjonen for reindriften i Finnmark som må følges nøye. Slaktevekter og satellittbilder er blant flere faktorer som entydig gir et bilde av et for stort beitebelegg i forhold til naturgrunnlaget.

       For å kunne opprettholde et stabilt ressursgrunnlag i de sentrale reindriftsområdene er det viktig å tilpasse reintallet til beiteressursene. Manglende regulering av reintallet i marginale beiteområder er den største trusselen mot en framtidig reindrift.

       Ved fjorårets avtale ble det innført et tak på 600 dyr pr. driftsenhet for å være berettiget til produksjonstilskudd. Bakgrunnen for dette var en erkjennelse av at direkte tilskudd til de største reineierne ikke førte til reduksjon i reintallet. Siktemålet er her å gjøre de direkte overføringer tyngre og mer styrende i retning av en mer bærekraftig næring som drives i balanse med naturgrunnlaget. Samtidig forutsettes det at sanksjonshjemlene i reindriftsloven og stimuleringstiltakene over reindriftsavtalen i sterkere grad skal kunne brukes sammen for å nå fram til større måloppnåelse i reindriftspolitikken.

       Avtalepartene har i årets avtale ønsket å stimulere familiebasert drift ved at det gis et ekstra produksjonstilskudd på vel 20.000 kr til driftsenheter hvor begge ektefellene deltar aktivt i reindriften. Jeg håper at dette kan bidra til å styrke kvinnenes posisjon i en næring som gjennom den tekniske og økonomiske utvikling i stor grad er blitt mannsdominert.

       Jeg har registrert flertallets merknader om import fra Russland og Finland for å kunne utnytte kapasiteten ved slakteriene i Finnmark. Jeg vil i denne sammenheng peke på at myndighetene i henhold til den reindriftsavtale som behandles her i dag, er forpliktet til å praktisere importvernet på en måte som sikrer reindriftsnæringen et rimelig vern mot konkurrerende import. Dette vil i praksis si at importen ikke skal undergrave det prisnivå på reinkjøtt som fastsettes i henhold til avtalen.

       Også ut fra regelverket i WTO har Norge klare forpliktelser overfor andre WTO-medlemmer når det gjelder tollnivå og likebehandling. Vi kan derfor ikke fritt fastsette tollsatser til fordel for import fra bestemte land.

       Innenfor de rammer som reindriftsavtalen og våre internasjonale forpliktelser setter, er jeg selvsagt innstilt på å følge opp merknadene fra komiteen. Jeg vil også poengtere at tollregimet administreres slik at norske forbrukere får tilgang på tilstrekkelige mengder reinkjøtt.

       Den behandlingen som komiteen har gjort, og de merknader som også er nedfelt, er et nyttig bidrag også i kommende forhandlinger om fremtidige avtaler.

       Reindriftsnæringen står overfor store utfordringer framover. Jeg mener at årets reindriftsavtale vil være et godt bidrag til å utvikle næringen i en bærekraftig retning, og jeg er glad for den brede støtte som ligger i komiteens innstilling.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 9

       (Votering, se side 3909 f.)