Bjarne Håkon Hanssen (A)
(ordfører for saken):

       Årets jordbruksavtale er en framforhandlet avtale mellom Norges Bondelag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag og staten. Den inngåtte avtalen innebærer en varig økning i avtalepriser og bevilgninger på 1.000 mill. kr. Av dette utgjør bevilgningene over statsbudsjettet 675 mill. kr, mens avtaleprisene økes med 325 mill. kr. I tillegg kommer utbetaling av engangsbeløp.

       Komiteens flertall har på alle punkter samlet seg om den framforhandlede avtalen, selv om komiteen på enkelte områder har klare merknader til avtalens innhold. I tillegg har komiteen på en rekke områder valgt å benytte denne behandlingen av jordbruksoppgjøret til å gi Regjeringen signaler om en rekke landbrukspolitiske spørsmål en forventer behandlet i den bebudede stortingsmeldingen om landbrukspolitikken.

       Et tema har i særlig grad vært berørt i komiteens arbeid med saken. Det gjelder det forhold at avtalepartene har lagt inn som forutsetning i årets avtale at investeringsavgiften for jord- og skogbruk skal falle bort fra og med 1999. Komiteen tar ikke stilling til dette forslaget nå.

       Jeg går ut fra at mindretallet selv redegjør for sine synspunkter og forslag.

       Arbeiderpartiet har alltid støttet en framforhandlet jordbruksavtale. Det gjør vi også i år, selv om det i og for seg finnes elementer i avtalen vi kunne tenkt oss gjort på en annen måte. Men for oss er det svært viktig å holde ryddige linjer i slike forhandlingsprosesser. Derfor har vi hele tiden gjort det klart at en avtale godkjent av partene, ville få vår støtte her i Stortinget. Det er et løfte vi i dag står ved. Derfor var vi overrasket, og kanskje noe skuffet, når vi så at Regjeringen hadde trukket spørsmålet om bortfall av investeringsavgift i jord- og skogbruk inn som en forutsetning i avtalen. Prøvde Regjeringen seg med en bordet fanger-strategi?

       Skatte- og avgiftsspørsmål er åpenbart ikke et forhandlingstema i tilknytning til jordbruksoppgjøret. Det erkjenner alle. Selv om det kan vises til noen få eksempler på at det også i tilknytning til tidligere avtaler har vært trukket inn tema som strengt tatt ikke er forhandlingsgrunnlag, har disse på ingen måte hatt et så stort økonomisk omfang som ved dette oppgjøret.

       For oss i Arbeiderpartiet er det uaktuelt å gå inn på dette spørsmålet nå. Bortfall av investeringsavgift er opplagt et spørsmål som må behandles i tilknytning til statsbudsjettet. Vi sier altså ikke at vi er imot slikt bortfall, men vi sier heller ikke at vi er for.

       Regjeringen fører for tiden en økonomisk politikk der den skyver den ene regningen etter den andre foran seg. Vi kan ikke nå ta stilling til bortfall av statlige inntekter på til sammen 400 mill. kr uten at Regjeringen samtidig viser oss hvordan dette skal inndekkes.

       For hva ville skjedd dersom Stortinget hadde akseptert at et så stort og viktig skatte- og avgiftspolitisk spørsmål skulle avgjøres gjennom jordbruksforhandlingene? Jo, da hadde Stortinget lagt seg på en praksis hvor det nærmest ikke ville finnes grenser for hva Regjeringen ved senere års forhandlinger kunne trekke inn.

       Dette er uryddig av Regjeringen. Dersom behandlingen av statsbudsjettet i høst skulle vise at Stortinget ikke gir sin tilslutning til Regjeringens forslag om bortfall av investeringsavgift, ja da har Regjeringen bare seg selv å takke hvis det medfører krav om nye forhandlinger fra organisasjonene.

       Jeg går ut fra at bortfall av investeringsavgift ikke var noe Regjeringen plutselig kom på midt oppe i forhandlingene. Dette spørsmålet burde vært forelagt Stortinget ved behandlingen av statsbudsjettet for 1998 dersom Regjeringen ønsket å legge inn slike forutsetninger i årets jordbruksoppgjør.

       Det merkelige er jo at man i beskrivelsene av resultatet ved årets oppgjør tar med bortfall av investeringsavgift, mens man ikke beskriver effekten av de avgiftsøkninger som Regjeringen foreslår innført allerede i år gjennom sitt forslag til revidert nasjonalbudsjett. Dette gjelder f.eks forhøyelse av CO₂ -avgift og elavgift. Dette er mildt sagt en merkverdig måte å framstille forhandlingsresultatet på.

       For oss i Arbeiderpartiet er det imidlertid gledelig å konstatere at hovedlinjene i de siste års landbrukspolitikk føres videre. En fører videre den kurs som ble lagt i St.prp.nr.8 (1992-1993), Landbruk i utvikling. Det er ingen omlegging av den viktige korn- og kraftfôrpolitikken. Det satses videre på å øke støtten til mengdenøytrale støtteordninger. En fortsetter veien med å bygge ut velferdsordningene. Alt dette er viktig sett i forhold til våre internasjonale forpliktelser i WTO-avtalen.

       Men for alle dem som vel med rette forventet at sentrumsregjeringen ved årets jordbruksoppgjør skulle synliggjøre den nye politiske kursen i norsk landbruk, må stortingsproposisjonen være skuffende lesning. Bortsett fra noen små justeringer finnes det ingen signaler om en ny landbrukspolitikk.

       Men man kan hevde at årets avtale har fått et større økonomisk omfang enn hva som har vært tilfellet de siste årene. Det skulle da egentlig også bare mangle, når en ser på lønnsoppgjøret for øvrig. Det er bra at også landbruket i år får et økonomisk løft, og dette er helt i tråd med de signaler flertallet i næringskomiteen gav i sine merknader til Landbruksdepartementets budsjettforslag for 1998.

       Arbeiderpartiet har valgt å akseptere at det i avtalen legges opp til en justering av ordningen med kjøp og salg av melkekvoter. Denne ordningen har vært grundig drøftet her i Stortinget flere ganger, bl.a spørsmålet om man skulle innføre en ordning med kjøp og salg av kvoter. Her registrerer jeg at det nå ikke finnes noen partier som foreslår at ordningen oppheves. Samtidig har det vært debatt om størrelsen på de regioner som kvotene skal kunne selges innenfor. Her har også vi i Arbeiderpartiet mottatt mange signaler fra vårt lokale partiapparat som tyder på at de nåværende regionene har vært for store. Vi er imidlertid ikke overbevist om at kommunenivået er den rette avgrensing, slik det nå foreslås, men forutsetter at det gis mulighet til å komme grundig tilbake til dette under Stortingets behandling av den bebudede stortingsmeldingen om landbrukspolitikken.

       Vi har også sluttet oss til at det nå innføres en tidligpensjonsordning for landbruket. Dette kan være et viktig tiltak for å lette utfordringene knyttet til generasjonsovertakelser i landbruket. Men det er nødvendig å understreke også fra denne talerstol at den nye tidligpensjonsordningen vil påføre kommende landbruksoppgjør mange titalls millioner i nye kostnader. Disse millionene vil ikke komme i tillegg til den generelle veksten i budsjettstøtten. Disse pengene vil gå til pensjonsordningen i stedet for at de rettes inn mot den enkelte bondes mulighet til inntektsutvikling.

       Når driftsregnskapene for enkeltgårdsbruk i framtida skal brukes til å illustrere en inntektsutvikling for bonden, må man altså ta høyde for at næringen selv har bedt om at en ganske stor del av økningen i budsjettstøtten fra og med 1998 skal komme gjennom pensjonsordningen.

       Flertallet i komiteen tar også nye politiske initiativ i sin innstilling. I forhold til MUL-importen sier flertallet at det

« vil derfor be Regjeringen å vurdere hvorvidt det kan innføres et auksjonssystem for denne importen, og om det kan innføres et offentlig krav om at alt kjøtt blir merket i henhold til opprinnelse ».

       Arbeiderpartiet vil understreke at en her i første omgang ber om en vurdering fra Regjeringens side. En har altså ikke tatt stilling til at det skal innføres auksjon og merking. Arbeiderpartiet forutsetter at Stortinget holdes løpende orientert om dette arbeidet.

       La meg peke på at det finnes noen viktige argumenter for innføring av auksjon på denne importen. For det første er det vanskelig å se på denne kjøttimporten som et korrektiv til det norske prisnivået. Til det er forskjellene altfor store. Norske kjøttprodukter har ingen mulighet til å konkurrere med MUL-kjøttet.

       Flertallet er også opptatt av at den merverdi som MUL-landene får ved å selge til det norske markedet, faktisk skal komme produsentene til gode. I dag er det vanskelig å analysere hvor profitten havner. Og i denne sammenheng tror jeg at jeg på flertallets vegne trygt kan si at flertallet forutsetter at et auksjonssystem i forhold til MUL-import ikke skal bety økte inntekter i statskassen, slik Høyre beskriver virkningen. Forutsetningen må være å sikre at nettopp MUL-landene får størst mulig del av merverdien.

       Stortinget kommer altså i kveld til å slutte opp om jordbruksavtalen for 1998. Landbruksnæringen har fått en god avtale. Avtalen bygger opp om et småskala, miljøvennlig landbruk som holder kulturlandskapet i hevd, og som produserer ren og trygg mat. Distriktslandbruket prioriteres, og heltidsbonden prioriteres.

       Landbruksnæringen har gjennom flere år møtt tøffe krav til omstilling og nytenkning. Det har vært en vanskelig prosess, både for den enkelte gårdbruker og for næringen samlet, men også for dem som har vært politisk ansvarlig.

       Fra flere hold uttrykkes det nå ønske om noen rolige år - et ønske om at man nå må være gjennom det verste, at man nå skal kunne tilby næringen forutsigbare og gode rammebetingelser.

       Jeg skulle på mange måter ha ønsket at vi kunne ha tilbudt det. Slik er det imidlertid ikke. Nye tider vil alltid kreve ny politikk. På flere områder ser vi at strikken allerede er tøyd langt i forhold til våre internasjonale avtaler. Snart starter en ny WTO-runde, og en skal ikke være store spåmannen for å kunne forutsi at Norge der vil bli møtt med krav om redusert toll, økte importkvoter og begrensninger i forhold til eksportsubsidier. Det vil bli tøffe forhandlinger. Norsk landbruks framtid vil i stor grad avhenge av vår evne til å få gjennomslag i disse forhandlingene, samtidig som det hele tiden må bygges forståelse i den norske befolkningen for det høye støttenivå vårt landbruk har og trenger.

       Jeg vil anbefale komiteens innstilling. Samtidig vil jeg gjøre oppmerksom på en feil som har sneket seg inn i III i innstillingen. I tredje strekpunkt står det henvist til post 70, det skal være post 74, mens det i fjerde strekpunkt skal være post 70 og ikke 74.

       Øystein Hedstrøm (Frp) : Som fremskrittspartirepresentant hadde jeg håpet at årets jordbruksoppgjør skulle bety starten på en helt nødvendig jobb med omstilling og effektivisering av det norske sløsejordbruket, men jeg tok feil. Regjeringen har ikke staket ut noen ny kurs, men foreslår kun en forsiktig kursjustering i retning av mindre marked, mer stat. Det betyr at enorme overføringer fortsatt vil tilflyte utøverne innen en enkeltnæring, hvorav en stor del er deltids- eller hobbybønder.

       Og Arbeiderpartiet stemmer med. Det er for øvrig i tråd med hva enkelte medlemmer tidligere har sagt om å støtte en fremforhandlet jordbruksavtale. Partiet gir dermed aksept for en betydelig økning i næringsoverføringene. Jeg hadde håpet at Arbeiderpartiet ville gå den motsatte vei, fordi jeg minnes Gunhild Øyangens forsiktige og gradvise, men målbevisste arbeid for å få til en effektiv landbruksproduksjon som et bidrag til mer konkurransedyktige råvarepriser og lavere matvarepriser, som hun sa. På sin gård i Sør-Trøndelag fortalte hun at motivet var hensynet til forbrukerne.

       Jeg registrerer at Gunhild Øyangens synspunkter ikke lenger har gjennomslag i Arbeiderpartiet. Man vil heller følge en linje hvor produsentene skal styre på bekostning av forbrukerne, og det gjelder selv om saksordfører Bjarne Håkon Hanssen sier at St.prp.nr.8 (1992-1993), Landbruk i utvikling, legges til grunn. Da skal man faktisk lete med lupe og lete lenge for å finne noe i praksis.

       Regjeringen og stortingsflertallet velger å la folkets solidariske felleskasse finansiere en særdeles kostbar og omfattende næringsavtale. Det er mest lettvint å la tingene gå som før.

       La oss se litt nærmere på kostnadene ved dette: I perioden fra og med 1976 til og med 1997 er landbruket blitt tilgodesett med et beløp i størrelsesorden 500 milliarder kr - 350 milliarder kr i overføringer over jordbruksavtalen, mens om lag 150 milliarder kr er såkalt skjermingsstøtte. I samme periode er antallet bønder nesten halvert. Derfor er det uforståelig for oss i Fremskrittspartiet at det politiske flertall ønsker å videreføre ødslingen av ressurser gjennom en feilslått landbruks- og distriktspolitikk som nærmest har utviklet seg til en fiasko.

       Innstillingen beviser at det bare er Fremskrittspartiet som er villig til å gjøre noe med det. Det er bare vi som går inn for å kutte friskt i overføringene. Samtidig er det nødvendig å åpne for mer konkurranse og markedsstyring, som kan tvinge fram en strukturrasjonalisering og bedre lønnsomheten i norsk landbruk.

       Stadig flere forskere er enig med Fremskrittspartiet. En rapport fra Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning i januar i år fastslår at planstyringen av landbruket har vært feilslått. Bøndene er i stor grad blitt redusert til støttemottakere. De er av myndighetene påtvunget drifts- og investeringsplaner og underlagt en rekke reguleringer. Rapporten viser som et eksempel på at planstyringen er feilslått, at bøndenes inntekter fra landbruket ligger på et lavnivå til tross for at Norge er et av de land i verden som gir mest støtte til jordbruk. Støttenivået er blant de høyeste i OECD-området. Over 75 % av bruttoinntekten til bøndene er subsidier i form av budsjettoverføringer og som resultat av skjerming fra internasjonal konkurranse.

       Når en næring tilføres store overføringer, presses også aktivitetsnivået kunstig høyt. Det er et velkjent fenomen. Økte ressurser settes inn i landbruksproduksjonen i form av økt innsats av arbeidskraft, kunstgjødsel, maskiner og andre innsatsfaktorer. Økningen fører i neste omgang til overproduksjon, slik vi opplever i dag for svært mange landbruksvarer. Og gjennomregulerte systemer klarer ikke å fange opp mulighetene i et marked. Det ser vi jo. Resultatene er helt åpenbare. Vi har de høyeste matvarepriser i butikkene, fordi det ikke føres en politikk som kan tilgodese forbrukernes ønsker om markedsvennlige matvarepriser. Forbrukerne må hele tiden lide.

       En del kompenserer for dette ved å valfarte til vårt naboland i øst, hvor svenskegrensen har utviklet seg til en eneste lang handledisk. Kjøtt- og pølsevarer, frukt- og grønnsaker og meierivarer ligger 30-50 % høyere i pris i norske grensebutikker enn i svenske. En helt fersk undersøkelse som ble presentert i går av det svenske statistiske sentralbyrå, viser at Norge har den dyreste maten i Europa, 24 % dyrere enn svenskene i gjennomsnitt. Bare i grensefylket Østfold, hvor jeg kommer fra, var det en grensehandelslekkasje på over 1 milliarder kr i fjor, hvor kjøtt og andre matvarer stod for en stor prosentandel, og alle piler peker oppover. Nå reduserer svenskene i tillegg tobakksavgiften, slik at det blir enda mer lønnsomt å ta turen over Kjølen. Stadig nye grupper endrer handlemønster og bidrar dermed til å øke overproduksjonen av norske landbruksvarer. Resultatet blir at f.eks kjøtt og melk dumpes på verdensmarkedet, kanskje i konkurranse med fattige u-land, som dermed får problemer med å selge sine matvarer.

       I denne situasjon betaler norske skattytere betydelige direkte tilskudd pr. kilo kjøtt de ikke får se snurten av, men som isteden gis bort til utenlandske kjøpere til en brøkdel av prisen. Mange føler dette som direkte umoralsk og mener at skal det først dumpes, må det selvsagt dumpes på det norske marked. På den måten kan norske forbrukere få litt av sine dyrt betalte subsidier tilbake. Dette er for øvrig i tråd med hva vi i Fremskrittspartiet mener, og hva Næringslovutvalget har sagt. Produksjonsoverskudd bør avsettes på det innenlandske marked og komme norske forbrukere til gode gjennom lavere priser.

       Jeg har nå gitt noen eksempler på en politikk som Regjeringen og stortingsflertallet står for, og som holder på å ødelegge en hel næring. Derfor ønsker Fremskrittspartiet et annet system. Hadde bøndene brukt sine krefter til å utvikle oppfinnsomhet, kreativitet, verdiskaping, markedskunnskap og de muligheter de har gjennom å eie jord og skog, jakt og fiskerettigheter, ville det gått mye, mye bedre. I stedet for å holde liv i en subsidietankegang som bare skal klemme mer saft ut av Forbruker-Norge, hadde vi gitt dem en politikk til å bygge landet.

       Det som må gjøres, mener vi, er å gi driftige bønder mer spillerom for egen utvikling gjennom bl.a å oppheve konsesjonsgrenser for ervervsmessig husdyrhold, oppheve alle produksjonsbegrensninger, avvikle restriksjoner på salg av jord- og skogeiendommer, oppheve statens forkjøpsrett til landbrukseiendommer, oppheve bo- og driveplikten og mye, mye mer. Gjennom å redusere omfanget av de reguleringer som hindrer landbruket i å være rasjonelt og effektivt i pakt med reduksjoner i næringsoverføringene, vil vekstkraften gjenreises i næringen. Derav følger at vi ønsker å oppheve ordningen med en jordbruksavtale. Vi vil da få tilbake den bonden vi engang hadde, som var eksponent for frihet og selvstendighet, i landet vårt.

       Regjeringen planlegger å fremlegge en ny stortingsmelding om landbrukspolitikken neste år. Da får Fremskrittspartiet muligheter til å presentere sine forslag til løsninger som vi mener vil bringe landbruket fremover. Vi mener selvstendig næringsdrivende i matvareproduksjonsbransjen må få lov til å utvikle seg mot et mer konkurranseutsatt marked, bl.a ved lavere skatter og avgifter og gjennom et mer liberalt regelverk som gir muligheter til å være kreativ i forhold til egen produksjon.

       Vi får i det lengste håpe på at Regjeringen vil legge føringer for en ny og progressiv landbrukspolitikk i den nye stortingsmeldingen. Forsetter man i oppgåtte spor, kan det sies noe spissformulert at staten kan bli nødt til å ta over alle landbrukseiendommer og ansette bøndene på tarifflønn. Derfor håper vi på en ny politikk. Det er viktig å komme i gang, mener Fremskrittspartiet, for jo lenger vi venter, desto større problemer. Da vil vi unngå at landbruket blir utkonkurrert lenger fram eller må gjennomføre en smertefull omstillingsprosess som vil sette dype spor etter seg.

       Til forslagene: Ved en inkurie er forslagene nr. 1 og 2 fra Fremskrittspartiet blitt gjentatt som likelydende forslag nr. 4 og nr. 8 i innstillingen. Jeg vil derfor be om at forslagene nr. 1 og 2 kuttes ut, og jeg tar derfor opp forslagene fra og med nr. 3 til og med nr. 8.

       I det politiske grunnlaget for sentrumsregjeringa vert det sagt:

       « En sentrumsregjering mener norsk landbruk skal bidra til å oppfylle viktige samfunnsmål som trygg matproduksjon og matforsyning, stabil bosetting i distriktene, en bærekraftig ressursforvaltning, et levende kulturlandskap og en verdiskapning som kan bidra til å opprettholde sysselsettingen på bygdene. »

       Dette er ambisiøse målsettingar når vi ser utviklinga dei seinare åra i norsk landbruk, med til dels sterk fråflytting og dermed også nedlegging av gardsbruk. Erkjenning av at utviklinga har vore slik dei siste åra, har ført til at behovet for ei ny melding om situasjonen i det norske landbruket no er teke opp av statsråden. Dette vil eg seia meg tilfreds med. Behovet for nye grep og innfallsvinklar i den norske landbrukspolitikken er openberr.

       Så til den framforhandla avtalen: WTO-avtalen set klare avgrensingar for handlefridomen til partane. Derfor vert det relativt små utslag på produktpris på t.d. mjølk og kjøtt. Eg trur det er rett å seia at det er under kategorien « andre ordninger » denne avtalen skil seg ut. Ei pensjonsordning frå fylte 62 år er ei slik ordning. Denne har vore etterlengta lenge. Mange gardbrukarar som no har nådd denne alderen, har opplevd « traktorens barndom » eller skal vi seia « fôrhausting med direktestyring ». Det er ikkje rart at mange utøvarar i landbruket slit med skulder-, ledd- og ryggplager.

       Landbrukets Utviklingsfond er ei viktig kjelde til næringsutvikling i samband med landbruket. Ein viss auke på denne posten syner at Regjeringa på denne måten vektlegg jordbrukstilknytt verksemd. På dette området vidarefører vi ein god norsk tradisjon frå tidlegare tider, med dyktige gardbrukarar, som ofte også var handverkarar på eitt eller fleire område. At enkelte fagskular i landbruk har kurs i bygdeutvikling, syner at også på den sida er ein merksam på at dette er viktig.

       Det vert varsla i denne innstillinga at det skal utarbeidast langsiktige retningsliner for økologisk landbruk i Noreg. Dette er bra, og eg ser fram til debatten om dette.

       Eit tiltak i same positive lei er knytt til ein handlingsplan for redusert bruk av plantevernmiddel. Det at alle som skal bruke plantevernmiddel, no må gå på kurs og skaffe seg autorisasjon, er med på å ansvarleggjera alle dei som på ein eller annan måte må gjera seg nytte av slike hjelpemiddel.

       Kravet om gjødslingsplanar har også vore eit viktig element i kampen mot skadeleg gjødselavrenning frå landbruksområde nær vassdrag og innsjøar. Alle desse elementa er viktige brikker som går godt saman med Kristeleg Folkeparti sin landbruks- og ressurspolitikk.

       Eit element som grip inn i omsetninga av enkelte norske landbruksvarer er den såkalla MUL-importen. Fleirtalet i komiteen ønskjer at Regjeringa skal sjå på omsetningsforma og vurdere ei merking av desse varene, slik at den norske forbrukaren veit kva han kjøper i butikken eller et på restauranten.

       Eg har registrert at importørane av desse varene no kjem med synspunkt på komiteen sine merknader. Det er greitt, og eg ser fram til at Regjeringa gjer dei vurderingane eit fleirtal i næringskomiteen ber om.

       At begge faglaga frå jordbruket si side denne gongen fann å kunna støtta den framforhandla avtalen, er ein styrke for forhandlingssystemet. Derfor er vi frå Kristeleg Folkeparti si side glade for at eit så breitt fleirtal står bak tilrådinga.

Ansgar Gabrielsen (H) : Det jordbruksoppgjøret vi i dag skal behandle, innebærer en varig økning av avtalepriser og bevilgninger på 1 milliard kr. Dette beløpet vil det bli flertall for ved avstemningen senere i kveld. Men vi er i ferd med å nå taket for hva vi etter internasjonale avtaler kan ha i overføringer. Vi er et utenforland når det gjelder utviklingen i støtten til landbruket. Så langt jeg vet er vi det eneste land med medlemskap i WTO som øker støtten til landbruket. Jeg tror dessverre vi er i ferd med å få en situasjon der bonden etter hvert har grunn til å føle seg som statsansatt. Når 71 % av verdiene i landbruket er overføringer fra staten, tror jeg vi på lang sikt faktisk er i ferd med å gjøre bonden en bjørnetjeneste.

       I tillegg til den milliarden, kommer 400 mill. kr i utgiftsreduksjon som følge av at Regjeringen vil foreslå bortfall av investeringsavgift for driftsmidler i jordbruk og skogbruk. Det er et forslag som Stortinget ikke vil slutte seg til. Disse 400 mill. kr er imidlertid inkorporert i avtalen, og det innebærer altså i realiteten at Stortinget ikke godkjenner alle premissene som ligger i den avtalen som vi i dag har til behandling. Usikkerheten må vi leve med til høstens budsjettbehandling. Det at en har en avtale som i realiteten ikke blir godkjent fullt ut, er en situasjon som en skal langt tilbake for å finne en parallell til, hvis det da i det hele tatt finnes en slik parallell.

       La meg allerede innledningsvis si at Regjeringen ved årets forhandlinger har tatt inn elementer som jeg synes burde ha vært behandlet som separate saker. I den forbindelse vil jeg nevne pensjonsordningen, endringer i produksjonskvotesystemet for kumelk og endring av investeringsavgiften. Det er med litt forskjellige begrunnelser jeg mener disse elementene ikke burde ha vært dratt inn. Jeg må si at den utviklingen vi nå ser, med at stadig flere politikkområder dras inn i jordbruksforhandlingene, er en utvikling jeg synes Stortinget ikke bør slå seg til ro med.

       Det er derfor helt betimelig når faktisk en enstemmig komite sier at man ikke vil ta stilling til den del av avtalen som omhandler fjerning av investeringsavgiften. Man kan vel si at det nesten er en raritet at faktisk også regjeringspartiene er med og sier dette. For Høyres del er imidlertid fjerning av investeringsavgiften på et generelt grunnlag ikke en fremmed tanke. Men det hadde vært naturlig å behandle dette spørsmålet i en budsjettsammenheng. Da kunne man foretatt en nødvendig vurdering av hvorvidt det er riktig å fjerne avgiften helt for én eller flere bransjer, eller senke nivået for alle. Jeg forstår de reaksjonene som er kommet inn fra andre bransjer i denne sammenheng.

       Når det gjelder pensjonsordningen, som også er tatt inn i denne avtalen, synes jeg også det er synd at Stortinget skal bli avskåret fra en reell debatt om dette. Forrige periode behandlet vi velferdsmeldingen og hadde en grundig behandling av den i sosialkomiteen, der vi også behandlet særaldersgrensene for enkelte yrkesgrupper. Det hadde vært naturlig at en slik sak, som har betydning for andre grupper - man sammenlikner seg med hverandre - hadde vært vurdert i en sammenheng og ikke i en forhandling mellom partene i et landbruksoppgjør. Jeg synes ikke Landbruksdepartementet er rette instansen i så måte.

       Jeg må også si at jeg reagerer på at ordningen med omsetning av melkekvoter tas opp umiddelbart etter at Stortinget har behandlet et Dok.nr.8-forslag om å foreta endringer av organiseringen for kjøp og salg av melkekvoter. Det er ikke av prinsipielle årsaker jeg mener det ikke burde vært tatt inn, men det foreliggende forslag som Regjeringen har akseptert i forhandlingene, er i strid med hva flertallet i denne salen mente da saken ble behandlet første gang man innførte kvoteordninger. Det er grunnen til at Høyre fremmer forslag nr. 10, som bl.a innebærer at man beholder de ni regionene som ramme for omsetning av kvoter. Konklusjonen på behandlingen av Dok.nr.8-forslaget i vår var at man skulle komme tilbake til den saken i den bebudede stortingsmeldingen om landbrukspolitikken. Jeg hadde ventet at Regjeringen hadde gjort det og ikke foretatt en slik binding av Stortinget som vi nå har vært vitne til her.

       Saksordføreren var inne på dette med kvoteordningen, og han var ikke sikker på om det som nå forelå, var det rette. Stortinget vil føle seg relativt bundet til våren - eller til høsten, eller når det måtte bli - når vi skal behandle meldingen om landbrukspolitikken. Representanten Aukan sa han så fram til den behandlingen. Jeg kan ikke si jeg ser veldig store muligheter ved den behandlingen. Jeg er redd det blir en reprise på det som pleier å skje når man diskuterer landbrukspolitikk.

       Min konklusjon på dette må være at vi i forbindelse med landbruksmeldingen til neste år foretar en grensedragning for hva som skal være gjenstand for forhandlinger i disse årlige oppgjørene. For det er svært få ting som man kan si at det er logisk at man ikke skal kunne diskutere, når man har gått til det skrittet at investeringsavgiften, i hvert fall fra Regjeringens side, anses som en naturlig del av dette.

       Komiteens flertall, Arbeiderpartiet og regjeringspartiene, har i innstillingen en merknad hvor man ber Regjeringen vurdere et auksjonssystem for import av kjøtt fra såkalte MUL-land. Betegnelsen MUL-land skal visst stå for mindre utviklede land, så vidt jeg har skjønt. Jeg kan vanskelig skjønne annet enn at innføring av en slik ordning må resultere i en bistandspolitisk dobbeltmoral. Et slikt system vil i realiteten innebære at det etableres en pris på retten til å eksportere en gitt mengde kjøtt til Norge. Det vil igjen føre til en overføring av inntekter fra produsenter i MUL-land til den norske statskasse - selv om saksordføreren ikke er enig i det. Det at det blir overført penger fra MUL-land til den norske statskasse, vil vel sannsynligvis ha den konsekvens at det øker behovet for bistandsmidler til de samme MUL-land. Nei, jeg synes rett og slett dette blir for dumt, og jeg vil inderlig håpe at Regjeringen lar være å foreslå å innføre en slik bistandsfiendtlig ordning som dette absolutt må være.

       Jeg tror også det vil være fornuftig i et konkurranseperspektiv å ha en fri import - i hvert fall innenfor en viss grense hva gjelder kvanta - som et korrektiv til den innenlandske produksjonen. Hensynet til forbrukerne må ikke svinne aldeles hen når vi diskuterer landbruk.

       Den bransjen vi i dag diskuterer, er planstyrt så detaljert at man vel nærmest kan si til det totalt uoversiktlige. Det kan umulig være mange, selv i denne sal, som har total oversikt over de ordningene som er i landbruket. Ja, selv i diplomatlosjen vil jeg anta at det er et begrenset antall som har den totale oversikten. Jeg har hørt rykter om at det er så ille at de to som har total oversikt, ikke må reise med samme fly! Om det medfører riktighet, kan jeg ikke innestå for.

       Men når man har satt alle disse detaljene i system, gjennom lovverk, gjennom mellom 80 og 100 tilskuddsordninger og må ha et hav av offentlig ansatte i kommunene, hos fylkesmennene og i statsadministrasjonen for å administrere dette, tror jeg definitivt tiden er inne til at noen stiller det grunnleggende spørsmål: Hvor mange av disse ordningene er en betingelse for at vi kan ha et jordbruk og et landbruk, en distriktspolitikk og en distriktsmessig bosetting i dette landet? Jo lengre tid det går, og jo mer dette baller på seg, jo mer irreversibelt blir det, selv om det kommer en landbruksmelding som sannsynligvis vil hermetisere det meste av det vi allerede har.

       Høyre har i innstillingen fremmet et forslag om å heve bunnfradraget med 5.000 kr - fra 5.000 kr til 10.000 kr. Det har en økonomisk konsekvens som innebærer at de overføringer som Høyre foreslår, er mindre enn det som ligger i den fremforhandlede avtalen, men allikevel er høyere enn det som ble lagt fram den 4. mai i de innledende forhandlingene. Så selv Høyre er ikke veldig radikal i denne sammenhengen. Jeg mener det er vanskelig egentlig å være konkret i forbindelse med jordbruksforhandlinger. Og da spør jeg meg: Når vi er bundet på hender og føtter gjennom landbruksforhandlingene, når kan da Stortinget egentlig få gjort noe med det? Jeg tror også tiden er kommet til å stille dette grunnleggende spørsmål: Er det forhandlingssystemet vi har, så vellykket at vi på død og liv må beholde det for all framtid?

       Jeg tar opp forslagene nr. 9 og 10.

       Det er vanskelig å holde seg til manus etter et par av de innleggene som vi har hørt så langt.

       For det første: Ansgar Gabrielsen tar opp dette med MUL-import. Det er definitivt ikke slik at den merinntekten man får ved et auksjonssystem, skal tilfalle statskassen. Det er helt riktig som saksordføreren sier, at dette skal tilbakeføres til produsent. Det man er ute etter å oppnå med et slikt auksjonssystem, er for det første å få synliggjort hvor ting går, man er ute etter å få en merkeordning - som det er sagt i innstillingen - og man er ikke minst ute etter at den merinntekt som det er mulig å få på importert kjøtt fra de minst utviklede land, skal tilfalle produsent og ikke importør i Norge.

Karin Andersen (SV) : Totalrammen for årets oppgjør er bedre enn før. På tross av det sakker deler av landbruksnæringa etter i inntektsutviklingen. Ja, det er endog slik at noen småbruk med sau og geit kommer ut i minus. Kortversjonen av oppgjøret er: Ja til gris, nei til sau. Det er en klar melding til sauenæringa i rovdyrutsatte områder om at de ikke er viktige. Den mest miljøvennlige kjøttproduksjonen vi har, får for lite hjelp. Det skaper berettiget harme. Derfor legger SV inn forslag om å få en plan for økt beitebruk i utmark, og at det må legges opp til nye tiltak for å begrense rovdyrskadene i den sammenheng.

       Oppgjøret nå er dessverre for tradisjonelt. Det er noen riktige skritt i forhold til å legge mer vekt på avtalemidler og mindre på marked, men profilen er gammeldags. Sentrumsregjeringa har ikke brukt muligheten de hadde til å stake ut en ny kurs. Lønnsoppgjøret burde vært et lavlønnsoppgjør i landbruksnæringen også. Da hadde det blitt mer miljøvennlig, mer distriktsvennlig, og det kunne ha bidratt til å begrense utgiftene til oppgjøret.

       WTO-avtalen setter tak på overføringene til jordbruket. Da er det viktig å få vridd inntektene innafor rammen til lovlig støtte. Miljø og velferd er lovlig. Et tak på overføringene til hvert bruk ville ha vært riktig fordelingspolitikk. Det ville begrense overføringene totalt, og det ville gi mer rom for støtte til miljøsatsing og sosiale ordninger. SV fremmer derfor forslag om dette. Uten et slikt tak vil strukturendringene i landbruket måtte bli enda sterkere. De store får vokse. De små blir borte.

       Så til investeringsavgiftskuttet. Verken Bondelaget eller Småbrukarlaget hadde det på sine kravlister, så det må fullt og helt ha vært statens ønske. Fordelingseffekten har en ganske grusom profil: Storbønder med kapitalintensiv drift vil tjene grovt, småbruk og økologi taper. Jeg tror ikke det hadde vært mulig å kamuflere at en deler ut 400 mill. kr så skjevt med en annen teknikk enn denne.

       Så til økologi: Verken den generelle økologiseringen eller den heløkologiske spydspissen får noe særlig løft. Når utmarksbeitet taper, blir den generelle økologiseringen dårligere. Når de økologiske produktenes markedsandel skal baseres på merpris, og når det er opp til omsetningsorganisasjonene til RIMI-Hagen og REMA 1000 å markedsføre disse produktene, kjemper de en umulig kamp. De trenger mer hjelp fra oss. Et viktig kontrollspørsmål blir: Når så du sist økologisk mat på din veg gjennom supermarkedet? Forbruk påvirkes jo av det tilbudet vi får, og av den markedsføringa som er bak. Nå er dette altfor dårlig til å kalles satsing. Når økologisk landbruk bare utgjør 1 % er det ikke så rart at markedsaktørene prioriterer de resterende 99 %. Det er slik markedet er. Når bare deler av det som blir produsert økologisk, blir omsatt som det, er det et annet viktig negativt tegn. Økologiske varer skal ikke være en nisje for spesielt interesserte brukere og forbrukere. De skal vise veg til en generell økologisering av hele landbruket, og da må de synes, de må presenteres skikkelig og gjøres tilgjengelig for forbrukerne. Og da må de få drahjelp. Det fremmer også SV forslag om.

       Så til bruken av plantevernmidler i landbruket: Den må ned. Derfor er SV positiv til prinsippet om at økte avgifter kan trekkes fra på støtta og på den måten gi rom for mer grønn støtte, ifølge WTO-avtalen. Den som forurenser, må betale. Den som driver miljøvennlig, får mer støtte. Det er grunn til å vise til at Senterpartiet nå igjen tydeligvis er på kollisjonskurs med sitt eget program når de ikke gir støtte til en slik føring. WTO-avtalen begrenser vår handlefrihet. Da må de mulighetene som finnes innafor systemet, brukes aktivt og kreativt.

       Til slutt til velferdsordningene: De har økt i volum, og det er bra. Men det er gjort noen forandringer i de administrative ordningene når det gjelder utbetalingsmåten som virker helt ubegripelige. For meg ser det ut til at dette må føre til merarbeid både for brukere og for det offentlige. Avløserlagsordningene er en praktisk måte å ordne ferie og fritid på. Og hvis man er opptatt av å rekruttere ungdom til landbruket, er det utrolig viktig at disse ordningene fungerer smidig og greit. Det er ikke attraktivt hvis dette blir byråkratisk, tungvint og vanskelig.

       Jeg vil ta opp forslagene nr. 11, 12 og 13 fra SV.

       Han hadde forstått poenget allerede da. Fremskrittspartiet har ikke forstått det ennå, nemlig at Norge må selv ta ansvaret for sin egen matproduksjon. Vi skylder våre innbyggere en nasjonal landbrukspolitikk, der vi har kontroll med produksjonsformen og innholdet i maten. Det gjør vi best ved å ha et robust norsk landbruk. Men vi må erkjenne at på våre breddegrader og med vår topografi er det klare konkurranseulemper i forhold til de fleste andre europeiske land.

       Er det for mye å bruke 13 % av vår inntekt til matvarer - vi som bor i et av verdens rikeste land? Det er bare tre ganger mer enn vi bruker til drikkevarer og tobakk. Av maten skal vi tross alt leve, av det andre kanskje snarere tvert imot.

       Venstre er glad for at denne regjeringen har lyktes i å komme til enighet med organisasjonene. Det er første gang siden 1990. Venstre vil berømme den kreativitet og smidighet som er lagt for dagen fra departementets side.

       Det er verdt å merke seg at oppgjøret fører til ubetydelige prisøkninger. Dette er viktig fra et forbrukerståsted, men enda viktigere for næringsmiddelindustrien og dens konkurransekraft.

       Avtalen inneholder mange positive element. Regioninndelingen ved kjøp og salg av kumelkkvoter endres slik at kvotene først omsettes innen hver enkelt kommune. Dette er viktig for å opprettholde distriktsjordbruket og ikke få utilsiktede forskyvninger av tyngdepunktet i næringen. Innføring av grøftetilskudd ble også tatt positivt imot. Positiv er også økningen i bevilgningen til økologisk landbruk. Men etter Venstres mening er kanskje det aller viktigste elementet i avtalen de forbedrede ordningene for rekruttering og velferd. Unge under 35 år - og spesielt kvinner - prioriteres.

       Det har vært reist en del kritikk mot BU-midlene og bruken av dem. Erfaringene er i hovedsak positive, ikke minst med tanke på kvinnelige arbeidsplasser. Men vi vet også at det er de som har sagt ja til avtalen med store betenkeligheter. Ved neste korsvei må det arbeides for at økonomien i sauenæringen bedres slik at bl.a utmarksressursene kan utnyttes bedre enn i dag. Dette er en viktig del av vårt småskalalandbruk og for å beholde en variert bruksstruktur.

       Mange snakker om behov for strukturendringer i landbruket. Med de rammevilkårene og den pessimismen som har bredt seg i næringen de siste ti årene, sammenholdt med de gode betingelsene ellers på arbeidsmarkedet, går strukturendringene av seg selv - etter min og Venstres mening kanskje for fort.

       Når tall fra mitt hjemfylke, Møre og Romsdal, forteller at antall bruk har gått ned fra 10.000 til under 6.000 de 15 siste årene, er det grunn til uro. Og jeg vil advare Høyre og Fremskrittspartiet mot konsekvensene av deres forslag.

       Primæroppgavene i landbruksnæringen er matproduksjon, men vi må ikke glemme ringvirkningene. Verdens største næring, reiselivsnæringen, er helt avhengig av et godt vedlikehold av kulturlandskapet. Dette er bare ett eksempel. Et annet er jordbrukets betydning for bosettingen.

       Overføringer over statsbudsjettet har sine begrensninger, og en nærmer seg taket i forhold til gjeldende avtaler. Når matvareprisene er relativt høye i Norge, skyldes ikke det bare produsenten, men i langt sterkere grad mellomledd og ikke minst staten. Det er uhørt og uforklarlig at vi i Norge skal ha Europas nest høyeste matmoms. I avtalen ligger som forutsetning at investeringsavgiften blir fjernet. Det er et fornuftig grep i riktig retning. Det neste som må ses på etter Venstres mening, er momsen på matvarer.

       Årets jordbruksoppgjør er et skritt i riktig retning, men flere kreative og nytenkende skritt må tas om rekrutteringen og et robust norsk landbruk skal sikres for fremtiden. Denne regjeringen er i godt gjenge med denne gode avtalen som nå er fremforhandlet, og som alle har sluttet seg til.

Torstein Rudihagen (A) : Det var godt å høyre at Enoksen i sin innfletta replikk til Hedstrøm sa så mykje godt om resultata av norsk landbrukspolitikk - ein landbrukspolitikk som i stor grad Arbeidarpartiet har vore ansvarleg for, og som særleg Senterpartiet så seint som for eit år sidan framstilte som ei rein ulykke for landbruket.

       Men elles har eg òg med glede merka meg at for første gong sidan 1990 har vi fått forhandla fram ei jordbruksavtale som begge organisasjonar har fullført og slutta seg til. Særleg Bonde- og Småbrukarlagets årlege brot har etter mitt syn vore eit eksempel på korleis denne organisasjonen var i ferd med å spele seg sjølv ut av reell påverknad på landbrukets rammevilkår.

       Jordbruksoppgjeret er langt meir - eller rettare sagt noko anna - enn eit lønsoppgjer. Her blir vesentlege område for næringa sine rammevilkår trekte opp - her ligg det med andre ord mykje politikk. Næringa og organisasjonane må derfor vera særs godt tente med at dette systemet held fram, der dei meir enn andre næringar får påverke sine eigne rammevilkår. Bonde- og Småbrukarlaget har viktige grupper og interesser å ivareta.

       Ikkje alle grupper er like fornøgde med avtala. Likevel er det totalt sett eit godt oppgjer som vidarefører - som det har vore sagt tidlegare - hovudlinene i den landbrukspolitikken vi har. Vesentlege trekk i denne politikken er ei prioritering av arbeidsintensivt jordbruk i distrikta gjennom korn og kraftfôrpolitikken - ei tilpassing til dei internasjonale forpliktingane vi har, m.a. i WTO, vektlegging av miljøomsyn og økologisk landbruk. Vi har òg forståing for at ein evaluerer og reviderer mjølkekvoteomsetninga, og støttar fullt ut velferdsordninga og dei tiltaka som er lagde inn for å auke rekrutteringa til jordbruket.

       Avtala gir rimelege moglegheiter til god inntektsutvikling i tråd med det som fleirtalet i næringskomiteen tidlegare har gitt uttrykk for. Eg trur at det er god forståing hos folk for dette - særleg i relasjon til lønsoppgjera i år. Eg held meg til NILF og budsjettnemnda og stolar på at dei har dei mest objektive tala og grunnlaga for lønsutvikling og samanlikning med andre grupper. Men ein industriarbeidar eller lønsmottakar har - og det skjønar eg òg - vanskeleg for å forstå at eit såkalla årsverk i jordbruket kan samanliknast med hans årsverk i arbeidstid, all den tid han ser at ein og same person kan ha fleire årsverk i jordbruket, og kanskje attpåtil ha jobb ved sidan av. Eg trur vi må slå fast at eit årsverk er eit greitt omgrep for å få fram utviklinga frå år til anna i jordbruket, men som samanlikningsgrunnlag i forhold til andre lønsmottakarar er det udugeleg. Jordbrukaren er òg sjølvstendig næringsdrivande med dei avskrivingsmoglegheitene det gir, og derfor kan òg likningsinntekta for jordbrukaren lite samanliknast med inntekta til ein vanleg lønsmottakar.

       Ein strategi i landbrukspolitikken har vore å skape eit robust jordbruk. Mange i næringa oppfatta dette negativt, som utidig press om effektivisering, omstilling og rasjonalisering. Men eg er sikker på at på sikt må òg næringa vera tent med å betre evna til å tåle endringar i rammevilkåra, mindre auke på overføringane og auka konkurranse. Mellom anna på grunn av den raske teknologiske utviklinga og auka globalisering av økonomi og handel vil evna til omstilling, fleksibilitet og tileigning av ny kunnskap vera avgjerande for nær sagt alle næringar. I jordbruket kjem ein heller ikkje utanom dette, sjølv om vi skjermar det, og så langt har det òg synt ei god omstillingsevne.

       Vi aukar i år overføringane - i alle fall løyvingane - med 675 mill. kr, og ligg da blant dei tre-fire landa i OECD som har dei høgaste overføringane. Vi må derfor vera budde på at dette ikkje kan halde fram.

       Når vi overfører såpass mykje til landbruket, er det fordi vi ikkje berre treng ein sunn og god matproduksjon i landet vårt, men vi vektlegg landbruk som eit distriktspolitisk verkemiddel for å ta vare på busettinga, kulturlandskapet, det produktive arealet og ikkje minst positive ringverknader overfor anna næringsliv. Sysselsettinga direkte i landbruket går nedover. Vi bergar heller ikkje den om vi berre aukar overføringane. Det såg vi etter opptrappingsvedtaket i 1975.

       Men om ikkje landbruksnæringa vil vera avgjerande for sysselsettinga, vil den spele ei svært sentral rolle for busettinga i tida framover, og for at vi skal ha levande bygder.

Statsråd Kåre Gjønnes : Årets jordbruksavtale er den første som er inngått med Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag siden 1990. Avtalen er en oppfølging av Regjeringens landbrukspolitikk, slik den går fram av Voksenåsen-erklæringen. Gjennom flertallsmerknaden fra næringskomiteen ved budsjettbehandlingen sist høst har også Stortinget sluttet seg til en landbrukspolitikk og en jordbruksavtale som styrker bøndenes inntektsmuligheter. Jeg er glad for at et bredt flertall i Stortinget gjennom innstillingen støtter opp om den inngåtte avtale. Jeg anser det som særlig viktig at et bredt flertall av næringskomiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og regjeringspartiene har felles merknader til de fleste viktige spørsmål og prioriteringer i landbrukspolitikken. Ikke minst legger disse merknadene et godt grunnlag for det videre arbeidet internasjonalt forut for de kommende WTO-forhandlingene, med vekt på den multifunksjonelle betydning landbruket har i samfunnet. Det er viktig at det finnes et politisk grunnlag som er villig til å gi stabile rammevilkår for landbruket i et lengre perspektiv. Det er videre viktig å understreke at det i dette oppgjøret er tatt aktive forbrukerhensyn og lagt en profil som gjør næringsmiddelindustrien konkurransedyktig.

       For å kunne oppfylle målsettingene om trygg matproduksjon, bo- og sysselsetting i distriktene og bærekraftig

       ressursforvaltning er det nødvendig at jordbrukets inntektsmuligheter styrkes, og at næringsutøverne tilbys sosiale ordninger på linje med andre grupper. Dette er også den viktigste enkeltforutsetning for å sikre rekruttering til næringen og opprettholde levende og aktive bygder.

       Årets avtale øker gjennom summen av varig ramme, engangsmidler og bortfall av investeringsavgift inntektsmulighetene i jordbruket med 1.625 mill. kr. Kostnadsreduksjoner i landbruket har vært en hovedstrategi i landbrukspolitikken de senere årene, og bortfall av investeringsavgiften er en naturlig videreføring av denne strategien. Bortfall av investeringsavgiften i jord- og skogbruk vil redusere utgiftene i jordbruket med om lag 400 mill. kr. I en situasjon med begrensede muligheter for økte overføringer til næringen, bl.a med begrensningene i WTO-avtalen, er det også behov for å vurdere alternative virkemidler og nye løsninger, slik også komiteen understreker. Dette er også et spørsmål Regjeringen vil komme tilbake til i den nye stortingsmeldingen om landbrukspolitikken.

       Jordbruket står nå overfor betydelige investeringsbehov. Det ble foretatt betydelig nybygging og ombygging i perioden på slutten av 1970-tallet og først på 1980-tallet, og en stor del av bygningsmassen er nå moden for betydelig vedlikehold, samtidig som en periode med lave investeringer medfører et etterslep når det gjelder behovet for investeringer. Miljøhensyn i landbruket medfører også omfattende og til dels kostnadskrevende tilpasninger i produksjonen og ulike tiltak på sektoren. En fjerning av investeringsavgiften fra 1. januar 1999 er en klar forutsetning for den framforhandlede avtalen, slik komiteen også understreker.

       Eg har lyst å stille statsråd Gjønnes eit spørsmål. Når ein vel å ta inn element som redusert investeringsavgift, og lar vere å peike på dei auka avgiftene som næringa vil få i heile avtaleperioden - det vere seg elavgift, autodieselavgift eller konjunkturavgift - så skapar ein eit inntrykk av at bøndene får ein betre situasjon i komande avtaleperiode enn det som er reelt. Det kan vel ikkje vere særleg bra korkje for departementet eller næringa at ein framstiller ting betre enn dei reelt er?

Statsråd Kåre Gjønnes : Jeg fastholder at den avtalen som er framforhandlet med begge organisasjonene, er en god avtale. Det er et viktig løft for landbruksnæringen, i tråd med det som ligger i Voksenåsen-erklæringen, og faktisk også i tråd med intensjonene i næringskomiteens innstilling. Jeg går ut fra det også er derfor vi har greid å komme fram til en enighet med begge organisasjonene.

       Det at det er tatt inn et element som investeringsavgiften, er ikke helt nytt, som enkelte hevder. Vi har parallelle situasjoner å vise til, for dette har også vært gjort tidligere. Dette har departementet og statsråd Løwer svart på i et brev på direkte spørsmål fra komiteen, og gitt opplysninger om på hvilken måte dette har skjedd tidligere. Det å fjerne en del av kostnadene er vel et tiltak som er nyttig for næringen, det er én ting, men det er også nyttig for forbrukerne i og med at en dermed gjør det mulig å unngå de store løftene på matvareprisene når produktene skal ut i markedet. Etter min mening er dette et grep som tjener mange formål gjennom det som nå er lagt inn i oppgjøret.

       Jeg vil ellers også vise til komiteens egne merknader. En enstemmig komite har pekt på en hel rekke ting i forhold til investeringsavgiften og virkningen som sådan, og konstaterer at fjerning av den er lagt inn som en forutsetning for avtalen. Så jeg håper at dette skal finne sin løsning i forbindelse med behandlingen av stortingsproposisjonen til høsten.

Terje Knudsen (Frp) : Så vidt jeg forstår skal nestlederen i Bondelaget, Gunnar Dalen, være statsrådens høyre hånd når det gjelder utformingen av en ny landbrukspolitikk, med andre ord en person med bakgrunn i særorganisasjonen for bønder.

       Vi må vel regne med at når vi nå går inn i et nytt årtusen, vil departementet finne frem til nye løsninger som betyr lavere uttelling for skattebetalerne, lavere matvarepriser og større konkurranse i landbruket. Med årlige overføringer i 12 milliardersklassen til friske og arbeidsføre mennesker, kan vi da regne med at det vil være slike tanker statsråden vil lytte til og gi gjennomslag for i den nye meldingen han vil presentere neste år?

       Asmund Kristoffersen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Kåre Gjønnes : Jeg har tidligere sagt at jeg oppfatter Landbruksdepartementet like mye som et forbrukerdepartement som et landbruksdepartement. Det betyr at gjennom forhandlingene om jordbruksavtale er dette tillagt betydelig vekt. Når vi ser på økningen i matvareprisene, som ligger i et område på omkring 1- 1 1/2 % som tilsvarer en økning i konsumprisindeksen på 0,1 %, er dette en bevisst fordeling ved rammen for oppgjøret, slik at det skal gi minst mulig utslag overfor forbrukerne som sådanne.

       Når vi da ser på det generelle lønnsoppgjøret og økningen i inntektene som er kommet der, finner vi at den summen man bruker til matvarer, faktisk minsker som følge av jordbruksoppgjøret og lønnsoppgjøret, hvis en ser disse samlet.

       Når det gjelder den nye landbruksmeldingen, vil den omhandle forbrukerpolitikken, den vil forholde seg til det økologiske landbruket, den vil forholde seg til dette med matvarepriser, og det vil bli rik anledning for Stortinget til å drøfte denne meldingen når vi får lagt den fram. Og som jeg har sagt, har jeg forhåpninger om at det skal la seg gjøre i løpet av 1999.

Ansgar Gabrielsen (H) : Statsråden sa i sitt innlegg, og har sagt i et par av replikkene, at det er en god avtale. Om landbruksvilkårene blir bedre eller ei etter at han får en ny politisk rådgiver, får tiden vise. Men sentrumsregjeringen kom iallfall fram til en framforhandlet avtale. Jeg har en underliggende følelse av at statsråden kanskje mener at det er blitt en bedre avtale enn om vi hadde hatt en arbeiderpartiregjering - altså bedre for avtalemotparten. Det bekymrer meg for så vidt hvis den underliggende premissen er riktig. Da er det jo faktisk, som jeg sa i mitt hovedinnlegg, et problem for Stortinget, og at det er vanskelig å få uttrykt Stortingets vilje i disse landbruksavtalene.

       Statsråden sa i en replikk her at han ikke hadde merknader til merknaden hva angikk investeringsavgift, der komiteen sier:

« Komiteen tar derfor nå ikke stilling til forslaget. »

       Man tiltrer altså ikke forslaget gjennom merknaden i innstillingen.

       Mitt spørsmål til statsråden - i all sin enkelhet - da det ikke er helt enkelt å trekke inn i denne avtalen hva som egentlig ligger der og hva som ikke ligger der når det gjelder akkurat det punktet: Hva vil konkret skje hvis Stortinget ikke fjerner investeringsavgiften for denne bransjen? Vil det ha budsjettmessige implikasjoner? Vil det utløse krav om reforhandling av avtalen som sådan?

Statsråd Kåre Gjønnes : Til spørsmålet om dette er en bedre avtale enn en annen regjering kunne ha forhandlet fram, vil jeg si at det får nå andre vurdere. Det jeg konstaterer, er at den avtalen som vi har forhandlet fram, har fått tilslutning fra begge organisasjonene - altså en forhandlet avtale som vi er enige om. I tillegg er det et klart flertall her i Stortinget som støtter avtalen, og som gir sin tilslutning til den gjennom den innstillingen som er framlagt. Det som står igjen som det punktet som en har utsatt å ta stilling til, er investeringsavgiften, og det er ut fra at dette forslaget først vil komme i forbindelse med St.prp.nr.1 til høsten.

       For meg som landbruksminister og Regjeringen er det tilstrekkelig at man forholder seg til det når forslaget først ligger på bordet. Hva som vil skje hvis Stortingets flertall velger å gå imot det forslaget, er det også i brevs form gitt svar til komiteen at det var en klar forutsetning for avtalen og for partene da man inngikk denne avtalen, og at det vil kunne utløse - det er ikke statsråden som sier at det vil komme til å utløse, det vil kunne utløse - krav fra organisasjonene om reforhandlinger ut fra hovedavtalen. Men det vil naturligvis være opp til partene å vurdere den situasjonen når den oppstår.

       Jeg håper imidlertid at dette elementet i seg selv er så positivt for landbruket - også i forhold til denne avtalen - at det vil være et flertall som vil støtte det når det blir behandlet til høsten. Det vil overraske meg noe hvis partier som klart har gitt uttrykk for et ønske om å fjerne investeringsavgiften, på det tidspunktet eventuelt velger å si nei - det vil da på det tidspunktet være en interessant situasjon.

Karin Andersen (SV) : Velferdsordningene i landbruket er vesentlig bedret - og de er viktige spesielt for nyrekrutteringen. Men det har vært gjort noen endringer i avløserordningen som jeg er opptatt av, fordi det å ha et ordnet system gjennom et avløserlag slik som det har vært praktisert til nå, har vært en kjempefordel både for brukerne og for dem som skal administrere ordningen.

       I 1997 søkte og dokumenterte 26.380 bønder gjennom avløserlag med arbeidsgiveransvar. Det betyr at det med fire utbetalinger i året, sånn som systemet var før, ble

       håndtert 864 søknader - det er omtrent 61,8 % av all refusjon for ferie og fritid i Norge. De fleste av disse søknadene ble håndtert elektronisk. Med samme antall bønder og to utbetalinger til alle i 1999 i det nye systemet, der brukerne må dokumentere sjøl, blir det 52.760 håndteringer isteden. Og alle søknadene må, så vidt jeg kan skjønne, håndteres manuelt, eller alle kommunene må lage et nytt system på data. Det er veldig vanskelig å skjønne hva slags betydelig administrativ forenkling av forvaltningen dette skal være.

       Jeg har sett at det ved enkelte anledninger har vært henvist til statens bevilgningsreglement som argumentasjon for at det må være på denne måten. Men da vil jeg spørre landbruksministeren: Hvis situasjon er slik som jeg beskriver den, er det ikke da grunn til å se på denne ordningen? Ikke bare blir dette kronglete og tungvint for alle som skal drive med det, men det gjør også ordningen med avløserlag veldig mye mindre praktisk for alle parter.

Statsråd Kåre Gjønnes : Jeg er enig med representanten Karin Andersen i at de velferdsordningene som er bygd inn i jordbruksavtalen, er helt avgjørende både for rekrutteringen og for å gi denne yrkesgruppen noenlunde tilsvarende ordninger som vi finner i samfunnet for øvrig.

       Når det gjelder det spesielle spørsmålet som representanten Karin Andersen oppfattet som et problem i forhold til avløserlagene, forstår jeg ikke at virkningen er så dramatisk som den beskrives. Det er riktig at det er økonomireglementet som krever at det må søkes - den enkelte bruker må faktisk søke. Det må vel være et av de minste kravene å stille til en ordning at den enkelte må søke om å få det tilskuddet som er tilgjengelig. Dette vil for øvrig kunne skje på det samme skjemaet som fylles ut av hver enkelt gårdbruker, eventuelt ved å krysse av - en enkel handling som ikke skulle bety det store merarbeidet. Og det er klart at dette fremdeles vil kunne organiseres gjennom avløserlag, og at en vil kunne finne praktiske måter å få dette til å fungere på. Så jeg føler meg ganske overbevist om at når en får dette i gang, vil det vise seg at dette skal kunne praktiseres på en hensiktsmessig og god måte, i tråd med de intensjonene som representanten Karin Andersen her har gitt uttrykk for, og som jeg deler. Disse avløserlagene er et positivt element og gjør en god jobb for næringen totalt sett i organiseringen av denne ordningen.

Astrid Marie Nistad (A) : Etter å ha lytta til statsråden sitt innlegg og lese stortingsproposisjonen og innstillinga, sit eg att og undrar meg litt. Bakgrunnen er at eg har gått attende til innstillinga til langtidsprogrammet for 1998-2001, som ikkje er så veldig lang tid tilbake, der sentrumspartia skreiv følgjande merknad:

       « Disse medlemmer er uenig i den landbrukspolitikk stortingsflertallet har ført de siste årene. Disse medlemmer mener at denne politikken fører til en utarming av primærnæringene. »

       Og så les eg i dagens innstilling om jordbruksoppgjeret at eit fleirtal samansett av Arbeidarpartiet, Høgre, Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre - altså òg sentrumspartia - uttalar følgjande:

       « Dette flertallet konstaterer videre at også årets jordbruksavtale bygger på hovedtrekkene i St.prp.nr.8 (1992-1993) Landbruk i utvikling. »

       Er det rart at eg er forundra, når eg veit at Kristeleg Folkeparti, som statsråden representerer, i førre periode nytta alle høva til å peike på at landet trong ein ny jordbrukspolitikk?

       Mitt spørsmål er: Kvifor nytta ikkje sentrumsregjeringa ved statsråd Gjønnes første høve, som jordbruksoppgjeret var, til å legge til rette for ein ny landbrukspolitikk som ikkje utarma næringa? Eller vart alle desse talemåtane frå tidlegare, som var ein del av den uansvarlege retorikken som sentrumspartia førte, fort gjennomskua då dei fekk ansvar? Eller har fagstatsråd Gjønnes alltid vore einig i den langsiktige strategien som vart lagd av Arbeidarpartiet ved Gunhild Øyangen, når det gjeld framtida til norsk landbruk vurdert ut frå eit internasjonalt, konkurranseutsett miljø?

Statsråd Kåre Gjønnes : Jeg konstaterer at årets jordbruksavtale er forhandlet fram med begge organisasjonene. For å greie å finne et lignende tilfelle, må vi faktisk helt tilbake til 1990. Det er konstatert at årets jordbruksavtale har gitt et inntektsløft i næringen som vi må langt tilbake i tid for å finne paralleller til. Jeg synes det i seg selv gir uttrykk for at det er lagt inn nye elementer gjennom jordbruksoppgjøret dette året. Det er faktisk i tråd med det det var bred enighet om i næringskomiteen i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet.

       Det at man her har funnet fram til en enighet også i komiteen, synes jeg er positivt. Jeg har tidligere gitt uttrykk for at landbruket er tjent med at vi kan greie å finne politiske konstellasjoner som gir trygge rammebetingelser for et landbruk i framtiden. Regjeringen har sagt at dette vil vi jobbe med i løpet av 1999, og vi vil legge fram en stortingsmelding der vi tar utgangspunkt i St.prp.nr.8 (1992-1993), som Stortinget har vedtatt, men eventuelt legge noen nye strategier inn i et nytt årtusen. Dette synes jeg er å ta et aktivt grep om landbrukspolitikken fra Regjeringens side, der vi naturligvis akter å bruke den posisjonen vi har til å være med og forme norsk landbrukspolitikk, og da også med en bestemt oppgave: Det å ha en politikk som vi også kan ha flertall for i Stortinget. Dette er nødvendig, og det er også til nytte for landbruket framover at vi greier denne operasjonen.

       Jeg er glad for at Regjeringen følger opp tidligere målsetting om at jordbruksavtalen skal ha en klar distriktsprofil, med en gunstig utvikling i inntekter og i framtidige produksjonsmuligheter i distriktene. Selv om det har vært en nedgang i det totale antall bruk i landet i perioden 1990-1997, har totalarealet i norsk landbruk økt.

       Representanten Gløtvold uttalte i spørretimen den 13. mai i år følgende:

« Norge importerer om lag 50 % av maten som spises her i landet, og da er havets ressurser også innregnet. »

       Dette kan umulig være et rett utsagn. Jeg trodde at en av våre største utfordringer når vi skal diskutere vår framtidige landbrukspolitikk, var at vi produserer for mye av det meste.

       Ser man på vårt kaloriforbruk, er det riktig at vi har en selvforsyningsgrad på ca 50 %. Men da er selvsagt produkter som sukker, grønnsaker og frukt medtatt. På disse områdene er vi med bakgrunn i våre klimatiske forhold m.v. nødt til å importere store deler av disse varegruppene.

       Det er positivt at det foreligger en fremforhandlet jordbruksavtale. Og det er ingen sensasjon at Arbeiderpartiet vil støtte den. På et prinsipielt grunnlag har Arbeiderpartiet alltid støttet en fremforhandlet avtale.

       Når statsråd Løwer kan forsvare at et så stort skatte- og avgiftspolitisk spørsmål legges inn som grunnlag for jordbruksavtalen, er det grunn til å spørre om statsråden kan se noen spørsmål som ikke kan trekkes inn. For å være helt konkret: Ser statsråden noen prinsipiell forskjell på, som man denne gangen har gjort, å legge inn bortfall av investeringsavgift som grunnlag for avtalen, og - en tenkt mulighet - ved neste forhandling å legge inn redusert matmoms som en forutsetning for oppgjøret? Altså: Er det overhodet noen prinsipiell forskjell på bortfall av investeringsavgift og redusert matmoms? Ser statsråden, som har ansvaret for en rekke statlige forhandlingsrunder, ingen prinsipielt uheldig utvikling dersom tiltak som åpenbart ikke er forhandlingstema, likevel legges inn som en forutsetning, og at man derved får partene med på en avtale som man egentlig ikke har fullmakt til å inngå?

       Jeg føler meg altså ikke helt bekvem med å gå inn i en diskusjon med Fremskrittspartiet om den landbrukspolitiske framtid.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A) : Eg vil gjerne ta eit lite tilbakeblikk før eg kjem fram til ei problemstilling. I St.prp.nr.8 (1992-1993) var det stort sett sentrumspartia og SV mot resten, inkludert Arbeidarpartiet. I 1997 stemde i alle fall Senterpartiet - som eg ikkje ser på som eit uvesentleg regjeringsparti i landbrukspolitikken - mot jordbruksavtalen, med stor, stor støy m.a. i denne salen. Eg forstår godt at Regjeringa er glad for at Arbeidarpartiet både har og held fast på nokre prinsipp, i denne samanhengen som å støtta ein framforhandla avtale.

       Når det gjeld spørsmålet om investeringsavgift, har jo ein samla komite vist til budsjettbehandlinga i haust og ikkje tatt stilling til det.

       I valkampen snakka regjeringspartia - og kanskje igjen med Senterpartiet i spissen - mest om kor feil og umogleg landbrukspolitikken til Arbeidarpartiet var, og det var fyrst og fremst Arbeidarpartiet som var skyteskiva for den politikken som fylgde opp St.prp.nr.8 og innstillinga til denne. Så blar eg i dag i Voksenåsen-dokumentet, og det som står om landbrukspolitikk, kunne likså godt ha stått i Arbeidarpartiet sitt program, eller tiltredingserklæring, om det skulle vera det. Det står òg at ein skal gjera noko med inntektsgapet, og statsråden sa at det har ein begynt å gjera noko med. No er vel ikkje lønnsoppgjeret heilt ferdig, så det gjenstår vel å sjå om det er så særleg mykje betre enn for andre grupper. Og sjølv om statsråd Løwer ikkje driv så mykje med landbrukspolitikk, er ho medlem av ei regjering, og då må det vera grunn til å spørja kvar den nye kursen er som Regjeringa har lova på dette området som på så mange andre. Kvar er den nye kursen? Eg kan godt forstå det som vart referert, at landbruksorganisasjonane òg hadde fått store forventingar av det som vart sagt. Kvar er den nye kursen?

Statsråd Eldbjørg Løwer : Landbruksminister Gjønnes har svart på det spørsmålet. Det jeg tok opp i mitt innlegg, var forventningene om å høyne inntektsutviklingen i jordbruket, fordi det over tid var blitt en avstand til annen inntektsutvikling Det var det jeg nevnte om inntektsutviklingen, som skapte forventninger.

       Det som er gjort ved årets oppgjør, er å ta inn et overheng på 3.100 kr og i tillegg gi en økning i lønnsutviklingen for dette avtaleåret. Og siden begge organisasjonene har godkjent den framforhandlede avtalen, regner jeg med at det i det ligger en tilfredshet, i hvert fall i så stor grad som er nødvendig for å godkjenne avtalen. Det var målet, og det målet nådde vi. Så er det sikkert mye annet som vi må forbedre ved senere anledninger, men ved årets oppgjør kom vi altså til en enighet for første gang siden 1990, og det tror jeg vi må ta som tegn på tilfredshet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

       De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

       Gunnar Halvorsen (A) : Det er gledelig at landbruksoppgjøret i år er anbefalt av bondeorganisasjonene. I fjor var situasjonen mer kaotisk, da Senterpartiet i Stortinget stemte mot et anbefalt forslag fra Bondelaget.

       Landbrukspolitikken blir behandlet i årsbudsjettet hver høst, og i landbruksoppgjøret hver vår. Hvilket bilde ser en i landbruket i dag? Jeg tror at vi står foran store utfordringer og mange oppgaver som krever vilje til nytenkning.

       Vi har den dyreste maten i Europa. Vi er sammen med Sveits og Japan de land som bruker mest penger på landbruket. Verdens Handelsorganisasjon har satt et tak på hvor mye penger det er lov til å bruke på landbruket, og der stanger vi nå helt opp i taket. I 1999 skal det på nytt forhandles om en ny avtale. En behøver ikke å være profet for å skjønne at taket for subsidier vil bli senket.

       Jeg tror derfor det er viktig å innse at det ikke blir mer penger til landbruksproduksjonen. Men jeg tror det er like viktig å innrømme at det å være bonde i Norge i dag, er lite lønnsomt. Så selv med et såkalt godt oppgjør blir det for mange dårlig.

       I indre Agder er det mange som kombinerer skog og sau. Her oppdager de aktive sauebøndene, med 90 vinterfora sauer, at de taper 5.500 kr pr. år ved årets oppgjør, mens en deltidsbonde med 25 sauer får flere tusen i tillegg.

       Dette er gal politikk. Dersom bondeorganisasjonene ikke innser at det er familiebrukene og heltidsbonden som må få levelige vilkår, er det på sikt umulig å forsvare disse overføringene. Teknisk moderne landbruk med store investeringer krever at bonden får avkastning på sin innsats. Maskiner og utstyr gjør at gjennomsnittsarealet pr. bruk går opp som resultat av at mange leier jord. Det har igjen skapt usikkerhet rundt leieavtaler, som ofte er på kort tids basis. Det bør bli enklere å kunne kjøpe og selge jord.

       Jeg tror at Stortinget må ha en radikal gjennomgang av lovverket som regulerer landbruket. Både odelsloven, jordloven og konsesjonsloven må tilpasses det nye informasjonssamfunnet. Bondesamfunnet og industrisamfunnet er forlatt. Jeg håper at departementet i sin melding om landbrukspolitikken som kommer i 1999, virkelig griper fatt i realitetene.

Kari Økland (KrF) : Det er mye å glede seg over i årets jordbruksavtale, bedre inntektsmuligheter, tidligpensjonsordningen og omsetning av melkekvoter, fortrinnsvis på kommunenivå, for å nevne noe.

       I den tiden vi har hatt omsettelige melkekvoter, har vi i vår nordlige landsdel sett en tendens til at kvotene selges sørover i regionen. Det er svært uheldig. Ved salg av melkekvoten begrenses inntektsmulighetene for eiendommene sterkt, og det er mye sant i påstanden: Selger dere melkekvoten, selger dere framtiden! Og er det mange som selger, rammer det ikke bare framtiden på den enkelte gård, men også bygd og distrikt. Eiendommene blir mindre attraktive som næringsobjekt, og det blir færre å dele felleskostnadene til samvirketiltak på. Det er derfor viktig at vi har fått inn denne begrensningen.

       Årets jordbruksavtale er den beste for næringen på mange år. Den er et skritt i riktig retning, men resultatene av lønnsforhandlingene så langt tyder imidlertid ikke på at inntektsgapet mellom bønder og andre yrkesgrupper vil avta så mye som en gjerne hadde håpet på i utgangspunktet.

       Effekten av avtalen slår ikke likt ut for alle. Omleggingen av tilskuddsordningen for sau på utmarksbeite fører til store variasjoner blant sauebønder, spesielt kommer de som ikke har kulturbeite, men derimot utmarksbeite, dårlig ut. Når det i tillegg ser ut til at vi står overfor nok en rovdyrsommer, har vi all mulig grunn til å være urolig for sauenæringens eksistens i deler av landet. Og det er viktig at vi tar de mange signaler fra næringen på alvor.

       Mange unge vegrer seg for å ta over driften og satse på et liv som bonde. Ja, faktisk er det foreldre som frarår barna sine å overta. Bedre inntektsmuligheter og sosiale ordninger er vesentlig i denne sammenheng. Men jeg tror problematikken er mer sammensatt. Det å være bonde kan oppleves som en belastning utover de fysiske og økonomiske sidene. Rasjonaliseringen har gjort det til et ofte ensomt yrke, og blant store deler av befolkningen har bondeyrket lav status. Det er ikke uvanlig med hets og negative karakteristikker av yrkesgruppen. Med de valgmulighetene ungdom har i dag, er det derfor ikke til å undres over at mange heller velger andre yrker.

       Storsamfunnets holdninger og signaler er viktige, enten de er bevisste eller ubevisste. Vi må bli flinkere til å påpeke det positive ved selve yrket, og det faktum at bonden produserer fellesgoder for vårt samfunn, som de fleste setter pris på, men som kan være lett å ta som en selvfølge: ren og god mat, matvareberedskap, spredd bosetting, bevaring av kulturlandskap og levende kultur i levende bygder.

Odd Roger Enoksen (Sp) : Selv om det begynner å bli sent på kvelden, så la meg først fortsette der jeg slapp i mitt forrige innlegg.

       Under kap. 2.13 Miljøvirkemidler framgår det i sitat fra St.prp.nr.67 at plantevernmiddelavgiften inngår, på linje med de øvrige miljøavgiftene, i de kostnadsberegninger Budsjettnemnda for landbruket foretar. Disse avgiftene inngår i kostnadsgrunnlaget og kompenseres derfor over avtalen. Dette prinsippet har alltid blitt fulgt, også i tidligere oppgjør. Det som har skjedd i år, er i så måte ikke noe nytt, men tilbakeføringen er i større grad synliggjort. Jeg vil derfor presisere at Senterpartiets og sentrumsfraksjonens tilslutning til følgende merknad

       « Flertallet vil uttrykke en kritisk holdning til et slikt prinsipp, og vil be om at dette blir vurdert på nytt ved neste forhandlinger. » - må knyttes til et generelt prinsipp om øremerking av avgifter til spesielle formål. Jeg vil også legge til at landbruket her er i en spesiell situasjon både i forhold til internasjonale avtaler og i forhold til det faktum at de kostnader det her er snakk om, inngår i beregningsgrunnlag og i rammer som dekkes over oppgjøret, og at jeg derfor ikke ser hvordan man skal kunne gå bort fra prinsippet med kompensasjon til landbruket, men at disse spørsmålene på prinsipielt grunnlag bør drøftes ved senere oppgjør.

       Det er fra flere reagert på at jeg våget å uttale meg om at vi hadde verdens beste dyrehelse, eller om det i det hele tatt er noen som har en dyrehelse tilsvarende den vi har i Norge, og at vi har god matvaresikkerhet og høy matkvalitet i Norge. Dette burde ikke være noen overraskelse for noen. Det er situasjonen, og det er en situasjon som Senterpartiet i aller høyeste grad ønsker å ivareta. Det vil definitivt ikke Fremskrittspartiets politikk komme til å gjøre. Det vil dessverre heller ikke Høyres politikk komme til å gjøre.

       Jeg merket meg at Øystein Hedstrøm beklaget at Arbeiderpartiet har forlatt sin gamle linje. Det er nettopp hos Høyre og Fremskrittspartiet at Arbeiderpartiet i de senere år har måttet søke støtte for sin politikk. Jeg er særdeles glad for at Arbeiderpartiet ved årets oppgjør og i de formuleringene som lå i næringskomiteens innstilling fra behandlingen av St.prp.nr.1, har funnet sammen med sentrum. Jeg er også veldig godt fornøyd med det samarbeidet som har vært i komiteen under behandlingen av årets jordbruksoppgjør. Det er et skritt i riktig retning.

       Det er definitivt gjort noe med inntektsgapet i forhold til de løfter som er gitt i Voksenåsen-erklæringen. Vi må over ti år tilbake for å finne tilsvarende jordbruksoppgjør. Vi må tilbake til forrige tiår for å finne en avtale som er fremforhandlet med begge parter. Dette skulle borge at den avtalen som nå er inngått, er et skritt i riktig retning. Det står i St.prp.nr.8 (1992-1993) at man skal legge til rette for at landbruksbefolkningen kan oppnå inntekter og levekår på linje med den øvrige befolkningen, men realitetene er jo dessverre at de siste årene har næringen sakket mer og mer etter andre grupper, og årets oppgjør representerer i så måte et viktig skritt i riktig retning.

Anita Apelthun Sæle (KrF) : Vi er svært tilfreds med å kunna slutta oss til ein framforhandla jordbruksavtale med tilslutning frå begge partar, det er lenge sidan det har skjedd. No er det sjølvsagt ikkje slik at alle er nøgde, bonden har faktisk ein stri kvardag, der han eller ho har svært dårleg lønn for strevet, men oppgjeret i år er iallfall eit steg i rett retning.

       Norske bønder produserer rein mat. Vi har med vår jordbrukspolitikk med eit høgt støttenivå og strenge reglar for utslepp og dyrevelferd klart å halda mange dyresjukdommar borte, og det må dei partia som faktisk har vore med på denne politikken, også kunna ta æra for.

       EU-landa har om lag 40 dyresjukdommar som vi er sparte for. Det er til dels svært farlege sjukdomar som også rammar siste ledd i næringskjeda, nemleg mennesket. Derfor er importvern ikkje lenger fyrst og fremst proteksjonisme, men helseførebygging.

       Eit jordbruk som produserer rein mat, er ingen fiasko. For å sikra rein mat i framtida må det leggjast til rette for at landbruket får vilkår som gjer at neste generasjon kan overta. Det elementet i denne avtalen som lettar generasjonsskiftet, er særdeles viktig. Berre ved å gje landbruket gode vilkår kan vi oppnå framtidig busetnad og levande bygder. Vi må ta heile landet i bruk; utan levande bygder har vi heller inga turistnæring. Dette oppgjeret er eit steg i rett lei. Eg vonar òg at dei føresetnader som ligg i oppgjeret, vert realitet, slik at investeringsavgifta fell bort til hausten; det er fornuftig.

       Eg synest vidare at det er patetisk når det vert hevda at ein bonde utan tilskott ville vera friare. Med den infrastrukturen som no gjeld i verda, står han naturlegvis i fare for å bli utkonkurrert av dei som haustar to og tre gonger i året, eller dei som ved genmanipulering får fram Belgian Blue. Vi vil ikkje ha ein bondestand som av økonomiske grunnar må fôre sine kyr med restar av daude kyr som ikkje er kokt såpass at vi unngår kugalskap - med katastrofe som resultat, naturlegvis. Det var det som skjedde i England.

       Rein og giftfri mat kostar pengar, men det er faktisk verdt det. Kristeleg Folkeparti er glad for den avtalen som vi har no, med følgjande hovudinnhald: Betre inntektsmoglegheiter og sosiale ordningar vil kunna sikra rekruttering til landbruket, avtalen vil leggja opp til fleire kvinnelege gardbrukarar og sikra vidareføring av norsk småskalalandbruk som kan produsera trygg og rein mat av høg kvalitet, og forbrukarane vil i liten grad merka noko til økte matvareprisar, samtidig som miljøprofilen i norsk landbruk vil bli styrkt. Vi synest dette er positivt.

Bjarne Håkon Hanssen (A) : Bare noen få, korte kommentarer på slutten av debatten: Det har vært snakket en del om dette med økning av målprisene. Flere har uttrykt glede over at man nå får en så liten økning i målprisene som en del av avtalen. Det er grunn til å minne om at fjorårets jordbruksavtale innebar en økning av målprisene på 450 mill. kr, og at årets avtale innebærer en økning av målprisene på 325 mill. kr. Forskjellen er altså 125 mill. kr, og jeg synes vel ikke at det gir grunnlag for å karakterisere årets avtale som spesielt annerledes enn fjorårets avtale når det gjelder dette med målpriser. Det som er den store utfordringen her, er jo det forhold at våre priser øker, mens land vi sammenligner oss med, f.eks. EU-landene, fra år 2000 legger opp til en sterk nedgang i sine landbrukspriser. Og når vi vet at vi i WTO-forhandlingene kommer til å møte krav om reduserte eksportsubsidier, og vi vet at eksportsubsidiene vurderes både i forhold til mengde og verdi, er det nettopp det forhold at våre priser i det hele tatt øker, som skaper den virkelig store utfordringen for landbrukspolitikken og landbruksnæringen i tiden som kommer.

       Det har også vært diskusjon om hvor dette oppgjøret ligger politisk i forhold til tidligere års oppgjør på 1990-tallet. Har vi nå fått en ny landbrukspolitikk, eller har vi ikke? Jeg konstaterer iallfall at på side 4 i innstillingen sier komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, følgende:

« Dette flertallet konstaterer videre at også årets jordbruksavtale bygger på hovedtrekkene i St.prp.nr.8 (1992-1993) Landbruk i utvikling. »

       For meg skulle det være nok til å tilkjennegi at det landbruksoppgjøret vi nå skal godkjenne, iallfall ikke representerer noen radikalt ny kurs.

       Helt til slutt: SV har fremmet tre forslag i debatten. Forslagene nr. 11 og 13 synes det naturlig å oversende i tilknytning til den stortingsmelding landbruksministeren har bebudet. Forslag nr. 12 ligger svært nær opp til merknader som komiteen selv har kommet med i innstillingen, derfor synes det naturlig at også det forslaget oversendes - det ligger også svært nær opp til den virkeligheten som faktisk finnes i systemet i dag. Så dersom Karin Andersen og SV forlanger en votering, vil Arbeiderpartiet måtte stemme mot, og jeg henviser til det vi har sagt i merknadene.

Modulf Aukan (KrF) : Eit av dei punkta som har vore debatterte i denne samanhengen, er investeringsavgifta. Representantar frå fleire parti har tidlegare etterlyst tiltak som skulle verka slik at utgiftene vart reduserte. Ein kreativ framstøyt i denne retninga vert av enkelte møtt med tommelen ned. Fleirtalet seier derimot klart at ein kjem tilbake til dette ved budsjettbehandlinga til hausten. Til liks med andre talarar frå sentrumspartia vil eg signalisera at vi går inn for dette elementet.

       I høve til dei endringane som dei siste åra har vorte innførde i regelverket for dyrehald, vil det framover verta behov for monalege investeringar. Derfor må det vera framtidsretta å fjerna denne særnorske investeringsavgifta no.

       Representanten Hedstrøm sa at svenskegrensa er som ein handledisk. Dette er vel delvis riktig, men det har Framstegspartiet i høg grad medverka til. Då stortingsfleirtalet etter EU-avrøystinga i Noreg heva momsen på matvarer frå 15 % til 23 pst, senka samtidig svenskane sin, frå 21 % til 12 % - med andre ord, her gjorde ein det i eitt grep slik at norske matvarer vart mykje dyrare enn dei tilsvarande svenske.

       Eg synest det er godt å høyra representantar frå Arbeidarpartiet i denne debatten på eitt vesentleg punkt: Dei signaliserer heilt klart at ein også i framtida vil røysta for ein framforhandla avtale. I ei tid med krav om stabile rammevilkår for næringsverksemd vil slike utsegner frå Arbeidarpartiet og sentrumspartia gje unge menneske som ønskjer å satsa på landbruk, eit signal om at også i tida framover vil desse vilkåra verta til å leva med.

Karin Andersen (SV) : SV kommer også til å stemme for avtalen slik den foreligger. Den er anbefalt av begge organisasjonene, og jeg syns det er et godt prinsipp å forsøke å strekke seg så langt en kan og stemme for. Men den varslede endringa i investeringsavgiften som kommer til å bli lagt fram til høsten, kan jeg ikke love støtte til. Det er vi imot, og dette må vi finne en annen løsning på til høsten.

       Så til det representanten Enoksen var inne på, nemlig øremerking av avgifter som blir tatt inn. Når det gjelder kunstgjødselavgift og plantevernmiddelavgift, er det de to eneste avgiftene i WTO-systemet som kan trekkes fra i støtten, og altså gis ut igjen i form av andre tilskudd som er lovlige innenfor disse forskjellige fargeboksene i systemet - og der kan vi øke noen og minske andre. Og da er det altså mulig å vri penger innenfor rammen på en fornuftig måte. Det betyr at det kan være grunn til å behandle disse miljøavgiftene annerledes enn andre miljøavgifter, og at det er liten grunn til å ri overordnede prinsipper i saken hvis man kan oppnå noe positivt på denne måten.

       Så til de forslagene som vi har fremmet: Når det gjelder forslag nr. 11, er det et viktig forslag, og jeg håper at det blir vurdert i stortingsmeldinga som kommer til høsten. Det forslaget innebærer at vi reduserer - kommer under taket, som vi snart stanger i - overføringene til de brukene som er store og som burde greie seg sjøl. Så det forslaget er det greit å oversende.

       Når det gjelder forslag nr. 13, hadde jeg ønsket at vi kunne gjort noe med det nå, fordi det bør gå litt kjappere enn med den stortingsmeldingen som er varslet, men jeg aksepterer at man mener at det er en omfattende sak som bør utredes i en større sammenheng.

       Men når vi kommer til forslag nr. 12, stusser jeg litt over at det ikke skal være mulig å stemme for det, for det er nesten identisk med hva komiteen har sagt, i hvert fall oppfatter jeg det som at vi er helt enig i sak. Den eneste forskjellen er at det faktisk er et forslag, og at det står at man må bruke noen ressurser på det man sier man vil. Og det må man jo. Skal man få til noe, må det faktisk brukes noen ressurser. Det er snakk om å vri noen penger innenfor rammen. Det er litt synd at det ikke skal være mulig, men jeg har altså registrert den merkelige skikk - eller om jeg skal si uskikk - her i huset å stemme imot ting man er for. Derfor må jeg strekke våpen og si at jeg for å unngå at dette forslaget skal bli stemt ned, gjør også det om til oversendelsesforslag. Men jeg syns det er litt underlig at man ikke skal kunne strekke seg såpass langt at man faktisk stemmer for det man er for.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Statsråden nevnte Voksenåsen-erklæringen i sitt innlegg, og jeg skal også komme noe inn på det. For i regjeringspartienes samarbeidserklæring fra Voksenåsen heter det at det er

« av sentral betydning å tilgodese de fattige U-landenes særlige behov ».

       Det høres jo veldig flott ut, men på det viktigste området, nemlig import av landbruksvarer fra disse landene, er det lite som skjer. Jeg har prøvd å lese her, men kan ikke se at det har skjedd noe i praksis som er i samsvar med Voksenåsen-erklæringen.

       En viktig vare er kjøtt, og her har Regjeringen lagt til rette for en viss import av ferskt kjøtt, men Regjeringen setter et tak på denne importen som er svært lavt: Ved over 2.700 tonn utløses det toll. Det betyr altså at til tross for Voksenåsen-erklæringen er det ingen bedring i vilkårene for import fra u-landene.

       Og hva er det egentlig som skjer? Jo, vi her i Norge er verdensmestere i å gi u-hjelp, milde gaver, og slå oss på brystet og si hvor flinke vi er. Men når vi skal kjøpe produktene fra de fattigste av de fattige land, produkter som kanskje er de eneste de kan være konkurransedyktige på når det gjelder pris og kvalitet, nei da er det ikke noe, da skal vi ikke være villig til å la disse landene få inn utenlandsk valuta og gradvis - sakte, men sikkert - bygge seg opp på de områdene der de kan være konkurransedyktige. Og det forstår ikke Fremskrittspartiet. Så man kan være fristet til å spørre - og nå skal jo statsråden ha et innlegg etter meg: Hvor er da innholdet i Regjeringens ønske om å øke u-landsimporten? Jeg syns det glimrer med sitt fravær.

       Så skal jeg rette opp noen misvisende påstander som er kommet fra tidligere talere mot Fremskrittspartiets politikk, for det første fra komiteens leder, Enoksen, som sa at vi gikk inn for å heve momsen. Da den generelle momsen ble hevet fra 21 til 23 %, gikk Fremskrittspartiet imot. Men vi ønsker ikke en differensiert moms med lavere matmoms, for hvis man skulle ha det, må jo hensikten med det være å hjelpe svake grupper i samfunnet. Men hva er det som skjer hvis vi reduserer matmomsen? Jo, da er det de som kjøper mye mat, som får billigere matvarer, altså mangemillionærene i Holmenkollåsen. Men skal man hjelpe svake grupper, f.eks minstepensjonister eller barnefamilier, gjør man det langt bedre ved å øke pensjonene eller hjelpe barnefamiliene på andre måter, ved barnetrygd osv. Det er en riktig fremgangsmåte. Hvis man reduserer matmomsen, reduserer man også bøndenes konkurransekraft, og det ønsker ikke Fremskrittspartiet å bidra til.

       Og så var det representanten Kongshaug som sa at vi i Fremskrittspartiet (presidenten klubber) ikke ønsket rene matvarer. Det ønsker vi, men vi ønsker også friheten til å velge.

       Så til Opseths replikk angående de andre avgiftene som lå i forslaget til revidert budsjett fra Regjeringen:

       Organisasjonene var orientert om avgiftene på det tidspunktet avtalen ble inngått, og det ble også kommentert fra landbruksministerens side på pressekonferanse i forbindelse med presentasjon av oppgjøret. Så organisasjonene var kjent med de avgiftene som var lagt inn der.

       Når det gjelder forslaget som er kommet fra SV, vil jeg bare gi uttrykk for at jeg lytter til både innleggene som er kommet her i dag, og forslag som fremmes, med tanke på det arbeidet som vi gjør i departementet. Når det gjelder forslag nr. 12, vil det viktigste i forhold til det som har å gjøre med økologisk landbruk i dag, faktisk være å få produktene ut i butikken, slik at det er et tilbud til forbrukerne. Det er faktisk en større oppgave enn å drive informasjon for å få økt forbruket. Det viktigste er å få de varene fram som blir produsert. Det er det også lagt inn økonomiske virkemidler for i avtalen.

       Ellers når det gjelder samarbeidet med organisasjonene: Det er vi naturligvis innstilt på å ivareta i forbindelse med utarbeiding av den meldingen som Stortinget skal få senere.

       I det opplegget som ligger i avtalen, vil det fremdeles være rom for å øke MUL-importen i tillegg til det som tidligere har blitt tatt inn, før det når opp til den rammen som har fått tilslutning gjennom komiteens behandling her på Stortinget.

       Jeg vil bare helt til slutt si at det har vært viktig gjennom denne avtalen å oppnå bedre vilkår for rekruttering, bedre miljøprofil, at den skal gi inntektsmuligheter og at den vil ivareta hensynet til produsent, til forbruker og til næringsmiddelindustrien. Og summen av disse vilkårene gir et håp om at vi gjennom denne avtalen skal skape optimisme som gir levende bygder rundt omkring i landet vårt.

Ansgar Gabrielsen (H) : Komiteens leder, Enoksen, hadde noen veldige maleriske beskrivelser av mulige konsekvenser av Høyres forslag i forbindelse med jordbruksoppgjøret. Nå er det svært beskjedne forslag vi har. Det ene forslaget går stort sett på å opprettholde den situasjonen vi har i dag hva gjelder melkekvoter, og så har vi et forslag til overføringer som ligger mellom det som blir resultatet, og statens opprinnelige forslag.

       Det blir ikke mindre malerisk når representanten Apelthun Sæle begynner å snakke om noe hun kaller for Belgian Blue. Det hørtes ut til å være noe svært og stygt, og jeg hadde nærmest inntrykk av at et eller annet var på vei inn i salen.

       Enoksen var inne på MUL-land og auksjonssystem. Jeg tror flertallet i komiteen bare må innrømme at det er et bomskudd når de antyder å innføre et auksjonssystem, og det har blitt sagt i innlegg at dette ikke er penger som skal gå til statskassen. Da er et ikke så veldig mange andre steder disse pengene kan gå, enn til produsentene. Det er altså noen små norske importbedrifter som har helt beskjedne omsetninger, som står for den importen. Det man da vil, er altså å føre pengene tilbake til Botswana, til steppene i Afrika, hvor noen få multinasjonale selskaper behersker hele kontinentet. Så skal man altså sende pengene tilbake dit. Det er ikke tillatt å beskrive noe som latterlig, derfor skal jeg heller ikke gjøre det, men det kan ikke føles som noen innertier når man har foreslått å pålegge Regjeringen å utrede dette auksjonssystemet, som i beste fall må kunne kalles et skudd i natten.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 10

       (Votering, se side 3910 f.)