Kristin Halvorsen (SV) : Finanskomiteens og nå Presidentskapets forslag til opplegg for debatten om revidert nasjonalbudsjett betyr at Tverrpolitisk Folkevalgte, Venstre, SV og Senterpartiet får 10 minutter hver i taletid. Tverrpolitisk Folkevalgte og Venstre har fått sin taletid oppjustert. I finanskomiteen var det en diskusjon om også SV og Senterpartiet skulle få litt ekstra tid. En slik raushet viser man i mange andre komiteer på Stortinget, men ikke i finanskomiteen.

       For SV vil dette bety at vår finanspolitiske talsperson og jeg vil få 5 minutter hver. For Senterpartiet, som har finansministeren, betyr det at man ikke får plass til parlamentarisk leder innenfor fastsatt taletid.

       Dette kan endres på flere måter, enten ved at man forholdsvis utvider taletiden, ved at alle partier fra SV og oppover får 5 minutter ekstra, eller ved at Senterpartiet og SV får 5 minutter i tillegg.

       Jeg vil for enkelthets skyld foreslå at presidentens forslag til debattopplegg endres slik at Senterpartiet og SV får 15 minutter hver.

Lars Gunnar Lie (KrF) (leiar for komiteen og ordførar for sakene nr. 3, 4 og 6):

       Det er no snart eit år sidan sentrumsregjeringa rykte inn i regjeringskontora. Regjeringa Bondevik har i samsvar med programmet sitt profilert ein sentrumspolitikk på ein god måte. Eg vil m.a. nemna at småbarnsforeldre, minstepensjonistar og sjuke og pleietrengande er bevisst prioriterte - dette er fordelingspolitikk. Regjeringa har makta å leggja fram melding om oppfølging av Kyoto-protokollen og melding om grøne skattar for å styrkja innsatsen for eit betre miljø. Onsdag fekk Regjeringa tilslutnad til tre svært omfattande og viktige helsepolitiske reformer, og i går vedtok Stortinget eit jordbruksoppgjer som skaper ny optimisme i landbruksnæringa. I dag skal Stortinget debattere budsjett og det finanspolitiske opplegget. Det er dette som i dag skal vera i fokus, men det er rett å peika på at denne regjeringa har teke initiativ til ein debatt om viktige verdispørsmål, om utviklinga av dei berande verdiane i samfunnet vårt.

       Dette er noko av den sentrumspolitikken som Regjeringa Bondevik har prega det politiske landskapet med sidan den tok over sist haust.

       Norsk økonomi er solid, med sterk vekst i sysselsetjing og eit høgt aktivitetsnivå. Vi har låg arbeidsløyse og eit godt velferdsnivå. Derfor er det viktig at vi gjer dei rette disposisjonane, både i høve til næringspolitikken, finanspolitikken og valutapolitikken, ikkje minst for å sikra velferdsutviklinga inn i eit nytt århundre.

       Noreg har ein svært open økonomi som i sterk grad er eksponert i høve til endringar utafor landet, endringar som vi normalt ikkje har innverknad på. Auke i renta som fylgje av press mot den norske krona skuldast m.a. den rolla petroleumsverksemda har i økonomien vår. Samstundes må ein vera klår over dei avgrensingane som ligg i å nytta finanspolitikken som verkemiddel. For sentrumspartia er det viktig å ta omsyn til og halda ved lag eit godt tenestetilbod.

       Eg konstaterer at det er brei oppslutnad i Stortinget om å vidareføra ein valutapolitikk som har som mål stabil kronekurs målt mot europeiske valutaer. Sentrumspartia legg til grunn at innføring av den tredje fasen av Den økonomiske og monetære union frå 1. januar 1999 ikkje vil medføra endring i den norske valutapolitikken.

       Ein revisjon av budsjettet bør byggja på at ein berre gjer dei grepa som er naudsynte med omsyn til økonomisk stabilitet, og dei omdisponeringane som skal til for å møta dei faktiske endringane som har skjedd i løpet av våren. I den innstillinga Stortinget i dag handsamar, er hovudtrekka som var nedfelte i nasjonalbudsjettet for 1998, ført vidare, med dei endringane som m.a. ein stram arbeidsmarknad gjer naudsynt.

       Utviklinga i norsk økonomi, i sysselsetjing og i investeringar har vore sterkare enn venta. Regjeringa har derfor sett det naudsynt å foreslå både kutt og andre tiltak i større grad enn det som bør vera det normale ut frå dei nye budsjettreglane. Eg vil samstundes streka under at budsjettreglane ikkje bør nyttast som argument mot å gjera vedtak som er naudsynte for å sikra stabiliteten i økonomien.

       Det er tilfredsstillande at bruken av oljepengar er redusert med meir enn 6 milliardar kr. Behandlinga av revidert budsjett vil føra til større innstramming enn det budsjettet Stortinget vedtok i desember 1997. Dette er eit steg i rett lei, og det gjev signal som kan styrkja tilliten til norsk økonomi. Eg legg også stor vekt på at den underliggjande veksten i budsjettet vert redusert litt ved denne korsvegen. Innstramminga i høve til det vedtekne budsjettet er om lag 330 mill. kr lågare enn i det reviderte framlegget frå Regjeringa. Eg har merka meg at det er ein prinsipiell tilslutnad til ei større innstramming frå partia på Stortinget, men den tilslutnaden er vanskeleg å koordinera når det kjem til konkrete framlegg.

       Det har vore knytt stor interesse til om regjeringspartia skulle få støtte til revisjonen av budsjettet frå Framstegspartiet og Høgre, som ved budsjettet sist haust, eller om Arbeidarpartiet var det mest naturlege partiet å venda seg til.

       Vi arbeidde ut frå målsettinga om å få til ei forståing om støtte, eventuelt subsidiær støtte til revidert budsjett - det hadde vore mest ryddig for ei innstilling til Stortinget. Sentrumspartia var villige til å endra framlegget for å visa fleksibilitet, om ein kunne halda på ei innstramming som var om lag like stor. Fleksibilitet har det alltid vore naudsynt for alle mindretalsregjeringar å ha. Dei parlamentariske tilhøva i denne salen tilseier at det av omsyn til landet må synast vilje til justeringar frå alle partia på Stortinget. Sentrumspartia har ført konstruktive samtalar med dei ulike partia, og eg vil understreka at det var reelle tilnærmingar frå alle partar. Diverre måtte vi konstatera at det ikkje var mogeleg å koma fram til forståing om subsidiær støtte, korkje frå Arbeidarpartiet eller frå Høgre og Framstegspartiet. Etter at dette var klargjort, har arbeidet med revidert budsjett gått føre seg i komiteen på vanleg måte. Eg vil seia meg godt nøgd med det arbeidet som er utført, derfor er den tilrådinga som no vert lagd fram for Stortinget, ei tilråding med vekslande fleirtal gjennom heile budsjettinnstillinga.

       Regjeringspartia ser det som viktig å medverka til ei vedvarande sunn og sterk utvikling av norsk økonomi. For ei mindretalsregjering med 42 representantar bak seg, er det naudsynt å søkja samarbeid med parti i Stortinget som gjev fleirtal bak dei tiltak som skal gjennomførast. At det i ein slik situasjon vert teke omsyn til krav frå opposisjonen, og at dei vert synlege i dei ulike vedtaka som vert gjorde i Stortinget, er naturleg.

       Regjeringspartia legg vekt på følgjande hovudpunkt:

       Lat meg presisera at sentrumspartia ser dei fire delane i det som er presentert som eit pakkeframlegg, i ein heilskap. Dette framlegget har ikkje fått tilslutnad frå eit fleirtal i komiteen, og vi vil koma attende til det seinare i debatten.

       Eg vil til sist ta opp dei framlegga som er inntekne i innstillinga der Kristeleg Folkeparti er medforslagsstillar. Samstundes vil eg i framlegg nr. 37 trekkje kap. 229 post 60, då det er ei feilpostering.

       Berit Brørby Larsen (A) : At renten stiger, forteller oss at styringen av norsk økonomi ikke er god nok. Sentrumspartienes vilje til styring synes når det gjelder å skjerme de rikeste blant oss for økt skatt. Vegringen synes også når det gjelder å få til en mer rettferdig fordeling, som de kunne valgt å få til sammen med Arbeiderpartiet. Viljen er til stede når det gjelder å forkaste forslag fra egen regjering, forslag som kunne gitt staten mindre utgifter. Viljen er også til stede når våre statlige arbeidsplasser skal selges til aksjespekulantene. Hvorfor skal de rike få lettvint tilgang til gode, lønnsomme bedrifter som de ansatte og staten gjennom år har bygd opp, bedrifter som har sikret bosetting rundt om i Norge?

       Sentrumspartienes omfattende skatteavtaler med Høyre og Fremskrittspartiet gjorde det umulig for sentrum å velge Arbeiderpartiet som budsjettpartner, men om viljen hadde vært der, hadde det sett annerledes ut.

       Og mitt spørsmål går til representanten Lie: Hva er rettferdig med å skjerme de rikeste blant oss for økt skatt?

Lars Gunnar Lie (KrF) : Det er ikkje rett at sentrumspartia skal skjerma dei rikaste blant oss. Representanten Brørby Larsen veit vel at vi i forhandlingar med Arbeidarpartiet var villig til å gjera ein god del innstrammingar, men vi nådde ikkje fram til forståing til slutt.

       Det som er viktig å leggja merke til, er at dei skatteendringane som Arbeidarpartiet har i innstillinga, ikkje er mot dei rikaste, men faktisk mot næringslivet. Det er mot næringslivet ein her rettar skytset frå Arbeidarpartiet si side.

       Så vil eg understreka at vi hadde ei forståing med Høgre og Framstegspartiet i tilknyting til budsjettet som no gjeld, og den forståinga ønskte vi å vera ordhaldne mot. Derfor kunne vi ikkje nå fram med Arbeidarpartiet i denne omgangen.

Per Erik Monsen (Frp) : Komitebehandlingen av revidert nasjonalbudsjett har i år vært preget av uforutsigbarhet, spesielt fordi avstanden mellom Regjeringen og sentrumsfraksjonen i Stortinget har vært så stor. Det har ført til at revidert nasjonalbudsjett har blitt revidert opp til flere ganger. Og det virker som om kommunikasjonen mellom Regjeringen og partiene i Stortinget ikke har vært særlig god.

       I hvert fall har resultatet blitt at sentrumsfraksjonen går imot proposisjonen på over 20 ulike punkter. På de fleste punkter vil dette ikke være avgjørende. Men særlig på ett punkt kunne fraksjonen være med og skaffe flertall, nemlig på arbeidsgiverperioden i sykelønnsordningen. Siden statsministeren og representanten Lie begge representerer Kristelig Folkeparti, og siden partiet nå har foreslått både å utvide arbeidsgiverperioden og ikke å utvide arbeidsgiverperioden, vil jeg spørre representanten Lie om partiet nå har bestemt seg, og eventuelt om hva som nå er partiets standpunkt.

       Jeg vil også spørre om vi kan forvente tilsvarende uenighet mellom Regjeringen og partiene på Stortinget dersom denne regjeringen skal legge fram budsjettet for 1999.

Lars Gunnar Lie (KrF) : Det er litt interessant å registrera at det frå Framstegspartiet si side er uro for stabilitet og endring av standpunkt.

       Det som er viktig for ei mindretalsregjering, er å ta signal frå Stortinget. Og for å ta den konkrete saka som representanten Monsen var innom, endringar i synspunkt på dei tre sjukelønsdagane, vil eg svara med tre resonnement. For det første har eg forståing for at Regjeringa kom med framlegget ut frå at sjukefråvera har auka, og at det var liten eller ingen vilje frå arbeidsgjevarsida til å gjera noko. For det andre: Sentrumspartia har på Stortinget det same standpunktet i dag som dei hadde i haust. Vi meinte at dette ville kunna gå litt hardt ut over dei små verksemdene. Og for det tredje: Vi såg på forståinga med Framstegspartiet og Høgre i samband med budsjettet til også å omfatta desse tre dagane.

Per-Kristian Foss (H) : Til det siste må jeg si at det hadde kanskje vært en idé om sentrumspartiene sa fra til Regjeringen at de ikke ville få det vedtatt, så hadde de kanskje spart seg disse nederlagene. Men jeg registrerer at finanskomiteens leder er like fornøyd uansett hva som skjer. Han er fornøyd med budsjettbehandlingen etter at alle forslag fra Regjeringen, så godt som alle iallfall, er nedstemt eller ikke vil bli vedtatt. Det er vel en form for blokkuavhengighet dette, men da betyr blokkuavhengighet at man ikke får vedtatt noen ting. Å være fornøyd med det sier litt om ambisjonene.

       En del av oss har også lurt på hva sentrumspolitikken inneholder, og så med spenning frem til konkretisering av dette da Kristelig Folkepartis parlamentariske leder avfødte den historiske uttalelsen som avklarte dette fullstendig, nemlig at sentrumsprofilen « lar seg hverken kvantifisere eller eksemplifisere. » Det er vel det med hemmeligheter at de forblir ganske spennende. Da Steensnæs skulle utvide dette resonnementet i en artikkel i VG, fikk vi følgende: Sentrumspolitikk er å vektlegge « samarbeid med alle gode krefter i samfunnet som vil være med på å skape større romslighet, mer varme, omsorg og ansvar for hverandre. »

       Dette kan jeg tiltre. Jeg tror ikke det er noen som ikke kan tiltre det i denne salen, for ikke å snakke om utenfor denne salen. Så derfor vil jeg gjerne få lov til å utfordre min gode venn og kollega Lars Gunnar Lie til ytterligere å utdype: Hva er sentrumspolitikk utover det å bli nedstemt?

Lars Gunnar Lie (KrF) : Eg deler ikkje representanten Foss sitt syn på kva Regjeringa får gjennomslag for. For det første, som eg sa i mitt innlegg: Hovudtrekka i budsjettet for 1998 vert førte vidare, og det er litt marginalt berre å sjå på dei endringane det er framlegg om i tilknyting til ein revisjon av eit budsjett. Premissar som vert lagde for den økonomiske politikken, vert lagde i tilknyting til budsjettet om hausten, og det er det som er gjennomslaget for Regjeringa. Og i tillegg: Vi får gjenomslag gjennom vekslande fleirtal her i Stortinget for svært mykje av det som har kome frå Regjeringa.

       Når det gjeld sitatet frå innlegg frå parlamentarisk leiar, trur eg at han kan få svara for det sjølv. Eg trur nok at representanten Foss kjenner igjen sentrum som eit aktivt politisk miljø her på Stortinget, som er villig til å samarbeida både til Høgre og Framstegspartiet på den eine sida og til Arbeidarpartiet og SV på den andre sida.

       Grunnene til at Regjeringen ikke klarer å stramme til økonomien, er for så vidt enkle nok:

       I denne situasjonen kunne en ha ventet at regjeringspartiene ville vist ansvar og funnet fram til nye tiltak som hadde sikret et strammere opplegg, og som kunne fått flertall på Stortinget. Men så skjer det motsatte: Regjeringen får sine egne partier på Stortinget imot seg i viktige saker som arbeidsgiverperioden i sykepengeordningen og den tvungne avsetningsordningen for næringslivet.

       Det skal godt gjøres å finne eksempler på noe lignende. Regjeringen understreker altså at det viktigste for dem er å sikre nødvendig stramhet - og regjeringspartiene her på Stortinget går imot Regjeringens forslag til tilstramming. Jeg må spørre: Er dette siste utgave av den såkalte blokkuavhengigheten? Består den nå i at Jakobsen går mot Enger Lahnstein, og Steensnæs mot Restad? Venstre-opposisjonen er, som vi vet, allerede direkte representert i Regjeringen.

       Dersom sentrumspartiene hadde støttet Regjeringens forslag om utvidet sykepengeperiode, hadde det vært flertall for denne innstrammingen sammen med Arbeiderpartiet. Her gir regjeringspartiene fra seg en mulighet til innstramming på 225 mill. kr i år og nesten 1 milliard kr på årsbasis. Statsministerens gjentatte uttalelser om at han forventet at Arbeiderpartiet stemte for det det var for, blir da stående i et underlig lys. Faktum er at regjeringspartiene ikke stemmer for det Regjeringen er for.

       Før jul sprakk statsbudsjettet med 5 milliarder kr. Høyre og Fremskrittspartiet, sammen med regjeringspartiene, var ansvarlig for det. Dette budsjettforliket kom etter et halvår - og ikke minst en høst - der de samme partiene hadde brukt all sin kraft på å fortelle det norske folk at vi har råd til det meste. I valgkampen svulmet det over av løfter. Arbeiderpartiet advarte og ble kalt gjerrigknarker. Men hva har skjedd etter den tid? Vi har opplevd at oljeprisen har gått dramatisk ned, kostnader har vokst, og mange har etter hvert fått brev fra banken sin om at renta går opp.

       Nå formaner statsministeren Stortinget om å vise ansvar. Men når skal Regjeringen gå foran og vise ansvar, slik en regjering burde?

       For at norsk økonomi nå ikke skal komme ut av kontroll, må Regjeringen og Stortinget bidra til å dempe presset i økonomien. Det kan vi best klare ved å redusere utgiftene, skjerpe beskatningen for de rikeste og være tilbakeholdne med å vedta nye kostnadskrevende reformer. Dessverre bidrar sentrumsregjeringen til det motsatte. Behandlingen av revidert nasjonalbudsjett bekrefter dette.

       Vi er inne i det sjette året på rad med sterk økonomisk vekst. Sysselsettingsveksten for i år anslås til 50.000 personer. I medgang er det riktig å føre en stram økonomisk politikk. Det gjør oss bedre i stand til å møte konjunkturomslaget når det kommer.

       Inneværende år er et avgjørende år i den konjunkturfasen vi er inne i. Det er nå vi må vise at vi klarer å bevare de gode resultatene vi har oppnådd de senere år. Vi har klart å kombinere sterk vekst i sysselsettingen og redusert ledighet med lav prisvekst og god reallønnsutvikling. Det har kommet alle til gode. Nå kan disse resultatene forspilles.

       Det ligger an til en markert sterkere lønnsvekst hos oss enn hos våre handelspartnere, og prisveksten er sterkere. Muligheten til å få solgt våre produkter vil svekkes. For den enkelte vil økte priser og økte boliglånsrenter langt på vei spise opp lønnstilleggene.

       Vi må ikke komme tilbake til 1980-tallets kappløp mellom priser og lønninger. Det gav lite igjen for folk flest. Den gjennomsnittlige industriarbeider og kommuneansatte hadde null reallønnsvekst det tiåret, og boliglånsrentene tok godt over dobbelt så mye av lønningsposen som i dag. Nå ser vi at boliglånsrentene stiger på nytt. Dette skyldes bl.a sviktende tillit til Regjeringens finanspolitikk.

       Arbeiderpartiet tok regjeringspartienes invitasjon til samarbeid på alvor. Vi gikk inn i forhandlingene med sikte på å bidra til bedre fordeling og nødvendig tilstramming. I de budsjettforhandlinger Arbeiderpartiet førte med regjeringspartiene, stilte vi to krav:

       Dette var det ikke mulig å få støtte for, til tross for at Arbeiderpartiet strakk seg meget langt i forhandlingene med sentrumspartiene. Regjeringspartiene brøt forhandlingene. Avtaler med Høyre og Fremskrittspartiet om å skjerme de rikeste fra skatteøkninger blokkerte for en løsning med Arbeiderpartiet.

       Innstillingen fra finanskomiteen viser med all tydelighet at Arbeiderpartiet likevel har bidratt til betydelig innstramming. Arbeiderpartiet gjorde den jobben Regjeringen ikke hadde ryggrad til, nemlig å foreslå utgiftsreduksjoner når situasjonen krever det. Uten Arbeiderpartiets bidrag ville svekkelsen ikke bare vært drøyt 300 mill. kr, slik innstillingen viser, men godt over 700 mill. kr.

       Sentrum greide heller ikke å få noen åpen avtale med Høyre og Fremskrittspartiet. I budsjettinnspurten la likevel regjeringspartiene inn en spesialdesignet pakke rettet mot Høyre og Fremskrittspartiet.

       De siste dagers debatt om hvorvidt denne pakken skal forbli lukket, eller skal åpnes, som Hagen vil, er etter min oppfatning et helt uvesentlig spørsmål. Det bidrar kun til å tåkelegge det faktum at enten pakken er åpen eller lukket, representerer den ikke noe bidrag til innstramming. Tvert imot bidrar pakken til omfattende skattelettelser fra og med 1999. Kikker vi litt på pakkens innhold, ser vi følgende:

       Denne pakken fra regjeringspartiene er med andre ord ikke noe annet enn en videreføring av Regjeringens selvpålagte samarbeid med høyresiden. Regjeringens blokkuavhengighet forsvant som dugget en junimorgen. Men denne blokkuavhengighet har heller aldri vært noe annet enn en illusjon. Etter seks måneder kan alle se det. Denne regjeringens forsøk på slalåmkjøring i den økonomiske politikken må til slutt ende med knall og fall, kort og godt fordi høyrepartiene og partiene til venstre for sentrum står for helt ulik innretning av den økonomiske politikken. Før jul fikk Høyre og Fremskrittspartiet skattelettelser, betalt med støtte til sentrumspartienes utgiftsøkninger. I juni inviteres så Arbeiderpartiet til å sikre innstramning! Det er en illusjon å tro at det blir helhet og styring av slik vingling i bakken.

       Sentrumspartiene maktet da heller ikke å rive seg løs fra Høyre og Fremskrittspartiet. Det ville krevd at den politiske kursen måtte legges om. Det har Regjeringen ved behandlingen av revidert budsjett vist at den ikke kan og heller ikke vil.

       Arbeiderpartiet har i vår også påvist at Regjeringen skyver store ubetalte regninger foran seg. Det er snakk om flere milliarder bare i år.

       Jeg må undres: Hva er det egentlig sentrumspartiene vil - styrer de bevisst mot mageplask i den økonomiske politikken? Når skal sentrumspartiene erkjenne at deres iver etter å dele ut penger i lengden ikke kan kombineres med Høyres og Hagens krav om skattelettelser?

       Og jeg må spørre: Er politiske avtaler med høyrepartiene viktigere enn å få i havn et revidert budsjett som sikrer styringen over økonomien framover? Jeg vet ikke om vi kan forvente oss at dagens debatt vil gi noen avklaring på dette.

       Som jeg allerede har vært inne på, viste Arbeiderpartiet vilje til å komme Regjeringen i møte i de forhandlinger om budsjettet vi har ført. Fra Arbeiderpartiets side konstaterte vi at regjeringspartiene og vi er uenige om kontantstøtten. Allikevel var vi interessert i å inngå et samarbeid med Regjeringen på andre områder for å stramme til budsjettet og for å bedre fordelingsprofilen. Men dette samarbeidet ble så hindret av de avtaler som regjeringspartiene har inngått med Fremskrittspartiet og Høyre på viktige områder. Denne budsjettbehandlingen har vist at sentrums flørt med Arbeiderpartiet aldri var alvorlig ment. Sentrumspartiene er bundet til masten, og masten er Høyre og Hagen. Derfor blir også resultatet som det blir.

       Vi får mer skattelette og mindre stramhet i budsjettet, og faren for økt pris- og kostnadsvekst stiger. Ny renteøkning kan bli uunngåelig. Slikt setter både arbeidsplasser og velferd i fare.

       Vi har den siste tiden hørt mye snakk om at Regjeringen i dag vil tvinge fram støtte til innholdet i den omtalte pakken. Pakken var, som jeg har gjort rede for, aldri ment for Arbeiderpartiet. Jeg tror derfor også alle vil se at dette er en politikk Regjeringen ikke kan tvinge Arbeiderpartiet til å være medansvarlig for.

       Jeg skal så helt til slutt få lov å ta opp de forslag som Arbeiderpartiet fremmer enten alene eller sammen med andre.

       Kenneth Svendsen (Frp) : Arbeiderpartiet fortsetter å fremstille seg selv som det eneste ansvarlige partiet i norsk politikk. De har ved flere anledninger hevdet at norsk næringsliv må ha stabile rammevilkår for å overleve.

       Representanten Solberg klaget over at Regjeringen øker avgiftene. Men Arbeiderpartiet er ikke håret bedre. De legger opp til store skatte- og avgiftsendringer. De foreslår å gjøre fem endringer i delingsmodellen - alle til det verre for småbedrifter. De foreslår flere endringer i beskatningen av aksjer, og de foreslår økning i rederibeskatningen, noe som vil føre til at rederne flagger ut og norske sjøfolk mister jobben. De foreslår nye avgiftsregler og økninger i de allerede groteske engangsavgiftene for personbiler. Blant annet foreslår de at kombinertbilen skal fjernes. Og dette foreslår de midt i budsjettperioden. De kaller det for « ansvarlighet ». Jeg kaller det for uforutsigbarhet og en jojo-lek med bedrifter og folk som prøver å planlegge fremtiden sin.

       I innstillingen sier de om situasjonen i norsk økonomi:

       « Husholdningene har en betydelig finansiell sparing hvert år og nettofordringer som i gjennomsnitt tilsvarer en halv årsinntekt. Tilsvarende er bedriftenes og kommunesektorens finansielle stilling langt bedre enn midt på 80-tallet. »

       Det vil si at Arbeiderpartiet innser at sparing og spareordninger har styrket den finansielle stillingen, slik at samfunnet som helhet står bedre rustet til nedgangstider. Er det som et ledd i å sikre dette at Arbeiderpartiet ønsker å fjerne AMS-sparingen fra 1999? Er det ansvarlighet at skatte- og avgiftsnivået skal vedtas hver sjette måned?

Hill-Marta Solberg (A) : Det er sikkert flere enn meg i denne salen som husker at det var et parti som for en del måneder siden reiste rundt og fortalte at Norge har vunnet i lotto. Lottogevinsten var ekstraordinære inntekter fra oljesektoren. Partiet, som var Fremskrittspartiet, stilte med brask og bram her i salen og foreslo at nå skulle de pengene brukes til investeringer, for nå hadde vi en ekstra inntekt. Hva har skjedd? Det har gått noen få måneder. Gevinsten er for lengst tapt. Dersom dagens pris på olje holder seg, er vi faktisk i den situasjon at vi får rundt 20 milliarder kr mindre i oljeinntekter i år enn det Regjeringen har lagt til grunn. Da må vi lure på om Fremskrittspartiets ansvarlighet består i å begynne og selge ut det som de tidligere mente vi skulle kjøpe for ekstragevinsten. Det blir litt spesielt når Fremskrittspartiet går opp på denne talerstolen og snakker om økonomisk ansvarlighet.

       Jeg må også si at når Fremskrittspartiets representant Kenneth Svendsen snakker om vilkårene for næringslivet, får vi nesten inntrykk av at næringslivet bare har problemer. De sliter og plages, og ingen får noe til. Men det er en virkelighet som jeg tror Fremskrittspartiet er omtrent alene om å beskrive. Det er det motsatte som er tilfellet. Vi har aldri investert mer, aldri ansatt flere folk. Det er faktisk slik at det er i ferd med å bli et problem. Da mener Arbeiderpartiet at det er helt nødvendig og riktig å foreta innstramminger også ved å dra inn inntekter fra dem som har mest, som også står bak veldig mange av aktivitetene i samfunnet i dag. Det er viktig å dra til slik at også næringslivet demper aktiviteten når trykket er så stort som det er i dagens situasjon.

Lars Gunnar Lie (KrF) : Det var fleire område i representanten Solberg sitt innlegg som eg kunne ha lyst til å gripa tak i, men eg skal konsentrera meg om to.

       For det første tek eg sterk avstand frå karakteristikken av den såkalla pakken, som representanten Solberg seier ikkje har innstrammingseffekt. Konjunkturavgifta som får verknad for kontraktar som er inngått før 15. mai i år, har haldningsendring som effekt og er innstrammande. Det er same argumentasjonen som Arbeidarpartiet brukte om dei skatteframlegga som dei har i tilknyting til næringslivet. Det same vil gjelda for CO₂-avgifta, men då på litt lengre sikt.

       For det andre meiner representanten Solberg at auka rente berre skuldast for lite stram finanspolitikk. Då har eg lyst til å spørja representanten Solberg om framlegget frå Arbeidarpartiet er stramt nok. Når det gjeld innstramming, er det tre ting som inngår i den, som allereie er vedtekne av Stortinget - kontantstøtte på 760 mill. kr, refusjon til sjøfolk på 160 mill. kr og sjukelønsordninga på 225 mill. kr, til saman over 1,1 milliardar kr av den innstramminga som Arbeidarpartiet la opp til. At renta aukar skuldast ikkje berre det representanten Solberg peikar på. Det er faktorar utanfor Noreg som også verkar inn på dette, m.a. oljeprisen.

Hill-Marta Solberg (A) : Det er faktisk meget vanskelig å finne faktorer utenfor interne norske forhold som har bidratt til den renteøkningen vi har opplevd de siste månedene. I andre situasjoner der renten hos oss har svingt, har det vært forhold rundt oss som har vært veldig ustabile. Det har ikke vært tilfellet i det siste. Det er riktig at oljeprisene har betydning, men det er også et faktum at det først og fremst er interne norske forhold, ikke minst det som har skjedd det siste halvåret i norsk økonomisk politikk, som har gjort at renten har gått opp.

       Det er fra svært mange hold rundt oss reist spørsmål om Regjeringen er i stand til å styre den økonomiske utviklingen. De stod for et budsjettopplegg som sprakk med 5 milliarder kr før jul. I tillegg skyver de foran seg regningen i inneværende år på nesten det samme beløp. Når en slik slepphendthet finner sted i finanspolitikken, er det ikke tvil om at det bidrar, det har vi sett hos oss. Det har lagt føringer for lønnsoppgjøret, og det har også betydning for renteutviklingen. Så jeg er helt uenig i den måten representanten Lie beskriver denne pakken på. Jeg belegger også mine argumenter med et svarbrev som vi har mottatt fra Finansdepartementet. De slår helt klart fast at det er svært lite, om overhodet noe, i denne pakken som har betydning for det budsjettet vi reviderer i dag.

Per-Kristian Foss (H) : Jeg har av og til litt problemer med å få med meg hva som egentlig er Arbeiderpartiets analyse av sitt forhold til den sittende regjering. I de fleste debatter, så sent som i går, løp de opp på talerstolen og sa at denne regjering gjør egentlig det vi gjorde, og det er ikke noen forskjell på dem og oss.

       I den økonomiske politikken gir man inntrykk av at det står ille til, og det store skiftet startet da velgerne ikke gav Jagland 36,9 % ved valget. Da begynte det virkelig å rase utfor. Før det var alt bra. Men dette stemmer jo ikke engang med det Arbeiderpartiet skriver i sine egne dokumenter. Det er dokumentert til fulle at under Arbeiderpartiets siste regjeringsår hadde man en kraftig forverring av konkurranseevnen, kontinuerlig hvert år. Dessverre har det fortsatt. Det har ikke blitt noe bedre med denne regjering, for den gjør ikke noe med det. Men jeg synes Arbeiderpartiet burde dempe seg litt i sin selvforherligelse og sin historieforvrengning.

       Det kan heller ikke være slik - og da tenker jeg på Jaglands kraftuttrykk om Regjeringens økonomiske politikk - at denne regjeringen er en trussel mot hus og hjem eller har lagt en bombe under velferdsstaten som lar seg fjerne med en innstramming på 0,1 prosentpoeng, som var Arbeiderpartiets forslag. Dagens Næringsliv den 6. juni har analysert det meget godt: « Ap strammer inn 0,1 prosentpoeng. » Videre i artikkelen fremgår det at innstrammingen etter deres forslag neste år faktisk er mindre enn etter Regjeringens forslag til budsjett. Vi kan være uenig om hvordan denne regjering gjør det, men Arbeiderpartiet strammer inn mindre neste år i sitt opplegg. Da synes jeg kanskje man skal dempe ordbruken noe. Jeg har sittet i denne finanskomiteen noen år, og jeg minnes faktisk så langt tilbake som til i fjor, da Arbeiderpartiet ved behandlingen av revidert nasjonalbudsjett satt i regjeringsposisjon. Da strammet man inn litt, og man omplasserte litt. Og hva var det man såkalt dekket inn med? Jo, av ca 653 mill. kr kom to tredjedeler fra salg av statsaksjer og økt utbytte. Man posterte det som inntekt og brukte pengene. Det er det man nå kritiserer denne regjeringen for å gjøre.

Hill-Marta Solberg (A) : Jeg kunne et øyeblikk i de innledende faser av representanten Foss' replikk få inntrykk av at han var i ferd med å bekrefte at sentrumspartiene og Arbeiderpartiet stod for den samme politikken i regjering. Det kunne være interessant å få vite nærmere hva som er Høyres begrunnelse for å sørge for at den sittende regjering har den nødvendige oppbakking i Stortinget, hvis det er slik at han ikke ser noen forskjell i de økonomiske oppleggene fra disse partiene.

       Det er riktig at Arbeiderpartiet beskrev den økonomiske situasjonen i klartekst høsten 1997. I det budsjettforslaget som ble lagt fram, sa regjeringen Jagland meget klart fra om at vi var i en meget presset situasjon i norsk økonomi, og vi advarte. Det var nødvendig å bidra til stramhet i budsjettet, men hva skjedde i denne salen? Jo, med Høyres og Fremskrittspartiets hjelp ble det opplegget Bondevik presenterte, som var dårligere enn Jaglands opplegg, ytterligere svekket her i salen. Det var Høyres bidrag i den situasjonen, som vi er forholdsvis enige om beskrivelsen av. Per-Kristian Foss sa i sin replikk at det ikke har blitt bedre, det har blitt litt verre. Ja, det har blitt litt verre - takket være Høyres hjelp.

Siv Jensen (Frp) : I dag er siste dag i mitt første stortingsår. Jeg sa i begynnelsen at jeg syntes Stortinget var tungrodd og sidrompa, og det mener jeg fortsatt. Men jeg må få legge til at de siste ukers erfaring med behandlingen av revidert nasjonalbudsjett får barn i sandkassen til å fremstå som langt mer intelligente og rasjonelle enn oss politikere.

       For et halvt år siden hadde vi en tøff budsjettbehandling, hvor Fremskrittspartiet tok ansvar for å skaffe landet et budsjett, på tross av at vi var med på en rekke vedtak vi egentlig overhodet ikke ville støttet i en normal situasjon. Høstens budsjettbehandling var svært vanskelig for flere partier, da vi alle måtte inngå store kompromisser.

       Det skal i rettferdighetens navn sies at selv om Regjeringen la opp til omkamp på flere av punktene som Fremskrittspartiet fremforhandlet i høst, har regjeringspartiene på Stortinget delvis ryddet opp i dette. Slikt skaper i hvert fall bedre samarbeidsrelasjoner. Like fullt var det særlig ett punkt som var viktig for Fremskrittspartiet, nemlig en økning av minstepensjonen med 12.000 kr i året. Visstnok var dette en valgkampsak også for Kristelig Folkeparti, Venstre og Senterpartiet. Vi fikk det til - trodde vi - i høst. Men Fremskrittspartiet ble svært skuffet da sannheten kom på bordet i forbindelse med trygdeoppgjøret. Fremskrittspartiet var det eneste partiet som fortsatt sa at minstepensjonistene skulle få 12.000 kr i tillegg. De andre partiene syntes åpenbart ikke dette var viktig, og dannet flertall for et lavere beløp. Dette er løftebrudd, og jeg synes det er skammelig at den slags lureri bedrives i dette hus.

       Vi fikk likevel et budsjett, og det har vi fortsatt. Behandlingen av revidert budsjett dreier seg om å justere det vedtatte budsjett i forhold til endringer i de økonomiske rammebetingelser eller endringer på grunn av spesielle behov som har oppstått etter at ordinært budsjett ble vedtatt. Da Regjeringen la fram sitt reviderte budsjett - la oss kalle det det første reviderte - var ikke dette tilfellet. Mange av forslagene dreide seg om langt mer enn tekniske justeringer, og ville skapt stor uforutsigbarhet og ustabile rammebetingelser for mange samt økte skatte- og avgiftsbyrder hvis det hadde blitt vedtatt som det forlå.

       Arbeiderpartiet har hevdet - ja, til og med finansministeren har hevdet i pressede situasjoner - at budsjettbehandlingen i høst førte til en svekkelse av stramheten på mellom 2 og 5 milliarder kr, og har omtalt dette som nærmest katastrofalt. Nasjonalbudsjettet omfatter 1.000 milliarder kr og mer, og da snakker vi altså om endringer på under 5 promille. Dette har - med respekt å melde - ingen stor innvirkning på økonomien. Norsk økonomi er relativt solid og sunn. Det som bekymrer meg, er den fraværende viljen til klarere å prioritere hva som skal være det offentliges finansieringsansvar, og at man i lengre tid har blåst opp den offentlige økonomien.

       Jeg er enig i at det er behov for tiltak i økonomien, men vi må gjøre riktige ting som virker langsiktig. Norsk økonomi trenger større strukturelle reformer som i langt større grad vil bidra til å effektivisere og slanke offentlig sektor og økonomiens virkeområde som helhet. Klarere prioriteringer er nødvendig, og da er det underlig å observere de intense forsøk som gjøres fra enkelte partier i forhold til å fraskrive seg ansvaret for den økonomiske situasjonen. Det er nødvendig å erkjenne at grunnlaget for norsk økonomi er blitt lagt gjennom flere år, og det er ikke ett budsjett alene som skal til for å snu en utvikling.

       Det har falt store ord, og det har blitt påpekt behov for innstramming. Det Regjeringen la frem, dreide seg overhodet ikke om innstramming. Det gjorde markedet klinkende klart. Regjeringen foreslo konjunkturavgift, tvungen sparing for næringslivet, økt elavgift og mineraloljeavgift, og jeg konstaterer at sentrumspartiene uttrykker at disse forslagene har en såkalt sosial profil. Men det er det budsjettet som ble vedtatt i høst, som inneholder elementer av sosial profil, bl.a gjennom kontantstøtten og minstepensjonen. Revidert budsjett blir da ikke mer sosialt av at disse tiltakene videreføres. Men så kan vi konstatere at regjeringspartiene finner det nødvendig å distansere seg fra Regjeringens forslag gjennom å fremme nye ting, som er i strid med Regjeringens opprinnelige forslag.

       Men la meg slå fast at etter at sentrumspartiene har fått tenkt seg om gjennom et utall av forslag og endringer, som etter hvert har blitt omtalt som andre, tredje og fjerde reviderte, har de gått vekk fra endringer i sykelønnsordningen og tvangssparing, og de har akseptert at det ikke ble flertall i Stortinget for økningen i elavgiften.

       Av de nye forslagene som Kristelig Folkeparti, Venstre og Senterpartiet legger frem, vil jeg særlig omtale fire.

       Forslaget om skattemessig å likebehandle innskudds- og ytelsesbaserte pensjoner er nesten en blåkopi av Fremskrittspartiets og Høyres eget forslag. Det er foreslått å selge statsaksjer for 0,5 milliarder kr. Dette er halvparten av det Fremskrittspartiet og Høyre har foreslått. Disse to forslagene er det helt naturlig at Fremskrittspartiet stemmer for.

       Dernest: Regjeringspartiene har endret forslaget om konjunkturavgift til å dreie seg om at Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å innføre konjunkturavgift til høsten. Dette kan selvfølgelig Fremskrittspartiet stemme for, for det dreier seg altså ikke om å vedta innføringen av en konjunkturavgift nå, men å utrede den. Da kan det faktisk hende at selv Regjeringen oppdager hvor lite hensiktsmessig en slik avgift vil være. Legger de allikevel frem et slikt forslag til høsten, er det lite sannsynlig at Fremskrittspartiet vil stemme for det.

       Det siste punktet derimot, om å øke CO₂ -avgiften, er svært lite forståelig. Ikke gir det en innstrammende effekt i økonomien for 1998, ikke har det innvirkning på det oljekorrigerte budsjettet, og videre er vi en situasjon med fallende oljepris og fulle oljelagre. I tillegg kom dette forslaget på bordet uten at regjeringspartiene hadde informert berørte parter på forhånd. En økning i CO₂ -avgiften betyr svært lite for staten, men det betyr mye for næringen, som altså over natten ville fått 20 % økning i avgiften. For statskassen betyr avgiftsøkningen i beste fall 95 mill. kr, som altså er om lag en tiendedels promille av nasjonaløkonomien. Dette punktet støtter ikke Fremskrittspartiet. Vi mener det vitner mer om et øyeblikks hunger etter mer avgifter enn miljøengasjement.

       Regjeringen hevder å legge stor vekt på å føre en ansvarlig finanspolitikk, men den viser ikke dette gjennom egnede forslag. Den økonomiske utviklingen er preget av økt aktivitet, stigende sysselsetting, relativt lave renter og et stramt arbeidsmarked. Da må den økonomiske politikken innrettes med langsiktige virkemidler som innebærer større strukturelle endringer for økonomien.

       Det høye skatte- og avgiftsnivået i Norge gjør det etter Fremskrittspartiets mening umulig og uaktuelt å bruke skattepolitikken som et innstrammende virkemiddel. En slik politikk vil virke ødeleggende på den langsiktige vekstkraften og effektiviteten i norsk økonomi. En sterkere satsing på sparing er bedre for å redusere privat konsum, i den grad dette er problematisk.

       I tillegg ergrer det meg at stortingsflertallet aldri snakker om behovet for avgiftslettelser. I dårlige tider sier en del politikere at vi må øke skatter og avgifter for å ordne opp i økonomien. Da burde man forvente at det i gode tider vil bli hevdet at man kan redusere skatter og avgifter. Men problemet er at de samme politikerne gjør seg avhengig av store skatte- og avgiftsinntekter, som de ikke vil gi fra seg igjen.

       Regjeringen har lagt opp til en liksom-innsparing som ikke er reell. Forsinket ferdigstillelse av omsorgsboliger og sykehjemsplasser fører til en midlertidig budsjettbesparelse i 1998, men den forskyves til 1999. Likevel mener flertallet det er forsvarlig å bruke disse pengene nå - vi snakker om 1,3 milliarder kr - og det får vi altså igjen dobbelt opp neste år. Effekten er en oppblåsing av utgiftene og ikke en innstramming.

       Det er uforståelig for Fremskrittspartiet at Regjeringen fortsetter å ville stimulere til økt aktivitet, bl.a gjennom økt bruk av SND-bevilgninger, i en tid da Regjeringen selv peker på at det er knapphet på arbeidskraft og stadig økende investeringstakt. I den grad SND-ordninger skal være offentlige tiltak, er det nettopp i lavkonjunkturperioder disse bør aktiviseres.

       Hvorfor er det et selvstendig mål for Regjeringen og stortingsflertallet å opprettholde et svært ineffektivt landbruk? Utgangspunktet burde være forbrukerne og ikke å beskytte norske bønder fra konkurranse. Det ble videre konstatert i nyhetene på onsdag at norske matvarer er dyrest. De blir jo ikke utsatt for konkurranse, fordi det er viktigere for oss å sikre bøndene. Og hvorfor vil ikke regjeringspartiene være med på å tilrettelegge for mer konkurranseutsetting i kommunene? Her er det opplagt et behov for innstramming.

       Avslutningsvis vil jeg først trekke forslag nr. 44, som berører kap. 1792, til fordel for flertallsinnstillingen. Jeg vil også ta opp de mindretallsforslagene som Fremskrittspartiet er med på.

       Lars Gunnar Lie fra Kristelig Folkeparti definerte i sitt innlegg sentrumsprofilen gjennom kontantstøtte, minstepensjon, Kyoto-oppfølging og grønn skatt. I sum bli min konklusjon at sentrumsprofilen dreier seg om at regjeringspartiene på Stortinget snur opp ned på det deres egen regjering legger frem. Dette fremstår mer som en vingleprofil enn en sentrumsprofil, men den er uansett reell.

Trond Giske (A) : Representanten Siv Jensen sa at Stortinget er som en sandkasse. Det spørs om det spillet som skal foregå her senere i dag, med en statsminister som liksom er tøff ved å true med kabinettsspørsmål, og Fremskrittspartiet som liksom tar ansvar etter et gruppemøte og vil stemme for en endring i budsjettet på en tiendedels promille, er egnet for å øke respekten for politikerne.

       Når det gjelder revidert nasjonalbudsjett, stod nemlig Fremskrittspartiet for et år siden i spissen for det hylekoret som krevde økte offentlige utgifter - et parti som tidligere var for nedsettelse av skatter og avgifter, var da for økte utgifter. Vi hadde vunnet i lotto, sa Fremskrittspartiet - det var bare å strø om seg. Sentrumspartiene hoppet på, og resultatet ble et vedtak som førte til milliardpåplussinger på budsjettet.

       I valgkampen ble det verre. Den 3. september sendte Fremskrittspartiet ut en pressemelding hvor de krevde at staten skulle bruke 3,5 milliarder kr mer. Carl I Hagen sa i denne pressemeldingen at det er en del meget gode formål i det norske samfunnet som nå kan imøtekommes ved å benytte en del av de nye, uventede og ikkedisponerte inntektene vi hadde fått ved hjelp av høyere oljeinntekter. Og i forbindelse med statsbudsjettet før jul fortsatte det. Fremskrittspartiet var enig med Regjeringen om å øke statsbudsjettets underskudd med 5.000 mill. kr. Økt bruk av oljepenger dekket mankoen.

       Nå kommer regningen. Mange har fått brev i postkassen med beskjed om renteoppgang. Brevene er underskrevet av banken, men den egentlige avsenderen er de som har vedtatt statsbudsjettet her i Stortinget. Barnefamiliene får det trangere når de skal etablere seg, ungdom får høyere studielånsrente, mens de som har store formuer, gleder seg. Vanlige folk får lønnsøkningen oppspist av renteøkning.

       Nå, ett år etter at galskapen begynte, ser vi at oljeprisene detter som en stein. Vi risikerer å tape opptil 50.000 mill. kr i forhold til i fjor.

       Mitt spørsmål til Siv Jensen er følgende: Hva skal vi gjøre nå når vi har tapt i lotto? Skal vi selge sykehusutstyr og politibiler for å dekke opp for at vi har fått mindre oljepenger? Skal vi si opp folk i eldreomsorgen og helsevesenet? Eller skal vi la vanlige folk betale med enda høyere renteutgifter?

Siv Jensen (Frp) : Jeg vet nesten ikke hva jeg skal svare på den type angrep.

       Jeg synes det er noe snodig at representanten Giske forskutterer noe han tror vil komme til å skje i salen senere i dag. Det er ikke fra noe hold sagt at vi kommer til å få en slik situasjon. Og hvorfor skal Fremskrittspartiet, i motsetning til Arbeiderpartiet, stemme for noe vi er imot? Det skjønner ikke jeg.

       Så til fallet i oljeprisene: Det tror jeg - med respekt å melde - at verken Trond Giske eller jeg kan ta ansvaret for, for det er noe som skjer på det internasjonale marked.

       Og hvis det er slik at det er uansvarlig politikk i Arbeiderpartiets øyne å bevilge 1,5 milliarder kr for å oppruste utstyret på norske sykehus og i norsk skole og innen politiet, ja da vet jeg nesten ikke hva jeg skal svare representanten Giske. Jeg synes det er langt mer uansvarlig å bevilge milliarder av kroner til unyttige formål når vi ikke engang klarer å løse de oppgavene som burde være prioritert. For Fremskrittspartiet har alltid helse, eldre og rettssikkerhet stått høyt. Dette prioriterer vi alltid i våre budsjetter, og da klarer vi samtidig å prioritere vekk de oppgavene vi synes er mindre viktige.

       Vi er gjenkjennelige og forutsigbare for våre velgere. Jeg skulle ønske at flere partier stod ved de valgløftene de strødde om seg med i valgkampen, men de blir fort glemt når Stortinget får etablert seg og hverdagen faller over politikerne.

Børge Brende (H) : Carl I Hagen har under hele behandlingen av revidert nasjonalbudsjett sagt at det er uaktuelt for Fremskrittspartiet å støtte annet enn mindre endringer av budsjettet. Men hvordan kan man forsvare en slik holdning når det siden budsjettet ble vedtatt i høst ikke har vært mindre endringer i forutsetningene for budsjettet? Inntektsoppgjøret har sprengt alle rammer som ble lagt, sysselsettingen har økt vesentlig mer enn anslått, og petroleumsinvesteringene er oppjustert fra 1,3 % til 13,5 %. Ser ikke representanten Jensen at dette er alvorlige endringer i forutsetningene for norsk økonomi, og at det krever alvorlige endringer av den økonomiske kursen?

       Men dette er åpenbart ikke noe som opptar Fremskrittspartiet på gruppemøtene. Etter å ha sittet i disse gruppemøtene i åtte måneder, kan jeg i og for seg tilgi representanten Jensen hennes situasjonsbeskrivelse av Stortinget som den reneste sandkasse.

       Representanten Jensen var også i sitt innlegg opptatt av behovet for strukturtiltak - og det er bra - omlegging av offentlig sektor og økt konkurranse, men dette skal komme til neste år. Norges Bank støtter også omleggingen av politikken og støtter strukturtiltak, men understreker at dette ikke må bli en sovepute, for man må nå ha snarlige innstramninger i tillegg. Bestrider representanten Siv Jensen Norges Banks klare anbefalinger om en snarlig innstramning i finanspolitikken? Hvis ikke, hvorfor legger da ikke partiet opp til innstramninger i 1998-opplegget i sitt budsjettforslag?

Siv Jensen (Frp) : Fremskrittspartiet sa allerede i høst at vi antok at lønnsoppgjøret i år ville bli godt, og vi hevdet det nettopp fordi svært mange lavinntektsgrupper i Norge lenge har fått lide på grunn av dette solidaritetsalternativet som Høyre og Arbeiderpartiet har stått i spissen for, som hele veien har ført til at kun de med høyere inntekter har fått nyte godt av velferdsøkningen i Norge.

       At det er behov for å gjøre endringer i norsk økonomi, ja det er vi alle enige om. Men det vi har holdt på med i de siste ukene, er å flytte på en million her og en million der, og i sum snakker vi altså om meget beskjedne beløp. Victor Norman sa på TV i går at det var behov for innstramminger i størrelsesorden 10 - 15 milliarder kr. Ja, det er jeg langt på vei enig i, men da nytter det ikke for finanskomiteen å sitte og flytte på en million. Da må vi gjøre grep som virker over tid. Da må vi begynne å konkurranseutsette, begynne å slanke offentlig sektor - begynne å gjøre noe med ting som det tar lang tid å bygge ned. Dette er ikke gjort over natten.

       I tillegg synes jeg faktisk at det er viktig at Stortinget er så forutsigbart som mulig for alle dem som årlig mottar bevilgninger fra dette hus. Da kan vi ikke midt i budsjettåret gjøre enorme inngrep som vil rykke opp med roten det planleggingsinstrument som alle disse har lagt til grunn fra i høst. Det synes jeg er langt mer uansvarlig. Men da bør dette Stortinget samle seg om å klare å gjennomføre reformer som er av en slik karakter at det skjer noe med norsk økonomi, som virker i riktig retning, og da må vi ha et perspektiv som strekker seg lenger enn seks måneder av gangen. Da må vi faktisk ha et perspektiv som strekker seg langt inn i neste årtusen, og det tror jeg faktisk ikke at flertallet i denne sal er villig til å være med på - dessverre.

Anita Apelthun Sæle (KrF) : Siv Jensen trekkjer assosiasjonar til sandkassa, og må sjølvsagt tala for seg sjølv. Men eg må iallfall fastslå at ein aktiv krabat der i så fall heiter Framstegspartiet.

       Siv Jensen har rett i at norsk økonomi er sunn og svært sterk, som det står i merknadene frå Framstegspartiet. Sjølv om presstendensane er sterke, særleg innanfor bygg og anlegg og fordi arbeidsmarknaden er svært stram, er statens oljeinntekter framleis rekna til å verta 50 milliardar kr, og valutareservane er så store at den norske kronekursen på sikt vil halda seg stabil, noko som er eit mål for denne regjeringa.

       Økonomi har den fordelen at reelle økonomiske fakta får gjennomslag. Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti er opptekne av at inflasjonen må vera låg. Høg inflasjon fører til formuesoverføring frå fattig til rik, noko som er uakseptabelt. Men like viktig er kronekursen. Noreg har ein liten og open økonomi. Og ein svingande kronekurs gjer livet umogleg for våre eksportbedrifter, som er den viktige delen av norsk næringsliv som vi skal leva av, òg etter oljealderen.

       Spørsmålet mitt er: Er ikkje Framstegspartiet oppteke av våre eksportbedrifter? Eg undrar meg når formannen i partiet her tidlegera uttala at industrien må vika fordi vi treng arbeidskraft til helsesektoren. Meiner Framstegspartiet at norsk eksportindustri ikkje er viktig? Er det derfor Framstegspartiet vil forlata vår politikk med stabil kronekurs?

       Så eit lite poeng til: Framstegspartiet har vore med på kontantstøtta, og det er flott. Men så kutta Framstegspartiet, saman med Arbeidarpartiet, grovt i adopsjonsstøtta. Å henta eit lite, forlate eller foreldrelaust barn i utlandet er dyrt, det kan kosta over 100.000 kr for ein familie. I tillegg har desse små, med ein tøff start i livet, eit spesielt stort behov for å ha mor og far nær den fyrste tida. Vil Framstegspartiet hindra folk i å adoptera born, eller er det berre dei rike som skal få gjera det?

Siv Jensen (Frp) : Nei, vi vil ikke hindre folk i å adoptere barn. Men spørsmålet er hvorvidt det er en statlig oppgave å finansiere det, og det burde kanskje Kristelig Folkeparti tenke litt mer over.

       Representant Apelthun Sæle la i sin replikk sterk vekt på stabil valutapolitikk. Fremskrittspartiet er det eneste partiet på Stortinget som mener det ville vært nyttig å gå over til inflasjonsmål for politikken, og jeg gjentar det igjen: Jeg tror det er bedre for folk flest at dette landet har så lav inflasjon som overhodet mulig. Og den beste måten å sikre det på, sett med Norges Banks øyne, er faktisk å ha inflasjon som hovedsiktemål. Og det er ikke sagt eller bevist, opplest eller vedtatt at norske eksportbedrifter ville gå på dunken selv om vi fjernet oss fra en stabil valutakurs. Det som vil skje med norsk næringsliv hvis Fremskrittspartiet får det som de vil, er at de i større grad får beholde mer av sin verdiskaping selv og i mindre grad må basere seg på subsidieordninger fra staten. Da vil de bedriftene som har et sunt grunnlag, overleve, og de som ikke har det - nettopp fordi de er subsidiert - vil ikke overleve. Det er den eneste måten vi på sikt kan sikre et stabilt Fastlands-Norge og et grunnlag for vekst også inn i fremtiden, når oljen ikke lenger er her for å redde oss ut av økonomiske vanskeligheter.

       Men vi får i denne sammenheng konsentrere oss om Regjeringen, som vel i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett har hatt en lengre og vanskeligere vei enn regjeringer har hatt på lenge. Slik det ble foreslått, var det et åpenbart frieri til samarbeidsløsninger med Arbeiderpartiet. På denne måten sviktet også Regjeringen sine tidligere samarbeidsavtaler med Høyre og Fremskrittspartiet gjennom den såkalte skatte- og avgiftsforståelsen. Men hovedproblemet, nemlig styring i finanspolitikken gjennom strammere budsjetter og dempet vekst i offentlige utgifter, unnlot Regjeringen å angripe - en unnlatelsessynd som i realiteten vil føre til at folk flest må betale gjennom økte renter og økt inflasjon. Bedriftene betaler gjennom enda sterkere svekkelse av konkurranseevnen. Det hjelper ikke noe, det er ingen trøst, at denne svekkelsen også har foregått under arbeiderpartiregjeringer. Det blir nok innstramming av dette også, men det paradoksale er at dette er en blind, usosial innstramming. Det er et paradoks at nettopp denne regjering strammer inn gjennom å bruke markedet på denne måten, uten sosial profil. Man kunne valgt andre måter, gjennom budsjettene, å fordele innstrammingseffekten på. Men denne regjeringen velger å si at vi lar det være, og så overlater vi til markedet å stramme inn gjennom renten.

       Så har vi alle fått beskjed om at renten øker 1 % på boliglån og på studielån, og for mange spiser summen av lånene og renteøkningen faktisk opp mer enn halvparten av det man har fått i lønnsøkninger. Og det rammer ikke bare de som har betalingsevne. Det rammer alle, uavhengig av hvordan det ellers står til med økonomien.

       Når Regjeringen denne gang opplevde å få nedstemt de fleste av sine forslag, er det et politisk nederlag. Men verre enn som så er det at det også er et nederlag for landet, som opplever å ha en regjering som ikke engang forsøker å foreslå nødvendige innstrammingstiltak ved å sette bremsene på i tide. Det gjøres lite på denne måten, og det er mulig man på denne måten bevarer freden og roen innad i Regjeringen, men for økonomien går det ikke bra. Sentralbanksjefen fortviler og advarer. Så sent som i forgårs pekte han på at én av hovedårsakene til det som nå skjer med renten, faktisk er at Regjeringen la frem et revidert budsjett som ikke hadde vesentlig innstrammingseffekt.

       Men det blir heller ikke politikk av å sitte og administrere nederlag. Det å ikke selv ta ansvaret for å fremme upopulære forslag er også å skyve problemene i økonomien foran seg. Det betyr at problemene forsterker seg, og neste gang må det sterkere lut til.

       I et replikkordskifte tidligere i dag spurte jeg finanskomiteens leder, Kristelig Folkepartis Lars Gunnar Lie, om hva som er sentrums profil, og hvorfor han er fornøyd med alle nederlagene. Han svarte at hovedtrekkene i fjorårets budsjett blir ført videre. Men problemet er at disse hovedtrekkene uttrykker finansministeren seg misfornøyd med. Finansministeren har i den muntlige spørretimen her i salen sagt at dette var et budsjett som ikke var godt nok tilpasset økonomien. Jeg har tidligere karakterisert Regjeringen som et slags åpent seminar, men på et seminar forutsetter jeg at man snakker sammen. Og her er det altså to versjoner vi får av dette. Er Regjeringen fornøyd eller er den ikke fornøyd med det den får vedtatt, og det budsjettet som gjelder?

       Det hadde altså vært mulig for Regjeringen å finne løsninger i denne behandlingen av revidert nasjonalbudsjett som ville gitt et strammere budsjett, kraftigere sparestimulerende tiltak og et varsel om en mer langsiktig kursomlegging i politikken - det Fremskrittspartiet og vi ofte har omtalt som strukturtiltak. Det er viktig, også i tillegg til de kortsiktige innstrammingstiltak. Men da måtte de altså ha søkt løsninger sammen med Høyre og Fremskrittspartiet og satt en del av sine egne kjepphester på stallen. Jeg skal ikke røpe noe fra våre interne forhandlinger, men la meg bare si følgende: Vi sitter igjen med et inntrykk av en regjering som ser indre harmoni i regjeringskollegiet som overordnet alt annet, i forhold til å gjøre nødvendige tiltak for å dempe presset i økonomien.

       Jeg skal peke på to områder hvor det hadde vært viktig å gjøre noe nå, som hadde virket på kort sikt, men særlig på litt lengre sikt. Og den sikten er ikke mer enn et par- tre år frem i tid, og det begynner å fungere allerede neste år. Det gjelder å angripe det problemet som ligger i at vi i Norge har en voldsom kapitaloppbygging bare på statlige hender. Dette fortrenger mulighetene for å bygge opp privat norsk kapital. Reformer på dette området hadde gitt et signal om at Regjeringen ville noe - også på lengre sikt - utover bare det å sitte med makten. Vi merker også nå mer og mer i økonomien at vi har begrensede ressurser tilgjengelig i landet. Vi har ikke arbeidskraft nok, og løssluppen pengebruk over offentlige budsjetter skaper inflasjon og renteøkninger som folk flest merker. Da må vi finne nye og smartere måter å løse oppgavene på. I bedriftene lever man under et konstant press om omstilling og kostnadskutt. Større deler av stat og kommune burde også oppleve litt av den samme virkeligheten. Og det skal ikke mange prosentene til i økt produktivitet før milliarder er spart på offentlige budsjetter, som nå løper opp i ca 500 milliarder kr. Dessuten dreier det seg også om noe så enkelt som rettferdighet og økonomisk anstendighet. Hvorfor skal f.eks ikke kommuner ha samme plikt til å kjøpe varer og tjenester der man finner det beste og billigste tilbudet? Hvorfor skal f.eks private bedrifter konkurrere med fylker og kommuner uten like avgiftsbetingelser?

       Mange store reformer skal nå sluttføres og gjennomføres i årene som kommer - ikke minst gjelder det innenfor eldreomsorg og helsevesen. Her er det bred enighet i Det norske storting. Men skal vi finne plass til dette uten at vi kjører økonomien i grøfta, trengs det politisk vilje til nytenkning, konkurranseutsetting og samarbeid om nye løsninger med bedrifter, organisasjoner og andre som kan supplere det offentlige. Det at det offentlige har ansvaret, betyr ikke at det offentlige skal gjøre alt.

       Mange har spurt: Hvordan står det nå egentlig til i økonomien? Det er klart at det er ingen krisestemning i dag, men konsekvensene av å unnlate å gjøre noe i dag kan fort vise seg å bli alvorlige i morgen. Med økende lønnstillegg, en for ekspansiv finanspolitikk og på toppen av det hele en fallende oljepris er tilliten til norsk økonomi dramatisk svekket. Vi har i vår allerede sett to renteøkninger, og det er grunn til å frykte at flere vil komme. Ytterligere svekket konkurranseevne og en nedbygging av konkurranseutsatt sektor i næringslivet er også en del av dette bildet. Den viktigste utfordringen i årene som kommer, vil bli å unngå at offentlig sektor eser ut. Dersom dette skjer, vil det bli enda vanskeligere for næringslivet å hente seg inn igjen etter midlertidige tilbakeslag. På lengre sikt har vi ikke råd til en stadig større offentlig sektor og mindre rom for privat næringsliv i landet.

       Dagens situasjon er overraskende for noen. Vi politikere liker jo å sitere oss selv. Det er ikke bare for å få en slags nytelse av det, hadde jeg nær sagt, men det er også for å peke på at enkelte var litt tidlig ute med å si hva som kunne tenkes å skje, men ikke ble lyttet til. Høyres medlemmer uttalte følgende i salderingsinnstillingen til budsjettet høsten 1995:

« En strammere finanspolitikk vil bidra til å forhindre at den økonomiske veksten slår over til en situasjon med økt lønnspress og tiltagende inflasjon. »

       Nå er vi der, og nå unnlater vi fortsatt å gjøre noe med det.

       La meg bare avslutningsvis si at i et revidert nasjonalbudsjett som inneholder en del innstramminger også utover det Regjeringen har foreslått, er det faktisk på to områder Stortinget sier klart fra at vi ikke vil være med på å kutte. Det sier jeg fordi det i dag står en annonse i en del aviser, et opprop fra større norske bedriftsledere innenfor kunnskapsbedrifter som sier: Sats på kunnskap. Det er fremtiden.

       Regjeringen kutter på kunnskap, Regjeringen kutter på universitetene, Regjeringen kutter på forskningen. Det vil ikke stortingsflertallet være med på, så der er det faktisk etablert et bredt flertall som sier, uavhengig av regjeringspartiene, at vi ønsker økt frihet for universitetene, økte midler, og vi ønsker fortsatt vekst i norsk forskning.

       La meg til slutt ta opp de forslag der Høyre er forslagsstiller, alene eller sammen med andre partier.

       Tore Nordtun (A) : Oljeprisene har den siste tiden stupt. Sett i forhold til gjennomsnittlig pris i 1997 innebærer det et tap for staten på hele 44 milliarder kr på årsbasis. Jeg skal ikke beskylde Foss for å ha ansvaret for oljeprisenes fall. Foss sa at tilliten til norsk økonomi kan svikte dramatisk, og han var i sitt innlegg veldig opptatt av stabilitet og forutsigbare rammebetingelser. Han nevnte videre to viktige områder. Det var den berømte kapitaloppbyggingen på statlige hender - som var et stort onde - men det var også løssluppenheten i pengeforbruket. Han var videre inne på stabilitet og forutsigbarhet i rammebetingelser og sa, og da må jeg si jeg stusset, at bedriftene var under konstant press, det var uforutsigbarhet osv. - og så er Foss og Høyre med på å øke CO₂-avgiften for oljeindustrien over natten med nær 20 øre! Hvilken stabilitet og forutsigbarhet er det når vi ser det i forhold til oljeprisene, når vi ser det i forhold til stabilitet og rammevilkår, når vi ser det i forhold til lønnsomheten i mindre felt osv.?

       Jeg har mest inntrykk av at Høyre nå er beundringsverdig innstilt på å gå inn for økte avgifter på norsk sokkel. Er dette en søknad om å komme inn i Regjeringen, eller hva er det? Hvilken innstramming ligger i dette? Hvilken innstrammingseffekt for norsk økonomi har det å få dette endret og få det mer over på offentlige hender? Altså: Hvilken innstramming gir Høyre seg inn på, og hvilken forutsigbarhet, som de snakker så mye om, er det i dette?

Per-Kristian Foss (H) : Det er jo interessant å få et spørsmål om et forslag vi ikke har lagt frem, men jeg kan godt si noe om det også. Jeg er enig med representanten Nordtun i at det ikke er bra at forslag legges frem over natten, og heller ikke over dagen - problemet er altså at det skjer på kort varsel. Jeg er enig i at i en situasjon hvor vi har hatt et betydelig oljeprisfall, kutt i oljeproduksjonen som følge av OPEC-tilpasning, og også kutt i forbindelse med utsettelser av en del investeringer, er det skapt en usikkerhet på sokkelen som gjør at man burde la det være med det, iallfall ikke gjøre mer. Når vi i innstillingen har varslet at vi i en gitt situasjon vil kunne stemme for et dårlig forslag, er det fordi alle andre forslag er mye dårligere, inkludert Arbeiderpartiets.

       Jeg må si at man skal vel ha en slags frekkhetens nådegave når man står på talerstolen og snakker om forutsigbarhet, når Arbeiderpartiet i sitt opplegg skal ta bort et skattesystem for rederiene som ikke engang har fungert i ett år. Skal man ytterligere smelle på beskatningen, et halvt år etter at alle småbedriftene i landet fikk den formidabelt økt? Man legger frem forslag om å endre delingsmodellen til det verre for alle småbedriftseiere, ja ikke bare til det verre, men faktisk verre enn det Arbeiderpartiet selv har foreslått noen gang - fjerne taket i det hele tatt i den såkalte og av mange utskjelte delingsmodellen. Og så snakker Arbeiderpartiet om forutsigbarhet! Da ville jeg - hvis jeg var i Arbeiderpartiet - i manus sette « svakt argument, tal veldig, veldig høyt! ».

Siv Jensen (Frp) : Representanten Foss sa i begynnelsen av sitt innlegg at jeg tok et kraftig oppgjør med Carl I Hagen, og at vi var uenige om behovet for tiltak i økonomien. Det er altså ikke riktig! Det vi derimot har sagt, er at det vil være svært uheldig å gjøre omfattende endringer i inneværende års budsjett.

       Jeg vil bare vise til utvalget for vurdering av reformer av Stortingets behandling av stats- og nasjonalbudsjettet som gav uttrykk for følgende:

« Revidert nasjonalbudsjett forenkles og konsentreres om justeringer i årets budsjett. »

       Jeg vil gjerne spørre representanten Foss om han er enig i dette utvalgets konklusjoner. Og hvis han ikke er enig, hvordan kan han mene at det midt i et budsjettår vil være ansvarlig å etablere kutt på mellom 10 og 15 milliarder kr - uten at dette bidrar til økt uforutsigbarhet for en rekke berørte parter? Jeg tror vi kan være enige om at både Høyre og Fremskrittspartiet ser en del behov i fellesskap. Men jeg trodde vi også var enige om at disse tiltakene måtte virke på lengre sikt, gjennomføres gradvis og være forutsigbare på en slik måte at folk, bedrifter og offentlige etater fikk anledning til å tilpasse seg disse endringene - ikke bare møte dem over natten.

Per-Kristian Foss (H) : Grunnen til at jeg opplevet Siv Jensen som langt mer realistisk tilpasset økonomien i dag enn Carl I Hagen, er følgende uttalelser fra Carl I Hagen i Dagsavisen den 17. februar i år:

       « - Dette med overopphetet økonomi er voldsomt overdrevet. ... Men noe samfunnsproblem er det ikke »

       - og i Bergens Tidende den 15. samme måned:

« Overoppheting er et ord alle finansministere bruker. Jeg kjøper ikke den. »

       Nå synes jeg Siv Jensen var langt inne på å kjøpe den beskrivelsen, så jeg gledet meg, men det var kanskje forbigående.

       Er jeg er enig i budsjettreformutvalgets innstilling? Ja, jeg er det. Jeg satt i utvalget. Og det er ikke korrekt slik Carl I Hagen har oppfattet det, at det er et forbud mot at revidert nasjonalbudsjett inneholder justeringer i årets budsjett. Justeringene må jo faktisk ta utgangspunkt i at økonomien kan ha forverret seg fra oktober-november foregående år til mai-juni etterfølgende år. Det skjer svært ofte. Og en regjering må ha frihet til, ja, den skal ha plikt til å vurdere situasjonen og se om det er behov for endringer i budsjettet. Endringene må ikke være dramatiske - det kan de ikke være midt i et år. Men er det så dramatisk f.eks å kutte en halv prosent av utgiftene? 2,2 milliarder kr høres mye ut, men er altså en halv prosent av budsjettet. Enhver husmor eller husfar som har et husholdningsbudsjett, vet at det kanskje er mulig å knappe inn én prosent - og jeg snakker nå om en halv. Jeg syns Fremskrittspartiet er blitt så smålåten. De som for mange år siden snakket om offentlig moderasjon, det å sette tæring etter næring og forsiktighet i offentlige budsjetter, får vi nå ikke engang med på så forsiktige kutt som dette. Da kjenner jeg ikke partiet helt igjen. Man er kanskje redd for å bli upopulær på grunn av dette, men jeg tror folk har en viss forståelse for at også politikere må kutte i egne offentlige budsjetter, og ikke bare sende regninger til andre gjennom skatte- og avgiftsøkninger.

Øystein Djupedal (SV) : Det var en passus i Per-Kristian Foss' innlegg som jeg hadde ualminnelig sans for, der han sier at renteøkning er den mest usosiale form for innstramming. Det er jeg enig i. Nå er det etter mitt skjønn vanskelig å se at de innstrammingsforslag som Høyre har, har en bedre sosial profil - eller la meg si i det hele tatt noen sosial profil. Det er det som etter mitt skjønn blir det enøyde med Høyres innstrammingsforslag.

       Hvis en ser på det som legges fram nå, er altså veksten i det private forbruket på over 4 %, mens veksten i det offentlige forbruket er på 2 %. Veksten i BNP er på 3,5 %. Det betyr at det private forbruket vokser mer, og det betyr at hvis vi skal stramme inn, må vi stramme inn der vi ikke har satt tæring etter næring - som i hvert fall i Høyres språkbruk er en god borgerlig dyd. Vi forbruker altså mindre i det offentlige enn veksten i BNP, men forbruker mer i det private enn veksten i BNP. Og ut fra en tankegang om at man da må stramme inn gjennom de offentlige budsjetter, gjennom de tiltak Stortinget gjør, og ivareta en sosial profil - for jeg er som sagt hjertens enig med hr. Foss i at renteøkning er en usosial form for innstramming - blir mitt spørsmål til Per-Kristian Foss: Hvorfor skal vi skjære mer i det offentlige? Er det norske klasserom som er overopphetet? Er det norske sykehjem som er overopphetet? Er det tjenestetilbudet som fins i norske kommuner som er overopphetet? Hvis man ut fra det samme resonnement ønsker å målrette en sosial innstramming som ikke er renteøkning, hvorfor tar da ikke Høyre et oppgjør med sin tradisjonelle tenking og sier at ja, situasjonen er endret, nå vil det være riktig av oss å sette inn tiltak mot det private forbruket?

Per-Kristian Foss (H) : Jeg sa ganske riktig at generelle renteøkninger ikke er den mest sosiale måte å stramme inn på. Det finnes verre måter også - la meg bare ha det nyansert - men det er ikke en sosial måte å gjøre det på, det er vi enig om.

       Nå er det slik at veksten i offentlig og privat forbruk ikke er helt lik. Veksten i privat forbruk har faktisk en tendens til veldig fort å tilpasse seg skiftende konjunkturer. Begynner det å gå dårlig i økonomien, viser folk faktisk en evne til å tilpasse seg meget fort - demper låneopptaket, bruker mindre, setter litt mer til side. Det så vi på slutten av 1980-tallet, da vi fikk økonomiske kriser, og på begynnelsen av 1990-tallet. De som ikke tilpasser seg dårlige tider, er det offentlige. Og det paradoksale er på en måte at hvis en ser på hvordan vi setter opp prognosene våre, hvordan vi tenker utviklingen skal bli, og hvordan utviklingen faktisk blir, så er det bare det offentlige som sprekker hver eneste gang i alle prognoser. Og nå snakker jeg ikke bare om tunneler og slike ting, hvor alle budsjetter sprekker, men jeg snakker om at regnskapet for hele den offentlige sektor alltid vokser mer enn det det offentlige selv regner med. Jeg er klar over at det finnes betydelige uløste offentlige oppgaver i klasserom, i eldreomsorg, i sykehus osv., men jeg nekter å tro at det på et budsjett på 400-500 milliarder kr ikke finnes muligheter for å gjøre jobben litt bedre, litt smartere og litt mer effektivt. Og når jeg sier effektivt, tenker jeg egentlig ikke på de som jobber der til daglig, jeg tror de gjør en kjempejobb, men jeg tenker på måten det organiseres på fra sjefenes side, fra ledelsens side, fra fylkenes side og fra kommunenes side. Vi har erfaring fra andre land som viser at man ved å gjøre jobben litt lurere, litt smartere, kan spare det offentlige for mange milliarder kroner, som gjør at vi kan satse mer på det som teller mest. Da ville jeg sløse bort mindre på statlig eksperimentering med næringsvirksomhet og satse mer på hovedoppgavene innenfor helse, utdanning og eldreomsorg.

       Sentrumsregjeringa fekk sist haust subsidiær støtte for eit justert sentrumsbudsjett for 1998, som i hovudtrekk ligg fast, med mindre endringar no i revidert nasjonalbudsjett.

       Sentrumsregjeringa har i løpet av sju månader vist at andre enn Arbeidarpartiet kan styre. Det er vist evne til samarbeid i Stortinget. Folk flest oppfattar Regjeringa som ansvarleg, og Regjeringa er orientert mot fordelings- og verdimessige område politikken treng meir av. Det er på sju månader fremma fleire store saker til Stortinget for avgjerd.

       I budsjettsamanheng har Arbeidarpartiet så langt ikkje synt vilje til samarbeid. Det kan modnast etter kvart som den ansvarlege opposisjonsrolla om å gi støtte og ikkje berre krevje støtte, blir oppfatta. Det omstillingsproblemet ligg utanfor både Regjeringa og sentrumspartia sitt ansvar.

       Vi er inne i ein periode i norsk politikk der det er mykje å gle seg over. Dei ulike delane av økonomien er sterk. Vi har teke godt vare på det eksportorienterte næringslivet ved å føre ein fast og stabil penge- og valutapolitikk, der krona sin verdi skal rettast inn og framleis målast mot europeiske valutaer. Stadig fleire er i arbeid, færre er ledige, ungdom med fagutdanning og høgare utdanning kan gå til arbeidsoppdrag som ventar - samfunnet har bruk for dei. Fleire yngre ledige er etterspurd arbeidskraft, einslege minstepensjonistar har fått auka minstepensjonen med 13 % frå 1. mai i år. Barnefamiliane er gitt auka valfridom gjennom kontantstøtte. Regional- og distriktspolitikken er gitt auka prioritet, velferdstiltak retta mot eldre- og pleietrengande og helsesektoren er trappa opp, og det er lagt langsiktige planar.

       Sentrumsregjeringa er ingen trussel mot folk si velferd, heller ikkje mot folk sine hus og heimar.

       I revidert budsjett varsla Regjeringa behov for tiltak som kan dempe veksten i investeringane. Det er viktig fordi ein på fleire område manglar arbeidskraft. Varsel om å innføre ei konjunkturdempande mellombels avgift på 5 % frå 1. januar 1999 på kontraktar som er inngått etter 15. mai i år, er eit sentralt verkemiddel. Det vil endre åtferd alt i 1998. Alle vil på sikt ha glede av at Regjeringa får gjennomslag for dei rette grepa til rett tid.

       Regjeringa har i samråd med oljeselskapa fått gjennomslag for å dempe oljeinvesteringane. Det er to viktige saksområde som vil dempe etterspurnaden med den positive økonomiske verknaden det har.

       Varsel om ein stram finanspolitikk og tiltak for å dempe investeringane spesielt i oljesektoren, gir likevel rom i budsjettet for viktige fordelingspolitiske saker som investering i sjukehusutstyr, ein nasjonal kreftplan og auka innsats innanfor psykiatrien. Det tillegget som det er funne plass til på budsjettet til høgare utdanning og forsking, er også eit sterkt syn frå Stortinget si side om at denne sektoren skal vi satse på.

       Forslag om auka arbeidsgivaravgift på lønnsinntekt over 680.000 kr og oppheving av taket for berekna personinntekt for liberale yrke, vil ha ein gunstig fordelingseffekt, fordi ein aukar skatten for dei med høge inntekter. Gjennom budsjettarbeidet har Regjeringa fått støtte for desse forslaga.

       Handsaminga i Stortinget har så langt gitt signal til det vidare arbeidet om at tiltaka i kommunesektoren må ha til oppgåve å redusere avstanden mellom skattesterke og skattesvake kommunar.

       Arbeidet med revidert nasjonalbudsjett har ikkje vore ei lett oppgåve. I ein slik situasjon har sentrumspartia redusert utgiftene fordi inntektene har falle bort.

       Sjølv om handsaminga her i Stortinget har ført til svekt budsjettbalanse, vil den underliggande utgiftsveksten bli mindre i forhold til vedtatt budsjett for 1998.

       Senterpartiet står fast ved dei skattetiltaka som skal gjelde for næringslivet, og som går fram av vedtatt budsjett for 1998.

       Gunnar Breimo hadde her overtatt presidentplassen.

       Senterpartiet er en historie for seg selv. Fra perioden før valget - og til dels etter valget - er Senterpartiet ikke til å kjenne igjen. Den gangen var det rike løfter om hvor mange milliarder kommunene skulle få ekstra. Samferdselspenger skulle strøs utover landet, og f.eks i landbruket var det milliarder av kroner som skulle settes inn for å rette opp det forferdelige Arbeiderpartiet hadde påført landet. Men nå går de videre - f.eks i landbruksoppgjøret - på den kursen som er lagt opp fra Arbeiderpartiet tidligere. Og når det gjelder kommunesektoren og samferdselssektoren, så ble det ikke, og det blir heller ikke, noe av alle de milliardene som Senterpartiet lovte. Det er ett løfte Senterpartiet gav før valget som har blitt holdt, og det var Lundteigens løfte om at folk skulle få høyere rente. Det har Senterpartiet klart å få gjennomslag for, men det er vel også det eneste de har klart å få gjennomslag for i Regjeringen. Likevel hadde jeg ikke trodd at vi skulle oppleve det vi får oppleve nå, når sentrumsregjeringen har lagt fram en pakke til avstemning i Stortinget.

       Nå er altså Senterpartiet - av alle - med og skal presse Høyre og Fremskrittspartiet til å være med og selge statlige aksjer. Jeg må spørre representanten om det er den nye kursen og det tidsskillet han nevnte i innledningen av sitt innlegg.

Jørgen Holte (Sp) : Representanten Dag Terje Andersen var inne på det eventuelle samarbeidet med Arbeidarpartiet. Eg skal ikkje gå inn på dei drøftingane som vi hadde med Arbeidarpartiet, men eg har ei kjensle av at den pinseviljen som leiaren i Arbeidarpartiet gav uttrykk for å ha, var seld ut til større verdi enn den i realiteten hadde. Eg opplevde på eit visst tidspunkt at det var viktigare at vi i sentrum nærmast skulle avsverge eigen politikk og truverdet ved det vi har gått inn for i budsjettsamarbeidet tidlegare, enn det var å gå inn på dei materielle sakene.

       Eg forstår godt at representanten Dag Terje Andersen synest det er sårt at sentrumspartia no har ei sterkare innretning på område knytte til distriktspolitikk, kommuneøkonomi og landbruk enn det Dag Terje Andersen følte Arbeidarpartiet kunne ha i regjeringsposisjon. Det er rett oppfatta, som eg sa i mitt hovudinnlegg, at denne regjeringa er til å kjenne igjen også på at ein vil arbeide for ein betre distriktspolitikk, for å styrkje fellesskapsgoda i kommunane og for at landbruket som ei viktig distriktsnæring no skal få ei inntektsutvikling, ikkje slik vi opplevde det under Dag Terje Andersen si leiing, at landbruket gjekk tilbake i inntekter.

Kenneth Svendsen (Frp) : Regjeringens forslag til revidert nasjonalbudsjett ser ut til å ha innebygd en del funksjoner som også et blinklysrelé har, for det ser ut til at forslag og endringsforslag går inn og ut av budsjettet i samme takt som et blinklys på en bil. I et av utkastene til revidert budsjett foreslår Regjeringen en økning i elektrisitetsavgiften på 2,9 øre. I et annet utkast har Senterpartiet kommet til forståelse med Regjeringen om 2 øre i avgiftsøkning. Det er jo bra at de har en felles forståelse, siden Senterpartiet er en del av Regjeringen.

       I merknaden fra bl.a Senterpartiet under punkt 5.2.2 sies det:

       « Disse medlemmene er i tillegg opptatt av å dreie bruken av « kvalitetsenergi » som elektrisitet, over fra « lågverdige » formål som oppvarming til « høgverdige » formål. Ein føresetnad for å nå desse mål er at ein gjennom avgiftsbruk kan styre forbruksutviklinga og nivået. »

       Det er vel dette Regjeringen legger opp til med en økning av elavgiften.

       Siden det er lavverdig å bruke strøm for å slippe å fryse en vinterdag, vil jeg gjerne ha representanten Holtes definisjon av en høyverdig måte å holde varmen på. Er f.eks vedfyring en høyverdig eller lavverdig måte å holde varmen på? Det er kanskje av underordnet betydning, men der jeg kommer fra, er det sånn at vi føler oss lavverdige når vi fryser og høyverdige når vi har det godt og varmt, enten vi fyrer med olje eller strøm. Det vil i alle tilfelle være av interesse for det norske folk å få vite hva regjeringspartiene mener er en høyverdig måte å holde varmen på.

Jørgen Holte (Sp) : Representanten Kenneth Svendsen var veldig opptatt av omgrepa « høgverdig » og « lågverdig ». Det synest eg i grunnen er et godt utgangspunkt for Framstegspartiet å undre seg vidare over.

       I denne samanhengen er det høgverdige at elavgift er fremma av Regjeringa for å sikre inntekter til viktige fellesskapsgode - det er eit høgverdig formål. At Framstegspartiet ikkje har gitt oss støtte for å skaffe oss dei inntektene, skal ikkje eg karakterisere som korkje høgverdig eller lågverdig. Det får Svendsen sjølv avgjere. Det politiske innhaldet i det temaet som Kenneth Svendsen tar opp, er i kva grad det vil vere rett å legge ei avgift også på hushaldningane, som no har bak seg lønsoppgjer som har gitt dei evne til å kunne legge noko på fellesskapets alter, i form av ei elavgift som er etablert - det dreier seg ikkje om å innføre den, det er ei elavgift som er etablert, og som vi no høgdar med 2 øre, som Kenneth Svendsen rett sa, gjennom eit justert sentrumsopplegg. Det er for å skaffe nødvendige inntekter til dei fellesskapsgoda i kommunane som ligg i sentrumspartia sitt justerte opplegg.

Svein Ludvigsen (H) : Mange synes at Senterpartiet nærmest er gått i dekning i sentrumsregjeringen, for glemt er alle løftene før valget, borte er prinsippene og fanesakene - også i distriktspolitikken. Løftene fra i fjor om storsatsing på veier og infrastruktur i distriktene er det bare Høyre som følger opp. Senterpartiet svikter Bygde-Norge, og flyttelassene går i strie strømmer til byene og sørover. Selv Senterpartiets nestleder sa i Aftenposten i fjor høst at hun var skuffet over resultatet for kommuneøkonomien, som fører til svekket lokaldemokrati. Det er vel neppe grunn til å tro at hun er mer tilfreds nå, for nå fører Regjeringen faktisk en politikk som medfører økte renteutgifter og økende kostnader både for folk flest og for kommunene. Ja, Regjeringen vil at enhver reparasjon eller nyinvestering i bedriftene ute i distriktene skal straffes med konjunkturavgift. Jeg har ikke sett at representanten Holte tar avstand fra det.

       Holte sa forresten i trontaledebatten i fjor høst at vi har fått en regjering som er styringsvillig, den har styringsevne og den er styringsdyktig. Det vi nå ser, er at Senterpartiet faktisk overlater til markedet å gjennomføre innstramningen gjennom en høyere rente. Da forstår jeg godt at senterpartilederen i Troms, som også er ordfører i Torsken, sier i Vårt land den 15. juni at nå må vi snart se praktiske resultater i distriktspolitikken. En opera i Oslo, en fylkesmann i Østfold og en biskop i Oslo er vel ikke de beste distriktspolitiske fanesakene for Senterpartiet, men det er nå det de kan vise til i dette regjeringssamarbeidet.

       Jeg vil da spørre representanten Holte, under henvisning til de opprinnelige forslagene som Regjeringen kom med i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett: Er han fornøyd med at Høyre var med på å presse Regjeringen til å oppgi økte elavgifter, til å oppgi de verste utslagene av konjunkturavgiften, til å oppgi økt mineraloljeavgift, til å oppgi økte utgifter for bedriftene til sykelønnsordningen og tvungen avsetning osv.? Er han fornøyd med at opposisjonen i Stortinget faktisk nå tvang Regjeringen til å fjerne tiltak som ville ha rammet distriktene på en meget negativ måte?

Jørgen Holte (Sp) : Representanten Ludvigsen var svært opptatt av forslag som er fremma i Stortinget, og som vil måtte ramme distrikta på ein negativ måte. Eg er glad for at Høgre sine forslag om kutt i budsjettet med eit beløp på 12 milliardar kr, for så å føre 6 milliardar kr tilbake i form av skattelette, og så ha 6 milliardar kr igjen å fordele til prioriterte utgiftsområde, ikkje har fått gjennomslag. Det ligg i realiteten kanskje litt på sida av det spørsmålet Svein Ludvigsen hadde. Men sidan det var ein svikt som han registrerte hjå sentrumsregjeringa i distriktssaker, som var tema, vil eg seie at eg er glad for at vi ikkje er blitt pressa, som det blei gitt uttrykk for at Høgre hadde gjort, for hovudinnhaldet i Høgre sitt alternative budsjett er det så langt eg veit, ikkje nokon i Stortinget som vil gi den nødvendige støtte til.

       Det er heilt rett som Svein Ludvigsen sa, at det i trontaledebatten var grunn til å seie at denne regjeringa er styringsdyktig, den har styringsevne, og den er styringsvillig, ja, den er i alle tilfelle så styringsdyktig at Høgre finn den god nok til subsidiært å gi den si støtte. Det synest vi er bra. Det fortel litt om ansvarsevne frå Høgre si side, men det fortel også litt om at den dugleiken denne regjeringa representerer, går på å finne grepa og gjere dei rette tinga til det rette tidspunktet. Konjunkturavgifta er i så måte eit viktig tiltak i den samanhengen.

       Det går et spøkelse over landet, og det er krisefryktens spøkelse. Hva slags spøkelse er egentlig det? Er det underskudd på statsbudsjettet? Nei, vi har et betydelig overskudd, faktisk det største overskuddet av alle land i Europa.

       Har vi gjeld til utlandet, og er handelsbalansen ute av kontroll? Nei, også her er svaret det motsatte. Netto skylder utlandet oss omkring 78 milliarder kr, og på tross av rekordlav oljepris har vi fortsatt milliardoverskudd i handelsbalansen.

       Går det dårlig med norske bedrifter? Nei, tvert imot så har de fleste norske bedrifter rekordoverskudd, ordrebøkene er fulle, og derfor må faktisk enkelte si nei til nye oppdrag. Og - heldigvis - arbeidsledigheten er lav.

       En slik situasjon kan ikke kalles « krise ». La meg derfor bare slå fast: Det finnes ingen økonomisk krise i kongeriket, men det vi har, er en fordelingskrise. Vi har en fordelingskrise mellom offentlig sektor, offentlig forbruk, og privat sektor og privat forbruk. Det som er galt, er at mange av de pengene vi har, brukes på feil område.

       Men det er riktig at det er for høy aktivitet i noen sektorer, som med fordel bør kjøles ned. Men merkelig nok er dette ikke en del av den offentlige debatten om innstramminger. La meg bare ta et eksempel - ett av de mange paradokser - for å illustrere dette.

       Innenfor oljesektoren investeres det som aldri før. Investeringene i år vil beløpe seg til over 60 milliarder kr på tross av enkelte forsiktige forsøk på å skyve noen investeringer ut i tid. Det står i budsjettet at bare på Kårstø er overskridelsen på budsjettet over 4 milliarder kr på et anlegg som i utgangspunktet skulle koste 2,8 milliarder kr. Vi kunne altså ha drevet Universitetet i Trondheim, Universitetet i Oslo og Universitetet i Tromsø i et helt år bare for overskridelsen på et anlegg i Nordsjøen.

       Eller for å ta et annet eksempel: For overskridelsen alene kunne vi ha installert ventilasjonsanlegg i samtlige av landets klasserom for å tilfredsstille de nye krav til inneklima i klasserommene. Men merkelig nok er oljesektorens betydning for overopphetingen i norsk økonomi unndratt den offentlige debatt.

       Vi i SV har hele tiden advart mot denne utviklingen og sagt at investeringene er ute av kontroll. Når man bruker så mye penger på én sektor, blir oljeavhengigheten naturligvis enda større, på tross av at vi snakker om at vi må bli mindre oljeavhengig. Gigantinvesteringene i Nordsjøen er et godt eksempel på hvordan vi bruker pengene våre feil. Lavere oljeutvinningstempo og dermed også lavere oljeinvesteringer ville ha gitt mange plusseffekter i nasjonaløkonomien. Det ville i dagens situasjon også ha bidratt til at oljeprisen kunne ha gått oppover, som også ville vært positivt for nasjonen. I tillegg ville det gjort oss mindre oljeavhengig, det kunne ha frigjort penger til investeringer i andre viktige sektorer, og kanskje det viktigste av alt: Det ville ha vært et mer økologisk bærekraftig utvinningstempo.

       SV tar derfor som det eneste partiet på nytt opp forslag om å kutte i oljeinvesteringene, og spesielt nå i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett kutt i kostnadene til leteboring.

       Men det spøkelse som går over landet, er altså fordelingskrisen, fordelingskrisen mellom offentlig og privat forbruk, der det offentlige sakker akterut med en vekst lavere enn veksten i BNP, mens veksten i det private forbruket vokser mer enn BNP. Veksten er faktisk så sterk i den private sektor at den er mer enn dobbelt så høy nå som veksten innenfor kommunene og innenfor det offentlige. Hvis parolen skal være at vi skal sette tæring etter næring, er det altså i det private at forbruket må skjæres ned, det er her vi forbruker mer enn det vi skaper.

       Når de andre partiene ensidig fokuserer på innskjæringer og innstramminger på offentlig sektor, er det simpelthen helt feil i forhold til den faktiske situasjonen.

       Mange arbeidstakere har i år fått et godt lønnsoppgjør, som de ærlig fortjener. Men resultatet av lønnsoppgjøret er at kommunene nå på nytt må skjære ned på sitt tjenestetilbud fordi stortingsflertallet ikke er villig til å kompensere de økte kostnadene i kommunene. Regningen bare for lønnsoppgjøret er på oppimot 1 milliard kr. I tillegg kommer det milliard ekstra i utlegg for kommunene til økte rentekostnader. Dette vil uvilkårlig føre til at kontrasten mellom klasserom og kjøpesenter blir enda større.

       SV går som eneste parti på Stortinget inn for at kommunenes kostnader skal kompenseres, slik at de økte lønnskostnadene og de økte rentekostnadene ikke skal gå ut over barnehager, sykehjem eller skoler, for det er nødvendig. Det er spesielt nedslående å legge merke til at det er sentrumskameratene som her ikke er med på den nødvendig kompensasjonen til kommunen. Det er alvorlig når sentrum allierer seg med høyresida i norsk politikk og strammer inn det offentlige forbruk. Det er ikke i det offentlige vi har overopphetet økonomi. Hvis det er noe som er overopphetet, er det norske klasserom, og det skyldes utelukkende dårlige ventilasjonsanlegg. Overoppheting i norsk økonomi har vi blant de velhavende eller de rike, de som ikke har deltatt i solidaritetsalternativet, og som gjennom hele 1990-tallet har økt sine inntekter, sine formuer og ikke minst sitt forbruk. Det er her, blant de som systematisk har unnlatt å bidra til moderasjon, og med stortingsflertallets velsignelse, innstrammingene må foretas.

       Et av de mange paradokser i den økonomiske debatten er at det viktigste prinsipp er forlatt, nemlig at de som sitter øverst ved bordet, skal bidra mer enn de som sitter nederst ved bordet. Skatt etter evne er den eneste siviliserte retningsviser i en rettferdig fordelingspolitikk. Det budsjett som i dag kommer til å bli vedtatt, har dessverre ikke det som rettesnor, og vil være et ytterligere skritt bort fra det som bør være et bærende prinsipp. Fremdeles skal de som har sine formuer i aksjer, få rabatter som gjør at de ikke blir beskattet av det. Rederiene som i dag ikke betaler skatt, skal fortsatt ikke betale skatt, og ikke nok med det, ordningen skal utvides til enda flere rederier. Fremdeles skal det være mulig å ta imot et aksjeutbytte skattefritt, slik at man kan stikke det rett i egen lomme eller bruke det til hva man ellers vil, og på toppen av alt foreslås det at de som ønsker å tegne private tilleggspensjoner, skal få skattelettelse, slik at det blir enda flere skattemotiverte transaksjoner i vårt samfunn.

       I enkelte av disse spørsmålene der vi ønsker en endring, har vi fått støtte fra Arbeiderpartiet, og det er jeg glad for. Om det er et resultat av erkjennelse eller et resultat av at de er i opposisjon, vet jeg ikke, men jeg har usvikelig tro på voksenopplæring, så jeg håper at dette er et permanent kursskifte.

       SV ønsker i tillegg, for å dempe den uproduktive, spekulative omsetningen på børsen, å innføre en aksjeomsetningsavgift for annenhånds omsetning av aksjer for å stimulere til langsiktig eierskap i bedriftene og, som sagt, for å bli kvitt mye av den spekulative omsetningen som foregår på børsen, som er frikoblet fra enhver form for ordinær verdiskaping. En beskjeden avgift på 1 %, som er langt under den kurtasjen meglerhusene tar, ville ha vært nok sand i maskineriet til å kjøle ned børsen så mye at vi hadde fått en sunnere og mer livskraftig børs. Her er overopphetingen påtagelig, og her må det også settes inn tiltak. Hvis SV hadde fått flertall for disse tiltak, ville norsk økonomi ha blitt nedkjølt der det var nødvendig å kjøle ned norsk økonomi. Nå sendes regningen for manglende evne til å styre til vanlige lønnsmottakere, med høyere rente som resultat. Det er en primitiv og usosial måte å foreta innstramminger på.

       SV har en innstramming på mer enn 2 milliarder kr bare på dette budsjettet, men har også føringer for en betydelig innstramming i det private forbruket for neste års budsjett. Denne sterke innstrammingen blant dem som faktisk burde ha bidratt mer, gjør at vi får rom til å satse mer på barn og unge, rom til å satse mer på miljøtiltak, rom til å satse mer på kultur, og ikke minst rom til å satse mer på alternative måter for voksne mennesker å være sammen med sine egne barn på.

       Det som er spesielt nedslående med denne budsjettprosessen, er at sentrumspartiene har valgt å knytte seg til masta sammen med Høyre og Fremskrittspartiet, som gjør at vi nå kan legge Voksenåsen-erklæringen, som i SVs øyne inneholder mye god politikk, i skuffen. Nå er det Høyres og Fremskrittspartiets program som i mange henseende vil være retningsgivende for denne regjeringens politikk. Det beklager vi sterkt.

       Med dette vil jeg ta opp de forslag som SV har fremmet i innstillingen.

       Erik Dalheim (A) : I stortingsvalgkampen for snaut et år siden var SV, i likhet med alle de andre partiene, på jakt etter Arbeiderpartiets velgere. Den gangen var det ikke måte på hva man kunne løse av oppgaver ved å bruke penger. Nå må også SV forholde seg til den besværlige virkeligheten. SVs pengekrukke nå som før er forsvarsbudsjettet. Gode tanker finansieres med et kutt i forsvarsbudsjettet på 1 milliard kr. Hvordan man skal få det til midt i et budsjettår, skal jeg la ligge.

       Jeg vil derfor heller stille spørsmål til representanten Djupedal vedrørende noe som opptar de fleste på en eller annen måte, skatt. Vi har fordelingskrise, sa Øystein Djupedal. Det å smøre på mer skatt kan i en slik sammenheng ofte høres greit ut, spesielt for dem som ikke skal betale. At de som sitter øverst ved bordet, skal betale mer, er Arbeiderpartiet og SV enig i, men vi bør ikke stramme inn på uhensiktsmessig vis. SV vil nå innføre dobbeltbeskatning av aksjeutbytte, dvs. 28 % skatt både på selskapers og aksjonærers hånd. Det høres tøft ut. Men vil ikke dette bare føre til at eierne tar ut penger i form av verdistigning, som bare skattlegges med 28 %? Vil ikke dette føre til innlåsing av kapital, slik at verdiskapingen svekkes på en uhensiktsmessig måte?

       Jeg beklager at det ble litt stammespråk, men jeg går ut fra at representanten Djupedal skjønner hva jeg spør om.

Øystein Djupedal (SV) : Før jeg svarer på representantens konkrete spørsmål, vil jeg si to ting.

       For det første: Jeg kan love representanten Erik Dalheim at SV fortsatt skal gå etter Arbeiderpartiets velgere og prøve å få dem til å forstå at det å stemme SV er mer klokt enn å stemme Arbeiderpartiet. Det skal jeg love at vi i alle kommende valgkamper skal fortsette med.

       For det andre: Jeg vil gratulere representanten Erik Dalheim fordi det er veldig hyggelig å se at Arbeiderpartiet nå er inne på en mer riktig fordelingskurs enn de har vært mens de satt i posisjon. Veldig mange av de forslagene vi i dag står sammen om i innstillingen, er gamle SV-forslag som strammer inn blant de som ikke har deltatt i solidaritetsalternativet. Og det synes jeg er veldig positivt, for hvis en hadde hatt en situasjon der ett eller kanskje flere av sentrumspartiene hadde fulgt sine program, hadde det betydd at vi hadde hatt flertall for nødvendig innstramming blant de som ikke deltar i og som ikke har bidratt til fellesskapet. Så i så måte vil jeg gratulere Erik Dalheim og Arbeiderpartiet med at de nå har funnet tilbake til en fordelingskurs vi i SV setter pris på.

       Så til representantens konkrete spørsmål om dobbeltbeskatning av aksjer. Når Erik Dalheim mottar lønn fra Stortinget, må han betale skatt av den. Så er det sånn at også Stortinget betaler arbeidsgiveravgift av lønnen. Det betyr at den dobbeltbeskattes. Det betyr at det er to skattlegginger før han får pengene i sin lommebok. Når en norsk aksjonær er eier i et norsk aksjeselskap, skal bedriften betale 28 % skatt, men hvis det er en utenlandsk aksjonær som eier aksjer i Norge, skal han også betale kildeskatt, altså det er en ny beskatning - det skal dobbeltbeskattes. Og da må jeg si til Erik Dalheim følgende: Hva er forskjellen på en utenlandsk aksjonær som eier aksjer i Norge og en norsk aksjonær som eier aksjer i Norge, og hvorfor skal den ene fritas for dobbeltbeskatning? Vi har altså et så urettferdig system at en bedrift skal betale 28 % i flat skatt, og så kan skattyteren ta de pengene rett i lommen og gjøre akkurat hva han vil med dem. Sånt blir det store formuer av.

Kjellaug Nakkim (H) : Det kunne et kort øyeblikk tilsynelatende virke som om SV hadde endret sin økonomiske politikk. Representanten Djupedal sa i sitt innlegg at SV legger opp til en forsiktig nedkjøling av økonomien. Men det varte ikke så veldig lenge. Nedkjølingen skal de gjøre ved å trekke inn kjøpekraft fra de rike. Og hvem er så disse rike de skal trekke inn kjøpekraft fra, og hvordan vil SV gjøre det? Jo, det gjør SV ved å lage forverringer i delingsmodellen, ha dobbeltbeskatning av aksjeutbytte, øke formueskatten og forverre skatten for de små og mellomstore bedriftene, som jo er det næringslivet som er det bærende element som gjør at folk blir boende ute i distriktene. Og disse skattepengene, også fra de små og mellomstore bedriftene, skal så fordeles ut igjen til kommunene. En kan spørre: Kjøler en ned økonomien ved å trekke skattepenger inn fra de private og så dele dem ut igjen til kommunene?

       Høyre er enig i at det er behov for et strammere budsjettopplegg, både i år og neste år, først og fremst for å skape en myk landing for den oppgangsperioden vi nå har vært gjennom. Lønnsoppgjøret kan gjøre det vanskelig å få til en myk landing. Desto viktigere er det da at vi ikke øker de offentlige budsjettene eller velter kostnadene over på skatter og avgifter og setter hele lønnsspiralen i gang.

       Kan SV være enig i at det vil ikke bli mer penger i kommunene til å løse oppgavene av at vi på Stortinget ikke tar det ansvaret vi er satt til, nemlig å stramme inn i norsk økonomi?

       Det er jo ingen tvil om at et flertall i Stortinget har en felles oppfatning av at Norge møter økonomiske motbakker om ikke de riktige grepene blir tatt, og det er neppe tvil om at Stortinget er seg bevisst det ansvar nasjonalforsamlingen har i denne situasjonen. Derfor virker det underlig at det skal være så utrolig strevsomt å komme i mål med en budsjettrevidering, når virkelighetsforståelsen og ansvarsforståelsen tilsynelatende er så sammenfallende.

       Jeg tør minne om at for et snaut tiår siden var økonomien også i fokus. Da var problemene annerledes, arbeidsledigheten var overveldende, renten var høy og mange satt fast i gjeldsklemma. Problemet i dag er altså det motsatte. Vi har ikke nok folk å sette inn i de jobbene som finnes, i alle fall i enkelte sektorer. Frykten er som kjent at den pressede situasjonen skal gå over i nedgangstid og ny ledighet. Problemene i dag er selvfølgelig mindre smertefulle for folk, men de er vanskeligere å håndtere for oss politikere, for det kreves vesentlig mer politisk kraft for å bremse en oppgangskonjunktur i tide, særlig når vi har en overflod av penger, enn for å snu en nedgangskonjunktur. For ti år siden lå det betydelig politisk samarbeidsvilje bak. Jeg tror vi må se i øynene at i nedgangstider blir vi i større grad sveiset sammen her i denne sal, mens oppgangstider gjør oss mindre villig til å ofre noe i et samarbeid. Vi unner oss i større grad å rendyrke de dypere politiske forskjellene.

       For å forstå støynivået må vi se litt nærmere på hva uenigheten består i. Vi er altså enig om å bruke finanspolitikken i innstrammingen, men uenig om hvordan dette skal skje. De som tar sterkest i når det gjelder innstrammingsnivå, de er svakest til å foreslå tiltak som det er mulig å skaffe flertall for.

       Jeg tør påstå at Venstre og de andre regjeringspartiene i denne situasjonen står for en balansert og ansvarlig linje, der vi har vært villig til å bevege oss, men noen grenser har vi trukket. Vi mener f.eks at en innstramming må fordeles både på privat og offentlig sektor, og vi er dypt uenig i at innstrammingene utelukkende skal skje ved kutt i velferdstiltak og uten å trekke inn kjøpekraft. En slik ensidig høyreorientert løsning ville heller ikke avspeile tyngdepunktet i Stortinget. Vi nekter også å gå inn på en billig demagogisk linje om å skattlegge de rikeste ved å endre rederskatt og fjerne aksjerabatter. Disse næringspolitiske virkemidlene er viktige for de lange linjene i den økonomiske politikken, nemlig betydningen av at vi har et mangfoldig og nyskapende næringsliv. Vi gjør en alvorlig feil dersom vi i finanspolitisk iver tar for kraftige grep mot dem som skaper arbeidsplassene vi skal leve av når oljeinntektene blir mindre. Denne linjen, som Arbeiderpartiet ivrer for, er heller ikke i samsvar med det politiske tyngdepunktet i Stortinget .

       Hvis politikk er det muliges kunst, så er det ikke særlig kunstnerisk å foreslå bortfall av kontantstøtte og refusjonsordning for sjøfolk for å styrke finanspolitikken, når forslagsstiller vet at stortingsflertallet her ikke lar seg rokke med det første. Men tydelig demonstrasjonspolitikk er det.

       Det som flertallet på Stortinget har vært flink til, det er å skyte ned forslag fra Regjeringen som det i utgangspunktet ikke burde ha vært fastlåste holdninger til, og som det under normale omstendigheter burde ha vært mulig å enes om, som f.eks heving av elavgiften.

       Vi har nok alle våre planer for sommeren, men jeg har et forslag som jeg gir bort avgiftsfritt. Jeg foreslår at vi hver for oss går igjennom en liten daglig tenkeøvelse med følgende enkle, men også veldig krevende, oppgave: Hva kan jeg og mitt parti bidra med til høsten som jeg kan lykkes med å få andre til å gå med på? Vi blir ikke salig i egen tro av slike tankeøvelser, men jeg tror det ville gi Stortinget noen pluss i margen hos dem som bivåner oss utenfra, enten det er analytikere eller velgere.

       Hva var det som ble sagt i valgkampen, og hvordan ble alle lovnadene framført? Det er klart at vi andre og velgerne generelt spør om hvor det er blitt av alle lovnadene, når man går ut i Dagsrevyen den 6. desember og snakker om grønne skatter og arbeidsgiveravgift bl.a., og sier: Vi må gå over fra grønn til rød skatt, skattlegge forurensning sterkere og redusere arbeidsgiveravgiften. Økte skatter på noen områder betyr skattelettelse på andre områder. I 1999 bør vi få til 10 milliarder kr i økte skatter på forurensning og 10 milliarder kr i lettelse på arbeidsgiveravgift!

       Dette ble sagt i Dagsrevyen den 6. desember. Den 6. desember satt Venstre også i Regjeringen, og vi må få lov til å spørre partiet: Hvor er det blitt av denne politikken? De reduserer jo Regjeringen til et forretningsministerium når de selv skyter ned 20 viktige punkter.

Terje Johansen (V) : Nå på tampen av mitt første år i Stortinget har jeg ingen ønsker om å bre meg ut om Fremskrittspartiets miljøpolitikk. Det er forresten fort gjort. La meg heller si litt om min egen og Venstres politikk. Monsen åpner med å si at Venstre for noen år siden var det partiet som hadde den klareste miljøprofilen - jeg vet ikke om han sa at vi hadde det beste miljøprogrammet, men det ble ettertrykkelig slått fast av andre under debatten her forrige kvelden om Kyoto-protokollen og grønne skatter, så det er vel nå en sannhet. Og så sier han at vi ikke lyktes med det. Nei, det er mulig det, men vi har iallfall fått være med og dra miljøpolitikken atskillige hakk lenger enn i forrige periode, gjennom at Regjeringen bare etter fire måneder nå fremmet en melding etter Kyoto og en stortingsproposisjon om grønne skatter.

       Så kan vi være misfornøyd med at vi ikke har nådd langt nok, og det er vi faktisk. Vi føler en sterk og intens uro etter å gå videre. Vi fikk ikke gjennomslag for å øke elavgiften, og det synes jeg er blodig synd, for det er ingen tvil om at dersom vi skal ha kraftbalanse i Norge i framtida, er vi nødt til å bruke prisene, og i en periode hvor prisen på elektrisitet og annen energi går stadig nedover, syntes vi det var berettiget å øke den.

       Når det gjelder hva som er høyverdig eller ikke, tror jeg Fremskrittspartiet må gå inn i - jeg holdt på å si - teorien, og lære seg forskjellen på høyverdige og lavverdige energiformer og hvordan vi kan utnytte dette best. Sentrumspartiene har skrevet en anmerkning om dette i revidert nasjonalbudsjett. Det er tydelig at den er misforstått, men jeg skal påta meg å forklare det i enerom.

Svein Ludvigsen (H) : Under representanten Johansens innlegg kom jeg i tanker om åpningsscenen i « Peer Gynt », uten at jeg skal dra det så langt at jeg gjentar hva mor Aase sa til Peer på hans svar.

       Venstre og Johansen i opposisjon ønsket å fremstå som småbedrifts- og næringslivsvennlige, i posisjon og med makt til å foreslå konkret politikk blir det heller labre saker. Det beste Venstre har bidratt med er kanskje at næringsministeren bad Stortinget om å stemme ned de forslagene de kom med her i huset.

       Styremedlem Markus Sørensen i Venstre sa i Vårt Land forleden dag at de som ventet seg mye, har nok grunn til å føle seg skuffet! Det er et drepende svar på Sponheims løfte i møte i NHOs hovedstyre 5. november i fjor, hvor han sa: Jeg tror at de som driver bedrifter, vil merke at landet har fått en regjering som i større grad skjønner hvordan verdiene skapes. - Vi tok feil, vi som trodde at næringslivet skulle få bruke verdiene til å utvikle seg videre, og hadde ikke i vår villeste fantasi trodd at Venstre-lederen mente at verdiene skulle trekkes inn i form av forslag som betyr økte renteutgifter, økte kostnader, prisstigning og inflasjon med påfølgende svekket konkurransedyktighet. I opposisjon hadde Venstre mange gode forslag, i posisjon foreslår de det stikk motsatte.

       For igjen å ty til litteraturen, kan Ibsen brukes om Venstre: « tænke det; ønske det; ville det med; ...men gjøre det! Nej, det skønner jeg ikke. »

       Jeg har to spørsmål til representanten. Er han ikke svært tilfreds med at Høyre skaut ned, som han sa, regjeringspartienes forslag som ville ha medført økte kostnader for næringslivet, bl.a. CO₂ -avgift, økt elavgift, økt mineraloljeavgift, en omfattende økning av investeringsavgiften - nå kalt konjunkturavgift - tvungen avsetningsordning og utvidet arbeidsgiverperiode? Dette er uhyggelig dårlig næringspolitikk, og på tvers av det som Venstre sa i opposisjon. Og dernest: Kunne ikke representanten Johansen da være så vennlig f.eks å nevne fem helt konkrete tiltak som Regjeringen foreslår i revidert nasjonalbudsjett, som oppfyller statsråd Sponheims løfte om at de som leder bedrifter, vil merke at landet har fått en regjering som i større grad skjønner hvor verdiene skapes?

Terje Johansen (V) : Etter et år i Stortinget har jeg iallfall lært én ting, og det er at kunsten fra denne talerstolen ikke er å være konstruktiv og snakke om fellesskap og gode løsninger, men å forsøke å plassere svarteper hos motparten - og det er greit nok.

       At Venstre ikke har fått gjennomført alle sine tiltak overfor næringslivet, innrømmer jeg. Jeg har også sagt at vi føler en intens uro over det, og at vi jobber videre med det. Men jeg må jo minne Høyre, og ikke minst NHO, om at alternativet altså heter arbeiderpartiregjeringen, og for næringslivet ville det i revidert sammenheng betydd en skatteøkning på 3 milliarder kr - en skatteøkning som ikke hadde betydd innstramminger, men som hadde betydd tilpasninger. Det hadde også betydd at en del av arbeidsplassene ville blitt flyttet ut av landet, og at andre hadde gått til grunne. Det er resultatet av den alternative politikken.

       Men jeg er jo ikke tilfreds med bare å drive oppholdende strid - jeg kunne godt tenke meg å gå videre og gjøre noe aktivt. Jeg håper da at den utstrakte hånd, slik jeg velger å tolke representanten Ludvigsen, er å finne til høsten. Jeg synes at dette reviderte budsjettet representerer en balansegang mellom ytterpunkter, og det plasserer sentrumsregjeringen trygt der hvor den hører hjemme, nemlig i sentrum - mellom det ytterliggående høyre og det ytterliggående venstre.

       I alle taler i valgkampen advarte Arbeiderpartiet mot å drive opp de offentlige utgiftene og gi skattelettelser betalt av oljepenger. Vi spurte om hva Norge skal gjøre hvis oljeprisene skulle begynne å falle. Dette ble møtt av de andre partiene med å kalle finansministeren for en gnier - han var Norges svar på Onkel Skrue, ble det sagt.

       Nå viser det seg: Det var ikke ansvarlig å bruke mer oljepenger. Det var ikke ansvarlig å sprekke årets statsbudsjett med 5 milliarder kr. Det var ikke ansvarlig å gi rederiene null skatt, slik flertallet fikk igjennom. Det var heller ikke ansvarlig å gi de rikeste næringsdrivende store skattelettelser.

       Det er enda mindre ansvarlig å la være å trekke inn penger fra dem som tjener mest, nemlig aksjeeiere og redere, i en situasjon der Norge må stramme inn.

       Lærdommen fra alle land og gjennom all moderne historie viser at når forskjellene blir for store, sprekker solidariteten og samfunnsansvaret. Da blir det umulig å styre. Derfor foreslo den siste arbeiderpartiregjeringen å øke beskatningen av aksjeeiere, redere og andre med høye inntekter, med vel 3 milliarder kr. Derfor foreslår vi det nå igjen. Dette er en forutsetning for å kunne be andre være med og bære byrder.

       Det er uforståelig at Regjeringen ikke vil være med på dette i stedet for å fortsette å være i Høyres og Fremskrittspartiet favntak.

       Regjeringspartiene har inngått en avtale med Høyre og Fremskrittspartiet som gjør et samarbeid med Arbeiderpartiet umulig. Hvorfor har den da i et halvt år invitert Arbeiderpartiet til samarbeid? Dessuten: Gjelder en avtale med Høyre og Fremskrittspartiet uansett situasjon? Er det et hellig prinsipp at folk med de høyeste inntektene skal skjermes også når den jevne mann og kvinne blir pålagt høyere strømpriser og høyere renter? Og hva med de forpliktelsene sentrumspartiene har i forhold til velgerne? De lovte før valget å redusere forskjellene i samfunnet. De lovte å gjøre alt for å sikre sysselsetting og hindre ny renteoppgang. Men Regjeringen blir handlingslammet på grunn av en avtale med Høyre og Fremskrittspartiet. Teller en avtale med disse to partiene mer enn en forpliktelse overfor velgerne?

       Det viser seg at det går slik Arbeiderpartiet advarte mot. Nå faller oljeprisen. Dermed faller kronekursen, og renten begynner å stige. I denne situasjonen er to ting hellig for Regjeringen og stortingsflertallet:

       Disse to punktene hindrer Regjeringen i å inngå et samarbeid med Arbeiderpartiet som kan gi en nødvendig innstramming på 2,5 milliarder kr. Regjeringen har i stedet valgt å legge fram fire punkter som den insisterer på å få igjennom. Ingen av punktene vil ha noen innstrammende virkning på norsk økonomi:

       Regjeringen insisterer på å få votert over disse fire punktene under ett. Det er uforståelig når punktene ikke har noen betydning for statsbudsjettet eller vil bidra med noen innstramming.

       Fremskrittspartiet på den andre siden vil ha votering over hvert enkelt punkt.

       Arbeiderpartiet vil gå inn for at Regjeringen får en samlet votering over de fire punktene, slik at vi får slutt på dette borgerlige teater, som ikke er noe annet enn et forsøk på å lage dramatikk ut av ingenting for å kunne vise handlekraft. Dette blir det ikke handlekraft av uansett voteringsmåte, det blir bare avmakt.

       Vi har aldri hatt en liknende situasjon. Det største opposisjonspartiet - Arbeiderpartiet - vil ha innstramming på to og en halv milliard, men Regjeringen legger hele sin tyngde inn på å bruke mer oljepenger, gi skattelettelser og selge statens aksjer.

       Bildet blir enda mer utrolig når vi vet at Regjeringens egne partier i Stortinget ikke støtter forslag som Regjeringen selv har lagt fram, og som vil gi en reell innstramming, og som det er flertall for i Stortinget.

       Og regjeringspartiene lanserer på egen hånd forslag om en CO₂-avgift som Olje- og energidepartementet neppe kan ha visst om. For da departementet skulle svare på hvilken virkning den får, viste det seg at virkningen ville bli langt annerledes og mindre enn det regjeringspartienes talsmenn i Stortinget trodde.

       Arbeiderpartiet har fremmet et revidert budsjett som tar de rikeste mest. Vi har lagt fram en liste over kutt i de offentlige utgiftene. Denne har regjeringspartiene plukket fra. Derfor er de i stand til å kutte utgiftene. Kuttforslagene er komme fra opposisjonen, ikke fra Regjeringen.

       Større kan vel ikke forskjellen til den tiden Arbeiderpartiet satt med regjeringsansvaret, bli. Da måtte Regjeringen holde igjen og holde igjen, mens opposisjonen samlet seg om én ting: å øke utgiftene. Og Regjeringen ble pålagt å sørge for inndekning. Nå øker regjeringspartiene utgiftene og gir skattelettelser, mens opposisjonen må finne inndekning.

       Det er grunnlag for å si følgende: Vi har en utrolig - ja nesten eventyrlig - politisk situasjon. Regjeringspartiene bryter med sin egen regjering. De følger ikke opp forslag fra Regjeringen som det er flertall for. Opposisjonen må ta initiativ til nødvendige utgiftskutt.

       Regjeringen selv sitter uten initiativ, annet enn å fremme rene symbolforslag for å tiltrekke seg Høyre og Fremskrittspartiet. Hvis man i tillegg vil sette sin stilling inn på det, blir det både utrolig og eventyrlig, særlig når vi vet hvilke utfordringer velferdsstaten nå har som følge av stortingsflertallets utdelingspolitikk. I sitt svar på mitt åpne brev til statsministeren bekrefter han dette. Han skriver at hvis vi lar veksten i statsbudsjettets utgifter være like sterk som veksten i fastlandsøkonomien - neppe noen vil gå inn for det - vil det mangle 3 milliarder kr neste år. Det er før man har tatt hensyn til at Kristelig Folkeparti har forpliktet seg til å øke u-hjelpen, at Senterpartiet har lovet mer til kommunene, og at alle de tre partiene har lovet betydelig mer til samferdselsformål.

       Det er derfor behov for at Norge igjen tar tak i hovedutfordringene. Vi må sikre arbeidsplassene og næringslivet. Vi må sikre hus og hjem mot ny prisstigning og renteøkning. Vi må klare eldreomsorgen og helsevesenet i en tid da det blir stadig flere eldre mennesker som trenger pleie. Vi må satse mer på utdanning for barn, ungdom og voksne.

       Det beste vi kunne gjøre for barna i Norge nå, er å sikre arbeidsplassene slik at familiene kan være trygge, og satse på skolen slik at barna blir godt rustet til å møte framtida.

       I et slikt perspektiv er stortingsflertallets utdelingspolitikk, skattelettelser og privatisering av den offentlige formuen meningsløs.

       Arbeiderpartiet inviterer sentrumspartiene til samarbeid om en annen linje enn dette. Men vi står ikke til disposisjon som støtteparti for en høyrepolitikk.

       Nå hørtes det for øvrig ut som om Thorbjørn Jagland stilte seg til rådighet for å overta regjeringsmakten, i den enorme kritikk som ble rettet både mot regjering og stortingsflertall og overdrivelsene av hvor elendig alt gikk. Jeg vil gjerne spørre: Er 36,9 % opphevet? Er nå Arbeiderpartiets linje å prøve å overta regjeringsmakten?

       Jeg vil også gjerne spørre Thorbjørn Jagland om hva han mener med den vanskelige økonomiske situasjonen. Vi har fortsatt stort overskudd i statsbudsjettet og overskudd i utenriksøkonomien, meget lav arbeidsledighet, fortsatt ikke noen spesielt høy realrente. Hva er hovedproblemet?

       Og så har jeg et spørsmål som kanskje er av en litt mer nysgjerrig art. Veldig mange i dette land reagerer på gylne fallskjermer også i bedrifter som staten har kontroll over. Fremskrittspartiet har fremmet forslag om å be Regjeringen sørge for at alt som heter gylne fallskjermer i disse bedriftene og i statsforetak, skal oppheves. Vil Thorbjørn Jagland og Arbeiderpartiet være med på det tiltaket, som er i samsvar med det norske folks oppfatning?

Thorbjørn Jagland (A) : Når det gjelder denne lottogevinsten, sier nå Carl I Hagen at han refererte til at landet fikk uventede inntekter på 12 milliarder kr. Hva sier Fremskrittspartiet når vi nå har fått uventede inntektsreduksjoner som følge av fall i oljeprisene? Det var ikke uventet for oss. Vi advarte mot det gjennom hele valgkampen. Jeg tror jeg sa dette i alle mine foredrag, og jeg stilte i tillegg spørsmålet: Hva skal vi gjøre hvis Irak igjen får lov til å selge olje av FN? Det har de foreløpig ikke fått. Men nå faller oljeprisene før det skjer. Hva vil skje da? Da kan vi komme i samme situasjon som i 1986, da det borgerlige stortingsflertallet heller ikke klarte å håndtere situasjonen. Jeg tror vi må forberede oss på det uventede.

       Arbeiderpartiet stiller seg til rådighet for en aktiv opposisjonspolitikk. Landet trenger en opposisjon mot det stortingsflertallet som nå på nytt er i ferd med å undergrave velferdsstaten. Vi er ikke enig i den politikken som har vært ført, vi var ikke enig i at statsbudsjettet skulle sprekke med 5 milliarder kr, vi er ikke enig i det som det nå legges opp til, at landets problemer på nytt skal løses med skattelettelser, privatisering av den offentlige formuen og ellers la alt flyte. Det at man lar alt flyte, gjør den økonomiske situasjonen vanskelig , slik at man sakte, men sikkert igjen kan gli inn i arbeidsledighet, renteoppgang og prisoppgang som undergraver næringslivet.

       Jeg er ikke tilhenger av gylne fallskjermer, verken i statlige eller andre i bedrifter. Det vet Carl I Hagen utmerket godt.

Einar Steensnæs (KrF) : Jagland viste i sitt innlegg til behov for stramhet og for en god fordelingsprofil. Dette er vi faktisk enig med Arbeiderpartiet i. Og så sier representanten Jagland at Regjeringen er uten initiativ på disse områdene. Det er feil. Når det gjelder fordelingspolitikken, har Regjeringen kommet til Stortinget med viktige forslag om økt kakseavgift, om skjerpet skatt for dem som tjener mest i de liberale yrkene, om økt minstepensjon, og den har varslet en stortingsmelding om Forskjells-Norge.

       Vi var i våre forhandlinger med Arbeiderpartiet villig til å gå lenger både i stramhet og i å få en forbedret fordelingsprofil. Men i forhandlingene styrte Arbeiderpartiet bevisst mot tiltak på områder i det reviderte nasjonalbudsjett hvor de visste vi hadde inngått en forståelse eller avtale med andre partier. Skulle vi bryte denne? Når Berit Brørby Larsen og Hill-Marta Solberg begge bekreftet at det var mulig å komme fram til en enighet med Arbeiderpartiet, gitt at vi kunne gå fra tidligere inngåtte avtaler og løfter, skulle vi da bytte ut vår politiske troverdighet og moral mot en avtale med Arbeiderpartiet i et revidert nasjonalbudsjett? Hvilken troverdighet ville det ha gitt oss? Og hvilken tillit ville det ha skapt, ikke bare overfor de andre partiene, men også overfor Arbeiderpartiet, neste gang vi skulle sette oss til forhandlingsbordet?

       Jeg kjenner en indignasjon når Arbeiderpartiets leder reiser dette. Det forbauset oss i første omgang. Nå er jeg indignert over at Arbeiderpartiets leder reiser dette - å gå fra tidligere avtaler - som en helt normal prosedyre i politiske forhandlinger i Stortinget.

Thorbjørn Jagland (A) : Vi fikk opplyst at regjeringspartiene hadde en avtale med Høyre og Fremskrittspartiet om skattepolitikken, som var meget omfattende. Det kom som en overraskelse på oss. Hvorfor hadde man hele vinteren invitert Arbeiderpartiet til samarbeid, når man hadde en avtale med Høyre og Fremskrittspartiet om samarbeid, som man visste var uforenelig? Jeg skjønner at det ikke er lett å gå fra avtaler med Høyre og Fremskrittspartiet, men det må være enda vanskeligere å gå fra avtaler som man har gjort med velgerne i valg.

       De som snakket mye om de økte forskjellene under valgkampen, var jo sentrumspartiene. Skal man gjøre noe med forskjellene, må man gå til de skritt som er nødvendig.

       Statistisk sentralbyrå skriver følgende:

« Det er altså kapitalinntektene som har blitt mer ulikt fordelt på 90-tallet, og det viser seg at det først og fremst er utviklingen i aksjeutbytte som har ført til at inntektsfordelingen har blitt mer ujevn. »

       Dette foreslo Arbeiderpartiet å gjøre noe med før valget. Regjeringspartiene stemte imot da. Vi fremmet dette forslaget nå igjen. Det ville man ikke være med på. Da kan man ikke si at man har fordelingspolitikk, for faktum er at hvis man vil ta fra de rikeste, må man gå inn på aksjeformene. Vi konstaterer at man er villig til å legge på avgifter med 2,5 milliarder kr på årsbasis for vanlige folk. Det kan man gjøre glatt. Men man er ikke villig til å ta fra de aller rikeste i samfunnet, som har tjent betydelig på den økonomiske oppgangen i de senere årene. Vi er nødt til å gripe fatt i fordelingsproblemene, og så lenge regjeringspartiene ikke ønsker det, og ikke kan det, kan man heller ikke kreve samarbeid med Arbeiderpartiet.

Jan Petersen (H) : Thorbjørn Jagland har en fantastisk evne til å kaste sten når han sitter i glasshus. Han har i og for seg rett i at det er for mye spill i Stortinget, men jeg må nok si at den mannen som norsk kulturliv nå enstemmig har pekt ut til å være mannen bak operafadesen på tirsdag, har i hvert fall intet å beklage seg over.

       Høyre ønsker å motvirke denne følelse av spill ved at vi har meldt et subsidiært standpunkt. Det er andre enn oss som insisterer på å fremføre gamle, trette triks i denne debatten.

       Så til Arbeiderpartiet. Det er to ting som undrer meg med den profilen Arbeiderpartiet tegner av seg selv. Det ene er den klart næringsfiendtlige holdning, som viste seg i statsbudsjettforslaget fra i fjor høst, og som nå igjen viser seg. På område etter område går man altså løs på ikke de rikeste, som Jagland sier, men på helt vanlige småbedrifter i Norge, som bærer mye av arbeidslivet gjennom sykelønn, aksjerabatt og delingsmodell, og man tar også for seg vanlige folk ved AMS. Dette er et linjeskifte til venstre som jeg tror det norske folk bør merke seg.

       Det andre er ikke fullt så oppsiktsvekkende, for det vet vi fra før, nemlig Arbeiderpartiets evne til skjønnmaling av egen innsats og eget program. Jeg vil minne Jagland om at konkurranseevnen var svekket før den sittende regjering kom på plass, at det forslaget til statsbudsjett som Jagland fremla i fjor, ble rammet av Valutafondets kritikk. Vi vet at han nå igjen kommer opp med en svartmaling som ikke henger sammen med de forslagene han fremmer. Han sier at problemet er å ta vare på folks hus og hjem, og så ender han opp med et forslag som innebærer en innstramming på 0,1 prosentpoeng etter Dagens Næringslivs vurderinger. Og da er det noe galt enten med retorikken eller med forslaget, og spørsmålet blir: Hvilket av de to er det noe galt med?

Thorbjørn Jagland (A) : Jan Petersen sier at arbeiderpartiregjeringens statsbudsjett for i år ikke var stramt nok. Det løste han ved å stemme for et statsbudsjett som sprakk med 5 milliarder kr gjennom subsidiær stemmegiving. Nå varsler han subsidiær stemmegiving også til dette reviderte budsjettet. Det er en ny glidning på den samme veien. Det er jammen en merkelig subsidiær holdning, vil jeg si, å skifte fra det ene, det primære som ligger der, og til det subsidiære, som ligger på en helt annen kant. Jeg tror landet hadde vært tjent med at Høyre hadde stemt for et statsbudsjett som ikke sprakk med 5 milliarder kr. Det hadde nemlig vi et forslag til.

       Den innstramming vi foreslår nå, er på 2,5 milliarder kr for et halvt år. Det er 5 milliarder kr på årsbasis. Det er ganske mye. Og hvis man hadde latt være å godta et statsbudsjett som sprakk med 5 milliarder kr før jul, noe som Høyre var med på, hadde vi vært i en mye bedre situasjon.

       Realiteten er at dette statsbudsjettet ikke bare sprekker med 5 milliarder kr, men Regjeringen har kommet til Stortinget med et revidert budsjett som ikke redegjør for en lang rekke utgifter som kommer i år, som man bare skyver foran seg. Og så har altså det største opposisjonspartiet et innstrammingsopplegg som er langt større enn Regjeringens. Har det skjedd noen gang at opposisjonen går foran når det gjelder det, slik at regjeringspartiet kan sitte og plukke i opposisjonens kuttforslag? Så lenge jeg har vært på med dette, har opposisjonen stort sett bare bidratt til å drive utgiftene oppover.

       Jeg syns at Høyres subsidiære holdning er ganske merkelig.

       President! Kan jeg få ordet til å oppklare en åpenbar misforståelse?

       Det er en misforståelse, president!

       Ja, helt 100 % sikkert.

Thorbjørn Jagland (A)
(fra salen):

       President! En åpenbar misforståelse.

       Arvid Falch (TF) : Jeg skal ikke blande meg bort i denne finansdebatten, for jeg har ikke hatt anledning til å delta i den på nært hold, men jeg følte meg likevel forpliktet til å legge fram det forslag som Tverrpolitisk Folkevalgte har i innstillingen, nemlig forslag nr. 60, om at kap. 281, fellesutgifter for universiteter og høyskoler, økes med 30 mill. kr, og at kap. 1070, elektroniske navigasjonshjelpemidler, høynes med 1,8 mill. kr.

       Sentrumsregjeringen kom i det første reviderte nasjonalbudsjett med forslag om konjunkturavgift, mineraloljeavgift og elektrisitetsavgift. Og i dette første reviderte nasjonalbudsjettet foreslo de en økning på 2,9 øre i elektrisitetsavgiften. I andre eller tredje reviderte var elektrisitetsavgiften borte, for så å gjenoppstå med en ny variant i fjerde eller femte reviderte!

       Det samme er det med tvungen sparing, den har gått ut og inn av de forskjellige reviderte budsjetter som en virvelvind. Og i siste reviderte dukket det som troll av eske opp et nytt CO₂ -avgiftsforslag. Felles for de forslagene som er forsvunnet fra budsjettet, er at regjeringspartiene går imot Regjeringen med merknaden « i forståing med Regjeringa ». Om det er Regjeringen som er forståelsesfull overfor sentrumspartiene, eller det er sentrumspartiene som er forståelsesfull overfor Regjeringen, vet ikke jeg, men at det er behov for « forståing » er det ikke noen tvil om, for maken til amatørmessig fremleggelse av et revidert budsjett skal man lete lenge etter.

       Jeg har forholdsvis lang erfaring med både kommune- og fylkestingsbehandling av budsjett og revisjon av budsjett, og disse fremstår som profesjonelle i forhold til regjeringspartienes mange reviderte utgaver.

       Selv om Arbeiderpartiet ikke har fremlagt så mange reviderte utgaver som regjeringspartiene, skaper de like mange uklarheter i forhold til skatte- og avgiftspolitikken med å komme med dusinvis med forslag til omkamp i forhold til statsbudsjettbehandlingen i fjor høst. De vil flagge ut rederiene og legge ned arbeidsplassene til norske sjøfolk med å innføre rederibeskatningen, de kommer med en masse forslag til forverring av delingsmodellen, de vil øke bilavgiftene til et hinsides nivå etc. - og det midt i budsjettperioden! Forstår ikke Arbeiderpartiet at det må være et minimum av forutsigbarhet for befolkning og næringsliv?

       Fremskrittspartiet har også ønsker om omkamper for å senke skatte- og avgiftsnivået og forenkle systemet, men vi mener altså at både næringsliv og befolkning skal kunne forvente at når Stortinget vedtar et skatte- og avgiftssystem eller -nivå i desember, skal dette gjelde i minst tolv måneder.

       Når vi kommer til høstens budsjettbehandling, skal nok Fremskrittspartiet ta omkamp om både forenkling av delingsmodellen og forslag om senking av skattetrykket for vanlige folk med å heve minstefradraget slik som vi gjorde i fjorårets budsjettbehandling. Vi skal foreslå en reduksjon med sikte på å fjerne den vanvittige arveavgiften som er i ferd med å ta knekken på bedrifter ved generasjonsskifter, der staten grafser til seg sparepengene til dem som går bort. Det er sparepenger som det er betalt skatt på fra før, og som foreldre gjennom et langt liv har lagt til side slik at barna skulle kunne få nyte godt av dem. Jeg er bra sikker på at disse arbeidsomme og nøkterne foreldrene ikke sparte for at staten skulle grafse til seg disse pengene for å dele dem ut i form av subsidierte operabilletter eller bruke dem på fiaskoprosjekter rundt omkring verden. Vi skal fremme forslag om en reduksjon med sikte på å fjerne formuesskatten. Formuesskatten er en dobbeltbeskatning som Fremskrittspartiet tar avstand fra.

       For Fremskrittspartiet er skattlegging av bolighus særdeles vanvittig. For sentrumspartiene og den sosialistiske blokken er hjemmet tydeligvis et investeringsobjekt eller en pengeplassering som skal beskattes. For Fremskrittspartiet er boligen en nødvendighet og et hjem og ikke et investeringsobjekt som både skal fordels- og formuesbeskattes. Vi skal fremme forslag om reduksjon i de vanvittige engangsavgiftene på personbiler, slik at folk kan velge den bilen de har behov for, og ikke den bilen stortingsflertallet mener at de har behov for.

       Vi ønsker at hele landet skal tas i bruk, vi ønsker handling og ikke ord i festtaler - slik som Arbeiderpartiet og Senterpartiet er eksperter på - når flyttelassene fra distriktene står i kø i Sinsenkrysset. Vi ønsker handling. Derfor kommer vi i budsjettet for 1999 til å foreslå en kraftig reduksjon i de særnorske bensin- og dieselavgiftene, slik at både bedrifter som ønsker å etablere seg rundt omkring i landet, og folk som ønsker å bo utenfor byområdene, skal få råd til det.

       Alt dette kunne vi selvfølgelig - som de andre partiene gjør - ha lagt frem forslag om nå, men som et ansvarlig parti som ønsker forutsigbarhet og stabile rammevilkår, ønsker vi at både skatte- og avgiftsnivået og -systemene minst skal virke i tolv måneder og ikke bare seks måneder, slik som de andre partiene tydeligvis har lagt opp til.

Einar Steensnæs (KrF) : Under hele budsjettprosessen her i Stortinget har sentrumspartiene understreket to viktige kriterier for å få til et tilfredsstillende sluttresultat.

       For det første: Budsjettet må ha en nødvendig stramhet om lag på det nivået Regjeringen har foreslått, for å unngå et økt press i økonomien og dermed sviktende tillit til styringen av norsk økonomi.

       For det andre må budsjettet ha en slik profil og innretning at Regjeringens politikk og prioriteringer kommer til uttrykk på en tilfredsstillende måte.

       Forhandlingene med de ulike opposisjonspartiene viste seg å bli vanskelig da det ble klart at den politiske avstanden ble for stor. Likevel har en lyktes gjennom finanskomiteens arbeid, med vekselvis støtte fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet og Høyre, langt på vei å gi budsjettet både en tilfredsstillende stramhet og en god innretning. Det betyr bl.a at det innenfor de begrensede mulighetene som revisjonen av statsbudsjettet gir for vesentlige endringer, har vært mulig å få gjennomslag for viktige deler av Regjeringens politikk, inklusive tre reformer i helsestellet: en nasjonal plan for kreftbehandling, en økt innsats innen psykiatrien og økte investeringer i sykehusutstyr. I tillegg følges det opp med mer midler til innkjøp av krengetog, slik at moderniseringen av viktige jernbaneforbindelser kan fortsette.

       Regjeringen har også foreslått en rekke kutt i utgifter og innføring av en egen midlertidig konjunkturavgift som vi anser for å være et viktig bidrag til å kjøle ned økonomien. Konjunkturavgiften gjelder investeringer i bygg og anlegg, med visse begrensninger, som blir foretatt av skattepliktig virksomhet, og gjelder for alle investeringer som erverves etter 1. januar 1999, og der kontrakt blir inngått etter 1. mai 1998.

       Jeg vil gjerne understreke at forslaget om en konjunkturavgift selvfølgelig ikke er et forslag til utredning eller vurdering. Forslaget er konkret nok, det. Skulle det være et forslag til utredning, ville nok et slikt forslag ikke være så vanskelig å få oppslutning om. Nei, dette spørsmålet inviteres Stortinget til å ta standpunkt til nå. Dersom forslaget får tilslutning, vil Regjeringen følge opp med det nødvendige forslag til lovvedtak, som vil bli forelagt Stortinget under fremleggelsen av statsbudsjettet for 1999.

       Selvsagt vil en mindretallsregjering alltid være villig til - og må være villig til - et stykke på vei å justere sine forslag og standpunkter i forhold til det et flertall på Stortinget gir uttrykk for. Og det har også vi i sentrumspartiene vært villige til. Noen avgiftsforslag er fraveket og erstattet med andre forslag. Det er også kommet inn forslag om noen andre kutt enn dem vi foreslo. Noen av disse nye kuttene har vi kunnet slutte oss til, andre ikke, og vi har selv introdusert forslag til nye kutt. Noen har forsøkt å fremstille dette som noe ekstraordinært. Det er det ikke. Det er en virkelighet som alle mindretallsregjeringer må forholde seg til. Men det går en grense. Regjeringen må også kunne vise til politiske resultater. Den sitter selvfølgelig ikke i regjeringskontorene bare for å administrere.

       Sentrumspartiene har arbeidet ut en pakke, et samleforslag. Det er forslag nr. 38, som nettopp er utformet på en slik måte at det understreker viktigheten av at de enkelte elementene i pakken blir sett i en sammenheng og ikke som løsrevne enkeltelementer, der noe kan få tilslutning, mens noe annet blir forkastet.

       Om Stortingets forretningsorden skulle hjemle at det kan bli krevd at hvert element blir tatt under særskilt votering, forandrer det overhodet ingenting på de politiske realiteter. Vi ser sammenhengen uavhengig av innpakningen. Det er innholdet som teller for oss.

       Det har vært en lang og møysommelig prosess i Stortinget fram til denne dagen, hvor vi endelig kan få det reviderte budsjett i havn. Det er viktig at behandlingen her i Stortinget blir slik at de signaler som sendes ut av dette huset, skaper tillit til styringen av finanspolitikken. Det er Stortingets ansvar. Hvis det hovedopplegg som her er presentert, sammen med den pakken som sentrumspartiene anser som viktig for helheten i budsjettopplegget, blir vedtatt, mener jeg for min del at Stortinget har gitt et viktig bidrag til å beholde stabilitet og ro i den norske økonomien. Det vil være både riktig og verdifullt videre fremover.

       Og videre: Blir sentrumsprofilen klarere ved at sentrumspartiene nå vil selge ut statlige selskaper, som i mange tilfeller er nøkkelbedrifter i Distrikts-Norge? Klargjør det sentrumsprofilen?

       Og til slutt må jeg spørre representanten Steensnæs om de avtaler som sentrumspartiene har med Høyre og Fremskrittspartiet, og som umuliggjorde et nærmere samarbeid med Arbeiderpartiet: Er denne omfavnelsen av Høyre og Fremskrittspartiet egnet til å skjerpe sentrumsprofilen?

Einar Steensnæs (KrF) : Jeg må aller først bare slå fast at representanten Hill-Marta Solberg ikke leser sin egen partiavis noe særlig grundig, for i Dagsavisen i dag har jeg gjort rede for hvorfor svar på spørsmål kan være både snodige og merkverdige og uforståelige når en ikke har spørsmålene.

       Jeg ble spurt om hvor mange av Regjeringens forslag som må bli vedtatt for at budsjettet skal ha en sentrumsprofil. Jeg ble også spurt om hvor mange milliarder i budsjettsvekkelse Regjeringen kan tåle uten at sentrumsprofilen i budsjettet går tapt. På den måten lar ikke sentrumsprofilen seg summere opp, verken kvantitativt eller kvalitativt. Og det er et svar som jeg står for, og som jeg mener også er forstandig.

       Så spør Hill-Marta Solberg om bestemte ledd i sentrumspartienes opplegg. Jeg kan konstatere at når det gjelder viktige premisser for næringsutvikling og verdiskaping i dette landet og arbeidsplasser langs kysten, så har ikke Det norske Arbeiderparti det samme syn som fagbevegelsen og LO, som sterkt, engasjert og klart har gitt uttrykk for at hvis vi nå ikke gir rederiene våre skattebetingelser og rammebetingelser som gjør dem internasjonalt konkurransedyktige, kan vi sette viktige arbeidsplasser og næringsvirksomhet i fare. Det gjelder 70.000-80.000 arbeidsplasser, og det er ikke bare arbeidsplasser om bord, men også arbeidsplasser langs kysten. Den risikoen vil ikke sentrumspartiene ta. Den tar Det norske Arbeiderparti, og jeg ser at de er uenig med sin egen fagbevegelse.

       Det er det samme med de andre forholdene som Hill-Marta Solberg tar opp. Vi har tilpasset oss den virkelighet at vi ikke har flertall alene. Vi vil også måtte justere vårt opplegg for å få flertall for hovedtrekkene i Regjeringens politikk. Den muligheten hadde også Det norske Arbeiderparti. Den muligheten ville Arbeiderpartiet ikke benytte seg av.

Siv Jensen (Frp) : I innstillingen ligger det to mindretallsforslag fra Fremskrittspartiet og Høyre. Det ene gjelder å be Regjeringen legge fram en grensehandelspakke basert på erfaringer med svenske avgiftslettelser, og det andre at Regjeringen skal frembringe et bedre statistisk grunnlag til Stortinget. I revidert nasjonalbudsjett, som er lagt frem av Regjeringen, gis det faktisk uttrykk for at grensen er nådd i forhold til hvor høye avgifter vi nå kan ha på alkohol og tobakk for å kunne møte grensehandelsproblematikken.

       Videre har avholdsbevegelsen ved gjentatte anledninger skrevet brev til Stortinget og påpekt behovet for lavere avgifter, bl.a på alkohol. Hvorfor vil ikke sentrumspartiene støtte et slikt forslag?

       Dernest har Fremskrittspartiet og Høyre lagt fram et forslag om å oppnevne et uavhengig og bredt sammensatt utvalg for å vurdere forsikringsbransjens samlede rammevilkår, og vi vil legge vekt på et nytt regelverk, med mindre produktregulering, hvor kundene står i fokus, og konkurranseevnen styrkes. Vi har Banklovkommisjonen i arbeid, som ser på banknæringen. Vi har hørt regjeringspartiene og Regjeringen snakke mye om behovet for et sterkt nasjonalt eierskap, og vi ser et Europa som deregulerer finansmarkedene sine i ett kjør. Våre naboland Sverige og Danmark ser nå på hele Norden som ett område for konkurranse innen finansinstitusjonene. Hva er da årsaken til at verken Regjeringen eller sentrumspartiene finner grunnlag for å støtte en slik kommisjon for nettopp å sikre det nasjonale eierskap?

Einar Steensnæs (KrF) : Nå beveger man seg ned til enkeltsakene i revidert nasjonalbudsjett, og jeg tar gjerne utfordringen fra representanten Siv Jensen. Jeg synes at når Fremskrittspartiet er bekymret for grensehandel, er det en tendens til at det blir en veldig endimensjonal sak om tobakks- og alkoholavgiftene. Selvfølgelig er det en viktig del av den totale problemstillingen, men en god del av denne grensehandelen har med forskjeller i momssystemet å gjøre. Det har sentrumspartiene vært meget opptatt av. Vi mener at vi bør se nærmere på den problemstilling at Sverige i dag har 12 % moms på matvarer, mens Norge har 23 %. Vi har, som Siv Jensen sikkert kjenner til, gjentatte ganger i Stortinget forsøkt å få flertall for en differensiert moms, som gjør at vi kan gå ned på momsen på matvarer. I den sammenheng kan vi selvfølgelig også diskutere andre virkemidler, inklusiv dem som Siv Jensen er opptatt av, for jeg er uten videre enig i at det finnes en slags smertegrense for hvor høye avgiftene kan bli både på tobakk og alkohol før en får en uønsket lekkasje og en illegal omsetning av disse varene. Dette er ting vi vil komme tilbake til, og Regjeringen har varslet at den vil fremme forslag om endring i merverdiavgiftssystemet. Da vil denne problemstillingen bli brettet ut i sin helhet, og da har også Fremskrittspartiet full anledning til å ta opp disse problemstillingene.

       Når det så gjelder forsikringsbransjen, som hun nevnte, er det riktig at det er store endringer i strukturen i forsikringsnæringsvirksomheten. Jeg ser det ikke som unaturlig at Banklovkommisjonen får anledning til å se også på disse forholdene. Finansministeren har allerede antydet at han for sin del kan være villig til å ta inn et nytt medlem i Banklovkommisjonen som representerer forsikringsbransjen. Det vil kunne borge for at også denne viktige problemstillingen blir tatt opp og belyst her.

       Utviklingen i norsk økonomi siden årsskiftet viser at innretningen på det borgerlige budsjettforliket i fjor høst var gal. Gjennom forliket fikk sentrumspartiene gjennomslag for sine krav om økte statlige utgifter. Til gjengjeld fikk Høyre og Fremskrittspartiet gjennomslag for sine krav om reduserte skatter.

       Resultatet ble at landet fikk et sterkt svekket statsbudsjett. Sammenliknet med Arbeiderpartiets budsjettforslag ble veksten i statens utgifter fordoblet og innstramningen på 7 milliarder kr så godt som fjernet.

       Det dreier seg med andre ord ikke om en liten svekkelse, men om en kraftig svekkelse av finanspolitikken på et tidspunkt da landet nettopp trengte en ansvarlig budsjettpolitikk. Det har bidratt til å gi oss økte renter og svekket konkurranseevne.

       Det nytter ikke for Regjeringen å fraskrive seg ansvaret for norsk økonomi ved å vise til at inntektsoppgjøret ble for dyrt. Den har selv bidratt til de store tilleggene ved å øke temperaturen i økonomien. En svak budsjettpolitikk fører jo nettopp til økte kostnader. Det er det som er problemet med en svak budsjettpolitikk, slik Regjeringen nå fører.

       Det er begrenset hvor mye det er mulig i stramme inn midt i et budsjettår gjennom revidert nasjonalbudsjett. Likevel har Arbeiderpartiet lagt fram et opplegg som gir en klart sterkere finanspolitikk i inneværende år, og som ikke minst legger grunnlaget for en mer ansvarlig budsjettpolitikk neste år. Våre forslag om økt skatt for dem som fra før av har mest, og avvikling av kontantstøtten vil alene styrke budsjettet med 6 milliarder kr.

       Arbeiderpartiet var åpen for å samarbeide med regjeringspartiene om revidert nasjonalbudsjett. Vi krevde ikke fjerning av kontantstøtten eller fullt gjennomslag for våre budsjettkrav for å bli med på et samarbeid. Det vi var opptatt av, var å få til et strammere budsjett med bedre fordelingsprofil. Vi fikk ingen av delene - tvert imot.

       Problemet nå er at regjeringspartiene ikke engang støtter Regjeringens ytterst beskjedne forslag til innstramning. Sentrumspartiene stemmer sammen med Høyre og Fremskrittspartiet mot Regjeringens forslag om økt arbeidsgiveransvar i sykepengeperioden og mot Regjeringens forslag om en avsetningsordning for næringslivet.

       Regjeringens forslag til revidert nasjonalbudsjett bidrar heller ikke til å skape en mer rettferdig fordeling.

       Arbeiderpartiet har foreslått å fjerne nullskatten for rederiene. Det har de borgerlige partiene avvist. De mener at dette er en skattelette til rederiene og ikke til rederne. Dette argumentet bygger på forestillingen om at eiernes økonomiske interesser skulle være uavhengig av de økonomiske interessene til bedriftene de eier. Selvfølgelig er ikke dette tilfellet. En krone høyere i overskudd i rederiet øker rederens formue med en krone, uavhengig av om kronen betales i utbytte eller holdes tilbake. Før eller siden tilfaller overskuddet og skattelettelsene eierne. Det har også finansminister Gudmund Restad erkjent i Stortingets spørretime.

       Arbeiderpartiet har foreslått å øke skatten for næringsdrivende med de høyeste inntektene. I Norge har vi et system som innebærer at næringsdrivende med inntekter under 680.000 kr beskattes med opptil 50 % i inntektsskatt. Men med en gang inntekten kommer over 680.000 kr, blir skatten automatisk 28 %. Dette skyldes taket i delingsmodellen som de borgerlige partiene har presset gjennom. Resultatet er at næringsdrivende med små og normale inntekter lett har dobbelt så høy skattesats som de med store inntekter. Derfor vil Arbeiderpartiet fjerne taket i delingsmodellen.

       Arbeiderpartiet vil også ha et mer rettferdig system for beskatning av formuer. I Norge er det slik at pensjonister og andre som plasserer sparepengene sine i banken og bor i en gjeldfri bolig, betaler full formuesskatt fra første krone. De med de virkelig store formuene, derimot, som kan bære risikoen ved å ha mye penger i aksjer, får 35 % rabatt i formuesskatten. Derfor vil Arbeiderpartiet fjerne aksjerabattene. Det bidrar til mer rettferdighet og til en nedkjøling av norsk økonomi.

       De borgerlige partiene har avvist forslaget til innstramninger fra Arbeiderpartiet, og de har også avvist forslagene til en mer rettferdig fordelingspolitikk. Ja, det er til og med litt verre enn det: Deres forslag nå i revidert nasjonalbudsjett innebærer, når vi tar hensyn til at man skyver store utgifter foran seg, at det ikke er noen innstramning igjen i det reviderte opplegget, og at forskjellene blir forsterket.

Jan Petersen (H) : Det er ett gjennomgående råd til det politiske miljøet fra økonomimiljøet, og det er at det er behov for å stramme inn. Hvis vi ikke gjør det, vil det gå ut over enkeltmennesket i form av økte renter, det er fare for økte priser, og det kan bli problemer for arbeidsplassene.

       Vi har på mange måter vent oss til i Norge at alt skal være rosenrødt. Men så ser vi altså at oljeprisene er under kraftig press, og også annen eksportindustri har problemer med å holde følge med den stadig stigende importen - ja, de siste tallene tyder på at de slett ikke greier det.

       Nettopp en slik situasjon kaller på et budsjettopplegg som er nøkternt, og som møter behovet for å stramme inn.

       Jeg forstod Thorbjørn Jagland slik i sted at noen tro på at slikt skulle komme fra Stortinget, hadde han ikke, ja det var noe helt nytt at noen nå hadde fremmet forslag som var mer nøkterne enn det regjeringen hadde fremmet. Nei, det er ikke slik. Høyres budsjettopplegg for i fjor og de endringer Høyre fremmer nå til revidert nasjonalbudsjett, er endringer som nettopp er tilpasset denne situasjonen. Ikke minst under press av den kritikken som Det internasjonale valutafondet rettet i fjor mot både Jaglands og Bondeviks budsjettforslag, er det grunn til å understreke at det opplegget Høyre fremmet, var bedre tilpasset en slik situasjon.

       Det er nødvendig å ta noen av de harde takene, ellers blir takene enda hardere fremover. Det har en dobbel målsetting, både å møte dette behovet for nøkternhet og innstramning, og samtidig berede grunnen for at vi på de offentlige budsjetter kan prioritere de høyest prioriterte oppgavene skikkelig - og da i virkeligheten og ikke bare i ord, som vi så ofte gjør.

       Motkreftene her er mange. Fremskrittspartiet er en av dem, og vi har i dag opplevd det underlige å høre Fremskrittspartiets finanspolitiske hovedtalskvinne si at egentlig er det behov for å stramme inn veldig mye, hun vil bare ikke gjøre det. En slik holdning kan bli dyr for folk flest. Det er problemet.

       Vi ser fra Arbeiderpartiets side et forslag om en innstramning på 0,1 % i forhold til det Regjeringen foreslo, hvor de attpåtil bekrefter sin bedriftsfiendtlige profil. Det er heller ikke et opplegg som er godt nok. Jeg må selvfølgelig også si at det forslaget Regjeringen har fremmet, også er for dårlig. Det er derfor vi har fremmet vårt eget opplegg, der det tas høyde for disse spørsmålene.

       Nå gir imidlertid Thorbjørn Jagland inntrykk av at det foreligger en subsidiær totalpakke. Det gjør det slett ikke. Det det er enighet om, er en subsidiær stemmegivning på fire punkter. Jeg vil minne om at også Thorbjørn Jagland vil ha sin finger borti det flertallsvedtaket som fattes senere, f.eks når det gjelder de innstramninger som foretas i riksveibevilgningene eller i bevilgningene til Forsvaret. Ja, det er endog slik at Høyre og Arbeiderpartiet står sammen om et par ting som det blir flertall for. Så er det subsidiært flertall for en minipakke hvor to elementer er bra sett fra vår side, og to elementer er noe

       vi primært ikke ville ønske å gå inn for. Men vi har funnet at vi totalt sett allikevel kan være med på det, fordi vi vet hvor viktig dette er for Regjeringen. Det er mange som sier at det kanskje ikke er de store differansene som står igjen, at det er et slags fikenblad i forhold til mange forslag som nå er frafalt i prosessen. Det kan vel være mye i det, men poenget med et fikenblad er ikke nødvendigvis størrelsen, det viktigste er at det er der.

       Et annet eksempel er Høyres forslag om å kutte pressestøtten fullstendig med virkning fra 1. september 1998, en budsjettramme som også ble lagt høsten 1997. Jeg vil veldig gjerne vite om dette er ny budsjettpolitikk fra Høyres side, eller om det fortsatt er viktig for Høyre å stå på en ansvarlig og forutsigbar budsjettlinje.

       Kirsti Kolle Grøndahl hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Jan Petersen (H) : Det er tydelig at den siste replikken viser atskillig omsorg for A-pressen, som jo er hovedmottaker av pressestøtten. Det var i og for seg sikkert vennlig ment fra Fremskrittspartiets side. Men det jeg synes er det underlige med denne replikken, er at replikanten tidligere i dag har erkjent at det er et stort innstramningsbehov. Så begynner hun å bekymre seg om et par av postene som vi foreslår for å få til noe. Det jeg synes har begynt å bli problemet med Fremskrittspartiet nå, er at de blir så valne på fingrene når noe skal gjøres. Problemet er at hvis man ikke gjør noe, sender man regningen videre til folk flest, fordi man har hengt seg opp i en eller annen vurdering - at man skal bare se på utviklingen, men ikke gjøre noe med den. Det synes jeg er bekymringsfullt.

       Når det gjelder de to konkrete spørsmålene som ble stilt meg, er det ikke noen tvil om den varslingsfristen som ligger i forhold til pressestøtten. Vi gjør det selvsagt mulig å forholde seg til endringene.

       Når det gjelder kommuneøkonomien og kuttet i forhold til det totale antall kroner som kommunesektoren disponerer, som i hvert fall er 160-170 milliarder kr, er dette småpenger som kommunene selvsagt vil kunne innrette seg etter i løpet av perioden. Det er mange av tallene i kommuneøkonomien som har endret seg i forhold til forutsetningene. Det er klart at dette tallet ikke vil være av dem som vil skape problemer. Jeg vil faktisk si det sånn at hvis man ikke nå gjør noe på dette området, får kommunene økonomiske problemer. Man skal huske på at en av dem som virkelig har tatt opp lån, er nettopp kommunesektoren, som vil bli utsatt for større renteutgifter. Dette kuttet er en del av en økonomisk politikk som tar sikte på å unngå dette. Men det ønsker Fremskrittspartiet av en eller annen formalistisk oppfatning ikke å gå inn på. Regningen blir dyr, ikke bare for enkeltmennesket, den kan faktisk også bli dyr for kommunene.

       Det andre er: Hvor skaffer man så ressurser? Jeg må si at jeg tror kommunene nå i ganske stor utstrekning må sette seg ned og gå gjennom sin virksomhet, og så må de se på tjenesteutsetting, effektivisering, privatisering. Det er mye mer å ta ut på den sektoren enn man har gjort før. Gjør man ikke det, får ikke folk det tjenestetilbudet de skal ha. Og så bør de altså slutte å gjøre som Oslo kommune gjør, som faktisk vil ta over og bruke 150 mill. kr på Bjørvika-tunnelen, en oppgave som staten burde ha.

Øystein Djupedal (SV) : Jeg forstår nesten Jan Petersen dit hen at han mener at det at det offentliges andel av BNP har gått ned, har regnetekniske årsaker. Det er riktig at det systemet som gjør at man faktisk nå har en lavere BNP enn man ellers ville hatt, er lagt om. Men det som jo er den faktiske situasjonen, er at det offentliges andel av bruttonasjonalproduktet, uavhengig av hvordan man regner, har gått ned.

       I en tidligere replikk utfordret jeg Per-Kristian Foss på at hvis man skal stramme inn i økonomien, hvorfor skal man stramme inn på den biten som allerede har lavere vekst enn veksten i BNP - det er altså det private forbruket som øker langt mer enn BNP. Etter en klassisk Høyre-dyd - å sette tæring etter næring - er det klart at det er innenfor det private det vil være nødvendig å stramme inn, det er der vi forbruker mer enn vi skaper. Det kunne vært interessant å hør også Jan Petersens syn på det. Hvorfor skal vi da skjære overfor kommunene, som driver velferdsproduksjon på et lavere nivå enn de gjorde for bare få år siden, knyttet til BNP?

       Så en annen liten historie jeg godt kunne tenkt meg å høre Jan Petersens syn på. Jan Petersen er veldig fornøyd med at vi skal selge statlige aksjer. Det er god gammel Høyre-parole. Det som skjer ved at vi selger statlige aksjer, er at inntekten til staten framkommer som overskudd som overføres til petroleumsfondet, og petroleumsfondet skal kjøpe nye aksjer, ikke i Norge, men i utlandet. Mener Jan Petersen det er fornuftig bruk av overskuddet på statsbudsjettet at vi skal selge unna vårt arvesølv, sette det i oljefondet og bruke oljefondets penger til å kjøpe aksjer i et annet selskap - ikke i Norge, men i utlandet? Hvilken politisk fornuft og resonnement er det som ligger bak et sånt standpunkt? Hvis staten har en realverdi i aksjer i Norge, ville ikke det være en like god realverdi som å ha aksjene plassert i et utenlandsk selskap?

Jan Petersen (H) : Til det siste spørsmålet er det to svar. Vi vil gi pensjonistene mer ressurser å trekke på og ha i bakhånd - vi mener jo at oljefondet nettopp må sikre pensjonene. Det andre - og det er uhyre viktig - er altså at denne utselgingen vil gi mer norsk privat eierskap, og ikke offentlig eierskap. Mer privat eierskap til produksjonsmidler synes vi er riktig ut fra en ideologisk synsvinkel. Man kan diskutere hvordan tallene er nå for forholdet mellom offentlig og privat eierskap, det får så være, men at det gjenstår det mål at det er viktig å gå videre, vil jeg gjerne bekrefte her og nå.

       Så dreier det seg altså om kommunesektoren. Det vi har foreslått, dreier seg om 2 - 3 promille av det kommunene disponerer over. Og det etter en situasjon hvor det har vært en formidabel vekst i kommuneøkonomien. Og da er det min tese at når også kommunesektoren tar denne uhyre beskjedne begrensningen, er det til gunst også for kommunenes egen økonomi. Jeg husker utmerket godt min egen ordførertid, hvor et av problemene vi hadde, var at renteøkningene plutselig kom og spiste av de kommunale kronene vi hadde satt av til f.eks velferdstiltak. Det er viktige å unngå den type ting. Derfor er det nødvendig å vise nøkternhet og vilje til omstilling.

       Nettopp fordi Djupedal er av dem som ikke vil gjøre noe på disse områdene, så er han faktisk den som på tross av sitt gode hjerte, vil motvirke de formålene han selv mener bør prioriteres. Dette er en lærdom kommunesektoren har lært gang på gang på gang på gang, men så langt er altså ikke Djupedal kommet ennå.

       Den svake økonomiske utviklingen i Sørøst-Asia har medvirket til det sterke fallet i oljeprisen, fra om lag 140 kr pr. fat i november i fjor til i overkant av 80 kr pr. fat for få dager siden. Til sammenlikning var det vedtatte statsbudsjettet basert på en oljepris på 125 kr pr. fat, mens det i revidert nasjonalbudsjett er lagt til grunn 110 kr. I lys av utviklingen de siste ukene kan det se ut til at gjennomsnittlig oljepris for i år vil bli enda lavere enn dette. Som en tommelfingerregel anslås 10 kr lavere oljepris å redusere statens netto kontantstrøm fra oljevirksomheten med vel 8 milliarder kr i året. I tråd med vanlig praksis vil oljeprisforutsetningen bli vurdert på ny og eventuelt justert i nasjonalbudsjettet til høsten.

       Vi har erfaring fra tidligere for at svingninger i oljeprisen har stor betydning for bevegelsene i det norske valutamarkedet. Oljeprisfallet den siste tiden må antas å være en viktig årsak til at det nylig var nødvendig for

       Norges Bank å øke rentenivået for å stabilisere kronekursen.

       Usikkerheten om oljeprisen understreker samtidig betydningen av at budsjettpolitikken underlegges krav til langsiktighet, der det tas høyde for at oljeprisen er en meget usikker størrelse.

       Norsk økonomi har de siste årene hatt en god utvikling. Sysselsettingen har økt sterkt, og arbeidsledigheten er omtrent halvert siden 1993. Den økonomiske oppgangen har samtidig vært rimelig balansert. Prisstigningen har vært lav, og inntil i år har ikke lønnsveksten tiltatt vesentlig.

       I den senere tiden har det imidlertid vært klare tegn på økende press i norsk økonomi. Det er bl.a mangel på arbeidskraft i flere sektorer, kredittveksten er høy og eiendomsprisene øker sterkt. Pressproblemene er også tydelig kommet til uttrykk gjennom vårens lønnsoppgjør. De lønnstilleggene som er gitt, vil føre til en lønnsvekst i 1998 som er klart høyere enn i de senere årene, og vesentlig høyere enn Sysselsettingsutvalgets forutsetninger.

       Det vedtatte økonomiske opplegget for 1998 var basert på en gjennomsnittlig lønnsvekst på 3,5 %. I revidert nasjonalbudsjett ble det lagt til grunn at lønnsveksten ville bli 5 %. Det ser nå imidlertid ut til at lønnsveksten blir enda høyere enn dette. Den høye lønnsveksten innebærer i tillegg at lønnsoverhenget inn i 1999 vil bli høyt, noe som vil kreve svært moderate lønnsoppgjør neste år for at årslønnsveksten skal kunne bringes tilbake til et nivå som kan sikre langsiktig balanse i norsk økonomi.

       Den sterke lønnsveksten vil bidra til høy vekst i det private konsumet og dermed til å forsterke pressproblemene på kort sikt. Lønnsveksten vil i tillegg påvirke andre deler av norsk økonomi, herunder ikke minst det konkurranseutsatte næringslivet og kommuneøkonomien. Virkningene er imidlertid usikre. Regjeringen vil vurdere lønnsveksten og virkningene av den på ulike deler av økonomien i stats- og nasjonalbudsjettet til høsten.

       Regjeringen har tidligere i år iverksatt tiltak for å redusere nivået på oljeinvesteringene i 1998 og 1999 for å dempe den samlede etterspørselen etter varer og tjenester i norsk økonomi. Dette har vist seg riktig og nødvendig. I lys av de økende pressproblemene fant Regjeringen det nødvendig å foreslå ytterligere innstrammingstiltak i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Regjeringens forslag til tiltak ville innebære et noe strammere budsjettopplegg enn det budsjettet for 1998 som ble vedtatt før jul. Samtidig er det elementer i forslagene i revidert nasjonalbudsjett som ville ha gitt en betydelig budsjettvirkning neste år, og som allerede i år kunne ha bidratt vesentlig til å dempe pressproblemene i økonomien. Dette gjelder særlig forslagene om økninger i elavgiften og i mineraloljeavgiften, som ville ha bidratt til å dempe veksten i det private forbruket. Budsjettvirkningene av disse avgiftsforslagene ville ha blitt om lag 700 mill. kr i år og mellom 2,3 og 2,4 milliarder kr neste år.

       Som jeg tidligere har understreket flere ganger, er ikke Regjeringens forslag i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett alene nok til å kjøle ned norsk økonomi i tilstrekkelig grad. Imidlertid er det et viktig første skritt. Det er derfor nødvendig å følge opp tiltak nå med et stramt økonomisk opplegg for 1999. Et nytt budsjettopplegg gir større muligheter for endringer enn en revidering av et allerede vedtatt budsjett.

       Tiltakene som ble foreslått i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, er det Regjeringen mener er hensiktsmessige tiltak midt i et budsjettår. Mulighetene til å foreta innstramminger har dessuten vært begrenset av at bevilgninger knyttet til regelverkstyrte ordninger og tidligere vedtak også må dekkes inn. Dette gjelder f.eks økte utgifter via folketrygden.

       Innstrammingseffekten for fastlandsøkonomien som lå i det budsjettet som ble vedtatt før jul, øker isolert sett noe med de endringene som ligger an til å bli vedtatt i dag. Samtidig vil den reelle, underliggende utgiftsveksten bli lavere.

       Regjeringen la i revidert nasjonalbudsjett opp til å styrke innsatsen på områder som har særlig prioritet. Jeg er glad for at Stortinget slutter seg til forslagene om å øke bevilgningene bl.a til kreft- og psykiatriomsorg og til kjøp av sykehusutstyr. Dette er viktige områder der Regjeringen vil komme tilbake med en oppfølging i budsjettet for 1999.

       De fleste av Regjeringens forslag i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett må sies å høre inn under en tradisjonell revidering av statsbudsjettet for inneværende år. Jeg konstaterer med tilfredshet at Stortinget vil slutte seg til de aller fleste av disse forslagene.

       Regjeringen la i tillegg fram forslag til innstramminger for å kjøle ned norsk økonomi, slik at revidert nasjonalbudsjett i sum representerer betydelige endringer. Jeg må dessverre konstatere at det ikke har vært mulig å oppnå tilslutning til flere av forslagene til tross for bred enighet om behovet for innstramming.

       For å kunne sikre de offentlige velferdstjenestene er det nødvendig å begrense veksten i det private forbruket, ellers blir det samlede presset i økonomien for stort. Jeg er overrasket over at det ikke er større vilje til å sikre fellesskapsløsningene i en tid med meget sterk vekst i det private forbruket. Forslagene om økt elavgift og økt mineraloljeavgift ville ha bidratt til dette. I den sammenheng legger jeg også vekt på at strømprisene til forbrukeren har gått ned med 8 - 9 % det siste året.

       Jeg er på den annen side tilfreds med at Regjeringens forslag om økt arbeidsgiveravgift på høye lønninger, den såkalte kakseskatten, og forslagene om endringer i delingsmodellen fikk tilslutning. Disse forslagene har en god fordelingsprofil og bidrar samtidig til å sikre fellesskapets inntekter.

       På bakgrunn av budsjettdrøftinger har regjeringspartienes fraksjoner i finanskomiteen lagt fram en alternativ pakke med en mer moderat innstramming enn det Regjeringen foreslo. Denne pakken vil, sammen med de øvrige budsjettforslagene som ligger an til å få flertall i Stortinget, gi et litt mindre stramt budsjettopplegg for 1998 enn Regjeringen la opp til.

       Et meget viktig forslag er konjunkturavgiften på nyinvesteringer i bygg og anlegg. I en tid med høye investeringer på dette området og en betydelig knapphet på arbeidskraft er det nødvendig å sette i verk tiltak som virker raskt. En slik konjunkturavgift på 5 % vil bidra til at bedriftene utsetter byggeprosjekter. Dette vil dempe aktiviteten nå og gi en jevnere byggeaktivitet i årene framover, slik at vi kan unngå å gjøre liknende feil som på 1980-tallet. Konjunkturavgiften skal være midlertidig og vil bli avviklet når utsiktene for norsk økonomi tilsier det. Avgiften skal ikke omfatte boliger og offentlige bygg og heller ikke bygging av private barnehager, omsorgsboliger og sykehjem. For at avgiften samtidig skal kunne være et virkemiddel i distriktspolitikken og bidra til å dempe sentraliseringen skal Finnmark og Nord-Troms fritas for avgiften.

       Den foreslåtte økningen i CO₂ -avgiften på kontinentalsokkelen vil også øke inntektene på statsbudsjettet når vi ser flere år under ett. Siden denne avgiften er fradragsberettiget i oljeselskapenes inntekter, samtidig som den økte avgiften vil bli innbetalt først neste år, vil statens inntekter for budsjettåret 1998 bli noe redusert. I tillegg til at den økte CO₂ -avgiften øker statens inntekter i årene framover, vil den stimulere til økt miljøbevissthet i oljesektoren og dempe investeringene på sokkelen.

       Som en del av innstrammingspakken har regjeringspartiene foreslått at Regjeringen bes fremme et forslag om en ordning med innskuddsbasert tjenestepensjon som skattemessig skal likestilles med ytelsesbasert tjenestepensjon. Dersom dette vedtas, vil Regjeringen følge opp den utredningen som alt er igangsatt, og så raskt som mulig legge fram et slikt forslag med sikte på gjennomføring i 1999.

       Regjeringen ser det som en hovedoppgave å opprettholde en sunn og solid økonomi. Norsk økonomi er nå sterk, men vi kan ikke regne med at dette vil vedvare av seg selv. Vi må nå sørge for at vi ikke gjentar feilene fra 1970- og 1980-tallet også på 1990-tallet. Det ligger et stort ansvar på partene her, bl.a på Stortinget og Regjeringen og partene i arbeidslivet. Jeg vil derfor herved invitere Stortinget til et konstruktivt samarbeid, slik at vi kan oppnå en utvikling av norsk økonomi som også bærer for framtiden.

       Her i salen har også finansministeren tidligere konstatert at det budsjettet som han styrer etter, ikke er godt nok tilpasset den økonomiske situasjonen. Det er jo i seg selv alvorlig, for hvordan skal omgivelsene kunne ha tillit til den finanspolitikken som føres, når selv finansministeren er i tvil.

       I dag vil Stortinget vedta en revisjon av nasjonalbudsjettet som innebærer en svekkelse av finansminister Restad og Regjeringens opplegg. Det er ikke i tråd med Arbeiderpartiets ønsker. Vi ville være med og stramme til i økonomien utover Regjeringens forslag.

       Lederen av finanskomiteen har uttrykt tilfredshet med dagens resultat. Nå venter mange på finansminister Restads vurdering. Mener finansministeren at det budsjettet han nå - etter all sannsynlighet i hvert fall - skal styre videre med etter kveldens votering, er egnet til å sikre kontrollen over den økonomiske utviklingen?

Statsråd Gudmund Restad : Det jeg har uttalt om det budsjettet vi fikk vedtatt i fjor høst, er at det var noe mindre stramt enn det som det var lagt opp til fra Regjeringens side. Innstrammingsfaktoren ble redusert fra til %. Det er bare et faktum. Men jeg vurderte det den gangen slik at hvis det ikke inntrådte uforutsette ting i løpet av 1998, ville det være et budsjett tilpasset den økonomiske situasjonen.

       Så fikk vi da en del begivenheter i løpet av første halvår i år. Spesielt vil jeg peke på budskapet fra oljesektoren om en sterk økning i investeringene, som det heldigvis i et visst samarbeid med oljeselskapene har vært mulig å redusere, men fortsatt ligger det en merinvestering i inneværende år på omkring 8 milliarder kr utover det som var lagt til grunn i budsjettet i fjor høst.

       Ellers har vi fått et lønnsoppgjør i år som går langt utover det som var lagt til grunn i budsjettet. Det var lagt til grunn 3,5 % lønnsvekst, med en reallønnsvekst på 1 %, som i normale tider ville blitt karakterisert som et godt lønnsoppgjør. Nå ser vi at lønnsoppgjøret blir mye dyrere. Det deles ut en ekstra kjøpekraft i år - og da utover nevnte 1 % reallønnsvekst - antakelig i størrelsesordenen 8 - 10 milliarder kr etter at skatter er trukket fra. Dette skaper et sterkt press i økonomien. Det la vi til grunn da Regjeringen la fram sitt reviderte budsjett, og det er også grunnen til at vi har foreslått noe mer i år enn det som ville være normalt i revidert nasjonalbudsjett, og særlig etter de nye retningslinjer som er trukket opp for budsjettbehandlingen.

       Nå ser vi at vi får ikke vedtatt alle de innstrammingstiltak og neddempende tiltak vi foreslo, men hvis vi nå får vedtatt det som ligger der, vil det være et brukbart første skritt på veien. Men som jeg sa i mitt innlegg: Dette er ikke nok, man må komme tilbake til saken i budsjettopplegget for 1999.

Siv Jensen (Frp) : Jeg vil gjerne henlede finansministerens oppmerksomhet på budsjettforhandlingene i høst, som førte til subsidiær stemmegivning fra Høyre og Fremskrittspartiet, basert på at det ble fremforhandlet enighet på en del punkter. Et av de mest sentrale elementene i de forhandlingene var sykelønnsordningen og arbeidsgivers ansvar knyttet til den.

       Så erfarer vi - seks måneder etter at denne tautrekkingen er over - at Regjeringen legger fram forslag som innebærer endringer av den samme ordningen som vi selv brukte mye tid på å fremforhandle i høst. Videre erfarer vi at vi gjennom denne subsidiære forståelsen også hadde en fellesmerknad knyttet til en utredning av bilavgiftssystemet, hvor det skulle være et uavhengig organ som skulle gjøre dette og melde tilbake til Stortinget. Her erfarer vi at Finansdepartementet selv har gitt en fortolkning av problemstillingen, uten å følge opp det som Stortinget sa.

       Da blir mitt spørsmål til finansministeren: Mener han at det er regjeringspartiene i Stortinget som har som hovedoppgave å følge opp denne subsidiære forståelsen - for det har de gjort i så stor utstrekning som de har klart - eller har Regjeringen også litt ansvar for å følge opp den form for subsidiær forståelse?

       Så vil jeg gjerne spørre om elavgiften. Vi har hørt regjeringspartiene og Regjeringen snakke mye om behovet for en sosial profil og behovet for en fordelingsprofil. Og jeg vil gjerne vite: Hvordan kan en elavgift som rammer alle, uavhengig av inntekt, være et sosialt tiltak basert på inntektsnivå?

Statsråd Gudmund Restad : For å ta det siste først - dette med elavgiften og sosial profil: Regjeringens forslag om økt elavgift tok ikke primært sikte på å få til en sosial fordeling, men det var et viktig forslag i et forsøk på å kjøle ned økonomien noe, forsøke å trekke inn litt av den merkjøpekraften som nå er utdelt i forbindelse med lønnsoppgjørene.

       Nå må jeg dessverre konstatere at det ikke blir flertall for økt elavgift, men det er slik at hvis man vil stramme inn, må det smerte et eller annet sted. Det er ikke mulig å foreta innstramminger som ingen merker. Hvis ingen merker det, er det ingen innstramming.

       Så tilbake til det som skjedde i fjor høst. Da ble det forhandlet fram en forståelse som gjorde at man laget et justert sentrumsopplegg som Høyre og Fremskrittspartiet subsidiært støttet. Der lå det en del forutsetninger som ble forsøkt fulgt opp av Regjeringen. Jeg husker spesielt godt den runden vi hadde her i salen, hvor bl.a statsministeren var på talerstolen og forsikret om at det ikke ville bli foretatt noen endringer i skatter og avgifter uten at det i så fall på forhånd var forelagt Høyre og Fremskrittspartiet. Det har vi fulgt opp.

       Når det gjelder arbeidsgiverperioden i sykelønnsordningen, var det vurdert slik i Regjeringen: Sykefraværet har økt kraftig. NHO avviste kontant å være med på et opplegg tilsvarende det vi hadde på begynnelsen av 1990-tallet, for å få ned sykefraværet. Vi oppfattet at forståelsen med Høyre og Fremskrittspartiet sist høst gjaldt skatter og avgifter, og dette var ikke et skatte- og avgiftsspørsmål. Derfor ble det fremmet. Men så oppdaget vi da saken kom hit til Stortinget - det var kanskje for dårlig kommunikasjon med stortingsgruppen - at våre folk her følte at en økning av arbeidsgiverperioden på tre dager ville være på tvers av det man hadde forståelse om med Frp og Høyre. Og det er da også fulgt opp her i Stortinget, og nå er forslaget frafalt av våre partigrupper, i samråd med Regjeringen. Så også her har Regjeringen, da vi ble klar over hvordan de som deltok i samtalene, oppfattet det, sørget for at man følger opp.

       Når det gjelder bilavgiftene - jeg ser at jeg ikke har mer tid til rådighet - vil jeg komme tilbake til dem i forbindelse med høstens budsjett.

Børge Brende (H) : Det mangler ikke på advarsler om hva som vil skje hvis vi ikke tar problemene i norsk økonomi på alvor. Noe av det mest presise som er skrevet, står faktisk i Regjeringens reviderte nasjonalbudsjett på side 7:

       « Dersom veksten i norsk økonomi ikke bremses gjennom innstramminger i den økonomiske politikken, ... kan det oppstå betydelige ubalanser, med påfølgende langvarig økonomisk tilbakeslag og økning i arbeidsledigheten. »

       Problemet er at regjeringen Bondeviks finanspolitikk ikke er tilpasset denne situasjonsbeskrivelsen. Regjeringen oppjusterer anslagene for lønns- og prisvekst og peker på det betydelige presset i norsk økonomi og de dramatiske konsekvensene det vil få dersom presset ikke dempes. Samtidig fortsetter de å øse ut penger og klarer ikke engang å dekke inn utgiftsøkningene hittil i år. Dette innrømmes da også direkte i budsjettet, hvor det står:

« Regjeringen foreslår at mesteparten av de økte utgiftene dekkes inn ved reduserte utgifter på andre områder,... »

       Mesteparten! Det er så uansvarlig og uklokt at en nesten kan få inntrykk av at finansminister Gudmund Restad er nedstemt i Regjeringen på dette punkt.

       På bakgrunn av den alvorlige virkelighetsbeskrivelsen Regjeringen gir av norsk økonomi, er finansministeren fornøyd med den stramhet han har lagt opp til i revidert nasjonalbudsjett, og at han ikke engang greier å dekke inn de økte utgiftene i en så alvorlig situasjon?

Statsråd Gudmund Restad : Den beskrivelsen som er gitt i revidert nasjonalbudsjett av pressproblemene og hva resultatet kan bli, innestår jeg selvfølgelig for. Det er fra mitt departement revidert nasjonalbudsjett er sendt ut.

       Jeg er ikke enig i Børge Brendes påstand om at Regjeringens opplegg ikke tar høyde for det som der er beskrevet. Men vi må ta med i betraktningen at det vi nå behandler, er et revidert nasjonalbudsjett. At utgangspunktet var noe mindre stramt enn vi gjerne skulle ønsket, får - som jeg sa i et tidligere replikksvar - bl.a. Høyre ta ansvar for.

       Men det vi nå foreslår, er mer enn det man normalt ville foreslå i et revidert nasjonalbudsjett, for der skal det i utgangspunktet bare være en justering av et vedtatt budsjett. Og det ligger vitterlig inne flere viktige forslag som har til hensikt å stramme inn, ikke bare med budsjettvirkning, men også forslag som har til hensikt å få til en endret atferd, som gjør at man demper presset i økonomien. Jeg nevner bl.a en konjunkturavgift, som flere talere har vært inne på tidligere.

       Så peker Børge Brende på at vi ikke klarer å dekke inn selv en del av utgiftene som nå påløper i annet halvår. Enkelte av de utgiftene er f.eks bortimot 2 milliarder kr for å dekke Gardermobanen. Det er en utgift som er påløpt for flere år siden, og som jeg mener det ville være urimelig at man nå skulle dekke ved kutt i andre utgifter i det siste halvåret i 1998.

       En annen stor post er de uforutsette, sterke økningene over folketrygden, spesielt sykdomsrelaterte utgifter.

       Så spør Brende om jeg er fornøyd med den innstrammingseffekten vi nå får. Ja, hvis den innstrammingen Regjeringen hadde foreslått, hadde blitt vedtatt, hadde jeg vært veldig godt fornøyd. Nå blir det noe mindre stramt, men det vil også være til å leve med, hvis vi får vedtatt det som det nå ligger til rette for, bl.a den mye omtalte pakken med de fire punktene, som flere har vært inne på.

       Ellers vil jeg bemerke at det nå vil bli brukt vel 6 milliarder kr mindre i oljepenger etter revidert nasjonalbudsjett enn det som var lagt til grunn i budsjettet i fjor høst.

Øystein Djupedal (SV) : Den mest presise beskrivelsen av den sittende regjering er det nok Kristelig Folkepartis parlamentariske leder som har gitt, da han sa at denne regjeringens politikk « lar seg hverken eksemplifisere eller kvantifisere ». Og nærmere å være enig i at man har en profilløs regjering enn det Kristelig Folkepartis parlamentariske leder her har sagt, er det vel vanskelig å komme.

       Det er også vanskelig å få øye på Senterpartiet i denne regjeringen, for jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at statsråd Restad og de øvrige senterpartistatsrådene i Regjeringen har et oppriktig ønske om og vilje til å følge opp mye av det som står i Voksenåsen-erklæringen, og mye av det som ligger i Senterpartiets program. Mye av den politikken som ligger der, har vi ønsket velkommen.

       Så langt har Regjeringen unnskyldt seg med at man har inngått en omfattende budsjettavtale med høyresiden i norsk politikk. Man har inngått en kontantstøtteavtale med høyresiden i norsk politikk, som gjør at man er bastet og bundet og ikke har handlingsfrihet til å foreslå det man måtte ønske.

       Den budsjettavtalen som er inngått, er definitivt ferdig nå når vi er ferdig med revidert nasjonalbudsjett. Det betyr at Regjeringen står fritt til høsten i å finne alliansepartnere for en annen politikk, hvis Regjeringen måtte ønske det. Hvis man skal ta på alvor det som står i Voksenåsen-erklæringen, finnes det bare to alliansepartnere i denne sal, og det er Arbeiderpartiet og SV. Det er kun der man vil finne støtte for en innstrammingspolitikk med sosial profil. Det var min andre konstatering, og jeg ber om at det blir bekreftet. Hvis man ønsker at det er Høyre og Fremskrittspartiet som skal styre Regjeringens politikk, slik man i stor grad har latt det skje etter siste budsjett, vil det som står i Voksenåsen-erklæringen, komme lenger og lenger bort fra det som er den faktiske politikk som føres. Det vil bety at hvis man går inn i et nytt budsjettsamarbeid med Høyre og Fremskrittspartiet, vil det være umulig for denne regjering å si at man er blokkuavhengig. Tvert imot vil det da stå veldig klart for de fleste at dette er en blokkavhengig regjering. Hvis det skulle skje, hadde kanskje det mest redelige vært at man rett og slett utvidet Regjeringen med de samme partier, for å sørge for at det ble litt ryddighet i norsk politikk.

Statsråd Gudmund Restad : Nå synes jeg at man snart har tværet ut nok poenget med Steensnæs' uttalelse til en avis om at sentrumspolitikk « verken kan eksemplifiseres eller kvantifiseres ». Steensnæs har selv vært her oppe på talerstolen i dag og vist til i hvilken sammenheng det var sagt. Med de to spørsmål som lå til grunn for svaret, syntes jeg at uttalelsen absolutt var fornuftig. Jeg håper derfor at man nå kan være ferdig med å forsøke å vri dette til noe helt annet enn det det faktisk var.

       Så spør Djupedal: Hva nå til høsten? Høstens budsjett får vi komme tilbake til til høsten. Han peker på at hvis man skal få gjennomført en sentrumspolitikk, er ikke Høyre og Fremskrittspartiet samarbeidspartnere. Vi er en blokkuavhengig regjering og vil skiftevis søke støtte fra Høyre og Fremskrittspartiet i noen saker, og fra Arbeiderpartiet og SV i andre saker - SV kan jo for øvrig ikke gi flertall for noe som helst, men gjerne det.

       Det vi kommer tilbake til til høsten, vil jeg ikke røpe noe om her og nå, men vi har dessverre måttet konstatere at nå har Arbeiderpartiet hatt to tilbud om å gi støtte til Regjeringen. I fjor høst var det til Arbeiderpartiet våre folk her i huset først gikk, men tommelen ble vendt ned med den begrunnelse at kontantstøtte var noe Arbeiderpartiet ikke kunne ta sine fingre i. Nå har de i løpet av det halvåret som har gått, funnet ut at kontantstøtten får man akseptere. Den er vedtatt, og det er et flertall for den. Og så forsøkte man på nytt forhandlinger med Arbeiderpartiet. Det gikk heller ikke nå, fordi våre folk har rak nok rygg til å stå ved de - om ikke avtaler, så forståelser som man har med andre partier. Jeg synes at det burde også Arbeiderpartiet sette pris på, for jeg vil tro at man ikke er tjent med å forhandle med avtalepartnere som senere kanskje kan komme til å gå fra sine avtaler.

Hill-Marta Solberg (A) : Arbeiderpartiet la fram flere forslag til tilstramming rettet mot de rikeste, men regjeringspartiene måtte takke nei. Restad var nylig inne på hvorfor. Og representanten Einar Steensnæs har i dag med indignasjon slått fast at man ikke kunne, som han sa, bytte ut troverdighet og moral - og da knyttet til de avtalene man har med Fremskrittspartiet og Høyre - til fordel for å gå sammen med Arbeiderpartiet om tilstrammingsforslag.

       Dette reiser egentlig en ganske alvorlig problemstilling, og jeg vil stille finansministeren følgende spørsmål: Kan vi forstå dette slik at hensynet til moral og troverdighet i forhold til det som av og til er avtaler - og i andre passende anledninger forståelse osv. - for regjeringen Bondevik er overordnet det ansvar som Regjeringen har for å sikre best mulig styring av den økonomiske utviklingen? Jeg må nesten håpe at Restad vil distansere seg fra Steensnæs' moralske dilemma - ellers er jeg redd vi igjen kan risikere at renten stiger mens finansministeren svarer.

Statsråd Gudmund Restad : Hensynet til moral og troverdighet står veldig høyt i sentrumspartiene, og det håper jeg det også gjør i andre partier. Det må være mulig å ta vare på både økonomien og moralen og troverdigheten samtidig. Hvis det ikke er mulig, bør man finne seg noe annet å gjøre. Jeg ville i hvert fall ikke like meg i politikken hvis det var nødvendig å bli umoralsk for å ta vare på den norske økonomien.

       Så tilbake til rentestigningen som Arbeiderpartiet ensidig beskylder Regjeringen for å ha ansvaret for. Men det er jo mange grunner til at man har fått den renteøkningen vi har sett de siste månedene.

       For det første, og la oss være selvkritiske først, er det nok slik at finanspolitikken blir vurdert - i hvert fall av andre - som ikke å være tilstrekkelig stram.

       Det får vi få gjort noe med, og det vil vi ta hensyn til til høsten. Men utover det kan det ikke være noen tvil om - og det gikk også bl.a fram av sentralbanksjef Storviks pressekonferanse for et par dager siden - at de betydelig reduserte oljeinntektene selvfølgelig har betydning for tilliten til norsk økonomi. At vi fikk et lønnsoppgjør som ble mye dyrere enn det som var forutsatt tidligere, betyr selvfølgelig at presset øker i økonomien, og at tilliten til norsk økonomi svekkes. Og når tilliten svekkes, svekkes også kronen, og renten må så i været for å stabilisere kronekursen igjen. Dessuten - siden jeg nå står i Stortinget - synes jeg ikke man skal se bort fra at den usikkerhet som har hersket om resultatet av behandlingen av revidert nasjonalbudsjett her i huset, også har bidratt. Det er tverrpolitisk enighet - med unntak av Fremskrittspartiet - om at det er behov for innstramminger. Til tross for det, har det ikke vært mulig å få flertall for flere av de viktigste innstrammingsforslag Regjeringen har fremmet.

       Men kanskje er det slik at enhver regjering, uansett farge, ikke kan lastes for lavere oljepriser. Prisene avgjøres av andre utenfor vår kontroll. Men det enhver regjering kan lastes for, er når den bruker for mye av inntektene oljen gir, uten tanke for at oljeprisene fort kan rase nedover. Arbeiderpartiet advarte mot å bruke for mye av de inntektene vi vet er usikre. Vi advarte mot at prisene kunne komme til å gå ned - ikke særlig profetisk kanskje - men dog, vi advarte. Vi husker fortsatt og har tatt lærdom av det kraftige oljeprisfallet i 1986.

       Den gangen var det også for stort fart i økonomien. Vi lærte at vi ikke kan bygge opp velferden på oljeinntekter alene. Nettopp fordi vår økonomi er sårbar og påvirket av oljeprisen, må vi skaffe oss økonomisk handlefrihet på en annen måte. Det skjer aller best gjennom styring av egen utgiftspolitikk, og det er her Regjeringen svikter.

       Regjeringen Bondevik har overlatt til markedet å foreta den økonomiske innstramming den selv har forsømt. Forskjellen er at vi nå får innstramming i form av høyere rente, og ikke en tilpasset utgiftspolitikk.

       Så rasles det med sablene - Regjeringen er ikke fornøyd med Stortingets budsjettbehandling. Sabelraslingen bør først og fremst rettes mot Regjeringens egne partier i Stortinget. Det er jo de som i første rekke har frafalt forslag som kunne ha gitt et strammere budsjett.

       Sentrumspartiene synes å trives godt på fanget til Høyre og Fremskrittspartiet. Odelstingets flertall stemte for tre dager siden ned alle skatteforslagene fra Arbeiderpartiet som ville medført høyere skatt for de rikeste i samfunnet. En merkelig kontrast kommer da fram når jeg henter fram et sitat fra Senterpartiets leder, som sa til Oppland Arbeiderblad den 18. august 1997:

       « Vi kan dempe forskjellene hvis vi vil. »

       Med dette tar ikke Senterpartiet og de andre i sentrum kampen opp mot en økende materialisme og det de selv har kalt for turbokapitalismen.

       Hver gang regjeringspartiene sier de skal stramme inn, ender det med at de må gi skatteletteløfter til Høyre og Fremskrittspartiet. Denne såkalte pakken som sentrum har fremmet, og som de benevner som innstramming, er forslag som er en ren invitasjon til Høyre og Fremskrittspartiet. Ingen av de fire forslagene har budsjettvirkning for 1998. For å få en økning i CO₂-avgiften gir de Hagen det han mest vil ha - privatisering av statlige bedrifter. Men det er nok ikke tilfeldig at det er CO₂-avgiften som er i pakken, og ikke bensinavgiften.

       Ansatte ved Raufoss AS f.eks føler seg dolket i ryggen av sentrumspartienes privatiseringsforslag. Nå vet de ikke ennå med sikkerhet om deres bedrift står for salg, for det får jo ikke Stortinget vite heller, men stor utrygghet om hva som kan skje, det har de.

       Johan J. Jacobsen sa i trontaledebatten den 18. oktober 1995:

« Hvis vi ser på den sentrumspolitiske plattformen det har vært snakk om, er det iallfall min oppfatning at det er vanskelig å se den realisert med mer høyrepolitikk. »

       Privatisering av statlige arbeidsplasser er i hvert fall ikke mindre høyrepolitikk.

       Hele denne såkalte pakken er en bekreftelse på at sentrumspartiene regner med Hagen i sitt grunnlag for å styre landet. Så systematisk får Hagen og Fremskrittspartiet vridd - litt etter litt - norsk politikk over i feil retning. Den nye kursen som sentrum lovet velgerne, vekk fra stø kurs til ny kurs, avtegner seg. Men hvor er Høyre, som en gang hadde et godt omdømme når det gjaldt å holde orden på norsk økonomi. Det som står igjen, er et Høyre som dilter etter Hagen. Det kan umulig lønne seg.

       Oddbjørg Ausdal Starrfelt hadde her teke over presidentplassen.

Kristin Halvorsen (SV) : Før jeg starter innlegget mitt, har jeg lyst til å komme med en unnskyldning til barna i Norge. Jeg har fått kjeft fra en del småfolk, som ikke har stemmerett, fordi jeg sa på TV at det de driver med i Stortinget nå, er barnslig. Jeg beklager! Det er ingen grunn til å si at unger oppfører seg slik de har oppført seg i Stortinget de siste dagene. Det som har foregått her, er ikke noe som henger igjen fra barndommen. Dette er de voksnes spill. Men det er ikke et spill som er løsrevet fra politikken, eller noe som mediene har skapt. Dette skyldes det som på fint heter den parlamentariske situasjon. Det skyldes at sentrumsregjeringen ikke ønsker å samarbeide systematisk med Arbeiderpartiet og SV når det kommer til stykket. Og det vil ikke ta slutt før Senterpartiet - særlig - og hele resten av Regjeringen slutter å samarbeide med Høyre og Fremskrittspartiet.

       Finansministeren sier det er en blokkuavhengig regjering. Nei, det kan det ikke være. Regjeringen har inngått en omfattende avtale med Høyre og Fremskrittspartiet om dette årets budsjett. De har inngått en omfattende, forpliktende avtale om kontantstøtten, som skal gjelde ut denne stortingsperioden. Og når finansministeren sier det er umoralsk og blir meget indignert over tanken på at han noen gang skulle bryte en slik avtale, så sier det noe om at det Regjeringen allerede har forpliktet seg til overfor andre partier, er mer omfattende enn veldig mange så langt har oppdaget.

       Egentlig er det som har skjedd i løpet av de siste åtte månedene, helt utrolig. Og det mest utrolige er hva som har skjedd for Fremskrittspartiet. Det er ikke lenge siden ingen ville snakke med Carl I Hagen. I forrige stortingsperiode - det husker sikkert finansminister Gudmund Restad - ville ikke Gudmund Restad engang snakke med Carl I Hagen om hvordan han ville stemme i forbindelse med et par forslag. Nei, da var det jeg som måtte tusle ned til Carl I Hagen og oppføre meg som en rimelig voksen person, og uteske hva han ville. Men nå har man gått fra den ene ytterlighet til den andre. Nå er Regjeringen selvvalgt i lomma på Carl I Hagen - ikke bare når det gjelder kontantstøtten, de har egentlig forpliktet seg til å holde ut hele stortingsperioden. Å holde avtalen med Høyre og Fremskrittspartiet var viktigere for sentrumsregjeringen enn å bekjempe økte forskjeller og samarbeide med Arbeiderpartiet og SV for å hindre Fremskrittspartiets og Høyres innflytelse på norsk politikk. De hadde en sjanse, men de grep den ei!

       I politikken er det ikke slik at dette bare rammer Regjeringen. Vi går med i dragsuget, hele gjengen. Det er kanskje to som tjener på dette. Den ene er Hagen, og den andre er Bondevik, som får framstå som stødig, romslig og blid, til tross for at han ikke får gjennomslag for politikken sin, mens Stortinget driver og roter. Og Carl I Hagen har jo virkelig fått en drømmerolle. For når regjeringspartiene ikke vil være bekjent av at man lager omfattende avtaler med ham, men lager endringer i sitt eget opplegg, som Hagen kan holde seg for nesen og stemme subsidiært for, så har han den drømmerollen at han kan ta æren for alt han får til, men slipper unna ansvaret for det han ikke er fornøyd med. Ja, noen bedre posisjon i norsk politikk kan man jo neppe ønske seg. Hagen er dyktig, men det er altså regjeringspartiene som har gitt ham det enorme spillerommet han har. Han har en hel fotballbane å spille på helt alene - og det utnytter han selvfølgelig. Dette har betydning for politikken og ikke bare for spillet.

       Når Siv Jensen i et tidligere replikkordskifte sa at det er åpenbart og ingen tvil om at det er nødvendig å stramme inn i kommuneøkonomien, og at de er en viktig samarbeidspartner for Regjeringen, betyr det at den oppgaven vi regner som noe av det viktigste i velferden vår, nemlig at skolene er rimelig godt utrustet, ikke blir løst - jeg skulle gjerne ha sett det lyste litt av ham når jeg følger en 6-åring dit til høsten - men godt utrustet er altså ikke det som er tilstanden i norsk skole nå. Det er ikke slik at det er for mye omsorg i Helse-Norge og i kommunene. Disse oppgavene, som Senterpartiet veldig ofte har framholdt som de aller viktigste, kommer vi ikke til å få løst. Det betyr også at man ikke har noe grep på Arbeiderpartiet for å få dem til å snu i en del saker, f.eks i miljøpolitikken. Nå har Regjeringen prisverdig nok lagt fram et forslag om ikke å bygge ut Øvre Otta. Det er klart at i en slik situasjon avgjør Arbeiderpartiet. Da skulle man gjerne hatt et tak på dem.

       Etter at Kristelig Folkeparti og Senterpartiet kom inn i regjeringskontorene, er det lagt ned 256 postkontor. Slik er det på område etter område. Sentrumspartiene gjør det motsatte av det de lovte.

       Kristin Halvorsen var en av dem som uttalte - og jeg tror hun hadde et ærlig håp om det - at det burde ligge til rette for et nærere samarbeid bl.a mellom Senterpartiet og SV, hvor man så Senterpartiet som en del av en bredere sentrum-venstre allianse. Hvordan vurderer hun situasjonen i dag, etter at Senterpartiet har fått regjeringsposisjon og ført en politikk som de har gjort i en periode?

Kristin Halvorsen (SV) : Jeg takker Schjøtt-Pedersen for en interessant replikk. Det er flere mulige utfall på denne stortingsperioden. Vi skal sitte i tre år til, og velgerne har ikke muligheten til å endre sammensetningen av oss før det, så spørsmålet er: Kommer denne regjeringen til å sitte, kommer den til å fortsette å samarbeide med Høyre og Fremskrittspartiet, slik den gjør nå, kommer den til å prøve å inngå et nærmere samarbeid mellom Arbeiderpartiet og SV, eller vil den sprekke? Der tror jeg kjernen er. For det er opplagt at veldig mange av de sakene som Senterpartiet har stått hardt på, har man ikke fått gjennomslag for i denne regjeringen. Det gjelder strukturpolitikken, det gjelder post og tele, og det gjelder en del økonomiske hovedprioriteringer. Så er det mulig at man kan legge fram et budsjett til høsten som viser mer senterpartiprofil enn det som er kommet til nå, men jeg er redd for at pengene er brukt opp til Kristelig Folkepartis hjertesak.

       Jeg har følgende utfordring til Arbeiderpartiet: 36,9 får velgerne nå gjort like lite med som de får gjort med å endre sammensetningen i stortingssalen. Det er altså ikke det som kommer til å endre situasjonen for tre år framover nå. Arbeiderpartiet har gitt det som grunn for at man forlot regjeringskontorene. Det eneste som da kan endre seg framover, må være samarbeidsforholdene mellom Arbeiderpartiet og det som kan utgjøre et flertall i Stortinget. Jeg tror at man vil ha en situasjon av spill og spill og spill - jeg tør ikke å si fanteri - så lenge man har mindretallsregjeringer, slik man har hatt i det siste. Det er en mulig flertallskonstellasjon hvis denne regjeringen går, og det er mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV. Den kan utløses, men det tror jeg i veldig stor grad avhenger av Arbeiderpartiets evne til å endre sine samarbeidsevner med andre partier.

       Jeg synes Kristin Halvorsen var litt slem mot finansministeren. Hun refererte til at i forrige periode måtte hun av og til være mellomkvinne - mellommann blir vel misforstått, selv om det er det det egentlig heter - og var av og til på besøk på mitt kontor, formidlet synspunkter fra Senterpartiet og gikk frem og tilbake for å finne løsninger. Det er helt riktig. Men hvorfor skal hun nå da kritisere Gudmund Restad og de øvrige i sentrumspartiene for at de er blitt såpass voksne at de som voksne mennesker kan forhandle med Fremskrittspartiet og inngå avtaler med oss og begynne å opptre normalt? Ville det ikke være mer naturlig at Kristin Halvorsen ønsket velkommen etter og gav litt ros til Gudmund Restad for dette?

       Gudmund Restad sa jo at høstens budsjett skal behandles til høsten, og det er det jeg sier når det gjelder dette med konjunkturavgiften, den skal behandles til høsten - som Gudmund Restad nå selv har sagt. Da vil jo også Regjeringen og regjeringspartiene være bundet av avtale med Høyre og Fremskrittspartiet når det gjelder kontantstøtten - det vil de faktisk være i hele denne fireårsperioden. Er Kristin Halvorsen villig til å snakke med Regjeringen og forhandle med den basert på at kontantstøtten eksisterer i denne fireårsperioden, og vil hun også gi det rådet til Arbeiderpartiet at de glemmer enhver endring i kontantstøtten hvis de skal snakke med Regjeringen? For så lenge Arbeiderpartiet fastholder det, så har de jo satt seg utenfor innflytelse i norsk politikk på veldig mange måter.

Kristin Halvorsen (SV) : Hvis ryktet nå begynner å gå om at jeg har vært på rommet til Carl I Hagen, så er jeg vel skyld i det selv (munterhet i salen).

       Jeg mener ikke at man skal behandle Carl I Hagen eller Fremskrittspartiet som om de var spedalske. Jeg mener at man skal forholde seg fornuftig og rasjonelt, og jeg mener at det ikke er noen uting å gjøre det i forhold til Fremskrittspartiet eller noen andre partier. Men jeg synes det er viktig å vise hva slags politisk innflytelse SV er uenig i at Fremskrittspartiet skal ha. For det vi nå ser, er at sentrum dreies i retning Høyre og Fremskrittspartiet. Carl I Hagen har grunn til å glise der han sitter. Det er altså ikke slik at det har vært noen kampsak for Senterpartiet å selge ut statlige aksjer - tvert imot. Det er heller ikke slik at det har vært noen kampsak for Senterpartiet ikke å røre ved beskatningen av de rikeste i Norge, som de kunne gjort, og der vi har fått interessante signaler fra Senterpartiet de senere år. Det er jo merkelig å lese innstillingen om revidert nasjonalbudsjett og statsbudsjettinnstillingen for i år, når man selv har sittet sammen med Senterpartiet i finanskomiteen i åtte år og merket en utvikling der Senterpartiet ble mer og mer enig med SV, ja til og med overgikk oss og stod alene sammen med RV noen ganger. Det er merkelig.

       Så til kontantstøtten. Jeg er litt bekymret. Jeg har prøvd å få til et kompromiss når det gjaldt kontantstøtten, for jeg så at denne ene saken var det som ikke bare kom til å bestemme politikken for småbarn framover, men som kom til å danne hele samarbeidsmønsteret. Men jeg syns det er urimelig, for vi vet at til høsten kommer det til å stå et kjempeslag om hver minste million kroner hvor man vil si at her er det inngått en avtale med Høyre og Fremskrittspartiet, den er verdt 3 milliarder kr og der skal ingenting røres, mens på en masse andre områder som gjelder barn og ungdom, der er det smalhans - de får ikke engang skiftet vindu hvis det knuses et på skolen.

       Jeg la merke til hennes formulering om at Regjeringen ikke vil samarbeide med Arbeiderpartiet og SV - det lyder jo som om det skulle være et faststående aksjeselskap det dreier seg om. Så vidt jeg har registrert, har det overhodet ikke være en aktuell problemstilling på noe tidspunkt i denne prosessen at det skulle inngås noe samarbeid med SV. Derimot har det vært en aktuell problemstilling i forhold til Arbeiderpartiet. Jeg ville gjerne høre om dette innebærer at hun mener at SV nå ligger på en linje som er praktisk talt identisk med Arbeiderpartiets linje når det gjelder den økonomiske politikk. Det må jo i tilfelle innebære at SV har glemt det meste av sitt program for inneværende stortingsperiode, som hvis det skulle realiseres, ville øke utgiftssiden i budsjettet ganske dramatisk. Bare de reformene som er lovet når det gjelder arbeidstid og pensjonsalder, ville ha en ganske dramatisk effekt i dagens arbeidsmarkedssituasjon og dagens økonomiske situasjon. Så mitt spørsmål er hvorvidt det i den beskrivelsen Kristin Halvorsen gav, ligger en ny linje fra SVs side, som innebærer at man utelukkende betrakter seg som et haleheng til Arbeiderpartiet i den økonomiske politikken.

Kristin Halvorsen (SV) : Først må jeg få lov å si at representanten Lønning er litt dårlig orientert om SVs program. SV er ikke et utdelingsparti. SV har vært mer tilbakeholdende enn f.eks sentrumspartiene de par siste årene i Stortinget. Det er fordi vi har mot til å trekke inn penger fra noen også. Vi er et omfordelingsparti. Vi ser at nå er det de 10 % rikeste i Norge som virkelig drar fra, for det er de som eier og mottar inntekter fra kapital - aksjeutbytte osv. Det tør vi å gjøre noe med. Men vi registrerer jo at Arbeiderpartiet i opposisjon plutselig kommer med noen gamle SV-forslag, og de er like gode som nye. Da blir vi glad og vil selvfølgelig gjerne være med på å fremme dem. Kanskje går de ikke like langt eller er like gjennomtenkt som våre i forhold til hva som faktisk effektivt kunne bekjempe forskjeller, men vi blir selvfølgelig jublende, stormende glad når noen er enig med oss - særlig når vi har påpekt at forskjellene har økt i ti år i Norge.

       Det som er Arbeiderpartiets største svakhet, er miljøpolitikken, og det er manglende vilje til å satse på de tjenestene som det nå trengs mer penger til rundt omkring i kommunene. Kommunene får ikke et eneste øre i dette reviderte nasjonalbudsjett for å dekke de utgiftene de får i forbindelse med lønnsoppgjøret. De får ikke noen kroner som kunne gjøre at skolen ble av litt bedre standard. De er jo på mange måter en del av et betongflertall i Stortinget i miljøpolitikken, sammen med Høyre og Fremskrittspartiet. Det har vi sett i mange sammenhenger. Det er et meget viktig område å utfordre dem på.

       Vi har ønsket å ha en konstruktiv tone i forhold til Regjeringen. Vi tror ikke at Bondevik snakker med SV bare for å være snill og grei, eller at stemmene våre ikke avgjør. Vi tror det er meget vesentlig for Regjeringen å ha et ryddig og skikkelig forhold også til SV, særlig fordi de vet at vi i opposisjon stod sammen på mange viktige områder, og de vet at jeg kunne vært kåret til århundrets kjeftesmelle hvis jeg drog fram alle de løftene som sentrumsregjeringen har gitt. Derfor tror jeg det er lurt av dem å stå på god fot med meg.

       Det som er blitt klargjort etter de politiske rundene som har vært i vår, er at sentrumsregjeringens uttalte ønsker om å samarbeide med Arbeiderpartiet har det ikke vært noe hold i. Vinteren og våren har blitt preget av en påstand om at Arbeiderpartiet ikke ville samarbeide. Men når vi inviterer til samarbeid, et samarbeid som langt på vei tar opp i seg de sakene sentrumspartiene stod for før de ble regjeringspartier, blir det altså her tydelig at den avtale de har med Høyre og Fremskrittspartiet, forhindrer et slikt samarbeid, og det er til tross for at regjeringssjefen, statsminister Bondevik, på landsmøtet til Kristelig Folkeparti uttalte at det å binde seg til et samarbeid med Fremskrittspartiet ville være å svikte sitt ansvar for de svaktstilte. Men til tross for det har altså sentrumsregjeringen nå knyttet seg så sterkt til Høyre og Fremskrittspartiet at et samarbeid og en invitasjon om samarbeid fra Arbeiderpartiet var umulig å ta imot. Regjeringen Bondevik danser nå etter Høyres og Fremskrittspartiets pipe. Og den blokkuavhengigheten vi har hørt snakk om, består ikke av noen uavhengighet til Høyre, men til noens overraskelse har vi under stortingsbehandlingen av revidert nasjonalbudsjett registrert at blokkuavhengigheten gjelder i forhold til sentrum, som i veldig liten grad følger opp det Regjeringen har lagt fram når det gjelder sparetiltak som ville monne noe.

       I tillegg til den uendelighet av løfter vi ble presentert for før valget, var fordelingspolitikken viktig for regjeringspartiene, fikk vi høre. Vi hadde fått et Forskjells-Norge der vi måtte ha en helt ny kurs og fordele bedre fra de rike til de fattige. Og det er riktig! Men det er det stikk motsatte Regjeringen gjør. For eksempel ungdomsgarantien, som har til hensikt å sørge for at alle unge mennesker før de er 25 år skal ha en garanti om at de ikke skal gå ledig mer enn seks måneder, men derimot få et tilbud om tiltak eller sysselsetting som gjør at de starter yrkeskarrieren sin ikke med ledighet, men med erfaring, den finner altså Regjeringen at de må kutte ut. Sentrumspartiene sier riktignok i en merknad at de er for ungdomsgarantien, men de stemmer mot vårt forslag om å opprettholde ungdomsgarantien, og er dermed altså imot.

       Konsekvensene av den økonomiske politikken blir sendt via bankene til oss alle i form av renteøkning. Og fordelingsvirkningen her er at de som er i etableringsfasen, de som har lite og som har mye gjeld, er de som må betale for den økonomiske utviklingen, mens finansministeren og Regjeringen holder handa si over rederne. Man har også etter hvert måttet innrømme at rederne har fått skattelette, selv om det lenge ble påstått noe annet. De holder handa over aksjeeierne, og de holder handa over dem som har store næringsinntekter.

       Når det gjelder næringspolitikk, mener vi i Arbeiderpartiet at det er bedre å skattlegge store overskudd enn å gjøre det Regjeringen foreslår, å innføre en lang rekke nye kostnader for alle bedrifter, også for dem som ikke har et stort overskudd, f.eks det som ble foreslått om utvidet arbeidsgiveravgift, konjunkturavgift og også elavgift. Alt dette rammer alle bedrifter, også de som er svake. Vårt opplegg går ut på å være villig til å beskatte de bedriftene som går med overskudd, og flere kommer til å gå med overskudd etter vårt opplegg enn etter det opplegg Regjeringen har.

       Når det for øvrig gjelder Regjeringens forslag om økt elavgift, har vi for så vidt sagt at hvis vi skal diskutere elavgift med det utgangspunkt at det er overforbruk eller sløsing med strøm, da kan vi være med og diskutere det. Men vi er ikke med på å diskutere økt elavgift når Regjeringen sløser med penger. Og det var det som var opplegget i det forslaget som kom i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett.

       Alle økonomer er enig om at Regjeringen og stortingsflertallet har sviktet sin andel av jobben i forhold til solidaritetsalternativet. Det er først og fremst der det svikter - ikke hos partene i lønnsoppgjøret. Det er Regjeringen som ikke har gjort den finanspolitiske delen av sin jobb. Vi må altså konstatere at mens fordelingspolitikk var viktig tidligere, har Regjeringen nå totalt overlatt fordelingen til markedet gjennom renten.

Per Erik Monsen (Frp) : Hele behandlingen av denne saken har hatt et litt uvirkelighetens skjær over seg. Om en velger å kalle det rot, mangel på struktur eller rett og slett dårlig håndverk, får bli en smakssak, men faktum er at vi har fått en behandling hvor Regjeringen etter hvert har kommet i utakt med samtlige fraksjoner i komiteen inkludert sin egen. Etter det jeg kan forstå, er dette ganske unikt. Det har i hvert fall ikke gjort komitebehandlingen enklere stadig å skulle forholde seg til nye forslag og standpunkter, og det er ikke få ganger revidert har blitt revidert.

       Fremskrittspartiets utgangspunkt var at vi i denne behandlingen skulle revidere det vedtatte budsjett for 1998, dvs. behandle budsjettendringer som følge av endrede anslag eller endrede forutsetninger, men vi registrerer at flertallet ønsket å gå utover dette, og det har vi måttet forholde oss til. Det er mange ting i det dokumentet som foreligger, som det kunne være grunn til å ta opp, men jeg skal nøye meg med noe av det jeg finner mest forunderlig.

       Regjeringspartiene, som fremstiller seg som pådrivere i enhver miljø- og bistandssammenheng, går sammen med Regjeringen inn for å redusere bistanden til Sentral- og Øst-Europa med 75 mill. kr, penger som bl.a skulle gå til arbeid for demokrati, utvikling, nasjonal selvstendighet, miljøtiltak og atomsikkerhet. Dette stemmer dårlig med utenriksministerens tidligere uttalelser om økt satsing i Sentral- og Øst-Europa.

       Fremskrittspartiet mener at Norge har et spesielt ansvar for å støtte utviklingen i våre nærområder, og vi stiller oss uforstående til at regjeringspartiene ikke ønsker å følge opp utenriksministerens tidligere uttalelser. Like vanskelig å forstå er det at regjeringspartiene ønsker å redusere et miljøtiltak som kalking av vassdrag i Norge med 5 mill. kr. Stortinget har tidligere sluttet seg til handlingsplan for kalkingsvirksomheten i Norge. Denne planen forutsatte en opptrapping av bevilgningene. Nå opplever vi dessverre det motsatte, med den konsekvens at vi vil få stans i allerede igangsatte prosjekter.

       Jeg nevnte at komitebehandlingen av revidert budsjett har vært en både uryddig og uforutsigbar prosess, ikke minst fordi vi har fått en situasjon hvor regjeringspartienes fraksjon i komiteen på mer enn 20 punkter velger å gå mot forslagene i proposisjonen fra Regjeringen, faktisk også på punkter hvor de kunne vært med og skapt et flertall for Regjeringens forslag. Jeg tenker her spesielt på forslaget om å utvide arbeidsgiverperioden i sykelønnsordningen. At det på samtlige punkter er lagt inn en merknad om at dette er gjort i forståelse med Regjeringen, gjør egentlig ikke saken noe bedre, snarere tvert imot. Det vitner i beste fall om en regjering som har svært vanskelig for å bestemme seg.

       Fremskrittspartiet er fornøyd med at Regjeringen ønsker å bevilge 300 mill. kr til utstyrsinvesteringer ved fylkeskommunale og statlige sykehus. Dette er en sak som er svært høyt prioritert i Fremskrittspartiet, men vi mener at en avsetning til fond bedre ville sikre en langsiktig finansiering enn å la det skje som en del av budsjettprioriteringen i den ordinære budsjettbehandlingen.

       Innstrammingseffekten av flertallsforslagene i denne saken er svært beskjeden, og Regjeringen har selv varslet at de store grepene for å stramme inn økonomien skal komme i statsbudsjettet for neste år, og det er vel ganske utenkelig at kommuneøkonomien kan skjermes i en slik prosess. Fremskrittspartiet mener derfor at det er uklokt at ikke Regjeringen så snart som mulig går inn for å legge forholdene til rette for at kommunene skal kunne utnytte sine ressurser best mulig og få mest mulig kommunal service ut av hver krone.

       Forskjellige undersøkelser konkluderer med at det finnes et rasjonaliseringspotensial på 10-15 milliarder kr i norske kommuner hvis de utnytter mulighetene for konkurranseutsetting. For å få dette til må forholdene legges til rette, dvs. at vi må få generelle momskompensasjonsregler som omfatter alle bransjer og alle typer tjenester som kommunene kjøper. Da først vil kommunene kunne utnytte dette store potensialet, og da vil det også kunne skje en reduksjon i overføringene til kommunene uten at det vil gå ut over servicenivået.

       Et forslag om en slik generell momskompensasjonsordning var til behandling i Stortinget for kort tid siden, uten å få flertall. Alle regjeringspartiene stemte imot, til tross for at både Kristelig Folkeparti og Venstre for ikke lenge siden både argumenterte sterkt for og stemte for en slik generell momskompensasjonsordning. Hva som har skjedd på denne korte tiden som har fått de to partiene til å skifte mening, fikk vi dessverre ikke greie på i debatten, da begge partier valgte ikke å delta. Mitt håp vil være at de som har skiftet mening én gang, også skal kunne gjøre det igjen.

Sylvia Brustad (A) : Under debatten om kommuneøkonomien i går sa statsråd Ragnhild Queseth Haarstad at det nå er allment akseptert at vi må stramme inn økonomien, og det er jeg enig i. Men hvorfor legger da Regjeringa fram en revisjon av budsjettet for i år som på langt nær har tilstrekkelig innstramming i forhold til utviklinga i norsk økonomi, og som til alt overmål er blitt verre ved at flertallet nå går inn for et opplegg med enda mindre innstramming? Det er et paradoks at Regjeringa med sin manglende evne til å foreta reelle prioriteringer faktisk bidrar til å la de generelle økonomiske drivkreftene foreta fordelingspolitikken. Til tross for at et stort flertall her på Stortinget mener at det er viktig å bedre situasjonen for f.eks gruppa ungdom i etableringsfasen, bidrar manglende innstramminger til at disse, sammen med andre, vanlige folk, må betale gildet gjennom bl.a økte renter og økte priser. Var det dette Regjeringa mente med en bedre fordelingspolitikk?

       Regjeringa hadde mulighet til å inngå forlik med Arbeiderpartiet som ville medført en betydelig og reell innstramming, og som hadde sikret en langt bedre fordeling. Det sa Regjeringa nei til under dekke av at de hadde en avtale med Høyre og Fremskrittspartiet. Jeg synes det er beklagelig at Regjeringa er mer opptatt av å klamre seg til høyresida i norsk politikk enn av å skattlegge de rikeste mer for å bedre situasjonen for dem som er dårligst stilt i landet vårt. En må derfor konstatere at Regjeringas snakk om fordelingspolitikk kun er ord - ikke realiteter.

       Under behandlinga av kommuneøkonomiproposisjonen for neste år fikk vi heldigvis dratt sentrumspartiene her i huset i en mer fordelingsriktig retning ved at vi nå får en bedre fordeling mellom skattesvake og skattesterke kommuner. Men jeg må si at jeg er redd for hvilke følger det vil få også for kommunesektoren, ikke minst i forhold til renteøkning, når Regjeringa ikke fører en ansvarlig økonomisk politikk og velger å samarbeide med Høyre og Fremskrittspartiet. Vi ser allerede at eldrereformen i sentrale strøk går tregere enn planlagt fordi det blir for dyrt å bygge eldreboliger og sjukehjem når presset i økonomien gir seg utslag i økte pris- og lønnskostnader. Vi ser igjen at det er dårlig fordelingspolitikk å la markedskreftene bestemme, og det er forstemmende at det er en sentrumsregjering, der bl.a. Senterpartiet er med, som fører en slik politikk.

       Regjeringa er ikke flink til å si at noe er viktigere enn noe annet, men når de endelig gjør det, så velger Regjeringa bort de gruppene som trenger spesielle ordninger, slik som langtidsledig ungdom i alderen 20-24 år. Regjeringa foreslår å fjerne ungdomsgarantien for denne gruppa. Selv om vi nå har en bra situasjon på arbeidsmarkedet, betyr ikke det at de langtidsledige ungdommene greier seg selv, og sosialkontoret kan umulig være et godt alternativ. Tror Regjeringa virkelig at det er noe særlig lurt at disse ungdommene skal møte det voksne livet uten å ha noe å gå til? De som blir langtidsledige i dag, blir det først og fremst fordi de ikke har den kompetanse som arbeidsmarkedet etterspør. Da blir det minst like viktig som før å få disse inn i et kvalifiseringsprogram, slik at de kan brukes av et arbeidsmarked som etterspør arbeidskraft. Dersom en ikke får de langtidsledige i denne gruppa ut i jobb når det er mangel på arbeidskraft, er det sannsynlig at de også vil stå sist i køen dersom ledigheten øker. Vi synes ikke det er noen god fordelingspolitikk at ungdom skal betale for at de rikeste skal ha mest mulig skattelette, slik Regjeringa og høyresida legger opp til.

       Senterpartiet og Arbeiderpartiet har tidligere stått sammen om å bevare de store statlige hjørnesteinsbedriftene i distriktene. Nå vil Senterpartiet ha hjelp fra Høyre og Fremskrittspartiet til å selge aksjer fra statlige bedrifter, og det uten at verken Senterpartiet eller Stortinget vet hvilke bedrifter det gjelder. Gjelder det Telenor i Nord-Trøndelag, Olivin i Møre og Romsdal eller kanskje Raufoss? Det vet vi ikke, fordi flertallet på Stortinget vil gi Regjeringa blankofullmakt til å selge uten å vurdere dette opp mot andre interesser, som f.eks distriktspolitikken.

       Vi trenger en ny kurs for Norge, var Senterpartiets omkved før valget. Dette representerer en ny kurs, slik Senterpartiet sa det skulle bli. Men var det en slik utvikling Senterpartiet mente, med Høyre og Fremskrittspartiet som alliansepartnere?

Børge Brende (H) : Når representanten Sylvia Brustad snakker om kursendring i norsk politikk, er det iallfall blitt bekreftet gjennom den reviderte budsjettbehandlingen at det Arbeiderpartiet ønsker, er å skjerpe skattene, også for vanlige folk. Vi vet at den retorikken som går på at nå skal man ta de rike, faktisk innebærer at man skal skjerpe skattene og avgiftene kraftig overfor små og mellomstore bedrifter, man skal skjerpe skattene overfor dem som skaper de verdiene som vi er avhengig av for at det skal være noe å fordele. Hvis Arbeiderpartiet hadde fått gjennomslag for sin økonomiske politikk, hadde det blitt mindre å fordele, for det hadde blitt mer byråkrati, høyere skatter, og mer omfattende lover og reguleringer som ville hindre dem som ønsker å skape verdier.

       Når Arbeiderpartiet nå går høyt på banen og sier at alt ville ha vært så mye bedre med Arbeiderpartiet, må jeg si at de bør stoppe opp og analysere litt nærmere hva som ligger i det. Jagland kom jo med sitt såkalte pinsebrev og raslet med bomber under hus og hjem. Derfor var det spennende å se hvilket alternativt revidert budsjett Arbeiderpartiet ville komme opp med. Og der kom de opp med en bedring av innstramningene for 1998 på usle 1 milliard kr, hvorav kontantstøttekuttet utgjorde det meste. Så nå er det altså slik at 0,1 % forskjell i innstramning er det som indikerer om det er bomber under hus og hjem, eller ikke. Det står ikke til troende.

       Arbeiderpartiets alternative reviderte budsjett er store ord gjennom luften flyr, og det har ikke betydd noen fundamental endring i utviklingen i norsk økonomi. Det vi trenger, er en kraftig innstramning i offentlig sektor, hvor man går til målrettet kutt på områder hvor man har muligheter til å hente ut effektivitetsgevinster. Når vi vet at det er dokumentert at f.eks kommunesektoren kan drives 20-30 % rimeligere gjennom konkurranseutsetting og få det samme igjen, er det der Regjeringen burde begynt å nøste. Men hva gjør Bondevik-regjeringen? Jo de kutter på forskning - 50 mill. kr til Forskningsrådet, og man kutter også på høyere utdanning. Det er jo det vi skal leve av, man må ikke begynne å spise av såkornet vårt. Derfor er jeg veldig glad for at Høyre og Arbeiderpartiet har fått gjennomslag for en økning på utdanningsbudsjettet, slik at vi kan satse på det som er selve grunnlaget for vår velstand.

       Det er også veldig overraskende at man i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett har fått en situasjon hvor finansminister Gudmund Restad har overlatt styringen av hvor innstramningene i norsk økonomi skal komme, til markedet. Dersom Regjeringen hadde lagt frem et revidert budsjett med tilstrekkelig stramhet, ville den selv kunne ha påvirket hvilke grupper og sektorer den ønsket å skjerme fra en generell innstramning. Nå er det gjennom markedet, og da vet vi hva alternativet er, det er renteøkninger. Og det som folk nå har oppnådd i forbindelse med lønnsoppgjøret, blir veldig raskt spist opp gjennom renteskjerpelser på grunn av Regjeringens politikk. Det er helt typisk denne regjeringen at finansministeren overfor Stortinget uttalte i spontanspørretimen at revidert budsjett ikke er tilstrekkelig i forhold til de utfordringene vi står overfor i norsk økonomi. Det er ikke rart finansministeren mener at eget budsjett ikke holder mål, tatt i betraktning at man i en slik alvorlig situasjon ikke engang greier å dekke inn løpende utgiftsøkninger gjennom året. Det haster med å få gjennomført innstramningstiltak. Risikoen for at effekten av en innstramning først trår til for fullt etter at det har kommet konjunkturomslag, øker dersom det ikke foretas reelle tiltak før i budsjettet for 1999.

       Høyres alternative budsjett ville ha gitt en tilstramning på over 2 milliarder kr mer enn Regjeringens budsjett, en innstramning på % mer i forhold til BNP enn Regjeringens. Det er da eiendommelig at Regjeringen ikke har tatt imot invitasjonen til samarbeid om kutt. Det eneste tilsvaret vi har fått, er en klagesang over hvor fælt det i så fall ville ha vært. Poenget er at det som virkelig blir fælt, er konsekvensene av denne regjeringens unnlatelsessynder. At man nå ikke strammer inn, fører til at regjeringen Bondevik må ta ansvar for at lønnsøkningene blir spist opp av renteøkninger, svekket konkurranseevne og nedbygging av konkurranseutsatt næringsliv, økende arbeidsledighet på sikt og svekket familieøkonomi. Det er det denne diskusjonen dreier seg om.

Asmund Kristoffersen (A) : Finanskomiteens leder, Lars Gunnar Lie, sa i innledningen av dagens debatt følgende i en replikkveksling om forhandlingene med Arbeiderpartiet om revidert nasjonalbudsjett:

« Så vil eg understreka at vi hadde ei forståing med Høgre og Framstegspartiet i tilknyting til budsjettet som no gjeld, og den forståinga ønskte vi å vera ordhaldne mot. Derfor kunne vi ikkje nå fram med Arbeidarpartiet i denne omgangen. »

       Denne tilståelsen er politisk sensasjonell ut fra at Regjeringen selv hele tiden har prøvd å fremstille det som om de er blokkuavhengig, og at det tette politiske samarbeidet med Høyre og Fremskrittspartiet høsten 1997 om statsbudsjettet for 1998 bare var å forstå som en engangsforeteelse.

       På dette grunnlag stiller jeg et alvorlig spørsmål ved regjeringspartienes invitasjon til å ville forhandle med Arbeiderpartiet. Det synes nå som om denne invitasjonen bare var en skinnmanøver for å skaffe seg ryggdekning for å gå inn i reelle forhandlinger med sine politiske venner, Høyre og Fremskrittspartiet.

       Selv om de fem borgerlige partiene er ansvarlig for årets budsjett, var Arbeiderpartiet sterkt innstilt på å finne løsninger sammen med sentrumspartiene, rett og slett fordi vi så at det kunne gå galt med norsk økonomi hvis det ikke ble et ansvarlig opplegg.

       Arbeiderpartiet ville sikre velferden og bidra til å holde priser og renter nede. Arbeiderpartiet strakk seg langt og la kontantstøtten til side nå.

       Men det viste seg at regjeringspartiene, som Lars Gunnar Lie bekreftet i dag, hadde en langt mer omfattende avtale med Høyre og Fremskrittspartiet enn det vi visste. Jeg forstår nå at sentrumspartiene uten synlig smerte brøt forhandlingene med Arbeiderpartiet, for så å vende seg til Høyre og Fremskrittspartiet. Trolig skjønte også regjeringspartiene at vi ikke ville være med på å finansiere andre partiers utgifter og la de rikeste gå fri fra å betale sin del av regningen. Forståelsen som regjeringspartiene hadde med Fremskrittspartiet og Høyre, var altså en skattepolitikk der de bare kunne foreta skattelettelser, mens det var skatteøkninger for dem som har mest, som var nødvendig. Arbeiderpartiet viste muligheten for å få inn ca 3 milliarder kr.

       Denne siste firepunktspakken fra regjeringspartiene inneholdt bl.a innskuddsbasert tjenestepensjon med skattefradrag. Dette vil svekke statens skatteinntekter og på sikt undergrave tilliten til og verdien av folketrygden. Det er folketrygden som er bærebjelken i vårt velferdssystem. En ordning med mer privatfinansierte pensjoner er ekte Høyre- og Fremskrittsparti-politikk.

       I samme pakken lå også forslaget om salg av statlige aksjer med 500 mill. kr. utover det som tidligere er vedtatt. Jeg må spørre: Hvilke statsbedrifter er det som skal selges ut? Er det Olivin i mitt fylke, Møre og Romsdal? Det er uforståelig at Senterpartiet med finansministeren fra Møre og Romsdal kan tillate dette. Jeg tror det hadde vært nyttig med en avklaring i dag, ellers vil en spre usikkerhet og engstelse i en rekke virksomheter. Disse to eksemplene er av regjeringspartiene fremstilt som innstramminger. Det er det selvsagt ikke, det kan snarere bli det motsatte.

       Alvorlig er det at en ikke vil ha en solidarisk fordelingspolitikk mellom enkeltpersoner og mellom f.eks kommuner.

       Kanskje enda verre er det at mangel på innstramming nå er i ferd med å skape usikkerhet om velferdsstaten og velferdsordningene på grunn av rente- og prisøkninger. Velferdsstaten er den viktigste delen av vårt samfunnssystem. Den gir økonomisk og sosial stabilitet, virker utjevnende og demper konflikter fordi forskjeller utjevnes. Det å finansiere de framtidige pensjonsforpliktelsene og sikre et godt tjenestetilbud til våre eldre krever at vi løfter i flokk. Det er bl.a denne solidaritetslinjen årets reviderte nasjonalbudsjett handler om.

Gunnar Kvassheim (V) : Det er sagt i debatten i dag og i opptakten til debatten at budsjettbehandlingene er ute av Regjeringens kontroll, og at det resultatet vi får, er uten sentrumspreg. Begge deler er feil. I behandlingen av budsjettet setter vi nedslag om lag på det punktet Regjeringen pekte på da vi anviste den stramhet som måtte være på plass i budsjettet.

       Slik var det ikke i fjor da Arbeiderpartiet måtte slå fast i Stortinget at det ble sprekk i milliardklassen i forhold til det opplegget man hadde anvist i forslaget til revidert budsjett. Dette sa Hill-Marta Solberg tidligere i debatten i dag var opposisjonens skyld. Det betyr at man foretar en skyldfordeling som er stikk i strid med de anvisningene Thorbjørn Jagland har hatt når det gjelder hvem som har ansvar for norsk økonomi. Han har nemlig gjort det tindrende klart at ansvaret for styringen av norsk økonomi tilligger Regjeringen. Det er derfor tilfredsstillende at når det gjelder hovedgrepet - det prioriterte grep - så får man i dag et resultat når det gjelder revidert budsjett med den stramhet som Regjeringen har lagt opp til. Det maktet altså ikke den foregående regjering å få til.

       Det er rett at noen av de foreslåtte innstrammingstiltakene ikke får flertall. Enkelte tiltak får flertall, og det er også et viktig poeng at mange av de politiske prioriteringene som ligger i opplegget, og som bærer preg av at det er en sentrumsregjering som fremmer det, får tilslutning under behandlingen i Stortinget. Det gjelder den økte innsatsen innen psykiatri, som for mange av Venstres kandidater som var ute i stortingsvalgkamp, var høyt prioritert. Det gjelder satsingen som ligger i Nasjonal kreftplan, det gjelder satsingen på sykehusutstyr, og det gjelder den profileringen av miljøpolitikken som bl.a inkluderer økt satsing på krengetog. Dette er klare sentrumsområder, områder hvor det fortsatt er en dreining av innfallsvinkelen i forhold til den foregående regjeringen.

       Det er sagt at Regjeringen har hatt en vanskelig jobb med å få igjennom sitt budsjettopplegg. Jeg registrerer at Carl I Hagen har sagt at innspurten har vært om lag som vanlig. Det er imidlertid et viktig poeng at de alternativene til sentrumsregjeringen som det er mulig å tenke seg, ville hatt minst like store problemer med å ha fått sitt opplegg igjennom i Stortinget. Arbeiderpartiet har i sitt opplegg lagt opp til forverring i forhold til næringslivet i milliardklassen. Hvem skulle de få tilslutning fra for dette opplegget i Stortinget? Det ville i alle fall ikke blitt fra sentrum. Jeg har vanskelig for å tro at det ville ha blitt fra Høyre, selv om jeg ser det er Høyre-folk ulike steder i landet som mener det ville ha vært naturlig at Høyre og Arbeiderpartiet styrte sammen. Poenget er også at Høyres opplegg for revidert budsjett heller ikke ville hatt mulighet for tilslutning i denne sal uten helt omfattende og grunnleggende endringer. Og konklusjonen vi da står tilbake med, er at sentrumsregjeringen har det beste treffpunkt i forhold til det som det er mulig å få oppslutning om i Stortinget av de alternativene vi kan tenke oss, med den sammensetning Stortinget har.

       Det er dog et viktig poeng at sentrumsregjeringen har et balansert opplegg, der en vektlegger privat sektor, næringslivet og offentlig sektor på en måte som tar hensyn til, både når det gjelder kutt og påplussinger, at det må være balanse. Arbeiderpartiets opplegg er langt tyngre rettet inn mot næringslivet, og det er småbedriftene som i stor grad blir rammet når en går til angrep under overskriften: Rikingene skal tas. Høyre har en dreining som går mot offentlig sektor i mye større grad. Vi ser nå når det er blitt kutt i SND-overføringene hvordan reaksjonene kom fra næringslivet. Svaret på det er at det er smertelig å røre ved offentlige utgifter fordi det fort rammer også næringslivet og den alminnelige borger. Da er det verdt å merke seg at her hadde Høyre tenkt seg en helt annen dosering når det gjelder kutt overfor SND.

       Det er altså slik også når det gjelder næringslivspolitikken at sentrumsregjeringen, når det gjelder rammebetingelser for næringslivet og den offentlige styring av sine budsjetter, legger et rammeverk som antakelig er mer avbalansert i forhold til næringslivet enn de alternativene vi står overfor. Det er viktig å understreke at sentrum har det rette blandingsforholdet som skal til i en innstrammingssituasjon, og det er en politisk prioritering som også er mulig å lese ut av det budsjettet som i dag blir vedtatt.

Gunnar Kvassheim (V) : Etter dagens debatt vil det være langt lettere for representanter fra sentrumsregjeringen å vise til at denne regjeringen står for en helt annen næringspolitikk enn Arbeiderpartiet gjør. Jan Petersen har på en forbilledlig måte anskueliggjort det i sitt innlegg i dag. Så i den grad det var tvil om at det er betydelig forskjell mellom den nye regjeringen og den forrige når det gjelder vektlegging av næringspolitiske tiltak, er den tvilen ryddet til side under dagens debatt. Og det er en viktig videreføring av debatten.

       Så til Venstres løfter i valgkampen, og når de skal innfris. Dette arbeidet er vi godt i gang med. På flere områder kan vi kvittere ut at det er fremmet forslag som går i retning av Venstres program, og som representerer kursendring i forhold til det Arbeiderpartiet stod for. Det er bebudet endringer når det gjelder arveavgiften og formuesbeskatningen, som skal bidra til et generasjonsskifte i bedriftene. Jeg er fullstendig klar over at dette oppfattes som en bagatell hos Arbeiderpartiet, fordi man tvert imot ikke ønsker å bidra til at det skal bli mulig å gjennomføre generasjonsskifte. Der har en tenkt seg en helt annen eierkonsentrasjon når det gjelder næringslivet, enn det generasjonsskiftet representerer. Vi har videre fått en satsing når det gjelder IT-utdanning, som har den største betydning for næringslivet. Og hvis Opseth har interesse av å høre mer, inviterer jeg ham til å gi meg en anledning til å kunne gi mer utfyllende svar.

Per Erik Monsen (Frp) : Som jeg har sagt en gang før i dag, var Venstre tidligere miljøpartiet med den klareste miljøprofil. Den profilen har de til en viss grad forlatt og gått over til å bli næringslivets beste venn, da særlig med vekt på de små og mellomstore bedrifter. Det jeg har lyst til å spørre om, er hvordan Venstre ser på den situasjonen de er kommet i, i en regjering som diverse undersøkelser viser ikke har noen særlig troverdighet når det gjelder forholdet til næringslivet, og særlig de små og mellomstore bedriftene.

       Jeg skal nevne noen få eksempler på hva Venstre har vært med på å foreslå. Noe av det som blir vedtatt, er, i hvert fall etter min vurdering, svært lite gunstig for bedriftene. De har vært med på å foreslå en økning av elavgiften, som helt åpenbart ikke kan være noen fordel for bedriftene. De har foreslått en tvungen avsetning til Norges Bank. De har vært med på å foreslå en utvidelse av arbeidsgivers ansvar i sykelønnsordningen. De har foreslått en CO₂-avgift, og de har faktisk også vært med på en betydelig forverring av delingsmodellen på flere punkter.

       I tillegg har Venstre i Stortinget for ikke lenge siden vært med på å stemme ned det som ville gi småbedriftene kanskje særlig rundt i distriktene en mulighet til å være med og konkurrere med kommunen på en rekke områder. Jeg kan f.eks nevne at rengjøring innen kommunesektoren utgjør 2-3 milliarder kr hvert år i Norge. Der slipper altså ikke småbedriftene til, bl.a fordi Venstre har vært med på å stemme ned et forslag om en momskompensasjonsordning som ville likestille private bedrifter og kommunene. Er Venstre fornøyd med denne profilen i Regjeringen?

Gunnar Kvassheim (V) : La meg først rette opp en åpenbar misforståelse. Representanten Monsen syntes å tro at vi hadde forlatt vårt miljøengasjement. Det er tvert imot slik at miljøpolitikken var et av de områdene hvor det var viktig å få et kursskifte med en ny regjering. Og det er fulgt opp med en rekke forslag, senest nå når det gjelder vern av øvre Otta. Det er mulig å dokumentere at denne regjeringen står for en helt annen og mer offensiv miljøpolitikk enn den foregående. Da meldingen om grønn skatt ble lagt fram, sa Naturvernforbundets representanter at det var en merkedag, og den var det altså den nye regjeringen som var med på å markere.

       Så til dette med forholdet til næringslivet. Ja, Venstre er tilfreds med at vi har kommet i gang med målrettet arbeid for å legge forholdene bedre til rette for bedriftene, ikke minst de små og mellomstore. Og som jeg sa i mitt svar til representanten Opseth, vi ser allerede konkrete resultater av det arbeidet.

       I forhold til Fremskrittspartiet er det viktig å markere ulike holdninger. Fremskrittspartiet ser ikke at offentlig sektor og offentlige utgifter også har stor betydning for rammevilkårene for næringslivet. Når de eksempelvis kutter i offentlig virksomhet, påvirker det de mulighetene man har for å bygge ut infrastruktur som mange steder er en helt avgjørende kritisk faktor for videre ekspansjon for næringslivet. Det er i synet på blandingsforholdet mellom tilrettelegging gjennom offentlig sektor og rammevilkår at vi skiller oss fra Fremskrittspartiet. Jeg mener det er en bedre profil den sentrumsregjeringen har.

Kjellaug Nakkim (H) : I sitt svar til representanten Opseth sa Gunnar Kvassheim at han kunne fortelle mer om alt det Venstre har fått til for bedriftene mens de har vært i regjering. Nå kan Kvassheim få lov til å liste opp de fem konkrete eksemplene som representanten Terje Johansen ikke kunne gi i sitt svar på replikk fra Svein Ludvigsen. Så jeg gjentar herved spørsmålene.

       Etter det jeg forstår, er det viktigste for Regjeringen å være i sentrum, men det jeg lurer på, er: Hva består Regjeringens sentrumspolitikk i? I Stortinget har sentrumskameratene gått imot flere av de viktigste forslagene fra Regjeringen, og et av de viktigste gjaldt utvidelsen av arbeidsgivernes sykelønnsperiode - et forslag de kunne ha fått flertall for i Stortinget, sammen med Arbeiderpartiet. Ja, det var faktisk det eneste viktige innstrammingsforslag det uten videre var flertall for.

       Representanten Steensnæs forsøkte på spørsmål fra Dagsavisen Arbeiderbladet å klargjøre hva sentrumsprofilen består i. Og Steensnæs' svar vil nok gå inn i historien, for det var som følger:

« Den lar seg verken kvantifisere eller eksemplifisere. Men det betyr at det må være mulig å definere regjeringens politikk. »

       Kan representanten Kvassheim ut fra budsjettforslaget, og nå innstillingen, definere hva Regjeringens politikk er? Det er jo med Regjeringens samtykke at det utvidede arbeidsgiveransvaret er blitt fjernet, likeså tvungen avsetningsordning - det er også reduksjon av elavgiften og mineraloljeavgiften. Det Regjeringen står igjen med, er en redusert konjunkturavgift. Nå skal ikke jeg blande meg så mye opp i diskusjonen om dette er et fikenblad eller ikke, men hvis det nå er et fikenblad, da lurer jeg fryktelig på følgende: Hvor er dette fikenbladet plassert?

Gunnar Kvassheim (V) : Jeg starter med å slå fast at Høyre åpenbart er så fornøyd med den nye regjeringen at de iallfall blir forbilledlig klare når de blir spurt om de heller vil ha tilbake Jagland-regjeringen. Det er et godt utgangspunkt, og vi har fått det forsterket av Jan Petersen i dag, som sa at Arbeiderpartiet i næringspolitikken har foretatt en kraftig venstredreining. Det er altså mulig å påpeke, med støtte fra Høyre, at sentrumsregjeringen står for en helt annen næringspolitikk. Det er en klar holdningsendring hos Høyre i forhold til det som var retorikken for få uker siden. Da var det ingen forskjell, ja det var tvert imot mulig å tolke Høyre slik at de mente det gikk i feil retning. Nå har det iallfall blitt en klar forbedring, og det er brukbar utvikling på noen få uker.

       Så har jeg lyst til å gå inn på noen av de positive grepene som er gjort. Den som studerer eierskapsmeldingen, vil se at det er en helt annen tenkning når det gjelder dette med eierskap i norsk næringsliv, og det anvises klare grep som Regjeringen vil ta for å kunne bidra til en annen politikk på dette området enn det Arbeiderpartiet står for. Jeg har nevnt dette med generasjonsskifte allerede. Det arbeides målbevisst, og de første initiativ er tatt, også når det gjelder skjemaveldet - som er et stort problem for mange små bedrifter. Her skal en snu utviklingen, og vi er i gang med det. Slik kunne vi fortsette på område etter område.

       Jeg har imidlertid lyst til å bruke de siste sekunder av denne replikken til å påpeke at i det reviderte forslaget til budsjett som Høyre legger fram, kutter de altså i distriktsutviklingstilskuddet med 300 mill. kr. Utviklingstilskuddet kuttes med 60 mill. kr, og opplæringstiltak med 147 mill. kr. Dette er vesentlige områder, og det ville ført til det reneste ramaskrik fra næringslivet hvis forslag som disse ble vedtatt. Telefaksene ved NHO ville gått varme hele helgen hvis dette hadde blitt vedtatt i dag.

       Vi har en del problemer i det norske samfunnet, i helsevesenet, i eldreomsorgen. Det er ting som skal gjøres i skolen, vi sløser med altfor mye arbeidskraft i matvareproduksjonen vår, vi har altfor mange unødvendig offentlig ansatte byråkrater. Vi har masse vi kan gjøre, men denne overdrivelsen vil jeg ta avstand fra. Og de tingene vi skal gjøre, skal være langsiktige tiltak som kanskje begynner å virke i 1999, og i 2000 og 2001.

       Det ene tegnet til bekymring er oljeprisen, den er reell. Hvis oljeprisen holder seg veldig lav, vil det være et problem, ikke hvis den er lav i noen måneder eller noe sånt, men hvis den blir vedvarende over år på det nivået den nå er. Derfor vil jeg anmode Regjeringen om å legge frem en melding om salgspolitikken for norsk olje. Den offisielle politikk i dag er at staten gjør akkurat som Hilmar Reksten gjorde som storreder på 1970-tallet. Han drev bare i spotmarkedet, hadde ingen langsiktige kontrakter og var helt avhengig av markedsutviklingen.

       Jeg tror det hadde vært meget fornuftig om vi vurderte om vi kanskje også skulle ha noen langsiktige kontrakter for olje, slik at vi ikke var den verste spekulanten som bare baserte oss på dagsprisen. Det går an å redusere risikoen ved å selge noe av oljen på langsiktige kontrakter når prisen i hvert fall er på det området som statsbudsjettet er basert på. Kanskje det hadde vært fornuftig i januar-februar å selge halvparten av årsproduksjonen til en pris som var 30 kr høyere enn i dag. Så jeg ønsker å be Regjeringen legge frem en melding om hvorledes staten selger sin egen olje, og også se på skatteregimet for å se om vi ikke kan redusere litt på den gamblingen og risikoen. Jeg vil våge den påstand at det er ingen andre betydelige oljeprodusenter i verden som selger all olje på spotmarkedet, og jeg håper at statsministeren vil kunne bekrefte at det kunne være interessant å gå gjennom salgspolitikken for norsk olje, slik at vi kanskje kan begrense risikoen og de voldsomme svingninger vi ellers kan gjøres til gjenstand for.

       For øvrig vil jeg bekrefte det Siv Jensen sa. Når det gjelder forslag nr. 38, vil vi stemme for tre av punktene og mot punkt 2.

       Det vi nå er bekymret for, er at vi skal gjenta gamle feil og på nytt svekke norsk økonomi, bygge ned konkurransekraften i norske bedrifter, og så legge grunnlaget for ny arbeidsledighet. Det er det som bekymrer oss, ikke de gode resultatene vi så langt har oppnådd. Da bør vi i hvert fall ikke gjøre som Fremskrittspartiet anbefaler i den økonomiske politikken. Blant annet sier Fremskrittspartiet på side 7 i sitt partiprogram:

« Norges Bank skal ha ansvaret for å opprettholde en stabil pengeverdi ... »

       Det er et ganske ekstremt vedtak, for hvis man skal ha stabil pengeverdi, betyr det at vi må ha null prisstigning, null inflasjon, og det er det ingen andre land som har som økonomisk målsetting. Men selv om vi tolker programmet litt mer velvillig og med « stabil pengeverdi » sier at vi tillater en redusert verdi av kronen med f.eks. 2-3 % prisstigning hvert eneste år, er det likevel ekstremt, fordi det betyr at vi må stramme inn ved hjelp av rentene, og bare ved hjelp av rentene.

       I dag er det anslått at for å stabilisere prisstigningen - altså for å greie å oppfylle Fremskrittspartiets program - må vi ha en renteøkning på 2-3 % umiddelbart, og Norges Bank skal ha full frihet også til å øke rentene videre. Og mitt spørsmål til Carl I Hagen, som mener at vi skal gi Norges Bank ansvaret for å stabilisere økonomien, øke rentene, er: Hvor mye mener Fremskrittspartiet at rentene nå må øke med? Og er det noe tak for hvor høyt Norges Bank kan få lov til å sette rentene?

Carl I Hagen (Frp) : Til første del av replikken hadde jeg lyst til å si at det var veldig hyggelig å høre Jens Stoltenberg. Han bekreftet det jeg har sagt et par ganger, at han fra vårt synspunkt sannsynligvis ville være en bedre statsministerkandidat fra Arbeiderpartiet enn Thorbjørn Jagland, fordi han erkjenner at vi har en god økonomisk situasjon, at vi har den sterkeste økonomi i Europa, mens Thorbjørn Jagland holdt et rent dommedagsinnlegg: Hvis man ikke gjorde dramatiske ting, gikk alt dit de fleste vet. Så den delen var veldig fin, den bekreftet det jeg sa. Men slutten endrer kanskje litt på det.

       Det første Tony Blair gjorde da han overtok som statsminister i England, var at han i løpet av én uke gjorde Bank of England til en uavhengig bank og lot dem overta penge- og kredittpolitikken. Den nye Europabanken, den tyske sentralbank, den amerikanske sentralbank og etter hvert også de aller fleste fagøkonomer mener at man bør styre pengepolitikken etter et inflasjonsmål, som er det som ligger i den programposten. Det er det de fleste nå mener.

       Så vil jeg få lov til å minne Jens Stoltenberg - og en del andre som kanskje også har glemt det, det er jo noen uker siden - om begrunnelsen for at renten ble satt opp, nemlig at valutakursen hadde gått ned. Det var begrunnelsen. Det hadde ikke vært behov for å sette opp renten hvis det ikke hadde vært for endringen i valutakursen. Det er fullt mulig også å gjøre andre ting for å holde en lav inflasjon, som jeg sa i mitt innlegg, det er klart at vi kan gjøre ting her også. Vi kan bare si hvilken målsetting Sentralbanken skal følge, og de fleste sentralbanker gjør nå det vi sier. Hvis inflasjonen også skulle bli et problem, kan vi møte det ved å sette ned noen avgifter. Men det er selvsagt en utenkelig tanke for Jens Stoltenberg, for han er oppdratt og oppflasket med at avgifter bare skal gå oppover.

Per-Kristian Foss (H) : Jeg kan være enig med representanten Hagen i at det kunne være fornuftig å få en melding som iallfall oppdaterer Stortinget om de faktiske forhold med hensyn til hvordan vi selger vår olje. Den ville bl.a vise at vi ikke selger all olje i spotmarkedet, og at oljeselskapene som selger på våre vegne, faktisk har en viss sans for noe av det samme som Hagen er inne på, nemlig risikoavlastning og å få mest mulig penger ut av markedet. Her har i og for seg oljeselskapene og den norske stat en felles interesse. Men en melding som kanskje gjør diskusjonen om dette litt mer edruelig, synes jeg er en god tanke.

       Jeg er også enig med representanten Hagen i at når man hører på Jagland, lyder han som en slags svovelpredikant - dommedag synes å være nær hver dag, iallfall etter at han selv gikk av som statsminister. Sånne overdrivelser har ikke troverdighet. Men da er det ganske viktig at man på en måte ikke går til det motsatte ytterpunkt. Dit synes jeg Hagen var i ferd med å gå, for han sier gjentatte ganger at det ikke er noen problemer i norsk økonomi. Det er ingen overoppheting. Som han selv sa: « Overoppheting er et ord alle finansministere bruker. Jeg kjøper ikke den. » Det var riktignok i februar, men det har jo skjedd en del ting siden den gang.

       Norges Bank, som pleier å være meget forsiktig i uttrykksformen, en form noen hver kanskje kunne lære litt av, sier i sin siste rapport, to dager gammel:

       « Oppgangen i rentedifferansen kan blant annet skyldes at lønnsoppgjøret gav et større tillegg enn mange aktører hadde forventet, og » - min understrekning - « at fremleggelsen av Revidert nasjonalbudsjett ikke inneholdt vesentlige innstrammingsforslag. »

       Norges Bank peker faktisk på at det er en sammenheng mellom det å kutte litt - ikke veldig mye, men litt - i en stram finanspolitikk, selv midt i året, og renteutviklingen, fordi Norges Bank faktisk forutsetter det vi alle må forutsette, at det er flertallet som legger fast kronepolitikken, og gitt den kronepolitikk som i dag eksisterer, er finanspolitikken, altså budsjettene, det vi må styre gjennom.

Carl I Hagen (Frp) : Jeg er glad for at Per-Kristian Foss støtter min anmodning om at vi burde se på salgspolitikken for norsk olje, slik at også Per-Kristian Foss kan bli oppdatert, i og med at han sa at oljeselskapene selger oljen på våre vegne. Det gjør de aldeles ikke. Statoil overtar statens olje til normpris. Alle oljeselskapene blir skatte- og avgiftsbelagt basert på normpris. Men det er jo ingen av oljeselskapene som er så uansvarlige, så spekulative, at de selv selger sin olje bare på spotmarkedet. Flere av dem har langsiktige kontrakter. Hvis de ikke har det, har de i hvert fall dekket seg inn gjennom det man kaller markedsoperasjoner på fremtidsmarkedet. Det er klart de har gjort det. Jeg har fått det bekreftet. Selv Statoil, som håndterer statens olje, har en gevinst på noen milliarder i året. Men den blir da i Statoil. Det er derfor vi må se på dette. I og med at Per-Kristian Foss trenger voksenopplæring, er det kanskje flere representanter som gjør det. Så her trenger vi en melding for å gå gjennom dette.

       Så var Per-Kristian Foss også inne på Norges Bank. Men han glemte at det første sentralbanksjef Storvik sa, var at når stortingsflertallet og Regjeringen har fastlagt, er det kursen Norges Bank skal styre etter, og når det er stortingsflertallet og Regjeringen som har bestemt at det er finanspolitikken som skal ha stabiliseringsoppgavene, er det kritikkverdig det stortingsflertallet gjør. Derfor vil vi endre pengepolitikken. For det Storvik samtidig sa indirekte, var at hadde Norges Bank hatt andre arbeidsoppgaver, hadde det vært en helt annen situasjon.

Gunnar Kvassheim (V) : I likhet med representanten Foss er jeg positivt innstilt til Hagens forslag om en melding i forhold til oljesalg. Jeg tror det kan være konstruktivt i den foreliggende situasjon.

       Det er ikke unaturlig at det blir debatt om stramhet i budsjettet når Fremskrittspartiet har innlegg, for det er stort sett Fremskrittspartiet som ikke er bekymret for stramheten i budsjettene, når det er oppe til diskusjon. I det politiske miljøet og blant økonomer er det bred enighet om at det er behov for innstramming, og det kunne være litt fristende å be Hagen om å få litt mer utfyllende forklaring på hvordan Fremskrittspartiet kan frikople seg fra denne virkelighetsoppfatningen, og få svar på hva det er Hagen og hans parti ser som ingen andre ser.

       Jeg har også lyst til å ta fatt i en av de problemstillingene som har stått sentralt i debatten om budsjettet, nemlig forskjellen på sentrumsregjeringen og arbeiderpartiregjeringen. Nå har vi de siste dagene i Stortinget under debatt om miljø og næring sett at det der er betydelige forskjeller. Jeg mener også at Regjeringen i det budsjettforslaget som er lagt fram, satser offensivt på helsepolitikken, bl.a når det gjelder psykiatri, kreftplan og sykehusutstyr. Og her har en fått gjennomslag hos et flertall.

       Jeg kunne også være fristet til å spørre representanten Hagen, i lys av behandlingen av revidert budsjett og hans engasjement eksempelvis når det gjelder helsepolitikken, om han ser noen områder hvor arbeiderpartiregjeringen stod for en mer offensiv og framtidsrettet politikk enn sentrumsregjeringen.

Carl I Hagen (Frp) : På enkelte av de områdene som Venstres parlamentariske leder nevnte, er det forskjeller, og vi er glad for at man har kommet litt lenger når det gjelder å bevilge penger til utstyr i helsevesenet, særlig til sykehusene. Der er Regjeringen og regjeringspartiene mer offensive. Og det er vi glad for, selv om det på langt nær er så mye som vi skulle ønsket, og som vi har fremmet forslag om. Men det er umulig å dele ut karakterer til forskjellige, fordi da må man snakke om politikkens innhold på det enkelte området. På enkelte områder er vi mer enig med Arbeiderpartiet enn med regjeringspartiene, på andre områder er det omvendt. Dette første året etter valget bekrefter at det jeg sa både i valgkampen og etterpå, var riktig: Det er stortingsflertallet som styrer gjennom å fatte vedtak i enkeltsaker - det er det som skjer. Det samme gjelder for stramhet - budsjettet er jo først og fremst en rekke enkeltbevilgninger til enkeltformål som til slutt utgjør en sum. Høyre snakker her om mest mulig stramhet og reduksjon i offentlige utgifter, altså helt uspesifisert, og det er veldig lett.

       Hr. Brende, tidligere nestleder i Høyre, brukte mesteparten av sitt innlegg til å skryte av de navngitte påplussingene som Høyre står for i dette budsjettoppgjøret. Man snakker altså flott generelt om makroøkonomiske begreper, men politikken er jo de enkelte tingene som gjelder sykehus, skole og politi. Arbeiderpartiet går inn for å redusere lønnsbudsjettet til politiet med 20 mill. kr for å få denne stramheten. Men man hører aldri Jagland si fra talerstolen at nå må vi få færre politifolk i Oslo, men det er jo det han i realiteten går inn for i sitt budsjett. Det som er litt merkverdig, er at vi snakker som om vi først vedtar en sum, og så fordeler den, når vi vet at på de aller fleste områder er det enkeltsakene den store politiske debatten dreier seg om, og derfor snakker vi litt annerledes enn de andre som slipper altfor lett unna på det området.

       Kirsti Kolle Grøndahl hadde her gjeninntatt presidentplassen

Trond Giske (A) : Politikerne kritiseres for at spill og taktikkeri er viktigere enn resultatene, og jeg må dessverre si at jeg langt på vei skjønner den beskrivelsen. For når sentrumsregjeringen er for innstramningstiltak i budsjettet, men selv stemmer mot sine egne innstrammingstiltak, er det meningsløst.

       Når sentrumspartiene og Høyre er for å bygge en opera, men stemmer mot et forslag om å bygge en opera, da er det uforståelig. Når Regjeringen for å få et strammere budsjett krever å få vedtatt en pakke som ikke gir innstramming, da er det komplett uforståelig - ikke bare for velgerne, men også for alle oss andre her på Stortinget. Spillet og taktikkeriet blir det viktigste innholdet, og resultatene blir underordnet. Det burde selvsagt være annerledes.

       Politikk handler nemlig om folks hverdagsliv, for det er i hverdagen man merker resultatene av vårt valg. Da vi for noen år siden var midt i den økonomisk krisen, måtte vi ta tøffe valg. Og vi hadde styrke til å ta dem. Tenk på hva vi fikk til, og hva det betydde for folk. Ved å bekjempe arbeidsløsheten gav vi folk en trygghet for at de hadde et arbeid å gå til, ved å gjenreise økonomien, kunne vi satse på eldreomsorgen og et skikkelig helsevesen - kanskje de områdene hvor vi har den aller største jobben å gjøre.

       Gjennom en skikkelig fordelingspolitikk fikk vi råd til å gi alle unge en plass i videregående skole og til å gi titusen flere plass på universitet og høyskole. Ved å få ned renten gav vi en enorm håndstrekning til alle dem som har store boliglån og studielån. Nå er vi i en situasjon hvor økonomene mener at disse resultatene står i fare, og vi ser det allerede. Mange har fått brev om renteøkningen. Lønnstillegget spises opp av økte utgifter, og de som rammes, er de som har aller minst fra før. Det er en politikk som fører til større urettferdighet og større forskjeller mellom folk. Men det aller verste er at sentrumspartiene ønsker denne politikken. Det er en villet politikk fra sentrumspartienes side. De vil at folk skal betale mer.

       Den 7. juni i fjor gikk nemlig Senterpartiets finanspolitiske talsmann, nåværende generalsekretær i Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, ut i Dagbladet og sa - og det står under overskriften « Sett opp renta »:

« Vi bør heve renta, først med én prosent for å stagge veksten. Hvis ikke det er nok, må vi øke den enda mer. »

       Lundteigen har endelig fått gjennomslag. Det er akkurat det som har skjedd. Folk flest må betale fordi Regjeringen ikke klarer å føre en ordentlig økonomisk politikk.

       I Nettavisen den 13. august i fjor, like før valget, sier Senterpartiets leder, Anne Enger Lahnstein, følgende:

       « Det er Ap som systematisk har valgt å samarbeide med Høyre og Frp i stedet for oss »

       Og videre:

       « Vi vil ta opp kampen mot pengekulturen og den økende materialismen. »

       Da må jeg spørre: Er det for å ta oppgjør med materialismen at Bondevik-regjeringen har inngått en forpliktende avtale med Høyre og Fremskrittspartiet om ikke å øke skattene for de aller rikeste? Er det for å ta kampen opp for rettferdig fordeling at sentrumspartiene gir rederne nullskatt? Er det derfor de skal fjerne tiltaksgarantien for ungdom? Jeg husker hvordan Senterpartiet etter at de fikk gjennomslag for ungdomsgarantien, gikk opp på talerstolen og fremmet et Dok.nr.8-forslag og sa: Vi var først ute med ungdomsgarantien. Nå er de de første som fjerner den.

       Er det derfor de vil la vanlige folk betale regningen gjennom høyere avgifter og høyere renter? Det er en usosial politikk - det er en politikk som fører til større forskjeller mellom folk og til mindre rettferdighet. Det er det som er innholdet i politikken, og det er det vi burde diskutere.

       Arbeiderpartiet hadde ønsket et samarbeid om en strammere og en mer rettferdig politikk. I stedet lar Regjeringen det taktiske overskygge innholdet, med hemmelige avtaler og spill om en innstrammingspakke som ikke inneholder innstramming. Vi har en regjering som er mer opptatt av at det skal virke som de viser styrke, i stedet for å skape resultater for folk flest og dem de skal tjene.

       Men vi skal ikke glemme resultatene, vi skal ikke la Regjeringen slippe unna, vi skal ikke glemme politikken, selv om statsministeren skulle stille et kabinettsspørsmål eller true Stortinget.

       Keiseren er uten klær. Et kabinettsspørsmål kan kanskje få noen til å senke blikket, men keiseren står fortsatt naken tilbake.

Tomas Norvoll (A) : I dag viser den såkalte blokkuavhengige Regjeringen sitt sanne ansikt. Retorikken gikk ut på at de skulle samarbeide litt til høyre og litt til venstre. Slik skulle de ha en bedre mulighet til å styre enn hva Arbeiderpartiet hadde.

       Men dette var retorikken. I virkeligheten benyttet de første anledning til å binde seg til Fremskrittspartiet og Høyre, først gjennom en budsjettavtale med disse partiene som svekket budsjettet med 5 milliarder kr, og så ved å inngå en forpliktende avtale om ikke å øke skattene. Dette fikk vi røykt ut gjennom forhandlingene i revidert nasjonalbudsjett.

       Nå er sentrumspartiene tilbake i fanget til Høyre og Fremskrittspartiet. For å få dem med seg må det lokkes med skattelette og salg av statlige aksjer. Det siste er ganske utrolig. Når man vet at statsministeren og andre fra regjeringspartiene gang på gang har stått her i salen og sagt at det ikke er det offentlige forbruket som er problemet, men det private, er det merkelig at man løser dette ved å privatisere den offentlige formuen og legger mer i hendene til de private. Og hvem hadde trodd at Senterpartiet ville true med kabinettsspørsmål for å sikre dette? Hvor var Lundteigen da dette ble utformet? Og hvem skulle trodd at Kristelig Folkeparti ville inngå et forpliktende samarbeid med Fremskrittspartiet for å beskytte de rikeste og for å drive privatisering? Hvor er Verdikommisjonen oppi alt dette?

       Den blokkuavhengige Regjeringen har altså stilt seg i en situasjon hvor de ikke kan drive fordelingspolitikk, selv om de skulle ville det. Da er det merkelig at de overhodet kommer til Arbeiderpartiet. De burde vite at det ikke er mulig for oss å støtte et budsjett som ikke har en profil som vi kan stå inne for. Man kan slå fast at økonomien flyter, renten øker og folk flest får svi, og at vi ikke har en regjering som har evne til å ta tak i problemene.

       Men Arbeiderpartiet har lagt fram et forslag til revidert nasjonalbudsjett som innebærer en innstramming, samtidig som fordelingen blir vesentlig bedre. Heldigvis - får jeg si - får vi flertall for en del av våre saker. Blant annet blir det en økt satsing på utdanning. Vi fikk det til ved prioriteringer, samtidig som vi hadde et stramt opplegg. Vi foreslo 90 millioner, som skulle gå til økt satsing på høyere utdanning og nye studieplasser - særlig innenfor IT-utdanning og også helsefag. Det er gledelig at dette nå får flertall.

       Vi har hatt gode tider i en periode nå. Hvis det skal fortsette, må vi satse videre på utdanning og kompetanse. Alle nye næringer er basert på kunnskap, ingen kommer unna. Velferdsstaten er avhengig av at Norge kan henge med. Det er positivt at Regjeringen foreslo 320 nye studieplasser i revidert nasjonalbudsjett. Men det er nødvendig å ha en større økning innenfor enkelte områder. Vårt forslag vil gi fra 1.500 til 2.000 nye studieplasser, avhengig av hvilke studier og på hvilket nivå vi setter inn disse pengene.

       Stortinget har nylig behandlet tre saker som sier noe om behovet. Først et Dok.nr.8-forslag fra Inge Lønning, hvor komiteen konkluderte med at det måtte komme en styrking av universitetene i revidert nasjonalbudsjett. Satsingen skulle være IT og helsefag. Så la Grete Knudsen fram et forslag som tok for seg hele IT-utdanningen. Stortinget fattet vedtak om at det skulle skje en opptrapping. Dette skal skje over hele landet.

       Vi må bygge videre på de miljøene vi allerede har, vi kan ikke risikere at enkelte regioner blir hengende etter. Det skal legges vekt på at miljøet i Trondheim er det fremste på dette området. Det skal det fortsatt være. En stor del av økningen må komme her. Samtidig skal det være en balanse med hensyn til på hvilket nivå vi setter inn støtet. Veksten må komme på både høyere og lavere grad.

       Etter at dette forslaget var lagt fram, kom IT-meldingen fra Regjeringen. Da gjentok Stortinget at IT skulle prioriteres.

       Selv om utdanningsministeren ikke deltar her i dag og kan kommentere den økningen han har fått på sine budsjetter, forutsetter jeg at departementet har forstått at det er IT-utdanning som skal prioriteres. Statsråden har fått 90 mill. kr som han ikke har bedt om, og da forutsetter jeg at han legger til grunn det stortingsflertallet tidligere har sagt med hensyn til pengene. Det har vært sagt så klart hvordan dette skal fordeles, at det vil være alvorlig hvis statsråden gjør noe annet.

       Vi vil følge nøye med på den fordelingen som etter hvert blir lagt fram.

Kjellaug Nakkim (H) : Regjeringens analyse av situasjonen i norsk økonomi får fra alle hold i det alt vesentlige tilslutning. Samtidig kan vi vel konstatere at de virkemidler Regjeringen har tatt i bruk for å kjøle ned økonomien, ikke er tilpasset analysen.

       Regjeringens forslag til innstramning er tilnærmet en fredning av offentlig sektor, mens næringslivet blir påført nye byrder. Og vi kan si det slik at en av de byrdene er de gjentatte forsøkene på å øke bedriftenes utgifter ved sykefravær, som skaper usikkerhet, og som står i sterk kontrast til de festtalene om stabile rammevilkår som spesielt Venstre har vært en representant for.

       Høyre er sterkt misfornøyd med at Regjeringen ensidig forsøkte å legge innstramningstiltakene på næringslivet. Og det er de arbeidsintensive bedriftene - særlig de tjenesteytende bedriftene - det ville gått utover. Forslagene om tvungen avsetningsordning, økt elavgift, økt mineraloljeavgift og økte utbetalinger til sykelønn ville betydd en vesentlig større belastning for disse bedriftene enn for den mindre arbeidsintensive industrien.

       Det er viktig for Høyre at småbedriftene skjermes for slike angrep. Vi kan heller ikke se at Regjeringen har forsøkt å lete etter innsparinger i statens egne utgifter. Det er et vekslende flertall i Stortinget som, i den grad det er blitt kuttet i offentlig utgifter, har bidratt til dette.

       Lønnsoppgjøret så langt viser tydelig at den opphetede økonomien og det stramme arbeidsmarkedet slår ut i en lønnsvekst som er langt større enn lønnsveksten i land Norge konkurrer med, og den vil bidra til å svekke bedriftenes konkurranseevne.

       I valgkampen reiste regjeringspartiene rundt og fortalte om alt de ville gjøre for de små og mellomstore bedriftene. Løftene holdt ikke lenge. Småbedriftene oppfatter i stedet forslagene i revidert budsjett som et angrep.

       Det er i distriktene de konkurranseutsatte arbeidsplassene innen industri, reiselivsnæring og andre konkurranseutsatte næringer er overrepresentert, de som sliter med til dels svært dårlige resultater. Mange av disse har dessuten en svært anstrengt likviditet. Det kan med andre ord vanskelig hevdes at det er disse bedriftene som bidrar til det presset i økonomien som revidert budsjett beskriver. Derimot har de fått en ekstra byrde ved årets lønnsoppgjør. Resultatet av revideringen er blitt et svekket budsjett, fordi sentrumskameratene ikke klarte å velge mellom Arbeiderpartiets og Høyres innstrammingskutt.

       Det er med et visst håp jeg konstaterer at Regjeringen begynner å fornemme problemene som knytter seg til de ekstremt høye norske avgiftene på alkohol og tobakk. Men evnen og viljen til å se de langsiktige perspektiver på dette området og trekke de nødvendige konsekvenser av dette, har verken Regjeringen eller sentrumskameratene. Når EUs avgiftspolitiske harmonisering om få år vil åpne for tilnærmet fri privat import av alkohol over landegrensene innen EU, vil Sverige bli tvunget til ytterligere avgiftsreduksjoner. Det vil i sin tur måtte få konsekvenser for norsk avgiftspolitikk. Konklusjonene som fremkommer i revidert budsjett angående varsomhet med tobakks- og alkoholavgiftene i Norge, kan nok være korrekte, men er allikevel altfor ufullstendige. For å kunne demme opp for grensehandelen og for den stadig økende smuglingen tilsier norsk politikk på dette området at man allerede til høsten tar fatt på den tilpasning av norske tobakks- og alkoholavgifter som i løpet av kort tid allikevel vil tvinge seg fram.

       Og så helt til sist: Høyre - og også Fremskrittspartiet, formoder jeg - forventer at regjeringspartiene stemmer for det forslaget som er inntatt som nr. 29 i innstillingen. Vi mener å ha en forståelse med regjeringspartiene om at man skal få en uavhengig utredning vedrørende engangsavgiftene på bil. Det var oppe i det budsjettforliket vi hadde i høst, og da ble det enighet om at dette skulle utredes, men den utredningen som ligger i budsjettet nå, er ufullstendig. Vi vil derfor gjenta forslaget fra i høst om at vi nå må få en uavhengig utredning.

Reidun Gravdahl (A) : Vi har et stort ansvar for folkets velferd med de vedtak vi skal gjøre her i dag. Vanlige folk er redd for at det er de som skal betale regningen, mens de rikeste fikk store skattelettelser da budsjettet ble behandlet før jul.

       Sosialministeren uttalte til pressen rett etter regjeringsskiftet at hun hadde som mål bl.a en bedre eldreomsorg og å rette opp skjevheter i Norge. Flagget ble holdt høyt her onsdag kveld under behandlingen av trygdeoppgjøret, mens erkjennelsen av mangel på helhet og kursendring i fordelingspolitikken uteble.

       Den økningen som er gitt ministerpensjonistene, er borte i det totale bildet med økte utgifter. Enslige forsørgere har vært nevnt som en målgruppe ved flere anledninger. Jeg kjenner unge enslige forsørgere fra min arbeidsplass på Raufoss. De arbeider og betaler skatt, og er opptatt av å ha en trygg arbeidsplass. De fleste av dem har store utgifter til barnepass, hus, strøm, fyring o.l. Men mange er i den situasjon at de må ringe e-verket og få delt strømregningen, og de var nå glad for at lønnsoppgjøret skulle gi dem en bedre økonomi. Men hva er det som skjer? Regjeringen i Norge, som har lovet gull og grønne skoger, vil betale sitt valgkampflesk på bekostning av vanlige folks lommebok. Økt elavgift og mineraloljeavgift vil ete opp den bedring som tariff- og trygdeoppgjøret skulle ha gitt, mens redere og aksjeeierne har gunstige skatteregler.

       Arbeiderpartiet ønsker å øke skatten for de rikeste og derved inntektene til fellesskapet med 3 milliarder kr. Mens vanlige folk allerede har fått brev om økt rente på sine lån, vil de rikeste kunne høste mer av sin formue. Spiralen er i gang, og den går ikke inn i himmelen, den går bare rundt i ring og kan ende i økonomisk kaos. Dette er å ta fra dem som har minst. Folk må ha arbeid for å ha trygghet i hverdagen, men vi har for tiden en næringsminister i Norge som planlegger å selge aksjer i Kongsberg-gruppen, Raufoss og Olivin.

       I budsjettpakken ligger fullmakt til Regjeringen om salg av aksjer! Vil Stortinget virkelig gi Regjeringen denne fullmakten? I så fall er de som arbeider på Raufoss, redd for sine arbeidsplasser. Det vedtas i disse dager et nordisk selskap, eid av Raufoss, Celsius i Sverige og Patria i Finland. Raufoss vil bare eie 45 % i dette selskapet. Svenske Celsius som eier Bofors, eier allerede 15 % i Raufoss og vil gjerne eie mer. Det er grunn til å tro at næringsministeren er villig til å selge til dem om han får den fullmakten.

       Produksjonen av forsvarsmateriell er i ferd med å endres. Neste steg er omplassering av produksjon og tap av arbeidsplasser i Norge. Samtidig endres det sikkerhetspolitiske aspekt som ligger i å produsere forsvarsmateriell i Norge. Når det nå er kunngjort aksjesalg fra denne type bedrifter, må Stortinget tenke seg grundig om før det blir gitt fullmakter til salg.

       Politikere fra Senterpartiet har vært i media for å avkrefte denne trusselen. Den seansen vi hadde her i Stortinget i spontanspørretimen den 22. april, bidrar ikke til at vanlige folk tror at det er samstemmighet i Regjeringen i dette spørsmålet.

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Både i Stortinget og i Regjeringen har vi vært opptatt av å konsentrere den reelle budsjettbehandlingen til høsten og unngå det vi hadde mye av tidligere, tre nokså omfattende budsjettbehandlinger. Budsjettreformen innebar at salderingsproposisjonen før jul falt bort, og dette fungerte bra da vi første gang prøvde det i forbindelse med 1998-budsjettet. Intensjonene var også at behandlingen av revidert nasjonalbudsjett ikke skulle være for omfattende, men inneholde nødvendige justeringer.

       Når Regjeringen likevel denne gangen la opp til noe større endringer i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, skyldes dette den økonomiske situasjonen.

       Norsk økonomi er god, vi har høy sysselsetting, relativt lav prisstigning, budsjettoverskudd og god handelsbalanse. Men temperaturen i økonomien er nå så høy at det er nødvendig med nedkjøling for å ta vare på disse fordelene og velferdsgodene. Ikke minst opplever vi nå et høyt investeringstempo og mangel på arbeidskraft i enkelte bransjer. Dette er hovedbakgrunnen for Regjeringens økonomiske opplegg.

       I tillegg kommer nå at det er betydelige forstyrrelser i internasjonal økonomi, med utgangspunkt i den økonomiske krise i Asia. Lavere etterspørsel etter olje spesielt fra disse landene har medført et dramatisk fall i oljeprisene, noe som igjen påvirker norsk økonomi og den internasjonale vurderingen av denne. Regjeringen følger denne utviklingen kontinuerlig, og det kan selvsagt innebære behov for større endringer i det økonomiske opplegg som presenteres til høsten, enn hva som ellers ville vært naturlig.

       Den økonomiske utviklingen påvirkes i hovedtrekk av penge- og valutapolitikken, inntektspolitikken og finanspolitikken. Penge- og valutapolitikken er svært sårbar for internasjonale svingninger, noe vi ikke minst opplever i disse dager. Når det gjelder inntektspolitikken, er det ingen tvil om at rammene for vårens oppgjør ble langt større enn hva vi har hatt i de senere år. Regjeringen vil derfor etter sommeren drøfte erfaringene fra vårens oppgjør med partene i arbeidslivet, og hvordan vi kan komme mer tilbake til intensjonene i innstillingen fra Sysselsettingskommisjonen, det såkalte solidaritetsalternativet.

       Det er altså slett ikke slik som noen - også Arbeiderpartiet - gir inntrykk av, at det bare er finanspolitikken som skaper press i økonomien. Det blir også ofte litt for lettvint når økonomer snakker om drastiske kutt i offentlige utgifter. Det høres så troskyldig ut, men hva er offentlige utgifter? Jo, det er bl.a skole, helse, barnehager, omsorgstiltak osv.

       Men det er nødvendig i dagens situasjon at finanspolitikken gir sitt bidrag til nedkjøling av økonomien. Da er det ikke bare, eller først og fremst, selve budsjettbalansen som er avgjørende, det er også hvilke elementer vi legger inn i budsjettene, og om disse har « nedkjølingsvirkning ». Det er i arbeidsmarkedet vi finner den viktigste grunnen til at det nå er nødvendig å kjøle økonomien ned. I en rekke sektorer har vi rett og slett ikke ledige ressurser til å fortsette den sterke veksten vi har opplevd i de senere år. Derfor må vi sette virkningene på arbeidsmarkedet av de ulike tiltak i fokus.

       Det er i denne sammenheng vi også må se Regjeringens forslag om en konjunkturavgift på investeringer på 5 %. Denne skal være tidsavgrenset, vurderes ut fra konjunkturene og tar sikte på å dempe investeringspresset.

       Slik Regjeringen ser det nå, er det nødvendig å stramme ytterligere til i finanspolitikken for 1999. Hensynet til å kunne bevare den høye sysselsettingen tilsier det. Det må være et ansvar også for hele Stortinget.

       Det blir en vanskelig, men ikke umulig oppgave å innpasse store reformer innenfor en forsvarlig finanspolitikk. Men det er ikke slik, som Arbeiderpartiets framstilling av og til kan tyde på, at dette partiets reformer ikke skaper press i økonomien, mens andre partiers og Regjeringens reformer gjør det. For eksempel er utgiftsnivået i kommunene nå høyt, bl.a fordi de skal betale 6-åringsreformen både i form av bygninger, stillinger og andre driftsutgifter. Vi har betydelige utgifter og investeringspress på grunn av Arbeiderpartiets og flertallets Gardermoen-vedtak. Og vi husker vel alle hvilke utsagn som falt fra denne talerstol fra Arbeiderpartiet om etter- og videreutdanningsreformen - den skulle gjennomføres « koste hva det koste vil ».

       I Stortinget er det - og det er bra - bred enighet om kraftige løft både i eldreomsorgen og innenfor helsetjenesten. Og det er vedtatt en god familiepolitisk reform i og med kontantstøtten. Disse reformene tilsier streng prioritering innenfor budsjettet og sikring av nødvendige inntekter.

       Regjeringen har videreført det penge- og valutapolitiske regimet og fastholder målsettingen om stabil valutakurs målt mot europeiske valutaer. Det betyr også at pengepolitikkens muligheter til å fungere stabiliserende på innenlandsk etterspørsel er begrenset.

       Under disse rammevilkår er det åpenbart at finanspolitikken må levere betydelige bidrag for å stabilisere norsk økonomi. Dette legger et ansvar på de politiske aktører og krever et tett og nært samarbeid mellom regjering og storting, ikke minst i en situasjon med mindretallsregjering.

       Jeg skulle derfor også ofte ha ønsket et bedre samsvar mellom uttrykte ønskemål fra mange om større innstramminger og resultater i form av flertallsløsninger her i Stortinget. De fleste partier roper på større innstramminger, men steller seg ofte slik at de ikke blir vedtatt. Arbeiderpartiet vil f.eks samarbeide, men ikke på en måte som innebærer respekt for regjeringspartienes forståelse med andre partier. Er det slik en skal opptre som avtalepartner? Hvis Arbeiderpartiet ville, hadde det etter mitt skjønn vært mulig å komponere en pakke uten avtalebrudd. Regjeringspartiene vil i hvert fall være troverdige avtalepartnere, ikke avtalebrytere.

       Jeg synes også det til tider er dårlig samsvar mellom ord og handling i den politiske debatten. Arbeiderpartiets leder hevdet i et åpent brev til meg at Regjeringen skulle ha « lagt en udetonert bombe under velferdsstaten », og at vi fører en politikk « som på ny vil true hus og hjem ». Tidligere arbeiderpartirepresentant Hallvard Bakke har skrevet det på de « store overdrivelsers konto ». Jeg er enig i det.

       Hvis en selv trodde på slike dramatiske framstillinger, måtte en selvsagt legge opp til et budsjettalternativ i samsvar med dette. Men det kan vi konstatere at Arbeiderpartiet ikke har gjort. Til det er forskjellene for små.

       Vårt politiske system står nå foran store utfordringer i å bidra til at norsk økonomi får en myk landing når oppgangskonjunkturen etter hvert går mot slutten. Det hviler et tungt ansvar på alle politiske partier i denne sammenheng. Regjeringen er innstilt på, og har allerede vist vilje til, å bidra til samarbeid og fleksibilitet. Vi vil gjerne ta vår del av ansvaret. Det er Regjeringens håp at vi kan bli møtt med en tilsvarende samarbeidsvilje fra andre politiske partier foran høstens viktige budsjettprosess.

       Denne debatten representerer avslutningen av det første stortingsåret i en ny valgperiode, og med en ny regjering. Jeg mener vi allerede kan konstatere at sentrumsregjeringen har satt betydelige spor etter sin virksomhet. Eksempel på større saker som vi har fått gjennomslag for, er økt minstepensjon med 1.000 kr i måneden, familiepolitisk reform med kontantstøtte, helsepolitiske reformer, kreftomsorg, psykiatri og utstyrsanskaffelse, opplegg for bedre kommuneøkonomi, økt studiestipend, plan for gjeldslette til utviklingsland, forbud mot antipersonellminer. Dette er mye god sentrumspolitikk.

       Det var sunt for norsk politikk å få et regjeringsskifte etter mange år med arbeiderpartistyre. Men Regjeringen trenger mer tid for å sette et sterkere preg på politikken.

       I dag er Stortingets oppgave å revidere inneværende års statsbudsjett. Gjennom skiftende flertallskonstellasjoner i finanskomiteens innstilling ligger det an til vedtak som vil bety en viss økonomisk innstramming, men etter Regjeringens syn er ikke dette tilstrekkelig. Norsk økonomi trenger nå en nedkjøling for at vi kan ta vare på de fordelene og velferdsgodene vi har. Presset i økonomien er sterkt, ikke minst på grunn av en høy investeringstakt, som skaper mangel på arbeidskraft i noen bransjer, med lønns- og prispress som resultat.

       - Hvis presidenten tillater det, tror jeg det vil være av interesse både for henne og Stortinget om jeg får avslutte med de siste setninger.

       Jeg venter nå at Carl I Hagen vil be om et gruppemøte i Fremskrittspartiet for så å komme tilbake og støtte disse fire punktene. Slik har Regjeringen gjort seg avhengig av Fremskrittspartiet, som er uansvarlig i den økonomiske politikken og usosial i fordelingspolitikken.

       Hadde statsministeren enda satt sin stilling inn på å få vedtatt en mer rettferdig fordeling for å sikre arbeidsplassene og hindre ytterligere renteoppgang. Det gjør han ikke. Han setter i stedet sin stilling inn på å få vedtatt symbolforslag.

       Hvem retter statsministeren sitt kabinettsspørsmål til? Regjeringen kunne ha fått vedtatt en avtale med Arbeiderpartiet som sikrer en mer rettferdig fordeling og en innstramning på 2,5 milliarder kr. Men Regjeringen har inngått en avtale med Høyre og Fremskrittspartiet som gjør dette umulig. Arbeiderpartiet advarte mot å sprekke årets statsbudsjett med 5 milliarder kr, og vi advarte i hele valgkampen mot å basere velferden i landet vårt på høye oljepriser. Men vi ble ikke hørt. Så det kan ikke være Arbeiderpartiet man retter dette mot. Det må jo være Regjeringens egne partier, som ikke engang følger opp Regjeringens forslag som det kunne blitt flertall for i Stortinget med Arbeiderpartiets støtte. Og det må være Høyre og Fremskrittspartiet, som var med på å sprekke årets statsbudsjett med 5 milliarder kr.

       Sannheten er at det var ikke ansvarlig å sette opp årets statsbudsjett på denne måten. Det var ikke ansvarlig å basere seg på så høye oljeinntekter. Det ble advart mot det. Derfor har man kommet i denne situasjonen.

       Jeg må spørre: Hvorfor kunne man ikke heller legge høyere skatter på dem med høyest inntekter her i landet, i stedet for å komme til Stortinget på denne måten? Det hadde landet tjent på, og det hadde en mer rettferdig fordeling tjent på.

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Når opposisjonslederen får seg til å si at disse fire forslag ikke har noen betydning for landets økonomi, tyder det dessverre på at Arbeiderpartiet ennå ikke har forstått at et av hovedproblemene i norsk økonomi er et veldig høyt investeringspress. Det er i og for seg ikke mangel på penger som er norsk økonomis problem. Det har vi tross synkende oljeinntekter relativt mye av. Men vi har et investeringspress som jeg nå hadde håpet de fleste hadde erkjent har skapt et press på lønninger, og deretter vil det selvsagt komme på priser. Det må vi bidra til å dempe, men det har åpenbart ikke Arbeiderpartiet erkjent. Derfor snakker de bare om at en eventuell konjunkturavgift først gir inntekter i år 2000. Det er mindre interessant. Det som er interessant, er at den skal virke på kontrakter inngått etter 15. mai 1998 og i så måte være et signal til annen atferd i markedet. Dette har betydning for landets økonomi.

       Så til rettferdig fordeling. Det som er interessant, er at under de ti siste år når Arbeiderpartiet har styrt, har forskjellene i Norge økt. Det vil gjerne denne regjering gjøre noe med. Vi har nå fått igjennom en økt minstepensjon som er en utjamning av forskjeller i forhold til noen av dem som hadde minst. Vi har foreslått en økning i kakseavgiften. Den ser det ut til å bli flertall for. Vi foreslår en økning av skatten for de med liberale yrker som betaler urimelig lite skatt på høye inntekter. Vi har satt i gang arbeidet med en stortingsmelding om utjamning av forskjellene i Norge.

       Det som er karakteristisk for Arbeiderpartiets forslag når de snakker om å ta fra de rike, er at de velter utgiftene ensidig over på næringslivet. De snakker stadig om disse rederne, de snakker om en rederibeskatning som Landsorganisasjonen, som jeg trodde Thorbjørn Jagland stod nær, ønsket å få for å få en konkurransedyktig næring som kunne trygge norske arbeidsplasser på norske båter.

Carl I Hagen (Frp) : Da har statsministeren meddelt Stortinget at han setter Regjeringens stilling inn på å få vedtatt samtlige av de fire punktene i forslag nr. 38. Da kan jeg si at da er det i hvert fall i orden for oss å ha en samlet votering over de fire punktene.

       Begrunnelsen for noe av innholdet i dette forslaget sier statsministeren er at det er for stort investeringspress. Hvorfor opprettholdes da så mye av offentlig støtte til investeringer som det gjøres? Hvorfor opprettholder man så mye i SND? Hvorfor har man fortsatt bevilgninger til kommunale næringsfond som subsidierer investeringer. Og hvorfor er det slik at man fortsatt har snakket om ikke å respektere Stortingets motstand mot at det skal bygges en opera i Oslo? Jeg finner lite samsvar mellom det som statsministeren hevder som sin begrunnelse, og det som er Regjeringens reelle politikk.

       Statsministeren nevnte en del offentlige utgifter som det var vanskelig å kutte i. Han nevnte eldreomsorg, helsevesen, skole, og det er jeg helt enig med ham i. Men han kunne ha nevnt u-hjelp. Han kunne ha nevnt investeringer og økt omfang i mottak av flyktninger. Der kan Regjeringen stramme inn. Han glemte overføringer til selvstendig næringsdrivende i matvareproduksjonsbransjen hvor det er et stort potensial for å frigjøre arbeidskraft til mer fornuftig sysselsetting. Det er mange andre områder enn det statsministeren nevnte.

       Til slutt: Troverdig avtalepartner, sa statsministeren som begrunnelse for hvorfor det ikke gikk sammen med Arbeiderpartiet. Hvorfor fremmet da Regjeringen forslag om tre nye sykepengedager for arbeidsgiverne, stikk i strid med avtalen?

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Når det gjelder presset i investeringssektoren, tar Regjeringen også andre konsekvenser av det enn forslaget om konjunkturavgift. Jeg vil vise til at vi igjen foreslår innstramminger når det gjelder bevilgninger til statlige bygg, som jo staten direkte styrer over.

       Når det gjelder SND, er det bl.a. - og det bør det være - et distriktspolitisk virkemiddel. Vi ønsker å bruke SND aktivt for at hele landet skal tas i bruk, og for at det ikke skal bli en ensidig sentralisering. Derfor har vi en annen oppfatning av SNDs rolle enn det Fremskrittspartiet har. Men også innenfor SND skjer det jo gjennom denne budsjettinnstillingen i dag betydelige innstramminger for flere av deres ordninger. I så måte tas det også noen konsekvenser på det området Hagen her etterlyste.

       Operasaken kunne det vært interessant å gå mer inn på. Jeg er klar over at Fremskrittspartiet ikke ønsker noen statlig finansiert opera, men jeg må dog si at det undrer meg at det største opposisjonspartiet, altså Arbeiderpartiet, som er så opptatt nå av å begrense utgiftsbruken, i realiteten i operasaken la opp til et forslag som ville betydd betydelige offentlige merutgifter og for øvrig også en stor forsinkelse av saken.

       Så sier Hagen at vi kunne ha nevnt u-hjelp og ressursbruk til flyktninger. Ja, dette er typisk Fremskrittspartiet. Jeg står oppreist og vedstår meg at denne regjering ønsker ikke at vi skal stramme inn i forhold til verdens fattige og forfulgte, og at det er der vi først og fremst skal knipe når vi må husholdere bedre med vår egen økonomi. Det er en del av vår sosiale profil. Den stopper ikke ved våre landegrenser. Den er internasjonal.

       De tre sykelønnsdagene til slutt. Det har finansministeren tidligere i dag kommentert. Vi oppfattet fra Regjeringens side forståelsen først og fremst å gå på skatte- og avgiftsspørsmål. Det var det annen dag av finansdebatten i fjor dreide seg om. Vi har forstått på de som forhandlet, at de også mente at et slikt spørsmål hørte med. Det har vi tatt konsekvensen av.

Jan Petersen (H) : Regjeringens opplegg for revidert nasjonalbudsjett har vært møtt med kritikk, både fordi det har vært for lite, for dårlig tilpasset den utfordringen vi står overfor, og fordi innretningen har vært for dårlig. Det er ingen tvil om at det har vært innrettet for en enighet med Arbeiderpartiet, men det gikk altså ikke. Så har vi hatt en prosess som har ledet til endringer. Forverringer når det gjelder bedriftenes ansvar for sykelønnsordningen er borte, tvangssparingen er borte, økningen i elavgiften, som ville ramme folk flest, er borte, økningene i mineraloljeavgiftene er borte. Hele forslaget er derfor mindre dårlig.

       Men det andre problemet, nemlig at det er for lite, er ikke løst. Høyre ønsker å gjøre mer, og vi har solid ryggdekning i økonommiljøet for dette. Men når vi ønsker å gjøre mer, er det i hvert fall slik at vi må bidra til at det blir gjort noe, for jeg tror det er viktig at Stortinget nå fremstår som en forsamling hvor det er mulig å samarbeide. Problemstillingene har vært klare. Vi ønsket derfor allerede i innstillingen å gi subsidiær tilslutning til at vi i hvert fall får til noe når det gjelder innstramming. Vi har derfor gjort dette klart allerede for noen dager siden, fordi vi synes simpelthen at nå har det vært for mye spill rundt Stortinget.

       Men det er problemer som er uløst. Statsministeren innrømmet nå at man er nødt til å gå videre. Men da er spørsmålet: Hvorfor kunne man ikke tatt hardere tak nå? Jo lenger man venter, jo mer blir det senere. Når han erkjenner at det er press i arbeidsmarkedet, hvorfor kunne man ikke vært med på Høyres lovendringer når det gjelder arbeidsmarkedet? Og det siste spørsmålet: Hvilken konsekvens trekker han av at det enda en gang har vist seg vanskelig å få til noe sammen med Arbeiderpartiet?

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Det vi registrerer i Stortinget, og som for så vidt også er velkjent ut fra det politiske landskapet, er at partiene til høyre vil ha en innstramming av økonomien som nokså ensidig går på kutt i offentlige utgifter, og som vi mener ofte går altfor langt, fordi det rammer urimelig grupper som trenger det, mens Arbeiderpartiet og SV ensidig prøver en innstramming gjennom skatte- og avgiftsøkninger. Det bærer jo Arbeiderpartiets opplegg en god del preg av, selv om også de har en del utgiftskutt. Sentrumspartiene er i dette bildet i en mellomposisjon. Det er det som er å ligge mer i sentrum på høyre-venstre-skalaen, som defineres ut fra økonomisk politikk. Derfor har vi jo åpninger til å drøfte budsjettet med begge sider slik vi gjorde i fjor høst, og slik vi gjorde nå. Den friheten, den blokkuavhengigheten, kommer vi til å fortsette med.

       Så til konsekvensen av at Arbeiderpartiet denne gangen ikke ville. Nå er dette en justering av et 1998-budsjett, som Høyre og Fremskrittspartiet berget ved subsidiær stemmegiving. Det er kanskje, når alt kommer til alt, derfor ikke så veldig forunderlig at det er de samme - hvis det skjer - som bidrar til at revisjonen går gjennom. Vi hadde ikke hatt noe imot en løsning heller i forhold til Arbeiderpartiet. Men da må selvsagt Arbeiderpartiet respektere at avtaler som er inngått, er til for å holdes. Sentrumspartiene skal være en troverdig avtalepartner, enten vi inngår avtale med det ene eller det andre parti. Det vil jeg også tro Arbeiderpartiet er tjent med, hvis de skal søke avtaler.

       Hvorfor kunne vi ikke tatt hardere tak? Vel, dette er en revisjon av et budsjett. Det har vært enighet om at det er begrenset hvor store omveltninger en skal gjøre i en revisjon. Vi har startet en gradvis nedkjøling. Vi vil fortsette den til høsten. Innstrammingen må da, hvis ikke konjunkturbildet skulle endre seg, sannsynligvis bli enda større.

Kristin Halvorsen (SV) : Statsministeren fortsetter å si at dette er en blokkuavhengig regjering. Men i SV oppfatter vi den måten som dette kabinettsspørsmålet er stilt på, som at den siste rest av blokkuavhengighet har forsvunnet. Det er minst 50 forslag som denne regjeringen har kunnet stille kabinettsspørsmål på. Vi kan nevne noe som i hvert fall for oss er viktigere, og som var oppe for et par kvelder siden: grønn skatt og Kyoto-avtalen. Da kom det ikke noe kabinettsspørsmål. Gjengangeren gjennom alle disse åtte månedene med ny regjering når vi har konfrontert den med gamle standpunkter, er at dette skulle man gjerne gjort noe med, men man har ikke flertall for det. Det gjelder kommuneøkonomi, det gjelder skole. Ingen av disse vesentlige områdene har fått statsministeren til å stille kabinettsspørsmål. Nei, det er jo til og med sånn at når Regjeringen endelig stiller et kabinettsspørsmål i en sak, er det regissert av Carl I Hagen, da er det fordi Carl I Hagen har bedt om det, at det kommer, og det er i symbolspørsmål.

       Jeg oppfatter det sånn at Regjeringen i dag har skaffet seg et parlamentarisk grunnlag som den ikke har hatt tidligere. Hvis ikke hadde hele spillet rundt denne pakkevoteringen vært helt unødvendig. Hvis det var sånn at det viktigste for regjeringen Bondevik var å få på plass et CO₂-avgiftforslag, som vi alle vet at det til syvende og sist dreier seg om - ett forslag - kunne sentrumspartiene bare insistert på følgende: Vi vil at det skal stemmes over dette forslaget først, og hvis det ikke blir vedtatt, går vi opp og trekker vår støtte til det forslaget fra Høyre og Fremskrittspartiet som er betalingen for at Høyre skulle stemme for CO₂-avgift. Dette er et spill, der statsminister Bondevik har gått i Carl I Hagens nett, men Hagen har også gått i Bondeviks nett, for det er jo han som antakelig kommer til å bøye seg her i dag.

Statsminister Kjell Magne Bondevik : For meg er faktisk politikk for alvorlig til at det skal være et spill hvor det er spørsmål om å gå i hverandres nett. For meg er dette et spørsmål om følgende: Jeg har sagt på Regjeringens vegne at vi må ha en revisjon av budsjettet som gir om lag den samme innstramming som Regjeringens forslag. Det vil kunne skje i en kombinasjon av de skiftende flertallsallianser vi nå ser i finanskomiteens innstilling, og de fire forslagene som ligger i det såkalte pakkeforslaget. Uten det vil ikke dette inntreffe, noe som Regjeringen mener er nødvendig.

       Det vi registrerer ut fra finanskomiteens innstilling, er at det i utgangspunktet ikke er flertall for alle de fire forslagene som ligger i pakkeforslaget. Derfor har jeg på Regjeringens vegne sagt at vi her må sette sluttstrek - de fire forslagene må vi ha igjennom. Det er ikke å gjøre som Carl I Hagen har bedt om - tvert om. Han har uttalt gang på gang i den offentlige debatt - senest i går kveld - at han ikke ønsker et kabinettsspørsmål. Så her har Kristin Halvorsen snudd saken fullstendig på hodet.

       Så sa Kristin Halvorsen at den siste rest av blokkuavhengighet er borte. Jeg er klar over at SV gjerne ønsker seg tilbake til det gamle todelte blokksystemet, og Arbeiderpartiet ønsker det jo inderlig. Men det er ikke i samsvar med virkeligheten lenger. For det første er det bare å lese dagens innstilling, så vil en se hvordan konstellasjonene skifter nesten fra kapittel til kapittel, det er skiftende allianser som kommer til å vedta dagens innstilling.

       Og for det andre: Selv om økonomi er viktig, er ikke all politikk økonomi. Det behandles faktisk også en god del andre saker her i Stortinget, og også i den senere tid er det vedtatt forslag fra Regjeringen med andre allianser enn sentrum og høyresiden. Det siste gjaldt en så viktig sak som forbud mot antipersonellminer. Så det er ikke riktig at vi nå er tilbake i en toblokkdeling. Regjeringen vil forbeholde seg friheten til å samarbeide med ulike partier.

Thorbjørn Jagland (A) : Høyres leder sa tidligere i debatten i dag at Regjeringen har bedt om et fikenblad, og skal få det. Det er vel det som nå ligger i disse fire punktene og det kabinettsspørsmålet som er satt fram. Jeg oppfatter det slik at det må man ha for å iscenesette en teaterforestilling, for å prøve å gi inntrykk av at man har handlekraft og går til innstramminger i økonomien, som ikke er tilfellet.

       Arbeiderpartiet har spurt Finansdepartementet om virkningen av de fire punktene, og har fått til svar at konjunkturavgiften ikke under noen omstendigheter vil få budsjettvirkning før i 2000, CO₂ -avgiften er mer bruk av oljepenger, skattelette for innskuddsbaserte tjenestepensjoner er skattelette og ikke innstramming. Og salg av statens aksjer, hvordan skal man framstille det som innstramminger i økonomien?

       Statsministeren sa i en replikk nå at Arbeiderpartiet denne gangen ikke ville inngå en avtale. Dette står i klart i strid med hva Einar Steensnæs sa etter at forhandlingene var brutt, nemlig at regjeringspartiene ikke kunne inngå noen avtale med Arbeiderpartiet fordi man hadde en avtale med Høyre og Fremskrittspartiet. Arbeiderpartiet har en annen avtale, og den er med velgerne om en rettferdig fordeling - om at byrdene skal tas av de som har de høyeste inntektene, og at det skulle bidra til å sikre arbeidsplassene. Jeg synes at regjeringspartiene burde respektere den avtalen som vi har med velgerne. Årsaken til alt dette er den løftepolitikken som disse fem partiene førte før valget og i valgkampen, som de har måttet følge opp i årets statsbudsjett, og som derfor sprakk med 5 milliarder kr. Nå er de bundet sammen til å ordne opp i dette. Det er det dette kabinettsspørsmålet nå egentlig viser.

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Thorbjørn Jaglands påstander blir jo ikke riktigere om de gjentas gang etter gang.

       Problemene i norsk økonomi er sammensatt. De skyldes internasjonale forhold, de skyldes bl.a presset fra en del investeringer som har bakgrunn i reformer Arbeiderpartiet drev igjennom, de skyldes inntektspolitikken og de skyldes finanspolitikken. Slik som opposisjonslederen nå gjør, omtrent å se bort fra de tre førstnevnte faktorer og konsentrere seg ensidig om den siste, og også bare om de siste åtte månedene, er med respekt å melde ikke i samsvar med virkeligheten i norsk økonomi.

       Så til de konkrete spørsmålene: For meg er politikk langt mer alvorlig enn at jeg holder på med å iscenesette en teaterforestilling. Jeg har sagt at en regjering til tider må sette en grense for hva den kan godta. Det er mulig at representanten Jagland mener det ikke er nødvendig, men etter min oppfatning er det nødvendig. Den grensen er trukket. Vi har ikke bedt om noe mer enn tilslutning til det. Konsekvensene av at den eventuelt blir overskredet, har jeg gjort klart.

       En regjering må, hvis den skal styre, ha vilje til å sette grenser. Jeg er klar over at det under Jaglands tid, og også under tidligere arbeiderpartiregjeringer, ble det enorme endringer i en del budsjett her i Stortinget uten at Arbeiderpartiet tok konsekvensen av det. Det får være deres egen sak.

       Så til et av punktene i forslaget: Thorbjørn Jagland sa at salg av aksjer ikke har noen innstrammende effekt. Det er interessant da at Arbeiderpartiet i det reviderte nasjonalbudsjettet i fjor solgte aksjer for 200 mill. kr og førte det inn i budsjettbalansen. Hva slags budsjettering er det, hvis det ikke har noen effekt? Vi har ikke ført det inn i budsjettbalansen. Vi kunne godt ha gjort det, og såkalt pyntet på budsjettet med 500 mill. kr. Thorbjørn Jagland sa videre at konjunkturavgiften har virkning først i 2000. Arbeiderpartiet har åpenbart ikke skjønt poenget med den. Poenget med den er ikke inntekter, men å dempe investeringspresset, og det gjelder kontrakter allerede fra 15. mai i år.

       Nei, jeg blir mer og mer trygg på at det opplegget vi har, er klart bedre enn Arbeiderpartiets!

Presidenten: Presidenten vil mene at Stortinget nå bør gjøre seg ferdig med de ordinære 3-minuttersinnleggene, og at vi tar en eventuell egen debatt om de spørsmål som er knyttet til kabinettsspørsmålet, før vi går til votering. - Det anses vedtatt.

       De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

       Presidenten vil be om ro i salen.

       Terje Johansen (V) : Finanskomiteen ber i dag Stortinget ...

       Fra norsk side bør vi også videreføre en linje der en kritisk vurdering av IMFs virksomhet kombineres med viljen til å ta de nødvendige nasjonale forpliktelser, og jeg vil peke på tre problematiske sider ved IMFs virksomhet, alle med relevans til det som har skjedd i Asia.

       IMF har i forbindelse med Asia-krisen vært kritisert for å ha skjermet utenlandske kreditorer for tap. Enkelte har hevdet at IMF ikke burde ha ytt lån overhodet, bl.a fordi tilgangen på lån fra IMF kan oppmuntre til uansvarlig kredittgivning også i fremtiden.

       Det er også et spørsmål om IMF har bidratt til en rimelig byrdefordeling av tap. Det er påpekt at utenlandske investorer har gått inn på vilkår de visste - eller burde vite - innebar en stor risiko, og da blir det galt å legge alt ansvar på lokale aktører og dermed også presse lokale regjeringer til å overta gjeldsposter gjennom statlige garantier eller andre tiltak.

       Det andre forhold jeg vil kommentere, er at IMFs krisehåndtering ikke må være slik utformet at tiltakene bidrar til å forsterke en krise. Høsten 1997 krevde IMF meget raske, radikale og likeartede tiltak i Thailand, Malaysia, Sør-Korea og Indonesia. Det dreide seg om velkjente strukturtilpasningstiltak, som rask innstramming av offentlige utgifter, bl.a kutt i redningstiltak for truede bedrifter, raskere liberalisering av finansvesenet og åpning for utenlandske investorer. Etter noen uker la IMF om kursen til en mer moderat praktisering av tilpasningskravene, og i dag er det i IMF en positiv utvikling, bl.a i forhold til en mer fleksibel holdning til det offentliges rolle i økonomien.

       Til slutt vil jeg ta opp det jeg oppfatter som et mer prinsipielt problem knyttet til en institusjon som IMF. I forhold til et ønske om å utvikle demokratiske prosesser med klare ansvarsforhold, er det problematisk at en ytre institusjon kommer med krav til hvordan en krise skal håndteres.

       Når dette er sagt, er jeg likevel overbevist om at IMF har en viktig rolle å spille, og at kritiske innvendinger mot IMFs praksis er forenlig med et ønske om å bidra og å delta.

       Jeg anbefaler herved innstillingen i sak nr. 7.

Gunnar Breimo hadde her overtatt presidentplassen.

       Presidenten: Før vi går videre på talerlisten vil presidenten gi ordet til Johan J Jakobsen for å framsette et forslag.

       Johan J Jakobsen (Sp) : Jeg ber om forståelse for at det er med stor glede jeg kan fremme følgende forslag på vegne av Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre:

« Stortinget samtykker i at det gis et foreløpig tilsagn om tilskudd på 100 mill. kroner utover bevilgningen for 1998 under kap. 320 post 76 til Tusenårsskiftet-Norge 2000 AS for perioden 1999-2005 for å markere tusenårsskiftet. Det forutsettes at Regjeringen i budsjettframlegget for 1999 redegjør for hvilke prosjekter som skal gjennomføres og de budsjettmessige konsekvenser av tusenårsmarkeringen, slik at Stortinget i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 1999 kan gi et endelig tilsagn for den aktuelle perioden (1999-2005). »

       Vi har fått til mykje. Ikkje minst når det gjeld familiepolitikk, har det skjedd svært mykje positivt. Innføring av kontantstøtte til småbarnsforeldre, styrking av familievern, barnevern og samlivstiltak, auka tilskot til adopsjon er viktige saker sentrumsregjeringa har fått gjennomslag for i familiepolitikken.

       Men det er underleg å sjå Arbeidarpartiets alternativ til revidert nasjonalbudsjett. Tilskot til samlivskurs blir foreslått fjerna. Desse midlane har Barne- og familiedepartementet allereie fordelt til ulike samlivskurs. Ikkje nok med at Arbeidarpartiet er mot forebyggande arbeid som ekteskapskurs, som det faktisk er svært stor etterspørsel etter - i enkelte fylke er det faktisk fleire års venteid - men når Arbeidarpartiet skal stramme inn den økonomiske politikken, ønskjer dei å stramme inn når det gjeld midlar som allereie er fordelte. Dette skjønar eg ikkje.

       I tillegg foreslår dei kutt på familievernet. På mange familievernkontor er det lange køar, mange par med små barn, som ønskjer hjelp og rettleiing for å unngå samlivsbrot. Og så skal Arbeidarpartiet kjøle ned den økonomiske politikken ved å redusere tilskot til familievernkontora. Det er heilt uforståeleg.

       Tilskot til adopsjon blir òg foreslått redusert, og det får dessverre fleirtal i med hjelp frå Framstegspartiet i dag. Kostnadene ved å adoptere barn frå utlandet, er svært høge. Sentrumsregjeringa har kjempa for å auke tilskotet, og Arbeidarpartiet kjempar for å redusere tilskotet for dei som allereie har høge utgifter til å adoptere barn frå utlandet. Det er trist.

       Kontantstøtta gir ein etterlengta valfridom til mange familiar. Mange småbarnsforeldre er i tidsklemme. Det er viktig å gi den enkelte familie moglegheit til å ha meir tid i lag. Større økonomisk handlefridom er av dei viktigaste føresetnadene for å gjere dette mogleg. Kontantstøtta gir foreldra ei kontantoverføring som gjer det lettare å velje den omsorgsforma som dei finn riktig. Fleksibilitet og mogelegheiter for kombinasjon av barnehage og kontantstøtte kan føre til langt større valfridom for mange småbarnsforeldre. Eg er derfor glad for at Arbeidarpartiet sitt forslag om å fjerne midlane som er avsette til kontantstøtte, ikkje får fleirtal i dag. Arbeidarpartiet fremma forslag om det, sjølv om det nettopp i Stortinget er blitt vedteke innføring av kontantstøtte.

       Kristeleg Folkeparti har ein offensiv barnehagepolitikk. Det er viktig med gode barnehagar og nok barnehagar. Ulike private eigarar står i dag for om lag halvparten av barnehagetilbodet. Desse barnehagane treng vi for å nå målet om full barnehagedekning, og for å ha eit mangfaldig tilbod. Det er viktig at vi får meir likebehandling av dei private og kommunale barnehagane. Staten behandlar alle likt, ved at alle godkjende barnehagar får likt tilskot, men det er stor forskjellsbehandling av barnehagane i kommunane. Når sentrumsregjeringa kjem med den varsla stortingsmeldinga om barnehagar, er dette ei viktig problemstilling som blir teken opp. I tillegg vil det vere svært viktig å ha ein offensiv politikk for å nå målet om full barnehagedekning.

Hill-Marta Solberg (A) : La meg få si at jeg tar ikke ordet for å videreføre en debatt som vel i realiteten er avblåst. Egentlig bad jeg om ordet for å rette opp en feil i innstillingen, men jeg kan ikke la være å gi et aldri så lite tilsvar til det forutgående innlegget fra Molvær Grimstad. For å si det slik: Det hadde vært mulig fra denne plass å fremføre lignende resonnementer for alle de utgiftsreduksjonene som i dag faktisk blir vedtatt. Det illustrerer i seg selv litt av det som er sentrumspartienes dilemma: De har ikke rygg til å gjøre noe som smerter.

       Finansministeren har helt rett. Han har sagt fra denne talerstolen i dag at utgiftsreduksjoner som ingen merker, hva er det? Det betyr ingenting. Jeg tror også representanten Molvær Grimstad må ta innover seg den ubehagelige virkeligheten at dersom vi skal få til utgiftsreduksjoner, må vi ikke gå rundt i drømme og tro at vi skal få til det uten at noen merker noe som helst. Dessverre, det er ikke mulig.

       Så til rettingen i innstillingen. Det er dessverre oppstått en inkurie i innstillingen, der det fremgår at kap. 2751 post 70 skal nedsettes med 13 mill. kr. Feilen er at det er blitt et 2-tall for mye. Det skal være kap. 751 post 70. Jeg har levert en lapp til sekretæren om dette, og håper at det er mulig å få til denne korrigeringen før vi går til votering.

       Regjeringen har foreslått en ny satsing på om lag 40 mill. kr til studieplasser innen IT og til psykisk helsevern og nytt teknisk utstyr ved universitetene.

       I Kristelig Folkeparti ønsker vi å satse videre på høyere utdanning. Jeg er derfor tilfreds med at det er et bredt flertall for å øke innsatsen ytterligere i høyere utdanning. Det er i dag stort behov for kvalifisert arbeidskraft, spesielt innenfor informasjonsteknologi og i helsefagene. Derfor er det viktig å styrke økonomien til universitetene og høyskolene, bl.a ved at midlene brukes til nye studieplasser innen IT og helsefag. Den økte bevilgningen på 90 mill. kr vil gjøre det lettere å få til en nødvendig omstillingsprosess i studietilbudene ved universitetene og høyskolene.

       Men innstillingen viser også klare utdanningspolitiske forskjeller, og her har Arbeiderpartiet avslørt seg grundig. Nye studietilbud vil Arbeiderpartiet finansiere ved å ta penger fra studenter, folkehøyskolen og private skoler. Økte innstramminger skal merkes, men det er også uttrykk for en politikk hvor en også kutter. Når Arbeiderpartiet vil kutte stipendandelen i Statens lånekasse for utdanning fra vedtatte 30 til 28 %, er dette med på å svekke unges lyst og vilje til å ta en høyere utdanning. Kuttet i stipendandelen vil studentene merke seg, og det er et dårlig signal til unge om politikernes vilje til å satse på utdanning.

       Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstrepartis kuttforslag overfor private skoler er heller ikke overraskende. Dette føyer seg inn i rekken av forslag som vil gjøre det vanskeligere å drive private skoler, men jeg blir både forundret og oppgitt over denne stereotype motstand overfor de barn og foreldre som ønsker en alternativ oppdragelse og utdannelse. Arbeiderpartiet og SV misforstår når de setter private skoler opp mot den offentlige enhetsskolen. Det er ikke de private skolene, som er en trussel mot norsk økonomi eller den offentlige enhetsskolen - de er derimot et nyttig og konstruktivt supplement.

       Til tross for uenighet om hvem som er best til å styre, er det et bredt flertall i Stortinget for å øke innsatsen for høyere utdanning. Dette er en stor fordel for universitetene og høyskolene. Kristelig Folkeparti er helt enig i denne prioriteringen, og det er også mitt håp at vi får fortsette med en sentrumsregjering som er enige i denne prioritering.

Lars Gunnar Lie (KrF) : Som saksordførar for Innst.S.nr.202 Statsrekneskapen, vil eg seia nokre få ord.

       Det er ein samla komite som tek meldinga om statsrekneskapen medrekna folketrygda for 1997 til orientering. Slik eg ser det, burde vi i Stortinget bruka meir tid også på vurderingar av statsrekneskapen i ettertid. Men i dag er ikkje rette dagen å gjera framlegg om det.

       Eg ser på arbeidstilbod og arbeidsplassar som svært avgjerande for ei god utvikling av samfunnet vårt. Derfor er det viktig at ungdom ikkje går ledig når vi no har ein stram arbeidsmarknad. Sentrumspartia er opptekne av at intensjonane i den såkalla ungdomsgarantien skal førast vidare. Det meiner vi er mogleg, sjølv om løyvingane til arbeidsmarknadstiltak vert reduserte.

       Så vil eg visa til brev frå finansministeren til Stortinget den 18. juni 1998, der finansministeren gjer merksam på at det under kap. 195 Tiltak for flyktninger i Norge post 21 ikkje er gjort framlegg om reduksjon tilsvarande reduksjonen det er gjort framlegg om frå fleirtalet i komiteen, alle unnateke Framstegspartiet og Sosialistisk Venstreparti, under kap. 3520 Utlendingsdirektoratet post 04.

       Eg viser til at det er ein nær samanheng mellom dei to postane, og ber om at løyvingsframlegget frå fleirtalet under kap. 195 post 21 vert endra til ein auke på 45 mill. kr. Framlegget lyder etter dette:

       « Kap. 195 Tiltak for flyktninger i Norge godkjent som utviklingshjelp (ODA)

       21 Spesielle driftsutgifter

       forhøyes med kr 45.000.000

       fra kr 185.200.000 til kr 230.200.000 »

       Eg leverer framlegget og brevet frå finansminsiteren til presidenten.

Grete Knudsen (A) : I de siste ukene er det kommet frem at en skatteavtale med Høyre og Fremskrittspartiet var viktigere for Bondevik-regjeringen enn omfordeling.

       I en replikk til Thorbjørn Jagland tidligere i dag gjorde Kristelig Folkeparti- politikeren Steensnæs det til et moralsk spørsmål at opposisjonen ikke forstod at regjeringspartiene hadde skatteforpliktelser. Moralsk?

       De samme avtalene kom ikke på bordet før forhandlingene med Arbeiderpartiet var i full gang, og der vi faktisk oppfattet det slik at vi hadde reelle forhandlinger. Det var imidlertid bare en realitet så lenge forhandlingene skjedde på Fremskrittspartiets og Høyres premisser, for da skatterabattene kom til debatt, kom også katten, eller hemmeligheten, frem. Moralsk? Var det moral Steensnæs snakket om?

       La oss derfor få avtalene frem, slik at vi forstår hvorfor Høyre, som tidligere har vært opptatt av konsistens, sammenheng og linjer i den økonomiske politikken, nå vurderer tallene som en underordnet størrelse, til tross for fall i oljepris, krise i Asia og ulike etterslep som Bondevik-regjeringen drar med seg til høsten

       Hvilke andre avtaler er det Bondevik-regjeringen og regjeringspartiene her i Stortinget har med Fremskrittspartiet og Høyre som vi ikke vet om, men som vi faktisk nå leser om i Adresseavisen at statsministeren har diskuterer ute i Oppegård - et kabinettopplegg for å presse Hagen og Fremskrittspartiet på plass. Og hva med dagens VG, som skriver at statsminister Bondevik skal ha gjort det klart overfor Jan Petersen at han vil sette makt bak kravene? Hva ligger skjult bak dette? Hvilke avtaler?

       Nå må den moralsk indignerte Steensnæs fortelle Stortinget om både den ene og andre avtale i det dulgte som gjør at tallenes tale ikke betyr noe, og at innstramming ikke lenger er nødvendig, ikke for Høyre og antagelig heller ikke for Fremskrittspartiet. Da kan vi ha en mulighet - fra opposisjonens side - til å vurdere både innholdet i avtalene og bakgrunnen for det fremsatte kabinettsspørsmålet, som virket noe merkverdig for oss. Og vi vil også få vite hvorvidt Steensnæs er moralsk rede(r)lig, eller om avtalene nå faktisk er det som binder Regjeringen ubønnhørlig til Fremskrittspartiets og Høyres mast.

Per Sandberg (Frp) : Jeg skal ikke bruke tid verken på kronekurs eller finanspolitikk. Men på vegne av folket tror jeg at jeg skal stille et spørsmål: Hva skal de tro rundt om i landet om den økonomiske debatten som har foregått i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett? Det er nesten sånn at det norske folk kanskje har mer tiltro til TV-serien « Ja vel, statsråd » enn de har til Det norske storting, for hva er egentlig realitetene bak revidert? Jeg har tidligere spurt parlamentarisk leder i Arbeiderpartiet om det er sånn at virkeligheten i 1998 er så forferdelig på grunn av de siste seks, sju månedenes politikk, og at Arbeiderpartiet på en måte tar avstand fra og ikke vil ha noe ansvar for at de har lagt de politiske rammene de ti siste årene? Jeg tror ikke det er noen drøy påstand å si at Arbeiderpartiet er det partiet som har lagt de største utgiftene inn i statsbudsjettet. De framstår i denne debatten som om de ikke har hatt noen politisk innvirkning i det hele tatt så lenge de har sittet ved makten. Jeg tror folk flest gjennomskuer det spillet.

       Jeg synes også det er et paradoks - uten at jeg skal foregripe noe resultat av Fremskrittspartiets gruppemøte - å se sak nr. 4 i denne sammenheng. Vi vet at den pakken som ligger på bordet og som statsministeren har satt sin stilling inn på, kun gjelder en innstramming på 95 mill. kr. Men når vi har ferdigbehandlet revidert nasjonalbudsjett, sak nr. 3 i dag, går vi over på sak nr. 4. Der har alle de politikerne og partiene som i denne debatten har prøvd å gi inntrykk av at vi er i en politisk og økonomisk forferdelig situasjon, foreslått å bevilge 100 mill. kr til tusenårsfeiringen. Johan J Jakobsen fra Senterpartiet har fremmet forslag om det på vegne av alle de andre partiene. Etter at vi har behandlet statsministerens kabinettsspørsmål som dreier seg om en innstramming på 95 mill. kr, så ønsker altså disse partiene å bevilge 100 mill. kr til tusenårsfeiringen! Jeg tror ikke folk flest i dette landet får noe mer tiltro til norske politikere etter denne debatten.

Marit Tingelstad (Sp) : Det har vært noen turbulente uker i Stortinget i det siste - og siste dagen inkludert, må jeg nå tilføye. Men til tross for dette er det stor enighet om at utdanningspolitkken er et viktig satsingsområde, sjøl om partiene har noe ulike veger til målet.

       Jeg registrerer at Arbeiderpartiets grep for å bedre fordelingen bl.a innebærer å frata studentene den økte stipendandelen som ble vedtatt før jul. Dette er et utidig forsøk på omkamp på en sak der Regjeringen, mot Arbeiderpartiets stemmer, fikk gjennomslag for sitt forslag om å øke stipendandelen fra 28 til 30 %

       Senterpartiet er svært opptatt av studentenes muligheter til å klare studiene uten å bli altfor sterkt gjeldstynget. Derfor står vi fast ved våre lovnader til studentene, og avviser Arbeiderpartiets forslag om å forverre studentenes økonomiske situasjon, som i sin tur også vil gjøre det vanskelig for denne gruppen å skaffe seg bl.a bolig - ofte en urimelig dyr bolig.

       Det snakkes mye om studiekvalitet også nå, og det er jeg helt enig i er viktig. Men dette kan gjøres på flere måter ved den enkelte studieinstitusjon, men også ved at studentene sjøl får anledning til å bruke studietiden mer effektivt på studiene uten å måtte jobbe så mye ved siden av.

       Jeg har registrert at Arbeiderpartiet vil kutte 15 mill kr til private høgskoler, noe som vil gjøre det meget vanskelig for disse skolene å fortsette driften til høsten. Det er rett og slett uansvarlig, slik jeg ser det, å gjøre disse vedtakene i et revidert budsjett.

       Videre foreslår Arbeiderpartiet å kutte 10 mill kr til folkehøgskolene. Hva slags signal er dette til skoler som sliter økonomisk, men som samtidig opplever en tid med sterk elevøkning? Senterpartiet ser på folkehøgskolene som et verdifullt supplement i vårt skolesystem, og vi vil fortsette å være forkjempere for disse skolene.

       Arbeiderpartiet slanker også kirkebudsjettet, administrasjonskapitlet. Det harmonerer dårlig med delegeringsansvaret som Stortinget har gått inn for i ny kirkelov, og som betinger en økonomi slik Regjeringen har foreslått.

       Så til en annen sak. Det har blitt en viss debatt i Oppland omkring Regjeringens forslag om å selge statlige aksjer, og dette er relatert til Raufoss A/S. La meg understreke at det ikke kommer på tale for Senterpartiet å være med på nedsalg av statlige aksjer i forsvarsbedriftene. At lokalpolitikere og tillitsvalgte er engstelige for at slikt kan skje, kan jeg forstå, men å trekke bastante konklusjoner om at arbeidsplassene ved Raufoss er truet, er å gå altfor langt.

       Jeg har merket meg at arbeiderpartirepresentanter fra mitt eget fylke har uttalt seg om saken. Dermed skapes det ytterligere usikkerhet omkring arbeidsplassene. Jeg ser imidlertid at denne usikkerheten kunne ha vært unngått ved nærmere presisering i innstillingen fra sentrumspartienes side, men jeg gjentar at Senterpartiet vil skjerme forsvarsbedriftene mot nedsalg av statlige aksjer.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til den generelle debatten.

       (Votering, se side 3982 f.)

       Presidenten vil, fordi det er kommet anmodning om at et av partiene ønsker å ha et gruppemøte, foreslå at vi tar 15 minutter pause. - Det anses bifalt.

       Stortinget gjenopptok sine forhandlinger kl. 17.55.

       Carl I Hagen (Frp) : Jeg må først si takk til Stortinget for at vi ble innvilget 15 minutters gruppemøte for å drøfte om statsministerens kabinettsspørsmål skulle medføre noen endring i den stemmegivning vi tidligere har meddelt i forbindelse med forslag nr. 38.

       Fremskrittspartiets stortingsgruppe har hele tiden fulgt fast praksis ved å prøve å stemme for det vi er for, og mot det vi har vært imot. Vi har vært i denne situasjonen to ganger tidligere. Høsten 1985 ble det stilt kabinettsspørsmål rettet mot Fremskrittspartiet fra daværende statsminister Kåre Willoch, og vi valgte å bøye av og stemme mot vårt eget syn i tippesaken. Senere stilte daværende statsminister Kåre Willoch kabinettsspørsmål den 29. april 1986, fordi han sa at han ikke kunne styre landet uten at bensinavgiften ble økt med 30 øre - 800 mill. kr på årsbasis.

       Vi synes det er leit at vi er kommet i en ny, tredje situasjon, hvor statsminister Bondevik sier at han ikke vil gå videre hvis vi ikke får en økning i CO₂-avgiften på 95 mill. kr pr. år. Vi har store problemer med å forstå at en såpass liten sak er det som en regjering vil sette sin stilling inn på.

       Vi konstaterer også med en stor forbauselse at begrunnelsen for å øke CO₂-avgiften er å få en stramhet i norsk økonomi, for hele tiden når man snakker om stramhet i økonomien, så snakkes det om fastlandsøkonomien, og CO₂-avgiften på sokkelen har ingen innvirkning på fastlandsøkonomien i de indikatorer som finansministeren har snakket om, 0,25 og 0,50, den er ikke engang en del av dette, så vi har store problemer med å forstå det.

       Men det er også klart at når vi skal votere over dette forslaget litt senere, har det en helt annen dimensjon når det knyttes til en regjerings avgang, til et regjeringsskifte. Det er selvsagt for oss at da må vi vurdere også konsekvensene for landet med et regjeringsskifte - om det som er et eventuelt alternativ vil være bedre, om vi vil kunne få gjennomslag for mer av Fremskrittspartiets politikk med en annen regjering. Det har selvsagt også vært tillagt vekt.

       Det har vært talt i debatten før pausen om spill og teater. Jeg har lyst til å slutte meg til statsministerens ord om at et kabinettsspørsmål og en parlamentarisk situasjon som vi nå er oppe i, er aldeles ikke spill eller teater, det er beinharde politiske realiteter både for den regjering som setter sin stilling inn på å få vedtatt noe, og for dem som egentlig hele tiden har gitt uttrykk for at man ikke ønsker noe regjeringsskifte. Jeg har også offentlig, som statsministeren sa, sagt at etter vår oppfatning er det ingen god, saklig grunn for å stille et kabinettsspørsmål.

       Det er imidlertid selvsagt slik at det er en regjerings og først og fremst statsministerens avgjørelse om han vil sette sin stilling inn på å få et forslag vedtatt.

       Fremskrittspartiet har tatt dette meget alvorlig. Vi har også hatt drøftelser med samtlige av våre fylkesformenn, som igjen har hatt drøftelser med sine fylkesstyrer, slik at den beslutning stortingsgruppen eventuelt skulle trekke, også var basert på råd fra partiapparatet - det bør det være i slike situasjoner.

       Etter en nøye gjennomgang av hele situasjonen er Fremskrittspartiets stortingsgruppe kommet til at vårt ønske om å ikke ha et regjeringsskifte nå er viktigere enn CO₂-avgiftsstoppingen. Jeg vil også til slutt få lov til å si at jeg håper vi slipper den situasjonen vi hadde i 1985 og 1986. Vi bøyde av for det første kabinettsspørsmålet, men ble brakt i en situasjon på nytt hvor vi da valgte å ikke bøye av.

Einar Steensnæs (KrF) : Jeg er selvfølgelig glad for den konklusjon som Fremskrittspartiets stortingsgruppe kom til når det gjelder dette viktige spørsmålet. Jeg vil si generelt at jeg innvilger gjerne 15 minutter til Fremskrittspartiets stortingsgruppe hvis det i andre tilfeller kan føre til tilsvarende positive konklusjoner.

       Jeg viser for øvrig til statsministerens innlegg både når det gjelder en mindretallsregjerings behov for å vise fleksibilitet og vise respekt for Stortingets flertall når det gjelder å finne løsninger. Men jeg viser også samtidig til hans klare behov for å sette en grense i forhold til en slik fleksibilitet, og at statsministeren i dag har trukket en slik grense. Det dreier seg altså om noe langt mer enn den CO₂-avgiften som representanten Hagen nok en gang forsøkte å redusere dette spørsmålet til.

       Når det så gjelder votering over pakke eller enkeltsaker i pakken, anser jeg for min del det spørsmålet som avklart. Jeg vil bare igjen presisere at for oss i sentrumspartiene har en slik vurdering av voteringsform overhodet ingen ting med vurdering av de politiske realiteter å gjøre. De politiske realiteter står fast, og statsministeren har klart gitt uttrykk for de forventninger han har til Stortinget for at han skal ta ansvar for det vedtatte budsjettet.

Jan Petersen (H) : Det vi nå har opplevd i dag, ble vel så å si til minste detalj, nesten ned til minuttenes detalj, beskrevet allerede i begynnelsen av denne uken. Det er intet forbausende i de resultatene vi nå har hatt. Etter mitt skjønn har realitetene vært rimelig synlig for alle som ville se. Jeg mener at man burde ha greid å finne frem til løsninger på et tidligere stadium uten all denne dramatikken. Det var bakgrunnen for at Høyre i samarbeidets ånd allerede i innstillingen fra finanskomiteen i begynnelsen av uken signaliserte hvilken stemmegivning vi ønsket å ha subsidiært, når våre forslag og opplegg ikke nådde frem.

       Vi må konstatere at Regjeringen nok en gang har måttet komme oss i møte i spørsmål av denne typen. Det betyr at blokkuavhengigheten helt åpenbart er under press, selv om statsministeren i svaret på min replikk strevde med å opprettholde dette bildet. De problemstillingene vi har behandlet denne gangen, har jo vært relativt begrensede. Det gjorde at det var mulig å få snudd et budsjettopplegg som åpenbart var lagt opp med tanke på enighet med Arbeiderpartiet, til å bli noe som vi subsidiært kan stemme for. Når vi møter hele statsbudsjettets mange forslag til høsten, behøver det ikke å bli like lett hvis det grunnleggende opplegg har samme profilen som det hadde denne gangen. Jeg tror det er viktig at Regjeringen ser på muligheten for langsiktig tenkning også i disse spørsmålene.

       Jeg er glad for at vi har kommet frem til den løsningen som nå foreligger. Men det kunne vi i realiteten ha gjort allerede på mandag. Nå har vi altså til siste minutt og til siste detalj gjort det man forutså på mandag.

Thorbjørn Jagland (A) : Det er ikke nødvendig for meg å si mye, for dette er i virkeligheten et internt borgerlig anliggende. Det er de fem borgerlig partiene som ble enige om årets statsbudsjett, som nå tar ansvaret for å revidere det samme statsbudsjettet.

       Etter at forhandlingene mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene ble brutt, sa Regjeringen at det ikke var mulig å inngå noen avtale med Arbeiderpartiet fordi den hadde inngått en avtale med Høyre og Fremskrittspartiet om særlig skattepolitikken. Det var for så vidt overraskende for oss, ettersom man hadde invitert oss til et samarbeid. Men det kom nå på bordet, og da var det jo ingen annen vei å gå enn å forsøke å få til et budsjett sammen med de partiene som hadde ansvaret for å sette opp årets statsbudsjett.

       Jeg undrer meg imidlertid litt på hva slags samarbeid dette er, og hva slags avtale man har, når man må tvinge sine avtalepartnere til å stemme for forslag som de er imot - iallfall har Fremskrittspartiet sagt de er imot ett av dem. Da kan man jo lure på hvordan dette skal gå utover høsten.

       Statsministeren har satt sin stilling inn på å få vedtatt fire punkter. Tre av dem var ikke med i Regjeringens eget forslag. Regjeringspartiene har gått vekk fra forslag som Regjeringen hadde, og som de kunne fått flertall for i Stortinget sammen med Arbeiderpartiet selv om vi ikke hadde noen avtale. To av disse forslagene er i virkeligheten Høyres og Fremskrittspartiets forslag, og jeg antar de må være omstridt i Regjeringen. Jeg kan ikke tenke meg at man uten noen debatt har sagt at man nå skal begynne å selge ut statsaksjer for å få Fremskrittspartiet og Høyre med på å revidere budsjettet. Men det skjer nå altså.

       Jeg er glad for at det er blitt avklart at dette kabinettspørsmålet i og for seg ikke er rettet mot Arbeiderpartiet. Vi sa det var uansvarlig å sette opp statsbudsjettet med bruk av 5 milliarder kr mer i oljepenger. Vi advarte i hele valgkampen mot å basere landets velferd og sysselsetting på høye oljepriser og stadig mer bruk av oljepenger. Vi spurte: Hva skal man gjøre hvis oljeprisen begynner å gå ned? Nå har oljeprisen gått ned, kronekursen har gått ned og renten begynner å stige. Jeg er glad for at det da er avklart at de som tok denne sjansen, nå tar på seg ansvaret for å revidere statsbudsjettet.

       Men jeg har lyst til å legge til: Arbeiderpartiet er opptatt av å få til et samarbeid for å få landet inn på den rette kursen for å sikre sysselsetting og rettferdig fordeling og hindre ytterligere renteoppgang. Men da må man be om at de rikeste i landet, som har tjent veldig store penger på oppgangen, også blir tatt hardere. Man kan ikke bare legge byrdene over på vanlige folk slik som utgangspunktet var og fortsatt er, med det reviderte budsjettet som nå vedtas.

       Jeg må konstatere det jeg nå har sagt: De fem borgerlige partiene bringer seg selv sammen. Arbeiderpartiet kan selvfølgelig ikke stemme for de fire punktene. Det tror jeg alle respekterer. Og det vet regjeringspartiene at vi ikke kan, i og med at de ikke kunne inngå noen avtale med Arbeiderpartiet fordi de hadde bundet seg til en avtale med Høyre og Fremskrittspartiet.

Kristin Halvorsen (SV) : Statsministeren har stilt kabinettsspørsmål - ikke rettet mot alle partiene i Stortinget, og heller ikke på én enkelt sak. Han har på vegne av Regjeringen stilt kabinettsspørsmål på en pakke som inneholder to klare Høyre- og fremskrittspartiforslag som er fremmet i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. De har ligget i finanskomiteen lenge, og støtten fra sentrumspartiene ble avklart til slutt.

       Det ene er et forslag om å selge statsaksjer for 500 mill. kr. Det er et klart privatiseringsforslag. Det andre er et forslag om skattesubsidiering av pensjonssparing. Dette er forslag som SV selvsagt ikke støtter, fordi de innebærer en klar høyredreining i den økonomiske politikken. Og det er heller ingen som forventer at vi skal støtte disse forslagene, tvert imot. Når statsministeren på vegne av Regjeringen stiller kabinettsspørsmål på denne pakken og ikke på ett enkeltforslag, ikke på CO₂-avgiften, er det altså ikke for å få SVs støtte til fortsatt Bondevik-regjering. Det er for å få Høyre og Fremskrittspartiet til å sikre en fortsettelse av sentrumsregjeringen, og det er Bondevik som velger blokk.

       Helt siden jeg kom inn i rikspolitikken - dessverre etter 1986 - har jeg hørt om debatten om bensinavgiften, som Willoch-regjeringen gikk på, og all turbulensen rundt den, hvor man hadde lange gruppemøter i Arbeiderpartiet, i SV, i Fremskrittspartiet, for å avklare hvordan man skulle stille seg til en økning av bensinavgiften. Det var også en regjering som hadde et uklart parlamentarisk grunnlag, og det var en invitasjon som for så vidt gikk til alle partiene på Stortinget, men som selvsagt først og fremst var rettet til Fremskrittspartiet.

       Dette er også en regjering som ikke har avklart et parlamentarisk grunnlag. Så langt er det tvert imot en regjering som har sagt at de ikke vil avklare noe parlamentarisk grunnlag - de vil være blokkuavhengig. Men nå har Bondevik og Regjeringen ønsket å vise muskler. Det har de ikke gjort på en nøye gjennomtenkt sak som betyr veldig mye for dem, jeg tror de har gjort det på en litt tilfeldig, men symbolpolitisk sak. Og symbolpolitikken i dette er at man ønsker en pakke som er en klar invitasjon til Høyre og Fremskrittspartiet, først og fremst for å banke Fremskrittspartiet på plass her i salen i dag. Og dermed har Bondevik og Regjeringen valgt blokk.

       I SV har vi ønsket å samarbeide konstruktivt med Regjeringen, og mange har satt pris på at vi har hatt en helt annen og mer konstruktiv tone enn Arbeiderpartiet i mange spørsmål. Det er selvsagt fordi vi i opposisjon har samarbeidet godt med mange av partiene i Regjeringen og mange enkeltpersoner i Regjeringen om viktige spørsmål: om flyktningpolitikk, om miljøpolitikk, om en del fordelingsspørsmål, om kommuneøkonomi osv. Dette er et samarbeid som SV gjerne skulle ha fortsatt. Vi frykter at det nå blir vanskeligere når Bondevik-regjeringen så klart velger side på en symbolsak, men en klar symbolsak i favør av Høyre og Fremskrittspartiet.

Johan J Jakobsen (Sp) : Det kan neppe sies å være den helt store overraskelsen som slo ned i parlamentet i forbindelse med referatet fra Fremskrittspartiets gruppemøte. Men jeg skjønner det slik at Carl I Hagen mener at nå er det slutt på spill og teater, og nå gjenstår de beinharde politiske realiteter. Og så får Carl I Hagen ha meg unnskyldt hvis jeg våger å antyde at jeg følte et visst teaterpreg også over den siste del av forestillingen. Men det var faktisk ganske godt ment.

       Høyre har allerede i innstillingen vist ansvarlighet i forhold til den pakken som er lagt fram fra sentrumspartiene. Og jeg syns vi skal gi den ros til Fremskrittspartiet at den ansvarlighet som Høyre allerede har vist, viser Fremskrittspartiet nå i salen ved, som Carl I Hagen så sterkt understreket, å stemme for et forslag han egentlig er uenig i. Og hans motiv for å gjøre det syns jeg vi skal betrakte som meget høyverdig, nemlig å sørge for at sentrumsregjeringen kan fortsette sitt samfunnsgagnlige arbeid.

       Nå har jeg lagt merke til at enkelte som faktisk tidligere i debatten nærmest har overgått hverandre i å omtale denne pakken som en « bagatell », legger vidtrekkende politiske konsekvenser og føringer i dette når det nå ser ut til å bli vedtatt. Det er ikke slik Kristin Halvorsen nå har antydet, nemlig at sentrumspartiene med dette har valgt side eller er « bundet til masten », som det har vært sagt i andre sammenhenger. Det er nok å lese innstillingen. Det går klart og tydelig fram av innstillingen at denne regjeringen fortsatt jobber etter prinsippet om blokkuavhengighet. Det er vekslende flertall gjennom hele innstillingen. Og hvis vi ser hele budsjettprosessen for 1998 under ett, tar med budsjettbehandlingen i fjor høst, så er bildet faktisk det samme. Så det er ingen grunn til å trekke den konklusjon som enkelte har gjort.

       Så må vi si til Jagland for n'te gang når han gir sin versjon av de forhandlinger som har funnet sted mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene: Det som er realiteten, er at det krav som Arbeiderpartiet stilte for en avtale, kort og godt var at sentrumspartiene skulle bryte en budsjettforståelse, eller kall det gjerne en budsjettavtale, med partier som i fjor høst - i motsetning til Arbeiderpartiet - var villig til å ta ansvar, og det syns jeg ikke er noen særlig høyverdig opptreden av partier som er i mindretall, og som er avhengig nettopp av å ha et samarbeidsforhold til alle andre partier i Stortinget.

       Jeg vil avslutte i det - skal vi si - litt forsonlige hjørnet, fordi jeg faktisk registrerte at Thorbjørn Jagland og også SV markerte vilje til samarbeid med sentrumspartiene. Så får vi håpe at det også ligger realiteter i det når vi starter en ny sesjon til høsten.

Gunnar Kvassheim (V) : Sentrumspartiene har vært innstilt på konstruktivt samarbeid med de andre partiene i Stortinget når det gjelder budsjettet, og vi har anlagt en fleksibel holdning, slik det ble sagt i debatten. Men jeg syns stasministeren på en god måte begrunnet behovet for å sette en strek, behovet for å ha stramhet i budsjettet, slik Regjeringen har lagt vekt på.

       Den pakken som det er diskusjon om nå, inneholder både tunge realiteter og viktig signaleffekt. Det er positivt å kunne slå fast at det nå synes å være bred tilslutning også i denne sal om at sentrumsregjeringen er det beste av de tenkelige alternativene når det gjelder regjering. Det er ingen dårlig attest etter et snaut arbeidsår for denne regjering.

       Det er blitt sagt fra denne talerstol av talere fra Arbeiderpartiet og SV at det er et endret parlamentarisk grunnlag for denne regjering. Så enkel er ikke verden. Det er ikke lenge siden talere fra Fremskrittspartiet fremmet forslag hvor de bad om å få tilbake den asyl- og flyktningpolitikken som Arbeiderpartiet stod for. Det er ikke lenge siden SV var oppe og sa at denne regjering står for en helt annen politikk når det gjelder gjeldslette i forhold til u-land. Det er ikke lenge siden representanter fra SV sa at i arbeidet med grønne skatter har sentrumsregjeringen vist vilje til nytenkning og mer offensiv satsing. Det er heller ikke med støtte fra Fremskrittspartiet at denne regjeringen vektlegger å ha en skikkelig kommuneøkonomi. Det er slik at denne regjeringen samarbeider med ulike partier i Stortinget, avhengig av den enkelte sak. For regjeringspartiene har ikke det som har funnet sted i dag, vært et spill. Det har vært snakk om tunge realiteter bak de avveiningene som ligger til grunn for den konklusjonen som statsministeren trakk. Men jeg hører at betegnelsen « spill » og « teater » blir brukt av den parlamentariske lederen som mange oppfatter som hovedaktøren i det som ble betegnet som « operasirkuset ».

       Det sies her at det i pakken ligger elementer av Fremskrittsparti- og Høyre-politikk, og det vises til ønsket om å selge statsaksjer. I eierskapsmeldingen som for kort tid siden ble fremmet for Stortinget, foreslås det å selge statsaksjer som en del av en omfordeling av innsatsen fra det offentlige i forhold til næringslivet. Den våkne leser av eierskapsmeldingen hadde derfor ikke behøvd å bli overrasket over at det var mulig for sentrumspartiene å være med på et slikt opplegg.

       Thorbjørn Jagland sa i sitt innlegg at Arbeiderpartiet hadde en avtale som de la stor vekt på å følge opp, avtalen med sine velgere. Jeg slår fast at denne avtalen ikke var viktigere enn at Jagland og hans parti sa nei til å samarbeide med sentrumspartiene, slik at vi kunne få gjennom deler av den politikken de i debatten har sagt har vært viktig. La det være klart: Det foreligger ingen hemmelig omfattende avtale mellom sentrumspartiene og Høyre og Fremskrittspartiet utover det den alminnelige avisleser måtte forstå etter budsjettbehandlingen i fjor høst, og vi har lagt vekt på å følge opp de forpliktelsene som lå i budsjettvedtaket fra i fjor.

Statsminister Kjell Magne Bondevik : La meg etter disse innlegg få understreke følgende:

       For meg er forslag nr. 38, som kabinettsspørsmålet er knyttet til, ikke først og fremst et spørsmål om bare en CO₂ -avgift på 95 mill. kr. Det må ses i lys av en regjerings behov for respekt for at en både skal vise fleksibilitet og samarbeidsvilje i forhold til Stortinget og også kunne sette grenser for hvor mye en kan godta av endringer. Denne grensen gikk ved de fire forslag som ligger i denne pakken. Det er helheten i dette som for meg har vært avgjørende, ikke én avgift. Det dreier seg rett og slett om en regjerings nødvendige styringskraft. Jeg fant det derfor nødvendig å sette en slik grense fordi det i innstillingen ikke så ut til å være flertall i hvert fall for mer enn to av disse forslagene. Så falt det tredje etter hvert mer eller mindre på plass, og jeg respekterer at det fjerde synes å kunne falle på plass nå ved at jeg som statsminister fant å måtte klargjøre konsekvensen hvis så ikke skjedde.

       Etter mitt skjønn kan en regjering - og spesielt en mindretallsregjering - komme i en situasjon hvor en må trekke en grense for hva en kan leve med, og så er det selvsagt fritt opp til partiene på Stortinget om en bevisst vil overskride den grensen. Jeg kan som statsminister uttrykke min tilfredshet med at Høyre i innstillingen - og det skal partiet ha honnør for - og Fremskrittspartiet nå har sagt at selv om de ikke liker alle elementer i dette forslaget, så velger de, hensyn tatt til alternativene, å akseptere det.

       Jan Petersen sa at blokkuavhengigheten er under press. Jeg vil vise til den innstilling som det nå snart skal voteres over. Der er det kryssende allianser nesten fra budsjettkapittel til budsjettkapittel, de ulike vedtak blir gjort med ulike flertallskonstellasjoner, og det viser vel mer enn noe annet at det ikke finnes to bestemte blokker, ei heller i den økonomiske politikken. I tillegg kommer at det også er annen politikk enn økonomisk politikk, og vi har relativt ferske eksempler på at Regjeringen her har fått viktige saker gjennom med støtte fra Arbeiderpartiet og SV.

       Kristin Halvorsen sa at det nå ville bli vanskeligere for henne å samarbeide med Regjeringen og statsråder som hun tidligere hadde positiv erfaring med når det gjelder åpenhet. Det må i tilfelle være fordi SV vil det slik. Denne regjeringen og dens statsråder er like mye innstilt på å samarbeide både med SV og andre om viktige spørsmål som vi tror vi har en del sammenfallende syn på - forholdet til de fattige land, miljø og flyktning- og asylpolitikken, for å nevne noe. Så hvis ikke Kristin Halvorsen ser den muligheten, er det fordi SV selv i tilfelle ikke vil. Vi stiller gjerne opp som vi har gjort før.

       Så sa Arbeiderpartiets leder at det var overraskende for han om det skulle være en avtale om skatte- og avgiftspolitikk. Dette forbauser meg ganske mye. Dette er ikke noe overraskende. Det som er å finne om dette, står i Stortingstidende, fra finansdebatten i fjor, der statsministeren ble bedt om å klargjøre Regjeringens forhold til de skatte- og avgiftsvedtak som ble gjort, og hvor det også skjedde endringer i Stortinget. Dette står åpent i Stortingstidende, mer overraskende er det ikke. Jeg kan gjerne anbefale Stortingstidende til lesning, både statsministerens innlegg og replikkene etterpå.

       Så sier Jagland at det ikke var ansvarlig å bruke 5 milliarder kr mer i oljepenger. Det er et interessant utsagn. Jeg får da opplyse om at vi nå bruker ca 6 milliarder mindre i oljepenger enn det det lå an til i fjor høst. Da har vi til og med kommet lenger enn dit Jagland anså som det viktige.

       Til slutt: Det ble sagt at de rikeste i landet må tas hardere. Ja, vi har fremmet forslag om økt kakseavgift, økt skatt for liberale yrker, og vi var villig til å drøfte med Arbeiderpartiet ytterligere slike forslag uten å bryte inngåtte avtaler. Det gikk ikke denne gangen fordi Arbeiderpartiet i tilfelle ville ha oss til å bryte en forståelse. Slik opptrer ikke sentrumspartiene, men vi er åpne for nye drøftinger senere.

       Jeg har merket meg det Arbeiderpartiets leder sa om en generell vilje til samarbeid. Jeg vil bare få avslutte med å si at i en parlamentarisk situasjon med mindretallsregjering, og nesten uansett hvilken mindretallsregjering det måtte være, så kreves det av oss alle vilje til ansvar, samarbeid og fleksibilitet.

Hans J Røsjorde (Frp) : Jeg vet at det ved en slik anledning er ganske uvanlig at en som ikke bekler en rolle som parlamentarisk leder, griper ordet etter statsministeren. Men jeg må si at etter å ha hørt på de parlamentariske ledere i tur og orden fra regjeringspartiene, er jeg for en gangs skyld opprørt. Jeg er opprørt fordi man gjennom de innlegg som er kommet, får inntrykk av en slags raljering med den støtte som Fremskrittspartiet nå har erklært seg villig til å gi - fra Johan J Jakobsen, ikke minst fra Steensnæs og også fra Kvassheim. Og det må jeg si jeg setter uendelig liten pris på som representant for Fremskrittspartiet. Jeg pleier normalt ikke å la den slags ting gå innover meg i en politisk debatt. Denne gangen gjorde det det. Jeg fikk en følelse av at man tok imot den støtte Fremskrittsparti gav, med en lunken hånd, og nærmest med en hånd som allikevel vinket farvel.

       Jeg tror at man skal være meget klar over at det var ingen selvfølge at Fremskrittspartiet skulle si ja til dette - langt derifra. Signaler utenfra har ikke vært så entydige, og det har ikke vært noen stor regi som noen gjerne ville ha det til. Derfor var det også nødvendig med et møte. Jeg er oppriktig opprørt, og i en annen situasjon enn denne hadde det vært behov for å snakke sammen noen flere. Nå er signalet gitt. Jeg beklager at den hånd som vi strakte ut, har blitt møtt på en slik måte fra de parlamentariske ledere. Derimot har statsministeren gjennom sitt innlegg gitt et annet inntrykk. Det tror jeg vi alle skal være glad for.

Johan J Jakobsen (Sp) : Jeg stiller meg egentlig litt uforstående til det siste innlegget. Jeg har sett selv hva jeg noterte på blokken som stikkord for det innlegg som jeg holdt, og jeg startet faktisk mitt innlegg med å gi honnør til Fremskrittspartiet og Carl I Hagen fordi de, i motsetning til andre, var villig til å ta ansvar. Jeg sa i mitt innlegg at Høyre hadde markert denne ansvarligheten allerede i innstillingen, og jeg mente faktisk jeg med stort alvor sa at det var bra at Fremskrittspartiet viste ansvar nå ved, som jeg sa, å prioritere hensynet til Regjeringen foran hensynet til den ene avgiften som det er snakk om.

       I den kommentar jeg gav til Thorbjørn Jaglands innlegg, viste jeg også til hva Fremskrittspartiet og Høyre var villig til å gjøre i fjor i forbindelse med budsjettet, og at det var de avtaler, den budsjettforståelse, som vi hadde med Fremskrittspartiet og Høyre i fjor, som gjorde at disse partiene til tross for at de lå langt, langt lenger unna enn det Arbeiderpartiet lå når det gjaldt budsjettbalanse, allikevel var villig til å stemme subsidiært for å skape en viss økonomisk ryddighet og stabilitet i Stortinget. Og at jeg da for min del gav uttrykk for at Jagland ikke kan forlange at andre partier bryter en slik forståelse, det synes jeg Røsjorde skulle ta som et uttrykk for at vi gir honnør for og verdsetter de holdninger og de beslutninger som tas i partier når hensikten er å skape konsolidering og stabilitet for et økonomisk opplegg.

       Jeg vil bare ta avstand fra den kritikken hun rettet mot de parlamentariske ledere i regjeringspartiene. Med henblikk på det som skal skje til høsten, tror jeg det var meget kloke innlegg de holdt.

Presidenten: Presidenten anser denne delen av debatten for omme. Selv om alle åpenbart er til stede i salen, vurderer presidenten det slik at noen kanskje har behov for en liten pause, og vi ringer derfor som vanlig i fem minutter før votering.