Petter Løvik (H)
(ordførar for saka):

       Stortinget har fleire gonger gitt uttrykk for ønske om eit betre grunnlag for vurdering av og vedtak om framtidig dimensjonering av høgare utdanning. Av ulike grunnar har dette arbeidet teke lengre tid enn venta, og først på slutten av vårsesjonen i år mottok kyrkje-, utdannings- og forskingskomiteen denne meldinga til behandling.

Tomas Norvoll (A) : Den meldingen som vi behandler i dag, er kommet på bakgrunn av et ønske fra utdanningskomiteen, som flere ganger har bedt om å få en gjennomgang av høyere utdanning og en drøfting av hvordan vi skal dimensjonere tilbudene innenfor høyere utdanning. Grunnen til at vi har bedt om det, er at vi ønsker å ha en framskrivning av framtidige studietilbud for bedre å matche yrkes- og samfunnslivet, slik at vi ikke skal utdanne folk innenfor næringer som vi ikke har et stort behov for.

       Et klart flertall mener at meldingen som er lagt fram, ikke gir et skikkelig grunnlag for en framtidsrettet debatt. Jeg vil nok si at meldingen er bra når det gjelder ordinære studenter og det tradisjonelle studentbegrepet, men dessverre ser ikke meldingen i tilstrekkelig grad sammenhengen mellom etter- og videreutdanning og den stortingsmeldingen vi skal behandle der, og høyere utdanning. Det er også slik at vi i framtiden står framfor en ny type studenter. Jeg er helt overbevist om at den eventuelle veksten som vil komme i studentmassen, ikke vil komme i form av ordinære studenter, altså i form av 18-, 19-, 20-åringer som begynner på universitet og høyskole og som fullfører hele sin utdanning der, men i mye større grad vil bestå av voksne som trenger påfyll av kompetanse. Da må det ofte skje desentralisert. Vi snakker om voksne folk som har familie, som har små barn og som ikke kan flytte inn til de store sentra for å gå på skole. Derfor ønsker vi å få en ny runde når det gjelder dette.

       Vi ber om at det raskt blir lagt fram en ny melding eller en ny sak om dette. Det er en viktig sak, og det er viktig å få drøftet dette i nær framtid. Jeg kan ikke annet enn å be statsråden lese nøye de flertallsmerknadene som ligger i innstillingen. Jeg mener at de er gode og for så vidt gir et godt grunnlag for arbeidet framover med en ny melding om dimensjonering av høyere utdanning.

André Kvakkestad (Frp) : Jeg vil bare komme med noen små, korte merknader.

       Slik vi ser det, har denne saken fått en uheldig vending i forbindelse med det regjeringsskiftet som ble foretatt - ikke fordi vi fikk en ny regjering, men fordi meldingen kom i dette momentet.

Arne Lyngstad (KrF) : Dagens debatt om dimensjoneringsmeldingen er egentlig debatten Stortinget ikke klarer å gjøre seg ferdig med. Kravet om en dimensjoneringsmelding er framført av Stortinget to ganger tidligere, og nå inviteres Stortinget til å kreve en slik melding for tredje gang.

       Petter Løvik (H) : Eg kjenner representanten Lyngstad sine synspunkt frå tidlegare. Eg har for så vidt svart på dei i hovudinnlegget mitt, men eg finn likevel grunn til å ta avstand frå eit par utsegner som representanten Lyngstad kom med i innlegget sitt.

       Han kalla det som fleirtalet kjem med, for « politiske kannestøperier ». Han påstår at motiva våre er å svekke ein statsråd. Det er ikkje tilfellet! Det fleirtalet her vil, er ikkje å svekke ein statsråd, men å styrkje norsk høgare utdanning. Vi har, som eg sa, valt å ta omsyn til dei høyringsutsegnene som er komne, og eg skal sitere to av desse - her finst mange fleire. Universitetsrådet seier bl.a.:

« Rasjonelle omstillinger i sektoren forutsetter imidlertid styringssignaler som gir institusjonene tilstrekkelig tid til å foreta de nødvendige tilpasninger. Meldingen inneholder ingen slike styringssignaler. »

       Studentenes Landsforbund seier som konklusjon på si utsegn:

« Studentenes Landsforbund ber derfor KUF-komitéen om å sende meldingen i retur til KUF. St.meld.nr.39 mangler klare og overordnede perspektiver på høyere utdanning, og derfor vil Studentenes Landsforbund fraråde Stortinget om å vedta den slik den foreligger i dag. »

       Når det er vist til Mjøs-utvalet, håpar eg at representanten Lyngstad kan stadfeste det eg sa i hovudinnlegget mitt, nemleg at eit utval skal framlegge innstillinga si sommaren 2000. Då vil realiteten vere at det er det neste stortinget som skal behandle ei eventuell ny melding på bakgrunn av dette, og det er altfor lang tid å vente på ei så viktig sak.

Arne Lyngstad (KrF) : Jeg skal gi representanten Løvik rett i - det tror også jeg - at Høyre, og for så vidt også de andre, har et ønske om å ta hensyn til høyere utdanning og vil fremme den. Men spørsmålet er hvorvidt Stortinget gjør det ved ikke å gi noen signaler om hvilke studier og hvilke fagfelt som skal være prioritert framover, men isteden sender saken til ny vurdering.

       Jeg vil holde fast på at de innspill som flertallet i denne sal har kommet med, kunne ha stått i en vanlig innstilling også til meldingen. De høringsuttalelser vi har fått, og de innspill som har kommet, har, som representanten Løvik riktig påpeker, vært kritiske til meldingen. Men de problemstillingene som de har ønsket vi skulle ha satt lys på, er jo nettopp de problemstillingene som Mjøs-utvalget jobber med, og som det dermed vil være riktig å ta tak i i forbindelse med det utvalgets innstilling. Jeg forutsetter at Mjøs-utvalgets innstilling, som så vidt jeg vet skal fremmes i mars-april 2000, vil bli behandlet av dette stortinget. Når flertallet påstår at meldingen ikke har vurdering av konklusjoner, tror jeg faktisk at det er en politisk vurdering fra flertallets side, som det er fullt legitimt å føre fram, men da overser de det som står i kapittel 6 i meldingen. Der er det faktisk både vurderinger og konklusjoner.

       Komiteflertallet sier i sine merknader at meldingen gir et omfattende og nyttig grunnlagsmateriale til belysning av dagens situasjon og en god beskrivelse av en del sentrale problemstillinger utdanningsinstitusjonene vil stå overfor i årene som kommer. Så sies det videre at en savner Regjeringens egne vurderinger av situasjonen og anbefalinger.

       Det er greit nok at flertallet ser det slik, men det skulle da ikke forhindre stortingsflertallet fra å si hva de mener, og fra å fatte de nødvendige vedtak og dermed legge føringer for det arbeid som Mjøs-utvalget skal gjøre, for det kan ikke ha gått flertallet forbi at Regjeringen har oppnevnt et eget offentlig utvalg, Mjøs-utvalget, til å gjennomgå høyere utdanning i videste forstand.

       Jeg merket meg for øvrig med glede at representanten Tomas Norvoll i dag nedtonet sin kritikk i forhold til det som arbeiderpartirepresentanter har uttalt i media tidligere. Det var interessant.

       Mjøs-utvalget skal legge fram sin innstilling våren 2000. Da har det nåværende storting enda ett år igjen og således tid til å fatte vedtak. Jeg minner om kompetansemeldingen som ble lagt fram nå i vår. Den mener vi å gi innstilling til før jul, så det er absolutt mulighet hvis det er politisk vilje til å vente til Mjøs-utvalget kommer med sin innstilling.

       Med den saksbehandling som stortingsflertallet nå legger opp til, vil det etter mitt skjønn bli mye dobbeltarbeid og dermed tids- og ressursspill. Regjeringen har altså ikke bare oppfylt sin forpliktelse i forhold til tidligere vedtak, men selv tatt initiativ til en bredere gjennomgang av høyere utdanning i og med at den har oppnevnt Mjøs-utvalget.

       Jeg mener høyere utdanning ville vært tjent med at meldingen hadde blitt realitetsbehandlet i dag, selv med den sterke kritikken Stortinget måtte ha anført. Men slik blir det altså ikke, og det må vi ta til etterretning.

       Det kan vel ikke være slik at det er mer bekvemt for stortingsflertallet å vente på kompetansemeldingens skjebne i Stortinget samt behandlingen av 1999-budsjettet før det tas stilling til dimensjonering av høyere utdanning. Jeg tar imidlertid til etterretning at det ikke er vilje til noen realitetsbehandling i dag, ennskjønt det legges ganske klare føringer i flertallets merknader.

       Alle vet at dimensjonering ikke er en statistisk operasjon, men en kontinuerlig prosess avhengig av mange forhold som demografi, etterutdanningsbehov, økonomi og sist, men ikke minst, samfunnets behov og studiesøkendes ønsker. Det er politikernes ansvar uavhengig av nivå, enten vi befinner oss i Stortinget, i universitets- og høgskolestyrer eller i departementene. Dette må vi forholde oss til, selv om St.meld.nr.39 sendes tilbake til departementet i dag.

       Det er også rett som representanten Tingelstad seier, at ord for ord kan det kanskje sjå ut som Regjeringa har svart på Stortinget sitt oppdrag. Men då er det grunn til å spørje representanten Tingelstad: Er det ikkje rimeleg at den foreståande kompetansereforma vil få stor innverknad på dimensjoneringsbehovet i norsk høgare utdanning? Vidare: Er det ikkje rimeleg at vi får ei meir prinsipiell drøfting av studium i utlandet i samband med dette, noko som også vil verke inn på dimensjoneringa i Noreg? Skal det vere slik at studium i utlandet berre er ei supplering i periodar då vi manglar studieplassar i Noreg? Eller deler representanten Tingelstad det synet som Høgre har, at studia i utlandet har ein stor eigenverdi, og at dei derfor bør drøftast prinsipielt? Det har vi elles gjort i Stortinget tidlegare. Dette vil ha ein sterk innverknad på det som skjer når det gjeld dimensjonering også i Noreg. Det er ikkje berre noko vi brukar til å fylle ledige studieplassar, men har ein verdi i seg sjølv, som eg sa.

       Det er også muleg at vi, sjølv etter høyringar, kan klare å få fram ei ny innstilling og ei ny stortingsmelding våren 2001. Men det er for lenge å vente, anten det blir våren 2001 eller hausten 2001.

Marit Tingelstad (Sp) : Jeg skjønner at det er for lenge å vente til år 2000 med dimensjonering. Vi driver jo dimensjonering to ganger i året, både ved vanlig statsbudsjettbehandling og ved behandlingen av revidert, så skulle en vente til år 2000 før en i det hele tatt tenkte dimensjonering, ville det være ansvarsfraskrivelse. Men poenget for meg var at vi ville hatt et bredt grunnlag når Mjøs-utvalgets innstilling var lagt fram, da ville det vært høringer, og så ville departementet ha hatt et bredt grunnlag for å komme med en grundig vurdering av alle sider. Jeg tar selvsagt til etterretning at stortingsflertallet har sin klare rett til å sparke departementet og denne regjeringen på leggen. Det er helt greit. Det er litt av politikerspillet.

       Men for meg er det påfallende at med det samme vi møtes, bl.a i komiteen, blir det sagt at denne meldingen må vi returnere. Vi har ikke drøftet noe i fellesskap før vi bestemmer at den skal returneres. Og med de harde utfallene som kom i pressen, men med den modererte kritikken som kom, særlig fra Arbeiderpartiet i dag, ser jeg at her er det helt klart politikk. Stortingsflertallet vil ha knesatt at her er det en mindretallsregjering som skal påføres dette politiske tapet. Det tar vi til etterretning.

       Og så dette med kompetansemeldingen: Løvik spør om jeg ikke ser at den får stor betydning. Jo, nettopp. Det er vel kanskje også det som kan ha ligget til grunn for at den framlagte meldingen om dimensjonering er så smal, den svarer kun på det spørsmålet og den utfordringen som lå i stortingsvedtaket i fjor vår. Det er klart at kompetansemeldingen er veldig viktig, men det utelukker ikke at Stortinget i dag kunne ha sagt sitt og lagt føringer, når flertallet mener at Regjeringen har gjort en så dårlig jobb.

Rune E Kristiansen (A) : Jeg registrerte at både representanten Lyngstad og representanten Tingelstad var innom den tankegang at det er politikk vi driver med, og det tror jeg at jeg kan bekrefte at det absolutt er. Jeg håper også at dimensjoneringsmeldingen og alle andre utdanningsmeldinger er knyttet til politiske vurderinger og politiske oppfatninger.

       Men det slår meg at det Marit Tingelstad ikke svarte på til replikken fra foregående taler, var om hun mener at det i grunnen er bedre at Stortinget begynner å skrive meldinger enn at Regjeringen gjør det. Noe av det samme var representanten Lyngstad inne på, og det synes jeg man snart bør kunne bekrefte eller avkrefte.

       Jeg oppfatter det slik at mindretallet mener at meldingen inneholder et klart svakt grunnlag som ikke innbefatter bl.a kompetansereformen, studier i utlandet etc. Mindretallet må vel også ha fått med seg hvordan høringsinstansene reagerte overfor komiteen. Det var ikke så mange som gav uttrykk for noe annet enn det flertallet har gjort i dag, nemlig at her har vi et for spinkelt grunnlag å bygge en melding om dimensjonering på, og at det mest fornuftige er at meldingen sendes tilbake.

       Men spørsmålet er: Synes representanten Tingelstad det hadde vært fornuftig om Stortinget rett og slett gikk i gang med å lage en melding i stedet for Regjeringen?

Marit Tingelstad (Sp): I et engasjert replikksvar kan en si mye rart, det er helt sikkert. Og hvis det kunne oppfattes som at Stortinget skulle lage meldingen, er det selvsagt ikke min mening. Men Stortinget kunne, slik det nå er lagt opp til, godt ført sine kritiske merknader i vedtaks form, utvidet det og dermed spart mye tid. Regjeringen måtte tålt den kritikken. Det å bestemme seg for å returnere meldingen mener jeg er et veldig tidsspille. Jeg tror høyere utdanning samlet sett hadde vært tjent med å få de merknadene i vedtaks form nå og fått dem videreført til Mjøs-utvalget. Det høringsinstansene sa, stort sett samlet, var jo nettopp at de ville ha den brede analysen, og jeg tror nesten alle nevnte Mjøs-utvalget. Det skal jeg ikke garantere, men jeg la merke til at svært mange nevnte nettopp Mjøs-utvalgets brede utredning og det store mandatet det hadde fått, og at det var viktig å legge i bunnen.

       Så dette med utenlandsstudier, som jeg glemte å svare på i forrige replikk. Jeg tillater meg da å si at selvsagt er Senterpartiet opptatt av at ungdom skal få mulighet til å studere ute - i noen tilfeller som et supplement til tilbudet de får i Norge, men også som alternativer. Det er veldig verdifullt. Det er ingenting i veien for at Stortinget kan si og mene det både i sammenheng med denne meldingen, og - om det ikke har stått store avsnitt om det - også i forskjellige budsjettsammenhenger. Så dette kan ikke utelukke muligheten for å avgi en innstilling og vedta denne meldingen. Men vi ser at vi har tapt denne saken, og jeg begynner å skjønne at det er politikk, Rune Kristiansen!

       Problemet med denne meldingen er at den i altfor stor grad, og bokstavelig talt, har holdt seg til ordlyden i Stortingets vedtak fra juni 1997. Stortinget var naturligvis opptatt av behovet for arbeidskraft innenfor yrker der høyere utdanning skulle dekke fremtidig etterspørsel. Vi er nå i en situasjon der etterspørselen etter høyere utdanning har gått ned. De aktuelle årskullene er blitt mindre, og andelen som velger å starte på en høyere utdanning, er lavere enn i de årene da arbeidsledigheten var vesentlig høyere enn nå.

       Skal vi få en skikkelig og grundig diskusjon om grunnlaget for å dimensjonere antall studieplasser innenfor de ulike studier, er det viktig at vi legger til grunn et bredere utdanningspolitisk syn enn kun at studier skal dekke behovet for arbeidskraft innenfor ulike yrker. Uansett hvilken holdning vi måtte ha til modellene som er brukt for å fremskrive behovet for arbeidskraft, vil resultatet av disse modellene bare være én av de variabler som skal danne grunnlaget for det antall studieplasser vi skal etablere.

       Utdanning generelt, og høyere utdanning spesielt, har en egenverdi. Det er det viktig at vi holder fast på. Det er derfor viktig at vi opprettholder og bygger ut antall studieplasser selv om en i utgangspunktet ikke entydig kan definere hvilke yrker disse studentene skal rekrutteres til. Våre utdanningsinstitusjoner er våre viktigste kulturinstitusjoner og kulturbærere. Vi må derfor også evne å se utdanning i en kulturpolitisk sammenheng.

       Jeg har lyst til å minne om at i Regjeringens langtidsprogram er det gjort forsøk på å dele nasjonalformuen opp i ulike kategorier. Neddiskontert verdi av arbeid vil utgjøre en stigende andel, og 2/3 av nasjonalformuen pr. innbygger vil være verdien av arbeid. Det er derfor helt avgjørende at vi forvalter denne ressursen på en best mulig måte. Det er ikke først og fremst spisskompetanse i ulike yrker som er av betydning, men at det generelle kompetansenivået i befolkningen er høyt. Et høyt allment kunnskapsnivå, som gjør en i stand til å mestre forandringer, blir det viktigste konkurransefortrinnet i tiden fremover. Derfor er det viktig at vi greier å se høyere utdanning i dette bildet, og tar dette med som en variabel når vi skal dimensjonere antall studieplasser.

       Som flere talere har nevnt før meg, står vi nå foran den neste store utdanningspolitiske reformen, nemlig kompetansereformen. De etablerte utdanningsinstitusjonene innenfor høyere utdanning, universitetene og høyskolene, vil få en helt sentral og avgjørende rolle når den skal iverksettes. Jeg aksepterer at dette ikke er viet særlig bred omtale i meldingen, tross alt er ikke reformen politisk vedtatt. Likevel er det viktig at utdanningsinstitusjonenes rolle trekkes inn i en dimensjoneringsmelding som skal være retningsgivende for de nærmeste årene. Når våre utdanningsinstitusjoner skal planlegge for fremtiden, må antall studieplasser til voksne økes - og med voksne tenker jeg da på dem som er over 18-20 år. Det er viktig at de offentlige utdanningsinstitusjonene får beskjed om at dette skal være ett av deres ansvarsområder.

       På kort sikt er den viktige melding vi i Stortinget kan gi, at det er uaktuelt å redusere antall studieplasser, at det vil være gal politikk. Etterspørselen vil forskyve seg mellom ulike studier og fag, men det er viktig at vi samlet opprettholder dagens nivå på antall studieplasser.

       Vi har et utdanningssystem som i stor grad er etterspørselsstyrt. Jeg ser da bort fra de profesjonsstudier der tilbudet er avgjørende for hvor mange som får starte på et studium. Jeg mener det er viktig at vi holder fast på at etterspørselen skal styre dimensjonering av antall studieplasser. Jeg er helt sikker på at dette skaper de mest aktive og engasjerte studenter.

       I flertallsmerknadene har Regjeringen fått viktige innspill om hva som er viktig og hva en bør vektlegge når en skal komme tilbake til Stortinget med en ny melding som kan være et bedre grunnlag for å fatte beslutninger om hvor mange studieplasser vi har behov for.

Berit Kvæven (V) : I fjor, i 1997, kunne vi feira eit hundreårsjubileum som har mykje å seia for oss alle, men likevel eit jubileum som ikkje vekte så svært mykje åtgaum eller merksemd. Eg tenkjer på hundreårsjubileet for oppdaginga av elektronet. Denne oppdaginga endra menneska sitt tilvære drastisk i dei påfølgjande hundre åra, og dei teknologiske endringane som har si årsak i denne oppdaginga, skyt stadig meir fart. Kven ville ha trudd for berre ti år sidan at vi skulle koma til å kommunisera meir med elektronisk post enn ved hjelp av den gode, gamle postmannen med brevbunken? Ja, eg trur at dei som hadde ymta frampå om noko slikt frå denne talarstolen for ti år sidan, ville blitt sett på som fantastar. Dette berre som eit eksempel på kor vanskeleg det er å seia noko om kva framtida vil bringa, endå om tidsperspektivet berre skulle vera ti år fram i tid. I den raske forandringstidsalderen vi lever i, er det likevel slik at Regjeringa har følgt opp Stortinget sitt vedtak frå 17. juni 1997 og fremja ei stortingsmelding om dimensjonering av ulike studium innanfor høgare utdanning.

       Må eg få lov til å minna om at Noreg alltid har vore ope for impulsar utanfrå og vore rask til å tileigna seg ny teknologi og nye forskingsimpulsar frå verda omkring. Det nye i dag er at dette blir kalla internasjonalisering eller til og med globalisering. Sjølv om ein brukar nye ord, er verksemda den same, nemleg det å ta til seg ny kunnskap og erfaring der kunnskapen og erfaringsmiljøa er å finna. Dersom ikkje nordmenn, og særleg norske teknologar og ingeniørar, hadde drive med denne aktiviteten som går ut på å innhenta kompetanse også for t.d. 40-50 år sidan, ville ikkje norske kvinner og menn vore i stand til å gripa fatt i oljerikdomane i Nordsjøen og utnytta dei til beste for samfunnet på ein slik suveren måte som det blei gjort på 1960- og 1970-talet.

       Etter mi oppfatning har Regjeringa utført eit respektabelt stykke arbeid når det gjeld å drøfta, på basis av tilgjengeleg statistikk, kva slags dimensjonering av ulike studium innanfor høgare utdanning ein bør leggja opp til for å møta etterspørselen etter høgt utdanna arbeidskraft i tida framover. Men det at endringane skjer så raskt i samfunnet i dag, gjer det til ei vanskeleg øving å dimensjonera høgare utdanning for å kunna møta behova både i eit kortsiktig og i eit langsiktig perspektiv. Same kor grundig arbeid ein gjer, vil dei estimata ein måtte koma fram til, vera usikre. Berre ein er klar over dette, er det sjølvsagt veldig verdifullt med nettopp denne typen framtidstenking. Venstre tar til etterretning at fleirtalet i komiteen sender stortingsmeldinga tilbake til Regjeringa og ber om ei ny stortingsmelding snarast mogleg. Eg vil elles visa til det felles forslaget som blir fremja frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre om at ei utvida dimensjoneringsmelding bør venta til det såkalla Mjøs-utvalet har lagt fram innstillinga si. Då kan ein sjå på denne siste dimensjoneringsmeldinga som ein mellomstasjon til vi får ein grundigare gjennomgang av utdanningsdimensjoneringa i Mjøs-utvalet. Så vidt eg kjenner til, vil Mjøs-utvalet trekkja opp dei prinsipielle og langsiktige perspektiva i forhold til høgare utdanning. Det er nettopp slik tenking vi treng i tida framover.

Statsråd Jon Lilletun : Stortinget fatta eit vedtak i juni 1997 om å be Regjeringa leggje fram som eiga sak ein samla gjennomgang og vurdering av dimensjonering innafor høgare utdanning når det gjeld ulike profesjonsstudium, og tiltak for å møte etterspurnaden etter høgt utdanna arbeidskraft.

       Regjeringa har lagt til grunn at Stortinget ynskte ei utgreiing om situasjonen når det gjeld rekruttering til og kapasitet i sentrale profesjonsutdanningar, og framlegg om tiltak for å dekkje etterspurnaden etter høgt utdanna arbeidskraft på dei områda der det er udekte eller forventa behov. Samstundes er perspektivet i meldinga sett i høve til mandatet for Mjøs-utvalet, som er nedsett for å gjere ei brei utgreiing av prinsipielle og langsiktige spørsmål innafor høgare utdanning.

       Å seie noko om framtidige behov for alle grupper med høgare utdanning er problematisk fordi grunnlaget har så mange usikre faktorar. For ein stor del av utdanningane gjev det dessutan lita meining å framskrive framtidig behov for arbeidskraft, fordi dei jobbane kandidatane går til, krev generalistkompetanse og kan utførast av personar med mange slags utdanningar. Andre grupper av kandidatar, derimot, går inn i arbeid som krev ei høgt spesialisert utdanning.

       Profesjonsstudium er derfor i meldinga avgrensa til utdanningar som fører fram til klart definerte yrke, og meldinga fokuserer på utdanningar der det i seinare tid har kome fram at det er eller kan verte mangel på fagutdanna personell. Dette gjeld utdanningar innafor helse- og omsorgsfag, lærarutdanningane og teknologiske utdanningar, inkludert informasjonsteknologi, ved universitet og høgskular. Framskrivingar av tilbod og etterspurnad etter høgt utdanna arbeidskraft er såleis gjort for 13 yrkesretta utdanningar på desse områda.

       Meldinga tek òg opp til drøfting ulike prinsipp for dimensjonering og spørsmålet om det er søkjarane sine studieynske eller etterspurnaden frå arbeidslivet som skal vere styrande for politikken på dette området. Desse prinsippa er presenterte og drøfta på bakgrunn av ein situasjon med

       Hovudkonklusjonane i meldinga er at det er eit mål å halde oppe ein høg kapasitet i høgare utdanning, men at det ikkje er realistisk å rekne med nettovekst dei næraste åra. Samstundes må kapasiteten aukast i fleire helse- og sosialfag, visse lærarutdanningar og i IT-utdanningar på alle nivå. Ei hovudutfordring dei næraste åra vil derfor vere å sikre nok kvalifisert arbeidskraft på viktige område som har udekte behov.

       Jeg er glad for at statsråden sier at han vil foreta en ny gjennomgang, men jeg er ikke enig i at dette må skje og ses i sammenheng med Mjøs-utvalgets innstilling. Flertallet ønsker at Regjeringen skal foreta en rask behandling. Det må være mulig å mene noe om dimensjonering av høyere utdanning før etter år 2000. Hvis det er sånn at det nå er prinsipielt forferdelig viktig for sentrumspartiene å se dette i sammenheng med Mjøs-utvalget, må jeg si at jeg er litt overrasket over at man ikke har sagt det tidligere, og at man da, hvis det var så viktig for dem, ikke kom til komiteen og spurte: Er det greit at vi legger fram denne meldingen i sammenheng med Mjøs-utvalget? I stedet la man fram en dimensjoneringsmelding som Stortinget skulle behandle, men som flertallet ikke finner gir grunnlag for en grundig nok debatt.

       Jeg skjønner at statsråden tar til etterretning det som har skjedd. Jeg vil at han skal konkretisere litt nærmere når han ser for seg at han kan legge fram en ny melding, og jeg forutsetter at man, når den meldingen blir lagt fram, tar hensyn til og legger til grunn de flertallsmerknadene som ligger i innstillingen her i dag.

Statsråd Jon Lilletun : Eg har litt vanskeleg for å sjå at det kunne vere overraskande at eg gjekk gjennom meldinga i høve til det Stortinget har bede om og tidlegare behandlingar, og forklarte kva som hadde vore tankegangen. Samstundes sa eg at eg er innstilt på å fylgje opp det Stortinget har sagt om at ein ynskjer meir enn det ein bad om i 1997.

       Når det gjeld tidsperspektivet, er eg sjølvsagt innstilt på å fylgje opp det som fleirtalet her kjem til å vedta. Det er Stortinget som er Regjeringa sin oppdragsgjevar, og eg har ingen intensjonar om ikkje å fylgje det opp. Samstundes trur eg at både representanten Norvoll og resten av fleirtalet vil vere einige med meg i at den fulle breidd og djupn når det gjeld desse problemstillingane, vil ein ikkje ha klart for seg før ein har fått Mjøs-utvalet si innstilling. Ein har sett ned eit svært godt kvalifisert utval med eit sekretariat og 16 av dei fremste vi har innan høgare utdanning og forsking, og det ville vere merkeleg dersom dei ikkje framskaffa ei mykje djupare og breiare forståing av heile problemkomplekset enn det vi i departementet kan i løpet av så kort tid som det det er lagt opp til frå fleirtalet si side. Eg er innstilt på å fylgje fleirtalet og kome tilbake med ei melding som inneheld det ein har bede om. Men det er klart at det ville vere nokså meiningslaust å tru - eg er sjølvsagt glad for tilliten til departementet - at vi på mykje kortare tid kan klare det same som eit så breitt samansett utval kan klare. Her er det to dimensjonar, og eg går ut frå at fleirtalet òg ser det slik.

Rolf Reikvam (SV) : Vi har tillit til at statsråden og hans departement klarer denne jobben, sjølv om vi har Mjøs-utvalget som sitter og skal vurdere dette og har et langsiktig perspektiv.

       Jeg har på bakgrunn av statsrådens innlegg lyst til å stille han et konkret spørsmål. Selvsagt skal han forsvare sin egen melding, det skulle bare mangle! Men hvis vi tenker hypotetisk og ser bort fra vedtaket fra 1997, og statsråden var i en situasjon hvor han skulle skrive en stortingsmelding om dimensjonering av høyere utdanning, ville ikke statsråden da ha nyttet denne sjansen til å legge til grunn et ganske bredt utdanningspolitisk syn når det gjelder høyere utdanning, og dermed lagt fram en melding som hadde et perspektiv utover akkurat bare det å se på antallet studieplasser i forhold til eventuelt behov for arbeidsplasser innenfor bestemte yrker. Hvis han i en sånn stortingsmelding skulle ønske å gi uttrykk for sitt syn når det gjelder høyere utdanning, hvor mange studieplasser vi trenger osv., hvorfor valgte han ikke da å gjøre det og gripe den muligheten som Stortinget har gitt han i og med vedtaket i 1997, og si at nå ønsker vi en omfattende og grundig debatt om hvor mange studieplasser vi skal ha innenfor de ulike områder. Mitt spørsmål blir da: Hvorfor valgte ikke statsråden å ta dette utgangspunktet og legge til grunn et bredt utdanningspolitisk syn der han kunne synliggjøre overfor Stortinget hva som er Regjeringens prioriteringer når det gjelder høyere utdanning?

Statsråd Jon Lilletun : Eg reknar utan vidare med at representanten Reikvam ikkje meiner at eg skal ha som praksis å sjå bort frå kva Stortinget har sagt, og berre gå i veg på eiga hand utan at eg på ein måte òg er nøye med at eg leverer det Stortinget har bede om. Eg føreset at det ligg i botnen for det han meiner.

       Når det er sagt, vil eg seie at det er klart at dersom dette var det einaste dokumentet eg skulle leggje fram for Stortinget om høgare utdanning, så ville eg hatt det perspektivet som representanten Reikvam etterlyser. Men når eg samstundes sette ned eit så breitt utval, var det naturleg for meg å tenkje: Korleis har praksis vore når det gjeld slike saker og arbeidet i Stortinget? For det første hadde Arbeidarpartiet latt vere å fremje det som Stortinget fleire gonger har bede om når det galdt dimensjonering. Difor syntest eg det var viktig at ein kvitterte ut akkurat den delen. Samstundes såg eg på det som vart kalt Hernes-utvalet, som hadde ein veldig grundig gjennomgang og høyring, og så ein stortingsdebatt som grunnlag for den politikken vi fører i dag, og då meinte eg at det var naturleg å levere ei forholdsvis « smal » melding som svarte på akkurat det Stortinget hadde bede om, men at eg la opp eit breitt perspektiv i forhold til både utnemning av utval - og eg ser at dei fleste har vore positive med omsyn til den måten det er samansett på - og til arbeidet framover.

       Eg har forstått at komiteen har vore uroleg for at dei ikkje skal få høve til i denne stortingsperioden, på bakgrunn av den erfaringa dei får i løpet av perioden, å behandle meldinga. Det har eg forståing for, men det er eg innstilt på å imøtekome, slik at ein klarer det òg. Derfor står eg ikkje her og seier at dette er ei brei melding, med eit breitt perspektiv, og at det er ei god melding som dekkjer alle felt. Eg er samd i at dei manglane som er påpeika, er der, men det må sjåast i ljos av at vi skulle kome tilbake med mykje breiare perspektiv. Så eg meiner framleis at den innfallsvinkelen var ganske forståeleg sett frå mi side og frå departementet og Regjeringa si side, men eg tek sjølvsagt til etterretning at Stortinget vil det annleis.

Petter Løvik (H) : Stortinget har fått det Stortinget har bedt om, seier Lilletun, og det er muleg at ei bokstavtru tolking kan gi ein slik konklusjon. Men statsråden bør sjå ting i samanheng, og at det her er andre ting som grip-er rett inn i dimensjoneringa, bør vel så absolutt takast med i dette.

       Mjøs-utvalet er plutseleg kome opp som det store argumentet for å utsette saka.Vi har tidlegare sagt frå fleire hald kva vi meiner om å vente så lenge med dette. Eg er overtydd om at statsråd Lilletun vil vel, at han vil gjere dette på ein profesjonell og skikkeleg måte og ta på alvor det Stortinget har sagt.

       Når fleirtalet har funne å vilje gi karakteren « Ikkje bestått » for det arbeidet som er gjort, er det ikkje fordi vi trur det er manglande kunnskap og dugleik i departementet på desse områda, karakteren er gitt fordi vi trur kandidaten ikkje har ytt full innsats i arbeidet, og vi ventar oss derfor litt meir.

       Fleirtalet har også sagt at vi vil ha saka raskt tilbake, og det har statsråden sagt at han vil prøve å følgje opp. Eg har då lyst til å be statsråden vere litt meir konkret og svare på følgjande spørsmål: Det vil vel vere rimeleg at Stortinget tidleg på nyåret får ei slik melding til behandling?

Statsråd Jon Lilletun : Nei, Mjøs-utvalet er ikkje plutseleg kome opp som det store svaret. Det har vore ei heilskapleg tenking med ei førebels dimensjoneringsmelding på enkelte område, slik Stortinget bad om, og det vil verte ein brei gjennomgang av Mjøs-utvalet si innstilling. Det er ikkje noko som plutseleg har kome opp. Det har vore ei tenking. Men i ettertid ser eg godt at det godt kunne vore sterkare framheva, ein kunne på ein betre måte ha gjennomgått eit kapittel om korleis ein tenkte i forhold til det i meldinga, men eg tek avstand frå at det plutseleg har kome opp, for det har vore ei heilskapleg tenking her.

       Når det gjeld tidsperspektivet, har eg sagt at eg skal fylgje opp det som er Stortingets føresetnad. Men eg vil meine at det var vel raskt det som representanten Løvik no bad om dersom ein skal ta inn på skikkeleg vis desse andre perspektiva det er bede om. Den førebels tidsmalen min har lege på at vi må prøve å klare det slik at Stortinget kan få behandla dette i vårsesjonen 1999, og då vil det nok vere litt seinare enn på nyåret, men at meldinga kan kome slik at Stortinget kan få behandla den i vårsesjonen. Det vil i allfall vere den målsetjinga eg går til arbeidet med.

       Et av landets største fagforbund, Norsk Kommuneforbund, har sitt landsmøte i disse dager, og der står kampen mot privatisering som en fanesak. Og selv om mange av oss skulle tilhøre en gruppering som ser mer praktisk enn ideologisk på privatisering, må vi både være klar over hva som nå skjer innenfor våre høyere utdanningsinstitusjoner og evne å løfte den debatten fram, og det haster. Vi må holde den privatisering som nå skjer, opp mot de mulighetene som vi f.eks gir våre offentlige høyere utdanningsinstitusjoner, og da kan det hende at det er nødvendig å sette ned noen ideologiske stabbesteiner mot de deler av offentlige tjenestetilbud som ikke bør privatiseres. Men da må også vi fra samfunnets side være i stand til å tilby de totalt sett beste løsningene, og det i en periode da kunnskap, som det helt riktig var nevnt fra Venstres side, nå, som før, flyter over grensene. Men kanskje skjer det mye raskere, og da må vi evne å ta den helheten innover oss og også være i stand til å drøfte i dette huset hvordan stegene må være fremover. Da tror jeg vi alle vil være enige om at det haster med å sørge for at våre offentlige utdanningsinstitusjoner får mer selvstyre over sine fagplaner til veldig raskt å kunne matche det som skjer på andre områder innenfor f.eks private høyskoler eller utenlandske høyskoler og universiteter som også nå er kommet inn på våre markeder. Det haster med at utdanningsinstitusjonene våre gis en fleksibilitet, altså at de i det hele tatt har en helt annen åpenhet ut mot både vårt eget samfunn og verden utenfor enn det som har vært det vanlige innenfor universiteter og høyskoler, som fortsatt er meget stivbente fordi vi fra sentralt hold ikke har satt utdanningsinstitusjonene våre godt nok i stand til å takle den situasjonen. Og som jeg har nevnt før, er internasjonaliseringen, etter- og videreutdanningsreformen et ledd i dette. Men det er jo ikke kommet brått på. Behovet for at vi voksne må utdanne oss hele livet har ikke bare noe å gjøre med at det er kommet en melding om kompetanse. Ser vi på hvem som nå satser på etter- og videreutdanning, og som virkelig er på den banen, vil vi finne at det er våre private høyskoler. Vi er ennå ikke kommet langt nok med å sette våre egne institusjoner - og da mener jeg samfunnets institusjoner - godt nok i stand til å være på den banen.

       Alt går så fort, men det er viktig at vi gir oss tid til og evner å diskutere universitetene og høyskolene som noe i seg selv, som kunnskapsbase.

       Og alt dette står ikke på noen som helst måte i motsetning til hva arbeidslivet trenger. Men Regjeringen har ikke satt dimensjoneringsmeldingen inn i denne helheten. I dag er det heller ingen utenom statsråden som forsvarer Regjeringens melding. Hvis man leser innstillingen, vil man se at regjeringspartiene her i Stortinget ikke fremmer statsrådens melding, de fremmer et forslag om en melding om dimensjonering av høyere utdanning på bakgrunn av innstillingen fra Mjøs-utvalget. De fremmer ikke statsrådens melding her. Og de samme kan da heller ikke tro at statsråden i den nærmeste tiden vil ha noen egen mening før Mjøs-utvalgets innstilling foreligger. Til det er å si at selv den dagen Mjøs-utvalget legger fram sin innstilling - om det er i år 2000 eller lenger fram - vil det ikke være tilstrekkelig at statsråden foretar noen prinsipielle vurderinger - han må da også legge noen politiske føringer. Med den akselerering vi ser innenfor hele utdanningsfeltet, mener vi i flertallet at statsråden burde hatt en formening om de politiske føringene allerede nå.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

       (Votering, se side 62)