Petter Løvik (H) (ordførar for saka):

       Regjeringa oppnemnde i april 1996 eit utval, Høybråten-utvalet, til å vurdere tilskotsordninga for private skular. Utvalet la fram innstillinga si i april 1997, i NOU 1997:16. Medan regjeringa Jagland i sitt budsjettframlegg hausten 1997 varsla at ein ville kome tilbake til oppfølginga av forslaga frå Høybråten-utvalet, foreslo den nye regjeringa i sitt budsjettframlegg, St.prp.nr.1, Tillegg nr. 3, at utvalet sine framlegg skulle gjennomførast allereie frå skuleåret 1998-1999.

       Stortinget meinte at dette blei altfor knapp tid til å få ei grundig drøfting av desse forslaga. Ein bad i staden Regjeringa legge fram ei stortingsmelding om tilskotssystemet for private skular.

       I komiteen er det semje om at grunnlaget for vurderinga av dei foreslåtte endringane i tilskotssystemet for private skular må vere privatskulelova § 1. Der heiter det at formålet med privatskulelova er å « medverka til å sikra at det kan skipast og drivast private skular ». Retten til å etablere og drive private skular er ein generell føresetnad både i FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettar, artikkel 13, punkta 3 og 4, og i FN sin barnekonvensjon, artikkel 29, § 2.

       Desse innleiande føresetnadene er også om lag det einaste det er full semje om i komiteen. Regjeringa sitt forslag får likevel i hovudsak tilslutning frå fleirtalet i komiteen. Unntaket er tilskotsregel 6, som eg kjem tilbake til.

       Kanskje litt overraskande for ein del av oss har behandlinga av denne saka også blitt ein prinsipiell debatt om privatskulane sin situasjon. Det er naturlegvis slik at Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti aldri har lagt skjul på si lunkne - for å seie det mildt - haldning til private skular. Og nesten kvart år har det vore strid om konkrete løyvingar. Men likevel føler eg at det har vore ein slags « borgfred » om hovudprinsippa.

       Staten er ikkje forplikta av internasjonale konvensjonar til å gi tilskot til private skular, men fleirtalet, alle med unntak av Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti, understrekar i denne innstillinga at det framleis er slik at tilskot frå det offentlege er ein føresetnad for at det skal vere muleg å etablere og drive privatskular i Noreg, dersom det å kunne velje eit privat skuletilbod ikkje skal vere eit privilegium for dei mest ressurssterke. Vi har vidare lagt vekt på at ordninga med offentlege tilskot er avgjerande for at foreldra sin rett til å velje utdanning for borna sine skal vere reell.

       Rolf Reikvam (SV) : Representanten Petter Løvik var svært skuffet over Arbeiderpartiet og SV, og han mente at våre merknader oser av mistillit til privatskolene. Det gjør de ikkje, og det er vanskelig for meg å forstå at han - hvis han hadde lest dem grundig - kan ha en slik oppfatning.

       Norge er vel et av få land som har et system der en automatisk har støtteordninger for private skoler. Det er automatikk her. I det øyeblikk skolen er godkjent, foreligger det automatisk en støtteordning. Jeg tror ikke det er veldig mange land som har et slikt automatisk system.

       Vi har sagt at privatskolene skal leve, det står helt klart. Privatskolene skal leve. Men det er noen som skal prioriteres framfor andre, og det er de som definerer seg selv som et supplement til det offentlige utdanningssystemet. De skal beholde dagens tilskuddssats, det sier vi klart og tydelig. Men så er det andre skoler som ikke definerer seg på samme måten, og de skal ha et lavere tilskudd. Det syns jeg Petter Løvik burde ha oppfattet. Vi forsvarer tilskuddsregel 4, og vi forsvarer tilskuddsregel 6, som er de viktigste reglene, og som gjelder de fleste skoler.

       Så over til det som er spørsmålet mitt. Det går på toppidrettsgymnasene, skoler som er godkjent etter fagplanene for allmennfaglig studieretning - og vi vet at kostnadene for offentlige skoler er litt over 40.000 kr. Så sier komiteen at disse skolene skal ha tilskudd etter den høyere satsen for idrettsfag, og så i tillegg skal de ha ca 10 mill. kr. Dette er, slik jeg forstår det, ikke likebehandling i forhold til det offentlige utdanningssystemet. Her prioriterer vi å gi høyere tilskudd til private skoler. Så mitt spørsmål er: Er Petter Løvik enig i denne vurderingen, at dette er å gi private skoler bedre ordninger enn det vi gir våre fylkeskommunale, offentlige skoler?

Petter Løvik (H) : Når eg tidlegare har uttalt at innstillinga oser av mistillit, spesielt til kristne skular, bygger det m.a. på det eg siterte frå merknader om bibelskulane si rolle, som på er omtalt på ein svært nedlatande måte. Det bygger også på det representanten Reikvam sjølv var inne på, nemleg at ein her foreslår at tilskota for slike skular skal vere veldig låge. Det er ikkje rett som representanten Reikvam sa, at han støttar tilskotsregel 6 - tvert om har SV foreslått å fjerne den regelen - men det trur eg var ei forsnakking. Reikvam kan eventuelt innrømme ein feil i det han sa, noko eg også tvilar på.

       Det som er overordna for oss, er at retten til å velje skal vere reell. Og skal den retten som vi er forplikta til, vere reell, må vi ha tilskotsordningar som gjer at foreldre og barn kjem rimeleg godt ut. Derfor synest vi at dei forslaga som ligg føre spesielt når det gjeld kristne skular, er altfor dårlege.

       Så dreg representanten Reikvam opp ein debatt som eg for så vidt kjenner litt frå tidlegare, om idrettsfag kontra toppidrett. Både stortingsmeldinga og tidlegare praksis tilseier jo det som er det verkelege her, at idrettsfag og toppidrett ikkje er det same. Det finst ein del landslinjer som gir eit tilbod opp mot dette, men vi meiner frå Høgre si side at toppidrettsgymnasa her står i ei særstilling, gir eit heilt spesielt tilbod, noko det tidlegare har vore semje om at dei gjer, men vi vil ikkje motsette oss det dersom det offentlege vil kome inn med liknande tilbod, og sjølvsagt gi dei dei same mulegheitene. Men pr. i dag ligg det ikkje føre konkrete søknader om dette, og det er derfor heller ikkje omtalt i saka. Og vi kan ikkje slakte eit skuleslag for eventuelt å gjere om til noko som kanskje kjem i framtida.

       Arbeiderpartiet erkjenner og støtter at det er en rettighet å få opprette private skoletilbud for grupper som ønsker et alternativ til det offentlige. Mange av de private tilbudene vi har hatt, har uten tvil også bidratt til utvikling av pedagogikk og skolemiljøet ellers, også i den offentlige skolen. Steiner-skolene og andre pedagogiske alternativer vil virke som et korrektiv og supplement, noe vi mener er positivt.

       Arbeiderpartiet og SV står i lag om det aller meste i behandlingen av denne meldingen. Utgangspunktet vårt er at et offentlig skolesystem er grunnleggende for å sikre enhetsskolen. I dag er det slik at det er automatikk i at en ny privatskole vil få tildelt midler. Hvis en skole blir godkjent - og der er loven svært åpen - får den støtte til drift. Dette står i sterk kontrast til situasjonen i den offentlige skolen. Vi vet alle at det hvert år er kamp om bevilgningene til både grunnskole og videregående skole. Nå ser vi at grendeskoler legges ned, og at videregående opplæring sentraliseres og kuttes i budsjettet, mens de private vokser fram. Vi ønsker en samfunnsmessig kontroll over utviklingen og foreslår derfor å innføre et budsjettstyrt system i stedet for rene regelstyrte tildelinger. I et forsøk på å begrense overføringene til private skoler og bremse veksten prøver vi oss med et nytt tildelingssystem. Vi ønsker å beholde dagens ordning med 85 % tilskudd for skoler som fyller pedagogiske alternativ, og skoler som dekker prioriterte områder. Dette vil sikre at Steiner-skolene, Montessori-skolene o.l. får samme ordning som i dag. Det samme vil etter vårt syn kunne gjelde for skoler som gir prioriterte utdanninger, eksempelvis økonomisk utdanning, utdanning innen kunst, kultur, helsefag osv.

       Private skoler spenner over et stort spekter. Jeg skal nevne en del av de forskjellige slagene og kommentere dem. Vi mener at det ikke er heldig med skoler som er basert på et religiøst grunnlag. Og da er ikke problemet nødvendigvis Kristelig Gymnasium og liknende institusjoner, problemet er mindre sekter og grupper som nærmest vil beskytte barn mot samfunnet for øvrig. Vi mener selvsagt at foreldrene har rett til å oppdra barna i sin tro og sin religion, men skolen skal også være en møteplass og sette elevene i stand til å takle samfunnet på alle måter. Den skal bidra til å skape toleranse og forståelse, og da er det ikke bra at store grupper ikke får delta, men blir et slags samfunn på siden av det øvrige. Vi tror ikke at barn, uansett hvilken tro og religion foreldrene tilhører, har vondt av å omgås andre barn. Departementet må innskjerpe kontrollen med denne type skoler.

       Situasjonen for toppidrettsgymnasene har vært en viktig del av komiteens behandling. Det er bred enighet om at disse skolene fyller en viktig rolle. De er et tilbud til ungdom som vil satse knallhardt på idretten sin. Dersom disse ungdommene ikke kunne få et tilbud gjennom Norges Toppidrettsgymnas eller Wang Handelsskole og Gymnas, er jeg redd for at de ville ha valgt bare å spille fotball eller bare å gå på ski og lagt skolegangen på hyllen. Diskusjonen har gått på hvorvidt skolene skulle få et høyere tilskudd enn i dag, og om tilskuddet skulle følge satsen for idrettsfag med et eget toppidrettstilskudd, eller om man skulle bruke satsen for yrkesfag. Man kan framsi veldig gode argumenter for begge løsningene. Men uansett hvordan man gjør dette, så ser Arbeiderpartiet at det er en del betenkeligheter ved å gi en privat institusjon bedre økonomiske betingelser enn våre egne offentlige tilbud. Vi ser samtidig at det samarbeidet som idrettsbevegelsen har med skolene, er veldig viktig, og at dette er noe vi må ta vare på. Derfor ber Arbeiderpartiet i innstillingen departementet om å komme tilbake med en vurdering av hvordan denne type utdanning skal organiseres. Da må det ses på forholdet mellom toppidrettsgymnasene og de ordinære landslinjene. Det må også gjennomgås i hvor stor grad og hvorledes det offentlige skal bidra.

       I innstillingen støtter Arbeiderpartiet Regjeringens opplegg til finansiering gjennom et toppidrettstilskudd. Etter at innstillingen var avgitt, har det kommet signaler om at dette kan gi problemer for toppidrettsgymnaser, bl.a når det gjelder etablering i Kongsvinger. Det er også sagt at det som foreligger i innstillingen i dag, vil gi vesentlig høyere elevbetalinger. Vi vil se nærmere på dette. Hvis dette er tilfelle, vil vi forbeholde oss retten til å komme tilbake til denne diskusjonen og til diskusjonen rundt størrelsen på toppidrettstillegget i forbindelse med statsbudsjettet.

       Det har vært en del oppstyr rundt tilskuddsregel 6, særlig når det gjelder bibelskolene. Jeg registrerer at saksordføreren valgte å utvise en betydelig opphisselse rundt dette temaet. Det vi generelt sier, er at vi ikke vil ha en vekst i overføringene til private skoler. Dette gjelder selvfølgelig også skoler som kommer inn under tilskuddsregel 6, skoler som ikke har en parallell i den offentlige skolen. Som jeg har sagt tidligere, har vi et generelt system hvor vi forsøker å endre tildelingskriteriene for skolene sånn at de skoler som representerer et pedagogisk alternativ eller et prioritert område, skal få 85 % tilskudd. De øvrige skal få 50 %

       Når det gjelder tilskuddsregel 6, er det uansett hvordan man ser på det, og hvor mye man er for eller mot private skoler, behov for opprydding, for en stor del av opplegget og opplæringen på disse skolene er av det vi kan kalle intern karakter, av en slik karakter at menigheten utdanner ungdomsledere, misjonærer, ledere osv. Saksordføreren kom med et angrep på Arbeiderpartiet når det gjelder dette. Vi mener - for å klargjøre det - at det skal være samme regler for en menighet som for andre organisasjoner i samfunnet. I dag er det sånn at hvis en organisasjon ønsker å bruke ressurser på å utdanne sine medarbeidere, får de ikke støtte gjennom privatskoleloven til å gjøre dette. Det samme vil selvfølgelig gjelde bedrifter og liknende institusjoner. Poenget er at dette ikke hører hjemme i privatskolefinansieringen, og det er det Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet er enige om, og det er rundt det vi har en felles merknad og et felles forslag hvor vi ber om at det ikke skal gis støtte til denne type aktiviteter gjennom privatskoleloven. Så må departementet komme tilbake med saken. Departementet må da også vurdere andre støtteordninger til menigheter o.l. Vi skal vurdere det forslaget som kommer, når det kommer. Vi er kritiske til å øke overføringene til private på den måten. Vi skal vurdere forslaget når det kommer, og jeg er ganske overrasket over reaksjonene fra Kristelig Folkeparti og andre etter at det ble klart at det kom til å bli flertall for forslaget, for i media har de valgt å tolke det som om dette vil føre til en rasering og utradering av bibelskolene. Da må jeg minne om at det faktisk er Kristelig Folkeparti og deres statsråd som i første omgang skal foreta vurderingen av det vedtaket som blir fattet, og hvis statsråden velger - det må han redegjøre for senere - å tolke dette som om alle bibelskolene forsvinner, ja, så forsvinner alle bibelskolene. Hvis han velger å tolke det på en annen måte og kommer tilbake til Stortinget med et forslag som både tar opp i seg det som flertallet ønsker å vedta i dag og andre ting som et flertall kan støtte, kan utfallet bli et annet. Jeg vil iallfall advare Regjeringen og statsråden mot å tolke vedtaket på den måten som Kristelig Folkeparti har gjort i media fram til i dag.

       Til slutt: Vi må fra Arbeiderpartiets side se i øynene at det er flertall for å gi privatskolene romslige vilkår i Norge. Dette mener vi er uheldig. Arbeiderpartiet ønsker å støtte opp om og prioritere vår offentlige enhetsskole. Da er det viktig å bygge den ut. Vi ønsker å skape en skole som alle kan være stolt av. Da er det feil å stimulere til kraftig vekst i det private systemet.

       Arbeiderpartiet er overrasket over våre reaksjoner på forslaget deres. Jeg må spørre om ikke Arbeiderpartiet ser at forslaget vil virke direkte inn på bibelskolenes opplegg. Hvis de ikke mener det, må de komme med en klarere presisering av dette. Slik jeg kjenner bibelskolenes kristne innhold og arbeid, er mange av fagene og måten de jobber på, veldig sammensatt og sammenfiltret.

       Jeg har lyst til å spørre om et par ting:

       Når Arbeiderpartiet snakker om skoler godkjent på religiøst grunnlag, bruker de ord som « uheldige utslag », og de sier at samfunnet skal definere det som skal prioriteres. Hvem er det? Skal det til enhver tid politiske flertall i Stortinget definere på nytt hvem som skal kunne få tilskudd, og hvem som ikke skal få? Eller kan Arbeiderpartiet tenke seg at det også her er snakk om tilbud og etterspørsel, hva unge ønsker og hva slike skoler, f.eks bibelskoler, kan tilby?

       Arbeiderpartiet snakker også om pedagogisk alternative skoler som skal ha betydning for den offentlige skole og komme den til gode, og at dette er et mål for disse pedagogisk alternative skolene. Sånn som jeg ser det, er det ikke derfor de er opprettet. De driver ikke som forsøksskoler, men de driver etter en egen filosofi og en egen pedagogisk tankegang. Jeg må spørre Arbeiderpartiet om det ikke er det som er hensikten med å ha dem i det hele tatt.

       Til slutt når det gjelder det budsjettsystem som Arbeiderpartiet ønsker: Skal dette hindre verdifulle nye skoler i å oppstå, eller skal det skjæres ned på tilskuddet til dem som allerede er godt i gang?

Tomas Norvoll (A) : Når det gjelder tilskuddsregel 6 og bibelskolene, kan jeg ikke si noe særlig mer enn det jeg sa i innlegget mitt, som jeg mener var relativt klart. Vårt poeng er at de samme reglene skal gjelde for menigheter som for andre organisasjoner og grupper. Og intern opplæring - altså opplæring som retter seg inn mot å skolere egne medarbeidere - hører ikke hjemme i privatskoleloven, men må eventuelt støttes på samme måte som man støtter andre organisasjoner. Det betyr selvfølgelig ikke at vi ønsker å ta støtten fra disse skolene bare fordi de heter bibelskoler, men vi ønsker at den delen av utdanningen som retter seg inn mot den interne opplæringen, ikke skal få støtte over privatskoleloven. Hvis disse skolene gir en annen type utdanning, f.eks et grunnfag i kristendom eller språkopplæring, vil de selvfølgelig kunne søke støtte over privatskoleloven på lik linje med andre skoler - det skulle bare mangle. Men Arbeiderpartiet ønsker et opplegg som ville gi mindre støtte til denne type utdanning. Vi ønsker ikke en vekst i overføringene til de private, men sånn som flertallet er i Stortinget i dag, er det åpenbart at disse skolene kan søke om støtte til den øvrige virksomheten sin.

       Når det gjelder å få et budsjettstyrt system, er hensikten med det at vi ønsker å underlegge de private skolene det samme regime som de offentlige skolene - for å si det enkelt. I dag må de offentlige skolene hvert eneste år slåss for sine bevilgninger, og vi har flere ganger i året debatter her i salen om bevilgningene og støtten til de offentlige skolene. Da syns vi fra Arbeiderpartiets side det er for galt at det skal finnes et skoleslag som automatisk skal få nye bevilgninger. Det strider mot vår grunnholdning, som er at vi skal styrke den offentlige enhetsskolen.

André Kvakkestad (Frp) : Representanten Norvoll var inne på religiøse skoler, og så vidt jeg forstod, på grunnskolen, og han hevdet at barn ikke hadde vondt av å omgås andre barn. Dette fremstår for meg som en spennende variant. Vårt standpunkt er at ikke alle absolutt må tilpasses et offentlig A4-format. Altså må de gis mulighet til å kunne velge noe annet. Frihet har en kun dersom en gis mulighet til å velge noe annet enn det andre nødvendigvis er overbegeistret over. Og en slik frihet synes jeg vi skal innrømme folk.

       Norvoll kom inn på problemet med at de offentlige skolene må slåss slik at grendeskoler blir nedlagt. Jeg er enig i at det er et problem at grendeskoler blir nedlagt. Men kunne man ikke da åpne for den muligheten at når grendeskoler legges ned, kan foreldrene få lov til å overta og drive disse skolene, noe som ville gitt en svært positiv effekt for mange sårbare lokalsamfunn.

Tomas Norvoll (A) : Representanten Kvakkestad spør om vår holdning til de « religiøse skoler », som han kaller dem, og da særlig grunnskolen. Hovedpoenget vårt er at det finnes mange sekter i Norge. I dag er det kun kristne sekter som har egne skoler, men andre religioner vil kunne få det etter hvert. Vi syns det er skremmende at små grupperinger med veldig spesiell religiøs innfallsvinkel - for å kalle det det - får egne skoler og bruker disse skolene for å isolere barna fullstendig fra samfunnet for øvrig. Det vil bestandig være en avveining mellom foreldrenes rett til å oppdra barna i deres egen tro og religion og samfunnets plikt til å sikre at barna får en god skolegang, og at de blir skikket til å møte samfunnet på alle plan.

       Jeg mener bestemt at mange av disse skolene som drives av små sekter, både er skadelige og uheldige for barnas utvikling. Derfor ønsker vi å foreta et kutt der. Det er ikke heldig at barna i hele oppveksten sin blir isolert fra samfunnet for øvrig. Det ønsker vi å gjøre noe med.

       Jeg innser at det her er delte meninger i Stortinget, og jeg innser også at vi er i mindretall, men jeg syns likevel ikke representanten Kvakkestad skulle være så overrasket over at Arbeiderpartiet mener dette. Dette er noe Arbeiderpartiet alltid har ment, og som man også vil finne igjen i debatten da man vedtok den privatskoleloven som gjelder i dag.

Petter Løvik (H) : Det var interessant å høyre på representanten Norvoll sitt innlegg, og spesielt påstanden om at tolkingane som er komne frå den andre sida, og som kan leggjast inn, er farlegare enn det Arbeidarpartiet har sagt når det gjeld bibelskulane. Og for ein gong til å sitere kva Arbeidarpartiet sjølv har sagt om bibelskulane generelt:

       « Det er grunn til å anta at disse skolene er etablert for å rekruttere egne medarbeidere. Disse medlemmer kan ikke se at det er en offentlig oppgave å finansiere spesielle utdanningstilbud som har karakter av internopplæring og som i liten grad har betydning for den samlede kompetanseheving i samfunnet. »

       Når dei då følgjer opp med eit forslag om at det som har med internopplæring å gjere, skal takast ut av privatskulelova, og samtidig påstår at bibelskulane driv med internopplæring, kan det ikkje vere store rom for tolkingar av kva Arbeidarpartiet meiner.

       Så presterer representanten Norvoll å seie at ut frå det stortingsfleirtalet i dag meiner, kan desse skulane søkje støtte til dei andre delane av undervisninga. Og då må eg verkeleg spørje: Er det slik at representanten Norvoll vil ta ut delar av skular, slik at 1/8 eller 4/7 - eller kva det no måtte vere - av bibelskulen, av ein konkret skule, skal kunne få tilskot etter privatskulelova medan dei andre delane ikkje kan få det?

       Så seier representanten Norvoll litt om dette med at offentlege skular blir lagde ned fordi vi brukar så mykje ressursar på dei private. Eg vil understreke det eg sa i mitt hovudinnlegg: Desse skulane sparar samfunnet - ved ein stor eigeninnsats - for enorme summar ved at dei må betale investeringane sjølve og får berre ein del av driftsutgiftene dekte. Så dette er i beste fall å snakke vekk ei problemstilling. Det kostar ikkje - vi tener stort på den innsatsen som blir gjort i desse skulane.

       Jeg er litt forbauset over at Høyre går så sterkt imot det forslaget til vedtak som Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet står bak. Er ikke representanten Petter Løvik innerst inne egentlig enig i at her er det behov for en opprydding, og at dette på en måte er opplæring som nok kan være verdifull nok, men som ikke hører hjemme innenfor privatskolestøtten? Vi klarer ikke å se de prinsipielle forskjellene på om det er en menighet som vil utdanne sine medarbeidere eller om det er en annen type organisasjon som ønsker å utdanne sine medarbeidere, og forstår ikke hvorfor den ene skulle være støtteberettiget etter privatskoleloven og den andre ikke. Derfor ber vi departementet om å komme tilbake til Stortinget med saken. Departementet må foreta en grundig gjennomgang av alle sider ved denne saken, og så komme tilbake med et helhetlig forslag, slik at Stortinget kan få debattert dette en gang til.

       Grunnen til at jeg er overrasket over reaksjonene som er kommet fra mindretallet, er at det faktisk er mindretallet som skal legge denne saken fram for Stortinget. Og hvis mindretallet fremmer forslag som fører til at alle bibelskolene blir nedlagt, ja da er det nok en fare for at det blir slik.

       Vi tror at dersom denne type aktivitet ikke lenger får støtte over privatskolebudsjettet og departementet kommer tilbake med forslag om hvordan man skal organisere dette så vil - og det regner jeg med at også flertallet har tiltro til - de enkelte menighetene se på dette arbeidet som så viktig at de faktisk vil bruke av støtten sin for å støtte disse skolene økonomisk. Hvis man ikke tror det, viser det at man egentlig ikke tror det er så stort behov for disse skolene.

Rolf Reikvam (SV) : Arbeiderpartiet og SV er stort sett enige om de fleste merknadene, og det er jeg glad for. Vi konkluderer ulikt når det gjelder tilskuddsregel 6, og når det gjelder tilskudd til bl.a toppidrettsgymnaset.

       Jeg har et spørsmål til representanten Tomas Norvoll. Til grunn for vårt syn ligger det en prinsipiell holdning, bl.a at vi ønsker oss en sterkere kontroll over offentlige midler som skal brukes til privatskoler. Vi ønsker et mer budsjettstyrt system, og mener at det er noen utdanningstilbud som er viktigere enn andre, som bør få høyere tilskudd.

       Så sier Tomas Norvoll noe som overrasker meg når det gjelder toppidrettsgymnaset. Han sier at det opplegget som han går inn for, og som Arbeiderpartiet går inn for, men som Høyre ikke går inn for, og som regjeringspartiene går inn for, betyr at toppidrettsgymnaset vil få noe mindre tilskudd enn de får etter dagens system, det dreier seg om en 4-5 mill. kr. Så sier han følgende: Hvis dette får den konsekvens at vi ikke greier å etablere en privatskole på Kongsvinger, må vi vurdere saken på nytt. Det overrasker meg voldsomt. For jeg trodde at vi ikke skulle bruke statstilskuddet slik at det ble automatikk i etablering av private skoler. Men nå argumenterer jo Arbeiderpartiet og Tomas Norvoll med at det hvis det ikke er automatikk, må vi se på ordningen en gang til, og vi må heve tilskuddssatsen. Er det egentlig det Arbeiderpartiet mener? Det synes jeg vi må få en kommentar til, for dette er egentlig nye signaler i forhold det som står i innstillingen.

Tomas Norvoll (A) : Det er riktig som representanten Reikvam sier, at Arbeiderpartiet og SV står sammen om det aller meste i denne innstillingen. Først og fremst står vi sammen - og har alltid gjort det - om at det som er viktig, er å prioritere den offentlige enhetsskolen og sikre alle lik rett til utdanning. Jeg er glad for at vi er enige om det, og regner med at det er noe vi kan samarbeide om i framtida også, uansett hvordan konstellasjonene skulle bli her i huset.

       Når det gjelder toppidrettsgymnaset, er det Arbeiderpartiets mening at den utdanningen som gis der - og ved Wang, som er samme type institusjon - er verdifull, og at det er en utdanning som retter seg inn mot ungdom som ønsker å satse veldig sterkt på idretten sin. Vi er redd for at dersom denne typen tilbud ikke hadde eksistert, ville disse ungdommene ha prioritert bare å drive med idrett og ikke tatt skolegang. Det ville ikke vært bra. Vi er glad for at det finnes noen som kan tilrettelegge et tilbud for dem.

       Vi har tiltro til at Regjeringen har lagt fram et forslag som sikrer at det er mulig for toppidrettsgymnaset å gi et skikkelig tilbud til ungdom. Vi ønsker å få utredet hvordan denne typen utdanning skal gis som en helhet, der vi også vil trekke inn landslinjene og se på hvordan støtteordningene skal være de to skoletypene imellom. Men så er det kommet signaler om at det Regjeringen har foreslått, kan gi veldig store problemer for toppidrettsgymnasene. Vi vet ikke i dag om det er riktig. Det jeg sa i mitt innlegg, er at hvis det viser seg at dette er riktig, forbeholder vi oss retten til å se på dette under budsjettbehandlingen i høst. Men i utgangspunktet er det ingen tvil om at vi står på det opplegget som Regjeringen har lagt fram.

       De private skolene må behandles på en måte som gjør at ikke den enkelte families økonomi skal være avgjørende for valg av skole. Det er bl.a derfor det er viktig at den delen av fellesutgiftene som kommer inn i beregningsgrunnlaget, økes fra 50 til 75 %. Det er for øvrig noe underlig når en kan forutsette at 50 % av de administrative fellesutgiftene i offentlig skole går til arbeid som ikke har med skole å gjøre.

       Det er også slik at skal en kunne gi et godt tilbud, må en ha et helhetlig tilbud. Da er det viktig at en også gir tilfredsstillende rammevilkår for ungdomstrinnet. Det er på den bakgrunn vi ser det som ønskelig og nødvendig at grensen for maksimalt tilskudd pr. elev i ungdomsskolen også settes til 20 elever.

       Det er viktig ikke å glemme dem som velger å undervise sine barn selv. Hjemmeundervisning er faktisk en nødvendig frihet som må gis der dette gir en god løsning for det enkelte barn og dets familie. Selv om denne undervisningen foregår i hjemmet, er den ikke dermed totalt kostnadsfri. Det blir feil dersom denne kostnaden skal påføres familiene som en slags straff fordi de ikke underordner seg et offentlig skolesystem. Derfor fremmer vi et forslag som sikrer hjemmeunderviserne et tilskudd som dekker nødvendig utstyr som bøker, undervisningsmateriell o.l.

       Vi i Fremskrittspartiet ønsker å tilkjennegi en viss bekymring over overføring av skoler fra tilskuddsregel 1 og 2 og til finansiering tilsvarende den som kompetansesentrene har. Bekymringen består i den usikkerhet disse skolene får ved at de ikke vet hva de har å forholde seg til fra ett år til et annet. Det er viktig at også funksjonshemmede får et godt og forutsigbart tilbud. Derfor bør disse skolene vurderes nøye og eventuelt bli ført tilbake til tilskuddsregel 1 og 2, for på den måten å gi alle en større forutsigbarhet.

       Når det gjelder toppidrettsgymnasene, er det viktig at skolene kan gi et tilbud som holder de faglige mål som er nødvendig. Det er viktig med likestilling av skoler, men jeg tror alle må se at dette er et tilbud uten paralleller i det offentlige system. Når disse skolene så kan gi et godt tilbud, kan det heller ikke være behov for å opprette offentlige toppidrettsgymnas. Den eneste grunnen til å ville ønske dette må være at det skal brukes offentlige skattepenger for å forsøke å konkurrere ut et godt privat tilbud. Det må være viktigere å sikre det tilbudet som nå er opprettet og tilrettelagt. Vi må sikre toppidrettsgymnasene gode vilkår, samtidig som elevene og deres familier ikke må ta en uforholdsmessig stor del av de økonomiske kostnadene ved utdannelsen. Det må ikke være slik at en families økonomi skal være avgjørende for om en skal kunne utvikle seg til toppidrettsutøver eller ikke. Som en konsekvens av dette igjen fremmer vi forslag om at toppidrettsgymnasene skal få tilskudd etter godkjent budsjett og regnskap.

       Som det her går fram, er det en klar forskjell mellom sosialistene og oss i synet på privatskolers berettigelse og nødvendighet.

       Dersom en ønsker stabilitet og gode vekstmuligheter for et variert og spennende skolesamfunn, er det viktig å ha klarhet i hva som bør ligge innenfor privatskoleloven. Dersom dette ikke skjer, vil en kunne komme i en situasjon der enkelte kan benytte uklarhet i hva som hører inn under skole, som argument for å fjerne et viktig tilbud. På dette grunnlaget mener vi det må foretas en opprydding i forhold til hva som naturlig hører hjemme i loven, og hva som ikke gjør det. Her er det viktig å forsøke å foreta en sondering mellom hva som er skole, og hva som er intern opplæring for bedrifter og andre.

       La det være sagt med en gang: Fremskrittspartiet har aldri ment at bibelskolene pr. definisjon er « intern opplæring ». Det vi har foreslått, er en justering, der den forholdsvis lille delen av opplæringen som kan betraktes som « bedriftsintern », flyttes til trossamfunnet, menigheten og organisasjonene. Det betyr at alt det faglige, så som kristendomskunnskap, kulturkunnskap, media, musikk osv. fortsatt er å betrakte som fag, og det vil det fortsatt gjøre uavhengig av om faget anses for å gi vekttall på høyskoler eller ikke. Her skal det fortsatt gis støtte og rettigheter som skole, slik prinsippet er i dag.

       En kan spørre seg om det er en offentlig oppgave å godkjenne opplæring som kan sies å være intern skolering. Denne beskjedne delen av opplæringen vil tjene på å bli lagt inn under de trossamfunn, menigheter og organisasjoner som har bruk for den. På den måten gis de en større valgfrihet og selvstendighet i forhold til hva som er deres egne ønsker og behov. Her er det viktig å peke på at dersom det skulle bli nevneverdige ressurser ledige etter denne justeringen, må midlene tilfalle disse. Det er nødvendig at Regjeringen så snart som mulig kommer tilbake med forslag om en god og hensiktsmessig måte å fordele midlene på.

       Det som menes med « intern skolering » innenfor de menighetsrelaterte arbeidsfelt innen de religiøse trossamfunn, er det som kan betraktes som « bedriftsintern opplæring » i andre sammenhenger. Det vil her være avgjørende om innholdet kan sies spesifikt å henvise til ferdigheter som er ønskelige for den enkelte menighet. Det å kunne gjøres i stand til et arbeid innenfor bestemte menigheter og organisasjoner, som f.eks en ungdomsarbeider som skal skoleres til ungdomsleder for en menighet, må i høyeste grad kunne sies å være « intern skolering ».

       Dette er vår definisjon, og jeg forutsetter at Regjeringen når den nå skal arbeide med saken, lytter til flertallet og er noe forsiktig med hensyn til den til dels underlige argumentasjon som enkelte har lagt til grunn, og som kan få negative konsekvenser for bibelskolene dersom den legges til grunn.

       Når det gjelder spørsmålet om hva som er kompetanse, vil det være svært snevert å påstå at kompetanse er noe en kun får dersom en får opplæring innenfor et offentlig godkjent system. Det er denne snevre definisjonen jeg har følelsen av blir markedsført i denne sakens anledning. Realkompetanse, som oppnås gjennom erfaring og annen tilegnelse, er på ingen måte en mindreverdig kompetanse. Den interne kompetansen, om den gis ved at den organiseres selv gjennom et opprettet studieforbund eller ved kjøp av skolering fra bibelskolene, eller for den saks skyld på en annen måte, vil fortsatt være en reell kompetanse.

       Når det gjelder bibelskolenes livsgrunnlag, kan jeg ikke se at dette endrer seg vesentlig etter denne justeringen. Som sagt vil de fagrelaterte delene av bibelskolenes undervisning fortsatt være å betrakte på samme måte som tidligere - altså skal dette fortsatt ligge inn under privatskoleloven. Til disse delene, som er det alt vesentlige av hva bibelskolene har av arbeidsfelt, vil skolene få tilskudd og elevene få lån og stipend som tidligere.

       Jeg vil til slutt påpeke viktigheten av å huske at forslaget er fremmet i en stortingsmelding, og at Regjeringen sånn sett skal komme tilbake med de konkrete endringsforslag. Altså vil forslaget under ingen omstendighet få budsjettmessige konsekvenser for dette skoleåret, og med overveiende sannsynlighet heller ikke for neste.

       Avslutningsvis er det viktig for oss å signalisere at vi ønsker å støtte opp om privatskoleloven og dens intensjon. Dette er den eneste gode og farbare vei for å myke opp den ensretting som vi er vitne til innenfor den offentlige skolen i dag.

       På denne bakgrunn tar jeg opp våre forslag.

       Arne Lyngstad (KrF) : Jeg opplever at Fremskrittspartiet generelt har en god tilnærming til private skoler. Jeg opplever også at Fremskrittspartiet, i likhet med Kristelig Folkeparti, legger stor vekt på foreldreretten som begrunnelse for private skoler. Også ønsket om et supplement til offentlige skoler og ønsket om mangfold i Skole-Norge opplever jeg at vi har felles. Da er det at jeg opplever alliansen med Arbeiderpartiet om tilskudd til skoler etter tilskuddsregel 6 som noe merkelig og selvmotsigende. Jeg trodde ikke det var ønskelig å innsnevre tilskuddsordningen til private skoler, for det reduserer jo mangfoldet. Private skoler skulle få utvikle seg ut fra egne forutsetninger, sa representanten Kvakkestad. Det er dermed skapt usikkerhet omkring hva Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiets forslag under tilskuddsregel 6 får å si for de skolene som hører under denne. Her er det vi trenger en oppklaring. Hva er det Fremskrittspartiet legger i « opplæring innenfor de menighetsrelaterte arbeidsfelt »? Representanten Kvakkestad sa at Fremskrittspartiet begrenser det til bedriftsintern opplæring i ferdigheter som er ønskelige for bestemte menigheter. Hvem tenker man på? Utelukker ikke Fremskrittspartiet at dette kan være kunnskap som også kan brukes i andre sammenhenger, i andre organisasjoner, f.eks idrettsbevegelsen? Betyr dette etter Fremskrittspartiets mening at skoler som gir et slikt tilbud, ikke kommer inn under tilskuddsordningen for private skoler? Og mener Fremskrittspartiet at bibelskolene ikke skal få offentlig tilskudd?

André Kvakkestad (Frp) : Jeg er litt usikker på om jeg uttalte meg svært klønete i mitt innlegg - jeg trodde jeg gjorde det meget klart at den fagmessige del av bibelskolene fortsatt skulle betraktes som fag, og at dette ville medføre at bibelskolenes del av det fagrelaterte, som er brorparten, fortsatt skal gis tilskudd og rettigheter som i dag og ligge inn under privatskoleloven.

       Det som kanskje for meg fremstår som det mest uforståelige, er denne usikkerheten som Kristelig Folkeparti ønsker å skape i denne saken. Jeg kan vanskelig se hva Kristelig Folkeparti ønsker å oppnå ved dette. Jeg tror det er riktig å skape ro og komme med realitetene i hva forslaget innebærer og ikke skremme unødvendig.

Petter Løvik (H) : Det var fleire gledelege ting i representanten Kvakkestads innlegg. Eg oppfatta det slik at han på same måten som Høgre vil prøve å hjelpe toppidrettsgymnasa og viser til at desse bør inn under ein tilskotsregel, og at det skal gjevast tilskot etter budsjett og rekneskap. For det første er eg usikker på dette med budsjett og rekneskap - om 75 % av ein del av driftskostnadene vil vere gunstigare. Dessutan viser eg til det som står i meldinga, nemleg:

       « Utvalet viste til at då skolane i 1992 gjekk over frå å få tilskot etter godkjent budsjett til eit satssystem, vart satsane fastsette på grunnlag av tilskotssatsane for tilskotsregel 4. »

       Altså er det her ein litt annan praksis enn det lova i utgangspunktet seier.

       På same måten som representanten Norvoll er eg glad for den velviljen som vart vist her, og eg vil be om at både Framstegspartiet og Arbeidarpartiet, med dei positive signala som er komne, støttar Høgres framlegg om å gje toppidrettsgymnasa eit skikkeleg tilskot no. Så skal Høgre sjølvsagt vere med på å gå gjennom ordninga når det måtte vere aktuelt.

       Når det gjeld bibelskulane, synest eg Kvakkestad klara opp i ein god del. Eg er heilt einig i at her må ei oppryddig og ei sondering til, men det har departementet allereie sagt i meldinga at dei vil kome med.

       Når Kvakkestad seier at delar av skulen ikkje skal ha slike tilskot, går eg ut frå at han meiner enkelte skular, for ein skule må anten vere innafor lova eller utafor lova. Eg håper Kvakkestad kan ta avstand frå det som står i Arbeidarpartiet sin merknad, som seier noko heilt anna. At desse to partia har møtst i eit forslag der dei tydeleg er heilt ueinige, synest eg er litt trist. Eg håper Kvakkestad no kan seie klart at dette forslaget ikkje vil ramme bibelskulane i Noreg. Då har vi nemleg klart å berge noko veldig, veldig viktig for det private skulesystemet.

André Kvakkestad (Frp) : Først til spørsmålet om toppidrettsgymnasene. For å slå det klart fast: Vi ønsker å følge loven uansett hvilken praksis Regjeringen har lagt seg på.

       Når det gjelder spørsmålet om bibelskolene og deres fag, er det viktigste for oss hvilke fag som tilbys, ikke hvilket navn skolen går under.

       Når det gjelder Arbeiderpartiets merknader, vil jeg si at Fremskrittspartiet står for de merknadene Fremskrittspartiet har sluttet seg til og ingen andre.

       Når det gjelder konsekvensen for bibelskolene, står jeg fortsatt fast på at den justeringen som vi nå ber Regjeringen foreta, på ingen måte vil få de enorme konsekvenser som enkelte underlig nok har ønsket å gi et inntrykk av.

Marit Tingelstad (Sp) : Representanten Kvakkestad sa i et tidligere innlegg at han skulle komme tilbake i sitt hovedinnlegg og gjøre mer greie for innholdet i det forslaget som Fremskrittspartiet har satt fram sammen med Arbeiderpartiet. Jeg må beklage at det fortsatt er en stor grad av forvirring i mitt hode, og jeg tror heller ikke det er så lett for departementet å skulle tolke hva stortingsflertallet egentlig mener med dette forslaget. For der heter det:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme nødvendige lovforslag slik at opplæring innenfor de menighetsrelaterte arbeidsfelt innen de religiøse trossamfunn legges inn under de enkelte trossamfunn, menigheter og organisasjoner. »

       Så sier flertallet i en merknad at de

« er av den oppfatning at de økonomiske ressursene blir overført disse. Flertallet ber Regjeringen så snart som mulig fremme forslag om fordelingen av midlene. I sum vil dette gi trossamfunnene, menighetene og organisasjonene en klart større valgfrihet og selvstendighet i forhold til hva som er deres ønsker og behov. »

       Da spør jeg: Kreves det ingen form for kvalitetskontroll når det gjelder hvordan disse midlene skal brukes? Er det slik at det er fritt fram for den enkelte organisasjons forgodtbefinnende å bruke disse midlene som her skal tildeles? Det synes jeg Stortinget har krav på å få klar melding om nå, slik at departementet vet hva de skal forholde seg til. Etter mitt skjønn kan dette bli en fullstendig lapsus.

André Kvakkestad (Frp) : Jeg legger merke til at Senterpartiet her igjen tilkjennegir et ønske om en sterk offentlig kontroll, også av interne forhold, både i menigheter, trossamfunn og andre organisasjoner. Jeg er ikke like overbevist om at det er hensiktsmessig.

       Når det gjelder spørsmålet om hva som er intern skolering, mener jeg at jeg har redegjort for dette i mitt innlegg. Det som kanskje kan være bekymringsfullt, er at det ser ut som en del partier ikke forstår hvilken intern opplæring de pålegger bedriftene å foreta.

Rolf Reikvam (SV) : André Kvakkestad tok opp forslagene fra Fremskrittspartiet. Forslag nr. 6 går på tilskudd til toppidrettsgymnasene. Han argumenterer sterkt for at toppidrettsgymnasene bør få tilskudd basert på budsjett og regnskap og konkluderer med et forslag om at tilskudd skal gis etter tilskuddsregel nr. 6. Jeg går ut fra at Fremskrittspartiet har sett hva som ligger i tilskuddsregel nr. 6. Der varierer satsene fra ca 44.000 kr, det er tilskudd for allmennfag, og opp til ca 62.000 kr, som er tilskudd for f.eks mediefag eller musikk. Dermed har en litt forskjellige satser. Men uansett hvilke satser en velger under tilskuddsregel nr. 6, vil en komme ut med et tilskudd som er vesentlig lavere enn det som toppidrettsgymnasene får i dag, og det som flertallet foreslår at toppidrettsgymnasene skal få med den nye modellen med idrettsfag pluss et toppidrettstillegg.

       Mine spørsmål til Fremskrittspartiet blir: Når de ønsker å få vedtatt at en skal gi tilskudd etter tilskuddsregel nr. 6, hvilken sats skal en ha? Og ønsker Fremskrittspartiet eventuelt å kompensere det bortfallet av overføringer som vil bli når en velger en sats som gir lavere tilskudd enn dagens system?

André Kvakkestad (Frp) : Jeg forventer ikke at det skal foreligge en sats for toppidrett under punkt 6 før toppidretten er flyttet til punkt 6. Det ville være noe underlig.

       Når det gjelder spørsmålet om prosentregning, er ikke det viktigste hvilken prosent man bruker, men hva man regner prosenten av. I den sammenheng vil prosenten av budsjettet og regnskapet som vi ønsker å bruke, og som vi i våre merknader har sagt at vi ønsker å bruke, være klart høyere og sånn sett medføre en mindre foreldrebetaling enn det som ligger i dagens situasjon, og som flertallet går inn for.

Elsa Skarbøvik (KrF) : Jeg har nå lyttet til det representanter både fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har sagt i debatten, der de har forklart sitt syn på privatskoleloven, og for meg synes det som det er et hav av forskjell når det gjelder oppfatningen av nettopp dette.

       Når det gjelder tilskuddsregel 6, hvor Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet står sammen om et flertallsforslag, er det nødvendig å utdype dette litt mer. Derfor spør vi igjen om Fremskrittspartiet kan utdype hva de mener med den justeringen de ønsker, for representanten Kvakkestad sa i sitt innlegg da han forklarte dette, at det skulle bare en liten justering til. Hva innebærer dette? Her kunne ikke Arbeiderpartiet gi svar på replikken fra representanten Sørfonn om hva dette med opplæring, som har karakter av intern skolering, innebærer, så jeg ønsker at Fremskrittspartiet utdyper dette litt mer. Det er ikke Kristelig Folkeparti som skaper problem her. Vi ønsker å få fram forskjellen på Fremskrittspartiets og Arbeiderpartiets syn. Det er ikke noe problem med loven slik den er i dag. Så her opplever jeg det slik at Fremskrittspartiet har et ansvar for å klargjøre.

André Kvakkestad (Frp) : Jeg skal forsøke å klargjøre, men jeg må også få lov å si at det er ikke alltid like lett å klargjøre overfor representanter som ikke ser det som formålstjenlig at dette blir klargjort.

       Det som menes med « intern skolering », er en skolering som gjør en person, en elev, attraktiv ut fra den spesielle menighetens eller det spesielle trossamfunnets behov for ungdomsledere m.m. - dvs. at det er stor forskjell på en ungdomsarbeider og en ungdomsleder, og det er denne finslipingen med hensyn til hva menigheten internt har behov for, som er det vesentlige.

       De nye reglene er enklere, mer presise og etterprøvbare og borger for en likeverdig standard skolene imellom og i forhold til den offentlige skole. Vi mener det er riktig å styre midlene noe fra små skoler til skoler med høyere elevtall.

       Tilskuddene til private grunnskoler skal fastsettes på grunnlag av statistisk sammenheng mellom kostnader og elevtall i offentlig skole. Vi får fortsatt et regelstyrt og ikke et budsjettstyrt tilskuddssystem.

       Det er viktig for Kristelig Folkeparti å framheve den verdi og den berettigelse de private skolene har i vårt utdanningssystem. Dette har med så grunnleggende prinsipp å gjøre som demokratiske rettigheter. FNs menneskerettighetskonvensjon slår fast foreldrenes « frihet til å velge », men det er også uttrykt så sterkt som foreldrenes frihet « til å sikre sine barn en religiøs og moralsk undervisning i samsvar med deres egen overbevisning ». Skal retten til å drive private skoler og til å velge skole for sine barn være reell, må samfunnet stille opp med økonomiske midler som gjør dette mulig. Hvem som kan gjøre bruk av en privat skole, enten den er pedagogisk eller religiøst begrunnet, må ikke være avhengig av foreldrenes økonomi.

       Grete Knudsen sa i en debatt om private skoler her i 1991 at Arbeiderpartiet ønsket at private skoler skulle få fortsette, og at de ikke måtte ta så høye skolepenger at de ikke ble et reelt tilbud for alle. Hernes uttalte som utdanningsminister i en debatt her i 1992 at retten til å velge opplæring for sine barn måtte være mer enn en formell rett ved å frikobles fra foreldrenes økonomiske evne. Offentlig tilskudd måtte gis slik at foreldrenes økonomi ikke utelukker det loven tillater. Hans ord var:

       « Bak privatskoleloven ligger paradoksalt nok en enhetstanke ».

       - Det forbauser meg nå at Arbeiderpartiet, som er så opptatt av likeverd og toleranse, ønsker å ha et tilskuddssystem som øker ulikheter ved å kutte ned på tilskudd til grunnskoler så vel som til videregående skoler som er opprettet og godkjent ut fra et alternativt religiøst grunnlag. Her skulle altså statsstøtten skjæres ned til 50 %! Arbeiderpartiet kan umulig mene at det er nok til å drive en skole, dersom de er opptatt av at også disse skolene skal gi undervisning av tilnærmet samme kvalitet som offentlig skole. Hvorfor vil de da gi 85 % støtte til skoler som er pedagogisk begrunnet?

       Dersom de « religiøse » skolene skulle fått bare 50 % støtte, ville ikke en konsekvens da være atskillig høyere elevbetaling og en styring i retning av et klasseskille der bare de med best økonomi hadde anledning til å benytte seg av det private skoletilbudet? Er det god arbeiderpartipolitikk? Dette er i utakt med intensjonene i menneskerettighetskonvensjonene og i utakt med den voksende forståelsen i tiden av den religiøse dimensjonen i mennesket.

       Er ikke religion og tro like viktig for mennesket som fag og pedagogikk? Det finnes vel knapt noen del av mennesket som er viktigere for den enkelte og som en er villig til å ofre mer for enn nettopp sin religiøse overbevisning og tro.

       Tilskudd på 50 % ville tatt knekken på disse skolene. Jeg er glad for at Arbeiderpartiet og SV er i mindretall her. Disse partiene er også bekymret for den sterke veksten av private skoler de siste årene. Kan en tilvekst på seks skoler de siste tre årene virkelig bekymre så mye at en vil prøve å stanse dem?

       Dette peker slett ikke i retning av to atskilte skolesystemer. Det er viktig at det kommer fram at landets største parti nå ønsker å ødelegge det økonomiske grunnlaget for religiøst begrunnede skoler. Heldigvis ønsker et flertall her å ta vare på dem.

       Jeg tror at det kan være positive ting å hente i en skolestruktur der de som ønsker det, kan gi barna sine opplæring og undervisning i tråd med egen religiøs overbevisning når en føler at den offentlige skole er sterkt i utakt med en selv. Elevene vil kanskje på en god måte kunne opparbeide seg identitet og trygghet i møte med samfunnet, noe som er et viktig grunnlag når ulike kulturer og trosretninger møtes. Kanskje kan respekten for annerledeshet opparbeides like godt hos barn i den offentlige skolen når en ser at samfunnet respekterer andre skolesamfunn enn det offentlige.

       Påstanden om at det ikke er mulig å skape toleranse og forståelse når forskjellige grupper går på skoler atskilt fra hverandre, er ganske drøy. Når man i tillegg vil be departementet skjerpe kontrollen for å sikre mot uheldige utslag, ja så minner det mest om intoleranse.

       Kristelig Folkeparti ønsker en god offentlig skole der flest mulig kan møtes og lære sammen, men det er viktig at alternativ finnes - faglig, pedagogisk og i minst like stor grad ut fra religiøs begrunnelse.

       Fra å være en sak om visse endringer i tilskuddsordningen for private skoler, har dette endret seg til å bli en sak av mer prinsipiell karakter, ja en sak om livets rett for mange av de private skolene vi har i dag. Det burde ikke være et problemområde når religiøst/etisk begrunnede skoler kun utgjør 14 % av det totale offentlige tilskuddet.

       Til slutt noen kommentarer til tilskuddsregel 6 i tråd med det jeg allerede har sagt noe om: Kristelig Folkeparti mener at bibelskolene har vært og er et viktig tilbud til ungdom i utdanningsfasen i livet. Mange av skolene har lang tradisjon, og over 1000 elever har dette skoleåret valgt å bruke ett år av sin ungdomstid til å få bygd opp sin kompetanse innenfor bibelkunnskap, og også innenfor drama, musikk og andre fagfelt. Og dette velger de selv om de må betale skolepenger og selv om det ikke gir dem formell kompetanse i form av vekttall og konkurransepoeng.

       Stortinget står nå i fare for å frata dem denne muligheten. Flertallet, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, vil gå inn for å ta bort økonomisk støtte til menighetsrelatert opplæring. Slik jeg ser det, vil det gripe direkte inn i de fleste skolenes opplegg. Hvis det ikke er ment å føre dit hen og ikke er ment å hindre videreføring av bibelskolene slik de er i dag, vil vi være svært glad for å få dette presisert spesielt fra Fremskrittspartiets side, for å avdekke den forskjellen som er mellom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet når det gjelder dette forslaget, og at det på en måte kan gi et slags flertall her i salen for et ønske om fortsatt drift og økonomisk støtte til bibelskolene. Vi ønsker ikke å tolke vedtaksforslaget i verste mening, men trenger greie forklaringer på hva man ønsker å sette en stopper for.

       Det som Den norske kirke står for - bekjennelse, diakoni og misjonering - må fortsatt kunne være elementer i fremtidige bibelskoler. Dette håper jeg Fremskrittspartiet støtter. Dersom man overfører tilskuddene til disse skolene til trossamfunn og menigheter, vil pengene bli spredt utover og vanskelig komme de etablerte skolene til hjelp på samme måte som i dag. Store trossamfunn, som det muslimske og Human-Etisk Forbund, vil få store tilskudd. Mange av bibelskolene er heller ikke eid av Den norske kirke, men av selvstendige kristne organisasjoner; dvs. at de beløp skolene får i dag, ikke direkte vil føres videre til dem via andre kanaler. Elevene kan heller ikke søke lån og stipend i Statens lånekasse for utdanning når skolen ikke er godkjent.

       Hvordan tenker en seg at disse ungdommene skal kunne bruke et år på en slik skole? Jeg kan ikke skjønne at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet ønsker et « internt » skolesystem som ikke trenger godkjenning, og der kontroll og kvalitetssikring er en saga blott.

       Konsekvensene er kanskje mye større med det forslaget som ligger i innstillingen enn man hadde tenkt seg på forhånd. Da ville det være en ærlig sak å bruke noe mer tid på å drøfte de ulike problemstillingene. Dersom vi kunne vente på den opprydningen som departementet har sagt de ønsker å komme med med hensyn til skoler som ligger i mellomsjiktet mellom videregående skole og høyskole/universitet, og som vil berøre skoler under tilskuddsregel 6, f.eks bibelskolene, kunne vi sett på ulike sider av denne saken på en annen måte. Da ville vi kunne avklare ulike plasseringer av disse skolene i forhold til f.eks lov om private høyskoler, voksenopplæring o.a. Vi kunne også se det i lys av kompetansereformen og den sterke fokusering som er der på realkompetansen, som en i hvert fall må kunne si at elever på bibelskoler får.

       Jeg vil imidlertid ikke legge skjul på at Høyre er svært skuffet over at Kristelig Folkeparti og sentrumspartiene sviktet når det kom til toppidrettsgymnasene: Norges Toppidrettsgymnas og Wang Toppidrett har gitt klar beskjed om hvilke konsekvenser dette vil få, nemlig at tilbudet på Geilo og Lillehammer vil bli faset ut og at det ikke blir noen skole på Kongsvinger. For å si det på en annen måte: Kristelig Folkeparti bidrar til en assistert dødshjelp til et unikt tilbud til ungdom i Distrikts-Norge. Jeg konstaterer at komiteens nestleder, Arne Lyngstad, i Asker og Bærums Budstikke i går uttalte at han ikke kjente til hvilke konsekvenser dette ville få for tilbudet. Jeg konstaterer også at Arbeiderpartiet i dag har gitt signaler om at de er villig til å se på saken på nytt dersom det får disse konsekvensene som nå er signalisert.

       Da går mitt spørsmål til Kristelig Folkeparti: Er Kristelig Folkeparti allerede under budsjettbehandlingen i høst villig til å se på hvordan man kan justere opp det etterslepet som toppidrettsgymnasene har fått, eventuelt om man kan justere dette over to år, slik at vi unngår en nedleggelse av et unikt tilbud for idrettsinteressert ungdom?

Anne Brit Stråtveit (KrF) : Det er fint at en ser at Kristelig Folkeparti legger til rette for livssynsskolen. Det er bra!

       Høyre er skuffet fordi vi har sviktet toppidrettsgymnasene. Det mener jeg vi ikke har gjort. Fra departementets side legger man fram forslag til en ordning for disse som på sikt kanskje vil bli noe svakere enn det som er tilfellet i dag. Min partifelle kommer tilbake til toppidrettsgymnasene i sitt innlegg. Jeg skjønner at dette vil komme opp i budsjettsammenheng senere med tanke på om det kan justeres opp, og da vil vi komme tilbake til det og diskutere det.

Rolf Reikvam (SV) : Dette var et innlegg med en del sterke påstander som jeg gjerne vil at Anne Brit Stråtveit skal kommentere enda en gang.

       For det første var vi i mindretallet - i dette tilfellet Arbeiderpartiet og SV - i utakt med intensjonen i FNs menneskerettighetskonvensjon. Det var den første sterke påstanden. Og når vi var i utakt med intensjonen, var det fordi noen skoler ville få et lavere tilskudd etter vårt opplegg enn det de har i dag. Tilskuddet ville gå ned fra 85 % til 50 %. Det var bakgrunnen for at vi var i utakt med menneskerettighetserklæringen.

       Hvorledes forholder dette seg i andre land? Vi vet at noen land ikke gir tilskudd. De har underskrevet nøyaktig den samme konvensjonen som Norge har, men de er ikke forpliktet til å gi tilskudd selv om de har underskrevet menneskerettighetskonvensjonen. Det er tillatt å etablere privatskoler, men det er ingen automatikk i at en skal gi tilskudd. Jeg vil derfor gjerne at dette blir kommentert en gang til, for det var ganske drøye påstander.

       Vi er også intolerante, sier hun, fordi vi ønsker å endre tilskuddssystemet. Det må jo være politisk tillatt å sette opp visse mål for vårt utdanningssystem, og ut fra disse målene lage tilskuddssatser, uten å bli beskyldt for å være intolerante. Vi har visse utdanningspolitiske mål. Dette får nå konsekvenser. Vi gjør noen endringer - ikke dramatiske endringer, men vi gjør noen endringer - og så skal vi bli beskyldt for å være intolerante! Jeg vil gjerne at dette blir kommentert en gang til, for det bør egentlig ikke stå slik som det ble sagt. Jeg synes det var ganske urimelige påstander.

Anne Brit Stråtveit (KrF) : Jeg skjønner jo at jeg må vente meg reaksjoner på de uttalelsene jeg kom med.

       Når jeg snakker om å være i utakt med menneskerettighetskonvensjonene, betyr ikke det fra min side at dette handler om at Arbeiderpartiet eller SV er imot det som vi har vært med å godta fra vår side her i Norge. Når jeg bruker ordet intensjon, er det fordi jeg mener tanken bak det. Jeg vet at andre land ikke støtter private skoler slik som vi gjør i Norge, at vi slik sett har det bra her, men allikevel mener jeg at intensjonen har noe med muligheten for å kunne drive skoler - ikke bare presentere en god vilje, men også gi de økonomiske mulighetene. Og med 50 % støtte kan ikke jeg se annet enn at det må undergrave en god del, det må bli vanskelig for veldig mange private skoler å drive hvis de bare får 50 % støtte.

       Når jeg brukte ordet intoleranse, var det for å peke på noe av det som stod i merknaden om at det var vanskelig å lære elever toleranse hvis de ikke var innenfor den offentlige skole. Det tror jeg ikke. Jeg tror de kan lære dette like godt ved å gå i egne skoler - lære respekt for hverandre, respekt for andre grupper, respekt for elever i andre skoler. Og vi som stort sett har gått i offentlige skoler, kan også lære respekt ved å se at det er noen som velger annerledes enn oss. Det var et forsøk på å presisere hva jeg mente.

Tomas Norvoll (A) : Representanten Stråtveit er vel litt dristig - der må jeg si meg enig med representanten Reikvam - når hun gir seg til å definere intensjonen i menneskerettighetskonvensjonene som vi har undertegnet. Jeg tror at de for så vidt er beregnet på alvorligere ting enn dette. Det er jo ikke slik at Norge ligger på bunnen når det gjelder å støtte privatskolene, så det synes jeg faller litt på steingrunn.

       Representanten Stråtveit spurte i innlegget sitt om det var god Arbeiderparti-politikk å lage klasseskiller som gjorde at det bare var noen få som fikk anledning til å gå på private skoler. Poenget med det nye tilskuddssystemet som vi foreslår, er faktisk at vi er litt på leting etter en måte å begrense antallet private skoler på. Vi ønsker ikke å være med på å stimulere til at vi skal få små, sekteriske skoler, og da snakker vi særlig om grunnskoler. Jeg må spørre representanten Stråtveit om hun ikke er enig i at det er betenkelig at en del barn gjennom hele oppveksten aldri får omgås andre barn på en normal måte, at de både i skoledagen og i fritiden nektes av sine foreldre å omgås barn fra andre grupper. Synes hun ikke at det er med på å skape et samfunn som er mindre preget av forståelse og toleranse?

       Jeg vil også få lov til å spørre om Anne Brit Stråtveit overhodet ikke ser antydning til betenkeligheter ved at vi har et system som gjør at private nye skoler automatisk får tilskudd, mens det offentlige må slåss hvert eneste år for å opprettholde det tilbudet de har. Ser hun ikke at det her er en slags urettferdighet? Hvis hun ikke kan se det, blir jeg litt overrasket, og da er uenigheten i Stortinget større enn hva jeg faktisk trodde den var.

       Jeg mener at en slik oppvekst og et slikt samfunn er uheldig for barna, men jeg kan ikke og ønsker ikke å nekte foreldrene å oppdra barna i den samme tro og religion som de selv har. Men ville det ikke vært mer rettferdig overfor barna å gi dem en mulighet til å se hvordan samfunnet er utenfor? Er ikke representanten Stråtveit i det minste enig i at det er betenkelig at man skal ha den type samfunn i et ellers åpent og relativt tolerant samfunn som Norge er?

       Til slutt skal jeg gjøre noe jeg glemte i mitt hovedinnlegg, og det er å ta opp de forslagene som Arbeiderpartiet har fremmet i innstillingen.

       Når tilskuddsendringene skulle foretas innenfor samme økonomiske rammer som tidligere, måtte nødvendigvis noen tape og noen vinne. Jeg vil i den forbindelse berømme de berørte partene for konstruktive innspill og holdninger overfor komiteen. Poenget er at det blir større rettferdighet og større forutsigbarhet for skolene når disse regelendringene blir tatt i bruk.

       Senterpartiet mener den offentlige skolen skal utgjøre fundamentet i Skole-Norge, og at privatskolene kun skal utgjøre et supplement til den offentlige skolen i tråd med internasjonale konvensjoner som Norge har sluttet seg til. Grovt forenklet kan en kanskje si at mens vårt offentlige skoleverk skal sikre samfunnets behov for kompetanse, er internasjonale konvensjoner vedtatt med sikte på å sikre enkeltindividets rettigheter til valg av skoletilbud.

       I privatskoleloven § 4 om faglige krav heter det:

       « Skulen må driva verksemda si:

       Elles har skulen sin undervisningsfridom. »

       Jeg tok med dette for å understreke at her er det et godkjenningssystem og en kvalitetssikring som ligger i bunnen, så det er ikke fritt fram å drive privatskoler som skal få støtte. Dette mener jeg, i likhet med stortingsflertallet til denne dag, gir en kvalitetskontroll for opplæringen som sikrer at samfunnet får det det betaler for, og som den enkelte elev har krav på.

       Senterpartiet er tilfreds med departementets syn og holdning slik det framkommer i meldingen, og som i hovedsak bygger på Høybråten-utvalgets innstilling, framlagt mens Arbeiderpartiet satt med ansvaret i departementet.

       Jeg går ikke inn på hver tilskuddsregel, for det har saksordføreren gjort på en grei måte. Jeg skal bare trekke fram et par områder.

       Jeg registrerer at Arbeiderpartiet og SV er bekymret for en ukontrollert vekst av privatskoler og fremmer forslag om et budsjettstyrt system. Det vil etter mitt skjønn føre til liten forutsigbarhet og vanskeliggjøre en seriøs langtidsplanlegging for skolene. Vi vet at foreldre og ansatte gjør en formidabel dugnadsinnsats for å få budsjettene til å gå opp. Med den foreslåtte endring ville det bli atskillig verre, men det er antakelig hele hensikten. Det har i dag og tidligere kommet fram fra representanter for disse partiene at de ikke ønsker noen vekst i privatskolene, men heller en reduksjon.

       Jeg har særlig merket meg merknaden der det står:

       « Disse medlemmer kan ikke se at det er en offentlig oppgave å finansiere spesielle utdanningstilbud som har karakter av internopplæring og som i liten grad har betydning for den samlede kompetanseheving i samfunnet. »

       Her må jeg spørre: Hva slags definisjon er det disse partiene legger til grunn for kompetanse? Er det bare ren fagkunnskap? Da har vi en forholdsvis enkel jobb å gjøre i forhold til kompetansereformen, der realkompetanse virkelig skal telle. Jeg har oppfattet at samfunnet etterspør det hele mennesket med faglig innsikt, lærings- og omstillingsevne og ikke minst sosial kompetanse med trygg etisk forankring. Denne definisjonen er i tråd med det representanten Reikvam på en utmerket måte beskrev i et tidligere innlegg i dag, men i merknaden fra Arbeiderpartiet og SV er dette etter min oppfatning snevret inn.

       Jeg tar til etterretning at Arbeiderpartiet konkret fremmer forslag som partiet ikke kom med da det satt i posisjon, særlig gjelder dette tilskuddsregel 6 - skoler som har livssyn som basis. At Fremskrittspartiet er med på å utgjøre et flertall her er mer overraskende. Jeg har oppfattet Fremskrittspartiet som et parti som vil at det skal legges til rette for en stor grad av frihet, også når det gjelder skoletilbud.

       Forslaget om å tildele midlene direkte til de ulike trossamfunn, menigheter og organisasjoner vil etter mitt skjønn føre til at statlige midler fritt kan brukes uten den kontrollen som dagens privatskolelov krever. Er man redd for framvekst av fundamentalistiske tendenser, må da flertallets forslag være en bakvendt veg å gå!

       Jeg skal ikke gi meg inn på å karakterisere hva som er ekstremt, men jeg vil advare mot et system som indirekte innskrenker trosfriheten. Det er innholdet i undervisningsopplegget som må være det sentrale. Og jeg har tillit til at departementet og dets underorganer gjennomfører de godkjenningsordninger og foretar de kontrolltiltak som nåværende lov krever.

       Til slutt noen ord om toppidrettsgymnasene. Disse vil få samme omfang av tilskudd som tidligere, men det er brukt et annet beregningsgrunnlag. Jeg er klar over at det har foregått en stor informasjonsaktivitet for å sikre at topptilskuddet prisjusteres. Det er forståelig. Jeg minner om at OL-anleggene på Lillehammer har toppidrettselevene som største brukergruppe. Senterpartiet tilhører flertallet som følger departementets forslag om tilskudd til disse skolene. Det utelukker ikke at vi vil følge utviklingen nøye, men ut fra den totale økonomiske situasjon vi har i dag, kan vi ikke gå lenger denne gangen. For øvrig viser jeg til merknaden fra sentrumspartiene der vi nevner de videregående skolene med idrettsfag som har landslinjer for ulike sportsdisipliner. Jeg forutsetter at evalueringen av Reform 94 vil vurdere også den økonomiske fordelingen til disse og tilretteleggingen for toppidrettsutøvere. Dette bør sees i lys av et nødvendig samarbeid med idrettsbevegelsen.

       For Senterpartiet er det viktig at alle elever uansett økonomisk bakgrunn skal få samme mulighet både i den offentlige skolen og i de godkjente privatskolene.

Marit Tingelstad (Sp) : Jeg tror jeg har forstått problemstillingen. Jeg har tenkt veldig mye på det. Jeg har hatt samtaler med diverse representanter fra mange skoler. Når det gjelder at det er en manko i dag, blir det faktisk det også for en del av de andre privatskolene etter de endringene vi har gjort nå. Det gjør det - det har vi hørt i høringene, og det har vi fått skriftlig - men det er akseptert. Det er faktisk toppidrettsgymnasene som kanskje har vært sterkest i å si fra om dette. Det er helt akseptabelt for meg, og det er forståelig. Jeg har heller ikke satt foten ned for alltid, men jeg har vurdert det slik at også disse skolene må ta sin del av innsparingene - for å si det sånn - når vi har en totalramme å forholde oss til, ellers ville vi forfordele disse skolene i forhold til de andre privatskolene. Det har vært avgjørende for meg. Men som jeg har sagt, er vi årvåkne overfor dette og vil ikke at vi skal komme i en situasjon der vi kan risikere at disse skolene som har det spesielle tilbudet, raser ut. Det er ikke Senterpartiets intensjon.

       Vi har en privatskolelov som er i samsvar med internasjonale konvensjoner. Alle partiene tar det til etterretning. Vi aksepterer at det skal være anledning til å etablere og drive privatskoler i Norge. Vi har derimot ikke påtatt oss noen internasjonale forpliktelser til at privatskoler skal garanteres økonomisk støtte fra staten. Det er viktig å slå fast. Derfor er det betimelig at vi får en prinsipiell diskusjon om hvilken rolle det offentlige skal ha i finansieringen av private tilbud. Det er dessuten grunn til å minne om at andre land som har sluttet seg til Barnekonvensjonen og konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, har valgt ikke å gi støtte til etablering av private skoler. Dette gjelder flere land i Europa. Noen har dessuten valgt å støtte økonomisk etablering av f.eks grunnskoler, mens videregående skoler ikke får tilsvarende støtte. Det er valgt ulike modeller for å gi støtte til private skoler. Det bør derfor heller ikke være automatisk gitt at vi hvert år skal bruke nesten 1 milliard kr på ulike private grunnskoler og videregående skoler. Vårt utgangspunkt er at det ikke skal være automatisk sammenheng mellom godkjenning og økonomisk støtte. Dette er en dårlig måte å styre utdanningspolitikken på. Også private skoler må på samme måte som de offentlige tilbudene, det offentlige skoleverket, den offentlige enhetsskolen underlegges vanlig budsjettmessig vurdering. Det skulle da bare mangle!

       Det bør også etter SVs mening være slik at tilskuddet kan graderes avhengig av skolens rolle. Vi har presisert, sammen med Arbeiderpartiet, at skoler som dekker et utdanningsbehov som det offentlige ikke dekker på en god måte, skal prioriteres. Helt konkret betyr det at vi mener at skoler som representerer et pedagogisk alternativ, et pedagogisk supplement, skoler som velger en annen pedagogikk f.eks enn det som er vanlig innenfor offentlige skoler, og skoler som på denne måten ønsker å spille på lag - og med lag mener jeg samarbeid med de offentlige skoler - skal ha støtte etter høyeste sats. Etter vår oppfatning er Steinerskolen et eksempel på et slikt tilbud, den ønsker å være et supplement og har spilt en rolle for utviklingen av pedagogikken innenfor den offentlige skolen. Det er ikke tvil om at Steiner-pedagogikken har hatt innflytelse på det som har skjedd innenfor de offentlige skolene våre.

       Skoler som er etablert utelukkende for å være et tilbud for bestemte grupperinger, mener vi bør ha en lavere sats. De har etter vår oppfatning en mindre viktig rolle enn de skolene som helt åpenbart definerer seg som et supplement, som et alternativ, som ønsker å være med og påvirke utviklingen innenfor den offentlige skolen. Jeg kan med min beste vilje ikke se at mange av de skolene - og da snakker jeg om grunn- og videregående skoler - som er etablert for bestemte grupperinger, representerer noe alternativ til det offentlige tilbudet verken faglig eller pedagogisk. Konsekvensen av at disse får en lavere sats, blir at de må betale en større andel selv dersom skolen skal etableres og opprettholdes. Etter vår oppfatning skal det at en opererer med ulike satser, gjelde alle de tilskuddskategoriene som vi har.

       En liten rettelse til det jeg sa i stad: Det Petter Løvik sa i sin kommentar var riktig. Jeg snakket ikke om tilskuddsregel 6, men tilskuddsreglene 4 og 7. Det var en forsnakkelse - bare slik at det også er ryddet opp i.

       Med SVs opplegg står vi stort sett igjen med tre hovedkategorier av tilskuddssatser. Tilskuddsregel 1 og 2, for skoletilbud som er rettet inn mot funksjonshemmede, ønsker vi å opprettholde. Der støtter vi Regjeringens opplegg. Når det gjelder tilskuddsreglene 4 og 7, som gjelder videregående skoler og grunnskoler som er paralleller til tilbudet i det offentlige skoleverk, opererer vi med to satser, en på 85 % og en på 50 %. Hvilken sats en skal få tilskudd etter, skal være et resultat av prioriteringene og det tilbudet de ønsker å gi, der de ønsker å definere seg og legge seg inn i forhold til det offentlige skoleverket.

       En stor gruppe skoler - de som går etter tilskuddsregel 6 - ligger i grenselandet mellom videregående skole og høyskole. Flere av disse skolene stiller også krav om at de som tas opp, skal ha fullført videregående skole. De ligger altså i grenselandet mellom videregående skoler og høyskoler. Høybråten-utvalget problematiserte dette og diskuterte hva en skulle gjøre med disse skolene. Det konkluderte med at de fortsatt skal ligge under privatskoleloven for grunnskole og videregående skole.

       Vi mener at tilskuddssats 6 bør avvikles, og at de skolene som i dag får tilskudd etter tilskuddssats 6, som ligger i grenselandet mellom videregående skole og høyskole, mer naturlig hører inn under loven om private høyskoler. Og der er det full anledning til å søke om tilskudd og bli vurdert som tilskuddsberettiget. Vi tror dette er en fornuftig måte å rydde opp i dette på, og har sagt at tilskuddssats 6 bør avvikles over en toårsperiode. Vi ser helt klart at det tar litt tid å få vurdert om de skal søke etter privathøyskoleloven, og at det tar litt tid eventuelt å få tilskudd etter privathøyskoleloven. Det er derfor rett og rimelig å gi disse skolene denne perioden på to år til eventuelt å finne sin nye plassering innenfor vårt utdanningssystem.

       En skole - og den har jeg kommentert flere ganger - som faller utenfor hele systemet, er toppidrettsgymnaset. Det er viktig å presisere at toppidrettsgymnaset er godkjent - det har jeg sagt før - etter fagplanene for allmennfaglig studieretning. Det er den faglige plasseringen av dem. De har fått en godkjenning etter denne studieretningen. Men så har de inntil nå fått tilskudd etter yrkesfagsatsen, som er vesentlig høyere, nesten dobbelt så høy. Det er logisk sett inkonsekvent. Dette bør vi rydde opp i, og vi bør være konsekvente. Det er noe vi har prøvd å legge opp til i alle våre merknader: en konsekvent og prinsipiell holdning til privatskolene. Det betyr at toppidrettsgymnaset skal ha tilskudd etter regelen for allmennfaglig studieretning, som de er godkjent etter, ellers vil de jo få vesentlig høyere tilskudd enn det vi gir til våre egne offentlige skoler, de fylkeskommunale skolene.

       Flertallet velger å se bort fra hva skolen er godkjent etter. De sier at den skal ha tilskudd etter idrettsfagsatsen, som også er vesentlig høyere, i hvert fall noen tusen kroner høyere enn satsen for allmennfag. Men fordi de er toppgymnas og har etablert et dyrt tilbud, velger pedagogisk og faglig dyre løsninger, skal de ha et tilskudd oppå der igjen. Konsekvensen vil jo være at i det øyeblikket en eller annen offentlig videregående skole etablerer et tilbud og dette tilbudet er krevende - det er for eksempel mange enetimer, det er spesielt på alle måter, det er et dyrt pedagogisk opplegg - bør de også kunne søke om et ekstra tilskudd. Noe annet ville være urimelig.

       Hvis en skal gjennomføre det systemet som flertallet nå ønsker - og det gjør vi tydeligvis - betyr det at tilsvarende tilbud også må gjelde offentlige skoler som ønsker å utvikle den type alternative opplegg. Det vil være det eneste logiske og forsvarlige.

       Når det gjelder toppidrettsgymnaset, er det kanskje - jeg sier kanskje - en av de mest kommersielle av våre private skoler. Jeg synes det er rett å understreke at mange av de privatskolene som er etablert, er etablert på idealistisk grunnlag. Og det skal de for all del ha ros for. Toppidrettsgymnaset er det som kanskje kommer nærmest et kommersielt utdanningstilbud. Jeg sier kommer nærmest - jeg vil gjerne understreke at det var det uttrykket jeg brukte.

       Når det gjelder de forslagene SV har fremmet, har Arbeiderpartiet tatt opp de forslagene vi er sammen om, så jeg tar opp det forslaget som står igjen.

       Petter Løvik (H) : Representanten Reikvam skal ha den rosen at han stort sett er prinsipiell og konsekvent og dermed muleg å forhalde seg til. Det betyr ikkje at eg deler dei synspunkta representanten Reikvam har, langt ifrå - spesielt ikkje det siste han snakka om, om forskjellar på idealisme og kommersialisme, der han tilla eit skuleslag mangel på idealisme. Eg skal ikkje gå inn i den debatten ein gong til, men eg er djupt ueinig med Reikvam der.

       Så seier Reikvam i sitt innlegg at vi brukar nesten 1 milliard kr i år - eller kanskje det galdt 1999 - på dei private skulane. Ja, her er det ein kostnad, det er ikkje gratis å drive skule. Men det er vel også planen at alle skal gå på skule. Alternativet som Reikvam skisserer, at alle skal inn i ein offentleg skule, kva vil det koste? 1 milliardar kr? 2 milliardar kr? Privatskulane får altså dekt ein del av driftskostnadene, dei får ikkje dekt kapitalkostnader. Og dermed er det eit enkelt reknestykke at desse skulane i tillegg til alt det andre gode dei gjer, sparer samfunnet for store beløp.

       I innstillinga er SV inne på at marginalkostnadene er ulik gjennomsnittskostnadene, ergo kan dette bli dyrare for det offentlege. Eg kjenner til Reikvam sin sosialøkonomiske bakgrunn. Eg har ein litt annan økonomisk bakgrunn, så eg skal prøve meg på ei folkeleg og enkel forklaring på dette. Det er muleg det kan tenkjast tilfelle der ein kunne fylt opp klassen og dermed fått ein gratis elev, men det kan like gjerne tenkjast at viss ein hadde fleire elevar inne i den offentlege skulen, ville det føre til at ein utløyste heilt nye klassedelingar og dermed ein monaleg større kostnad. Og eg minner igjen om at det berre er ein liten del av kostnadene desse skulane får dekt. Dessutan er det er ikkje for små klasser i den offentlege skulen som er det største problemet i norsk skule i dag, og det er vel heller ikkje veldig små klasser med mykje ledig kapasitet som karakteriserer dei områda der private skular er mest framtredande.

Rolf Reikvam (SV) : Petter Løvik og jeg er iallfall enige om en ting, nemlig at det er forskjell på marginalkostnader og gjennomsnittskostnader, og det er et godt utgangspunkt for en videre diskusjon om hva dette egentlig koster.

       Jeg har lyst til å bruke Akershus som et lite eksempel, uten at jeg har de eksakte tallene. Som tidligere leder av utdanningsstyret i Akershus vet jeg at det er to forhold som er problematiske når det gjelder privatskoler. Det er for det første det å planlegge egen kapasitet, en vet aldri hvor mange elever som velger private løsninger, som dermed skaper problemer for utdanningssektoren i Akershus - bare for å presisere det - en må planlegge ut fra at årskullet har en viss størrelse. Så oppstår ofte den situasjonen at en står med ganske mange ledige plasser, og helt konkret kan en si at i Akershus har en innen allmennfaglig studieretning stort sett kommet ut med noe over 1.000 ledige plasser på grunn av at det er vanskelig å planlegge med hvor mange som velger bl.a private løsninger. Rent teoretisk kunne de 1.000 elevene som benytter seg av private allmennfaglige tilbud i Osloregionen, ha valgt å gå på offentlige skoler i Akershus uten at det påførte det offentlige noen økte kostnader, fordi de går inn på ledige plasser - dette er rent teoretisk, for all del, men en har lov til å tenke teoretisk. Det betyr at en kunne ha redusert kostnadene til private skoler uten at det førte til merkostnader for det offentlige. Det er en del av regnestykket, men dette er rent teoretisk. Jeg tror også at en noen steder kan ta imot elever i den offentlige skole uten at det koster noe særlig mer, andre steder betyr det økt klassetall og dermed økte kostnader. Så hva totalregnestykket blir, er vanskelig å si.

       En annen linje i debatten har vært knyttet til spørsmål som det er nærliggende å oppfatte som å gå på dimensjonen om religiøs toleranse og spørsmål om integrasjon av personer med fremmed bakgrunn i det norske samfunnet. Den siste dimensjonen har kanskje mer vært en undertone i debatten enn noe som helt klart har kommet fram.

       Jeg vil gjerne starte med å gi uttrykk for Venstres grunnleggende oppfatning når det gjelder disse spørsmålene. Jeg synes det kan være et poeng å framheve at Venstre bygger sterkt på verdien av en god offentlig skole som skal kunne inkludere alle. Det er viktig at dette også innebærer at den offentlige skolen skal kunne være en møteplass for barn med ulike utgangspunkt både sosialt, kulturelt og religiøst. Det står ikke i motsetning til dette grunnleggende utgangspunkt samtidig å ha en romslig adgang for dem som ønsker det, til å etablere privatskoler som i rimelig grad likebehandles økonomisk med den offentlige skolen.

       Det er Venstres oppfatning at dagens lov, kombinert med den praksis dagens regjering legger opp til, ivaretar det som er Venstres syn når det gjelder privatskolene. Det betyr at Venstre mener at det er viktig å gi rom for både private skoler som er begrunnet i et alternativt pedagogisk opplegg, og private skoler som har en begrunnelse i religiøse forhold. Hvis en tenker på noe av debatten, og da tenker jeg på hovedmerknadene fra Arbeiderpartiet og SV i innstillingen og forholder meg til dem, blir på mange måter et vesentlig element: Hvem skal ha rett til å definere behovet for et alternativ? Er det foreldrene, de private, som skal ha rett til å definere behovet for et alternativ, eller er det samfunnet ved storting og regjering? Det blir på mange måter en grunnleggende dimensjon i forhold til de merknadene. Venstre har det standpunkt at det i vesentlig grad må være opp til foreldrene å definere i hvilken grad det er behov for et alternativ.

       Når det gjelder dagens debatt, vil jeg først få si litt om de generelle merknadene fra SV og Arbeiderpartiet. Gjennom sine merknader knyttet til tilskuddssatser vil de svekke mulighetene for å etablere skoler på et alternativt religiøst grunnlag. Dette har ikke Venstres støtte. Vi oppfatter det som et svært viktig poeng å likebehandle de private skolene, og det må også gjelde i forhold til adgangen til å etablere nye private skoler, noe som disse merknadene egentlig er et ganske sterkt angrep på fordi man nettopp sier at nye skoler bare skal kunne etableres i den grad det er budsjettmessig dekning.

       Et annet viktig likebehandlingsprinsipp gjelder forholdet mellom private skoler som er etablert på et alternativt pedagogisk grunnlag, og de som er etablert på et alternativt religiøst grunnlag. Jeg vil gjerne si et par ord om det lille elementet i debatten som har vært knyttet til spørsmål relatert til menneskerettigheter. Jeg tror ikke det er tvil om at det er rett at de internasjonale konvensjoner vi har undertegnet, ikke stiller krav om at det offentlige skal støtte private skoler. Slik sett ville vi ha vært på trygg grunn hvis vi hadde hatt tilskuddssats 0, hvis vi hadde hatt tilskuddssats 50 % for alle private skoler, og hvis vi hadde hatt tilskuddssats 85 % for alle private skoler. Det som vil kunne bringe oss på utrygg grunn, er å ha en tilskuddssats på 50 % for noen private skoler, kanskje spesielt når man velger ut dem med et religiøst begrunnet grunnlag for et alternativ, og 85 % for andre private skoler. Det er det som virkelig vil kunne bringe oss inn i et problematisk forhold til de internasjonale konvensjoner om menneskerettigheter. Og bare for ordens skyld: Jeg ber om at man merker seg at jeg ikke sa at man ville bryte dem, jeg presiserer at jeg sa « i et problematisk forhold ». Det betyr at likebehandlingsspørsmålet her er en viktig dimensjon for Venstre rent politisk, men jeg tror også det er en viktig dimensjon i forhold til spørsmålet om vi oppfyller våre konvensjonsforpliktelser på en god eller mindre god måte.

       Jeg må jo også si at det kanskje er litt underlig at spesielt SV her har et så negativt syn til skoler dannet på alternativt religiøst grunnlag. I forbindelse med debatten om det nye religionsfaget i den offentlige grunnskolen fremhevet vel nettopp SV at man mente fritaksadgangen ikke gikk langt nok, også under en henvisning til spørsmål om menneskerettigheter. Da blir det litt underlig når nettopp SV stiller seg spesielt kritisk til mulighetene til å danne skoler som nettopp vil ivareta på en god måte den fritaksadgangen som man eventuelt mener ikke er godt nok ivaretatt i lovgivningen etter grunnskoleloven.

       For å snakke - avslutningsvis - om dette spørsmålet i klartekst vil jeg også understreke at Venstre er positivt til en muslimsk grunnskole dersom den holder faglige mål, og dersom den vil kunne godkjennes etter den privatskolelov vi i dag har.

       Når det gjelder diskusjonen om tilskuddsregel nr. 6, må jeg si at jeg har vanskeligheter med å finne ut hva den debatten egentlig dreier seg om, og jeg synes at en del av den avklaring som har skjedd i dag knyttet til bibelskolene, på mange måter egentlig ikke har gjort det lettere. Hvis man også her skal snakke i klartekst, synes det som om realiteten også her er at det er spørsmål knyttet til muslimske skoler, og i så fall får dette også en karakter av religiøs intoleranse. Jeg får bare si at i den grad det finnes skoler knyttet til islam som på tilsvarende måte som bibelskolene fyller faglige mål og fyller et utdanningsbehov, kan jeg ikke se noen grunn til at de skal behandles på noen annen måte enn bibelskolene.

       Til slutt bare et par ord om noe som ligger mer på det tekniske planet. Jeg tror nok at vi i dagens skolelovgivning har et problem som vi godt kunne ha gått noe grundigere inn på - og som også representanten Reikvam avslutningsvis var inne på i sitt innlegg - at vi har noen skoler som på mange måter ligger i grenseområdet mellom videregående skoler og universiteter/ høyskoler. Det gjelder den skoleart man var opptatt av i forbindelse med at vi fikk opplæringsloven nå i vår, de tekniske fagskolene. Men vi har også andre skoler, kanskje spesielt kunstskolene, hvor det - i realiteten i hvert fall - er et opptakskrav å ha gått videregående skole, samtidig som kunstakademiene stiller krav som i realiteten innebærer at man har en faglig bakgrunn tilsvarende den kunstskolene vil kunne gi, for å komme inn på den universitetsnivåutdanningen. Da får vi et problem med innplasseringen av disse, og jeg ser godt at vi her i forbindelse med de tekniske fagskolene også burde få en ytterligere oppklaring og ryddiggjøring av de spørsmålene.

       Så en liten ting til: Det blir hele tiden snakket om de religiøse skolene. Det som vi har sagt når det gjelder å gradere, er at det er noen som skal prioriteres, og det er de som representerer pedagogisk alternativ, og så finnes det alt det andre, herunder også skoler som er etablert på et religiøst grunnlag. De blir behandlet på linje med dem som i utgangspunktet ikke blir definert som å tilhøre prioritert satsingsområde, og som ikke er klare supplementer til det offentlige. Og det er vanskelig å forstå hva slags supplement eksempelvis et vanlig privat gymnas er. Det eneste alternativet er at det er privat, men ellers følges opplegget for de offentlige.

Harald Hove (V) : Det er vel i og for seg ikke så forbausende at man kan ha ulike oppfatninger av hva som er logiske følger av standpunkter på litt ulike områder, og det er jo nettopp en del av det som tilhører politikken man vil kunne ha ulike oppfatninger av. Men jeg holder fast ved at i hvert fall for vår del er en del av begrunnelsen for en romslig holdning til dette - men bare en del av den - at den offentlige skole i Norge tross alt har en viss tilknytning også til en religionsretning.

       Når det gjelder fritaksrett her, er det ikke bare spørsmål om fritaksrett i forhold til et religionsfag, det er også snakk om fritaksrett i forhold til andre elementer av undervisningen i skolen som kunne oppfattes å ha et forhold til religiøse spørsmål, slik at jeg synes det er litt rart at man mener at det ikke er noen sammenheng mellom spørsmålet om fritak og fritaksmuligheter på den ene siden og spørsmålet om å danne alternative skoler også på et religiøst grunnlag.

       Bare for ordens skyld - hvis jeg har rotet litt med terminologien, så ber jeg om unnskyldning for det.

       Det man får si, er at med de forslag som SV er med på, setter man et vesentlig skille mellom - som man sa - de prioriterte skolene og de mindre prioriterte skolene. Men det er da et viktig poeng at blant de mindre prioriterte skolene finner man dem som har et religiøst grunnlag for å være etablert.

       Kirsti Kolle Grøndahl hadde her gjeninntatt presidentplassen.

       Etter det som er kommet fram her og også i tidligere debatter om privatskolene, er vel det meste ved det samme og frontene er ganske klare. Jeg har derfor tenkt å begrense meg til tilskuddsregel 6, der Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet er enige om at det skal skje en opprydding, men vi er uenige om tilskuddene og om størrelsen på tilskuddene. Men når det gjelder oppryddingen, mener vi at kursopplæring som dreier seg mer om en organisasjonsopplæring, må kunne finne sin plass på en mer egnet måte i budsjettet, og at det heller ikke er det offentlige som skal godkjenne tiltak som har karakter av en intern skolering

       Arbeiderpartiet mener at organisasjonsarbeid er så viktig - noe som også er kommet fram her i dag ikke minst fra Kristelig Folkepartis side - at man godt kunne drøfte det som en egen sak, f.eks at man tar dette inn som et ledd i en moduloppbygging som kan gi både en reell kompetanse, og en formell kompetanse og derved kvalifisere for lån og stipend i Statens lånekasse. Og det vil i første omgang være av stor interesse at Regjeringen kommer tilbake, og at vi får opp på bordet hvilke enkeltelementer ved bibelskolene og andre skoler som gjør at de i dag kvalifiserer for lån og stipend i Statens lånekasse, mens andre organisasjonsopplæringstiltak ikke gjør det, jf. organisasjoner som står min bevegelse svært nær. Det ville være naturlig at statsråden kom tilbake til det. Han kunne legge det inn under voksenopplæringen eller de ulike organisasjonene, som vi også har tatt inn i innstillingen. Dette har statsråden full anledning til i og med at flertallet her er veldig klart på at det skal skje en opprydning. Da forventer jeg i aller høyeste grad at statsråden kommer tilbake med hva som kvalifiserer nå og hva som skal kvalifisere framover når det gjelder intern skolering, for å få lån og stipend i Statens lånekasse.

Arne Lyngstad (KrF) : Debatten i dag opplever jeg dreier seg om to forhold. Det gjelder selve utformingen av tilskuddssystemet for private skoler, og det gjelder gjennomslagskraften for demokratiske prinsipper. Dette gjør at vi også får en ideologisk debatt.

       I denne debatten opplever jeg at angrepet på foreldreretten er det alvorligste. Forslaget fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti om å gjøre finansieringen budsjettavhengig framfor regelstyrt, er et tilbakeslag for oss som ønsker et samfunn bygd på rettigheter. Forslaget viser en manglende anerkjennelse av livssyn som bærende element i en oppdragelse og oppvekst, og at livssyn kan ha pedagogiske konsekvenser for opplæringens innhold. Videre savner jeg en prinsipiell begrunnelse for diskrimineringen av livssynsskolene sammenlignet med andre private skoler bygd på alternativ pedagogikk. Den er faktisk bare økonomisk motivert. I tillegg gjeninnfører disse to partiene klasseskillet i det norske samfunn ved at foreldrenes økonomi blir avgjørende for å realisere sitt oppdrageransvar. Ved å kutte statstilskuddet må foreldrebetalingen øke, og utdanningen ved disse skolene kan bli for dyr for enkelte familier. Dette er et sørgelig brudd med den likhetstanke Arbeiderpartiet og SV har stått for.

       Men innstillingen i dag er også et mer generelt angrep på det religiøse rom i vårt samfunn. For mange foreldre er livssyn en viktig del av oppdragelsen og dermed en vesentlig del av foreldrerettens innhold. Denne angripes ved å senke statstilskuddet til private livssynsskoler. Men også omtalen av livssynsskolenes utdanning som intern skolering er bekymringsfull, fordi den i realiteten gir inntrykk av en privatisering av livssyn. Jeg vil hevde at dette er en farlig vei som åpner for mindre innsyn og debatt omkring religiøse spørsmål, og som åpner for mer sekterisme.

       Kristelig Folkeparti mener derimot at livssyn og religion har en viktig plass i samfunnet. Religion er en naturlig del av et menneskes liv og er i mange tilfelle en viktig kilde til livsforklaring og meningsfullhet. Religion er dessuten en viktig samfunnsformer ved at den skaper oppslutning om felles verdier. I vår kristne kulturtradisjon står dermed nestekjærlighet, likeverd og solidaritet sentralt som fellesverdier. Dessuten bidrar kristne menigheter og organisasjoner sammen med andre livssynsgrupper på en positiv måte til det norske samfunnet. De er med på å mobilisere store grupper til frivillig innsats innen sosialt arbeid og kultur- og samfunnsliv. Dette bør vi oppmuntre til også i framtida i stedet for å skape usikkerhet om deres arbeidsvilkår.

       Flertallets forslag om å utelukke opplæring innenfor de menighetsrelaterte arbeidsfelt fra privatskoleloven er også en innsnevring av kompetansebegrepet og harmonerer dårlig med debatten om livslang læring, som legger vekt på nettopp et utvidet kompetansebegrep. Alle forstår hvor viktig det er for helsepersonell å kjenne til det religiøse perspektiv i møte med andre mennesker. Dette perspektivet er også viktig for næringslivet i omgangen med andre kulturer og for aktive mennesker innen alt frivillig arbeid som berører mennesker.

       For Kristelig Folkeparti er det viktig å minne om at livssynsskolene er en sentral del av et mangfold i Skole-Norge. Dette bør anerkjennes, og studentene som går på slike skoler utover grunnskoleutdanning, må få anledning til lån og stipend fra Statens lånekasse for utdanning på vanlig måte.

       Kristelig Folkeparti frykter flertallets forslag vil være en tilstramming av arbeidsvilkårene for Livssyns-Norge. Det skaper usikkerhet for mulighetene til videre drift av et tradisjonelt skoleslag, bibelskolene. Det skaper usikkerhet om de prinsipielle holdningene til private skoler. Det skaper usikkerhet om hvordan staten vil støtte disse i framtida. Dette er et angrep på det religiøse rom i vårt samfunn. Det er flertallets ansvar og oppgave å gi tydelige signaler om hva som er deres hensikter. I så måte har debatten i dag også bidratt til en del oppklaringer.

       Jeg er likevel glad for at Stortinget synes å være enig om ett bærende prinsipp i den nye tilskuddsordningen for private skoler, og det er at det statlige tilskudd skal ta utgangspunkt i et tilsvarende tilbud i offentlig skole. Dette gir forutsigbarhet og langsiktighet i de økonomiske vilkårene.

       Ett skoleslag har likevel fått spesialbehandling fordi det ikke finnes noe helt tilsvarende tilbud i offentlige skoler. Det gjelder tilretteleggingen av videregående opplæring for toppidrettsutøvere. Kristelig Folkeparti støtter et todelt tilskuddssystem for toppidrettsskolene, bygd på et tilskudd etter idrettsfaglig sats selv om de bare gir allmennfaglige kompetanse og et toppidrettstilskudd for å tilrettelegge for trening og utdanning. Nivået for toppidrettstilskuddet vil være gjenstand for vurdering i budsjettet, men samlet sett bør det ikke ligge under det nivå skolene får i tilskudd i dag og før omleggingen.

       Til slutt mener jeg Stortinget i dag gir sin tilslutning til et mer forutsigbart og rettferdig tilskuddssystem for private skoler. Debatten i dag viser også at de ideologiske fronter er skjerpet i privatskoledebatten. Det er mitt håp at også Fremskrittspartiet lander på rett side, for foreldrerett og mangfold.

       I mange år har Høyre og Kristelig Folkeparti kjempet samme kamp for å unngå den usikkerhet som mange privatskoler har levd under, og vi har vunnet mange slag i fellesskap. Det er derfor med stor skuffelse at Høyre konstaterer at Kristelig Folkeparti og sentrumspartiene ikke var villig til å sørge for at toppidrettsgymnasene ble skånet for den usikkerhet som mange andre også har levd under.

       I løpet av denne debatten har det kommet noen positive signaler. Mange vil selvfølgelig stille seg spørsmålet om vi kan stole på de signalene som kommer - med tanke på de mange skuffelsene man har hatt tidligere, særlig for toppidrettsgymnasene. Problemstillingen er ganske enkelt at disse satsene ikke har vært justert på fire år, og det betyr fire år med nedjekking av tilbudet. Nå er det blitt gitt klar beskjed om at det ikke blir noen skole på Kongsvinger, og skolene på Geilo og Lillehammer vil gradvis bli faset ut, og det betyr at man blir sittende igjen med et svært begrenset tilbud. Mitt spørsmål er om Kristelig Folkeparti er villig til allerede i budsjettet nå i høst å se på hvordan man kan oppjustere tilskuddet til toppidrettsgymnasene, slik at vi sørger for at ungdom i Distrikts-Norge fortsatt kan få et godt skoletilbud som kombinerer toppidrett og utdanning.

Arne Lyngstad (KrF) : Jeg er enig i den beskrivelsen som representanten Sanner gir, at Kristelig Folkeparti og Høyre har jobbet mye sammen for å sikre at private skoler gis et økonomisk fundament for sin drift. Det er nettopp det også denne meldingen gjør, i og med at meldingen og flertallet går inn for en todeling av tilskuddet. Det betyr at vi sikrer skolebiten av dette tilbudet. Vi sikrer videre tilskudd til det som går på treningsbiten og det som går på den konkrete tilrettelegging for toppidrettsutøveren, slik at vedkommende får tatt utdanningen sin - og kombinert toppidrett med utdanning.

       Det som blir utfordringen framover, og som også Stortinget må ta stilling til, er hvor høyt toppidrettsutdanning skal prioriteres sammenlignet med annen type utdanning. Jeg hører at Høyre her nå er villig til å gi toppidrett økt prioritet framover, og jeg er da spent på hvor Høyre vil anvise å ta midlene til det. I Kristelig Folkeparti er vi selvfølgelig innstilt på å sikre også dette skoleslaget og tilbudet på det framover, og vi skal være med på en diskusjon om det, men prioriterer man toppidretten, må man også anvise hvilke andre typer utdanning vi nedprioriterer.

André Kvakkestad (Frp) : Jeg beklager at Kristelig Folkeparti fortsatt mer eller mindre prøver å sette spørsmålstegn ved våre holdninger til bibelskolene. Men jeg kan i hvert fall klargjøre at Fremskrittspartiet er positivt til et mangfold innenfor skolevesenet, også de religiøse skolene. Slik sett faller ikke vi ned på riktig side i forhold til foreldrerett og mangfold, vi har stått på riktig side hele tiden.

       Spørsmålet er om Kristelig Folkeparti, ved sitt forhold til toppidrettsgymnasene, faktisk hindrer en utvikling av dette tilbudet. Det må vel være det som er konsekvensen, når en ikke ønsker i regels form å innføre en tilskuddsjustering i det minste ut fra prisstigningen.

Arne Lyngstad (KrF) : Jeg er uenig med representanten Kvakkestad når han forsøker å gi inntrykk av at vi vil hindre utviklingen av en toppidrettsutdanning i Norge. Snarere tvert om, vi tilrettelegger det jo bedre med det tilskuddssystemet som nå blir gitt, ved at vi synliggjør det vi regner som relevante kostnader for utdanningen knyttet til idrettsfaglig utdanning og allmennfaglig utdanning, og vi synliggjør i tillegg den spesifikke delen i forhold til toppidrettsutdanningen. Dette synes jeg er en ryddig måte å få et tilskuddssystem på når det gjelder toppidrettsgymnasene framover.

       Så vil det selvfølgelig alltid være en diskusjon om hvor mye ressurser en skal bruke på toppidrettsutdanning og på andre typer utdanninger. I den debatten imøteser jeg også Fremskrittspartiets deltakelse, akkurat som de andre partienes.

       Eg meiner at det må vere eit hovudpunkt i tilskotsordninga at tilskota skal vere knytte til kostnadene i offentlege skular. Dette er den beste måten å sikre privatskulane ein standard tilsvarande den i dei offentlege skulane. Utan ei slik tilknyting vil det vere vanskeleg å finne eit grunnlag for å fastsetje tilskotssatsar. Dette kan føre til at privatskulane anten får mykje mindre ressursar, eller mykje meir. Begge delar er uheldig. Får dei private skulane mindre ressursar enn dei offentlege skulane, vert retten til å skipe privatskular uthola. Det er heller ikkje rimeleg at private skular skal ha betre vilkår enn offentlege skular. Stortingsmeldinga legg difor til grunn at det framleis skal vere kopling mellom kostnadene i offentlege skular og tilskotssatsane for private skular. Eg er glad for å sjå at komitefleirtalet på dei fleste punkta sluttar opp om framlegga frå Regjeringa.

       Men eg må klart gje uttrykk for at det ikkje er slik som representantane Reikvam og Norvoll har sagt, at privatskular automatisk er i ein annan situasjon enn dei offentlege skulane i kampen om pengar år for år. Det er dei offentlege skulane som er utgangspunktet, og så vil det sidan vere 85 % av det dei private skulane får. Det er altså ikkje slik at dei har ein særfordel. Tvert om, ein byggjer heile tida på kva ein finn rom for i budsjetta til offentlege skular. Difor er det ein feilinformasjon begge dei representantane har gjeve om akkurat den saka i dag.

       Utgangspunktet for arbeidet med stortingsmeldinga har vore utgreiinga frå Høybråten-utvalet, som den førre regjeringa - fortenestefullt - sette ned for å vurdere tilskotssystemet for privatskulane. Stortingsmeldinga fylgjer utvalet i dei fleste spørsmåla. Det viktigaste unntaket er tilskotsregel 8, om norske grunnskular i utlandet. Utvalet foreslo at utanlandsskulane skulle få tilskot etter same utrekning som grunnskular i Noreg, men med ein lågare prosentsats av tilskotsgrunnlaget. Etter Regjeringa sitt forslag får norske skular i utlandet det same tilskotet som skular i Noreg med tilsvarande elevtal.

       Vidare er det ei endring når det gjeld toppidrettsgymnasa. Her har ein gått på tvers av det Høybråten-utvalet foreslo, der ein nesten samrøystes gjekk inn for at dei skulle fylgje idrettssatsen. Her har ein i tillegg lagt inn ein idrettsdel, slik at desse skulane skal kunne sikrast - på bakgrunn av signal frå Stortinget i fjor. Difor er det Regjeringas intensjon at ein skal kunne drive desse skulane vidare. Grunnen til at det går føre seg ein diskusjon om tilskotsnivået, er - det ser ein av Høybråten-utvalets innstilling - at det går opp og ned for mange skular. Difor er det ikkje slik at ein her har behandla akkurat toppidrettsgymnasa spesielt dårleg. Det er mange som etter denne meldinga får eit svakare utgangspunkt enn det toppidrettsgymnasa gjer.

       Meldinga fylgjer opp forslaga frå Høybråten-utvalet om retningslinjer for bruk av statstilskotet, og om rapporteringsordningar og kontroll. Forslaga inneber ei viktig klargjering både for privatskulane og for styresmaktene. Det vert opna for at skulane kan setje av midlar til investeringsfond, og for at dei kan føre over ein del av statstilskotet til det komande rekneskapsåret. Forslaga gjev privatskulane handlefridom til å gjere fornuftige disposisjonar som gjev betre økonomi på lang sikt, og som dermed også gagnar elevane. Det vert dessutan lagt opp til å endre § 27 i privatskulelova om at driftstilskot skal kome elevane til gode, slik at dette kravet òg skal gjelde eigendelar frå elevane.

       I komiteinnstillinga har Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti ein merknad der desse partia er uroa over den sterke veksten i talet på private skular dei siste åra. Statistikk over privatskular og elevtal vert gjeve i dei årlege budsjettproposisjonane. Her går det fram at talet på privatskular har auka frå 203 i 1994/95 til 209 i 1997/98. Det er såleis ei overdriving å tale om ein sterk vekst i talet på privatskular. Elevtalet i private grunnskular auka rett nok sterkt i 1997, men dette har samanheng med innføring av obligatorisk skulestart for 6-åringar og med at kulla har auka. Veksten i elevtal i privatskular var tilsvarande veksten i det totale elevtalet i grunnskulen.

       I 1997/98 hadde dei private skulane om lag 1,5 % av det totale elevtalet i grunnskulen. Så lite omfang som den private grunnskuleopplæringa har i Noreg, er det ikkje fare for at det skal vekse fram to fråskilde skulesystem. Grunnskular som skal godkjennast etter privatskulelova, må anten vere skipa av religiøse eller etiske grunnar eller som eit fagleg-pedagogisk alternativ. Einskapsskulen må tole at det finst alternativ til den offentlege skulen, både på fagleg-pedagogisk grunnlag og på religiøst grunnlag. Lova har reglar som set grenser for kor høge skulepengar som kan krevjast. Det er difor ikkje fare for at vi får eit system med private eliteskular.

       I stortingsmeldinga går Regjeringa inn for at tilskotet til toppidrettsdelen av tilbodet ved toppidrettsgymnasa skal skiljast ut i ei eiga tilskotsordning. Det var eit hovudprinsipp i utgreiinga frå Høybråten-utvalet at vidaregåande skular skal få tilskot etter fastsett sats i samsvar med den studieretninga skulane er godkjende for å gje undervisning i. Svært mykje av den oppryddinga som fylgjer av framlegga frå Høybråten-utvalet, går tapt dersom vi går bort frå dette prinsippet. Etter hovudprinsippet fylgjer plassering i satskategori automatisk av godkjenninga. Dersom ein forkastar dette prinsippet, kan satsplassering verte eit diskusjonstema i godkjenningssaker. Det kan vidare verte ein ny diskusjon om grunnlaget for tilskotssatsane, og ved andre politiske fleirtalskonstellasjonar kan resultatet verte reduksjon i satsane. Omsynet til stabile rammevilkår talar difor sterkt for at ein held på prinsippet frå Høybråten-utvalet.

       For toppidrettsgymnasa har Regjeringa funne ei løysing, som sagt, der ein held på prinsippet om tilskotssats i samsvar med godkjenninga, samstundes som det samla tilskotet til toppidrettsgymnasa vert på same nivå som før. Dette får ein ved å gje eit særskilt tilskot til toppidrett over ein eigen post i statsbudsjettet. Eg er klar over at også ein del offentlege vidaregåande skular har landslinjetilbod med idrettsfagleg utdanning tilrettelagt for framtidige toppidrettsutøvarar. Eg tek til etterretning at det er ynske om at det i samband med evalueringa av Reform 94 bør drøftast om somme fylkeskommunale skular med landslinjefunksjon i idrettsfag bør leggjast betre til rette for toppidrettsutøvarar. Eg vil syte for å ta opp dette i samband med evalueringa av Reform 94.

       Arbeidarpartiet og Framstegspartiet har ein merknad om at det ikkje er ei offentleg oppgåve å godkjenne opplæring som har karakter av « « intern skolering ». Dette vert presisert til å gjelde opplæring innanfor « menighetsrelaterte arbeidsfelt » i religiøse trussamfunn. Den praktiske konsekvensen av dette kan verte at bibelskulane og tilsvarande skular innanfor andre trussamfunn ikkje kan få tilskot etter privatskulelova. Dei som sette fram forslaget, har i dag presisert ein del av premissane for forslaget. Det ser ut til at desse to partia har eit noko ulikt syn på den framtidige finansieringa av bibelskulane.

       Etter mi meining er det for snevert å kalle opplæringa ved bibelskulane for « intern skolering ». Bibelskulane utdannar folk til teneste for heile Kristen-Noreg og ikkje berre for den organisasjonen som står bak skulen. Somme elevar går vidare til høgskuleutdanning i kyrkjelege fag, andre ynskjer bibelskule som ein del av allmennutdanninga si utan at dei har tankar om å bruke dette i yrkessamanheng. Bibelskulane har difor ei rolle i utdanningssystemet langt utover dei organisasjonane som eig slike skular. Skuleåret 1998/99 får 28 bibelskular tilskot. Forslaget fører til uvisse om finansieringa av desse skulane og kan medverke til at ein del av det mangfaldige norske skuletilbodet smuldrar bort. Dersom statstilskotet fell bort, kan det dessutan i neste omgang verte tvil om studiefinansieringa for elevar ved bibelskulane. Eg tek til etterretning at signala frå mellom andre representanten Kvakkestad i dag er slik at ein ikkje ynskjer å ramme desse skulane. Eg kjem til å lese svært nøye presiseringane som er gjevne, og skal kome tilbake til Stortinget med eit lovframlegg som prøver å etterkome det som er praktisk mogleg, og det som eg forstår er intensjonen i forslaget frå delar av fleirtalet. Og det skal vi sjølvsagt gjere så raskt som råd er.

       Men for å presisere litt meir: Ved å ta skulane ut av privatskulelova, misser ein høvet til å føre fagleg tilsyn. I saker om godkjenning av bibelskular hentar departementet inn fråsegner frå sakkunnige utanfor departementet. Der fagfolka meiner opplegget ikkje er godt nok, får skulen avslag på godkjenninga. Slike saker endar ofte med at skulen sender inn ein ny søknad der ein tek omsyn til dei faglege merknadene, slik at det vert grunnlag for å godkjenne skulen. Tek ein bibelskulane ut av privatskulelova, misser ein den kontrollen som ligg i godkjenningsordninga, og resultatet kan verte at det faglege nivået på bibelskulane vert dårlegare. Her høver det å minne om ei sak frå i sommar, då departementet godkjende eit islamsk skuletilbod, Urtehagen friskule. I godkjenninga vart det sett som vilkår at skulen skal fremje respekt for dei internasjonale menneskerettane og gje elevane grundig kjennskap til det norske storsamfunnet. Dersom tilskot til slike skular ikkje skal gjevast etter privatskulelova, misser vi høvet til å leggje slike føringar på utdanninga.

       Det var interessant å få ein grunnleggjande, prinsipiell debatt om privatskulane, men eg må nok seie at eg til ein viss grad er overraska. Så lenge eg har vore med og diskutert privatskular i dette huset, har eg oppfatta at det har vore semje om ein ting, og det er likebehandling; når det gjeld grunnskulane, skulle det vere likebehandling av dei to skuleslaga det gjeld, nemleg fagleg-pedagogisk alternativ og dei som er danna på religiøst grunnlag. Eg kan finne fram nok av komiteinnstillingar der òg Arbeidarpartiet står bak akkurat det synet. Det at Arbeidarpartiet i dag går til åtak på to felt når det gjeld skular som er stifta på eit religiøst grunnlag, er ganske oppsiktsvekkjande. Fyrst ynskjer ein å gje 85 % til fagleg-pedagogiske skular. Det er eg heilt einig i. Eg har mange gonger, og gjerne herfrå òg, sagt meg glad for at vi har Steiner-skulane, Montessori-skulane og den typen skular. Men ein prøver altså no å skvise ut dei som er danna på eit religiøst grunnlag. Det er oppsiktsvekkjande.

       Det andre som går fram av komitemerknadene, er at ein har ei sterk kritisk haldning til bibelskulane. Eg må seie at eg er overraska. Det er ei linje som ikkje har kome fram i noka komiteinnstilling dei seinare åra. Eg må seie at eg har trudd at ein meinte det ein skreiv i komiteinnstillingane, at ein ikkje berre skreiv noko fordi ein trong fleirtal i ein del budsjettforlik. Eg har her fått ei erfaring som eg nok tek med meg vidare.

       Så blir jeg oppriktig irritert over at en statsråd beskylder Arbeiderpartiet og meg for å drive med feilinformasjon. Det er noe som jeg ikke finner meg i. Statsråden er fullstendig klar over at det er bedre ordninger for private skoler enn det er for de offentlige. Det finnes flere eksempler på at offentlige grunnskoler og grendeskoler har blitt lagt ned, mens private grunnskoler har blitt opprettet i det samme området. Hvis ikke det kan tolkes dit hen at man har et bedre og mer automatisk regelverk for de private skolene enn for de offentlige, så vet ikke jeg.

       Vårt utgangspunkt er at det skal være likebehandling. Derfor går vi inn for det forslaget som gjelder tilskuddsregel 6. Vi ser ikke noen prinsipiell forskjell på at man utdanner folk, opplærer folk, til lederarbeid i menigheter eller utdanner folk til lederarbeid i eksempelvis LO eller andre organisasjoner. Men det ene får altså støtte etter privatskoleloven, det andre får det ikke. Det vi ønsker her, er en opprydding.

       Hvis statsråden kan legge av seg en del av de beskyldningene han kommer med og heller bruke tiden i replikkordskiftet til å gjøre bedre rede for hvordan han faktisk tolker det vedtaket som kommer til å bli fattet, tror jeg det vil komme Stortinget til nytte.

Statsråd Jon Lilletun : Det er nok ikkje nokon feilpåstand frå statsråden si side at det ikkje er betre ordningar for private skular. Lova gjev klart uttrykk for at den gjev heimel for tilskot på 85 % av tilskotsgjennomsnittet i offentleg skule, og då er ikkje kapitalkostnadene tekne med.

       Eg er nok litt mindre frimodig enn representanten Løvik når det gjeld å seie at vi sparar pengar. Om ein ikkje klarer å fylle opp klassar osv., kan det hende at ein ikkje sparar så frykteleg mykje. Men det er iallfall ikkje sånn at det totalt sett kostar meir for samfunnet at vi har private skular, sjølv om vi skulle kome ut med ein brøk i forhold til klasseutrekning. No kjenner ikkje eg til tilfelle der nokon eventuelt har kunna starte opp private skular der det har vore nedlagt skular; eg har iallfall ikkje vore med på å gje den typen etableringstilskot det året eg har vore i departementet. Men om så skulle vere, er grunnen anten at foreldra stiller opp på dugnad på frivillig basis, eller at organisasjonar går tungt inn. Det er ikkje på grunnlag av betre ordningar at det er oppretta private skular. Det er fordi nokre foreldre er opptekne av å ha eit fagleg-pedagogisk alternativ, eksamensfri skule, eller å ha ein annan type livssynsbasering enn det som ligg i den offentlege skulen. Det er difor ikkje snakk om at dei private har noko betre økonomiske forhold. Det er eg i det heile ikkje villig til å gå inn på.

       Når det gjeld det andre punktet, at eg skal definere korleis eg tolkar vedtaket, så har eg sagt at eg skal lese nøye gjennom både innstillinga og debattinnlegga her i dag, og så skal eg kome tilbake til Stortinget for å oppfylle dei føresetnader som eit fleirtal i salen har lagt inn i det samla biletet.

Rolf Reikvam (SV) : Det var en ganske sterk påstand at vi feilinformerer og kanskje heller ikke har forstått systemet.

       Det som jeg har sagt fra denne talerstol, og det jeg har angrepet, er at i det øyeblikket man blir godkjent som privatskole, får man automatisk en tilskuddssats. Det er det jeg har sagt, og det er det systemet jeg har angrepet, at den automatikken ikke bør ligge der. Det at en skole blir godkjent, at den oppfyller visse krav som står i loven, er én ting, men det bør ikke være automatikk i hva slags tilskudd den skal få. Det er det jeg har sagt. Og jeg vet like godt som statsråden - jeg har i hvert fall lest det - at vi beregner tilskuddet til disse skolene etter kostnadene i offentlig skole. Vi har sagt at vi ønsker at det fortsatt skal være sånn. Men poenget var det automatiske, og det er ikke feilinformasjon at i det øyeblikket en skole blir godkjent, får den automatisk tilskudd. Det er viktig for meg å si.

       Så et lite spørsmål til statsråden. Han kommenterte toppidrettsgymnaset og kom inn på landslinjene og at han kanskje skulle se litt på om en bør etablere bedre tilskuddsordninger for dem hvis de eventuelt ønsker å etablere tilbud som ligner på det toppidrettsgymnaset har. Jeg oppfattet ham iallfall slik at han ville vurdere det. Han ville også vurdere det i forbindelse med den evalueringen som kommer i løpet av året en eller annen gang, iallfall er den ganske nær forestående. Mitt spørsmål til statsråden blir: Hvorfor ikke da også se på de idrettsfagtilbudene som finnes rundt om i offentlige skoler som ikke har landslinjer, men som har idrettsfag og har høy kompetanse innenfor bestemte områder, og som kanskje også ønsker å utvikle tilbud rettet inn mot ungdom som ønsker å satse på idrett, slik at tilbudene ikke bare konsentreres til landslinjene, men også åpner generelt for at andre skoler som eksempelvis har idrettsfag, kan komme inn under samme ordninger?

Statsråd Jon Lilletun : Når det gjeld automatikken, var det ut frå det føreseielege at den førre regjeringa innførte den ordninga som vi har i dag, at når ein har fått ein fagleg gjennomgang og det er godkjent, vil det òg liggje føre tilskot. Ut frå dei hovudprinsippa for tilskot som Arbeidarpartiet og SV hadde ynskt no med 85 % og 50 % ville det vere bra og føreseieleg for dei som arbeider innanfor dei områda, og eg òg meiner det er best på denne måten. Det eg kritiserte, var at det vart framstilt som at private skular hadde ein økonomisk fordel framfor dei offentlege skulane, og det meiner eg å ha dokumentert at dei ikkje har.

       Så til kvifor eg definerer toppidrettsgymnasa annleis enn dei vanlege idrettslinjene. Fyrst litt historikk. Regjeringa Harlem Brundtland - eg vart plutseleg i tvil når det gjeld Jagland-regjeringa, for då låg Høybråten-utvalet si innstilling føre - fremma to gonger forslag om å kutte toppidrettstilskottet og gå tilbake til vanleg sats. Ut frå den dokumentasjonen ein då hadde var det eit fleirtal på Stortinget som sa nei til det. I fjor hadde vi Høybråten-utvalet der ein gjekk inn for å behandle likt, og gjekk inn på det prinsippet som i og for seg representanten Reikvam står på no. Difor fremma vi fyrst forslag til Stortinget om at vi skulle skjere på toppidrettsgymnasa, i samsvar med Høybråten-utvalet. Reaksjonane i Stortinget, samtalar med dei det gjaldt og med idrettsrørsla, gjorde at vi leita og prøvde å finne fram til ein måte å ikkje bryte Høybråten-utvalet sine prinsipp på, men likevel kunne gje desse gymnasa levelege kår. Grunnen til at det er forskjell på dei og dei allmenne linjene, er at desse pluss nokre landslinjer har avtale med idrettsforbunda om denne toppidrettsfunksjonen, og det har ikkje idrettslinjer generelt. Derfor den forskjellsbehandlinga.

André Kvakkestad (Frp) : Det er viktig å få gitt en riktig forståelse av vårt forslag, og i den sammenheng vil jeg få repetere et par av høydepunktene fra mitt innlegg. Bibelskolene er ikke pr. definisjon en « intern skolering », vi er enig i at skolene bidrar med positivitet, vi tar ikke skolene ut av privatskoleloven. Jeg håper det er klargjort.

       Statsråden nevnte i sitt innlegg den islamske skolen, og det den har blitt godkjent som. I hvert fall i det godkjenningsbrevet vi har sett, er godkjenning gitt fordi de skal settes i stand til arbeid innenfor de muslimske menigheter og organisasjoner. Er statsråden enig i at det er en vesensforskjell mellom bibelskolenes fagmessige utdanning og en skole som kun skal gi opplæring innenfor en spesiell menighet?

Statsråd Jon Lilletun : Fyrst vil eg seie at eg faktisk skal gje representanten Kvakkestad rett i at det han viste til i sitt innlegg, kan ein beskrive som høgdepunkta, og som gjorde arbeidet mykje lettare for statsråden. Så det takkar eg for. Det gjenstår likevel ein del problem, men dei skal vi jobbe seriøst med og sjølvsagt komme tilbake til Stortinget med.

       Når ein les heile godkjenningsbrevet som det vart vist til, i samanheng, vil ein sjå at det gjeld i forhold til å gje kompetanse til arbeid innanfor dei muslimske trussamfunna, men det er òg satsa på meir breiddekunnskap om det norske samfunnet og om internasjonale menneskerettar til dømes. Difor gir det òg ein realkompetanse som er mykje breiare. Det har òg vore til godkjenning, i dette tilfellet ved Menighetsfakultetet, som har gått gjennom fagplanen for å sjå at den breidda i utdanninga ligg der som skal til for at ein skal kunne gje ei godkjenning etter lovparagrafen.

       Eg vil likevel seie at sjølvsagt er det forskjell på slik den skulen er godkjend, og fleirtalet av bibelskular, fordi dei har drive veldig lenge, har utvikla eit breitt fagtilbod og difor kan beskrivast på ein heilt annan måte. Det gir eg representanten Kvakkestad rett i, men likevel er det slik at det godkjenningsbrevet som han no viste til, er mykje breiare, og det er der sett krav frå vår side til det som er vesentleg, nemleg at dei òg skal få skikkeleg kunnskap om det norske samfunnet og internasjonale spørsmål i forhold til menneskerettar.

       Norges Toppidrettsgymnas har siden det ble opprettet for ca 17 år siden, vært et vesentlig fundament for det nivå norsk idrett ligger på i dag. Vi skal heller ikke glemme hva dette betyr for den oppvoksende slekt, med stor spore til innsats og sunne aktiviteter. I tillegg til de nå tre fungerende gymnas har departementet også godkjent oppstart av en ny NTG-avdeling i Kongsvinger høsten 1999. For øvrig foreligger det planer om ytterligere utvidelser i Troms, Hordaland og Rogaland etter kontakt med lokale kommunale myndigheter og med idrettsorganisasjonene der.

       Det er fullt på det rene nå at disse planene må skrinlegges på det foreliggende grunnlag. Jeg har derfor problemer med å skjønne Senterpartiets tvil når de står her oppe, og Arbeiderpartiets også for den saks skyld, for dette er en realitet og det er ikke noe å stikke under stol.

       Til tross for stadig økende foreldrebetaling har man i de senere år, også nå, vært nødt til å redusere tilbudene ved skolene for å unngå konkurs. Denne foreldrebetalingen er nå økt i en slik grad at en ytterligere økning i skole- og idrettsavgift vil resultere i frafall og mindre søkning til skolen, og da får man til slutt kun en selektiv gruppe som kan benytte seg av dette tilbudet. Dette er signaler som man bør ta alvorlig.

       Det er greit å endre et system og komme med såkalte omlegginger av tilskuddsordninger, men så lenge resultatet blir det samme eller dårligere, synes jeg det har liten hensikt med mindre man da ønsker det siste, nemlig at det skal bli dårligere.

       Man har heller ikke fulgt opp det som vil kunne kalles en naturlig regulering, for å være på like fot med de andre skolene en sammenlignes med. Det har vært nevnt også tidligere fra denne talerstolen, at i de tre-fire siste årene har idrettsgymnasene ikke fått de tilskuddene de skulle ha, og da vil man nødvendigvis ende opp med det resultat som antydes: Ingen utvidelse i de nye områdene, som jeg har nevnt tidligere, nedleggelse av avdelingene på Geilo og Lillehammer samt redusert virksomhet ved skolen i Bærum. Dette blir resultatet hvis vi følger opp innstillingen.

       Vi i Fremskrittspartiet ønsker imidlertid fortsatt å ha et oppegående toppidrettsgymnas bl.a med den betydning dette har, ikke bare for toppidretten , men for utvikling av positive aktiviteter for den oppvoksende slekt. Og skal det offentlige gi et tilbud, bør det være godt. Ønsker man ikke dette, kan man sakte, men sikkert ta livet av det på den måten jeg i hvert fall har inntrykk av at det legges opp til i dag.

Elsa Skarbøvik (KrF) : Privatskoleloven har vært i hardt vært før, så det er jo ikke noe nytt, men det vi tar for oss her i dag, kunne se ut til å innebære dramatiske konsekvenser for mange skoler, og jeg holder meg til de skolene som er under tilskuddsregel 6. De fleste bibelskoler har en lang tradisjon i vårt land, ja, Fjellhaug bibelskole feiret nettopp sine 100 år. Det er viktig for Kristelig Folkeparti å få forklart hva dette flertallsforslaget innebærer, om ca 30 bibelskoler med et pennestrøk skulle utraderes av skolekartet vårt. Da er det godt å ha fått forsikringer fra Fremskrittspartiet nå om at dette ikke er meningen, og det er jeg glad for.

       Disse skolene er viktige tilbud for ungdom på alle nivåer. Tas statstilskuddet bort, fjerner det tilgjengeligheten for allmennheten, og også ved at elevene vil miste muligheter for lån og stipend. Derfor utfordrer vi fremdeles Arbeiderpartiet til å klargjøre hva som egentlig er meningen med forslaget.

       Det er en tusenårig tradisjon i Norge på et kristent grunnlag, og denne tradisjonen er også sterkt knyttet nettopp til skolevirksomhet. Da vi fikk de første skolene i Norge, var de drevet av Kirkens folk. Mye samfunnsnyttig læring og holdningsskapende arbeid er formidlet gjennom disse årene. Det er en kjensgjerning at det også krever økonomi, og derfor har privatskoleloven vært et godt virkemiddel til å få fram dette mangfoldet.

       Vi har hørt tidligere i debatten i dag fra Arbeiderpartiets side, bl.a i den første saken, hvor viktig det er at våre utdanningsinstitusjoner også er i stand til å møte en åpen verden. Det var snakk om globalisering. Og når f.eks bibelskoler som Gå Ut Senteret i Hurdal driver tverrkulturell undervisning for å dyktiggjøre studenter til å kunne fungere i andre kulturer, er det nettopp det de tar på alvor. Det gis utdanning i bistandsarbeid, og mange av elevene går senere inn i arbeidsoppgaver i forbindelse med nødhjelp og katastrofehjelp. Der er lærere som har akademisk utdanning og praksis fra opphold i andre kulturer.

       Elevene gis opplæring i kommunikasjon og bruk av moderne teknologi, og gis utfordringer til global tenkning når det gjelder natur, miljø, økonomi osv. Det drives utveksling med studenter fra land som Bangladesh og India, og det arbeides med drama og musikk, selv med kompetanse på etnomusikk. Vil Arbeiderpartiet en slik skole til livs med sitt forslag?

       Etter Kristelig Folkepartis mening gir bibelskolene et fullverdig skoletilbud. Også de små skolene er viktige, for de gir store muligheter for elever som kommer fra institusjoner osv. og som dermed får rutiner til å ta fatt på studier igjen, og det er inngangsport til videre skolesystem. Slik finner vi bl.a bibelskolen i Sandefjord.

       Mange elever kan vitne om rik opplevelse gjennom bibelskolene, som gav dem personlig vekst og utvikling. Derfor er ikke dette bare et ansvar for det enkelte trossamfunn, men også for samfunnet vårt.

       Bibelskolene er et godt supplement til andre skoler. Det er ikke mange skoleslag som nettopp tar opp de aktuelle religiøse og verdimessige spørsmål i dag. Dette er viktig i vår åpne verden. Og skal retten være reell, må skolene ha rett til offentlig tilskudd. Dette sikrer også de demokratiske rettigheter knyttet nettopp til åndsfrihet og toleranse.

Jan Tore Sanner (H) : Representanten Tomas Norvoll holdt et innlegg i dag som representerer et durabelig oppgjør med selve privatskoletenkningen og begrunnelsen for private skoler. Han uttalte bl.a at såkalte sektskoler skulle være skadelige for barna. Samfunnet må gripe inn for å skåne disse.

       Det er sterke ord fra Stortingets talerstol. Jeg kjenner faktisk til en del av de skolene som blir betegnet som sektskoler, og jeg kjenner også til en del av de elevene som går på disse skolene. Svært mange av de elevene som har søkt seg til det Tomas Norvoll betrakter som sektskoler, er elever som er mobbet, som er trakassert, og som ikke har fått den hjelp og støtte som de burde ha krav på i den offentlige skolen. Jeg bare nevner det.

       Privatskolespørsmål er ellers en sak hvor de tradisjonelt ikke-sosialistiske eller borgerlige partiene har stått sammen. Det har dreid seg om foreldrerett, mangfold og likhet. Det er et prinsipielt ståsted som ikke gir rom for en rangering av skoler ut fra hva man liker, og hva man ikke liker. Så lenge skolene følger norsk lov, og så lenge skolene defineres innenfor privatskoleloven, bør også disse skolene godkjennes.

       Det har vært mye debatt i dag vedrørende merknaden fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, forsøk på å forklare hva som skal ligge i dette med intern opplæring. I beste fall kan forsøkene i dag og selve merknaden tolkes som ren smålighet. I verste fall er det et grovt angrep på den demokratiske rettighet til å starte og til å drive private skoler. Arbeiderpartiet har vært helt klar i hva som er deres formål med denne regelen. Fremskrittspartiet er også klar på ett punkt, og det er at konsekvensen må være at den muslimske skolen ikke kvalifiserer til godkjenning. Men i sin iver etter å frata muslimske foreldre deres rett til å velge en skole som er i tråd med deres livssyn, tar Fremskrittspartiet et grep som de ikke aner konsekvensen av, på tross av forsøkene i dag på å klargjøre hva de egentlig mener. I Vårt Land sier også Fremskrittspartiets representant i komiteen at han ikke aner hva disse bibelskolene driver med. Vi får håpe at dagens debatt har klargjort hva som er innholdet i disse skolene. Men i motsetning til Arbeiderpartiet hevder Fremskrittspartiet at bibelskolene ikke skal få mindre penger - de skal bare gå via ekstra ledd. Var det noen som snakket om byråkrati? Fremskrittspartiet legger for øvrig ikke skjul på hva som er deres motiver med denne merknaden, men da vil jeg også konstatere at Fremskrittspartiet beveger seg bort fra det som har vært det tradisjonelt borgerlige ståsted i privatskoledebatten, nemlig forsvaret for foreldrerett og mangfold.

       Ellers har debatten dreid seg mye om toppidrettsgymnasene, og det har vært mange gode ord og noen positive signaler. Men det er som sagt vanskelig for en skole å leve på gode ord. Høyre har kjempet en lang kamp for at de private toppidrettsgymnasene skal være skånet for den årlige usikkerheten om hvordan støtten skal gis. Jeg er ikke enig med representanten Arne Lyngstad når han henviser den debatten til budsjettdebatten. Det er jo nettopp ved behandling av denne stortingsmeldingen at man skulle sikre at de private skolene skulle unngå den årlige kampen for å bevare sin eksistens, så hvis man virkelig ønsket at toppidrettsgymnasene skulle få lov til å drive slik som de har gjort, eller til og med ha mulighet til å ekspandere i Distrikts-Norge, ja så hadde man anledning denne gang. Høyre kommer til å fortsette kampen for toppidrettsgymnasene, men alle som har vært borti skoledrift, vet at man ikke kan leve lenge på en usikkerhet som fortsatt eksisterer for disse. Nå ligger utspillet hos sentrumspartiene og Arbeiderpartiet, og jeg tror det er mange som har merket seg de positive signalene som har kommet i løpet av denne debatten, og de mange gode ord. Utspillet ligger der, og man kan komme tilbake i budsjettbehandlingen, men da er det sentrumspartiene som har utspillet.

Bjørn Hernæs (H) : Jeg har i dag vekslet mellom å følge debatten her i salen og være på høring i egen komite om vold, rusmisbruk og kriminalitet blant ungdom. Jeg tror jeg må si at av og til blir verdens virkelighet satt veldig sterkt i fokus. Når jeg har hørt den forklaring som jeg nå sist fikk fra bl.a. Røde Kors, Kirkens Bymisjon og Ungdom Mot Vold, og sammenholder det med den elendighetsbeskrivelse som representanten Tomas Norvoll gav uttrykk for når det gjaldt etisk bevisste foreldre, som foretrekker å oppdra sine barn og også la dem få en undervisning som passer til deres livssyn, ja så er det klart at vi har et meget stort sprang å snakke om.

       Grunnen til at jeg tar dette opp, er at det å forebygge at noen faller så dramatisk utenfor som noen dessverre gjør, er noe vi må gripe fatt i før det er for sent. En av de aller viktigste forebyggende tiltak er nettopp idretten. Den er ikke den eneste, men idretten er en av de viktigste faktorer for å hindre at det går galt med ungdom. Nettopp derfor er det ekstra skuffende at regjeringspartiene ikke er mer prinsipielle enn det de er, at de klarer å ta imot Høyres støtte når det gjelder store deler av det private skoletilbudet, men at de faller fra når det gjelder toppgymnasene, som det nå har vært snakket så mye om. At Arbeiderpartiet faller fra, er i hvert fall i overensstemmelse med deres prinsipielle holdning til private skoler. I fredagsutgaven av den lokale avisen Glåmdalen sier Roger Elstad, grunnlegger og styreleder ved NTG:

       « Jeg vet ikke hvorfor toppidrettsgymnasene holdes utenfor, men jeg har hørt rykter om at Ap vil at toppidrettsgymnasene etterhvert skal bli offentlige. Men da kunne de fått det igang tidligere. NTG har holdt på i 17 år ».

       Allikevel tilbyr Elstad generøst at han gjerne bidrar ved offentlig etablering av toppgymnasene, hvis det er det man ønsker.

       Jeg har også merket meg at i lengre tid, forut for i dag, har Arbeiderpartiets representanter hatt hva jeg må ha lov til å kalle svært høy sigarføring når det gjelder toppidrettsgymnasene. Det har ikke vært måte på hvilke løfter som har vært gitt. Og når vi kommer i denne salen - ja, da er Arbeiderpartiet fortsatt tilhenger av toppidrettsgymnasene, men bare ikke i dag! Senere skal de komme med dem.

       Jeg har bare lyst til å avslutte dette innlegget med å si det slik: Hvis Arbeiderpartiet ønsker å støtte opp under toppidrettsgymnasene i den forstand at man skal opprette nye plasser på Geilo og på Lillehammer, og at man ikke blir hindret i å starte opp undervisning i Kongsvinger, er muligheten her nå. Det foreligger et forslag fra Høyre. Både Arbeiderpartiet og regjeringspartiene er hjertelig velkommen til å støtte Høyres forslag.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet, og debatten om sak nr. 2 er avsluttet.

       (Votering, se side 63)