Sak nr. 2
Interpellasjon fra representanten Marit Nybakk til utenriksministeren:
« Brasil, Egypt, Irland, Mexico, New Zealand, Slovenia, Sverige og Sør-Afrika har lansert et nytt initiativ for atomnedrustning, New Agenda Coalition (N.A.C.). Initiativet er svar på den nukleære opptrappingen og en fastlåst forhandlingssituasjon. N.A.C. har lagt fram resolusjonsforslag i FN som ikke forlanger mer radikale skritt i retning av atomnedrustning enn det børe være realistisk å få atommaktene med på. Det er avgjørende at N.A.C.-initiativet støttes av flere land ved avstemning i begynnelsen av november.
Vil Regjeringen gå aktivt inn i forhandlinger med sikte på å stemme positivt til forslaget i FN? »

TALERE:

       Marit Nybakk (A) : En av de grusomste handlingene i moderne krigshistorie var atombombene som ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki i august 1945. Bare i Hiroshima brente bomben opp 80.000 mennesker i løpet av sju sekunder. I tiårene etter har ytterligere titusener av dem som overlevde dette menneskeslaktet, lidd en smertefull død på grunn av ettervirkninger av radioaktiviteten.

       Verden ble aldri den samme etter Hiroshima. Energien og styrken i atomvåpen, i dag mange, mange ganger større enn i 1945, er av en karakter vi knapt kan fatte.

       Den aller første atombomben smalt i Los Alamos, New Mexico, 16. juli samme år, der forskere jobbet på spreng for å utvikle det nye ødeleggelsesvåpenet. De sa at solen stod opp to ganger den dagen - andre gang som en rødglødende kule, første gang med et gigantisk smell. Hele landskapet ble dekket av et intenst lys, mye sterkere enn solen midt på dagen. Så kom det sterke og vedvarende brølet.

       Los Alamos - navnet høres ut som tittelen på en gammelmodig amerikansk westernfilm. I virkeligheten representerer navnet starten på atomalderen og atomkappløpet mellom stormaktene i tiår etter tiår med kald krig.

       I dag stammer ikke trusselen om kjernefysisk krig fra stormaktsrivalisering i en todelt verden. Atomtrusselen er endret. Den er der i form av spredningsfare til land med totalitære og uberegnelige regimer. Den er der også ved at atomvåpenkompetanse og spaltbart materiale etter Sovjetunionens fall er ute av kontroll og kan bli et pressmiddel i hendene på terroristgrupper. Og trusselen eksisterer på grunn av miljøfaren ved atomavfall og reaktorer i dårlig forfatning i Russland og andre postsovjetiske stater. Mens man i øst og vest nå ruster kraftig ned, ruster dessverre en del land i den tredje verden opp, og de skaffer seg ekspertise, teknologi og nok spaltbart materiale til å utvikle kjernevåpen. Dette har også sammenheng med økt tilgjengelighet av høyteknologi som kan brukes både til sivile og til militære formål.

       De kjernefysiske prøvesprengningene i India og Pakistan viste at vi er kommet betydelig kortere i arbeidet for ikke-spredning og global nedrustning og eliminering av atomvåpen, for øvrig de første prøvesprengninger etter at den omfattende prøvestansavtalen ble undertegnet av 144 land for to år siden.

       Arbeiderpartiet har støttet Regjeringens fordømmelse av prøvesprengningene, et tilbakeskritt for det internasjonale arbeidet for ikke-spredning og en fare for både helse, miljø, sikkerhet og stabilitet i regionen. Vi støttet også oppfordringene om at India og Pakistan snarest - og uten betingelser - slutter seg til både Avtalen om forbud mot kjernefysiske prøvesprengninger og til Ikke-spredningsavtalen.

       Samtidig er prøvesprengningene en ubehagelig påminning om at det internasjonale samfunnet må ha en holdning til terskelland som India og Pakistan, store folkerike nasjoner - utestengt fra FNs sikkerhetsråd og andre fora - og nukleære løsgjengere som ikke har undertegnet prøvestans- eller Ikke-spredningsavtalen, og som forsøker å sprenge seg inn i det gode selskap: atomklubben.

       Likevel er trolig India og Pakistan det minst dramatiske eksempelet på at atomvåpen og spaltbart materiale de facto er ute av kontroll. Det uroer oss alle at vi ikke har kontroll med spredning og kompetanseutvikling. Vi hører om forskere og ingeniører fra postsovjetiske stater som selger nukleær kompetanse til tvilsomme regimer og terrorister, rett og slett for å få penger til å overleve og til å ha mulighet til å drive teknologisk forskning. Vi vet at det er atomvåpen i hendene på folk vi ikke har mulighet til å kontrollere, at det bokstavelig talt ligger bomber rundt omkring.

       I kampen for å avskaffe atomvåpen kjemper vi ikke lenger bare mot uvitenhet, pengemakt, politisk prestisje, teknokrater og kynisme. Vi kjemper også mot systemer uten sentral styring og kontroll, der det hersker politisk, økonomisk og sosialt anarki, der hver dag går med til å overleve, og der soldater og forskere ikke har fått lønn på flere måneder. Og vi kjemper mot terrorisme, despoter og tvilsomme regimer.

       Kontroll med spredning blir derfor faktisk nesten viktigere enn kvantitative nedrustningsmål i denne omgang. Likevel må det være en målsetting at atomvåpen skal avskaffes. Dette er ikke gjort over natta og vil kreve et møysommelig politisk og diplomatisk arbeid, også langs de små skritts vei.

       Mye har skjedd når det gjelder nedbygging av atomvåpen i Europa. USA og Russland forpliktet seg i 1991-92 til relativt store reduksjoner av taktiske kjernevåpen. START I og II betyr at amerikanske og russiske strategiske, kjernefysiske stridshoder blir redusert til 3.500 i år 2.000. I 1990 var tallet godt over 10.000. START III vil forhåpentligvis føre til ytterligere reduksjoner.

       Canberra-kommisjonen fra 1996 kom med en rekke forslag og anbefalinger om atomnedrustning. Blant disse var å få slutt på subkritisk testing av kjernevåpenrelatert utstyr samt å stanse utplassering av ikke-strategiske kjernevåpen.

       Samme år ble traktaten om et totalforbud mot kjernefysiske prøvesprengninger vedtatt og åpnet for undertegning på FNs generalforsamling.

       Når det gjelder Ikke-spredningsavtalen, ble den i 1995 forlenget på ubestemt tid. Fra norsk side var det den gangen viktig nettopp å få avtalen ikke-tidsbegrenset. Ingen andre multilaterale rustningskontrollavtaler har en så bred tilslutning, og den er en viktig barriere mot spredning av atomvåpen. Avtalen slår også fast målsettingen om en atomvåpenfri verden, og har gitt oss et virkemiddel til å påvirke og vurdere atomvåpenstatenes nedrustningsinnsats på periodiske tilsynskonferanser - i form av dialog mellom atomvåpenmakter og øvrige land.

       I fjor la Malaysia og 47 andre land fram den såkalte Malaysia-resolusjonen, som ble vedtatt av nedrustningskomiteen i FN 10. november mot 26 stemmer, og med 24 avholdende. Norge var blant dem som avholdt seg fra å stemme. Resolusjonen tok til orde for forbud mot bl.a utvikling og produksjon, og gikk inn for total avskaffelse av atomvåpen.

       I FN ligger i disse dager til behandling et nytt initiativ for full atomnedrustning, New Agenda Coalition - N.A.C. Initiativet kommer fra åtte land - fra Brasil, Egypt, Irland, Mexico, New Zealand, Slovenia, Sverige og Sør-Afrika - og bygger på rapporten fra Canberra-kommisjonen. N.A.C. ble presentert i Stockholm 9. juni i år av daværende utenriksminister Lena Hjelm-Wallén.

       N.A.C.-initiativet inneholder en rekke forslag om atomnedrustning, bl.a fortgang i START III-forhandlingene, å få startet opp en prosess for å fjerne alle atomvåpen samt en appell til de stater som ikke har undertegnet Ikke-spredningsavtalen, om å gjøre nettopp det.

       Avtalen ligger nå til behandling i FN, og det er få dager igjen til endelig behandling og standpunkttaken. Jeg vil derfor gi ros til utenriksministeren for å respondere på min interpellasjon så vidt raskt som han har gjort. Jeg vil videre be utenriksministeren redegjøre for Utenriksdepartementets holdning til de ulike elementene i forslaget og til totaliteten og innretningen på forslaget, og spørre om det er slik at Norge aktivt vil gå inn og forhandle om teksten med tanke på å få den endret, slik at flest mulig kan slutte seg til den.

Utenriksminister Knut Vollebæk : La meg først få komme med noen generelle betraktninger omkring det spørsmålet vi skal behandle i denne debatten. Regjeringen ønsker å bidra konstruktivt og aktivt til kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning. Målsettingen er å nå fram til en kjernevåpenfri verden, og jeg er glad for representanten Nybakks støtte, selv om den ikke overrasker. Vi mener at det fremste ansvar for atomnedrustning ligger hos kjernevåpenmaktene. Men alle land har et ansvar for å bidra til fremgang. Vi for vår del er oss også vårt ansvar bevisst.

       Samtidig må vi erkjenne at veien mot målet er de små skritts vei. Vi må bidra til å eliminere årsakene til at land har, eller vil skaffe seg, kjernevåpen. Vi må sørge for omfattende verifikasjons- og kontrollordninger, både for nedrustning og ikke-spredning. For å komme videre må de rette rammebetingelsene være til stede.

       Situasjonen i dag er preget av både positive og negative trekk. Det har skjedd store reduksjoner i kjernevåpenarsenalene hos atommaktene i 1990-årene. Senest på toppmøtet mellom presidentene Clinton og Jeltsin tidligere i år kom det nye viktige initiativ. Storbritannia har også gjennomført viktige nedrustningstiltak i det siste. Det ble nylig oppnådd enighet om å igangsette forhandlinger om en avtale om forbud mot produksjon av spaltbart materiale for våpenformål ved Nedrustningskonferansen i Genève. Dette er et mål vi fra norsk side lenge har arbeidet for.

       Samtidig er det flere trekk som gir grunn til bekymring. De indiske og pakistanske prøvesprengninger har, som representanten Nybakk var inne på, satt ikke-spredningsregimet under press. Arbeidet ved Nedrustningskonferansen i Genève har vært preget av stillstand på flere områder, og NPT-prosessen er fastlåst. Russland har ennå ikke ratifisert START II-avtalen, og dermed er veien for videre nedrustningsavtaler ennå ikke åpnet.

       Vi er utålmodige etter å komme videre. Vi ønsker å bidra til å gjøre dette mulig. Det er Regjeringens syn at den beste strategien for Norge er å satse på politiske prosesser hvor vi kan gi realistiske, konkrete og konstruktive bidrag til arbeidet for nedrustning og ikke-spredning. Vi kommer lenger med en pragmatisk handlingsstrategi på områder hvor vi kan utrette noe, enn ved å snakke i store bokstaver, selv om dette også er nødvendig fra tid til annen. Fra norsk side har vi fremmet forslag, senest i FNs 1. komite i oktober i år, med sikte på å myke opp den fastlåste situasjonen i Nedrustningskonferansen og i NPT. Vi har reagert kraftig mot de indiske og pakistanske prøvesprengningene og rettet appeller til Russland og den russiske Dumaen om å ratifisere START II.

       Vi har videre sammen med Japan lagt fram et resolusjonsforslag om tiltak for full nedrustning som vi mener er realistiske i den nåværende situasjon, selv om kjernevåpenmaktene er uenige i enkelte av forslagene. Forslaget oppfordrer kjernevåpenstatene til systematiske og progressive skritt for å redusere atomvåpnene globalt med sikte på å eliminere slike våpen, samtidig som det oppfordrer alle land til å arbeide for generell og fullstendig nedrustning under effektiv internasjonal kontroll. Det inneholder fem konkrete tiltak for å oppnå dette.

       Det initiativet som ble lansert 9. juni d.å. av Brasil, Egypt, Irland, Mexico, New Zealand, Slovenia, Sverige og Sør-Afrika - den såkalte New Agenda Coalition, eller 8-landsgruppen - er i utgangspunktet positivt.

       Et forslag til resolusjon i 1. komite under FNs generalforsamling på grunnlag av dette 8-landsinitiativet ble fremlagt i New York 26. oktober med 30 land, de aller fleste fra den alliansefrie bevegelsen, som medforslagsstillere. Sverige og Irland er de eneste EU-land, ingen NATO-land er med. Forslagsstillerne indikerte ved fremleggelsen at de fremdeles kunne være åpne for justeringer i teksten.

       Den uttalte intensjon med resolusjonsutkastet har vært å revitalisere det internasjonale arbeidet med kjernefysisk nedrustning. Det er overfor oss gitt uttrykk for ønske om å finne et moderat alternativ til eksisterende resolusjoner om kjernefysisk nedrustning som samtidig vil kunne skape en mer effektiv ramme for videre nedrustningspolitisk arbeid. Dette er i tråd med vårt syn.

       Fra Regjeringens side deler vi resolusjonsforslagets hovedmålsetting om en kjernevåpenfri verden, den generelle utilfredshet med NPT-prosessens manglende fremgang og nødvendigheten av å legge til rette for å styrke ikke-spredningsregimet og den langsiktige målsettingen om kjernefysisk nedrustning.

       Jeg kan svare positivt på interpellantens spørsmål om vi har vært i kontakt med forslagsstillerne for å kunne stemme positivt til resolusjonen. Sammen med blant andre Canada og Japan har vi hatt en god dialog om utformingen av konkrete tekstforslag. Vi har hatt en rekke møter for å fremlegge vårt syn på teksten og fremholde endringer som burde foretas. Vi har ønsket å få til et virkelig bidrag til bevegelse der prosessene har vært stillestående i det siste.

       Vi fant imidlertid tidlige resolusjonsutkast sterkt preget av velkjente og lite konstruktive synspunkter fra toneangivende land i den alliansefrie gruppen. Flere forslag var etter vår vurdering ikke egnet til å samle bred tilslutning og skape den nye giv forslagsstillerne hadde som målsetting. I løpet av konsultasjonsprosessen ble det gjort enkelte endringer som følge av de innvendinger særlig Norge, Canada og Japan fremførte. Noen av de inntatte endringer fremstår etter mitt syn som viktige.

       Land i gruppen av initiativtakere har enkeltvis vist betydelig vilje til å imøtekomme synspunkter som blant andre Norge har fremført. Totalt sett er vi imidlertid ikke tilfreds med de endringer som er foretatt underveis. Dette reflekterer bl.a også at det ikke er lett for en så uensartet gruppe land å enes om forandringer i en tekst som er blitt til gjennom lange interne forhandlinger.

       Slik resolusjonsteksten nå står, inneholder den etter min vurdering flere problematiske formuleringer og utelatelser både i de operative og preambulære paragrafer. Forslagets preambulære del er fremdeles ganske negativ overfor kjernevåpenmaktene. Det er ingen god invitt til å myke opp en fastlåst situasjon å starte med å trekke kjernevåpenmaktenes nedrustningsvilje i tvil. Likeledes må vi notere at det ikke er foretatt endringer av vesentlig betydning som endrer inntrykket av en ubalansert behandling av kjernevåpenmaktenes nedrustningsinitiativ. Det er de ensidige og bilaterale nedrustningstiltak som har stått for den vesentligste fremgangen når det gjelder kjernefysisk nedrustning de senere år. Det er denne typen initiativ man fra norsk side har understreket er hovedsporet når det gjelder kjernefysisk nedrustning.

       Det er videre en vesentlig svakhet i den aktuelle situasjonen at en resolusjon om kjernefysisk nedrustning som omtaler USA og Russland ved navns nevnelse og plasserer ansvaret for manglende fremgang når det gjelder START II hos begge land, samtidig overhodet ikke nevner India og Pakistan ved navn. Det tas heller ikke eksplisitt avstand fra testene de to land nylig gjennomførte, og de to land omtales med en ny betegnelse, som stater som er « atomvåpenkapable », altså i stand til å bruke atomvåpen. Vi finner det beklagelig at man ikke er villig til å nevne navn på de land som gjennomførte prøvesprengningene, og som representerer det alvorligste anslaget mot arbeidet for nedrustning og ikke-spredning på flere år.

       Etter mitt syn oppnår vi ikke fremgang ved å trekke kjernevåpenmaktenes nedrustningsvilje i tvil, ved ubalansert omtale av ulike aktører eller ved å ta til orde for en rekke forslag som vi vet er uakseptable for de viktigste land i prosessen. Å legge til rette for en mer konstruktiv dialog på dette feltet er den politiske utfordringen vi står overfor.

       Med et mulig unntak av Canada har ingen allierte land så langt antydet at de vil kunne støtte resolusjonen som den nå står. NATOs tre kjernevåpenstater legger meget stor vekt på at alliansens medlemsland opptrer samlet og stemmer mot resolusjonen. Enkelte elementer i teksten er isolert sett problematiske for NATO-landene. Jeg regner derfor med at få eller ingen NATO-land vil stemme for resolusjonen slik den nå er formulert. Valget står mellom å avstå eller å stemme imot.

       Min konklusjon er derfor at selv om vi kan stille oss bak mange av intensjonene og elementene i resolusjonen, er den i sin nåværende form ikke egnet til å bli et bredt, nytt alternativ for å skape bevegelse og fremgang i nedrustningsprosessene. Regjeringen ønsker som nevnt å bidra aktivt til kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning, og nå frem til en kjernevåpenfri verden. Resolusjonen slik den nå fremstår, reiser en rekke vanskelige spørsmål som vi må ta stilling til, og som vi er i dialog med våre NATO-partnere om. Vi kjenner fremdeles ikke den endelige teksten det skal voteres over. Regjeringen vil fortsette sin dialog også med forslagsstillerne, og Regjeringens beslutning vil bli fattet når den endelige tekst foreligger, og også i lys av holdningen hos allierte land. Avstemningen vil antakeligvis først komme i neste uke.

       Samtidig er det selvfølgelig viktig, og det erkjenner også vi, at vi som NATO-land passer på at de vedtak som fattes, eller de resolusjoner som vedtas, ikke er ensidig rettet mot NATO-land, men tar for seg alle atommakter og erkjenner den ukontrollerte spredningen av kjernevåpen, som jeg også brukte litt tid på i innlegget mitt.

       Jeg oppfatter nå utenriksministeren slik at ved at det er 30 medforslagsstillere, er det nå vanskeligere å påvirke prosessen i FN, inkludert innholdet i enkeltparagrafer og også det helhetsbildet som skapes. Til sjuende og sist må de norske representantene der og da ta stilling til den endelige teksten. Likevel er det vel tvilsomt om Norge er dårligere denne gang enn i forrige runde, for vår posisjon når det gjelder kjernevåpen, har neppe endret seg vesentlig.

       Så vil jeg gjerne legge vekt på prosessen videre, også etter denne runden i FN. Hvordan kommer vi videre i nedrustningsprosessen når det gjelder kjernevåpen, i retning av en kjernevåpenfri verden? Vårt naboland Sverige har sammen med andre alliansefrie land tatt initiativet til denne N.A.C.-resolusjonen. Hvordan tenker utenriksministeren seg at vi arbeider videre fra norsk side, bl.a i forhold til de øvrige nordiske land, for å få til en kjernevåpenfri verden, og hvordan jobber vi i forhold til våre alliansepartnere i NATO og i andre internasjonale fora?

Utenriksminister Knut Vollebæk : I lys av det ordskiftet vi nå har, som jo gjelder en spesiell resolusjon og teksten i den, tror jeg kanskje det kunne være nyttig at jeg på det nåværende stadium i debatten gjennomgikk litt av det vi synes er vanskelig. Vi har vært i nær kontakt med den svenske medforslagsstilleren, og vi vil fortsette med det også etter at dette eventuelt er vedtatt i FN, fordi vi hadde som målsetting faktisk å kunne støtte denne resolusjonen. Vi så dette som et positivt alternativ, og vi er av de første som beklager at det ikke har vært mulig. Noe av grunnen til det kunne jeg tenke meg å nevne.

       Hvis vi går gjennom resolusjonen og nevner noe av det som er vanskelig, ser man at i den preambulære § 2 reiser henvisningen til utsiktene til ubegrenset besittelse av kjernevåpnene tvil om kjernevåpenmaktenes vilje til å oppfylle sine folkerettslige forpliktelser i henhold til NPT. Dette er i strid med hva de faktisk selv gir uttrykk for. Initiativtakerne har strøket en tidligere henvisning til kjernevåpenmaktene, men den er likevel klart underforstått. Paragrafen fremstår altså etter vårt syn som unødvendig provoserende.

       Påstanden i preambulær § 4 om at det ikke er troverdig at man kan besitte kjernevåpen uten å bruke dem, med eller uten hensikt, savner begrunnelse. Dette er en påstand som land som er tilsluttet en strategisk forsvarsallianse med bl.a omfattende kontroll- og sikkerhetssystemer for å forhindre ikke-intensjonell bruk, ikke kan underskrive på.

       Så har man preambulær § 5 og den første operative paragrafen, som har en negativ tone i omtalen av kjernevåpenmaktenes nedrustningsvilje og synes fortsatt å reise tvil om deres vilje til å oppfylle sine folkerettslige forpliktelser under NPT. Den kan således ha en undergravende effekt på et av hovedelementene innen Ikke-spredningsavtalen.

       Operativ § 2 er ubalansert i den forstand at den fordeler et likt ansvar mellom USA og Russland for at START II ikke er trådt i kraft. Som kjent har Senatet ratifisert START II.

       Formuleringen i operativ § 13 om at nedrustningskonferansen skal gis mandat til å « behandle » eller « deal with » kjernefysisk nedrustning, er problematisk. Vi ville ha ønsket at et slikt mandat hadde en presisering som begrenser det til « discussion/exchange of information » for å avgrense det mot kravet om multilaterale forhandlinger om atomnedrustning innen en fastsatt tidsramme, som jo er hovedproblemet i den såkalte Malaysia-resolusjonen.

       Det er også en rekke andre elementer. Totalt sett anser jeg at 8-landsresolusjonen er mer problematisk enn den såkalte Malaysia-resolusjonen. Sistnevnte adresserer i hovedsak én bestemt problemstilling, nemlig igangsettelse av multilaterale forhandlinger om atomnedrustning innen fastsatt tidsramme og med bakgrunn i den internasjonale domstols konklusjoner. 8-landsresolusjonen favner mye videre, og har også flere problematiske innslag.

Kirsti Kolle Grøndahl (A) : Den siste uttalelsen fra utenriksministeren om at han anser denne resolusjonsteksten for mer problematisk enn Malaysia-resolusjonsteksten, høres overraskende ut. Noe av hensikten med dette N.A.C.-initiativet, har jo vært å komme videre i det arbeidet FN i årevis har forsøkt å gjøre, nemlig å få til et forbud mot atomvåpen og en eliminasjon av våpnene. Jeg håper at utenriksministeren kan forklare det litt nærmere. Det var en forholdsvis overraskende ny vending i saken, for å si det slik.

       Jeg vil tro alle partier i Stortinget er enige om ønskeligheten av å eliminere atomvåpen og naturligvis om erkjennelsen av at dette er veldig vanskelig. Jeg for min del ser dette initiativet, som er tatt av utenriksministrene i Brasil, Egypt, Irland, Mexico, New Zealand, Slovenia, Sverige og Sør-Afrika, som et godt initiativ. Man har grepet fatt i den vedvarende trusselen mot menneskeheten som atomvåpnene er, og man prøver å leve opp til det arbeidet som generalforsamlingen i FN allerede i 1946 startet, nemlig å fjerne fra nasjonale arsenaler atomvåpen og alle andre våpen egnet til masseødeleggelse.

       Vi har i den perioden som har gått siden 1946, hatt den glede å oppleve at det er innført forbud både mot kjemiske og biologiske våpen. Det er positivt, men forbudet mot og elimineringen av atomvåpen lar vente på seg.

       Jeg må si at det høres litt følsomt ut, kanskje til og med litt overfølsomt, at man ikke kan godta noen litt kritiske kommentarer om atomvåpenmaktene. Også jeg stiller meg litt spørrende til deres vilje til å eliminere atomvåpen. Jeg tror nok at deres vilje til nedrustning er til stede. De har vist flere ganger at de har en vilje til å nedruste i forhold til atomvåpen, men det man kan sette spørsmålstegn ved, er altså deres ønske om eller vilje i retning av å eliminere atomvåpen, og det er jo det denne saken går på.

       Det første jeg ville spørre utenriksministeren om, om man vil følge opp denne teksten, har han svart positivt på. Men jeg vil også be utenriksministeren om, i egnede fora, å følge opp en del av de forslagene som ligger i denne teksten, om hvordan man kan nærme seg den situasjonen, at man får en nedbygging som til slutt ender opp i en eliminering og som kan gjøre verden litt mindre farlig å leve i.

Einar Steensnæs (KrF) : Initiativet fra 8-landsgruppen er viktig. Ingen kan være uenig i at arbeidet med den kjernefysiske nedrustningen går for langsomt. Kristelig Folkeparti har også i sitt handlingsprogram forpliktet seg til å arbeide for en kraftig styrking av den internasjonale kontrollen med våpensalg og spredning av kjernefysisk materiale gjennom forpliktende avtaler i FN. Vi går også inn for at Norge skal arbeide for en nedbygging av atomvåpen og for atomvåpenfrie soner innen rammen av nedrustningsforhandlingene mellom stormaktene. Andre partier har formulert seg tilsvarende i sine programmer. Det er derfor ingen tvil om at det er en klar og sterk nærmest tverrpolitisk vilje i Stortinget til å komme videre mot en atomnedrustning, slik representanten Nybakk tar til orde for i sin interpellasjon.

       Dessverre må en slå fast at skrittene mot en slik nedrustning har vært små, nesten ynkelige til tider. Det er grunn til både bekymring og ettertanke når India og Pakistan skal måle politisk og militær styrke med en meningsløs rekke atomsprengninger, som uroer hele verdenssamfunnet. Det gir dessverre et korrekt og usminket bilde av hvor kort vi egentlig har kommet i arbeidet med kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning. Det er derfor både befriende og oppmuntrende når det tas initiativ utenom de ordinære institusjonene til slike forhandlinger med sikte på å sette ny fart i samtaler som kan føre til en konkret oppfølging. Et slikt initiativ er resolusjonsforslaget fra 8-landsgruppen New Agenda Coalition, som ble fremlagt i FN 26. oktober, dvs. forrige mandag.

       Nå går det fram av utenriksministerens innlegg at selve resolusjonsteksten ikke er så uproblematisk som man i første omgang kunne anta. Det dreier seg ikke om en manglende erkjennelse av at det er nødvendig å knuse egg for å lage omelett, dvs. at noen stormakter vil måtte bli utfordret på sin politikk og sin vilje i sine resolusjonstekster. Problemet er heller mangelen på balanse og noen mindre heldige formuleringer, som utenriksministeren viste til, som snarere kan virke splittende enn samlende.

       Jeg er glad for at utenriksministeren gav uttrykk for at Norge har hatt god kontakt både med 8-landsgruppen og med FN-systemet bl.a for å medvirke til at dette initiativet kan få mer samlende formuleringer, og dermed styrke muligheten for at en slik tekst kan bli vedtatt i FNs hovedforsamling. Men Norge kan altså ikke stemme for resolusjonen slik den nå foreligger, og jeg synes utenriksministeren har fremført gode grunner for dette. Det er imidlertid å håpe at det kan være mulig å arbeide fram formuleringer som kan samle et bredt flertall i FN, og som ivaretar 8-landsgruppens intensjoner. Det er det så absolutt et behov for.

Jan Petersen (H) : Utenriksministerens gjennomgang av problemstillingen nå var både interessant, nøktern og ryddig. Slik jeg vurderer situasjonen, er det åpenbart at det initiativet som utløste interpellasjonen, vel ikke er av de mest farbare eller sentrale på dette området. Jeg er forbauset over at resolusjonen i en tid hvor ikke-spredning kanskje står øverst på dagsordenen, er for svak på dette området.

       Jeg vil anbefale Regjeringen i kjernespørsmål som dette å rykke frem i nært og tett samarbeid med våre hovedallierte. Jeg får vel innrømme etter å ha fulgt denne debatten gjennom noen tiår, at Sverige ikke står for meg som den åpenbare ledestjerne i denne type spørsmål. Det er helt andre og nære nasjoner som det er riktig å stå sammen med i disse spørsmålene.

       Jeg er fornøyd med at utenriksministeren har signalisert at Norge ikke kan stemme for teksten slik den nå foreligger. Ofte løser Norge sine dilemmaer ved at man da lar være å stemme i det hele tatt. Det synes jeg ikke er noen spesielt laudabel måte å gjøre det på. Derfor bør det også være en opsjon åpen for å stemme mot en tekst man ikke er fornøyd med. Jeg tror det vil lette prosessen senere frem imot en tekst man kan bli fornøyd med.

John Dale (Sp) : Det kan ikkje herska tvil om at det fremste ansvaret for atomnedrusting ligg hjå kjernevåpenmaktene. Ei slik konstatering er høgst realistisk.

       Etter at India og Pakistan sprengde bombene sine, finst det vel få som for alvor kan meina at det å halda oppe ein klubb av atommakter, eit atommonopol, har noko for seg som lekk i ein strategi for å unngå spreiing av atomvåpen - tvert om. Kjernevåpenlanda bør så fort som råd ta aktive steg for å kvitta seg med våpna sine i samsvar med dei formuleringane som f.eks kjem til uttrykk i artikkel 6 i Ikkje-spreiingsavtala.

       Ingen treng å ha illusjonar om at det er lett å gjennomføra ei slik sak. Utanriksministeren nemnde sjølv ein del av dei vanskane ein står framfor. Eg vil leggja til: Me bør ikkje kjenna oss altfor trygge på at dei små stegs politikk vil føra fram eller gje snøgge nok resultat. Nye land kan koma til å melda seg inn i atomklubben, og me har ikkje eit hav av tid å ta av. Difor må det vera lov å håpa på at eit større gjennombrot kan koma om ikkje altfor lenge. I alle fall trengst det ein kraftig verdsopinion - kjernevåpenmaktene må få føla presset av eit universelt ynske om å fjerna det trugsmålet me alle er utsette for både på kort og på lang sikt.

       Då Noreg i si tid heller enn å avvisa avstod frå å røysta over Malaysia-resolusjonen i FN, vart det av mange tolka som eit uttrykk for ei meir aktiv norsk line, og med rette. Det låg eit signal her om at me framover vil vera meir opne for å støtta opp om politiske initiativ som tek sikte på å redusera faren for spreiing av atomvåpen. Dette er bakgrunnen for at Regjeringa, slik utanriksministeren opplyste her i dag, har lagt stor vekt på det initiativet som vart lansert den 9. juni dette år av den såkalla 8-landsgruppa, der mellom andre Sverige er med. På det diplomatiske planet har Noreg aktivt vore med på drøftingar om utforminga av tekstforslag. Føremålet er denne gongen å finna eit moderat alternativ til tidlegare resolusjonar, slik at også NATO-land kan sjå seg tente med å støtta resolusjonen. Men det er altså ikkje situasjonen pr. dato. Forstår eg utanriksministeren rett, held arbeidet med tekstane fram i håp om at fleire NATO-land kanskje kan verta med. Folk flest vil nok ha vanskeleg for å forstå kva som er den reelle konflikten her. Det bør utanriksministeren i tilfelle kanskje opplysa noko meir om. I alle fall: Spørsmålet om korleis Noreg vil røysta, er då stadig noko ope. Lat oss håpa at Noreg vil kunna støtta resolusjonen når saka kjem opp til handsaming. Me skal ikkje undervurdera kva røysta til eit lite land kan bety når det står ein sterk verdsopinion bak.

Harald Hove (V) : Når det gjelder Venstres arbeid i forhold til atomvåpen, har jeg ved tidligere anledninger trukket linjene langt tilbake, til da Venstre kanskje som eneste parti klart formulerte at Norge i hvert fall ikke burde skaffe seg atomvåpen. Det var på et tidspunkt hvor det var en aktuell problemstilling, hvilket det heldigvis ikke er i dag.

       Gjennom dette ønsker jeg klart å gi uttrykk for støtte til interpellantens anliggende ved interpellasjonen som er reist i dag, og til beskrivelsen av atomvåpnenes grusomhet. Det er et paradoks at biologiske og kjemiske våpen er forbudte våpen, samtidig som vi er i den situasjonen at forbudet ikke gjelder for atomvåpen. Jeg velger med vilje ikke å bruke formuleringen « atomvåpen er tillatte våpen » - det håper jeg i alle fall må oppfattes som en for sterk formulering.

       De viktige arbeidene som nå må gjøres, er knyttet til spørsmålet om ikke-spredning, til spørsmålet om nedrustning - altså reduksjon av atomvåpen blant de land som har atomvåpen - og til et mer langsiktig arbeid for avskaffelse av atomvåpen, at de kommer på linje med biologiske og kjemiske våpen.

       Men det er vel i og for seg riktig å slutte seg til det Jan Petersen gav uttrykk for da han formulerte det slik at pr. i dag er det vel kanskje ikke-spredning som på mange måter er det viktigste spørsmålet på agendaen når det gjelder atomvåpen.

       På denne bakgrunn er jeg glad for den klare vilje utenriksministeren gav uttrykk for når det gjelder at Regjeringen arbeider aktivt med disse spørsmålene og med å få tilslutning til vedtak som gir uttrykk for en klar holdning når det gjelder ikke-spredning og avskaffelse av atomvåpen. Samtidig er man i disse spørsmålene nødt til å ha en realistisk innfallsvinkel, og ha som mål å påvirke utviklingen ved å få flere land til å kunne slutte seg til resolusjonstekster som på en utvetydig måte gir tilslutning til målsettingen. Og det er slik sett vanskelig å overprøve de vurderinger som utenriksministeren og Regjeringen gjør. Det er også viktig her både å holde god kontakt med 8-landsgruppen på den ene siden og selvfølgelig med NATO på den andre siden.

       Til slutt vil jeg gi klart uttrykk for at det er Venstres vurdering at Regjeringen nok bør vurdere spørsmålet om å avstå på en mer positiv måte enn det som det ble gitt uttrykk for fra Jan Petersens side.

Bjørn Tore Godal (A) : Voteringer i denne type spørsmål er selvsagt Regjeringens ansvar og bør forbli det, slik det har vært i moderne tid. Når jeg allikevel tror det er nyttig med den type gjennomgang som dagens interpellasjon har utløst, er det fordi vi er avhengige av en aktiv politisk debatt og en vital folkeopinion i håndteringen av disse spørsmålene.

       Jeg tror utenriksministeren har rett i at en gjennom en ratifikasjon av START II-avtalen i Moskva kan aktivisere en ny, omfattende runde, kalt START III, i samsvar med avtalen mellom de to lands toppledere i Helsinki for ikke så lenge siden. Det vil på mange måter være nøkkelen til en videre framdrift når det gjelder atomnedrustningen. Jeg føler at det som var galt med Malaysia-resolusjonen - som vi altså avstod fra to ganger, om jeg husker riktig - var at den fjernet trykket fra stormaktene og pulveriserte ansvaret ved å gjøre det til et generelt nedrustningsspørsmål i Genève. Den resolusjonen som nå drøftes, har den styrke at den ikke pulveriserer ansvaret, men trekker fram med navns nevnelse de land som har et særlig ansvar for å bringe denne prosessen videre. Og det kan ikke jeg se som negativt, men som positivt.

       Jeg forstår det slik at det nå vil være løpende kontakt mellom Norge, de allierte, de nordiske land og andre med sikte på å se videre på hvordan dette skal håndteres i tiden fram til avstemning. Jeg har den tillit til Regjeringen, også i lys av de råd og synspunkter som kom i debatten, at en her vil lande riktig, og i alle fall ikke svekke vår posisjon i forhold til å drive fram en aktiv opinion omkring disse viktige spørsmålene.

Marit Nybakk (A) : Jeg vil takke for debatten og bare komme med noen få betraktninger.

       Jeg vil først si at jeg tror ikke det er tvil om hvor opinionen i Norge befinner seg når det gjelder atomvåpen og spredning av atomvåpen, atomvåpenkompetanse og spaltbart materiale. Det uroer oss alle at vi ikke har kontroll med dette ødeleggelsesvåpenet. Det uroer oss også at atommaktene og de som sitter med denne kompetansen, tilsynelatende er svært tilbakeholdne - for å si det litt forsiktig - når det gjelder tiltak for eliminering av atomvåpen, og N.A.C.-resolusjonen setter fingeren på et meget sentralt problem når den oppfordrer de som har atomvåpen, til å demonstrere vilje til å oppfylle sine avtaleforpliktelser om eliminering av atomvåpen.

       En meningsmåling foretatt i juli i år, viser at 92 % mener at Regjeringen skal arbeide aktivt for et forbud mot atomvåpen. Utenriksministeren erkjente, etter det jeg kunne høre, at den uttalte intensjonen med resolusjonsforslaget har vært å revitalisere det internasjonale arbeidet med kjernefysisk nedrustning.

       Jeg vil også vise til det representanten Kolle Grøndahl sa om å se på enkeltelementer i denne resolusjonen for også å bringe den videre, og jeg vil gjenta spørsmålet mitt fra tidligere: Hvordan har utenriksministeren tenkt at vi skal komme videre med kjernenedrustning og arbeidet for å eliminere atomvåpen også etter høstens behandling i FN? Når det gjelder den behandlingen, vil jeg understreke at jeg nå forutsetter at det er løpende kontakt mellom Norge, de nordiske land og andre land som står oss nær, i forhold til stemmegivning, og at det må være de som sitter der, og den norske regjeringen, som tar standpunkt til den endelige teksten som ligger der, men at det er vanskelig å være dårligere eller å innta et dårligere standpunkt enn tidligere i forhold til denne typen saker.

       Så vil jeg - hvis jeg får lov - avslutte med å sitere Thorbjørn Jagland fra 6. august 1995:

       « Uansett om vi engang når fram til fullstendig nedrustning av atomvåpnene, kan vi ikke avskaffe kunnskapen og teknologien som gjør den mulig. Det er som med en varme som er sluppet ut av peisen: Vi kan ikke holde den tilbake. Derfor må verden alltid leve med denne kunnskapen. Og det finnes ingen annen veg enn å bringe sivilisasjonen opp på et høyere nivå enn det vi har i dag der stormaktene og blokker ruster mot hverandre. »

       Det er også et tankekors at vi vet at vi ikke er i stand til å stoppe teknologien.

       Tre minutter er veldig kort tid, men jeg skal kort nevne for representanten Kolle Grøndahl at jeg også selv var overrasket da jeg gikk inn i teksten og så på den nye 8-landsresolusjonen og de vanskene som der oppstod. Malaysia-resolusjonen er mer ensporet, eller fokusert på multilaterale forhandlinger, mens 8-landsteksten er mye videre, og det er et problem. Men vi skal følge opp.

       La meg også si at når det gjelder nedrustning, er det et titalls resolusjoner som kommer opp på høstens generalforsamling, hvor Norge er aktive. For å følge opp representanten Nybakks spørsmål om hva vi gjør, kan jeg bl.a nevne at vi er medforslagsstillere sammen med Japan til en resolusjon om kjernefysisk nedrustning med sikte på nettopp å eliminere kjernevåpen under streng og effektiv internasjonal kontroll. Der har vi også et program for videre arbeid.

       Videre vil vi også støtte en resolusjon som vi tidligere ikke har kunnet støtte, om å etablere hele den sørlige halvkule som atomvåpenfri sone. Vi er også medforslagsstillere til en resolusjon som hilser velkommen og støtter opp om den fremgangen som har skjedd i de bilaterale forbindelsene mellom USA og Russland når det gjelder rustningskontroll og nedrustning.

       Jeg har også lyst til å si at vi ønsker å bidra til at generalforsamlingen i år tar et oppgjør med den uakseptable opptredenen som India og Pakistan viste, og vi vil videreføre dette aktive engasjementet vårt for kjernefysisk nedrustning, bl.a gjennom å støtte politiske initiativ som har som formål å redusere kjernevåpnenes rolle i internasjonal politikk, som er av en slik karakter at de kan samle så stor bredde som mulig.

       En hovedoppgave fremover blir å få bevegelse i den multilaterale dialogen om kjernevåpen og ikke-spredning innen rammen av NPT og nedrustningskonferansen i Genève. Vi vil legge særlig vekt på å få resultatorienterte forhandlinger om en avtale om forbud mot produksjon av spaltbart materiale, og Utenriksdepartementet har i den forbindelse nylig gjennomført et seminar, en rådslagning, med norsk ekspertise på kjernevåpenspørsmål for å legge grunnlaget for nettopp en målrettet norsk innsats både i de kommende forhandlinger om forbud mot produksjon av spaltbart materiale, og på andre områder.

       En annen viktig forutsetning for å komme videre med reduksjoner i de strategiske våpen, er at START II-avtalen ratifiseres, som representanten Godal var inne på, og jeg vil gjenta mitt ønske og min appell om at dette må skje snart. Det ville åpne opp for nye muligheter for å få en START III, få en fremdrift i omfattende nedrustningsforhandlinger, som vi alle ønsker.

Presidenten: Dermed er sak nr. 2 ferdigbehandlet.