Sak nr. 2
Interpellasjon fra representanten Inge Myrvoll til arbeids- og administrasjonsministeren:
« Det har vært gjennomført forsøk med offentlige servicekontor. Statlige, fylkeskommunale og kommunale etater, samt Posten Norge BA har vært involvert. Målsettingen er en effektiv og kundeorientert offentlig sektor. Gjennom tverrsektorielt samarbeid blir det også mulig å opprettholde en god service i distriktene. I juni 1996 vedtok Stortinget at « Forsøkene med offentlige servicekontor utvides til å prøves på flere områder, med sikte på å etablere permanente samarbeidsformer. » Etter 2 1/2 år er dette vedtak ikke fulgt opp. Derimot skjer det en gradvis nedbygging og sentralisering av offentlige tjenester. Regjeringa har gitt positive signaler vedrørende offentlige servicekontor.
Hvordan vil Regjeringa utvikle modellen på bred basis slik at vi får en framtidsretta, kundeorientert offentlig sektor i hele landet? »

TALERE:

       Inge Myrvoll (SV) : Modernisering av offentlig sektor er et tema som er gjenganger i den politiske debatt. I modernisering ligger det mange utviklingsveger. For høyresida innebærer det som regel konkurranseutsetting og privatisering. Hva som var innfallsvinkelen på Arbeiderpartiets nylig avholdte landsmøte, er mer åpent, og vil være interessant for den videre politiske debatt her på berget. For meg innebærer det reformer som gjør offentlig sektor mer tilgjengelig, brukervennlig, bedre organisert og rasjonell ut fra dens oppgaver. I en slik strategi kan utvikling av offentlige servicekontor være et sentralt element. Det vil være en liten kulturrevolusjon i offentlig sektor, hvor etatene ikke lenger er seg sjøl nok, men skal tenke samarbeid og spleiselag. Det vil ha mange effekter. Det vil være brukervennlig ved at behovene for tjenester kan dekkes ett sted. Det er mange brukere som opplever leting etter rett kontor og rette vedkommende. Det er ikke bare helt enkelt å orientere seg i etatene. På det offentlige servicekontoret er rette vedkommende, generalisten, til stede, eller generalisten som du møter, kan formidle deg til det fagmennesket som er rette vedkommende.

       Vi opplever i distriktene debatten om ligningskontoret som forsvinner, arbeidskontoret som sentraliseres, postkontoret, som sannsynligvis allerede er borte. Gjennom et offentlig servicekontor kan vi beholde tjenester, i særdeleshet de daglige tjenestene som ofte er reine informasjons- og ekspedisjonstjenester, som ikke krever fagpersonell. Servicekontoret blir førstelinja som ligger i ditt nærmiljø. Slik kan en utvikling av offentlige servicekontor bidra til å beholde livskraftige lokalsamfunn.

       Jeg ser heller ikke bort fra at servicekontoret kan ha en sentral rolle i bydelsutvikling, tettstedsutvikling, slik som Storforshei-modellen fungerer, hvor en kan få utretta en rekke offentlige tjenester på postkontoret. Det kan også være et bidrag til postkontorets overlevelse.

       Jeg vil komme nærmere inn på drøftinga av hva som kan ligge i ei utvikling av offentlige servicekontor, men først vil jeg begrunne hvorfor jeg reiser denne interpellasjonen.

       Ideen ble født i dette tiårets begynnelse. Det ble etter hvert igangsatt et begrenset antall forsøk med forskjellige modeller, forsøksperioden ebbet ut, evalueringer ble foretatt. Men det skjedde ikke noe. Samtidig ser vi at det er press på offentlig sektor, krav om effektivisering, krav om bedre service. I forlengelsen ligger ofte sentralisering innafor eksisterende struktur. Når man har bygd opp et system, ligger det alltid konservatisme i det, nytenking blir mangelvare.

       Jeg har mange ganger tatt opp ideen om å utvide forsøkene, utvikle dem til permanente ordninger, og har alltid blitt møtt med velvillighet, men ikke med handling. Da vi behandlet postvirksomheten i Norge, våren 1996, for to og et halvt år sia, la SV sammen med Kristelig Folkeparti fram følgende forslag:

« Forsøkene med offentlige servicekontor utvides til å prøves på flere områder, med sikte på å etablere permanente samarbeidsformer. »

       Til vår glede fikk dette forslaget allmenn tilslutning i salen. Det ble vedtatt mot fire stemmer fra Fremskrittspartiet; de har intet ønske om å bedre offentlig sektor. Det vil bare underminere deres ønske om å bygge ned offentlig sektor. Men etter dette vedtaket har det skjedd lite. Det er to og et halvt år siden det ble fattet, og vi står på stedet hvil.

       Der hvor det var tatt lokale initiativ i mellomtida, har de møtt veggen - de har fått nei.

       Uten å trekke for bastante konklusjoner, ser jeg en del barrierer som har sperret. Det har ikke vært overvettes stort engasjement i de statlige etatene, som vil måtte være helt sentrale i en slik servicemodell. Det ligger nok også en del tenking bak om at dette er mitt bord, og vi har ikke noen nytte av å inngå i et slikt samarbeid. For meg er det sentrale kundenes og lokalsamfunnenes nytte. Det er dem etatene er til for, ikke for seg sjøl. I tillegg er det etater og en del bedrifter som er svært forskjellige i sin struktur. Det er klart at det fører til forskjellige kulturer og forskjellige resultatkrav. Ligningsetat, lensmannsetat og Posten Norge BA er nokså forskjellig i måten å fungere på.

       Jeg tror også at dette kan være en tung materie i en regjering, fordi det involverer så veldig mange departement. Noen må ha et overordna ansvar og myndighet, myndighet til å få fart i og samordne prosessen.

       Det ligger også lovbiter som må avklares, vedrørende personvern, arbeidsrettslige forhold o.l. Slike prosesser må vi få en fortgang i.

       Derfor kan det være behov for en kulturrevolusjon både i etatene og i departementene.

       Jeg ser at etatene i et samarbeid har behov for en struktur, at ting ikke kan flyte fritt i alle mulige varianter. Det er mulig at de statlige etatene bør tenke på en pakkeløsning som de kan gå inn i lokale løsninger på, en pakke med hensyn til hvilke tjenester som kan legges ut. Men jeg tror samtidig at det er viktig å se at det må være åpning for lokale modeller.

       I forsøksordninga har vi hatt flere varianter. Jeg rekker ikke å gå gjennom dem her, men jeg har lyst til å nevne noen, og jeg har bevisst valgt to, hvor Posten Norge inngår, fordi posttjenester er litt spesielle og samtidig svært utsatt i ei tid med rask teknologisk utvikling.

       På tettstedet Storforshei er postkontoret basis. På postkontoret kan en få utført en del offentlige tjenester, statlige og kommunale. I tillegg yter landpostbudet, med utgangspunkt i dette postkontoret, en del offentlige tjenester. Det innebærer at for enkle offentlige tjenester trenger en ikke dra de 2,5 milene til kommunesenteret i Mo. I kvantitet kan vi se av statistikken at det særlig er trygdetjenester som er etterspurt. Undersøkelser viser at kundene er svært fornøyd. Samtidig gir det postkontoret en del tilleggstjenester, og dermed inntekter. Og det kan være godt å ha.

       Namsskogan har en breddemodell hvor kommunen står sentralt. De har et hovedkontor i kommunesenteret og satellitter på andre tettsteder. De er til dels plassert i nærbutikken, hvor en dermed ikke bare får kjøpt melk, brød og middagsmat, men også får gjort unna offentlige tjenester uten å måtte dra de seks milene fra Skorovatn til kommunesenteret. En slipper å måtte tilpasse seg til den ene dagen i uka, eller i løpet av 14 dager, hvor ligningskontoret eller lensmannen har kontortid. I distriktene er det faktisk en rekke enmannsetater, og de kan være vanskelig å nå.

       I Namsskogan har de også kobla bibliotektjenester til servicekontoret. Et bibliotek som før var åpent noen timer i uka, er nå daglig åpent, og utlånet har gått rett til himmels. Ifølge en oversikt jeg sitter med, er de fem på topp-tjenestene i Namsskogan utenom Posten følgende:

       Og så er det mange andre populære tjenester, som snøscootertillatelse, skattekort, diverse lensmannstjenester. Med andre ord: Det er stor bredde, og alt på ett sted.

       For meg er det følgende sentrale mål ved tankegangen om offentlige servicekontor:

       Det siste kan være tema for drøfting. Jeg tror ikke vi ser umiddelbar økonomisk effekt, fordi etablerte systemer er særdeles tungrodde. Men spleiselag vil gi uttelling dersom etatene tar høyde for at en rekke tjenester, særlig enkle tjenester, flyttes fra de indre kontorer til en førstelinjetjeneste. Det kan være en god rasjonaliseringseffekt i det.

       Jeg tror alt i alt at dette er en sunn reform for brukerne, for lokalsamfunnene og for etatene. Jeg tror at vi nå må ut av forsøksordningene, og at vi står foran ei brei realisering av en slik reform. Så det jeg vil etterlyse nå, er: Hva er de neste stegene fra Regjeringa for å få fart i prosessen? Når vil vi gå fra velvilje til handling? Og hvilke modeller vil Regjeringa legge til grunn for å gjennomføre denne reformen på brei basis?

       Som sagt har det vært kjørt et forsøk i syv kommuner. Det forsøket ble oppsummert i en evalueringskonferanse i forrige uke. Alle kundegrupper og kommuner var svært fornøyd, men det var noe blandet erfaring i en del statlige etater som hadde vært med i forskjellige typer forsøk. Men det som nå har skjedd, er at Regjeringen har gjort et vedtak om å innføre offentlige servicekontor som en generell ordning, som i hovedsak skal baseres på lokalt initiativ, og som skal være et samarbeid mellom kommuner og statlige etater. For å få dette over i en permanent ordning skal det nedsettes en arbeidsgruppe som skal ha som mandat å konkret gå gjennom de tiltak for etablering som kreves for offentlige servicekontor i kommunene. I tillegg til berørte departementer vil Kommunenes Sentralforbund, Datatilsynet, Statens informasjonstjeneste og Forbrukerrådet bli invitert til å være med i denne arbeidsgruppen.

       Selv om Regjeringen på det nåværende tidspunkt har valgt å ikke sette for detaljerte og snevre grenser for hva et offentlig servicekontor skal bestå i og hvordan det skal drives, er det lagt klare premisser for det:

       Det er Regjeringens forutsetning at etablering av et offentlig servicekontor skal gi brukerne av offentlige tjenester en samordnet og god service, tilgjengelighet til tjenestene, og ordningen skal oppleves som et reelt serviceløft. Overskriften er: Én dør, én skranke, ett telefonnummer! Etableringen vil også kunne fremme distriktshensyn ved å demme opp for nedlegging av offentlig virksomhet, idet disse vil inngå som en del av servicekontorene. Samlokalisering - helt eller delvis - av offentlige tjenester vil på lengre sikt også kunne gi økonomiske gevinster.

       I kommuner hvor enkelte offentlige etater ikke har kontor i dag, vil bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi til f.eks elektroniske informasjonstjenester, elektronisk saksbehandling og elektronisk datautveksling kunne komme i tillegg til de tjenester som servicekontoret ellers dekker. Bruken av ny teknologi vil med andre ord kunne redusere ulempene ved geografisk avstand, og kunne bidra til en effektiv desentralisert tjenesteyting.

       Et offentlig servicekontor i en kommune skal ikke være et rent supplement til eksisterende struktur når det gjelder offentlig tjenestetilbud, men helt eller delvis tre i stedet for denne.

       Et vel fungerende offentlig servicekontor forutsetter aktiv deltakelse fra kommunen og de kommunale tjenestene, men det må være opp til den enkelte kommune om den ønsker å engasjere seg i servicekontoret.

       Offentlige servicekontor bør bygges opp rundt en eksisterende offentlig etat - enten den nå er statlig eller kommunal - eller rundt allerede etablerte kommunale ordninger. Det vil variere fra kommune til kommune, avhengig av eksisterende struktur og egnethet.

       Offentlige servicekontor vil egne seg godt i små og mellomstore kommuner, men det vil også, som representanten Myrvoll var inne på, være mulig å etablere slike servicekontor som satellitter, f.eks i tilknytning til bydeler i de større byene.

       Initiativet til etablering av et offentlig servicekontor bør komme fra lokalt hold - fra kommunene selv eller fra en statlig etat. Kommunestyret bør godkjenne kommunal deltakelse.

       I Voksenåserklæringen er begrepet « brukerkontor » brukt om et kontor for personer som har behov for hjelp fra trygdekontor, arbeidskontor og kommunens helse- og sosialetat. Et offentlig servicekontor skal dekke et bredere tilbud av tjenester, og kan dermed inkludere de tre nevnte etatene. Jeg synes det er viktig at vi bruker ett begrep for det vi nå er i ferd med å utvikle, nemlig et offentlig servicekontor, hvor også brukerkontoret, som er nevnt i Voksenåserklæringen, inkluderes, slik at vi ikke snakker forbi hverandre om to offentlige brukerkontor. « Offentlig servicekontor » synes jeg vi skal bruke.

       Regjeringen mener at offentlig servicekontor bør ha en felles førstelinjetjeneste dit alle brukere av de aktuelle offentlige tjenester skal henvende seg. Førstelinjetjenesten må ha kompetanse til å kunne gi generell informasjon om de ulike offentlige tjenestene samt tilgang på nødvendig data for å henvise til rett fagperson dersom mer kvalifisert saksbehandling er nødvendig. I tillegg skal servicekontoret foreta saksbehandling for enkelte typer saker. Hvilke saker som kan saksbehandles kvalifisert, vil måtte være forskjellig fra kommune til kommune. Og jeg er også enig med representanten Myrvoll i at dette antakelig ikke er et konsept som er ferdig idet man åpner, men et konsept som utvikler seg over tid til man finner de riktige tjenester og det riktige nivå for de saker som skal behandles der.

       Det videre arbeid med etablering av offentlige servicekontor i kommunene vil by på mange utfordringer, så vel formelle som organisatoriske. Og det vil nødvendigvis måtte ta noe tid før alle bitene er på plass, dette til tross for at Regjeringen fortsatt vil gi dette prosjektet høy prioritet.

       Som representanten Myrvoll ser, arbeider Regjeringen aktivt med denne saken, og målet er at man gjennom tverrsektorielt samarbeid i form av offentlige servicekontor vil kunne tilby brukerne en fremtidsrettet, kundeorientert offentlig sektor i hele landet.

       Til slutt vil jeg si litt om det som Myrvoll tok opp om Posten. Det har vært kontakt mellom samferdselsministeren og meg på et tidligere tidspunkt om hvordan Posten kunne inkluderes i arbeidet med å utvikle offentlige servicekontor. Det er opprettet kontakt mellom departementet og Posten i dette spørsmålet, og Posten var også med på den evalueringskonferansen som foregikk i forrige uke. De har opplagt et behov for å tilføre tjenester til postkontorene rundt om i landet, som er under sterkt press, og hvordan det kan samkjøres og kobles til utviklingen av offentlige servicekontor, vil bli fulgt opp videre. Det ser ut som de kan ha et tidspress på seg om inntjening, en tid som kanskje er litt for kort i forhold til alle de avklaringer vi må gjøre for å kunne jobbe oss fram til en rammelov for offentlige servicekontor. Men arbeidet er altså kommet ut av forsøksstadiet og over mot permanente løsninger.

       Så etter 2 1/2 år - etter at vi gjorde et vedtak for 2 1/2 år siden - får vi nå en arbeidsgruppe. Det er sikkert bra, og jeg håper at den arbeidsgruppen er raskt arbeidende!

       Når det gjelder strukturene i dette, ser en nok at statlige etater har behov for å ha noe ryddighet. Man kan ikke ha mange lokale varianter for hvordan man behandler saker innafor disse etatene. Det er derfor sikkert viktig å utvikle en form for pakkeløsning, som jeg var inne på, som kan gå inn i de lokale variantene av servicekontor. Der er ministeren og jeg enige om at vi trenger fleksibilitet, vi trenger forskjellige former for tilpasning. Om det er et lite lokalsamfunn, et kommunesenter, eller kanskje en bydel, er det helt forskjellige ting man skal forholde seg til. Men i dette bør staten gå inn med en pakke.

       Jeg er litt opptatt av Posten, for det var det vedtaket vi gjorde der, som var utgangspunktet, nemlig at dette kunne være et alternativ til nedleggelse, hvor enten postkontoret fikk tilleggstjenester eller Posten inngikk som en del av et spleiselag, hvor andre etablerte det. Det har vært stor vegring i Posten mot å gjøre det.

       Jeg tror at dette er en måte å opprettholde den slags tjenester på, sjøl om de nå er i rask endring. Resttjenestene som folk har bruk for daglig, kan etableres i en slik sammenheng. Jeg tror det er viktig å få disse med i prosessen videre. Men det vi har opplevd så langt, er at det ofte er en lokal iver og så en statlig vegring. Da håper jeg at statsråden sørger for at den statlige vegringa er slutt i framtida.

Statsråd Eldbjørg Løwer : Det siste kan jeg love. Jeg synes dette er en veldig spennende og positiv utvikling når det gjelder modernisering av offentlig sektor. Og når dette nå er en regjeringsbeslutning, ligger det jo i det at statsrådene står bak, og at det nødvendige arbeid blir satt i gang for at også statlige etater kan rydde av veien de hindringer som måtte være der, for å kunne delta i slike offentlige servicekontor. Trykket på saken vil derfor fortsette.

       I mellomtiden skjer det veldig mye gledelig. Jeg har bl.a åpnet et offentlig servicekontor i Larvik, som oppstod helt ut fra lokale behov og ønsker, hvor også de statlige etatene var med, og hvor entusiasmen for å få til dette var veldig stor. Det understreker derfor poenget mitt om at initiativet til å opprette slike kontorer bør komme fra lokalt hold. Samtidig må det jobbes ovenfra i de forskjellige etater for å gi de riktige signaler nedover til de lokale kontorer, enten det nå gjelder trygd, arbeid eller ligning, slik at de ser dette som en hensiktsmessig måte å jobbe mot førstelinjetjenesten på. Jeg har stor tro på dette og har stor entusiasme for å kunne drive dette prosjektet framover. Og så håper jeg at vi kommer lengst mulig på kortest mulig tid.

Gunn Olsen (A) : Representanten Myrvoll var innledningsvis litt i tvil om Arbeiderpartiets holdning i denne saken, men det syns jeg ikke han skal være.

       Arbeiderpartiet vil at offentlige tjenester skal være brukervennlige. Vi er opptatt av at offentlige tjenester skal framstå som nære og punktlige overfor befolkningen. Vi har gjennom våre merknader til statsbudsjettet, bl.a på samferdselskapitlet - også sammen med SV - ved flere anledninger pekt på at det bør opprettes offentlige servicekontor i kommunene.

       En vanlig kritikk mot offentlig sektor er at folk blir henvist fra kontor til kontor, fra kø til kø på jakt etter rette vedkommende, som representanten Myrvoll var inne på. Det offentlige kan etter vår oppfatning samordne sine tjenester og sin informasjon bedre, slik at brukerne kan møte et oversiktlig system. For svært mange vil samlokalisering av trygde-, arbeids-, helse- og sosialkontor gi bedre og mer helhetlig hjelp.

       Vi er kjent med at det innenfor post, ligningsetat og trygdeetat foregår omorganiseringer. Alle disse tjenestene bør ses på i denne sammenhengen. Slik har jeg også oppfattet statsråden. Det er selvsagt også et poeng at offentlige kontor bør være mer tilgjengelige når folk ikke er på jobb. Forsøk som er gjort, viser også at offentlige servicekontor bedrer tilgjengeligheten og brukerservicen. Offentlige servicekontor kan også være et redskap for å opprettholde levedyktige nærmiljøer og lokalsamfunn. Samtidig kan det bevare arbeidsplasser i distriktene og gi et likere tilbud til befolkningen, uavhengig av bosted.

       Arbeiderpartiet slutter seg til bekymringen om at det gradvis skjer en nedbygging og sentralisering av offentlige tjenester. Arbeiderpartiet er derfor svært fornøyd med at denne saken preger dagsordenen.

Torbjørn Andersen (Frp) : Rent generelt er selvsagt en effektiv og kundeorientert offentlig sektor noe vi alle ønsker. I den sammenheng er det viktig å ha en moderne og mest mulig bruker- og kundeorientert offentlig sektor som mål. Men dessverre er verken servicenivå, kvalitet eller tilgjengelighet alltid slik det burde være på de ulike offentlige kontorer i dag.

       Det offentlige må derfor til enhver tid være bevisst på å tilstrebe en holdning som anser brukerne som sine viktigste kunder, kunder som har krav på individuell behandling og en høy grad av service. Det er med et slikt utgangspunkt både nødvendig og positivt å fokusere på offentlig sektors servicenivå og det offentliges evne til en mer bevisstgjort strategi for å høyne servicenivået overfor innbyggerne. Kommunale servicesenter, der en oppnår en bedre samordning av tjenester av sosialkontor, arbeidskontor eller trygdekontor, er det derfor interessant å se nærmere på når det gjelder å organisere den offentlige sektors utadrettede servicefunksjon. Ved en mer bevisst kundeorientert profilering i den offentlige sektor vil et høynet nivå på servicen bli en naturlig konsekvens, mener jeg. Siden den offentlige sektor har en slik sentral stilling i samfunnet vårt, må en mer kundeorientert offentlig sektor derfor anses som et meget viktig mål for hvordan vi vil profilere den offentlige forvaltning overfor innbyggerne også i fremtiden. Ideen om å samordne ulike offentlige tjenester på ulike forvaltningsnivå har gitt positive erfaringer i de syv kommunene som dette er prøvd i, etter hva jeg kan bringe i erfaring.

       Poenget med at kundene skal kunne henvende seg til kun ett sted, er positivt, og det representerer et serviceløft for de offentlige tjenester. Det er derfor å håpe at den arbeidsgruppen som skal sammensettes for å utrede ordningen med offentlige servicekontorer videre, vil gjøre en god jobb, slik at dette forhåpentligvis kan bli en vellykket ordning til kundenes beste, men også til effektivisering og besparelse for det offentlige. Disse servicekontorene må ikke bli et ekstra tilskudd til de allerede eksisterende tjenestefunksjonene og kontorene, og her ligger utfordringen. Dette må altså ikke bli et ekstra byråkratisk vedheng, men det må medføre effektivisering og gi økonomiske fordeler for det offentlige. Og blir det slik, er denne ordningen absolutt verd å se på.

Olaf Gjedrem (KrF) : Eg støttar statsråden si vurdering av at det lokale initiativet er veldig viktig for å få dette til å verte ein vellykka prosess i dei 435 norske kommunane som me håper dette vil verta realisert i. Samtidig er det rett å understreka at staten sine kontor i den enkelte kommune bør få klare mandat til å vera med på slike opplegg, at dei føler eit visst trykk frå sjefen og ei viss plikt til å ta initiativ i lag med dei lokale for å få dette realisert. På den måten har staten ved statsråden ei viktig rolle til å prøva å initiera i rett lei i lag med dei lokale aktørane.

       Kommunalkomiteen var nyleg på besøk på eit slikt kontor i Løten. Me vart då litt overraska - i alle fall vart eg det - over dei positive reaksjonane som denne samordninga hadde framkalla. Dei opplevde det som spennande, som om eit nytt, godt miljø var skapt, samarbeid var etablert, dei menneskelege relasjonane mellom dei tilsette var betre og meir utfordrande, og ikkje minst var kontoret løysingsretta. Dei gav uttrykk for at dei som kom til kontoret, gjerne med eit problem, i mindre grad gav uttrykk for negative kjensleutbrot, og ein fekk få konfliktar. Og det kan ein nok forstå vil verta resultatet når det offentlege på den måten legg til rette for at personar i krise eller i vanskelege situasjonar med behov for offentleg bistand vert møtt på ein slik vennleg og open måte og får hjelp utan å måtta gå frå kontor til kontor.

       Initiativet er heilt rett, og lokalsamfunna ventar berre på å få dette realisert. Samtidig er det viktig at enkeltmennesket har ei kjensle av å verta teke på alvor. I ein situasjon der det offentlege har ein veldig sterk posisjon, er det viktig at den enkelte innbyggjar føler at hans eller hennar behov vert teke på alvor, og at ein ikkje må stå med hua i handa for å få dei rettane som ein har etter den lovgivinga me har utvikla.

       Eg vil i denne situasjonen òg understreka at etatgrensene er mindre. På den måten er det naturleg at servicekontor tvingar seg fram, slik at murane mellom dei forskjellige etatane i kommunen vert mindre. Det er eit behov for servicekontor med respekt for den enkelte innbyggjar, med innstilling til å finna målretta løysingar. Så eg vil ynskja statsråden lykke til, for ho vert ein krumtapp når det gjeld å realisera dette viktige prosjektet i det enkelte lokalsamfunnet, i lag med lokale myndigheiter.

Unn Aarrestad (Sp) : Eg har tru på at offentlege servicekontor vil kunna berga mange lokalmiljø frå fråflytting, særleg av unge folk. Me veit at den dagen skulen, posten, bensinstasjonen og butikken vert nedlagde, når ein mistar kvardagsfunksjonane ein hadde i nærmiljøet, då er vegen ofte ikkje lang til at tanken om flytting melder seg.

       Ei undersøking frå Møreforsking syner at nærbutikken var mest like viktig som grendeskulen for å hindra at folk flytta frå ei utkantbygd. Talet på butikkar har vorte redusert frå 7.300 til 5.000 dei ti siste åra. Ein stor del av desse nedleggingane har ramma den siste eller nest siste butikken på staden.

       Så veit me at også Posten Norge er godt i gang med ei omfattande nedlegging av postkontor over heile landet. Mitt eige postkontor, Undheim, forsvann på den måten. Den lokale butikken skulle fungera som filial for oss, vart det sagt, men butikken hadde ikkje høyrt noko som helst om dette, hadde berre lese om det i avisa. Eit halvt år etter fekk me høyra at det likevel ikkje vart nokon filial. Butikken måtte nemleg betala Posten for å få lov til å yta posttenestene. Det følte dei at dei ikkje hadde råd til, og dermed stranda det heile. Og dette skulle vera eit samarbeid med statlege etatar! Ja, då hjelper det lite med lokal velvilje.

       Elles er det positivt at Regjeringa nå tek sikte på å innføra offentlege servicekontor, basert på lokalt initiativ og samarbeid mellom kommunar og statlege etatar. Eg håpar då at det ikkje går som med mine lokale erfaringar.

       Elles finst det erfaringar frå rundt om i landet der ein har prøvd seg på samarbeid på andre felt. Interpellanten nemnde Namsskogan, der folkebiblioteket har samlokalisert seg med trygde- og sosialkontoret og kommunal informasjonsteneste. I tillegg har biblioteket, saman med lokal butikk og post, synleggjort sin eigen eksistens. Sidan desse bibliotekfilialane er plasserte i butikkane i bygda, har dei vorte tilgjengelege i heile opningstida til butikkane, altså ca 70 timar i veka. Dette har igjen synt kva moglegheiter som finst i ein vidstrakt og svært tynt befolka kommune.

       Dette er eit godt eksempel på noko ein har fått til. Derfor er eg einig med statsråden når ho seier at ho ikkje vil setja detaljerte og snevre grenser for kva offentlege servicekontor skal bestå i, og korleis dei skal drivast. Her er det vel berre fantasien som kan setja grensene for kva ein kan få til når berre viljen er der.

Terje Johansen (V) : I liberal tenkning er den enkelte samfunnsborger sjefen. I vår tenkning er således offentlig forvaltning mer enn et serviceorgan for borgerne, den er borgernes redskap. Borgeren er sjef og ikke kunde.

       Jeg vil berømme statsråden for det gode arbeidet som er gjort i denne saken. For Venstre er utbyggingen av offentlige servicekontorer en viktig sak for å gjøre redskapene tilgjengelige og mer oversiktlige. Når borgeren møter det offentlige, skal han ideelt sett ikke behøve å forholde seg til mer enn ett telefonnummer, én dør og én skranke. Det skal ikke være nødvendig å løpe fra kontor til kontor for å få informasjon eller få behandlet saker.

       Moderne telekommunikasjon gjør det mulig å samordne store etater uten at de behøver å være samlokalisert. Servicekontorene kan være etablert i kommunen etter lokale ønsker, og de kan kommunisere videre med etater rundt om i landet. En utbygging av servicekontorer gir et betydelig effektiviseringspotensial. Hver etat behøver ikke å yte egne skranketjenester. Servicekontorene tar seg av førstelinjetjenesten og koordineringen, noe som vil føre til at spesialistene og saksbehandlerne får bedre tid til å gjøre sin jobb.

       De færreste innbyggere skiller mellom de ulike forvaltningsnivåene - kommune, fylkeskommune og stat. Forvaltningsnivåene må samarbeide om å bygge ut servicesentre for en felles første kontakt med publikum. Statlige etater bør kunne kjøpe tjenester fra kommunale servicekontorer. Servicekontorene kan med fordel være lokalisert sammen med andre lokale tilbud, som postkontor, nærbutikk eller ulike institusjoner.

       Erfaringene fra prøveprosjektene med offentlige servicekontorer rundt om i Norge er positive. Både borgerne og de ansatte er tilfreds med ordningen.

       De gode erfaringene fra prøveprosjektene bør etter Venstres mening videreføres. Venstre vil ha en moderne og serviceinnstilt offentlig sektor, som kan leve opp til prinsippet om at det er den enkelte samfunnsborger som er sjefen.

Signe Øye (A) : Først vil jeg gi ros til representanten Inge Myrvoll, som har tatt opp et meget viktig tema, som berører mange mennesker hver dag i hele landet vårt.

       Arbeiderpartiet har i finansinnstillingen, sammen med Høyre og Fremskrittspartiet, foreslått, og det er nå blitt vedtatt, at det oppnevnes en statlig moderniseringskomite som skal foreslå strukturendringer i offentlig sektor.

       Denne komiteen skal bl.a jobbe med forholdet mellom forvaltningsnivåene med sikte på forenkling, herunder også forholdet mellom statsadministrasjon og lokaladministrasjon for å fjerne unødvendig dobbeltadministrasjon.

       Arbeiderpartiet mener vi trenger å modernisere serviceapparatet vårt. Vi må få bort unødvendig dobbeltadministrasjon, som vi vet finnes. Vi må få brukeren i sentrum mye mer enn vi har klart til nå.

       Servicekontorene, som vi allerede har på noen steder, er en begynnelse på dette arbeidet. Jeg har nettopp vært på Løten offentlige servicekontor, der de har kommet godt i gang, og som alle landets kommuner nå valfarter til for å lære av. Men fortsatt sperrer lovverket for mange spenstige tanker og ideer. Det er beklagelig. Kommunalkomiteen har bedt departementet om en gjennomgang av særlovene med sikte på forenkling, men det skjer ingenting. Dette vil jeg på nytt be departementet om å få fortgang i. Det er her sperrene til de gode løsningene ligger.

       I velferdsmeldingen sa vi mye om samlokalisering av arbeidskontor, trygdekontor og sosialkontor, og det var bra. Men jeg mener at det ikke er nok. Samlokalisering er viktig og riktig, men ettersom noen etater må forholde seg til kommunens budsjett og andre til statens, ja så vil dette i mange tilfeller mer bli en kamp mellom hvem av disse etatene som skal betale, enn hva som er til brukerens beste. Vi må heller ikke glemme at ny teknologi gjør at avstander ikke er noe stort hinder lenger. Samtaler og møter via dataskjermer gjør at en i dag ikke må sitte i samme rom for å behandle en felles sak. Og dette kommer mer og mer og svært raskt.

       Jeg vil våge den påstand at hadde Posten innsett at postkontor godt kunne inngå i et servicekontor i kommunen, hadde det ikke vært nødvendig å legge ned så mange postkontor.

       Hva som hører inn under et servicekontor, er det ingen grenser for. Det vil avhenge av hvor i landet en er, hvor tett eller hvor spredt befolkningen er på stedet. Jeg er overbevist om at servicekontorene vil være med og sette brukerne i sentrum ved at de har ett sted å henvende seg. Det er det brukerne ønsker. Servicekontor vil være med på å spare dobbeltarbeid, vri administrasjonskostnader, ikke minst kontrollkostnader, over til tjenester ute - og det er det vi i Arbeiderpartiet ønsker. Derfor må noe skje, og det haster.

Erna Solberg (H) : Representanten Terje Johansen hadde en ambisjon om én dør og én person, og så kunne man få alle opplysninger via telekommunikasjon og annet. Det er en fin ambisjon for hvordan ting skal kunne fungere, men jeg tror en på noen av disse områdene ganske raskt ville møte døren når det gjelder personvernet.

       Jeg tror ingen er uenig i at det er viktig med servicekontorer, at det er viktig å samordne offentlige tjenester bedre og gjøre det offentlige lettere tilgjengelig - uavhengig av forvaltningsnivå - for den enkelte bruker. Det krever samlokalisering noen steder, det krever endringer i lovverket, sannsynligvis, for en hel del tjenester for å kunne samarbeide, fordi dette i dag er for vanskelig. Det krever profesjoner og fagfolk som er villig til å samarbeide. Men det krever på en måte at man velger hva strategien for disse servicekontorene skal være. Skal man sette brukerne i sentrum, eller er dette et tiltak for å opprettholde et sett med tjenester og de offentlig ansatte i en kommune? Jeg opplever at det er to forskjellige innfallsvinkler fra forskjellige representanter her.

       Det er veldig stor forskjell på spørsmålet om en skal samlokalisere trygdeverk, arbeidsmarkedsetat, kommunale sosialkontor, få til de gevinster man kan, samordne de tjenestene som brukerne har behov for å finne på ett sted, og spørsmålet om man skal opprettholde en posttjeneste knyttet til en dagligvarebutikk eller i samlokalisering med andre tjenester. Derfor er det viktig å ha et mangfold også av strategier for å nå dette, og se hva som må tilpasses i de enkelte kommunene.

       Jeg har lyst til å hive litt salt i enkelte av de største ambisjonene her, for jeg tror vi av og til tror at det er enklere å samorganisere en del av de tjenestene vi har i det offentlige, enn det er. Av og til møter vi på profesjonshindringer som gjør det vanskelig, og av og til er det også slik at regelverket og kompetansekravene er så detaljert at det krever ulik fagekspertise, som gjør at en ikke kan desentralisere og få god nok kompetanse alle steder for å få det en trenger. Jeg tenker bl.a på den utviklingen vi har i ligningsetaten, hvor ett av problemene som gjør at man får en sentralisering der i dag, er et komplisert skattesystem - at man har gått vekk fra å kontrollere hver enkelts ligning hvert eneste år skikkelig, at man bruker mer av ressursene på den kompliserte bedriftsligningen f.eks knyttet til delingsmodellen, og andre ting. Det er klart at det gjør at enmannskontorene blir mer utsatt, og det gjør at en får en sentralisering innenfor tjenester. Noe av dette får en i trygdeetaten, og noe av dette får en andre steder, som gjør at dette er vanskelig. Det betyr ikke at man skal stille seg negativ og si at man ikke skal ha offentlige servicekontorer, men det er viktig å sortere ut hva vi klarer å få til på dette området, legge til grunn de lokale forhold, og ikke se på dette som redningen for offentlig ansatte i de enkelte kommunene.

Karin Andersen (SV) : Det er en veldig positiv holdning til saken fra Regjeringen, men det er en del problemer som gjenstår. Blant annet har denne regjeringen også hatt en veldig stor ambisjon om samordning på tvers av departementene. Samordning på tvers er jo nødvendig mellom sektorer hvis dette skal la seg gjøre. Jeg har i brevveksling med departementet fått litt forskjellige svar om hvem det nå er som egentlig samordner, hvem som holder i trådene. De svarene jeg har fått hittil, foruroliger meg litt, for det virker som om det meste egentlig er som det var - at kommunalministeren samordner sitt, at arbeids- og administrasjonsministeren samordner sitt, og at næringsministeren samordner sitt, osv. Jeg kunne tenke meg å utfordre statsråden på det, om hun kunne si litt om hva slags ambisjoner denne regjeringen har for samordning på statlig nivå, og hva slags ambisjoner Regjeringen har også for effektiv og reell desentralisering, slik at samordning på tvers lokalt blir mulig. For det er nødvendig. Da må man rett og slett gå på forskjellige oppgaver og desentralisere maktutøvelsen og politikkutøvelsen reelt.

       Så er det forskjellige grunner til å være for dette, slik Erna Solberg var inne på. Muligheten til å være til stede med mange tjenester over hele landet er en av dem. Brukerne man snakker om, som skal ha tjenester fra f.eks et trygdekontor og et arbeidskontor, trenger også faktisk posttjenester, og også å kunne gå i butikken. Så jeg syns det er litt unaturlig å gjøre et slikt skille mellom de to tingene, for på en del områder tror jeg de rett og slett kan virke sammen. Men det er nok ikke slik at det bare er fantasien som setter grenser for hva vi får til. Det er nok vanskelig å få tilbake igjen en del av de tjenestene som er fjernet og sentralisert.

       Det er også slik at hvis vi f.eks ønsker at Posten skal gå aktivt inn i dette, må vi nok gi Posten mulighet til det. At det på sikt kan bli noen sparte kroner, ser jeg ikke bort fra, men man må i utgangspunktet ikke kaldkvele virksomhetene og så tro at det er nøden - pengenøden - som skal tvinge fram slike gode løsninger. Da vet vi at det blir nedleggelser svært mange steder.

       En utfordring til dem som nå mener at både kommunene, fylkeskommunene, staten og de ulike etatene skal kunne være med på dette på en aktiv måte og ha en offensiv holdning til det, må jo være at de gir rom til det.

       En liten utfordring til. Hele Stortinget går jo for å se gjennom lovverket. Der brukes det nå moderne ord som treffsikker osv., som betyr at Stortinget veldig gjerne vil bestemme akkurat hvordan de pengene man bevilger, skal brukes. Jeg tror at hvis vi virkelig ønsker en slik samordning på tvers, som dette er, så må vi være litt mer villig til å gi beslutningene ned i systemet.

Leif Lund (A) : Jeg har lyst å si et par ord på slutten av debatten i dag. Jeg vil vise til min kollega, Signe Øye, som pekte på at Arbeiderpartiet går inn for å modernisere den offentlige sektor, og det er jeg enig i. Jeg er faktisk litt enig med min komitekollega Torbjørn Andersen fra Fremskrittspartiet, som sier at man ikke må lage et nytt byråkrati og fordyre dette, hvis vi skal se på en omlegging av servicekontorene.

       Men jeg er ikke enig med statsråden når hun sier at dette må komme på kommunalt initiativ. For jeg tror at hvis vi skal ha et godt og skikkelig tilbud på servicekontorer og en samordning, en førstelinjetjeneste i framtiden, må det styres fra sentralt hold. Jeg har ingen tro på at kommunalt initiativ og den enkelte borgers initiativ vil gi oss et servicekontor. Vi kan sikkert ønske det, og jeg er ikke uenig i det, men jeg tror at det ikke er realistisk. Det er i hvert fall min mening.

       Så peker statsråden på at det er de små og mellomstore kommunene som vil ha en fordel av disse servicekontorene, at det er der de vil passe best inn. Da stiller jeg meg spørsmål om hva som skjer med oss som kommer fra de større byene. For det er jo klart at en etat i staten er stor volummessig, nesten like stor som rådhuset. Så når vi snakker om etater i byene, som skatteetat, sosialetat og arbeidskontor, er jo de større i de store byene enn i kommunene. Jeg vil gjerne høre statsrådens syn på det. Hun snakket litt om at en satellittmodell kunne brukes i byene, men jeg vil gjerne vite litt om hva statsråden mener med det.

       Så er det samtidig forsøkt å legge inn en postdebatt, og den er ganske nyansert også. Det er jo slik at når man legger ned postkontor i landdistriktene, får en av og til tilbud om landpostbud, men når vi legger ned postkontor i de store byene, hvor det kanskje bor 15 - 20.000 mennesker, får vi ikke noe tilbud. Slik at dette er ikke så enkelt som bare å si at postkontorer legges ned på landet, for nedlegging av postkontorer i byene har også stor betydning for byene.

       Jeg håper statsråden kan si et par ord i forhold til de temaene jeg har tatt opp. Ellers synes jeg dette med servicekontor er svært viktig, og det er viktig at vi får fortgang i dette og får det i orden.

Inge Myrvoll (SV) : Etter denne samstemmighetens time må jeg si til representanten Gunn Olsen at når jeg hadde en liten innskutt bisetning om Arbeiderpartiets landsmøte og modernisering, henger det egentlig også litt sammen med at man i neste runde finner sammen med Høyre og Fremskrittspartiet i strategitenkingen om modernisering av offentlig sektor. Jeg er en sterk tilhenger av slik modernisering, men jeg er ikke sikker på at den alliansen er det som vil føre til en modernisering av offentlig sektor. Da ser jeg gjerne i forlengelsen av det en nedbygging, eventuelt konkurranseutsetting og en del slike ting som kan ligge i det løpet. Jeg har lyst til å advare mot alliansen, og håper egentlig at man finner allierte på andre ståsted når man skal modernisere offentlig sektor.

       Så må jeg si noe pent om Regjeringa, for det var opprinnelig Tove Strand Gerhardsen som på en måte var den første som begynte å bygge ut denne tankegangen, så stoppet det litt opp, og jeg har en følelse av at Regjeringa nå har tatt et steg mot handling. Jeg har ikke sagt så mye pent om sentrumsregjeringa i det siste, så jeg kan si at det høres bra ut at man nå kommer et steg videre, fra forsøk til handling. Og her kreves det lagspill, ikke minst lagspill i Regjeringa, lagspill i de statlige etatene og mellom sentrale og lokale aktører. Jeg tror naturligvis at det må ligge noe i botnen, man kan ikke lage mange varianter. Ikke minst må de statlige etatene på en måte ha, som jeg sa før, en form for pakke man kan gå inn med, og så må vi finne lokale variasjoner i måten man utformer det på.

       Jeg vil kommentere litt det som var sagt av representanten Lund omkring Posten. Problemet i byene er at man har køer. Problemet i distriktene er at man har ingen steder å stå i kø, for det eksisterer ikke. Hvis Posten skal integreres, tror jeg det mer er i en distrikssammenheng av typen servicekontor/samlokalisering. I byene tror jeg det er en litt annen problemstilling og en litt annen debatt omkring Postens rolle.

       Når det gjelder kompetanse, tror jeg ikke vi er så veldig uenig i at førstelinjen på mange måter er en servicelinje for informasjon, formidling, ekspedisjon og ikke minst formidling til dem som har kompetanse. Jeg er enig i at det på ligningssida ikke er så mange tjenester som kan legges ut som førstelinje, veldig mye ligger lenger bak. Men nettopp ved at en har denne sentraliseringen fordi det krever stor kompetanse, er det enda viktigere at de enkle tjenester, som skattekort eller lignende, kan være tilgjengelige i nærmiljøet, slik at når kompetansen sentraliseres, er de daglige tjenestene tilgjengelige. Da er offentlige servicekontor en god modell - det er bare tidsplanen jeg er veldig spent på.

Statsråd Eldbjørg Løwer : Først til Signe Øyes innspill om et nytt utvalg. Det er i mitt departement et meget aktivt statssekretærutvalg for modernisering av offentlig sektor, som bl.a har jobbet fram denne saken, og som jobber med mange av de spørsmål representanten Øye ellers er opptatt av. Det skal nå være utgangspunkt i det arbeidet som skal gjøres i denne arbeidsgruppen, fordi vi ser fort at eksisterende regelverk ved en praktisk gjennomføring av disse servicekontorene vil møte formelle hindringer i form av bestemmelser i lover, inklusiv særlover, og forskrifter, som hindrer gjennomføringen av dette konseptet. Dette er også dokumentert i Statskonsults rapport. De formelle hindringene gjelder bl.a fullmakter til informasjonstilgang til generalister, til myndighetsoverføring og arbeidsgiverspørsmål til dem som jobber på kontorene. Det er disse formelle hindringene som skal kartlegges gjennom det arbeidet som skal gjøres. En slik kartlegging vil også være en oppfølging av Stortingets vedtak av 26. mars 1998 om en gjennomgang av særlovgivningen knyttet til tverrsektorielt samarbeid. Det kan også være hensiktsmessig å komme fram til en rammelov for disse kontorene for å sikre en formell plattform for slike kontorer for så vel prosessen som innholdet, hvor det skal reguleres. Så det arbeidet føler jeg er ivaretatt.

       Ellers har jeg lyst til å komme tilbake til noen av de poeng som er tatt opp.

       Jeg vil igjen stresse litt det at vi bruker begrepet « offentlig servicekontor » i full bredde for offentlige tjenester. Jeg tror ikke det er lurt at vi får en type tilnærming til dette som kun har helse-, sosial- og trygdtilnærming. Det må inngå i det store begrepet « offentlig servicekontor », ellers stigmatiserer vi en del av brukerne som skal inn her.

       Når det gjelder forholdet by-land, tror jeg det vil være et hensiktsmessighetsspørsmål i de forskjellige kommuner hvordan man vil ta i bruk offentlige servicekontor - om det er i utkanten av en kommune eller i en bydel. Derfor vil ikke Regjeringen gi dette som en sentralt pålagt reform til kommunene, men rett og slett komme med en oppfordring til kommunen selv om å være den som beslutter at dette skal gjennomføres, med initiativ fra både kommune og eventuelt statlig virksomhet. Vi ser at endringer i de statlige etaters virkemåter gjør at man fordeler ressursene annerledes enn før. Man har ikke all kompetanse alle steder, man sentraliserer noe kompetanse noen steder, men det utelukker ikke de andre områdene fra å ta i bruk den kompetansen. Det kan vi gjøre med ny teknologi. Noe av det spennende ved dette konseptet er at en både kan ha nærhet til førstelinjetjenesten og samtidig ha tilgang til bredden av kunnskap.

       Jeg skulle gjerne hatt 3 minutter til.

Kirsti Kolle Grøndahl hadde her gjeninntatt presidentplassen.

       Presidenten: Det er det dessverre ikke mulig å få.

       Dermed er sak nr. 2 ferdigbehandlet.