Anneliese Dørum (A) : Nominasjoner og utnevnelser av biskoper har vært kilde til gjentatte stridigheter i vårt århundre, fra utnevnelsen av Wexelsen til Nidaros i 1905 til utnevnelsen av Gunnar Stålsett til Oslo i 1998.

       I en artikkel i Kirke og Kultur skriver Dag Thorkildsen i sin oppsummering at en gjennomgang av bispevalg i vårt århundre fort blir en revy over de mørkeste sider ved norsk kirkeliv. Personhets, vikarierende argumenter, taktisk stemmegivning og intellektuell uredelighet dukker til stadighet opp, og skillelinjene behøver ikke nødvendigvis å gå mellom liberale og konservative kandidater og fløyer. En del av grumset skyldes reglene for nominasjon og reglene for hvem som skal stemme. Det er altså Thorkildsens konklusjon.

       I 1933 kom lov om bispedømmeråd, hvor en av rådenes viktigste oppgaver ble å være nominasjonsorgan. Bispedømmerådet skulle nominere minst tre og inntil fem personer, og hvert medlem av rådet kunne kreve en person oppført i forslaget. Nominasjonsmøtet skulle holdes for lukkede dører, og rådslagningen var hemmelig. De nominerte kandidater skulle føres opp i alfabetisk rekkefølge uten opplysning om stemmetall. Hensikten var at det utover selve nominasjonen ikke skulle legges føringer på den videre prosessen. Dette var et forsøk på å komme den uverdige personhetsen til livs.

       Ifølge Thorkildsens artikkel kom det ganske raskt bevisste lekkasjer fra rådene til pressen i den hensikt å påvirke den videre prosessen. Luthersk Kirketidende var i den forbindelse opptatt av at det måtte bli nok tid mellom nominasjon og avstemning til å veilede dem som skulle stemme. I dag er det Vårt Land som har påtatt seg rollen som veileder overfor menighets- og bispedømmerådene.

       Det at hvert medlem av Bispedømmerådet kunne nominere en kandidat, førte til en viss spredning i spekteret av kandidater. Det var derfor skepsis til denne ordningen fra konservativt hold. Det reduserte muligheten til å påvirke nominasjonsprosessen og kunne føre til overraskelser. Og det gjorde det da Tunsberg bispedømmeråd i 1978 nominerte professor Jacob Jervell. Det førte til sterk agitasjon mot hans kandidatur og mot hans person. Personhetsen kan ha vært årsaken til at Jervell trakk sitt kandidatur i siste øyeblikk da regjeringen ville utnevne ham til Tunsberg. Fra flere hold ble det straks krevd at reglene for Bispedømmerådets nominasjon måtte endres til flertallsnominasjon. Dette kravet ble beklageligvis innfridd ved endringer av loven i 1984.

       I dag gjelder dette fortsatt, og reglene er for øvrig lite endret i forhold til dem fra 1933. Det er fortsatt lukkede møter og hemmelighold av nominasjoner. Det nye er at Stortinget har overlatt ansvaret for dette området til regjeringen. Bispedømmerådet skal altså sette opp navnet på inntil fem mennesker de anser som skikket, og det er det eneste kravet.

       En kan spørre seg hva det betyr å være skikket. Noen fastlagte krav til kvalifikasjoner og kriterier finnes ikke, bortsett fra krav om teologisk embetseksamen og presteordinasjon.

       Når navnene sendes ut til de stemmeberettigede, følger det ikke med noen beskrivelse eller vurdering av de nominerte. De som skal stemme, mangler da et grunnlag for det, bortsett fra at noen kan ha hørt noe av noen. I mange tilfeller kan kandidatene også være lite kjent for nominasjonskomiteen.

       Av og til får vi høre litt om hva som er lagt til grunn for nominasjonen. Et ferskt eksempel er Agder bispedømmeråd, hvor lederen av rådet uttalte til pressen at de ikke tok sjansen på å nominere en kvinnelig kandidat av frykt for at hun kunne bli utnevnt. Likeledes satte de en aldersgrense på 60 år for å unngå en meget aktuell og populær kandidat, domprosten i Kristiansand. Men de hadde ingen betenkeligheter med å nominere en som var 59 1/2 år. Ifølge pressen ønsket de en konservativ biskop. Derfor ble aldersgrensen satt til 60 år.

       Men dette er det jo de stemmeberettigede som skal ta stilling til . Det er ikke et snevert utvalg på sju medlemmer som skal ta slike avgjørelser på vegne av dem som skal stemme.

       Fordi det ikke finnes kriterier, er det mange eksempler på at valgkampen blir uverdig - både i media og på andre måter. Dette ble tydeliggjort ved valg av ny biskop i Oslo.

       Det er mange innenfor Kirkens egne rekker som ser svakhetene ved dagens nominasjonsordning, og den er i høyeste grad moden for revisjon. Jeg er glad for at stasråden også har gitt utrykk for at det trengs endringer.

       Det første som må gjøres, er å utarbeide kriterier for hvilke kvalifikasjoner stillingen krever. Jeg tror bl.a en biskop må være en god sjelesørger. Han er primært prestenes sjelesørger og veileder. Dette er et punkt som ser ut til å svikte mange steder i dag. Det ser ut til at Kirken er dårlig i stand til å ordne personalproblemer.

«Flere biskoper viser svært liten omsorg for sine prester. De har seg selv å takke for at mange prester er langtidssykmeldte.»

       Dette uttalte hovedverneombud for samtlige prester og biskoper i Den norske kirke til Aftenposten i forrige uke. Ifølge ham er de overordnedes omsorg og interesse for prestene nærmest fraværende.

       En bispekandidat må også ha utdanning i administrasjon eller på annen måte ha vist evne til å administrere. En biskop er en administrativ leder for en stor og forgrenet forvaltning.

       Dette er bare eksempler på noen krav til kvalifikasjoner som bør stilles.

       For 30 år siden sendte professor Jacob Jervell et forslag til daværende biskop Bondevik om at dagens ordning må avløses med at stillingen som biskop lyses ut, og at det må utarbeides klare kriterier og krav til kvalifikasjoner. Så vidt jeg vet, har han fremdeles ikke fått noe svar på denne henvendelsen.

       Jeg er enig med professor Jacob Jervell i at dagens ordning må avløses med at stillingen som biskop lyses ut på vanlig måte som man gjør for andre høyere stillinger, og for øvrig stillinger generelt. Jeg tror at vi på den måten kan sikre dyktige biskoper til embetene, og det er ikke tvil om at det vil bli nok søkere. Det er også viktig at det stilles klare krav til hvilke kvalifikasjoner en kandidat til bispeembetet må inneha. Dessuten må det ved hver bispetilsetting oppnevnes en bedømmelseskomite av sakkyndige som skal gå igjennom søknadene og vurdere dem som søker. Når bedømmelseskomiteen har foretatt en vurdering og rangering av søkerne, bør menighetsrådene i bispedømmet stemme over kandidatene. Utnevnelsen skjer i regjeringen, som velger en av de tre øverst rangerte. Utlysningstekst, kriterier og bedømmelseskomite kan departementet stå for, eller Kirkerådet eller Kirken selv. Poenget er at det må skje under ordnede, betryggende forhold. Historien viser at det må være åpenhet omkring prosessen fram mot utnevnelse av biskoper, åpenhet og klare krav til kvalifikasjoner, slik at den framtidige kirkehistorien vår i hvert fall ikke skal skjemmes av nedverdigende stridigheter rundt nominasjon og utnevnelse av biskoper.

       I forhold til tidlegare regelverk førte reglane frå 1997 med seg at det vart teke inn ei føresegn om at «det skal tilstrebes at både kvinner og menn blir nominert». Vidare fekk fleire røysterett ved at også kateketar og diakonar no fekk rett til å røyste. For å gje dei som skulle røyste, eit betre grunnlag, vart bispedømmerådet pålagt å utarbeide ei oversikt over sentrale biografiske opplysningar om kandidatane, og bispedømmeråda vart òg pålagde å gje dei aktuelle kandidatane høve til å uttale seg om dei ynskte å bli nominerte.

       Eg synest min forgjengar i statsrådsstolen har etterlate seg eit regelverk som eg godt kunne leve med, men eg ser samstundes at det er ynskjeleg å vurdere endringar som gjev nominasjonsprosessen meir legitimitet.

       Eg vil likevel minne om at dei prosedyrane vi har ved bispeutnemningar, inneber at vi her er meir opne og legg til rette for breiare deltaking enn ved noka anna statleg embetsutnemning.

       Ordninga med at bispedømmeråda nominerer bispekandidatar, går heilt tilbake til den første etablering av bispedømmeråda som valde kyrkjelege organ ved bispedømmerådslova frå 1933. Formålet var å sikre demokratisk valde representantar for lekfolket i kyrkja større innverknad enn dei hadde fått ved tilfeldige kampanjar gjennom kyrkjelege pressgrupper og medieoppslag. Å avgrense bispedømmerådet sin innverknad ved nominasjon av bispekandidatar så lenge utnemningsretten fullt og heilt ligg hjå Kongen, vil ikkje kunne oppfattast som noko anna enn eit tilbakesteg for dei kyrkjelege reformene som har sikta mot auka kyrkjeleg sjølvstyre, og som det har vore brei politisk semje om.

       Eit av dei større problema ved bispenominasjonane dei seinare åra har vore at mange kvalifiserte kandidatar har motsett seg nominasjon. Etter det eg kjenner til, gjeld det m.a. fleire kvinner som Borg bispedømmeråd ynskte å nominere. Eg er ikkje sikker på om meir offentlegheit i tydinga meir debatt og valkamp til fordel for kandidatar i media og andre samanhengar vil gjere det lettare å få kvalifiserte kandidatar til å stille seg til disposisjon. Det knyter seg så pass store belastningar til det å vere bispekandidat at det nok også er mange som no tek imot nominasjon, men som ikkje ville ha stilt seg til rådvelde dersom ein hadde gått over til ei ordning med ordinær utlysing av dei ledige embeta.

       Prosedyrane ved bispeutnemningar i dei andre nordiske folkekyrkjene liknar på nokre punkt, men avvik òg frå våre ordningar. Det har m.a. samanheng med at kyrkjeordningane er ulike. I Danmark finst det t.d. ikkje valde kyrkjelege organ i bispedømmet eller på sentralt nivå, og derfor heller ikkje noko organ som kan nominere bispekandidatar. Derimot er kyrkjeministeren ved lov pålagd å innstille til utnemning den kandidaten som har fått flest røyster ved valet. I Sverige har regjeringa vore pliktig til å utnemne ein av dei tre som har fått flest røyster, men her vil det som kjent skje omfattande endringar ved dei nye relasjonane mellom kyrkje og stat som vert etablerte frå 1. januar 2000, og som m.a. inneber at regjeringa ikkje lenger vil utnemne biskopar. Ingen av dei nordiske folkekyrkjene har eit system med vanleg kunngjering og søknad til ledige bispeembete, og eg kan ikkje sjå at det hjå oss no er grunnlag for å gå til eit så dramatisk brot med den lange tradisjonen vi har hatt på dette området.

       Ved ei eventuell endring av dei prosedyrane vi har i dag, vil noko av det viktigaste vere å leggje til rette for at fleire kvinner vert nominerte. Som eg nemnde, vart det i regelverket frå 1997 teke inn ei fråsegn om at «det skal tilstrebes at både kvinner og menn blir nominert». Eg vil vurdere å endre reglane, slik at det blir stilt krav om at det skal nominerast kandidatar av begge kjønn.

       Eg meiner òg det kan vere grunn til å vurdere om ikkje kvar einskild medlem av bispedømmerådet bør ha høve til å nominere sin kandidat, slik at ikkje mindretalsforslag risikerer å bli nedstemde i bispedømmerådet og derfor ikkje vil gå ut til vurdering til dei som skal stemme. Dette vil kunne føre til ein breiare nominasjon.

       Vidare har det i den offentlege debatten om dette vore reist spørsmål om den biskopen som skal gå av, bør vere så involvert i nominasjons- og utnemningsprosessen som tilfellet er no, då vedkommande både deltek i nominasjonen som medlem av bispedømmerådet og uttalar seg på bakgrunn av avstemmingsresultatet. Dette er òg eit spørsmål som eg synest det kan vere grunn til å drøfte.

       Eg vil sende dei forslaga som eg her har nemnt, ut på høyring til dei kyrkjelege instansane. Vidare vil eg sende med referatet frå denne debatten. På bakgrunn av høyringssvara som då kjem inn, vil eg vurdere å endre regelverket i samsvar med det eg har sagt og eventuelt andre ting som kjem inn.

Anneliese Dørum (A) : Jeg takker statsråden for svaret. Det er positivt at han er innstilt på å gjøre visse endringer i denne prosessen, selv om jeg skulle ha ønsket meg langt større endringer.

       Når han sier at det ikke er så lett å få tak i kandidater til bispenominasjoner, er det kanskje ikke så rart sett i historiens lys, når man vet hvordan kandidatene kan bli utsatt for hets og ubehageligheter, som vår historie er full av. Jeg syns det er positivt at man nå vil få flere kvinner med, og at reglene endres til at man også skal nominere kvinner.

       Alle endringer er for så vidt et skritt i riktig retning, og det at man nå går tilbake til loven av 1933, hvoretter hvert enkelt medlem av rådet skal kunne fremme sin kandidat, er også positivt.

       Det er kanskje også riktig at den avgående biskopen ikke er med på nominasjonen, men dette imøtekommer på langt nær viktige ting som bl.a åpenhet i prosessen. Det at møtene er lukket, at rådslagningen er hemmelig, at man ikke skal begrunne hvorfor man nominerer kandidater, og at det ikke finnes kvalifikasjonskriterier, gjør hele prosessen uryddig, lukket, og åpner rom for noen få maktpersoner til å få gjennom viljen sin.

       Jeg skjønner at forslaget om at stillingene skal lyses ut, som er 30 år gammelt, ennå ikke er modent for utførelse, i hvert fall ikke med den nåværende regjering, men dersom man ikke lyser ut stillingen, burde man i hvert fall sørge for at nominasjonsmøtet er åpent, med utførlig referat av rådslagningene og begrunnelsen for nominasjon i hvert enkelt tilfelle. Det må sendes inn forslag på kandidater fra menighetsrådet, prester og andre statlige og kommunale instanser innen bispedømmet, slik at alle som er med i Kirken, og som har valgt representanter til menighetsrådet, kan få være med i nominasjonsprosessen.

       Så bør det også være et sakkyndig tilsettingsråd som bedømmer de nominerte, slik at det kan foregå i skikkelige former. Uansett om vi beholder prosessen som den er nå eller ei, må det utarbeides felles kriterier for hva som kreves av en biskop.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) : Arbeidarpartiet er for ei brei, open og tolerant folkekyrkje. Vidare skal og bør etter vår meining folk vite at tilhøvet til Kyrkja skal vere både demokratisk og tolerant. Dette blir det òg vist til gjennom dei innstillingar og framlegg som Kyrkja sine embetsfolk gjev til kjenne.

       Det er leit å oppleve at ein i den siste tida har sett innstillingar der Kyrkja blir konserverande og mindre tolerant. Ikkje minst har me sett dette i samband med innstillingar til nye biskopar i bispeembeta.

       Det som nå synest å nå fram i Kyrkja sine eigne innstillingssystem, verkar som eit langt, langt steg attende. Og mest leit synest eg nok det var i mitt eige og òg statsråden sitt bispedøme, nemleg Agder bispedøme, der dei såg det som ei avgjerande oppgåve å unngå at det skulle kome kvinner med på innstillinga. Ja, her snakkar me altså om embetsmenn og -kvinner, kanskje, som har oppfatningar som korkje er samfunnet eller Kyrkja sine haldningar, vil eg tru.

       Arbeidarpartiet vil til livs hemmeleghald. Me ønskjer å endre prosedyrane, slik at grunngjevne innstillingar til biskoputnemningar kjem fram i ljoset. Me trur at mykje av det grumset og dei spekulasjonane som er omkring nominasjonane, kunne vore unngått når dei som innstiller, må stå ope fram med sine haldningar. Og eg føreset da at Regjeringa vil følgje opp dette i tråd med sin elles uttalte openheitspolitikk.

       Eg har òg merka meg at statsråden positivt er villig til å endre prosedyrane eit stykke på veg, i alle fall i høve til likestillingsspørsmålet. Men eg konstaterer dessverre at statsråden framleis vil halde på ein såkalla hemmeleg prosess, ein lukka prosess. Det skulle ikkje vere nokon grunn til at nettopp desse nominasjonsprosessane skal vere lukka når ein elles i samfunnet opplever at prosessar blir meir og meir opne.

       Det er for øvrig tydelig at det finnes eksempler på både representanten Dørums bekymring, utnevnelsen av Agder-bispen, og det som statsråden viser til, nemlig problematikken som bispedømmerådet i Borg stod overfor. Debatten i dag ser derfor ut til å dreie seg mye om likestilling - flere kvinnelige biskoper. Men her skal vi holde tungen rett i munnen. En offentlig utlysing av ledige embeter og derved en offentlig diagnostisering av den enkelte kandidats indre verdier og egenskaper vil neppe lokke flere kvinner inn på denne arenaen. Hvor mye åpenhet og innsynsrett skal befolkningen generelt og særlig interesserte spesielt ha i en ansettelsesprosess? Kvalifikasjonskravet er teologisk embetseksamen, men realkompetanse, som vi tidligere i dag har påpekt viktigheten av i en lang rekke sammenhenger, synes for Fremskrittspartiet å telle rimelig mye i nettopp denne sammenhengen.

       Fremskrittspartiet er av den oppfatning at ansettelser eller utnevninger innen Kirken ikke er spesielle i forhold til private bedrifters ansettelser av f.eks administrerende direktører. Disse omfattes ikke av mye offentlighet. En biskop kan kanskje sammenlignes med en administrerende direktør. Han eller hun skal administrere Kirken i sitt område og legge overordnede føringer for arbeidet i samme området. I tillegg skal biskopen sammen med sine likemenn trekke opp det store overordnede mål for Kirken i Norge. Har man dette klart for seg, vil det bli vanskelig å tvinge inn likemenn som ikke er helt like, i dette systemet, og vi vil få en kirke med til dels store og dyptgående splittelser. Det skulle jeg ikke tro noen i forsamlingen ønsket.

       I den grad det er uenighet i denne sal om å få kvinner inn i alle posisjoner i Kirken, også bispeembetene, er det min klare oppfatning at uenigheten dreier seg mer om hvordan og ikke om. Men her er det vel at jeg ønsker å vektlegge den innflytelse som Kirken selv har i denne prosessen, og at den har et avgjørende ord når det gjelder dette. For saklighet og ryddighet i ansettelser er viktige forutsetninger for at ulike kjønnsmessige og teologiske grupperinger skal få den respekt de har krav på, og kunne leve side om side i Kirken.

       Kirken selv har fortsatt en ganske ny utfordring å forholde seg til, nemlig også å realisere det Kirkemøtet har definert som jevn kjønnsfordeling i alle sammenhenger i Kirken. Vi har lite kunnskap om hvordan kvinnelige prester har taklet motstanden, og hvordan de takler videre motstand. Men svaret finnes sannsynligvis i eget kall og i omgivelsenes endrede standpunkt fra nei til ja til kvinnelige prester i takt med at kvinnene har økt i antall. Dette aspektet mener jeg vi i fortsettelsen også skal ha i bakhodet når vi ønsker å arbeide for å få flere kvinner inn i også høyere posisjoner i Kirken, som proster og biskoper.

       Jeg tror også det er viktig at vi ser på bispeprosessen, at det skal være et uttrykk for tillit og ikke for selvtillit. Derfor er jeg glad for at statsråden avviser utlysning av bispeembetet. Jeg tror faktisk, etter å ha snakket med en del folk, også i Kirken, at en slik konkurranse om bispeembetet vil komme til å framelske biskopspirer med stor selvtillit, men ikke nødvendigvis med stor tillit. Det tror jeg er et poeng vi skal ha med oss.

       Til slutt ønsker jeg å ha stor vekt på teologiske kvalifikasjoner og de lederegenskaper kandidatene har. Jeg tror dette vil gagne alle kandidater. Jeg er derfor fornøyd med at statsråden ønsker å sende retningslinjene ut på høring.

Inge Lønning (H) : Det er begrenset hva som kan styres gjennom regelverk og prosedyreregler, og det er klart at innslag av ubehagelig art som følger med offentlige diskusjoner om personer, vil man under ingen omstendighet kunne forebygge gjennom regelverk. Forutsatt at man fremdeles måtte ønske å ha et element av offentlig avstemning, vil det komme til å følge med på lasset uansett.

       Det som er det reelle problem med dagens prosedyre - og der er jeg enig med statsråden - er nominasjonsleddet. Det er karakteristisk at hele debatten i Kirken i tilknytning til de seneste bispeutnevnelsene har knyttet seg nettopp til nominasjonen. Det gjør at statsråden formodentlig vil kunne rette på de fleste av svakhetene i dagens ordning dersom han gjør noe med reglene for nominasjonen. Jeg tror det er riktig som statsråden sier, at det kan være grunn til å se både til den danske kirke og den svenske kirke. Begge steder har man praktisert en ordning med prøvevalg, dvs. at det er et åpent valg først, hvor alle kan fremme de forslag de ønsker til kandidater. Prøvevalgomgangen viser så hvilke av disse kandidatene som har bred oppslutning, og deretter arrangerer man et endelig valg mellom dem som har bred oppslutning. Det ville avbøte det som er svakheten i dagens nominasjonsordning, nemlig at bispedømmerådene ser ut til å oppfatte sin rolle som nominasjonsorgan på en forkjært måte. Et nominasjonsorgan har ikke til oppgave å innsnevre de stemmeberettigedes muligheter, slik Bispedømmerådet i Agder faktisk offentlig har sagt at det la til grunn for sin nominasjon. Det er ikke et nominasjonsorgans oppgave, hverken i Kirken eller andre steder.

       Jeg tror også det er riktig, som statsråden peker på, at det er en anomali i dagens kirkelige regler at den som forlater et embete, har en avgjørende innflytelse på valg av sin etterfølger. Slike systemer har vi ikke noe annet sted i samfunnslivet. Det er ikke naturlig at en avgående biskop skal delta i nominasjonen. Det er heller ikke naturlig at han skal avgi innstilling til sist. Og etter dagens regler kan han til og med komme inn i bildet en tredje gang, hvis han skulle være biskopenes representant i Kirkerådet. Det vil si at en og samme person kan påvirke prosessen i tre forskjellige egenskaper.

       Jeg er tilfreds med statsrådens svar, og håper at svaret vil medføre at det forslaget som er fremsatt av Anneliese Dørum, kan omgjøres til et oversendelsesforslag. Det er nemlig slik at forskriften om valg av biskoper er gitt i medhold av den eksisterende kirkeloven, og det er Regjeringens ansvar å se til at forskriften er slik som lovgiveren ønsker at den skal være. Jeg oppfatter statsrådens svar slik at han ønsker å følge de synspunkter som er fremkommet i Stortinget, og at han ønsker å gjennomføre en vanlig høring i de kirkelige organer og deretter revidere forskriften slik at den blir bedre.

Marit Tingelstad (Sp) : Dagens interpellant tar tak i de spesielle prosedyrene som følges i prosessen for nominering av kandidater til bispeembeter.

       I utgangspunktet kan det se enkelt ut å endre framgangsmåten og sidestille disse stillingene med andre i det offentlige. Fullt så enkelt er det ikke, da Den norske kirke har stor selvråderett, kfr. ny kirkelov som nylig er trådt i kraft, og som innebærer sterkere delegering til menighetene og Kirkens organer.

       Når det er sagt, vil Senterpartiet ikke at denne delegeringen skal føre til mindre åpenhet og innsyn i prosessene. Dette er et meget viktig prinsipp. Åpenhet er første bud for å skape tillit.

       Senterpartiet mener det er sunt å få en debatt om dette temaet, men vil understreke at det beste ville være om denne kunne foregå både i det offentlige rom og innad i Kirken selv. Det er uheldig hvis det skapes harde fronter. Kirken har et stort ansvar som foregangsorganisasjon på dette området.

       Dersom det er riktig det som er referert i Fædrelandsvennen, er det absolutt grunn til å rope et varsku, slik Anneliese Dørum gjør i sin interpellasjon. Jeg tar avstand fra en praksis der medlemmer av Bispedømmerådet bevisst skulle la være å spørre kvinnelige kandidater i fare for at Regjeringen ville utnevne en kvinnelig biskop. Dette er isolert sett oppsiktsvekkende. På andre samfunnsområder kalles dette diskriminering. Nå har jeg respekt for at Kirken er et trossamfunn, men når Kirkemøtet, som er et viktig organ i dette trossamfunnet, har som mål å arbeide for bedre kjønnsbalanse i kirkelige stillinger, kan betegnelsen «diskriminering» være fristende å bruke også om dette tilfellet.

       I debatten om ny kirkelov sa jeg at når Kirken får langt friere og selvstendig stilling i forhold til staten, må Kirken også i sterkere grad arbeide fram likestillingsspørsmål i egne organ. Dette var et gjennomgangstema i debatten, og Senterpartiets leder, Anne Enger Lahnstein, sa det slik:

       «Vi er kort og godt ikke fornøyd med den stilling kvinnen har i Kirken og den andelen kvinner vi har i kirkelige stillinger og ledelse. Det er ikke samsvar mellom intensjonene om likestilling og de resultater som statistikken viser. Dette er en utfordring som Kirken sjøl må ta langt mer alvorlig enn det som er tilfellet i dag.»

       Kirken tåler ikke mange slike eksempler som interpellasjonen viser til. Da vil presset for å skille kirke og stat øke, noe Senterpartiet ikke er interessert i skal skje. Senterpartiet vil ha en åpen og inkluderende folkekirke som bygger på det kristne menneskesynet, der alle mennesker har lik rett og likeverd.

       Senterpartiet vil ikke hindre en debatt om nye prosedyrer ved utnevning av biskoper. I første rekke ønsker vi en mer åpen nominasjon. Skjer ikke det, bør andre tiltak vurderes. Men etter å ha hørt statsråden svare interpellanten, har jeg tillit til at vi skal finne gode retningslinjer i framtida.

Helene Falch Fladmark (V) : For Venstre vil målet om at Den norske kirke skal være en åpen og inkluderende folkekirke alltid være retningsgivende når vi som politikere drøfter Kirkens organer og indre liv. En betingelse for å oppnå dette målet er at Kirkens organer og prosessene i Kirken er demokratiske og åpne.

       Representanten Dørum reiser en viktig debatt når hun stiller spørsmål ved prosessen rundt biskopnominasjonene, særlig med hensyn til åpenhet og behov for offentlig innsyn i prosessen og kvinnenes stilling i Kirken. Jeg er derimot mer i tvil om hun gir det rette svar på utfordringene ved å foreslå utlysning av biskopstillingen.

       Statsråden påpeker at biskopnominasjonen er mer åpen og inkluderende enn andre embetsutnevnelser, noe jeg vil understreke er viktig og riktig. Nettopp biskopen har en så viktig rolle som åndelig veileder, men også som aktør i samfunnet at det er riktig at utnevnelsene får offentlig oppmerksomhet.

       Etter Venstres syn er det problematisk at Kirkens valgte organer på mange måter ikke reflekterer den mangfoldige medlemsmassen i Den norske kirke. Men i offentlige debatter om kirkelige utnevnelser vises ofte et engasjement hos den vanligvis tause majoritet, noe vi synes er viktig for å opprettholde Kirken som et felleseie.

       Jeg er enig i det representanten Tingelstad sier om manglende likestilling i Kirken og kvinners plass i Kirkens ledende posisjoner. Det er derfor positivt at statsråden vektlegger behovet for å styrke kvinnenes rolle i Kirken og åpner for at det skal stilles krav om at det skal nomineres kandidater av begge kjønn. Dette sammen med forslaget om at Bispedømmerådets medlemmer skal ha mulighet til å nominere sin kandidat, kan virke til at bredden av kandidater blir større, noe som er et mål for Venstre.

       Venstre vil samtidig påpeke behovet for at nominasjonsprosessen blir mer åpen, og oppfordrer derfor statsråden til også å vurdere hvordan det kan bli økt offentlig innsyn i prosessen når han nå vil gjennomgå regelverket for nominasjon av biskoper.

Finn Kristian Marthinsen (KrF) : Interpellanten Dørum spør i avslutningen på interpellasjonen om statsråden vil endre praksis slik at prosessen blir lyst ut. Men jeg går ut fra at meningen er å spørre om en ny praksis hvor bispeembetet lyses ledig med mulighet for personer med nødvendige kvalifikasjoner til å søke. Det har jo også framgått av det som har blitt sagt. For prosessen fra det foreligger en liste med kandidater og til utnevnelsen finner sted er pr. i dag mer omfattende og åpen her enn når det gjelder andre embeter og stillinger i samfunnet for øvrig. Denne prosessen inkluderer dem som skal ha biskopen som sin arbeidsgiverrepresentant, og dem som skal ha ham som sin hyrde, veileder, lærer og sjelesørger. Jeg synes interpellanten på en god måte beskrev de kvalifikasjoner som bør kreves av en bispekandidat. Det som muligens var utelatt - men jeg kan ha overhørt at det ble sagt - dreide seg i så fall om forpliktelser i forhold til Kirkens lære og bekjennelse. Både geistlige og lekfolk får være med og gi sitt syn til kjenne gjennom innstillinger og uttalelser. Det samme gjør den teologiske ekspertise ved våre akademiske læresteder, og i tillegg kommer Kirkerådets prioritering og biskopens begrunnede innstilling.

       Det er bred enighet i Den norske kirke om at denne prosessen er omfattende nok. Den ivaretar ulike og nødvendige hensyn som gir den utnevnende myndighet tilstrekkelig grunnlag for å utnevne med bakgrunn i det kirkelige votum. For det må understrekes at Den norske kirke er et trossamfunn og ikke en etat eller et vesen under offentlig styring. Derfor er det viktig å respektere det indre selvstyre i trossamfunnet. Samtidig er det en statskirke som ordning omkring Kirkens styringsstruktur. Dermed har også det statlige utnevningsorgan et selvstendig ansvar for å bidra til at ordningene blir best mulig for Den norske kirke som folkekirke. Men det betyr ikke at staten skal gå foran i spørsmål som kan oppfattes som inngrep i Kirkens lære. Derfor synes jeg statsråden i sitt svar til interpellanten har gitt uttrykk for holdninger og synspunkter som ivaretar det anliggendet hun spør om, og som samtidig gir uttrykk for den nødvendige respekt for Den norske kirke som trossamfunn. Det er viktig å ha en ordning som ikke resulterer i at godt kvalifiserte kandidater avskjæres muligheten for vurdering i den omstendelige prosedyre fram til utnevnelse. Jeg er trygg på at statsråden håndterer denne saken til beste for en styrking av bispenominasjonen som forutsetning for påfølgende prosedyre fram til utnevnelse.

Rolf Reikvam (SV) : Det er viktig når vi diskuterer bispeutnevnelser, å skille mellom nominasjon og prosess. Det er egentlig to deler. Det første er nominasjonen, og så er det prosessen fra nominasjonen fram til utnevnelse.

       Når det gjelder selve prosessen fram til utnevnelse, er den etter hvert blitt demokratisert. Flere deltar i prosessen. Går vi langt tilbake, var det vel bare biskopene som deltok. Etter hvert er også ulike lekfolk kommet med i denne prosessen, slik at selve prosessen fungerer på mange måter rimelig bra. Vi kan selvsagt diskutere åpenhet, men den demokratiske biten fungerer vel rimelig bra. Det som er hovedproblemet, slik som jeg ser det - og der er jeg enig med representanten Inge Lønning - går på selve nominasjonen. Den fungerer ikke godt nok. Dette er ikke bare, slik som det kan høres ut på noen, et spørsmål om kvinner som kandidater, dette dreier seg om demokratisering av en nominasjonsprosess.

       Jeg tror nok at det ville være bedre å gå veien om et system med søkere. Dette kan jeg ikke tro vil fremelske personer med et stort ego, som representanten Lyngstad var opptatt av. Det er heller ikke noe nytt at man åpner for søking til bispestillinger. Det var vel slik helt fram til midten av forrige århundre at den måten man søkte den type stillinger på, var gjennom ordinær utlysing og søknad.

       Det har ved bispeutnevnelser etablert seg en del selvbestaltede påvirkere. De har en ganske sterk påvirkningskraft både i forhold til selve nominasjonen og selvsagt også i selve prosessen. Jeg tror at et system der folk søker disse stillingene vil redusere noe av innflytelsen til slike selvbestaltede organer og personer som, som sagt, har en sterk påvirkning på prosessen, så jeg skulle nok ønske at statsråden i sitt videre arbeid med denne saken ikke avviser et system med at folk søker disse stillingene. Som statsråden sier i sitt svar, er det en viss forbedring ved at en går tilbake til det gamle systemet, at det skal være åpning for at hvert enkelt medlem av bispedømmerådet kan fremme forslag på en kandidat, slik at det ikke skal være enstemmighet om de kandidatene som skal fremmes. Men jeg tror nok at han bør ta enda et steg og også åpne for at disse bispestillingene blir lyst ledig, og at det blir søkt på ordinær måte.

Presidenten: Det var altså en trykkfeil. Ellers har representanten gjennom sitt innlegg gjort oppmerksom på hva intensjonen var.

       Presidenten har videre merket seg at forslaget er gjort om til et oversendelsesforslag og har forstått den stille kommunikasjon dit hen at også Sosialistisk Venstreparti aksepterer en slik behandlingsmåte.

       Statsråd Jon Lilletun : Eg har lytta med stor interesse til debatten og merka meg synspunkta og har registrert ut frå dei innlegga som har vore, at det ikkje er noko fleirtal som ynskjer å ha eit system med utlysing. Samtidig har eg merka meg det som representanten Dørum sa, at det er eit sterkt ynske om openheit. Og i samband med det eg sa i mitt fyrste innlegg, om at vi ville sende desse forslaga ut på høyring, vil vi ta ein nøye gjennomgang av debatten her kor det med openheit, som har kome fram i ei rekkje innlegg, òg skal takast med. Og eg vil tru at vi treng å ta med oss at det er ein brei prosess, og at i dei fleste tilfella har denne prosessen fungert godt. Vi har òg heilt sikkert eksempel på at den ikkje har gjort det. Så håpar eg at den endringa vi gjer, skal medverke til at vi får ytterlegare legitimitet i nominasjonane - ikkje slik at vi alltid vert einige om utnemningane, men at ein seier at det var ein god prosess og derfor aksepterer vi òg det resultatet som vart til slutt.

       Då skal ikkje eg forlengje debatten meir.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 3 omme.