Ane Sofie Tømmerås (A) : Denne vinteren har spesielt vært preget av flere tragiske voldshendelser. Vi er mange som reagerer med både sinne og fortvilelse når vi leser og hører om det. Dessverre finnes det ikke noe hokuspokus som politikerne kan benytte for at voldsutøvelsene skal ta helt slutt, selv om noen, særlig et populistparti, prøver å framstille det slik. Men vi må ha en samlet offensiv mot volden, på mange fronter. Vi må ha et mer synlig politi og et godt utbygd nærpoliti. Vi må ha raskere reaksjon overfor voldsmenn, og flere av dem må få en reaksjon. Vi må ha strengere straffer, slik en enstemmig komite har sagt. Ikke minst, vi må ha forebyggende tiltak for å hindre at de kriminelle handlingene skjer, og jeg kan ikke akkurat si at budsjettforliket gir noe godt bidrag til å kunne drive med det. Vi har dessuten nettop behandlet en kriminalomsorgsmelding, som forhåpentlig skisserer en kriminalomsorg som i større grad kan hindre tilbakefall.

       Men det vi ikke må glemme oppi alt dette, er at vi må sørge for at vi har en mulighet til å avdekke volden, for forutsetningen for å gi en voldsutøver en reaksjon, er jo at volden blir synlig. Det mest ødeleggende vi kan gjøre, er å la voldsmennene vandre videre i samfunnet uten at deres voldshandlinger blir slått ned på. Vi vet at i dagens rettssamfunn i Norge er situasjonen slik at mange ofre ikke orker å anmelde hva de har vært utsatt for, noe som gjør at veldig mye av volden langt fra havner på tabloidavissidene, men foregår i det skjulte - uten reaksjon. Vi vet at det dreier seg om hvordan ofre blir mottatt når de kommer til politiet, at det dreier seg om uvitenhet hos ofrene om hvordan de skal forholde seg når noe har skjedd, om hvor de skal henvende seg. Vi vet at det dreier seg om at ofre blir plaget mens de venter på at saken til voldsmennene skal komme opp, eller at de frykter for å bli plaget av de som tidligere har forgrepet seg mot dem. Det dreier seg om at rettssaken oppleves som en stor belastning for offeret, og det dreier seg om at offeret er redd for hevn fra voldsutøverne. Offeret har ofte mer enn nok med å takle overgrepet, med å gå videre i livet, og de har hørt historier om rettssaken, at den er en stor belastning som ofte oppleves like stor som selve overgrepet. Om vi ikke kan karakterisere staten som en overgriper i voldssaker, oppfatter i hvert fall mange ofre det slik at staten står på voldsutøvernes side.

       Stortinget prøvde i 1994 å bedre situasjonen for offeret. Det var første gang i nyere tid at en regjering satte offeret i sentrum og så på ulike ordninger i vårt rettssamfunn med offerets øyne og hvordan vi gjennom det kunne styrke offerets stilling. Det førte til at en rekke lovendringer ble gjort her i Stortinget og også til anbefalinger om en rekke andre tiltak. En samlet komite sa at dette bare var første skritt, at vi ønsket å skape en utvikling som går mot at samfunnets reaksjon på en voldshandling oppleves som en oppreisning for offeret og ikke som en belastning. Men dessverre ser vi gjennom tilbakemeldinger at endringene som ble gjort i 1994, ikke er fulgt opp. Det vises gjennom avisoppslag og gjennom direkte henvendelser fra ofre. Det synes som om domstol, politi og departement ikke har gjort sitt, slik Stortinget bad om da denne proposisjonen ble behandlet. Dessuten sa komiteen at dette var bare første skritt på en utvikling som vi ønsker, men de neste skrittene har vi dessverre ikke sett noen antydninger til.

       Jeg håper at statsråden nå i hvert fall kan gi noen svar på en del av de tingene som den nevnte proposisjonen reiser, bl.a hvordan mottakelsen fungerer på politikammeret når et voldsoffer kommer, særlig i sedelighetssaker. Har man ved Politihøgskolen lagt økt vekt på å gi innsikt i offerets liv og levnet? Har man på politistasjonene utarbeidet informasjon om hjelpe- og støtteapparatet i lokalsamfunnet og om hvilke rettigheter en har som voldsoffer?

       Hvordan er det med besøksforbudet som ble vedtatt? Vi vet at det er mer vold i hjemmene enn på gaten. Derfor vedtok Stortinget at politiet eller påtalemyndigheten kunne nedlegge et besøksforbud som skulle tre i kraft umiddelbart for å verne særlig kvinner. Det viser seg at det er veldig lite brukt. En undersøkelse som ble gjort av TV2 for et drøyt år siden, viste at et politidistrikt som Moss hadde brukt det noen og tjue ganger gjennom et år, mens andre politidistrikt overhodet ikke hadde brukt det. Politidistriktene som har anvendt besøksforbud, mener at det er et veldig godt verktøy. Hvordan er egentlig situasjonen i dag?

       Bistandsadvokatordningen gjorde vi en rekke endringer i - en skulle få adgang til bistandsadvokat ved flere lovbrudd og alltid dersom offeret var påført betydelig skade og hadde behov for advokat, uansett hvilken lovbestemmelse som var brutt. Har det gitt virkning? Har vi mer bruk av bistandsadvokater? Det ble også gjort den endring at som hovedregel skulle bistandsadvokaten prosedere erstatningssaken. Blir det egentlig gjort? Det kan synes som om det ikke er fulgt opp. Dessuten bad komiteen om en grundigere gjennomgang av hele ordningen med bistandsadvokat for å se om den ikke kan bli enda bedre. Den har vi ikke sett noe til.

       Også når det gjelder informasjon til offeret, ble det gjort en rekke endringer, bl.a at offeret skulle få vite når tiltale ble tatt ut i saken, og innholdet i tiltalebeslutningen. Det ble sagt at offeret skulle få vite når rettssaken kom opp. Jeg har fått flere henvendelser fra ofre som sier at de aldri hører noe etter at anmeldelsen er lagt inn.

       Dommeravhør ble endelig satt i skikkelig system. Det ble skissert at det skulle være et tett samarbeid mellom domstol, politi, helsepersonell og skole for å sikre best mulig dommeravhør av barn. Blir det gjort? Det skulle settes ned en rådgivningsgruppe som skulle gi nye regler fordi dette var et felt som vi hadde liten erfaring med. Har vi hørt noe fra den gruppen?

       Når det gjelder utvisning av tiltalte under rettssaken når offeret skal vitne, synes jeg det kan virke, i hvert fall fra avisreferater, som om dommerne sover i forhold til hvilke muligheter man har. Det ble jo åpnet for at tiltalte kunne vises ut også når det var en stor belastning for offeret at tiltalte var der. Det gjelder særlig overfor kvinner i sedelighetssaker. Men det gjelder jo også f.eks i tilfeller med gjengvold, som vi nå har hatt så mange eksempler på i Oslo, hvor offeret ikke tør å stå fram og møte tiltalte i retten. Da har altså dommeren full adgang til å utvise vedkommende. Det ser ikke ut som om det i noen særlig grad blir gjort.

       Når det gjelder erstatning - og nå snakker jeg om erstatning fra voldsutøver som han kan bli dømt til i straffesaken - sa en enstemmig komite at det er påkrevd med et atskillig høyere nivå på erstatningsutmålingene fordi erstatningen ikke har fulgt den generelle prisstigning og utvikling, og heller ikke fulgt utviklingen i andre land. Det kan synes som om heller ikke det er fulgt opp.

       Voldsofferfond ble det sagt en del om, og det har vært sagt en del om det i ettertid - at den statlige erstatningen bør både lovfestes og skje gjennom et fond. Der har vi også ventet lenge på å få høre noe fra Regjeringen.

       Det ble vedtatt at det skulle opprettes et kompetansesenter mot vold, som skulle bistå i forbindelse med alle disse nye tiltakene og endringene og drive forskning, og som i første omgang skulle virke i fire år. Det er nå fire år siden. Jeg kan ikke si at det er det vi har hørt mest fra.

       Ordningen med fri rettshjelp, som også mange ofre er avhengig av for i det hele tatt å kunne gå inn i en rettssak, har vi lenge flikket på og prøvd å gjøre bedre, og vi har sagt at vi må ha en total gjennomgang av den.

       Det er veldig mange spørsmål som reiser seg når vi setter offeret i sentrum og ser rettssamfunnet vårt gjennom offerets øyne, og alle disse spørsmålene trenger en gjennomgang. Jeg håper på noen svar nå, men i en interpellasjonsdebatt er det jo begrenset hvor mye en rekker å si, og det er mye vi har ventet lenge på at skulle utredes og gjøres noe med - som voldsofferfond, rettshjelpsordning og bistandsadvokatordning. Derfor foreslår jeg nå på vegne av Arbeiderpartiet at vi får en melding som samler alle trådene rundt disse spørsmålene for å styrke offerets stilling, få en totalgjennomgang av hele området og gjerne få opp konkrete proposisjoner med lovendringer.

       I Ot.prp.nr.33 (1993-1994) foreslo Regjeringen at man skulle benytte seg av muligheten for å nedlegge besøksforbud, med hjemmel i straffeloven § 33, som ledd i en strafferettslig reaksjon. Dette var en oppfølging av Offerutvalgets forslag, som pekte på at ileggelse av besøksforbud burde kunne brukes langt oftere.

Ane Sofie Tømmerås (A) : Ikke noe ville være mer gledelig enn om det er slik at denne proposisjonen er fulgt opp i sterkere grad enn hva det kan se ut til i hverdagen. Men jeg setter fortsatt spørsmålstegn ved om det virkelig er slik at den er fulgt opp i den grad den burde ha vært, ikke minst ut fra hvordan ofrene selv opplever det. Jeg skal ta noen punkter.

       Når det gjelder besøksforbudet, sa statsråden at man ikke hadde en oversikt over bruken av det. Ja, da vil jeg svare: Se og skaff det! For i den grad media har fokusert på dette området, viser det seg altså at det er veldig stor forskjell i bruken av det mellom politidistriktene. Jeg tror ikke det er tilfeldig at f.eks. Moss politidistrikt har brukt det i stor grad, og at påtalemyndigheten ved det kammeret ledes av en kvinne. Jeg tror heller ikke det er sånn at man har så stor bruk for besøksforbudet f.eks i Moss, men ikke i nabobyene i Østfold. Her tror jeg det dreier seg om viljen til å bruke det. Og det praksis altså viser, er at når det blir brukt, er det også veldig effektfullt. Jeg vil anbefale departementet å skaffe seg oversikten, og hvis det er sånn at det stemmer at det i noen politidistrikter ikke er brukt i det hele tatt, bør man gjøre noe med det i forhold til informasjonen om virkemidlet.

       Når det gjelder erstatning, er det gledelig å høre at man nå kommer tilbake til Stortinget med forslag i forbindelse med voldsofferfondet. Men hva med den ordinære erstatningen som blir fastsatt under straffesaken, som ble berørt i odelstingsproposisjonen, hvor en enstemmig komite pekte på at her må nivået opp, fordi det er skammelig lavt i Norge i forhold til alle andre land og i forhold til utviklingen ellers i erstatningsretten. Der synes det ikke som om det har skjedd noen ting.

       Nå skjønte jeg at statsråden ikke ble ferdig med å gå gjennom sin « liste », så jeg venter i spenning på hans neste innlegg om de gjenstående punktene, for jeg er også veldig interessert i å høre hvilken oversikt man har over hvordan domstolene har tatt til etterretning det som ble vedtatt i forbindelse med proposisjonen både når det gjelder utvisning av tiltalte under rettssaken, når det gjelder bruken av bistandsadvokatordningen og en framtidig gjennomgang av denne ordningen fra departementet og ikke minst når det gjelder dommeravhør, hvordan den nye ordningen fungerer, om det samarbeidet som skulle finne sted mellom domstol, politi, helsevesen og skole, finner sted.

Statsråd Jon Lilletun : Jeg sa at i forbindelse med denne fondsordningen og meldingen til Stortinget i forhold til den vil også nivået på den eksisterende ordningen bli vurdert.

       Når det gjelder besøksforbudet, der vi blir bedt om å skaffe oversikt, minner jeg om hvor nye disse tiltakene er. Jeg er enig i at vi trenger en oversikt, og vi trenger også oversikt over de andre tingene i forhold til domstolene, men når en ser på hvor kort tid siden det er at dette ble vedtatt og tatt i bruk, er det klart at en må la det fungere en stund før en får en evaluering. Og jeg nevnte de evalueringene som var på gang. - Så det er ingen uenighet mellom Regjeringen og representanten Tømmerås om at en trenger å skaffe seg oversikt. Og er det enkelte av domstolene som ikke har begynt å bruke besøksforbud, er det klart det er grunn til å etterlyse det. Dette er et arbeid som helt klart vil bli gjort.

       Jeg vil videre gjøre oppmerksom på at det er opprettet en arbeidsgruppe som skal utrede om det bør settes i gang et prosjekt for å prøve ut megling som et frivillig tilbud i tillegg til straff også i mer alvorlige voldssaker enn det som det til i dag har vært meglet om i konfliktrådene, ut fra den gode erfaringen en har.

       Så litt om voldsalarm for trusselutsatte personer. Justisdepartementet gjennomfører et forsøksprosjekt, der personer som er utsatt for trusler om grov vold, kan få hjemmealarm. Den kan brukes til varsling til politiet i truende situasjoner. Prosjektet kom i stand i et samarbeid mellom Barne- og familiedepartementet, Sosial- og helsedepartementet og Justisdepartementet. Justisdepartementet har nå ansvaret for gjennomføringen av prosjektet. Vurdering av behov og tildeling skjer gjennom det lokale politi. Ordningen skal ha en lav inngangsterskel, slik at det ikke nødvendigvis er påkrevd med anmeldelse for å kunne få tildelt alarm.

       I dag er det over 160 alarmer i aktiv bruk, og nærmere 350 har eller har hatt voldsalarm. 90 % av dem som har fått tildelt alarm, er kvinner. Prosjektet går fram til 1. januar 2000 og vil bli evaluert av Politihøgskolens forskningsavdeling. På grunnlag av evalueringen vil departementet ta avgjørelse om hvorvidt ordningen skal videreføres, og hvorledes det skal skje. Erfaringer så langt tyder på at dette er et rimelig og godt forebyggende tiltak som øker tryggheten for trusselutsatte, og som reduserer bruk av vold overfor innehaver som er utsatt for trusler.

       I samsvar med justiskomiteens intensjoner har undervisningen ved Politihøgskolen blitt styrket når det gjelder etterforskning av seksuelle overgrep, særskilt mot barn. Etterutdanningen ved skolen er også styrket. Det gjennomføres regionale ukeskurs i slik etterforskning. Dessuten er det utarbeidet og gjennomført treukerskurs som fordypningsutdanning i temaet.

       Ved Kriminalpolitisentralen er det opparbeidet en særskilt spisskompetanse i etterforskning av seksuelle overgrepssaker. Kripos har i den sammenheng også bistandsoppgaver overfor andre politidistrikter.

Vidar Bjørnstad (A) : Voldens usynlige ofre - slik har enkelte beskrevet situasjonen for voldsofre. Til tross for at det har skjedd forbedringer og det nå i flere år har vært i gang et arbeid for å styrke hjelpen og støtten til ofre for vold og kriminalitet, bør vi nok innrømme at vi fortsatt er langt fra målet. Fortsatt kan kanskje beskrivelsen fra 1988 - i mandatet for det utvalget som skulle utrede fornærmedes stilling i straffesaker - være dekkende, at fornærmede i mange tilfelle er overlatt til seg selv.

       Kampen mot voldskriminalitet skal ha vår største oppmerksomhet, både for å forebygge slike handlinger og for å stille voldsutøverne til ansvar og gi reaksjoner fra samfunnets side. Men oppmerksomheten har lett for å stanse der. Vi er blitt minnet om dette i det siste, i alvorlige voldshandlinger hvor barn og unge har vært involvert. Voldshandlingen og voldsutøveren kommer i sentrum. I glimt får vi innblikk i ofrenes frykt og utrygghet som volden har skapt, vi ser unge som ikke tør stille som vitner, og på den annen side, ofre for sedelighetsovergrep som ikke når fram i rettssystemet, ja som faktisk blir frarådet å gjennomføre en rettssak.

       Voldsofre er utsatt for både fysiske og psykiske skader og belastninger. Jeg skal ikke her gruppere ofre med hensyn til voldstype; blind gatevold, sedelighetsforbrytelser eller hjemmevold. Det finnes likheter, men også store forskjeller i støttebehov. Det viktige er å poengtere nødvendigheten av oppfølging av enkeltmennesker som er utsatt for voldshandlinger, at vi må ha et hjelpeapparat som kan bistå og støtte og veilede videre ved behov. Bistand kan være alt fra umiddelbar hjelp ved fysiske og psykiske skader, oppfølging i rettsapparatet og erstatningsmuligheter. Som på mange andre områder vil det her være nødvendig med et samarbeid mellom ulike etater og instanser, bl.a politi, rettsvesen, sosial- og helseetat.

       Behandlingen av Ot.prp.nr.33 (1993-1994) i 1994 styrket den rettsmessige stillingen til fornærmede i straffesaker. I tillegg har Regjeringen i budsjettproposisjonen for 1999 beskrevet en rekke ulike prosjekter og enkelttiltak som delvis utprøves og delvis er etablert permanent for å ivareta kriminalitetsofrenes rettigheter. Det er nå nødvendig å systematisere kunnskapen, samle erfaringene fra prøvevirksomheten og oppsummere virkningene av tidligere endringer. Vi trenger altså en samlet gjennomgang og drøfting av en felles innsats og føringer for det videre arbeid i forhold til voldsofferet. Det foreliggende forslag fra Arbeiderpartiet om en redegjørelse i en melding eller på annen egnet måte er fremmet av hensyn til alle enkeltmennesker som blir utsatt for voldshandlinger og fortsatt føler at de er overlatt til seg selv.

Finn Kristian Marthinsen (KrF) : Vanligvis stiller vi spørsmålet: Hva gjør vi med den kriminelle? Jeg synes det er bra når representanten Tømmerås stiller spørsmålet: Hva gjør vi for voldsofrene? Nå har statsråden i sitt svar også pekt på mange tiltak til beste for voldsofre, og jeg skal ikke gjenta dem her, men jeg har lyst til å understreke at det er viktig at vi nettopp setter voldsofrenes situasjon i fokus, fordi det av og til i media virker som om voldsofrene ikke ofres noen tanke av Stortinget eller av oss som jobber innenfor justissektoren i Stortinget.

       Hva er det viktig for voldsofre å oppleve? Jo, det er noen selvfølgelige ting. At overgriperen skal tas og straffes, er viktig. Det er også viktig at tiden fra pågripelse til dom avsies, er kortest mulig, slik at man ikke risikerer å få en følelse av at det som skjedde med meg, ikke er så viktig, det drar ut i tid. Det er viktig å forebygge at noe liknende skal kunne skje igjen, slik at man får en følelse av at man som voldsoffer blir tatt på alvor. Det er viktig at voldsofre gis nødvendig hjelp ut fra den situasjonen som han eller hun har opplevd, og i svært mange tilfeller dreier det seg om en kvinne.

       Jeg viser også til at det fra Justisdepartementets side, sammen med Barne- og familiedepartementet, arbeides med en handlingsplan mot vold, som i særlig grad er rettet mot kvinner i privatsfæren. Det er viktig overfor voldsofre at den skade som er forvoldt, blir forsøkt erstattet. I det hele tatt er det viktig for en person som har opplevd å bli utsatt for enten blind vold eller vold av annen karakter, å ha følelsen av at man som menneske blir tatt på alvor i denne situasjonen, og at det offentlige ser at også offeret er viktig, ikke bare den som har begått handlingen.

Bjørn Hernæs (H) : I likhet med flere andre er jeg glad for at også voldsofre omsider er satt på dagsordenen. Jeg merket meg både interpellantens og Vidar Bjørnstads beskrivelse av all volden i samfunnet, og at tålmodigheten nå er slutt, at det er viktig å være utålmodig. Dette er jeg enig i. Vi etterlyser jo tiltak i forhold til en odelstingsproposisjon med etterfølgende innstilling fra 1993-94, og da er det greit nok en gang å minne om at det var høyst nødvendig og høyst betimelig at vi fikk en regjering i dette landet som kunne sørge for at Stortingets vedtak ble fulgt opp på en ordentlig og innsiktsfull måte. Arbeiderpartiet hadde betydelige muligheter til å gjøre det, men fant av en eller annen grunn en viss ro sammenlignet med sin nåværende utålmodighet. Så det er bra at vi får debatten i gang nå, og det er viktig at vi snakker om den situasjonen som voldsofrene er i.

       Men jeg tror allikevel at jeg vil bruke også denne anledningen til å minne om at det uten sammenligning viktigste midlet for å hjelpe voldsofre, er å treffe tiltak som fører til at vold ikke finner sted. Det må ikke bli slik at det er det å hjelpe voldsofre i seg selv som skal være hovedhensikten. Hovedhensikten er å bruke de midlene som samfunnet har, til å hindre vold i å oppstå. Og vi må ta innover oss det faktum at det er den kriminalpolitikken som vi har ført i de siste årene, som er årsaken til at vi har fått den voldseksplosjonen vi har opplevd. Vi kan godt la være å diskutere hvem som har ansvaret for den, det fordeler vi sikkert i rimelig grad noen og enhver av oss, men vi må i hvert fall nå være villig til å ta konsekvensen av at den politikken som vi har ført på kriminalitetens område i dette landet, la meg si de siste ti-tolv årene, har vært mislykket. Derfor er det nødvendig at vi vurderer andre tiltak. Og der skulle jeg ønske at det i dag blir anledning til, også fra interpellanten, å gi et par signaler tilbake om hvordan interpellanten ser på de konkrete tiltak mot voldsbekjempelse som Per-Kristian Foss, Kristin Krohn Devold og undertegnede har lagt frem i et privat lovforslag, og som komiteen skal behandle. Jeg er selvfølgelig klar over at vi ikke kan ta full komitebehandling nå i en interpellasjonsdebatt, men et par signaler om man er villig til å gå inn på en effektiv bekjempelse av kriminalitet for å stoppe volden før den har funnet sted, kunne være interessant.

Karin Andersen (SV) : Høyres representant har helt rett i at det viktigste er å hindre at vold oppstår, men når han påstår at all vold er et resultat av den kriminalpolitikk som er ført, må jeg si at jeg syns han fordummer debatten vesentlig. Det er bare å minne om det vanvittige i at det mest spennende på underholdningsområdet som nå blir tilbudt barn og unge, er vold, drap, ran og voldtekt, og når noen tar til orde for at det snart må bli mulig å stoppe alt dette som forgifter hodene våre, får vi en helt meningsløs debatt om ytringsfriheten, som f.eks at tar man voldsvideoen fra oss, tar man ytringsfriheten fra samfunnet. Dette er et sammensatt problem; dette er vi nødt til å behandle mer seriøst enn som så.

       Så til saken. Jeg er glad for at interpellanten har tatt saken opp. Det er en meget viktig sak, og vi må få oversikt over helheten. Jeg syns det er spesielt viktig - det oppfatter jeg at det er bred enighet om - at voldsofrenes situasjon bedres. Spesielt gjelder det i forhold til rettsapparatet, som er det apparatet som skal ivareta offeret og sørge for bistand og hjelp, men det gjelder også i hverdagen.

       Jeg blir litt i stuss over statsrådens svar, for det virker på meg som om en del av det som er vedtatt, riktignok er blitt sendt ut og foldere er blitt lagd, men hva slags signaler har man fått på at man faktisk skal ta i bruk ordninger som er vedtatt? Når Stortinget vedtar at noe skal settes i gang, forutsetter man at det blir gjort, men hvis en mangler oversikt over om dette er gjort, syns jeg det er grunn til å få en slik totaloversikt.

       Jeg tror også at man er nødt til å få en mye bedre oversikt over sammenhengen mellom vold ute og vold hjemme hvis man skal finne ut hvordan man skal gripe dette an.

       Man snakker mye om problembarn om dagen, men det fins faktisk også ganske mange, og kanskje flere, problemvoksne. De produserer kanskje i stor grad problembarn, og har kanskje sjøl i sin tid vært offer for problemvoksne. Dette blir det også veldig viktig å få en oversikt over.

       SV ønsker å støtte og styrke alle de ordningene som interpellanten tar opp i sin interpellasjon. I tillegg til det har vi stor tro på ordninger som konfliktråd, der man blir konfrontert med den man har krenket på ulikt vis. Et slikt møte er sterkt og kan kanskje være det som bryter en uheldig bane. Ikke minst kan det være en arena der den som har vært utsatt for overgrep, kan få satt tingene på plass, og særlig få satt skyldspørsmålet skikkelig på plass. Jeg tror at det for svært mange voldsofre er det som er viktig, og kanskje ikke erstatningsbeløpets størrelse, sjøl om jeg vet at mange kan bli invalidisert og rammet på en slik måte at også det er svært viktig.

Harald Hove (V) : Spørsmål om vold er knyttet til en rekke ulike forhold. Spørsmålet som interpellanten reiser i denne debatten, gjelder ett forhold, nemlig behandlingen av offeret når det har funnet sted en voldshandling, men det kan også være naturlig å se det i en viss sammenheng med voldsspørsmål for øvrig. Det er kanskje litt symptomatisk at når det er offerets stilling som skal behandles, er det partiet som ellers snakker høyest i voldsdebatten, fraværende - Fremskrittspartiet ser ikke ut til å ville delta i denne debatten.

       Et av spørsmålene som er berørt i interpellasjonen, men som ikke ble trukket så mye frem i innlegget, er forholdet mellom den anmeldte og den ikke anmeldte vold. Det er vel en del som kan tale for at det ofte blir overfokusert på den offentlige vold, og at den kanskje blir noe overdramatisert, i alle fall når det gjelder utviklingstrekk fra et år til det neste eller fra en periode til en annen, mens det ofte blir fokusert mindre på den ikke anmeldte vold, den som finner sted mer i det skjulte. Det er selvfølgelig et problem i den sammenheng at den volden kan forekomme mellom personer som står hverandre nær, og hvor offeret faktisk ikke så sjelden har et ønske om å ha nær relasjon også etter at voldsutøvelsen har funnet sted. Det er dilemmaer, og man skal kanskje også ha en viss respekt for at offeret ikke alltid ønsker en forfølging av saken.

       Men på ett punkt er vi i den situasjonen at våre egne regler gir voldsutøveren en sterk posisjon og offeret en veldig avhengig posisjon. Da tenker jeg på de, og det er så godt som alltid kvinner, som kommer til Norge på grunnlag av et ekteskap, hvor selve ekteskapet er grunnlaget for oppholdstillatelsen. Der kan man faktisk være i den situasjonen at våre egne regler skaper grunnlag for vold og fortsatt voldsutøvelse. Ellers må vi nok ta innover oss at noe av dilemmaet her er at vi er i et spenningsfelt mellom hensynet til offeret og det at en etterforskning og en rettssak alltid vil ha som sitt primære spørsmål å slå fast om det foreligger skyld eller ikke fra gjerningsmannens side. Den rent menneskelige behandlingen tror jeg er viktigere enn man ofte fokuserer på, og det er noe av det som er viktig i interpellantens spørsmål.

       Til slutt tror jeg også vi skal se litt på kriminalpolitikkens grenser. Det er ikke alle spørsmål knyttet til offerets situasjon som kan løses innenfor rammen av en kriminalpolitikk. Derfor fokuserte Vidar Bjørnstad prisverdig på at vi også må ta med helseforhold og sosiale spørsmål. Oppfølging via dette apparatet er også en viktig side av oppfølging av voldsoffer.

Karita Bekkemellem Orheim (A) : Interpellanten tar opp et svært viktig tema. Det er urovekkende at det i stadig sterkere grad gripes til vold for å løse konflikter mennesker imellom. Det gjelder enten det er konflikter som oppstår mellom fremmede, eller konflikter som oppstår i hjemmet.

       Jeg synes vi i langt sterkere grad må begynne å se på årsakene til den økende voldsproblematikken. Jeg tror at representanten Hernæs, noe som også representanten Andersen var inne på, ser litt for enkelt på det når han sier at det kun er resultatene av den kriminalitetspolitikken man har ført de siste årene, som er årsaken til denne utviklingen. Det tror jeg faktisk ikke representanten Hernæs mener, hvis han får tenkt seg litt om. Men det blir vel vesentlige endringer i voldsproblematikken nå som Høyre og Fremskrittspartiet har fått en så sterk hånd på rattet i norsk politikk, og er sterkt medvirkende til det statsbudsjettet vi har, og de vi vil få i de kommende årene.

       Bak den enkelte voldsepisoden gjemmer det seg et offer. Den som blir offer for blind og usynlig vold, får dessverre altfor ofte livet snudd opp ned. Jeg synes det er grunn til å spørre om vi som samfunn gjør nok for offeret etter at vedkommende har blitt utsatt for blind vold. Jeg håper at forslaget fra interpellanten og Arbeiderpartiet får støtte, og at justisministeren kommer tilbake med tiltak for å styrke voldsofferets stilling.

       Men hvordan tar vi som samfunn tak i bl.a den usynlige volden som finnes i dagens samfunn? For det stedet som det er farligst for kvinner å være, er ikke i Oslo sentrum en sen nattetime, men faktisk i manges eget hjem. I disse verdikommisjonstider burde det nå være på høy tid å fokusere sterkere på den usynlige volden som rammer så altfor mange kvinner, der kvinner altfor ofte ikke får noen oppreisning eller hjelp. Dette synes jeg burde få mye større oppmerksomhet fra regjeringen Bondevik, som ellers er svært så opptatt av familien og de verdier som den representerer.

       Jeg mener det er spesielt viktig at vi styrker kvinners og barns rettsstilling, både gjennom lovverket vårt og selvfølgelig gjennom det arbeidet som politiet og påtalemyndigheten gjør. Vi må styrke hjelpeapparatet, spesielt med tanke på volden kvinner blir utsatt for. Kvinner må få større tillit til at rettsapparatet vårt fungerer, slik at kvinner i det hele tatt ser en hensikt i å søke hjelp. Det er viktig at det i rettssystemet hersker en oppfatning av at det er hensynet til offeret som må telle aller sterkest. Kvinner som blir utsatt for overgrep, må bli tatt på alvor. Og det er viktig at justisministeren fremmer forslag som tar sikte på å styrke kvinners stilling.

       Informasjonen til offeret må etter min mening bli vesentlig styrket, og den fornærmedes rett til innsyn i sakens dokumenter må også bli langt bedre.

Ane Sofie Tømmerås (A) : Det var godt å høre så mange gode innlegg fra alle partier - unntatt Fremskrittspartiet, som Venstres representant også nevnte - og å høre at enigheten er så stor i denne salen blant alle seriøse partier om at offerets stilling må styrkes.

       Jeg skal bare ta en lynvisitt innom Høyres representant, Hernæs, som framstilte det som om det å hjelpe offeret og det å hindre at kriminalitet oppstår, var to motsetninger. Det er jo det omvendte som er tilfellet. Det å hjelpe offeret, det å trygge og styrke offerets situasjon, vil nettopp kunne hindre at ny kriminalitet oppstår. Det vil nemlig kunne medføre at flere tør å anmelde saken, og at flere voldsmenn blir stanset etter den første voldshandlingen deres, slik at de ikke går videre på den veien. På den måten ville vi ikke minst lettere kunne komme hjemmevolden til livs, som Karita Bekkemellem Orheim også tok opp.

       Dette er selvfølgelig en del av en samlet offensiv mot volden, som må kjøres på mange fronter, og Høyre-representantenes private forslag kommer vi tilbake til senere.

       Statsråden viste til at endringene i den omtalte proposisjonen ble gjort for kort tid siden, men da vil jeg si at alt er relativt. Lovendringene ble vedtatt våren 1994. Nå begynner det snart å bli varmere i været, og da er det altså fem år siden. Jeg er klar over at det tar tid å få gjennomført lovendringer og tiltak i praksis. Men det er viktig å holde saken varm. Vi trenger pådrivere for å få praksis i tråd med lovgiverens ønske. Særlig er det viktig når en skal gjennomføre reformer på områder som det ikke er knyttet stor status til. Dette er et sånt område, fordi ofrene er i en situasjon som gjør at de ikke roper høyt og krever det ene og det andre, sånn som andre grupper i samfunnet gjør. Kriminalitetsofrene har veldig ofte nok med å takle livet og komme seg videre. Da er det selvfølgelig regjeringens spesielle ansvar, som den utøvende makt, å sørge for å holde saken varm og piske de instanser som skal gjennomføre det Stortinget har vedtatt. Vi ser så altfor ofte at når vi kommer til korsveier, er det andre hensyn enn hensynet til offeret som blir vektlagt. Derfor foreslår vi altså i dag en melding eller en annen egnet måte, som statsråden selv kan finne fram til, som kan samle alle disse løse trådene som vi har diskutert her i dag, og andre som vi ikke har rukket å være innom, i en gjennomgang som ser rettssamfunnet og hjelpeapparatet fra kriminalitetsofferets side. Det er godt at diverse evalueringer er i gang, og de må fortsette. Og vi må gå videre, samle tiltakene, sette søkelyset på kriminalitetsofferet, foreta evalueringer og komme med ytterligere forslag.

Statsråd Jon Lilletun : Eg tillét meg å bruke uttrykket « kort tid siden ». Det er opplagt ei stund sidan vedtaka vart gjorde, men eg held akkurat no på å gjere ferdig ei evaluering i ei anna sak, nemleg Reform 94, som vart vedteken i 1992-93, så sett i verk, så evaluert, og vi kjem tilbake. Så eg trur vi er i god rute i forhold til det vanlege, men eg er veldig einig med representanten Tømmerås i at det er nødvendig for Regjeringa å halde saka varm, sjølv om eg er noko tvilande til om det er god kriminalpolitikk å « piske » dei som skal arbeide vidare med saka. Der vil eg nok kanskje seie at eg er litt meir human enn interpellanten. Men eg er glad for at representanten Tømmerås har teke dette opp på ein særdeles skikkeleg måte, slik at vi kan arbeide vidare.

       Det er ein ting eg vil nemne som òg representanten Tømmerås var oppteken av, nemleg dommaravhør. I forhold til dei etterlysingane som representanten Tømmerås hadde, har Regjeringa i oktober vedteke ei ny forskrift om dommaravhør og observasjon.

       Eg må få kome inn på den handlingsplanen som òg representanten Marthinsen nemnde. Der er vi i gang, og den 15. februar er det ein stor konferanse der temaet vert teke opp på eit breitt grunnlag med deltaking frå ei rekkje kvinneorganisasjonar, krisesenter, valdsoffermottak, politi, påtalemakt, forskingsmiljø og mange andre. Denne handlingsplanen mot vald som rammar kvinner i privatsfæren, skal vi ha ferdig før sommaren.

       Eg takkar representanten Hernæs for gode ord og for han syntest vi var i god gang med å gjennomføre det Stortinget har vedteke. Når det gjeld forslaget frå representanten Tømmerås, er det jo Stortinget sjølv som bestemmer korleis det vil handsame dette. Eg kan iallfall seie at Regjeringa er innstilt på å melde tilbake til Stortinget korleis dei forskjellige tiltaka som vart vedtekne i 1994, er sette i gang. Ei rekkje evalueringar er sette i gang for å sjå korleis det går. Vi er òg innstilte på å setje i gang evalueringar på dei områda der ein ikkje er i gang enno, som representanten Tømmerås har påpeikt her i dag, og på eigna måte kome tilbake til Stortinget med informasjon om både korleis det er sett i gang og kva verknader vi ser av tiltaka. Eg vonar at vi på den måten imøtekjem det som er Stortingets ønske.

Presidenten: Da er debatten i sak nr. 4 avsluttet.

       (Votering over forslag, se side 1793)

       Kirsti Kolle Grøndahl gjeninntok her presidentplassen.